Presidenten: Etter
ynske frå kommunal- og forvaltingskomiteen vi presidenten ordna
debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Olemic Thommessen (H) [16:39:44 ] (ordfører for saken): Regjeringen
har, i tråd med fremforhandlede avtaler mellom partene, lagt frem
forslag til lønnsregulering for arbeidstakerne i det statlige tariffområdet. Stortinget
behandler nå de endringene som må gjøres i statsbudsjettet for 2021,
og det er en samlet komité som slutter seg til at lønnsreguleringen
gjøres i tråd med det fremforhandlede forslaget.
I merknadene
uttrykkes det imidlertid uro over lederlønnsutviklingen, og den
rød-grønne opposisjonen har fremsatt flere forslag knyttet til dette.
Jeg regner med at de partiene selv vil redegjøre for sine forslag
og standpunkter.
Regjeringspartiene
og Fremskrittspartiet deler uroen over økende lønnsforskjeller og
stigningene i lederlønningene. Vi mener det er positivt at regjeringen
har strammet inn når det gjelder etterlønn og retrettstillinger,
og støtter de klare signalene regjeringen gir om at de statlige
toppledere ikke vedvarende må få høyere lønnsvekst enn arbeidstakere
for øvrig. Høyre mener det er viktig å følge utviklingen nøye og
løpende vurdere om det er behov for nye tiltak for å sikre at også
lederlønningene holder seg innenfor frontfagsnormen.
Lederlønningene
må være konkurransedyktige. Også staten må kunne sikre seg de beste
folkene. Samtidig må det vises moderasjon, og staten skal ikke være
en lønnsleder.
For å se nærmere
på dette har regjeringen nedsatt et bredt sammensatt utvalg som
skal vurdere alle sider ved lederlønnssystemet i staten. Utvalget
er ventet å levere sin rapport i 2022. Høyre ser frem til det og
vil komme tilbake til disse spørsmålene i den sammenheng.
Et annet spørsmål
som har blitt løftet frem av de rød-grønne partiene, er det forhold
at staten har inngått to tariffavtaler, noe det selvsagt er full
adgang til. Høyre mener dette er en naturlig konsekvens av partenes
avtalefrihet og de enkelte organisasjonenes frie forhandlingsrett.
Etter vår oppfatning vil det å pålegge staten å inngå likelydende
avtaler – eller én avtale – være å gripe inn i dette. Det er vanskelig
å forstå at spørsmålet om hvorvidt det skal fremforhandles én eller
to avtaler, skal ha betydning for streik som virkemiddel i hovedtariffoppgjøret,
slik de rød-grønne hevder.
Dette har vært
et tilbakevendende spørsmål, og det blir sikkert også anledning
til å komme tilbake til det ved senere korsveier. I dag skal de
nødvendige vedtak gjøres for å sikre gjennomføringen av årets oppgjør
– og det er det altså full enighet om.
Masud Gharahkhani (A) [16:42:26 ] : Takk til saksordføreren
for en fin gjennomgang av komiteens arbeid med denne saken. Jeg
har tenkt å fokusere på det som handler om lederlønninger, og det
vi har av både merknader og forslag fra opposisjonen.
For Arbeiderpartiet
er det viktig å ha et samfunn basert på tillit, der alle føler et
ansvar for å bidra til fellesskapet. En forutsetning er at alle
føler seg som en del av dette fellesskapet. Da kan ikke forskjellene
bli for store. Da kan ikke vanlige folk sitte med følelsen av at
en elite stikker ifra, mens man selv blir stående igjen. Dette er viktig
i normaltider, men det er enda viktigere i krisetider.
For det andre:
Krisen gir også en ekstra påminnelse om hvor avhengig vi er av hverandres
arbeid, av alles arbeid og ikke minst av arbeidet til mange av dem
som ikke tilhører samfunnets lønnselite, mange av dem som tjener
minst i samfunnet. Vi har hatt bussjåfører som har streiket, barnehageassistenter
som tar vare på ungene våre – mange av de yrkesgruppene har tapt
kjøpekraft de siste årene. Det er blitt dyrere å leve, men lønnen har
ikke fulgt med på den utviklingen. Pensjonistene våre har også tapt
kjøpekraft. Hvis vi ser på nåtiden, vet vi også at sykepleiere og
lærere nylig har streiket. Vi er alle takknemlig for den jobben
de gjør, og spesielt har gjort i en vanskelig tid gjennom denne
pandemien.
Samtidig har
det vært slik at i de statlige selskapene og i staten har vi hatt
en vanvittig lederlønnsgalopp, med stadig nye direktører og toppledere
med millionlønninger, ofte folk som har hatt trygge jobber og trygge hjemmekontorjobber
i disse tider. I Arbeiderpartiet har vi brukt tiden og bruker anledningen
til å presentere vårt forslag, som er at det settes ned en lederlønnskommisjon
for statlige lederlønninger, lederlønninger i statseide selskaper
og selskaper der staten er majoritetseier, samt lønnen til politikerne.
Ja, det må ryddes opp, og vi støtter også forslag som handler om
frys av lønnen til høytlønnede statlige ledere, og det skal også
være frys av lønnen til regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.
Staten må gå
foran som et godt eksempel, og ofte er det sånn i den økonomiske
eliten at alle peker på hverandre og snakker om å være lønnsledende.
Vi må ikke sitte og se på den utviklingen vi har hatt, som f.eks.
for Coop-direktørene. Samtidig som butikkansatte har fått peanøtter,
ser man at Coop-direktører har mottatt millioner i både lønn og
pensjon. Da må staten vise vei. Da må man vise politisk vilje til
å rydde opp.
Herved tar jeg
opp de forslag vi har fremmet sammen med SV.
Presidenten: Representanten
Masud Gharahkhani har teke opp dei forslaga han viste til.
Heidi Greni (Sp) [16:45:19 ] : Det har vært en lang dag, så
jeg skal ikke gjenta foregående taler. Vi har felles merknader i
innstillingen, så jeg slutter meg til det han har sagt.
Men Senterpartiet
har et litt annet forslag. Vi har forslaget:
«Stortinget ber regjeringen nedsette
en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger og lederlønninger
i statseide selskaper. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene
og bonusordningene i sammenheng og analysere hvorfor lønnsutviklingen
på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant annet tidligere
vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig
vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen,
og hva som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk
representasjon fra partene.»
Det som skiller
våre forslag, er at vi oppfatter at problemstillingen rundt politikerlønninger
er avgjort i den saken som ble vedtatt her i Stortinget for ikke
så lenge siden, der Stortinget ga presidentskapet fullmakt til å
utarbeide retningslinjer for virksomheten til den lønnskommisjonen.
Det er i tråd med de forutsetningene jeg tror det var en tilnærmet
enstemmig komité som sto bak i innstillingen. Derfor mener vi at
den problemstillingen er avklart, og vi fremmer derfor et annet
forslag der politikerlønninger da ikke lenger er en del av forslaget.
Presidenten: Representanten
Heidi Greni har teke opp det forslaget ho refererte.
Karin Andersen (SV) [16:47:01 ] : Jeg tar bare et kort innlegg
for å avklare hva vi mener med streikerett. Det er slik at ved lokale
lønnsforhandlinger i staten er det ikke streikerett. Når man da
lager løsninger som gjør at hele potten skal forhandles lokalt,
fjerner man altså streikeretten knyttet til disse forhandlingene.
Det er det som er hele poenget, og derfor er vi mot det. Det er
slik forhandlingssystemet er, så det er en helt saklig og reell grunn
til at vi skriver det i innstillingen, og at vi har dette synspunktet
på hvorfor vi er mot denne endringen som er gjort.
Statsråd Nikolai Astrup [16:48:02 ] : Jeg er veldig glad for
at vi har kommet til enighet i årets mellomoppgjør i staten, i tråd
med frontfagets ramme på 2,7 pst. Frontfagsmodellen er viktig, særlig
når vi nå er på vei ut av den største krisen siden annen verdenskrig.
Frontfagsmodellen bidrar til å sikre vår konkurranseevne og gir
oss et godt grunnlag for å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet
fremover.
Det er et overordnet
politisk mål å gi mer ansvar og økt lokalt handlingsrom til virksomhetene.
Beslutninger blir som kjent best når de treffes av dem som kjenner de
lokale forholdene. Lokale parter er de beste til å håndtere f.eks.
likelønn. Tallene fra i fjor viser en mer positiv lønnsutvikling
i forholdet mellom kvinner og menn i avtalen med Akademikerne enn
i den andre avtalen. I avtalen med Akademikerne overføres hele den disponible
rammen til lokale forhandlinger.
Jeg har merket
meg forslagene til medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti om bl.a. å fremme en egen sak for Stortinget
om nye retningslinjer for lederlønninger i staten og om å nedsette
en lederlønnskommisjon. Allerede i vår opprettet regjeringen et
bredt sammensatt utvalg som skal se på alle sider av lederlønnssystemet
i det statlige tariffområdet. Utvalget skal bl.a. vurdere hvilke
forhold som er sentrale for lederrekrutteringen til staten, og hvordan disse
bidrar til å bestemme lønnsnivå og den senere lønnsutviklingen for
den enkelte leder. Hovedsammenslutningen i staten er referansegruppe
for utvalget.
Lønnsøkningen
for ledere skal holdes innenfor frontfaget og over tid være på linje
med lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Fjorårets lønnsvekst for
topplederne i staten samlet sett var 0,9 pst. Dette ligger godt under
den generelle lønnsveksten i samfunnet. Man kunne få et annet inntrykk
når man hørte noen av representantene på talerstolen tidligere.
Jeg har også i 2021 satt et absolutt tak tilsvarende frontfagsrammen for
hver enkelt departementssektor, slik jeg også gjorde i fjor.
Jeg merker meg
også at medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti vil at neste hovedoppgjør i 2022 skal resultere i én
hovedtariffavtale. Til det er det å si at organisasjons- og forhandlingsfrihet
er et viktig prinsipp i arbeidslivet i Norge. Arbeidstakerne står
fritt til å organisere seg i ulike forbund, som igjen står fritt
til å fremforhandle avtaler på vegne av sine medlemmer. Det er lang
tradisjon for å respektere at lønnsforhandlinger er partenes ansvar
i det enkelte oppgjør. Å binde opp resultatet av fremtidige lønnsforhandlinger
vil være i strid med avtalefriheten.
Jeg er ellers
glad for at en samlet komité støtter forslaget regjeringen har fremlagt
og partene har inngått.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Karin Andersen (SV) [16:50:56 ] : Det er avtalefrihet, men
arbeidsgiver er jo også en part, og det kan man være, og jeg har
faktisk erfaring med det, for jeg ledet lønnsforhandlingene da jeg
var i fylkeskommunen, med over 6 000 ansatte. Vi fikk faktisk likestillingsprisen,
og det gjorde vi fordi vi som arbeidsgiver satte oss et mål om at
vi skulle nå likelønn og løfte de gruppene som vi så hang etter.
Nå sier statsråden at det er bra med de mer lokale lønnsforhandlingene,
for da oppnår man likelønn. Hva er grunnen til at staten da ikke
har hatt dette som mål i sin arbeidsgiverpolitikk når de har gjennomført
forhandlingene og oppnådd et like godt resultat som det?
Statsråd Nikolai Astrup [16:51:41 ] : Som sagt viser tallene
fra i fjor en mer positiv lønnsutvikling i forholdet mellom kvinner
og menn i avtalen med Akademikerne enn i den andre avtalen, og i
avtalen med Akademikerne overføres hele den disponible rammen til
lokale forhandlinger. Det er nettopp fordi vi fra statens side har
tro på at man lokalt finner gode løsninger på nettopp denne typen
spørsmål, at vi ønsker at mest mulig av rammen skal gå til lokale
forhandlinger. Det har vært statens utgangspunkt, og det vil fortsatt
være statens utgangspunkt. Så er spørsmålet: Skal staten mene at
her bør alt inn i én avtale? Vel, hvis det er slik at man i staten
lokalt ønsker å inngå ulike avtaler, så mener jeg at det blir feil
for staten å stille seg i veien for det.
Karin Andersen (SV) [16:52:33 ] : I denne sammenhengen er det
vel statsråden som er staten, og det kan jo også være andre statsråder
som kan ha andre synspunkter og andre meninger om det. Statsråden
var også inne på det når han sier at her har man tatt grep om lederlønningene,
og det får man da håpe, for det har vært ganske voldsomme økninger
der lenge. Men statsråden bruker da prosenter som målestokk på dette.
Det vi vet, er at hvis man regner prosenter av statsråders lønn
eller av noen av disse lederlønningene, og man tar prosenter av
lønnen til de vanlige ansatte i staten eller ellers, eller noen
som tjener dårlig, kan man si at de har fått den samme prosentøkningen,
men i kroner og øre er det jo tusener, kanskje 20 000 kr, i forskjell.
Hvis man fortsetter å regne i prosent, ser ikke da statsråden at
selv om prosenten er lik, så vil forskjellene øke?
Statsråd Nikolai Astrup [16:53:32 ] : Som sagt havnet de statlige
lederne godt under det som var frontfagsrammen i fjor. Rammen var
på 1,7, og statlige ledere havnet på 0,9 innenfor det statlige tariffområdet.
Det tenker jeg er et uttrykk for at man viser moderasjon, og det
er jeg tilhenger av at statlige ledere skal gjøre. Vi skal være
konkurransedyktige, men ikke lønnsledende i staten. Det er viktig
at vi har en lønnspolitikk som gjør at vi klarer å få fatt i de
beste hodene til de oppgavene som skal løses, også i konkurranse
med private virksomheter. Samtidig skal vi sørge for at statlige
ledere ikke er lønnsledende. Nå har vi satt ned et lederlønnsutvalg
som skal vurdere nettopp hvordan lederlønnssystemet skal være i
tiden fremover, og om det er behov for å gjøre justeringer. Det
vil gi nyttige innspill til vårt videre arbeid.
Karin Andersen (SV) [16:54:35 ] : Statsråden svarte ikke på
spørsmålet mitt. Jeg spør om statsråden mener at denne prosentregningen
er et godt prinsipp når man skal se på slike økninger og se på forskjeller.
For det er beviselig sånn at det blir enormt store forskjeller i
kjøpekraft, i det man skal klare å håndtere hverdagen sin med, om
man får 1 pst. eller 2 pst. økning. Om det er på en lønn på 550 000 kr,
eller om det er på en lønn på 1,5 mill. kr – eller 2 eller 3 mill. kr,
så er jo det et hav av forskjell. Mener statsråden at denne prosentsammenligningen
holder framover når vi faktisk skal klare å bremse på lederlønnsutviklingen?
Statsråd Nikolai Astrup [16:55:21 ] : Jeg forholder meg til
at frontfagsmodellen benytter seg av en prosentsats som de øvrige
partene i arbeidslivet bør holde seg innenfor for å sikre konkurransekraften
i norsk økonomi. Det er også slik at vi har et skattesystem som skal
virke omfordelende. De ti prosentene med høyest lønn betaler 40 pst.
av den totale skatteinngangen i Norge og har en betydelig høyere
effektiv skattesats enn det de med lavest inntekt har. Så her er
det jo ikke bare lønnsutviklingen, men også skattesystemet som må
inngå i en større helhet for å bidra til at vi klarer å bevare et
samfunn med små forskjeller, slik vi alle er enige om at vi ønsker
oss og er viktig for en positiv utvikling i Norge i årene fremover.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Fleire har ikkje
bedt om ordet til sak nr. 6.
Dermed er kartet
for i dag ferdighandsama. Ber nokon om ordet før møtet vert heva?
– Møtet er heva.
Votering, se onsdag 16. juni