Vetle Wang Soleim (H) [10:01:26] (ordfører for saken): Stortinget behandler i dag en proposisjon der man lovfester en generell omgåelsesregel i skatteloven og merverdiavgiftsloven. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken, og jeg vil også takke de mange aktørene som har kommet med innspill til komiteens arbeid. Det var også grunnen til at finanskomiteen ønsket å bruke noe mer tid på behandlingen av proposisjonen.

Dette er en komplisert og juridisk teknisk sak, men det er også mye politikk i den. Proposisjonen bygger på en offentlig utredning levert i 2016. I innstillingen til Stortinget mener finanskomiteen at det skal vedtas en lovfestet omgåelsesregel som hittil har vært bygd på rettspraksis. At bestemmelsene som vedtas, er av generell art, er viktig for å kunne ta høyde for nye omgåelsesmetoder som vi hittil ikke kjenner til. Lovgivers forarbeider til denne regelen vil derfor være en viktig veiledning for domstolenes forståelse av Stortingets vilje.

Jeg vil nå gå kort gjennom deler av komiteens innstilling. Under behandlingen av saken ble det reist spørsmål rundt hvorvidt den rettspraksisen som er etablert gjennom Retstidende 2014 side 227, den såkalte ConocoPhillips-dommen, eller Tangen-dommen, fortsatt skal være gjeldende rett etter vedtakelsen av ny § 13-2 i skatteloven. Komiteen slår fast i sin innstilling at rettstilstanden for denne typen transaksjoner ikke vil bli endret av dette lovvedtaket.

Videre er det drøftet en problemstilling knyttet til hvorvidt det at lovgiver eller myndigheter har uttalt eller nevnt tenkte omgåelsesmåter, men ikke motsvart disse tenkte omgåelsene med særregler som forbyr disse spesielt, skal være til statens ugunst i en domstolsbehandling. Til dette slår komiteen i dag klart fast følgende prinsipp: Det at en lovgiver kjenner til eller har nevnt en mulig omgåelse uten å følge opp med særregler, skal ikke telle til statens ugunst i en domstolsbehandling. Et eksempel jeg er sikker på at vi kommer til å høre mer om, er hvordan f.eks. kryptovaluta slår inn i dette med å unndra skatt. Dette må Stortinget som lovgiver kunne både diskutere og adressere uten at man umiddelbart må følge opp med lovarbeid.

Videre: Komiteen legger til grunn i sin innstilling at den foreslåtte § 13-2 femte ledd kun skal benyttes når det ikke er grunnlag for å rekarakterisere rettsforholdet på andre måter. Det kan være tilfeller der skattyteren ikke har hatt noen nærliggende mulighet til å gjennomføre en rekarakterisert disposisjon, eller det ikke er mulig å forestille seg noen alternativ disposisjon overhodet. Det er i slike, antakeligvis få, tilfeller denne bestemmelsen er tenkt benyttet. Likevel er det viktig at loven er effektiv overfor nye og ukjente omgåelsestilfeller, og fra et slikt perspektiv er det nødvendig å ha alternativer til rekarakterisering for å fastsette riktig skattegrunnlag.

Lovforslaget omhandler også en lovfesting av en generell omgåelsesregel for merverdiavgiftsområdet. Komiteen har til dette fått mange innspill fra ulike instanser.

I proposisjonen legges det opp til at en lovfesting på dette området ikke skal medføre noen endret rettsanvendelse eller hindre rettsutviklingen på området. Utgangspunktet for domstolene skal fortsatt være en tolkning av bestemmelsene i merverdiavgiftsloven, men også på dette området kan det oppstå uakseptable omgåelser som ikke kan motvirkes ved en formålsorientert tolkning. Lovfestingen vil klargjøre vilkårene for og virkningene av en omgåelse av merverdiavgift.

Komiteen finner ingen grunn til å nedfelle et generelt prinsipp om at terskelen for bruk av omgåelse på de to områdene skal være lik eller ha bestemte avvik.

Til slutt: De skattyterne som er usikre på hvorvidt en disposisjon vil kunne bli utfordret av skattemyndighetene, kan be om bindende forhåndsuttalelser. Denne ordningen sikrer forutsigbarhet for skattyterne, og komiteen mener at dette er et godt verktøy. Komiteen legger da også til grunn at regjeringen sørger for at slike forespørsler behandles så raskt det lar seg gjøre av skattemyndighetene.

Det er også derfor bra at regjeringen i neste års statsbudsjett foreslår å styrke skatteklagenemnda med 8 mill. kr for å styrke bemanningen og få ned saksbehandlingstiden.

Avslutningsvis: Det er en skrivefeil i punkt 2.4 tredje avsnitt i innstillingen, der ordet «om» har forekommet en gang for mye.

Jeg vil også varsle at regjeringspartiene vil stemme imot forslag nr. 1, fra Senterpartiet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:06:55]: Denne saken vi behandler her, er en viktig sak. Det er en krevende sak. Jeg vil takke saksordføreren både for å ha gjort et grundig arbeid, og for å ha lagt til rette for at vi i komiteen skulle bruke god tid på saken. Nettopp det illustrerer litt av poenget – at man skal få en lovfestet omgåelsesregel – at man gjennom prosessen får avklart både hva som er gjeldende rettstilstand og hva som er Stortingets vilje i de ulike aspektene som blir tatt opp her. Det skal være tydelig for norske borgere, for norske virksomheter og for andre som er berørt av norsk lov, hva som er gjeldende lov, og hvordan den skal praktiseres. Vi har sett i andre saker hvor viktig det er at man nettopp har tydelighet rundt det. Derfor er det viktig at man ikke som tidligere bare har en ulovfestet omgåelsesregel, men at man nå faktisk har en proposisjon fra regjeringen å legge til grunn. Man har en innstilling, finanskomiteens behandling og ytterligere korrespondanse med departementet i spørsmål det var behov for å avklare nærmere. Så har man til slutt en debatt, behandling i salen her og vedtak i saken. Det mener jeg er med på å styrke norsk lov, noe som også gjør det enklere for dem som blir berørt av norsk lov, å vite hva man faktisk har å forholde seg til.

Senterpartiet er generelt positiv til at man skal ha en generell omgåelsesregel lovfestet, og at man skal senke terskelen, som blir lagt til grunn her. Samtidig er det viktig i forbindelse med de ulike måtene som denne terskelen blir senket på, at man har et bevisst forhold til hva slags konsekvenser det kan få i ulike sammenhenger. Man har fått noen høringsuttalelser fra ulike instanser, som problematiserer og mener at man ikke har gått godt nok inn og vurdert hva slags konsekvenser dette kan få f.eks. når det gjelder skattlegging og forhold mellom norske og utenlandske selskap.

Senterpartiet støtter det som ligger til grunn i proposisjonen for de vedtak som blir gjort. Vi mener det er en svakhet at man ikke i større grad faktisk går inn og gjør nøye vurderinger av hvordan ulike forslag står seg i forhold til norske interesser. Det som jo overrasker oss litt, er at flertallet ikke kan være med på vårt forslag, som er helt generelt utformet om at når man i framtidige saker skal gjøre en vurdering, er det utrolig viktig å gjøre vurderinger av hvordan ulike lover, ulike regler, som skal vedtas i denne salen, slår ut for norske interesser, for norske selskap som er i konkurranse med utenlandske selskap og mellom ulike selskap. Det er det som er kjernen i det forslaget, og jeg er litt overrasket over at man ikke kan være villig til å vurdere det.

Til slutt: Saksordføreren var også inne på skatteklagenemnda, og at det i årets budsjett ligger en styrking av skatteklagenemnda. Det skulle virkelig bare mangle. Det er helt avgjørende at man har nødvendig kapasitet i skatteklagenemnda, slik at de som er usikre på om de har fått riktig skatt, og har klager knyttet til skatt, skal få behandlet sin sak, og at det skjer raskt. Dette har vært en utfordring over tid, som Senterpartiet har påpekt flere ganger før. Det er bare rett og rimelig at den skal styrkes. Man bør vie dette oppmerksomhet framover og ytterligere styrke skatteklagenemndas posisjon og kapasitet.

Jeg vil med dette ta opp det forslaget Senterpartiet har i innstillingen.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) [10:12:03]: En stat må ha skatteinntekter uansett. Det betyr at når noen sniker seg unna betaling av skatten sin, må noen andre betale mer. Skatteomgåelse er derfor urettferdig og ærlig talt ganske provoserende. Det gleder meg nå at en samlet komité går inn for å lovfeste en generell omgåelsesregel. Det er et viktig skritt for å klargjøre loven mer og bekjempe skatteomgåelse.

Vi må likevel huske at formålet med denne lovfestingen er at transaksjonene i større grad skal vurderes etter hvordan saken objektivt sett framstår på grunnlag av omstendighetene i saken. En sånn sak, hvor et selskap sto i retten for skatteomgåelse, var i 2014, noe saksordføreren allerede har referert til som ConocoPhillips-saken eller Tangen-dommen. Saken ble avgjort i Høyesterett og gikk til slutt i ConocoPhillips’ favør, selv om mange med rette var kritiske til dette.

På en ellers gledens dag – hvor skatteomgåelsesreglene lovfestes – er det et skår i gleden at Stortinget legger til rette for å videreføre praksisen fra den dommen, som jo ble sterkt kritisert.

Vetle Wang Soleim (H) [10:15:09] (ordfører for saken): Bakgrunnen for denne saken er et representantforslag fra Senterpartiet om kontantenes stilling i samfunnet, og jeg vil takke komiteen for samarbeidet.

Kontantene har en viktig rolle i samfunnet, og forbrukerne bør kunne betale med kontanter i de situasjonene hvor vi har en berettiget forventning om det, og der det er hensiktsmessig. Regjeringen har varslet at de vil utrede en eventuell lovendring i finansavtaleloven som styrker eller presiserer kontant betaling, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Flertallet mener derfor at intensjonen med dette lovforslaget er ivaretatt i den jobben regjeringen allerede har varslet, og vil derfor ikke støtte forslaget.

Hvor langt retten til kontant betaling bør gå, og hvordan disse grensene skal trekkes, bør etter vårt syn vurderes grundig og i sammenheng med de mange områdene hvor det gjøres betalinger i dag. For eksempel er det ikke anledning til kontant betaling i nettbutikker eller når man leier en elsparkesykkel rett utenfor Stortinget. Satt på spissen: Det å sette opp betalingsautomater på Voi og Lime er neppe en framtidsrettet løsning.

Som pekt på i komiteens innstilling blir kontanter mindre og mindre benyttet i dagens samfunn. Sømløse digitale betalingsmåter via mobil eller bankkort har ført til forenkling for både bedrifter og kunder. I 2015 rapporterte Norges Bank at sedler og mynt i omløp summerte seg til en verdi av litt over 50 mrd. kr. I 2018 var verdien på rundt 45 mrd. kr. Pilene pekte nedover for bruk av kontanter i Norge i takt med den digitale utviklingen.

Jeg vil avslutningsvis vise til arbeidet Norges Bank gjør rundt dette med en digital sentralbankvaluta. Jeg mener at dette arbeidet er viktig og bør prioriteres i fortsettelsen.

Ingrid Heggø (A) [10:17:16]: Denne saka omhandlar eit forslag til lovendring i finansavtalelova om forbrukarane sin rett til å betala med kontantar. Utgangspunktet bør framleis vera at forbrukarane skal ha rett til å betala med kontantar, og det kan vera behov for å styrkja eller presisera denne retten i visse situasjonar.

Samtidig kan ikkje retten til å gjera opp med kontantar gjelda utan unntak. For eksempel er det lite praktisk med kontantoppgjer ved netthandel. Kor langt retten til å gjera opp med kontantar bør gå, og eventuelt kva presiseringar som bør gjelda, er det derfor behov for å sjå nærmare på. Det er sett i gang eit arbeid med dette.

Kontantane har ei viktig rolle i samfunnet. Forbrukarane bør betala med kontantar i dei situasjonar der ein har ei rettkomen forventning til det, og der det er hensiktsmessig. Mange eldre, f.eks., føretrekkjer kontantar, og også mange turistar forventar å kunna betala med kontantar i landet vårt. Både tradisjon, personvern og sikkerheitsutfordringar i ny teknologi kan vera argument for stadig bruk av kontantar framover, samtidig som fleire omsyn talar i motsett retning. Arbeidarpartiet meiner difor at forslagsstillarane ikkje tek omsyn til alle dilemma og for- og motargument som kontantbruk i dagens samfunn reiser. Bruken av kontantar har gått ned relativt til BNP og konsum, men representerer framleis ein relativt stor del av omsetjing og talet på transaksjonar.

Kontantbruk i dagens samfunn reiser mange problemstillingar og avvegingar, bl.a. mellom omsynet til næringslivet og til forbrukarar, som eg var inne på. Organisasjonar som LO og NHO har peika på utfordringar knytte til kontantar og svart arbeid, og sikkerheita for tilsette i f.eks. reiseliv og varehandel må også varetakast.

Det er veldig bra at ein samla komité viser til Norges Banks utgreiing om digitale sentralbankpengar. Det er eit viktig og nødvendig arbeid som må prioriterast framover.

Eg tek hermed opp framlegget som Arbeidarpartiet er ein del av.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:19:55]: Jeg og Fremskrittspartiet deler Senterpartiets engasjement for at det skal være mulig å benytte kontanter også i framtiden. Kontanter har definitivt en viktig plass i samfunnet i dag, selv om bruken av kontanter har gått ned de siste årene. Samtidig har bruken av elektroniske kontopenger gått opp.

Kontanter har en lang historie i Norge, og fordelene med kontanter er i stor grad de samme i dag som da pengesystemet slo rot. De gir umiddelbart og endelig oppgjør uten å være avhengig av tredjepart eller elektroniske systemer, og de er enkle å bruke for alle. I tillegg bidrar valgfrihet mellom kontanter og kontopenger til å opprettholde en konkurranse mellom disse og gir forbrukeren valgfrihet til å velge det som samlet sett gir best resultat for ham eller henne.

Der vi kanskje er uenige med forslagsstillerne og deres merknader, er at det virker som de tror det er storsamfunnet som på en eller annen måte har bestemt at bruken av kontanter skal gå ned, at det er en politisk villet handling at kontanter skal tape terreng. Det er ikke riktig. Det er samfunnsutviklingen som har ført til at kontanter brukes mindre og kontopenger mer, og det er en utvikling som først og fremst må betraktes som et gode. For de aller fleste er det definitivt enklere å bruke debet- eller kredittkortet, men det skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av dem som ønsker å bruke kontanter. Som jeg var inne på, er det også på dette området viktig med konkurranse og ikke minst valgfrihet for den enkelte forbruker.

Jeg opplever at flere og flere kontakter meg, og helt sikkert også andre politikere, med opplysninger om at de ikke får brukt kontanter til ulike typer oppgjør. Det er ikke akseptabelt. Kontanter er et tvungent betalingsmiddel og skal også være det i framtiden. Det er ikke frivillig om man ønsker å ta imot kontanter eller ikke. Jeg vil oppfordre alle dem som møter denne problemstillingen, til å kontakte Forbrukertilsynet. Jo flere som gjør det, jo mer sannsynlig er det at dette blir tatt tak i.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg deler justisministerens vurdering i sitt svar til komiteen om at dette er en problemstilling som fortjener en grundigere prosess enn et representantforslag. Jeg håper derfor at regjeringen kjapt setter i gang med det arbeidet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:22:43]: Senterpartiets forslag om kontanter, om å styrke folks mulighet til å få betalt med kontanter, og at det også skal ha konsekvenser hvis en ikke legger til rette for at folk skal ha mulighet til å betale med kontanter, er et særs viktig forslag.

Selv om kontanter er et tvungent betalingsmiddel i Norge, opplever stadig flere folk at de ikke får gjort opp med kontanter – at det blir vanskeligere for dem å gjøre opp med kontanter. En ser hoteller som markedsfører seg som kontantfrie, en ser restauranter, og en ser andre bedrifter. Det seneste er Vy. Denne uken kom det et oppslag i avisen Telen i Telemark om besteforeldre som måtte kjøre seks mil til barnebarnet sitt, som hadde penger til å betale for en bussbillett, men som ikke fikk gå på bussen og betale, fordi en nektet å ta imot kontanter.

Dette griper inn i folks hverdag i Norge hver eneste dag. Regjeringen har hatt rikelig med muligheter til å komme med egne forslag, men har trenert og skjøvet det ut i tid. Når Senterpartiet har tatt opp dette, gang etter gang, har en sagt at dette må vi vurdere nærmere, dette må vi komme tilbake til. Da Senterpartiet foreslo dette parallelt med behandling av finansmarkedsmeldingen i vår, var tilbakemeldingen fra flertallet i finanskomiteen at dette er et interessant forslag, dette må vi bruke litt mer tid på i komiteen. Og når man da går inn i forslaget i komitébehandlingen, sier en at nei, vi skal ikke gå inn i forslaget likevel, dette må vi skyve ytterligere ut i tid – til en ny prosess, til etter den nye finansavtaleloven, som tar vinter og vår og stadig blir forskjøvet.

Imens opplever folk i hverdagen at de ikke får ivaretatt sine behov. Selvsagt er det mange som bruker elektroniske betalingsløsninger i sin hverdag, men vi må ha et samfunn som er tilrettelagt for alle, både med den valgfriheten som kontanter gir, og med den beredskapen som kontanter gir. Når Vipps er nede på 17. mai, når nettbanker er nede, når andre elektroniske betalingssystemer ikke er til å stole på i mange situasjoner, føler mange en trygghet i kontanter. Den tryggheten er det viktig at vi må styrke, og det må få konsekvenser når en ikke følger opp.

Jeg vil innstendig be Stortinget om å handle nå – ikke utsette det nok en gang, til nye prosesser, nye utredninger. Vårt forslag gir også rom for fleksibilitet til å finne praktiske løsninger, men vi må styrke folks mulighet til å kunne betale med kontanter. En har ventet lenge nok nå.

Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) [10:26:10]: Tidene forandrer seg. Det er ikke noe galt i det. Nå er vi veldig mange som nesten aldri bruker kontanter. For mitt eget vedkommende tenker jeg sjelden over hvilken form pengene kommer i. Det jeg er opptatt av, er at de fordeles bedre mellom folk, så vi får mindre forskjeller i makt og rikdom. Dette representantforslaget tar ikke tak i akkurat det, men jeg er likevel glad for at det kommer opp, og jeg vil takke Senterpartiets forslagsstillere for det.

Vi bruker stadig mindre kontanter. På 1960-tallet var 20 pst. av pengeforsyningen sedler og mynter, og nå er tallet nede på 2 pst. Mange av oss har en hverdag der det er klart mest praktisk å betale på andre måter enn med kontanter. Likevel er kontanter, sånn vi kjenner dem i dagens form, viktige. I representantforslaget står det at det fører til praktiske problemer når butikker og andre ikke tar imot kontanter som betalingsmiddel. Ofte tenker vi at det er en gruppe, som små barn og eldre, som har behov for å bruke kontanter, men både små barn og eldre blir stadig mer digitalt kompetente, så disse praktiske problemene er ikke hovedårsaken til at vi må beholde kontanter.

Kontantenes fremste styrke er heller ikke at de er fysiske, som dagens praktiske mynter og sedler. Det som er viktig med kontanter, er at de har særskilte egenskaper som kontopengene mangler. De er et tvungent betalingsmiddel som vi alltid har rett til å bruke, uten at butikken eller andre selgere kan nekte oss det. De lar deg også betale på en måte som er anonym og ikke sporbar, og det at det finnes fysiske kontanter er viktig av beredskapshensyn, noe mange sentralbanker har understreket.

Men så kommer kanskje det aller viktigste med kontanter: Kontanter er produsert av det offentlige, ved Norges Bank. Det er en offentlig oppgave å produsere et trygt, risikofritt aktivum og betalingsmiddel til det norske folk, men i dag utgjør dette altså bare 2 pst. av pengemengden. Hvor kommer de resterende 98 pst. fra da? Det er digitale kontopenger, skapt av private banker. Dette forklarte visesentralbanksjef Jon Nicolaisen i sitt foredrag på Det Norske Videnskaps-Akademi i 2017:

«Så hvordan skaper bankene penger? Svaret på det spørsmålet er ganske overraskende for de fleste. Når du tar opp lån fra en bank, setter banken lånet inn på din konto. Innskuddet – pengene – blir skapt av banken idet lånet gis. Den henter ikke pengene fra en annen persons konto, eller fra et hvelv fylt med kontanter. Pengene banken låner deg, har den skapt selv – ut av ingenting.»

Og hva betyr det? Jo, det betyr at private banker i stadig større grad bestemmer hva nye penger i samfunnet brukes på, når de bestemmer hva de gir lån til. Og vi vet jo at i dag er det stort sett bolig man gir lån til, som fører til økte boligpriser, økt gjeld og økt finansiell ustabilitet.

Jeg tar opp de forslagene som SV er en del av.

Statsråd Siv Jensen [10:29:51]: Kontanter som betalingsmiddel er noe mange er opptatt av, og jeg vil være helt tydelig på at regjeringen ikke har noen planer om å gjøre Norge kontantfritt. Jeg har stor forståelse for at noen ser behov for eller foretrekker å bruke kontanter. I en del situasjoner er det også enkelt å betale med kontanter. Et vel så tungtveiende argument er at kontanter kan være viktig for å sikre beredskapen og samfunnssikkerheten i Norge. Vi må ha løsninger som sikrer at vi kan skaffe nødvendige varer og tjenester selv der de vanlige betalingsløsningene ikke fungerer.

Det er mange argumenter for å sikre kontantenes stilling i Norge. Det er likevel slik at de fleste av oss plasserer pengene våre i banken, og at vi i stedet for å betale med kontanter gjerne betaler med plastkort, Vipps, giro e.l. Dette er billige betalingsløsninger og for mange av oss ofte enklere enn å bruke kontanter.

Retten til å betale med kontanter kan ikke gjelde helt uavgrenset, og vi må ikke hindre utviklingen av effektive handelsløsninger. Slik jeg ser det, bør vi forbrukere kunne betale for oss med kontanter der vi har en berettiget forventning om det, men vi kan heller ikke ha det slik i alle situasjoner der vi kjøper en vare eller en tjeneste. Handel over nett er et nærliggende eksempel.

Jeg slutter meg til intensjonen i representantforslaget om at vi må videreføre en rett for forbrukerne til å bruke kontanter, og at det kan være et behov for å styrke eller presisere denne retten. Reglene om kontantbetaling reiser imidlertid til dels kompliserte spørsmål om rekkevidden og det nærmere innholdet, og de ulike hensynene må vurderes nøye før vi kan ta stilling til hva som er den beste reguleringen. Regjeringen har varslet, bl.a. i årets finansmarkedsmelding, at vi vil ta tak i disse spørsmålene og se nærmere på reglene om retten til kontantbetaling etter arbeidet med ny finansavtalelov.

På bakgrunn av det slutter jeg meg til innstillingen fra komiteens flertall om ikke å vedta representantforslaget.

Helge André Njåstad (FrP) [10:41:18] (ordførar for saka): Noreg har historisk vore ein av dei leiande sjøfartsnasjonane i verda. I takt med denne utviklinga har òg velferdsordningar for sjøfolk vorte utvikla. I 1909 vart f.eks. Statens Sjømannsfond etablert, og ein brukte i starten rentene av dette fondet til pensjonar. I 1948 vart pensjonstrygda for sjømenn etablert, og denne lova har vorte endra ei rekkje gonger som følgje av tilpassingar til bl.a. endringar i folkerygda.

I dag behandlar Stortinget ei lovendring for ytterlegare å tilpassa ordninga til prinsippa i pensjonsreforma – og i tillegg eit anna poeng: Lova skiftar namn og blir kjønnsnøytral. Sjømenn blir i denne lova kalla arbeidstakarar til sjøs.

Den viktigaste endringa som blir føreslått, er at i ny lov blir oppteningstida endra frå dagens 12,5 år til 3 år. I tillegg blir uttaksalderen endra. Dagens hovudregel på 60 år blir no endra til ein nedre alder på 62 år, og øvre uttaksalder blir 70 år. Etter ny ordning kan uttak skje fleksibelt frå 62 år til 80 år, men minste utbetalingsperiode skal vera sju år.

Dagens system med to nivå, overordna og underordna, blir endra til ein lik prosentsats av bruttolønn. I tillegg blir fiskerirederi behandla likt med andre rederi når det gjeld innbetaling i ordninga.

Det har vore brei einigheit i komiteen, i ekspertutvalet som har jobba med utgreiinga, og blant høyringspartane om det aller meste i denne endringa. På eitt felt er det likevel litt ueinigheit, nemleg om ein skal ha opptening til 7,1 G eller 12 G for medlemene. Her landa opposisjonen og ei rekkje organisasjonar på 7,1 G, mens regjeringspartia og fleirtalet i ekspertutvalet vil ha 12 G og ein prosentsats på 6,3. Eg reknar med at opposisjonen vil forklara sitt syn, me landa på 12 G fordi dette sikrar den beste samanhengen mellom det ein betaler inn i ordninga, og det ein får ut av ordninga.

Det er òg føreslått ei overgangsordning som gjer at dei som er 50 år eller eldre når ordninga trer i kraft, følgjer dagens regelverk. Eit mindretal i komiteen vil gjera overgangsordninga endå meir fleksibel og valfri, men fleirtalet landa på å setja grensa på 50 år.

Eg vil takka komiteen for samarbeidet rundt arbeidet med ny pensjonsordning for arbeidstakarar til sjøs.

Lise Christoffersen (A) [10:44:11]: Først takk til saksordføreren for å ha redegjort greit for saken, som er overmoden. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersida var tydelig på det da komiteen holdt høring. For arbeidstakersida handler det først og fremst om å få en pensjonsordning som oppleves som rettferdig. Sånn er det ikke i dag.

Som saksordføreren sa, er minstekravet til fartstid for å få pensjon hele 12,5 år, og det har ført til at mange ikke har fått pensjon selv om både arbeidstaker og arbeidsgiver har betalt inn til ordningen. Kravet til 12,5 års opptjening kombinert med kravet om 10 års fartstid etter fylte 40 år har gjort at det bare er 25 pst. av dem som betaler inn til ordningen, som ved pensjonsalder er kvalifisert til å motta pensjon.

Skal pensjonsordninger oppleves som rettferdige, krever det at det er et visst samsvar mellom det man betaler inn, og det man får ut. Nå rettes denne urettferdigheten opp ved at minstekravet til opptjeningstid reduseres til tre år. Det er alle partiene enige om.

Men det er et par andre urettferdigheter som kan oppleves vel så store, som fortsatt vil bestå med regjeringa og stortingsflertallets forslag. Den første og viktigste gjelder selve opptjeningen. Som det framkom på høringen, foreslår regjeringa en opptjeningsprosent på 6,3 pst. av inntekt opp til 12G. 12G utgjør nå ca. 1,2 mill. kr. Det er et lønnsnivå langt over det som er vanlig for sjøfolk, og en slik innretning vil favorisere de høytlønte. Norsk Sjømannsforbund viser i sin høringsuttalelse til at hovedtyngden av sjøfolk har en lønn mellom 6G og 8G. For underordnede ligger nivået et sted mellom 4G og 7G, mens veldig få har en lønn som overstiger 10G. De ansattes organisasjoner ønsker derfor økt opptjeningsprosent og lavere tak, på henholdsvis 7,5 pst. og 7,1G. Arbeiderpartiet er enig i at det gir ordningen en bedre og mer rettferdig omfordelingsprofil, og støtter det forslaget.

Den siste urettferdigheten gjelder dem som er medlemmer i ordningen og er 50 år eller eldre når ny ordning trer i kraft. Her foreslår regjeringa at de skal fortsette å følge dagens regelverk, men det kan gi noen helt urimelige utslag. Dette er personer som kan ha mange år igjen i yrkeslivet, men stenges altså ute fra den nye pensjonsordningen. Noen av dem kan på grunn av kort fartstid faktisk oppleve at nyansatte på samme alder kan få en langt bedre pensjon enn dem. Denne urettferdigheten lar seg enkelt rette opp ved at de som er 50 år eller eldre, kan velge om de vil følge gammel eller ny ordning.

Jeg tar opp de forslagene som Arbeiderpartiet står inne i.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:47:33]: Departementets forslag bygger på NOU 2014: 17, Pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. Det som skjedde da, var at de tre sjømannsorganisasjonene – Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund og Det norske maskinistforbund – gikk inn for et mindretallsforslag med en høyere opptjeningsprosent og et lavere tak, som Lise Christoffersen har begrunnet på en god måte. Opptjeningsprosenten som Senterpartiet støtter, og som er lik det Arbeiderpartiet går inn for, er høyere – ikke 6,3 pst., som regjeringa og flertallet foreslår, men 7,5 pst. – men en har samtidig et lavere tak, fra 12G til 7,1G. Vi vet at 1G er om lag 100 000 kr, slik at 12G, som representanten Lise Christoffersen sa, vil innebære 1,2 mill. kr. Det er svært få som kommer borti det høye nivået.

Når de tre organisasjonene gikk inn for det forslaget, som Senterpartiet støtter, var deres argumentasjon at det ville gi en større omfordeling, være mer rettferdig og bli lettere akseptert av hovedtyngden av dem som arbeider til sjøs. Det er for Senterpartiet avgjørende og viktige argumenter, som vi slutter oss til. Derfor slutter vi oss til mindretallet og har merknader og forslag sammen med Arbeiderpartiet og SV i saken.

Vi er også enig i at en må kunne velge gammel ordning. Vi har derfor, sammen med de samme partiene, forslag om at § 30 i loven skal lyde:

«Arbeidstakere som på tidspunktet for ikrafttredelse av kapitlet har fylt 50 år, kan velge om de vil fortsette opptjening etter reglene i kapittel III eller kapittel X.»

Solfrid Lerbrekk (SV) [10:49:39]: Eg skal ikkje bruka særleg lang tid på å gjera greie for opposisjonens syn, som me i SV står inne i i denne saka. Det er veldig klart gjort greie for både i merknader og av tidlegare talarar. Eg vil berre kommentera at det òg er barnetillegg i den gamle pensjonsordninga, som er teke vekk. Det er ikkje særleg omtalt. Det er ikkje noko SV er for, men me har valt å setja våre krefter inn på det forslaget som føreligg i saka, for det er viktigare. Men me hadde ikkje gjort alt det resterande på same måten sjølve.

Statsråd Anniken Hauglie [10:50:45]: I proposisjonen som behandles i dag, legger regjeringen fram forslag til endringer i lov om pensjonstrygd for sjømenn.

Pensjonstrygden for sjømenn er en pliktig pensjonsordning for arbeidstakere om bord på norske skip. Det finansieres løpende av arbeidstakerne og arbeidsgiverne, og ordningen har en statlig garanti. Loven ble vedtatt i 1948 og har senere vært endret flere ganger.

I forbindelse med pensjonsreformen for ti år siden ble det varslet at det var nødvendig å se nærmere på lov om pensjonstrygd for sjømenn. Ved kgl.res. av 19. april 2013 ble det nedsatt et utvalg som avga innstilling NOU 2014: 17, ny pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs.

Forslaget i proposisjonen bygger på sjømannspensjonsutvalgets innstilling. Det gir en modernisert og forenklet pensjonsordning, godt tilpasset pensjonsreformen og tjenestepensjonsordningene i privat sektor. Forslaget er beregnet til å være kostnadsnøytralt for partene i ordningen samlet sett og vil ikke innebære økte utgifter for staten. Statsgarantien videreføres.

Sjømannspensjonstrygden legges nå om fra å være en kvalifikasjons- og tidligpensjonsordning i perioden mellom 60 og 67 år til en tilleggspensjonsordning i et visst antall år. Mange av dagens kvalifikasjonskrav endres og sikrer at en vesentlig større andel av medlemmene får rett til pensjon. I dag har 75 pst. av alle som betaler premie, ikke rett til pensjon. Opptjeningstiden for rett til pensjon reduseres fra dagens 12,5 år til 3 år.

Ny ordning innebærer en årlig opptjening, alleårsmodell, til en pensjonsbeholdning med en opptjeningssats i prosent av egen inntekt opp til et tak på 12G. Dette er i tråd med øvrige offentlige og private tjenestepensjonsordninger.

Uttaksreglene bygger på nøytrale prinsipper, dvs. at pensjonsbeholdningen legges til grunn for beregning av årlig pensjon uansett uttakstidspunkt. Pensjonen avkortes mot uføretrygd og arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Det er ingen samordning med andre ytelser.

Finansieringsmodellen videreføres, dvs. at pensjonsutgiftene finansieres løpende. Overskudd legges til et reguleringsfond, og underskudd dekkes av fondet. Arbeidstakers pensjonsavgift beregnes av inntekt opp til 12G. Arbeidsgivers pensjonsavgift beregnes av all inntekt arbeidstaker har, som i dag.

Ny ordning vil gjelde for dem som tilsettes etter at loven er trådt i kraft, og for dem som på det tidspunktet ikke har fylt 50 år. Arbeidstakere som på ikrafttredelsestidspunktet har fylt 50 år, fortsetter på dagens ordning.

Forslaget gir sterkere arbeidsinsentiver og legger til rette for bedre mobilitet mellom sjøfartsnæringen og andre næringer. Den nye ordningen gir pensjonsmessig uttelling for alle år arbeidstakeren står i arbeid, også etter første mulige alder for uttak av pensjon.