Presidenten: Etter ynske frå kommunal-
og forvaltingskomiteen vi presidenten ordna debatten slik: 3 minutt
til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida
– verta gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå
medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista
utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Olemic Thommessen (H) [16:39:44 ] (ordfører for saken): Regjeringen
har, i tråd med fremforhandlede avtaler mellom partene, lagt frem
forslag til lønnsregulering for arbeidstakerne i det statlige tariffområdet. Stortinget
behandler nå de endringene som må gjøres i statsbudsjettet for 2021,
og det er en samlet komité som slutter seg til at lønnsreguleringen
gjøres i tråd med det fremforhandlede forslaget.
I merknadene uttrykkes det imidlertid uro over
lederlønnsutviklingen, og den rød-grønne opposisjonen har fremsatt
flere forslag knyttet til dette. Jeg regner med at de partiene selv
vil redegjøre for sine forslag og standpunkter.
Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet deler
uroen over økende lønnsforskjeller og stigningene i lederlønningene.
Vi mener det er positivt at regjeringen har strammet inn når det
gjelder etterlønn og retrettstillinger, og støtter de klare signalene
regjeringen gir om at de statlige toppledere ikke vedvarende må
få høyere lønnsvekst enn arbeidstakere for øvrig. Høyre mener det
er viktig å følge utviklingen nøye og løpende vurdere om det er
behov for nye tiltak for å sikre at også lederlønningene holder
seg innenfor frontfagsnormen.
Lederlønningene må være konkurransedyktige. Også
staten må kunne sikre seg de beste folkene. Samtidig må det vises
moderasjon, og staten skal ikke være en lønnsleder.
For å se nærmere på dette har regjeringen nedsatt
et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere alle sider ved lederlønnssystemet
i staten. Utvalget er ventet å levere sin rapport i 2022. Høyre
ser frem til det og vil komme tilbake til disse spørsmålene i den
sammenheng.
Et annet spørsmål som har blitt løftet frem
av de rød-grønne partiene, er det forhold at staten har inngått to
tariffavtaler, noe det selvsagt er full adgang til. Høyre mener
dette er en naturlig konsekvens av partenes avtalefrihet og de enkelte
organisasjonenes frie forhandlingsrett. Etter vår oppfatning vil
det å pålegge staten å inngå likelydende avtaler – eller én avtale
– være å gripe inn i dette. Det er vanskelig å forstå at spørsmålet
om hvorvidt det skal fremforhandles én eller to avtaler, skal ha
betydning for streik som virkemiddel i hovedtariffoppgjøret, slik
de rød-grønne hevder.
Dette har vært et tilbakevendende spørsmål,
og det blir sikkert også anledning til å komme tilbake til det ved
senere korsveier. I dag skal de nødvendige vedtak gjøres for å sikre
gjennomføringen av årets oppgjør – og det er det altså full enighet
om.
Masud Gharahkhani (A) [16:42:26 ] : Takk til saksordføreren
for en fin gjennomgang av komiteens arbeid med denne saken. Jeg
har tenkt å fokusere på det som handler om lederlønninger, og det
vi har av både merknader og forslag fra opposisjonen.
For Arbeiderpartiet er det viktig å ha et samfunn
basert på tillit, der alle føler et ansvar for å bidra til fellesskapet.
En forutsetning er at alle føler seg som en del av dette fellesskapet.
Da kan ikke forskjellene bli for store. Da kan ikke vanlige folk
sitte med følelsen av at en elite stikker ifra, mens man selv blir
stående igjen. Dette er viktig i normaltider, men det er enda viktigere
i krisetider.
For det andre: Krisen gir også en ekstra påminnelse om
hvor avhengig vi er av hverandres arbeid, av alles arbeid og ikke
minst av arbeidet til mange av dem som ikke tilhører samfunnets
lønnselite, mange av dem som tjener minst i samfunnet. Vi har hatt
bussjåfører som har streiket, barnehageassistenter som tar vare
på ungene våre – mange av de yrkesgruppene har tapt kjøpekraft de
siste årene. Det er blitt dyrere å leve, men lønnen har ikke fulgt
med på den utviklingen. Pensjonistene våre har også tapt kjøpekraft.
Hvis vi ser på nåtiden, vet vi også at sykepleiere og lærere nylig
har streiket. Vi er alle takknemlig for den jobben de gjør, og spesielt
har gjort i en vanskelig tid gjennom denne pandemien.
Samtidig har det vært slik at i de statlige
selskapene og i staten har vi hatt en vanvittig lederlønnsgalopp, med
stadig nye direktører og toppledere med millionlønninger, ofte folk
som har hatt trygge jobber og trygge hjemmekontorjobber i disse
tider. I Arbeiderpartiet har vi brukt tiden og bruker anledningen
til å presentere vårt forslag, som er at det settes ned en lederlønnskommisjon
for statlige lederlønninger, lederlønninger i statseide selskaper
og selskaper der staten er majoritetseier, samt lønnen til politikerne.
Ja, det må ryddes opp, og vi støtter også forslag som handler om
frys av lønnen til høytlønnede statlige ledere, og det skal også
være frys av lønnen til regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.
Staten må gå foran som et godt eksempel, og
ofte er det sånn i den økonomiske eliten at alle peker på hverandre
og snakker om å være lønnsledende. Vi må ikke sitte og se på den
utviklingen vi har hatt, som f.eks. for Coop-direktørene. Samtidig
som butikkansatte har fått peanøtter, ser man at Coop-direktører
har mottatt millioner i både lønn og pensjon. Da må staten vise
vei. Da må man vise politisk vilje til å rydde opp.
Herved tar jeg opp de forslag vi har fremmet sammen
med SV.
Presidenten: Representanten Masud Gharahkhani har
teke opp dei forslaga han viste til.
Heidi Greni (Sp) [16:45:19 ] : Det har vært en lang dag, så
jeg skal ikke gjenta foregående taler. Vi har felles merknader i
innstillingen, så jeg slutter meg til det han har sagt.
Men Senterpartiet har et litt annet forslag.
Vi har forslaget:
«Stortinget ber regjeringen nedsette
en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger og lederlønninger
i statseide selskaper. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene
og bonusordningene i sammenheng og analysere hvorfor lønnsutviklingen
på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant annet tidligere
vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig
vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen,
og hva som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk
representasjon fra partene.»
Det som skiller våre forslag, er at vi oppfatter
at problemstillingen rundt politikerlønninger er avgjort i den saken
som ble vedtatt her i Stortinget for ikke så lenge siden, der Stortinget
ga presidentskapet fullmakt til å utarbeide retningslinjer for virksomheten
til den lønnskommisjonen. Det er i tråd med de forutsetningene jeg tror
det var en tilnærmet enstemmig komité som sto bak i innstillingen.
Derfor mener vi at den problemstillingen er avklart, og vi fremmer
derfor et annet forslag der politikerlønninger da ikke lenger er
en del av forslaget.
Presidenten: Representanten Heidi Greni
har teke opp det forslaget ho refererte.
Karin Andersen (SV) [16:47:01 ] : Jeg tar bare et kort innlegg
for å avklare hva vi mener med streikerett. Det er slik at ved lokale
lønnsforhandlinger i staten er det ikke streikerett. Når man da
lager løsninger som gjør at hele potten skal forhandles lokalt,
fjerner man altså streikeretten knyttet til disse forhandlingene.
Det er det som er hele poenget, og derfor er vi mot det. Det er
slik forhandlingssystemet er, så det er en helt saklig og reell grunn
til at vi skriver det i innstillingen, og at vi har dette synspunktet
på hvorfor vi er mot denne endringen som er gjort.
Statsråd Nikolai Astrup [16:48:02 ] : Jeg er veldig glad for
at vi har kommet til enighet i årets mellomoppgjør i staten, i tråd
med frontfagets ramme på 2,7 pst. Frontfagsmodellen er viktig, særlig
når vi nå er på vei ut av den største krisen siden annen verdenskrig.
Frontfagsmodellen bidrar til å sikre vår konkurranseevne og gir
oss et godt grunnlag for å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet
fremover.
Det er et overordnet politisk mål å gi mer
ansvar og økt lokalt handlingsrom til virksomhetene. Beslutninger
blir som kjent best når de treffes av dem som kjenner de lokale
forholdene. Lokale parter er de beste til å håndtere f.eks. likelønn.
Tallene fra i fjor viser en mer positiv lønnsutvikling i forholdet
mellom kvinner og menn i avtalen med Akademikerne enn i den andre
avtalen. I avtalen med Akademikerne overføres hele den disponible
rammen til lokale forhandlinger.
Jeg har merket meg forslagene til medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
om bl.a. å fremme en egen sak for Stortinget om nye retningslinjer
for lederlønninger i staten og om å nedsette en lederlønnskommisjon.
Allerede i vår opprettet regjeringen et bredt sammensatt utvalg
som skal se på alle sider av lederlønnssystemet i det statlige tariffområdet.
Utvalget skal bl.a. vurdere hvilke forhold som er sentrale for lederrekrutteringen
til staten, og hvordan disse bidrar til å bestemme lønnsnivå og
den senere lønnsutviklingen for den enkelte leder. Hovedsammenslutningen
i staten er referansegruppe for utvalget.
Lønnsøkningen for ledere skal holdes innenfor frontfaget
og over tid være på linje med lønnsutviklingen ellers i samfunnet.
Fjorårets lønnsvekst for topplederne i staten samlet sett var 0,9 pst.
Dette ligger godt under den generelle lønnsveksten i samfunnet.
Man kunne få et annet inntrykk når man hørte noen av representantene
på talerstolen tidligere. Jeg har også i 2021 satt et absolutt tak
tilsvarende frontfagsrammen for hver enkelt departementssektor,
slik jeg også gjorde i fjor.
Jeg merker meg også at medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil at neste hovedoppgjør
i 2022 skal resultere i én hovedtariffavtale. Til det er det å si
at organisasjons- og forhandlingsfrihet er et viktig prinsipp i
arbeidslivet i Norge. Arbeidstakerne står fritt til å organisere
seg i ulike forbund, som igjen står fritt til å fremforhandle avtaler
på vegne av sine medlemmer. Det er lang tradisjon for å respektere
at lønnsforhandlinger er partenes ansvar i det enkelte oppgjør.
Å binde opp resultatet av fremtidige lønnsforhandlinger vil være
i strid med avtalefriheten.
Jeg er ellers glad for at en samlet komité
støtter forslaget regjeringen har fremlagt og partene har inngått.
Presidenten: Det vert replikkordskifte.
Karin Andersen (SV) [16:50:56 ] : Det er avtalefrihet, men
arbeidsgiver er jo også en part, og det kan man være, og jeg har
faktisk erfaring med det, for jeg ledet lønnsforhandlingene da jeg
var i fylkeskommunen, med over 6 000 ansatte. Vi fikk faktisk likestillingsprisen,
og det gjorde vi fordi vi som arbeidsgiver satte oss et mål om at
vi skulle nå likelønn og løfte de gruppene som vi så hang etter.
Nå sier statsråden at det er bra med de mer lokale lønnsforhandlingene,
for da oppnår man likelønn. Hva er grunnen til at staten da ikke
har hatt dette som mål i sin arbeidsgiverpolitikk når de har gjennomført
forhandlingene og oppnådd et like godt resultat som det?
Statsråd Nikolai Astrup [16:51:41 ] : Som sagt viser tallene
fra i fjor en mer positiv lønnsutvikling i forholdet mellom kvinner
og menn i avtalen med Akademikerne enn i den andre avtalen, og i
avtalen med Akademikerne overføres hele den disponible rammen til
lokale forhandlinger. Det er nettopp fordi vi fra statens side har
tro på at man lokalt finner gode løsninger på nettopp denne typen
spørsmål, at vi ønsker at mest mulig av rammen skal gå til lokale
forhandlinger. Det har vært statens utgangspunkt, og det vil fortsatt
være statens utgangspunkt. Så er spørsmålet: Skal staten mene at
her bør alt inn i én avtale? Vel, hvis det er slik at man i staten
lokalt ønsker å inngå ulike avtaler, så mener jeg at det blir feil
for staten å stille seg i veien for det.
Karin Andersen (SV) [16:52:33 ] : I denne sammenhengen er det
vel statsråden som er staten, og det kan jo også være andre statsråder
som kan ha andre synspunkter og andre meninger om det. Statsråden
var også inne på det når han sier at her har man tatt grep om lederlønningene,
og det får man da håpe, for det har vært ganske voldsomme økninger
der lenge. Men statsråden bruker da prosenter som målestokk på dette.
Det vi vet, er at hvis man regner prosenter av statsråders lønn
eller av noen av disse lederlønningene, og man tar prosenter av
lønnen til de vanlige ansatte i staten eller ellers, eller noen
som tjener dårlig, kan man si at de har fått den samme prosentøkningen,
men i kroner og øre er det jo tusener, kanskje 20 000 kr, i forskjell.
Hvis man fortsetter å regne i prosent, ser ikke da statsråden at
selv om prosenten er lik, så vil forskjellene øke?
Statsråd Nikolai Astrup [16:53:32 ] : Som sagt havnet de statlige
lederne godt under det som var frontfagsrammen i fjor. Rammen var
på 1,7, og statlige ledere havnet på 0,9 innenfor det statlige tariffområdet.
Det tenker jeg er et uttrykk for at man viser moderasjon, og det
er jeg tilhenger av at statlige ledere skal gjøre. Vi skal være
konkurransedyktige, men ikke lønnsledende i staten. Det er viktig
at vi har en lønnspolitikk som gjør at vi klarer å få fatt i de
beste hodene til de oppgavene som skal løses, også i konkurranse
med private virksomheter. Samtidig skal vi sørge for at statlige
ledere ikke er lønnsledende. Nå har vi satt ned et lederlønnsutvalg
som skal vurdere nettopp hvordan lederlønnssystemet skal være i
tiden fremover, og om det er behov for å gjøre justeringer. Det
vil gi nyttige innspill til vårt videre arbeid.
Karin Andersen (SV) [16:54:35 ] : Statsråden svarte ikke på
spørsmålet mitt. Jeg spør om statsråden mener at denne prosentregningen
er et godt prinsipp når man skal se på slike økninger og se på forskjeller.
For det er beviselig sånn at det blir enormt store forskjeller i
kjøpekraft, i det man skal klare å håndtere hverdagen sin med, om
man får 1 pst. eller 2 pst. økning. Om det er på en lønn på 550 000 kr,
eller om det er på en lønn på 1,5 mill. kr – eller 2 eller 3 mill. kr,
så er jo det et hav av forskjell. Mener statsråden at denne prosentsammenligningen
holder framover når vi faktisk skal klare å bremse på lederlønnsutviklingen?
Statsråd Nikolai Astrup [16:55:21 ] : Jeg forholder meg til
at frontfagsmodellen benytter seg av en prosentsats som de øvrige
partene i arbeidslivet bør holde seg innenfor for å sikre konkurransekraften
i norsk økonomi. Det er også slik at vi har et skattesystem som skal
virke omfordelende. De ti prosentene med høyest lønn betaler 40 pst.
av den totale skatteinngangen i Norge og har en betydelig høyere
effektiv skattesats enn det de med lavest inntekt har. Så her er
det jo ikke bare lønnsutviklingen, men også skattesystemet som må
inngå i en større helhet for å bidra til at vi klarer å bevare et
samfunn med små forskjeller, slik vi alle er enige om at vi ønsker
oss og er viktig for en positiv utvikling i Norge i årene fremover.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr.
6.
Dermed er kartet for i dag ferdighandsama.
Ber nokon om ordet før møtet vert heva? – Møtet er heva.
Votering, se onsdag 16. juni