Freddy André Øvstegård (SV) [17:13:22] (ordfører for saken): Det har føltes ekstra viktig å være ordfører for akkurat denne saken om to representantforslag for å styrke LHBTI-politikken. Forslagene består av en rekke anmodningsvedtak, så jeg skal ikke gå inn i alle dem nå. Men det saken handler om, har engasjert mange, og det har engasjert sterkt, for forsvaret av retten til å elske den man vil og være den man er, står heldigvis sterkt hos de aller, aller fleste i landet vårt.

Da jeg selv kom ut av det berømte skapet for ganske så lenge siden, var jeg optimist. Jeg følte at min rett til å være den jeg er, bare ble sterkere, at jeg en gang ville kunne gå hånd i hånd med min kjæreste uten å være redd, at jeg etter hvert ville kunne bli akseptert for den jeg er, også i den menigheten jeg brukte ganske mye av min ungdomstid i. Men det blir stadig mer åpenbart, både internasjonalt og i Norge, at det er en motreaksjon på gang. På samme dag som Pride-paraden her i Oslo ble en mann slått ned fordi han var skeiv, rett på utsiden av Stortinget. Hjemme i Østfold har høyreekstreme organisert seg og vokst på et budskap om homohat, mens de kartlegger medlemmer av skeive organisasjoner. Foreningen FRI og Skeiv Ungdom melder om at de må bruke stadig mer tid og ressurser på å imøtegå hatske meldinger og desinformasjon. Ikke minst er det blitt avdekket det jeg vil kalle omfattende, grov, organisert sosial kontroll og overgrep mot skeive i enkelte trossamfunn – såkalt homoterapi, konverteringsterapi eller reorienteringsterapi.

Men det vi vet – og det hele komiteen også er enige om, heldigvis – er at dette ikke er terapi, at vitenskapen er helt tydelig på at man ikke kan forandre noens seksuelle orientering, og at det tvert imot er svært, svært skadelig. Forskning viser bl.a. at risikoen for selvmordstanker og selvmordsforsøk øker drastisk for dem som er blitt utsatt for slike overgrep, og det merker også hele komiteen seg. Så jeg vil som saksordfører takke komiteen for samarbeidet om denne saken.

Vi har hatt en høring med mange organisasjoner inne, og det var nok den sterkeste høringen i hvert fall jeg har deltatt på i denne perioden. Derfor vil jeg også på vegne av hele komiteen takke dem som kom til denne høringen, og som ellers har engasjert seg i saken, dem som har stått opp for kjærligheten og avdekket overgrep, og ikke minst dem som har fortalt sine historier – tusen takk til dere spesielt. Dere skal vite at dere er i ferd med å forandre Norge. Det har lenge vært snakk om konverteringsterapi, men det var først da dere sto fram, at alvoret virkelig ble avslørt – at hele Norge virkelig forsto hva som skjer i lukkede rom rundt om i landet. Det virker også som at det kan føre til handling. Jeg er glad for at nesten samtlige partier i komiteen støtter opp om en utredning av forbud mot konverteringsterapi. Det er et viktig første skritt – takket være dere som har fortalt historiene deres.

Som saksordfører har jeg også behov for en oppklaring. Representanter fra regjeringspartiene, som Grunde Almeland og Kristin Ørmen Johnsen, har – gledelig for oss – vært ganske tydelige utad på at dette skal være en utredning med sikte på å forby konverteringsterapi, men det har ikke statsråden, altså likestillingsminister Skei Grande, villet svare på om stemmer – eller om utredningen skal lede til ingenting, for alt vi vet. Så for komiteens, Stortingets og sakens skyld er det viktig at det blir avklart i denne debatten om utredningen faktisk, som regjeringspartiene i Stortinget sier, skal føre til et forbud. Det vil jeg be statsråden om å svare på i sitt innlegg.

Så kan jeg legge til – og da taler jeg på vegne av SV fra nå av – at det er avgjørende viktig. Kun en utredning fører oss ingen vei. Trosfriheten, som enkelte gjemmer seg bak i denne saken, unnskylder ikke brudd på grunnleggende menneskerettigheter, som retten til å være seg selv og frihet fra psykisk vold. Derfor mener også SV det er uforståelig at Stortinget ikke kan vedta det i dag, på samme måte som man gjør i mange andre saker, og sende et kraftig signal til dem som har stått fram og fortalt sine historier, om at vi ser dere, vi tror på dere, og vi gjør noe med det.

Jeg tar opp de forslagene SV er en del av.

Anette Trettebergstuen (A) [17:18:41]: Kampen for LHBTI-personers rettigheter og levekår er for oss i Arbeiderpartiet en helt sentral del av likestillings- og derfor frihetskampen. Selv om vi i Norge formelt sett har kommet lenger enn de fleste andre land, har vi fortsatt store uløste utfordringer. Fortsatt møter LHBTI-personer både formell og uformell diskriminering i Norge. Folk som bryter med normen for kjønnsidentitet og seksualitet, opplever å få krenket sine rettigheter, og de opplever ofte dårligere levekår enn andre. De ti forslagene Arbeiderpartiet har fremmet som behandles i dag, er alle forslag som har til hensikt å bedre levekårene og rettighetene til LHBTI-personer.

På ILGAs «Rainbow Map&Index» for 2019 faller Norge for tredje år på rad. Vi er gått fra å ha en andreplass til nå å stå på en femteplass. Det er flere årsaker til akkurat det. Manglende beskyttelse mot tidlige irreversible medisinske inngrep for barn født med interkjønn er én faktor. Mangelfull beskyttelse mot hatkriminalitet er en annen. I hatkriminalitetsparagrafen i straffeloven er ikke kjønnsuttrykk inkludert, til tross for at Stortinget har bedt regjeringen gjennomføre dette. Hvorfor kommer ikke dette på plass? Det må statsråden svare på i dag. I tillegg har vi i Norge forholdsmessig høye og alvorlige tall på omfanget av hatkriminaliteten, og ressursene politiet har til dette i dag, er ikke i samsvar med behovet. En tredje faktor er at vi har behov for å styrke kompetansen om kjønnsdysfori i de regionale helsefagmiljøene, og vi må sørge for at denne gruppen folk får et likeverdig behandlingstilbud.

«Rainbow Map&Index» tar bare for seg formelt lovverk og regler, ting vi politikere kan vedta og enkelt gjøre noe med. Men vi vet at vi også har store utfordringer når det kommer til holdninger i befolkningen. Vi vet gjennom undersøkelser at her kommer også Norge dårligere ut enn sammenlignbare skandinaviske land.

Vi må styrke LHBTI-politikken, og noe av det aller viktigste vi må gjøre, er å anerkjenne og styrke det viktigste arbeidet som gjøres for å bedre folks holdninger, for å bedre hverdagen for LHBTI-personer. Det arbeidet gjøres av organisasjonene. Det arbeidet gjøres av frivillige i FRI, Skeiv verden, Skeiv Ungdom, Salam, PKI, osv. De må få mer penger for å kunne gjøre mer av sitt viktige arbeid.

De jobber i motvind. Som saksordføreren nevnte, har vi i forbindelse med de representantforslagene vi behandler i dag, sett en jevn strøm av propaganda, feilinformasjon og de drøyeste beskyldninger som tillitsvalgte og disse organisasjonene møter. Det sier oss noe om hva vi alle sammen må vise at vi står opp imot.

Den siste faktoren som man peker på at mangler i Norge, er forbud mot konverteringsterapi. Det å skulle bli forsøkt endret, konvertert, fordi man har den kjønnsidentiteten eller den legningen man har, er et grovt brudd på menneskerettighetene. Det er skadelig, det ødelegger, og det tar liv.

Jeg vil takke dem som har vært så tøffe og stått fram med sine historier. Mange av dem er her i dag. Jeg vil si takk til dem. Motet deres betyr enormt mye for de mange som skal komme etter oss og forhåpentligvis slippe å oppleve dette.

Historiene deres er også eksempelet på hvorfor et forbud er helt nødvendig. Det er holdningsskapende med forbud, det setter en standard for et anstendig samfunn, og det har selvfølgelig også praktiske konsekvenser for dem som i dag driver med konverteringsterapi. Samtidig sier vi klart og tydelig fra til dem som blir utsatt for det, at dette er ikke greit, man må si fra, dette skal kreve en reaksjon.

Vi har de siste månedene hatt en ganske rar debatt, først med en statsminister som mente at et forbud ikke er nødvendig, så et Kristelig Folkeparti som er imot et forbud, og nå en regjering – minus Kristelig Folkeparti – som vil utrede, men ikke er helt klar på om det skal lede til et forbud. Jeg håper vi også får avklart dette i dag.

Konverteringsterapi skal være forbudt, så får regjeringen oppdraget med å utrede det, utforme det og legge det fram for Stortinget. Det er akkurat sånn vi lager alle andre lover. Det er ingen grunn til ikke å si ja til et forbud i dag. Det er et klart og tydelig og livsviktig signal.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [17:24:01] (komiteens leder): Retten til å være seg selv og elske den man vil, er en grunnleggende menneskerett. I land nær oss ser vi at denne retten blir satt spørsmålstegn ved, faktisk demonstrert mot, og homofile, lesbiske og transpersoner blir truet. I noen land er det å være skeiv ensbetydende med forfølgelse, fengsling og tortur. Selv så jeg min første antihomomarsj i Krakow i Polen for et år siden. Det var ganske skremmende å se en taktfast, marsjerende, militant og godt organisert gruppe som bar bannere mot homofile, lesbiske og transpersoner.

Lovforslagene som vi diskuterer i dag, tar opp skeiv politikk og arbeid mot hatkriminalitet samt kompetanse om seksualitetsmangfold i skole, helsevesen og politi. Den saken som har fått mest oppmerksomhet, er konverteringsterapi, og det er takket være VGTV, får jeg vel si, som har satt denne saken på dagsordenen.

Konverteringsterapi, konvensjonsterapi, homoterapi eller seksuell reorientering har som mål å endre adferd – konkret å endre seksuell orientering. Det eneste sikre vi vet at konverteringsterapi bidrar til, er depresjon, skam og i verste fall selvmord. Det er en praksis som sannsynligvis bryter med og kan bryte med flere ulike lovverk – alt fra diskrimineringsloven til lov om helsepersonell.

For meg handler konverteringsterapi ene og alene om psykiske overgrep. Det er overgrep fra maktpersoner i miljøer hvor skam og kontroll er fremtredende. Det er overgrep som først og fremst rammer unge mennesker i en tid i livet hvor det å finne seg selv – hvem er man – er vanskelig nok.

Høyre er helt enig i nødvendigheten av en utredning av lovforbud mot konverteringsterapi. Jeg vil rose kulturministeren for å bestille en utredning for å finne ut om slik praksis allerede er i strid med gjeldende lovverk. Statsråden har lovet å komme tilbake til Stortinget med en nødvendig lovendring dersom ikke eksisterende lovverk allerede hindrer konverteringsterapi. For Høyre er dette godt nytt.

I noen religiøse grupper eller i noen miljøer er det en motstand mot et lovforbud. Man er engstelig for at det skal legge begrensninger på hva et trossamfunn og enkeltmennesker skal få lov til å utøve, tro og mene. Trosfriheten står sterkt i Norge, det hører demokratiet til. Samtidig vil jeg understreke at Church of England i 2017 vedtok å støtte et forbud mot konverteringsterapi i Storbritannia. De mener det ikke hører hjemme i et moderne samfunn – det er uetisk og skadelig, heter det i uttalelsen.

Styrking av arbeidet mot hatkriminalitet er en viktig oppgave. Hatefulle ytringer ses særlig i sosiale medier, gjerne skjult bak falske profiler, der det står en enkeltperson eller gruppe bak som vi ikke vet hvem er. De finnes også i skolegården, ute på byen eller på idrettsarenaen. Stortinget har bedt regjeringen fremme forslag om å utvide straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering, slik at de også omfatter diskriminering på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet. Jeg er informert om at siste høringsuttalelse i saken kom i vår. Det skal også nå etableres et kompetansesenter mot hatkriminalitet på Manglerud.

Dessverre er jeg ikke sikker på om et lovforbud vil hjelpe oss hele veien til målet. Når en praksis foregår i lukkede miljøer, er det vårt felles ansvar å si fra når vi hører om ting som ikke er bra, eller som i fremtiden vil være i strid med loven. Det er religiøse lederes ansvar. Det er fastlegers ansvar. Det er læreres ansvar. Det er ditt og mitt ansvar.

Silje Hjemdal (FrP) [17:29:12]: Jeg vil først og fremst takke saksordfører Freddy André Øvstegård for et godt innlegg, og det samme gjelder komitélederen. Dette er et veldig viktig tema, og jeg er veldig glad for at vi har debatten.

For et par uker siden var jeg på The Nairobi Summit i Kenya. Der var LHBTI-rettigheter blant de temaene som gikk igjen. En av de tingene som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg, var en førpremiere på filmen Kunsten å synde. Den handler om den første åpent homofile personen fra Sudan, et land der man faktisk kan få dødsstraff for å være homofil. Det viser igjen at utfordringene er store når det gjelder holdningene, selvfølgelig også internasjonalt – det så vi også tidligere av debatten om bistandskutt til f.eks. Tanzania, som jeg har tatt initiativ til. Men jeg er veldig enig i at selv om at de store utfordringene internasjonalt er ufattelige, har vi også utfordringer i dette landet.

I år har vi fått flere smertelige påminnelser om at kampen mot diskriminering har en lang vei å gå, også i Norge – på bygda som i byer. Da regnbueflagget ble heist på en bygård på Grønland i Oslo, kom noen og rev det ned samtidig som de kom med svært homofiendtlige tilrop. Og bare noen dager tidligere meldte nyhetene om at leiligheten til et lesbisk par i Sandnes var blitt ramponert. Dette er uholdbart. Det er rett og slett ufattelig at noe sånt kan skje, og i hvert fall når kalenderen viser år 2019. I Norge skal alle føle seg trygge i sitt nabolag og i sitt nærmiljø, og et selvutnevnt moralpoliti vil jeg bare understreke at Fremskrittspartiet synes er sterkt uønsket. Pride-arrangementene og måten de arrangeres på rundt om i landet, belyser nettopp viktigheten av å stå opp for de verdiene og gå foran med gode eksempel.

Vi skal stå sammen for å løse disse samfunnsutfordringene, og det er viktig å stå opp for den frie kjærligheten – det er som nevnt ikke bare på bygda den møter motstand, men også rundt i bykommunene våre – og det må vi gjøre nasjonalt og internasjonalt. Hvis vi skal gjøre det, må vi gjøre det i visshet om at vi vil gå mot et mer inkluderende samfunn. Jeg synes i hvert fall det var et veldig godt tegn da politiet i år for første gang kom med en historisk og veldig viktig offentlig unnskyldning for måten de hadde behandlet homofile mennesker på i Norge. I min hjemby Bergen fulgte politiet opp med å delta i Pride-paraden i anledning Regnbuedagene. Det syntes jeg var et veldig viktig og sterkt signal.

Forslagene som vi skal behandle i dag, har vært gjennomgått av flere på talerstolen her i dag, og de er gjennomgått ordentlig også av regjeringspartiene i innstillingen. Likevel er det veldig viktig for meg å understreke at homofili på ingen som helst måte er en sykdom. Man kan ikke konvertere noen bort fra sin seksuelle legning. Jeg er veldig glad for at VG har fokusert på dette, og jeg vil igjen fra denne talerstolen gi en stor takk til de menneskene som har delt sin historie med oss. Vi har sett bilder av det som kan minne om tortur av barn. Det er ubegripelig at man kan utsette barn for slikt. En slik behandling av mennesker henger rett og slett ikke på greip, det er rett og slett psykiske overgrep som gjør skade på andre mennesker, noen ganger med fatale konsekvenser.

Jeg vil berømme statsråd Trine Skei Grande for i sitt svar til komiteen å ha tatt et initiativ til å igangsette en utredning om dette. For Fremskrittspartiet framstår det som helt klart at dette er det som er forsvarlig, noe høringen også tydeliggjorde.

Igjen vil jeg bare takke alle dem som har stått fram med sin historie.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:34:23]: Senterpartiet mener likestilling og likeverd er en viktig forutsetning for at alle skal ha et verdig liv uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet, livssyn, seksuell legning eller kulturell og språklig bakgrunn. LHBTI-gruppene og kvinner og menn født i feil kropp har vunnet viktige kamper de siste tiårene. Likevel opplever mange fortsatt at de blir diskriminert og usynliggjort i dagligliv og samfunn, og de lider på annet vis fordi de selv eller andre ikke aksepterer hvem de er, eller hvem de elsker. Derfor er det for Senterpartiet en viktig offentlig oppgave å bidra til å skape et mer tolerant og inkluderende samfunn på dette området.

Det ønsker Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet også, med sine omfattende forslag som vi behandler i dag. Jeg vil takke dem for det. Senterpartiet støtter intensjonen i Miljøpartiet De Grønnes forslag, men vi kommer ikke til å stemme for alle, for arbeidet er allerede igangsatt, de er litt for detaljert for oss, og de overstyrer kommunene. Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag om å forby kjønnsnormaliserende kosmetiske inngrep før barnet selv er i stand til å samtykke, er vi enig med helseministeren i hans vurdering av ikke å støtte det. Senterpartiet støtter heller ikke forslaget om utredning av en tredje kjønnskategori eller de forslagene som har budsjettmessige konsekvenser, men vi støtter mange av de andre forslagene fra Arbeiderpartiet, som det å øke regionale fagmiljøers kompetanse om kjønnsdysfori og å styrke arbeidet med Rosa kompetanse på ulike samfunnsarenaer. Vi vil også sikre gode vilkår for både Skeivt arkiv og magasinet Blikk framover.

Ja, Senterpartiet støtter forslaget om et forbud mot konverteringsterapi. Konverteringsterapi er en alvorlig form for negativ sosial kontroll. I dette ligger et premiss om at seksuell orientering og kjønnsidentitet er noe som både kan og bør endres. Det er et premiss som Senterpartiet tar sterk avstand fra. Homofili er ingen sykdom, og vi mener at man ikke trenger å behandle eller gå i terapi for noe som ikke er sykt. Vi mener også at praksisen konverteringsterapi på ulikt vis skader de som blir utsatt for den, og virkelig ikke kan støttes opp om. Det er et brudd med menneskerettighetene.

Mange av eksemplene på skadelig konverteringsterapi som bl.a. har forekommet i VGTVs dokumentarserie, er det faktisk lov å drive med i dag. Det synes vi i Senterpartiet er feil. Men i flere religiøse miljøer har man et annet syn på homofili og LHBTI-personer og hvordan de skal leve livet sitt, enn det både Senterpartiet og den store majoriteten her i landet har. For oss i Senterpartiet er det viktig at det er både lov og rom i samfunnet vårt for å ha det synet og ytre seg om det. Trosfrihet og ytringsfrihet er nemlig friheter vi hegner sterkt om, men vi er opptatt av at det fra nå av ikke skal være lov å handle ut fra det samme synet på et vis som krenker eller skader andre. Jeg er sikker på at et forbud mot konverteringsterapi vil sørge for at det blir færre historier og lavere tall på statistikkene om homofile og andre LHBTI-personer i religiøse miljøer som får psykiske problemer, blir utstøtt eller forsøker å ta selvmord, eller enda verre – lykkes med det.

Vi har som samfunn plikt på oss til å gjøre det vi kan for å få slutt på disse selvmordene eller selvmordsforsøkene og på alle tilfellene av psykiske problemer og krenkende og skadelige opplevelser som homofile og LHBTI-personer opplever på grunn av konverteringsterapi. Forbud er det sterkeste signalet vi kan sende til dem som aktivt bedriver skadelig konverteringsterapi, om at de må slutte med det. Da holder det nok ikke bare å utrede om vi skal ha et forbud. Utredninger blir det uansett alltid når Stortinget vedtar et forbud.

Det vil selvfølgelig være høyst nødvendig å finne de riktige grensegangene når lovteksten skal utformes. Vi i Senterpartiet har fått med oss at man i mange religiøse miljøer, eller i hvert fall noen, frykter at et forbud vil ramme det å bedrive sjelesorg. Jeg undrer meg litt over den frykten, for det kan jo forstås som et bevis for at det faktisk bedrives konverteringsterapi under sjelesorg, men jeg har tro på at det er fint mulig å dra opp en klar linje mellom hva som kan og ikke kan være skadelig og krenkende overfor mennesker som mer eller mindre frivillig ønsker å få råd og samtaler om sin legning. Det mener jeg også Kristelig Folkeparti burde hatt tro på – partiet som ikke engang støtter en utredning av et slikt forbud. Det er ikke rart at store deler av landets befolkning reagerer.

Men i alle fall tre av regjeringspartiene sier de nå er i gang med å utrede et forbud, og det betyr forhåpentligvis at vi ender opp med det ønskede og nødvendige forbudet. For alle dem som har stått fram i denne saken, for alle dem som er berørt, og for alle som tidligere har blitt berørt av denne saken, håper jeg det.

Grunde Almeland (V) [17:39:39]: Et samfunn hvor hvert enkelt menneske opplever frihet, forutsetter at alle har mulighet til å ha makt over eget liv, uavhengig av kjønn, tro, livssyn, livssituasjon og bakgrunn. Alle skal kunne vokse opp og bli anerkjent for den de er, uten å frykte fordømmelse og hat, selv om man er homo, bi, trans, interkjønn, pan eller hvordan man nå selv ønsker å identifisere seg. Skal vi få til dette, trenger vi en aktiv politikk for å sikre skeives rettigheter. Kun da kan vi bedre levevilkår og sikre at alle reelt sett har like muligheter til å leve et fritt, godt og fullverdig liv.

Jeg vil starte med å takke opposisjonen for å bidra til å sette LHBTI-spørsmål på agendaen, også for Stortinget, i denne runden. Det er viktig, spesielt for en gruppe som mange har litt for lett for å glemme. I tillegg vil jeg takke alle de som har stått fram med sterke historier i denne saken. Det er viktig. Men jeg vil også rette en takk til alle de hverdagsheltene som står fram med sine historier, enten det er i klasserommet eller for familier eller for venner, fordi det også bidrar til å endre holdninger i samfunnet, noe vi trenger.

For Venstre er det tydelig at vi fortsatt har mange steg igjen å gå. Det viser også tall og statistikk vi har fått, bare de siste par årene. «Homo» er fortsatt blant de vanligste skjellsordene i norske skolegårder, og skeive ungdommer er mer utsatt for mobbing, depresjon, angst, rusproblemer og selvmord enn andre ungdommer. Alle fortjener å kunne delta i samfunnet på like vilkår, og da må vi sikre et åpent, inkluderende samfunn, uavhengig av hvilken seksuell orientering, kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet man har.

Den 8. november i fjor holdt jeg en interpellasjon i denne sal etter å ha fått flere henvendelser fra unge skeive som har blitt spyttet på, slått og overfalt på gaten. At vi må gjøre mer for å bekjempe hatkriminalitet, er ikke minst noe som også ILGA i sine årlige regnbuerangeringer har påpekt flere ganger, for hatkriminalitet rammer ikke bare offeret for den kriminelle handlingen, men det skaper usikkerhet for alle mennesker som tilhører gruppen. Det er en form for kriminalitet som rammer en for den man er, og som sender et signal til alle som tilhører en minoritet, om at den man er, gjør en til et potensielt offer. Hatkriminalitet motivert i offerets seksuelle legning oppleves av mange som et angrep på alle skeive. Det svekker forutsetningene for at absolutt alle borgere skal føle seg trygge her hjemme i Norge.

Etter at politiet her i Oslo fikk en dedikert hatkrimgruppe, har vi sett klare forbedringer, både gjennom at flere tør å anmelde og føler tillit til politiet, og også i hvordan politiet opptrer og behandler disse sakene. Det at vi i dag har en handlingsplan der vi faktisk sier at vi nå starter arbeidet med å få på plass et nasjonalt kompetansesenter, gjør meg utrolig glad, for det er også en konkret oppfølging av nettopp det jeg sto her for litt over et år siden og snakket så varmt om at vi trengte.

Så til den saken som har fått mest oppmerksomhet i media, nemlig homoterapiforslaget. Da vil jeg starte med å si at selve begrepet «homoterapi» er jeg ikke noe glad i, for det er et begrep som aktivt ekskluderer store deler av dem som også omfattes av denne praksisen, nemlig transpersoner. La meg være tydelig: Venstre er for et forbud. Det er vedtatt Venstre-politikk, nettopp fordi vi vet at denne praksisen er skadelig. Enhver behandling eller praksis som tar sikte på å endre en persons seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, herunder praksis eller behandling som tar sikte på å endre individets handlings- eller uttrykksmønster, kjønnsuttrykk eller eliminere eller redusere tiltrekning til personer av samme kjønn, bør ikke finne sted. Oppdraget vårt nå er å finne en god måte å gjøre dette på, som treffer riktig, nettopp for den situasjonen vi står i her hjemme. Det er flere land som har innført forbud, men forbudene i disse landene ser svært ulike ut. Vi må finne en utforming som bygger på de erfaringene land vi kan sammenligne oss med, har gjort.

Jeg er glad for at statsråden gikk ut og var så tydelig på hva regjeringen faktisk vil gjøre. Arbeidet med å utrede med sikte på forbud er i gang. Det er et viktig arbeid. Jeg ser fram til at det gjøres skikkelig, og at det ender opp i konkrete forslag som vi her på Stortinget kan ta stilling til.

Så vil jeg avslutte med å si at ingen her lurer oss selv til å tro at et forbud er løsningen på alle utfordringer. Vi skal gjøre mer.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [17:45:01]: De representantforslagene vi debatterer her i dag, inneholder svært mange og alvorlige problemstillinger som berører spesielt sårbare grupper. Det er mange punkter i disse forslagene som jeg gjerne skulle hatt tid til å adressere enkeltvis og grundig, men på grunn av den siste tids spesielle oppmerksomhet rundt nettopp ett punkt, forslaget om å forby såkalt konverteringsterapi, velger jeg å bruke mine få minutter på nettopp dette.

Aller først: La det være helt klart at Kristelig Folkeparti tar sterkt avstand fra alle påtvungne, oppsøkende eller aggressive forsøk på å endre menneskers legning. Det er galt. Det skal ikke skje. Vi vil også jobbe for at det ikke skal skje, for alle mennesker har rett til å være den de er.

Vi kan forby ting vi ikke liker. Men bør vi? Det er noen følelsesmessige, overveldende grunner til å forby konverteringsterapi, men det er også noen tungtveiende, saklige grunner til ikke å forby det. Når Kristelig Folkeparti velger ikke å gå inn for et forbud, handler det først og fremst om at de grenseoverskridende handlingene vi har sett i VGTV-dokumentaren, allerede er forbudt og regulert i en rekke lovverk. Per i dag er det heller ingen som vedkjenner seg at de driver med denne typen terapi, så sånn sett vil det heller ikke være et målrettet virkemiddel. Det kan snarere tvert imot bli en hvilepute, at vi som samfunn og vi som lovgivere tenker at ja, nå har vi tatt tak i dette, men i realiteten har vi ikke utrettet noen ting som helst.

Ved å innføre et forbud mot konverteringsterapi står vi også i fare for å svekke noen verdier som er å anse som grunnpilarer i vårt demokratiske samfunn, nemlig trosfriheten og ytringsfriheten. Hvis staten skal gå inn og regulere sjelesorgen og forbønnen i trossamfunn ved å sette begrensninger for hva det er lov til å samtale om eller ikke, hva man kan søke forbønn for eller ikke, vil det bety en svekkelse av individets tros- og ytringsfrihet.

En utfordring er at når mennesker uten kjennskap til tros- og livssynssamfunn kommer inn i en sak utenfra, glemmer de at både sjelesorg og forbønn er enorme verdier i mange menneskers liv. I denne debatten har flere tatt til orde for at de ønsker å forby både forbønn og sjelesorg, og at de aller helst også vil gå inn og regulere hva som forkynnes. Ja, det er snublet så kraftig i verdifulle begreper at de som ønsker å forby, ikke vet hva de forbyr.

Jeg tror vi som politikere langt på vei deler samme intensjon i denne saken. Vi vil forhindre at mennesker skal bli utsatt for påtvungne forsøk på å endre deres legning. Vi vil beskytte disse menneskene fra skadelige maktovergrep vi har fått høre om i sterke og modige historier den siste tiden. Vi ønsker et samfunn med frihet og med mangfold. Men i desperasjon og ønsket om raske løsninger kan man risikere å oppnå det stikk motsatte, et smalere samfunn der demokratiske rettigheter er svekket. Ja, for vi må ta inn over oss at i et samfunn der tros- og ytringsfriheten er svekket, er heller ikke minoriteters kår særlig gode.

Her finnes det ingen lettvinte løsninger. Skal vi forebygge forsøk på seksuell reorientering under tvang eller sterk sosial kontroll, må vi se på hvordan vi bedre kan håndheve eksisterende lovverk. Vi må sørge for mer åpenhet og jobbe opp imot miljøer der det legges til rette for mye personlig samtale. Det handler om bevisstgjøring av ledere og eventuell ubalanse i maktforhold i samtalesituasjoner, og at den voksne som oppsøker hjelp, til enhver tid får sitte i førersetet i sin egen prosess. Dette mener Kristelig Folkeparti er den beste og mest bærekraftige måten å forebygge på og forhindre at mennesker skal utsettes for påtvungne, aggressive og oppsøkende forsøk på å endre deres legning.

Det er ikke alt som kan reguleres helt spesifikt med lov, og selv om vi er opprørt over urett og vil forby ting vi ikke liker, må vi ta oss tid til å spørre oss: Bør vi?

Per Espen Stoknes (MDG) [17:49:35]: Debatten om konverteringsterapi, eller homoterapi, har vekket sterke følelser blant mange nordmenn og bidratt til en opphetet nasjonal debatt om behovet for å styrke kjønns- og seksualitetsmangfoldet i Norge. Selv om vi på mange måter er kommet langt i Norge med å utjevne sosiale forskjeller, er normene som gjelder kjønn og seksualitet, fremdeles trange. Normene skaper minoriteter, og minoriteter er spesielt utsatt for undertrykkelse. De fleste lesbiske, homofile og bifile opplever å ha god helse, men andelen med dårligere psykisk helse er betydelig større hos dem enn blant heterofile. Det burde ikke være slik i Norge i 2019 at ens seksuelle legning er en indikator på ens psykiske helse.

Rapporter viser at barn og unge som bryter med normene for kjønn og seksualitet, er ekstra sårbare under oppveksten. De er spesielt utsatt for psykisk uhelse og selvmordsforsøk. Mange unge opplever i dag press og utenforskap på grunn av sin seksuelle identitet. Vi har fortsatt ikke nok kunnskap om psykisk uhelse og levekår for unge transpersoner, ikke-binære og personer med kjønnsinkongruens i Norge. Skal vi redusere utfordringene for slike grupper, er det viktig faktisk å ta tak i dem.

I et likestilt samfunn kan alle åpent leve ut sin identitet, sin kjærlighet, sin seksualitet og sine kjønnsuttrykk. Vi er derfor glade for å støtte forslagene fra Arbeiderpartiet, fra Senterpartiet og fra SV, som vil bidra til dette. Men selv med dette er det fortsatt et stykke igjen. Derfor vil De Grønne ta opp ytterligere åtte forslag for å styrke skeiv politikk i Norge og bekjempe diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

Nordmenn som identifiserer seg i kjønns-, relasjons- og seksualitetskategorier som bryter med såkalt heteronormativitet, blir ikke tilstrekkelig anerkjent eller imøtekommet i dag. Derfor mener vi at et kompetanseløft om LHBT-tematikk i læreplaner og utdanningsløp, og innføring av en tredje juridisk kjønnskategori, kan bidra til at færre føler seg stigmatiserte, marginaliserte og utrygge.

Slik det er i dag, har homofile, men ikke transpersoner, et straffevern dersom de blir utsatt for diskriminering, hatefulle ytringer eller annen hatkriminalitet, også vold. Regjeringen har også skapt usikkerhet om hvorvidt rettsvernet til transpersoner skal styrkes, gjennom det de skriver i årets forslag til statsbudsjett. Nå har regjeringspartiene og Stortinget ellers i dag muligheten til å rydde opp ved å stemme for å be regjeringen utarbeide disse nødvendige forslagene til lovendringer som styrker transpersoners rettsvern i straffeloven. Både svensk og norsk forskning tyder på at svært mange transpersoner har store helseutfordringer, og at så mange som en av fire har forsøkt å ta sitt liv.

Mennesker skal ikke diskrimineres på grunnlag av seksuell praksis mellom samtykkende voksne som ikke overskrider andres grenser. I 2013 ble det vedtatt en egen lov mot diskriminering på alle samfunnsområder for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Denne loven ble i 2018 innlemmet i dagens likestillings- og diskrimineringslov, og i forarbeidet til loven står det at verken BDSM eller fetisjisme er omfattet av diskrimineringsvernet. Vi foreslår derfor at aseksualitet, BDSM og fetisjisme må innlemmes i likestillings- og diskrimineringsloven.

Men jeg er redd for at Stortinget i dag ikke gjør noen ting for å styrke kjønns- og seksualitetsmangfoldet i Norge, ikke engang et forbud mot konverteringsterapi – selv om det pågår i Norge i dag, selv om det er bred enighet om at det er uønsket og farlig, og selv om det er assosiert med høyere risiko for depresjoner, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Ofrene for homoterapi har ikke tid til å vente på en lang utredning og eventuell lovendring, slik regjeringspartiene legger opp til. Homoterapi må forbys så raskt som mulig. Dette er et samvittighetsspørsmål som hver og en av oss må ta stilling til.

Jeg håper derfor at alle i denne salen i dag stemmer i tråd med sin egen samvittighet, trosser regjeringen og forbyr konverteringsterapi. Og med det tar jeg opp våre forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [17:54:57]: Vi lever i et samfunn der det fortsatt finnes strenge normer som begrenser menneskers frihet. Vi har gått i riktig retning takket være mange tiårs kamp, men vi har ennå ikke et samfunn der alle er frie til å leve ut hele seg.

Arbeidet mot seksuell trakassering, mot vold, mot hat og mot fordommer er avgjørende for å nå dette målet. Vi har en stor jobb å gjøre for økt kunnskap om både kjønn og kjønnsidentitet i befolkningen. Rødt støtter forslagene som handler om kunnskapsløft på flere områder, fra helsevesen til skole, asylmottak og myndigheter. Vi øker støtten både til LHBTI-organisasjoner og til Rosa kompetanse i vårt budsjettforslag, og vi er for forslag som fremmes i Stortinget om tilsvarende her i dag.

Det er nå over 40 år siden homofili ble fjernet som psykiatrisk diagnose i Norge, men dessverre lever dette synet på homofile, lesbiske og andre skeive videre i noen miljøer. Såkalt konverteringsterapi går ut på å presse mennesker til å endre seksuell legning til heterofili. Vi har fått historier som viser at dette er lite annet enn psykiske overgrep mot og krenkelse av menneskers rett til å bestemme over egen kropp og over eget liv. Rødt vil i dagens stortingsmøte stemme for å forby konverteringsterapi.

Ingen skal måtte utsettes for diskriminering, trakassering eller vold fordi man bryter med rådende normer for kjønn og seksualitet. Til tross for framgangen vi har sett i rettighetskampen, møter personer som ikke følger det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, fordommer. Det gjør at noen skjuler sin seksualitet eller legning i frykt for å bli utstøtt, og det er et stort helseproblem for dem som opplever dette. Vi vet at skole og arbeidsliv er viktige arenaer for å spre informasjon og kunnskap, så alle kan leve trygt og åpent uavhengig av seksualitet og kjønnsuttrykk.

Så kommer det også en del flyktninger til Norge fra land hvor det å være homoseksuell fortsatt er straffbart. Mange som søker asyl ut fra seksuell orientering e.l., får sin søknad avvist av myndighetene. Det trengs økt kompetanse om seksualitet hos UDI og UNE ved intervju av flyktninger som søker om opphold i Norge på den bakgrunn.

Dessverre ser vi en del tilbakeslag for rettighetskampen. Et par uker før årets Pride ble arrangert, ble hjemmet til et lesbisk par i Sandnes utsatt for hærverk. I flere byer marsjerer nazister i gatene med paroler mot minoriteter og mot det de kaller homolobbyen. Hatet og volden som disse gruppene sprer, er et alvorlig problem. Når folk blir redde og frykter for at de ikke hører til, må vi slå ring rundt dem og si tydelig ifra. Da må storsamfunnet mobilisere i gatene og overalt ellers mot dem som sprer hat mot forskjellige minoriteter i samfunnet vårt. Minoritetene trenger at vi stiller opp og slår tilbake mot hatet og volden som disse gruppene står for. Vi må videreføre kampen for et samfunn hvor alle føler seg trygge, og hvor alle faktisk er trygge, uavhengig av kjønn, legning, kjønnsuttrykk, hudfarge eller funksjonsnedsettelse.

Historisk har både arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen vært viktige – og er viktige – frigjøringsbevegelser som målbevisst har kjempet fram både felles velferd og et samfunn basert på likestilling. Det har gitt de fleste av oss mer frihet over eget liv, med kortere arbeidsdager, rett til ferie og mulighet til å leve av eget arbeid. Friheten til å bestemme over eget liv har også gitt større rom for den homofile frigjøringskampen. Skeive folk organiserte seg, de krevde rettferdighet og skapte forandring. De som har gått foran, har altså forandret Norge i riktig retning. Vår historie viser at det nytter å stå sammen, og det nytter å slåss for forbedringer, for frihet og for rettigheter for alle, men vi må aldri ta framskrittene for gitt. Det finnes folk som vil reversere framskrittene. Kampen må fortsette til alle mennesker kan leve et fullt og fritt liv.

Statsråd Trine Skei Grande [18:00:15]: Det er mange frihetskamper som er viktige å kjempe. Kampen for å få lov til å være den man er, og elske den man vil – å ha et samfunn som er så mangfoldig at vi gir rom for det – er en viktig frihetskamp å kjempe, og det gir oss et bedre samfunn. Regjeringa har stor oppmerksomhet rundt rettighetene til skeive personer, både i Norge og internasjonalt. Innledningsvis vil jeg vise til mine to svarbrev til Stortinget, sendt 16. september og 19. november.

Vi har store utfordringer når det gjelder den delen av befolkningen vår som vi kan karakterisere som skeive. Hatkriminalitet var en av de første tingene jeg sa det var viktig å ta tak i. Et av de første store grepene vi gjør, er at vi nå sier at vi skal ha kompetanse i politiet i hele landet når det gjelder bekjempelse av hatkriminalitet. Vi skal kjempe for toleranse på alle områder. Sjøl om vi ser mange tilbakeslag – noe vi har vært vant til – kan jeg forsikre presidenten om at da regnbueflagget ble revet ned på Grønland, noen kvartaler bortenfor meg, ble det heist i min bakgård. Jeg var ute og sjekket kl. 00.30 i natt, det henger der fortsatt.

Det er mange aspekter vi må jobbe med hvis vi skal klare å lykkes på dette feltet. Norge skal gå foran internasjonalt for å fremme seksuelle rettigheter. Våren 2019 var Norge vertskap for å arrangere IDAHOT + Forum, i Oslo. I forbindelse med forumet tok Norge initiativ til en politisk erklæring for å stadfeste at det er politisk vilje til å fremme LHBTIQ-personers rettigheter i Europa. Erklæringen har til nå fått tilslutning fra 22 land i Europa. Norge ligger langt framme i arbeidet for å styrke skeive personers rettigheter og levekår, men ILGAs årlige regnbuekart viser at sjøl om vi har kommet langt, er det fortsatt en vei å gå for å nå topplasseringen, og det er en utfordring vi har tatt på oss. Norge har løftet fram skeives rettigheter i FN. I Norges innlegg i FNs kvinnekommisjon trakk vi fram arbeidet med det uformelle LHBTI-nettverket bestående av FN-land. I høst har Norge bidratt aktivt i forhandlingene om å opprette en ny ikke-diskrimineringskomité i Europarådet, og vi forventer at dette vil få betydning for arbeidet med å fremme skeives rettigheter på europeisk nivå.

Vi har fått ny kunnskap om skeive. Den inkluderer kunnskap om levekårene for grupper som vi ikke vet så mye om. Det gjelder f.eks. skeive med innvandrerbakgrunn, personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling, skeive med funksjonsnedsettelser og skeive i møte med barnevernet. Gjennom denne kunnskapen vet vi at det å være skeiv i tillegg til å tilhøre en annen minoritetsgruppe gjør at folk utsettes for flere former for diskriminering og økt marginalisering. Derfor ønsker vi i 2020 å få til en ny levekårsundersøkelse som kan fortelle oss hvordan lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnspersoner har det i Norge. Ny kunnskap gjør at vi kan vurdere effekten av politikken vår og stake ut en ny kurs når det trengs. Vi har gjennom ny kunnskap et bedre utgangspunkt for å finne løsninger og tiltak som kan være med og møte utfordringer som skeive møter i Norge i dag.

I debatten om en styrket LBHTIQ-politikk har det kommet tydelige signaler om at det er behov for en samlet innsats videre på dette feltet. Vi vil se hvordan vi kan følge opp arbeidet framover, når vi nå evaluerer handlingsplanen som har vart fra 2017 til 2020. For å få til det må vi ha god kunnskapsstatus og oversikt over hvilke utfordringer som gjenstår. Vi må ha noen klare anbefalinger om hvordan det skal løses. Norge er et av verdens beste land å bo i for skeive. Retten til å elske den man vil, står sterkt i Norge, og det skal vi være stolte av. Men fremdeles er det store utfordringer å løse, og det arbeidet står høyt på agendaen til regjeringa.

Nå prøvde jeg å kutte i innlegget mitt for å få mulighet til å svare på alle spørsmålene jeg har fått, men jeg regner med at jeg kanskje også kan få noen av dem i spørrerunden, så jeg får svart på alt på en ordentlig måte.

Vetle Langedahl (H) [18:13:17]: Man kan mene mye om forslagene som ligger til behandling i Stortinget i dag. Politikk om kjønn og identitet er ofte også knyttet til verdispørsmål, og jeg har stor respekt for at det er ulike meninger der ute om de tingene.

Problemet oppstår når debatten fostrer det jeg vil kalle troll, troll som ødelegger for alle dem som vil bidra med saklige og relevante argumenter. Det har jeg selv sett en del av i sosiale medier de siste dagene. Det har vært tilfeller av at enkelte rundt om på internett, også i min egen hjemkommune, Hammerfest, har brukt denne debatten til å stemple LHBTI-organisasjoner som FRI og Skeiv Ungdom med fullstendig usaklige påstander. Jeg har lest kommentarer der disse trollene påstår at hensikten til FRI og Skeiv Ungdom er å få lett tilgang på barn, med ulike baktanker. Da har det gått for langt, og da må noen sette ned foten. Det gjør jeg nå.

Tidligere stortingspresident Jo Benkow sa en gang: «Jeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.»

Mitt parti har i sin ideologiske grunnmur en respekt for enkeltmennesket og dets autonomi, og den respekten mener jeg alle bør kunne utvise overfor hverandre, uansett hvilken bakgrunn man har, uansett hvilken etnisitet man har, uansett hvilken religion man har, uansett hvilken legning man har, og uansett om personer anser seg selv som mann, kvinne eller noe annet.

Det skal ikke være sånn at når man velger å delta i en debatt om kjønn og identitet, så skal man bli løftet fram som onde mennesker med skumle hensikter, bare fordi man representerer en gruppe mennesker som ikke passer inn i båsene vi som storsamfunn har laget. Det er helt feil. I stedet bør vi som storsamfunn respektere dem som er annerledes, uansett hva slags type annerledeshet man har. Det er i alle fall den typen samfunn jeg vil ha.

Det skal selvfølgelig være lov å være uenig. Det skal være lov å mene at det ikke skal innføres et tredje kjønn, akkurat som det skal være lov å mene at det skal innføres et tredje kjønn. Det skal være lov å diskutere verdispørsmål med samfunnet rundt en, men det er faktisk ikke greit å anklage andre for de tingene som FRI og Skeiv Ungdom nå opplever å bli anklaget for. Da blir den nødvendige verdidebatten plutselig til en verdiløs debatt.

Tage Pettersen (H) [18:16:14]: Jeg tror på kjærligheten og har ikke minst vist det i sommer ved å være med på Pride-festivaler fra Voss i vest til Fredrikstad i øst. Jeg skal i dette innlegget konsentrere meg om debatten om konverteringsterapien, og jeg skal snakke litt om debatten om selve debatten.

Med all mulig respekt for mine politiske motstandere vil jeg si at de siste ukene ikke bør være den stolteste tiden i den politiske historien. Men la meg innledningsvis være veldig tydelig på at jeg i denne saken står trygt plantet på det samme standpunktet som det store flertallet i den norske befolkningen, og det standpunktet flagget jeg så raskt temaet sto på dagsordenen, den gang VGTV utfordret oss med sine sterke historier. Partiet mitt har også gjort det samme. Jeg tror de færreste har tvilt på hvor de har oss i dette spørsmålet.

Enkelte har i de siste ukers debatt vært mer opptatt av å forsøke å så tvil om andre partiers ståsteder eller å bidra til å senke debatten om et stort og vanskelig tema ned på laveste nivå. Debatten på NRK satte temaet på sendeskjemaet. Der uttalte en av tilhengerne av å forby konverteringsterapi at det er rart hvis en hvit, heterofil mann vet mer om homofile enn homofile selv, og satte med det en motdebattant sjakk matt. Med det som utgangspunkt eller argument setter vi vel kanskje store deler av Stortinget på sidelinjen i denne debatten.

Fra Arbeiderpartiet og SV har det handlet om enten å si ja til et forbud eller å være for konverteringsterapi, men så enkel er heldigvis ikke virkeligheten. Vi har hele veien vært imot handlingen vi snakker om, men sagt at vi både må se på dagens lovverk og utrede en rekke momenter før vi konkluderer med hvordan dette skal håndheves.

Det er helt riktig at flere land har gått foran oss i dette arbeidet, men det som er felles, er at mange av disse har valgt ulike løsninger, aldersgrenser, tiltak og unntak. Det er derfor vi har sagt at det må gjøres en jobb før vi kommer til formuleringen av en lovtekst, som statsråden igjen har vært veldig tydelig på i kveld skal komme.

Under komiteens høring var Skeivt kristent nettverk tydelig på at kunnskap og holdninger er en viktig vei til endring, og at de ønsker en utredning som første steg. Da vil jeg også, som flere før meg i kveld, få legge til at en ny lov alene trolig ikke vil hjelpe mange. Vi trenger også holdningsendringer. Da må vi i denne salen stå sammen for å vise at dette er noe vi alle sammen står bak. Da er det bare nedrig når hovedfokus i stedet blir å rakke ned på hverandres vei fram mot dette viktige målet, nemlig å bidra til at disse fryktelige overgrepene ikke lenger kan skje.

Sivert Bjørnstad (FrP) [18:19:24]: Som liberalist prøver jeg å leve etter å styre politikken inn mot to budskap, eller to mottoer. Det ene er at min frihet slutter der din begynner. Det andre er kardemommeloven. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.

Med disse to levereglene i mente er det kanskje ikke så mye tvil om hva jeg mener om såkalt konverteringsterapi eller homoterapi. Det har rystet meg dypt å følge med på VGTV i høst og debatten som har eskalert i ettertid. At voksne mennesker får seg til å mene at dette er et gode, og at noen sågar mener det er en rettighet å drive med dette, gjør at man sitter tilbake med en følelse av maktesløshet og oppgitthet. I alle fall gjør jeg det.

Noen spørsmål handler til sjuende og sist om hvilken side man ønsker å stå på, og hvem sin side man ønsker å stå på. Jeg innrømmer at mitt parti ikke alltid har vært det som har gått fremst i toget og i kampen for skeive og deres rettigheter. Det tror jeg mange i mitt parti, også de som har hatt ledende verv, angrer på i dag. Når vi i dag sier klart og tydelig ifra og tar avstand fra denne typen terapi, er det nettopp fordi vi klart og tydelig ønsker å markere hvem sin side vi står på.

For å ta avstand fra konverteringsterapi handler ikke om å ta avstand fra religionsfrihet og ytringsfrihet, slik noen forsøker å framstille det som. Å ta avstand fra konverteringsterapi handler om å beskytte mennesker, og i stor grad unge mennesker, mot trakassering. Det handler ikke om å forby ytringer. Det handler om å si nei til en praksis som ikke bare er irrasjonell, men som også er potensielt farlig, særlig for barn og unge. Vi vet at unge skeive har større risiko enn andre på samme alder for å oppleve depresjon og angst, og det er flere tilfeller av selvskading og selvmord blant dem enn i befolkningen ellers. Mange av disse ungdommene tenker at det er noe galt med dem. Det er det ikke.

Vi skal ikke forby alt vi ikke liker. Men vi skal og må ta avstand fra en praksis som skader unge mennesker som kanskje framfor alt trenger en bekreftelse på at det er greit å være seg selv, istedenfor å bli utsatt for en praksis som går ut på det stikk motsatte. Noen hevder at dette handler om religionsfrihet. Jeg mener det ikke stemmer. Dersom det er religionsfrihet som legitimerer en praksis som er skadelig for unge mennesker, er det noe alvorlig galt med måten vi praktiserer religionsfrihet på.

Steinar Reiten (KrF) [18:22:36]: Kristelig Folkeparti har i sine særmerknader i komitéinnstillingen gjort grundig rede for vår bekymring for at et lovforbud mot det som med et samlebegrep blir kalt konverteringsterapi, vil legge begrensninger for hva trossamfunn og enkeltmennesker skal få lov til å utøve, tro og mene.

Når begrepet «konverteringsterapi» defineres så vidt at det også kan omfatte sjelesorgssamtaler der voksne på eget initiativ ønsker samtale og veiledning om en opplevd samvittighetskonflikt, ja, da ønsker ikke Kristelig Folkeparti et forbud. Vi synes også at det er ganske skremmende at de partiene som vil lovfeste et forbud, ikke ser ut til å vektlegge dette samvittighetsaspektet i det hele tatt.

Er det en søkt problemstilling? La meg da få løfte fram noen meget interessante sider ved FNs menneskerettighetserklæring, som Norge har ratifisert, og som dermed gjelder som norsk lov. Ja, mer enn det: Hvis norsk lovverk kommer i konflikt med menneskerettighetserklæringen, er det sistnevnte som gjelder.

Artikkel 1 i menneskerettighetserklæringen skiller seg vesentlig fra de andre 29 artiklene der menneskets universelle rettigheter blir beskrevet. Artikkel 1 skiller seg ut fordi den beskriver noen helt fundamentale trekk ved den menneskelige natur som nettopp definerer oss alle som mennesker. Jeg vil derfor sitere artikkel 1 i sin helhet:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Menneskerettighetserklæringen slår altså fast at vi alle har to iboende egenskaper som definerer vårt verd som mennesker: evnen til å tenke fornuftig og handle deretter, og evnen til å lytte til samvittighetens stemme og handle deretter. Så er det ikke slik at samvittigheten er et kompass som leder oss alle i samme retning. Det som føles riktig og uproblematisk for noen, kan for andre komme i konflikt med egen samvittighet, og vice versa. Uansett hvilken vei samvittighetens kompass måtte lede hver enkelt av oss, forplikter menneskerettighetserklæringen oss likevel til å ha en absolutt respekt for samvittighetens indre stemme – fordi den gjør mennesket unikt i forhold til resten av naturen.

Så sier artikkel 12 i menneskerettighetserklæringen noe som ser ut til å ha gått fullstendig under radaren for de fleste i denne saken, men som like fullt er uhyre viktig:

«Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.»

Jeg håper og tror at de fleste vil være enig i at det knapt finnes noe mer privat i et menneskes liv enn egen seksualitet, enten det gjelder legning eller praksisutfoldelse. Seksualitet er en del av privatlivets innerste sfære. Hvis et menneske skulle oppleve en samvittighetskonflikt rundt egen seksualitet og ønske å samtale med noen om det, skal da lovgivers, altså Stortingets, svar være at man må gjerne ha sin samvittighetskonflikt i fred, men i det øyeblikket man snakker med noen om dette, vil samtalepartneren bli utsatt for rettslig forfølgelse og risikere bot eller fengsel? Skulle det skje, er min konklusjon klar. Da er vi raskt på vei inn i totalitær tenkning, der viktige prinsipper i menneskerettighetserklæringen blir satt til side – evnen og retten som menneske til å lytte til samvittighetens stemme og retten til vern mot innblanding fra det offentlige i privatlivets fred.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [18:25:55]: Opposisjonen har bidratt til en debatt som har vært viktig både for norsk politikk og for en prinsipiell samfunnsdebatt. Vi har fått ta den politiske og samfunnsmessige temperaturen på noen helt grunnleggende prinsipper. Forslagene vi diskuterer i dag, har reist prinsipielle spørsmål med et sterkt mediefokus på hva slags samfunn vi vil ha, og hvordan enkeltpersoners rettigheter ivaretas, sammen med et engasjement omkring trosfriheten. Dette er vi i Kristelig Folkeparti glade for. Men vi synes det er synd at det ikke ble en bredere debatt rundt helheten av forslagene.

Etter min oppfatning har denne høsten også vist oss viktigheten av et politisk Norge som kjemper for trosfriheten, også for dem som tror helt annerledes enn oss, og der vi tar avstand fra religionens innhold. Dialog, opplysning, debatt og kritikk – ja, det er legitime virkemidler som er helt i tråd med det å respektere menneskers individuelle rettigheter og frihet. Men det er ingen som har rett til å frata hvert enkelt individ retten til å gjøre sine egne valg så lenge man ikke skader andre eller bryter norsk lov. Å hegne om religionsfrihet og toleranse som prinsipp betyr å bevare muligheten for at andre velger annerledes enn det vi mener de burde. Derfor må vi ta avstand fra forsøk på å begrense andres handlingsfrihet ut fra den enkeltes overbevisning fordi man er uenig og selv mener noe helt annet.

I forsvaret av trosfriheten og hvert enkelt individs rett til å være suveren i eget liv er det også verd å påpeke hva religionsfriheten ikke dreier seg om. Som de fleste andre rettigheter er ikke trosfriheten grenseløs og uten betingelser. I praksis gis det helt klare begrensninger på hva det enkelte individ kan gjøre. Det er legitimt og nødvendig at ingen skal utsette andre for tvang eller press eller forsøker å begrense at mennesker dreper og skader hverandre, for trosfrihet betyr ikke å påføre andre noe mot deres vilje eller at vi ikke skal bry oss. Derfor har vi godt grunnlag for å si at tro aldri skal rettferdiggjøre vold mot andre eller at andres rettigheter krenkes ut fra et rettighetsperspektiv på trosfriheten.

Jeg trodde at den bebudede utredningen skulle avklare om det er hull i dagens lovverk som gjør at man ikke kan si nei til tvang eller sterkt sosialt press når det gjelder konverteringsterapi, med loven i hånd. Svarene vi har fått i replikkutvekslingen i dag, som styrker det synet at utredningen skal føre til påbud uansett, har styrket Kristelig Folkepartis tro på at det var riktig å markere uenighet omkring spørsmålet om utredning eller ikke.

Kari Henriksen (A) [18:28:55]: Dette er en litt underlig debatt. Jeg sitter selv og kjenner på både sinne, fortvilelse og litt oppgitthet, men jeg skal prøve å samle meg om noe jeg tror er en viktig forutsetning for at vi skal komme videre i denne debatten.

Jeg mener regjeringens håndtering av saken har åpnet et rom for en offentlig debatt som også har vekket til live nettroll og et vell av «fake news». Våre mailbokser fylles av konspirasjonsteorier om at organisasjonen FRI ødelegger ungdom, at de som er for LHBTI-politikk, er for pedofili, og at de som mener at en riktig, riktig familie består av to kjønn – han og hun, og at denne riktige familien er under press og vil bli ødelagt hvis det blir et homoterapiforbud, eller hvis disse forslagene blir vedtatt.

Alle disse teoriene og ytringene rammer skeive, transpersoner og andre med en annen seksuell orientering og kjønnsidentitet hardt. De lar være å poste statuser på Facebook fordi de vet hva som kommer, og de orker ikke å lese det.

Enkelte tillitsvalgte føler at grensen er nådd fordi de driver med et opplysningsarbeid som blir anklaget for å være ødeleggende og ulovlig, jr. Kristelig Folkepartis ordførerkandidat, som har anmeldt Hammerfest kommune fordi de har benyttet Rosa kompetanse-kurs i skolen til å formidle kunnskap om kjønn og kjønnsmangfold. Den formidlingen er finansiert av Helsedirektoratet, Utdanningsdirektoratet og Politidirektoratet og er en del av regjeringens politikk, noe likestillingsministeren heldigvis slo fast i går. Dette er altså også Kristelig Folkeparti-politikk så lenge Kristelig Folkeparti er i regjering.

Ja, vi trenger mer kunnskap, mer forskning og mer formidling.

Brian og Arne Christian var modige. De ga et ansikt til det å være utsatt for maktpersoners overgrep, og det handler ikke om trosfrihet. Modige er også f.eks. lederen av Skeiv Ungdom, FRI, Skeiv verden, Salam, Skeivt kristent nettverk samt Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, som opplever å bli nærmest bombardert med feilinformasjon og feil fakta.

Det er mer enn to kjønn. Homofili er ikke synd. Trosfriheten er ikke rammet.

Mona Fagerås (SV) [18:32:09]: Den 11. januar 1973 sto min onkel Nils fram på forsiden av VG sammen med sin forlovede, Waldemar.

«– Vi er glade i hverandre og har forlovet oss.

For første gang i historien står to norske homofile menn (…) fram for offentligheten på denne måten.»

Det fineste med denne historien er ikke at disse to mennene var utrolig modige i en tid da dette var svært kontroversielt, på tross av det de måtte gjennomgå for å være forbilder for andre. Og det fineste med denne historien er ikke at jeg 50 år etter er utrolig stolt av min onkel, som sto fram, viste ansikt og turte å vise sin kjærlighet. Det fineste med denne historien er hvordan farmor reagerte på denne forsiden. Hun var naturligvis klar over sin sønns legning, men dette var ikke noe de pratet mye om. Dermed var det et stort sjokk for henne å se denne forsiden. Det hører med til historien at hun var svært religiøs og medlem av pinsemenigheten. Da hun gikk til pinsemenighetens forstander og fortalte om sin sønn, som hadde stått fram offentlig med sin legning, fikk hun beskjed om å slå hånden av ham. – Men det kan jeg jo ikke gjøre, sa hun. – Han er mitt hjertebarn.

Dermed var den saken klar. Hun skjønte at hun ikke kunne omvende sin homofile sønn, og hun skjønte at hun heller ikke kunne slutte å elske ham. Dette er nesten 50 år siden, og jeg skulle ønske at vi når vi diskuterer saken om homoterapi, kunne møtt mennesker med den samme kjærligheten. For det er ikke sånn at det er for mye kjærlighet i verden, tvert imot. Og størst av alt er kjærligheten. Uansett om den ofte oppstår på forunderlig vis.

Seksuell legning er ikke noe man kan kurere, og i Norge skal vi ivareta minoriteter. Konverteringsterapi er rett og slett å underkjenne seksuelle minoriteter. Vi har fått mange beretninger om hva konverteringsterapi gjør med folk, etter at Morten Hegseth i VG reiste debatten om hvorvidt konverteringsterapi bør forbys i Norge. Det er sterke historier som involverer depresjon, selvskading og selvmord. Vi vet nok nå. Vi vet mer enn nok. Vi bør forby konverteringsterapi, og i 2019 har vi noe å lære av min farmor, som ble født i 1913. Størst av alt er kjærligheten.

Cecilie Myrseth (A) [18:35:22]: Vi har hørt mange historier, det er mange som har vist et stort mot for å ta denne kampen. Det skal vi som politikere si en stor takk for. Nå er det mange som har tillit til at vi skal gjøre de riktige valgene.

I 2019 i Norges nasjonalforsamling diskuterer vi om vi skal forby konverteringsterapi eller ikke. Det er ganske bakstreversk, og det er ganske utrolig at vi er der. Vi ønsker ikke at tillitspersoner, voksenpersoner, ledere, forbilder kan misbruke sin makt for å undertrykke dem som er mest sårbare, de som kommer og ber om hjelp og råd og er fortvilet og føler at det er noe som er galt – og som så får som svar at det er det. For det er det man gjør når man holder på med dette. Det er misbruk.

Det er kun én ting å gjøre om man mener at dette ikke er greit, og det er selvfølgelig å stemme for at man skal forby det, stemme for prinsippet om at man er imot konverteringsterapi. Det nytter ikke å male med bred pensel i debatten, for det som teller for dem som trenger det, det kan vi faktisk gjøre: trykke på den knappen når vi kommer til votering. Er man for, eller er man imot?

Utenom å være politikere har vi alle en annen bakgrunn. Min bakgrunn er å være psykolog, og jeg har også sjekket ut hva min fagforening mener om dette. De sier:

«I stedet for å støtte opp under naturlig legning skaper konverteringsterapi svært ofte større indre strev og indre konflikt. For mange blir disse konfliktene umulig å leve med og i ytterste fall kan det resultere i selvmord.

Utfra et psykologfaglig standpunkt mener Norsk psykologforening at konverteringsterapi må forhindres, og anses som et overgrep dersom det utføres. Overgrep kan ikke begrunnes i fri religionsutøvelse eller med ytringsfrihet.»

Her burde Kristelig Folkeparti spesielt høre etter. Myndighetene kan ikke sitte stille og se på en praksis som går ut over liv og helse. Dette er altså fagforeningens ord, fagfolkene sier dette, så hvis man ønsker å si imot det, sier man imot bedre viten.

Hva man stemmer og ikke, har betydning, i hvert fall i en sak som dette. Arbeiderpartiet vil alltid stå opp for mangfold, for rettferdighet, for fellesskap og for dem som trenger det aller mest – og de trenger oss nå.

Så håper jeg at ministeren følger med også på hva representanten Grøvan sier. Han synes det er merkelig at man nå sier at det skal bunne ut i et forbud. Jeg håper ministeren tenker å oppklare denne usikkerheten som åpenbart er mellom regjeringspartiene.

Åsmund Aukrust (A) [18:38:36]: Vi lever i en verden hvor LHBTI-personer angripes og forfølges. I mange land ser vi at myndighetene nå strammer inn grepet. Da er det bra at Norge engasjerer seg ute i verden. Jeg vil bruke denne debatten til også å gi støtte og ros til alle de ambassadene som hever stemmen, bl.a. ved å delta i Pride-markeringer i andre land. Det er et paradoks at samtidig som vi engasjerer oss der ute, har vi fått den første familieministeren på årevis som selv ikke ønsker å delta. Pride-markeringen klarer seg nok fint uten at Kristelig Folkepartis leder deltar, men han som har et av de øverste vervene i Norge, skal være klar over hvilke signaler han sender når han sier det han sier, enten til alle dem som lurer på hvem de er, eller til alle de barna som vokser opp i en familie som Norges familieminister mener ikke er grunn til feire.

I Arbeiderpartiet har vi en stolt homohistorie – fra Trygve Bratteli var statsministeren som opphevet forbudet mot homofili, til partnerskapsloven ble kjempet fram av Gro Harlem Brundtland og Grete Berget, til vi fikk felles ekteskapslov under ledelse av Karita Bekkemellem og Anniken Huitfeldt. Men i Arbeiderpartiet er vi ikke i mål. Derfor har vi i dag fremmet ti forslag, men absolutt alle sammen blir stemt ned av de fire borgerlige partiene. Igjen er det venstresiden som tar tak, mens når høyrepartiene styrer, står det stille.

Høyre har brukt denne debatten til å si at de synes debatten har vært vanskelig. Statsråden refererer i sitt svar til hvor mange anmodningsvedtak de rød-grønne skulle stemme for. Men i dag er det revnende likegyldig, for alle de menneskene som har hevet sin stemme, fortjener å få klare svar. Det får de dessverre ikke i dag. Det eneste de får, er en utredning. Heller ikke her har regjeringspartiene klart å samle seg. Da blir jeg ekstra bekymret når jeg hører intensiteten i Kristelig Folkepartis innlegg. De snakker om samvittighetsspørsmål. Vi har friskt i minne hva statsministeren har vært villig til å gi Kristelig Folkeparti i samvittighetsspørsmål – friskt i minne har vi abortsaken, reservasjonsretten og andre saker.

Til slutt: Vi hørte fra ministeren at vi kunne få klar en utredning i 2021. For dem som venter på et svar, er to år lenge. Det som er fint, er at det er lys i tunnelen, for i 2021 er det også valg, og et nytt flertall i denne sal vil ikke etterlate noen tvil. Dette vil for oss aldri være et forhandlingskort, dette vil aldri igjen bli møtt med nye utsettelser. Denne praksisen skal bort én gang for alle. Om vi ikke får det til i dag, får vi det til med et nytt flertall om to år.

Martin Henriksen (A) [18:41:32]: Konverteringsterapi er åpenbart en praksis som påfører skam og aldri burde vært tillatt. Det forundrer meg at regjeringen ikke kan ta tydelig stilling i dag. Når representanten Reiten viser til en lovtekst om utilbørlig innblanding i eget privatliv, og representanten Grøvan uttaler at det er viktig å ikke frata andre retten til å foreta egne valg, er det ironisk at de ikke ser at logikken i de utsagnene også leder rett til et forbud mot konverteringsterapi.

Selv om vi forbyr den praksisen, er det mye som må gjøres for å skape et inkluderende samfunn der alle har frihet og trygghet til å være den de er. Hvordan man møter elever i skolen, er f.eks. av stor betydning for om elever føler seg akseptert og lærer å akseptere andre. Unge LHBTI-personer i skolen rapporterer om mer mobbing og dårligere psykisk helse enn den generelle befolkningen. Mange rapporterer at det ville ha hjulpet dersom undervisningen på skolen var mer inkluderende, og om det ble undervist om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i flere fag.

Like før de nye læreplanene for skolen nylig ble presentert, var flere bekymret for at det ikke var tydelige kompetansemål om dette. Selv om Kunnskapsdepartementet sa de ville ta ansvar, ble resultatet ikke sånn som verken Arbeiderpartiet eller organisasjonene ønsket. Riktignok nevnes ordene kjønn og seksualitet, og det er tatt med et bredere kompetansemål der også kjønn og seksualitet er med, men der kjønn nevnes, vil mange tolke det til å handle om kjønnsroller og likestilling mellom menn og kvinner. Seksualitet har i undervisningen over lang tid blitt begrenset til å handle om heterofile.

På mandag behandler utdanningskomiteen i denne sal en sak om læreplanene. Der vil debatten om kompetansemål i læreplanene bli tatt, selv om det også blir fremmet forslag i denne saken. Der vil Arbeiderpartiet og SV fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre kompetansemål som sikrer at elevene lærer om og reflekterer rundt ulike seksuelle orienteringer og variasjoner i kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.»

Arbeiderpartiet er bekymret for at man i stor grad fjerner ord som omhandler minoritetstematikk. For å sikre at det faktisk undervises om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, burde disse begrepene omhandles spesifikt i læreplanen. Dersom det hadde blitt vedtatt, hadde man sikret at undervisningen både gir aksept for alle og skaper inkludering. Dessverre får det forslaget sannsynligvis samme skjebne som alle forslagene som fremmes her i dag: De får støtte fra opposisjonen, men de får ikke flertall.

Kirsti Leirtrø (A) [18:44:44]: Menneskers likeverd er overordnet for oss i Arbeiderpartiet. Derfor er kampen for likestilling, kampen for likelønn og kampen mot økende forskjeller viktig for oss. Da jeg vokste opp – og det er ganske lenge siden – kom Åge Aleksandersen med spesielt én sang som ble uhyre populær og betydde mye for mange. Jeg skal ikke synge sangen, men to av versene gikk sånn:

«Han va den flinkaste guten i klassen

En ener i skole og sport

Ein svigermors drøm koinn du kall ’n

Han va lagga te å bli no stort

Men så starta rabalderet når guten kom hjem

Og fortælt at no hadd’n fått sæ en venn

Og at dem hadd så smått tenkt å levva i lag

Ja faren vart rasan og mora fikk slag»

Åge har alltid vært en god samfunnsdebattant, og sangen han skrev, ga oss en større forståelse for menneskeverdet, retten til å elske den man vil, og at mangfold i seg selv har en egenverdi. Homofili var ikke et tema i klasserommet den gang – for over 40 år siden. I dag har vi kanskje fått mer kunnskap og toleranse, men det er også langt igjen når det gjelder holdninger og respekt for alle, uansett legning.

Denne debatten og åpenheten enkeltmennesker har vist de siste ukene, har åpnet manges øyne for hvor mange som fortsatt blir krenket og har det vanskelig. Jeg synes derfor det er viktig at Stortinget sender en klar ordre om at konverteringsterapi er forbudt, og at vi gjør det vi kan i arbeidet mot hatkriminalitet. Debatten i dag viser at vi fortsatt har langt igjen, og det synes jeg er trist.

Jeg er utrolig glad for å representere et parti som setter menneskeverd, toleranse og respekt høyest.

Trond Giske (A) [18:47:21]: Ord og fine vendinger er viktig, men vedtak er viktigst. Det var det som skjedde den 21. mars 1991, da dette huset vedtok partnerskapsloven. Arbeiderpartiets forslag fikk et knapt flertall, takket være tre utbrytere fra høyresiden. Det var det som var viktig den 13. juli 2000, da jeg selv, som kirkeminister, fikk anledning til å oppnevne den første åpne homofile presten i Norge, Jens Torstein Olsen, hvis sak hadde blitt liggende på den forrige regjeringens bord. Det var det som var viktig den 11. juni 2008, da Stortinget igjen, mot Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiets stemmer, vedtok en ny og felles ekteskapslov.

Vedtaket som skal gjøres i Stortinget 11. desember 2019, er at forslaget «vedtas ikke». Det er det som skal stå igjen når folk skal snakke om dagens debatt.

Statsråden sier at hun i brev til Stortinget har varslet at det skal komme et forbud mot konverteringsterapi. Det må sies å være å feilinformere Stortinget. Statsråden har skrevet tre brev til komiteen om denne saken. Først skrev hun den 16. september om det ene representantforslaget, et svar som overhodet ikke inneholdt noe om verken utredning eller et nytt forslag. Det samme gjaldt det andre brevet som kom 16. september, hvor hun også har en helt intetsigende formulering om dette spørsmålet.

Så, etter at media har tatt opp saken – og ære være VGTV – kommer det et brev den 19. november 2019. Der står det:

«I mine svar tok jeg ikke stilling til om det bør innføres et forbud mot konverteringsterapi/konversjonsterapi, eller om slik praksis er i strid med gjeldende lovverk. Som ansvarlig statsråd for likestillings- og diskrimineringsloven (…) ønsker jeg allerede nå å signalisere at jeg vil igangsette en utredning om hvordan praksis som har til formål å endre personers seksuelle orientering eller kjønnsidentitet forholder seg til nasjonal lovgivning (…)».

Og så står det:

«Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med oppfølging av disse spørsmålene og eventuell ytterligere lovendring for å forhindre denne type praksis (…)».

Jeg skjønner veldig godt at Kristelig Folkeparti er overrasket over det svaret statsråden ga i replikkvekslingen, for det er jo stikk i strid med det som står i brevet. Hvis hun hadde skrevet i brevet at hun skulle komme tilbake med en ny lov, hadde vi ikke trengt å fremme dette forslaget. Det er vanlig praksis når det blir varslet at anmodningsvedtak skal gjennomføres.

Nå må statsråden avklare: Er det det som står i brevet fra november eller det hun sier fra talerstolen, som gjelder, og hvorfor er de to tingene forskjellig?

Statsråd Trine Skei Grande [18:50:42]: Jeg er litt forundret over at en tidligere statsråd ikke mener at det som sies på talerstolen i Stortinget av en statsråd, forplikter. Det var i så fall nytt for meg.

Det jeg har sagt i dag, forplikter, men ut fra både media og innstillinga er det klart at Kristelig Folkeparti ikke stiller seg bak det brevet og bak den planen som ligger der. Men det er regjeringas plan som ligger der.

Jeg har lyst til å komme tilbake til noe av det som det ikke ble spurt om i replikkvekslingen, men som jeg ble utfordret til i innlegget mitt. Det gjaldt Stortingets anmodningsvedtak av 7. mai 2018 om å utvide det strafferettslige diskrimineringsvernet. Vedtaket ble fattet her 7. mai 2018. Regjeringa sendte et forslag på høring sammen med en del andre endringer man ønsket, 4. juli 2018. De siste høringene om lovforslaget kom inn i april i år. Nå jobber regjeringa med å få fram den loven, og den innbefatter både de temaene det har vært hørt om på dette området, og noen andre lover.

Formuleringer i budsjettprosessen i Justis- og beredskapsdepartementet om at departementet tar sikte på å vurdere behovet for lovendring før utløpet av nåværende stortingsperiode, må ikke tas som uttrykk for at regjeringa ikke akter å følge opp anmodningsvedtaket. Formuleringene er ikke uttrykk for noe annet enn at det pågår en prosess der man følger opp forslaget, som nå blir sendt på høring. Det har alltid vært sånn at regjeringer omtaler dette i offisielle brev til Stortinget, og det vil også gjelde her. Ja, det er vedtak som er viktig, men det er lovvedtakene som betyr noe. Det er de som er med på å endre i praksis, ikke anmodningsvedtakene.

Så har jeg lyst til å kommentere det som ble sagt om læreplaner, og som også ble sagt i budsjettdebatten, at det har vært debatt om innholdet i læreplanene. Der har vi gått inn og endret, sånn at de innvendingene som kom fra organisasjonene på dette feltet, også er blitt tatt høyde for i de endelige læreplanene som er der.

Jeg blir alltid litt ekstra glad når man siterer trønderrockens store konger herfra, og også i denne saken. Det var ikke bare Åge Aleksandersen som var i front her. Terje Tysland har også det i sangen sin «Klokker’n». Jeg tror kanskje ikke hele teksten til Terje Tysland passer fra Stortingets talerstol, men jeg har lyst til å sitere de siste setningene:

«Ja, Kjærligheita e’ jo så mangfoldig

Klokker’n han hadd de’ jo så nydelig

og dæm som kalle de’ for lidelig

e’ kanskje litt misunnelig»

Freddy André Øvstegård (SV) [18:54:01]: Dette er en tøff sak som berører mange skjebner – skjebner vi endelig har blitt fortalt om. Jeg er veldig glad for at de historiene har kommet ut. Jeg vil også understreke én ting, og det er at jeg er også glad for at det virker som om Stortinget i hvert fall kan gå ett skritt videre i dag, og det mener jeg at de som har fortalt sine historier, også kan tenke at de har bidratt til. Det har de virkelig.

Jeg vil også understreke at jeg ser veldig godt intensjonene til Venstre og den jobben de har gjort i denne saken. Det er jeg veldig klar over. Det har vi sett, og jeg er glad for at vi har et parti i regjering som har stått opp for akkurat det. Det setter jeg stor pris på.

Det blir en debatt i dag, og jeg mener det er en viktig debatt, om hva slags signal Stortinget sender ut når vi likevel ikke stemmer for forslaget, og det er uklarhet rundt hva som blir resultatet av en utredning av et lovforbud.

Men jeg registrerer det statsråden sier på talerstolen, og at statsråden understreker det hun sier på talerstolen. Da håper jeg at det er det som blir sagt her, som står til slutt, og ikke det som er skrevet i brev til komiteen.

Jeg skulle likevel ønske at vi kunne ha gjort slik jeg nevnte i replikkvekslingen, at Stortinget kunne ha samlet seg om et tydelig signal hvor vi sier: Vi ser dere, og vi ønsker å vise at vi gjør noe med det. Jeg synes det var veldig vakkert da Stortinget vedtok utvidelsen av hatkrimloven nesten helt enstemmig. Det mener jeg at denne saken også hadde hatt godt av for dem som har stått fram. Det er det som også provoserer mange av oss at vi ikke kan gjøre i dag.

Til slutt må jeg bare svare på noe annet som provoserer meg veldig mye i denne saken, og det er de innleggene som kommer om trosfriheten. For hva med min trosfrihet som kristen og skeiv? Hva med min trosfrihet – at jeg kan gå til min menighet og være meg selv uten å få beskjed om at jeg må endre meg? Den trosfriheten skulle jeg ønske at Kristelig Folkepartis representanter også ville forsvare, og ikke bare folks frihet til å gjøre alvorlige inngrep som har fatale konsekvenser.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [18:57:14]: Regjeringen endret abortloven med et pennestrøk. Å frata kristenkonservative retten til å ødelegge livet til homofile ved bruk av homoterapi må regjeringen bruke tid på å utrede. Begge deler er uakseptabelt. Begge deler er utdatert. I begge sakene er regjeringen på gyngende grunn.

De siste månedene har debatten om konverteringsterapi vært brennhet. Arbeiderpartiet fremmet i Stortinget i juni i år et forslag om forbud. I dag stemmer regjeringspartiene på Stortinget ned forslaget. Hvorfor? Fordi det må utredes.

Utredningsargumentet holder ikke. Det går fint an for Stortinget å slå fast at det skal være forbud mot homoterapi, samtidig som det er åpenbart at departementet deretter må jobbe med de ulike avgrensningene.

Flertallet på Stortinget vedtok for halvannet år siden at regjeringen må inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i straffelovens hatparagraf. Siden da har ingenting skjedd. Hvor lenge skal vi vente? Regjeringen jobber nå med en vurdering av, om og på hvilken måte kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk kan inngå i straffelovens beskyttelse mot ulike former for hatkriminalitet. Vedtaket i Stortinget var ikke til å misforstå eller oppe til tolkning, og det hadde vært fint om regjeringen snart kan begynne å behandle flertallsvedtak fra Stortinget som noe annet enn valgfag som de ser litt lett på, eller som de rett og slett gir blaffen i.

Samtidig som regjeringen somler med sine teoretiske øvelser, blir LHBT-personer slått ned i gatene våre. Hvor vanskelig kan det være å lage et regelverk for å sikre et bedre vern for også denne gruppen? Jeg er mer enn bekymret for hvor lang tid regjeringen skal bruke på å utrede konverteringsterapi. Hvor mange skal få livet sitt ødelagt før regjeringen har utredningen ferdig?

Kari Henriksen (A) [18:59:21]: Først har jeg lyst til å gi noen kommentarer. Vi må ikke nå se oss så blinde på de mørke feltene i menigheter og trossamfunn at vi glemmer at det faktisk også kan skje den type overgrep i deler av helsetjenesten – i offentlig sektor og i privat sektor. Transpersoner har f.eks. fortalt at de blir henvist til DPS-er eller til behandling fordi de sliter med sin kjønnsidentitet og sin aksept og blir fortalt at det ikke er noe å legge vekt på, at de i utgangspunktet ikke har det problemet, og at de bare skal være trygge på at de er heterofile som alle andre. Så dette dreier seg ikke bare om trosfrihet og religion. Det dreier seg om holdninger og handlinger, og det dreier seg om det å formidle kunnskap – og riktig kunnskap.

Jeg har lyst til å lese forslaget som vi har fremmet:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forby konverteringsterapi.»

Enhver i denne salen vet at når Stortinget ber regjeringa fremme et forslag om en lov, skal det en utredning til. Det har regjeringa satt i spill og skapt usikkerhet og uro i miljøene og hos oss som virkelig ønsker å få dette slått fast en gang for alle.

Et argument som er brukt, er samvittighet. Da har jeg lyst til å si at samvittighet ble brukt som argument da vi skulle innføre likestilling, seksuell og reproduktiv helse for kvinner, abort for kvinner og prevensjon. Samvittighet blir brukt i veldig mange sammenhenger som innskrenker menneskers likeverd.

Trosfrihet er brukt. Det er ingen som har foreslått at noen ikke skal mene at homofili er synd. Det vi foreslår, og det vi ber om, er et lovforslag som rammer inn en praksis fra maktmennesker som ødelegger folk. Det er det denne saken dreier seg om. Det argumenteres med privatlivets fred, og at det er en grunnleggende privat ting å ha en seksuell orientering. Ja, det er det. Men privatlivets fred er også brukt som argument tidligere om vold mot kvinner og det å slå barn. Da den loven skulle innføres, var det også et vesentlig argument.

Så til tidsperspektivet. Da vi foreslo dette og regjeringa kom med sitt brev, hastet det sånn, for da skulle de sette i gang utredningen straks. Nå må vi altså vente til 2021 før de kommer tilbake med et lovforslag. I hele den tida vil vi få en vekst av «fake news» og flere statusoppdateringer som er svært ubehagelige.

Elin Tvete (Sp) [19:02:47]: I dag har det vært holdt mange veldig gode innlegg fra denne talerstolen fra representanter fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Det har på glimrende vis blitt argumentert for akkurat det samme som Senterpartiet mener, at såkalt konverteringsterapi er uakseptabelt og skadelig. Derfor er det fascinerende å registrere at representanter fra de nevnte partiene, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, ikke vil stemme for et forslag de uttrykker stor støtte til gjennom meget gode innlegg. Men det vil de vel kanskje ikke fordi Kristelig Folkeparti ikke støtter forslaget. Det må jo være det, for ellers kunne de gjort sånn som Kristelig Folkeparti gjør: stemme for sin egen politikk. Så til tross for at det er Venstre som har likestillingsministeren, kan det se ut som om det er Kristelig Folkeparti som styrer likestillingspolitikken. Det registrerer jeg og finner det intet mindre enn underlig.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [19:04:17]: Jeg har lyst til å starte med å berømme alle de som har løftet dette problemet. Med «dette problemet» mener jeg folk som synes at homofili er noe som krever terapi. Det er ikke homofile som trenger terapi, det er de folkene som tilbyr konverteringsterapi. Det er noe alvorlig sykt med hele konseptet, og derfor mener Fremskrittspartiet at dette er viktig å rette opp i.

En seksuell legning er noe man blir født med. I Norge skal vi akseptere og respektere folk som de er. Man skal få lov til å elske hvem man vil. Jeg synes det er trist at det finnes folk som tilbyr konverteringsterapi, og jeg synes det er like trist at det finnes noen som aksepterer det og kaller det religionsfrihet. Jeg har fått mail av noen av de folkene der, som kaller FRI-bevegelsen og de som vil forby konverteringsterapi, for en gjennomsyring av en helt ny lære som vil få enorme konsekvenser, og de advarer samtidig mot en masseproduksjon av kjønnsforvirring for kommende generasjoner. Jeg er skremt over de holdningene som finnes der ute mot homofile, ikke bare i kristne miljøer, men i muslimske miljøer og i ikke-religiøse miljøer. Jeg er glad for at et nesten samlet storting tar et oppgjør med konverteringsterapi.

Alle skadelige former for terapi når det gjelder seksuelle legninger, bør opphøre, og vi i Fremskrittspartiet ser fram til en utredning om hvordan vi kan få det til. Jeg registrerer at noen av diskusjonene her handler om hvorvidt man på forhånd skal utrede et lovforslag. Jeg er innforstått med at alle partier på Stortinget vet at for at et lovforslag skal gå igjennom, må det utredes, og jeg ser derfor ikke problemet til forrige taler, fra Senterpartiet. En utredning må på plass.

La meg avslutte med å si: Homofile trenger ikke konverteringsterapi, det gjør derimot de som tilbyr det. De som fordømmer homofile, trenger åpenbart masse hjelp, og jeg håper de får det.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [19:06:19]: Jeg hører ingen representanter i denne salen konkretisere nettopp hva de vil forby. Noen tar til orde for at vi må få på plass et lovforbud for å sende et signal. Det hender jo at Stortinget gjør nettopp det, at vi vedtar en lov i håp om at den vil ha normgivende effekt, og i noen tilfeller kan det være et veldig godt grep å ta. Men som lovgivere må vi også tenke helhet og tenke etter om det vi nå vedtar, faktisk kan ramme noen andre helt fundamentale rettigheter.

Derfor var jeg så glad da vår egen statsminister allerede i første spørsmål om hvordan hun stilte seg til et forbud mot konverteringsterapi, trakk opp det faktum at et sånt forbud kunne være utfordrende i forhold til tros- og ytringsfriheten, og at statsministeren skrev på sin blogg at hun var skeptisk til å forby alt hun ikke likte så lenge det ikke var snakk om tvang eller maktmisbruk. For vi må tåle at minoriteter, enten de er kristne, muslimske eller sekulære, har meninger og teologiske standpunkt som strider imot de rådende samfunnsnormer, og som går på tvers av våre likestillingsidealer.

Så er vi der at likestillingsministeren på eget initiativ har bedt om en utredning, og vi hørte nettopp Skei Grande love å få på plass en lov, love å få på plass et forbud. Ja, da skjønner jeg faktisk opposisjonens spørsmål. Hva er vitsen med en utredning når man allikevel skal få på plass et forbud?

Jeg er veldig spent på hvordan statsministeren vil følge opp når et forslag er på bordet. Når statsministeren helt åpenbart ser de samme utfordringene som Kristelig Folkeparti gjør, vil hun da sørge for at individets rett til å søke samtale og bønn for absolutt hva de vil, fortsatt blir ivaretatt?

Avslutningsvis vil jeg si at denne konverteringsterapidebatten har blitt en veldig tabloid og veldig lite nyansert debatt. Det framstilles som om det bare er for eller imot et forbud, at et forbud er den eneste løsningen, og, sånn jeg selv har opplevd denne høsten, at de som er imot et forbud, også er imot homofile. Selv har jeg opplevd å bli kalt mørkedame på podcaster, i sosiale medier, ja overalt. Sønnen min har fått høre på skolen at moren hans er en skikkelig homohater.

Det eneste jeg har gjort i debatt etter debatt, i innlegg etter innlegg, er å si at vi er imot alle påtvungne forsøk på å endre menneskers legning. Folk skal få være som de er. Homofili er ikke en sykdom som vi skal forsøke å lege på noen som helst måte. Gjør det meg til en mørkedame?

Vi har alle et ansvar for å skape en nyansert debatt som fremmer toleranse, og jeg kan ikke få sagt det nok, at et samfunn med mangfold og plass til alle skaper vi først og fremst gjennom åpenhet, gjennom holdningsarbeid og ved å håndheve eksisterende lover de ganger noe grenseoverskridende skjer.

Grunde Almeland (V) [19:09:31]: Når det fortsatt er litt igjen på talerlisten, vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for det jeg opplever i hvert fall internt har vært en veldig god diskusjon og behandling av denne saken. Denne saken krever respekt, og dette temaet krever respekt.

I Venstre tar vi dette på største alvor, og derfor gjøres det også mye på dette området. Regjeringen kommer med flere nye initiativ fortløpende. Det er også grunnen til at vi ikke stemmer for opposisjonens forslag i dag, ikke fordi vi nødvendigvis er uenige om sak, men fordi vi har egne prosesser på en rekke områder innenfor dette. Handlingsplanen «Trygghet, mangfold, åpenhet» er et eksempel på det. Det går mot slutten av planperioden for den, og selv ser jeg fram til å se resultater fra den samt til at man raskt kan komme i gang med evalueringen og arbeidet med en ny plan, der også flere av disse spørsmålene bør tas opp.

Så noen kommentarer til mye av det som har blitt sagt i debatten i dag. Først en litt sånn teknisk kommentar til noe av det Trettebergstuen sier om ILGA-rankingen, for det er helt riktig at vi har falt plassmessig, men det hyggelige med det er at vi ikke er blitt verre. Det positive er nemlig at det er flere land som har kommet opp i vår divisjon, og derfor har vi flere land vi konkurrerer med om å være best. Det er ikke en hvilepute for at vi ikke skal gjøre enda mer, for det skal vi, og det har også regjeringen forpliktet seg til.

Så vil jeg kort si at det er flere representanter, bl.a. representanten Fagerås, som når de snakker om homoterapi, bruker nettopp begrepet homoterapi. Som jeg sa i mitt første innlegg, er det utrolig viktig at vi ikke også glemmer transpersoner og derfor sørger for at vi når vi snakker om dette, bruker mer inkluderende begrep. Jeg tror på ingen måte det var representanten Fagerås’ intensjon å ekskludere transpersoner.

Representanten Myrseth sier at det er utrolig at vi diskuterer dette her i dag, i 2019, men det er ikke så utrolig, for skeive har snakket om dette i en årrekke uten at en eneste politiker har løftet en finger noensinne. Heller ikke da representanten Giske selv var minister, ble det løftet en finger for nettopp dette med konverteringsterapi. Jeg skylder ikke på noen enkeltpolitikere i dette, for det er ingen av oss som har gjort nok, men når vi nå her sier at vi skal gjøre noe, ber jeg i hvert fall om at også opposisjonen tror oss på det.

Til Kristelig Folkeparti, som kommenterer om seksualiteten, vil jeg bare si at seksualitet er ikke en privatsak om den brukes av andre til å diskriminere deg. Man har rett til å leve ut sin seksualitet og være tro mot den i offentligheten uten at det skal være gjenstand for hat. Det er riktig at ingen vedkjenner seg å drive med konverteringsterapi, men det er ikke vedkjennelsen vi skal bedømme, det er praksisen.

Solfrid Lerbrekk (SV) [19:12:49]: Dette temaet og vissa om at konverteringsterapi i dag er lov, må eg seia eg opplever som svært inngripande for meg som person og legninga mi. Eg klarar ikkje å godta at ungdommar som er i den vanskelegaste og mest usikre alderen i livet sitt, skal verta utsette for personlegdomsvridande og sjølvtillitsknusande terapi. Det skjer i dag. Me har sett kor skadeleg det kan vera, i Morten Hegseths gode dokumentarar.

Det seier berre litt om kor verdiane til enkelte kristelege og religiøse miljø ligg, når dei sender fleire titals e-postar til oss som stortingsrepresentantar. Dei påstår at me av mange ulike omsyn og grunnar ikkje kan stemma for dette. Med andre ord: Dei ber på sine kne om å få lov til å fortsetja denne skadelege praksisen. Kor er dei same kristelege folka når det er snakk om fattigdomsdrivande vedtak i Stortinget? Kor er dei same kristelege folka når bistandspolitikken vert debattert ? Og kor er desse folka når me debatterer andre viktige kristelege verdiar i Stortinget? Eg har ikkje fått nokon e-postar frå desse utpeikte kyrkjelydsfolka om dette.

Det ser for meg ut som at det er retten til å driva konverteringsterapi som er det aller viktigaste for diverse pinsekyrkjelydar og Filadelfia-folk. Eg vert skremt, og ikkje minst vert eg lei meg på vegner av alle dei ungdommane som i framtida skal veksa opp blant slike haldningar, for så å verta utsette for konverteringsterapi.

Konverteringsterapi er eit overgrep – la det ikkje vera nokon tvil om det. Ein skal vera usedvanleg sterk i psyken dersom ein skal klara å koma seg skadefri frå eit miljø som har forsøkt å endra deg som person. Dei færraste er det. Dei siste vekene har me fått høyra om kor utruleg store konsekvensar dette kan ha for enkeltpersonar som vert utsette for dette. Det øydelegg liv. Og det er synd å seia det, men det var desse haldningane som gjorde at eg melde meg ut av kyrkja. Det byr meg imot at dette skjer i dag.

Det er heilt nødvendig å forby konverteringsterapi. Det vil kunna redda mange unge, vakre og fargerike sjeler som ikkje har fått velja sjølve kva kyrkjelyd foreldra deira er knytte til.

Torleif Hamre (SV) [19:15:57]: Når jeg leser innstillingen og hører på debatten i dag, blir jeg optimist på mellomlang eller halvkort sikt. Mye bra har vært sagt i debatten, fra Freddy André Øvstegårds sterke, personlige og prinsipielle åpningsinnlegg og videre framover, fra mange partier. På bakgrunn av uttalelsene også fra representanter for tre av regjeringspartiene her i dag, kan jeg ikke skjønne annet enn at det må komme et lovforslag som vil forby konverteringsterapi. Også i de andre temaene som ligger som forslag i dag, er det bevegelse og vilje til endring. Endringer kommer, det er det ikke noe tvil om.

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor vi må være så tålmodige. Særlig: Hvorfor skal vi som ikke blir utsatt for den type krenkelser og overgrep som det er snakk om her – majoritetsrepresentanter – være så inderlig tålmodige på vegne av dem som er i den utsatte minoritetsposisjonen? Vi kunne gjort et vedtak nå mens vi venter på et lovforslag, som hadde sendt et viktig signal. For det er en kamp som pågår i verden i dag, som flere har sagt. Etter flere år med liberalisering av lovverk og mer toleranse i mange land i ulike deler av verden har det kommet en angstbitersk motreaksjon i svært mange land i form av reaksjonære, intolerante og voldsomt aggressive framstøt. Da må Norge vise – med all mulig tydelighet – hvilken side vi står på i denne kampen. Den sjansen ser det dessverre ut til at flertallet lar gå fra seg i dag.

Til Kristelig Folkepartis bekymring for tros- og ytringsfriheten: Ingen har foreslått å forby tanker, tro, meninger, ytringer eller bønn. Å foreslå forbud mot konverteringsterapi handler om å forby skadelige og krenkende handlinger. Derfor er eksempelvis både den anglikanske kirken i England og norske biskoper for et forbud.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [19:18:27]: Det jeg liker aller minst i et samfunn, er når grupper utnytter sårbare menneskers situasjon og skaper depresjon, skam og i verste fall ønske om å ta sitt eget liv. Konverteringsterapi er et konkret eksempel på dette. Derfor er jeg veldig glad for at statsråd Skei Grande har vært krystallklar i denne sal på at regjeringen har satt i gang en utredning, og at et forslag kommer. I likhet med i nesten alle andre saker i denne sal stemmer ikke regjeringspartiene for et forslag om en utredning og et forslag som regjeringen allerede er i gang med. Det gjorde heller ikke Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet i sine åtte år i regjering.

Det bringer meg egentlig over til det jeg liker minst med politikken, og det er når partier forsøker å konstruere stråmenn og tolker sine politiske motstandere i aller verste mening, vel vitende om at det ikke stemmer, vel vitende om at vi ønsker akkurat det samme, og med forhåndsskrevne innlegg der man bare overser det statsråden forpliktende sa i denne salen for bare noen minutter siden.

Det som er oppsiktsvekkende, er at ingen partier i denne salen klarer å tegne en klar grense for hva som anses som konverteringsterapi, og hva som er religionsutøvelse, hva som er innenfor våre menneskerettslige forpliktelser, og hvor stort handlingsrom vi har. Det er jo det en utredning skal gi svar på – det er derfor regjeringen har satt i gang en utredning.

Jeg må si at når representanten Aukrust sier at Arbeiderpartiet ikke vil bruke saken som et forhandlingskort, er det jo merkelig at de i samme sal ikke har noe problem med å bruke det i et politisk spill. Det er jo nettopp de som sprer enda mer uro hos de miljøene og de menneskene som kjenner dette på kroppen. Jeg må være ærlig på at det faktisk gjør meg litt forbanna – og jeg vet at det ikke er et ord jeg får lov til å bruke.

Jeg vil bare avklare to ting til. Det ene er at det var denne regjeringen som fikk på plass at man kan endre juridisk kjønn uten tvunget sterilisering, etter at Arbeiderpartiet la forslaget i en skuff. Det er vi som har lagt fram nye læreplaner der seksuell orientering og kjønnsuttrykk er uttrykkelig nevnt i samfunnsfag. Vi har forsterket kunnskap om dette i naturfag. Allerede etter 2. trinn skal elever snakke om seksualitet, følelser, kjønn og kropp.

Min kollega Astrid Nøklebye Heiberg var en av de som satte spørsmålstegn ved faglitteraturen knyttet til homofili på 1960-tallet. Hun var en av de som sto i kampen for at homofili ikke skulle være diagnostisert som en sykdom. Det skjedde først i 1990.

Mye har endret seg siden 1990, men den debatten vi har i salen i dag, viser at det helt åpenbart ikke har endret seg nok, og det er fremdeles en lang vei å gå før alles kjærlighet blir respektert og tolerert, før alle mennesker opplever friheten til å være seg selv.

Jeg er glad for at representanten Almeland sa at denne saken har blitt behandlet med respekt i komiteen. Jeg skulle så gjerne ønske at den kunne blitt behandlet med respekt i denne salen også.

Anette Trettebergstuen (A) [19:21:48]: Jeg synes debatten i dag viser veldig tydelig hvorfor vi fra opposisjonen har vært aktiv i mediene for å få skikkelig svar de siste ukene. Det var en representant fra Høyre her som var så lei av debatten om debatten, men dette kaoset som utspiller seg i salen i dag mellom regjeringspartiene, viser hvorfor vi har vært bekymret. Som representanten Giske leste opp, var det ikke slik at komiteen fikk svar fra statsråden om at det skulle komme et forbud. Man skulle gå gjennom lovverket. Det er ikke det samme som å ende opp i et forbud.

Statsråden sier her i dag at utredningen skal lede til et forbud. Det er jeg glad for. Som jeg sa tidligere: Jeg tviler ikke på at likestillingsministeren og Venstre mener det. Men vi har den blåeste, mest likestillingsfiendtlige regjeringen vi har hatt på lang tid. Slik Kristelig Folkeparti argumenterer i salen i dag, som et likeverdig regjeringsparti som Venstre, vet jeg ikke helt hva denne utredningen kommer til å ende opp i. Statsministeren har sagt at hun ikke vil ha et forbud, og det er hun som til syvende og sist avgjør.

Det blir også sagt at den utredningen skal komme på plass først om et og et halvt år. Det forstår jeg ikke, hvorfor det er behov for å bruke så lang tid på noe som så mange land har innført. Men fortvil ikke: Lander ikke den utredningen på et forbud våren 2021, kommer det til å bli et forbud høsten 2021. Da er det forhåpentligvis blitt regjeringsskifte.

Kristelig Folkeparti argumenterer mot et forbud mot konverteringsterapi fordi man ikke kan forby alt man ikke liker. Men Kristelig Folkeparti hadde ikke noe problem for to år siden i denne sal med å foreslå et forbud mot røyking i private hjem – ikke noe problem å forby det. Man bruker den argumentasjonen bare når det passer seg. Røyking – helt greit. Menneskerettighetsbrudd overfor skeive – ikke greit.

De som tror at et forbud mot konverteringsterapi truer religionsfriheten – det er det villeste jeg har hørt. Religionsfriheten handler om at en har rett til å tro og tilbe hvem en vil. En har rett til å skifte religion, men en har ikke rett til å bryte andres menneskerettigheter. Hvis man er redd for at et forbud kommer til å gå ut over religiøse aktiviteter som sjelesorg, vil det bare gjøre det dersom man driver med konverteringsterapi i sjelesorgen sin. Gjør man ikke det, har man ingen ting å frykte – ferdig snakka! Jeg håper de som ser på denne debatten, legger merke til at det som i alle andre likestillingsspørsmål er forskjell på venstresiden og høyresiden også her. Vi på venstresiden, Arbeiderpartiet, SV, Rødt, MDG og Senterpartiet er kompromissløse på at alle skal kunne leve et fritt og helt liv. Høyresiden vingler etter.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [19:25:08]: Dette er ikke en underlig debatt, som representanten Henriksen sa. Jeg synes det er en veldig god debatt, og det er en utrolig viktig debatt om skeives rettigheter og om diskriminering av skeive i samfunnet. Så har vi fått satt på spissen debatten om konverteringsterapi. Jeg synes vel Trettebergstuen trekker statsministerens uttalelser noe langt, da det ble hevdet at statsministeren er imot et forbud. Det har iallfall ikke jeg opplevd at statsministeren har sagt.

Jeg har respekt for Kristelig Folkepartis syn, men jeg er ikke enig. Det er greit at Kristelig Folkeparti ikke er enig. Jeg har lyst til å si at det er ikke forbudt å be for noen. Det er ikke det dette handler om. Det er heller ikke forbudt å være i en samtale med noen. Det jeg ikke ønsker, er en aktiv handling og å bruke teknikker for å omvende personer. Det er det denne konverteringsterapien til syvende og sist handler om. Jeg tror ikke det er mulig – og det er bare skuffende å være i denne type terapi og se at dette virker ikke. Det er destruktivt, og det fører til skam.

Jeg er derfor veldig glad for at Trine Skei Grande er så tydelig på at hun vil komme med et lovforslag til Stortinget. Så skulle det bare mangle at et lovforslag ikke skal utredes. En lov skal stå seg fremover. Det kan være at vi allerede har et lovforbud i dag, at det er hjemlet i diskrimineringsloven og i helsepersonelloven. Der er det vel egentlig forbudt.

Så er jeg opptatt av at vi må stå imot ytterliggående krefter. Europarådet har vært opptatt av de skeives rettigheter, og Europarådet har fått midler fra denne regjeringen – 1 mill. kr fikk de i 2019 – til å jobbe med de skeives rettigheter i medlemslandene. Det er på grunn av dette bedt om en rapportering fra medlemslandene inn til Europarådet som jobber med skeives rettigheter, om hvordan status er, og hvordan det jobbes. Én ting er England, som jeg nevnte i min første tale her, hvor Church of England har gått imot konverteringsterapi, men det er andre land i Europarådet som er et helt annet sted.

Silje Hjemdal (FrP) [19:28:19]: I denne salen skal vi ha respekt for våre motdebattanter. Jeg synes representanten fra Høyre, Mathilde Tybring-Gjedde, kom med noen gode påpekninger, men det er veldig viktig også å understreke i debatten at det er mange kristne som har tatt sterkt avstand fra konverteringsterapi. Og jeg vil advare på det aller sterkeste mot å tro at dette bare skjer i kristne samfunn. Vi vet at mange muslimer i dagens Norge lever i frykt og med trusler mot seg selv og sin egen personlighet.

I Norge aksepterer vi ikke noen form for diskriminering eller trakassering basert på grumsete holdninger til homofile. Det nytter rett og slett ikke i min verden å skylde på kulturell bakgrunn. Imidlertid må jeg si at debatten har vært noe unyansert, og at det er viktig å ha respekt for at andre kan tro og mene noe annet enn det vi selv gjør. Som FrP-er har jeg stått i mange debatter og vært alene om mine synspunkt, og jeg vet hvordan det kan være, så jeg må si at jeg har stor respekt for min kollega i familie- og kulturkomiteen som i dag har stått opp for sin overbevisning. Det er faktisk lov å være uenig i denne salen, men samtidig behandle hverandre med respekt. Jeg vet at jeg ikke kan bruke ord som «forbanna», men som Barnas stortingsrepresentant blir jeg veldig provosert av å høre at representanten fra Kristelig Folkeparti forteller at sønnen hennes blir mobbet fordi hun har stått i en vanskelig debatt. Det er uakseptabelt å mobbe barn, uansett hvem foreldrene er, hvilke holdninger de har, eller på hvilken side av debatten de står.

Vi er voksne mennesker. Vi har et ansvar for hvordan vi omtaler hverandre, både som kollegaer og motdebattanter, og vi skal aldri akseptere eller sitte og se på at barn blir mobbet. Det er rett og slett ikke akseptabelt, og det følte jeg behov for å reise meg og si i denne salen. Det skal jeg også ta med meg videre, for det er en viktig påminning når debatten er som hardest, at det faktisk er barn der hjemme som sitter og følger med på hva vi diskuterer, og at barn mobbes, er ikke greit, uansett hvem foreldrene deres er.

Trond Giske (A) [19:31:34]: Det er sagt i denne debatten at man ikke skal forby alt man ikke liker, og det er også sagt at det er viktig å ha trosfrihet og ytringsfrihet. Alt det er riktig. Men vi har også veldig klare regler når ytringer eller tro rammer andre mennesker. Det finnes religioner som mener at det bør være forbudt å ta imot blodoverføring. Vi overprøver det synet når det står om liv. I dette spørsmålet står det faktisk om liv.

En av de tingene som skjedde det året regjeringen Stoltenberg oppnevnte den første homofile presten, i 2000, var at det kom en film som het «BE – skitne, syndige meg». Den handlet om Bjørn Erik Andersen, som dro hjemmefra 20. oktober 1992 for aldri å komme tilbake. Søsteren hans fant dagboken hans, hvor han skrev om hvordan han ikke var utsatt for konverteringsterapi, men rett og slett var dypt religiøs, dypt troende. Han var kristen og klarte ikke lenger å stå i det spennet mellom å være dypt kristen og leve med en kirke og en gud som fortalte at den legningen han kjente på som 20-åring, var syndig og skitten.

I dagboken skrev han:

«Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden.

Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall.»

Jeg tror at Gleditsch Lossius og Grøvan mener vel, og jeg forstår at man tenker at Gud sier at dette er synd. Men tenk dere den følelsen av å være homofil og kristen og få beskjed om at den man er, er syndig – ikke den man har valgt å være, eller en handling man har valgt å gjøre, men den man er. Hvilket ansvar man tar på seg! Dette går langt ut over konverteringsterapi. Heldigvis har vi, i løpet av 20 år, fått en fullstendig endring i Den norske kirke, men fortsatt er det mange igjen.

For 50 år siden var det helt annerledes. Det er sitert sanger her, og den fineste sangen jeg vet, er «Trassvisa hennes Tora» – eller Tore, som det godt kunne hett – som Prøysen skrev i 1964, da det å være bifil i hvert fall var syndig. Der skriver han:

«Så gikk je sakte hemover, hæin nådde meg på vegen.

Vi gikk som vi var børrføtte mot livets hemlighet.

Vi leides gjønnom skauen med to like redde hender.

Vi sa itte et kløyva ord, men neiggu om vi gret.»

Men nå kan vi si et kløyva ord.

Vetle Langedahl (H) [19:34:46]: Jeg må innrømme at jeg er blitt litt overrasket over hvordan denne debatten har artet seg. Dette er en veldig alvorlig sak, en sak som berører noe av det viktigste i folks liv, identiteten deres. La det være klart: Jeg deler syn med de representantene som har vært på denne talerstolen og vist motstand mot konverteringsterapi, slik vi har fått det framvist i VGTV. Den dokumentaren satte følelsene i sving hos meg, og ingen skal måtte tåle det som de som er med i dokumentaren, har måttet gå gjennom.

Det er et klart flertall mot konverteringsterapi i denne sal, et klart flertall mot at maktpersoner bruker sin rolle til å helbrede noen som ikke er syke. Men jeg må få poengtere at min bønn i mitt forrige innlegg, om en åpen og saklig debatt, ikke er tatt til følge av salen. For når representanten Aukrust holder valgtale for eget parti i en verdidebatt, blir det ikke en åpen og saklig debatt. Når representanten Giske nærmest anklager statsråden for å være uærlig på Stortingets talerstol, blir det ikke en åpen og saklig debatt.

Jeg oppfatter ikke Kristelig Folkeparti i denne debatten som forsvarere av konverteringsterapi, eller at de har et ønske om å konvertere homofile. Ja, jeg er uenig med dem når de sier at de ikke vil støtte en slik utredning som statsråden har initiert. Jeg er uenig med dem. Men jeg mener at representantene Aukrust og Giske, i likhet med meg, bør respektere deres syn. For hvis ikke vi, som landets nasjonalforsamling, kan tolerere at man er uenige om en sak, hvem kan gjøre det da?

Nils Kristen Sandtrøen (A) [19:37:11]: En helt avgjørende grunn til at Norge har vært et så godt land å bo i og et så trygt land å bo i for mange, er at vi har noen felles kjøreregler. En del av de felles kjørereglene er grunnfestet gjennom lovene som vi vedtar her i Stortinget.

Det var representanten Lossius som tok opp problemstillingen knyttet til at ulike religiøse minoriteter har ulike syn på likestillingsspørsmål. Det synes jeg egentlig gjør denne debatten bare enda mer aktuell, for hvis vi i årene som kommer, fortsatt skal kunne sørge for at folk lever trygge og frie liv i Norge, er det kanskje enda viktigere enn på lenge at vi er tydelige på hva som er felles kjøreregler og lovverk i Norge, spesielt i en tid hvor ulikhetene vokser økonomisk og det er flere minoriteter som skal kunne leve harmonisk i samme samfunn.

For å lykkes med dette tror jeg det er viktig at vi i Stortinget tvert imot sier at likestilling er en norsk verdi som vi setter så høyt at det er helt avgjørende viktig at vi også utformer lovverk med det som et viktig mål. Det har vært avgjørende for at vi har både den tryggheten og den velstanden vi har i Norge i dag.

Derfor er det sånn i denne debatten, tror jeg, at vi skaper helt klart mest mulig frie liv her også gjennom å ha noen gode fellesskap. Det tror jeg vi til slutt kommer til å lande ned på. Men spørsmålet er jo hvor sterke interne motsetninger det er i regjeringen, og om vi får et endelig vedtak før eller senere – men det er jeg helt overbevist om at kommer.

Renate Sølversen Berge (H) [19:39:22]: Jeg er heldig, for jeg er født kvinne, heterofil og i en kropp jeg føler meg hjemme i. Grunnen til at jeg er heldig, er ikke at det er mer riktig enn noe annet, men at folk lar meg være i fred. Jeg får lov til å være, jeg får lov til å leve, jeg får lov til å elske i fred. Jeg får være meg, og det er en frihet jeg unner også alle andre.

Vi er født som vi er, og slik skal vi få lov til å være. Vi skal til og med få lov til å like å være sånn, å være litt annerledes og elske annerledes enn det flertallet gjør. At noen i religionens eller en eller annen overbevisnings navn ønsker å presse andre til å være annerledes, er grunnleggende feil. Trosfrihet er viktig, men det må være en grense for hvordan man skal kunne bruke egen tro for å prøve å endre andre. Å påføre andre skam, smerte og bekymringer over å være seg selv – altså så enkelt, å være seg selv – er helt uhørt, og mange former for det burde også være ulovlig.

Jeg er dessverre her bare en liten uke som vara, så jeg får nok ikke lov til å følge denne prosessen videre. Jeg vil derfor påpeke at det viktigste bidraget vi kan gi, er å kjempe denne kampen videre også på utsiden av salen. Som politikere jobber vi med lover, og det er ekstremt viktig, men som politikere og medmennesker har vi et stort ansvar også utenfor denne salen. Jeg gleder meg til å reise tilbake til klasserommet mitt, der jeg egentlig jobber, og undervise elevene mine i de nye læreplanene, et utvidet perspektiv på seksualitet og å forstå at normalt er mye større enn normalt innimellom ser ut som.

De gode innleggene her som holdes fra så mange hold, må spres, de må formidles, og de må bli hørt. For problemet er egentlig ikke mangelen på en lov, det er mangelen på respekt for andre mennesker, hvordan de er skapt, hvordan de tenker, og hvordan de føler. Det burde ikke være nødvendig med en lov for å få det til, men det ser det dessverre ut som at det er.

I denne salen og i regjeringskontorene må dere jobbe videre med loven, og så må vi sammen kjempe utenfor salen og jobbe for å påvirke medmenneskene våre som ikke er i denne salen i dag og hører alt det bra som blir sagt. Dette kan ikke lenger være en debatt og en kamp som de seksuelle minoritetene må ta alene, heller ikke når det medietrykket vi ser nå, går over, for det kommer det til å gjøre. Jeg undervurderer på ingen måte effekten av en lov, men holdningsarbeidet er vi nødt til å fortsette, og det må skje utenfor denne sal.

Trond Giske (A) [19:42:20]: Det har vært en springende debatt med bred enighet om hovedlinjene, men likevel ganske oppsiktsvekkende. Det var ikke Anette Trettebergstuen, men faktisk Kristelig Folkepartis representant som sa at likestillingsministeren – jeg tror ordet var brukt – helt på egen hånd nå varsler at det skal komme en lov. Det var også Kristelig Folkepartis representant som først viste til at statsministeren var usikker på om det var hensiktsmessig å endre loven, eller hva det nå var som ble sagt. Det er altså ministerens kollega i et regjeringsparti som sier det.

Den 11. november sa statsministeren at hun mener «det er lurt å få en rask avklaring på om tilfellene som kjent allerede er rammet av dagens forbud». Hun var også klar på at et forbud kan være vanskelig å gjennomføre i praksis, og at det er greit å få en utredning

Mitt spørsmål til statsråden er: Har hun statsministerens bakking på sitt løfte om å komme tilbake med en lov?

Grunde Almeland (V) [19:43:41]: Regjeringspartiene har vært tydelige fra denne talerstolen. Det er det som gjelder, og jeg håper også at Arbeiderpartiet gjør som SV og Senterpartiet – tror oss på det.

Det er en kommentar jeg har lyst til å knytte til representanten Henriksens innlegg tidligere i dag, der hun påpekte at regjeringens håndtering av denne saken har åpnet opp for en strøm av falske nyheter, kampanjer og konspirasjoner. Det kan selvsagt representanten mene, men disse falske nyhetene, konspirasjonene og kampanjene har eksistert lenge. Disse e-postene som vi nå bl.a. i komiteen og sikkert hele Stortinget får en flom av, er holdninger, kampanjer og konspirasjoner som har eksistert lenge, og som flere av oss som har uttalt oss om disse spørsmålene, også har møtt lenge. Det er ikke noe nytt, men det skal vi bekjempe.

Og for å slutte med noe positivt: Vi har mange steg å gå, og vi forplikter oss til å gå dem sammen.

Anette Trettebergstuen (A) [19:44:56]: Jeg ser ikke at likestillingsministeren har tegnet seg for å svare på det viktige spørsmålet som det kaoset som utspiller seg i dag, gjør at vi sitter igjen med. Står statsministeren bak denne utredningen og det Venstre sier i denne sal om at det skal komme et forbud? Det er høyst uklart. Kristelig Folkeparti er et likeverdig parti i regjeringen, og debatten i dag viser at det ikke er klart hva som kommer til å komme. Jeg håper dette ender i et lovforbud. Om det ikke gjør det, kommer vi – når vi igjen kommer i regjering – til å gjennomføre det.

Jeg tok egentlig bare ordet for å takke alle dere som sitter på galleriet, dere som har stått i kampen, og som har gjort at denne debatten har blitt en så stor debatt. Vi har fått fram hva dette betyr, hva slags konsekvenser diskriminering har for LHBTI-personer i dag. Uten dere hadde det ikke blitt snakk om en utredning. Takk skal dere ha! Vi fra opposisjonen lover dere å fortsette og kjempe med full styrke for at alle skal kunne leve frie og hele liv i Norge.

Kari Henriksen (A) [19:46:10]: Jeg slutter meg til den takken som Anette Trettebergstuen framførte via presidenten til galleriet.

Jeg har også lyst til å si at en av grunnene til at jeg nevnte disse mishagsytringene som kommer som et resultat av disse debattene, er at det er uklarhet i regjeringa. Som jeg sa i det forrige innlegget mitt under den forrige saken: Vi har noen statsledere som går foran og skal vise vei, og når det er splittelse blant lederpersonene som Norge har til å lede oss som folk i vanskelige verdidebatter, når vi ser at de er splittet, da kommer disse mishagsytringene lettere til syne. Jeg skulle ønske vi hadde en regjering som sto bak dette, alle partiene, og sa at dette skal vi kjempe mot, og vi vil ikke ha konverteringsterapi, vi vil ha et forbud.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [19:47:27]: Representanten Vetle Langedahl oppfattet oss riktig. Kristelig Folkeparti er ikke for påtvungne forsøk på å endre menneskers legning. Representanten Giske derimot påstår at Grøvan og jeg omtaler homofili som synd. Nei, da må representanten Giske lytte bedre til debatten i stedet for å google fortellinger og dikt. Vi står ikke her som teologer. Vi står her som politikere for et parti hvis program er klart og tydelig på at mennesker er uendelig mye verdt – helt uavhengig av egenskaper, som kjønn, etnisitet, legning osv. Mer bekymringsverdig, Trond Giske, er det at du tar til orde for å regulere også forkynnelsen i trossamfunnene. Det vil være et tydelig inngrep i trosfriheten.

Statsråd Trine Skei Grande [19:48:32]: Det er ikke statsråders jobb å karakterisere debatter, så det skal jeg ikke gjøre, men jeg håper at vi hører på hverandre – hva vi sier – og tror på at det folk sier, faktisk er det de mener. Såpass alvorlig er det å stå på denne talerstolen.

Det har vært soleklart at Kristelig Folkeparti i regjering ikke valgte å stille seg bak det brevet jeg sendte den 19. november. De er uenige med flertallet i regjeringa. Slik er det i en regjering av og til – noen taper, og noen vinner. Kristelig Folkeparti står helt klart fritt til å ha en annen mening her i salen i dag enn det flertallet i regjeringa har. Men det er et stort flertall i regjeringa, for å si det sånn. Det er ikke sånn at statsråder sender svar på spørsmål som er så viktige, og som er så vanskelige i regjering, hvis ikke også statsministeren er godt innforstått med at det har skjedd. Jeg syns det er litt underlig at det stilles spørsmål ved det.

Jeg merker meg det store engasjementet som har vært. Jeg leser et oppriktig engasjement hos alle for at vi må gjøre noe på hele dette saksfeltet. Jeg skal prøve å gjøre det jeg kan for å bidra både til at vi får reelle vedtak i lovs form her i Stortinget, og til at vi har en innsats også på alle de andre områdene som har store utfordringer når det gjelder både den hatkriminaliteten som mange opplever, det som mange opplever med tøffe ting de står i i en skolehverdag, det mange opplever ved at de ikke møter et helsevesen som tar dem helt og fullt på alvor, og det mange opplever internasjonalt nå, der vi ser at mange av disse rettighetene går tilbake.

Det er veldig mange felt når det gjelder skeives rettigheter i samfunnet, som også burde vært drøftet i dag og tatt opp i en mye bredere debatt. Men jeg leser et storting med et stort engasjement for å få gjort noe på dette feltet, og jeg ser det som min oppgave som statsråd og ansvarlig på dette feltet faktisk å sørge for at man får klare vedtak i denne salen som har betydning også for folks hverdag.

Så håper og tror jeg og har et intenst ønske om at det kanskje er litt lettere enn det virker som når vi har denne debatten, at man når vi får de reelle alternativene for hvordan vi kan regulere det, på bordet, har en enklere debatt, enklere ting å forholde seg til og ta stilling til her. Det skal vi sørge for så fort som overhodet mulig, men jeg tror også det er viktig at vi gjør det etter de reglene som dette stortinget har fastsatt for statsråders jobbing med lover.

Freddy André Øvstegård (SV) [19:51:47]: Jeg skal som saksordfører prøve å oppsummere lite grann en veldig engasjert og også ganske tøff debatt om et veldig tøft tema. Og det er veldig forståelig, mener jeg, fordi dette dreier seg om menneskeliv, om mennesker som er til stede her i dag, som har fortalt tøffe historier, og det fører til et sterkt engasjement i saken.

Jeg vil også som sakens ordfører takke for alle de innspillene vi har mottatt, det engasjementet som har kommet fra dem dette gjelder, og som har løftet denne saken, tror jeg, på en måte som uansett hva vi mener om de vedtakene vi gjør i dag, i hvert fall har fått samfunnet til å reagere. Bare det har stor betydning.

Så håper jeg at det som blir sagt fra talerstolen av statsråden, stemmer. Det er viktig også for komiteen og for Stortinget. Jeg må si at jeg forstår forvirringen. Jeg forstår at det blir vanskelig for Stortinget når statsministerens navn og uttalelser blir trukket inn fra et regjeringsparti. Det skaper uro. Det håper jeg at også posisjonspartiene forstår. Det er derfor vi i gjentatte innlegg insisterer på å få klarhet i hva denne utredningen skal føre til, og om det som blir sagt på denne talerstolen, har dekning i regjeringen.

Når jeg skal prøve å oppsummere hva som er resultatet, velger jeg å tro på det som blir sagt, og så håper jeg at resultatet av denne saken en gang blir et tydelig vedtak som sier at alles rett til å elske den de vil, være den de vil, gjelder hele samfunnet, at det gjelder i trossamfunn, at det gjelder i frikirker. Det skal Stortinget sørge for blir reflektert i norsk lov.

Igjen vil jeg takke for komiteens samarbeid og for en spennende debatt. Jeg håper at også de som har fulgt med fra galleriet, opplever at vi, som landets folkevalgte, tar deres historie på alvor. Jeg vil også, via presidenten, takke for at de har vært med oss her i dag og fulgt denne debatten.