Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:07:54]: Det er krig i Europa, og det er en brutal påminnelse om hva utenrikspolitikk handler om.

Om en uke, den 29. mars, er det 73 år siden denne sal voterte – ved navneopprop – over innstillingen til stortingsproposisjon nr. 40 det året. Det var altså i 1949. Av de 150 representantene – den gangen var det 143 menn og 7 kvinner – var nesten alle til stede i salen. På et fullsatt galleri satt publikum som ville følge diskusjonen den gangen.

Med 130 mot 13 stemmer vedtok Stortinget at Norge skulle undertegne og ratifisere en traktat for det nordatlantiske området, Atlanterhavspakten. I Washington sju dager senere ble avtalen undertegnet av daværende utenriksminister Lange. Norge var blitt medlem av NATO. NATO-medlemskapet har langt på vei definert vår plass i verden i to generasjoner. Det var et valg som tydeliggjorde hva Norge er, hvem Norge er, og hvilken side vi står på når det virkelig gjelder.

I de siste dager har jeg ofte tenkt på beslutningen Stortinget tok den dagen, på betydningen av denne beslutningen og på betydningen av våre utenrikspolitiske valg – valg som senere generasjoner skulle ta som en selvfølge, men den gang var det ingen selvfølge. Det var krevende valg i datidas krevende politiske landskap. I disse tider er det nærliggende å reflektere over hva Norge ville vært i dag hvis Stortinget hadde valgt annerledes den dagen i 1949.

Ikke siden annen verdenskrig har vi i Europa hatt krigshandlinger med konsekvenser som det vi nå er vitne til. Russlands krigføring i Ukraina endrer den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og dermed også rammene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Nå har vi en ustabil, uforutsigbar og dermed farligere russisk nabo i nord. 30 års utvikling av norsk naboskapspolitikk med Russland er endret. Det vil prege vår nordområdepolitikk.

Finland kan beslutte å søke NATO-medlemskap. Sverige kan følge etter. Hvordan Finland og Sverige til slutt konkluderer, er suverent opp til våre to naboland. Like fullt er et strategisk og sikkerhetspolitisk vendepunkt for Norden, og dermed også for Norge, i emning.

NATOs betydning som kollektiv forsvarsallianse er styrket, men EU har samtidig fått ny og konkret relevans som sikkerhetspolitisk aktør. Vedvarende usikkerhet knyttet til den politiske utviklingen i USA vil bidra til større europeisk egenvekt i utformingen av europeisk sikkerhetspolitikk.

Langvarige krigshandlinger i Ukraina, der NATOs direkte rolle begrenses for å unngå eskalering og spredning, vil tydeliggjøre den sikkerhetspolitiske arbeidsdelingen mellom NATO og EU. Det er for tidlig å bedømme den fulle rekkevidden av konsekvensene for norsk sikkerhet og norsk utenrikspolitikk, men konsekvensene kan være store.

I tillegg til løpende kontakt med Stortingets organer vil jeg i løpet av våren, og før NATO-toppmøtet, invitere Stortinget til samarbeid om hvordan vi kan sikre bred oppslutning om norske sikkerhetspolitiske interesser. Regjeringa kommer også tilbake til Stortinget med forslag til hvordan vi fra norsk side kan håndtere langsiktige konsekvenser for norske interesser.

I går besøkte Sveriges statsminister, Magdalena Andersson, NATO-øvelsen Cold Response. Med seg hadde hun opposisjonslederen, Ulf Kristersson. Det er talende. Som statsminister Andersson sa: Vi er uenige i mange saker, men vi kjemper begge for Sveriges trygghet.

Dette er ikke tida for å fremme gamle kjepphester eller si «hva var det jeg sa». Nå må vi vurdere situasjonen slik den er, i fellesskap. Nå må vi vise Norge på sitt beste, vise vår evne til å stå sammen når det virkelig gjelder, til ikke å misforstå hverandre bevisst i det sikkerhetspolitiske ordskiftet og vise vår evne til samarbeid med våre naboer.

I den umiddelbare krisen har Utenriksdepartementet midlertidig styrket bemanningen på flere norske utenriksstasjoner i det østlige Europa. På lengre sikt vil regjeringa styrke vår evne til å forstå og analysere en ny sikkerhets- og utenrikspolitisk situasjon for Norge.

Vi har hatt flere gode tiår bak oss, en dyp fred her. Sentrale norske sikkerhets- og utenrikspolitiske interesser og vårt eget nærområde har i liten grad vært utfordret. I 30 år har vi vært heldige. Det er annerledes nå. Jeg er derfor i gang med å gjennomgå utenrikstjenestens oppsett for å ruste oss også diplomatisk i møte med en ny tid i Europa, for å sikre helt grunnleggende norske interesser i tida foran oss. Vi må gjøre noen klare prioriteringer.

Den utenrikspolitiske horisont i dag er altså et urovekkende bilde. Russlands aggressive krigføring i Ukraina er det mest iøynefallende, men bak den – som følge av den – aner vi konturene av noe mye større, noe som ikke bare vil påvirke norsk sikkerhetspolitikk og vårt forhold til Russland, men også endre hele det europeiske landskapet. Det vil påvirke markeder, det vil påvirke energipriser, det vil påvirke matmangel, og det er reell fare for humanitære kriser i Europa av et omfang vi ikke har sett på mange tiår.

Global vekst kan stanse opp og bli erstattet av stagflasjon. Vi ser svake og sammenbrutte stater i Europas nærområder. Vi ser økende stormaktsrivalisering, økt spenning og et mer selvhevdende og autoritært Kina. Vi ser press mot FN og den multilaterale verdensorden. Globalt nedrustningsarbeid kan stanse opp. Alt dette skjer midt i en klimakrise som det haster mer enn noen gang med å løse. Det er bildet vi har foran oss.

Norge er kanskje det landet i verden som er best rustet til å møte dette. Her til lands har vi alle forutsetninger for å komme oss helskinnet gjennom, men det vil bli krevende for oss alle. Vi vil stilles overfor krevende valg, valg som i likhet med Stortingets vedtak den marsdagen i 1949 vil være med på å definere Norge i verden. Regjeringa legger vekt på en tydelig og forutsigbar utenrikspolitikk.

Verden fordømmer Russlands brutale krigføring og støtter opp om Ukrainas kamp for frihet og demokrati. For norsk og europeisk sikkerhet er krigen et vendepunkt. Demokrati, frihet og folkerett må også forsvares gjennom handling. Norge står stødig sammen med europeiske partnere og allierte i våre reaksjoner mot Russland.

Det går en historisk humanitær linje mellom Ukraina og Norge. Stalins brutale politikk på 1920- og 1930-tallet førte til hungersnød i Ukraina, hvor millioner av mennesker den gangen døde av sult. Ukrainerne kaller perioden på 1930-tallet for Holodomor – drap ved sult.

Nordmenn utgjorde en forskjell under disse sultkatastrofene. Vår stats- og utenriksminister i 1933, Johan Ludwig Mowinckel, var også leder av Folkeforbundets råd. Han jobbet aktivt for at Folkeforbundet skulle engasjere seg i sultkatastrofen. Han sa: Millioner er døde av sult – det tillater meg ikke å være stille.

Men stormaktene den gangen var stille. De valgte ikke å respondere.

Ukrainerne merket seg dette. I en avis i Lviv kunne man høsten 1933 lese at Mowinckel forblir en del av historien til det ukrainske folks kamp i Europa. Det forblir også Fridtjof Nansen, som på 1920-tallet brakte nødhjelp til folket i Ukraina. I år er det 100 år siden han mottok Nobels fredspris for bl.a. det arbeidet.

Nok en gang har en brutal diktator i Moskva skapt lidelser for folket i Ukraina. Denne gangen er det vi som skal føre arven fra Mowinckel og Nansen videre. Nær tre millioner mennesker har flyktet fra Ukraina. Det ukrainske folk har akutt behov for humanitær hjelp, og vi responderte umiddelbart. Så langt har vi satt av 2 mrd. kr i humanitær bistand til Ukraina og nabolandene. Om lag 1 mrd. kr er fordelt, og det meste er utbetalt.

Vi bidrar også gjennom EUs beredskapsmekanisme. Vi har bidratt med kirurgisk og medisinsk forbruksmateriell og medisiner. Vi vil bistå med et medisinsk team og sykehusplasser, og vi har tilbudt ambulanser. Vi har også tilbudt telt og feltsenger, etter anmodning fra Moldova. Nye anmodninger fra Ukraina og nabolandene vurderes fortløpende.

Vi bidrar med støtte til de humanitære organisasjonenes innsats i Ukraina og nabolandene. Støtten er rask og fleksibel, slik at organisasjonene til enhver tid kan planlegge sin innsats mot områder hvor de ser at behovene er størst. Vi har utbetalt 250 mill. kr til FNs regionale responsplan og 350 mill. kr til Røde Kors-bevegelsen. Vi bidrar gjennom norske organisasjoner slik at de kan gi beskyttelse for barn og kvinner, kontantstøtte og livsnødvendig nødhjelp.

Hjelpen nytter. Røde Kors har med norsk støtte levert 200 tonn med nødhjelp til Ukraina. Redd Barna og UNICEF støtter barn som er rammet av krigen. I tillegg støtter vi Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbankens bidrag til Ukraina og nabolandene.

En rekke europeiske land har sendt militært utstyr til Ukraina. Norge har sendt panservernraketter og militært beskyttelsesutstyr. Sanksjonene fra EU, USA og andre land har sendt russisk økonomi i fritt fall, og Norge har sluttet seg til EUs omfattende sanksjonspakke. Vi har frosset alle Statens pensjonsfond utlands investeringer i Russland og vil selge oss ned. Flere norske selskap trekker seg ut av Russland.

Vi vet ennå ikke sikkert hvordan Russland vil reagere. President Putin omtaler sanksjonene som økonomisk krig. Mange demonstrerer mot krigen, også i Russland. Tusenvis er arrestert. Media er sensurert, og det russiske folk får ikke servert sannheten om krigen og dens grusomheter.

Krigen påvirker den innenrikspolitiske situasjonen i Russland, men hvordan og i hvilken grad vet vi ikke ennå. Men vi vet dette: Regimet i Moskva har undervurdert styrken i verdiene de angriper. Det har undervurdert samholdet i Europa, båndene over Atlanteren og ukrainske ledere og folks evne og vilje til motstand.

Ukraina kjemper for sin frihet, men de kjemper også for et fritt Europa – for et Europa hvor folkeretten fortsatt skal regulere forholdet mellom stater, for et Europa hvor demokrati, frihet og fredelig samkvem er det som definerer oss, ikke etnisk nasjonalisme, forvridde tanker om egen storhet og undertrykking av andre. Europa er fundamentalt endret. EU er annerledes enn før krigen, det er et EU som er mer samlet enn noen gang. EU har tatt beslutninger som ville vært utenkelige før krigen. Det samme har de fleste av medlemslandene.

Krigen i Ukraina har fått og vil få store konsekvenser, også for Norge. For det første vil den påvirke sikkerhetspolitikken i vårt eget nærområde. Vi har nå en selvhevdende og aggressiv nabo i øst som er villig til å bruke militær makt for å oppnå sine mål. Det er en realitet vi må forholde oss til, men vår sikkerhetspolitikk skal fortsatt være gjenkjennelig og forutsigbar.

Avskrekking og beroligelse utgjør fortsatt hovedelementene i vår tilnærming til Russland. Selv i dagens situasjon kan vi ikke velge mellom disse to, men det er ikke slik at avskrekking og beroligelse er to like størrelser. Avskrekking er grunnfjellet vår sikkerhet bygger på. Det er NATO. Beroligelse skal vi bidra til for å hindre misforståelser, redusere spenning og fremme dialog. Vi trenger begge deler.

Det er avgjørende for vår sikkerhet at Norge kan forsterkes av allierte i krise og krig. Det krever at vi øver og trener med allierte i fredstid. Det krever at forhåndslagrene er der på forhånd, ikke etter at krisen er et faktum. Det krever at planverk og infrastruktur er på plass. Mye er gjort. Samtidig er vi langt unna det apparatet vi hadde før 1990. På 1990- og 2000-tallet ble det meste av alliert infrastruktur i Norge avviklet. Derfor er tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA, som heter SDCA-avtalen, så viktig. Vi trenger infrastrukturen i Norge for å kunne motta forsterkninger, og det er det avtalen skal bidra til.

Forsterkningspolitikken og alle dens elementer – øving, trening, forhåndslagring og infrastruktur – er ikke en trussel mot norsk basepolitikk, den er en forutsetning for basepolitikken. Målet har hele tida vært det samme: Forsterkning i kriser og krig, ikke permanent nærvær.

Det er avgjørende at vi viser solidaritet med våre allierte, slik vi selv forventer solidaritet dersom vi en dag skulle trenge det. Derfor har Norge soldater i Litauen som del av NATOs framskutte styrker, og vi vil vurdere ytterligere bidrag dersom vi får forespørsler om dette.

Samtidig er beroligelse fortsatt viktig. Norge utgjør ikke, har aldri utgjort og skal heller ikke utgjøre noen trussel mot Russland. Derfor har det vært viktig for oss å trekke opp klare grenser i arbeidet med SDCA-avtalen. Norsk basepolitikk, atompolitikk og begrensninger for utenlandsk militær aktivitet i Norge i fredstid ligger fast.

Vi har et tett og godt samarbeid med våre allierte. Samtidig begrenser vi alliert militær aktivitet som kan virke provoserende på Russland. Våre selvpålagte restriksjoner har alltid vært nettopp det – vi har valgt dem selv.

Arkitekten bak Norges sikkerhetspolitikk gjennom den kalde krigen, Jens Christian Hauge, sa det på sin måte i Den utvidede utenriks- og forsvarskomité sommeren 1950:

«Vi har i og for seg bevisst gitt avkall på den rent militære fordel som det kunne være å ha allierte styrker i Norge i fred. Vi har gjort det med velberådd hu fordi vi har foretatt en politisk vurdering (…) Men vi har sagt, vår basepolitikk vil på ingen måte forhindre at vi innretter oss slik i vårt land at en hjelp utefra kan komme så raskt som mulig og bli effektiv omgående.»

Det sa han 22. juni, sommeren 1950, og dette har vært grunnlaget for norsk basepolitikk: ingen utenlandske baser på norsk jord, men øving og trening i fredstid.

Vi har hele tida tilstrebet åpenhet rundt militære øvelser i Norge. Vi varsler Russland i forkant. Vi holder en åpen kommunikasjonslinje mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåten – også i dag. Disse selvvalgte begrensningene svekker ikke vår sikkerhet, de styrker den. Vi har valgt dem selv, som vi valgte NATO-medlemskapet, helt på egen hånd.

En annen konsekvens av Russlands aggresjon i Ukraina er framdriften i det globale nedrustningsarbeidet. Det påvirker også Norge. USA og Russland etablerte en bilateral dialog om strategisk stabilitet i fjor. Den kan nå gå en usikker tid i møte, men det er avgjørende at kjernevåpenstatene har en slik dialog, hvor også Kina må engasjeres.

I en tid hvor krig herjer, og hvor Putin har varslet mobilisering av atomvåpenstyrker, er det krevende med mer forpliktende samarbeid om kjernefysisk nedrustning, men det samarbeidet må styrkes, for alternativet er verre. Sammen med land i og utenfor NATO vil Norge øke innsatsen for kjernefysisk nedrustning. Vi vil bidra til søkelys på kjernevåpnenes katastrofale humanitære konsekvenser.

Fram mot ikkespredningsavtalens tilsynskonferanse i august jobber vi målrettet sammen med likesinnede land for at FNs kjernevåpenstater skal oppfylle sine avtaleforpliktelser. Norge viderefører vårt globale lederskap for å følge opp FNs arbeid med verifikasjon av nedrustning. Vi tar initiativ for å redusere risiko for bruk av kjernevåpen og for at framtidige avtaler om nedrustning ikke kan reverseres.

Presset mot allerede pressede multilaterale institusjoner blir sterkere. Det berører også Norge. Et fast medlem i FNs sikkerhetsråd har rettet et uprovosert angrep mot en uavhengig suveren stat. Det er et angrep mot FNs hovedprinsipp om respekt for staters suverenitet og territorielle integritet. Som vetomakt har Russland et særlig ansvar for å sikre internasjonal fred og sikkerhet, men invasjonen startet altså mens Russland hadde presidentskapet i Sikkerhetsrådet.

Vi står alle i fare når folkeretten og etablerte multilaterale institusjoner blir skjøvet til side. Det er et historiens paradoks at deler av den internasjonale rettsorden ble utviklet fra erfaringer i nettopp Ukraina. Hovedarkitekten bak begrepet «forbrytelser mot menneskeheten», Hersch Lauterpacht, var fra Lviv. Han flyktet til England og inspirerte senere til sentrale bestemmelser for Nürnberg-domstolen i 1946. En av arkitektene bak Folkemordkonvensjonen av 1948, Raphael Lemkin, var fra de samme traktene.

Et stort flertall av FNs medlemsland er ikke stormakter. Kjernen i det internasjonale samfunn er land som oss, som er avhengig av en internasjonal rettsorden, av forutsigbare rammer, hvor vi løser uenigheter med diplomati, ikke med våpen.

Kenyas FN-ambassadør satte ord på dette i FNs sikkerhetsråd nylig da han påpekte at da de afrikanske landene ble uavhengige, valgte de å forholde seg til de grensene de arvet. Hadde de valgt historisk nostalgi – stater basert på etnisitet, rase eller religion – hadde de fortsatt vært i krig. Multilateralisme er på dødsleiet i kveld, sa han. Det kunne han si fordi Putin har utfordret selve grunnlaget for multilateralt samarbeid, men multilaterale løsninger kan like fullt være det som skal ta oss ut av denne krisen.

Det vil komme en dag hvor president Putin må stå til ansvar for sine handlinger, hvor verden må hales på rett kjøl, og det skal ryddes opp i de økonomiske, politiske og menneskelige ødeleggelsene hans regime nå er ansvarlig for. I det multilaterale globale fellesskapet har vi gode verktøy også for den dagen, hvis vi velger å bruke dem.

Dette er tida for å gjenta budskapet om at FN-pakten er det viktigste grunnlaget vi har å bygge på for en fredelig og bedre verden. FNs generalforsamling har tidligere bekjempet kolonialisme og apartheid. Den har forsvart selvbestemmelse og territoriell integritet. Det er det mest representative forumet i verden, der ingen har vetorett.

Russland misbrukte sin vetomakt i Sikkerhetsrådet ved å hindre vedtak av en resolusjon som fordømte angrepet på Ukraina, men rådet lyktes – for første gang på 40 år – i å overføre behandlingen av et resolusjonsforslag til FNs generalforsamling. Norge arbeidet aktivt sammen med nærstående medlemmer i Sikkerhetsrådet for å få dette til.

Det tydeliggjorde for en hel verden at Putins krig mot Ukraina ikke er et spørsmål om Russland mot Vesten, men Putin-regimet mot resten. Under avstemningen på «Uniting for Peace»-resolusjonen i FNs generalforsamling 2. mars stemte 141 stater for, bare 5 stemte mot.

Russland vil forsøke å splitte FN. Vi må gjøre vårt for å sørge for at flest mulig av FNs medlemsland aktivt forsvarer FN-pakten, folkeretten og folket i Ukraina.

Russland valgte å trekke seg fra Europarådet før de ble ekskludert. Russland er ekskludert fra Østersjørådet. Andre regionale organisasjoner av betydning for Norge, som OSSE og Arktisk råd, påvirkes. Konsekvensene er det for tidlig å bedømme.

Krigen synliggjør vår globaliserte og sammenvevde verden. Verdensøkonomien rammes, og Norge rammes. Russland og Ukraina er store leverandører av nødvendige varer som stål, titan og neongass til mikrochipper. Frafall av dette vil påvirke leveranser og markeder over hele verden, bl.a. innen teknologi og i bilindustrien.

Leveranser av kunstgjødsel vil kunne falle dramatisk. Kombinert med mangel på hvete, bygg og andre matvarer som Ukraina og Russland eksporterer, vil det kunne føre til matmangel. Russland og Ukraina står alene for ca. 30 pst. av verdens eksport av hvete. Antallet sultende og underernærte vil kunne øke med 8–13 millioner mennesker. Det er noen anslag, det er mange som verserer.

Økte energipriser og fallende markeder vil kunne bidra til stagnasjon i den globale veksten, og det vil ha konsekvenser og påvirke vanlige folks privatøkonomi, også her i Norge. Vi vet også av erfaring at mat- og energikriser ofte fører til sosial uro. 2030 skulle markere mållinja for utryddelse av ekstrem fattigdom i verden. Nå har vi i stedet fått en ny fattigdomsforsterker.

Putins brutale krig i Ukraina fører til radikale endringer i vårt bilaterale forhold til Russland. Særlig i nordområdene vil vi merke dette. Nordområdene er på mange måter førstelinja for et sterkt og robust Norge. Nordområdene er et nasjonalt anliggende av stor strategisk betydning. I nordområdene er distriktspolitikk og sikkerhetspolitikk veldig tett sammenvevd – uten folk, ingen sikkerhet; uten sikkerhet, ingen folk.

De langsiktige konsekvensene for våre nordområder er det for tidlig å si noe sikkert om, men nordområdepolitikken er ikke noe enkeltprosjekt. Det er en norsk kjerneinteresse. Det berører alle sektorer og dermed alle komiteer her på Stortinget, og det berører hele regjeringa og hele Norge.

Neste år overtar Norge lederskapet i Arktisk råd. Det blir et annet lederskap enn vi hadde sett for oss. Russland er en viktig og stor arktisk stat, men samarbeidet med Russland i Arktisk råd er satt på hold. I Barentssamarbeidet lider folk-til-folk-kontakten og rammer både vanlige russere og vanlige nordmenn. Vi må i tida framover tenke klokt rundt hvordan vi kan innrette samarbeidet og bruke våre støtteordninger. Det er Putins Russland, ikke russerne våre tiltak er rettet mot.

Det vi ikke kan gjøre noe med, er geografien. Russland forblir vår nabo og vil være det også når Putin-regimet en dag er historie. Felles grense, felles ressurser og felles utfordringer i nord gjør at vi ønsker et velfungerende praktisk samarbeid med Russland i nord. Uten dette kan vi risikere at torskebestanden i Barentshavet forsvinner. Det er ikke i vår interesse. Det er heller ikke i Europas interesse. Vi kan likevel ikke ta for gitt at det praktiske samarbeidet i nord vil bestå, men det skal ikke stå på oss.

Krigen viser Europas mørke side, men den viser også den lyse. Europa er samlet. NATO er samlet. Verdens demokratier står sterkt sammen. Jeg vil rette en takk til Stortinget for konstruktivt samarbeid og tverrpolitisk samhold i denne veldig krevende tida.

Krigen i Ukraina må ikke ta fokus helt vekk fra en annen og enda mer langvarig krise som vi står midt oppe i, nemlig klimakrisen. Hvis vi ikke løser den, vil alt annet være forgjeves. Som i alt annet beredskapsarbeid, enten det handler om pandemi eller trusler om krig i Europa, må vi være forberedt. Vi må søke å unngå den og samtidig være forberedt på konsekvensene.

FNs klimapanels siste rapport, lansert for under en måned siden, den 28. februar, slår fast at behovet for klimaomstilling- og handling aldri har vært mer kritisk. For å løse klimakrisen – for den kan løses – er vi avhengig av globale løsninger, av internasjonalt samarbeid, av diplomatisk håndverk. Klimakonferansen i Glasgow var et lite skritt framover, men veldig mye arbeid gjenstår.

Norge skal gjøre sin del. Hurdalsplattformen slår fast at klima og natur skal være en ramme rundt all politikk. Det gjelder også Norges utenrikspolitikk, hvor klima tas inn i alle vurderinger og beslutninger. For å nå målene er vi avhengig av energi og grønn omstilling. For å legge om fossil produksjon og industri til utslippsfrie alternativ kreves overgangsløsninger. Her er norsk gass helt sentralt for Europa.

Uten norsk gass stanser det grønne skiftet i Europa, og det har vi ikke tid til. I tillegg blir energisikkerhet et styrende prinsipp for europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk framover. Vi skal fortsette å levere all den gassen vi kan, som Europa nå desperat etterspør. Trusler fra Putin-regimet om å stanse gasseksporten til Europa som et svar på EUs sanksjoner, og EUs ambisjon om å gjøre seg uavhengig av russisk gass, krever at vi i Norge tar ansvar.

Vi må også huske at klimakrisen kan gi oss muligheter. Vi må snu på spørsmålet: Hva kan vi vinne? Hvor kan vi bidra? Vi har et stort potensial. Vi vil vise hvordan Norge kan bli en strategisk partner for resten av Europa, med viktige tiltak som bruk av hydrogen, havvind, batterier og karbonfangst og -lagring til havs.

Norge er verdensledende innen klimateknologi og løsninger på disse områdene. Vi skal sammen med industrien jobbe målrettet for at norske selskaper når opp i den internasjonale konkurransen. Regjeringa ønsker å styrke norsk eksport som en del av det grønne skiftet. Derfor mobiliserer vi nå hele vårt internasjonale nettverk og styrker utenrikstjenestens evne til å støtte norske bedrifter.

Når klimaendringene har steget til toppen av den utenrikspolitiske agendaen, skyldes det også at klimaendringene i seg selv er en sikkerhetsfaktor. For Norge som kyst og havnasjon er det spesielt viktig å sikre bærekraftige hav og maritime miljøer. Vi har fortrinn som gjør at vi kan lede an i dette arbeidet. Gjennom Havpanelet bidrar vi til at norske erfaringer deles med verdens kyststater.

Vi er i dag vitne til økende rivalisering mellom stormaktene. Demokrati og menneskerettigheter er under press, og det påvirker også vår utenrikspolitikk. Norges sikkerhet forblir forankret i vårt medlemskap i NATO. Samtidig går den geopolitiske rivaliseringen ut over sikkerhetspolitikken, ikke minst på det økonomiske området. I den økonomiske stormaktsrivaliseringen er Europa og EØS-avtalen, sammen med WTO, ankringspunktet for Norge.

Vi ser et Kina som opptrer mer selvsikkert både hjemme og ute. Kinesiske myndigheter ønsker stabilitet. Menneskerettighetssituasjonen i Xinjiang-provinsen forblir alvorlig, og innstramningene i Hongkong fortsetter. På våre breddegrader ser vi et Kina som er villig til å bruke økonomisk og politisk press for å påvirke andre staters utenrikspolitiske valg. Kinas partnerskap med Russland er styrket, men Russlands invasjon av Ukraina stiller Kina overfor et viktig valg. Hvordan Kina velger å forholde seg til Russland, vil påvirke forholdet til Europa på sikt.

Kina vil være en formidabel økonomisk og militær makt i mange generasjoner framover. Vi kan kritisere dem, og det gjør vi når det er påkrevd. Vi kan være uenige med dem, og det er vi i mange spørsmål. Vi kan samarbeide med dem, og det gjør vi også når vi har felles interesser. Men vi må forholde oss til verden slik den faktisk er, og så må vi forsøke å dytte verden i riktig retning på de måter vi kan.

Hurdalsplattformen legger til grunn at Norge skal samarbeide med Kina langs en nordisk og europeisk linje. Vår politikk er basert på engasjement og aktsomhet. Vi skal fremme våre interesser og ivareta våre verdier og vår sikkerhet på en helhetlig måte, sammen med våre europeiske og nordiske partnere. De store globale utfordringene i vår tid kan ikke løses uten Kina. Norges rolle må være å påvirke Kina til å ta gode valg. Det gjør vi best sammen med andre.

Stormaktsrivalisering gjør seg gjeldende også på det afrikanske kontinentet. Situasjonen gjør Sikkerhetsrådets handlingsrom i krisene i Afrika mindre, og behovet for å oppdatere norsk afrikapolitikk blir større. Kinas posisjon har vokst seg sterk i Afrika det siste tiåret. USAs engasjement i Afrika har lenge vært dalende, men dette kan nå være i ferd med å snu. Vi skal fortsette å engasjere oss i Afrika. Samarbeid med europeiske land er viktig også her.

I USA er tonen nå annerledes enn under Trump-administrasjonen, men USAs vilje til å demme opp for Kina forblir sterk. Når en polarisert kongress finner sammen på tvers av partigrensene, er det i stor grad i utenrikspolitikken. Det har vi sett bl.a. i håndteringen av Ukraina-krisen, hvor Kongressen har vært mer samlet enn på lenge.

Det er på det sikkerhetspolitiske området vi nå ser størst grad av kontinuitet. Samtidig er det liten tvil om at USAs framtidige retning vil ha betydning for Norge. Handelspolitiske valg treffer vårt næringsliv. Amerikansk syn på klimautfordringer, på FN og på fattigdomsbekjempelse påvirker hva vi kan få til sammen. På flere områder opplever jeg at vi har større handlingsrom nå enn for et drøyt år siden. Biden-administrasjonen tar et lederskap innen demokrati og menneskerettigheter som vi forventer av USA, og det lederskapet trenger vi mer enn noen gang.

Krigen i Ukraina har ikke satt andre konflikter på pause eller redusert behovet for vårt freds- og forsoningsdiplomati. Pandemien har forverret svake statsstrukturer i sårbare stater. Vi ser flere statskupp, økt politisk polarisering og framvekst av voldelig jihadisme, også i Europas nærområder.

Vårt arbeid med fred og forsoning er ikke overskuddspolitikk, det er ikke noe vi driver med ved siden av kjerneinteresser. Fred er en kjerneinteresse. Internasjonalt ses vi på som en pålitelig aktør. Vi kan gå foran der andre har bindinger. Det er en styrke i vår utenrikspolitikk. Vårt mål vil alltid være å bevege konfliktparter mot politiske løsninger som et alternativ til militære virkemidler, og med det begrense lidelser. Dialog med opprørsgrupper, krigsforbrytere og undertrykkende regimer er vanskelig. Det er ikke alltid attraktivt eller enkelt å snakke med folk vi står milevidt fra, men alternativet er verre.

Regjeringa vil styrke vår freds- og forsoningsinnsats gjennom målrettede initiativer med fokus på Europas ustabile nabolag i sør. I sårbare stater som Syria, Libanon, Libya og Jemen og i Sahel fører politisk ustabilitet, konflikt og økonomisk krise til store lidelser for mennesker. Situasjonen skaper sikkerhetstrusler, grobunn for terrorisme og tvinger mennesker på flukt.

Norge bidrar i dag med betydelige midler i humanitær innsats og stabiliseringsinnsats. Dette nivået skal holdes høyt. Vi etablerer også en ny solidaritetspott for land med stor flyktningbefolkning.

Vi styrker nå innsatsen i Jemen innen fredsbygging og dialog, i tillegg til aktivt å støtte den FN-ledede prosessen.

Vi viderefører vårt engasjement overfor israelerne og palestinerne. Visjonen om en tostatsløsning er under sterkt press. Regjeringa har reversert forrige regjerings kutt i bistanden til palestinerne. Vi har økt støtten til FNs organisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA. Vi vil være tydeligere i vår påtale av kritikkverdige forhold, inkludert den folkerettsstridige israelske bosetningspolitikken og manglende demokratisk legitimitet i det palestinske lederskapet. Vi vil bidra til forsøk på å gjenoppta forhandlinger.

Vi prioriterer innsatsen i Syria. Et ustabilt Syria og fraværet av en politisk løsning er en kritisk utfordring for nabolandene og det internasjonale samfunn, inkludert oss her i Europa. Vi trenger framgang i arbeidet med en politisk løsning. Dette er høyt prioritert fra Norges side, både i vårt engasjement i FNs sikkerhetsråd, i støtten til FNs Syria-utsending og i arbeidet for en politisk løsning som også inkluderer kvinner og sivilt samfunn. Om lag 1,6 mrd. kr planlegges i år til humanitær bistand, rehabilitering og stabiliseringstiltak i Syria og nabolandene, primært Libanon og Jordan. Samtidig fortsetter vi vår innsats i anti-ISIL-koalisjonen.

Krigen i Europa gjør at jeg i mindre grad enn ønskelig har anledning til å komme inn på situasjonen i mange andre land i verden. La meg likevel nevne tre områder av særlig bekymring:

Ett år etter militærkuppet er situasjonen i Myanmar svært bekymringsfull. Vi er bekymret for sivilbefolkningen i landet. Vi har økt vår humanitære bistand og jobber for å sikre bedre humanitær tilgang. Vi støtter demokratiske krefter, frie medier og sivilt samfunn.

Konflikten i Tigray har blitt et episenter for politisk turbulens på Afrikas Horn. Partene har lenge trodd på militær seier, men det er nå større vilje til dialog. Norge vil gjøre sitt for å bidra til en slik dialog. Vi økte Norges humanitære bidrag til Etiopia i fjor til om lag 200 mill. kr.

I morgen, 23. mars, er starten på et nytt skoleår i Afghanistan. Taliban lovet i Oslo og har nå også sagt offentlig at skolene skal åpnes for jenter i alle aldre. Det vil være positivt, men vi vet ennå ikke om dette er noe de bare sier. Vi skal følge nøye med på om de nå holder ord.

Afghanistan gjennomlever tørke, pandemi, økonomisk kollaps og virkninger av mangeårig konflikt. 24 millioner mennesker har opplevd akutt matmangel. FN anslår at hungersnød rammer over halve befolkningen, og at 97 pst. av befolkningen kan falle under fattigdomsgrensen.

Norge har økt den humanitære bistanden som en respons på krisen, men humanitær assistanse er ikke nok. Vi må unngå at grunnleggende tjenester og afghaneres livsgrunnlag kollapser. All støtte går via Verdensbanken, FN og frivillige organisasjoner. Det arbeides nå internasjonalt for å få den afghanske sentralbanken og banksektoren til å fungere igjen. Det er et arbeid vi støtter.

Norge tok initiativ for å bringe sammen Taliban, andre afghanere og nærstående allierte i Oslo i januar. Målsettingen var å bringe afghanere sammen til dialog samt å diskutere den akutte humanitære situasjonen. Kravene til Taliban var klare: De må legge til rette for uavhengig og betingelsesløst humanitært arbeid og et inkluderende og representativt styresett. Kvinner må få lov til å ta høyere utdanning, bevege seg fritt og arbeide i alle samfunnssektorer. Menneskerettigheter må respekteres.

La meg i denne sammenheng også nevne at evakueringen fra Afghanistan i forbindelse med Talibans maktovertagelse, og det arbeidet som nå gjøres i forbindelse med krigen i Ukraina, er noe av det mest kompliserte konsulære arbeidet utenrikstjenesten har stått i på mange, mange år. Utenrikstjenesten er også utlendingsforvaltningens førstelinje i utlandet. Muligheten til å søke om – og få – visum, oppholdstillatelse og beskyttelse i Norge er avhengig av at vårt uteapparat fungerer. Hvis vi ikke kan drifte som normalt – som i Russland nå – har det konkrete konsekvenser for de menneskene det gjelder. Det er også en effekt av denne krigen.

Russlands invasjon av Ukraina preger åpenbart dynamikken i FNs sikkerhetsråd. Vi må tilbake til den kalde krigen for å finne en tilsvarende spenning. Angrepet på Ukraina er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Når den som angriper, er et fast medlem med vetomakt, er det et begrenset handlingsrom i Sikkerhetsrådet, og det hindrer rådet i utøve sitt mandat. Norge har likevel vært en pådriver for at Russlands krigføring i Ukraina hører hjemme på Sikkerhetsrådets dagsorden. Vi har støttet en rekke hastemøter om invasjonen, og vi bidro som nevnt til at resolusjonen som fordømmer angrepet på Ukraina, ble overført til FNs generalforsamling.

Norge har ni måneder igjen som valgt medlem i Sikkerhetsrådet. Selv om samarbeidsklimaet er forverret, er vi ikke tjent med et fastlåst og handlingslammet sikkerhetsråd. Vi må likevel være realistiske med tanke på hva det er mulig å få gjennomslag for. Vi vil fortsette arbeidet for å styrke norske verdier, hvor respekt for folkeretten og våre fire hovedprioriteringer, som jeg redegjorde for Stortinget om tidligere i år, er styrende.

Vi vil også legge vekt på de to sakene vi har et særlig ansvar for, nemlig Afghanistan og den humanitære situasjonen i Syria. Torsdag forrige uke vedtok FNs sikkerhetsråd et nytt mandat for FNs politiske oppdrag i Afghanistan. Det var kun Russland som var avstående. Norge utarbeidet resolusjonsteksten, og vi ledet forhandlingene. Sikkerhetsrådet gir nå FN et robust mandat til bl.a. å arbeide for inkluderende politiske prosesser, uten politisk å anerkjenne Taliban. Vi vil jobbe for å sikre fortsatt grensekryssende humanitær bistand til over tre millioner syrere.

Sikkerhetsrådsmedlemskapet forblir viktig for Norge. Det er trolig ingen andre internasjonale arenaer hvor vi på samme måte og på så mange områder får mulighet til å uttrykke norske posisjoner og norske interesser.

Jeg innledet med å vise til betydningen av våre utenrikspolitiske valg. Utenrikspolitikkens oppgave er å gjøre innenrikspolitikken mulig, som det heter. Våre valg i utenrikspolitikken angår til sjuende og sist vanlige folk. De avgjør i stor grad hvem vi i Norge er, hva vi er, og hva vi skal bli.

Norge har siden NATO-garantien i 1949 hatt muligheten til å ta våre egne valg. Vi har valgt et samfunn tuftet på frihet, åpenhet, demokratiske verdier, folkerett og multilateralt samarbeid, og det har tjent oss vel. Samfunn tuftet på disse verdiene tjener alle vel. Det er mer solide samfunn, mer attraktive samfunn, for alle.

Det er grunnen til at Ukraina vender seg mot demokratiet, bort fra Putins autoritære Russland. Ukraina – og enhver selvstendig stat – må gis mulighet til å velge selv. Det Putin frykter mest av alt, er demokratiet, for demokrati gir håp, det gir frihet, og det gir oss tro på at samfunn kan endres, ikke bare i Ukraina og Europa, men også i resten av verden.

Derfor skal vi fortsette å stå opp for menneskerettigheter og demokratiske verdier, for likestilling og kvinners rettigheter, for frie medier og religionsfrihet, for organisasjonsfrihet og arbeidstakernes rettigheter. Vi skal fortsette å kjempe for de verdiene vi tror på, og for den verden vi tror på, for det er mennesker utenrikspolitikken til sjuende og sist handler om.

Europa har vært gjennom store omveltninger før, som da muren falt i 1989. Nå står Europa igjen overfor et 1989, en tid som redefinerer vår virkelighetsforståelse. Når Europas historie skal skrives, vil det bli et før og et etter 24. februar 2022.

Jeg ser fram til et fortsatt godt samarbeid med Stortinget når vi skal stake ut kursen for norsk utenrikspolitikk i et endret landskap.