Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:07:54]: Det er krig i Europa, og det er en brutal påminnelse om hva utenrikspolitikk handler om.

Om en uke, den 29. mars, er det 73 år siden denne sal voterte – ved navneopprop – over innstillingen til stortingsproposisjon nr. 40 det året. Det var altså i 1949. Av de 150 representantene – den gangen var det 143 menn og 7 kvinner – var nesten alle til stede i salen. På et fullsatt galleri satt publikum som ville følge diskusjonen den gangen.

Med 130 mot 13 stemmer vedtok Stortinget at Norge skulle undertegne og ratifisere en traktat for det nordatlantiske området, Atlanterhavspakten. I Washington sju dager senere ble avtalen undertegnet av daværende utenriksminister Lange. Norge var blitt medlem av NATO. NATO-medlemskapet har langt på vei definert vår plass i verden i to generasjoner. Det var et valg som tydeliggjorde hva Norge er, hvem Norge er, og hvilken side vi står på når det virkelig gjelder.

I de siste dager har jeg ofte tenkt på beslutningen Stortinget tok den dagen, på betydningen av denne beslutningen og på betydningen av våre utenrikspolitiske valg – valg som senere generasjoner skulle ta som en selvfølge, men den gang var det ingen selvfølge. Det var krevende valg i datidas krevende politiske landskap. I disse tider er det nærliggende å reflektere over hva Norge ville vært i dag hvis Stortinget hadde valgt annerledes den dagen i 1949.

Ikke siden annen verdenskrig har vi i Europa hatt krigshandlinger med konsekvenser som det vi nå er vitne til. Russlands krigføring i Ukraina endrer den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og dermed også rammene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Nå har vi en ustabil, uforutsigbar og dermed farligere russisk nabo i nord. 30 års utvikling av norsk naboskapspolitikk med Russland er endret. Det vil prege vår nordområdepolitikk.

Finland kan beslutte å søke NATO-medlemskap. Sverige kan følge etter. Hvordan Finland og Sverige til slutt konkluderer, er suverent opp til våre to naboland. Like fullt er et strategisk og sikkerhetspolitisk vendepunkt for Norden, og dermed også for Norge, i emning.

NATOs betydning som kollektiv forsvarsallianse er styrket, men EU har samtidig fått ny og konkret relevans som sikkerhetspolitisk aktør. Vedvarende usikkerhet knyttet til den politiske utviklingen i USA vil bidra til større europeisk egenvekt i utformingen av europeisk sikkerhetspolitikk.

Langvarige krigshandlinger i Ukraina, der NATOs direkte rolle begrenses for å unngå eskalering og spredning, vil tydeliggjøre den sikkerhetspolitiske arbeidsdelingen mellom NATO og EU. Det er for tidlig å bedømme den fulle rekkevidden av konsekvensene for norsk sikkerhet og norsk utenrikspolitikk, men konsekvensene kan være store.

I tillegg til løpende kontakt med Stortingets organer vil jeg i løpet av våren, og før NATO-toppmøtet, invitere Stortinget til samarbeid om hvordan vi kan sikre bred oppslutning om norske sikkerhetspolitiske interesser. Regjeringa kommer også tilbake til Stortinget med forslag til hvordan vi fra norsk side kan håndtere langsiktige konsekvenser for norske interesser.

I går besøkte Sveriges statsminister, Magdalena Andersson, NATO-øvelsen Cold Response. Med seg hadde hun opposisjonslederen, Ulf Kristersson. Det er talende. Som statsminister Andersson sa: Vi er uenige i mange saker, men vi kjemper begge for Sveriges trygghet.

Dette er ikke tida for å fremme gamle kjepphester eller si «hva var det jeg sa». Nå må vi vurdere situasjonen slik den er, i fellesskap. Nå må vi vise Norge på sitt beste, vise vår evne til å stå sammen når det virkelig gjelder, til ikke å misforstå hverandre bevisst i det sikkerhetspolitiske ordskiftet og vise vår evne til samarbeid med våre naboer.

I den umiddelbare krisen har Utenriksdepartementet midlertidig styrket bemanningen på flere norske utenriksstasjoner i det østlige Europa. På lengre sikt vil regjeringa styrke vår evne til å forstå og analysere en ny sikkerhets- og utenrikspolitisk situasjon for Norge.

Vi har hatt flere gode tiår bak oss, en dyp fred her. Sentrale norske sikkerhets- og utenrikspolitiske interesser og vårt eget nærområde har i liten grad vært utfordret. I 30 år har vi vært heldige. Det er annerledes nå. Jeg er derfor i gang med å gjennomgå utenrikstjenestens oppsett for å ruste oss også diplomatisk i møte med en ny tid i Europa, for å sikre helt grunnleggende norske interesser i tida foran oss. Vi må gjøre noen klare prioriteringer.

Den utenrikspolitiske horisont i dag er altså et urovekkende bilde. Russlands aggressive krigføring i Ukraina er det mest iøynefallende, men bak den – som følge av den – aner vi konturene av noe mye større, noe som ikke bare vil påvirke norsk sikkerhetspolitikk og vårt forhold til Russland, men også endre hele det europeiske landskapet. Det vil påvirke markeder, det vil påvirke energipriser, det vil påvirke matmangel, og det er reell fare for humanitære kriser i Europa av et omfang vi ikke har sett på mange tiår.

Global vekst kan stanse opp og bli erstattet av stagflasjon. Vi ser svake og sammenbrutte stater i Europas nærområder. Vi ser økende stormaktsrivalisering, økt spenning og et mer selvhevdende og autoritært Kina. Vi ser press mot FN og den multilaterale verdensorden. Globalt nedrustningsarbeid kan stanse opp. Alt dette skjer midt i en klimakrise som det haster mer enn noen gang med å løse. Det er bildet vi har foran oss.

Norge er kanskje det landet i verden som er best rustet til å møte dette. Her til lands har vi alle forutsetninger for å komme oss helskinnet gjennom, men det vil bli krevende for oss alle. Vi vil stilles overfor krevende valg, valg som i likhet med Stortingets vedtak den marsdagen i 1949 vil være med på å definere Norge i verden. Regjeringa legger vekt på en tydelig og forutsigbar utenrikspolitikk.

Verden fordømmer Russlands brutale krigføring og støtter opp om Ukrainas kamp for frihet og demokrati. For norsk og europeisk sikkerhet er krigen et vendepunkt. Demokrati, frihet og folkerett må også forsvares gjennom handling. Norge står stødig sammen med europeiske partnere og allierte i våre reaksjoner mot Russland.

Det går en historisk humanitær linje mellom Ukraina og Norge. Stalins brutale politikk på 1920- og 1930-tallet førte til hungersnød i Ukraina, hvor millioner av mennesker den gangen døde av sult. Ukrainerne kaller perioden på 1930-tallet for Holodomor – drap ved sult.

Nordmenn utgjorde en forskjell under disse sultkatastrofene. Vår stats- og utenriksminister i 1933, Johan Ludwig Mowinckel, var også leder av Folkeforbundets råd. Han jobbet aktivt for at Folkeforbundet skulle engasjere seg i sultkatastrofen. Han sa: Millioner er døde av sult – det tillater meg ikke å være stille.

Men stormaktene den gangen var stille. De valgte ikke å respondere.

Ukrainerne merket seg dette. I en avis i Lviv kunne man høsten 1933 lese at Mowinckel forblir en del av historien til det ukrainske folks kamp i Europa. Det forblir også Fridtjof Nansen, som på 1920-tallet brakte nødhjelp til folket i Ukraina. I år er det 100 år siden han mottok Nobels fredspris for bl.a. det arbeidet.

Nok en gang har en brutal diktator i Moskva skapt lidelser for folket i Ukraina. Denne gangen er det vi som skal føre arven fra Mowinckel og Nansen videre. Nær tre millioner mennesker har flyktet fra Ukraina. Det ukrainske folk har akutt behov for humanitær hjelp, og vi responderte umiddelbart. Så langt har vi satt av 2 mrd. kr i humanitær bistand til Ukraina og nabolandene. Om lag 1 mrd. kr er fordelt, og det meste er utbetalt.

Vi bidrar også gjennom EUs beredskapsmekanisme. Vi har bidratt med kirurgisk og medisinsk forbruksmateriell og medisiner. Vi vil bistå med et medisinsk team og sykehusplasser, og vi har tilbudt ambulanser. Vi har også tilbudt telt og feltsenger, etter anmodning fra Moldova. Nye anmodninger fra Ukraina og nabolandene vurderes fortløpende.

Vi bidrar med støtte til de humanitære organisasjonenes innsats i Ukraina og nabolandene. Støtten er rask og fleksibel, slik at organisasjonene til enhver tid kan planlegge sin innsats mot områder hvor de ser at behovene er størst. Vi har utbetalt 250 mill. kr til FNs regionale responsplan og 350 mill. kr til Røde Kors-bevegelsen. Vi bidrar gjennom norske organisasjoner slik at de kan gi beskyttelse for barn og kvinner, kontantstøtte og livsnødvendig nødhjelp.

Hjelpen nytter. Røde Kors har med norsk støtte levert 200 tonn med nødhjelp til Ukraina. Redd Barna og UNICEF støtter barn som er rammet av krigen. I tillegg støtter vi Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbankens bidrag til Ukraina og nabolandene.

En rekke europeiske land har sendt militært utstyr til Ukraina. Norge har sendt panservernraketter og militært beskyttelsesutstyr. Sanksjonene fra EU, USA og andre land har sendt russisk økonomi i fritt fall, og Norge har sluttet seg til EUs omfattende sanksjonspakke. Vi har frosset alle Statens pensjonsfond utlands investeringer i Russland og vil selge oss ned. Flere norske selskap trekker seg ut av Russland.

Vi vet ennå ikke sikkert hvordan Russland vil reagere. President Putin omtaler sanksjonene som økonomisk krig. Mange demonstrerer mot krigen, også i Russland. Tusenvis er arrestert. Media er sensurert, og det russiske folk får ikke servert sannheten om krigen og dens grusomheter.

Krigen påvirker den innenrikspolitiske situasjonen i Russland, men hvordan og i hvilken grad vet vi ikke ennå. Men vi vet dette: Regimet i Moskva har undervurdert styrken i verdiene de angriper. Det har undervurdert samholdet i Europa, båndene over Atlanteren og ukrainske ledere og folks evne og vilje til motstand.

Ukraina kjemper for sin frihet, men de kjemper også for et fritt Europa – for et Europa hvor folkeretten fortsatt skal regulere forholdet mellom stater, for et Europa hvor demokrati, frihet og fredelig samkvem er det som definerer oss, ikke etnisk nasjonalisme, forvridde tanker om egen storhet og undertrykking av andre. Europa er fundamentalt endret. EU er annerledes enn før krigen, det er et EU som er mer samlet enn noen gang. EU har tatt beslutninger som ville vært utenkelige før krigen. Det samme har de fleste av medlemslandene.

Krigen i Ukraina har fått og vil få store konsekvenser, også for Norge. For det første vil den påvirke sikkerhetspolitikken i vårt eget nærområde. Vi har nå en selvhevdende og aggressiv nabo i øst som er villig til å bruke militær makt for å oppnå sine mål. Det er en realitet vi må forholde oss til, men vår sikkerhetspolitikk skal fortsatt være gjenkjennelig og forutsigbar.

Avskrekking og beroligelse utgjør fortsatt hovedelementene i vår tilnærming til Russland. Selv i dagens situasjon kan vi ikke velge mellom disse to, men det er ikke slik at avskrekking og beroligelse er to like størrelser. Avskrekking er grunnfjellet vår sikkerhet bygger på. Det er NATO. Beroligelse skal vi bidra til for å hindre misforståelser, redusere spenning og fremme dialog. Vi trenger begge deler.

Det er avgjørende for vår sikkerhet at Norge kan forsterkes av allierte i krise og krig. Det krever at vi øver og trener med allierte i fredstid. Det krever at forhåndslagrene er der på forhånd, ikke etter at krisen er et faktum. Det krever at planverk og infrastruktur er på plass. Mye er gjort. Samtidig er vi langt unna det apparatet vi hadde før 1990. På 1990- og 2000-tallet ble det meste av alliert infrastruktur i Norge avviklet. Derfor er tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA, som heter SDCA-avtalen, så viktig. Vi trenger infrastrukturen i Norge for å kunne motta forsterkninger, og det er det avtalen skal bidra til.

Forsterkningspolitikken og alle dens elementer – øving, trening, forhåndslagring og infrastruktur – er ikke en trussel mot norsk basepolitikk, den er en forutsetning for basepolitikken. Målet har hele tida vært det samme: Forsterkning i kriser og krig, ikke permanent nærvær.

Det er avgjørende at vi viser solidaritet med våre allierte, slik vi selv forventer solidaritet dersom vi en dag skulle trenge det. Derfor har Norge soldater i Litauen som del av NATOs framskutte styrker, og vi vil vurdere ytterligere bidrag dersom vi får forespørsler om dette.

Samtidig er beroligelse fortsatt viktig. Norge utgjør ikke, har aldri utgjort og skal heller ikke utgjøre noen trussel mot Russland. Derfor har det vært viktig for oss å trekke opp klare grenser i arbeidet med SDCA-avtalen. Norsk basepolitikk, atompolitikk og begrensninger for utenlandsk militær aktivitet i Norge i fredstid ligger fast.

Vi har et tett og godt samarbeid med våre allierte. Samtidig begrenser vi alliert militær aktivitet som kan virke provoserende på Russland. Våre selvpålagte restriksjoner har alltid vært nettopp det – vi har valgt dem selv.

Arkitekten bak Norges sikkerhetspolitikk gjennom den kalde krigen, Jens Christian Hauge, sa det på sin måte i Den utvidede utenriks- og forsvarskomité sommeren 1950:

«Vi har i og for seg bevisst gitt avkall på den rent militære fordel som det kunne være å ha allierte styrker i Norge i fred. Vi har gjort det med velberådd hu fordi vi har foretatt en politisk vurdering (…) Men vi har sagt, vår basepolitikk vil på ingen måte forhindre at vi innretter oss slik i vårt land at en hjelp utefra kan komme så raskt som mulig og bli effektiv omgående.»

Det sa han 22. juni, sommeren 1950, og dette har vært grunnlaget for norsk basepolitikk: ingen utenlandske baser på norsk jord, men øving og trening i fredstid.

Vi har hele tida tilstrebet åpenhet rundt militære øvelser i Norge. Vi varsler Russland i forkant. Vi holder en åpen kommunikasjonslinje mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåten – også i dag. Disse selvvalgte begrensningene svekker ikke vår sikkerhet, de styrker den. Vi har valgt dem selv, som vi valgte NATO-medlemskapet, helt på egen hånd.

En annen konsekvens av Russlands aggresjon i Ukraina er framdriften i det globale nedrustningsarbeidet. Det påvirker også Norge. USA og Russland etablerte en bilateral dialog om strategisk stabilitet i fjor. Den kan nå gå en usikker tid i møte, men det er avgjørende at kjernevåpenstatene har en slik dialog, hvor også Kina må engasjeres.

I en tid hvor krig herjer, og hvor Putin har varslet mobilisering av atomvåpenstyrker, er det krevende med mer forpliktende samarbeid om kjernefysisk nedrustning, men det samarbeidet må styrkes, for alternativet er verre. Sammen med land i og utenfor NATO vil Norge øke innsatsen for kjernefysisk nedrustning. Vi vil bidra til søkelys på kjernevåpnenes katastrofale humanitære konsekvenser.

Fram mot ikkespredningsavtalens tilsynskonferanse i august jobber vi målrettet sammen med likesinnede land for at FNs kjernevåpenstater skal oppfylle sine avtaleforpliktelser. Norge viderefører vårt globale lederskap for å følge opp FNs arbeid med verifikasjon av nedrustning. Vi tar initiativ for å redusere risiko for bruk av kjernevåpen og for at framtidige avtaler om nedrustning ikke kan reverseres.

Presset mot allerede pressede multilaterale institusjoner blir sterkere. Det berører også Norge. Et fast medlem i FNs sikkerhetsråd har rettet et uprovosert angrep mot en uavhengig suveren stat. Det er et angrep mot FNs hovedprinsipp om respekt for staters suverenitet og territorielle integritet. Som vetomakt har Russland et særlig ansvar for å sikre internasjonal fred og sikkerhet, men invasjonen startet altså mens Russland hadde presidentskapet i Sikkerhetsrådet.

Vi står alle i fare når folkeretten og etablerte multilaterale institusjoner blir skjøvet til side. Det er et historiens paradoks at deler av den internasjonale rettsorden ble utviklet fra erfaringer i nettopp Ukraina. Hovedarkitekten bak begrepet «forbrytelser mot menneskeheten», Hersch Lauterpacht, var fra Lviv. Han flyktet til England og inspirerte senere til sentrale bestemmelser for Nürnberg-domstolen i 1946. En av arkitektene bak Folkemordkonvensjonen av 1948, Raphael Lemkin, var fra de samme traktene.

Et stort flertall av FNs medlemsland er ikke stormakter. Kjernen i det internasjonale samfunn er land som oss, som er avhengig av en internasjonal rettsorden, av forutsigbare rammer, hvor vi løser uenigheter med diplomati, ikke med våpen.

Kenyas FN-ambassadør satte ord på dette i FNs sikkerhetsråd nylig da han påpekte at da de afrikanske landene ble uavhengige, valgte de å forholde seg til de grensene de arvet. Hadde de valgt historisk nostalgi – stater basert på etnisitet, rase eller religion – hadde de fortsatt vært i krig. Multilateralisme er på dødsleiet i kveld, sa han. Det kunne han si fordi Putin har utfordret selve grunnlaget for multilateralt samarbeid, men multilaterale løsninger kan like fullt være det som skal ta oss ut av denne krisen.

Det vil komme en dag hvor president Putin må stå til ansvar for sine handlinger, hvor verden må hales på rett kjøl, og det skal ryddes opp i de økonomiske, politiske og menneskelige ødeleggelsene hans regime nå er ansvarlig for. I det multilaterale globale fellesskapet har vi gode verktøy også for den dagen, hvis vi velger å bruke dem.

Dette er tida for å gjenta budskapet om at FN-pakten er det viktigste grunnlaget vi har å bygge på for en fredelig og bedre verden. FNs generalforsamling har tidligere bekjempet kolonialisme og apartheid. Den har forsvart selvbestemmelse og territoriell integritet. Det er det mest representative forumet i verden, der ingen har vetorett.

Russland misbrukte sin vetomakt i Sikkerhetsrådet ved å hindre vedtak av en resolusjon som fordømte angrepet på Ukraina, men rådet lyktes – for første gang på 40 år – i å overføre behandlingen av et resolusjonsforslag til FNs generalforsamling. Norge arbeidet aktivt sammen med nærstående medlemmer i Sikkerhetsrådet for å få dette til.

Det tydeliggjorde for en hel verden at Putins krig mot Ukraina ikke er et spørsmål om Russland mot Vesten, men Putin-regimet mot resten. Under avstemningen på «Uniting for Peace»-resolusjonen i FNs generalforsamling 2. mars stemte 141 stater for, bare 5 stemte mot.

Russland vil forsøke å splitte FN. Vi må gjøre vårt for å sørge for at flest mulig av FNs medlemsland aktivt forsvarer FN-pakten, folkeretten og folket i Ukraina.

Russland valgte å trekke seg fra Europarådet før de ble ekskludert. Russland er ekskludert fra Østersjørådet. Andre regionale organisasjoner av betydning for Norge, som OSSE og Arktisk råd, påvirkes. Konsekvensene er det for tidlig å bedømme.

Krigen synliggjør vår globaliserte og sammenvevde verden. Verdensøkonomien rammes, og Norge rammes. Russland og Ukraina er store leverandører av nødvendige varer som stål, titan og neongass til mikrochipper. Frafall av dette vil påvirke leveranser og markeder over hele verden, bl.a. innen teknologi og i bilindustrien.

Leveranser av kunstgjødsel vil kunne falle dramatisk. Kombinert med mangel på hvete, bygg og andre matvarer som Ukraina og Russland eksporterer, vil det kunne føre til matmangel. Russland og Ukraina står alene for ca. 30 pst. av verdens eksport av hvete. Antallet sultende og underernærte vil kunne øke med 8–13 millioner mennesker. Det er noen anslag, det er mange som verserer.

Økte energipriser og fallende markeder vil kunne bidra til stagnasjon i den globale veksten, og det vil ha konsekvenser og påvirke vanlige folks privatøkonomi, også her i Norge. Vi vet også av erfaring at mat- og energikriser ofte fører til sosial uro. 2030 skulle markere mållinja for utryddelse av ekstrem fattigdom i verden. Nå har vi i stedet fått en ny fattigdomsforsterker.

Putins brutale krig i Ukraina fører til radikale endringer i vårt bilaterale forhold til Russland. Særlig i nordområdene vil vi merke dette. Nordområdene er på mange måter førstelinja for et sterkt og robust Norge. Nordområdene er et nasjonalt anliggende av stor strategisk betydning. I nordområdene er distriktspolitikk og sikkerhetspolitikk veldig tett sammenvevd – uten folk, ingen sikkerhet; uten sikkerhet, ingen folk.

De langsiktige konsekvensene for våre nordområder er det for tidlig å si noe sikkert om, men nordområdepolitikken er ikke noe enkeltprosjekt. Det er en norsk kjerneinteresse. Det berører alle sektorer og dermed alle komiteer her på Stortinget, og det berører hele regjeringa og hele Norge.

Neste år overtar Norge lederskapet i Arktisk råd. Det blir et annet lederskap enn vi hadde sett for oss. Russland er en viktig og stor arktisk stat, men samarbeidet med Russland i Arktisk råd er satt på hold. I Barentssamarbeidet lider folk-til-folk-kontakten og rammer både vanlige russere og vanlige nordmenn. Vi må i tida framover tenke klokt rundt hvordan vi kan innrette samarbeidet og bruke våre støtteordninger. Det er Putins Russland, ikke russerne våre tiltak er rettet mot.

Det vi ikke kan gjøre noe med, er geografien. Russland forblir vår nabo og vil være det også når Putin-regimet en dag er historie. Felles grense, felles ressurser og felles utfordringer i nord gjør at vi ønsker et velfungerende praktisk samarbeid med Russland i nord. Uten dette kan vi risikere at torskebestanden i Barentshavet forsvinner. Det er ikke i vår interesse. Det er heller ikke i Europas interesse. Vi kan likevel ikke ta for gitt at det praktiske samarbeidet i nord vil bestå, men det skal ikke stå på oss.

Krigen viser Europas mørke side, men den viser også den lyse. Europa er samlet. NATO er samlet. Verdens demokratier står sterkt sammen. Jeg vil rette en takk til Stortinget for konstruktivt samarbeid og tverrpolitisk samhold i denne veldig krevende tida.

Krigen i Ukraina må ikke ta fokus helt vekk fra en annen og enda mer langvarig krise som vi står midt oppe i, nemlig klimakrisen. Hvis vi ikke løser den, vil alt annet være forgjeves. Som i alt annet beredskapsarbeid, enten det handler om pandemi eller trusler om krig i Europa, må vi være forberedt. Vi må søke å unngå den og samtidig være forberedt på konsekvensene.

FNs klimapanels siste rapport, lansert for under en måned siden, den 28. februar, slår fast at behovet for klimaomstilling- og handling aldri har vært mer kritisk. For å løse klimakrisen – for den kan løses – er vi avhengig av globale løsninger, av internasjonalt samarbeid, av diplomatisk håndverk. Klimakonferansen i Glasgow var et lite skritt framover, men veldig mye arbeid gjenstår.

Norge skal gjøre sin del. Hurdalsplattformen slår fast at klima og natur skal være en ramme rundt all politikk. Det gjelder også Norges utenrikspolitikk, hvor klima tas inn i alle vurderinger og beslutninger. For å nå målene er vi avhengig av energi og grønn omstilling. For å legge om fossil produksjon og industri til utslippsfrie alternativ kreves overgangsløsninger. Her er norsk gass helt sentralt for Europa.

Uten norsk gass stanser det grønne skiftet i Europa, og det har vi ikke tid til. I tillegg blir energisikkerhet et styrende prinsipp for europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk framover. Vi skal fortsette å levere all den gassen vi kan, som Europa nå desperat etterspør. Trusler fra Putin-regimet om å stanse gasseksporten til Europa som et svar på EUs sanksjoner, og EUs ambisjon om å gjøre seg uavhengig av russisk gass, krever at vi i Norge tar ansvar.

Vi må også huske at klimakrisen kan gi oss muligheter. Vi må snu på spørsmålet: Hva kan vi vinne? Hvor kan vi bidra? Vi har et stort potensial. Vi vil vise hvordan Norge kan bli en strategisk partner for resten av Europa, med viktige tiltak som bruk av hydrogen, havvind, batterier og karbonfangst og -lagring til havs.

Norge er verdensledende innen klimateknologi og løsninger på disse områdene. Vi skal sammen med industrien jobbe målrettet for at norske selskaper når opp i den internasjonale konkurransen. Regjeringa ønsker å styrke norsk eksport som en del av det grønne skiftet. Derfor mobiliserer vi nå hele vårt internasjonale nettverk og styrker utenrikstjenestens evne til å støtte norske bedrifter.

Når klimaendringene har steget til toppen av den utenrikspolitiske agendaen, skyldes det også at klimaendringene i seg selv er en sikkerhetsfaktor. For Norge som kyst og havnasjon er det spesielt viktig å sikre bærekraftige hav og maritime miljøer. Vi har fortrinn som gjør at vi kan lede an i dette arbeidet. Gjennom Havpanelet bidrar vi til at norske erfaringer deles med verdens kyststater.

Vi er i dag vitne til økende rivalisering mellom stormaktene. Demokrati og menneskerettigheter er under press, og det påvirker også vår utenrikspolitikk. Norges sikkerhet forblir forankret i vårt medlemskap i NATO. Samtidig går den geopolitiske rivaliseringen ut over sikkerhetspolitikken, ikke minst på det økonomiske området. I den økonomiske stormaktsrivaliseringen er Europa og EØS-avtalen, sammen med WTO, ankringspunktet for Norge.

Vi ser et Kina som opptrer mer selvsikkert både hjemme og ute. Kinesiske myndigheter ønsker stabilitet. Menneskerettighetssituasjonen i Xinjiang-provinsen forblir alvorlig, og innstramningene i Hongkong fortsetter. På våre breddegrader ser vi et Kina som er villig til å bruke økonomisk og politisk press for å påvirke andre staters utenrikspolitiske valg. Kinas partnerskap med Russland er styrket, men Russlands invasjon av Ukraina stiller Kina overfor et viktig valg. Hvordan Kina velger å forholde seg til Russland, vil påvirke forholdet til Europa på sikt.

Kina vil være en formidabel økonomisk og militær makt i mange generasjoner framover. Vi kan kritisere dem, og det gjør vi når det er påkrevd. Vi kan være uenige med dem, og det er vi i mange spørsmål. Vi kan samarbeide med dem, og det gjør vi også når vi har felles interesser. Men vi må forholde oss til verden slik den faktisk er, og så må vi forsøke å dytte verden i riktig retning på de måter vi kan.

Hurdalsplattformen legger til grunn at Norge skal samarbeide med Kina langs en nordisk og europeisk linje. Vår politikk er basert på engasjement og aktsomhet. Vi skal fremme våre interesser og ivareta våre verdier og vår sikkerhet på en helhetlig måte, sammen med våre europeiske og nordiske partnere. De store globale utfordringene i vår tid kan ikke løses uten Kina. Norges rolle må være å påvirke Kina til å ta gode valg. Det gjør vi best sammen med andre.

Stormaktsrivalisering gjør seg gjeldende også på det afrikanske kontinentet. Situasjonen gjør Sikkerhetsrådets handlingsrom i krisene i Afrika mindre, og behovet for å oppdatere norsk afrikapolitikk blir større. Kinas posisjon har vokst seg sterk i Afrika det siste tiåret. USAs engasjement i Afrika har lenge vært dalende, men dette kan nå være i ferd med å snu. Vi skal fortsette å engasjere oss i Afrika. Samarbeid med europeiske land er viktig også her.

I USA er tonen nå annerledes enn under Trump-administrasjonen, men USAs vilje til å demme opp for Kina forblir sterk. Når en polarisert kongress finner sammen på tvers av partigrensene, er det i stor grad i utenrikspolitikken. Det har vi sett bl.a. i håndteringen av Ukraina-krisen, hvor Kongressen har vært mer samlet enn på lenge.

Det er på det sikkerhetspolitiske området vi nå ser størst grad av kontinuitet. Samtidig er det liten tvil om at USAs framtidige retning vil ha betydning for Norge. Handelspolitiske valg treffer vårt næringsliv. Amerikansk syn på klimautfordringer, på FN og på fattigdomsbekjempelse påvirker hva vi kan få til sammen. På flere områder opplever jeg at vi har større handlingsrom nå enn for et drøyt år siden. Biden-administrasjonen tar et lederskap innen demokrati og menneskerettigheter som vi forventer av USA, og det lederskapet trenger vi mer enn noen gang.

Krigen i Ukraina har ikke satt andre konflikter på pause eller redusert behovet for vårt freds- og forsoningsdiplomati. Pandemien har forverret svake statsstrukturer i sårbare stater. Vi ser flere statskupp, økt politisk polarisering og framvekst av voldelig jihadisme, også i Europas nærområder.

Vårt arbeid med fred og forsoning er ikke overskuddspolitikk, det er ikke noe vi driver med ved siden av kjerneinteresser. Fred er en kjerneinteresse. Internasjonalt ses vi på som en pålitelig aktør. Vi kan gå foran der andre har bindinger. Det er en styrke i vår utenrikspolitikk. Vårt mål vil alltid være å bevege konfliktparter mot politiske løsninger som et alternativ til militære virkemidler, og med det begrense lidelser. Dialog med opprørsgrupper, krigsforbrytere og undertrykkende regimer er vanskelig. Det er ikke alltid attraktivt eller enkelt å snakke med folk vi står milevidt fra, men alternativet er verre.

Regjeringa vil styrke vår freds- og forsoningsinnsats gjennom målrettede initiativer med fokus på Europas ustabile nabolag i sør. I sårbare stater som Syria, Libanon, Libya og Jemen og i Sahel fører politisk ustabilitet, konflikt og økonomisk krise til store lidelser for mennesker. Situasjonen skaper sikkerhetstrusler, grobunn for terrorisme og tvinger mennesker på flukt.

Norge bidrar i dag med betydelige midler i humanitær innsats og stabiliseringsinnsats. Dette nivået skal holdes høyt. Vi etablerer også en ny solidaritetspott for land med stor flyktningbefolkning.

Vi styrker nå innsatsen i Jemen innen fredsbygging og dialog, i tillegg til aktivt å støtte den FN-ledede prosessen.

Vi viderefører vårt engasjement overfor israelerne og palestinerne. Visjonen om en tostatsløsning er under sterkt press. Regjeringa har reversert forrige regjerings kutt i bistanden til palestinerne. Vi har økt støtten til FNs organisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA. Vi vil være tydeligere i vår påtale av kritikkverdige forhold, inkludert den folkerettsstridige israelske bosetningspolitikken og manglende demokratisk legitimitet i det palestinske lederskapet. Vi vil bidra til forsøk på å gjenoppta forhandlinger.

Vi prioriterer innsatsen i Syria. Et ustabilt Syria og fraværet av en politisk løsning er en kritisk utfordring for nabolandene og det internasjonale samfunn, inkludert oss her i Europa. Vi trenger framgang i arbeidet med en politisk løsning. Dette er høyt prioritert fra Norges side, både i vårt engasjement i FNs sikkerhetsråd, i støtten til FNs Syria-utsending og i arbeidet for en politisk løsning som også inkluderer kvinner og sivilt samfunn. Om lag 1,6 mrd. kr planlegges i år til humanitær bistand, rehabilitering og stabiliseringstiltak i Syria og nabolandene, primært Libanon og Jordan. Samtidig fortsetter vi vår innsats i anti-ISIL-koalisjonen.

Krigen i Europa gjør at jeg i mindre grad enn ønskelig har anledning til å komme inn på situasjonen i mange andre land i verden. La meg likevel nevne tre områder av særlig bekymring:

Ett år etter militærkuppet er situasjonen i Myanmar svært bekymringsfull. Vi er bekymret for sivilbefolkningen i landet. Vi har økt vår humanitære bistand og jobber for å sikre bedre humanitær tilgang. Vi støtter demokratiske krefter, frie medier og sivilt samfunn.

Konflikten i Tigray har blitt et episenter for politisk turbulens på Afrikas Horn. Partene har lenge trodd på militær seier, men det er nå større vilje til dialog. Norge vil gjøre sitt for å bidra til en slik dialog. Vi økte Norges humanitære bidrag til Etiopia i fjor til om lag 200 mill. kr.

I morgen, 23. mars, er starten på et nytt skoleår i Afghanistan. Taliban lovet i Oslo og har nå også sagt offentlig at skolene skal åpnes for jenter i alle aldre. Det vil være positivt, men vi vet ennå ikke om dette er noe de bare sier. Vi skal følge nøye med på om de nå holder ord.

Afghanistan gjennomlever tørke, pandemi, økonomisk kollaps og virkninger av mangeårig konflikt. 24 millioner mennesker har opplevd akutt matmangel. FN anslår at hungersnød rammer over halve befolkningen, og at 97 pst. av befolkningen kan falle under fattigdomsgrensen.

Norge har økt den humanitære bistanden som en respons på krisen, men humanitær assistanse er ikke nok. Vi må unngå at grunnleggende tjenester og afghaneres livsgrunnlag kollapser. All støtte går via Verdensbanken, FN og frivillige organisasjoner. Det arbeides nå internasjonalt for å få den afghanske sentralbanken og banksektoren til å fungere igjen. Det er et arbeid vi støtter.

Norge tok initiativ for å bringe sammen Taliban, andre afghanere og nærstående allierte i Oslo i januar. Målsettingen var å bringe afghanere sammen til dialog samt å diskutere den akutte humanitære situasjonen. Kravene til Taliban var klare: De må legge til rette for uavhengig og betingelsesløst humanitært arbeid og et inkluderende og representativt styresett. Kvinner må få lov til å ta høyere utdanning, bevege seg fritt og arbeide i alle samfunnssektorer. Menneskerettigheter må respekteres.

La meg i denne sammenheng også nevne at evakueringen fra Afghanistan i forbindelse med Talibans maktovertagelse, og det arbeidet som nå gjøres i forbindelse med krigen i Ukraina, er noe av det mest kompliserte konsulære arbeidet utenrikstjenesten har stått i på mange, mange år. Utenrikstjenesten er også utlendingsforvaltningens førstelinje i utlandet. Muligheten til å søke om – og få – visum, oppholdstillatelse og beskyttelse i Norge er avhengig av at vårt uteapparat fungerer. Hvis vi ikke kan drifte som normalt – som i Russland nå – har det konkrete konsekvenser for de menneskene det gjelder. Det er også en effekt av denne krigen.

Russlands invasjon av Ukraina preger åpenbart dynamikken i FNs sikkerhetsråd. Vi må tilbake til den kalde krigen for å finne en tilsvarende spenning. Angrepet på Ukraina er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Når den som angriper, er et fast medlem med vetomakt, er det et begrenset handlingsrom i Sikkerhetsrådet, og det hindrer rådet i utøve sitt mandat. Norge har likevel vært en pådriver for at Russlands krigføring i Ukraina hører hjemme på Sikkerhetsrådets dagsorden. Vi har støttet en rekke hastemøter om invasjonen, og vi bidro som nevnt til at resolusjonen som fordømmer angrepet på Ukraina, ble overført til FNs generalforsamling.

Norge har ni måneder igjen som valgt medlem i Sikkerhetsrådet. Selv om samarbeidsklimaet er forverret, er vi ikke tjent med et fastlåst og handlingslammet sikkerhetsråd. Vi må likevel være realistiske med tanke på hva det er mulig å få gjennomslag for. Vi vil fortsette arbeidet for å styrke norske verdier, hvor respekt for folkeretten og våre fire hovedprioriteringer, som jeg redegjorde for Stortinget om tidligere i år, er styrende.

Vi vil også legge vekt på de to sakene vi har et særlig ansvar for, nemlig Afghanistan og den humanitære situasjonen i Syria. Torsdag forrige uke vedtok FNs sikkerhetsråd et nytt mandat for FNs politiske oppdrag i Afghanistan. Det var kun Russland som var avstående. Norge utarbeidet resolusjonsteksten, og vi ledet forhandlingene. Sikkerhetsrådet gir nå FN et robust mandat til bl.a. å arbeide for inkluderende politiske prosesser, uten politisk å anerkjenne Taliban. Vi vil jobbe for å sikre fortsatt grensekryssende humanitær bistand til over tre millioner syrere.

Sikkerhetsrådsmedlemskapet forblir viktig for Norge. Det er trolig ingen andre internasjonale arenaer hvor vi på samme måte og på så mange områder får mulighet til å uttrykke norske posisjoner og norske interesser.

Jeg innledet med å vise til betydningen av våre utenrikspolitiske valg. Utenrikspolitikkens oppgave er å gjøre innenrikspolitikken mulig, som det heter. Våre valg i utenrikspolitikken angår til sjuende og sist vanlige folk. De avgjør i stor grad hvem vi i Norge er, hva vi er, og hva vi skal bli.

Norge har siden NATO-garantien i 1949 hatt muligheten til å ta våre egne valg. Vi har valgt et samfunn tuftet på frihet, åpenhet, demokratiske verdier, folkerett og multilateralt samarbeid, og det har tjent oss vel. Samfunn tuftet på disse verdiene tjener alle vel. Det er mer solide samfunn, mer attraktive samfunn, for alle.

Det er grunnen til at Ukraina vender seg mot demokratiet, bort fra Putins autoritære Russland. Ukraina – og enhver selvstendig stat – må gis mulighet til å velge selv. Det Putin frykter mest av alt, er demokratiet, for demokrati gir håp, det gir frihet, og det gir oss tro på at samfunn kan endres, ikke bare i Ukraina og Europa, men også i resten av verden.

Derfor skal vi fortsette å stå opp for menneskerettigheter og demokratiske verdier, for likestilling og kvinners rettigheter, for frie medier og religionsfrihet, for organisasjonsfrihet og arbeidstakernes rettigheter. Vi skal fortsette å kjempe for de verdiene vi tror på, og for den verden vi tror på, for det er mennesker utenrikspolitikken til sjuende og sist handler om.

Europa har vært gjennom store omveltninger før, som da muren falt i 1989. Nå står Europa igjen overfor et 1989, en tid som redefinerer vår virkelighetsforståelse. Når Europas historie skal skrives, vil det bli et før og et etter 24. februar 2022.

Jeg ser fram til et fortsatt godt samarbeid med Stortinget når vi skal stake ut kursen for norsk utenrikspolitikk i et endret landskap.

Ingjerd Schou (H) [10:55:45] (ordfører for saken): Ulike varianter av representantforslaget vi behandler i dag, har tidligere vært fremmet, og det er ikke underlig. Pandemien har hatt enorm påvirkning på livene våre. Selv om vi nå er i ferd med å legge deler av pandemien bak oss, er det for tidlig å erklære den som et tilbakelagt kapittel. I tillegg er det viktig at vi trekker lærdommer av pandemien og dermed blir bedre rustet for å møte neste smittsomme virus eller annen sykdom.

Overordnet sett har lærdommen vi må trekke, vært at en pandemi ikke er avsluttet ett sted før den er slått ned alle steder. På dette grunnlaget er det ikke vanskelig å forstå motivasjonen bak det foreliggende representantforslaget, som etterlyser tiltak for å øke den globale tilgangen på vaksiner, medisiner, medisinsk utstyr og medisinsk teknologi i kampen mot covid-19.

Vi går inn for å avvise forslaget, og jeg vil redegjøre for hvorfor komiteens flertall gjør det. Forslagsstillerne gjør rett i å påpeke en global skjevfordeling av vaksiner og medisiner mot covid-19. Vi har også sett nye mutasjoner og utbrudd av viruset som følge av at det ikke er slått ned i tilstrekkelig grad overalt. Det er viktig å understreke at Norge har tatt en lederrolle i initiativ for å sørge for en jevnere fordeling av vaksiner helt siden pandemien først brøt ut. Dette har vi gjort gjennom både vaksinesamarbeidet COVAX og det internasjonale samarbeidet i covid-19-responsen, The Access to COVID-19 Tools Accelerator, ACT-A, hvor Norge sammen med Sør-Afrika er ledere.

Vi er godt kjent med forslaget fremmet i WTO av India og Sør-Afrika om unntak for visse bestemmelser om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter i TRIPS-avtalen. Dette initiativet har stått sentralt i representantforslaget vi behandler nå. Utfordringene med dette initiativet er at det er for vidtgående. Det risikerer å forårsake redusert forskning på og utvikling av legemidler og medisinsk utstyr. Dette kan skje fordi insentivene for å produsere blir borte. Det er ikke heldig. En av de sentrale lærdommene fra denne pandemien er hvor hurtig legemiddelselskapene var i stand til å utvikle og produsere effektive vaksiner. Jeg vil gjerne vise til hva The Economist skrev på lederplass 19. februar 2022. Her ble det overbevisende argumentert for at det i første omgang er produksjonskapasiteten i fattigere land som forhindrer omfattende distribusjon av vaksiner der, ikke rammene for den internasjonale handelen.

Det viktigste bidraget fra Norge i kampen mot covid-19 globalt er tiltak som medfører økt distribusjon av vaksiner og medisinsk utstyr. I denne sammenhengen vil jeg gjerne understreke at det var under regjeringen Solberg at vi mobiliserte sterkt for politisk og økonomisk støtte gjennom nevnte ACT-A og vaksinepilaren COVAX. For vår del er det viktig at den nye regjeringen opprettholder dette arbeidet og fortsetter det viktige sporet vi igangsatte. Det er nettopp det vi ser at regjeringen gjør, og slik sett har flertallet gått inn for å avvise forslaget, men erkjenner også fullt ut at denne typen forslag kommer til debatt, for en pandemi er ut fra sin definisjon verdensomspennende og kan sånn sett ikke løses nasjonalt.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:00:13]: Jeg vil takke saksordføreren for en grundig redegjørelse om saken, men vil bare presisere – eller kanskje forsterke – noen få poeng.

Representantene løfter et særdeles viktig tema, og vi i Senterpartiet er enig i at covid-19-vaksiner, legemidler og medisinsk utstyr bør gjøres tilgjengelig for alle. Det er en komplisert sak, men målsettingene må være krystallklare.

I vår regjeringsplattform slår regjeringen fast at den vil være med på å bekjempe smittsomme sykdommer. Dette skal gjøres ved å «bidra til finansiering, utvikling og likeverdig fordeling av vaksiner og annen helseteknologi som markedet ikke leverer alene».

Norge støtter det internasjonale initiativet for å sikre global tilgang til og effektiv distribusjon av covid-19-vaksiner. Sammen med Sør-Afrika spiller Norge en aktiv rolle som medleder for fasiliteringsrådet i The Access to Covid-19 Tools Accelerator, ACT-A, for å mobilisere andre land til å bidra med sin andel.

Norge har også innfridd løftet om å dele fem millioner vaksinedoser med det internasjonale vaksinesamarbeidet COVAX og jobber samtidig for at flere rike land skal dele vaksiner med utviklingsland. Denne pandemien er avhengig av internasjonalt samarbeid, og vi må finne gode løsninger multilateralt. Det er svært viktig også når vi er i en situasjon hvor pandemien har et annet fokus i vårt eget land.

Diskusjonen om TRIPS-unntaket har vært fastlåst i over ett år. I dette innebærer det å finne fram til et kompromiss som har mulighet til å oppnå konsensus og dermed bidra til global vaksinerettferdighet. Forslaget fra Sør-Afrika og India er svært omfattende og hadde, som det er sagt tidligere her, ingen mulighet til å bli vedtatt. Da diskusjonen i WTO om et unntak fra TRIPS-avtalen per i dag er fastlåst, mener regjeringen at unntak for patenter på vaksiner er et godt utgangspunkt for å finne enighet. Jeg tror det er en klok vurdering av vår regjering.

Med dette støtter Norge internasjonale initiativ for å sikre global tilgang til og effektiv distribusjon av covid-19-vaksiner. Viktigheten av å finne gode løsninger multilateralt i møte med covid-19-pandemien må også påpekes. Det skjer ved å åpne opp for at Norge kan støtte et begrenset unntak fra WTOs avtale om de immaterielle rettighetene. Det er også svært viktig for å finne en løsning på et problem som er ganske utfordrende. Unntaket bør begrenses til patent på vaksiner og medisiner mot covid-19.

Senterpartiet støtter regjeringen i å jobbe for et kompromiss, slik regjeringen har sagt at de vil.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:04:04]: I ei alvorleg tid skal me altså diskutera ei anna alvorleg sak, nemleg den pågåande pandemien som har kosta – og kostar – svært mange menneskeliv, og som forsterkar global ulikskap og fattigdom og fører til sosial og økonomisk uro.

Tilgang på vaksinar, medisinar, testar og annan helseteknologi er avgjerande for å kjempa mot denne pandemien. Så langt har responsen frå verda vore heilt utilstrekkeleg. Den rike delen av verda trekkjer stigen opp etter seg og lèt menneske i den fattige delen av verda bli verande uvaksinerte, utesta og ubehandla, i iveren etter å beskytta eigedomsretten legemiddelselskapa har til vaksinar og helseteknologi, som i hovudsak er utvikla med offentleg forsking og med midlar frå fellesskapet. Det er skadeleg, det er urimeleg, og det set det internasjonale regelverket for immaterielle rettar i eit svært dårleg lys.

Legemiddelselskapa er dei store børsvinnarane for tida. Dei tener gigantsummar kvar dag, og innbyggjarane i fattige land betaler prisen med sitt liv og sin økonomiske og sosiale tryggleik. Noreg kunne ha spelt ei anna rolle, ei solidarisk og progressiv rolle i Verdshandelsorganisasjonen og i forhandlingane om eit mellombels unntak frå dette regelverket. Noreg kunne ha teke i bruk den uavhengige rolla vår utanfor EU, særleg i ei sak der me ser at nettopp EU er den største bremseklossen for eit fungerande internasjonalt system for produksjon og distribusjon av vaksinar, medisinar og testutstyr. Det er dette saka i dag handlar om.

Med regjeringsskiftet oppstod det eit håp om ei vending vekk frå den førre regjeringa si føreseielege støtte til profitt for legemiddelselskapa framfor liv og helse for fattige menneske. Den nye regjeringa kom med eit forsiktig teikn i så måte ved å opna for å støtta eit kompromiss i WTO for unntak for patent på vaksinar, men eit slikt unntak vil vera ein svært avgrensa del av det som trengst for å kjempa effektivt mot pandemien. Det gjev òg uttrykk for at ein tek ei svært passiv rolle.

No har me fasiten på kva denne strategien fører til. Nyleg blei det leke eit avtaleutkast som ligg svært langt frå det forslaget om eit breitt unntak frå aktuelle immaterielle rettar som Sør-Afrika og India har kome med, og som er det som trengst. Men dette gjev oss samtidig ein sjanse til å seia at me held fram med forhandlingane, og at me ikkje godtek det nye avtaleutkastet som eit endeleg resultat. Dette såkalla kompromisset kan på ingen måte vera sluttpunktet. Eg vil difor oppmoda regjeringa til å ta initiativ til nye forhandlingar.

Responsen frå den rike verda har så langt vore utilstrekkeleg. Det har dels basert seg på velgjerdsarbeid, som ikkje gjev den hjelpa som trengst, og som dessutan umyndiggjer fattigare land. Det har òg basert seg på motstand mot å lempa på dei svært avgrensande internasjonale reglane, noko som kunne ha gjort låg- og mellominntektsland i stand til sjølve å produsera og distribuera vaksinar og medisinar. Produksjonskapasiteten i desse landa finst, noko som òg nyleg er blitt dokumentert.

Så blir det argumentert med at forslaget frå Sør-Afrika og India er for vidtgåande, og at ein difor ikkje kan støtta det. For kven er det for vidtgåande? Er det for legemiddelselskapa, eller er det for dei fattige i fattige land, som altså betaler prisen?

Det blir sagt at insentiva for å utvikla og forska på vaksinar og medisinar vil bli svekte, men insentiva til utvikling av dei aktuelle vaksinane har altså vore ønsket frå forskarar og fellesskapet om å hjelpa folk, og statar sine sjenerøse økonomiske bidrag og førehandsavtalte innkjøp av desse vaksinane. Eg ser ikkje at desse insentiva på nokon måte vil bli svekte av å støtta eit slikt forslag. Kunnskapen som ligg bak, er eit globalt fellesgode og bør koma alle til gode.

Med dette vil eg ta opp dei forslaga som SV og Raudt har fremja i innstillinga.

Seher Aydar (R) [11:09:17]: Ingen er trygge før alle er trygge. Det har vi sett ganske tydelig. Et virus, en mutasjon som oppstår i Storbritannia, i India eller i Sør-Afrika i dag, kommer til å dukke opp hos oss i morgen. Tidlig i pandemien så man hvor skjevt vaksinene ble fordelt. Da advarte også forskerne om at mutasjoner vil oppstå i områder med lav vaksinasjonsgrad, og det er akkurat det vi nå har sett skje. Vi lever ikke i en verden der vi kan sørge for oss selv og tro at det er nok.

Det er ikke bare for vår egen sikkerhet vi skal sikre vaksiner. Det handler også om solidaritet. Mens vi setter tredje dose på våre friske ungdommer, står helsearbeidere og utsatte grupper i utviklingsland uten. Mens vi gleder oss over gjenåpning, er noen afrikanske land knapt kommet i gang med vaksiner. I Burundi var ingen fullvaksinert ved årsskiftet, mens bare 0,1 pst. av Kongos 90 millioner innbyggere var fullvaksinert. Det viser tall fra WHO. Under pandemien har størstedelen av dosene av vaksiner som Moderna og Pfizer/BioNTech blitt sendt til rike land. Millioner av doser som var lovet til lav- og mellominntektsland, har blitt forsinket. Bare 9,6 pst. av Afrikas nærmere 1,2 milliarder innbyggere er fullvaksinert ved årsskiftet. Det er en urettferdighet vi ikke kan se på.

Rødt støtter derfor initiativ til å produsere vaksiner i utviklingsland gjennom teknologioverføring. Det vil også gjøre disse landene mer selvstendige og la dem bidra til den globale motstandsdyktigheten mot covid-19. Vi kan ikke ofre helsen til store deler av jordas befolkning for å beskytte legemiddelgigantenes profittjag. Vi må faktisk sette menneskeliv og helse foran profitt.

Dagens vaksiner og medisiner mot covid-19 er utviklet i en dugnad av offentlige forskere og med offentlig testkoordinering og finansiering. Det som i dag bidrar til å motvirke pandemien, er et fellesgode.

Påstanden om at et unntak fra immaterielle rettigheter for å bekjempe pandemien vil hindre innovasjon, har ikke grunnlag i hvordan det faktisk fungerer i dag. Det koster et amerikansk legemiddelfirma i snitt 1,8 mrd. dollar å utvikle et nytt legemiddel, mens de tjener i snitt over 18 mrd. dollar per legemiddel. Altså er inntektene ti ganger høyere enn utviklingskostnadene.

Midt i covid-pandemien brukte syv av de ti største legemiddelselskapene i USA mer på salg og markedsføring enn på forskning og utvikling. Kongressen i USA fant i en rapport i juli at de 14 største legemiddelselskapene brukte 57 mrd. dollar mer på utbytte og kjøp av egne aksjer enn på forskning i perioden fra 2016 til 2020. Det er realiteten. Da skulle det egentlig bare mangle at Norge, som ønsker å være et solidarisk land, er det i praksis.

Forslaget fra India og Sør-Afrika er avgrenset til å motarbeide pandemien, og det er jeg ganske sikker på at vi i utgangspunktet har et felles ønske om. Da bør vi også støtte det forslaget.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:13:13]: Jeg vil takke forslagsstillerne for å ta opp et viktig tema: hvordan vi kan få en mer rettferdig fordeling av vaksiner internasjonalt. En mer rettferdig fordeling er både det riktige og det kloke å gjøre i denne situasjonen. Den ulikheten vi ser, er tvers igjennom usolidarisk. Det øker faren for nye farlige mutasjoner, og det forlenger de dramatiske økonomiske og sosiale konsekvensene av pandemien.

Vi i Kristelig Folkeparti vil fortsatt jobbe for at Norge skal bidra mer internasjonalt i denne saken, i WTO, med nye initiativ for å få en bedre framtidig global helseberedskap, og gjennom investeringer, både innenfor og utenfor bistandsbudsjettet. Samtidig er det åpenbart at Norge tidlig tok ansvar i denne krisen og har bidratt mye. Vårt utviklingsarbeid ble omstilt for å møte pandemien, og sammen med Sør-Afrika tok Norge på seg å lede det viktigste internasjonale samarbeidet for å bekjempe covid-19 gjennom ACT-A. Vi bidro også – og bidrar videre – med viderefordeling og finansiering av vaksinedoser.

Noe av det andre som Norge har lagt vekt på i det politiske arbeidet, gjennom både ACT-A, WHO og WTO, er å få en dialog med andre land om de forslagene som kom på banen, og også å øve press på legemiddelindustrien. Norge jobber for å øke produksjonskapasiteten, sikre lave priser og få til mer solidariske løsninger.

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi hørt, både i salen her og ellers, ordene «ingen er trygge før alle er trygge». Det er ikke bare ord, det er både sant og viktig ikke å glemme. Selv om vi nå opplever at pandemien er over, er ikke det tilfellet. Nye virusvarianter er en trussel mot både global helsesikkerhet, internasjonal handel og økonomi og i siste instans også en sikkerhetspolitisk trussel.

Retten til helse er en menneskerettighet, og uten tilgang til vaksiner og andre nødvendige helsetjenester fratas mennesker retten til helse. Å sikre likeverdig tilgang er avgjørende for å forebygge og behandle sykdom og unngå negative økonomiske effekter av pandemien. De økonomiske effektene av covid-19 rammet de fattigste og mest utsatte landene aller hardest.

I WTO har både denne og den forrige regjeringen tatt på seg jobben med å arbeide for konsensus om en løsning. Det mener jeg er viktig. Et godt forslag er et forslag som kan presse fram en enighet som faktisk kan endre situasjonen på bakken. Derfor vil Kristelig Folkeparti stemme mot forslag nr. 1 og for forslagene nr. 2 og 3.

Åsmund Aukrust (A) [11:16:31]: Selv om koronapandemien akkurat nå begynner å virke litt fjern for oss, både fordi situasjonen i verden er som den er, og fordi pandemien snart ser ut til endelig å være over i Norge, er pandemien i hele verden på ingen måte over.

Det har blitt sagt at korona er et forstørrelsesglass på forskjellene mellom folk. Det har det vært i Norge, men framfor alt har det vært det internasjonalt, og tydeligst har vi kanskje sett det i fordelingen av vaksiner. Lenge var hovedutfordringen at det ikke var nok produksjon av vaksiner. I dag er problemet at vi ikke får vaksinene ut dit folk bor.

Dagens regjering tar et internasjonalt lederansvar for å skaffe nok vaksiner til alle. Statsminister Jonas Gahr Støre har sammen med Sør-Afrikas president tatt lederskapet i organisasjonen ACT-A. I januar lanserte han, sammen med FNs generalsekretær Guterres og WHOs generaldirektør, en kampanje for å skaffe nesten 17 mrd. dollar innen juni 2022. Vi oppfordrer alle ledere fra verdens rike land til å bidra. Norge ga i desember 2 mrd. kr ekstra til dette viktige arbeidet.

Norge arbeider også innenfor WTO for et kompromiss som kan fjerne patenter på covid-19-vaksiner. Det ble tidlig signalisert fra den nye regjeringen etter at vi vant valget i september. Hvorfor er det viktig med et kompromiss? Hadde det ikke vært bedre om Norge kunne være det landet som gikk lengst? Sannheten er at vi ikke får til noen ting uten enighet. Derfor er det mest radikale å gå inn for et kompromiss, for det er da vi kan få til forandring for folk. Det å være ren og rank i denne saken løser ingenting. Det som løser noe, er å mobilisere andre land til å jobbe for enighet. Skal man få til noe, er det et kompromiss som må til. Det har kommet signaler om at det kan være mulig å få til noe, så jeg ønsker regjeringen lykke til med det viktige arbeidet for å skaffe nok vaksiner til alle.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:19:28]: Covid-19-vaksiner, legemidler og medisinsk utstyr bør gjøres tilgjengelig for alle, også lav- og mellominntektsland. På det punktet er jeg enig med representantene. Nå er hovedfokuset på krigen i Ukraina, men vi må ikke glemme at covid-19-pandemien er den verste helsekrisa i vår levetid, med alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser. Det har også vist hvor sårbare land er i møte med globale helsekriser, og internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for håndteringen.

Regjeringa var raskt ute etter regjeringsskiftet med å justere Norges posisjon i dette spørsmålet, og Norge støtter et unntak fra TRIPS-avtalen for patenter på covid-19-vaksiner.

Så til spørsmålet om vi bør gå inn for et kompromiss eller ikke: For meg handler solidaritet om å få gjennomslag for noe. Det blir altså ikke noe vedtak i WTO uten at det er enstemmig, altså et kompromiss. Det å fremme et primærstandpunkt og gå ned med flagget til topps synes jeg ikke bidrar til framgang i dette spørsmålet, for vedtak i WTO krever enstemmighet, og debattene i Genève det siste året viser at det brede forslaget ikke kan oppnå konsensus. Det gjelder både produktomfang, varighet og bestemmelser i TRIPS-avtalen. Patenter på vaksiner og legemidler mot covid-19 er sentralt i debatten, og vi må jobbe ut fra det som er utgangspunktet, det som er realiteten, det som er verden slik den faktisk er.

Norge vil lytte til alle argumenter for å bringe oss framover i forhandlingene, og vi deltar i videre forhandlinger med en pragmatisk holdning for å få en rask avklaring. Debatten til nå har vært for polarisert, og da blir det ingen endring. Det er dette som er Norges holdning. Norge har også lederskap i det internasjonale samarbeidet for covid-19-vaksiner, sammen med Sør-Afrika, og vi har bidratt med 6,5 mrd. kr til ACT-A og 2 mrd. kr for 2022.

Norge deler i tillegg vaksinedoser gjennom vaksinesamarbeidet COVAX. COVAX har levert 1,4 milliarder vaksinedoser så langt, og de planlegger å levere ytterligere 900 millioner doser i løpet av første halvår 2022. COVAX har også levert 80 pst. av vaksinedosene i lavinntektsland. Samtidig deler jeg vurderingen av at vaksinetilgangen er svært ulik.

Den største utfordringen i 2020 er nå utrullingsapparatet på landnivå. Produksjonskapasiteten er ikke lenger hovedhinder for likeverdig tilgang til covid-19-vaksiner.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:27:54]: Eg følgde debatten frå kontoret og tenkte at dette er ein debatt eg må ta ordet i, for eg synest ein må gi regjeringa kred for å vere kreativ i forklaringa si på kvifor ein ikkje har løfta primærstandpunktet sitt. Eg hugsar veldig godt tilbake til da Gro Harlem Brundtland hamra laus på spesielt USA, men sjølvsagt også Sveits, Storbritannia, dei store legemiddelprodusentlanda, som ønskte å blokkere utrulling eller patentfritak i møte med store sjukdomar som spende seg over heile verda – hiv, aids osv. Det var aldri nokon tvil om at Noreg var villig til å strekkje seg til kompromiss når det kom til stykket.

Det som er historisk nytt i denne saka, er to ting: For det første har USA plutseleg opna for ein avgrensa tilgang til patentfritak. Det er veldig interessant frå eit land som har ein stor legemiddelindustri. Veldig mange av desse vaksinane, medisinane og testutstyret osv. har produsentane sine i USA.

Det andre nye er at Noreg har gått bort frå ei lang linje i norsk politikk som har handla om å gå inn for patentfritak i ei avgrensa tid på la oss seie 5 år, for å handtere og hjelpe verda med å komme seg gjennom ein pandemi, i dette tilfellet. Det er det nye.

Berre for å ta eit eksempel: Baricitinib, som er ein medisin som gjer at ein kan få ei mykje betre utvikling på sjukdomen i løpet av 14 dagar, kostar 7 amerikanske dollar dersom ein produserer han lokalt, i dette tilfellet i India. Dersom ein skulle gjort dette gjennom innehavaren av patentretten, ville det kosta over 1 000 amerikanske dollar. Det er den differansen som skaper problem.

For meg er dette ein ubegripeleg norsk posisjon, for viss poenget her er å kome seg gjennom ein pandemi, må målet vere å få ut både medisinar, vaksinar og testutstyr raskast mogleg, og det finst lokal produksjonskapasitet som kan gjere dette mogleg. Det gjer at enkelte land ikkje blir sperra ute frå avtalar ved at patentrettar varer i fleire tiår, osv. Regjeringa vel altså å gå rett på sitt eigentlege primærstandpunkt, og det er ei avgrensa patentfritaksordning som gjeld berre vaksinar og ikkje alt det andre som skal til for å løyse problemet.

Eg må seie at etter denne runden med spørsmål aner eg ikkje kva dei norske interessene er i dette spørsmålet. Er det nokon som kan forklare meg det? Kan statsråden kome opp og forklare heilt ærleg kva som eigentleg er Noregs interesser i denne saka? Det er for meg ubegripeleg kvifor ein har brote ei linje frå Brundtland til i dag.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:31:56] (ordfører for saken): Jeg viser til representantforslaget fra stortingsrepresentantene Silje Hjemdal, Terje Halleland Himanshu Gulati og Roy Steffensen om at Flyhistorisk Museum Sola får overta F-16. Representantene fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Forsvarsmateriell går i dialog med Flyhistorisk Museum Sola med sikte på overtakelse av flytypen F-16 til sin utstilling.»

Museet på Sola ble startet i 1983 av en gruppe lokale entusiaster, og entusiasme ser vi i og for seg ser over hele landet når det gjelder akkurat det å ivareta historien vi har rundt våre fly. Museet fikk tillatelse til å ta i bruk den gamle tyske hangaren ved Sola Sjø, og samlingen har gradvis blitt bygd opp. Denne hangaren blir også benyttet av flyfaglinjen ved Sola videregående skole – en veldig god kombinasjon når det gjelder denne type arbeid.

Flyhistorisk Museum Sola har per i dag en omfattende flysamling som består av 56 fly, hvorav nærmere 40 er utstilt og lokalisert i denne verneverdige hangaren ved Sola Sjø. Flyhistorisk Museum Sola er det eneste museet i landet som har en samling som omfatter alle jetjagere Luftforsvaret har operert fram til innføringen av F-16. Det er i seg selv meget imponerende.

Det vil være noen fly som ikke er interessante for kjøpere som operative jagerfly. Det er viktig å presisere at F-16 ennå i høyeste grad er et operativt jagerfly. De som ikke blir solgt, vurderer forsvarssektoren bruken av. Det er allerede planlagt med to fly til Forsvarets museer, hvor ett vil bli utstilt på flysamlingen på Gardermoen og ett på Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.

Det er viktig at komiteen gjør oppmerksom på at det vil være noen maskiner som ikke selges, og som kan brukes til eksempelvis opplærings- og museumsformål, som jeg har sagt. Komiteen er også av den oppfatning at Flyhistorisk Museum Sola er en av flere gode formidlere av vår flyhistorie. Samtidig gjør komiteen også oppmerksom på at det er flere som er interessert i disse flyene.

Det påpekes, som tidligere nevnt, at det er mange interessenter, og Forsvarsmateriell er fortsatt i prosess med å avhende F-16-systemet, og de identifiserer fortløpende salgspotensialet til hvert enkelt fly. Det må gjøres en helhetlig vurdering av alle søknadene før de kan besvares.

Til slutt vil jeg bare gjenta at museet på Flyhistorisk Museum Sola er en god formidler av vår flyhistorie. Selv om flertallet i innstillingen sier at forslaget ikke bør vedtas, er fortsatt museet på Sola selvfølgelig en aktuell part som på et senere tidspunkt kan bli aktuell for F-16-fly, vil jeg anta.

Hårek Elvenes (H) [11:35:59]: Luftforsvaret har en stolt historie og en sterk tradisjon for å ta vare på sin historie og formidle den på en god måte. Nå er det F-16 som er i ferd med å gå over i historien for det norske luftforsvaret, på samme måte som Thunderjet, Freedom Fighter og Starfighter tidligere har gått over i historien. I disse dager, når vi minner oss om betydningen av det transatlantiske båndet og NATO-medlemskapet, kan man jo nevne som en digresjon at Starfighter mottok man som en del av den amerikanske våpenhjelpen i 1963.

F-16 har egentlig på en bemerkelsesverdig måte vært i tjeneste over mange år. Her er det mye å lære av de oppgraderingsprogrammene og det gode vedlikeholdet som Luftforsvaret skjøtter sitt materiell med. F-16 er jo, som Fasteraune sa, ikke gått ut på dato; andre nasjoner ønsker å kjøpe dette flyet.

Men til slutt, for Norges del: Romania ønsker å kjøpe 44 av disse flyene, er det vel sagt, og Draken International ønsker å kjøpe 12. Man vet ut fra tidligere salg av militært utstyr at det er behov for å selge en del tilleggsutstyr som kan brukes som deleutstyr til de militære kapasitetene som skal inn i operativ drift. Her er vi egentlig ved kjernen i dette spørsmålet. Det kan være behov for å selge noen ekstra fly, slik at de som kjøper fly som skal inn i operativ tjeneste, har tilgang på fly som kan brukes til deleformål. Derfor er det litt tidlig på nåværende tidspunkt å konkludere om man har fly til overs som kan brukes til museumsformål, utover de to flyene som er tenkt tatt hånd om av flymuseet i Bodø og flymuseet på Gardermoen.

Fra Høyres side og for så vidt fra flertallet i komiteens side støtter man regjeringens anbefaling i dette spørsmålet. Det er litt for tidlig på nåværende tidspunkt å se om man har flere fly å avse til museale formål. Det står ikke på viljen til å se om dette kan la seg gjøre, men man må se hva man har å rutte med når man har landet de kommersielle avtalene for salg til de to kontraktspartnerne som jeg nevnte.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [11:38:56]: Dette er en viktig sak i et historisk perspektiv. Det er en viktig sak for flyhistorien, og det er en viktig sak for historien til Luftforsvaret.

Ved Flyhistorisk Museum Sola er det i dag over 30 fly som er stilt ut. Museet har både tyske og norske fly som ble brukt under annen verdenskrig. I tillegg har de modeller av alle de jetjagerne, som det ble sagt fra talerstolen tidligere i dag, som det norske luftforsvaret tidligere har operert, bortsett fra at de mangler F-16, som ble tatt ut av drift i 2021.

Bodø og Oslo har fått tildelt hvert sitt F-16-fly, og vi i Fremskrittspartiet stiller oss undrende til at først regjeringen og nå flertallet i utenriks- og forsvarskomiteen ikke vil ta standpunkt og la Flyhistorisk Museum Sola få overta et av F-16-flyene.

Vi mener det er spesielt også ut fra at Senterpartiets parlamentariske nestleder, Geir Pollestad, overfor Stavanger Aftenblad har vært veldig tydelig på at vi skal løse dette. Hvis man mener noe med det man sier, bør det være en enkel sak å støtte dette representantforslaget og be regjeringen sørge for at Forsvarsmateriell går i dialog med Flyhistorisk Museum Sola med sikte på overtakelse av flytypen F-16 til sin utstilling.

Statsråd Odd Roger Enoksen [11:40:56]: Avhendingen av F-16-systemet er det største avhendingsprosjektet i forsvarssektoren av sitt slag, med betydelige inntekter til Forsvaret. Prosjektet har pågått i over to år, og det nærmer seg nå kontraktsinngåelse for salg av de fleste flyene. Blant annet ga det rumenske parlamentet i desember tilslutning til en anskaffelse av 32 norske F-16-jagerfly. Det er veldig bra at Romania som NATO-alliert med sin geografiske lokasjon øst i Europa kan ha nytte av F-16-flyene i flere år framover.

Så vil det også være noen fly som ikke er interessante for kjøpere som operative jagerfly. Disse vurderer forsvarssektoren bruken av. Vi har mottatt søknader fra forskjellige aktører som ønsker å overta fly til eksempelvis museums- og undervisningsformål. Det er allerede planlagt med to fly til Forsvarets museer, hvorav ett vil bli utstilt på flysamlingen på Gardermoen og ett på Norsk Luftfartsmuseum i Bodø. Det er altså ikke Bodø og Oslo som får disse flyene, det er Forsvarets museer. Derfor er det tatt beslutning om disse to.

Jeg er av den oppfatning at Flyhistorisk Museum Sola er en veldig god formidler av vår flyhistorie og utvilsomt vil være en sterk kandidat til å få overta ett av flyene. Imidlertid finnes det som nevnt mange interessenter for disse flyene, og jeg mener at det må gjøres en helhetlig vurdering av alle søknader før man kan konkludere. Jeg ser det derfor ikke som hensiktsmessig at det fattes et stortingsvedtak om fordeling av ett fly til Flyhistorisk Museum Sola. Det betyr altså ikke, som jeg har sagt, at ikke Flyhistorisk Museum Sola er en meget god og aktuell kandidat, men at det skal vurderes i en helhetlig sammenheng.

Rasmus Hansson (MDG) [11:44:00] (ordfører for saken): Takk til komiteen for greit samarbeid i denne saken.

Rødts forslag om tilleggsforhandlinger for jordbruket er fremmet som et svar på svært høye kunstgjødselpriser, sammen med høyere priser på energi og andre råvarer, som kan gjøre det ulønnsomt for norske bønder å så matkorn våren 2002. Matkorn krever mer gjødsel enn fôrkorn, og i en produksjon der marginene allerede er små, kan høyere gjødselpriser ta vekk lønnsomheten og få bøndene til heller å produsere avlinger med mindre økonomisk risiko. Denne beslutningen må kornbøndene ta før våronna, og våronna kommer nå. Derfor var intensjonen i dette forslaget, og i tilsvarende forslag som har kommet tidligere på året, at tilleggsforhandlinger for jordbruket skulle gjennomføres tidsnok til at bøndene fikk trygghet for sin økonomiske situasjon innen våronna.

Etter at dette forslaget ble fremmet, kom katastrofen i Ukraina. Den forsterker alle de faktorene som er grunnlaget for forslaget, og den forsterker det internasjonale perspektivet. Russland og Ukraina står for 25 pst. av verdens kornproduksjon. Hvis mye av dette matkornet forsvinner fra markedet, kan det få store og alvorlige internasjonale konsekvenser. Lavere tilbud og økende priser vil ramme fattige land. FN advarer nå mot global matusikkerhet. Det kan bety hungersnød og konflikter.

Norge er rikt. Det vi ikke dyrker selv, kan vi på kort sikt handle på verdensmarkedet, men det vil utkonkurrere land med mindre betalingsevne og større behov. Hvor mye matkorn vi selv produserer, betyr derfor noe for vår egen langsiktige sikkerhet i en mer usikker verden. Å gi norske bønder sikkerhet for at de kan så matkorn våren 2022, er derfor langsiktig sikkerhetspolitikk.

Flertallet i komiteen støtter ikke Rødts forslag, og de innstiller ikke på å vedta det. Regjeringen har gitt muntlige løfter om at jordbruksoppgjøret som kommer, vil ivareta matkornproduksjonen, men overlater til bøndene selv å ta sjansen på at løftene blir holdt. Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor forslag om å be regjeringen straks legge fram en sak i Stortinget som gir norske kornbønder den nødvendige bekreftelsen på lønnsomhet i matkornproduksjonen før såkornet går i jorda denne våren.

Med dette ønsker jeg alle en god debatt.

Terje Hansen (FrP) [11:47:18]: Krigen i Ukraina setter oss i en ny situasjon. Vi er blitt nødt til å tenke mer på matsikkerhet. Ukraina og Russland er blant verdens største eksportører av korn, og viktige råvarer som gjødsel kommer fra Russland. Dette uroer.

Yara sier at krigen i Ukraina utfordrer hele verdens matsystem. I tillegg til høyere gjødselpriser gjør også økte strømpriser det nødvendig å finne løsninger for landbruket. Vi må opprettholde og styrke norsk matproduksjon.

Matsikkerheten i Norge er ikke dårlig. Hvis vi regner inn det vi eksporterer av sjømat hver dag, kan vi dekke nesten 90 pst. av nordmenns matbehov. På mange områder produserer vi omtrent det vi trenger, slik som kjøtt og meieriprodukter. Korn, frukt og grønt bør vi produsere mer av, men vi er prisgitt norsk jordsmonn og norske værforhold. I år anslår Felleskjøpet at 72 pst. av matkornforbruket i Norge kan dekkes av norskprodusert matkorn. Men kornproduksjonen er variabel, og derfor er det også svært viktig at vi er forberedt på dårlige år, også når det går godt.

Korn er en basisvare, og svikt i kornimport vil få konsekvenser for norske forbrukere. Fremskrittspartiet har fremmet et representantforslag om å styrke matsikkerheten i Norge gjennom økt matkornproduksjon som følge av krigen i Ukraina. Dette er nå til behandling i næringskomiteen, og vi håper at forslagene får tilslutning. Her foreslår vi økning i kornpris til bøndene, kompensasjon for gjødsel- og energipriser og en risikoavlastningsordning.

De høye strømprisene er også en utfordring for mange bønder. Fremskrittspartiet fremmet tidligere representantforslag om en strømstøtteordning for å innføre en maksimalpris for strøm på 50 øre per kilowattime for alle. Dette ville ha gitt landbruket en bedre kompensasjon enn dagens strømstøtteordning for landbruket.

Vi tror at tiltakene som Fremskrittspartiet har foreslått, vil styrke matvaresikkerheten, og mener at det ikke er nødvendig med tilleggsforhandlinger nå like før det ordinære jordbruksoppgjøret. Derfor støtter vi ikke Rødts forslag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:50:06]: Vi er i ein ekstraordinær situasjon som kan vare mykje lenger enn vi håpar. Dette er ein situasjon som legg press på alle delar av det norske samfunnet. Spesielt sårbart i den situasjonen vi er i no, er norsk jordbruk, der stort sett alt av innsatsfaktorar har opplevd ein veldig auke i pris. Dette var ei utvikling vi såg lenge før krigen i Ukraina var eit faktum, men som har akselerert sidan den gongen.

SVs mantra i vår er: Ingen bonde å miste, ingen produksjon å tape. No har allereie våronna begynt for nokre gardsbrukarar, og våronna er like rundt hjørnet for dei aller, aller fleste. Så det er ein kritisk fase vi står i no. Da vi behandla straumstøttepakka litt tidlegare dette halvåret, blei vi einige med regjeringspartia om at regjeringa skal følgje situasjonen i norsk jordbruk nøye, og ein skal kome tilbake med tiltak dersom det er nødvendig for å sikre produksjonen og sikre at bønder ikkje går ut av yrket eller reduserer produksjonen sin som følgje av den krisa vi er i. For SVs del var det sentralt for at vi da kunne droppe gjødselforslaget vårt. Vi forventa også at regjeringa følgde situasjonen nøye og ikkje minst var aktiv dersom noko skulle vise seg å gå feil veg.

I dag opplever vi at mange ikkje synest garantiane er gode nok. Derfor er utgangspunktet mitt i denne diskusjonen å følgje nøye med på kva som kjem frå regjeringa, for lojaliteten vår ligg sjølvsagt på matsikkerheita si side. Det vil vere katastrofalt dersom vi går gjennom denne våren med redusert produksjon. Det vil få langsiktige negative konsekvensar for norsk matsikkerheit i ei tid der nettopp matsikkerheit er heilt fundamentalt for sikkerheita til riket vårt.

Grunnen til at vi ikkje ønskjer å gå inn på tilleggsforhandlingar – det var eit krav vi løfta allereie i januar – er at vi ser at sjølve forhandlingane, sjølve hovudforhandlingane i hovudavtalen mellom jordbruket og staten, er like rundt hjørnet. Så tida har på mange måtar løpt frå oss med tanke på tilleggsforhandlingar, men det betyr ikkje at det ikkje ligg eit stort ansvar på regjeringa. Med interesse vil eg følgje innlegga vidare.

Per Vidar Kjølmoen (A) [11:53:28]: Norge og Europa befinner seg i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Norge, Vesten, demokratiene, ja, NATO-landene i verden møter aggresjonen fra det tidligere kommunistiske landet Russland. En del av det bildet er matsikkerheten, der vi nå ser hvor utrolig viktig det er at den norske befolkningen kan ha trygghet for sin egen matproduksjon. Det er derfor jordbruket og landbruket har blitt så veldig viktig i Norge.

Hvordan er det vi da skal sikre norsk matproduksjon, etter at Høyre og Fremskrittspartiet i åtte år har stoppet alle forsøk på bl.a. å få på plass beredskapslagring? Jo, det er mange grep som nå må tas for å sikre det. Det som trengs, er en praktisk tilnærming, og regjeringsapparatet jobber nå dag og natt med å finne gode løsninger. Hva er så Rødts svar? Rødts svar er å starte tilleggsforhandlinger for jordbruket.

Det er 14 dager til grunnlagsmaterialet som danner grunnlaget for det ordinære jordbruksoppgjøret, skal legges fram. Da er prosessen i gang, og byråkrater og fagfolk skal bruke tusenvis av timer til å regne. Rødts svar er å duplisere prosessen så dette skal gjøres to ganger, nesten samtidig.

Sånn kan vi ikke drive et land. Vi er nødt til å møte denne situasjonen med en bedre og mer praktisk rettet politikk enn disse skrivebordsøvelsene, så jeg vil oppfordre Rødt til å trekke forslaget og heller ta en reorientering om sin egen sikkerhetspolitikk.

Linda Hofstad Helleland (H) [11:55:57]: Situasjonen for jordbruket er krevende. Mange bønder står nå i en usikker hverdag, og i den situasjonen vi nå står i, er norsk matproduksjon viktigere enn på lenge, ikke minst i lys av den krigen som vi nå er vitne til i Ukraina.

Norge må utnytte sine ressurser best mulig for å sikre god og sikker tilgang på mat til egen befolkning. Siden det første jordbruksoppgjøret under regjeringen Solberg i 2014 har gjennomsnittlig inntekt per årsverk i jordbruket økt med over 118 000 kr, noe som er 16 000 kr mer per årsverk enn veksten for lønnsmottakere i samme periode. Inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper ble redusert under Solberg-regjeringen, ikke minst også takket være daværende landbruks- og matminister Olaug Bollestad.

Når det gjelder spørsmålet om kompensasjon for økte kostnader for jordbruket, må vi også se dette i sammenheng med øvrig næringsliv, spesielt små og mellomstore bedrifter som også har strømutgifter som en høy andel av kostnadene. Selv om landbruket nå har økte kostnader, noe som også truer deres likviditet, er det også utallige eksempler rundt omkring i hele Norge på bedrifter hvor en høy andel av kostnadene er knyttet til energi- og kraftpriser. Det er mange bedrifter som sliter med ekstraordinært høye strømutgifter, men også andre uforutsette utgifter og innsatsfaktorer setter mange bedrifter i fare. Strømstøtte er viktig for flere deler av norsk næringsliv, og det overrasker oss i Høyre at ikke flere partier i større grad ser behovet for allerede nå å legge fram en ordning med strømstøtte for alle små og mellomstore bedrifter.

I den situasjonen vi står i nå, med krig i Ukraina, er høye matvarepriser noe som ikke bare vil ramme oss, det vil særlig ramme fattige land hardt, noe som igjen kan utløse videre konflikter. For hvert kilo matkorn Norge ikke produserer selv, må mer handles utenfra, noe som også særlig i år vil drive globale kornpriser ytterligere opp.

Jeg registrerer at statsråden har orientert Stortinget om at regjeringen vil prioritere de ordinære jordbruksforhandlingene for å finne løsninger på den ekstraordinære kostnadsøkningen for innsatsfaktorer i landbruket. Høyre, som alle andre partier, avventer nå spent bøndenes krav til årets oppgjør.

Hans Gunnar Holand (Sp) [11:59:15]: Situasjonen i jordbruket er alvorlig, og den har endret seg drastisk de siste årene. Politikken som har vært ført, har lagt til grunn at Norge skal ha færre og større driftsenheter. Situasjonen for de små og mellomstore brukene har blitt vanskeligere, og vi ser store driftsenheter med store kapitalkostnader som kan være vanskelige å bære.

Denne situasjonen oppstår ikke av seg selv. Det har vært ført en politikk som ikke har tatt hånd om de små og mellomstore brukene – brukene i distriktene, de som kan øke selvforsyningsgraden.

Prisen på innsatsfaktorer i landbruket, som strøm og gjødsel, har økt ekstraordinært den siste tiden, som igjen har ført til problemer for mange gårdbrukere. Krigsherjingene vi nå ser i Europa, har også kastet nytt lys over norsk beredskap og matberedskap. Det å sikre mest mulig mat til egen befolkning er klokt, ikke bare når det er krise. Det handler om føre-var-prinsippet.

Regjeringen har allerede møtt situasjonen og levert. Vi har levert en midlertidig kompensasjon på 754 mill. kr, dette som et resultat av tilleggsforhandlingene høsten 2021. Det ble også levert en investeringspakke på 200 mill. kr, som går direkte til små og mellomstore bruk.

I sluttprotokollen kan vi lese at partene er enige om at videre kompensasjon for kostnadsøkningene skal bli en del av jordbruksoppgjøret som står på trappene, og ministeren har signalisert at den vil komme til utbetaling i inneværende år.

Hurdalsplattformen setter noen rammer for hvordan jordbrukspolitikken skal utvikles i årene framover. Hurdalsplattformen er viktig og setter en ambisjon og et mål. Flere skal kunne leve av å produsere mat til landets befolkning. Flere skal kunne dra og handle norskproduserte varer i butikken, og vi skal øke selvforsyningen. Flere skal kunne bruke de ressursene vi har tilgjengelig i Norge, på best mulig måte, og bidra inn for å produsere mat.

Jeg er glad for at det akkurat i år er Senterpartiet som har landbruksministeren, og jeg føler meg trygg på at det etter jordbruksforhandlingene i år vil være større optimisme i landbruket. Flere vil se en endring i politikken, og flere vil kunne leve av å produsere mat i Norge. Forhandlingene starter veldig snart, og på vegne av Senterpartiets næringsfraksjon ser jeg fram til det viktige arbeidet vi har foran oss.

Geir Jørgensen (R) [12:02:13]: I forrige uke ble det i denne sal bevilget 3,5 mrd. kr til Forsvaret – ikke en krone til mat. Det er krig i Europas kornkammer. I den alvorlige situasjonen som vi alle sammen befinner oss i, ser det ut til at vi her hjemme risikerer å få redusert matproduksjon dette året. De tiltakene som har kommet fra regjeringen, har vært for små, og de har kommet for sent.

Dette forslaget har sin opprinnelse lenge før vi sto i den alvorlige situasjonen med krig i kornkammeret. Et samlet korps av fylkesledere i Norsk Bonde- og Småbrukarlag ba partiene på Stortinget om å ta initiativ til å trekke i nødbremsen eller trykke på den store røde knappen – alt ettersom – og bruke jordbruksavtalens punkt 2.4 og åpne tilleggsforhandlinger i jordbruket.

Situasjonen er den at beregningene viser at vi har et etterslep på et sted mellom 2 og 3 mrd. kr etter fjorårets jordbruksoppgjør. Regjeringen kom med 754 mill. kr i en tiltakspakke, og man kom med en strømpakke på 500 mill. kr, som den er beregnet til. Men den hjelper ikke den nordnorske bonden, og den strømpakken som kom, hjelper heller ikke bonden i Nord-Trøndelag. Det er ikke strømutgiftene som har gjort det vanskelig for bønder i de landsdelene hvor strømprisen ikke har vært tema, og veldig mange har reagert på at det skal være sånn.

Når vi nå opprettholder forslaget om å åpne jordbruksforhandlinger, er det fordi det har en prinsipiell karakter. Nå ser vi at den muligheten man har for å kunne bruke jordbruksavtalen, sette bonden i førersetet og myndiggjøre næringen i møte med regjeringen, ikke vil bli tatt i bruk. Nei, man ser seg heller tjent med at partiene på Stortinget så å si skal sitte på bøttekottet og forhandle om enkeltpakker, men hvor blir det av kompensasjonsordningen for kunstgjødsel, som har eksplodert i pris, og hvor ble det av de forskjellige tiltakene som vi skal ha? Vi kan ikke sitte og forhandle i løs vekt på Stortinget om disse viktige tingene. Det som er normalt, er at man rydder opp i et underskudd fra tidligere år, og så går man videre på nye forhandlinger. Derfor vil jeg ta opp det forslaget som opprinnelig er fremmet, om å sette i gang tilleggsforhandlinger.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:05:26]: Det er ei brei felles erkjenning i denne salen om at situasjonen for landbruket no er alvorleg, og han har blitt meir alvorleg nær sagt veke for veke, også etter at dette representantforslaget blei lagt fram. Vi står i ein situasjon der prisen på innsatsfaktorane i landbruket aukar raskt og kraftig, samtidig som vi har under oppsegling det som utanriksministeren frå denne talarstolen tidlegare i dag nok korrekt kalla ei humanitær krise, av eit slag vi ikkje har sett i vår levetid i vår verdsdel, nokon av oss, og der ein del av den humanitære krisa også vil kunne vere matmangel regionalt i Europa og globalt.

Det er ein dramatisk situasjon, der Noreg – igjen – er i ein heldig posisjon, i den forstand at vi er relativt sjølvforsynte på kort sikt, men skal vi på sikt greie å gjere jobben vår som ansvarlege politikarar for å sikre befolkninga og vårt bidrag til verdas matforsyning, er det å prioritere vilkåra for matproduksjon no viktigare enn nokosinne.

Det meiner vi i Venstre er eit felles politisk ansvar, som ikkje berre høyrer regjeringa sitt gebet til, men som er eit ansvar det faktisk er viktig at heile Stortinget er med og tek og stiller seg bak. Difor har Venstre eit forslag i denne saka i dag, i lag med Miljøpartiet Dei Grøne, om å be regjeringa raskast mogleg leggje fram ei sak for Stortinget som gjev norske kornbønder nødvendige avklaringar om lønnsemd i matkornproduksjonen før såkornet går i jorda.

Eg registrerer at statsråden har gjeve munnlege signal om dette i media. Eg registrerer også at det av mange i landbruket ikkje blir oppfatta som sikkert og forpliktande nok. Det går an å forstå. Eg meiner at dette er ei open, utstrekt hand frå Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne også til regjeringa, for å seie at her er vi faktisk fleire som ønskjer å vere med og gje landbruket garantiar – at det faktisk er eit breitt fleirtal på Stortinget som ønskjer å ta eit medansvar for å gje dei garantiane som er nødvendige for at det no blir sådd nok norsk matkorn i 2022.

Det kan godt hende vi òg må sjå på tilsvarande felles løft frå Stortinget når det gjeld kunstgjødsel, der vi veit det er ein tilsvarande krevjande produksjon, og også for annan landbruksproduksjon – som grasproduksjon – i tillegg til matkornproduksjon.

Men uansett: Dette forslaget er ein open invitasjon, og eg hadde faktisk håpt og trudd at det kunne få fleirtal i dag, også blant dei partia som går høgt på banen i radiodebattar og på andre måtar og snakkar om si sut for landbruket.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [12:08:46]: Kristelig Folkeparti har respekt for forhandlingsinstituttet og forhandlingene som snart skal foregå. Mat trenger vi alle, matkrisen i verden skaper ufred og ikke minst flere folk på flukt. Matkrise trenger ingen akkurat der vi er nå. Situasjonen er den at de med minst penger betaler mest for maten, og forskjellene i verden bare øker.

Det betyr at Norge må bruke sine areal riktig, verne om egen jord og faktisk bruke ressursene til egen matproduksjon. Norge må bruke ressursene sine, og det betyr at en nå i våronna må gjødsle der en kan gjødsle, slik at en faktisk får både kornproduksjon og grasproduksjon – slik at vi kan ha noe å gi til dyrene våre, og at en får en økt kjøttproduksjon – og ikke minst sørge for det som handler om kylling og egg. Derfor tenker jeg at å bruke ressursene våre riktig blir viktig. Da trenger bøndene en garanti, en garanti når strømprisen stiger, når drivstoffprisen stiger og gjødselprisen stiger. De trenger trygghet for å satse nå, for våronna er ikke 15. mai, våronna er nå – om vi skal høste til høsten. Derfor har Kristelig Folkeparti vært opptatt av at vi må gi noen garantier.

I tillegg har vi et forslag som dreier seg om at en har et tak på strømstøtten på 20 000 kWh. Hvis man driver flere produksjoner, er 20 000 kWh ikke nok. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det taket må fjernes for å sikre at en får økt produksjon både på jorde og i hus – der en har de produksjonene og varene som befolkningen trenger.

Med dette tar jeg opp de to løse forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet.

Statsråd Sandra Borch [12:11:09]: Representantene fra partiet Rødt har fremmet forslag om at regjeringen skal ta i bruk § 2-4 i hovedavtalen for jordbruket og umiddelbart sette i gang tilleggsforhandlinger med jordbruket.

Jeg vil minne om at det ble gjennomført tilleggsforhandlinger med jordbruket høsten 2021. Bakgrunnen var de ekstraordinære kostnadsøkningene på bygningsmateriale og gjødsel. Staten og jordbrukets organisasjoner ble enige om en tilleggsbevilgning på 754 mill. kr. Disse midlene ble utbetalt 16. februar, sammen med produksjonstilskuddet i jordbruket, og det ble totalt utbetalt 11,5 mrd. kr i tilskudd til norske bønder.

Jeg vil også minne om at om lag to tredjedeler av bondens inntekt hentes i markedet. Det er i 2022 bl.a. lagt til rette for prisøkninger på kjøtt, som kan gi betydelige merinntekter for næringen. Tine vil også utbetale 1,4 mrd. kr, som er en etterutbetaling for melkeleveranser i 2021, noe som i snitt innebærer en utbetaling på i overkant av 200 000 kr per melkebonde. Regjeringen har også i 2022 bevilget 200 mill. kr ekstra i investeringsstøtte som skal gå til små og mellomstore melkebruk, og bøndene har, som den eneste gruppen av næringsdrivende, blitt omfattet av ordningen med strømstøtte.

De høye internasjonale prisene på energi har ført til stor prisøkning og økte kostnader i mange markeder. Krigen i Ukraina har forsterket usikkerheten rundt utviklingen i verdensøkonomien og det globale matvaremarkedet. I den situasjonen er det viktig at alle land produserer så mye mat som mulig, også Norge.

Det er registrert usikkerhet blant en del bønder om hva de skal gjøre denne våronnen, men jeg kan love norske bønder at årets jordbruksoppgjør vil bidra til økonomisk sikkerhet for å produsere matkorn. Staten vil bl.a. foreslå en økning i målprisen for matkorn, som sammen med økte tilskudd vil kompensere for den ekstra veksten i gjødselprisene. Dette bidrar til økt lønnsomhet for kornprodusentene og styrker den nasjonale selvforsyningen.

For å sikre meg et best mulig kunnskapsgrunnlag om den totale situasjonen har jeg hatt møter med en rekke aktører. Jeg vil minne om at budsjettnemnda for jordbruket siden nyttår har jobbet for fullt med å framskaffe et grunnlagsmateriale til årets jordbruksoppgjør, hvor forhandlingene nå starter om bare noen få uker.

Jeg har stor forståelse for at norsk landbruk i flere år har følt på en stor økonomisk usikkerhet. Regjeringen har sagt at vi skal snu kursen i norsk landbrukspolitikk. Det er vi i gang med, og det er en av mine viktigste prioriterte oppgaver som landbruks- og matminister.

Rasmus Hansson (MDG) [12:27:47]: Vi trenger ikke mindre matkornproduksjon, vi trenger mer. Vi trenger ikke færre bønder, vi trenger flere. Miljøpartiet De Grønne foreslo allerede i januar tilleggsforhandlinger i jordbruket for å unngå usikkerheten rundt årets våronn og matkornproduksjonen, så regjeringen har hatt god tid til å ta i bruk det virkemiddelet hvis man hadde ønsket det. Det er derfor vi er sammen med Venstre om et forslag om en garanti for at bøndene skal være helt sikre på at de tør å satse. Foreløpig har Kjersti Hoff i Norsk Bonde- og Småbrukarlags kommentar til regjeringens løfter vært:

«En så rund formulering hjelper ikke når en skal i banken og be om lån eller betalingsutsettelse ved kjøp av gjødsel.»

Så får vi håpe at hun føler seg tryggere nå.

Vår verden gjennomgår et politisk jordskjelv. Det vi trodde var trygt og forutsigbart i går, er utrygt og uforutsigbart i dag. Når vi skal tenke matsikkerhet fra nå av, må vi tenke helhetlig matsikkerhet. Der er landbruket viktig, men Norge er en havnasjon. Vi produserer mye mer mat og mye mer protein fra havet enn vi produserer fra landbruket, men vi har ingen matsikkerhetspolitikk eller matsikkerhetsstrategi knyttet til det som er vår suverent største produksjon av spiselig sunt og godt protein.

Det vi trenger nå, er en debatt om hvordan Norge skal sikre seg matforsyning og sunt og godt kosthold også i tider som vi nå står overfor, og som kan være helt annerledes enn det vi har vært vant til, til nå. Da må vi også tenke på den fisken vi fisker: Hvor blir det av den? Hvilken evne har vi til å ta den imot? Hvordan tar vi vare på den og bearbeider den? Hvordan får vi distribuert den til folk når de trenger at de kan spise den? Dette har direkte kobling til diskusjonen om landing av norske fiskefangster versus å sende dem frosne til fjerne land. Dette har kobling til arbeidsplasser på kysten, og dette er den debatten vi nå trenger, som ikke skiller mellom landbruk, matproduksjon og matsikkerhet og fiskeripolitikk, men ser det samlet. Miljøpartiet De Grønne kommer til å følge opp arbeidet for at Norge nå skal lage en helhetlig og reell matvarestrategi på grunnlag av den maten vi faktisk kan produsere her i landet.