Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikkordskifte
med inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Anniken Huitfeldt (A) [16:55:07 ] (komiteens leder og ordfører
for saken): Sammen med et bredt flertall i komiteen deler Arbeiderpartiet
den sikkerhetspolitiske analysen i Forsvarsdepartementets forslag
til langtidsplan. Planen gir en nøktern gjennomgang av vår sårbarhet,
hvordan stormaktsrivalisering og stormaktenes økte skepsis til et
forpliktende internasjonalt samarbeid er en ulempe for Norge.
Vi vil ikke bidra
til økt spenning i våre nærområder. Vi skal opptre forutsigbart.
Men vi skal selvfølgelig håndheve vår suverenitet i norske områder.
Vi er helt avhengig av NATO hvis det skulle komme et stort angrep,
men vi bidrar til lavspenning når vi selv vokter våre områder i
det daglige og ikke er avhengige av våre allierte.
Det er ikke den
sikkerhetspolitiske analysen som gjør at vi ønsker et nytt framlegg
til forsvarsplan til høsten. Svakheten med regjeringas forslag er
at denne planen skiller seg markant fra langtidsplanene som har blitt
lagt fram for Stortinget de siste 20 årene. Forslaget er gjennomgående
uforpliktende, knapt noen tids- og tallfesting. Det minner mer om
en stortingsmelding enn en proposisjon. Her er det faktisk ingen
vedtaksforslag av betydning.
Forsvarsministeren
har uten forhåndskonsultasjon lagt fram det han omtaler som en 8-årsplan,
selv om det flere steder i dokumentet vises til planperioden 2021–2025.
Langtidsplanene har alltid hatt et 20-års perspektiv med en operativ
del på 4 år. Flertallets begrunnelse for tilbakesending og mandat
for en ny proposisjon er oppsummert i noen kortfattete punkter.
I disse står det bl.a. at vi er skuffet over at vi ser en langtidsplan
hvor forsvarsministeren ikke har maktet å legge fram en fartøystruktur
for Sjøforsvaret. Det er den typen beslutninger vi har langtidsplaner
til for. Vi har visst i årevis at dagens fartøy vil bli gamle samtidig,
og det er halvannet år siden fregattforliset. Likevel får vi en
ufullstendig plan til behandling, og det minner dessverre om regjeringas utsettelse
av Hæren og Heimevernet i forrige langtidsplan. Nå innser vi at
en fullverdig utredning av fartøystruktur ikke lar seg gjøre i løpet
av noen korte sommermåneder, men vi trenger i det minste tilstrekkelig klarhet
til at Stortinget kan fatte informerte beslutninger om eventuell
framskynding av noen anskaffelser i Sjøforsvaret.
Regjeringa skylder
Forsvaret å være ærlig – i det minste mer konkret – om hvor i Forsvaret
regjeringa mener det er mulig å effektivisere 2 mrd. kr. Dette skal
da komme på toppen av den såkalte avbyråkratiseringen og effektiviseringen.
Dette må vi få konkrete forslag til. I tillegg må de økonomiske
konsekvensene av koronapandemien tas høyde for, bl.a. ved endringer
i kronekursen. Forsvarets valutaeksponering er allerede stor og
vil vokse i årene framover. Ansvarlig økonomistyring forutsetter
at disse regnestykkene gjennomføres på nytt, og at planen justeres
dersom det er nødvendig.
Jeg tror det
fremdeles er mulig å finne brede flertall i Stortinget om forsvarspolitikken.
Vi har alle et ansvar for å opptre ansvarlig og søke enighet når
det er mulig. Men da må Stortinget inviteres til å fatte reelle
beslutninger, ikke til å slutte seg til en løypemelding som overfører
alt ansvar for oppfølging til regjeringa selv. Bred enighet om en
uforpliktende plan der vi egentlig ikke bestemmer noen ting, har
veldig liten verdi. På 1990-tallet hadde vi mindre konkrete langtidsplaner.
De ble konkretisert så mye på Stortinget at en del ukloke beslutninger
ble tatt. Jeg har så pass stor tiltro til embetsverket i Forsvarsdepartementet
at jeg tror en konkretisering av innkjøp og investeringer best gjøres
gjennom utredning i departementet.
Jeg ser fram
til en ny gjennomgang til høsten. Forsvarsdepartementet trenger
ikke å skrive om alt. Det store flertallet er enig om den sikkerhetspolitiske
analysen. Det er en styrke for et land som Norge. Når det gjelder tidsplanen,
får vi helt nøyaktig den samme tidsplanen som regjeringa la opp
til for fire år siden under tidligere forsvarsminister Ine Eriksen
Søreide.
Hårek Elvenes (H) [17:00:11 ] : Allerede før blekket var tørt
i denne langtidsplanen, rykket Senterpartiet ut og sa at planen
skulle sendes tilbake. Problemet er at det er ikke samsvar mellom
den kritikken som opposisjonen har framført mot denne planen i opinionen,
og de merknader som opposisjonen fører i pennen i komitébehandlingen.
Der brukes det begrep som «avklares», «tallfesting» og «konkretisere».
Dette er forhold man kunne ha avklart gjennom en normal saksgang
mellom komité og departement, slik som i alle andre saker. Men i
denne saken var det ingen vilje til å jobbe på den måten. Planen
skulle liksom sendes tilbake.
Vi står overfor
en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon: stormaktsrivalisering
i våre nærområder, Russland, som har modernisert sine konvensjonelle
våpen og atomvåpen i stor stil, og hybride trusler, cyberkrig og
politisk krigføring mot Vesten. Dette er også Norge utsatt for.
Nå er det tid for å stå sammen – det er ikke tid for å så splid
om de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk.
Denne planen burde absolutt ha blitt behandlet nå i vår.
Det er rettet
en kritikk mot at første perioden i planen går over åtte år. Det
er en god begrunnelse for å se første periode over åtte år. Planlegging,
gjennomføring og implementering av store anskaffelser tar lang tid,
fra man har besluttet det, til det er implementert og til man ser
at det er manifestert i økt operativ evne. Ta eksempelvis ubåter:
en anskaffelse til 44 mrd. kr, fire nye ubåter, der utbetalingen
begynner allerede i 2021, og anskaffelsene ikke vil være fullført
før på begynnelsen av 2030-tallet. Beslutninger tatt i én periode
gir operativ effekt i periodene 2 og 3 etterpå, og likviditeten
det samme. Således er det gode likviditetsmessige og operative begrunnelser
for å se en plan over et lengre tidsperspektiv enn fire år.
Så tror jeg det
er noen fakta i denne planen, eller i hvert fall i svarene som er
kommet fra departementet, som muligens har gått opposisjonen hus
forbi. I perioden 2020–2028 skal det gjøres materiellinvesteringer
for 190 mrd. kr, og investeringene for 45 pst. av de 190 mrd. kr
skjer allerede i den første fireårsperioden. Slikt gir operativ
evne. Beslutningen er tatt i forrige periode, men nå kommer utbetalingen,
og nå kommer økt kampkraft. Derfor blir det svært perspektivløst
bare å isolere forsvarsplanleggingen til de neste fire år.
Så legger jeg
merke til at opposisjonen er enige om å sende planen tilbake, men
de er altså ikke enige når det gjelder den sikkerhetspolitiske analysen.
Her går SV sin egen vei, for så vidt ikke uventet når man vet hva
SV har stått for historisk i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Men
hvordan skal man bli enige om hvordan dette forsvaret skal dimensjoneres,
når man ikke er enige om den dimensjonerende trussel? Dette peker
også i retning av at opposisjonen nå farer med mer spill enn realiteter.
Til slutt: Det
som er interessant, er at svært mange av de strukturtiltakene som
forsvarssjefen har anbefalt gjennomført i den første fireårsperioden,
faktisk gjennomføres i den første fireårsperioden gjennom den langtidsplanen
som er lagt fram, f.eks. anskaffelse av nye helikoptre til spesialstyrkene,
en ny kampskvadron og å påbegynne anskaffelsen av stridsvogner.
Denne planen
er selvfølgelig ikke perfekt, som ingen plan er, men den er et meget
godt grunnlag for å kunne ha satt seg sammen og forbedret planen.
Det var Høyre rede til, og Høyre er rede til å inngå et bredt forsvarspolitisk
kompromiss når den tid kommer. Problemet er at vi har mistet tre–fire
måneder helt unødvendig.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:05:09 ] : Det kunne vært
interessant å kjøre en ny polemikk med Hårek Elvenes her, men «evig
og tro til Dovre faller». Nå har Dovre falt, og nå må man gjøre
en ny jobb, altså starte der istedenfor å starte med hvordan det
var for noen måneder siden.
«For alt vi har.
Og alt vi er.» er et genialt slagord som vi bør reflektere over.
Én ting er å forsvare det materielle, noe helt annet er å forsvare
og forstå verdien av det vi er – stikkord som fellesskap, tillit,
samhold, uenighet innenfor demokratiets rammer.
Den fremlagte
langtidsplanen har druknet i kampen mot koronaviruset. Storting
og regjering har besluttet å bruke to–tre hundre milliarder kroner
på å bekjempe en usynlig fiende. Samtidig har man ikke evnet å bruke
noen få ekstra milliarder for å trygge landet mot potensielt høyst
synlige fiender. Det er øyeblikkets prioritering. Det er ikke hva
Forsvaret dreier seg om. Forsvaret trenger langsiktighet, forutsigbarhet
og rammer som gjør det mulig å levere forsvarsevne.
De siste tre
månedene har regjeringen lansert en rekke ekstremt dyre tiltak for
å kompensere for at bedrifter og ansatte ikke får anledning til
å opprettholde driften. Man har betalt arbeidstakere for ikke å
skape verdier. Gjennom langtidsplanen hadde man en unik mulighet
til å gjenskape vekst i norsk næringsliv. Man kunne ha styrket teknologisk
utvikling i store, ledende forsvarsbedrifter. Da ville man som en
konsekvens styrket mer enn 200 underleverandører, fått permitterte
tilbake i jobb og samtidig styrket Forsvaret betydelig, og ikke
minst hadde man gitt forsvarssjefen den autoriteten og respekten
han fortjener.
Forsvarssjefen
presenterte i FMR det som er nødvendig for å opprettholde et troverdig
forsvar. Da virker det svært amatørmessig og til dels nedlatende
at regjeringen setter forsvarssjefen i skammekroken og definerer
sitt eget forsvarsbehov uten å skule til forsvarssjefens arbeid.
Å sørge for rikets
og borgernes sikkerhet er statens fremste oppgave. Utgangspunktet
for ethvert statsbudsjett bør være at forsvaret av landet får det
materiellet og det mannskapet det trenger for å gjøre jobben. Norge skal
være en troverdig alliert i NATO, og Norge skal kunne møte på ministermøte
i Brussel med hevet hode og vite at vi leverer på det vi har forpliktet
oss til. Dette må komme tydelig frem i alt vi foretar oss i forsvarspolitikken.
Forsvaret skal være troverdig og effektivt med hensyn til det til
enhver tid gjeldende trusselbildet.
Bortsett fra
de mange referansene til jordklodens snarlige klimatiske undergang,
bygger langtidsplanen på troverdige sikkerhetspolitiske vurderinger,
men nettopp derfor blir tiltakenes utilstrekkelighet tydeligere.
Selvsagt vil det være slik at de som på ulikt vis har interesser
i Forsvaret, vil være skeptisk til enhver langtidsplan, men denne
gang var reaksjonen sterkere enn noen gang tidligere. Det skyldes
at avgjørelser skyves frem i tid til en tid der en fremtidig regjering
må ta konsekvensene og kostnadene. Det er sikkert klokt å etablere
en fartøystruktur, men det blir for enkelt å skyve strategisk viktige
fartøybeslutninger til 2024. Det gjelder eksempelvis korvetter,
operativ kompensasjon for tapet av KNM Helge Ingstad og igangsetting
av multirolleprosjektet Vanguard. Hæren må styrkes i nord, og det
er behov for flere mannskaper i strukturen i både Troms og Finnmark.
Cyberforsvaret må styrkes. Dette er et område hvor utfordringene
vokser, og det vil være viktig å være i forkant av truslene. Det
er viktig å se på beredskapslagre og bygge opp disse, og at det
ses i en totalforsvarssammenheng. Samkjøring med samfunnssikkerhetsmeldingen
vil være naturlig.
Slik langtidsplanen
ble presentert, vil det være naturlig at Stortinget mottar en sjøfartsutredning
sett opp mot langtidsplanen, slik at det ligger en felles plan og strategi
bak utviklingen av Forsvaret, inkludert Sjøforsvaret. Det er liten
tvil om at det var uheldig å behandle landmakten separat i egen
sak, slik det var gjort i forbindelse med forrige langtidsplan.
Stortinget trenger
også å få presentert en konkret økonomisk forpliktelse og plan,
noe som vil gjøre det mulig for Stortinget å kontrollere om vedtak
følges opp. Det er underlig at statsråden ikke er mer presis når
det gjelder økonomi og aktivitetsbeskrivelse i de kommende fire
årene, særlig fordi det fremheves at aktiviteten og økonomien ble
vedtatt i forrige langtidsplan. Da burde det være svært enkelt å
vise til de planene som allerede er etablert og vedtatt internt
i Forsvarsdepartementet og Forsvaret.
Jeg må legge
til: Jeg håper Stortinget og alle partiene her nå kan sette seg
ned og få et forsvar som vi alle kan være stolte av og tro på fremover,
som også Anniken Huitfeldt var inne på. Hvis man fortsetter å ta
denne kampen en gang til, kommer vi ingen steds hen. Jeg håper det
er det som er målet. Vi ser alle at dette kommer til å bli veldig,
veldig dyrt, ikke minst er dollarkursen særdeles høy. Det er mye
usikkerhet i USA, og mange faktorer spiller inn i fire år fremover,
som sikkert også går åtte år fremover i tid, men det er viktig at
vi nå forstår alvoret, at vi slutter å peke på hverandre, og at
vi går sammen om å skape det beste Forsvaret.
Liv Signe Navarsete (Sp) [17:10:17 ] : Me er i dag vitne til
ei handling som skjer svært sjeldan i Utanriks- og forsvarskomiteen
og i denne salen. Stortinget sender ein stortingsproposisjon i retur
til regjeringa – om-att-lekse. Kvifor? Har regjeringa ikkje forstått
den sikkerheitspolitiske situasjonen landet vårt er oppe i? Det
er ikkje problemet.
Regjeringa peiker
i den fyrste delen av langtidsplanen for Forsvaret på ei svært negativ
utvikling i den tryggleikspolitiske situasjonen i verda og i våre
nærområde. Dei viser til ei tydeleg forverring samanlikna med 2016,
då den førre langtidsplanen vart lagd fram. Auka stormaktsrivalisering,
press mot den regelbaserte verdsordenen, eit meir komplekst trusselbilete
og hurtig teknologisk utvikling er faktorar som påverkar tryggleiken til
Noreg i negativ lei. Det er ei grundig og nøktern framstilling som
me stiller oss bak.
Problemet med
den framlagde langtidsplanen er at denne røyndomen, med dei utfordringane
han skaper, ikkje får noko svar i langtidsplanen regjeringa har
for det norske forsvaret, spesielt ikkje om kva ein har tenkt å
gjere konkret dei fyrste fire åra, som er den forpliktande delen
av planen. Regjeringa skyver nesten alt av kostnader, val og oppbygging
føre seg.
Langtidsplanen
har vore ein langtidsplan, men med konkrete vedtak for fire år om
gongen, til liks med Nasjonal transportplan. Det har sikra at sitjande
regjeringar, som har gått til val på den planen, har teke ansvar for
å sikre satsingar på si vakt. Det har vore forpliktande og har –
i alle fall til ei viss grad – ført til at ein ikkje kan skyve alle
naudsynte investeringar og kostnader ut i tid. Regjeringa legg no
opp til eit åtteårsløp, der nær all kapasitetsauke kjem etter fire
år.
Ein risikerer
òg at neste langtidsplan, som vert lagd fram i 2024, skal fylgje
same stil, og då vert dette ei oppskrift på korleis ein kan skyve
ei heilt nødvendig opprusting av Forsvaret føre seg i åra framover.
Forholdet mellom tryggleikssituasjonen i dag og tiltaka som er sette
inn for å møte han, vil vere i ubalanse i mange år viss ein stadig
skal setje inn tiltak som kjem åtte år på etterskot.
Representanten
Hårek Elvenes starta innlegget sitt med breisida mot Senterpartiet.
Eg kan forsikre at me i Senterpartiet las planen veldig nøye før
me kom til den slutninga at denne planen ikkje var noko Stortinget kunne
vedta så lenge me ikkje veit kva me vedtek. Viss me hadde vedteke
denne planen, hadde me ikkje visst noko om kva som eigentleg skulle
skje dei fyrste fire åra. Det er ikkje mogleg. Me har stilt over
80 spørsmål til departementet, og svara kunne ha vore gitt ut i
en liten pamflett. Det kunne faktisk vere ganske interessant å studere
for dei som vil sjå korleis ein kan svare utan å svare på spørsmål.
Representanten Hårek Elvenes skulle kanskje ha vore litt meir audmjuk.
Det kunne ha vore på sin plass, for det at Stortinget sender attende
langtidsplanen for Forsvaret til regjeringa, er eigentleg eit mageplask.
Då er dette kanskje ikkje dagen for å vere for mykje i angrepsposisjon
viss ein skal få til noko seinare.
Det er talande
at som svar på eit av spørsmåla Stortinget har stilt, fekk me ein
tabell. Spørsmålet gjekk på kva nivået ville vere på forsvarsbudsjettet
i 2024 og 2028. For 2024 var det ei tom kolonne, med unntak av 1,9 mrd. kr
i effektivisering. Og så seier representanten Hårek Elvenes at me
har fått gode svar, og at her kunne ein berre stille spørsmål. Jammen
har me stilt spørsmål, men neimen om me har fått svar.
Senterpartiet
tok, og tek, den forverra tryggleikssituasjonen på alvor då me tok
til orde for å sende planen attende til regjeringa. Me meiner det
er viktig at me får på plass konkrete forsterkingar og reelle satsingar
i komande fireårsperiode. Me har ikkje råd til å utsetje styrkinga av
Forsvaret til etter 2024. Me må vete kvar Forsvaret skal effektivisere,
me må vete kva konsekvensar koronaepidemien kan få, me må vete –
mykje raskare enn regjeringa har lagt opp til – korleis Sjøforsvaret
skal styrkjast, og me må vete at me får meir personell inn i Forsvaret
– ikkje etter 2024, men faktisk no, når det trengst så sårt.
Dette er ikkje
eit vedtak Stortinget gjer i blinde. Dette er etter nøye vurdering,
og me håper at me får eit meir konkret svar når me får planen tilbake
til hausten.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [17:15:38 ] : Stortingets behandling
av langtidsplanen for forsvarssektoren er en viktig sak. Forsvaret
skal forsvare freden, landets selvstendighet og vår frihet. Det
er en av statens sentrale oppgaver.
Forsvaret bygges
ikke over en fireårsperiode, og den sikkerhetspolitiske situasjonen
kan endres. Det så vi tegn til ved behandlingen av inneværende langtidsplan for
fire år siden, og det har vi fått bekreftet siden.
Proposisjonens
beskrivelse av de utfordringer som følger av endringer i sikkerhetssituasjonen
og teknologiutviklingen, er god. Alle unntatt SV legger den til grunn.
Opposisjonspartiene i komiteen, fra SV til Fremskrittspartiet, har
imidlertid funnet sammen på åtte punkter som de ønsker å få klargjort.
Selv om disse partiene nok har et ulikt syn på utviklingen av Forsvaret,
går de i innstillingen sammen om et forslag om å sende proposisjonen
tilbake til regjeringen, og ber om at en ny proposisjon oversendes
Stortinget snarest og senest innen 15. oktober i år.
Fra Kristelig
Folkepartis side mener vi, enten vi sitter i regjering eller ikke,
at det er viktig at Stortinget får tilstrekkelig informasjon og
et fullgodt beslutningsgrunnlag, men denne gangen har vi for det
aller meste av det som tas opp i de åtte punktene, allerede mottatt utdypende
informasjon om fra Forsvarsdepartementet, i beskrivelsen av alle
de spørsmål som er sendt komiteen.
Etter vårt syn
er det nødvendig med en rask behandling av langtidsplanen for forsvarssektoren,
slik at planen kan implementeres som forutsatt, fra 2021. Både regjeringen
og Forsvaret trenger avklaring for å kunne planlegge virksomheten
de første årene av den nye fireårsperioden og kunne foreslås i statsbudsjettet
for 2021. Jeg har også notert meg at påtroppende forsvarssjef, som
tiltrer i august, i Forsvarets forum har understreket betydningen
av å unngå unødvendig forsinkelse. Etter vårt syn kan dette gjøres
på en god måte i en rask tilleggsproposisjon, slik at Stortinget
og komiteen raskt kan komme på sporet, forhandle fram en innstilling som
forhåpentligvis får bred tilslutning, og gjøre de nødvendige vedtak
om ny langtidsplan for forsvarssektoren.
Når jeg hører
på argumentene for det som blir etterlyst, er jeg sikker på at det
er relevante ting som kunne kommet fram i en forhandling, slik at
man kunne blitt enige og kunne holdt tempoplanen. To av de åtte
punktene det ønskes mer informasjon om, er knyttet til koronapandemien
og dens økonomiske konsekvenser, bl.a. for valutakursene og øvrige
konsekvenser den vil ha for Forsvaret selv og Forsvarets bistand
til øvrig samfunnsberedskap. Dette er viktige problemstillinger
som har kommet til de siste månedene, og som Forsvarsdepartementet
allerede har belyst i sine svar til Stortinget. Det er helt naturlig
at de blir behandlet grundig av Stortinget. Opposisjonspartiene
påtar seg et stort ansvar ved å utsette langtidsplanen.
Vi ser også fram
til at regjeringens planlagte melding om samfunnssikkerhet kommer
til behandling. Den skulle ha vært lagt fram i vår, men på grunn
av koronaepidemien er Justisdepartementet av forståelige grunner
blitt forsinket. Statens sikkerhet og samfunnssikkerhet glir i økende
grad over i hverandre, og vi må se helhetsbildet for å ivareta vår
sikkerhet.
Å bygge og vedlikeholde
et troverdig moderne forsvar er en langsiktig oppgave. Derfor er
vi fra Kristelig Folkepartis side glad for at vi gjennom implementeringen
av inneværende langtidsplan har styrket Forsvaret de siste fire
år. Den styrkingen må fortsette i de kommende fireårsperioder. Langtidsplanen
for de neste fire år vil derfor bli preget av rekordstore materielle
investeringer. Det er nødvendig, og det er bra. Vi må sørge for den
rette balansen med tanke på driftsmidler og styrking av personellsiden.
Maksimal forsvarsevne får vi bare ved en god balanse mellom Forsvarets
oppgaver, struktur og økonomi, og det mener Kristelig Folkeparti vi
har fått tilstrekkelige opplysninger om, og videre forhandlinger
istedenfor en utsettelse hadde vært mulig. Kristelig Folkeparti
mener at en utsettelse av langtidsplanen er uønsket og ikke tjener
saken – og kan heller ikke se at det tjener Forsvaret, slik situasjonen
er nå.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:20:19 ] : Regjeringen la den
17. april fram ny langtidsplan for forsvarssektoren for Stortinget:
Vilje til beredskap – evne til forsvar. Den beskriver et alvorlig
utfordringsbilde for Norge, og den nødvendige styrkingen burde vi
ha debattert nå i vårsesjonen. I stedet har Stortinget i den innstillingen
vi debatterer i dag, bedt om en ny plan i oktober.
Jeg har svart
Stortinget på 133 skriftlige spørsmål i to runder. Det er gjennomført
en høring, hvor jeg har redegjort ytterligere og detaljert for planens
innhold, og der både jeg og forsvarssjefen har svart på ytterligere spørsmål.
Likevel valgte altså Stortinget å gjøre det de kaller å sende planen
tilbake. Det er overhodet ikke det landet trenger nå. Vi trenger
reelle forhandlinger om prioriteringer, reelle forhandlinger om
politikk – det er vår oppgave som politikere.
Aktørene som
påvirker norsk sikkerhet, har blitt flere. Midlene som kan brukes
for å true og ramme Norge, har også blitt flere. Statlige og ikke-statlige
aktører tar i bruk metoder som er mer sammensatt. Risikovilligheten
hos dem som vil ramme oss, er høyere. Vår sårbarhet har økt, og
skillet mellom stats- og samfunnssikkerhet blir stadig mindre tydelig.
Vi må leve med å planlegge for usikkerhet og uro i lang tid framover.
Koronakrisa er
et skremmende og godt eksempel på uforutsigbare hendelser som treffer
bredere og med større konsekvenser for vår trygghet enn de fleste
av oss noen gang har opplevd. Dette er ikke tidspunktet for å utsette
beslutninger. Om vi ikke viser at vi tar forsvar og sikkerhet på
alvor, risikerer vi ikke bare tap av sikkerhetspolitisk innflytelse,
men også et innskrenket handlingsrom på andre politikkområder.
Denne erkjennelsen
veier tungt hos regjeringen når vi i en presset tid for norsk økonomi,
fortsatt prioriterer Forsvaret. Derfor investerer vi i kapasiteter
og plattformer som styrker vår evne til å etablere situasjonsforståelse,
følge og forstå sikkerhetssituasjonen i våre nærområder. Derfor
viderefører vi et breddeforsvar som har relevante og slagkraftige
kapasiteter for innsats i alle domener – på land, på og under sjøen,
i lufta og i det digitale rom. Forsvaret skal ha tilstrekkelig med
beredskap til å løse de daglige utfordringene, til å håndtere kriser,
og når det kreves til å løse krigsoppdrag. Utviklingen av forsvarssektoren
er balansert for å håndtere oppgaver nasjonalt og internasjonalt
– i fred, krise og krig. Vår sikkerhet og velferd avhenger av mer
enn oss selv, og forsvaret av Norge avhenger av mer enn Forsvaret
– av hele samfunnets samlede innsats. Vi kan ikke konstruere kunstige
valgsituasjoner mellom hjemme eller ute, løse oppgaver nasjonalt
eller i en alliert ramme, eller vektlegge ett scenario foran et
annet. Et mer komplekst trusselbilde forsterker behovet for et tett
sivil-militært samarbeid.
Dette forslaget
til langtidsplan har tatt dette på stort alvor. Det er samarbeidet
tett med sivil side i arbeidet med den kommende samfunnssikkerhetsmeldingen. Det
bygger på avklarte grenser for roller og ansvar mellom sivile og
militære aktører. Vi må være i forkant av et langt mer sammensatt
trusselbilde for bl.a. å bedre Forsvarets evne innenfor cyber, strategisk
kommunikasjon og situasjonsforståelse. Tiltakene i denne planen
er det riktige utgangspunktet.
Ivaretakelsen
av samfunnssikkerhet er primært et sivilt ansvar, mens Forsvaret
er en viktig bistandsressurs. For Forsvaret har det vært høyt prioritert
å opprettholde den operative evnen under koronakrisa. Forsvaret
har også bistått politi og helsevesen med vesentlige bidrag, bl.a.
til grensekontroll og flere infrastrukturtiltak på sykehus.
Vi har startet
en evaluering av hvordan koronakrisa har vært håndtert i forsvarssektoren.
Evalueringsarbeidet vil ses i sammenheng med gjennomgangen av alle sider
av krisa for hele samfunnet.
Den nye langtidsplanen,
som tidligere langtidsplaner, gir en beskrivelse av og vil være
førende for utviklingen av forsvarssektoren på kort, middels og
lang sikt. At regjeringen i denne planen er tydeligere om satsingen og
de økonomiske planrammene helt fram til 2028, er ikke et uttrykk
for et ønske om å skyve beslutningene inn i framtida – nei, snarere
tvert imot.
Forsvarssektoren
er en sektor som krever størst mulig grad av forutsigbarhet innenfor
det uforutsigbare. Utvikling av struktur og anskaffelse av både
materiell og infrastruktur krever tid, planlegging, gjennomføring
og implementering. Derfor er det sånn at forsvarsstrukturen vi har
i dag, er et resultat av viktige beslutninger tatt i tidligere langtidsplaner.
En ytterligere styrket forsvarsramme er helt nødvendig gitt de endringene
vi ser i sikkerhetssituasjonen.
Den nye langtidsplanen
legger opp til en gradvis opptrapping til å bruke 16,5 mrd. kr mer
på Forsvaret i 2028 enn i dag. La meg liste opp hva vi foreslår
for de første fire årene: Regjeringen vil snarlig igangsette arbeidet med
å velge ny fartøystruktur. Det handler om store investeringer for
kapasiteter som kommer rundt 2030, og om å vurdere hvilken ny teknologi
som i framtida vil gi best mulig operativ evne. Fundamentet for
dette solide grunnlagsarbeidet skal ferdigstilles. Vi oppgraderer
korvettene i Skjold-klassen. Vi levetidsforlenger Ula-klassens ubåter.
Vi har en ny innsatsskvadron til spesialstyrkene. Vi starter arbeidet
med å erstatte Bell 412 med ny kapasitet. Vi øker bemanningen med
flere spesialister og mannskaper, og flertallet av stillingene prioriteres mot
operativ evne.
Listen er ikke
utfyllende, men det er til dette opposisjonen sier: Det skjer ingenting.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anniken Huitfeldt (A) [17:25:44 ] : Nå sier forsvarsministeren
at opposisjonen er på grensen til det uansvarlige. Det er jo et
interessant utgangspunkt når man sitter i en mindretallsregjering
og skal forsøke å skape bred enighet i Stortinget for sin plan.
Men det flertallet på Stortinget nå gjør, er jo å legge opp til
nøyaktig samme tidsplan som tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide
gjorde. Hun la opp den høsten 2016, og den ble vedtatt. Når Stortinget
gjør det samme som tidligere forsvarsminister, mener da dagens forsvarsminister
at tidligere forsvarsminister var på grensen til det uansvarlige?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:26:23 ] : Det er på tredje
året jeg står her som forsvarsminister, og stort sett hele tiden
har jeg måttet ta imot kritikk fra opposisjonen for at landmaktproposisjonen
ble utsatt, man forlenget den forrige langtidsplanperioden, slik
at Stortinget ikke fikk mulighet til å gjøre gode vedtak. To ting: Den
ble utsatt, og det andre var at man ikke fikk sett ting i sammenheng.
Så registrerer jeg at Stortinget gjør et lignende vedtak nå. Jeg
mener det å snu denne langtidsplanen er på grensen til det uansvarlige.
Anniken Huitfeldt (A) [17:26:54 ] : Nå tror jeg forsvarsministeren
har misforstått noe grunnleggende, for vi vedtok langtidsplanen
for Forsvaret høsten 2016, og den ble framlagt sammen med statsbudsjettet.
Diskusjonen om landmaktplan, at man valgte å skyve Hæren ut i tid,
er en annen diskusjon. Det merkelige er jo at forsvarsministeren
gjør det samme med Sjøforsvaret her. Han sier her med brask og bram
at han skal gjennomføre en utredning, men poenget må jo være å se disse
sakene i sammenheng. Men når det gjelder langtidsplanen, er det
nøyaktig den samme tidsplanen som tidligere forsvarsminister la
opp til. Spørsmålet er igjen: Når Stortinget legger opp til den
samme tidsplanen som tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide,
mener forsvarsministeren at måten hun la fram og fikk behandlet
langtidsplanen i Stortinget på, var på grensen til det uansvarlige?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:27:48 ] : I innstillingen får
vi presentert syv, eller muligens åtte, elementer som en langtidsplan
bør være basert på. Det er elementer vi har besvart, en del av dem
i langtidsplanen, en del i den årlige behandlingen av saker fra
Forsvarsdepartementet til Stortinget. Ja, med det grunnlaget som
ligger i innstillingen her, mener jeg faktisk at det er uansvarlig
å sende planen tilbake. Det hadde vært fullt mulig å ha forhandlinger
på denne planen og fått et godt resultat.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:28:35 ] : Fra den ene uansvarlige
representanten til den andre. Forsvarsministeren synes det er uansvarlig
at stortingsrepresentantene vil vite hva de er med på å vedta. Jeg
synes egentlig det er et bevis på at vi er ansvarlige, og at vi
faktisk ønsker å se departementet og statsråden litt i kortene,
ønsker å se om de kan levere det de later som de skal levere.
Akkurat nå vet
jeg nesten ikke hva som står i denne langtidsplanen lenger. Det
er altså ingenting for fremtiden, det er ingenting som er konkret,
det er ingenting vi kan prøve statsråden på – for alt kommer i fremtiden.
Mitt spørsmål
skal gå på F-35 og de enormt økende kostnadene på de 52 flyene vi
skal anskaffe. Fremskrittspartiet er for disse flyene, bare for
å understreke det, men nå er valutakursen 30 pst. dyrere for amerikanske dollar,
og det utgjør ca. 13 mrd. kr fra 2012. Har departementet full kontroll
på dette, og har man «hedget» seg, slik at man har sikret seg når
det gjelder dollarkursen og kronekursen?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:29:38 ] : Det er et veldig
godt spørsmål som vi også har diskutert ganske mange ganger i denne
salen. Valutarapporteringer fra departementet til Stortinget skjer
hvert år i statsbudsjettet. Når det gjelder kampflyprogrammet, vet
vi at det på effektivisering er spart inn mellom 7 og 8 mrd. kr fordi
programmet leverer bedre enn utgangspunktet var i prognosene. Så
vet vi at valutakostnaden ligger på en prognose på 15 mrd. kr over.
Så her er det en differanse på rundt 8 mrd. kr med de prognosene
som ligger nå. Vi rapporterer hvert år i statsbudsjettet på hvordan stoda
er.
Ja – i den ordningen
for valutakontroll som ble vedtatt da man bestemte seg for å kjøpe
flyene, ligger det en mekanisme på at man følger det opp kontinuerlig.
Vi har også hatt en gjennomgang av den mekanismen, om den er god
nok, og konkludert med det i ettertid. Så ja, departementet har
kontroll på valutasituasjonen, selv om den er utfordrende.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:30:44 ] : Tyrkia har nå
blitt kastet ut av F-35-programmet, og de skulle vel ha 120 eller
130 fly, om jeg husker riktig. Det får jo konsekvenser for totaliteten
av antall fly som skal produseres. Jeg vil anta at også norsk forsvarsindustri
leverer komponenter til hele programmet, slik at de komponentene
som skulle leveres til Tyrkia, ikke kan bli levert, og da blir det
også dyrere enhetspriser for det som produseres rundt omkring.
Kan forsvarsministeren
fortelle meg hva som blir konsekvensen av at Tyrkia nå er ute av
programmet? Nå snakker jeg ikke politisk, nå snakker jeg rent operativt og
ikke minst materiellmessig.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:31:26 ] : Det er to ting. Når
det gjelder antall fly, er det også et mål å selge fly til andre
nasjoner, så man ser for seg i kampflyprogrammet at dette skal man
klare å dekke opp. Men det er en utfordrende situasjon med Tyrkia,
som også har en stor forsvarsindustri som leverer deler. Det søker man
nå å finne løsninger på, om noen andre nasjoner kan ta deler av
dette, og så tar Lockheed Martin ansvaret for en del av disse tingene.
Foreløpig har
man ingen prognoser som tilsier at det prismessig skal få så store
utslag, men det kan forsinkelsesmessig ha store utslag hvis vi må
finne andre produsenter av deler.
Liv Signe Navarsete (Sp) [17:32:20 ] : Det er veldig mange
spørsmål ein både burde og kunne ha stilt. No får me tid til å gjere
det framover, men eg vil knyte nokre spørsmål til personell i Forsvaret.
Det er ingen
tvil om, uansett kven ein snakkar med, at personell er kanskje den
største utfordringa, anten det gjeld Hæren og Heimevernet, Luftforsvaret
eller Sjøforsvaret. Berre på den nye flybasen på Evenes skal ein bemanne
opp til 550 personell. 14. januar i år var det 27, og den planlagde
auken i inneverande år var ca. 70. Basen skal vere i full drift
om ikkje så altfor lenge, men i langtidsplanen som var lagd fram,
var det av dei 2 500 som ein skulle auke personellet med, berre
500 før 2024. Då er spørsmålet: Er statsråden uroa over korleis
ein skal greie å bemanne opp i Forsvaret når ein ikkje skal ha fleire
nye stillingar enn det?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:33:31 ] : Evenes skal bemannes
opp med personell som kommer fra Bodø, og noe personell fra Ørland.
Til MPA kommer det personell fra Andenes, og så må man fylle opp
med ekstra personell etter det. Det er mange nøkler for personellforvaltningen
i Forsvaret.
Vi har akkurat
gjennomført en personellreform der vi har fått et spesialistkorps.
Det gjør at vi får lettere tilgang på personell, er ambisjonen.
Det gjør også at man regner med at man får lengre ståtid for personell.
Vi har også gjennomført en utdanningsreform som gjør at vi skal
samarbeide tettere med sivile institusjoner for utdanning, slik
at vi skal ha lettere tilgang på personell. Så registrerer jeg at
det er en debatt, også i Forsvaret, om det er tilstrekkelig med
den økningen vi har lagt inn i langtidsplanen. Det er gjort beregninger
som tilsier at det skal være mulig. Så er jo det å drifte et forsvar
dynamisk, der man må gjøre justeringer underveis. Det har man alltid
måttet gjøre. Derfor rapporterer vi i hvert statsbudsjett om stoda
i Forsvaret.
Liv Signe Navarsete (Sp) [17:34:41 ] : Med respekt å melde
– det er vel inga stor ueinigheit i Forsvaret same kva forsvarsgrein
ein er i kontakt med. Heller ikkje på høyringane som var her med
Forsvaret sine organisasjonar, var det nokon tvil om at det er ganske
kritisk. Det er også vanskeleg å få tak i personell, for dei finst rett
og slett ikkje. Det er ikkje nok teknisk personell. Det er ikkje
nok av dei som skal fly i Luftforsvaret, og det tek lang tid å utdanne
dei. Eg er forundra over at statsråden ikkje er meir uroa.
Eg vil likevel
følgje opp med eit anna spørsmål knytt til det som leiaren i komiteen
tok opp, om utsetjing. Ein brukte eit år på å utgreie landmakta,
men no skal ein bruke nesten fire år på å utgreie Sjøforsvaret.
Mykje grunnlagsmateriell ligg der, i forsvarssjefens fagmilitære råd
og i andre utgreiingar. Kvifor treng ein fire år på utgreie korleis
Sjøforsvaret skal verte i framtida?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:35:45 ] : Jeg er klar over
at det er mange som sier at det er utfordrende å få tak i folk i
Forsvaret. Det er en av grunnene til at vi har gjort de reformene
vi har gjort, personellreformen, utdanningsreformen. Så er det slik
at organisasjonene sier én ting, men jeg hører noe annet fra lederne.
Selv om de sier det er utfordrende, mener man at man skal klare det.
Landmakta var
viktig å utrede. Den gjorde bl.a. at vi konkluderte med at det stridsvognkonseptet
man var inne i, ikke ville gi oss den beskyttelsen og den ildkrafta som
personellet trengte i de stridsvognene. Vi måtte i stedet bestemme
oss for å kjøpe nye for å ha godt nok verktøy.
Når det kommer
til Sjøforsvaret og fartøystruktur, kan det godt hende at det kan
utredes fortere. Det er ikke jeg som har satt den delen. Jeg registrerer
at Sjef Sjøforsvaret mener man skal klare å levere et konsept i
løpet av mellom ni og tolv måneder, kunne beskrive hvordan det skal
være. Vel, da vil det være mulig å jobbe videre med det. Det er
ikke slik at ingen får lov til å si fartøystruktur i Sjøforsvaret
før i 2024. Da leser man den forsvarsplanen man er inne i, feil.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Bengt Fasteraune (Sp) [17:37:20 ] : En økt satsing på Forsvaret
er helt nødvendig. Forsvarssjefen brukte i sitt fagmilitære råd
som ble gitt til den nåværende langtidsplanen, begrepet en «nøktern»
forsvarsstruktur. I media ble dette omtalt som et minimumsforsvar.
I dag er realiteten at det minimumsforsvaret som da ble beskrevet,
ikke lenger er et minimum, det er for lite til at Forsvaret over
tid kan klare sine forpliktelser nasjonalt og internasjonalt. Det
er altså blodig alvor.
En statsråd må
gi visjoner og beskrive de lange linjene i det området han har ansvaret
for. Dette gjelder selvfølgelig også for Forsvaret. Man må sørge
for at de pengene som vi bevilger i denne sal, blir brukt til konkrete formål
som gir en god operativ kapasitet. Så får forsvarssjefen planlegge,
iverksette og kontrollere, og det tror jeg den nye forsvarssjefen
er særdeles god til.
Etter regjeringsskiftet
i 2013 ble det gjort store omprioriteringer, slik at penger som
var tildelt investeringer, ble brukt til drift og andre formål.
Hæren, som jeg kjenner best til, tapte altså 50 pst. av investeringskapitalen
i denne perioden.
Langtidsplanen
treffer godt på ett punkt, og det er at trusselbildet er vesentlig
mer alvorlig og annerledes enn det var ved utarbeidelsen av den
forrige planen.
En plan over
åtte år der de konkrete prosjektene kommer i siste periode, snur
en langsiktig strategi på hodet. Her vil avgjørende investeringer
komme lenge etter 2022. Vi gjør ikke de viktigste tingene først,
og det må være slik at de første delene av planene er forpliktende for
å få en reell prioriteringsdebatt her i Stortinget.
Manøverkonseptet
i Hæren uten moderne stridsvogner og helikopter med dertil egnet
støttestruktur er som Sjøforsvaret uten fregatter og Luftforsvaret
uten F-35. Det er en enkel logikk: Forsvaret skal kunne bekjempe
en trussel og manøvrere på lange avstander med maksimal beskyttelse
for eget personell samt raskt kunne forflytte styrkene. Det er grunnlaget
for ethvert manøverkonsept.
Investeringene
i kampkraft er forutsetninger for oppsetting, trening og øving av
resten av strukturen. Når det nå sås tvil om når og i ytterste konsekvens
hva slags kritisk kampkraft Norge skal ha, vil det kunne føre til
feil bruk av penger på alle plan. Jeg tror det er helt riktig at man
sender planen tilbake og gir forsvarsministeren en mulighet til
å kvittere ut de spørsmålene før debatten kommer i gang på høsten.
Ingjerd Schou (H) [17:40:44 ] : Jeg må si jeg er litt overrasket
og forundret over at lederen av komiteen faktisk ikke velger å sitte
i salen og følge debatten til saken er ferdig.
Jeg ser også
at det for egen del er vanskelig å lese hva opposisjonen egentlig
mener. De er enige om én ting, og det er at noen kapitler skal sendes
tilbake, og at noen kapitler er helt utmerket. Men der slutter enigheten.
Jeg vet heller
ikke hva man ønsker å oppnå. Jeg hører også at en av kollegaene
i komiteen sier at det er å sette forsvarssjefen i skammekroken
ikke å følge forsvarssjefens fagmilitære råd. Men det er vel ikke
slik at det fagmilitære rådet gir «carte blanche», og at man abdiserer
politisk.
Jeg hører også
representanter si at forsvarsministeren må ha misforstått den sikkerhetspolitiske
situasjonen, til tross for at det er nettopp den sikkerhetspolitiske
situasjonen man er enig i er godt beskrevet.
Jeg tror også
at manns minne kan være kort. Jeg hører at Senterpartiet, ved representanten
Navarsete, sier at vi ikke vet hva som skal skje de neste fire årene.
Det er mulig manns minne er kort, og at mitt er enda kortere, men
det er all grunn til å minne om at regjeringen flere ganger årlig
rutinemessig informerer Stortinget om saker som er knyttet til forsvarssektoren,
saker som er omtalt og planlagt gjennom den gjeldende langtidsplanen. Det
gjøres gjennom investeringsproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett
på våren og gjennom budsjettproposisjonen med nysaldering på høsten.
Og så vet man ingenting om det som skal skje de neste fire årene! Den
mest omfattende rapporteringen skjer altså her, gjennom budsjettproposisjonen,
som altså ikke bare inneholder planer for det kommende året. Det
er ikke bare informasjon, men faktisk beslutninger som vi tar.
Hvert år får
vi en status over utviklingen i forsvarssektoren i inneværende planperiode.
Det gis også en prognose for inneværende år og en grundig beskrivelse av
gjennomføring og måloppnåelse siste gjennomførte hele år. I tillegg
er det en oversikt over investeringer som gir en oppdatert status
for alle store investeringsprosjekter, både for materiell, EBA-prosjekter
– herunder også prosjekter som er avsluttet – og framtidige prosjekter.
I investeringsproposisjonen på våren presenteres nye prosjekter
fra de langsiktige planene til godkjenning. Regjeringen legger samtidig
fram for Stortinget behovet for eventuelle endringer i tidligere
godkjente investeringsprosjekter.
Så vet man altså
ikke noe om hva som skal skje de neste fire årene! Tenk det! Her
får vi den ene proposisjonen etter den andre med mulighet til både
å debattere, endre, justere og beslutte.
I gjennomføringsåret
presenteres også alle andre sektorers informasjon om omdisponeringer
gjennom revidert nasjonalbudsjett og nysaldering.
Hårek Elvenes (H) [17:44:11 ] : Ja, ydmykhet er krevende. Jeg
tror også det er en smule krevende for representanten Navarsete,
som har vært med og behandlet to langtidsplaner for Forsvaret, og
har prestert å uttale:
«Jeg var selv med på å behandle
de to forrige langtidsmeldingene for Forsvaret. Alt så veldig bra ut.
Vi tenkte ikke at det var nødvendig med så stort fokus på Forsvaret.»
Det er glemt.
Det ligger jo litt tilbake i tid, men det som er enda mer interessant,
er at Senterpartiet og representanten Navarsete også har glemt denne
grammofonplaten som de har spilt av de siste tre årene, om flere helikopter
og mer stridsvogner. Det høres ikke lenger. Jeg er nokså sikker
på at når vi skal sette oss ned og forhandle denne planen til høsten,
vil dette bli et tema, og det kunne like gjerne ha vært et tema
nå i vår, for det antar jeg at Senterpartiet fortsatt er opptatt
av.
Litt av problemet
er at Senterpartiet leser denne langtidsplanen slik som fanden leser
Bibelen – man velger å lese og høre det man ønsker å høre og lese.
Uansett hvor mange ganger det blir gjentatt høytlesing fra proposisjonen
om hva som faktisk styrkes i denne fireårsperioden, ser det ut til
å gå dem hus forbi.
Så merket jeg
meg representanten Tybring-Gjeddes innlegg. Det var en oppramsing
av det som må styrkes, Cyberforsvaret må styrkes. Ja, Cyberforsvaret
må styrkes, og Cyberforsvaret skal styrkes. Sjefen for Cyberforsvaret
har vært tydelig på at denne langtidsplanen er en betydelig styrking
av Cyberforsvaret.
Så sier representanten
Tybring-Gjedde at Hæren må styrkes i nord. Ja, Hæren må styrkes
i nord, og Hæren skal styrkes i nord. Har det gått representanten
Tybring-Gjedde hus forbi at Hæren får nytt artilleri, får nytt kampluftvern,
et nytt jegerkompani på Garnisonen i Sør-Varanger, at Brigaden i
Nord-Norge får fire mekaniserte bataljoner og nye stridsvogner?
Det kommer en sak om nye stridsvogner til Stortinget i 2021. Anskaffelsen
kommer raskt imot oss.
Så er representanten
Tybring-Gjedde opptatt av mer personell. Ja, langtidsplanen er også
opptatt av mer personell. Det ligger en økning de første fire årene
med 550 flere årsverk og 700 vernepliktige. Muligens skulle det
ha vært mer, det kunne man forhandlet om, og jeg er nokså sikker
på at det kommer til å bli et forhandlingstema når vi møtes i forhandlinger
til høsten.
Liv Signe Navarsete (Sp) [17:47:18 ] : Ein kan alltids diskutere
om ein skal drive polemikk med representanten Hårek Elvenes – det
er jo litt artig, då. Både han og representanten før han prøver
å gjere eit poeng av at ein ikkje har verken lese eller forstått
meldinga. Det er ein ganske utruleg påstand, for så vidt. Men det
langtidsplanen skal vere, er ein samla gjennomgang av den sikkerheitspolitiske
situasjonen og ein samla gjennomgang av kva som skal skje. Ein skal
ikkje behøve å leite rundt i ulike budsjett og proposisjonar og
investeringsprop og you name it. Ein skal faktisk få eit samla oversyn,
ein skal vete kva ein vedtek, og det skal svare på den sikkerheitspolitiske
utfordringa som landet til ei kvar tid har.
Landet sin sikkerheitspolitiske
situasjon er noko heilt anna i dag enn han var både i 2009 og 2013
– heilt annleis. Den einaste som ikkje anerkjenner at me faktisk
har fått ein heilt annan situasjon, er representanten Hårek Elvenes.
Han gjentek eit veldig merkeleg sitat, som han har funne ein eller
annan plass, av meg. Me vedtok langtidsplanar som svarar på den
tids sikkerheitspolitiske utfordringar. Det me skal vedta no, skal svare
på dagens sikkerheitspolitiske utfordringar – ikkje den som er i
2025 eller 2029 eller 2031, men dagens sikkerheitspolitiske utfordringar,
som er veldig godt beskrive av regjeringa i denne proposisjonen.
Det er veldig
godt beskrive, men uansett om ein er her i Stortinget i opposisjon
eller om ein reiser rundt i Forsvaret, seier ein at det er eit elendig
svar – eit elendig svar. Ja, me kjem til å ville ha fleire stridsvogner.
Ja, me kjem til å ville ha fleire soldatar, me kjem til å ville
ha fleire helikopter, og me kjem heilt sikkert til å tenkje på både
Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Hæren, Heimevernet og Cyberforsvaret,
og korleis det skal fungere i eit samvirke, korleis ein skal få
midlar og nok folk til at det skal fungere, slik at Noreg har eit
sterkt forsvar.
Det var jo ikkje
slik, då ein utsette landmakta eit år for å lage ei ny utgreiing,
at ein ikkje visste at ein skulle ha stridsvogner. Ein kunne jo
få det inntrykket då ein høyrde svaret frå forsvarsministeren i
stad, på mitt spørsmål i replikkrunden. NATO stilte vel akkurat
same kravet i 2017, nemleg at Noreg skulle ha ein mekanisert brigade.
At regjeringa ikkje svara det ut, det blir litt det same som no.
Ein svarar ikkje ut det som er den sikkerheitspolitiske situasjonen.
Ja, ein svarar ut den brigaden, og det er veldig bra. Hadde alt
anna stått i stil, hadde me heilt sikkert diskutert langtidsplanen
i staden for å diskutere detaljar om korleis og kvifor me sender
han attende til regjeringa.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:50:32 ] : Bare avslutningsvis,
det er noen ting som bør nevnes, noen elementer som kan nevnes:
Da forsvarssjefen
la fram sitt fagmilitære råd, hadde han et tidsperspektiv på 20
år. Så når han hadde fullt ut fylt opp, skrev vi 2040.
Det er ikke veldig
mange nyinvesteringer i forsvarssjefens fagmilitære råd, rett og
slett fordi det han ser rom for å gjøre de fire første årene, ikke
bare økonomisk, men også i forhold til utvikling av personell og
innkjøp av kapasiteter, er vedtatt i den planen vi har fra 2017
til 2020. Så dette er ikke så veldig mismatch. Han beskriver et
økt behov for personell, og han kan tenke seg å ha luftvern trukket
nærmere. Det er de to tingene. Men han er også overtydelig i sin
kommentar til langtidsplanen om at man må huske på balansen mellom
økonomi, personell og kapasiteter. Vi har altfor ofte gjort den
feilen.
Derfor har det
vært viktig for oss å legge fram en balansert plan. Derfor er det
viktig for oss å overlate til forsvarssjefen å redegjøre for hvordan
han skal gjennomføre det vi vedtar i planen, rett og slett fordi
det er dynamisk. Forsvaret er et dynamisk miljø som ved å utdanne folk,
trene opp folk, handle inn nye kapasiteter og utstyre personell
riktig blir et bedre forsvar framover. Men balansen mellom økonomi,
personell og kapasiteter er viktig. Det har vi sagt. Det er også
blant det aller viktigste ønsket fra forsvarssjefen at vi ivaretar
dette. Det vi har levert, ivaretar det ønsket.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:52:32 ] : Jeg har lyst til
å minne statsråden på at det er ikke flertall i denne salen – det
hjelper ikke å insistere på at statsråden har levert alt som er
korrekt og alt er fint og flott og ingenting er galt. Det er åtte
tydelige krav som ligger i flertallsmerknadene her, som statsråden
og departementet skal levere på. Selv om de mener at de har levert
på det, skal de faktisk gjøre det. Jeg vil gjerne forsikre meg om at
statsråden er klar over det og vil levere dette – ikke si at man
har levert det, for da blir det sendt tilbake igjen. Vi har bedt
om dette, og det skal altså leveres uavhengig av om statsråden da
hevder at det faktisk er levert.
Og så tilbake
til den saken der statsråden stadig sier at forsvarssjefen snakker
om 40 år. Han gjør ikke det. Han snakker om fire år, åtte år, tolv
år – og så fremover i tid. Men han bruker mesteparten av sin rapport
på fire og åtte år. Ja, han snakker også om langt frem i tid, for
det er man nødt til å gjøre, for det tar ti år å levere forsvarsmateriell,
kanskje 15 år. Men det som statsråden gjør, er ikke å inngå en eneste
kontrakt de neste fire årene og snakker om hva han skal gjøre om
fire år. Når statsråden ikke lenger er statsråd og denne regjeringen
ikke sitter, da skal neste regjering ta ansvar. Det er ikke styring.
Det er å overlate styringen til noen andre. Det hjelper ikke å si
at man har gjort mange beslutninger i forrige periode, i den perioden
vi er inne i nå, og skal ikke gjøre noe i neste, men skal gjøre
kanskje mange fremover i tid. Det holder ikke.
Jeg vil gjerne
forsikre meg om at statsråden har fått budskapet tydelig, og at
han kan forsikre Stortinget om at han vil levere på det som han
har blitt bedt om å levere, og ikke den samme rapporten en gang
til.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:54:25 ] : Jeg regnet med at
jeg var så åpen og tydelig i mitt første innlegg da jeg sa at vi
skulle levere på det. Jeg sa at det var også et forholdsvis enkelt
spørsmål, som jeg ikke trenger å gå inn i og bruke så veldig lang
tid på. Men det er faktisk et poeng at man bruker leserveiledningen,
for forsvarssjefens fagmilitære råd strekker seg fram til 2040.
Så er det også
et godt argument for å se ting også i et åtteårsperspektiv. For
hvis man leser den langtidsplanen vi er inne i nå, pluss de fire
første årene i den langtidsplanen vi har levert, ser man sammenhengen.
Da ser man når vedtakene gjøres, og hva man bygger. Det er ikke
sånn som representanten Tybring-Gjedde påstår, at ingenting skjer
de første fire årene. Det skjer veldig mye også de første fire årene.
Men vi skal selvfølgelig
ta med oss disse åtte spørsmålene og besvare dem så godt vi kan.
Så regner jeg med at vi skal bli enige med Stortinget utpå høsten
en gang.
Votering, se onsdag 3. juni
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.
Sak nr. 12, Referat,
ble behandlet under voteringen tidligere i dagens møte.
Dermed er vi
ferdig med dagens kart. Forlanger noen ordet før møtet heves? –
Møtet er hevet.