Grunde Almeland (V) [10:52:41] (ordfører for saken): Jeg vil starte debatten med å takke komiteen for et godt samarbeid om en ganske alvorlig rapport. Jeg vil også takke Riksrevisjonen for å ha kommet med denne veldig viktige rapporten.

Formålet med undersøkelsen har vært å vurdere om Barne- og familiedepartementet har tilrettelagt for å forbedre forvaltningspraksisen i det kommunale barnevernet. Undersøkelsen har tatt for seg perioden mellom 2017 og 2021. Jeg vil innledningsvis si at dette er en rapport som avdekker at der vi ikke klarer å sette politikk ut i faktisk levende live, har det helt reelle konsekvenser for barn og unge som er i en veldig vanskelig og sårbar situasjon. De konklusjonene som er kommet i rapporten, må også understreke hvilket alvor som faktisk ligger i det.

Riksrevisjonen konkluderer med at det fortsatt er mangler i dokumentasjonen av barnefaglige vurderinger og barn og foreldres medvirkning, og at kunnskapen fra kompetansetiltakene ikke har blitt tatt tilstrekkelig i bruk. Riksrevisjonen har funnet to forhold kritikkverdige. Det er at Barne- og familiedepartementet ikke har hatt nok oppmerksomhet på hvordan kunnskapen fra kompetansetiltakene skal tas i bruk i det kommunale barnevernet, og det at Barne- og familiedepartementet ikke har sikret at kompetansetiltakene har ført til større forbedringer så langt. De har kommet med anbefalinger om at Barne- og familiedepartementet vurderer hvordan kompetansetiltak i større grad kan sikre forbedringer i det kommunale barnevernets forvaltningspraksis og ivaretakelse av barns og foreldres rettssikkerhet. De anbefaler videre at Barne- og familiedepartementet vurderer hvordan kompetansetiltak i større grad kan gjøres tilgjengelig for det kommunale barnevernet, og at det legges til rette for at barnevernstjenestens styring, ledelse og internkontroll blir videreutviklet.

Det er en samlet komité som slutter seg til både konklusjon av kritikken og anbefalingene fra Riksrevisjonen. Det kommer i rapporten en rekke eksempler på både kritikkverdige forhold og på hvordan man ser at tilbudene og tiltakene varierer stort mellom kommunene, noe vi for øvrig er kjent med i denne salen. De samme problemstillingene har også en rekke ganger tidligere vært oppe i ulike dokumenter, noe som også denne rapporten viser til.

Det er viktig å ha en helhetlig tilnærming til dette feltet, og etter at Riksrevisjonen for noen år tilbake, i Dokument 3:7 for 2019–2020, på nytt rapporterte om at behovene til flere barn ikke blir godt nok kartlagt ved valg av barnevernsinstitusjon, og at oppfølging av barn og kvalitetssikring av barnevernsinstitusjoner ikke har fungert godt nok, hadde komiteen en forventning om at det skulle komme en selvstendig analyse fra Riksrevisjonen av hvordan de samme utfordringene med oppfølging av barn, tilsyn og kvalitet i barnevernet vedvarer over tid og gjennom ulike organiseringer av forvaltningen. Komiteen kan ikke se at en slik problemanalyse ligger til grunn for det dokumentet vi behandler i dag, og vi ser særlig at det som sagt er behov for en helhetlig tilnærming til forvaltningspraksis på tvers av det statlige og kommunale barnevernet.

Så vil jeg si avslutningsvis at det er varslet en rekke tiltak på dette området, og det er egentlig ikke antallet tiltak eller antallet handlinger som mangler, verken fra den forrige regjeringen eller den nåværende regjeringen. Eksempelvis kan jeg nevne at i inneværende år har man fra 1. januar fått iverksatt en ny barnevernslov, og det er et område der det har vært omfattende reformer og omfattende endringer. Men som Riksrevisjonen så riktig påpeker, er det fortsatt for stor avstand mellom det man setter på papiret, og det som praktiseres i virkeligheten der ute i kommunene. Det er det en rekke forklaringer på, men det er fortsatt et ansvar for den til enhver tid sittende regjering å sørge for at dette blir fulgt opp og iverksatt.

Kari Henriksen (A) [10:57:53]: Jeg har jobbet med barn i barnevernets omsorg i mange år, også med deres sårbare og mange ganger fortvilte foreldre. Derfor er barnevern et tema som opptar meg – også etter å ha vært medlem i familie- og kulturkomiteen i forrige periode. Vårt felles barnevern skal være sikkerhetsnettet for barna som trenger det, og et sikkerhetsnett for sårbare og fortvilte foreldre. Riksrevisjonens kritikk peker på to viktige forhold: Barne- og familiedepartementet har ikke hatt nok oppmerksomhet på hvordan kunnskapen fra kompetansetiltakene skal tas i bruk i det kommunale barnevernet, og Barne- og familiedepartementet har ikke sikret at kompetansetiltakene så langt har ført til større forbedringer.

Som saksordføreren sa i sitt innlegg, har en samlet komité stilt seg bak Riksrevisjonens konklusjoner, kritikk og anbefalinger.

Det er dessverre ikke første gang vi ser utfordringer i barnevernet. Selv om det er gjort mye bra på området, er ikke dette første gang vi debatterer Riksrevisjonens rapporter om barnevern. Det store bildet er at utfordringene er vedvarende og krevende. Jeg er derfor glad for at denne regjeringa har satt i gang et omfattende arbeid med å se på rettssikkerheten og styrke den i alle deler av barnevernet.

Hvordan utfordringene i barnevernet vedvarer over tid og gjennom ulik organisering av forvaltningen, trenger vi mer kunnskap om. Ikke minst trenger vi mer politisk prioritering av dette området, som i mange år ofte har blitt neglisjert. Det er et lite område, det er få mennesker som er omfattet av barnevernstjenestene, og det er en lukket tjeneste fordi veldig mye av det som skjer, er taushetsbelagt nettopp på grunn av personenes sårbarhet.

En samlet komité ser et særlig behov for en helhetlig tilnærming til forvaltningspraksisen på tvers av det statlige og kommunale barnevernet. Jeg vil rose Riksrevisjonen for en god og grundig rapport. Denne regjeringa har store ambisjoner på barnevernsfeltet og har bl.a. varslet en framleggelse av kvalitetsreform for barnevernet. Riksrevisjonens rapport er med på å gi grunnlag for utviklingen av barnevernet. Det er viktig i det videre arbeidet med barnevernstjenesten å ta de tilbakemeldingene som kommer, på alvor og vurdere alle rapportene – som også er listet opp i Riksrevisjonens rapport – om svikten som har vært i barnevernstjenesten, på det største alvor.

Den forrige rød-grønne regjeringa, altså Stoltenberg-regjeringa, startet med en opptrappingsplan i barnevernet under daværende barne- og likestillingsminister Lysbakken. Det arbeidet ble delvis lagt til side da vi fikk ny regjering, det handlet i stor grad om å bevilge penger til stillinger. Arbeiderpartiet og Senterpartiet fulgte opp i de alternative budsjettene med en økning til stillinger i barnevernet, men vi fikk ikke flertall for dette. Nå håper jeg at det blir en ny omdreining i fokuseringen på barnevernet og den viktige jobben vi som politikere har for å løfte dette viktige saksfeltet fram, sånn at de menneskene som er i barnevernets omsorg, og som får tjenester fra barnevernet, virkelig forstår at politikerne tar deres situasjon på det dypeste alvor.

De utvalgene som nå er satt ned når det gjelder både kvalitet og rettssikkerhet, skal levere sine rapporter etter hvert. Jeg håper at det blir en ny historie som tegnes når det gjelder tjenestene for barn og foreldre i barnevernet.

Torunn Ostad (H) [11:02:36]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for en god gjennomgang i sitt innlegg og for godt samarbeid i komiteens arbeid med Riksrevisjonens rapport. Vi har etter hvert hatt en del rapporter om forskjellige sider av barnevernet, og det har dessverre vært funn som peker på en fare for at barnevernsbarna ikke alltid får den rette og beste hjelpen. Det bekymrer oss.

For en del år siden ble jeg bedt om å ta et oppdrag i barnevernstjenesten i min hjemkommune. Der opplevde jeg dedikerte og engasjerte medarbeidere, men for en som kom fra en arbeidshverdag i skolen, var mangelen på skriftliggjøring og rutiner for dokumentasjon slående. Til tross for at rapporten peker på forbedringer på noen områder, er det bekymringsfullt at Riksrevisjonen konkluderer med at det fortsatt er mangler i dokumentasjonen av barnevernsfaglige vurderinger og av barn og foreldres medvirkning.

Rapporten vi behandler nå, følger opp tidligere funn, og det er alvorlig at Riksrevisjonen nok en gang slår fast at forvaltningspraksisen i barnevernet har svakheter som reduserer treffsikkerheten i den hjelpen barna får.

Høyre slutter seg, sammen med resten av komiteen, til Riksrevisjonens kritikk og konklusjoner, og det samme gjelder de anbefalingene som Riksrevisjonen kommer med til departementet for å rette opp i manglene. Det er nå viktig at departementet følger opp med tydelige bestillinger til de deler av forvaltningen som har svakheter.

Vi registrerer at det over tid er satt av ressurser i en langtidsplan for å bygge kompetanse og gode rutiner, men vi registrerer også at flere års arbeid med dette ennå ikke har gitt de ønskede resultater. Høyre er også med på merknaden som påpeker at når Riksrevisjonen har funnet de samme utfordringene i flere rapporter over tid, ville det være nyttig å få en analyse av hvorfor forvaltningen ikke greier å rette det opp.

Departementet må nå være målrettet i sin innsats og ikke minst kontrollere og evaluere innsatsen kontinuerlig. Gjennom det kan en sikre treffsikker innsats, noe som vil gi et bedre tilbud til disse sårbare barna.

Vi vil alle det beste for barna som av forskjellige grunner trenger hjelp av barnevernet. Det er det enighet om her i salen og i forvaltningen. Nå må vi bruke Riksrevisjonens funn som nyttig hjelp til å nå det målet.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:05:10]: For to år sidan debatterte me her i salen ei undersøking frå Riksrevisjonen om at fleire barn vart plasserte i barnevernsinstitusjonar utan at det låg føre nok informasjon om behova deira. Slik kan det ikkje vera når barnevernet er til for å ta vare på behova til barna. To år etter har me debatt om ei undersøking av kvalitets- og kompetanseløft i den kommunale barnevernstenesta, som vart vedteke av Barne- og familiedepartementet i 2017. Framleis manglar det dokumentasjon av dei barnevernsfaglege vurderingane og medverknad for barna og foreldra deira.

Eg meiner me må sjå dette i ein større samanheng. Barnevernet er til for at barn og unge skal veksa opp i trygge kår. Om det offentlege tek over ansvaret for oppveksten, skal det overordna omsynet vera kva som er det beste for barna. Stortinget har sidan 2002 handsama rapportar frå Riksrevisjonen om at barnevernet ikkje evnar å gje barna den omsorga dei treng. Sidan den gongen har det vore vedteke ei rekkje nye reglar for barnevernet, og forvaltninga har vorte omorganisert. Men dei same problema heng att. Når så alvorlege feil held fram over så lang tid, meiner eg det er Riksrevisjonen si rolle på vegner av Stortinget å leita etter årsaker på fleire nivå enn det kommunale.

Bufetat vart oppretta for å ta vare på rettstryggleiken for barnevernet. Så langt har ikkje det skjedd. Barnevernet er tryggleiken det offentlege skal gje barna som veks opp under vanskelege tilhøve. Me kan ikkje halda fram med å vedta nye reglar som ikkje løyser problemet. Me kan ikkje laga nye dokument når planar og dokument manglar.

Kompetanse i det kommunale barnevernet er viktig, men heller ikkje nok. Me må sjå den kommunale og den statlege delen av barnevernet i samanheng for leita etter kvar problema ligg. Det ansvaret har me som vaksne.

Eg er glad for at me no har ei regjering som ynskjer å tenkja nytt om alle delar av barnevernet og sjå på kva som trengst på tvers av fag- og etatsgrenser. Ynsket om å tenkja nytt må halda fram heilt til me finn dei rette grepa for å gje barna den omsorga dei treng. I dette arbeidet vil regjeringa ha god nytte av at Riksrevisjonen gjer ein breiare analyse av kvifor dei same problema held fram gong på gong over lang tid, enn det me fekk i denne rapporten, som er ein veldig snever rapport.

Carl I. Hagen (FrP) [11:08:17]: Noen av de mest inngripende maktmidler det offentlige råder over, anvendes av barnevernet. Det er lite som er så inngripende som muligheten til å ta barn fra foreldrene.

En del av bakteppet for Riksrevisjonens undersøkelse er sakene mot Norge i Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Det er behandlet om lag 40 saker der, og Norge er domfelt i 11 av disse på noen enkeltpunkter. Det er selvsagt vanskelig å generalisere hvorfor Norge er dømt, men et fellestrekk ved flere av dommene er kritikken mot svak eller manglende dokumentasjon av menneskerettslige vurderinger. Med andre ord er det gjerne forvaltningspraksisen som kritiseres.

Dagens sak dreier seg om hvorvidt Barne- og familiedepartementet har tilrettelagt for å forbedre forvaltningspraksisen i det kommunale barnevernet. Riksrevisjonen påpeker at det fortsatt er mangler i dokumentasjonen av de barnevernsfaglige vurderinger, og dette medfører en risiko for både barns og foreldres rettssikkerhet.

Det er i dag store forskjeller på barnevernstjenestene i de ulike kommunene. Noe henger sammen med størrelsen på kommunen, annet henger sammen med ulike behov i ulike kommuner, som følge av både befolkningsstruktur og andre forhold. Det er f.eks. noen kommuner som har store innvandrergrupper fra ikke-vestlige land, og slike kommuner må avsette større ressurser til tolketjenester og til å formidle norske standarder for rettssikkerhet og annet. Her tror jeg det er nødvendig å sette inn rådgivning til foreldre på et langt tidligere tidspunkt enn før de av andre årsaker må vurderes av barnevernet, basert på mottatte meldinger.

I de tilfeller statsforvalteren gjennomfører tilsyn med det kommunale barnevernet, finner man et urovekkende høyt antall saker som ikke er godt nok dokumentert. Hovedkonklusjonen bør derfor være at det er all grunn til å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger, som en enstemmig komité har sluttet seg til. Da håper jeg at statsråden og regjeringen vurderer det på samme måte: som et vedtak i Stortinget.

Barnevernet er altfor viktig til at man kan anta at dagens tilstand er god nok. Alle barn og foreldre har krav på den aller beste hjelpen og den aller høyeste standard av rettssikkerhet. Spesielt noen tiltak er det viktig å fokusere på, som fortsatt satsing på økt kompetanse og sterkere kompetansemiljøer. Det må også sikres at de kommunale barnevernstjenestene er tilstrekkelig robuste og store nok til å utføre sine oppgaver forsvarlig. Det har selvsagt også noe med kommunestruktur å gjøre. I veldig, veldig små kommuner er det selvsagt vanskelig å ha tilstrekkelig robuste og faglig gode barnevern, selv om det enkelte steder også er samarbeid mellom kommuner om barnevernstjenestene.

Det er egentlig beklagelig at barnevernet er en gjentatt debatt i Stortinget, at det i offentlige medier stadig avdekkes mangler og problemer, og at det er – la oss si – en mistanke om at barnevernet griper inn og overtar omsorgen for barnet uten at de egentlig har et helt klart bedre alternativ. Vi leser også ofte om at barn som er fratatt foreldrene, plasseres i ett fosterhjem, flyttes til et nytt fosterhjem og til et tredje, fjerde og femte, eller er i ulike hjelpetiltak med stadig nye mennesker. Da spørs det om noen har falt for fristelsen til å overta omsorgen litt for tidlig, uten å ha et klart alternativ som er bedre enn at barnet fortsatt er hos foreldrene.

Jeg håper at vi snart kan ha en siste debatt om problemer i barnevernet fordi barnevernet da fungerer slik som det skal. Jeg ser frem til å høre statsrådens kommentarer til de anbefalinger som Riksrevisjonen har gitt, og som en enstemmig komité har sluttet seg til.

Audun Lysbakken (SV) [11:13:37]: Det er grunn til å uttrykke alvorlig bekymring knyttet til noen sider ved det kommunale barnevernets forvaltningspraksis. Som Riksrevisjonen har pekt på, og som komiteen har sluttet seg tydelig til og flere talere har understreket i denne debatten, gjelder det bl.a. manglende dokumentasjon av barnevernsfaglige vurderinger. Det er et spørsmål som direkte handler om barns rettssikkerhet. Den er avhengig av muligheten til å etterprøve beslutninger og vurderinger på en god måte.

Det er en særlig bekymring, vil jeg si, at det er påpekt mangel på dokumentasjon av barn og foreldres medvirkning. Det framkommer av Riksrevisjonens arbeid at det i mange tilfeller er lav kvalitet på referat fra disse samtalene, og Riksrevisjonen ser dessverre ingen vesentlig forbedring når det gjelder barns medvirkning fra 2017 til 2020.

Hva skyldes dette? Én side handler om kompetanse, for dårlig opplæring i hvordan vurderinger skal skrives og dokumenteres. En annen side, som er helt avgjørende å adressere, og som må løses politisk, er spørsmålet rundt ressursknapphet i den kommunale barnevernstjenesten. I det arbeidet vi her har til behandling, pekes også utfordringer med høy turnover ut som et problem. Mange barn opplever dessverre ofte bytte av saksbehandler, og det har selvfølgelig mye å si for evnen og muligheten til å følge opp en sak på en god måte.

Det er i tillegg til høy turnover en kjensgjerning at svært mange ansatte i den kommunale barnevernstjenesten rundt om i landet er svært presset på tid. Det er et stort antall saker, det er ganske enkelt et for høyt press på den enkelte saksbehandler. Løsningen på dette er ressurser – det å ha nok ansatte i det kommunale barnevernet til å håndtere en økende saksmengde og de økende krav som vi som samfunn skal stille, f.eks. til dokumentasjon og medvirkning.

Det er dessverre slik at målsettingen om å styrke det kommunale barnevernet med flere folk var en politisk målsetting som sto sterkt i norsk politikk og her i Stortinget fram til for ti år siden, men som etter det ser ut til å ha forsvunnet. Representanten Henriksen nevnte barnevernsløftet som den rød-grønne regjeringen gjennomførte mellom 2009 og 2013. Da ble det bevilget øremerkede midler til 1 000 nye stillinger i det kommunale barnevernet, også med en tydelig føring om at de aller minste tjenestene måtte bli større og inngå interkommunale samarbeid for å få midler. Det førte til en vesentlig oppbemanning. Men barnevernsløftet ble lagt til side da regjeringen Solberg tok over i 2013. Gjennom de årene ble etter mitt syn grunnlaget for de problemene vi nå ser, lagt, fordi man ikke fulgte opp de åpenbare bemanningsbehovene i den kommunale barnevernstjenesten.

Spørsmålet nå er om den nye Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil ta opp igjen barnevernsløftet og sørge for at vi igjen kan få nasjonal øremerking av midler til flere stillinger i det kommunale barnevernet. Dette er et spørsmål om kompetanse, det er et spørsmål om rutiner, men man får ikke løst disse problemene hvis man ikke også adresserer ressursknappheten og behovet for flere folk i disse helt, helt avgjørende tjenestene.

Statsråd Kjersti Toppe [11:18:31]: Alle barn og unge som veks opp i Noreg, skal ha trygge og gode oppvekstvilkår og få hjelp, omsorg og beskyttelse dersom dei lever under forhold som kan skada helsa og utviklinga deira.

Barnevernet er ei teneste som vi ikkje kan mislykkast med. Takk til Riksrevisjonen som har undersøkt forvaltningspraksisen i det kommunale barnevernet. Rapporten viser svakheiter som det er viktig å retta opp i. Dersom ein ikkje gjer det, kan det gå ut over rettssikkerheita til barn og familiar. Det er manglar i dokumentasjon av barnevernsfaglege vurderingar og i medverknaden til barn og foreldre. Kunnskap om kompetansetiltak har ikkje vorte tatt tilstrekkeleg i bruk, og eg er einig i at det er kritikkverdig. Eg er einig i tilrådingane om å sikra at kompetansetiltak faktisk fører til betring i forvaltningspraksisen og vert gjort meir tilgjengelege, og om å leggja til rette for at styring, leiing og internkontroll i barnevernstenesta vert betre.

Ein del av det som er avdekt, har vore kjent over tid – dessverre, kan ein nesten seia. Men det er allereie sett i gang fleire viktige satsingar og tiltak. Ny barnevernslov, som gjeld frå 1. januar i år, inneheld tydelegare krav til journalføring av opplysningar og av barnevernsfaglege vurderingar. Også kravet til dokumentasjon av barns medverknad er vorte styrkt, og det er innført nye krav til kompetanse i barnevernstenestene.

For å styrkja den overordna leiinga av barnevernstenester har kommunane òg fått krav om årleg tilstandsrapport til kommunestyret, og om å utarbeida ein plan for det førebyggjande arbeidet. For å auka kompetansen innan internkontroll og leiing i kommunal barnevernsteneste prioriterte vi 16 mill. kr i budsjettet for 2023 til nettopp det. Prosjektet DigiBarnevern vil då kunna bidra til god fagleg juridisk støtte til saksbehandlarar, noko som er viktig for å kunna skapa ein felles praksis i forvaltninga. Eg forventar at alt dette vil kunna ha positiv effekt i tenestene. Rapporten og tilrådingane frå Riksrevisjonen vil uansett vera ein viktig del av grunnlaget for det vidare arbeidet på dette området framover.

Eg tar rapporten på alvor, og nokre av tiltaka kan òg ha verka i for kort tid til å sjå effekt allereie no. Som rapporten viser til, er det ei relativt stor satsing på kompetanse i barnevernet. Også Riksrevisjonen viser til dei positive effektane av dette. No må vi sjå nærare på korleis sikra at kompetansen faktisk fører til klare forbetringar i saksbehandlinga i barnevernstenestene.

Kompetansestrategien vert evaluert og revidert, og i utvikling av nye tiltak må vi fokusera meir på implementering av tiltaka enn det som har vore tilfellet med dagens satsing.

Det er sett ned to utval som arbeider med tema som vedkjem funna i revisjonen. Barnevernsutvalet skal vurdera tiltak for å styrkja rettssikkerheita i alle ledd av barnevernet sitt arbeid. Institusjonsutvalet skal vurdera innretninga på institusjonsbarnevernet, og bl.a. sjå på samhandling mellom stat og kommune om barnevernstilbod. Regjeringa skal gjennomføra ei kvalitetsreform i barnevernet som skal omhandla både det kommunale og det statlege barnevernet. I tillegg skal vi leggja fram ei ny fosterheimsmelding.

Eg vil til slutt ta fram nokre viktige påpeikingar i rapporten til Riksrevisjonen. Det eine er høg turnover som faktor, som gjer det utfordrande å auka kompetansen i barnevernstenestene. Kvalitetsreforma, som vi no arbeider med, skal særleg ta tak i denne utfordringa, i tillegg til auka samarbeid om barna på tvers av sektorar og tenester. Dei tilsette i barnevernet er utvilsamt den største ressursen, og det er fortvilande når turnoveren er så høg og godt utdanna tilsette med erfaring vel å slutta å jobba i barnevernet. Det gjer òg at erfaring og kompetanse forsvinn ut.

Det andre eg vil ta opp, er leiing. Det landsomfattande tilsynet i Helsetilsynet frå 2020 og 2021 viste at det er eit gjennomgåande funn at barnevernstenesta ikkje gjorde ein god nok jobb i undersøkingsfasen. Overskrifta på rapporten var «Det handler om ledelse». Difor vil eg varsla fleire tiltak for å styrkja leiinga av barnevernstenester i kommunane. God leiing er òg viktig for å få ned turnoveren, og ikkje minst er det viktig for barna og familiane dette gjeld.

Kirsten Helen Myren (Sp) [11:23:48]: Jeg vil starte med å si at det er veldig bra at denne undersøkelsen er blitt gjennomført, og at komiteen samlet innstiller på å slutte seg til Riksrevisjonens kritikk og konklusjoner.

Funnene viser dessverre at vi ennå har en lang vei å gå før dokumentasjon av forvaltningspraksis – og særlig dokumentasjon av barnevernsfaglig vurdering og barn og foreldres medvirkning – er på plass.

Som folkevalgt vet jeg at det er flere enn meg som er blitt kontaktet av personer i en vanskelig situasjon. Uten å gå inn på enkeltsaker er det ingen tvil om at viktigheten av å ha dokumentert tiltak og medvirkning har alt å bety for dem som står i det nå, og for etterprøving i ettertid. Vi må ha tiltro til systemet, men uten dokumentasjon er det vanskelig for barn og foreldre å kjempe saken sin om de mener noe er urett. Man skal være utrolig ressurssterk for å ta opp en sånn kamp. Uten dokumentasjon av hvilke vurderinger som er gjort, er det vanskelig, om ikke umulig, å etterprøve om barnevernstjenesten har gjennomført rette tiltak til rett tid.

Med ny barnevernslov, lovfesting av journalplikt og prosjektet DigiBarnevern vil dokumentasjon og medvirkning bli tydeligere, men det har vel vært krav og forventning om det hittil i tjenesten, så det må også endres praksis, og det må tenkes nytt og videre enn kun barnevernstjenesten for seg.

Jeg vet at regjeringen jobber med og følger dette arbeidet tett. Arbeidet med kvalitetsreform i barnevernet er igangsatt. Det er særlig fokus på medvirkning og ikke minst på ny barnevernslov, som har som overordnet mål å sikre økt rettssikkerhet for familiene som mottar hjelp fra barnevernet, og gi enda flere barn en trygg oppvekst.

Jeg vil avslutningsvis bare understreke utålmodigheten min og viktigheten av å følge opp dette viktige området. Det haster.

Grunde Almeland (V) [11:25:58]: Jeg tar ordet igjen fordi jeg og Venstre også er en del av et mindretall i komiteen, som i innstillingen så behovet for å understreke hvor graverende vi synes noen av disse funnene er, og hvor tydelig vi ønsker å si fra om at det trengs å gjøres effektive tiltak.

De funnene vi ser her, og som vi flere ganger i denne debatten har påpekt at har vært oppe for Stortinget ved en rekke anledninger, kan få alvorlige konsekvenser for barn i sårbare situasjoner og vitner om at vi fortsatt har en stor jobb å gjøre for at disse barna skal bli tilstrekkelig ivaretatt i saksbehandlingen. Det er viktig for meg å si det en gang til såpass tydelig.

Det er en rekke utfordringer med at man har såpass manglende dokumentasjon. Jeg kan nevne at Norge er blitt kritisert av FNs barnekomité for bl.a. manglende klagemuligheter. Det har vært oppe som tema i Stortinget ved en rekke anledninger. Vi behandlet sist i vårsesjonen i fjor et forslag om å innlemme Norge i tilleggsprotokollen som sikrer klagemuligheter etter barnekonvensjonen, noe vi ikke gjorde bl.a. fordi vi mener det er manglende rutiner her i Norge. Venstre foreslo det den gangen og ønsker fortsatt at man skal tilslutte seg den.

En av utfordringene ved at man ikke får klaget i dag, er nettopp at det mangler dokumentasjon. Det er vanskelig å føre saken sin videre også innenfor de rammene vi allerede har i dag, når det ikke er mulig å etterprøve fordi det ikke er ført referat eller sørget for tilstrekkelig dokumentasjon.

Jeg vil også knytte et par kommentarer til noe av det som er blitt sagt i debatten. Venstre anerkjenner at det er behov for mer bemanning. Det er også grunnen til at Venstre i sitt alternative budsjett satte av egne midler nettopp til nye stillinger i det kommunale barnevernet. Men jeg må påpeke at ser man historisk på hva som har vært oppe i denne salen, er det ikke utelukkende bemanning det handler om; det handler også om kompetanse. Det er grunnen til at man har iverksatt så mange kompetansetiltak, som har vært viktige og riktige, men som vi i denne rapporten ser at ikke nødvendigvis har nådd ut i praksis. Det er det som er nøkkelen og konklusjonen her – at vi må sørge for at det ikke bare vedtas og legges til rette for, men også iverksettes.

Jeg vil takke for en god debatt.