Stortinget - Møte mandag den 19. april 2021

Dato: 19.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 314 S (2020–2021), jf. Dokument 8:95 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [16:13:00]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell-Børge Freiberg, Hanne Dyveke Søttar og Erlend Wiborg om bedre tilrettelegging for at unge i større grad skal unngå å bli uføre (Innst. 314 S (2020–2021), jf. Dokument 8:95 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå komiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Margret Hagerup (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte et viktig tema og komiteen for godt samarbeid i en svært hektisk innspurt.

En samlet komité er bekymret for de unge som faller utenfor, og for konsekvensene dersom det blir varig. Mange av de unge som står utenfor, har lave formelle kvalifikasjoner, lite arbeidserfaring og gjerne helseproblemer. En stor andel av dem som får uføretrygd, har en psykisk lidelse, og flere kommer fra familier med lav inntekt. Dette viser betydningen av tidlig og målrettet innsats.

Teknologi, moderne medisin og nye behandlingsmetoder gjør at flere kan få muligheten til å delta, helt eller delvis, i arbeidslivet. Deltakelse i arbeidslivet gir god og meningsfull aktivitet samtidig som det er helsebringende og samfunnsøkonomisk lønnsomt. Komiteen er samstemt i at det er en sentral del av velferdsmodellen at de som kan og vil jobbe, skal få jobbe.

Høyre vil framheve at ungdomsinnsatsen har vært viktig, der tidlig oppfølging er sentralt. Videre har individuell jobbstøtte vist seg å være et godt tiltak, hvor arbeidsrettet oppfølging er en integrert del av behandlingen. Fra 2021 etableres det derfor forsøk med individuell jobbstøtte rettet mot unge under 30 år med psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer.

Representantforslaget viser til samhandlingsmodellen i Saltdal. Høyre ønsker generelt å oppmuntre til denne typen tverrsektorielt samarbeid, men holder fast ved at valg av ulike virkemidler og tiltaksnivå er delegert til Arbeids- og velferdsetaten. Vi som politikere må gi handlingsrom og insentiver til å innovere samtidig som vi gir Nav ryggdekningen de trenger til å inngå samarbeid med aktører som vil bidra. Regjeringen har derfor bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet vurdere hvordan en kan legge bedre til rette for at sosiale entreprenører og ideelle virksomheter kan delta ved anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak for å skape sosial innovasjon.

Det er mange aktører som jobber for å inkludere sårbare ungdommer gjennom god samhandling. I Asker kommune ser de på velferd som en investering, ikke en utgift, og de gir utsatte personer helhetlig hjelp over en lengre periode. En ung gutt opplevde det som at han for første gang ble valgt ut først på fotballaget, og en far har fått raskere og bedre hjelp samtidig som han slapp å ta fri fra jobben gjentatte ganger for å delta på ulike møter. Systemet velger å investere i den enkelte ved å ta utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger. Samarbeid og samhandling er sentralt for å lykkes, men det er den enkelte som tar valgene. Dette er framtidens velferdssamfunn. Dette må vi ha mer av.

Offentlig sektor skal være dimensjonert for å tilby gode tjenester og hjelp til innbyggerne, men sammen med andre aktører kan vi sikre god og tilpasset hjelp til den enkelte. Skal vi bygge skreddersøm, kan ikke staten peke ut en tilbyder, for vi trenger mer sosial innovasjon og samhandling for å lykkes.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Arbeiderpartiet deler forslagsstillernes ønske om at flest mulig skal inkluderes i arbeidslivet, og at det må tilrettelegges for å oppnå dette. Teknologi, moderne medisin og nye behandlingsmetoder gjør i dag at flere kan få bedret mulighetene for helt eller delvis å kunne delta i arbeidslivet. Da er det viktig at samfunnet legger til rette for og støtter opp om den enkelte slik at så mange som mulig kan komme tilbake i arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet gir gode, meningsfylte og helsebringende aktiviteter for den enkelte, samtidig som det er lønnsomt for samfunnet. En sentral del av den norske velferdsmodellen er nettopp at de som kan og vil jobbe, skal jobbe, samtidig som velferdssamfunnet skal ivareta dem som ikke kan det.

Dette er vi alle enig i – så håper jeg at verken enigheten eller engasjementet for de unge stopper der. De siste ti årene har det nemlig vært mer enn en dobling i antallet unge uføre. Her er det grunn til både å rope et kraftig varsko og ta et krafttak for de unge.

Arbeiderpartiet ser med stor bekymring på økningen av unge på helserelaterte ytelser og at nesten 70 pst. av disse har psykiske helseproblemer. Psykiske helseproblemer må ikke bli en vei til livslange passive ytelser fra Nav. Unge har potensielt et langt arbeidsliv foran seg. Tapet er derfor stort både for den enkelte og for samfunnet dersom personer allerede fra ung alder blir stående varig utenfor arbeidslivet.

Arbeiderpartiet er svært kritisk til at regjeringen ikke har gjort mer for å snu en utvikling der stadig flere unge blir avhengig av helserelaterte ytelser. Regjeringen har på dette området brukt små beløp til de store oppgavene.

Arbeiderpartiet vil ikke sitte passivt å se på denne utviklingen. Vi er veldig glade for at vi nylig fikk på plass en ungdomspakke – selv om det var mot stemmene fra regjeringspartiene. Vi foreslår videre en aktivitets- og jobbreform for nye mottakere av arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. De som kan arbeide, skal gis en jobbgaranti som sikrer reell mulighet til å kombinere trygd og arbeid.

Videre foreslår Arbeiderpartiet i denne saken bedre samordning av tjenestene i helsesektoren, Nav og utdanningssystemet, slik at unge gis en helhetlig oppfølging tilpasset den enkelte med fokus på aktivitet og mestring. I tillegg til at flere unge kommer inn i ordinært arbeidsliv, er det også behov for å trappe opp antallet arbeidsplasser i vekstbedriftene, slik som Arbeiderpartiet har gått inn for i våre alternative budsjetter. Økt satsing på psykisk helse er i kjernen av det vi foreslår.

I tillegg til å støtte innstillingen, vil jeg også ta opp forslaget Arbeiderpartiet har sammen med SV.

Presidenten: Representanten Siv Henriette Jacobsen har teke opp det forslaget ho refererte til.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder):I en sak som dette, som er noe Fremskrittspartiet har jobbet for lenge, kunne det vært fristende å dra frem historien om visse partiers lovnader og hvordan det er fulgt opp eller ikke fulgt opp gjennom flere saker. Men jeg mener saken er for alvorlig til å drive politisk polemikk, og derfor skal jeg ikke gjøre det i dag.

Hvordan vi kan hjelpe folk som av ulike grunner sliter, er noe det er tverrpolitisk ønske om å gjøre noe med. Vi kan ha forskjellige løsninger på hva som er det beste, men jeg tror at vi alle er skremt av økningen i antallet uføre – og spesielt når vi ser at det er yngre som i stor grad blir uføre.

Der skiller også partiene seg, for Fremskrittspartiet er klar på at hvert enkelt individ er forskjellig, har forskjellige drømmer, har forskjellige muligheter, har forskjellige utfordringer og forskjellige evner. Når vi mener det, mener vi også at hele hjelpemiddelapparatet må kunne se det enkelte individ og ikke kjøre standardiserte maler.

Da må vi også lære. Vi må lære av hverandre, lære av forskjellige aktører – kommunale, private og ideelle – lære av hvordan man løser utfordringer i andre land. Men i Norge i dag har vi et godt eksempel, som er grunnen til at vi fremmer dette representantforslaget, for hvordan vi kan hjelpe unge som faller utenfor. Saltdalsmodellen, som er utviklet i Saltdal kommune mellom Stiftelsen RIBO, Helse Nord og vekstbedriften Vev-Al-Plast, har vist en god måte å jobbe på og med særdeles gode resultater, for denne modellen evner å se det enkelte individ, tenke helhetlig og ikke minst se mulighetene den enkelte har, i stedet for bare å fokusere på utfordringene. Saltdalsmodellen bygger altså opp under det helhetlige mennesket, i stedet for å se det isolert.

Fremskrittspartiet har derfor ønsket å løfte saltdalsmodellen til å kunne bli en nasjonal pilot. Jeg forventer at statsråden leser merknadene nøye og registrerer også at det er et flertall i denne sal som er klar på at mye av metodikken bak og bakgrunnen for saltdalsmodellen i høyeste grad bør benyttes videre. Jeg håper at statsråden sørger for at man kan få gjort saltdalsmodellen til en nasjonal pilot.

Avslutningsvis er jeg glad for at Fremskrittspartiet også i dag får flertall for vårt forslag om å hjelpe flere med nedsatt arbeidsevne og tilretteleggingsbehov, slik at de kan være i arbeid fremfor trygd og passivitet. Og det er noe saltdalsmodellen er et godt hjelpemiddel for.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet støtter mindretallsforslag 1 og 2 i innstillinga.

Bakgrunnen for dette representantforslaget fra Fremskrittspartiet er erfaringer fra saltdalsmodellen. Jeg har besøkt Saltdal kommune og sett på det arbeidet som utføres av stiftelsen RIBO i samarbeid med vekstbedriften Vev-Al-Plast AS. Stiftelsen RIBO har en virksomhet som er tuftet på tre overskrifter: likeverd, respekt og ansvarliggjøring. Besøket og den kontakten jeg har hatt etterpå, har gitt et meget godt inntrykk av det arbeidet som blir gjort. Senterpartiets stortingsrepresentant Siv Mossleth har vært en pådriver for å få fram de gode erfaringene til Stortinget og utover i landet. Hun har gjort et meget viktig arbeid for den Senterparti-styrte kommunen Saltdal, som er en kommune som over svært lang tid har vært en pådriver for dette arbeidet og hele tida har forbedret metodikken, i samarbeid med spesialisthelsetjenesten og Nav.

Fremskrittspartiet har tre forslag i dokumentet. Det tredje forslaget vil alle her i denne salen, hvis de følger innstillinga, støtte, unntatt SV, og det er et forslag hvor Stortinget ber regjeringa fremme forslag som kan bidra til at flere med nedsatt arbeidsevne og tilretteleggingsbehov kan være i arbeid, framfor trygd og passivitet.

Senterpartiet er også for de to andre forslagene, som ikke er fremmet. Det ene er at Stortinget ber regjeringa se nærmere på samhandlingsmodellen i Saltdal for å sikre framtidig drift, og vurdere muligheten for å gjøre tilnærmingen landsdekkende – altså se nærmere på om man kan gjøre tilnærmingen landsdekkende. Det andre forslaget er at Stortinget ber regjeringa foreta en evaluering av samhandlingen mellom Nav og helsevesenet, der hovedfokuset skal være å fremme forslag til bedre samhandling, slik at flere unge får benyttet sin restarbeidsevne. Samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og Nav-systemet er meget viktig. De ungdommene det her gjelder, er ungdom som har lave formelle kvalifikasjoner, liten eller ingen arbeidserfaring og betydelige helseproblemer.

Det er altså en krevende jobb vi står overfor. Arbeidet er blitt evaluert av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, og det er gitt veldig gode attester.

Jeg vil understreke det som er en flertallsmerknad fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som sier:

«For å oppnå bedre samhandling mellom Nav og helsevesenet må strategien for arbeid og helse utvides til flere diagnosegrupper enn muskel/skjelett og psykisk sykdom.»

Flertallet går derfor inn for at regjeringa påskynder arbeidet til Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet for å utvide felles innsats for arbeid og helse til å gjelde alle diagnosegrupper.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Uføretrygd skal sikra at ein har noko å leva av den dagen ein vert for sjuk til å jobba eller om ein har ei funksjonsnedsetjing som gjer arbeid vanskeleg.

SV meiner at uføretrygd skal haldast på eit nivå som hindrar fattigdom, og at barnefamiliar og unge uføre skal få meir støtte enn i dag. Me må hugsa at det er ein klar samanheng mellom fattigdom og dårleg helse. Ingen vert friskare av å ha dårleg råd, heller tvert imot. Lite tyder også på at omlegginga av arbeidsavklaringspengar har bidrege til at fleire har kome i arbeid. Tvert om har det gjeve ein solid auke, både i talet på uføretrygda og sosialhjelpsmottakarar. Andelen sosialhjelpsmottakarar har auka med 5 pst., som er ei dobling frå før regelverket vart endra.

Uførereforma vart vedteken i 2011. Då var det einigheit om at ingen skulle tapa på reforma. Då alle uføre skulle flyttast frå gamal til ny uføretrygd i 2015, valde regjeringa med Framstegspartiet og Høgre å laga den omrekninga som medførte at veldig mange tapte pengar. I tillegg har regjeringa saman med støttepartia sine kutta barnetillegget på ein måte som rammar tusenvis av barn med uføre foreldre. Utrekningar viser at så mange som 4 500 ungar som har uføre foreldre, vert fattigare med ordninga Venstre, Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og Høgre har innført.

Noko av det me veit er viktig for å sikra alle moglegheit til å delta i arbeidslivet, er god tilrettelegging og tett helseoppfølging. Det er sjølvsagt ulike grunnar til at folk ikkje er ein del av arbeidslivet, men det finst måtar å sikra at fleire kan delta. Om ein har ei fysisk funksjonsnedsetjing, kan brukarstyrt personleg assistanse sikra at ein kan arbeida noko. Tilrettelegging av arbeidsplassen eller annan praktisk bistand frå arbeidsgjevar kan sørgja for at fleire får ta evnene sine i bruk.

I Stavanger har me Allservice AS, som er ein arbeids- og inkluderingsbedrift med mottoet «alle kan». Det er eg overtydd om er riktig. Om me som samfunn gjer det me kan for å løfta fram det folk kan, framfor det dei ikkje har moglegheiter til, kan me inkludera fleire i arbeidslivet. Allservice jobbar systematisk for å finna det den enkelte føler han eller ho har meistra gjennom livet, og så finna arbeid som passar godt til det den enkelte kan.

Det å ta frå folk trygd og ytingar og tru at det løyser utfordringane, er heilt feilslått. Dei treng tilrettelegging for å kunna ta ansvar for eige liv. Arbeid er eit gode for dei fleste av oss. Ikkje berre gjev det inntekt og sjølvstende, det gjev samhald og fellesskap. Det kan gje meistringsfølelse og meir meining i kvardagen. Mange av dei som står utanfor arbeidslivet, opplever det som eit stort sakn, og det forstår eg godt.

SV trur ikkje at folk har lyst til å verta uføre, men mange har ikkje helse til å jobba. Då skal me ha gode ordningar som sikrar verdigheit.

Med dette tek eg opp forslaget frå SV.

Presidenten: Representanten Eirik Faret Sakariassen har teke opp det forslaget han refererte til.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Det å vera inkludert i arbeidslivet er heilt avgjerande for dei aller fleste. Deltaking gjev meiningsfylte liv, og det er også ein viktig del av den norske velferdsmodellen. Vi ser at altfor mange unge fell utanfor og vert trygda i tidleg alder.

Nyare undersøkingar viser at ca. 70 pst. av dei nye uføre mellom 25 og 29 år har psykiske lidingar. Regjeringa har sett i verk ein ungdomsinnsats der unge vert prioriterte ved Nav-kontora, der dei får rask oppfølging. Individuell jobbstøtte, IPS, gjev den enkelte arbeidsretta oppfølging med sikte på ein effektiv overgang til arbeidslivet. Frå 2021 vert IPS-ung etablert, som er eit forsøk med individuell jobbstøtte retta mot unge under 30 år med psykiske helseproblem og/eller rusproblem.

Regjeringa fokuserer i høg grad på denne problemstillinga, med mål om å få talet på unge uføre ned. Sysselsetjingsutvalet kom nyleg med ein rapport med forslag til tiltak for å få fleire i arbeid, og denne våren kjem stortingsmeldinga om utanforskap. Ho vil innehalda ein heilskapleg politikk for å førebyggja utanforskap og fremja inkludering i arbeidslivet. Kompetanse og høve til å forbetra resultata sine i vidaregåande skule, som kunnskapsminister Guri Melby nyleg presenterte, vil også ha mykje å seia for dei unge. Med fullføringsreforma og større vekt på individuell oppfølging og praktiske fag kan fleire lukkast med å fullføra vidaregåande og verta kvalifiserte til det yrket den einskilde satsar på.

Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig at Nav lokalt har handlingsrom til å utvikla gode oppfølgingsmodellar som er tilpassa lokalsamfunnet. I tillegg er det særs viktig at det vert enklare å inngå samarbeid med sosiale entreprenørar og ideell sektor. Her vert det allereie gjort mykje bra, og denne samhandlinga bør utviklast. PitStop i Hordaland, Hopeful i Kristiansand, Hystad Ung i Trøndelag, Reko i Steinkjer og Windjammer er alle gode døme på aktørar som supplerer Nav.

Eg har møtt mange sosiale entreprenørar i det siste og lytta til deira synspunkt og erfaringar med kva som skal til for å hjelpa endå fleire. Vi må sjå nærare på korleis samarbeidet mellom Nav og andre aktørar kan leggjast til rette på ein betre måte.

Vidareutvikling av samarbeidet mellom arbeids- og helseområdet er også sentralt for gruppa med behov for samtidige tenester. Rolla til sentral myndigheit er å gje etaten gode rammevilkår som fremjar målet om færre unge uføre.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: I et stort velferdssystem som det norske er en av de evige utfordringene å få forskjellige deler av det offentlige, forskjellige instanser, til å samarbeide bedre. Det er nettopp på grunn av at folk sjelden har bare ett problem om gangen, folk har flere problemer samtidig, som representanten Wiborg også nevnte. Og vi vet at særlig det å stå utenfor, enten fordi man har droppet ut av skolen, har helseproblemer eller noe annet, også fører veldig mange andre problemstillinger med seg. Så det å få f.eks. Nav og helse, Nav og utdanningssporet til å jobbe sammen og bygge tilbudet sitt rundt brukeren, er en veldig viktig utfordring, og det er vi ikke ferdig med, for å si det sånn, selv om det de senere årene er tatt flere grep for å øke innsatsen på f.eks. arbeids- og helseområdet.

Et eksempel er individuell jobbstøtte, IPS, hvor behandling og arbeidsinkludering er integrert og rettet mot personer med psykiske lidelser eller rusproblemer. En fersk undersøkelse viser at 70 pst. av unge som blir uføretrygdet, har psykiske diagnoser. Det er gjennomført en evaluering som viser at individuell jobbstøtte virker, og vi har også bestilt en ny analyse som bl.a. skal studere hvordan arbeids- og helsesektoren samarbeider i integrerte team. Et nytt forsøk med individuell jobbstøtte spesielt rettet mot unge under 30 år med psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer starter i år. Det er viktig.

Dessuten er det en rekke andre tiltak for å prioritere nettopp unge. Blant de viktigste tingene er at unge skal prioriteres i Nav. Det viser seg også at oppfølgingen i Nav, som har som mål at man skal få oppfølging senest innen åtte uker, fungerer – 90 pst. får det. Det er bra, og så gjelder det å få tiltakene etterpå til å være gode nok.

Flere her har nevnt saltdalsmodellen, og flere har også vært på besøk der, og jeg kan slutte meg til listen over dem som har vært på besøk der og blitt imponert over det. Det gjøres veldig mye bra der, og jeg er helt enig i – det sa jeg da jeg var på besøk, og gjentar det gjerne fra Stortingets talerstol – at det er en modell som flere burde kikke på, nettopp fordi man har gått sammen og ser på både helse- og Nav-siden. Så har man gjennom å bruke mulighetene som er i systemet, klart å få et prosjekt som er spennende, og som det er mye å lære av.

Samtidig er jeg skeptisk til, noe som også går fram av svarbrevet mitt, at vi skal gå inn og detaljstyre fra storting og regjering, for en av de viktige reformene vi har hatt de siste årene, er nettopp at mer av dette skal overlates til de faglige vurderingene i Nav, og det tror jeg fortsatt er en god prioritering.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg er glad for at statsråden kjenner til saltdalsmodellen og også mener at det er en god modell. Det er jo ingen som har sagt at man politisk ønsker å overstyre de faglige rådene eller anbefalingene eller noe, det er det ingen som ønsker. Men når man har en god modell, en modell som bevislig fungerer bra, er det jo, som statsråden nå sier, fornuftig at andre tar lærdom av det.

Så spørsmålet mitt er: Vil statsråden da legge til rette for at flere kan lære av saltdalsmodellen, og vil statsråden sørge for at saltdalsmodellen kan bli en nasjonal pilot, eller hva man skal kalle det, med noen ekstra statlige midler, slik at saltdalsmodellen kan overføre sin gode kunnskap og erfaring til andre steder i landet der man selv ønsker det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: I den grad saltdalsmodellen – som har hatt veldig mange herfra på besøk, og jeg vet at det er mange andre som er interessert også – trenger at statsråden legger til rette for at flere skal kunne lære av det, er jeg selvfølgelig positiv til det. Men jeg må jo si at jeg tror ikke folk der ute begynner å lære i det øyeblikket statsråden sier at nå kan vi lære, jeg tror folk der ute jobber med det de jobber med fordi de brenner for det, og lærer hele tiden. Det er mye som tyder på at saltdalsmodellen vekker stor interesse, det er mange som besøker dem, og da er det mange som lærer av det.

Så til spørsmålet om nasjonal pilot: Jeg har ikke støttet det og må ærlig innrømme at jeg ser heller ikke helt behovet for det, for tanken er jo ikke at vi trenger ett slikt prosjekt som gjør ting på en ny måte. Jeg vil heller rigge systemet slik at det blir lettere overalt å få til den typen tverretatlig samarbeid – gjerne som saltdalsmodellen, men man kan også se på andre måter å gjøre det på.

Erlend Wiborg (FrP) []: Mye av det statsråden sier i sitt svar, er jo akkurat slik man jobber med saltdalsmodellen allerede i dag, så da vil jeg gjerne oppfordre statsråden til å ta seg en tur opp og kanskje få oppdatert kunnskapen sin om saltdalsmodellen og hvordan man bedriver god kunnskapsoverføring til andre som ønsker det.

Jeg bet meg merke i at statsråden åpnet opp og sa at han vil legge til rette for at andre som ønsker å lære av saltdalsmodellen, kan gjøre det. Betyr det også at statsråden vil legge til rette for at man vil kunne komme med statlige midler til saltdalsmodellen, sånn at andre som ønsker å lære av dem, lettere kan få gjort det, og også at man kanskje kan få utvidet prosjektet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg var jo, som jeg nevnte, og besøkte saltdalsmodellen. Jeg har ikke vært arbeids- og sosialminister så veldig lenge, litt over et år, så dette var en av de tingene jeg rakk før Norge stengte ned og koronaen kom. Akkurat nå får vi ikke lov av statsministeren på grunn av smittevernreglene til å reise noe sted som helst, men jeg drar gjerne tilbake også til Saltdal og lærer enda mer enn jeg gjorde på besøket for rundt et år siden.

Og så var mitt poeng – og det er mulig det var et dumt understatement – at det var i den grad det er nødvendig. Mitt poeng var vel rett og slett at her er det folk som lærer ting hele tiden. Etter hva jeg har skjønt, er saltdalsmodellen og prosjektet der opptatt av det, de er opptatt av at de skal bli forsket på, og de klarer det uten at statsråden sier at her må man gå og lære, for folk er interessert i å lære sånn generelt.

Jeg kan ikke love noen ekstraordinær støtte til saltdalsmodellen, men jeg kan si at det er, mener jeg, et godt eksempel på at man samarbeider på tvers av forskjellige deler av det offentlige, og positivt på den måten.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Det er bedre å jobbe litt og bruke den arbeidsevnen man har, enn ikke å jobbe i det hele tatt. Det som vi har opplevd alle sammen i det siste, er et kvantesprang når det gjelder bruk av ny teknologi. Mange elever i videregående skole rapporterer også at de jobber mye bedre ved å bruke data og digital undervisning enn ved å jobbe på skolen. Er dette noe statsråden vil se på også når det gjelder unge uføre – hvordan ny teknologi kan utnyttes, slik at flere kan bruke den og kanskje overkomme hindringer som de ellers ville hatt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er et veldig godt spørsmål. Jeg tror at å jobbe på andre måter kan ha noen negative sider ved seg, bare så det er sagt, det har vel alle som har sittet på hjemmekontor og levd med smittevernreguleringer på jobben, merket, men det er åpenbart at det også kan åpne arbeidslivet for flere, både geografisk og for folk som kanskje ikke har like lett for å være fysisk til stede. Det er viktig å si at det ikke må bli noen unnskyldning for ikke å ha tilrettelagte arbeidsplasser, verktøy og hjelpemidler, men det er jeg helt sikker på at representanten ikke mener heller.

Tiltakssektoren må også jobbe med å se på hvordan arbeidslivet endrer seg. Jeg vet at Nav har en del prosjekter, hvor de ser på hvordan f.eks. teknologiforståelse hos ungdom som kanskje ikke er formalisert, allikevel kan være til bruk når man skal ut i arbeidslivet. Jeg er helt sikker på at dette kan og bør vi gjøre mye mer av.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke statsråden for reale svar så langt. Det er en sjelden statsråd, han har vært på besøk, han ønsker at flere skal besøke dette. Han sier at samarbeidet må bli bedre mellom Nav og spesialisthelsetjenesten – ja, hva mer kan vi ønske oss? Det er bra.

Dette er krevende. Det krever en positiv vilje, og jeg håper etter det statsråden nå har sagt, at Helse Nord og Nav Nordland stiller opp med de bevilgninger som er nødvendige for å videreføre prosjektet. Det har ikke bestandig vært like enkelt. Saltdalsmodellen er «non-profit», det er langsiktig arbeid, det er nødvendig lengde på rehabiliteringen, og den er ikke fra Senterpartiets side sett på som en detaljstyring. Det er en modell som innebærer at folk tenker sjøl, og som gir et godt tilbud i den ånden statsråden her på en god måte har forklart.

Mitt spørsmål er knyttet til alle diagnosegrupper: Vil statsråden gå inn for at flere diagnosegrupper enn muskel og skjelett og psykisk sjukdom kommer inn under denne måten å tenke på?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: La meg svare på spørsmålet først. Det er åpenbart et mål at også flere diagnosegrupper skal komme inn under dette.

Så har jeg lyst til å si to andre ting. Det ene er at jeg, som alle andre, slutter meg til at det er veldig mye spennende og positivt som skjer i Saltdal. Samtidig er det viktig å si at en av utfordringene våre i offentlig sektor er at vi har veldig mange piloter, men vi klarer ikke å spre det, altså skalere det opp. Det betyr at den store utfordringen i sektoren sånn jeg ser det, selvfølgelig er å få på plass enkeltprosjekter, men også å få til dette arbeidet bredt, slik at ikke dette er et unntakstilfelle – hvor man må reise til vakre Saltdal, en flott tur, flott kommune og et flott prosjekt. Dette burde jo være en selvfølge overalt. Det er derfor vi også har vært opptatt av å starte en tettere koordinering mellom arbeid og helse nasjonalt.

Det andre er at jeg mener det også må være større rom i tiltakssektoren for at man skal få prøve ut forskjellige måter å gjøre ting på.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Denne saka handlar om korleis ein skal unngå at folk vert uføre, og komiteen er samstemd om at det er viktig å jobba med dette. Men noko av det fleire av oss er opptekne av , er samanhengen mellom dårleg helse og fattigdom, og korleis det forsterkar kvarandre. Omlegginga av arbeidsavklaringspengar har sannsynlegvis bidrege til at mange fleire har gått over til uføretrygd.

Eg reknar med at statsråden er godt kjend med det som i alle fall på venstresida er eit veldig kjent paradoks, nemleg at me oppfattar at høgresida meiner dei rike vert motiverte av å få meir, og at fattige vert motiverte av å få mindre. Arven etter denne regjeringa for ein del sårbare grupper er at ein strammar inn ganske kraftig på ordningar. Då er spørsmålet: Kvifor vil regjeringa stramma inn ei lang rekkje velferdsordningar, noko som gjer at folk vert sette ut i fattigdom og får dårlegare helse?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Siden dette er en replikkveksling, kan man tillate seg å gå litt utenom spørsmålet. Venstresiden har jo – for seg selv i hvert fall – allerede sitt svar på dette. De mener at Høyre gjør dette av bestemte grunner. Det interessante spørsmålet som venstresiden burde stille seg, er: Hvorfor er det så klare faglige råd om å gjøre dette? Hvorfor er det det? Nå vil sikkert gode folk langt ute på venstresiden si at ingen miljøer er ikke-ideologiske, og det kan nok være noe i det, men allikevel er det klare faglige råd som f.eks. sier at hvis ytelsen for en ung AAP-mottaker er altfor høy – ikke sammenliknet med en høy lønn eller noe slikt, men sammenliknet med hva jevnaldrende får – gjør det i seg selv at flere kan trekke mot de helserelaterte ytelsene. Det er et ganske klart funn i forskningen. Hva tilsier det? Det tilsier at venstresidens løsning, hvor man tror at bare man utbetaler mer, vil man løse fattigdomsproblemene, i verste fall gjør det motsatte, nemlig at man skaper større problemer på sikt.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Margret Hagerup (H) []: Dette har egentlig vært en debatt som har vært rimelig samstemt. Grunnen til at jeg går opp og tar ordet igjen, er den gjentatte bruken av saltdalsmodellen. Jeg kan glede salen med at også Høyres medlemmer i arbeids- og sosialkomiteen har hatt møte med dem som driver dette, og det er ingen tvil om at det er et godt tiltak. Men jeg er litt overrasket over at ikke flere stortingsrepresentanter valgte å komme og ta ordet her i dag, for det er en del gode tiltak som foregår rundt omkring i landet. Noen er nevnt her allerede. Man har Hopeful i Kristiansand, i Rogaland har vi Fra offer til kriger, og representanten fra SV nevnte Allservice, som er en kjempebra bedrift i Rogaland som også jobber med dette. Det jeg tror er viktig, er at vi ikke «namedropper» noen og sier at vi skal peke ut én modell som skal være gjeldende for hele landet.

I Nordre Follo er det et prosjekt som driver med birøkting. Det begynte med en ung gutt som heter Baskit. Han hadde én drøm i livet, og det var å begynne å lage honning, for han likte veldig godt honning i matlagingen han var kjent med fra sitt hjemland. Der har de nå 20 birøktere som utdannes i et sosialt entreprenørskap. Det de tre Nav-kontorene der oppe sier, er at de gjør dette fordi de tror på denne samhandlingen, men de savner og mangler ryggdekningen fra oss politikere til å si at de kan få lov til å inngå samarbeid med disse aktørene.

Min henstilling til alle mine kollegaer er at vi som politikere også må gi den ryggdekningen til andre typer ting, sånn at dette ikke bare blir ett prosjekt, saltdalsmodellen, som gjør veldig mye bra. I Steinkjer har man Reko, som er et samarbeid med Helse Midt-Norge og Nav. Jeg tror vi alle er enige om at det fungerer hvis man har samhandling mellom ulike aktører, men vi er nødt til å lage et system der andre kan komme inn. Uavhengig av om det er i Rogaland, i Hordaland, i Agder eller i Nordland, må vi finne gode modeller for samhandling, og vi må si til Nav at vi vil at de skal inngå i dette samarbeidet. Da tror jeg vi klarer å inkludere langt flere.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se tirsdag 20. april
Forrige kapittel
Neste kapittel