Abid Raja (V) [12:14:54 ] : I 1993 ble det løsnet tre skudd
i Dagaliveien i Oslo. Våpenet som ble brukt, var ladet med ekspanderende
ammunisjon for å gjøre mest mulig skade i et menneske – brutalt,
kalkulert, planlagt og usannsynlig at noen skal overleve. Men William
Nygaard overlevde og er fremdeles blant oss. Vi skylder alle som
blir angrepet i landet vårt, å gjøre det vi kan for å oppklare drap
og drapsforsøk – finne ut hva som ligger bak, og bringe de skyldige
til en domstol, slik at de må stå til rette for sine handlinger.
Denne saken er
likevel spesiell. Skuddene mot Aschehoug-forleggeren var og er langt
mer enn en kriminalsak, langt mer enn en personlig krenkelse. Angrepet var
et kaldblodig forsøk på å henrette en forlegger på grunn av en bok
som ble utgitt: et regelrett attentat mot det frie ord, et direkte
angrep på ytringsfriheten – på norsk jord. Ytringsfriheten er selve
fundamentet for demokratiet vårt, en grunnleggende menneskerett
som er beskyttet i den norske Grunnloven – uten ytringsfrihet, intet
demokrati. Det er utålelig at folk blir angrepet på norsk jord fordi
noen forsøker å stilne stemmer som bringer det frie ordet ut. Ytringsfrihet,
trykkefrihet – som folkevalgte har vi et særlig ansvar for å vokte
dette.
I 1989 utstedte
Irans politiske og religiøse leder, Ayatollah Khomeini, en såkalt
fatwa, en rettstolkning, mot forfatteren Salman Rushdie og alle
som hadde vært involvert i utgivelsen av boken Sataniske vers. Det
bli oppfordret til drap, med dusør til den som gjennomførte, og en
rekke målrettede angrep fulgte mot forleggere, oversettere og bokhandlere
på flere kontinenter. I 1991 ble den japanske oversetteren Hitoshi
Igarashi stukket ned og drept. I Italia ble oversetteren Ettore
Capriolo knivstukket. I Tyrkia ble over 30 mennesker drept da hotellet de
var på, ble satt i flammer av demonstranter. Samme år kom skuddene
som var ment å drepe Aschehougs forlegger i Oslo.
Saken er igjen
aktuell fordi NRKs Odd Isungset har offentliggjort en siktelse Kripos
tok ut i 2018, som knyttes direkte til Iran. NRK har også identifisert
mennene, men Kripos vil likevel ikke offentliggjøre dette – selv 29 år
etter angrepet. En av de siktede er tidligere førstesekretær og
diplomat ved den iranske ambassaden i Oslo. Det er grunn til å spørre
i hvilken grad norske myndigheter har tatt opp denne saken med iranske myndigheter.
I 2007 henla Oslo
politidistrikt saken. Det vitner om liten forståelse av hva denne
saken grunnleggende sett handler om, eller for å sitere daværende
riksadvokat Tor-Aksel Busch:
«Drapsforsøket på William Nygaard
har dimensjoner ut over en alvorlig kriminalsak. I tillegg til den
personlige krenkelse, fremstår forbrytelsen også som et angrep på
grunnleggende samfunnsverdier.»
Saken ble besluttet
flyttet til Kripos. Da Kripos tok ut siktelse mot to personer med
utenlandsk opprinnelse som ikke lenger befant seg i Norge, sa påtaleansvarlig:
«Vi har skjellig grunn til mistanke,
og mener det er veldig viktig å oppklare denne saken på grunn av dens
store samfunnsmessige betydning.»
Påtaleansvarlig
sa også:
«Målet er å få stilt de siktede
for en norsk domstol.»
Er dette fortsatt
målet? Jeg spør fordi en forutsetning da er at man faktisk avhører
de siktede. Har norske myndigheter gjort alt som er mulig for å
oppklare saken? Jeg håper regjeringen vil svare på følgende: I hvilken
grad har norske myndigheter vært i dialog med de to mennenes hjemland
om avhør? Det er avhør som eventuelt kan skje i deres hjemland.
Har norske myndigheter vært i dialog for utlevering? Ser regjeringen
dette som en enkeltsak eller en sak som kan karakteriseres som statsterrorisme?
Et vanlig virkemiddel
man benytter når siktede rømmer landet, er å etterlyse dem internasjonalt.
Er de to mennene etterlyst internasjonalt – og eventuelt hvorfor
ikke? Når vil det eventuelt skje? Og hvorfor skjer det ikke?
Med kunnskap om
kvaliteten i etterforskningen bakover i tid – lenge før denne regjeringens
vakt: Vil justisministeren på vegne av etaten ta selvkritikk og
beklage til William Nygaard?
Interpellasjonen
er stilet til statsminister Jonas Gahr Støre, men det er justisministeren
som får gi oss regjeringens offisielle svar på om denne saken kan
få den avslutningen som er et demokrati verdig.
Statsråd Emilie Mehl [12:20:27 ] : Jeg viser til interpellasjonen
fra representanten Abid Raja, som var til statsministeren, men som
statsministeren har bedt meg om å svare på.
Interpellasjonen
gjelder en veldig alvorlig straffesak som fortsatt er under etterforskning.
Det er en sak som har betydelig allmenn og politisk interesse. I
tiden etter oppfordringen til drap på forfattere, forleggere og
andre som var involvert i boken Sataniske vers fra 1988, ble det rettet
angrep mot bokhandlere og andre enkeltpersoner. Situasjonen utløste
den gangen omfattende diplomatisk aktivitet og drøftelser i internasjonale
fora uten at man nådde en løsning. Drapsforsøket på William Nygaard
fant sted over fire år etter oppfordringen om drap. Saken er uoppklart.
Politiet tok ut
siktelser høsten 2018, kort tid før saken ble foreldet, mot ikke-navngitte
personer. Etter det som er opplyst av politiet, oppholder ikke disse
personene seg i Norge. Politiet etterforsker fortsatt ulike spor i
saken.
Straffesaker som
har forgreninger til andre land, innebærer særskilte utfordringer
som må møtes i samarbeid mellom landenes rettshåndhevende myndigheter.
Suverenitetsprinsippet er til hinder for at norske myndigheter kan
reise til en fremmed stat og gjennomføre f.eks. bevissikring eller
arrestasjoner. Norske myndigheter kan imidlertid anmode en fremmed
stats myndighet om bistand til bevisinnhenting og pågripelser gjennom
framsettelse av rettsanmodninger eller utleveringsbegjæringer. Hvorvidt
en anmodning om internasjonal rettslig bistand skal fremmes, er
som hovedregel opp til påtalemyndigheten å vurdere. Dersom påtalemyndigheten
beslutter at det skal fremmes anmodning om rettslig bistand til
fremmed stat, bistår normalt Justis- og beredskapsdepartementet
med oversendelsen av anmodningen eller begjæringen, i tråd med regelverk og
praksis på feltet.
Norge har som
kjent sluttet seg til flere konvensjoner og avtaler om gjensidig
samarbeid i straffesaker. Den europeiske konvensjonen om gjensidig
hjelp i straffesaker av 20. april 1959 og dens to tilleggsprotokoller
er sentrale på dette området. Vår tilknytning til Eurojust muliggjør
felles etterforskningsoperasjoner og bidrar til å sikre behandlingen
av rettsanmodninger.
Utfordringsbildet
er generelt sett mer komplisert når behovet for samarbeid er med
stater hvor vi ikke kan benytte etablerte kanaler. Norge er tilsluttet
en rekke FN-konvensjoner som legger til rette for internasjonalt rettslig
samarbeid, bl.a. FN-konvensjonen mot organisert kriminalitet. Konvensjonen
har 190 statsparter og kan benyttes som grunnlag for rettslig samarbeid
over landegrensene med konvensjonspartene i saker som omhandler
organisert kriminalitet. Norge deltar i en rekke samarbeidsgrupper
under denne FN-konvensjonen og arbeider for å styrke og effektivisere
samarbeidet mellom medlemslandene.
Jeg vil minne
om at det er påtalemyndigheten som har kompetanse til å treffe beslutninger
om eventuelle videre tiltak i straffesaken denne interpellasjonen
handler om. Det innebærer også eventuelt å fremme anmodninger om
rettslig bistand overfor andre stater. Justis- og beredskapsdepartementet
vil, i tråd med gjeldende regelverk og praksis, være beredt til
å fremme de anmodninger om internasjonal rettslig bistand som måtte
bli besluttet av påtalemyndigheten i anledning av straffesaken.
Politisk og diplomatisk
engasjement overfor andre stater for å påvirke behandlingen av konkrete
straffesaker vil normalt ikke føre fram. For det tilfellet at utenlandske
statsborgere, på oppdrag fra sin stat, skulle ha utført ulovlige
handlinger i Norge, ville mulighetene for et konstruktivt samarbeid
normalt være små.
Slik straffesaken
etter drapsforsøket mot William Nygaard nå står, som en uoppklart
straffesak som fortsatt er under behandling i politi- og påtalemyndighet,
er min vurdering at det er verken riktig eller hensiktsmessig å
innlede dialog med noe land, løfte spørsmålet i internasjonale fora
eller ta utenrikstjenesten aktivt i bruk.
Regjeringen legger
for øvrig stor vekt på ytrings- og pressefrihet i vårt internasjonale
arbeid for menneskerettigheter. Ytringsfrihet er en grunnleggende
menneskerettighet og avgjørende for demokrati. Norge fremmer ytringsfrihet
i FN og andre multilaterale fora, og vi tar opp ytringsfrihet i
dialogen vi har med andre land.
Abid Raja (V) [12:25:22 ] : Jeg takker statsråden for innlegget,
selv om de fleste av de spørsmålene som jeg tok opp, er forblitt
ubesvart. Man kan stille seg spørsmål ved klokskapen i den framferden
som man legger opp til – at man ser dette kun som en sak for påtalemyndigheten,
at man ikke ser de politiske slagsidene ved denne saken – om man
ikke vil bruke politiske spor for å oppmuntre de andre landenes
myndigheter til å legge til rette for at avhør skal kunne finne
sted.
Saken startet
med at vi fikk vite mer om dette for noen måneder siden, egentlig
på tampen av fjoråret, da NRK avslørte de to siktede mennenes identitet.
Den ene har bakgrunn fra Libanon og var i en tidligere fase i politiets
søkelys. Men det er også en tidligere førstesekretær ved Irans ambassade,
en iransk diplomat. Dette vil ikke Kripos bekrefte, av hensyn til
såkalt pågående etterforskning – en etterforskning som har pågått
i 29 år. Vi lurer på hvilke hensyn til pågående etterforskning som
er av så stor betydning at man ikke engang vil bekrefte identiteten,
eller at de to personene faktisk er av den utenlandske opprinnelse
som NRK har gjengitt. Vi vet heller ikke om Norge har bedt Iran
om å opplyse saken, om Iran er blitt bedt om å bistå til å få avhørt
den ene siktede, som er iransk statsborger, eller hvorfor regjeringen ikke
ønsker å innlede slik dialog med Iran for faktisk å få den personen
avhørt.
Saken berører
direkte vårt forhold til andre land, internasjonal rettsorden og
muligheten for etterlysning samt vår evne til å ta opp saker knyttet
til angrep på ytringsfriheten med regimer som undertrykker den. Fordi
det er fremmede stater involvert, kreves det håndtering fra regjeringens
side, langt utover den nasjonale kriminalpolitiske verktøykassa.
Da må man våge å ta ting i bruk. Offentligheten har også et klart
behov for svar, ikke bare William Nygaard – om f.eks. hvorvidt de siktede
skal etterlyses internasjonalt, hvorfor det ikke gjøres, og hvorfor
regjeringen ikke vil innlede dialog med Iran for å få den mannen
som er i Iran, til å bli avhørt. Han trenger ikke å komme til Norge
for dette avhøret, det er mange ganger man også kan avhøre folk
i deres eget hjemland. Det virker for meg som en type passivitet
vi ikke skulle forvente av en norsk regjering.
Ingen skal få
lov til å sensurere norske forlag, norsk presse, norsk meningsbrytning
og offentlig debatt, for da tar de en bit av demokratiet med seg.
Når det skjer, må vi som land sørge for at vi bruker alle virkemidler
for å rydde opp, for å stille de ansvarlige for angrepene til rette.
Dette er ikke en vanlig politisak. Det er en utenrikssak og en prinsippsak
av nasjonal betydning.
Statsråd Emilie Mehl [12:28:40 ] : Jeg opplever at jeg svarte
veldig tydelig på det som var spørsmålet i interpellasjonen i mitt
første innlegg, og på hvorfor de virkemidlene som representanten
ønsker seg, ikke er noe vi anser som riktig eller hensiktsmessig.
Jeg må understreke – og jeg tror representanten er kjent med det
– at jeg som justis- og beredskapsminister og vi som regjering heller
ikke kan gå inn i en enkeltsak, som representanten legger opp til.
Det er påtalemyndigheten som må vurdere om man skal beslutte med
hensyn til bistandsanmodning fra et annet land. Det er heller ikke en
beslutning jeg kan legge meg opp i, all den tid påtalemyndigheten
i Norge er uavhengig.
Tage Pettersen (H) [12:29:48 ] : La meg starte med å takke
interpellanten for å reise både et konkret og også et veldig prinsipielt
spørsmål.
Attentatforsøket
mot William Nygaard rystet Norge, og vi alle antar at motivet bak
angrepet på Nygaard var hans rolle i den norske publikasjonen av
Salman Rushdies bok Sataniske vers. At saken ikke er oppklart, er
dypt beklagelig, men også en stadig påminnelse om at saken angår
en vedvarende utfordring. Vi må ikke være naive og tro at stater
ikke har eller har hatt vilje og evne til å utføre terrorpregede
handlinger også rettet mot enkeltpersoner. Skuddene mot William
Nygaard er ett eksempel.
Angrepet var ikke
bare et angrep på Nygaard, det var et angrep på grunnleggende rettsstatsprinsipper, retten
til ytringsfrihet og trosfrihet. Salman Rushdie selv har måttet
leve med konstant beskyttelse for å ha skrevet en bok som av enkelte
ble anklaget for blasfemi. Når ytringsfriheten er truet, er også
alle andre friheter truet. All politisk diskusjon og samfunnsdebatt
springer ut fra denne rettigheten. Vi har hatt debatt om dette i
Norge, både i spørsmålet om karikaturer og i spørsmålet om litteratur.
I spørsmålet om ytringsfrihet er Norge nødt til å ha en aktiv rolle
også internasjonalt, og det innebærer at vi må ta opp spørsmål i
de sammenhengene det har en hensikt, og også i de fora hvor det
kan være ubehagelig.
Vi kan ikke tillate
at folk blir truet til taushet. Slike saker må etterforskes og oppklares,
og de som står bak, må stilles til ansvar. Det gjelder også der
statlige aktører står bak. Derfor var det riktig og viktig at daværende riksadvokat,
Tor-Aksel Busch, gjenopptok etterforskningen. Angrep på viktige
verdier som ytrings- og religionsfrihet må gis høy prioritet i politiet
og hos påtalemyndigheten.
Uten ytringsfrihet,
intet demokrati. Jeg vil vise til The Economists demokratiindeks,
som viser at tendensen i verden går i gal retning. 8,4 pst. av verdens
befolkning bor nå i et velfungerende demokrati, og mer enn en tredjedel
lever i et autoritært regime. Dette er det laveste demokratimålet
siden The Economist begynte å kartlegge dette i 2006, og det er
bekymringsfullt.
Norge må være
et fyrtårn for ytrings- og religionsfrihet, og jeg forventer at
regjeringen tar opp disse spørsmålene der det har en hensikt, og
der det er mulig.
Jeg vil i den
sammenhengen vise til en av de siste sakene regjeringen Solberg
la fram på utenriksområdet. I juni i fjor la forrige regjering fram
en strategi for ytringsfrihet i nettopp utenrikspolitikken. Her
ble det slått fast at Norge skal bidra til styrket internasjonalt
samarbeid mellom myndigheter, teknologiselskaper, sivilsamfunn og
medieinstitusjoner for å sikre ytringsfrihet både på og utenfor
digitale plattformer. Det innebærer bl.a. mer åpenhet om og kontroll
med de store sosiale medieplattformenes innholdsmoderering og andre
tiltak for å motvirke desinformasjon, hatefulle ytringer, digital vold
og sensur.
En viktig del
av strategien er også å stå opp for journalister, menneskerettighetsforsvarere,
opposisjonelle og andre som er truet som følge av sitt arbeid, og
det innebærer også å stå opp for retten til å kommentere, kritisere
og til og med latterliggjøre religioner eller regimer. Det er en
selvsagt del av ytringsfriheten og tros- og livssynsfriheten.
Jeg håper regjeringen
Støre følger opp denne strategien. Ytringsfrihet er avgjørende for
å sikre en opplyst, åpen og konstruktiv dialog. Det er gått nesten
30 år siden attentatforsøket mot William Nygaard, og jeg vil si trusselen
har vokst siden den gang. Vi er nødt til å opprettholde vår oppmerksomhet
om den konkrete saken og om det viktige vernet av ytringsfriheten.
Mahmoud Farahmand (H) [12:34:18 ] : Jeg er glad for at interpellanten
har tatt opp denne saken. Det er viktig at denne saken debatteres
nettopp i denne sal.
Ytringsfriheten
er helt avgjørende for demokratiet, slik interpellanten innledet
med. Uten ytringsfrihet finnes det ikke noe demokrati, og personlige
friheter vil som et minimum bli betydelig innskrenket. Jeg har selv bodd
i Iran og opplevd hvordan det er å skru opp lyden på tv-en og radioen,
trekke for gardinene, sette seg i et hjørne og hviske og tiske om
uhyrlige temaer, som landets ledelse. I voksen alder ble jeg også
fortalt av min mor om det ulovlige trykkeriet hun og min far hadde
i kjelleren vår, og hvordan hun etter min fars død i nattens mulm
og mørke måtte kvitte seg med utstyret for ikke å bli oppdaget av
Irans politi og revolusjonsgarden.
Det var nettopp
Irans daværende leder Khomeini som utstedte fatwaen og i realiteten
drapsdommen mot Salman Rushdie, og som oppfordret alle muslimer
til å ta til gatene og i ytterste konsekvens ta livet av alle som hadde
medvirket til utgivelse av boken Sataniske vers. Dette resulterte
i attentatforsøket på redaktøren William Nygaard. I sin egen oppkjørsel
ble han skutt flere ganger, med det mål å ta livet av ham. Dette
er ikke noe å spøke med. Nygaard hadde nemlig medvirket til utgivelsen
av boken. Målet var ikke bare å innskrenke hans ytringsfrihet, men
å sende et klart signal til samtlige som hadde medvirket til utgivelsen
av den boken, om hva de hadde i vente.
Khomeinis begrunnelse
for fatwaen var at Rushdie hadde krenket islam. Realiteten er nok
noe mer nyansert. Rushdie klarte mesterlig, i løpet av noen få avsnitt
i boken, å oppsummere Khomeinis karriere. Rushdie beskrev en mulla
som i utlendighet vigler opp til revolusjon i sitt hjemland. Når
revolusjonen lykkes og han kommer tilbake til makten i sitt eget
hjemland, blir han til en drage som flyr over landet og fortærer
befolkningen. Det var i realiteten det som skjedde i Khomeinis tilfelle.
Han gikk fra å være revolusjonsleder i utlendighet til å igangsette
massedrap på politiske motstandere i Iran – og faktisk i Europa.
Noen av Khomeinis
håndlangere står nå for retten i Sverige. Det er også i denne sammenheng
viktig å påpeke at det iranske regimet fortsatt er der, fatwaen
er fortsatt aktiv, og det iranske regimet har ikke en tendens til å
glemme det de har lovet.
Det som er nedslående
i denne saken, er svaret jeg mottok fra justisministeren da jeg
spurte om statsråden ville iverksette en undersøkelse av politiets
etterforskning for å se om det er læringspunkter der som kan være
nyttige. Jeg begrunnet dette med bakgrunn i situasjonen vi står
oppe i. Det er ikke lenger bare Khomeini i Iran og islamske republikker
som iverksetter slikt, vi ser det i flere land, bl.a. Russland.
Svaret fra justisministeren var følgende:
«Det er nå over 28 år siden drapsforsøket
fant sted. Verdien av en granskning av politiets etterforsking,
fremstår som usikker.
Jeg ser det ikke som aktuelt å iverksette
en granskning av en pågående straffesak der det fremdeles arbeides
med sikte på en oppklaring.»
Altså er det intet
å lære av en drapsetterforskning, et attentatforsøk, et politisk
mordforsøk som ikke er oppklart. Det er oppsiktsvekkende.
Vi har mulighet
til å debattere denne saken i denne salen fordi folk som William
Nygaard og andre velger å stå på barrikadene for å forsvare ytringsfriheten.
Jeg ser at engasjementet ikke er så stort. Det er beklagelig. Vi skylder
dem såpass at vi i det minste kan se på tilkortkommenheten i politietterforskningen,
som nærmest ser ut til å være glemt – en etterforskning i en sak
hvor en stat, en leder, ønsker å påvirke ytringsrommet i vårt land og
sende et klart signal til alle andre i andre land.
Jeg håper statsråden
innser alvoret og betydningen av denne saken, og at hun velger å
endre ståsted i forbindelse med mitt spørsmål.
Abid Raja (V) [12:38:25 ] : Jeg takker representantene som
har deltatt i interpellasjonen.
Attentatet mot
William Nygaard var et attentat i en rekke av mange rettet mot forleggere,
oversettere og bokhandlere over hele verden. Angrepene kom bl.a. som
følge av Khomeinis oppfordring om å drepe alle som hadde befatning
med Salman Rushdies bok Sataniske vers. Vi er nødt til å spørre
oss som samfunn om norske myndigheter har gjort nok for å oppklare
saken, om når norske myndigheter kommer til å ta saken opp med iranske
myndigheter, og om politiet, Kripos, akter å gjøre mer.
Målet er å få
stilt de siktede for en norsk domstol, sa Kripos da siktelsene ble
tatt ut i 2018. Det er lett å slutte seg til, men da må det også
jobbes for målet. Hvor er jobben? En forutsetning er da at man faktisk
avhører de siktede og basert på avhørene og det samlede bevisbildet kan
beslutte om man har nok til å ta ut tiltale. Hvor er begjæringen
om avhør? Hvor er den internasjonale etterlysningen?
NRK har identifisert
de to mennene de mener Kripos har tatt ut siktelser mot, blant dem
altså en tidligere ansatt ved den iranske ambassade, en diplomat. Hvilke
utfordringer reiser dette? Hvorfor vil ikke norske myndigheter anmode
iranske myndigheter om å bistå for å opplyse saken? Hva tenker den
norske regjeringen om betegnelsen statsterrorisme om denne saken?
Det er mange ubesvarte
spørsmål, og aktiv handling fra regjeringen er nødvendig. Dette
er ikke bare en juridisk sak. Angrepet var religiøst og politisk
motivert. Skuddene mot Aschehougs forlegger, William Nygaard, er
en sak som går langt utover kriminalsporet. Det var et attentat
mot det frie ord utført på norsk jord – ifølge Kripos av personer
med utenlandsk opprinnelse som befinner seg utenfor Norge. Det minste
vi kan forvente, er at de siktede blir internasjonalt etterlyst,
noe som ikke er uvanlig i kriminalsaker.
Angrep mot ytringsfrihet
er blant de mest alvorlige som kan ramme et land, fordi de rammer
selve kjernen i åpne, frie demokratier. Når vi har blitt angrepet,
må vi være sikre på at vi gjør alt – absolutt alt som står i vår makt
– for å bringe de ansvarlige til rette. Vi kan ikke gi oss som samfunn
før denne saken er oppklart og de ansvarlige er stilt til rette
– ikke bare av hensyn til William Nygaard, for angrepene mot William
Nygaard var og er også et angrep mot det frie ord og mot grunnleggende samfunnsinteresser.
Det er derfor
i vår felles interesse at norske myndigheter benytter alle virkemidler
de har tilgjengelig, for å opplyse saken og stille de ansvarlige
til rette. Demokratiet vårt krever en verdig avslutning.
Statsråd Emilie Mehl [12:41:40 ] : Jeg vil takke representanten
for interpellasjonen, og takk til dem som har deltatt og har satt
viktige synspunkter, viktige menneskerettslige verdier og ytringsfriheten
på dagsordenen. Jeg vil gjenta det jeg sa innledningsvis om at jeg
ikke kan gå inn og kommentere en konkret straffesak som fortsatt
er under etterforskning hos politiet med sikte på oppklaring, og
de anmodningene om bistand fra andre lands myndigheter som representanten
tar til orde for, ligger det til påtalemyndigheten å beslutte.
Når det er sagt,
så la det være helt klart at for regjeringen er ytringsfrihet, pressefrihet,
et fritt ordskifte og det å hegne om journalistikken og journalisters
trygghet høyt prioritert. Det er en viktig del av det internasjonale arbeidet
vi gjør, og det vi tar opp i møte med andre land, når vi jobber
for å fremme menneskerettigheter rundt i verden.
Det er dessverre
mange som ikke opplever den samme friheten som vi har i Norge. Vi
står nå midt i en krig i Europa, hvor propaganda og mangel på ytringsfrihet også
spiller en stor rolle, og dette er et tema som alltid kommer til
å være viktig å kjempe for. Jeg vil takke for det, og så viser jeg
til mitt første svar når det gjelder hvem som har kompetanse til
å beslutte de tiltakene som representanten tar til orde for.
Presidenten: Då
er debatten i sak nr. 6 avslutta.
Sakene nr. 7 og
8 vert behandla under eitt.