Statsminister Jonas Gahr Støre [10:04:53]: Krigen i Ukraina ryster nå en hel verden og hver og en av oss. En brutal invasjon av et stort, fredelig naboland har vi ikke sett i Europa siden annen verdenskrig.

Det ukrainske folk kjemper nå en kamp for egne liv og for egen frihet, og det kommer nær og rører oss alle. Fedre sender familien i trygghet over grensen til Polen uten å vite om de får se barna sine igjen. Redde mennesker søker sammen i kjellere og provisoriske bomberom. 16 døde barn og 60 skadde barn bare de siste dagene, var beskjeden fra Ukrainas modige president Zelenskyj da jeg snakket med ham i går.

Det ukrainske folket kjemper nå en heroisk kamp for sitt land. Jeg har i dag bedt spesielt Ukrainas ambassadør om å komme og være til stede, og jeg ønsker på vegne av alle i Norge gjennom ham å uttrykke vår solidaritet og vår støtte: Ambassador, your people have our full solidarity.

(Statsminister Jonas Gahr Støres hilsen ble etterfulgt av stående applaus i salen.)

Det ukrainske folk kjemper en heroisk kamp for sitt land, men de kjemper også for våre idealer og våre verdier. De kjemper for fred, for demokrati og for et Europa hvor vi løser konflikter med fredelige midler, ikke militærmakt. De kjemper for et internasjonalt samfunn hvor regler, ikke tvangsdiplomati, bestemmer forholdet mellom stater.

Kampene i Ukraina har nå vart en uke. Russland har grovt undervurdert det ukrainske folk og styrken i det ukrainske forsvaret. President Putin har undervurdert de internasjonale reaksjonene og samholdet i NATO og EU. Ja, han har undervurdert kraften i demokratiet. Demokratiene kan framstå som sene noen ganger, men de kan også framstå som kraftfulle når folk, politikk og stater reagerer sammen.

Jeg er likevel redd for at det vil bli verre før det kan bli bedre. Store russiske og hviterussiske styrker er på vei inn i ukrainske byer. Det er økt bruk av tungt artilleri og klasevåpen. Det er krig i, ikke bare utenfor, enda flere av de store byene. Det gjør at vi må forberede oss på at dødstallene i dagene og ukene framover kan stige. Enda flere mennesker vil legge på flukt vestover fra Ukraina. De skal møte et Europa og et Norge som tar godt vare på medmennesker på flukt.

Det fulle ansvaret for denne krigen og dens konsekvenser ligger hos lederskapet i Russland og de medansvarlige i regimet i Hviterussland. Norge fordømmer på det sterkeste Russlands angrep på Ukraina, og det er vi ikke alene om. FNs generalforsamling vedtok i går en resolusjon som fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. 141 land stemte for; 5 land stemte mot.

Angrepet er et alvorlig, ulovlig og lenge planlagt brudd på folkeretten. Allerede i fjor vår startet Russland å bygge opp sine styrker langs den ukrainske grensen. Dette var sannsynligvis en del av forberedelsene til den invasjonen vi nå ser. Vi har fulgt denne styrkeoppbyggingen tett. Vårt etterretningssamarbeid med USA har vært spesielt verdifullt. De – og vi – har lagt stor vekt på å avgradere etterretning raskt slik at offentligheten har kjent til den stadig økende trusselen mot Ukraina.

Samtidig som Russland økte den militære trusselen, framsatte de omfattende politiske krav til NATO og USA. De fleste kravene var det umulig å etterkomme. Likevel var det viktig og riktig å forsøke en diplomatisk prosess. Norge hadde tett kontakt med lederne i USA, Tyskland, Frankrike og NATO, som gikk i spissen. Men demokratiene kunne ikke fire på det grunnleggende: at alle suverene stater skal ha mulighet til å bestemme sin egen utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det gjelder Ukraina, våre allierte i Baltikum og våre naboland Sverige og Finland.

Når konflikter truer, må de løses gjennom politiske forhandlinger. Ikke noe kontinent har så mange og gode mekanismer som Europa for å løse konflikter på fredelig vis. De er tilgjengelige for alle – også for Russland.

Koordineringen i NATO og mellom NATO og EU har vært svært god. Vi er mer samlet enn noen gang. Dette kom klart til uttrykk da jeg deltok på NATO-toppmøtet forrige fredag. Alle stats- og regjeringssjefene var samlet på kort varsel dagen etter at Russland angrep Ukraina. Sverige, Finland og EU deltok også. Jeg har vært på mange NATO-møter i min tid som politiker, men jeg har aldri opplevd et så sterkt samhold som den fredagen.

Også EU har spilt en avgjørende rolle, særlig knyttet til å sanksjonere Russland og bistå Ukraina. EUs beslutningsorganer har arbeidet hurtig og koordinert. EUs normative, økonomiske, politiske og lovgivende kraft har aldri vært sterkere. Norge har vært i tett kontakt med EU og nærstående EU-land, og regjeringen har lagt stor vekt på å opptre koordinert med nordiske naboland og europeiske allierte.

Den uvanlige militære styrkeoppbyggingen langs Ukrainas grenser i høst fikk raskt følger også for Norge. Allerede i desember besluttet vi å innføre nasjonale beredskapstiltak. Overvåkning og situasjonsforståelse i egne nærområder ble trappet opp. Vi gjennomgikk planverk og gjorde forberedelser for å sikre nøkkelpunkter og egne styrker i Norge. På nyåret ble det innført tiltak som styrker vår evne til å stå imot cyberangrep. I løpet av februar ble det iverksatt ytterligere beredskapstiltak, både i Norge og i NATO.

NATO skjerpet beredskapen for alliansens reaksjonsstyrker og styrket etterretning og overvåkning i tillegg til å forberede hurtig troppeforflytning over landegrenser. NATO har også aktivert sitt planverk. Dette er viktige skritt som sørger for bedre koordinering av alliert aktivitet. Summen av disse tiltakene etablerer en troverdig og sterk militær avskrekking overfor Russland, som det var riktig og nødvendig å gjøre i lys av utviklingen.

Jeg vet at mange, og særlig barn, er redde for at det kan bli krig i Norge. Da må vi voksne være tydelige: Norge er ikke i krig. Når Norge sender våpen til Ukraina, gjør det oss ikke til en del av krigen mot Russland. Når vi sender flere norske soldater til Litauen og NATOs styrker der, er det soldater som ikke skal sendes videre til Ukraina. De er der for å ivareta NATO-landenes sikkerhet. Det er ingen informasjon som nå tilsier at Russland planlegger eller ser seg tjent med en militær konflikt med Norge eller noe annet NATO-land.

Det er i disse dager verdt å minne om at NATO er en forsvarsallianse som skal forsvare medlemslandene, og hvor det mellom allierte gjelder et viktig prinsipp: Én for alle, alle for én. Krigen i Ukraina gjør det likevel nødvendig for alle NATO-land å være mer på vakt, særlig i lys av den måten den russiske presidenten i sin logikk argumenterer og legitimerer bruken av militær makt på. Det gjelder også Norge, særlig fordi vi ligger der vi gjør.

Den russiske presidenten har satt landets atomvåpen i økt beredskap – en uakseptabel opptrapping av konflikten. Russland har mange av sine atomvåpen på Kolahalvøya, som grenser til Finnmark. Når Russland øker beskyttelsen av sine atomvåpen, fører det til økt militær spenning og aktivitet i nord.

Men jeg gjentar: Ingenting tyder på at Russland er tjent med å flytte denne konflikten til våre områder, men dette er likevel aktivitet vi følger nøye med på, på vegne av oss selv og våre allierte, og det krever skjerpet militær beredskap også i Norge. Derfor har regjeringen siden desember gjennomført tiltak som sikrer at vi følger enda bedre med, og som gjør at vi er klare dersom det skulle bli nødvendig.

I andre halvdel av mars er Norge vertskap for den militære øvelsen Cold Response. Denne typen øvelse finner sted annethvert år, helt regulært. Den vil foregå i flere deler av Norge, men med hovedvekt på området mellom Bodø og Tromsø. Over 30 000 soldater fra om lag 25 land vil delta. Øvelsen har vært under planlegging i lang tid og er ikke en øvelse som har kommet i stand som en reaksjon på krigen i Ukraina. Vi har som vanlig orientert Russland godt om øvelsen i etablerte diplomatiske og militære kanaler, i tråd med de beste tradisjoner. Likevel har øvelsen nå økt betydning for Norge og NATO. Den vil være en viktig demonstrasjon av alliert samhold og styrke og vil vise nettopp at også Norge er en del av alliansen, og den er relevant for alliansen og andre alliertes mulighet til å komme oss til unnsetning.

Vi vet at Cold Response vil bli fulgt nøye av Russland. Forsvaret og NATO er svært bevisst på det alvorlige bakteppet øvelsen skjer mot. Det er derfor særlig tett koordinering mellom det norske forsvaret og deltagende styrker for å sikre gjennomføring på en god og ansvarlig måte. Dette er en øvelse under norsk ledelse.

Antallet norske borgere registrert i Ukraina går ned, men det er fortsatt flere titalls igjen. I dagens situasjon er det ikke mulig med noen form for assistert utreise fra Ukraina. Den norske ambassaden i Kyiv er midlertidig flyttet til Warszawa. UD er i tett kontakt med nordiske land og med EU for koordinering av eventuell bistand til egne borgere. Ambassadene i landene som grenser til Ukraina, er i beredskap for å bistå norske borgere etter grensepassering.

Den humanitære situasjonen i Ukraina forverres hver dag krigen fortsetter, og det gjør et dypt inntrykk på alle som følger med. Dette er en krig som er mer hentet ut av læreboken fra 1900-tallet, men den skjer altså i iPhonens tid, så det som skjer, blir dokumentert og formidlet.

Lidelsene gjør inntrykk. Det gjelder både for dem som søker trygghet i Ukraina, og dem som søker trygghet i nabolandene. FN anslår nå at én million mennesker er på flukt fra Ukraina, og antallet internt fordrevne er større. Vi kan stå overfor den største humanitære katastrofen i Europa siden annen verdenskrig.

Nordmenn vil hjelpe. Norske kommuner melder om både mottakskapasitet, mottaksvilje og hjertevarme. Røde Kors melder at privatpersoner og næringsliv i hele landet ønsker å bidra. Det vet jeg gjenspeiler et sterkt og bredt humanitært engasjement i det norske folk og i denne sal.

Regjeringen har besluttet å bidra med inntil 2 mrd. kr til humanitær innsats i Ukraina og for mennesker på flukt fra Ukraina. I den første akuttfasen vil de norske midlene kanaliseres gjennom FN-organisasjoner, Røde Kors-bevegelsen og norske humanitære organisasjoner med gode nettverk. Vi finansierer livreddende innsats, mat og husly for folk på flukt fra sine hjem, og vi bidrar med medisinsk utstyr til Ukraina. Vi er beredt til å bidra med mer.

Som en del av Schengen-samarbeidet følger vi nå strømmen av flyktninger fra Ukraina i tett samarbeid med EU. Den norske regjeringens holdning har fra krigens begynnelse vært at vi er klare til å bistå Ukraina og nabolandene som nå har mottatt flyktninger, at vi skal stille opp og hjelpe dem som trenger beskyttelse, og at vi er klare – innenfor rammen av det europeiske samarbeidet – til å ta vår andel av en fordeling av flyktninger fra Ukraina.

EU-kommisjonen foreslo i går en kollektiv ordning for midlertidig beskyttelse av ukrainske flyktninger. Det kjenner vi igjen, for under Balkan-krigen på 1990-tallet etablerte også Norge en nasjonal ordning for kollektiv beskyttelse. Det er gode grunner for å bruke denne ordningen også i forbindelse med Ukraina-krisen. En endelig beslutning bør vente til vi vet nærmere hva EU går inn for, og hvordan ordningen skal innrettes.

Justis- og beredskapsministeren er i full gang med å forberede økte ankomster til Norge. I lys av erfaringene fra asylkrisen i 2015 har Utlendingsdirektoratet og politiet nå styrket sitt planverk. Likevel ber jeg Stortinget være forberedt på at et stort antall flyktninger fra Ukraina eller nabolandene på kort sikt vil bli krevende å håndtere, men den oppgaven skal vi klare sammen.

Det er lang tradisjon i Norge for ikke å eksportere forsvarsmateriell til land i krig. Siden Stortingets vedtak i 1959 har hovedprinsippet vært at Norge ikke skal tillate eksport av forsvarsmateriell til områder hvor det er krig, der krig truer eller land hvor det er borgerkrig. Dette hovedprinsippet har tjent oss godt.

Stortinget debatterte i 1967 rekkevidden av 1959-vedtaket, i forbindelse med allierte lands deltakelse i krig. Et enstemmig storting slo da fast at 1959-vedtaket ikke tar «sikte på å regulere forhold som står i forbindelse med vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk». Det ble også gjort klart at vedtaket kun retter seg mot kommersiell våpeneksport.

Det er definitivt krig i Ukraina. Dilemmaene er mange, la oss erkjenne dem. Samtidig står vi i en helt ekstraordinær sikkerhetspolitisk situasjon hvor NATO og EUs medlemsland opptrer samlet. Ukrainske styrker kjemper mot en invaderende overmakt og har et sterkt behov for militært materiell for å beskytte folk og land.

Regjeringen har derfor sendt militært materiell som hjelmer og beskyttelsesvester til Ukraina. Vi er også i ferd med å sende M72 panservernvåpen. Dette er våpen som er enkle å ta i bruk, og som raskt kan benyttes til å forsvare seg mot angripende pansrede kjøretøy. Det er ikke en enkel beslutning, og i forkant av beslutningen hadde vi tett kontakt med mange land, særlig våre nordiske naboer. Jeg vil også takke partiene på Stortinget for raskt å komme sammen – to ganger – for å diskutere det som vi erkjenner er en krevende sak med mange dilemmaer.

Jeg vil likevel understreke at dette ikke er kommersiell våpeneksport til krigsområder. Det er statlige donasjoner i en ekstraordinær sikkerhetspolitisk situasjon, innenfor de rammene som har eksistert siden 1960-tallet. Vi verken endrer eller setter til side norsk lovgivning.

EU har den siste uken vedtatt historiske, omfattende sanksjonspakker som treffer bl.a. finanssektoren, energisektoren, transportsektoren og utvalgte personer i det russiske regimet. Lignende tiltak er iverksatt fra amerikansk side. Også Storbritannia, Canada, Australia, Japan og flere andre land har iverksatt slike tiltak.

Fra norsk side har vi jobbet for at likesinnede land står mest mulig samlet. Det hindrer ikke at vi kan innføre egne tiltak. Regjeringen har derfor besluttet at Statens pensjonsfond utlands investeringer i russiske finansielle instrumenter skal fryses, og at fondet skal trekke seg ut av Russland. Men en bred internasjonal respons er det som gir størst effekt. Vi ser allerede betydelige konsekvenser av sanksjonene for russisk økonomi.

Da må vi også innse at vårt land også vil merke de økonomiske konsekvenser av sanksjonene som er innført. Selskaper med aktivitet rettet mot Russland vil bli rammet. Dette gjør mye av næringslivet i nord, særlig i Øst-Finnmark, spesielt sårbart. Regjeringen har tett kontakt med de berørte kommunene og vil se på hvordan vi kan avhjelpe situasjonen.

Høyere priser på matvarer, strøm og drivstoff kan påvirke økonomien i norske husholdninger og bidra til høyere inflasjon. Så langt er det likevel grunn til å tro at de direkte virkningene på norsk økonomi vil være begrensede.

Reduserte gassleveranser fra Russland de siste månedene har bidratt til rekordhøye gasspriser. Svært begrensede lagre av gass i Europa i høst var et forvarsel om hva som kom senere på høsten, med begrensede leveranser. Dette er også den viktigste årsaken til de høye strømprisene vi i dag ser i Norge, og som vi har sett de siste månedene.

Dersom Russland skulle stanse all røreksport av gass til Europa, vil dette få store konsekvenser. Gassprisene må i så fall forventes å bli meget høye. Midlertidig bortfall av russiske gassleveranser gjennom Ukraina vil være mulig å dekke gjennom andre alternative forsyninger, men situasjonen i Europa er sårbar.

I en slik situasjon skal Norge framover navigere klokt i et landskap hvor politikk og energi knyttes tettere sammen. I min dialog med EUs ledere og flere EU-land har jeg forsikret om at Norge fortsatt skal være en stabil og pålitelig leverandør av energi. En raskere utbygging av fornybare energikilder til erstatning for russisk gass og olje vil bli svært viktig for EU i tiden som kommer. Her skal Norge bidra aktivt og tungt der vi har særskilte fortrinn, f.eks. innen karbonfangst og -lagring, hydrogen som energibærer og fornybar energiproduksjon knyttet til havvind.

Krigen i Ukraina er et tidsskille. Russland har gått til frontalangrep på folkeretten og på den orden som har sikret økonomisk utvikling, velstand, fred og fredelig konfliktløsning i Europa siden annen verdenskrig. Uavhengig av hva som skjer videre, vil det være et før og et etter denne krigen. Vi vet nå at president Putins Russland – også i framtiden – kan bruke rå militærmakt for å nå sine mål. Det gjør denne krigen til en definerende krise for vårt kontinent og for demokratiet og de verdiene vi vil forsvare og bygge på i framtiden.

Det vi nå ser, dag for dag, er et Europa som jobber tettere sammen om forsvars- og sikkerhetspolitikk. EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, har trolig rett når hun sier at det har skjedd mer med EUs samarbeid om forsvar og sikkerhet den siste uken enn på de siste 20 årene. Det er grunn til å tro at det vil vedvare. Russlands invasjon har samlet Europa.

Aller tydeligst er skiftet i Tyskland. Tyskland varslet for noen dager siden en kraftig og omfattende opptrapping av bevilgningen til forsvar i inneværende år. Tyskland tar nå mål av seg til å ta et hovedansvar for egen – og i mye større grad bidra aktivt til europeisk – sikkerhet i årene framover. Jeg mener det er bra for NATO, for Europa og for Norge. Flere land vil trolig følge etter, og vi står overfor betydelige investeringer i det kollektive forsvaret i NATO.

For Norge understreker utviklingen hvor viktig NATO-samarbeidet er for vår sikkerhet. Det virker, ifølge de siste meningsmålingene når det gjelder oppslutning om NATO-medlemskap, som at det norske folk har fått det kraftig med seg. De sikkerhetsutfordringene vi står overfor, må løses i samarbeid med andre. NATO-medlemskapet gir trygghet i en usikker og potensielt farligere tid.

Det samme gjør vår nære tilknytning til europeisk samarbeid, vår tette kontakt med USA og Storbritannia og fordypet samarbeid med utvalgte land i Europa og Norden. Jeg vil her understreke at krisen bør føre til et sterkere og mer forpliktende sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid mellom de nordiske landene. Vi deler verdier og en nærhet til Russland. Jeg opplever at viljen til det er sterk i alle de nordiske hovedstedene. Dette tette samarbeidet har vært i utvikling over noe tid. Under denne krisen har det skjedd nærmest daglig, i kontakten vi har hatt med regjeringene i Norden. I går hadde vi et eget møte mellom Norge, Sverige og Finland, som fordypet samarbeidet og dialogen om det som skjer aller lengst nord i Norden.

Samtidig må vi ha et sterkt og moderne nasjonalt forsvar i Norge. I en ny sikkerhetspolitisk tid vil det kreve mer av oss. Vi må styrke Forsvaret. Vi er NATOs øyne og ører i nord. For to dager siden var forsvarsministeren og jeg med da Norge mottok det første nye, moderne maritime overvåkningsflyet P8 på Evenes. Vi venter fire til. De blir svært viktige for vår beredskap. De vil hente inn informasjon om militær aktivitet i våre nærområder. Bedre etterretning og økt tilstedeværelse, særlig i nord, blir viktig for vårt forsvar og vår forståelse av situasjonen.

Jeg har bedt forsvarsministeren raskt sette i gang et arbeid, slik at regjeringen allerede i vårsesjonen kan komme til Stortinget med våre vurderinger og anbefalte tiltak. Vi vil bl.a. se på umiddelbare tiltak for å styrke Forsvarets reaksjonsevne og evne til mottak av allierte. På lengre sikt vil forsvarskommisjonen, som er i gang med sitt arbeid, også gi anbefalinger om de langsiktige konsekvensene av et endret sikkerhetspolitisk bilde.

Den økte spenningen mellom Russland og Vesten medfører også økt risiko for aktivitet som utfordrer vår samfunnssikkerhet, vår hverdag og våre daglige liv i Norge. Oppkjøp av strategiske virksomheter, innpass i forskningsmiljøer for å få tilgang til sensitiv kunnskap og teknologi, kartlegging av kritisk infrastruktur og ulike former for påvirkningshandlinger er noe av det vi allerede ser. Ikke minst har vi sett et taktskifte innenfor digitale angrep mot norske mål. Dette sammensatte trusselbildet rammer bredt – olje og gass, maritim sektor, media, matproduksjon, offentlig forvaltning, store IT-leverandører og ja, til og med Stortinget.

Det gjelder ikke bare i den aktuelle situasjonen vi nå er i. Det er en vedvarende og bekymringsfull utvikling jeg ønsker å vektlegge også i denne redegjørelsen. Vi har bedt totalberedskapskommisjonen bl.a. vurdere de grunnleggende utfordringene knyttet til trusler mot cyber- og energisikkerhet. Fordi Russland er en av de største trusselaktørene, må vi være forberedt på at vi også på disse områdene står overfor et skjerpet sikkerhetsbilde. Det krever mer av oss som samfunn, men også tiltak og årvåkenhet fra oss som enkeltmennesker og fra norske virksomheter. Sikkerhet vil alltid være en del av storpolitikken, men nå treffer den også hverdagen vår, og det må vi ta inn over oss.

Angrepet på Ukraina vil også få konsekvenser for vårt bilaterale forhold til Russland. Så lenge president Putin styrer Russland, er det ingen tvil: Det langsiktige forholdet mellom Norge og Russland er endret som følge av invasjonen av Ukraina. Vårt forhold til Russland er satt kraftig tilbake. Regjeringen reduserer den politiske kontakten med russiske myndigheter. Dette er i tråd med hva andre europeiske land og allierte gjør.

De samfunnskritiske delene av samarbeidet opprettholdes. Vi vil beskytte samarbeid og kanaler av direkte betydning for trygghet og sikkerhet, beredskap og bærekraftig forvaltning av bl.a. fiskeribestander i våre nærområder. Vi er naboer og skal ivareta naboskapet, men på en lang rekke andre områder vil samarbeidet med Russland inntil videre avsluttes, settes på vent eller skaleres ned.

Jeg vil allikevel understreke ansvaret vi har når vi er naboer. Land velger ikke sin geografi. Norge har levd i fred med Russland i tusen år. Det er et utgangspunkt. Det er verdt å huske at vi selv i de kaldeste periodene av den kalde krigen opprettholdt et praktisk samarbeid med Sovjetunionen.

Som naboland må vi alltid arbeide for lavest mulig spenning og størst mulig grad av sikkerhet i våre nærområder. Vesten må fortsatt se etter diplomatiske, fredelige løsninger på krigen i Ukraina. Uten noe kontakt blir det vanskeligere, nå og i tiden som kommer. Derfor må vi tenke et skritt fram. Denne konflikten må til slutt finne sin løsning.

Det er viktig for meg i denne sal og i denne redegjørelse å understreke at våre tiltak og vår fordømmelse er rettet mot det russiske regimet, ikke mot det russiske folk. Mange nordmenn har et nært forhold til Russland. Mange russere bor i Norge. Vi ønsker at kontakten mellom folk i Norge og Russland skal videreføres.

Redd Barna har fått flere meldinger om at barn og ungdom med russiske foreldre eller av russisk opprinnelse opplever hets på grunn av krigen i Ukraina. Det er uakseptabelt. Derfor er det viktig at alle voksne – enten de er lærere, idrettsledere, foreldre eller besteforeldre – tar ansvar for hvordan de snakker om det som skjer i Ukraina. Barn tåler å høre fortellinger om sannheten. De trenger å høre fortellingen om sannheten når de i tillegg får se mange bilder av det som skjer. Ingen barn har skylden for krigen, og ingen ungdommer skal klandres på sosiale medier for hva som skjer i Ukraina.

Til slutt: Vi lever nå igjennom dramatiske og skjellsettende dager. Saker av viktighet får litt ulik gradering i en slik tid. Det som var viktig før, blir kanskje litt mindre viktig nå, og vi må samle oss om det som er aller viktigst. Sosiale medier gjør at krig kommer nærmere oss enn noen gang. Vi trenger å forstå for også å skape en distanse. Mange, også i Norge, er urolige eller redde. Krigen i Ukraina er et tidsskille, og valgene vi tar nå, vil få store konsekvenser.

Regjeringen er seg sitt ansvar bevisst, men jeg vil understreke at i en slik situasjon har Stortinget også en avgjørende rolle. Det er en stor styrke for landet vårt når vi i denne sal – på tvers av partipolitiske skillelinjer – finner sammen og finner løsninger som har bred oppslutning. Jeg tror at det norske folk forventer det av oss nå. Derfor vil regjeringen fortsette å holde Stortinget godt informert og involvert.

Rigmor Aasrud (A) [10:36:44]: Takk til statsministeren for en meget god og grundig redegjørelse.

La meg først starte med å uttrykke Arbeiderpartiets klare solidaritet med det ukrainske folk. Fortvilelsen og ødeleggelsene de utsettes for, opprører oss alle, og forsvarsviljen berører oss sterkt.

Russlands angrep på Ukraina er et angrep på demokratiet og på våre verdier, og det angår også Norges sikkerhet.

Det er Russland som bærer det fulle ansvar for krigen og dens konsekvenser. Vi fordømmer Russlands angrep på Ukraina på det sterkeste. Statsministeren har redegjort for Norges svar – kraftfulle reaksjoner mot Russland og Putins regime, støtte til det ukrainske folk og Ukrainas legitime rett til å forsvare seg, et sterkt samhold med våre allierte og nordiske partnere og skjerpet beredskap. Redegjørelsen viser tydelig styrken i internasjonalt samarbeid og samhold, at samarbeidet styrker både vår egen sikkerhet her i Norge og vår felles sikkerhet i Europa.

Norge har sluttet seg til EUs kraftfulle sanksjoner rettet mot det russiske regimet, for vi vet av erfaring at sanksjoner rammer hardest når Europa står samlet om dem. For å strupe finansieringen av Putins krigsmaskin, er sanksjonene nødvendige, men de vil også ha konsekvenser for norsk økonomi og for norske bedrifter. Allerede nå melder lokalsamfunn i Øst-Finnmark om konsekvenser for næringsliv og arbeidsplasser. Da må storsamfunnet stå sammen med dem.

Og la meg understreke: Det er forskjell på Putin-regimet og på russere. Det gjør inntrykk å se modige russere ta til gatene i Russland, og det er helt uholdbart når barn i Norge med russisk tilknytning opplever hets.

Russlands uprovoserte angrep på Ukraina utfordrer europeisk sikkerhet på en måte vi ikke har sett siden andre verdenskrig. Ukraina har et desperat behov for å forsvare seg. Regjeringens beslutning om å sende militært materiell, inkludert våpen, til Ukraina er ikke en enkel beslutning. Det er krevende og har mange dilemmaer, som også ble belyst i spørretimen i går, og som har vært diskutert i partiene. Et stort flertall i denne sal har stilt seg bak regjeringens beslutning. Norge har et ansvar for å støtte Ukrainas legitime rett til å forsvare seg, sitt folk og sin suverenitet.

Det er verdt å merke seg statsministerens understreking av at disse donasjonene i denne ekstraordinære situasjonen gjøres innenfor rammene som har ligget fast siden 1960-tallet. Norsk lovgivning blir verken endret eller satt til side.

Vi er bekymret over krigføringens alvorlige konsekvenser for sivilbefolkningen. Situasjonen forverres av at Russland nå angriper byer og tettsteder med tunge våpen. Redegjørelsen viser at Norge tar et stort humanitært ansvar for å avhjelpe situasjonen med 2 mrd. kr til økt innsats i Ukraina. Denne støtten vil svare på det skrikende behov som befolkningen har.

Regjeringen har fra første stund vært tydelig på at Norge stiller opp for mennesker som nå flykter fra Ukraina. Det er det bred tilslutning til fra partiene her på Stortinget og fra det norske folk. Det er klokt at regjeringen koordinerer de norske løsningene med EU, for dette er en felles utfordring vi løser best i samarbeid. Krigshandlingene i Ukraina kan bli mer brutale i tiden som kommer. Krisen vil ha langsiktige konsekvenser for Norge og Europa. Det vil kunne kreve rask handling fra regjeringen og også mer langsiktige grep.

Jeg er glad for bred enighet i denne sal om den utenrikspolitiske linjen, og for at statsministeren understreker at Stortinget fortsatt skal involveres.

Det er tid for å stå sammen i solidaritet med det ukrainske folk.

Erna Solberg (H) [10:42:01]: Jeg vil få lov til å takke statsministeren for redegjørelsen.

Vi står i dag ved et veiskille i europeisk historie. Den freden vi har levd i, og som vi har kunnet ta for gitt, er utfordret på hensynsløst vis. For sivilbefolkningen i Kharkiv og Kyiv – og i byer overalt i Ukraina – er det ingen fred og frihet. Tryggheten er erstattet med bomber, missiler og kamphandlinger.

Putins regime igangsatte sin hensynsløse aggresjon mot Ukraina. I 2014 annekterte Russland Krim-halvøya og har siden støttet separatister i Luhansk og Donetsk. Dette var et angrep på en suveren stat, og angrepet ser vi nå i full skala. Verdenssamfunnet kan ikke finne seg i dette, og russiske påskudd for invasjonen er falske.

For Høyres del mener vi det er helt riktig både å bidra med humanitær hjelp, med militært utstyr og med å ta imot flyktninger – og ikke minst stå sammen med våre allierte og mange andre land når det gjelder innføringen av sanksjoner mot russiske interesser.

Dette er en krig, og det er flyktninger i våre nærområder. Norge kan og skal spille en aktiv rolle i å bistå det ukrainske folket, og jeg er glad for at regjeringen nå har fortolket 1967-vedtaket slik at det også åpner for at vi kan bidra med militært utstyr.

I det forferdelige vi ser nå, legger vi også merke til at demokratiets idealer lever. President Zelenskyj, som jeg tror har rørt oss alle med sitt mot og sin standhaftighet, gjentar at hans folk kjemper for sin frihet og for demokratiske verdier. Det gjelder også for responsen fra hele det ukrainske folket i den kritiske situasjonen de befinner seg i. Det motet og den innsatsen vi ser, er en understrekning av hvor viktig forsvarsvilje er i krig. Det er både imponerende og rørende å se.

Dette er tiden for å fordømme russisk aggresjon. På sikt må vi være klar over at utfordringene vil stå i kø – noen også her hjemme. Vi står midt i en propagandakrig med falske nyheter og forsøk på å villede. Hittil har de russiske propagandaforsøkene vært amatørmessige, men vi må nå forberede oss på at det vil bli mer av dette fremover. Det er viktig å bygge vårt folkelige forsvar mot propaganda og villedning.

Krigen vil også ha konsekvenser for norsk økonomi og norske bedrifter. Der må vi bidra til å være forutseende.

De mange ukrainere som bor i Norge, skal vite at vi står helt og fullt på deres side. De har vår medfølelse og støtte, og vi skal bidra. Men vi skal også huske på at det bor mange russere i Norge, som ikke har hatt noe å gjøre med aggresjonen som er igangsatt av Putins regime. De skal også være trygge her. De skal slippe å motta kritikk eller oppleve trakassering for handlinger de ikke har noe ansvar for. Det må slås fast at dette er Putins krig, ikke det russiske folkets krig.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen rundt oss har endret seg radikalt. Jeg er glad for at regjeringen også melder at den vil komme tilbake og se på hvilke konsekvenser det har. Vi må analysere konsekvensene dette har for vårt forhold til Russland i årene som kommer, men også hva det har å si for vårt samarbeid med EU og NATO. Samarbeidet er i stor sikkerhetspolitisk utvikling.

Europa og demokratiske stater står i dag samlet. Vi har vist at vi evner å tale med felles røst, og at vi hegner om våre grunnleggende verdier. Det er dette vi forutsetter at Norge skal gjøre også fremover. Dette er tiden for å stå samlet bak demokrati og frihet og ikke minst fred for det ukrainske folk.

Marit Arnstad (Sp) [10:47:24]: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen.

Vi står midt i en alvorlig tid. Det er krig i Europa, og russisk aggresjon viser seg fra sin verste side. Folket i Ukraina opplever vold og lidelse. Det er nesten ikke til å tro, og jeg tror det føles utrygt for oss alle. Senterpartiet står bak den klare fordømmelsen av Russlands militære angrep på Ukraina. Angrepet er et alvorlig brudd på folkeretten. Norges holdning er klar: Vi skal stille opp for Ukraina i tida som kommer.

Senterpartiet mener det er viktig at regjeringen i møte med den prekære humanitære situasjonen har besluttet å sette av 2 mrd. kr for å avhjelpe den humanitære situasjonen og hjelpe mennesker på flukt. Samtidig er regjeringen klar til å ta imot flyktninger i Norge, og jeg er enig i statsministerens uttalelse om at norske kommuner har stor vilje til å ta imot mennesker på flukt i dagens situasjon. Det er også gode grunner til de vurderingene som gjøres omkring kollektiv beskyttelse.

De felles økonomiske sanksjonene som Norge nå kommer til å være en del av, kommer til å bli harde. De kommer til å merkes. Samtidig vil også det norske oljefondets midler trekkes ut av Russland på en planmessig og kontrollert måte, og Equinor vil avslutte sin virksomhet i landet. Det er viktig.

Regjeringen har i løpet av den siste uka fattet viktige, men også vanskelige tiltak – tiltak som en har brukt tid på vurderingen av. Tida er brukt for å sikre gode løsninger som man også kan stå til ansvar for i ettertid. En av de vurderingene gjelder eksport av våpen. Etter konsultasjoner med Stortinget har regjeringen besluttet å donere våpen og øvrig forsvarsmateriell til Ukraina. Senterpartiet støtter den beslutningen.

Ingen kan egentlig i dag si hvordan denne krigen kommer til å utvikle seg. Bildet endres dag for dag, og Senterpartiet mener derfor at dette ikke er tida for eksperimenter eller overraskelser i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi må være forutsigbare og gjenkjennelige i sikkerhetspolitikken. I Norge har vi vanligvis brukt å samles om den sikkerhetspolitiske kursen. Vi har søkt konsensus. Det har vært en linje som har bidratt til styrke i vanskelige tider. Derfor er den tida vi nå står foran, også en tid for drøftinger og tillit over partigrenser og for gode beslutninger som har bred støtte.

Senterpartiet har bestandig ment at NATO er en bærebjelke i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Samvirket med våre NATO-allierte viser seg tydelig i disse dager. I tillegg er et sterkt forankret nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid et fundament for vår militære sikkerhet, og behovet for tette kontakter til både våre atlantiske og europeiske samarbeidspartnere viser seg også i disse dager.

Jeg har lyst til å understreke det statsministeren sa om behovet for å styrke vårt nasjonale forsvar. Jeg tror også det i tida framover er behov for å styrke den sivile beredskapen og matvareberedskapen i Norge. Det er også områder der jeg håper det er mulig å drøfte med stor tillit på tvers av partigrensene – hvordan vi kan øke produksjonen av mat i Norge, både matkorn og andre matvarer, og hvordan vi kan heve den sivile beredskapen i landet vårt.

Russlands krig mot Ukraina får også konsekvenser for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, også i nordområdene. Vi reduserer kontakten med russiske myndigheter, og det er viktig at vi står sammen med våre allierte om sanksjoner og den harde linja mot Russland. Samtidig vil jeg understreke det statsministeren sa om at vi må beskytte noen kanaler for dialog som er av direkte betydning for nasjonal trygghet og sikkerhet.

Så er det viktig å si, som flere av talerne her har pekt på: Alle tiltak som nå treffes, er rettet mot Putin. De er rettet mot regimet. De er rettet mot myndighetene i Russland, ikke mot enkeltmennesker som kommer fra Russland.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:51:59]: Takk for redegjørelsen. Kampen mot totalitære regimer må tas igjen og igjen, enten det er kommunisme, nazisme, fascisme eller islamisme. Russlands historie er dessverre en historie om de privilegerte få som styrer og undertrykker de mange, en historie full av hensynsløs vold mot egen befolkning, og det er en historie der menneskeliv er lite verdt for dem som styrer. Russlands krig i Ukraina er dypest sett en krig mellom diktatur og demokrati, en krig mellom en despot og en lovlig valgt president, en krig mellom tvang og frihet. For oss som vokste opp på 1980-tallet, er den frykten vi kjenner på nå, gjenkjennelig. Under den kalde krigen var det en underliggende frykt for krig, og vi har i mange år trodd – eller håpet – at dette ikke kunne skje igjen.

Putin er den første siden Hitler som invaderer et land på vårt kontinent, og det er et historisk øyeblikk vi gjerne skulle vært foruten. Det er i denne tiden viktig å holde fast på to hovedprinsipper: Vi må stå på rett side, og vi må stå samlet. Vi står med Ukraina og det ukrainske folket. Vi støtter de russerne som våger å utfordre despoten. Vi står sammen med Europa og med våre allierte i NATO og samarbeidspartnere i andre verdensdeler. Vi beundrer og er imponert over president Zelenskyj. Vi ser en modig statsleder og et modig folk som kjemper for sin frihet og for sin overlevelse mot en despot og en overlegen militærmakt.

For Fremskrittspartiet er kampen mot tvang, ufrihet og diktatur helt grunnleggende. For Fremskrittspartiet er det frihet for enkeltmennesket som er helt grunnleggende. Vi støtter det regjeringen så langt har gjort. Vi støtter at regjeringen sender våpen, selv om det er noe vi ikke tar lett på. Vi støtter at det settes av 2 mrd. kr til humanitær hjelp, men mener at denne bevilgningen må økes med ytterligere 3 mrd. kr.

Vi er et lite land, men vi er Russlands naboland. Derfor setter det oss i en særstilling. NATO-alliansen er grunnleggende for vår sikkerhet og vår frihet. Derfor skal vi være med på å styrke denne og stå sammen med våre allierte. Og det er skremmende at SV og Rødt vil melde Norge ut av NATO.

Norges forsvarsbudsjett og satsing på forsvar må styrkes i årene som kommer. Krigen utfordrer oss på mange områder. Ukraina og Russland er blant verdens største eksportører av korn, og flere aktører har advart mot en potensiell global matmangel. Det kan destabilisere land og regioner. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag i dag om at vi må ta grep i Norge og sikre økt matkornproduksjon. Det holder nå ikke med ord fra regjeringen; det er viktig at bøndene får vite hvilke rammebetingelser som skal gjelde, slik at vi får dem til å produsere dette når de nå skal i gang med våronna.

Ukraina er vårt nærområde. Da må vi, sammen med resten av Europa, være med på å ta et særlig ansvar. Derfor skal vi stille opp også for flyktninger.

Europa har tross mange advarsler bygget ned energiproduksjonen for å nå symbolske klimamål og gjort seg mer avhengig av russisk gass. På denne måten har man flyttet makt og innflytelse til Russland. Det har vært et grovt feilgrep, det erkjenner flere nå. Og utenriksministeren viste i går i spørretimen til at flere av dem som har vært kritiske til norsk olje- og gassproduksjon, nå har snudd og ser hvor viktige vi er for energisituasjonen i Europa og for å kunne redusere Putin og Russlands makt.

I Norge står partiene som vil legge ned olje- og gassnæringen, fast på en uansvarlig symbolsk klimapolitikk som i realiteten vil øke makten til Russland og andre land på energiområdet. Fremskrittspartiet mener vi må ta ansvar, sette i gang den 26. konsesjonsrunden, ta vare på den oppgaven som vi nå har som et viktig energiland i Europa, og ikke la SV og andre sette kursen i denne politikken.

Vi står overfor en ny tid som vi trodde var forbi, der makt går foran rett, og der det vi tenkte tilhørte historien, har blitt en realitet. Vi må forberede oss på en mer usikker verden. Vi må kjempe for fred, sikkerhet, demokrati og frihet. Det kommer ikke av seg selv.

Bjørnar Moxnes (R) [11:02:54]: Rødt fordømmer på det sterkeste Russlands grovt folkerettsstridige angrep på Ukraina, og det er ingen tvil: Putin-regimet står 100 pst. ansvarlig for krigen. De omtaler invasjonen som en spesiell militær operasjon med det de kaller for fredsbevarende styrker. Den propagandaen lar vi oss ikke lure av. Russernes invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig som ingen retorikk kan dekke over.

Ansvaret for angrepskrigen, for bombene som nå rammer soldater som forsvarer landet sitt, som rammer sivile, kvinner, menn, barn og eldre, ligger ene og alene på Putin-regimet. Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd som kan bortforklare folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene som krigen medfører. Derfor må også Putin stilles til ansvar.

Det trengs et konsekvent forsvar for en regelstyrt verdensorden, som spesielt er i mindre staters interesse, og dermed en konsekvent motstand mot folkerettsstridig angrepskrig. Vi ønsker at Norge ratifiserer Roma-vedtektenes tillegg, som gir Den internasjonale straffedomstolen jurisdiksjon til å etterforske og også dømme ledere for folkerettsstridig angrepskrig, og at en sånn bestemmelse tas inn i norsk straffelov. Hvis det vedtas, kan Norge utstede en internasjonal arrestordre mot Putin. Resultatet er naturligvis opp til etterforskningen og domstolene, men la det være sagt med en gang: Vi vil jo se Putin bak lås og slå for denne forbrytelsen, og vi ønsker at Norge gjør alt det vi kan for å bidra til det.

Så er det viktig at vi samler oss om mest mulig treffsikre og kraftfulle sanksjoner og tiltak, som rammer både Putin og oligarkene rundt ham der det svir. I tillegg til internasjonale sanksjoner vil Rødt også kaste ut oligarkene fra norsk oljeindustri. Den økonomiske eliten som holder Putin ved makten, skal ikke belønnes med penger fra olje fra norsk sokkel.

Vi står sammen, i solidaritet med ukrainerne. De trenger nødhjelp, penger, medisinsk utstyr. Vi må finne måter både å videreføre og å øke hjelpen på, også om okkupasjonen skulle gjøre det vanskeligere å nå inn med forsyninger i tiden framover. Nå flykter millioner fra det nådeløse russiske angrepet, som rammer flere for hver dag som går. Rødt har foreslått å gi flyktningene beskyttelse kollektivt, etter modell fra måten vi hjalp bosniske flyktninger på under Balkankrigen. Norge må ta sin del av ansvaret og ta imot også vår del av dem som flykter fra krigen.

I vår unisone fordømmelse av det russiske angrepet er det viktig at vi husker på én ting: Dette er Putin-regimets krig. Vanlige russere er ikke våre fiender, og nå protesterer også mange i byer over hele Russland mot invasjonen. Det er arrestert tusener for å stå opp mot krigen. Den russiske fredsbevegelsen, som står skulder ved skulder med sine ukrainske søstre og brødre mot Putin-regimets krig, fortjener også vår støtte, fra Norge.

Målet vårt er å stanse den russiske aggresjonen, redde menneskeliv og hindre at krigen sprer seg og at Europa og Norge blir en slagmark i en større krig mellom atommakter. Vi må styrke fredsbevegelsen, styrke folkeretten og sikre at den håndheves, sånn at stormakter ikke kan bruke militærmakt for å tvinge sin vilje på andre uten å stilles til ansvar. Så må Norge styrke vår nasjonale forsvarsevne. Vi må gjenreise og modernisere invasjonsforsvaret, som ble bygget ned til fordel for krigføring i andre verdensdeler.

Til slutt: De russiske bombene kan ødelegge tv-stasjoner og bolighus og ta livet av uskyldige, men verken bomber eller stridsvogner kan stanse det ukrainske folkets vilje til å stå imot invasjonen og vinne tilbake friheten og selvstendigheten. Det bør inspirere oss. Uansett hva som skjer på slagmarken de neste dagene, uansett hvor lenge Russland har sin brutale krigføring gående, må vi love oss selv og befolkningen i Ukraina aldri å gi oss før Putin er tvunget på retrett fra Ukraina, før de har fått tilbake sin selvstendighet, og Europa har fått tilbake freden.

Guri Melby (V) [11:08:26]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for å komme til Stortinget og redegjøre for regjeringens politikk overfor Ukraina.

At både han og utenriksministeren har valgt en linje der de er åpne for å vurdere alle mulige tiltak, mener jeg er klokt. Vi som folkevalgte har et ansvar for å gi regjeringen et bredt mandat til å støtte Ukraina og til å støtte våre NATO-allierte i regionen, og jeg er glad for at vi som opposisjon kan bidra konstruktivt til at Norge leder an med sin støtte til Ukraina.

Det vi ser og hører fra Ukraina nå, er svært dramatisk. Vi ser menn og kvinner som tidligere levde et helt vanlig liv, som nå forsvarer friheten sin med våpen i hånd. Vi ser mødre og fedre som har lært seg å lage molotovcocktails – og som kaster dem – familier som flykter fra russiske angrep, og mennesker som lever i enorme bomberom bygd for en annen krig. Det er ingen tvil om at det er ukrainerne som bærer den tyngste børen i dag. Nettopp derfor er jeg glad for at statsministeren viser vilje til å støtte dem både med våpen og med nødhjelp.

Ukrainerne kjemper modig for sin egen og for Europas frihet, men de kan ikke forsvare seg med molotovcocktails alene. Ukraina trenger våpen. Det norske bidraget så langt vil utvilsomt være et viktig bidrag, men jeg er redd for at dette bare er starten på en lengre krig der Norge må stille opp flere ganger framover.

I tillegg til våpen trenger ukrainerne også økonomisk støtte til å kjøpe det de trenger for å forsvare seg selv, og økonomisk er Norge faktisk en stormakt. Jeg håper Norge kan bidra med mer økonomisk støtte, også til å kjøpe våpen. Mitt forslag har vært at vi først bidrar med en engangsutbetaling på 1 mrd. kr. EU har også tenkt i disse baner og har etablert et eget fond for forsvarsleveranser under European Peace Facility. Hele ideen med fondet er å gi ukrainerne rask og effektiv tilgang til støtte som kan brukes til å anskaffe våpen de trenger for å forsvare sin egen frihet. Jeg mener vi bør se på om ikke Norge kan slutte seg til EUs fond og bidra gjennom det. Jeg var glad for å høre at utenriksministeren ikke var fremmed for denne vurderingen under gårsdagens spørretime, og jeg håper at dette er en måte Norge kan bidra på. Vi kjenner nå på at hver eneste time teller for Ukraina, og det er viktig at vår støtte kommer på plass så raskt som mulig.

Ukraina har bedt om våpen, de har bedt om nødhjelp, men de har også bedt om støtte til å stoppe russiske cyberangrep. Ukraina har allerede en imponerende evne til å avverge slike angrep, men Norge har også kapasiteter som kan bidra til å stoppe angrep på kritiske samfunnsfunksjoner i Ukraina. Jeg håper derfor at regjeringen ser på muligheten for å dele norske cyberkapasiteter med ukrainske myndigheter.

Det samme gjelder etterretning, og det har vært et ønske fra Kyiv om å dele mer etterretning som kan bidra til å opprettholde forsvaret av Ukraina. Ettersom Norge er NATOs øyne og ører i nord, er jeg overbevist om at dette er et område der vi kan bidra mer.

Jeg vil berømme statsministeren for spesielt to ting: for at regjeringen fullt og helt har stilt seg bak sanksjonene som kommer fra EU, men også for at de har tatt grep for å fryse oljefondets investeringer i Russland. Jeg mener det er helt avgjørende at Norge står sammen med EU i sanksjonene, men også at vi tør å innføre egne tiltak der det er relevant. Vi har en norsk sokkel som over tid har vært interessant for russiske økonomiske interesser. Vi har en banksektor som ligger nær den russiske, og vi har havner som daglig brukes av mange russiskkontrollerte skip, enten det er snakk om oligarkenes luksusyachter eller skip som handler med råvarer. Derfor er det viktig at vi også ser på om vi kan utestenge russiske selskaper fra norsk sokkel, nekte russiske skip anløp til våre havner eller nekte våre finansinstitusjoner muligheten til å opptre som korrespondentbanker for de store russiske bankene.

Det finnes ingen enkle avveininger i en situasjon som denne. Derfor er jeg glad for at både statsministeren og utenriksministeren er åpne for å vurdere alle tiltak. Det er et stort ansvar som nå faller på regjeringens rygg, og jeg er overbevist om at samarbeidet med Stortinget vil føre til bedre løsninger, samtidig som det styrker demokratiet vårt. Akkurat nå, i denne tiden, er det et selvstendig poeng.

Dette er ikke ukrainernes krig, det er heller ikke russernes krig – det er Putins krig. Våre liberale søsterpartier i Russland og Ukraina kjemper begge mot denne krigen, noen med våpen og noen med demonstrasjoner. De deler forståelsen av at denne krigen ikke kommer til å skape noen vinnere. Alle taper i denne konflikten. Framover må vi støtte alle dem som forstår at dette er en krig uten vinnere, og stå skulder ved skulder med ukrainerne, som nå kjemper for sin frihet.

Rasmus Hansson (MDG) [11:13:52]: Takk til statsministeren for en god og rørende redegjørelse.

Miljøpartiet De Grønne mener at regjeringen på kort sikt håndterer denne katastrofen i Ukraina riktig. Jeg er glad for at regjeringen allerede har varslet stor støtte til humanitær innsats, og vi støtter sanksjonene som regjeringen går inn på. Én ting må være klokkeklart: Alle ukrainere som vil flykte til Norge, må være velkomne.

På lang sikt er det viktigste våpenet for fred og frihet i Europa internasjonalt samarbeid. Derfor må vi i Norge strekke oss mye lenger enn vi er vant til for å støtte og samarbeide med fjerne og nære naboer om løsninger som er bra for oss, men som også er bra for dem.

Å sende våpen til en nasjon i krig er en svært tung beslutning for oss alle. Det bryter med norsk sedvane, og det bryter med Miljøpartiet De Grønnes prinsipper for fredspolitikk. Miljøpartiet De Grønnes landsstyre har likevel vedtatt å støtte at Norge gir våpen til Ukraina. Når et folk har fulgt alle fredens og diplomatiets regler, men likevel blir angrepet med våpen i sitt eget land, er det vår moralske plikt å bidra til at de kan forsvare seg. Ukrainerne ber om våpen. Vi må dessverre gi dem våpen.

Miljøpartiet De Grønne er fornøyd med at regjeringen har vært svært rask med å undersøke hvilke egne tiltak Norge kan bidra med i tillegg til de internasjonale, innenfor oljesektoren, Statens pensjonsfond utland osv. Vi ber om at dette arbeidet videreføres uten noe nøling.

Vi støtter også at Norge avbryter samarbeid med Russland på de aller fleste områder, også innenfor felt som f.eks. idrett. Men det russiske folket er våre venner og naboer. Også de lider under Putin-regimets undertrykkelse. Også russernes frihet og mulighet til demokrati må være et mål for vår støtte til ukrainerne. Derfor er jeg skeptisk til sanksjoner på ett område: kultur. Kulturelt samarbeid vedlikeholder båndene til det russiske folk og gjør det lettere å bygge opp samkvem med Russland når Ukraina er fritt igjen. Jeg er derfor glad for at kulturministeren har overlatt til kulturlivet selv å avgjøre i hvilken grad kultursamarbeid skal bremses.

Et av de få områdene hvor Norge gjør en forskjell i Europa, er energi. Energi er også en av de viktigste faktorene i konflikten i Ukraina og i Europa. Nå må det å bygge samarbeid og fred i Europa bli et overordnet mål for norsk energipolitikk. Putins overfall på Ukraina har gjort det uhyggelig klart for Europa hvor utrygt det er å være avhengig av fossil energi. Et lite tegn på dette er et lekket tysk regjeringsnotat som setter full strømdekning med fornybar energi som et mål innen 2035.

Selvsagt skal Norge på kort sikt levere alt vi kan av gass til europeiske land som trenger det, og vi bør gjøre det billig. Men mandag minnet en ny FN-rapport oss om at klimatrusselen er en like eksistensiell trussel som krig i Europa. Klimaproblemet forsvinner dessverre ikke, selv om det også er krig i Ukraina. En langsiktig norsk fredspolitikk er altså en politikk som bidrar til løsning på begge disse krisene. De som nå foreslår å trappe opp norsk olje- og gassleting for å levere mer fossil energi til Europa om to, tre eller fire tiår, peker ut en politisk kurs som er det stikk motsatte av det Europa kommer til å velge. Det er det stikk motsatte av et ansvarlig klimapolitisk samarbeid.

Det Norge må gjøre, er å la fornybar energi være et av våre viktigste bidrag til et trygt Europa. Vi må si ja til økt energisamarbeid og økt overføringskapasitet for kraft mellom Norge og EU. Det vil øke energisikkerheten, for både Norge og Europa, styrke det internasjonale klimaarbeidet og styrke grunnlaget for langsiktig fred. Umiddelbart må målet for den planlagte havvindutbyggingen Sørlige Nordsjø II økes kraftig, og beslutningen om at strømproduksjon bare skal sendes til Norge, må omgjøres. Dette er ikke tiden til å snu ryggen til Europa.

Mennesker må betale en pris i krig som er utålelig. Når det skjer nær oss, er vi oppmerksomme på det. Når det skjer langt borte, er vi mindre oppmerksomme, men det er like ille. Ukrainernes heroiske kamp mot Putins ufattelig hensynsløse angrep rører og skremmer oss langt inn i hjertet, og det stiller helt nye krav til oss. Nå er vi nødt til å vise at vi er villige til å yte det som trengs, vi også.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:19:19]: Takk til statsministeren for en god redegjørelse, og takk til ambassadøren som er her. Jeg håper han tar med seg hjertevarmen fra både dette huset og det norske folket.

Et samlet storting står sammen med Ukraina og det ukrainske folket. Like unison er fordømmelsen av Putins invasjon av sin egen nabo. Det russiske angrepet er ulovlig, uprovosert og ikke minst uakseptabelt.

Vi ser at krigen krever stadig flere sivile ofre. Flere tusen barn, kvinner og menn har allerede mistet livet. Det er hjerteskjærende! Ansvaret ligger fullt og helt hos Putin. Historiens dom over Putins handlinger vil bli hard.

Etter en uke med denne meningsløse krigen er det vanskelig å se at Putin har oppnådd noe av det han ønsker. Russland har ennå ikke klart å kaste Ukrainas regjering. Motstanden har vært mye større og sterkere enn Putin forutså. Ukrainerne har mobilisert, og kampviljen er stor. Putin har ikke fått noen innrømmelser fra Vesten. Tvert imot opplever vi et mer forent og samlet EU enn noen gang før. Vi ser også et mer sammensveiset og resolutt NATO. I sitt eget land møter Putin begrenset, men likevel hørbar kritikk. Russland opplever internasjonalt å bli skjøvet ut i kulden. De økonomiske sanksjonene begynner å merkes, og det meste av europeisk og amerikansk luftrom er nå stengt for russiske fly.

Samtidig strømmer støtteerklæringene inn til det ukrainske folket, og den ukrainske presidenten anerkjennes og beundres for den måten han står opp på – mot det russiske militæret og for sitt folk.

Det var ikke dette Putin så for seg. Utviklingen gjør at Putin også blir presset. En ydmyket Putin kan bli enda farligere, enda mer brutal og enda mer hensynsløs. Vi ser bl.a. raslingen med atomvåpen og trusler mot land som støtter Ukraina. Desto viktigere er det at Europa, USA og de demokratiske landene står påle fast sammen og står opp mot den russiske aggresjonen.

Putins invasjonsstyrker angriper ikke bare Ukrainas selvstendighet, landets territorielle integritet og deres demokrati; det er også et angrep på hele det europeiske sikkerhetssystemet. Det er et slag mot freden som vi har tatt for gitt i veldig mange år, og et slag mot tryggheten vår og menneskeverdet. Ukrainas kamp mot en fullstendig overlegen militærmakt er også en kamp for demokrati, frihet og grunnleggende europeiske verdier.

Derfor er det vår plikt å hjelpe og støtte Ukraina, med både penger, mat og helsehjelp, og vi må følge opp de løftene vi gir om humanitær hjelp. Vi må tilby å ta imot flyktninger. Det er ikke nok å si at vi skal bidra når vi blir spurt. Norge må gå foran og tilby at vi skal ta imot.

Jeg er takknemlig for at veldig mange kommuner ønsker å ta imot flyktninger. Handlingen må følges opp med god kontakt med kommunene for å få opp mottakskapasiteten. Folk er villige – solidariteten og hjerterommet er stort, og kommunene har kapasitet etter flyktningkrisen i 2015. Det finnes også et lovverk for midlertidig kollektiv beskyttelse, som fungerte på 1990-tallet.

Russland kan når som helst legge ned våpnene, og krigen vil være over. Men hvis Ukraina legger ned våpnene, mister de sin frihet, sitt selvstyre og sitt demokrati. Ett innlegg har blitt delt mye i sosiale medier den siste tiden. Det handler om presidenten i Ukraina og hans innsettelsestale i 2019, der han skal ha sagt:

Jeg vil ikke ha opp bilder av meg på kontorene deres. Presidenten er ikke et ikon, et idol eller et portrett. Heng opp et bilde av barna dine, og se på dem hver gang du tar beslutninger.

Det tror jeg er et godt råd for de politiske beslutningene som nå skal tas i Europa og i denne salen. Vi trenger å ha ungene våre og barnebarna våre for øyet – våre barns frihet, våre barns trygghet og våre barns fred.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:24:50]: Jeg vil takke alle partiene for en god runde og gode innlegg. Budskapet som kommer fra denne runden, er at det er bred enighet mellom partiene på Stortinget om hva vi nå står oppe i, lesningen av situasjonen, at vi har en angrepskrig i Europa, at det skjer brudd på folkeretten, og hvor ansvaret for dette ligger. Jeg opplever også at det har vært bred enighet om reaksjonene som Norge velger i denne situasjonen, de politiske reaksjonene i fordømmelsen av det som skjer, sanksjonene vi er en del av, den hjelpen vi gir, som er både økonomisk, humanitær og militær, og den humanitære rollen Norge spiller, der vi har lang erfaring, og at Norge også stiller på lag med andre europeiske land for å håndtere flyktningkrisen.

Jeg har lyst til å si noe om rammen dette skjer i, for det er viktig for hvem Norge er og hvordan vi opptrer. Når det gjelder sanksjonene, har det vært viktig for regjeringen at vi gjør det i samarbeid med Norden og Europa. Her har vi EØS, her har vi den økonomien vi er en del av. Når vi skal tenke økonomiske sanksjoner, er det naturlig å tenke det i sammenheng med land som berøres ganske likt som oss.

Når det gjelder det humanitære, vil også det europeiske samarbeidet være viktig, f.eks. prinsippet om kollektiv beskyttelse. Det får betydning om flere land er enige om det, om hovedprinsippene for hvordan vi hjelper Polen, Slovakia, Romania, de landene som er langs grensen, og hvordan man eventuelt kommer fram til en fordelingsnøkkel hvis man skal avlaste disse landene. Temaet diskriminering ved grensene inn til Europa, avhengig av hudfarge osv., ble tatt opp. Det er vi klar over, det tar vi opp med de europeiske landene i samarbeidet vi har der.

Det er også godt å høre i denne debatten at vi har en god og realistisk forståelse av sikkerhet i bredt. Det gjelder selvfølgelig sikkerheten til Norge, vår territorielle sikkerhet, men også den større samfunnssikkerheten, over mot det vi kaller sammensatte hybride trusler, totalforsvaret, kommisjonen som er nedsatt, cyberutfordringen – og mat, som det ble sagt. Dette er et tema vi er opptatt av i regjeringen, at vi nå, i samarbeid med norsk landbruk og jordbruk, skal tenke på hvordan vi produserer i Norge for de behovene vi har, også i en situasjon som endrer seg.

Det er en særskilt rolle knyttet til energi, som ble tatt opp i flere av innleggene, og det merket jeg også for en uke siden i møter med europeiske ledere. Norge assosieres med energi. Som jeg sa, blir nå energi og politikk knyttet veldig tett sammen, og det er ikke rart. I norsk erfaring de siste 50 årene har vi lagt vekt på å skille energi og politikk. Vi produserer og selger vår energi, og vi politiserer den ikke. Vi har et Statens pensjonsfond utland, som er vedtatt med regler her i Stortinget, men som opererer der ute i markedene på en forutsigbar måte. Det krever en klok balanse fra oss.

Vi skal stå ved våre gassleveranser. Men det er ikke til å misforstå: Europas satsing er på fornybar. Det er der de har en stor oppgave. Det ble nevnt Tyskland og deres ambisjoner. Alle land ser at de må opp med fornybarandelen nå når kjernekraft og kull går ned. Det kan bli justeringer i det i den tiden man er i nå, men det er ingen tvil om at det er den veien de går, og der skal også Norge være med. Det er det de ber om. Og det er jo der sammenhengene mellom denne sikkerhetspolitiske krisen og klimapolitikken på sikt får betydning, og det har også betydning hvordan Norge innretter seg i forhold til samarbeidet med Europa. Det med å være forberedt på 55 pst. kutt i 2030 – og alt det har å si for økonomien – får faktisk en stor betydning akkurat her.

Regjeringen er klar over sin rolle og sitt ansvar i utenrikspolitikken. Jeg vektla betydningen av nær kontakt med Stortinget. Jeg er helt enig med representanten Lysbakken i klokskapen i at vi bruker tid. Selv om noen beslutninger må tas raskt, skal vi også ha tid til å tenke grundig igjennom konsekvensene av det som nå skjer. Det er viktig å opptre på en måte som gjør at vi retter innsatsen mot rett sted, der det har effekt, tilpasset, og at det vi gjør, er forankret i våre verdier, at de er tydelige og ikke til å misforstå. Dette er en tid med økt spenning, hvor vi skal unngå misforståelser om hensikter og handlinger. Det er da viktig for et land som Norge at det vi gjør av betydning, skjer sammen med andre. Vi har gode allierte, vi har gode partnere, vi lever i Norden, som nå trekker mer sammen, og etter denne debatten føler jeg at vi har gode spor å jobbe med videre. Jeg understreker hvor alvorlig tiden vi lever i, er, men er styrket av det samholdet vi nå har på tvers av partiene i denne sal.

Tobias Drevland Lund (R) [11:30:56] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke resten av medlemmene i komiteen og komitésekretæren for samarbeidet ved behandlingen av denne saken.

Vi debatterer i dag forslag fra SV om lønnsmoderasjon i staten, der det er foreslått at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at taket for samlet godtgjørelse for ansatte i staten, inkludert eventuelle tillegg og pensjon, ikke skal være på høyere nivå enn de ordningene som til enhver tid gjelder for statsministeren. Vi behandler også forslag fra SV om at Stortinget ber regjeringen innføre et lønnstak for ledere i staten på 15G og lønnsfrys for nåværende ledere med lønninger over dette nivået.

Komiteen hadde planlagt en høring, men høringen ble dessverre avlyst da ingen høringsinstanser meldte seg på.

I komiteens innstilling er de ulike partienes syn godt uttrykt, og jeg legger til grunn at partiene senere vil redegjøre mer om det selv.

Det framsettes i dag fem forslag fra et mindretall. Det har skjedd en inkurie, Rødt skulle stått inne i forslagene nr. 1 og 2 fra SV, så til sammen er det fem forslag fra et mindretall.

Likevel er det viktig å trekke fram at komiteens tilråding her i dag fremmes av en samlet komité når vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget som skal gjennomgå lederlønnssystemet i staten, har lagt fram sin rapport. Det er også viktig at det i komiteens innstilling og merknader som framkommer her, står at «det er tverrpolitisk enighet blant partiene på Stortinget om at det bør vises moderasjon i lønnsutviklingen blant høytlønnede ledere i staten».

Så vil jeg ta for meg Rødts kommentarer til saken som behandles.

Ledere i offentlig sektor er de lønnstakerne i Norge som har hatt aller sterkest lønnsvekst i perioden 1997 til 2020. Det viser konklusjonene til Jørgen Tveit Sandberg i en masteroppgave han leverte hos Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo i 2021, som tar for seg lønnsutviklingen til over 40 000 ledere i offentlig sektor. Lønnsveksten til ledere i offentlig sektor sett under ett generelt var i disse årene på 64 pst.

Det er på høy tid å snu denne utviklingen, for vi vet at forskjellene i Norge er økende. Og ja, vi har over 115 000 barn som vokser opp i fattigdom i dette landet. Toppledere i offentlig administrasjon har i dag en snittlønn på 1,2 mill. kr, kunne vi lese i Dagsavisen 21. februar, og det er 100 000 kr over direktørnivået i det private næringslivet.

Rødt mener at staten ikke kan være lønnsledende. Kutt i lederlønninger i staten vil være et effektivt tiltak for å jevne ut lønnsforskjellene mellom dem som tjener mest og dem som tjener minst i staten, men også for å sende ut et viktig signal om at staten skal ha en lønnspolitikk som er under kontroll, og ikke ute av kontroll. Norge er ikke tjent med at ledere i offentlig sektor skal utvikle seg til en egen lønnsadel, og jeg registrerer at regjeringen i dag – og kudos for det – varsler at utvalget som skal se på de statlige lederlønningene, også skal vurdere tiltak som reduserer lønnsforskjeller. Det vil jeg berømme regjeringen for, men allerede i dag haster det med tiltak som bremser lønnsgaloppen. Derfor foreslår Rødt:

«Stortinget ber regjeringen umiddelbart iverksette lønnsfrys for ledere i staten på Statens lederlønnssystem (SLS) i påvente av fremleggelse av rapporten til utvalget som gjennomgår lederlønn i staten.»

Og la meg minne om at lønnsfrys for ledere i staten er noe også representanter fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har snakket varmt om før stortingsvalget, da de var i opposisjon.

Det er viktig å se på dette med en helhet i statsforvaltningen, statlig eide selskaper og statsforetak, for lønningene i de deleide og statlig eide selskapene og foretakene har skutt i været, og her trengs det også umiddelbare grep. I slutten av februar ble det kjent i media at konsernsjefen i Statkraft f.eks. kan tjene 4,4 mill. kr ved å jobbe i en 50 pst. stilling. Tenk om det hadde vært sånn for alle de andre i arbeidslivet som kjemper år ut og år inn for å få en hel stilling, bl.a. de som jobber i helsesektoren, eller de som jobber i dagligvarebransjen. Men det viser seg dessverre nok en gang at det er stor forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo. Derfor ber Rødt i dag om at

«Stortinget ber regjeringen endre retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel, slik at det legges til grunn at selskaper der staten er majoritetseier, skal følge statens retningslinjer for lederlønn.»

Rødt foreslår også:

«Stortinget ber regjeringen sikre at bruken av variabel lønn og bonusordninger begrenses, samt at størrelsen på pensjonsordninger og sluttvederlag for ledende ansatte på Statens lederlønnssystem (SLS) i staten, foretak og selskaper med statlig eierandel gjennomgås med mål om reduksjoner i samlet godtgjørelse.»

Vi må få kontroll på denne lønnsgaloppen. Med dette tar jeg opp forslagene fra Rødt som referert.

Lene Vågslid (A) [11:36:26] (leiar for komiteen): Dette er ein viktig debatt. Forskjellane i Noreg er store, og dei aukar. Det er ingen tvil om at saka er viktig for Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa. Me har vore tydelege i Hurdalsplattforma på at me vil lage nye retningslinjer for leiarløningar og andre typar godtgjersler i staten.

Det er hyggeleg å få ros frå partiet Raudt, for me har jo sagt i samband med behandlinga av denne saka at me vil oppdatere mandatet til det utvalet som skal levere rapporten sin til sommaren, i ljos av Hurdalsplattforma. Så det er gledeleg å sjå at statsråden allereie i dag har oppdatert mandatet i tråd med det me har sagt.

For regjeringspartia er det viktig at me støttar at system for leiarløningar, lønsnivå og lønsutviklinga til toppleiarar blir sett på og vurdert nøye, akkurat slik statsråden har svart komiteen. Regjeringa har òg varsla at ein vil bruke det statlege eigarskapet for å fremje fellesskapets interesser, for å få moderasjon i leiarløningar og for kraftig å redusere bruken av bonusar i private selskap der staten er heil- eller deleigar. Regjeringspartia er opptekne av at dette skal bidra til å redusere lønsforskjellar i samfunnet. Me har òg ein veldig offensiv næringsminister, som veldig kort tid etter at Arbeidarpartiet og Senterpartiet kom i regjering, sende eit tydeleg brev til 26 selskap der fellesskapet gjennom staten eig aksjar. Det er òg viktig for regjeringspartia at me gjennom normale prosessar og innanfor rammene til aksjelova vil arbeide med å fremje moderasjon i leiarlønsoppgjer i selskap der staten er ein eigar. Staten forvaltar eigarskapet i 71 bedrifter som har ein samla verdi på nærmare 900 mrd. kr. Det statlege eigarskapet er fellesskapet sitt, og aksjane til folket må forvaltast på ein skikkeleg måte. Eg er glad for at regjeringa er i gang med å utarbeide ei ny eigarskapsmelding, og der kjem ein til å kome tilbake til fleire konkrete tiltak for korleis ein kan bidra til moderasjon i leiarlønsutviklinga.

Eg vil òg vise til statsrådens svarbrev, der det kjem fram at løn i staten, som er ein del av det statlege tariffområdet, blir fastsett med heimel i hovudtariffavtala og dessutan sentrale og lokale særavtaler. Det er eit poeng i debatten at i alle fall eit fleirtal i komiteen er oppteke av å minne om at det ikkje er éin part i slike forhandlingar, og det er heller ikkje aktuelt for eit fleirtal i komiteen å støtte forslag som grip inn i lønsforhandlingane til partane.

Det er eit forslag som omhandlar pensjon. Der har me òg fått svar frå statsråden, som viser til at maksimalt oppteningsgrunnlag for alderspensjon allereie er på 12G.

Det går heller ikkje å diskutere utfordringar med leiarløn utan å snakke om helseføretak. Det har me vist til i innstillinga. Me har ein helseminister og ei regjering som er opptekne av at det skal visast moderasjon her. Me kan ikkje ha det slik at helsesektoren skal vere lønsleiande. Me meiner at lønsutviklinga blant toppleiarar i helseføretaka òg må vurderast på ein heilskapleg måte, at rekrutteringsomsyn må sjåast opp mot andre omsyn, og at ein må gjere vurderingar som omhandlar handlingsrom ut over løn, for å gjere stillingane attraktive.

Heilt til slutt er eg glad for at det er ein samla komité som ønskjer at regjeringa skal kome tilbake til Stortinget på eigna måte når utvalet som ser på leiarlønningar i staten, har levert rapporten sin.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:41:09]: Det er nesten litt surrealistisk å diskutere lederlønninger i staten etter den innledningen vi hadde på dagen i dag, men det er nå engang sånn det er. Lederlønninger i staten engasjerer, og jeg er glad for den brede enigheten som er i komiteen, og som har vist seg i merknadene.

Solberg-regjeringen nedsatte i mars 2021 et utvalg som skal gjennomgå lederlønnssystemet i staten, og utvalget skal som sagt levere sin rapport i juni i år. Derfor mener vi i Høyre at det er helt prematurt å behandle spørsmålet om lønnsmoderasjon for ledere i staten nå, og vi fremmet derfor forslag i komiteen om at regjeringen skal komme tilbake til saken når utvalget har lagt fram sin rapport.

Høyre er enig med statsråden, som i sitt svar til komiteen viser til at lønn i staten, som er en del av det statlige tariffområdet, fastsettes med hjemmel i hovedtariffavtalen samt sentrale og lokale særavtaler. Dette er framforhandlede avtaler, hvor staten er en av flere parter. Jeg er glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringens vurdering av at det følgelig ikke er mulig for staten ensidig å sette et tak for godtgjørelser for statens ansatte som lønnes etter disse avtalene, og at flertallet heller ikke vil støtte forslag som griper inn i partenes lønnsforhandlinger.

Innenfor det statlige tariffområdet er det ca. 200 toppledere og virksomhetsledere, hvorav ca. 90 lønnes etter hovedtariffavtalen og resten er på statens lederlønnssystem. Det er Kommunal- og distriktsdepartementet som fastsetter retningslinjene for statens lederlønnssystem. Per nå er maksimal lønn 2 mill. kr, og denne grensen har ikke vært justert siden 2015. Toppledere som ikke er på statens lederlønnssystem, lønnes etter hovedtariffavtalen. Høyre vil ikke på noen måte pålegge staten et ensidig tiltak knyttet til de toppledere som avlønnes etter hovedtariffavtalen, som altså er framforhandlet mellom partene i arbeidslivet. Vi ser fram til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget som skal gjennomgå lederlønnssystemet i staten, har lagt fram sin rapport.

I tillegg til det representanten Vågslid sa om mandatendringen, har jeg bare lyst til å si at utvalget skal vurdere både lønnsmodell, retningslinjer og praktisering, og som en del av dette arbeidet skal utvalget sammenlikne grupper i både privat og offentlig sektor. Mandatet ble også etablert i samarbeid med hovedsammenslutningen, og de er også referansegruppe for utvalget.

Grete Wold (SV) [11:44:05]: Store økonomiske forskjeller er gift for et samfunn. Nettopp derfor er det viktig at staten og våre offentlig eide foretak går foran som gode eksempler i lønnspolitikken. Vi ser at noen trekker uforholdsmessig mye ifra i samfunnet i dag, og det bidrar til en ulikhet vi ikke har hatt i Norge tidligere. De fleste av oss liker å framstille Norge som et land med små forskjeller, og vi understreker betydningen av nettopp det. Det er et bilde som holder på å slå alvorlige sprekker. Når vi i staten ser en voldsom vekst i antall ledere på kort tid, og at deres goder og lønnsnivå i forvaltning og statseide selskaper ligger skyhøyt, ja, da må vi ta politiske grep. Tydelige signaler må sendes. Regjeringen har også adressert dette problemet, som har vært nevnt herfra i dag, og vi forventer at man tar et oppgjør med denne ukulturen raskt.

Jeg slutter meg til rosen som er blitt gitt av det arbeidet som er påbegynt, og jeg håper at vi nettopp får et oppgjør med den kulturen der ledere i statlige virksomheter og departementer kan tjene mer – ja, mye mer – enn det statsministeren, som tross alt har det øverste ansvaret, gjør. Det er få jobber som krever større ansvar, behov for kompetanse, arbeidskapasitet og ikke minst vilje til å ta krevende avgjørelser enn den statsministeren i et land har. Det er derfor rimelig at denne jobben lønnes helt på topp i lønnsstigen.

Men det er ikke det vi ser. Rekordmange har nå høyere lønn enn statsministeren. For fem år siden var dette antallet ca. 100, men tallet på dem med høyere inntekt enn landets øverste leder har nå passert 300. Det viser en utvikling hvor vi får topptunge strukturer med stadig flere direktører for å løse våre statlige fellesoppgaver. Når disse i tillegg har hatt en lønnsutvikling uten sidestykke, framstår det helt uforståelig for dem som jobber minst like mye, som har et stort ansvar både for folk og for midler, men som får en brøkdel av disse millionlønningene inn på konto hver måned.

Vi er nå i utgangen av en pandemi hvor vi har blitt smertelig klar over hvor mange samfunnskritiske oppgaver vi må løse, og ikke minst hvilket lønnsnivå de fleste av de jobbene faktisk ligger på. Da er det umusikalsk at stadig flere ledere på fellesskapets midler har fastlønn, bonuser og pensjonsordninger verdt millioner. Vi trenger dyktige ledere for å lede våre innovative store virksomheter, men SV er overbevist om at vi kan rekruttere disse på et langt lavere lønnsnivå enn det vi ser i dag. Dette er sløseri med offentlige midler.

SV fremmer derfor dette representantforslaget, og vi hadde håpet på støtte fra litt flere partier for at ingen skal tjene mer enn landets statsminister, vår øverste leder. Samtidig setter vi pris på at det er satt i gang et arbeid, men vi kan allikevel allerede nå sende ut helt tydelige signaler om hva vi som politikere ønsker.

Med dette vil jeg ta opp de forslag som foreligger fra SV.

Heidi Greni (Sp) [11:47:31]: Et av kjennetegnene ved det norske samfunnet og norsk arbeidsliv, og en av grunnene til at vi har hatt små forskjeller mellom folk i Norge, er at vi har hatt små forskjeller i lønn sammenlignet med de fleste andre land.

De siste tiårene har vi derimot sett at det har vært en økning i lønnsspennet også her i Norge. Avstanden mellom de med de laveste og de med de høyeste månedslønningene er blitt betydelig større, og det før vi tar hensyn til bonus- og ulike avlønningsordninger utover den ordinære lønnen. I 2017 var månedslønnen til de 10 pst. best betalte 3,5 ganger så stor som gjennomsnittslønnen til de 10 pst. dårligst betalte. For 20 år siden var dette forholdstallet 2,8. Denne utviklingen er uheldig.

For Senterpartiet er det derfor ingen tvil om at vi må ta grep for å redusere lønnsforskjellene i Norge. Det er helt avgjørende at vi klarer å snu denne utviklingen dersom vi skal klare å opprettholde et samfunn med høy tillit og små forskjeller mellom folk. Derfor har regjeringen allerede gjennomført og varslet en rekke grep mot høye lederlønninger i staten. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har vært tydelige på at vi vil bruke det statlige eierskapet vårt til å fremme fellesskapets interesser, bl.a. gjennom moderasjon av lederlønninger.

Allerede i høst sendte derfor kommunal- og distriktsministeren brev om regjeringens syn på lønnspolitikk til styrelederne i 26 selskaper der fellesskapet gjennom staten er aksjeeier. Arbeidet må selvsagt gjøres gjennom normale prosesser og innenfor aksjelovens rammer, men et tydelig signal om at den nye regjeringen har en klar ambisjon om å fremme moderasjon i lederlønnsoppgjør, er viktig.

I sitt svarbrev til komiteen har ministeren vært tydelig på at regjeringen fokuserer på lederlønninger i offentlig sektor, noe som ble tydeliggjort ved at noe av det første finansminister Trygve Slagsvold Vedum gjorde tilbake i oktober, var å varsle lønnsfrys for ledere i det statlige tariffområdet. Det er gode signaler fra regjeringen og står i skarp kontrast til den forrige regjeringens holdning til statlige lederlønninger.

Arbeidet med å lage nye retningslinjer for lederlønninger og andre godtgjørelser i staten er godt i gang. Utvalget som skal gjennomgå lederlønninger, skal ferdigstille arbeidet sitt i juni, og regjeringen har varslet en ny eierskapsmelding for de 71 bedriftene staten eier. Her vil lederlønninger og særlig bruk av bonuser være sentrale temaer. Stortinget vil med dette i nærmeste framtid få en god mulighet til å ta gode og gjennomtenkte grep for å redusere lønnsforskjellene i Norge.

Hvis man ser de varslede grepene fra regjeringen i sammenheng med Senterpartiets og Arbeiderpartiets tydelige mål om at lederlønnsutviklingen i offentlig sektor ikke skal overskride det som er gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet, vil det utgjøre en kraftig pakke med treffsikre tiltak. Både styringssignalene som allerede er gitt, og uttalelser fra finansministeren, viser at dette er et område regjeringen vil prioritere.

Senterpartiet og Arbeiderpartiets politiske prosjekt handler om å redusere forskjeller mellom folk, både sosialt og geografisk. Vi skal gjøre hverdagen enklere for sykepleieren på Finse og vaktmesteren på Furuset. Og da er det rett, viktig og nødvendig at regjeringen bruker flere av de virkemidlene man har i den statlige lønnspolitikken, til å redusere – ikke øke – forskjellene i Norge.

Jeg er glad for at det er enighet i komiteen om at vi skal komme tilbake til denne saken når utvalget har lagt fram sitt arbeid.

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:51:35]: La meg innledningsvis få slå fast at lederlønnsutviklingen i staten skal følge den ordinære lønnsutviklingen i samfunnet. Enkelte år har dette dessverre ikke vært tilfellet. Det er derfor viktig å følge utviklingen nøye og sette inn tiltak når det er nødvendig. Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen vil lage nye retningslinjer for lederlønninger og andre typer godtgjøringer for ledere i staten. Vi vil også ha søkelys på tiltak som bidrar til reduserte lønnsforskjeller.

Jeg har merket meg diskusjonen om hvorvidt det skal settes et generelt tak på samlet godtgjørelse for ansatte i staten. Jeg må understreke, som også andre har vært inne på, at lønn i staten fastsettes med hjemmel i hovedtariffavtalen samt i sentrale og lokale særavtaler.

Det er i underkant av 200 toppledere i staten, hvor om lag 90 lønnes etter hovedtariffavtalen. Ved reguleringer av hovedtariffavtalen regulerer man også lønns- og ansettelsesvilkårene for disse lederne. Dette er framforhandlede avtaler der staten er en av flere parter, og det er selvsagt ikke mulig for staten ensidig å sette tak på godtgjørelser for statens ansatte som lønnes etter disse avtalene.

Det er ikke hjemmel til å gi ledere i det statlige tariffområdet skjulte goder ut over oppgitt lønn, og maksimalt opptjeningsgrunnlag for alderspensjon er 12G. Dette opptjeningsgrunnlaget er det samme som for andre ansatte i staten.

I premissene for representantforslaget omtales statsforetak og heleide statlige selskaper. Jeg minner da om at helseforetakene, statsforetak og statlig eide selskaper ikke er en del av det statlige tariffområdet. Det er Nærings- og fiskeridepartementet som har utarbeidet retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel. Arbeidsgiveransvaret for ledere i kommunal sektor ligger selvsagt hos kommunene.

I mars 2021 ble det, som nevnt i debatten, nedsatt et utvalg som skal gjennomgå lederlønnene i staten. Utvalget skal foreta en gjennomgang av lederlønnssystemet og vurdere styrker og svakheter ved dagens retningslinjer og praktiseringen av systemet. Mandatet er drøftet med hovedsammenslutningene i staten, som også utgjør referansegruppe for utvalget.

I lys av regjeringsplattformen har vi nå gitt lederlønnsutvalget et utvidet mandat. Utvalget skal også fremme forslag til hvordan statens lederlønnssystem kan bidra til reduserte lønnsforskjeller. I påvente av utvalgets konklusjoner og anbefalinger er det ikke hensiktsmessig å fryse lønningene på lederlønnssystemet utover det som allerede ligger inne i gjeldende retningslinjer.

Statens lederlønnssystem baserer seg på en avtale med hovedsammenslutningene. De topplederne som ikke er i det systemet, får sin lønnsutvikling i tråd med hovedtariffavtalen. Jeg vil derfor gå i dialog med hovedsammenslutningene om videre oppfølging når lederlønnsutvalgets rapport foreligger.

Lønnsforhandlingsmodellen og gjennomføringen av oppgjørene bygger på at lønnsveksten må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor kan leve med over tid. Denne modellen omtaler vi i dagligtale som frontfagsmodellen. Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten i konkurranseutsatte virksomheter skal gjelde som en norm for øvrige forhandlingsområder. Statlige ledere er på lik linje med statlige ansatte også en del av denne modellen. Den norske modellen og tankesettet rundt frontfagsmodellen har tjent landet godt.

Jeg vil derfor senere i vår sende brev til alle departementene der det kommer tydelig fram at lønnsjusteringene i år for de som er i lederlønnssystemet, og andre toppledere, skal ligge innenfor frontfagsrammen.

I tråd med komiteens innstilling vil regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget som skal gjennomgå lederlønnssystemet i staten, har lagt fram sin rapport.

Anne Kristine Linnestad (H) [12:03:01] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid. Det er en samlet komité som anerkjenner behovet for en registreringsordning for statstilsattes verv og økonomiske interesser.

I proposisjonen blir det pekt på at befolkningen i Norge har høy tillit til statsforvaltningen, og reglene i habilitetsloven skal i utgangspunktet være tilstrekkelige for å sikre at de som forbereder saker og gjør vedtak i forvaltningen, ikke er inhabile. Samtidig er det ikke usannsynlig at de tilsattes verv, økonomiske interesser og investeringer kan føre til bindinger eller særinteresser som kan tenkes å medføre en interesse- eller lojalitetskonflikt mellom den tilsattes private engasjement og interessene til virksomheten.

Tilliten til statsforvaltningen og det enkelte forvaltningsorgan vil kunne bli påvirket av om de tilsatte blir oppfattet å ha bindinger eller særinteresser grunnet i økonomiske interesser, verv, ekstraarbeid osv.

Departementet har tidligere utarbeidet og sendt på høring et forslag til sentrale retningslinjer for en registreringsordning for statsansattes verv og økonomiske interesser. Forslaget var en del av oppfølgingen av to anmodningsvedtak. Departementet kom til at en mulig registreringsordning ikke bør avgrenses til departementsråder, men også gjelde for andre ansatte i staten, og fremmet derfor dette i høringen. I utgangspunktet ble forslaget til en registreringsordning for statsansattes verv og økonomiske interesser laget som retningslinjer virksomhetene kunne velge å innføre ut fra styringsretten til arbeidsgiver.

Flertallet i komiteen påpeker at endringene i statsansatteloven skal gi et tilstrekkelig rettslig grunnlag for at virksomheter i staten skal kunne pålegge ansatte i bestemte stillinger å registrere vervene sine og de økonomiske interessene de har, mens et mindretall mener at registreringsplikten må gjelde alle ansatte i staten.

Lovendringen er viktig for å hindre og forebygge interessekonflikter, og komiteen mener at lovendringene vil bidra til mer åpenhet, transparens og tillit til staten. Lovforslaget vil gi virksomheter i staten et tilstrekkelig rettslig grunnlag for å kunne pålegge tilsatte i bestemte stillinger å registrere vervene sine og de økonomiske interessene de har, men det er hver enkelt virksomhet som må vurdere om det er nødvendig å innføre en registreringsordning og i så fall hvilke stillinger som skal pålegges registreringsplikt.

Lene Vågslid (A) [12:05:43] (leiar i komiteen): Tusen takk til saksordføraren for eit godt innlegg. Det er eigentleg ikkje så veldig mykje å leggje til, me er einige i saka. Lovendringa me behandlar i dag, er m.a. eit resultat av at den førre regjeringa fylgde opp eit vedtak i Stortinget basert på eit forslag frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV, og det er jo fint å nemne at me no ser igjen arbeid frå førre periode.

I saker som handlar om registreringsordningar, er Arbeidarpartiet, som veldig mange andre parti, trur eg, veldig oppteke av personvernspørsmål, og eg har lyst til å lyfte fram det som òg står i innstillinga, at norsk regelverk og òg EUs personvernforordning er veldig tydelege når det gjeld sletting av registrerte personopplysningar. Eg har lyst til å nemne det, for det har vore både engasjement og spørsmål knytte til det, og eg viser vidare til det som er omtalt i innstillinga.

Det er òg viktig å merke seg at denne lovproposisjonen føreset at Kommunal- og distriktsdepartementet gjev nærare retningslinjer for ordninga. Når det gjeld høyringsrundane òg, som saksordføraren var inne på, legg me i Arbeidarpartiet og Senterpartiet til grunn at overordna departement fylgjer opp verksemdene og verksemdsleiarane sitt arbeid med registreringsordninga gjennom etatsstyringa for rett og slett å sikre ei god vurdering av behovet og ei eventuell innføring av ordninga i den enkelte verksemda.

Heidi Greni (Sp) [12:07:47]: Kommunal- og distriktsdepartementet foreslår i proposisjonen å ta inn en lovhjemmel for å kunne etablere en registreringsordning for statsansattes verv og økonomiske interesser. Dette er en oppfølging av et anmodningsvedtak fra 12. april 2016, der Stortinget ber regjeringen vurdere om tilsvarende regler som gjelder for registrering av regjeringsmedlemmers økonomiske interesser, også bør gjelde for departementsråder.

Departementet har kommet fram til at registreringsordningen ikke bør begrenses til departementsråder, men også gjelde for andre i staten. Det er vi veldig tilfreds med.

Lovhjemmelen skal gi et tilstrekkelig rettslig grunnlag for at virksomheter i staten skal kunne pålegge ansatte i bestemte stillinger å registrere vervene sine og de økonomiske interessene de har. Formålet med forslaget er å forebygge interessekonflikter i statsforvaltningen og gjennom åpenhet om vervene og de økonomiske interessene til de ansatte bevare og øke tilliten til statsforvaltningen i Norge.

Tillit er og vil alltid være avhengig av åpenhet. I proposisjonen har regjeringen lagt vekt på å balansere følgende hensyn:

• sikre at vi både i dag og i framtiden har høy tillit til forvaltningen i Norge

• forebygge interessekonflikter i statsforvaltningen

• sikre åpenhet i statsforvaltningen

• samtidig ta hensyn til retten statsansatte har til privatliv

Jeg mener det er viktig at medieorganisasjoner og fagforeningene involveres i utarbeidelse av retningslinjene som vil følge av denne lovendringen.

Som det også blir slått fast i proposisjonen, har folk i Norge i dag heldigvis stor tillit til statsforvaltningen. Dette er helt avgjørende. Folks vilje til å betale skatt og til å være en del av og bidra til felleskapet er basert på at fellesskapets interesser forvaltes på en god måte. Noe av det aller viktigste norske folkevalgte skal gjøre, er å bidra til at tilliten mellom folk og tilliten som folk har til staten, opprettholdes. Uten å bevare tilliten klarer vi heller ikke å ta vare på velferdsstaten i framtiden.

Senterpartiet mener de ulike hensynene er godt balansert i forslaget, og jeg er glad for at et klart flertall i komiteen står sammen om det sentrale i innstillingen i denne saken.

Grete Wold (SV) [12:10:39]: Betydningen av tillit kan ikke overvurderes. Høy grad av tillit mellom forvaltning og befolkning er noe av det som kjennetegner vårt samfunn, og det gir oss handlingsrom og ikke minst utviklingsmuligheter. Det er viktig at denne ikke reduseres, og det er det alltid en fare for om man ikke har lovverk og en praksis som sikrer innsyn, åpenhet og kontrollmuligheter. Den foreslåtte endringen i dette lovverket er derfor velkommen fra SVs side. Behovet for å kunne registrere og få en oversikt over lederes og nøkkelpersoners verv og økonomiske interesser er grunnleggende for nettopp å sikre en sånn tillit til forvaltningen. Lovendringen er viktig. Den vil kunne forebygge interessekonflikter som kan påvirke avgjørelser i forvaltningen, og vi støtter selvfølgelig derfor representantforslaget. Så må dette ses opp mot og vurderes sammen med fagforeningene, slik at det ikke medfører uforholdsmessig inngripen i personvernet og privatlivet for den enkelte ansatte.

SV vil dog kommentere en begrensning i forslaget, nemlig at alle virksomheter selv skal vurdere behovet for en slik registreringsordning. SV mener det vil kunne gi en redusert effekt og ikke skape den grad av tillit som vi ønsker og er avhengige av. En bedre ordning vil derfor være om man pålegger alle personer i nøkkelposisjoner, ikke alle ansatte, å registrere verv og økonomiske interesser. Da vil ikke den enkelte virksomheten, gjerne da ved ledere som selv burde registrere bindingene sine, kunne velge dette bort. SV fremmer derfor et forslag om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et lovforslag som pålegger hele statsforvaltningen å etablere en slik registreringsordning. Et felles register som omfatter både ledere og også andre som har sentrale roller og oppgaver i forvaltningen, bør etableres. Kun ved å ha en generell ordning, en forventning om at det gjelder alle som kan ha interesser i tillegg til myndighet, der det kan komme i strid, kan nødvendig åpenhet sikres. Som Norsk Journalistlag skriver i sitt innspill til saken, er det viktig med et sentralt, åpent og søkbart register for disse opplysningene, slik det er for andre myndighetspersoner.

SV støtter intensjonen med forslaget, men fremmer også mindretallsforslag og opprettholder det.

Tobias Drevland Lund (R) [12:13:09]: Rødt er opptatt av å styrke åpenheten i forvaltningen. Vi er opptatt av å utvide folkestyret og gi det mer åpenhet og demokrati, slik at allmennheten sikres innsyn og bedre kontroll over forvaltningen. Allmennhetens innsyn i interessene til ansatte i statlige virksomheter kan være en viktig del av den åpenheten, og vi imøteser derfor en lovhjemmel for å gi statlige virksomheter mulighet og plikt til å utøve denne typen registrering.

Samtidig er Rødt opptatt av at det samfunnsmessige behovet for en slik registrering må veies nøye mot den enkelte ansattes krav på privatliv og personvern. Avveiinger rundt hvilke ansatte som skal registreres, og dermed hvilke interesser som skal registreres, bør ikke skje på virksomhetsnivå. Jeg er redd for at en slik ordning vil skape for store variasjoner i registreringen, og at en slik tilfeldig datainnsamling ikke vil gi et riktig bilde av interessesituasjonen.

Rødt vil støtte Norsk Journalistlags innspill til denne saken, om at et samlet register er å foretrekke framfor stedlige registre tilknyttet hver enkelt virksomhet.

Rødt viser også til Norsk Tjenestemannslags innspill, der de støtter registreringsplikt av økonomiske interesser, men samtidig mener at en slik ordning er en svært alvorlig inngripen i ansattes privatliv, og at en avgrensning av hvem som kan omfattes av en registreringsordning, må komme klart fram i lovteksten.

Til slutt vil jeg vise til mindretallsforslaget fra Rødt og SV.

Statsråd Bjørn Arild Gram (Sp) [12:14:59]: Det er av stor viktighet å forebygge interessekonflikter i statsforvaltningen og slik sikre tillit. Den foreslåtte bestemmelsen i statsansatteloven gir virksomhetene i staten rettslig grunnlag for å registrere verv og økonomiske interesser til ansatte i bestemte stillinger. Registrering kan bare skje der det er nødvendig sett hen til virksomhetens ansvars- og arbeidsområder og den ansattes stilling eller funksjon. I all hovedsak vil de som omfattes av registreringsordningen, være virksomhetsledere eller medlemmer av en ledergruppe, men i enkelte tilfeller også ansatte på saksbehandlernivå. Forslaget følger med dette også opp to anmodningsvedtak.

Virksomhetene i staten er ulike. De har ulik størrelse og varierende oppgaver og ansvar. Derfor vil det også være ulikt hvilken risiko det er for at ansatte kan oppleve interessekonflikter, og hvilket behov virksomhetene har for å registrere dem. Det er virksomhetene selv som kjenner godt nok til det ansvaret og de oppgavene de ansatte har. Forslaget går derfor ut på at det er virksomhetene selv som skal vurdere om det for dem er nødvendig å registrere vervene eller de økonomiske interessene til enkelte ansatte, og i så fall hvilke stillinger som skal omfattes av denne ordningen. Dette er den løsningen som er mest treffsikker, og sikrer samtidig at registreringen bare skjer i de tilfellene hvor det er nødvendig. Lovhjemmelen og retningslinjene vil samlet skape en ordning som sikrer at vervene og de økonomiske interessene til de ansatte registreres der det er nødvendig, og samtidig ivaretar hensynet til personvernet til de ansatte.

Like tilfeller skal behandles mest mulig likt. Kommunal- og distriktsdepartementet skal derfor gi retningslinjer for gjennomføringen av registreringsordningene i virksomhetene. Retningslinjene skal gi veiledning om hvilke momenter det bør legges vekt på ved vurderingen av når det er nødvendig å pålegge en registreringsplikt, og hva den skal omfatte. Retningslinjene skal også gi veiledning om enkelte personvernbestemmelser. I tråd med komiteens merknader vil regjeringen involvere både fagforeningene og medieorganisasjonene i utarbeidelsen av retningslinjene.

Heidi Greni (Sp) [12:18:15] (ordfører for saken): Meldingen vi behandler i dag, er den tredje i rekken av framoverskuende stortingsmeldinger som har erstattet det som før var behandling av Sametingets årsmelding. Meldingen ble lagt fram av Solberg-regjeringen i juni 2021 og har næringsgrunnlaget for levende samiske lokalsamfunn som hovedtema.

Telemarksforsknings Regional analyse for Samisk område 2020 viser en folketallsnedgang i samiske områder de siste ti årene. Analysen slår fast at fraflytting og folketallsnedgang i disse områdene er en av de største truslene mot bevaring av samisk språk, kultur og levemåte.

Derfor er jeg glad for at en samlet komité slår fast at en aktiv distriktspolitikk er viktig for å styrke og utvikle samiske samfunn og samiske arbeidsplasser. Et desentralisert utdanningstilbud, fokus på de nære tjenestene, som skole, barnehage og fritidstilbud, og en aktiv næringspolitikk er viktig for å sikre levende lokalsamfunn også i de samiske områdene.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har varslet en ny kurs i distriktspolitikken, med styrking av kommuneøkonomien, styrking av virkemiddelapparatet, bygdevekstavtaler og krav om at distriktspolitiske hensyn skal være gjennomgående i all offentlig forvaltning. Sentraliseringen må stoppes, og det skal legges til rette for næringsutvikling i hele landet, med særlig oppmerksomhet på kommuner med befolkningsnedgang.

Reindriften er en av bærebjelkene i samisk kulturbevaring. Regjeringen er tydelig på at vi skal utvikle reindriften med et tredelt mål om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft, samt legge til rette for økt verdiskaping knyttet til reindriften gjennom videreforedling av reinkjøtt, kulturformidling og turisme basert på reindrift.

En mer aktiv distriktspolitikk på alle områder vil være avgjørende for å ivareta samisk kultur i årene framover.

Manglende bredbåndskapasitet er en annen utfordring i områder med samisk bosetting. Hurdalsplattformen slår fast at vi skal sikre alle husstander der det bor fastboende, tilgang til høyhastighetsbredbånd innen 2025. Det er en forutsetning for språkundervisning for dem som er avhengig av fjernundervisning, og mange samer bor spredt utenfor det samiske forvaltningsområdet.

Alle de samiske språkene er på UNESCOs liste over truede språk. Sørsamisk og lulesamisk er svært truet. Derfor er oppfølging av NOU-en Hjertespråket helt avgjørende. Vi må gjøre noe med mangelen på læremidler, og ikke minst er mangelen på språklærere helt prekær. Jeg er derfor glad for at det nå satses på desentralisert utdanning, og at regjeringen varsler at neste års stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv vil ha kompetansebygging som hovedtema. Meldingen vil selvsagt bli utarbeidet i nær dialog med Sametinget.

Terje Sørvik (A) [12:21:26]: Næringsutvikling og samfunnsutvikling hører sammen, særlig i distriktene. For å utnytte naturressursene er det avgjørende at vi legger til rette for god samfunnsutvikling i alle deler av landet. Meldingen viser at de samiske områdene, i likhet med andre distriktsområder, har store utfordringer med fraflytting og befolkningsnedgang. De siste års sentraliserende politikk har også her gitt store utslag.

Et aktivt næringsliv er avgjørende for levedyktige samiske samfunn. En tydelig distriktspolitikk med tiltak for å skape bolyst, fokus på de nære tjenestene, som barnehage, skole, helse og fritidstilbud, er viktig for å styrke samiske samfunn og samiske arbeidsplasser.

Regjeringen er tydelig på at distriktspolitikken må forsterkes og fornyes, og at det skal føres en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele landet, der by og land går hand i hand. Det vil svare direkte på utfordringene i meldingen.

Reindriften er den klart ledende næringen i samiske områder. Den er avgjørende også for det samiske språket og kulturen. Hurdalsplattformen er tydelig på at vi skal gjennomføre et krafttak for samiske språk og et nasjonalt samisk kulturløft. Vi skal bidra til å utdanne flere samisktalende lærere, førskolelærere og helsearbeidere og sikre nok samiske læremidler av tilfredsstillende kvalitet.

Det jobbes nå med ny opplæringslov, hvor de samiske utfordringene vil få god oppmerksomhet. Den loven blir viktig for å sikre gode rammer for arbeidet i kommunene med språkopplæring.

Den samiske kulturen og kulturminner er også viktig i identitetsbyggingen. Det har i senere tid vært svært gledelig å se den samiske kulturen presenteres i stadig nye uttrykksformer. Det er veldig bra at samiske kulturskatter føres tilbake dit de hører hjemme. Vi har sett eksempler på det også nylig, etter at viktige historiske kulturskatter bringes tilbake etter flere hundre år i utlendighet. De samiske museene er viktige i bevaringen og formidlingen av den samiske kulturarven og er en arena for overføring av tradisjonell kunnskap.

Jeg vil igjen benytte anledningen til å gratulere det sørsamiske museet Saemien Sitje på Snåsa med sitt nye bygg, som er klart for å ta imot publikum i løpet av kort tid.

Det å ha ansvar for en urbefolkning er en berikelse, men også en stor forpliktelse. Norge skal være et foregangsland for urfolks rettigheter.

Anne Kristine Linnestad (H) [12:24:35]: Meld. St. nr. 37 for 2021–2022 er, som saksordføreren sa, den tredje i rekken av framoverskuende stortingsmeldinger om samiske forhold, og årets melding konsentrerer seg helt riktig om næringsgrunnlag for levende samiske lokalsamfunn.

Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer, og begge folkene har samme rett til og krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Det språklige, kulturelle og samfunnsmessige mangfoldet er en berikelse for landet, og det er viktig å bevare og videreutvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv som en del av Norges felles kulturarv. Primærnæringer som reindrift, fiske og utmarksnæringer er viktige språk- og kulturbærere og har en sentral plass i de samiske områdene, men de samiske samfunnene trenger flere ben å stå på.

En bred næringssammensetning og et større mangfold av arbeidsplasser bidrar til økt verdiskaping, kreativitet, skaperkraft og kunnskap, og et variert næringsliv med et vidt spekter av yrkesvalg vil kunne bidra til at flere unge flytter tilbake til sine samiske hjemkommuner etter endt utdanning. Det er mange voksne som trenger ny kompetanse, etter- eller videreutdanning, og disse er ofte i arbeid eller har familie. Disse innbyggerne har begrenset mulighet til å studere på heltid på en campus, særlig dersom campus er lokalisert i sentrale områder. I proposisjonen pekes det også på at unge som flytter for å ta høyere utdanning, i liten grad flytter tilbake til hjemstedet.

Derfor mener Høyre at desentraliserte og fleksible utdanninger er et viktig tilbud for både unge og voksne i distriktene. Ett av tiltakene for å nå dette er å sikre et fullverdig samisk utdanningstilbud. Regjeringen Solberg la fram en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning, og Høyre forutsetter at regjeringen Støre fortsetter å følge opp denne strategien. Sammen med Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt ber vi regjeringen lage en plan for å videreutvikle desentraliserte utdanninger innenfor ulike fag og samfunnsområder i de ulike samiske områdene, og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte.

Med det tar jeg opp det forslaget Høyre er en del av.

Grete Wold (SV) [12:27:12]: Meldingen vi skal behandle i dag, er viktig. Den er viktig for oss alle. Et samfunn er sterkt når vi har mange bein å stå på, og når vi har et mangfold og en respekt for vår historie og vår felles kultur. Det samiske språket, kulturen og det samfunnsmessige mangfoldet er en berikelse for landet, noe vi ikke alltid har verdsatt. Dermed har vi som nasjon et stort ansvar for å bevare og videreutvikle det. Men dette kan ikke gjøres uten aktiv medvirkning og på det samiske folkets og Sametingets premisser. Det er derfor viktig og avgjørende at de har hatt en sentral plass i utarbeidelsen av dette store dokumentet.

Alle gode intensjoner, tiltak og planer krever reell satsing på flere områder. SV viser derfor til sitt alternative budsjett, hvor samiske formål er tilgodesett med 38,5 mill. kr, noe som ville vært vel og godt anvendte midler i dagens situasjon. For å lykkes med dette arbeidet vil en betydelig satsing på det samiske språket, slik at vi sikrer tilstrekkelig språkkompetanse, være helt nødvendig. Tilbakemeldinger fra samiske områder viser at dette ikke er tilstrekkelig ivaretatt i dag, og det vil kreve handling. SV vil derfor understreke behovet for å utvikle desentraliserte utdanningsmuligheter innenfor fag og samfunnsområder, deriblant det samiske språket. I dette arbeidet er det viktig at det gjøres i tråd med de kompetansebehov som samfunnet signaliserer.

Det er gledelig at meldingen tar opp i seg Sametingets prioriteringer i næringsutviklingen, og at man spesielt vil trekke fram ungdom og kvinner i det videre arbeidet. Næringsutviklingen er avhengig av de tradisjonelle næringene, og reindrift er grunnsteinen i dette arbeidet, men ny utvikling, med nye krefter som ser framtidens muligheter, vil være helt avgjørende for suksess inn i framtiden.

Meldingen tar opp i seg en bred beskrivelse av samisk næring og kultur, og man ser også dette i en sammenheng. Urbefolkningens kultur og særegenhet framholdes som en ressurs inn i mindre næringer, som kunst og kultur, men også med tanke på mulighetene i reiselivsnæringen. I dette vil utbyggingen av digital infrastruktur i hele landet være viktig. Det vil kunne gi muligheter på mindre steder, noe som igjen vil sikre et befolkningsgrunnlag og arbeidsplasser for flere.

Vi kan ikke si noe om dette fagområdet uten å nevne naturressurser – naturens betydning for urbefolkningen. Når det gjelder forvaltningen av natur i vindkraft, gruvedrift og andre kilder, må vi lytte til alle meninger og tanker, slik at det samiske folkets røst blir hørt på lik linje med andre interesser.

SV står også bak forslaget om en prosess for å reetablere et krisesentertilbud i disse områdene – et avgjørende og viktig tilbud.

Meldingen må følges opp, og vi ser fram til at dette tas videre. Jeg vil med det ta opp de forslag som SV er en del av.

Tobias Drevland Lund (R) [12:30:23]: Jeg er glad for at vi har denne saken til behandling her i dag. Det samiske folks historie er en historie om kamp for likebehandling, og den historien er ikke over, selv om vi hele tiden tar noen skritt i riktig retning.

Deler av den samiske befolkningen kjemper kamper som ikke er like synlige og definerte som temaene i stortingsmeldingen vi behandler her i dag. Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem – et samfunnsproblem vi må løse hvis vi alle skal kunne leve et likestilt og fritt liv her i Norge.

NRK Troms og Finnmark skrev tirsdag denne uken om kvinner, menn og barn i Karasjok og Kautokeino som må reise over 200 km til Hammerfest for å få krisehjelp når de trenger det. Slik har det vært etter at krisesenteret i Karasjok ble lagt ned i 2019.

Dette har flere sider enn den fryktelig lange reiseveien i seg selv, for krisesenterloven stadfester alle innbyggernes rett til et krisesentertilbud tilpasset individuelle og særskilte behov. I dette ligger det forutsetninger om språklig og kulturell forståelse. I sameloven sikres det samiske folk retten til å kunne bruke sitt morsmål i møte med det offentliges tjenester. Ved å ikke ha et samisk krisesentertilbud brytes disse rettighetene. I dag finnes det ikke ett krisesenter som ivaretar kompetansekravene for å møte samiske menn, kvinner og barn i en slik krise, og det mener Rødt er uholdbart.

Ved behandlingen av handlingsplanen Frihet fra vold pekte sametingspresidenten selv på at samiske kvinner er spesielt utsatt for vold, og i enkelte undersøkelser har hele 49 pst. av kvinnene som ble spurt, rapportert om at de har vært voldsutsatt.

Å ivareta urfolks rettigheter er et statlig ansvar, og vi vet at reisevei og språk er faktorer som gjør at mennesker som trenger hjelp, kanskje ikke oppsøker hjelp. Og de folkene – de kvinnene og de barna – forsvinner inn i mørketallene mens stat og kommune peker på hverandre.

Det vil ikke Rødt være med på. Derfor synes jeg en viktig del av behandlingen av denne meldingen i dag nettopp er å løfte fram forslaget fra Rødt og SV om å starte arbeidet med å reetablere et samisk krisesenter i de samiske områdene.

André N. Skjelstad (V) [12:33:03]: Regjeringen har siden 2019 lagt fram en melding til Stortinget om samiske språk, kultur og samfunnsliv, og tema for årets melding er næringsgrunnlaget for levende samiske lokalsamfunn. Venstre er bekymret for utviklingen i de samiske områdene. Det er en betydelig nedgang i folketallet i disse områdene. Det er alvorlig og kanskje den største trusselen mot samisk språk, kultur og levemåte. Det er derfor viktig å se betydningen av god næringspolitikk, for å legge til rette for den samiske folkegruppen og for å sikre at de kan utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, slik Stortinget har uttrykt det gjennom Grunnloven § 108.

Et aktivt næringsliv er en avgjørende forutsetning for levedyktige samiske samfunn. Primærnæringene som reindrift, fiskeri og utmarksnæringer er viktige for språk og kulturbærere og har en sentral plass i de samiske områdene. Samtidig trenger de samiske områdene flere føtter å stå på. En bred næringssammensetning og et større mangfold av arbeidsplasser bidrar til økt verdiskaping, kreativitet, skaperkraft og kunnskap. Dette er det som skaper livskraftige og sterke lokalsamfunn. Derfor er det viktig å se på mulighetene som finnes i ny næringsutvikling i de samiske områdene, som eksempelvis reiseliv, ny teknologi og kreative næringer.

Bruken av naturressurser er et viktig grunnlag for aktivitet, innovasjon og positiv utvikling innenfor flere næringer. Samtidig må bruken av naturressurser skje på en balansert måte og veies opp mot viktige interesser, som vi også må gjøre innenfor de etablerte primærnæringene. Ett av de viktige områdene er selvfølgelig at de samiske områdene blir utsatt for flere og flere arealinngrep, som vindkraft og mye annet, som også er med på å true den samiske eksistensen i de områdene.

Det samiske språket står på UNESCOs liste over truede språk. For Venstre er det viktig å følge opp tiltakene for samisk språkutvikling for å bevare de samiske språkene bl.a. når det gjelder læremidler og språklærere. Derfor sto vi i perioden som var, også så hardt på rundt Hattfjelldal – for å bevare det.

Det språklige, kulturelle og samfunnsmessige mangfoldet er en berikelse for landet. Derfor er det å bevare og videreutvikle de samiske språk, kultur og samfunnsliv en del av Norges og verdens kulturarv. Derfor var jeg særs fornøyd med at vi klarte å få til dette med Saemien Sitje – noe er underveis og noe er åpnet i disse dager. Det synes jeg er veldig bra.

Et tiltak for å bevare de samiske språkene er fullverdig samiske utdanningstilbud. Vi vet at utdanningstiden kan ha mye å si for hvor man senere velger å bosette seg. Voksne som trenger kompetanse og etter- og videreutdanning, kan ha begrensede muligheter til å studere på heltid og deltid på campus, som ofte lokaliseres i sentrale områder. Derfor er desentralisert og fleksibel utdanning et viktig tilbud for både unge og voksne i distriktene. Sammen med andre partier fremmer derfor Venstre i dag forslagene om en sterkere satsing og videreutvikling av desentraliserte utdanninger.

Statsråd Bjørn Arild Gram [12:36:24]: Dette er som nevnt tredje gangen Stortinget behandler en årlig stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv. Meldingen vi debatterer i dag, er viktig. Den setter på dagsordenen en av de store utfordringene i de samiske områdene, nemlig at folketallet går ned. Samisk språk, kultur og levesett er nært knyttet til de samiske lokalsamfunnene, og til de tradisjonelle samiske næringene, som reindrift, fiske og utmarksnæringer. Fraflytting og befolkningsnedgang er derfor en av de største truslene mot samiske språk, samisk kultur og samisk levemåte.

Målsettingen framover må være å føre en politikk som bygger opp samiske lokalsamfunn med gode livsvilkår der folk ønsker å bli boende, flytte til eller flytte tilbake til. Det krever lokalsamfunn med gode tilbud gjennom hele livsløpet. Det handler om barnehager, skoler og helsetilbud. Det handler om gode kulturtilbud og tilgang på egnede boliger, og det handler om muligheten for å ta relevant videreutdanning der man bor. Ikke minst handler det om en aktiv næringspolitikk. Stortingsmeldingen gir en grundig beskrivelse av næringsgrunnlaget i samiske områder og noen av de utfordringene samiske næringsaktører møter. Næringslivet i samiske områder kjennetegnes av en høy andel enkeltpersonforetak med lav omsetning. Bedriftenes markeder er små, og det kan være langt til andre samarbeidspartnere.

De tradisjonelle samiske næringene er viktige arbeidsplasser. Regjeringen vil føre en politikk som ivaretar dem. Samtidig lever vi i en tid hvor vi ser store negative effekter av klimaendringene. Vi er derfor nødt til å ta nye grep. Nye teknologiske løsninger og ny industri vil hjelpe oss inn i en tid med grønn omstilling. Men en slik satsing kan få konsekvenser for reindriftsnæringen og andre samiske næringer. Derfor må vi sørge for at nye prosjekter blir behandlet på en skikkelig måte.

Regjeringen har tydelige ambisjoner om å fornye og forsterke distriktspolitikken. I en ny stortingsmelding om distriktspolitikken vil vi konkretisere disse nærmere. Sametinget vil bli involvert i arbeidet. Debatten i dag vil også inngå som innspill til dette arbeidet. En god distriktspolitikk er avgjørende for en god samepolitikk.

Geir Jørgensen (R) [12:45:02]: Dette er en viktig melding som er kommet. I Rødt er vi glade for den, men det er spesielt å stå og behandle disse sakene når det norske storsamfunnet og staten Norge har uoppgjorte saker med det samiske samfunn, reindriften spesielt. Vi er altså nylig dømt i Høyesterett for å ha krenket FNs artikkel 27, om sivile og politiske rettigheter.

I dag har jeg med meg opp på talerstolen et dokument som ble lagt fram i denne sal på samefolkets dag 6. februar 1952. Dette er Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge. I likhet med mange av planene vi i dag ser i nordområdestrategier og forskjellige utviklingsprogrammer, manglet det heller ikke da på store planer for industrialisering og utvikling av den nordlige landsdelen.

På side 61 i dette programmet – hvor man har gått gjennom storsamfunnets behov for mer kraft og hvordan man skal løse det – står det: Ved denne oppdemning legges Masi under vann. Her bor det i dag 207 personer.

Dette er ikke Norge på 1600- eller 1700-tallet. Dette er Norge i moderne tid. Vi har i det samiske samfunn samtidsvitner til den politikken som ble ført. Og når vi i dag ser at de samme familiene og mange andre må finne seg veid for lett – det er for smått det de driver med, i forhold til storsamfunnets behov – skal vi ta det med oss i behandlingen av denne meldingen.

Derfor håper jeg Stortinget kan slutte seg til forslag nr. 2, fra SV og Rødt, som går ut på at tildeling av næringsmidler ikke skal hindre samisk kultur. Jeg vil minne om at et av de største prosjektene i Nord-Norge i dag – Nussir-gruven – av mange blir framstilt som et positivt tiltak for å utvikle og styrke sjøsamisk kultur i næringssvake områder. Sånn kan vi ikke ha det. Lykke til med behandlingen videre.

Irene Ojala (PF) [12:48:17]: Samisk nærings- og samfunnsliv er en del av hverdagen for de fleste som bor i Finnmark, særlig i de samiske områdene på vidda og i indre og ytre fjordstrøk der kystsamene bor.

Jeg vil påpeke noen temaer i forbindelse med denne innstillingen, som ikke har berørt noen vesentlige ting som jeg synes er veldig viktig. Den tar imidlertid opp viktige momenter for et godt liv, som samisk næring, næringsgrunnlag i samiske områder, reindrift, jordbruk og fiske, og digitalisering og teknologi som skal gi mulighet for vekst og verdiskaping. Vi må huske at samisk næringsliv ikke gjelder et begrenset område i Finnmark, det angår hele Finnmark.

Med respekt å melde: Det jeg savner i innstillingen, er noen ord om helse – om samiske kvinner som er næringsutøvere, og som skal føde barn, eller om eldre og unge samer, som også er næringsutøvere, og som når de blir syke, ofte glemmer språket og ikke finner ut hvordan de skal forklare til en utenlandsk lege hvilke helseutfordringer de har. Slik opplever de ofte møtet og kontakten med helsesektoren. Det handler om beredskap for syke mennesker, fødende kvinner og små barn i de samiske områdene.

Pasientfokus har lovet våre velgere i bl.a. Kautokeino, der vi fikk 30 pst. oppslutning, å jobbe for flere sykehustjenester nært der de bor. Det er viktig å huske at fra Kautokeino til lokalsykehuset i Hammerfest er det 280 kilometer. Det er samme strekning som fra Oslo til Göteborg. Reisen går ofte over kolonnekjørte veier, og er man reindriftsutøver på vinterbeite nær finskegrensen, går det tre til fire timer før reindriftsutøveren i det hele tatt er i nærheten av en bilvei – og det forutsetter at han faktisk har mobildekning i de områdene han er i, for å kunne be om hjelp. Det er det slettes ikke sikkert han har. Og når man så er kommet til bilveien, må man kjøre til legevakten før ferden går til lokalsykehuset, som ligger fire timer lenger ut mot havet.

I dag er det slik at gravide næringsutøvere i Kautokeino ofte sendes alene, uten jordmorfølge, i privatbil i kolonne over fjellovergangen Sennalandet når fødselen nærmer seg. Ved ankomst lokalsykehuset er det svært sjelden de får en samisktalende jordmor. Noen ganger er hun finsk eller snakker et annet fremmedspråk, og da må det være lov å lure på hvem det egentlig er som trenger tolk.

Da jeg leste innstillingen, tenkte jeg over at Finnmark er annerledesfylket. Politikere har gjort oss til unntaksfylket når det gjelder norsk helselovgivning, i så stor grad at en ikke engang blir tatt med i innstillingen som skal styrke samisk folkeliv i samiske områder. Det tenker jeg at vi er nødt til å se litt mer på.

Beredskap er viktig i dag og blir mer viktig i framtiden. (Presidenten klubber.)

Kathrine Kleveland (Sp) [12:52:15] (ordfører for saken): Takk til komiteen for godt samarbeid.

Hvilke digitale spor etterlater vi oss, hvilke digitale spor tillater vi at vi etterlater, og hvilken betydning har våre digitale spor? Det er nok helt umulig å vite. Stadig flere digitale løsninger både offentlig og privat gir stadig flere spor, fra Facebook, Snapchat og TikTok til bomringer, betalingstjenester, overvåkningskameraer og utallige apper vi alle omgir oss med daglig.

Da er det betryggende for oss at Datatilsynet og Personvernnemda tar dette på høyeste alvor. Datatilsynet, som ble opprettet i 1980, er et uavhengig forvaltningsorgan under Kommunal- og distriktsdepartementet. Hovedoppgaven er å bidra til at personvernlovgivningen etterleves, og at alle beskyttes i tråd med personopplysningsregelverket.

Personvernnemnda er en statlig nemnd som behandler klager på Datatilsynets vedtak og ble opprettet i 2001. Nemnda hadde økning i antall saker fra 2019 til 2020 og har redusert saksbehandlingstiden.

Pandemien har også preget Datatilsynet og Personvernnemnda sterkt. Datatilsynet utviste mer fleksibilitet og skjønn da Norge stengte ned i mars 2020. Fordi mange bedrifter slet økonomisk og var avhengige av statlige kompensasjonsmidler, var Datatilsynet varsomme med å pålegge gebyr for brudd, særlig til mindre bedrifter. En samstemt komité har i behandlingen av saken støttet dette. Det er en styrke ved det norske samfunnet at vi har tilpasset oss og gjort det beste ut av pandemisituasjonen.

Koronapandemien ga mange av oss et digitalt kvantesprang. Plutselig håndterte de fleste av oss digitale møter på flere plattformer. Det var hjemmeskole, hjemmekontor og digitale løsninger som gjaldt i frivilligheten, kulturen og i vennegjengen.

Mens vi kastet oss rundt og tok i bruk digitale verktøy, viser ettertiden at personvernet ikke alltid var godt nok ivaretatt. Et eksempel er den første Smittestopp-appen, som ble vurdert som for inngripende. Ny versjon av Smittestopp har kun smitte- og kontaktsporing som formål og er samtykkebasert. Dette viser at vi må ta lærdom av erfaringene vi gjør underveis.

Pandemien har også forsterket noen forskjeller, som mellom dem som har tilgang på nett- og mobildekning, og dem som ikke har, og forskjeller mellom dem som behersker digitale løsninger, og dem som ikke gjør det. Som Senterparti-politiker er jeg glad for at vi i Hurdalsplattformen fastslår at alle skal sikres bredbånd og mobildekning og kunne delta i en digitalisert framtid. Samtidig må vi sørge for at det finnes alternative løsninger eller hjelp å få for dem som ikke behersker den digitale hverdagen.

Anne Kristine Linnestad (H) [12:55:47]: Den rapporten som vi nå behandler, er altså om Datatilsynets arbeid i 2020. Det viser hvilken omstilling Norge og resten av samfunnet har vært gjennom når det gjelder digitalisering, og når det gjelder fokuset på Datatilsynet og ikke minst personvern – hvilken stilling det har, og hvilket fokus en bør ha rundt det. Datasikkerhet er et ekstremt stort tema.

Jeg skal ikke si så mye mer enn det saksordføreren allerede har gjort, for dette er en innstilling som vi er helt enige om. Men jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på rapporten vi vil få for 2021, og ikke minst den vi får et år fram i tid, om det året vi er inne i nå, hvor vi alle trodde at den store krisen var over. Vi tenkte at pandemien er den krisen vi skal gjennomleve i vår tid, og så har vi plutselig fått en krise, en krig, faktisk, i Europa, og det medfører store utfordringer angående datasikkerhet og personvern. Jeg ser fram til at vi får de rapportene, og legger vekt på hvor viktig fokuseringen på nettopp datasikkerhet er i vår tid.

Så vil jeg knytte et par kommentarer til smittesporingsappen. Det er ingen tvil om at dersom man hadde hatt bedre tid – dersom en krise ikke er en krise som må håndteres fra dag til dag og time til time – hadde man brukt mer tid på å utvikle den første smittesporingsappen. Samtidig vil jeg berømme dem i FHI som faktisk gjorde det, og den jobben som de gjorde i etterkant med å endre, slik at den ble mer i tråd med personvernpolitikken. Men det var en mulighet og et grunnlag for å finne ut mobiliteten, hvor og når smitten skjedde, samt mulighet til raskt å varsle nærkontakter, som var bakgrunnen for den aller første appen. Den endringen som er gjort, har nok gjort at vi ikke har like god mulighet til å se bakover i tid på hvilke konsekvenser smitten egentlig hadde i starten.

Grete Wold (SV) [12:58:28]: Denne viktige årsrapporten er preget av nok et år med pandemi, og den viser de utfordringer, men også de styrker, våre instanser på dette området har. En kraftig økning i antall henvendelser viser at man har tillit til kontrollinstansene, og det gir igjen muligheter for å få oversikt og muligheter for forbedringer.

Pandemien har endret vårt forhold til og vår bruk av digitale verktøy, og med det kommer også utfordringer og behov for ny kompetanse. Vi har sett en økt bruk av digitale møteplattformer, og det er klart at dette ikke i tilstrekkelig grad har vært risikovurdert – naturlig nok. En slik spesiell situasjon har gitt oss en fantastisk kompetanseøkning hos mange, og det må vi ta med oss videre, men graden av hast og krise har ikke gitt mulighet for erfaringsinnhenting, noe som er helt grunnleggende for å kvalitetssikre og risikovurdere. Men når vi nå er to år inne i pandemien og får stadig økte erfaringer, vil vi kunne legge til rette for en videreutvikling i et mye mer normalt tempo enn vi har hatt fram til nå. Erfaringene og prioriteringene som tilsyn og nemnd har gjort, er viktige. Det vil kreve fokus, men også økte ressurser, for å innhente det etterslepet. Betydningen av dette arbeidet i en verden som i stadig økende grad er digital, kan ikke overvurderes.

Behovet for og utviklingen av en smittesporingsapp var i første omgang preget av hastverk, naturlig nok. Men i det videre arbeidet og med de erfaringene vi har gjort, er det mulig også å bruke denne teknologien på en slik måte at vi i framtiden vil stå bedre rustet for tilsvarende situasjoner. Det står respekt av det arbeidet som er lagt ned, og den kompetansen som er vist.

Et område som spesielt omtales i rapporten, er økende bruk av digitale verktøy i skolen, noe som åpenbart er helt nødvendig for å skolere våre barn og unge inn i framtidens næringsliv og arbeidsmarked. Det må det offentlige ta høyde for, og sørge for at det dekkes av kommunale og offentlige budsjetter. Det som nå i økende grad skjer, er at – som rapporten beskriver – skolene åpner for kommersielle aktører som ser skolen som en markedsføringsarena for reklame. Det er SV sterkt kritisk til, og vi forventer at man tar et oppgjør med den uheldige utviklingen der reklame blir en del av skolehverdagen, og hvor kommersielle krefter får påvirke utviklingen av norsk skole.

Det er mulig å ta fram mange store og små forhold i denne rapporten. Jeg skal nøye meg med de kommentarene til nå, og avslutte med å takke for en god rapport. Og tusen takk for det viktige arbeidet som nedlegges av meget kompetente folk både i Datatilsynet og Personvernnemnda.

André N. Skjelstad (V) [13:01:22]: Datatilsynet spiller en viktig rolle som vaktbikkje i offentligheten og er en viktig forkjemper for å verne om individets rett til privatliv og personvern. Datatilsynet ble som de fleste andre påvirket av pandemien, og det framstår for meg som en klok beslutning at tilsynet tilpasset seg og utøvde mer fleksibilitet og skjønn i den situasjonen landet var i. Likevel ivaretok tilsynet personvernansvaret på en god måte, eksemplifisert med deres kritikk av den første smittestopp-appen, som hadde betydelige svakheter med tanke på personvernet. Datatilsynets kritikk fikk direkte konsekvenser og endte opp med at vi fikk en ny app, som senere tilfredsstilte viktige vilkår. Det er nettopp sånne eksempler som viser hvor viktig Datatilsynet er. De passer på innbyggerne når politikerne noen ganger går for fort fram. Datatilsynet har vært viktig og vil fortsatt være viktig i årene framover.

Vi trenger et tilsyn som har faglig tyngde og kan holde igjen myndighetene når de går for langt. De største partiene har historisk sett vært svært dårlige til å ivareta personvernet og folks rett til privatliv. Det har vi sett når de store partiene har gått sammen og sagt ja til datalagringsdirektiv og utvidet overvåkningstillatelse til politiet, og i en rekke små og store saker som er blitt fremmet før, og flere som nå ligger hos regjeringen. Her er konsekvenser for personvernet i altfor liten grad vurdert og drøftet. I mange av disse sakene har Datatilsynet vært på linje med Venstre og vært en tydelig stemme for at myndighetenes bekjempelse av kriminalitet ikke må gå på bekostning av vanlige borgeres personvern og privatliv.

I en stadig mer digitalisert verden vil behovet for partier som står opp for retten til privatliv, bli større. Det er godt å vite at Datatilsynet også følger opp det og følger med på den utviklingen.

Statsråd Bjørn Arild Gram [13:03:22]: Oppmerksomhet og bevissthet om personvern øker i takt med digitaliseringen av samfunnet, og det er bra og nødvendig.

Pandemien har gitt oss fornyet forståelse for mulighetene som ligger i digitale verktøy. Samtidig kan digitalisering utfordre personvernet, særlig når teknologiutviklingen skjer svært raskt. Derfor er det avgjørende at det gjøres gode personvernvurderinger når nye digitale løsninger tas i bruk. Det må bl.a. gjøres grundige sikkerhetsvurderinger, og det må sikres at det ikke innhentes flere personopplysninger enn nødvendig.

Bruk av personopplysninger må skje på en lovlig og ansvarlig måte. Noen ganger kan det imidlertid være vanskelig å vite hvordan man skal gå fram. Personvernregelverket er både omfattende og komplekst, og med framveksten av ny teknologi oppstår stadig nye spørsmål. Datatilsynets sandkasse for personvern og kunstig intelligens er ett verktøy som kan bidra til å forene innovativ utvikling og ivaretakelse av personvern. Fordi resultatene fra sandkassen vil være offentlige, kan også aktører utenfor sandkassen lære av funnene.

Den voksende dataøkonomien preges av store teknologiselskaper og forretningsmodeller som bygger på omfattende bruk av persondata. Vi må erkjenne at vi ikke kan løse alle personvernutfordringer nasjonalt. Internasjonalt – og særlig europeisk – samarbeid er avgjørende for å komme fram til gode løsninger. Samarbeid mellom de europeiske personvernmyndighetene er viktig for effektiv håndheving og fortolkning av personvernforordningen. Det er også nødvendig å samarbeide med forbruker- og konkurransemyndigheter, siden dataøkonomien har økt overlappet mellom personvern-, forbrukervern- og konkurranseutfordringer. Felleseuropeisk samarbeid er også nødvendig for utvikling av ny regulering som kan bidra til å håndtere de utfordringene som den globale dataøkonomien fører med seg.

Personvernforordningen krever at behandling av personopplysninger skjer på en åpen måte. Åpenhet er en forutsetning for at den enkelte i størst mulig grad skal kunne ivareta eget personvern. Åpenhet er også en forutsetning for å ivareta den helt nødvendige tilliten til digitale løsninger. I den digitale tidsalderen vi lever i, er det også viktig med en åpen samfunnsdebatt om personverntrender og personvernutfordringer mer generelt. Personvernkommisjonens utredning, som skal leveres til høsten, vil kunne gi oss mer innsikt i dette. Utredningen vil forhåpentligvis gi grunnlag for god debatt om personvern i tiden framover.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:06:37]: Landet vårt er et av verdens mest digitaliserte, og nordmenn har høy digital kompetanse. Dette gir store muligheter og samtidig utfordringer. Spesielt i det offentlige er det f.eks. avgjørende at bruken av personopplysninger, skjer i lovlige former. Vi må kunne stole på at opplysningene våre ikke deles videre. Norske innbyggere har generelt stor tillit til det offentlige. Denne tilliten må ivaretas også på dette området.

Barn og unge har begrensede forutsetninger for å forstå omfanget av å gi samtykke til deling av personopplysninger. Da er det ekstra viktig med sikkerhetsløsninger og kunnskap for å ivareta personvernet for barn og unge. Unge i dag vokser opp med verden tilgjengelig ved noen tastetrykk. Det gir fantastiske muligheter, men også mindre privatliv og fare for misbruk. Informasjon fra barn og unges nettbruk er gull verdt for mange. På nettsiden www.dubestemmer.no, som Datatilsynet og Utdanningsdirektoratet driver, lærer ungdom om personvern, nettvett og digital dømmekraft.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering jobber for å ivareta unge på nett, beskytte innbyggerne mot digital overvåkning og påvirkning og å stille strengere krav til private selskapers deling av data.

Demokratiet vårt kan ikke tas for gitt, heller ikke i det digitale rom, men må alltid kjempes for. Derfor er det så viktig at det i Hurdalsplattformen er varslet et utvalg for å se på hva vi trenger for å sikre demokratisk kontroll over digitaliseringen, slik at norske data forblir i landet og gir verdiskaping i Norge.

For Senterpartiet og Arbeiderpartiet er det ikke et alternativ å sitte stille og vente på at de store teknologigigantene skal styre utviklingen i en retning som ikke tjener Norge eller demokratiet. Staten må være aktivt med på utviklingen og forsvare norske innbyggeres rettigheter på en arena som ikke er like tilgjengelig eller oversiktlig for alle.

Et eksempel er at regjeringen vil støtte norske nettaktører i konkurransen mot internasjonale storaktører. Et annet eksempel er velferdsteknologi, som kan videreutvikle helse- og omsorgstjenesten til det beste for pasienter, helsepersonell og innbyggere når det brukes klokt.

Økt digitalisering og teknologisk utvikling gir personvernutfordringer. Samtidig fastslår regjeringen at riktig og god informasjon er en forutsetning for ytringsfrihet. Så må vi på Stortinget sikre at lovverket gir økt samfunnssikkerhet innenfor rammene av menneskerettighetene og rettsstatsprinsipper.

Sandra Bruflot (H) [13:10:28] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for samarbeidet.

I denne saken foreslås det lovendringer som skal bidra til å motvirke kropps- og utseendepress, særlig mot barn og unge.

Stortinget har ved flere anledninger vært bekymret for et økende press blant barn og unge i takt med at spesielt sosiale medier har fått større og større innflytelse. Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det ikke noe som het Instagram eller TikTok. Vi hadde ikke YouTube-ere med hundretusenvis av følgere. Men dagens ungdommer er bare et klikk unna ansikter og kropper som ikke er ekte, men framstilt som om de er det.

Utseendepress bunner i en tanke om hvordan den perfekte kroppen eller det perfekte ansiktet skal se ut, og er et ønske om å se sånn ut selv. Samtidig som sosiale medier har hatt en eksplosiv vekst, har antallet som får utført og utfører kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandlinger, eksplodert. Men regelverket har ikke fulgt etter.

I 2018 skrev Finansavisen at antallet klinikker som drev med fillers og Botox-behandlinger, var tredoblet de siste seks årene, fra rundt 70 klinikker i 2011 til over 150 klinikker og over 100 enkeltpersonforetak i 2018. Og mens Botox har vært definert som et legemiddel og dermed har måttet injiseres av helsepersonell, har ikke fillers vært det, enda bivirkningene kan være langt mer alvorlige. Hvis en filler blir satt feil, kan det føre til at man blir blind. Likevel er det flere eksempler på at det har blitt avholdt grunnkurs som hevder at hvem som helst kan sette fillers etter to dager med opplæring. Vi har sett eksempler på at kosmetiske injeksjoner blir utført av folk som ikke vet hva de driver med, bestilt hjem til folk som ikke vet hva innholdet er, og der injeksjonen blir satt hjemme. Sånn kan det ikke være.

I dag sørger vi for at kosmetiske injeksjoner, inngrep og behandling som kan gi bivirkninger, bare skal utføres av helsepersonell. Vi innfører 18-årsgrense for kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling som ikke har en medisinsk begrunnelse. Det er på tide.

Jobben med å redusere kroppspress og gi spesielt barn og ungdom litt styrke til å stå imot et sånt press, må også skje gjennom andre ting enn lovendringer i Stortinget. Likevel er disse endringene etter Høyres syn nødvendige, og det er bra at de kommer på plass.

Vi er en nesten enstemmig komité, men jeg legger til grunn at de ulike partiene redegjør for sine forslag.

Cecilie Myrseth (A) [13:13:28]: Sosiale medier, serier, reality-tv, influensere, Instagram – vi ser det overalt. Vi ser hvordan vi skal se ut, hva som er det perfekte ideal for oss alle, særlig de som er unge, og det er uavhengig av kjønn. Og om vi ikke ser sånn ut, får vi veldig fort en oppskrift på hvordan vi kan gjøre noe med det. Ved hjelp av Google kan man f.eks. søke på hvordan man blir penere. Så kan man få en oppskrift på hvordan man blir penere på 21 dager. Det er den virkeligheten vi lever i.

Jeg er veldig glad for det saksordføreren nå redegjorde for, og at det er såpass stor enighet rundt de endringene vi nå gjør. Det er et viktig grep vi nå tar. Det at vi endrer loven for å innføre kompetansekrav til hvem som kan gjøre denne typen inngrep, og det at vi setter en aldersgrense for dette, er viktig. Det gjør vi nå, så det er et viktig skritt.

Arbeiderpartiet har alltid hatt et sterkt engasjement for å gjøre noe med kroppspresset i samfunnet. Derfor fremmet vi også et viktig representantforslag i 2018. For dette med kroppspress blant unge i dag er et stort problem, og det truer den psykiske helsen. Det kan føre til psykisk uhelse. Det sies at fillers og Botox kan gjøre mye for livskvaliteten din, men det er jo ikke sånn det er. Det fokuseres på at man skal være tynn, men man skal ikke være for tynn. Man skal ha store lepper, men ikke for store. Man blir aldri perfekt nok, og man blir aldri fin nok. Og man kan alltid gjøre mer. Det gjør noe med livskvaliteten om det er det vi skal fokusere på, og idet man har fått psykisk uhelse som følge av dette, har det allerede gått for langt.

Det handler om hvilke holdninger vi har i samfunnet, hvordan vi tar et oppgjør med dette, og hvordan vi sørger for at man kan ha frie liv også når man er ung – og hvordan vi sørger for at de som er unge i dag, skjønner at de er fine nok akkurat som de er.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:16:21]: Eg vil slutta meg til alt som er sagt, og eg vil nytta anledninga til å takka saksordføraren for hennar veldig gode innlegg og ikkje minst den orienteringa som omhandlar kjernen i saka.

Helse- og omsorgskomiteen står her i nesten samla tropp når ein no innstiller og legg fram for Stortinget. Ein har arbeidd godt på tvers av partiskiljelinjene for å sikra ei betre regulering av omfanget av kosmetiske inngrep, injeksjonar og behandlingar og innføra reelle kompetansekrav for nettopp dette. Den lovreguleringa vil vera ein utruleg viktig innsatsfaktor i arbeidet med å hindra og motverka kroppspress. Me veit at mange ungdomar opplever sterkt sosialt press og gruppepress, og at dette i stort omfang omhandlar kropp og utsjånad.

Eg vil særleg trekkja fram aldersreguleringa som ligg til innstillinga i dag. Ein vil med dette innføra ei absolutt nedre aldersgrense på 18 år for kosmetiske inngrep, injeksjonar og behandlingar som ikkje har medisinsk eller odontologisk grunnlag. I denne samanheng vil lovgjevar i dag fastsetja at det ikkje vil vera aksept for samtykke frå foreldre i tida før myndigheitsalder. Denne presiseringa er viktig – kanskje det viktigaste grepet i lovendringa.

Eit anna viktig grep er å innføra tydelege kompetansekrav for personell. Dette vil auka tryggleiken for varig god helse og hindra alvorlege skadar, sjukdom og andre komplikasjonar. Det vil framleis vera grunnlag for å observera og analysera utviklinga, òg etter at desse lovendringane no trer i kraft.

Det er viktig at Stortinget ser denne saka i samanheng med bl.a. lovgjeving rundt marknadsføring og eksponering i samfunnet. Her er det tydelege samanhengar. Eit felles engasjement frå oss, som i dag, vil sikra betre livskvalitet for mange. I særleg grad vil dette gjelda vår felles psykiske helse.

Morten Wold (FrP) [13:19:17]: Vi lever i et samfunn der mange unge mennesker kjenner på karakterpress, skjønnhetspress og kroppspress. Man skal ha flest venner, se best ut og gjøre det glimrende på skolen. Det er ikke uten grunn at vi kaller dagens unge for «generasjon prestasjon».

Det er ingen tvil om at dette er en utfordring i samfunnet, og at den krever forskjellige løsninger. Flere partier mener at man kan løse noen slike utfordringer med et reklameforbud. Hadde det vært så enkelt, hadde vi politikere hatt en mye lettere jobb. Jeg tror ikke et forbud mot markedsføring vil løse noen verdens ting. Idealer og press vil man oppleve på en rekke arenaer – ikke bare fra reklameplakater. Da er det heller viktig å jobbe med bevisstgjøring, selvtilfredshet og sunne idealer. I Norge er vi alle forskjellige, med forskjellige farger, fasonger, meninger, karakterer og venner. Og uansett hvem du er, i den ene eller andre retning, er du selvfølgelig like mye verdt.

Fremskrittspartiet mener det er positivt at man setter strengere krav til helsepersonell som utfører kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling. Det handler om at vi skal sette pasienten i sentrum, og at man kan være trygg på at man er i gode hender dersom man ønsker å gjennomføre et slikt inngrep.

Samtidig mener jeg at det er noe grunnleggende galt i at politikere i denne sal tror de er bedre kvalifisert til å beslutte om en person på 17 år kan få utført en kosmetisk behandling, enn personen selv og foreldre eller foresatte, som sammen kan diskutere og beslutte det gjennom gode samtaler. Jeg synes det er inkonsekvent at unge under myndighetsalder, som flere partier faktisk også gjerne ser skal få stemmerett fra de er 16 år, kan la seg utsmykke med permanente tatoveringer, men ikke få utført en kosmetisk behandling med samtykke fra sine foreldre. Dette er en sak som familier og enkeltpersoner fint klarer å bestemme seg imellom, og ikke noe vi som folkevalgte bør bestemme for dem. Det er også grunnen til at Fremskrittspartiet ikke er en del av innstillingen i denne saken.

Fremskrittspartiet mener at pasienter under 18 år alene ikke skal kunne avgi gyldig samtykke til kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling uten medisinsk eller odontologisk begrunnelse. Men vi mener også at pasienter mellom 16 og 18 år, sammen med sine foreldre eller andre som har foreldreansvaret, bør kunne avgi gyldig samtykke til dette.

Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Marian Hussein (SV) [13:22:19]: Vi lever i en tid der skjønnhetstyranniet herjer med unge og voksne. Vi ser at unge mennesker og voksne møter stadig flere uoppnåelige krav til kropp og utseende. Hvis det ikke er i reklameplakatene utenfor T-banestasjonene, er det rett i mobilen i ulike apper og med ulike muligheter.

Når nesten samtlige av modellene i reklamer fra motebransjen og influensere på sosiale medier er retusjert til det umenneskelige, sier det noe om hvordan idealet er: umulig å oppnå, men mulig å strebe etter. Det skaper et sterkt press, og det skjønnhetstyranniet som rammer stadig yngre aldersgrupper, er nå et så stort og omfattende samfunnsproblem at vi i denne sal må ta tak. Det fører også til psykisk uhelse hos veldig mange unge mennesker.

Vi har en industri som håver inn milliarder av kroner på å fortelle ungdommer at kroppen er et prosjekt som stadig skal endres på, slik at den skal samsvare med det de forteller er samfunnets idealer, noe de ikke har noe kunnskapsgrunnlag for å si. Noen tjener seg rike på at vi og unge mennesker føler oss dårligere. Fremskrittspartiet velger å stå sammen med denne industrien i denne saken når en samlet komité ønsker å regulere dette mer. Vi ser stadig vekk at det ikke er de gamle, regulerte formene dette kommer i – det er ikke lenger på reklameplakater der vi bor, eller i blader – det er stadig nye steder denne reklamen distribueres på. Derfor er det viktig at vi tar på alvor det Barneombudet har gitt i høringssvar til denne lovsaken, at vi må gå gjennom markedsføringslovene skikkelig, slik at vi får regulert dette på egnet vis.

Influensere, kjendiser, annonsører, nettverk og enkeltpersoner: Det er altfor mange som tjener rått på å fortelle unge mennesker hvordan man skal se ut. Vi mener at regjeringen på egnet vis bør komme tilbake til Stortinget for å gjennomgå markedslovgivningen i denne sal.

Statsråd Ingvild Kjerkol [13:25:27]: Jeg er glad for at et bredt flertall i helse- og omsorgskomiteen støtter regjeringens forslag til lovendringer.

Kroppspress eller utseendepress er et sammensatt fenomen. I denne sammenhengen handler det om press som får mennesker til å streve for å oppnå et skjønnhetsideal basert på kulturelle forestillinger om hvordan den perfekte kroppen eller det perfekte ansiktet skal se ut.

Regjeringen ønsker å motvirke kroppspress, særlig mot barn og unge, og vi foreslår flere lovendringer som skal bidra til det. Stortingets anmodningsvedtak 839 for 2017–2018, om bl.a. regulering av tilbud og bruk av kosmetiske injeksjoner, aldersbegrensninger og krav til behandlere, er en del av bakgrunnen for lovendringene vi nå foreslår.

Slik situasjonen er i dag, er det usikkert om pasienter møter autorisert helsepersonell når de oppsøker private hudpleieklinikker for å få utført kosmetiske inngrep som kan medføre en viss risiko. Regjeringen mener det er uheldig at det ikke stilles klarere kompetansekrav for ulike former for kosmetiske inngrep. Vi foreslår derfor å endre helsepersonelloven slik at bare helsepersonell skal kunne utføre kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling som kan innebære risiko for at en pasient kan påføres alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger.

Vi foreslår også å endre helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven slik at det innføres en 18-årsgrense for hvem som kan tilbys kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling uten medisinsk eller odontologisk begrunnelse. De aller fleste private klinikker har allerede innført en tilsvarende aldersgrense, men gjennom å lovfeste dette vil vi forhindre at det oppstår tvil om hvilken aldersgrense som skal gjelde. Regjeringen ønsker også å lovfeste at aldersgrensen skal gjelde uavhengig av om det foreligger samtykke fra pasientens foreldre eller andre som har foreldreansvar.

Kravene til markedsføring vil bli skjerpet i forskrift. Blant annet vil det bli stilt krav om at helsepersonell ikke kan utforme markedsføringen slik at barn under 18 år kan oppfatte den som rettet mot deres aldersgruppe.

Med Stortingets tilslutning til de foreslåtte lovendringene fortsetter vi det viktige arbeidet mot skjønnhetsidealene og for at barn og unge skal være fornøyd med egen kropp og være fornøyd med å være seg selv.

Bård Hoksrud (FrP) [13:28:46]: Jeg er veldig enig i det siste statsråden sa, at folk skal være glad i den kroppen man har, og jeg tror i hvert fall Fremskrittspartiets representanter her representerer det motsatte av de idealene man er opptatt av å sørge for å jobbe med.

Jeg må allikevel ta ordet når jeg hører på representanten fra SV, for at Fremskrittspartiet er for industrien, er bare tullball. Men vi er faktisk for at vi tror på at foreldre sammen med barna sine – når de er 16 år, 17 år, 17 år og 9 måneder, 17 år og 10 måneder eller kanskje 17 år og 11 måneder og 20 eller 25 dager – kan klare å ta denne beslutningen på en god måte. Det betyr bare at forskjellen på SV og Fremskrittspartiet er at SV ikke tror at voksne mennesker, foreldre, sammen med barna som er mellom 16 og 18 år, kan klare å ta denne beslutningen selv.

Det gjør vi. Vi har veldig tro på enkeltmennesket. Vi har veldig tro på friheten til faktisk å kunne få lov til å bestemme, men da i samråd med voksne, og kunne ta de gode beslutningene. Det er den store forskjellen i denne debatten – tiltro til at voksne kan bestemme sammen med barna sine, eller de av barna man har ansvaret for som altså er 16 år, og at det er noe annet enn hvis det hadde vært et barn.

Som pappa vet jeg akkurat hvordan disse debattene er når man har noen som er i den alderen. Jeg kjenner veldig godt til hvordan disse debattene er, men med god dialog klarer man å finne de gode løsningene sammen.

Bård Hoksrud (FrP) [13:31:27] (ordfører for saken): Først vil jeg takke flertallet i komiteen for samarbeidet i saken.

I utgangspunktet er dette en proposisjon der det foreslås å autorisere naprapater, osteopater og paramedisinere etter lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv., helsepersonelloven. Så har det under behandlingen i komiteen kommet forslag om at flere grupper, utover disse tre, skal gis autorisasjon. Det er flertall i komiteen for at også manuellterapeuter skal få autorisasjon, og Fremskrittspartiet støtter opp om flertallets forslag i denne saken.

Jeg regner med at de andre partiene kommer til å redegjøre for sitt syn, og jeg vil da gå over til å redegjøre for Fremskrittspartiets synspunkter.

Naprapater og osteopater har jeg vært med å kjempe for forrige gang jeg satt i helse- og omsorgskomiteen, og det var nesten kul umulig å få det til. Derfor er det en veldig god dag i dag. Det er nesten sånn at jeg skulle vært ute og feiret med bløtkake hvis vi hadde stemt i dag, så jeg hadde vært sikker på at det gikk igjennom, men jeg regner jo med at det kommer til å gjøre det.

Jeg har lyst til å trekke fram Naprapatforbundet med generalsekretær Mariann Fuglerud, som jeg på mange måter opplever har hatt en eventyrlig, hva skal vi si, utholdenhet og jobbet for at man skulle få til dette. Det betyr veldig mye for mange. Det er ca. 800 000 mennesker som årlig får behandling av naprapater, og det er ca. 600 000 som får behandling av osteopater. Det viser at dette er noe som veldig mange bruker, og som er viktig for folk.

For Fremskrittspartiet handler det også om at det er pasientene vi faktisk skal ta vare på og ivareta på en god måte. Det handler om pasientsikkerheten og tryggheten til pasientene, at man får en ordentlig behandling, og at man har behandlere som har autorisasjon. Derfor har vi også støttet det.

Så støtter vi forslaget om at også logopeder skal få autorisasjon. Det er også omtalt i proposisjonen. Man har der valgt foreløpig ikke å gå for det, men Fremskrittspartiet ønsker det, på samme måte som vi mener at akupunktører bør få det. Vi er glad for at et flertall i komiteen er veldig tydelig på at man også skal kunne vurdere andre, og da kan det jo hende at både akupunktører, logopeder og andre skal vurderes i den runden. Det er et stort flertall i komiteen som sier at man skal se på muligheten for også å autorisere andre grupper. Vi vet at det er stort engasjement, det er mange som er opptatt av dette, og derfor er dette en god dag.

Bløtkaka skulle vi som sagt gjerne tatt i dag. Vi får ta den på tirsdag i stedet, når vedtaket sannsynligvis blir fattet. Jeg tror vel ikke det blir gjort i dag, fordi det nå er rett før votering.

Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Truls Vasvik (A) [13:34:48]: Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å ivareta pasienters sikkerhet. Autorisasjonsordningen skal sikre at helsepersonell har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle. Det er grunnleggende at myndighetene sørger for at pasienter mottar trygg og sikker behandling gjennom det offentlige helsetilbudet.

Bakgrunnen for denne saken er et vedtak som ble fattet i behandlingen av statsbudsjettet for 2021, der det heter:

«Stortinget ber regjeringen gi offentlig autorisasjon til naprapater og osteopater, samt ta en ny vurdering av om akupunktører skal autoriseres som helsepersonell.»

Arbeiderpartiet stiller seg bak innstillingen om at naprapater, osteopater og paramedisinere skal få autorisasjon. Det betyr at disse yrkesgruppene blir satt under offentlig tilsyn av myndighetene for å forhindre at personell utsetter pasienters liv eller helse for risiko.

Det er sterkt fokus på prehospitale tjenester, og det blir viktigere og viktigere i hele landet vårt. Det er tusenvis av dyktige fagfolk som går på jobb for vår felles helsetjeneste hver eneste dag. Når vi gjør vedtak og valg, som vi gjør i denne saken, er det viktig at vi ikke stiller dem som har jobbet i tjenesten i årevis, i en vanskelig situasjon. Derfor er jeg glad for at en samlet komité ber regjeringen vurdere en overgangsordning for ambulansearbeidere og sykepleiere som har nasjonal paramedic-etterutdanning, slik at de også kan få autorisasjon som paramedisinere. Videre er det fornuftig at det også ses på mulighetene for å opprette f.eks. en y-veiutdanning innenfor dette feltet. Det er framtidsrettet, og det vil kunne dekke et behov som er stort framover.

Så til det punktet det nok har blitt sterkest fokus på i denne saken, nemlig det som representanten Hoksrud nevnte, flertallets forslag om at manuellterapeuter skal få autorisasjon. Det er framsatt mange påstander, og jeg har behov for å ta opp noen av dem. Dobbeltautorisasjon truer verken autorisasjonsordningen eller spesialistgodkjenningsordningen. Jeg vil minne om at en enstemmig komité foreslo dobbeltautorisasjon for paramedisinere uten at det problematiseres i det hele tatt, og at f.eks. jordmødre, perfusjonister og ortoptister allerede har dobbeltautorisasjon i dag.

Vi er av den klare oppfatning at en autorisasjon vil klargjøre manuellterapeutenes mer selvstendige yrkesrolle overfor pasienter og helsepersonell. Dette mener vi forebygger eventuelle misforståelser rundt manuellterapeutenes yrkesrolle, for realiteten er at manuellterapeuter har lignende fullmakter som legene når det gjelder muskel- og skjellettområdet, og derfor kan benytte seg av spesialisthelsetjenesten, røntgeninstitutter og sykemeldingsordning for å hjelpe pasientene.

Så har det seg sånn at noen prøver å lage et stort nummer av om vi i denne salen har lov til å endre en lov. Det har vi lov til, og vi er i vår fulle rett til det. Det er faktisk Stortingets unike rett nettopp å vedta lover. Det har skjedd i Stortinget før også at vi har gått inn i sånne saker. I 1999 gikk Stortinget inn og opprettet autorisasjon for apotekteknikere uten at departementet hadde foreslått det. Hele bakgrunnen for denne saken er nettopp at Stortinget bestemte at naprapater og osteopater skulle få autorisasjon uten noen foregående utredning. Så vi mener sterkt at en autorisasjon for manuellterapeutene vil bedre pasientsikkerheten, og er glad for at komiteens flertall er enig i det.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:38:06]: Høyres visjon for helse- og omsorgstjenesten er å skape pasientens helsetjeneste. Det handler om at pasienten skal bli sett og hørt, og at det alltid er pasientens behov som skal komme først. En viktig del av det å skape pasientens helsetjeneste er å sørge for at vi har god pasientsikkerhet. Pasienten skal oppleve en helse- og omsorgstjeneste som er trygg, med god kvalitet, og som utføres av helsepersonell som har riktig kompetanse.

Autorisasjonsordningen bidrar til nettopp det. Den skal ivareta pasientsikkerheten og sørge for at helsepersonell har nødvendige kvalifikasjoner for å inneha en bestemt yrkesrolle. Det er viktig at vi bygger opp under en autorisasjonsordning som bidrar til tillit mellom pasient og helsepersonell.

Høyre støtter å gi autorisasjon til naprapater, osteopater og paramedisinere i helsepersonelloven. Alle disse tre yrkesrollene har store pasientgrupper, og å gi autorisasjon vil sikre pasientsikkerheten og bidra til tilstrekkelig praksis og fagkunnskap. Autorisasjonsordningen gjør det også i større grad mulig å stille krav til kompetanse og at yrkesrollene blir underlagt tilsynsmyndighetene.

Høyre har merket seg høringssvarene til Ambulanseforbundet om at de som i dag har gjennomført nasjonal paramedic-utdanning, har fagbrev som ambulansesjåfør eller er utdannet sykepleier, bør kunne få autorisasjon som paramedisinere etter søknad. Høyre støtter at regjeringen bør vurdere en overgangsordning for dette. Videre mener Høyre at regjeringen må vurdere hvordan dagens ambulansearbeidere kan få tilgang til videreutdanning som paramedisinere, f.eks. ved opprettelse av y-vei eller tilrettelegging for deltidsstudier. Det kommer også klart fram av innstillingen til komiteen.

Innledningsvis sa jeg at vi må ha en autorisasjonsordning som bidrar til tillit mellom pasient og helsepersonell. Høyre har i innstillingen ikke støttet forslaget fra flertallet om å gi manuellterapeuter autorisasjon. Grunnen til det er at forslaget nærmest kommer over bordet, uten at det har vært en oppdatert faglig utredning, og uten at det har vært på høring, sånn at ulike aktører kan komme med innspill. Det er f.eks. grunnen til at Norsk Fysioterapeutforbund, som organiserer 10 000 medlemmer og gjennom det veldig mange manuellterapeuter, har reagert på forslaget.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:40:50]: Ja.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:40:58]: Hovudføremålet med autorisasjonsordninga og helsepersonelloven er pasienttryggleik. Dei er til for å vareta oss alle når me har behov for naudsynt hjelp og omsorg.

Helsepersonell, det er hjelpepleiaren som tek vare på bestemor på sjukeheimen. Det er jordmora som tek imot barnet, det er bioingeniøren som tappar blod til den kreftsjuke, og det er ergoterapeuten som trenar med den slagramma pasienten. Helsepersonellova § 48 inneheld ei rekkje tittelbeskytta yrkesgrupper. Føremålet er at publikum ikkje skal villeiast ved at personar brukar titlar dei ikkje er kvalifiserte til å ha. Fokuset er om yrkesutøvinga inneber risiko for pasienttryggleiken.

Det er mange ulike brukarar og pasientgrupper som går til behandling hos naprapatar og osteopatar. Det er unge med rygglidingar, toppidrettsutøvarar og MS-pasientar. Det er med omsyn til brukarar og pasientar me no autoriserer desse yrkesgruppene. I dag kan kven som helst kalla seg osteopat og naprapat. Med autorisasjon vil no berre dei med den riktige kompetansen og utdanninga kunna bruka desse titlane. No vil pasientane verta trygge på at dei behandlarane dei går til, har den kompetansen dei formidlar, og ikkje minst at dei innehar ein kompetanse som vil oppfylla krava frå myndigheitene.

Senterpartiet er oppteke av eit sterkt offentleg og desentralisert helsevesen, med nok kapasitet og god kompetanse for å gje heile befolkninga tryggleik og helsehjelp. For Senterpartiet er ambulansetenesta ein viktig del av dette. Dyktige fagarbeidarar, både med fagbrev og høgare utdanning, hjelper oss og gjev akutt helsehjelp i sårbare situasjonar der det ofte står om liv og død. Akuttmedisin er eit viktig fagfelt, og akuttmedisinarar vil kunna avlasta resten av helsevesenet dersom dei får starta behandlinga på veg til lege eller sjukehus, og kan leggja eit godt grunnlag for den vidare behandlinga av pasienten. Paramedisinarar og kompetansen deira i prehospital akuttmedisin dekkjer eit behov for auka kompetanse innan akuttmedisin. Den akuttmedisinske kvardagen vert stadig meir kompleks, og det er nødvendig med auka kompetanse innan både avgjerder og handling, og dette kompetansebehovet møter nettopp paramedisinarane.

Sjølv om Senterpartiet meiner det er viktig og riktig at desse yrkesgruppene, altså naprapatar, osteopatar, manuellterapeutar og paramedisinarar, no får autorisasjon, er det ein uheldig praksis at Stortinget skal fungera som eit autorisasjonskontor. Senterpartiet er glad for at fleirtalet i komiteen no ber regjeringa om å koma tilbake til Stortinget med ein heilskapleg gjennomgang av ordningane for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning av helsepersonell, med ei ny vurdering av kva yrkesgrupper som skal omfattast av desse ordningane.

Eit anna viktig moment er òg å avklara kven av tenestetilbydarane som tidlegare var del av registeret for utøvarar av alternativ behandling (presidenten klubbar), som òg vert ein del av dette.

Marian Hussein (SV) [13:44:22]: Som helsepersonell som i gamle dager tilbrakte den uka jeg fylte 18 år, med å vente på autorisasjonen i postkassa, synes jeg det er stort å være med og regulere helsepersonelloven i denne saken, for det bringer en del refleksjoner rundt autorisasjon og hvem vi kaller helsepersonell. Debatten om denne saken har ikke vært lett.

Vi i SV har fått mange henvendelser fra mange medlemmer og interesserte i denne saken. Det er en lovproposisjon vedrørende naprapater og osteopater som kommer etter noe Fysioterapeutforbundet kalte en «hestehandel» mellom partiene i Solberg-regjeringen og Fremskrittspartiet. Det var med stor usikkerhet vi falt ned på å støtte et flertall for autorisasjon til manuellterapeutene, for det er en prosess som har foregått i veldig mange år, og der det har vært veldig store ulikheter. Det er viktig som foregående taler sa, at vi også ønsker en sak med en helhetlig gjennomgang til Stortinget, slik at departementet underveis kan komme tilbake og gi oss mer veiledning i saken.

Som voksen utdannet jeg meg senere til vernepleier, og jeg tilhørte også i lang tid en fagprofesjon som står sammen med barnevernspedagogene i deres ønske om en autorisasjonsordning, som Fellesorganisasjonen også jobber iherdig for. Derfor er kampen for flere autoriserte yrkesgrupper i Norge en viktig kamp, ikke bare for barna som barnevernet har ansvar for, men også for vår felles helsetjeneste og velferdstjeneste.

Jeg har vært i tvil, men i dag er jeg glad for å kunne stemme igjennom – hvis vi rekker det – en sak som også gir manuellterapeutene en autorisasjon.

Seher Aydar (R) [13:47:25]: Helseprofesjonene er i utvikling, og det er derfor nødvendig at det med jevne mellomrom vurderes om nye yrkesgrupper skal få autorisasjon. Autorisasjon sikrer enhetlig faglig praksis og bidrar til trygge og gode helsetjenester til befolkningen. Bak denne proposisjonen ligger det et solid arbeid, og vi støtter forslagene som kommer fra Helsedepartementet.

Under behandlingen i komiteen ble det lagt til forslag om å gi autorisasjon til manuellterapeuter. Etter at dette forslaget ble behandlet i komiteen, har vi fått en rekke henvendelser fra både manuellterapeuter og fysioterapeuter. Det er ganske tydelig for alle i denne sal at det er splittelse i fagmiljøene i denne saken. Det er også uavklarte problemstillinger knyttet til å gi denne yrkesgruppen dobbeltautorisasjon. Per i dag er det få yrkesgrupper som har denne typen dobbeltautorisasjon. Et av de få eksemplene der videreutdanning av en grunnutdanning gir dobbeltautorisasjon, er for jordmødre. Nå vet vi at det pågår et arbeid i Helsedepartementet for å se om de heller skal få spesialistgodkjenning. Det vil i så fall kanskje også få konsekvenser for andre yrkesgrupper i helsevesenet, som f.eks. fysioterapeuter.

Forslaget om å gi autorisasjon til manuellterapeuter har ikke vært på høring i forbindelse med det forslaget som vi behandler i dag. Med tanke på at det er en sak der det er delte meninger i fagmiljøene, mener vi at et bedre kunnskapsgrunnlag er nødvendig. Vi velger derfor å stemme for mindretallsforslag nr. 1, og da stemmer vi heller ikke for forslaget som vi opprinnelig var en del av. Vi er åpne for å vurdere det igjen; det ser ut til at det kommer til å bli vedtatt, men om det ikke skulle bli det, utelukker vi det ikke prinsipielt. Vi er åpne for å vurdere det igjen, men da etter at det har blitt behandlet i departementet og vært på høring, som ved andre autorisasjoner som blir gitt i denne saken.

André N. Skjelstad (V) [13:49:42]: Helsepersonelloven skal bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten og skal danne grunnlaget for befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten. At loven skal gi pasienter best mulig sikkerhet, er viktig for Venstre. Dette var en av grunnene til at forslaget ble fremmet også av Solberg-regjeringen.

Det beste må alltid være i fokus når det gjelder behandling. Det er i dag mange ulike grupper helsepersonell som utfører ulike behandlinger til ulike folk. Pasienter skal ha frihet til å velge den behandlingen de ønsker, selv om det er viktig at det stilles krav til dem som tilbyr den.

I dag kan hvem som helst kalle seg naprapat eller osteopat og tilby behandling. Det er ingen formelle krav til utdanningsbakgrunn, noe som derfor kan gjøre det vanskelig for pasienter å vite om behandlere har den kompetansen de sier de har. Når naprapatene selv sier at de utfører 800 000 behandlinger i året, og osteopatene utfører rundt 600 000 konsultasjoner i året, er det viktig at pasientene er trygge på den behandlingen de får. Å gi autorisasjon til naprapater og osteopater vil bety at vi ikke bare kan stille krav til en yrkesgruppes utdanning og kompetanse, men også at myndighetene kan føre tilsyn med den gruppen. Derfor er det en fornuftig tilnærming til en sak som det er delte meninger om i befolkningen.

Jeg er glad for at paramedisinerne også inkluderes i dette forslaget. I andre EU- og EØS-land er denne og lignende yrkesgrupper regulert. Ved å autorisere norskutdannede paramedisinere vil de kunne få godkjent sine kvalifikasjoner i andre land, og det vil bli tilsvarende enklere for Norge å få økt tilgang til paramedisinere fra EU eller andre land. Dette er Venstre enig i.

Når det gjelder manuellterapeuter, deler vi Høyres syn på det, at det her er nødvendig med en litt bredere tilnærming før i hvert fall vi kan lande i den saken.

Statsråd Ingvild Kjerkol [14:20:37]: Stortinget har bedt regjeringen gi offentlig autorisasjon til naprapater og osteopater. Dette lovforslaget følger opp Stortingets vedtak. I tillegg velger regjeringen å autorisere paramedisinere. Jeg tar til etterretning at komiteen også foreslår å autorisere manuellterapeutene.

Autorisasjon av naprapater og osteopater vil bidra til at de som benytter seg av deres behandlingstilbud, i større grad enn i dag kan være trygg på at behandlerne har en viss kompetanse. Autorisasjon vil også føre til at tilsynsmyndighetene kan føre tilsyn med naprapater og osteopater.

Paramedisinere er i dag autorisert som ambulansearbeider. Ambulansearbeider og paramedisiner er imidlertid to ulike yrkesgrupper. Ambulansearbeidere utdannes ved videregående skoler, og paramedisin er en utdanning på bachelornivå. Det er derfor riktig at det gis egen autorisasjon til paramedisinere.

Stortinget har bedt regjeringen om å vurdere å etablere en overgangsordning som kan gi ambulansearbeidere og sykepleiere som har Nasjonal paramedic-etterutdanning, mulighet for autorisasjon som paramedisiner. Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak.

Helsetjenesten trenger tilstrekkelig logopedikompetanse for å kunne møte behovene til personer med språk-, tale-, spise- og svelgevansker. Grunnen til at regjeringen ikke foreslår å autorisere logopeder nå, er at vi må vurdere om dagens logopediutdanning er tilstrekkelig tilpasset helsetjenestens behov. Dette arbeidet skal snart i gang.

Det er flere forutsetninger som må være på plass for at nye grupper kan søke om og tildeles autorisasjon. For paramedisinere, osteopater og naprapater er de nødvendige forutsetningene på plass, og de kan søke om autorisasjon når loven iverksettes.

Vi har satt i gang arbeidet med å gjøre klar for at manuellterapeutene kan søke om autorisasjon.

Komiteen ønsker en helhetlig gjennomgang av ordningene for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning av helsepersonell, og regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak, herunder foreslå hvilke grupper som skal omfattes av ordningen. Vi vil også vurdere det faglige grunnlaget for hvilke utøvere som faktisk skal kvalifisere til autorisasjon.

Marianne Sivertsen Næss (A) [14:32:02]: Vi har denne vinteren hatt en krevende strømsituasjon. Den har vært helt uholdbar, og den har krevd ekstraordinære tiltak. Den midlertidige strømstønadsordningen for husholdninger som gir en stønadsgrad på 80 pst. ved strømpris over 70 øre/kWh, er med på å avhjelpe situasjonen på kort sikt. Dette bidrar til reduserte strømkostnader for norske husholdninger, og i februar ble strømregningen til folk redusert med rundt 25 pst. i snitt. Jeg er glad for at Stortinget i dag ber regjeringen innrette en ordning som gir likebehandling av husholdninger i borettslag, sameier, aksjeleiligheter og eneboliger, og at de også nå inkluderes i ordningen.

Denne vinterens høye strømpriser har skapt en svært krevende situasjon for både folk og næringsliv. Selv om dagens kraftsystem har gitt oss gjennomgående lave strømpriser siden starten av 1990-tallet, kan ikke det hindre oss i å evaluere hva som har fungert godt, og hva som kan forbedres eller gjøres annerledes. Vi skal ikke være redd for ny kunnskap. Derfor mener jeg det er klokt av regjeringen å ta en grundig gjennomgang av årsakene til årets kraftsituasjon og en vurdering av risikoen for at lignende situasjoner kan oppstå igjen. Den gjennomgangen vil også inkludere flere av tiltakene som har blitt foreslått i løpet av denne vinteren, som makspris på kraft, krav til fyllingsgrad i magasinene og ulike måter å sikre strømkundene på.

Strømpriskrisen har vist oss hvor avhengig både folk og bedrifter er av at vi har nok ren, norsk kraft. Tilgang på rikelig med ren og rimelig kraft har i årtier vært den norske industriens fremste konkurransefortrinn. Kraftoverskudd bidrar til økt verdiskaping og sysselsetting i hele landet.

Derfor haster det med å legge til rette for produksjon av mer fornybar kraft. Regjeringen er i gang med en storstilt satsing på havvind, og det var betryggende å høre olje- og energiministeren i gårsdagens spørretime fortelle om ambisjonene for havvindsatsingen, hvor det bl.a. satses på både hjemlige tildelinger av nytt areal, og at NVE er bedt om å komme med en grundig utredning av nettet til havs. Like viktig er at vi skal få på plass tiltak som reduserer energibruken i bygg med minst 10 TWh i 2030, og vi skal øke strømproduksjonen i bygg.

På vegne av saksordføreren anbefaler jeg herved komiteens tilråding.

Nikolai Astrup (H) [14:35:13]: Det er bred enighet om saken vi har til behandling i dag. Det gjenstår fremdeles et spørsmål knyttet til felles garasjeanlegg og tilsvarende anlegg som jeg håper statsråden vil svare på i sitt innlegg.

Denne saken er blitt mer aktuell enn det man kanskje så for seg da den ble fremmet, gjennom krigen i Ukraina. Det er ikke bare et spørsmål om hvordan vi skal kompensere for perioden frem til mars, det er også nå mer aktuelt enn på lenge å vurdere hvordan vi skal kompensere for det som antagelig vil bli høye strømpriser gjennom hele året, og kanskje også inn i neste år. Vi vet ikke hvor lenge krigen i Ukraina vil vare, men det vi vet, er at vi allerede nå ser store utslag på situasjonen i energimarkedene i Europa. I morgen formiddag kommer strømprisen i Sør-Norge til å nå 5 kr ved 10-tiden, og vi kan forvente at det blir flere slike utslag i tiden som kommer. Gassprisen er på historisk høye nivåer, oljeprisen er skyhøy, og dette vil også få konsekvenser for Norge, for norsk energipolitikk og også for strømprisene her.

Det aktualiserer at regjeringen raskt kommer tilbake til Stortinget med en sak der man redegjør for hvordan man har tenkt å kompensere for ekstrempriser i tiden som kommer. Jeg håper statsråden vil berøre dette i sitt innlegg, for dette er et spørsmål som opptar mange. Strømstøtteordningen varer ut mars, og etter det er det i utgangspunktet ingen strømstøtteordning, men slik situasjonen er nå, kan behovet bli svært stort.

Høyre har også helt siden før jul etterlyst at man ser på tiltak for bedriftene. Det har så langt ikke blitt imøtekommet. Det er klart noen bedrifter hvor store økninger i strømprisen ikke innvirker i særlig grad, fordi strøm ikke er en viktig innsatsfaktor sammenlignet med det de ellers driver med, men for andre bedrifter er strøm helt avgjørende som innsatsfaktor. Det var årsaken til at Høyre tidligere i vinter foreslo at man burde ha en kommunal kompensasjonsordning der man nettopp kan gjøre vurderinger av hvilke bedrifter som trenger en håndsrekning i den ekstreme situasjonen som har vært, men ikke minst kan det bli nødvendig å se dette i lys av den ekstreme situasjonen vi antagelig har foran oss, hvor strømprisene kan bli høyere enn dem vi har hatt i vinter.

La meg minne om at vi i 2010 var oppe i 12 kr/kWh i Midt-Norge, så det kan skje, og i Europa har strømprisene vært langt over det vi har hatt i Norge. Det er en fattig trøst for oss, men vi må gjøre det vi kan for å avhjelpe situasjonen for husholdninger, bedrifter og frivilligheten i tiden som kommer.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:38:26]: Det siste året har gitt oss rekordhøye priser som vi aldri har sett maken til. Folk, næringsliv, frivillige, idrettslag og andre har opplevd skyhøye strømpriser. Det har vært et kjempeproblem i hele vinter, siden oktober da prisene først begynte å gå så høyt opp, og det ser dessverre ut til å vedvare.

Jeg har stilt flere spørsmål til olje- og energiministeren om forlengelse av strømstøtten, bl.a. ett for et par uker siden om hvorvidt hun kunne bekrefte at strømstøtten ville forlenges. Hvis det ikke var bruk for strømstøtten fordi prisene gikk ned, ville det jo ha ordnet seg selv, men hvis det derimot var bruk for strømstøtten, kunne den ha vært på plass, og folk ville hatt forutsigbarhet for hvordan prisene ville blitt. Det stilte jeg et spørsmål om for et par uker siden, og jeg fikk til svar at det var det ingen planer om, og man kunne ikke konkretisere og bekrefte. Jeg har stilt det spørsmålet på nytt, og det er mulig jeg har fått svar den siste timen – det har jeg ikke sett. Men jeg håper at det i løpet av kort tid, og aller helst i dag, kan komme en avklaring på at den forlenges utover mars.

Små og mellomstore bedrifter sliter. Kraftkrevende industri sliter også, men små og mellomstore bedrifter med små marginer og små årlige overskudd – som sysselsetter folk flest her i landet – har det tungt nå. Næringslivet er ikke inkludert i denne ordningen, og det håper jeg virkelig at regjeringen kan få innarbeidet. Staten og det offentlige tjener masse penger på strøm og har kjempestort eierskap. Det er de som drar inn de største summene, og det er staten som har lommer til å kompensere næringslivet, folk flest, idrettslag og frivillige.

Gassprisene og situasjonen med det geopolitiske spillet er en av årsakene til de prisene vi ser nå. Der tjener Norge også enorme summer. I desember ble det ca. 4 mrd. kr per dag i eksportinntekter fra norsk olje og gass. Disse pengene må kunne kanaliseres tilbake til befolkningen, til næringsliv og idrettslag.

Jeg har også stilt spørsmål til næringsministeren, som har konferert med olje- og energiministeren, om hva det ville koste å ha en større strømstøtteordning slik som Fremskrittspartiet ønsker, der man hadde kompensert for alt over 50 øre. Tallene er store, det er de definitivt, men 50 øre er fremdeles nesten dobbelt så mye som den vanlige prisen man har opplevd å ha de siste ti år. I tillegg kommer det siste spørsmålet jeg har stilt næringsministeren, om hvor mye ekstrainntekter man får når dagens strømpriser er så høye. Jeg tror de er enda høyere enn det dette ville koste.

Så jeg håper på en snarlig avklaring når det gjelder både lengden på strømstøtteordningen og gjerne kompensasjonsnivået og om næringslivet skal inkluderes.

Lars Haltbrekken (SV) [14:41:44]: Vi får en interpellasjonsdebatt om vinterens høye strømpriser etterpå. Derfor skal jeg holde et relativt kort innlegg i denne saken, men jeg vil også understreke viktigheten av at regjeringen kommer til Stortinget med forslag om en forlengelse av strømstøtteordningen i lys av de prisene vi ser framover.

Vi er glad for at vi har fått på plass en strømstøtteordning, og vi er også glad for at borettslag og sameier med fellesmålere blir inkludert. Jeg håper statsråden i sitt innlegg vil belyse det et flertall i komiteen har lagt vekt på, nemlig utfordringen for dem som bor i sameier og borettslag og har fellesmåler i fellesgarasjer, at også de må komme inn under strømstøtteordningen, sånn at det ikke bare er folk med egen garasje knyttet til rekkehus eller villa som får strømstøtte.

Jeg kan også opplyse om at SV kommer til å stemme for Rødts forslag i saken.

Sofie Marhaug (R) [14:43:20]: Rødt støtter selvfølgelig endringen som innlemmer boliger med fellesmåler i strømstønadsordningen. Folk som bor i sameier, boliglag eller borettslag, er ikke unntatt strømpriskrisen vi har opplevd denne vinteren.

Vi vet at mange som bor i mindre boenheter, ofte har en stram økonomi, og det er synd at det har tatt så lang tid å få denne ordningen på plass, på tross av at et stort flertall på Stortinget har støttet en sånn innlemmelse. Det kan noen ganger virke som det er viktigere å holde seg innenfor EØS-avtalen enn å sørge for at folk får betalt regningene sine.

I tillegg vet vi at strømpriskrisen er langt fra over. Både NVE og kraftanalyseselskaper spår høye priser i lang tid framover. Det merkes kanskje dårligere siden forbruket normalt sett går ned om sommeren, når det er varmere ute, men på sikt vil disse prisene påvirke både folks personlige økonomi og næringslivet i stort. Det siste kan få katastrofale konsekvenser for arbeidsplasser.

Høye strømpriser forsterker økonomiske forskjeller og skaper fattigdom. Det er alvorlig, ikke minst for en sosialdemokratisk regjering. Høyresiden er tross alt ærlige tilhengere av markedsløsninger selv om disse har usosiale konsekvenser. Men jeg forventer mer av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Derfor fremmer Rødt et tilleggsforslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en ny strømsak, sånn at vi kan vurdere nye tiltak og gode måter å stanse de skyhøye prisene på.

Grunnlaget for foregående pakker er ikke borte. Det har kanskje til og med blitt forsterket. Samtidig vet vi at strømstønaden tar slutt etter mars, og at kuttene i elavgiften reduseres. Dette kommer til å svi i lang tid framover. Dersom Rødts forslag blir nedstemt, ber jeg regjeringen innstendig om på eget initiativ å vurdere å fremme en sak selv.

For partier som smykker seg med ansvarlighet og styringsdyktighet, vil jeg understreke følgende: Det er direkte uansvarlig å tillate et permanent prishopp i den størrelsesordenen vi har hatt denne vinteren. Hverken lønn eller trygdeytelser vil ta igjen det gapet. De som til syvende og sist vil oppleve det aller mest, er de som har aller minst.

Med dette er vårt tilleggsforslag fremmet.

Ola Elvestuen (V) [14:46:35]: Som flere har påpekt, er vi enige i denne saken. Det er bra at det nå kommer på plass en ordning også for borettslag og andre boligselskap, så de også får støtte til sine ekstraordinære utgifter for strømforbruk som ikke går direkte på den enkelte leilighet. Og så er det denne mangelen når det gjelder garasjeanlegg, som jeg håper man jobber videre med.

Jeg vil også gjerne ta opp at det er mange som fortsatt sliter, også bedrifter som har høye strømutgifter. Vi har tidligere foreslått fra Venstres side at en bør gi via den kommunale ordningen vi har, og da særlig til kommuner som ikke selv har store inntekter som følge av økte strømpriser. Det skal ikke gå til kraftkommunene, men til de andre. Det å gi støtte via kommunene kan også være en enkel måte å gi til disse bedriftene på. Nå forstår jeg at regjeringen via den kommunale ordningen fordelte 250 mill. kr nå på mandag. Men da gjenstår det, så vidt jeg kan erindre, 250 mill. kr, som ikke er fordelt via den kommunale ordningen, så den mener jeg man må jobbe videre med.

Men vi er nå plutselig i en helt annen situasjon med det russiske angrepet på Ukraina, som gjør at vi, både i Norge og i resten av Europa, må påregne høye strømpriser over lang tid. Jeg kan bare si at i dag har IEA oversendt sine ti helt konkrete råd, som jeg går ut fra at nå også behandles i EU-systemet. Der ber de konkret om at man ikke skal ha nye gasskontrakter med Russland, og at man hele tiden skal se etter alternativer til russiske gasskilder og bygge opp minimumgasslagre, men de ber også om nye vind- og solkraftanlegg og tiltak, og at det skal komme på plass raskt. Man må maksimere bioenergi, men også gi støtteordninger når det blir veldig høye priser, og det må vi selvfølgelig også se på her, sammen med energieffektivisering. Ja, de går til og med så langt at de anbefaler at man reduserer termostatvarmen i hvert hus med én grad. Så det er veldig konkret, og dette må vi selvfølgelig også følge opp fra norsk side.

Så mener jeg virkelig at diskusjonene om hybridkabler og de forbindelsene vi har med Europa, nå må være over. Disse er det bra at vi har. Vi må være en del av den omstillingen som Europa må igjennom, både for så raskt som mulig å bli mindre avhengige av russisk gass og – i tillegg – i lys av klimarapporten fra FN som kom nå i vår.

Jeg håper virkelig at regjeringen nå legger vekt på at vi trenger hybridkabler, vi trenger utenlandsforbindelsen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:49:49]: Jeg synes det har vært gode innlegg i debatten. Det er egentlig slående at vi diskuterer mye annet enn akkurat den konkrete saken. Det er fordi det er en felles innstilling og viktig sak som kommer på plass, men den belyser det opposisjonen har sagt mange ganger: Det er fortsatt en veldig krevende situasjon, og ordningene er ikke gode nok.

La meg først si at det er veldig bra at dette kommer på plass. Dette er en av brikkene som har vært etterlyst helt siden den første pressekonferansen om løsningen. Men som flere har sagt, er vi inne i en helt ny situasjon. Vi håpet at strømprisene skulle gå nedover bare våren kom, at situasjonen skulle se bedre ut, men dessverre – og av helt andre grunner enda mer tragisk – vil situasjonen i Ukraina også medføre at det vil være behov for strømstøtteordninger i lang tid.

Denne saken har egentlig vært interessant å følge, for det begynte med at regjeringa ønsket støtte til husholdninger på 50 pst. over 70 øre/kWh. Så ble enigheten med SV på 55 pst. Så innså de at det ikke var godt nok, og kom tilbake igjen med 80 pst. over 70 øre. Så kom borettslag på plass. Så kom det en egen støtteordning for landbruket. Så kom det en forbedring til landbruket. Så kom det en støtteordning for frivilligheten – iallfall deler av frivilligheten.

På mange måter er det bare fullt av hull en prøver å tette, men som situasjonen er nå, ber jeg innstendig regjeringa og SV om å tenke seg om. Hvis vi nå går inn i en fortsatt lang periode med høye strømpriser, er det veldig mange som faller utenfor denne strømkompensasjonsordningen, som egentlig bare er en tilbakebetaling til folk som betaler skyhøye priser.

Da må jeg gå tilbake igjen til det grunnleggende synet på hva strøm faktisk er i Norge. Jo, det er et felles gode. Vi har bygd opp hele systemet i Norge ut fra at det har vært billig kraft. Det har vært viktig for industrien, det har vært viktig for bedriftene, men også for måten vi har innrettet husene våre på, og dermed er avhengig av oppvarming.

Jeg blir kontaktet – det er jeg helt sikker på at resten av komiteen også blir – av mange idrettslag som f.eks. fyrer med gass, og dessverre ikke ble inkludert i den forrige ordningen. Man kan sikkert ta en klimapolitisk debatt om det, men det betyr at f.eks. mange fotballbaner her i byen sliter, og de snakker om økte kontingenter.

Folkehøgskoler tar kontakt. De er ikke inkludert i støtten. Hva skal de gjøre, skal de si opp lærere, kutte linjer eller øke prisene? Barnehager, friskoler, Den norske kirke, små og mellomstore bedrifter – sånn kunne jeg fortsatt, det er så mange eksempler. Derfor mener jeg at dette ikke er godt nok. Jeg sier det ikke av populistiske, tabloide årsaker, men systemet fungerer ikke godt nok. Det må komme noe bedre.

Jeg varsler at vi støtter Rødts forslag i denne saken, men jeg ber også innstendig om at man revurderer synet på f.eks. det forslaget vi og andre har hatt, med 50 øre som en makspris, altså 100 pst. kompensasjon over det. Man må omfatte flere, for det er så mange som faller utenfor, og staten håver inn med inntekter mens det går utover frivilligheten, bedrifter og husholdninger.

Mani Hussaini (A) [15:07:23]: Jeg tok ordet fordi jeg reagerer på at måten regjeringen har reagert på denne krisen på, kalles et lappeteppe. Jeg tror ingen her i salen satt – eller fortsatt sitter – på en endelig løsning på hvordan vi skal møte de skyhøye strømprisene. Jeg er veldig glad for at regjeringen la fram et innovativt grep for hvordan husholdninger raskt kunne få støtte. Vi får stadig vekk meldinger om at når man sammenligner regninger for februar i år og februar 2019, som var et normalår, så er ikke regningen så skrekkelig mye høyere enn den var i 2019, nå når folk får støtte.

Jeg vil ikke dvele lenge ved hva partier har foreslått her, men hadde vi gjort som Fremskrittspartiet ønsket, hadde vi utbetalt 4 000 kr til alle husholdninger én gang, og det var det. Det var det første forslaget som kom fra Fremskrittspartiet. Jeg er veldig glad for at regjeringen siden da både har kuttet i elavgiften, kommet med ordninger for studenter og kommet med ordninger for dem som mottar bostøtte. Jeg er glad for at det er enda flere som går under ordningen for bostøtte, at alle husholdninger i Norge får strømstøtte, og at frivillige, landbruket og alle andre får det.

Så er det noen grupper som står utenfor, og derfor er jeg veldig glad for at regjeringen her sier at vi også skal se på det, og at vi skal stille opp for folk så lenge strømprisene er skyhøye. Man kan godt kalle det for et lappeteppe av forslag, men igjen: Ingen av oss her forutså at dette kom til å skje. Nettopp derfor er jeg veldig glad for at vi har den regjeringen vi har, som har klart å levere løsninger på løpende bånd, som har hjulpet både husholdninger, landbruket, frivilligheten og kommunene.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [15:09:56]: Jeg reagerte også på ordet «lappeteppe», og på ordene som kommer i denne saken fra opposisjonen og de tidligere regjeringspartiene. Jeg må gjenta dette: Allerede 23. februar 2021 fattet Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber regjeringen umiddelbart foreslå tiltak som kan avhjelpe situasjonen med ekstraordinært høye strømutgifter, og raskt komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Nå står de samme her oppe og sier at regjeringen har reagert tregt, og at det er et lappeteppe. Forrige regjering hadde følgende svar:

«I lys av utviklingen i kraftpriser etter at anmodningsvedtaket ble fattet, er det etter min vurdering lite behov for ytterligere, umiddelbare tiltak for å avhjelpe situasjonen.»

Og så står de her og kaller dette et lappeteppe.

Den saken vi behandler nå, handler om at det var en strømstøtte som ble innført på kort tid. Så har vi i ettertid sett at det var noen som ikke ble inkludert i den, og så fikser vi det nå. Jeg er også veldig glad for det regjeringen tidligere har bekreftet, at de vil stille opp med mer strømstøtte dersom situasjonen med ekstraordinært høye strømpriser vedvarer. Det hører jeg statsråden gjenta i dag, og det er jeg veldig glad for.

Marius Arion Nilsen (FrP) [15:11:58]: Representanten Mani Hussaini har en litt enkel framstilling av hva Fremskrittspartiet har foreslått av tiltak. Vi har riktignok foreslått kontantstøtte på 4 000 kr til alle, sånn at alle strømkundene skulle få penger før jul og ha råd til både god mat og gaver på julaften, men det er en veldig liten bit av det. Vi foreslo også fjerning av elavgiften, vi foreslo fjerning av moms på strøm, vi foreslo å redusere nettleien, og vi har foreslått en makspris på 50 øre for både husholdninger og næringsliv – mange gode forslag som hadde hjulpet veldig i dagens situasjon.

Så sier også representanten Hussaini at prisene med dagens ordning ikke er så skrekkelig mye høyere enn vanlig. Det er en rar definisjon, for fremdeles er prisene dobbelt så høye for mange, og det er altfor dyrt. Definisjonen av «skrekkelig mye høyere» er en morsom sak, for som jeg sa, er det utrolig mange bedrifter som sliter. Vi blir kontaktet av alt fra bensinstasjoner til kraftkrevende industri og alt av næringsliv ellers – de har jo ikke støtte i det hele tatt – men også av befolkningen.

På spørsmål fra meg har olje- og energiministeren bekreftet at selv med dagens strømstøtteordning var prognosene for første kvartal i år 50 pst. høyere i totalkostnad enn det vanligvis er i et gjennomsnittsår. Med den strømstøtteordningen man hadde i desember, var det 80 pst. høyere. Jeg forstår at vi har en forskjellig definisjon av «skrekkelig mye høyere», men i mine øyne er det skrekkelig mye høyere.

Nikolai Astrup (H) [15:14:30]: Grunnen til at jeg tegnet meg, var innlegget fra representanten Mykjåland, som henviser til vedtaket som Stortinget fattet 23. februar i fjor. Det vedtaket var et vedtak som var myntet på situasjonen som var akkurat da. Så ble det omtalt og kvittert ut i revidert nasjonalbudsjett, og da var situasjonen en helt annen. Den 28. april, omtrent på det tidspunktet revidert nasjonalbudsjett ble ferdigstilt, anslo man kraftprisen ut 2021 til 35 øre, og det er altså de menneskene som lever av å forutse slike ting, og som kjøper og selger kraft, som anslo det. Derfor hadde jo verken Senterpartiet eller Arbeiderpartiet noen merknader til hvordan det anmodningsvedtaket ble kvittert ut. Så det å komme nå og påstå at man ba om dette 23. februar, og at vi ikke leverte på det, er rett og slett og med respekt å melde – nå må jeg finne et parlamentarisk uttrykk – ikke riktig og ikke sannferdig, vil jeg si, som en beskrivelse av virkeligheten.

Jeg skjønner at representanten synes det er vondt å høre fra regjeringspartiene at man har vært bakpå, men det er det som er realiteten. Man la fram en tilleggsproposisjon uten noen tiltak som monner for vanlige folk. Så fremforhandlet man et budsjettforlik med SV i desember, hvor man flyttet på milliarder av kroner og økte skattene for næringslivet med 10 mrd. kr og økte utbyttet fra Statkraft med 10 mrd. kr, uten at man kom opp med tiltak for vanlige folk. Det var først på tampen av stortingssesjonen at det altså kom tiltak for vanlige folk, men da hadde man glemt at det også var andre som ble rammet av dette, så da kom det nye tiltak etter hvert. Det gjaldt landbruket, det gjaldt veksthusnæringen, det gjaldt frivilligheten, og nå til slutt borettslag, og kanskje kommer det – endelig – etter hvert noe for garasjeanlegg som ikke er på borettslagets fellesmåler.

Det er ingen tvil om at regjeringen har vært bakpå. Spørsmålet er om regjeringen har tenkt å fortsette å være bakpå, eller om man nå erkjenner at man må forlenge strømstøtteordningen før den løper ut, slik at man har forutsigbarhet, og at man må gjøre noe for særlig de mindre bedriftene, som har store utfordringer med høye strømpriser fordi strøm utgjør en stor andel av omsetningen til bedriften. Det er spørsmålet. Og så forstår jeg veldig godt at representantene fra Senterpartiet synes det er vondt å høre at de har vært bakpå, men det er en ganske presis beskrivelse av virkeligheten, og det har ingenting med dette vedtaket 23. februar å gjøre. Hadde man innsigelser til det, burde man kommet med det i behandlingen av revidert. Det gjorde man ikke.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:17:30]: Jeg kunne egentlig ha trukket meg fra talerlisten nå når Nikolai Astrup har holdt et glimrende innlegg om historien, men jeg har likevel opprettholdt det, for mitt poeng er å se framover. Så langt jeg husker, var jeg i mitt innlegg ikke opptatt av sendrektighet eller om det var tregt, selv om det kanskje er et paradoks at denne saken vi diskuterer i dag, vel blir formelt vedtatt i slutten av neste uke og skal gjelde for desember, januar, februar og mars. Men la nå det ligge. Mitt poeng er bare at nå er vi i en situasjon der det ser ut til at det kommer til å være vedvarende høye strømpriser, og da ville forslagene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet og Rødt og andre truffet bedre. Også forslagene som har vært om ulike støtteordninger til kommunene, som kunne fordelt til det næringslivet som er spesielt utsatt, ville vært bedre.

Men legg nå all den historien til side. Mitt poeng er bare at den situasjonen vi er i nå, er drastisk for en folkehøyskole. Den er dramatisk, de får ingen støtte. Om regjeringa var sen eller ikke, spiller ingen rolle for den folkehøyskolen eller for andre organisasjoner eller for bedrifter. Poenget er bare at hvis vi legger politikken og all denne retorikken til side, er dette en vanskelig situasjon som kan vedvare. Representanten Mykjåland har helt sikkert fått e-mail fra folkehøyskoler og andre bedrifter i sitt eget fylke som er bekymret for hvordan de skal løse situasjonen.

Mitt poeng er bare at hvis vi ser framover, er det sånn at nå er det tre–fire uker igjen, og så er vi ute av mars og strømstøtteordningen. Den neste ordningen som må komme på plass, må inkludere bedre. Det er vel noen som bruker et slagord om at alle skal med. Det kunne det være fristende å gjenta, for det er veldig mange som faller utenfor. Derfor mener jeg ordet «lappeteppe» også, for ja, det har vært bra med de ulike initiativene som er tatt, det har vært bra for veksthusnæringen, for landbruket, for frivilligheten, men det ser ut som om en bare tar det som popper opp. Nå minner jeg om andre utfordringer. En makspris ville løst det, altså i form av 100 pst. kompensasjon over f.eks. 70 øre, om det hadde vært det, eller 50 øre – alt ville hjulpet for disse. Det er synd at det bare dreier seg om historien, for det er egentlig litt irrelevant. Nå må vi løse de utfordringene som ligger foran oss.

Sofie Marhaug (R) [15:19:46]: Jeg vil minne om at et lappeteppe varmer litt, tross alt, når det er kaldt ute, men det varmer enda mer med et oppvarmet hus, og det er jo det som er kjernen. Vi må se på årsaken til den strømpriskrisen vi har hatt denne vinteren – ikke bare for å drive med historiefortellinger, men også fordi vi må se framover og finne de løsningene som fungerer for å få prisene ned på en rettferdig måte. Da er det jo også interessant å se hva som har gått galt. Og da vil jeg påpeke at styringspartier, på både høyresiden og venstresiden, har ansvar for den energipolitikken som føres i dag, tross alt. Det har vært stor konsensus i energipolitikken mellom f.eks. Høyre og Arbeiderpartiet.

Konsekvensene av den politikken er likevel mer alvorlige enn jeg tror de partiene kunne ha forutsett. Så raus skal jeg være. Og det dreier seg for det første om reallønnsnedgang. Det har vi, med de prisene som har vært i vinter, allerede fått. Den reallønnsnedgangen kommer til å fortsette, og det går først og fremst ut over arbeidsfolk og arbeidsledige, og det er veldig alvorlig. Den andre langsiktige konsekvensen, som er en konsekvens som er uavhengig av om det blir varmere i været eller ikke, er faren for at arbeidsplasser i Norge kan gå tapt.

Jeg nevner disse to tingene – reallønnsnedgang og arbeidsplasser – fordi det er en utfordring til regjeringen. Utfordringen kommer ikke bare fra Rødt; den kommer fra hele LO. Hvis ikke regjeringen leverer en strømpakke – på både kort og lang sikt – som gjør noe med årsakene til strømpriskrisen, og som gjør noe med konsekvensene av strømprisene, vil denne regjeringen ha store problemer ikke bare overfor velgerne, men også overfor sin viktigste alliansepartner.

Mani Hussaini (A) [15:22:14]: Jeg skjønner at jeg opprører mange, og at talerlisten alltid blir lang når jeg har tatt ordet. Det har skjedd ved flere anledninger, så jeg skal prøve å skjerpe meg.

Til det som den siste taleren sa om at vi bør være bekymret for å få fagbevegelsen imot oss: Mange av de ordningene som har blitt lansert av regjeringen, har blitt lansert i samarbeid med nettopp fagbevegelsen. Representanten fra Rødt bør være veldig bekymret for fagbevegelsen når det gjelder deres egen politikk, som handler om ikke å bygge noen verdens ting når det gjelder kraft. Er det én ting vi får beskjed om fra fagbevegelsen, er det at vi må ha mer kraft i årene som kommer.

Det har blitt påpekt fra noen representanter her at historien er irrelevant. Det kan ikke stemme, for det er en grunn til at vi er her, og det er at historien ikke har ordnet opp i disse tingene som vi står i. Det var et alvorlig bekymret storting som i fjor – for ett år siden – ba regjeringen om å se på strømprisen og på hva man eventuelt kunne gjøre. Jeg hører at representanten Astrup er indignert over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke kom med merknader til det vedtaket som bl.a. regjeringspartiene fattet da. Hadde jeg vært representanten Astrup, hadde jeg vært mer bekymret over hvorfor hans regjering ikke gjorde nok med strømprisen.

Jeg sier det igjen: Ingen av oss forutså at vi skulle havne i den situasjonen vi er i nå, men her er vi. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen har lansert mange forslag og mange løsninger. For å si det sånn: Mange i Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært veldig utålmodige etter at disse ordningene skulle komme fort nok, slik at folk kan betale regningene sine. Det har de gjort.

Jeg er også veldig glad for at regjeringen her signaliserer at man skal vurdere alt, alt av forslag og alt av tiltak, også mye fra den listen som representanten fra Fremskrittspartiet kom med. Et lappeteppe av forslag – ja, det kan man si, men alt vurderes. Regjeringen er på saken, og jeg er veldig glad for at regjeringen sier at den skal bakke opp folk så lenge prisene er høye.

Lars Haltbrekken (SV) [15:24:58]: Som flere har vært inne på, er det ikke bare husholdningene som sliter med de høye strømprisene. Kraftkrevende industri har heldigvis stort sett vært forskånet fra de høye kraftprisene på grunn av at de har langsiktige kontrakter.

Men for noen uker siden var jeg på besøk hos REC Solar i Kristiansand. Det er en bedrift som produserer silisium til solcelleindustrien, og som produserer dette med et veldig lavt CO₂-avtrykk. Det er en type bedrift som er svært viktig i den framtiden vi nå skal inn i, for å få kuttet utslipp av klimagasser. REC i Kristiansand har dessverre ikke en langsiktig kraftkontrakt. På grunn av eierskifte nylig fikk de ikke inngått en sånn kontrakt. Det har gjort at de for desember i fjor opplevde en prisøkning på den strømmen de bruker – og de bruker en del strøm – på godt over 600 pst. sammenlignet med hva de hadde budsjettert med. Det er ganske alvorlig, og det gjør at både klubben på bedriften og direktøren er bekymret for situasjonen.

Derfor har jeg et spørsmål til statsråden og regjeringen, og det er om regjeringen vil be Statkraft om å inngå forhandlinger med REC i Kristiansand om å få inngå en langsiktig kraftavtale. Det kan også være andre kraftkrevende bedrifter som er i den samme situasjonen – heldigvis sannsynligvis ikke mange, men REC er det i alle fall. Så jeg håper regjeringen vil be Statkraft om å inngå forhandlinger.

Ole André Myhrvold (Sp) [15:27:34]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men representanten Astrup og Høyres historiefortelling er mildt sagt interessant, og den handler stort sett om å bortforklare og henvise til et anmodningsvedtak som ble kvittert ut i revidert nasjonalbudsjett. Men sannheten er, uavhengig av den utkvitteringen, at Høyre ikke løftet en finger for å gjøre noe mot høye strømpriser for et år siden. Da jeg stilte statsråd Bru et tilsvarende spørsmål i september i fjor, da vi hadde strømpriser på 1,53 kr per kWh, var svaret at man hadde økt bostøtten, at man ikke så noen grunn til å gjøre ytterligere tiltak. Man har altså lent seg på godt betalte kraftanalytikeres blinde tro på markedet og på at strømprisen skal gå ned. Man har altså ikke iverksatt noen som helst tiltak som en beredskap mot høye strømpriser. Og så sitter man nå og kritiserer regjeringen for de ordningene man har gjennomført – både for husholdningene, for landbruket, for gartnernæringen og for frivilligheten. Og man kritiserte også for så vidt – ja, nå mistet jeg tråden.

Hva har svaret til Høyre vært? Det har vært mer marked, mer integrasjon og sendrektighet i kraftutbyggingen. Dette har vært Høyres svar i åtte år. Man har økt elavgiften år for år. Det har vært Høyres svar i energipolitikken. Man har altså ikke beredt grunnen for at vi kunne komme i denne situasjonen i det hele tatt, selv om man har hatt åtte år i regjering på å gjøre det. Så jeg synes på en måte historiefortellingen til Høyre er interessant, for man kommer faktisk ikke unna det faktum at det ikke er mer enn noen uker siden Høyre sto på barrikadene for flere utenlandskabler, som vi påviselig vet vil føre til økte strømpriser i landet.

Da er spørsmålet: Hvorfor skal vi tro på representanten Astrup? Hvis de hadde fått fortsette i regjering, hva ville Høyres alternativ i dagens situasjon vært? Jeg tror jeg vet svaret: Det hadde vært mer marked, mer marked og mer marked.

Nikolai Astrup (H) [15:30:11]: Jeg vil anbefale at representantene Hussaini og Myhrvold blir enige om hva som er historiefortellingen, for representanten Hussaini sier at ingen kunne forutse situasjonen vi står i nå, men samtidig sier både representanten Hussaini og representanten Myhrvold at jo da, dette skulle vi forutsett, og vi skulle innført en strømstøtteordning i fjor vår, da strømprisen var på 35 øre, med et innslagspunkt på 70 øre. Til hvilken effekt, da? Det ville jo ikke hatt noen effekt. Det er en grunn til at representantene ikke hadde noen merknader til anmodningsvedtaket da det ble kvittert ut i RNB. Det var fordi strømprisene da var på et slikt nivå at det ikke var behov for en strømstøtteordning. Det å komme nå og si at vi skulle ha innført strømstøtteordningen utover våren i fjor, gir ingen mening.

La meg også si at i statsbudsjettet for 2022 som Solberg-regjeringen la frem, skrevet i august 2021, sto det helt klart at nå var vi bekymret for økende strømpriser, og at det ville bli nødvendig å vurdere målrettede tiltak. Det skulle det bli en ny regjering som skulle følge opp. Det har de gjort, men de har gjort det sent og vært bakpå.

Mani Hussaini (A) [15:31:32]: Til representanten Astrup: Det er ingen som har krevd en strømstøtteordning av den forrige regjeringen, men det man krevde, var at man skulle se på ulike tiltak, at man startet et arbeid, at man fikk departementene og direktoratene i gang med å se på hvilke muligheter vi har for å hjelpe folk, dersom denne situasjonen skulle fortsette. Det avfeide regjeringen. Det er det vi reagerer på. Vi har aldri forventet en strømstøtteordning fra den forrige regjeringen, men litt mer ydmykhet hadde vært på sin plass.

Noe av det første vår regjering gjorde, var å kutte elavgiften med 3 mrd. kr. Gjett hvilket parti som var sterkt imot det og ikke la inn det kuttet i sine budsjetter – jo, det var Høyre, det var den forrige regjeringen, og det var representanten Astrup. Så historien er viktig å fortelle, for det er årsaken til at vi er her.

Marius Arion Nilsen (FrP) [15:32:47]: Det er jo veldig interessant å høre. Fremskrittspartiet har helt siden i fjor høst tatt til orde for en del tiltak for å få ned prisene. Vi begynte på sensommeren å ta til orde for redusert elavgift, redusert og fjernet moms, og i september tok vi også til orde for å begrense og regulere krafteksporten – akkurat det samme som representanten Myhrvold proklamerte i Nationen og andre aviser: Kom Senterpartiet i regjering, skulle man ta til orde for å regulere krafteksporten. Vi i Fremskrittspartiet er helt enig, for det vil kunne gjøre noe med prisene nå. Så jeg håper, når vi driver med historiefortelling om det man har gjort før, og det man mener, at de da vil kunne ta tak i dette nå.

Ellers sier representanten Hussaini at regjeringen skal se på mange løsninger og komme tilbake. Det er vel og bra. Vi har kommet med massevis av gode løsninger som vil kunne hjelpe på prisene, så man har en god liste der som man kan plukke fra.

Marianne Sivertsen Næss (A) [15:34:41]: Det er interessant å sitte og følge med på debatten og hvordan man på ulike måter både driver med historiefortelling og har ulik virkelighetsforståelse, og også hvordan man prøver å overby hverandre med hvem som har gjort hva, og hvem som ikke har gjort noe i det hele tatt.

Vi ser at det har blitt en greie i politikken, det med å overby hverandre på stadig flere områder. Vi ser til og med at man prøver å slå politisk mynt i kampanjer på sosiale medier om svært alvorlige saker også, som Russlands invasjon i Ukraina. Det er på godt og vondt at dette er en måte vi diskuterer politikk på, men like fullt har det vært interessant å følge.

Vi har hatt lave strømpriser siden 1990-tallet i Norge. Er det én ting vi vet, er det at det handler om at vi har hatt et kraftoverskudd. Det er det som har gitt både sysselsetting og verdiskaping, og som har vært vårt konkurransefortrinn. Det man har visst, er at det kraftoverskuddet i alle analyser nå begynner å avta. Og er det noe som skal sørge for at vi aldri havner i en slik strømpriskrise igjen, er det nettopp at vi skal ha nok overskuddskraft. Jeg må med respekt å melde bare si at da har ikke den avgåtte regjeringen gjort den jobben som var helt nødvendig for å sørge for at vi både skal kunne produsere mer fornybar kraft, kunne drive mer energieffektivisering og ta ut potensialet som ligger i bygg. På mange områder burde det vært gjort en bedre jobb for at vi ikke skal være i en slik situasjon i dag, og heller ikke i kommende år. Heldigvis har vi nå fått på plass en ny regjering, som har gått i gang – i god fart.