Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:45:51 ] : (komiteens leder og
ordfører for saken): Først vil jeg si takk til komiteen, som alltid
jobber veldig konstruktivt og godt med alle de sakene komiteen har
til behandling – så også i denne saken.
Vi skriver i
våre merknader veldig tydelig hvordan vi sammen ønsker å gi honnør
og berømme alle i norsk helsetjeneste for den store innsatsen som
er lagt ned gjennom de siste – ganske presist – to årene, hvor samfunnet
vårt har vært rammet av en veldig krevende pandemi. Som forslagsstillerne fremhever,
har presset på helsetjenesten som helhet vært stort, og tiltak og
restriksjoner i samfunnet har i stor grad vært basert på hva vår
samlede helsetjeneste totalt sett kan tåle.
Komiteen har
avholdt skriftlig høring i saken, og det kom ett høringsinnspill
til saken.
Jeg går nå over
til å redegjøre for eget partis, Høyres, syn i saken, og jeg regner
fullt ut med at komiteens medlemmer kommer til å redegjøre for sine
respektive partiers standpunkter.
Rett i forkant
av pandemien, på slutten av 2019, forelå det en rapport, bestilt
av regjeringen Solberg, som kom fra en arbeidsgruppe sammensatt
av representanter fra de fire regionale helseforetakene, og som
gjorde opp status, beskrev utfordringsbildet og ga fremtidsperspektiv
på intensivkapasiteten i Norge. Den rapporten var tydelig. Det er
ifølge den gjennomgangen behov for å øke intensivkapasiteten med
25–30 pst. fram til 2040.
Så kom pandemien,
og det er viktig for oss i Høyre å legge vekt på at det ble satt
i gang et stort stykke arbeid for å øke kapasiteten på kort sikt.
Antallet respiratorer økte fra 700 til 1 100. 3 100 ansatte på norske
sykehus gjennomgikk internopplæring i hvordan man skulle gi intensivbehandling
til covid-19-pasienter, og private og ideelle sykehus har vært en viktig
del av beredskapen. Det viktigste da pandemien traff, var å håndtere
de kortsiktige løsningene som ga oss muligheten til å håndtere et
høyt trykk på intensivplasser under pandemien. På lang sikt mener
Høyre det er behov for å øke den permanente kapasiteten. Det viste
rapporten som vi bestilte og fikk levert i 2019, og vi startet også
det arbeidet i regjering ved å utdanne – ja, det ble heldigvis 131
nye intensivsykepleiere av en satsing på 100 som vi ønsket.
Jeg vil ta opp
Høyres forslag.
Presidenten: Da
har representanten Tone Wilhelmsen Trøen tatt opp det forslaget
hun refererte til.
Even A. Røed (A) [14:49:14 ] : Norges intensivkapasitet har
stått på stedet hvil i ti år. Vi ligger ikke spesielt godt an med
tanke på intensivsenger om vi sammenlikner oss med andre vesteuropeiske
land. Dette er en utfordring som vi ser både i normale tider og
i krisetid, som vi har vært igjennom de siste to årene.
Koronapandemien
har utvilsomt fått oss alle til å ha argusøyne på intensivkapasitet,
men vi skal også huske på at et økende antall eldre er en sentral
faktor som forsterker behovet for en satsing på intensivkapasitet
også i normale tider framover. Det er ikke bare pandemi og kriseberedskap
vi skal ha i mente, selv om det selvfølgelig også skal trygges.
La det være helt
klart: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen tar dette på alvor,
og vi sikrer intensivkapasitet både i normale tider og i krisetid.
Vi jobber med å få opp kapasiteten, og vi er allerede i gang med
å iverksette tiltak på både kort og lang sikt for å nå dette målet.
Med tilleggsproposisjon, krisepakker og økt grunnfinansiering har
vi allerede muliggjort prioriteringer av intensivkapasitet og beredskap.
Vi er glad for at statsråden i årets oppdragsbrev til sykehusene
har bedt helseregionene om å øke intensivkapasiteten, særlig i sykehus
som har vært ekstra sårbare.
Vi har også tatt
grep om å øke antall intensivsykepleiere. For 2022 er det bevilget
64 mill. kr til 200 nye utdanningsstillinger for spesialsykepleiere,
bl.a. innen intensivsykepleie. Regjeringen øker også opptakskapasiteten
i universitets- og høyskolesektoren for sykepleierutdanninger med
500 studieplasser fra høsten 2022. Blant disse vil vi finne mange
sykepleiere som drømmer om å gå inn i intensivsykepleie i framtiden,
og de drømmene skal vi gjøre det attraktivt å realisere.
Regjeringen har
også oppnevnt en helsepersonellkommisjon. Den skal gi en helhetlig
og kunnskapsbasert vurdering av behovet for personell og kompetanse
vi har fram mot 2040, og foreslå treffsikre tiltak for å utdanne,
rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgssektoren.
Jeg deler forslagsstillernes
utålmodighet når det gjelder å øke intensivkapasiteten, og er stolt
over at vi i regjering har fått til mye på kort tid. Det viser handling
og en endring i kurs for vår felles helsetjeneste.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [14:51:52 ] : Etter to år med
pandemi har me verkeleg sett det presset som er på norsk helsevesen,
norsk helsepersonell og særleg mi eiga yrkesgruppe, sjukepleiarane.
Pandemien har understreka behovet for fagfolk.
Regjeringa har
allereie auka kapasiteten for å utdanna fleire sjukepleiarar, med
500 studieplassar, der 300 av desse blir finansierte med friske
midlar. Dette fiksar ikkje utfordringane i det norske helsevesenet,
men til hausten kan 5 100 studentar starte på sjukepleiarutdanninga.
Fleire får moglegheit til å bli sjukepleiar, og Noreg får dekt ein
større del av behovet for fagfolk i helse- og omsorgstenestene.
Allereie før
pandemien mangla me helsepersonell her i landet. I 2019 mangla det
4 500 sjukepleiarar og 1 100 spesialsjukepleiarar. Skal me auke
kapasiteten, er det viktig å auke talet på intensivsjukepleiarar
og spesialsjukepleiarar. I tillegg til 131 nye utdanningsstillingar
for intensivsjukepleiarar i 2021 sørgde Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa
i haust for 25 mill. kr i 2022-budsjettet til å etablere minst 30
nye utdanningsstillingar for spesialsjukepleiarar.
I høyringsinnspelet
frå Sjukepleiarforbundet til representantforslaget trekkjer dei
bl.a. fram mobilisering av helsepersonell som i dag jobbar i andre
bransjar, som meg sjølv. Sjukepleiarforbundet meiner at det er rundt
700 utdanna intensivsjukepleiarar som jobbar i andre yrke.
Eg er glad for
at regjeringa raskt etter at ho blei innsett og starta sitt verke,
sette ned ein helsepersonellkommisjon, og for at regjeringa er tydeleg
på at eitt av deira viktigaste mål er å sikre nok fagfolk med riktig
kompetanse i helse- og omsorgstenesta. Skal me klare å styrkje norsk
helsevesen framover, må me utdanne, rekruttere, behalde og mobilisere
kvalifiserte fagfolk. Det blir ein viktig jobb framover som eg er
glad for at regjeringa har starta på. Det er sett ned ein helsepersonellkommisjon
som skal levere ei NOU innan 1. februar 2023. I tillegg ønskjer
eg å nemne tillitsreforma, som skal sikre at ein skal få jobbe med
det ein er utdanna til, og at det skal vere mindre papirarbeid –
ein såkalla avbyråkratiseringsreform.
Dagens regjering
er tydeleg på at den offentlege helsetenesta skal sørgje for beredskap
og tryggleik i kvardagen og tilgang på helsehjelp av høg kvalitet
ved behov. Intensivkapasiteten er ein viktig del av dette. I Hurdalsplattforma
står det bl.a. at regjeringa vil auke intensivkapasiteten. Eg meiner
det ikkje er nokon tvil om kva regjeringa vil, og at beredskap og intensivkapasitet
er høgt på dagsordenen.
Eit grundig arbeid
er i gang, og mens me ventar på NOU-en til helsepersonellkommisjonen,
utgreiingar i helseføretaka om framtidige behov for intensivkapasitet,
arbeidet i koronakommisjonen om intensivberedskap, i tillegg til
tillitsreforma, meiner Senterpartiet og eg at det er uklokt å setje
i gang parallelle prosessar, som er det som vil skje dersom forslaga
i representantforslaget blir vedtekne.
Bård Hoksrud (FrP) [14:55:10 ] : Jeg håper munnbind, nedstenging,
1-meter og hjemmekontor er noe som tilhører fortiden. Likevel er
det viktig at vi tar lærdom av fortiden og sørger for å være bedre
rustet dersom det i framtiden skulle komme en ny pandemi, eller
dersom det kommer en ny og farligere variant av koronaviruset. For
det som har vært konsekvensen av pandemien, er utbrente sykepleiere,
overtid og sprengt sykehuskapasitet.
Vi trenger stadig
flere sykepleiere, men likevel står ikke lønnen i stil med arbeidsmengden.
Vi har fått høre om sykepleiere som har jobbet lange dager i ett
kjør, og likevel sitter mange av dem med dårlig samvittighet etter
jobb fordi de føler at de ikke har fått gjort nok. Det er hjerteskjærende
å høre, og sånn kan vi ikke ha det. Sykepleiere trenger bedre lønn,
og de trenger flere kollegaer. Derfor foreslår Fremskrittspartiet
å heve lønnen for sykepleiere og helsefagarbeidere med 3 prosentpoeng
utover ordinær lønnsvekst, i tillegg til at vi ønsker å tilby 2 500
nye studieplasser innen sykepleie.
Intensivkapasiteten
har vært toneangivende for hvor åpent vi har kunnet holde samfunnet.
Lærdommen er at intensivkapasiteten er for lav. Vi trenger en langsiktig
plan for å bygge opp intensivkapasiteten slik at vi er bedre rustet
dersom en ny pandemi feier over oss. Vi trenger også å hente tilbake
igjen noen av de 700 intensivsykepleierne som har funnet andre yrker
å jobbe i, som vi virkelig skulle hatt under pandemien, og som vi
mener det er viktig å styrke framover.
Jeg må si jeg
begynner å bli litt lei av venstresiden som til enhver tid skal
gå til krig mot private aktører. Under bølgen i vinter hadde man
ledig kapasitet hos private aktører, men likevel velger regjeringen
og Kjerkol heller å la køen vokse enn å benytte seg av den ledige
kapasiteten som er hos private. Jeg synes faktisk at ideologifanatikerne
i Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Rødt bør gå litt i seg selv,
for dersom ikke private hadde bistått både i sykehus og i kommunale
pleie- og omsorgstjenester, hadde disse knelt tidlig i pandemien.
Jeg synes alle
bør lese kronikken til Anita Tunold i Aleris i Dagens Næringsliv.
Den setter en del ting i perspektiv. Ettermælet fra pandemien er
at vi har fått en lang Kjerkol-kø som de private aktørene fortsatt
er villig til å kutte ned, men likevel vil ikke den ideologisk styrte
regjeringen ta ansvar og benytte seg av den ledige kapasiteten til
beste for alle de syke som trenger hjelp, og som faktisk står i
behandlingskø.
Jeg ønsker å
fremme Fremskrittspartiets forslag i saken og de forslagene vi er
med på. Jeg mener at det å utnytte og bruke all den private viljen
og ønskene om å bidra for å gi pasientene et best mulig tjenestetilbud,
er noe alle burde heie på, sånn at man får ned køene og folk blir
behandlet og blir friske. Det burde være noe alle i denne salen
var opptatt av – ikke hvem som gjør det, og systemene, men at folk
faktisk får behandling. Derfor er fritt behandlingsvalg og det å
bruke den ledige private kapasiteten viktig. De bistår, de bidrar
til å ta topper, og de sørger for å hjelpe pasientene.
Presidenten: Da
har representanten Bård Hoksrud tatt opp de forslagene han refererte
til.
Presidenten vil
presisere at det var et par ord og uttrykk som i hvert fall var
på grensen for det vi anser som parlamentariske uttrykk i salen,
så det kan kanskje velges andre uttrykk.
Marian Hussein (SV) [14:58:37 ] : At det er en lav intensivkapasitet
ved norske sykehus, har fagmiljøene varslet om gjennom mange år.
Flere av landets sykehus hadde fulle intensivavdelinger lenge før
koronaen kom. Norge har lavere intensivplassdekning enn gjennomsnittet
av OECD-landene, og jeg merker meg at fagmiljøene anslår at 50 pst.
økning kunne vært en god begynnelse.
Det er prisverdig
at Fremskrittspartiet ønsker å styrke intensivkapasiteten, men det
er samtidig fascinerende – nå registrerer jeg at representanten
fra Fremskrittspartiet har forlatt salen – at partiet etter mange
år i regjering og som ansvarlig for vedtatt statsbudsjett ser det
nødvendig å foreslå en krisepakke for deler av norsk helsevesen.
Det var en varslet krise før koronaen kom, og dersom Fremskrittspartiet
hadde gjort jobben sin i regjering, kunne trolig intensivkapasitetskrisen vært
unngått.
Turen vår til
Sverige lærte oss mye om hvordan privatisering førte til at eldreomsorgen
knelte, så når representanten Hoksrud viser til private aktører
og hvor viktige de er, kan ansvarspulverisering og privatisering
over en lav sko også føre til utfordringer for vårt felles helsevesen.
Men jeg heier på Fremskrittspartiet, for jeg synes vi trenger alle
med på laget, og dette forslaget gir oss mulighet til å se på hva
det er regjeringen faktisk har planlagt.
Statsråden skriver
til komiteen at departementet har et utredningsarbeid på gang. SV
er svært utålmodig. Vi har dårlig tid, og fagfolkene kan gi tydelige
anbefalinger om løsninger. Vi må klare å kombinere fokus på de langsiktige
løsningene, som f.eks. å øke utdanningskapasiteten, med kjappe løsninger
som ligger snublende nær. Vi skal rekruttere, men først og fremst
beholde de menneskene vi har. Sykepleiere og leger er dødsslitne,
og applaus hjelper lite. Et nærliggende tiltak er å styrke støttepersonellet
rundt sykepleierne og legene, slik at fagfolk kan brukes til det
de er utdannet til. Det er særlig grunn til å slå et slag for helsefagarbeiderne.
Jeg ønsker å
si fra denne talerstolen at stortingsrepresentanten Kjerkol hadde
veldig mange offensive forslag her i huset som jeg gjerne ser at
statsråd Kjerkol følger opp. Det hadde i hvert fall vi i SV satt
pris på, og vi er utålmodige.
Seher Aydar (R) [15:01:53 ] : Mangelen på intensivkapasitet
er som sagt en godt varslet krise. Allerede under svineinfluensaen
i 2009 begynte varsellampene å blinke. I kjølvannet av det konkluderte
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap med at pandemiplanen
må revideres, og at intensivkapasitet bør vies større oppmerksomhet
enn i gjeldende plan. Men økningen av intensivkapasiteten har vi sett
lite til. Norge er blant landene i Europa med lavest intensivkapasitet
i forhold til antall innbyggere.
Riksrevisjonen
gjorde en undersøkelse av bemanningssituasjonen for sykepleiere,
jordmødre og spesialsykepleiere i 2019. De slo fast at helseforetakene
har store utfordringer med å rekruttere og beholde helsepersonell.
De fant at nesten tre av fire intensivavdelinger har ledige stillinger,
og at nesten 20 pst. av intensivsykepleierne var over 60 år. Samtidig
ble det utdannet færre.
I stedet for
at situasjonen ble tatt tak i, ble hullene i vaktbøkene dekket inn
av innleide vikarer gjennom private bemanningsbyråer. Det er kortsiktig
tenkning som gir dårligere beredskap. Det så vi ganske tydelig i
mars for to år siden, da det øyeblikkelig ble utløst en bemanningskrise
i hele helsevesenet, særlig på intensiv, fordi grensene stengte
og vikarene ikke kom.
Det er bra at
det nå skal utdannes flere, men det er ikke nok. Vi har flere hundre
intensivsykepleiere, tusenvis av sykepleiere og helsefagarbeidere
som ikke jobber som det lenger. Vi må ha et helsevesen som klarer
å beholde folkene, og når vi ber dem komme tilbake, kan det ikke
være til en større belastning enn den de forlot.
Under pandemien
har vi sett at politikere er enige om at vi trenger bedre intensivkapasitet.
Det er jo bra, men to år senere har vi fortsatt ikke klart den nødvendige
økningen. Erfaringen viser igjen at vi trenger politisk styring
av sykehusene basert på behovene, ikke etter bedriftsøkonomiske
modeller. Politikerne har med helseforetaksmodellen gitt fra seg
kontrollen til helseforetakenes styrer, som har instruks om å levere
et stramt budsjett i balanse. Da sparer de bl.a. ved å holde bemanningen
lav og de dyre intensivplassene nede på et minimum. Det er ikke
styring etter bunnlinja, men styrking av beredskapen med demokratisk
styring vi trenger framover.
Pandemien har
understreket viktigheten av god sykehuskapasitet og helseberedskap,
og at det å ta vare på dem som jobber i helsetjenesten, er den viktigste
investeringen vi gjør. Pandemien har lært oss at vi må slutte å
leke butikk. Denne gangen håper jeg at vi lærer og viser det i praksis
framover.
Sveinung Rotevatn (V) [15:05:04 ] : Intensivkapasitet er sjølvsagt
alltid viktig, og pandemien har vist oss ei tid då det er særleg
viktig, fordi vi rett og slett har drive og dimensjonert fridomen
i samfunnet etter storleiken på intensivkapasiteten på sjukehusa
– og det er det eit stort alvor rundt.
Grunnen til at
eg tek ordet, er det som slår meg med debatten her, at det alle
snakkar om, er å utdanne fleire – fleire sjukepleiarar, meir ressursar.
Det kan sjølvsagt ikkje skade, det ville vore veldig bra. Eg lurer
likevel på om det er det som er hovudutfordringa. Grunnen til at
eg stiller det spørsmålet, er at Noreg er det landet i OECD som
har flest sjukepleiarar per innbyggjar, vi har nesten flest legar,
vi har allereie størst del av befolkninga sysselsett i helsesektoren,
og likevel klarer veldig mange andre land å ha ein mykje betre intensivkapasitet
enn oss. Då slår det meg: Kan det vere at utfordringa ikkje berre
er pengar, men også organisering? Det har ingen snakka om hittil
i debatten, men eg håpar at statsråden vil kome inn på det.
Om ein ser til
eit ganske nærliggjande land å samanlikne seg med, nemleg Sverige,
som er eit land som har færre sjukepleiarar enn oss, som brukar
mindre pengar enn oss, og som har færre legar, har dei betre intensivkapasitet,
og dei klarer å få den intensivkapasiteten med halvparten så mange
intensivsjukepleiarar per plass. Det kan sjølvsagt vere at dei gjev
eit frykteleg dårleg tilbod, men eg trur ikkje det. Det som har vore
peika på som forskjell mellom oss og dei, er i og for seg ikkje
pengebruken, men at ein i Sverige opererer med andre typar turnusordningar
– det er jo interessant – og ikkje minst at ein har fått på plass
mange fleire helsefagarbeidarar inn i intensivavdelingane, mens
ein i Noreg brukar mykje sjukepleiarar.
Eg skulle ønskje
at vi i desse debattane, når vi no skal jobbe for eit felles mål
om å få opp intensivkapasiteten – og det må vi få – ikkje berre
snakkar om å utdanne fleire og bruke meir pengar. Det må vi gjere,
det er fint, det begynte vår regjering med, og det gjer regjeringa
no, men eg skulle ønskje at vi også snakka om desse spørsmåla om
organisering. Det er lett å peike på pengeutfordringar, og det er
på ein måte alltid det enkle politisk å snakke om, men eg er ikkje
overtydd om at det alltid er hovudutfordringa. Eg trur ikkje minst
vi skal snakke om å få opp intensivkapasiteten, ikkje berre permanent,
men å ha på plass eit system som gjer at ein kan rigge han opp raskt
midlertidig. Det var det vi såg behovet for under pandemien, og
det behovet kan komme igjen. Vi kan ikkje operere med ein varig
overkapasitet, men vi må kunne rigge opp raskt.
Då er ikkje minst
organisering viktig. Og korleis kan ein organisere alternativt i
krisesituasjonar? Vi har sett noko av det under pandemien, ein har
teke nokre grep, noko omorganisering på sjukehusa har fungert. Men
der må ein nok gjere mykje meir, og det håpar eg vi kan diskutere
meir i desse debattane, og kanskje også at statsråden kan kome inn
på det i sitt innlegg.
Statsråd Ingvild Kjerkol [15:08:28 ] : Regjeringen har vært
tydelig på at vi skal øke intensivkapasiteten. Det skal være en
robust permanent kapasitet som takler naturlig variasjon, og en
fleksibilitet i kapasiteten slik at man raskt skal kunne oppskalere
ved behov – som siste taler var opptatt av – som ved større beredskapssituasjoner
av kortere eller lengre varighet. En slik kapasitet er avhengig
av økt grunnfinansiering og flere fagfolk. Det er et arbeid vi allerede
er i gang med.
Jeg er enig med
representantene i at vi har behov for tiltak både på kort og lengre
sikt for å nå målene for intensivkapasitet, og derfor er prosessene
i gang for å få til det. For 2022 er det bevilget 64 mill. kr til
200 nye utdanningsstillinger for spesialsykepleiere, bl.a. intensivsykepleie.
Fra høsten 2022 skal opptakskapasiteten til sykepleierutdanningene
økes med 500 plasser, og intensivsykepleie skal prioriteres. Regjeringen
har også oppnevnt en helsepersonellkommisjon. Den skal gi en helhetlig
og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse
helt fram til 2040 og deretter foreslå treffsikre tiltak for å kunne
utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og
omsorgssektoren.
Som et viktig
tiltak på kort sikt er finansieringen til sykehusene økt, først
med 700 mill. kr over Solberg-regjeringens nivå, og deretter med
ytterligere 1,5 mrd. kr, noe som bidrar til at viktige funksjoner
som beredskap og intensivkapasitet kan prioriteres. I årets oppdragsdokument
har jeg bedt helseregionene om å øke intensivkapasiteten og særlig
prioritere sykehus som over tid har hatt høyt belegg. Jeg har også
bedt helseregionene vurdere helsepersonellbehov og kompetansehevende
tiltak for å skape fleksibilitet i behandlingskapasiteten og for
å avlaste intensivavdelingene. I tillegg har jeg bedt om at de innhenter
kunnskap og erfaringer om organisering av intensivkapasitet også
fra andre land.
Det pågår allerede
utredninger i helseregionene om det framtidige behovet for intensivkapasitet,
og koronakommisjonen skal vurdere behovet for intensivberedskap
når de kommer med sin endelige rapport om kort tid.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:11:21 ] : Jeg merker meg at regjeringen
finansierer nye utdanningsstillinger gjennom en krisepakke. Det
er i Innst. 119 S for 2021–2022.
Vil statsråden
garantere at regjeringen følger dette opp i de ordinære budsjettene
fremover?
Statsråd Ingvild Kjerkol [15:11:45 ] : Vi gjør begge deler.
Vi har også en økning i utdanningsstillinger i tilleggsbrevet som
kom etter at Solberg-regjeringen la fram sin Prop. 1, slik at vi
gjør begge deler.
Utdanningsstillinger
er noe som binder ressurser over flere år, det er ikke et løp vi
har tenkt å starte opp for så å nedskalere. Vi har et økende behov
for helsepersonell, og tilgangen på fagfolk er noe av det regjeringen
og mitt departement prioriterer høyest. Det ser man også i kapitlene
som omhandler helse i Hurdalsplattformen. Oppgavene handler om å
organisere, utdanne og rekruttere fagfolk for helsetjenestens behov.
I tillegg er
det viktig at vi greier å beholde dem vi har. Mye erfaring går dessverre
tapt gjennom at særlig spesialsykepleiere jobber i andre sektorer.
Det beklager jeg, og det trenger også vår oppmerksomhet.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:12:43 ] : I statsrådens innlegg
nevnte hun den styrkingen av sykehusene som Støre-regjeringen bevilget
i sitt tillegg til statsbudsjettet, på 700 mill. kr. Da ser jeg
bort fra 1,3 mrd. kr som må betegnes som koronakrisemidler. Det
er altså 332 mill. kr av de 700 mill. kr som går til å styrke basisbevilgningen
til RHF-ene. Både statsråden og statsministeren har brukt disse
midlene i argumentasjonen. Statsråden har sagt at hun vil prioritere
intensivkapasiteten, prioritere beredskap og prioritere psykisk
helse. Statsministeren har sagt at det skal brukes til å styrke
rusomsorg og psykisk helse, få ned ventetider og ta igjen etterslepet.
Hvilke løfter
vil statsråden avlyse? Hvordan skal man klare å gjøre alt dette
for 332 mill. kr?
Statsråd Ingvild Kjerkol [15:13:51 ] : Budsjettet til sykehusene
våre er på 150 mrd. kr, og det brukes på alle de områdene representanten
Trøen viste til. Når det vises til den styrkingen som Støre-regjeringen
plusset på Solberg-regjeringens budsjett, var halvparten av det
økt grunnfinansiering. Grunnfinansiering gjør det mulig å prioritere
beredskapsfunksjonene i sykehus. Den aktivitetsbaserte finansieringen er
avhengig av at det er aktivitet, at planlagt behandling går som
den skal, mens det som er beredskapsfunksjoner, som akutt, føde
og ikke minst intensiv, er avhengig av en mer robust grunnfinansiering.
Vi har i tillegg styrket lavterskel psykisk helse. Det kommer i
tillegg til bevilgningene over sykehusbudsjettet. Akkurat hvilke
løfter representanten Trøen har fanget opp og ikke, er litt vanskelig
for meg å si, men sånn ser budsjettet ut.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:14:55 ] : Bakgrunnen for spørsmålet
er selvfølgelig at når man møter statsråden eller andre i debatt,
er man veldig opptatt av at denne nye regjeringen har styrket sykehusenes
basisfinansiering. Den styrkingen er altså på 0,4 pst. Det er helt
riktig, som statsråden sier, at sykehus- og helsebudsjettet er stort.
Poenget fra min side er å spørre statsråden om det er riktig at
man for denne økningen både skal kunne ta ned ventetider, satse
mer på psykisk helsevern i sykehusene, sørge for mer beredskap og
i tillegg styrke intensivkapasiteten – for disse 332 mill. kr, eller
0,4 pst., som trekkes fram av Arbeiderpartiet i debatter, særlig
når vi har diskutert intensivkapasitet.
Statsråd Ingvild Kjerkol [15:15:55 ] : Denne regjeringen har
gitt i oppdrag til helseregionene at de skal bruke hele budsjettet.
Jeg vil tro at det også var Solberg-regjeringens formål at man skulle
få ned ventetidene, og at man skulle styrke innsatsen rettet mot
psykisk helse og rus. Jeg har hørt representanter fra Trøens parti
også si det. Målet er å bruke hele helsebudsjettet på disse styrkingene.
Når vi viser
retning, er det basert på at det er en politisk uenighet mellom
regjeringspartiene og dem som har styrt tidligere, i hvordan vi
finansierer sykehusene, og hvordan vi vekter grunnfinansiering.
Den rød-grønne regjeringen hadde en femti-femti-fordeling mellom
den aktivitetsbaserte finansieringen og det som er basisfinansiering.
Så valgte min forgjenger og Solberg-regjeringen å vekte det annerledes,
med større innslag av aktivitetsbasert finansiering. Vi mener det ikke
ruster oss for de viktige beredskapsfunksjonene alle sykehusene
har, og derfor har vi vist retning i tilleggsbrevet.
Liv Gustavsen (FrP) [15:17:10 ] : Jeg registrerer at helseministeren
fortsatt stiller seg negativt til å la de private aktørene avlaste
det offentlige helsevesenet.
Under krisesituasjoner
som smittetoppene i koronapandemien trenger man ekstraordinære ressurser,
og der har de private virkelig stilt opp og vist hva de er gode
for. De har stilt opp. Likevel mener helseministeren at bruk av
private aktører er en uting. Jeg mener helseministeren har ideologiske
skylapper, og at det er rasjonelt å benytte seg av den ledige kapasiteten
som finnes. Ved eventuelle nye smittetopper og med høye innleggingstall:
Hvordan vil statsråden løse dette, og hvor skal hun hente de ekstraordinære
ressursene fra?
Statsråd Ingvild Kjerkol [15:18:09 ] : Jeg tror det er best
hvis regjeringen og statsråden får redegjøre for hva regjeringen
og statsråden mener, for når Fremskrittspartiet gjør det, blir det
faktisk feil. Helseregionene bruker i ganske stor utstrekning private
gjennom avtaler, og dem ønsker vi skal ha lengst mulig varighet.
Vi ønsker også at ideelle skal kunne slippe til gjennom såkalte
rammeavtaler. Så denne ideologiske skylapp- og merkelappdebatten
synes jeg ikke har rot i virkeligheten. For et år siden forhandlet
Fremskrittspartiet med daværende regjering om RNB og ønsket at man
skulle bruke private til å ta unna kø. Det var heller ikke noe min forgjenger
vurderte som formålstjenlig og effektivt for norske pasienter. Så
jeg synes det er en litt virkelighetsfjern tilnærming. Det står
ingen privat sektor klar til å storme inn for å ta unna kø. Verden
er ikke sånn.
Liv Gustavsen (FrP) [15:19:15 ] : Er det virkelig slik at helseministeren
mener det er mer fornuftig å ansette folk i midlertidige stillinger
under en krisesituasjon enn det er å benytte seg av den ledige kapasiteten?
Statsråd Ingvild Kjerkol [15:19:34 ] : Svaret på det er nei.
Sveinung Rotevatn (V) [15:19:55 ] : Takk til statsråden for
innlegget og for ei god utgreiing om situasjonen. Det skjer mykje
positivt, og det er veldig bra. Eg synest også det er bra at statsråden
i det arbeidet som vert gjort, vil – som ho sa i innlegget sitt
– sjå hen til måten ein organiserer dette på i andre land. Det trur
eg er tvingande nødvendig, jf. mitt eige innlegg og den store diskrepansen
vi ser mellom ressursbruk og måloppnåing mellom Noreg og andre land.
Det håpar eg verkeleg at ein går inn i.
Så til det eg
vil spørje statsråden om. Så vidt eg har klart å lese meg til, er
det på intensivavdelingane rundt omkring veldig stor forskjell på
kapasiteten på kvardagar og i helger, og det er til dels ei overbemanning
på kvardagar – då brukar ein tid på ein del andre ting enn pasientbehandling
– og underbemanning i helgene. Spørsmålet er om det er eit riktig inntrykk.
Er det ei riktig framstilling av statusen der ute på sjukehusa våre?
Er det i tilfelle noko ein kan gjere noko med?
Statsråd Ingvild Kjerkol [15:20:57 ] : Påstanden om den store
diskrepansen mellom ressursbruk og resultater mellom oss og andre
land tror jeg er uttalelser som får stå for representanten Rotevatns
regning. Det er heller ikke slik at en intensivplass er en intensivplass
alle steder, heller ikke i Norge og heller ikke når vi sammenlikner
oss med andre land.
Det som er viktig,
er at vi har en god kapasitet i hverdagen. Det er viktig også å
være klar over at behovet for intensivbehandling i en normalsituasjon
også er økende, som følge av at vi har en aldrende befolkning, og
at det foregår mye planlagt kirurgi. Intensivbehandling er for de
pasientene som har et eller flere vitale organer som holder på å
svikte. Det er personellkrevende fordi det er viktig å overvåke
pasienten, og jeg er veldig enig med representanten Rotevatn i at
vi må se på hvordan vi kan bruke flere typer kompetanse for å ivareta denne
delen av behandlingen. Det gjør man ved enkelte sykehus, noe jeg
gjerne skulle ha sagt mer om, men jeg har brukt opp taletiden.
Sveinung Rotevatn (V) [15:22:02 ] : Det er eit positivt signal
at statsråden ønskjer å ta i bruk andre typar kompetanse, f.eks.
helsefagarbeidarar, får vi tru. Der trur eg det er eit stort potensial.
Det er iallfall ein veldig tydeleg forskjell på Noreg og våre naboland
i måten dette er organisert på – det er det ingen tvil om.
At det er eit
aukande normalbehov, er sikkert riktig. Det var også eg innom i
innlegget mitt, at vi må få opp den generelle intensivkapasiteten,
ikkje berre krisekapasiteten.
Men trass i at
statsråden brukte opp tida si, svarte ho ikkje på spørsmålet mitt,
så då vil eg gjerne stille det ein gong til. Så vidt eg har klart
å forstå, er det til dels ei overbemanning i vekedagar og ei underbemanning
i helger på intensivavdelingane våre. Då er det sjølvsagt helgene
som vert dimensjonerande for beredskapen, for beredskapen må jo
vere der uansett. Så spørsmåla er igjen:
Er det ei riktig
framstilling, at hovudutfordringa er i helgene? Kva kan ein i så
fall gjere med det?
Statsråd Ingvild Kjerkol [15:23:02 ] : Det er en utfordring
for alle 24–7-tjenestene – sykehus, brann og redning – at helg skal
avvikles, at vanlige arbeidsfolk ønsker å ha fri, og at heller ikke
sykepleiere ønsker å jobbe hver helg, men jeg gir ikke noe godkjentstempel
på at situasjonen er at man går med overbemanning i store deler
av hverdagene, og at det er mest krevende i helgene. Dette varierer
nok også på norske sykehus.
Hvis jeg har
mulighet til å si litt mer om bruk av annen type personell, vil
jeg vise til Sykehuset Østfold og Fagskolen i Viken, som har utdanning
i intensivmedisin på fagskolenivå, altså et videreutdanningsløp
for helsefagarbeidere, som er veldig til hjelp for å avlaste intensivsykepleiere
i den delen av tjenesten. Jeg tror vi må se mer på den typen løsninger
for å mobilisere de ressursene vi trenger for å ha en god kapasitet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme. Klokken på talerstolen er en fin innretning, og den antyder
nedslag og ikke ny sats.
De talerne som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Truls Vasvik (A) [15:24:31 ] : Jeg har lært at man ikke skal
prate om folk som ikke er til stede, men det er litt krevende når
representanten Hoksrud går ut av lokalet. Derfor må jeg likevel
gjøre det. «Ideologifanatikere», «Kjerkol-kø» – vi kan godt humre
litt av ordbruken, men jeg skal være ærlig: Hadde ungene mine sagt
dette, hadde de fått påpakning. Så har jeg bare sagt det.
Mitt spørsmål
til representanten Hoksrud er ganske enkelt: Hvordan kan det bli
flere sykepleiere av at det er flere aktører? I mitt hode vil de
sykepleierne da måtte springe fortere der de er. Jeg ser fram til
den avklaringen når Hoksrud kommer tilbake til salen.
Til representanten
Rotevatn: Ja, det er helt riktig at vi skal se på organiseringen
i både Norge og utlandet. Komiteen har akkurat vært på reise til
Sverige, og de ser til Norge. Jeg tror vi må være forsiktige med
å se bare på tallene. Vi må gå grundigere inn i det, når det gjelder
både ressursbruk og oppgavefordeling. Det vet jeg at statsråden
gjør. Det er også satt ned en kommisjon for å gjøre det. Vi kommer
også til å følge det opp tett fra Stortinget.
Presidenten: Presidenten
takker for støtten til den påpekningen jeg hadde til representanten
Hoksrud om ord og uttrykk.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 14.
Votering, se tirsdag 22. mars