Presidenten: Etter
ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemmer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil fem
replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [15:47:48 ] : (ordfører for
saken): Regjeringen har fremmet en proposisjon med forslag til endringer
i arbeidsmiljøloven, hvor det foreslås å oppheve den generelle adgangen
til midlertidige ansettelser, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen
innførte i 2015. Da ble det innført en adgang til å ansette midlertidig
i maksimalt tolv måneder uten krav til særskilt begrunnelse, men
bruken av bestemmelsen ble begrenset gjennom innføring av regler
om karanteneplikt og kvote. Det er enkelt å støtte intensjonen om at
faste ansettelser er bedre enn midlertidige. Det gjør også Fremskrittspartiet.
Men ofte står ikke valget mellom en fast og en midlertidig ansettelse.
Ofte står valget mellom en midlertidig ansettelse og ingen ansettelse.
Lettelsen i arbeidsmiljøloven
fra 2015 skulle gjøre det enklere for personer som av ulike årsaker
har redusert arbeidsevne eller av andre grunner vil ha problemer med
å komme inn på arbeidsmarkedet, å få en fot innenfor ved å bli ansatt
midlertidig og på den måten få en større tilknytning til arbeidslivet
og kanskje få en permanent jobb etter hvert. Det viser også forskning
at langt på vei er tilfellet.
En undersøkelse
fra Institutt for samfunnsforskning som omfatter midlertidighet
helt tilbake fra 1995 fram til 2018, konkluderer med at en høy andel
av midlertidig ansatte går over i fast jobb, og at andelen er stigende
i den perioden. Undersøkelsen viser også at midlertidig arbeid i
mindre grad ser ut til å være en blindvei, og at den i større grad
faktisk er et springbrett til fast arbeid. Dette står i sterk kontrast
til hvordan regjeringen og norsk venstreside framstiller saken.
AKU-tall fra 2015 til 2016 viser at kun 4 pst. av dem som var midlertidig
ansatt, var arbeidsledige ett år etterpå. Det er et forsvinnende
lavt tall.
For arbeidstakere
over 40 år er andelen midlertidige kun rundt 3 pst. Den er størst
blant de yngste arbeidstakerne som kombinerer jobb med annen aktivitet,
som skole og studier – og det er naturlig. Det er derfor ikke treffende
å si at det er en stor andel midlertidige i den ordinære arbeidsstokken.
Utrolig nok er andelen midlertidige nesten lavest i bransjer som
industri, bygg, anlegg og transport. Så påstanden om at det er et
løsarbeidersamfunn i norsk privat sektor, er feil. Andelen midlertidige
er faktisk mye høyere i kommunal offentlig sektor, styrt av politikere.
Partiene på Stortinget
har åpenbart forskjellige standpunkt i denne saken, og jeg regner
med at de forskjellige partiene klargjør sitt standpunkt i løpet
av debatten. Men Fremskrittspartiet ønsker ikke å støtte de foreslåtte
endringene.
Tuva Moflag (A) [15:51:00 ] : Generalstreik er nokså sjeldent
her i Norge. Da fagbevegelsen med LO, YS og Unio i 2015 mobiliserte
til generalstreik, hadde det gått 17 år siden forrige gang. Årsaken
til streiken var en rekke forslag fremmet av høyreregjeringen som
bidro til å undergrave opptjente rettigheter i arbeidslivet.
At vi nå fjerner
den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, er bare ett
skritt i kampen for et mer velordnet arbeidsliv med faste, hele
stillinger. Denne paragrafen, 14-9 f, er rett og slett en forhatt
paragraf i fagbevegelsen fordi den er prinsipielt svært problematisk.
Hovedregelen
i Norge skal være faste ansettelser. Når det skal gjøres unntak,
skal disse være velbegrunnede og klare – ikke generelle. Om man
trenger en vikar, er det naturligvis greit. Om man skal gjennomføre
et prosjekt, kan man måtte hente inn flere på midlertidig basis,
men da må det være en begrunnelse – ikke bare fordi arbeidsgiver
vil ansette midlertidig. I Norge handler det ikke bare om hva arbeidsgiver
vil. Også arbeidstakerne skal bli hørt på hva som er viktig for
dem, og arbeidstakerne er tydelig på hva de vil i dette spørsmålet:
De ønsker forutsigbarhet og trygghet i hverdagen.
I år er det 20 år
siden jeg var ferdig utdannet. For meg og mange som jeg studerte
med, var det viktig å få en fast, hel stilling, slik at vi kunne
ta de neste stegene i livet. En fast og hel stilling er inngangsporten
til å få lån i banken og til å kunne etablere seg, og for mange
er det den tryggheten man ønsker seg før man stifter familie. Det
er ikke annerledes for dem som er unge i dag. De sier det samme
nå som det jeg og mine medstudenter sa for 20 år siden.
Denne generelle
adgangen til midlertidige ansettelser har blitt et symbol på en
politikk som vil trekke landet vårt i gal retning. I stedet for
å få flere i fast jobb, som den forrige regjeringen mente at denne
endringen ville føre til, har vi sett at spillereglene i arbeidslivet
har blitt utfordret på mange fronter. Det er ikke sånn at rettigheter
plukkes bort i ett jafs. Arbeidslivet svekkes bit for bit, paragraf
for paragraf. Og denne lovendringen er kun én brikke i en mye større
prosess som denne regjeringen har startet på. Regjeringspartiene
har lovet en storrengjøring i arbeidslivet, og det er vi nå i gang
med, bl.a. med det vedtaket som vi skal fatte her – ikke i dag,
men på torsdag.
Vi fjerner den
generelle adgangen til midlertidige ansettelser, og snart skal Stortinget
behandle en proposisjon om å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett.
Forslaget om innstramminger av innleie er sendt ut på høring fra
regjeringen, og vi vil rydde opp i regelverket om arbeidsgiveransvaret
og hvem som er å anse som en arbeidstaker. Vi ønsker å ha en offensiv
for flere hele stillinger, for det er ikke bare faste stillinger
som skal være hovedregelen – også hele stillinger skal være hovedregelen.
Å bli kvitt § 14-9 f er et første viktig skritt for å komme tilbake
til et enda bedre arbeidsliv.
Vi støtter innstillingen
til saken.
Svein Harberg hadde her
overtatt presidentplassen.
Henrik Asheim (H) [15:54:59 ] : Regjeringen Solberg innførte
i 2015 en generell adgang til midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven.
Endringen gikk ganske enkelt ut på å supplere et allerede gjeldende
regelverk som åpnet for midlertidige ansettelser i ulike situasjoner.
Dette ble kombinert med enkelte innstramminger, bl.a. tidsbegrensning
til 12 måneder, karantenetid, som betyr at man ikke kan avslutte
et midlertidig arbeidsforhold og så starte opp et nytt, og at maksimalt
15 pst. av arbeidsstokken kan være midlertidig ansatt. Med andre
ord ble det gitt større frihet til generelt å ansette midlertidig, men
med innstramminger i rammene rundt.
Når man hører
på venstresiden i disse debattene, kan det høres ut som norsk arbeidsliv
kun består av løsarbeidere, og at midlertidige stillinger fortrenger
faste stillinger. Denne virkelighetsbeskrivelsen er heldigvis ikke
sann, men blir likevel brukt som et påskudd for å innføre nye regler
og forbud som kun gjør det vanskeligere for bedrifter å ansette
og la folk som står utenfor, muligheten til å få en fot innenfor
i arbeidslivet.
Høyre mener at
faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, men
veien dit går for enkelte gjennom et mer fleksibelt regelverk for
ansettelser. Mange mennesker kommer nemlig inn i arbeidslivet – til
nettopp faste, hele stillinger – gjennom en midlertidig ansettelse.
Det sier seg selv at det for enkelte vil være viktig å få arbeidserfaring,
attester og en lengre cv, for så igjen å kunne få den faste jobben.
Midlertidige ansettelser er også bra for bedrifter som må gjøre
sine vurderinger av vekstpotensial og fremtidige inntekter før man våger
å gå for en fast ansettelse. Disse innstrammingene skjer også i
en tid hvor det er mangel på arbeidskraft. Det betyr at en del oppstartsbedrifter,
som allerede er usikre på om de våger å ansette en til, nå vil få
en enda høyere terskel for å ta sjansen på å ansette – også dem
som kanskje ikke har så mye arbeidserfaring fra før. Fleksibilitet i
arbeidslivet er faktisk ganske viktig for at arbeidsmarkedet og
næringslivet skal fungere best mulig.
Så sier også
evalueringene at dette ikke har ført til økt arbeidsdeltagelse fra
de gruppene som står lengst unna arbeidslivet i dag. Det betviler
ikke Høyre. Disse gruppene trenger først og fremst språkopplæring,
arbeidstrening og tiltaksplasser. Men det er jo andre grupper som
kan ha behov for en slik tilgang. De fleste midlertidig ansatte
i dag er unge og studerer ved siden av. Jobben er med andre ord
ikke en hovedaktivitet, men et viktig supplement til å spe på en
stram studentøkonomi. Nå vil regjeringen gjøre det mye vanskeligere
å ha andre tilknytningsformer til arbeidslivet enn nettopp faste
ansettelser. Det strammes ikke bare inn på den generelle adgangen
til midlertidighet. Det strammes også kraftig inn på bruken av innleie.
Summen av dette kan gi nye utfordringer med å få flere inn i arbeidslivet
og få bedrifter til å skaffe den arbeidskraften de trenger.
Andelen midlertidig
ansatte har ligget stabilt siden Solberg-regjeringen åpnet for generell
adgang til midlertidige ansettelser i 2015. Bruken er altså moderat,
og faste hele stillinger er fremdeles hovedregelen i norsk arbeidsliv.
Dette faktum kan naturligvis brukes som et argument for både å avvikle
og beholde den ordningen som ble innført. Den endringen Solberg-regjeringen gjorde
i 2015, var også et lite grep og først og fremst et virkemiddel.
Når regjeringen nå velger å stramme inn loven, vil det gjøre det
litt vanskeligere for litt flere. Høyre er først og fremst urolig
for at summen av innstramminger i arbeidsmiljøloven vil forsterke
det som er den største utfordringen akkurat nå, nemlig tilgangen
til kompetent arbeidskraft.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:59:18 ] : Det har helt fra arbeidsmiljøloven
ble etablert i 1977, vært konflikter i denne salen om hvordan en
skal organisere arbeidslivet. Hovedlinja har vært at de røde partiene
på Stortinget og Senterpartiet i all hovedsak har stått sammen mot
de blå partiene.
Det som er og
har vært Senterpartiets linje, er at Senterpartiet ønsker et velorganisert
arbeidsliv, fordi det er forutsetningen for et trygt familieliv.
Og Senterpartiets linje har hele tida vært og er at Norge bør holde
seg med egne arbeidsfolk, altså fast ansatte, midlertidig ansatte og
sjølstendig næringsdrivende.
Senterpartiet
har hele tida sett en helhet i dette, at vi skal organisere arbeidslivet
sånn at det dekker opp det arbeidskraftbehovet vi har, på en lovlig
måte. Det er ikke en enkel jobb å greie det, for arbeidslivet er
så mangfoldig. Men en må her ha et helhetsperspektiv på det, og
vi må hele tida lage lovverk som gjør at næringslivet får den arbeidskraften
som det trenger. Det er hovedpoenget som vi styrer etter.
Vi fikk i forrige
periode en forbedring og en klargjøring av hva som ligger i faste
ansettelser, som er forankret i arbeidsmiljøloven § 14-9 første
ledd. Der står det nå entydig at ansettelsene skal være løpende
og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør skal gjelde, og at
avtalene skal sikre forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt
stillingsomfang. Det ble gjennom det ulovlig å ha den arbeidskontrakten
som NHO Service og Handel hadde, som ble kalt fast ansettelse uten
lønn mellom oppdrag. Det var en stor forbedring, og jeg har ikke
sett at noen er uenig i definisjonen av fast ansettelse etter det.
Så har vi midlertidige
ansettelser – arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd. Der er det ulike
bokstaver: a, b, c, d, e og f. Det er bokstav f som nå blir tatt
bort, og det har Senterpartiets fulle støtte. Vi var imot da den
ble innført fra 1. juli 2015, og vi har hele tida sagt at vi har
vært uenig i en generell adgang til midlertidige ansettelser, sjøl
om det er en tidsbegrensning på tolv måneder, en karenstid og et
maks antall på 15 pst. av arbeidsstyrken. Som representanten Tuva
Moflag sa, reagerte en samlet fagbevegelse mot det i sin tid, og
det er også i innstillinga dokumentert at den har blitt lite brukt.
Det viktigste
som da står igjen av midlertidige ansettelser etter denne innstrammingen,
er § 14-9 andre ledd bokstav a, om arbeid av midlertidig karakter.
Det er en viktig bestemmelse, som jeg vil si at det er behov for
at en drøfter innholdet i nærmere, for vi har behov for at «midlertidig
karakter» blir klarere definert. Det er helt opplagt at sesongarbeid,
asfaltlegging, snøbrøyting og planteproduksjon i jordbruket kommer
inn under «midlertidig karakter», men det er krevende gråsoner i næringslivet
som lever av å vinne anbud, eksempelvis innenfor skipsverftsektoren
og innenfor bygg og anlegg. Derfor er det altså behov for å gå nærmere
inn i den paragrafen – jeg vil bare si det med en gang. Det står
også under § 14-9 andre ledd i arbeidsmiljøloven:
«Arbeidsgiver skal minst en gang
per år drøfte bruken av midlertidig ansettelse etter bestemmelsene
i dette ledd med de tillitsvalgte, blant annet grunnlaget for og
omfanget av slike ansettelser. samt konsekvensene for arbeidsmiljøet.»
Den delen av
arbeidsmiljøloven er det også viktig å vitalisere og få større oppmerksomhet
om.
Når det gjelder
det som representanten fra Høyre refererte til, muligheten til å
få en fot innenfor i arbeidslivet, synes jeg at Høyre sjelden eller
aldri tar fram at det ved enhver fast ansettelse er en prøvetid
på seks måneder. Det er en prøvetid som er reell, og den prøvetida brukes
og er en viktig faktor ved fast ansettelse.
Kirsti Bergstø (SV) [16:04:40 ] (komiteens leder): Vi var
mange som deltok i politisk streik for å vise tydelig motstand mot
de foreslåtte svekkelsene av arbeidsmiljøloven som både ble fremmet
og vedtatt av den borgerlige regjeringen. Mantraet kjenner vi: Det
var at et moderne arbeidsliv trengte et moderne og fleksibelt lovverk.
Visst er det
mye som har endret seg i arbeidslivet. Det er ikke lenger slik at
man slår inn prisen på varene på butikken manuelt, det gjøres med
strekkoder. Vi vet at vi kommuniserer med barnehage og skole gjennom digitale
hjelpemidler, og visst har man bonemaskiner for gulv. Men fremdeles
er det tungt både å løfte opp varer i hyllene og å løfte opp barn
for å gi dem trøst, og å være med i kappløpet om hvor mange kvadratmeter man
kan klarer å moppe på kortest mulig tid. Også i et moderne arbeidsliv
trenger arbeidsfolk beskyttelse, og nettopp det er grunnlaget for
arbeidsmiljøloven. Det er en vernelov som skal skjerme arbeidsfolk
mot de skjeve maktforholdene i arbeidslivet. Derfor er det absolutt nødvendig,
fremdeles, å styrke loven.
Vi hørte også
mantraet om at flere må få prøve seg i arbeidslivet – folk som sto
langt unna, med hull i cv-en, med funksjonsnedsettelser – som om
arbeidslivet er et slags «Idol». Arbeid er grunnlaget for inntekt,
for trygghet og for fellesskap, og derfor var motstanden veldig stor.
Funksjonshemmedes organisasjoner sa at vi ikke skulle skyve dem
foran oss i svekkelsen av vår alles trygghet. Det var sterke advarsler
også fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, bl.a. fordi unge,
kvinner og gravide ville bli mer utsatt i arbeidslivet. Vi vet alle
at en midlertidig kontrakt betyr kontant avslag på muligheter for boliglån.
Derfor har det vært SVs syn hele veien at de svekkelsene som høyreregjeringen
påførte arbeidsfolk, den endringen og den mangelen på beskyttelse,
er vi nødt til å gjøre noe med: Det er vi nødt til å endre, paragraf
for paragraf.
Så kan vi være
uenige i dag om i hvor stor grad denne loven er blitt brukt, og
i hvor stor grad den har endret arbeidslivet. Jeg er ganske overbevist
om at den helt enorme adgangen til bruk av innleid arbeidskraft
har gjort at muligheten for den generelle adgangen til midlertidighet
er blitt mindre brukt enn den ville ha vært om ikke løsarbeid var
så lett tilgjengelig, både i loven og i arbeidslivet.
Et godt samfunn
bygges ikke på løsarbeid, men på hele og faste stillinger. Det er
det som gir grunnlag for faglighet, for at man kan bidra over tid
på arbeidsplassen, og det er det som gir grunnlag for organisering
og for utvikling i fellesskap. Derfor er det veldig gledelig at Stortinget
har et flertall nå som samler seg om å reversere den generelle adgangen
til midlertidige ansettelser. Jeg ser fram til at vi skal gjøre
kraftige innstramminger også når det gjelder bruken av innleie og
de øvrige svekkelsene som høyreregjeringen har påført arbeidsfolk
i dette landet. Det er en gledelig utvikling som absolutt trengs
for å gjøre noe med maktforholdene, og for å kunne sørge for et
godt og bedre organisert arbeidsliv for framtiden.
Mímir Kristjánsson (R) [16:09:18 ] : Det er i arbeidslivet
som i kjærlighetslivet: En periode kan det være moro med litt løsarbeid,
men i lengden må du komme deg inn i et fast forhold. Å ha en fast
jobb er en forutsetning for å kunne leve et trygt og forutsigbart
liv. En fast jobb er det som gjør at det er mulig å planlegge hverdagen,
mulig å få boliglån, men en fast ansettelse er også det som gir
deg tryggheten til å fagorganisere deg, til å si fra om kritikkverdige
forhold på arbeidsplassen. Hvis du er midlertidig ansatt og stikker
hodet fram, risikerer du at kontrakten din ikke blir forlenget.
Midlertidige ansettelser knebler arbeidsfolk.
Alle typer løsarbeid
svekker fagbevegelsen. Tilsynelatende går det bra for norsk fagbevegelse.
Antall fagorganiserte økte i fjor, men det er et annet tall som
gir grunn til å slå alarm, og det er at andelen arbeidere som har
jobbet i en bedrift med tariffavtale, har sunket betydelig. I 1998
var 77 pst. av arbeidstakerne i Norge dekket av en tariffavtale.
I 2019 hadde det samme tallet sunket til 69 pst. Det betyr at rundt
250 000 arbeidstakere har mistet den beskyttelsen en tariffavtale
gir. Denne nedgangen har foregått under flere regjeringer, og utviklingen
kan ses i sammenheng med at den mest kjente løsarbeidermaskinen,
nemlig bemanningsbransjen, har fått breie seg og gjøre stor suksess,
særlig innenfor bygg og innenfor verftsindustrien. Her er de store,
velorganiserte entreprenørene i stor grad erstattet av bemanningsfirmaer
der utenlandske ansatte går for lut og kaldt vann og ikke tør å
organisere seg.
Det går mot en
todeling av norsk arbeidsliv, og den velorganiserte delen blir mindre,
mens den uorganiserte delen vokser. Den uorganiserte delen preges
av anbud, løsarbeid og lav lønn. Det kan være oppdragstakere – sykle
med en pizza på bagasjebrettet – eller innleide østeuropeere på
bygg og verft, og når den uorganiserte delen får vokse på bekostning
av den organiserte, vil fagbevegelsen på et tidspunkt miste sin
makt i samfunnet. Stadig færre kan bli tatt ut i streik, og fortsetter
nedgangen, blir det ikke mulig å gjennomføre effektive streiker i
det hele tatt.
Det var Fremskrittsparti-statsråd
Robert Eriksson som i sin tid åpnet for generelle midlertidige ansettelser i
2015, og som fikk en historisk generalstreik i retur fra den norske
fagbevegelsen.
Det første Solberg-regjeringen
gjorde da de kom til makten for noen år siden, var å slå fast at
det skulle være like fint å være uorganisert som å være organisert.
Det er en skrivebordsteori fra Høyres hus som ikke er mer realistisk
enn drømmen om at det skal være like fint å jobbe som å danse. Ingen
norsk regjering i moderne tid har vært så uttalt fagforeningsfiendtlig
som den vi heldigvis har lagt bak oss. Fagbevegelsen har reagert
sterkt på dette, og Rødt fikk flertall i sin tid for at regjeringen
må jobbe for økt organisering i arbeidslivet, men Solberg-regjeringen
dro beina etter seg og opphevet til slutt det vedtaket uten å ha
levert et eneste tiltak. Derfor har Rødt fremmet en rekke forslag
for å erstatte løsarbeid med faste ansettelser, f.eks. å fjerne
den generelle adgangen til midlertidige ansettelser og forbud mot
bemanningsbyråer, presisere og skjerpe arbeidsgiveransvaret og tette
hull i loven som gjør det mulig å bruke konkurs for å kvitte seg
med tariffavtaler.
Solberg-regjeringen
bekjempet ikke det organiserte arbeidslivet direkte, for det koster
for mye å gå i direkte konflikt med LO. I stedet angrep de den norske
modellen indirekte ved å støtte opp om bemanningsbransjen, åpne
for midlertidige ansettelser og liberalisere taxinæringen. Bemanningsbransjen
var en hjertesak for Erna Solberg. Hun innrømmet sommeren 2018 at
hennes største nederlag var at stortingsflertallet strammet inn regler
for innleie av arbeidskraft. Men nå har vi heldigvis påført Erna
Solberg et enda større nederlag enn det, for ved valget i fjor høst
fikk vi et historisk venstrevridd storting med 100 av 169 mandater
på rød-grønn side.
Derfor har vi
endelig og heldigvis også fått en ny regjering, utgått av Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, som så langt leverer en mengde god politikk på
arbeidsliv som vi i Rødt både har jobbet for og støttet i mange
år. Vi støtter selvfølgelig også å fjerne den generelle adgangen til
midlertidige ansettelser. Det er ingen grunn til å tro at dette
problemet er stort i dag, men hvis man strammer inn på bemanningsbransjen,
vil det tyte ut i en annen ende, og da vil interessen for å misbruke
midlertidige ansettelser øke. Derfor er det nødvendig at vi gjør
de lovendringene vi trenger for å sikre at det skal være faste ansettelser
som er hovedregelen i norsk arbeidsliv.
Statsråd Hadia Tajik [16:14:36 ] : Regjeringa har føreslått
å fjerna den generelle åtgangen til mellombelse tilsetjingar, og
eg er veldig glad for at Stortingets fleirtal no sluttar seg til
dette. Forslaget er ein del av regjeringa si målsetjing om å styrkja
arbeidstakarane sin rett til fast tilsetjing og det å leggja til
rette for eit trygt og organisert arbeidsliv, fordi det skal vera
lett å vera organisert. Me vil at arbeidsfolk skal ha meir makt
over kvardagen sin, og det betyr òg at det forslaget som er til
behandling her i dag, heng tett saman med forslaga når det gjeld
innleige og retten til heiltid, som me har på høyring. Det handlar
òg om forslaget knytt til kollektiv søksmålsrett, som etter kvart
vil verta behandla, og forslag når det gjeld vidare oppfølging frå
Fougner-utvalet, som eg seinare vil koma tilbake til.
Målet om å styrkja
retten til faste tilsetjingar er svært vel grunngjeve. Faste tilsetjingar
gjev ikkje berre den enkelte meir føreseielegheit og tryggleik rundt
det som er framtidig inntekt og det som er arbeidssituasjonen, men
det å ha ein høg grad av faste tilsetjingar vil òg kunna bidra til
eit meir konkurransedyktig og omstillingsdyktig næringsliv. Ikkje
minst vil det kunna bidra til meir produktivitet fordi det bl.a.
vert investert meir i kompetansen til dei fast tilsette enn dei
som berre er innom på korte oppdrag.
Bestemminga om
ein generell åtgang til mellombelse tilsetjingar bryt med det grunnleggjande
prinsippet om at varige arbeidskraftbehov skal dekkjast ved hjelp av
faste tilsetjingar. Det skil seg frå dei andre grunnlaga i loven
ved at ein ikkje set krav til særskild grunngjeving dersom ein skal
tilsetja folk mellombels. Når målet vårt er å fremja faste tilsetjingar,
må òg åtgangen til mellombelse tilsetjingar i størst mogleg grad
verta avgrensa til situasjonar der det ligg føre eit særleg og tidsavgrensa behov.
Det betyr òg at den bestemminga som me no har oppe til behandling,
peiker i feil retning for utviklinga av arbeidslivet.
Dette er ei bestemming
som vart innført i 2015, og ho vart då spesielt grunngjeven med
at ein utvida åtgang til mellombelse tilsetjingar ville kunna fungera
som eit springbrett inn i arbeidslivet for grupper som tradisjonelt
har hatt vanskar med å koma seg inn. Men dei kartleggingane som
er gjennomførte, gjev ikkje haldepunkt for å konkludera med at bestemminga
har bidratt til å nå ei sånn målsetjing. Tvert imot – kartleggingane
viser at om lag halvparten av dei som er mellombels tilsette, rett
nok oppnår fast stilling etter eitt år, men at for dei gruppene
som har vanskar med å koma seg inn i arbeidslivet, er det mindre
sannsynleg at dei går frå mellombels til fast jobb.
Så har me òg
fleire studiar som underbyggjer at sjølv om mellombelse tilsetjingar
vil kunna fungera som ein inngangsport for nokre, kan dei òg fungera
som ein blindveg, fordi det gjer det vanskelegare å koma seg vidare
i arbeidsmarknaden.
Med andre ord
er auka bruk av mellombelse tilsetjingar derfor ikkje rette vegen
å gå for å fremja eit inkluderande arbeidsliv. Kartleggingar viser
òg at bestemminga i liten grad vert nytta, noko som tilseier at
det behovet som verksemdene har for fleksibilitet, i tilstrekkeleg
grad vert vareteke gjennom dei andre bestemmingane som loven allereie
har.
Så med andre
ord er det ei rekkje grunnar til å oppheva denne bestemminga, og
eg er veldig glad for at fleirtalet i komiteen stiller seg bak det
forslaget.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Henrik Asheim (H) [16:18:24 ] : Det er litt krevende å forstå
resonnementene rundt denne endringen. Jeg forstår at flertallet
i Stortinget er uenig i endringene som ble gjort i 2015, men også
i statsrådens innlegg ble det fremstilt som et gedigent angrep på
arbeidsmiljøloven og faste ansettelser og som at det samtidig ikke
har hatt noen effekt. Begge de to tingene kan ikke være sanne samtidig.
Nå har både representanten
Bergstø og representanten Kristjánsson sagt at dette kunne føre
til at man får sparken hvis man stikker hodet frem, at gravide ville slite
med å få fast stilling og alle disse tingene. Da er mitt første
spørsmål til statsråden: Stemmer disse påstandene? Har de endringene
som ble gjort i 2015, og som er evaluert, og som Stortinget også
vedtok skulle evalueres, ført til de skremslene som nå fremføres
fra talerstolen?
Statsråd Hadia Tajik [16:19:15 ] : Evalueringane gjev oss eit
veldig godt grunnlag for både å diskutera bestemminga og å ta veldig
tydeleg stilling til ho, for det evalueringane viser, er at det
er ei bestemming som er tydeleg mindre brukt enn det det vart reklamert
for då bestemminga vart innført, noko som jo viser at ein har tilstrekkeleg
grad av fleksibilitet i arbeidsmiljøloven allereie. Men det viser
òg at ein ikkje utan vidare kan konkludera med det som vart påstått
då bestemminga vart innført. Ein kan ikkje påstå at dei som har
stått utanfor arbeidsmarknaden og har hatt vanskar med å koma seg inn,
lettare vil gå frå mellombels til fast jobb. Det har ein ikkje grunnlag
for å kunna seia. Tvert imot ser ein jo at sjølv om det kan vera
ein inngangsport for enkelte, er det ein blindveg for andre, og
ein kan jo spørja seg kvifor partiet Høgre og enkelte andre parti
insisterer slik på å oppretthalda ein slik blindveg i arbeidsmiljøloven.
Henrik Asheim (H) [16:20:13 ] : Jeg tror kanskje, hvis man
ser tilbake på debatten fra 2015, at både skremslene fra venstresiden
og fagbevegelsen slo feil, og at noen av de håpene som regjeringen
den gangen hadde, heller ikke slo til. Som jeg sa i mitt innlegg,
er det klart at de som står lengst unna arbeidslivet, først og fremst
trenger både tiltaksplasser, språkopplæring og arbeidstrening for
å komme inn, og denne endringen var ikke først og fremst ment for
dem, men nettopp, som statsråden sier, for noen av de andre som
har fått en tilgang til arbeidslivet.
Mitt andre spørsmål
gjelder egentlig det som representanten Lundteigen påpekte, nemlig
at vi har seks måneders prøvetid, og at den er «reell». Nå har Fougner-utvalget
vist til at den i realiteten ikke er det, i den forstand at hvis
man ser på rettspraksis, er det ganske krevende å si opp noen som
er på prøvetid. Det betyr igjen at man da stenger igjen en dør og
viser til et annet tiltak, som Fougner-utvalget selv viser til ikke
fungerer etter den hensikten. Er statsråden enig med representanten Lundteigen
i at prøvetiden i dag er reell og en erstatning for midlertidige
ansettelser?
Statsråd Hadia Tajik [16:21:17 ] : Ein har ei prøvetid i dag,
etter det regelverket som finst. Fougner-utvalet har kome med ei
rekkje anbefalingar knytte til korleis ein kan tydeleggjera arbeidstakarane
sine rettar, og òg arbeidsgjevarane sine pliktar. Det er ikkje ukjent
for denne forsamlinga at eg har sterk sympati med anbefalingane
frå fleirtalet i Fougner-utvalet, men eg vil altså koma tilbake
til korleis det vil verta følgt opp, på eit seinare tidspunkt. Men
når representanten frå Høgre er oppteken av at ting ikkje har slått
til knytt til denne bestemminga, verken slik som høgrepartia påstod
då dette vart innført, eller slik som venstrepartia sa, vil eg berre
understreka at denne debatten handlar ikkje berre om kor mykje bestemminga
er brukt. Debatten handlar òg om kva slags arbeidsliv me vil ha.
Eg vil vera veldig tydeleg på at me ønskjer eit arbeidsliv der arbeidstakar
og arbeidsgjevar i størst mogleg grad opplever at dei er jambyrdige,
og dersom det vert slik at ein bruker mellombels tilsetjing, deltid
eller innleige mykje, vil det forstyrra maktbalansen i arbeidslivet.
Det er eg imot.
Henrik Asheim (H) [16:22:19 ] : Det som ser ut til å ikke nevnes
når man diskuterer disse tingene, er de innstrammingene og innrammingene
som kom samtidig som denne generelle adgangen ble innført, f.eks.
at man ikke kan, som statsråden sa i sitt innlegg, bruke midlertidig
arbeidskraft til varige oppgaver, for da går tiden ut etter tolv
måneder, og da skal man få fast jobb. Dette var jo grunnen til at
man sa at man ikke kan ha mer enn 15 pst. ansatt i midlertidige
stillinger i en bedrift, og at man sa at man skal ha en karantenetid
dersom man avslutter forholdet. Det kan kanskje være noe av forklaringen
både på hvorfor det ikke har blitt mer brukt, og på hvorfor ikke
en del av de skremslene som venstresiden kom med den gang det ble
innført, slo til. Og da er mitt spørsmål tilbake: Hva kommer det
av – altså hvis man ser på resultatene – at det er så viktig for
regjeringen å stramme inn på dette, som altså har ført til at noen
har fått tilgang, innenfor tydeligere rammer enn det som gjaldt
før Solberg-regjeringen kom?
Statsråd Hadia Tajik [16:23:15 ] : Eg føler at eg gjentek meg
sjølv her no, men det er no eingong slik at dei evalueringane ein
har knytte til bruken av denne bestemminga, viser at ein i staden
for ein del av det ein reklamerte for då bestemminga vart innført,
nemleg at ein skulle gjera det enklare for grupper som stod utanfor
arbeidsmarknaden, å koma seg inn i arbeidslivet, har sett at nettopp
dei gruppene har mindre sannsynlegheit for å gå frå mellombels til
fast jobb. Dei evalueringane ein har, viser òg at sjølv om det er
riktig at det har vore ein inngangsport for enkelte, slik som representanten
frå Høgre seier, har det likevel fungert som ein blindveg for andre,
fordi det gjer det vanskelegare å koma seg meir inn i arbeidsmarknaden
og få eit solid fotfeste der. Eg vil understreka denne regjeringa
sin ambisjon om nettopp det at fleire skal ha eit solid fotfeste
i arbeidslivet, og at det er trygge, faste og heile stillingar dei
går til. Det er det me kjem til å jobba for òg i tida framover.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [16:24:22 ] : Jeg har forståelse
for at det er forskjellige politiske syn i denne saken, men Arbeiderpartiet
har lenge hatt en retorikk om at midlertidige ansettelser er et
løsarbeidersamfunn. Jeg er glad for at statsråden her åpenbart har
en litt mer moderat linje nå når man har kommet inn i regjering,
men er ikke statsråden enig i at man ofte møter seg selv i døren,
når andelen midlertidige ansettelser gjerne er størst i kommuner
som er styrt av nettopp Arbeiderpartiet og Senterpartiet, fordi
de styrer de fleste kommunene i landet i dag?
Statsråd Hadia Tajik [16:25:02 ] : Eg synest eigentleg det
er litt vanskeleg å forstå dette spørsmålet. Det verkar som representanten
legg til grunn at når det kan finnast problematiske forhold éin
stad, må ein ikkje prøva å rydda og ordna opp ein annan stad.
Det skal ikkje
vera nokon tvil om korleis denne regjeringa ønskjer å forma arbeidslivet
framover. Det er trygge, faste, heile stillingar me ønskjer at skal
vera hovudregelen og norma i norsk arbeidsliv i endå større grad.
Eg veit at mange ordførarar og fylkespolitikarar frå både Arbeidarpartiet
og Senterpartiet og sikkert òg frå enkelte andre parti jobbar veldig
systematisk med å få opp akkurat det: trygge, faste, heile stillingar
som arbeidsfolk kan gå til i kommunen deira.
Det betyr ikkje
at ein har ordna opp i alt. Det er framleis fleire problem å løysa,
og eg er veldig motivert for faktisk å gjera det i lag med resten
av laget.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Agnes Nærland Viljugrein (A) [16:26:14 ] : Er det én ting som
står igjen etter de åtte årene vi har hatt med Høyre i regjering,
er det hvordan de hadde muligheten til å velge, men aldri tok side
med vanlige arbeidsfolk. Gang på gang så vi en regjering som svekket
arbeidsrettighetene våre. Gang på gang svekket de det organiserte arbeidslivet
med sterke fagforeninger vi har i Norge. Gang på gang gjorde de
arbeidslivet vi unge møter, mer usikkert.
Det som står
igjen som det aller største sviket fra høyrepartienes arbeidspolitikk,
er da de åpnet for å svekke arbeidsmiljøloven og få flere midlertidige
ansettelser.
Se for deg at
du akkurat har fylt 20 år, og du har bestemt deg for å jobbe. Du
søker på mange jobber, men den eneste du får tilbud om, er en deltidsstilling
i tre måneder. Så blir de tre månedene forlenget til tre måneder til,
tre måneder til og enda tre måneder til – til slutt uten begrunnelse.
Hver gang lurer du på: Har jeg fortsatt jobben min neste gang kontrakten
løper ut? I løpet av den tiden du jobber på den arbeidsplassen,
tør du ikke si nei til ekstravakter som egentlig ikke passer. Du
er redd for å melde deg syk i fare for at sjefen din kanskje synes
du er for mye borte, og i verste fall er du redd for å melde fra om
ugreie opplevelser eller seksuell trakassering, for alternativet
å miste jobben er uansett verre enn bare å stå i det.
Oppfattelsen
mange unge møter i arbeidslivet, er at man ikke trenger forutsigbarhet
når man er ung. Høyresiden argumenterer med at økt midlertidighet
betyr mer frihet i arbeidslivet. Det er feil, for det er ingen unge som
ønsker seg mer frihet i en arbeidshverdag der man ikke kan planlegge
livet sitt framover. Det er ingen unge som vil ha fleksibiliteten
til ikke å kunne få boliglån. Og det er ingen unge som ønsker seg
friheten til ikke å tørre å etablere seg eller stifte familie. Økt
midlertidighet er det motsatte av frihet og muligheter – det er
økt utrygghet og ufrihet.
Det er fortsatt
mulig å ansette midlertidig hvis det er behov for det, men det er
ikke behov for et arbeidsliv der flere unge møter midlertidighet
uten begrunnelse. Nå rydder denne regjeringen opp. Arbeidsmiljøloven
skal ikke svekkes; den skal styrkes.
Er det én ting
vi unge skal ha, er det et trygt arbeidsliv med faste stillinger,
et arbeidsliv der vi kan bidra og engasjere oss på arbeidsplassen
vår på lik linje med sjefene, og et arbeidsliv der det er trygt
å varsle eller melde fra om ugreie opplevelser fordi vi vet at det
ikke er farlig. Det er det norske arbeidslivet som vi er så stolte
av, og som vi skal fortsette å kjempe for i årene som kommer.
Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [16:29:21 ] : Da den tidligere
regjeringen innførte generell adgang til midlertidige ansettelser
i 2015, innebar det en svekkelse av retten til fast stilling. I
dag skal vi rette opp i tidligere feiltrinn og tidligere prioritering.
Vi fører nå landet inn på en ny kurs – en rett kurs.
Trygghet for
arbeid er noe av det viktigste man har. Når man skal investere i
bolig, enten det er i Finnmark eller her i Oslo, er fast inntekt
noe som midlertidighet ikke kan gi. For når man skal forsørge familien,
er det viktig å vite at man har et arbeid å gå til – i dag, i morgen og
i tiden framover. Man må ha en forutsigbar framtid. Når man skal
planlegge ferien, må man vite at man har trygghet i jobben.
For oss er trygghet
og trygt arbeid jobb nummer én i denne regjeringsperioden. Et seriøst
arbeidsliv med et sterkt trepartssamarbeid er nøkkelen for å ta
oss videre. Derfor doblet vi fagforeningsfradraget før jul og styrket retten
til et organisert arbeidsliv. Vedtak vi gjorde da, og vedtak vi
gjør i dag, trygger små forskjeller blant folk. Trygge arbeidstakere
skaper mer, og trygge arbeidstakere gir bedre helse.
Faste, hele stillinger
skal være normen i det norske arbeidslivet. Det ga velgerne klart
uttrykk for ved valget i fjor høst, og nå skal vi holde det løftet.
Dette handler om paragrafer – men det handler i aller høyeste grad
om folk.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.
Votering, se torsdag 3. mars