Peter Frølich (H) [10:49:15 ] (komiteens leder og ordfører
for saken): Koronapandemien har satt befolkningen, arbeidsplasser
og bedrifter i en situasjon uten sidestykke i moderne historie.
Tiltakene som ble iverksatt, er blant de mest inngripende vi har
sett i fredstid, og det har hatt stor økonomisk innvirkning på Norge. Det
er brukt enorme summer på å holde hjulene gående og samfunnet stabilt
gjennom pandemien.
Da Stortinget
skulle lage retningslinjer for den støtten vi åpenbart måtte stille
med, var vi klare på følgende: De økonomiske tiltakene skulle være
målrettede og midlertidige. Støtten skulle betales ut så raskt som
mulig og følges opp med kontroller i etterkant. Nå har vi fasiten
etter Riksrevisjonens undersøkelse av disse ordningene.
De finner for
det første at koronastøtten kom raskt på plass da nedstengingen
av landet truet norske bedrifter og arbeidsplasser. For det andre
finner de at de aller fleste søkerne fikk utbetalt støtte fort,
men noen måtte vente uforholdsmessig lenge, og mange små aktører
kan ha falt utenfor.
Kompensasjonsordningen
for næringslivet var den største av de fem ordningene. Til denne
ordningen ble det avsatt 50 mrd. kr, og det ble brukt 7 mrd. kr.
Dette var også den mest effektive av ordningene. Skatteetaten behandlet
og utbetalte 90 pst. av søknadene på under én uke. Det skyldes at
veldig mye var helautomatisert, og at systemet var enkelt og forståelig.
I tillegg var det egne ordninger for mediebedriftene, kulturaktørene,
frivilligheten, idretten, i tillegg til en vedlikeholdsordning.
Man kan kanskje
si at det hadde vært bedre med færre særordninger, og at man i større
grad hadde én enkelt søkeordning. Det er noe Riksrevisjonen anbefaler oss
å vurdere for framtidige kriser.
Riksrevisjonens
hovedfunn er at kompensasjonsordningene i all hovedsak ble iverksatt
raskt, at virksomhetene som ble hardest rammet, fikk støtte fra
ordningene, og at forvaltningen i stor grad etablerte kontrollmekanismer
som fungerte. Dette er gode funn.
Det er også avdekket
svakheter og læringspunkter. Det var ikke mulig å lage ordninger
som ikke i en eller annen grad hadde skjevheter og svakheter. Blant
disse bør det nevnes at ordningene ikke omfavnet alle gruppene som
hadde behov for støtte, særlig mindre aktører som ikke hadde erfaring
med å skrive søknader eller søke om støtte. Det ble heldigvis gjort
tilpasninger i ordningene underveis for å forsøke å treffe best
mulig.
Det alle har vært
enige om, er ønsket om at ikke noe selskap skulle komme bedre ut
enn de normalt sett ville gjort, men der komiteen deler seg, er
i synet på utbytteforbud. Der må Høyre være veldig klar. Vi mener
at et utbytteforbud i stor grad bare ville ført til en utsettelse
av de utbyttene som helt naturlig hører hjemme i en økonomi. I stor
grad vil det være en symbolsk markering som ikke tar inn over seg
at hovedformålet med støtten nettopp var å holde hjulene i gang,
ikke å stoppe opp. Utbytte er faktisk, enten man liker det eller
ikke, noe av det som holder hjulene gående i en økonomi – ikke bare fordi
det skal være økonomisk vekst og aktivitet, men også fordi mange
bedriftseiere er helt avhengig av utbyttet, enten det er til lønn,
til å betale unna forpliktelser, til å ta ut utbytte fra én bedrift
for å dekke det i et annet, eller fordi man må betale formuesskatt.
Det kan være mange grunner. Et rent forbud ville ikke fungert.
Avslutningsvis
tror jeg vi skal være realistiske på én ting: Selv om ordningene
har fungert bra, og håndteringen har vært bra, har vi ennå ikke
fasiten på hvordan krisepakkene har fungert. Det vil vi få først
en gang der framme i horisonten. Men kunnskapen som denne rapporten
gir oss, er nyttig å bygge videre på med tanke på framtidig pandemihåndtering.
Seher Aydar (R) [10:53:14 ] : Dette handler om de ti milliarder
kronene som regjeringen ga næringslivet i 2020, og om de kom fram
slik de skulle. Gikk de til å bevare levedyktige arbeidsplasser
eller i lommen på eiere som hadde mer enn nok fra før?
Det første som
slår meg i Riksrevisjonens rapport, er hvor mye greiere støtte eierne
fikk, enn dem som gjør arbeidet. Arbeidere som blir ledige, må annenhver
uke levere meldekort og bekrefte at de fortsatt er arbeidsledige,
at de deltar på arbeidssøkerkurs, og at de er villige til å ta en
hvilken som helst jobb. Kan de dokumentere dette og kanskje mer
til, kan de få en viss prosent av inntekten sin i dagpenger. Bedriftseierne,
derimot, kunne si opp så mange ansatte de bare ville, og fortsatt
kvalifisere til full støtte. De kunne også betale seg selv så mye
av skattebetalernes kroner de ønsket, i form av utbytter, bonuser
og lederlønninger – ingen meldekort der i gården.
Vi i Rødt prøvde
flere ganger å rette opp denne urettferdigheten, men vi ble ikke
hørt. Vi stilte forslag for å unngå misbruk av kriseordningene,
unngå skjev fordeling av offentlige midler og hindre at pandemien og
håndteringen av den skulle bidra til økte forskjeller. Det som skjedde,
var at bedriftseierne samlet tok 11 pst. større utbytte i kriseåret
2020 enn i året før.
Også innad blant
bedriftene utviklet det seg store skjevheter. Riksrevisjonen påpeker
at kompensasjonsordningene var gunstigere for konsern med datterselskap,
typisk store bedrifter, enn for foretak med avdelinger, altså typisk
mindre bedrifter. Mange små bedrifter, frivillige organisasjoner
og idrettslag, havnet under minstegrensen for tapte inntekter, og
dermed fikk de ingen støtte. Små aktører har ikke massevis av advokater
til å skrive søknader for seg, og mange slet i flere tilfeller med
å få støtte. Derfor var det også ganske mange som ikke fikk det.
Det ble heller aldri stilt noen krav til banker og eiendomsselskaper
om å bidra til dugnaden.
Vi sikret ikke
de kontrollmekanismene vi burde hatt, tidlig nok. Det er det denne
rapporten peker på. Vi bør ta lærdom av det, for det er uakseptabelt
at milliarder av kroner blir delt ut gjennom ordninger som beriker
noen store eiere, mens andre grupper i samfunnet faller utenfor.
Nå forventer vi at den nye regjeringen benytter sjansen til å sikre
at våre felles ressurser går til å redde arbeidsplasser i stedet
for bankkontoene til de mektigste eierne. Det er tross alt det som
er hensikten bak disse støtteordningene – eller som burde være hensikten
bak disse støtteordningene.