Vetle Wang Soleim (H) [10:15:09] (ordfører for saken): Bakgrunnen for denne saken er et representantforslag fra Senterpartiet om kontantenes stilling i samfunnet, og jeg vil takke komiteen for samarbeidet.

Kontantene har en viktig rolle i samfunnet, og forbrukerne bør kunne betale med kontanter i de situasjonene hvor vi har en berettiget forventning om det, og der det er hensiktsmessig. Regjeringen har varslet at de vil utrede en eventuell lovendring i finansavtaleloven som styrker eller presiserer kontant betaling, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Flertallet mener derfor at intensjonen med dette lovforslaget er ivaretatt i den jobben regjeringen allerede har varslet, og vil derfor ikke støtte forslaget.

Hvor langt retten til kontant betaling bør gå, og hvordan disse grensene skal trekkes, bør etter vårt syn vurderes grundig og i sammenheng med de mange områdene hvor det gjøres betalinger i dag. For eksempel er det ikke anledning til kontant betaling i nettbutikker eller når man leier en elsparkesykkel rett utenfor Stortinget. Satt på spissen: Det å sette opp betalingsautomater på Voi og Lime er neppe en framtidsrettet løsning.

Som pekt på i komiteens innstilling blir kontanter mindre og mindre benyttet i dagens samfunn. Sømløse digitale betalingsmåter via mobil eller bankkort har ført til forenkling for både bedrifter og kunder. I 2015 rapporterte Norges Bank at sedler og mynt i omløp summerte seg til en verdi av litt over 50 mrd. kr. I 2018 var verdien på rundt 45 mrd. kr. Pilene pekte nedover for bruk av kontanter i Norge i takt med den digitale utviklingen.

Jeg vil avslutningsvis vise til arbeidet Norges Bank gjør rundt dette med en digital sentralbankvaluta. Jeg mener at dette arbeidet er viktig og bør prioriteres i fortsettelsen.

Ingrid Heggø (A) [10:17:16]: Denne saka omhandlar eit forslag til lovendring i finansavtalelova om forbrukarane sin rett til å betala med kontantar. Utgangspunktet bør framleis vera at forbrukarane skal ha rett til å betala med kontantar, og det kan vera behov for å styrkja eller presisera denne retten i visse situasjonar.

Samtidig kan ikkje retten til å gjera opp med kontantar gjelda utan unntak. For eksempel er det lite praktisk med kontantoppgjer ved netthandel. Kor langt retten til å gjera opp med kontantar bør gå, og eventuelt kva presiseringar som bør gjelda, er det derfor behov for å sjå nærmare på. Det er sett i gang eit arbeid med dette.

Kontantane har ei viktig rolle i samfunnet. Forbrukarane bør betala med kontantar i dei situasjonar der ein har ei rettkomen forventning til det, og der det er hensiktsmessig. Mange eldre, f.eks., føretrekkjer kontantar, og også mange turistar forventar å kunna betala med kontantar i landet vårt. Både tradisjon, personvern og sikkerheitsutfordringar i ny teknologi kan vera argument for stadig bruk av kontantar framover, samtidig som fleire omsyn talar i motsett retning. Arbeidarpartiet meiner difor at forslagsstillarane ikkje tek omsyn til alle dilemma og for- og motargument som kontantbruk i dagens samfunn reiser. Bruken av kontantar har gått ned relativt til BNP og konsum, men representerer framleis ein relativt stor del av omsetjing og talet på transaksjonar.

Kontantbruk i dagens samfunn reiser mange problemstillingar og avvegingar, bl.a. mellom omsynet til næringslivet og til forbrukarar, som eg var inne på. Organisasjonar som LO og NHO har peika på utfordringar knytte til kontantar og svart arbeid, og sikkerheita for tilsette i f.eks. reiseliv og varehandel må også varetakast.

Det er veldig bra at ein samla komité viser til Norges Banks utgreiing om digitale sentralbankpengar. Det er eit viktig og nødvendig arbeid som må prioriterast framover.

Eg tek hermed opp framlegget som Arbeidarpartiet er ein del av.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:19:55]: Jeg og Fremskrittspartiet deler Senterpartiets engasjement for at det skal være mulig å benytte kontanter også i framtiden. Kontanter har definitivt en viktig plass i samfunnet i dag, selv om bruken av kontanter har gått ned de siste årene. Samtidig har bruken av elektroniske kontopenger gått opp.

Kontanter har en lang historie i Norge, og fordelene med kontanter er i stor grad de samme i dag som da pengesystemet slo rot. De gir umiddelbart og endelig oppgjør uten å være avhengig av tredjepart eller elektroniske systemer, og de er enkle å bruke for alle. I tillegg bidrar valgfrihet mellom kontanter og kontopenger til å opprettholde en konkurranse mellom disse og gir forbrukeren valgfrihet til å velge det som samlet sett gir best resultat for ham eller henne.

Der vi kanskje er uenige med forslagsstillerne og deres merknader, er at det virker som de tror det er storsamfunnet som på en eller annen måte har bestemt at bruken av kontanter skal gå ned, at det er en politisk villet handling at kontanter skal tape terreng. Det er ikke riktig. Det er samfunnsutviklingen som har ført til at kontanter brukes mindre og kontopenger mer, og det er en utvikling som først og fremst må betraktes som et gode. For de aller fleste er det definitivt enklere å bruke debet- eller kredittkortet, men det skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av dem som ønsker å bruke kontanter. Som jeg var inne på, er det også på dette området viktig med konkurranse og ikke minst valgfrihet for den enkelte forbruker.

Jeg opplever at flere og flere kontakter meg, og helt sikkert også andre politikere, med opplysninger om at de ikke får brukt kontanter til ulike typer oppgjør. Det er ikke akseptabelt. Kontanter er et tvungent betalingsmiddel og skal også være det i framtiden. Det er ikke frivillig om man ønsker å ta imot kontanter eller ikke. Jeg vil oppfordre alle dem som møter denne problemstillingen, til å kontakte Forbrukertilsynet. Jo flere som gjør det, jo mer sannsynlig er det at dette blir tatt tak i.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg deler justisministerens vurdering i sitt svar til komiteen om at dette er en problemstilling som fortjener en grundigere prosess enn et representantforslag. Jeg håper derfor at regjeringen kjapt setter i gang med det arbeidet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:22:43]: Senterpartiets forslag om kontanter, om å styrke folks mulighet til å få betalt med kontanter, og at det også skal ha konsekvenser hvis en ikke legger til rette for at folk skal ha mulighet til å betale med kontanter, er et særs viktig forslag.

Selv om kontanter er et tvungent betalingsmiddel i Norge, opplever stadig flere folk at de ikke får gjort opp med kontanter – at det blir vanskeligere for dem å gjøre opp med kontanter. En ser hoteller som markedsfører seg som kontantfrie, en ser restauranter, og en ser andre bedrifter. Det seneste er Vy. Denne uken kom det et oppslag i avisen Telen i Telemark om besteforeldre som måtte kjøre seks mil til barnebarnet sitt, som hadde penger til å betale for en bussbillett, men som ikke fikk gå på bussen og betale, fordi en nektet å ta imot kontanter.

Dette griper inn i folks hverdag i Norge hver eneste dag. Regjeringen har hatt rikelig med muligheter til å komme med egne forslag, men har trenert og skjøvet det ut i tid. Når Senterpartiet har tatt opp dette, gang etter gang, har en sagt at dette må vi vurdere nærmere, dette må vi komme tilbake til. Da Senterpartiet foreslo dette parallelt med behandling av finansmarkedsmeldingen i vår, var tilbakemeldingen fra flertallet i finanskomiteen at dette er et interessant forslag, dette må vi bruke litt mer tid på i komiteen. Og når man da går inn i forslaget i komitébehandlingen, sier en at nei, vi skal ikke gå inn i forslaget likevel, dette må vi skyve ytterligere ut i tid – til en ny prosess, til etter den nye finansavtaleloven, som tar vinter og vår og stadig blir forskjøvet.

Imens opplever folk i hverdagen at de ikke får ivaretatt sine behov. Selvsagt er det mange som bruker elektroniske betalingsløsninger i sin hverdag, men vi må ha et samfunn som er tilrettelagt for alle, både med den valgfriheten som kontanter gir, og med den beredskapen som kontanter gir. Når Vipps er nede på 17. mai, når nettbanker er nede, når andre elektroniske betalingssystemer ikke er til å stole på i mange situasjoner, føler mange en trygghet i kontanter. Den tryggheten er det viktig at vi må styrke, og det må få konsekvenser når en ikke følger opp.

Jeg vil innstendig be Stortinget om å handle nå – ikke utsette det nok en gang, til nye prosesser, nye utredninger. Vårt forslag gir også rom for fleksibilitet til å finne praktiske løsninger, men vi må styrke folks mulighet til å kunne betale med kontanter. En har ventet lenge nok nå.

Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) [10:26:10]: Tidene forandrer seg. Det er ikke noe galt i det. Nå er vi veldig mange som nesten aldri bruker kontanter. For mitt eget vedkommende tenker jeg sjelden over hvilken form pengene kommer i. Det jeg er opptatt av, er at de fordeles bedre mellom folk, så vi får mindre forskjeller i makt og rikdom. Dette representantforslaget tar ikke tak i akkurat det, men jeg er likevel glad for at det kommer opp, og jeg vil takke Senterpartiets forslagsstillere for det.

Vi bruker stadig mindre kontanter. På 1960-tallet var 20 pst. av pengeforsyningen sedler og mynter, og nå er tallet nede på 2 pst. Mange av oss har en hverdag der det er klart mest praktisk å betale på andre måter enn med kontanter. Likevel er kontanter, sånn vi kjenner dem i dagens form, viktige. I representantforslaget står det at det fører til praktiske problemer når butikker og andre ikke tar imot kontanter som betalingsmiddel. Ofte tenker vi at det er en gruppe, som små barn og eldre, som har behov for å bruke kontanter, men både små barn og eldre blir stadig mer digitalt kompetente, så disse praktiske problemene er ikke hovedårsaken til at vi må beholde kontanter.

Kontantenes fremste styrke er heller ikke at de er fysiske, som dagens praktiske mynter og sedler. Det som er viktig med kontanter, er at de har særskilte egenskaper som kontopengene mangler. De er et tvungent betalingsmiddel som vi alltid har rett til å bruke, uten at butikken eller andre selgere kan nekte oss det. De lar deg også betale på en måte som er anonym og ikke sporbar, og det at det finnes fysiske kontanter er viktig av beredskapshensyn, noe mange sentralbanker har understreket.

Men så kommer kanskje det aller viktigste med kontanter: Kontanter er produsert av det offentlige, ved Norges Bank. Det er en offentlig oppgave å produsere et trygt, risikofritt aktivum og betalingsmiddel til det norske folk, men i dag utgjør dette altså bare 2 pst. av pengemengden. Hvor kommer de resterende 98 pst. fra da? Det er digitale kontopenger, skapt av private banker. Dette forklarte visesentralbanksjef Jon Nicolaisen i sitt foredrag på Det Norske Videnskaps-Akademi i 2017:

«Så hvordan skaper bankene penger? Svaret på det spørsmålet er ganske overraskende for de fleste. Når du tar opp lån fra en bank, setter banken lånet inn på din konto. Innskuddet – pengene – blir skapt av banken idet lånet gis. Den henter ikke pengene fra en annen persons konto, eller fra et hvelv fylt med kontanter. Pengene banken låner deg, har den skapt selv – ut av ingenting.»

Og hva betyr det? Jo, det betyr at private banker i stadig større grad bestemmer hva nye penger i samfunnet brukes på, når de bestemmer hva de gir lån til. Og vi vet jo at i dag er det stort sett bolig man gir lån til, som fører til økte boligpriser, økt gjeld og økt finansiell ustabilitet.

Jeg tar opp de forslagene som SV er en del av.

Statsråd Siv Jensen [10:29:51]: Kontanter som betalingsmiddel er noe mange er opptatt av, og jeg vil være helt tydelig på at regjeringen ikke har noen planer om å gjøre Norge kontantfritt. Jeg har stor forståelse for at noen ser behov for eller foretrekker å bruke kontanter. I en del situasjoner er det også enkelt å betale med kontanter. Et vel så tungtveiende argument er at kontanter kan være viktig for å sikre beredskapen og samfunnssikkerheten i Norge. Vi må ha løsninger som sikrer at vi kan skaffe nødvendige varer og tjenester selv der de vanlige betalingsløsningene ikke fungerer.

Det er mange argumenter for å sikre kontantenes stilling i Norge. Det er likevel slik at de fleste av oss plasserer pengene våre i banken, og at vi i stedet for å betale med kontanter gjerne betaler med plastkort, Vipps, giro e.l. Dette er billige betalingsløsninger og for mange av oss ofte enklere enn å bruke kontanter.

Retten til å betale med kontanter kan ikke gjelde helt uavgrenset, og vi må ikke hindre utviklingen av effektive handelsløsninger. Slik jeg ser det, bør vi forbrukere kunne betale for oss med kontanter der vi har en berettiget forventning om det, men vi kan heller ikke ha det slik i alle situasjoner der vi kjøper en vare eller en tjeneste. Handel over nett er et nærliggende eksempel.

Jeg slutter meg til intensjonen i representantforslaget om at vi må videreføre en rett for forbrukerne til å bruke kontanter, og at det kan være et behov for å styrke eller presisere denne retten. Reglene om kontantbetaling reiser imidlertid til dels kompliserte spørsmål om rekkevidden og det nærmere innholdet, og de ulike hensynene må vurderes nøye før vi kan ta stilling til hva som er den beste reguleringen. Regjeringen har varslet, bl.a. i årets finansmarkedsmelding, at vi vil ta tak i disse spørsmålene og se nærmere på reglene om retten til kontantbetaling etter arbeidet med ny finansavtalelov.

På bakgrunn av det slutter jeg meg til innstillingen fra komiteens flertall om ikke å vedta representantforslaget.