Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
ikke bli gitt anledning til replikker, og de som måtte tegne seg
på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid
på inntil 3 minutter.
Liv Signe Navarsete (Sp) [16:52:59 ] (ordførar for saka):
Først takk til forslagsstillarane, som i dette forslaget ber om
at regjeringa i statsbudsjettet for neste år skal kome med ei stortingsmelding
om norsk klimafinansiering fram mot 2030. I meldinga skal ein sjå
på og greie ut om korleis Noreg kan trappe opp bidraga sine til
internasjonal klimafinansiering.
Parisavtalen
forpliktar rike land til å bidra til klimafinansiering i utviklingsland.
Det skal gå til både klimatilpassing og utsleppskutt i utviklingslanda.
Det er ei forplikting for dei rike landa å bidra med minst 100 mrd. amerikanske
dollar frå 2020, men det er ulike måtar å måle dette på, og det
er ulikt syn på kor langt ein er komen i å nå måla, kor mykje som
må til. Det skal òg verte semje om eit nytt kollektivt mål innan
2025.
I arbeidet med
innstillinga har regjeringa opplyst at dei ser på ulike finansieringskjelder
til fornybar energi, òg utanfor bistandsbudsjettet. Kva tid ein
kjem tilbake med ei slik utgreiing om det er ikkje sagt, men eit
nytt klimafond kan vere ei moglegheit.
I denne saka
er det heller ikkje noka støtte til forslagsstillarane med tanke
på at ein vil stemme for forslaget, men eg trur at det er eit langt
større, breiare og meir positivt syn på forslaget enn det som kjem
til uttrykk, for klimapolitikken er ein viktig del av utviklingspolitikken.
Det gjeld for Senterpartiet, og eg trur òg det gjeld for mange andre
parti i denne sal.
Som eg sa i innlegget
mitt i førre sak: Klimaendringane har ein direkte samanheng med
migrasjon, som skjer på grunn av at ein ikkje kan produsere mat, ein
får ikkje tilgang på vatn, ein greier ikkje å livnære seg i område
som vert utsette for klimaendringar, og dei er dimed òg – me kan
referere til utanriksministeren her – vortne eit tema i NATO, for
det har òg ei sikkerheitspolitisk side.
Dette er eit
overordna spørsmål, men at ein skal kome med ei stortingsmelding
no på fem månader, fram til statsbudsjettet, ser me ikkje som ei
tenleg løysing på dette temaet. Me vil heller arbeide for å få til
eit regjeringsskifte og bruke tida etter det saman med både forslagsstillarane
og andre til å utvikle ein politikk på dette feltet som har ein
heilt annan styrke enn i dag.
Lars Haltbrekken (SV) [16:56:22 ] : Verden henger etter når
det gjelder målsetningene om klimafinansiering i Parisavtalen. Ifølge
OECD har rike land lagt nesten 80 mrd. dollar på bordet i 2018 til
formålet, men ifølge den humanitære organisasjonen Oxfam International er
det reelle tallet langt lavere, kanskje så lavt som 20 milliarder
årlig. Det er ganske langt fra løftet som ble gitt i Paris, om å
gi 100 mrd. dollar årlig til fattige land.
Det er en betydelig
risiko for at rike land ikke når forpliktelsene de selv satte seg
for klimafinansiering av tiltak i fattige land. For at Norge skal
kunne innfri sine forpliktelser i Parisavtalen, er det nødvendig
med en opptrapping på dette området. Det er behov for en storstilt
satsing utover det bevilgningsnivået man i dag opererer med.
Det er to viktige
prinsipp i debatten om hvor mye det enkelte land skal bidra med.
Det ene er at landene har ulikt ansvar for klimakrisen, og det andre
er at landene har ulik kapasitet til å bidra til å løse klimakrisen.
Disse prinsippene
har lenge vært styrende for diskusjonen om internasjonal klimafinansiering.
I rapporten Norway’s Fair Share of meeting the Paris agreement har forskere
ved Stockholm Environment Institute regnet på hva Norges rettferdige
andel av klimafinansieringen er fram mot 2030. Deres estimat viser
at Norge har ansvar for å støtte finansiering av utslippskutt og
klimatilpasning med opp mot 65 mrd. kr årlig. Den type estimat sier
veldig mye om hvilken størrelsesorden som må til, og hvor langt
unna Norge i dag er å ta sitt ansvar.
I tillegg til
å diskutere nasjonale utslippskutt må vi legge en plan for hvordan
vi kan få en opptrapping av klimafinansieringen framover. Derfor
har SV foreslått at det legges fram en stortingsmelding, et krav
som også Kirkens Nødhjelp har fremmet. Hovedformålet med stortingsmeldingen
må være å legge fram en opptrappingsplan og utrede ulike finansieringsløsninger
som gjør at Norge, og forhåpentligvis andre land, bidrar med sin
rettmessige andel til klimafinansieringen. Stortingsmeldingen bør
drøfte ulike finansieringsløsninger og gjøre rede for eventuelle
modeller og løsninger som også kan være aktuelle for andre land
å ta i bruk.
Jeg tar med det
opp forslaget fra SV.
Presidenten: Representanten
Lars Haltbrekken har tatt opp det forslaget han refererte til.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [16:59:30 ] : Klima, miljø og
utslipp er begreper og naturfenomen som har tatt større og større
plass. Jeg har vært med i politikken lenge, og da jeg var ungdom,
snakket vi ikke om dette, men i dag har det blitt noe av det viktigste
vi holder på med. Det er globale fenomen, det gir konsekvenser innen
de fleste samfunnsområder, og det påvirker de fleste utviklingsområder
i samfunnet. Derfor er jeg glad for at Parisavtalen forplikter rike
land til å bistå med klimafinansiering i utviklingsland for å bidra
til målet om globale kutt i klimagassutslipp, så vel som her hjemme
på berget. For Kristelig Folkeparti er ikke dette bare i tråd med
bærekraftsmålene, men det er faktisk i tråd med grunnlaget for vårt
parti, nemlig forvalteransvar. Forpliktelsen innebærer at de rike
landene samlet skal bidra med minst 100 milliarder amerikanske dollar
fram til man enes om nytt kollektivt mål i 2025.
Ja, de unge presser
på, men heldigvis merker jeg mer og mer at også den voksne og eldre
generasjon presser på. Det er et nytt fenomen i det politiske landskapet, heldigvis.
Norge har imidlertid ikke noen individuell forpliktelse til å øke
klimafinansieringen utover det at vi skal bidra til at målet nås,
og Kristelig Folkeparti vil stå på for det. Norge er dessuten allerede
svært aktive på området. Norge har lenge vært en betydelig bidragsyter når
det gjelder offentlig klimafinansiering til utviklingsland. Dette
gjelder både multilaterale kanaler, Norfunds investeringer i fornybar
energi og en omfattende klima- og skogsatsing i utviklingshjelpen.
Vi må også kunne omtale Norge som et foregangsland på dette området. Regjeringen
har sagt at den vil videreføre klima- og skogsatsing fram til 2030.
Årlig blir mellom 1,5 og 2 mrd. kr tilført Norfund i ny forvaltningskapital,
der investeringer i fornybar energi skal utgjøre omtrent halvparten
av tilført kapital.
Utenriksdepartementet
gjennomfører for øyeblikket en utredning som skal frambringe det
nødvendige grunnlaget for hvordan Norge videre kan bidra til økte investeringer
med utgangspunkt i Norfunds erfaringer. Det skal bli spennende å
følge med på det. For Kristelig Folkeparti vil dette som sagt bli
en hovedsak videre. Men samlet sett virker det rimelig å anse Norges
bidrag på dette feltet for å være betydelige allerede, og regjeringens
igangsatte innsats for å være med på et slikt nivå tilsier at det
ikke er hensiktsmessig med videre pålegg nå fra Stortingets side.
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Dag-Inge Ulstein [17:02:33 ] : Klimaendringene forblir
vår tids største utfordring, og det haster som aldri før å nå målene
i Parisavtalen. Jeg vil derfor takke representantene for et forslag
som omhandler en av avtalens mest sentrale bestanddeler, nemlig
klimafinansiering. Skal vi ha noen mulighet til å nå de langsiktige
målene i avtalen, må bidragene til klimafinansiering trappes opp.
Som representantene
påpeker, hadde de såkalte industrilandene forpliktet seg kollektivt
til å mobilisere 100 mrd. dollar i årlig klimafinansiering innen
2020. Tall fra OECD viser at vi i 2018 fortsatt var langt unna å innfri
den målsettingen. Det gjenstår å se hva de tilsvarende tallene for
2019 og 2020 var, men det er ingen tvil om at vi må være på konstant
utkikk etter måter å få økt både vår egen og andres innsats på.
Blant annet utreder Utenriksdepartementet nå muligheten for å opprette
et nytt klimafond for investeringer i fornybar energi i utviklingsland
med store utslipp, og da med en spesiell oppmerksomhet relatert
til å veksle ut kullkraft.
Regjeringen har
også gjort klimatilpasning, forebygging og bekjempelse av sult til
et høyt prioritert satsingsområde i utviklingssamarbeidet. Vi lanserte
nylig en egen strategi for det og en opptrapping av støtten til
klimatilpasning, påbegynt i budsjettet for 2020, med en økning på
500 mill. kr. I tillegg til det økte vi akkurat dette feltet med
ytterligere 140 mill. kr i revidert. Som nevnt ser vi for oss en
betydelig opptrapping nettopp fordi det er helt nødvendig.
Norge har lenge
vært en betydelig bidragsyter til offentlig klimafinansiering til
utviklingsland via multilaterale kanaler. Norfunds investeringer,
som ble nevnt her, i fornybar energi og en omfattende klima- og
skogsatsing er godt kjent for Stortinget. Norge har også doblet
sitt bidrag til Det grønne klimafondet fra 400 mill. til 800 mill. kr
årlig fram til 2023. Norfund mottar årlig mellom 1,5 mrd. og 2 mrd. kr
i ny forvaltningskapital, og halvparten av det skal gå til investering
i fornybar energi. Den totale porteføljen til Norfund er i overkant
av 2 mrd. kr. I tillegg bidrar Norge med betydelig finansiering
gjennom utviklingsbanker som i økende grad går til klimarelaterte
tiltak.
Norge skal fortsatt
være et foregangsland i en langsiktig og forutsigbar klimafinansiering
til utviklingsland. I dag kan jeg opplyse Stortinget om at regjeringen vil
utarbeide en helhetlig strategi for å styrke norsk klimafinansiering.
Det vil vi komme tilbake til allerede i forbindelse med budsjettet
i høst. Den skal bidra til økt innsats for å nå de langsiktige målene
i Parisavtalen, og det trengs.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 22.
Votering, se tirsdag 1. juni