Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet
10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti
5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter,
Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Marianne Marthinsen (A) [13:31:07 ] : Først vil jeg benytte
anledningen til å takke utenriksministeren for redegjørelsen. Den
gir et godt utgangspunkt for en diskusjon om aktuelle EU- og EØS-saker
her i salen, og dem har vi ikke for mange av tatt i betraktning
hvor viktig tilknytningen til Europa faktisk er.
De siste måneders
hendelser har på ganske brutalt vis illustrert hvor tett sammenvevd
vi er, på både godt og vondt, og hvor avgjørende det er at vi klarer
å få til en koordinert respons når krisen rammer. Vi har etter hvert blitt
ganske vant til at disse redegjørelsene domineres av brexit som
tema, men denne gangen handlet den naturlig nok mest av alt om virusutbruddet
og situasjonen både vi og samtlige land i vår nærhet befinner oss
i. Vi kan midlertidig stenge grenser og isolere oss, men i lengden
kommer vi ikke utenom at dette er noe nasjonalstatene må takle i
fellesskap.
I begynnelsen
av april rykket lederne for 13 av EUs medlemsland ut med en sterk
bekymring. I en felles uttalelse advarte de om at enkelte krisetiltak
i forbindelse med koronaviruset kan sette demokrati og menneskerettigheter
i fare. Ingen land ble spesifikt nevnt i dette oppropet, men man
trenger ikke veldig inngående kjennskap til forholdene i et par
av EUs medlemsland for å skjønne hva bekymringen handler om. Helsingforskomiteen
er blant dem som har advart om at vi etter koronakrisen kan ha fått
EUs første diktatur midt i hjertet av Europa.
Den nye kriseloven
i Ungarn har fått mye oppmerksomhet, naturlig nok, og det er bra
at den blir debattert. Den gir regjeringen mulighet til å styre
ved dekret og setter parlamentet fullstendig til side. Den som sprer
falske nyheter om koronapandemien – og det kan være så mangt, f.eks.
kritikk av hvordan regjeringen håndterer den situasjonen – risikerer
fengsel i fem år. Også de som bryter karanteneregler, risikerer
fengsel, og det er mang en opposisjonell som har blitt satt i karantene
den siste tiden. Men det aller mest bekymringsfulle er at denne kriseloven
ikke har noen tidsbegrensning.
Det er ikke noe
tvil om at det er vanskeligere å nå fram med kritikk av denne typen
tiltak når vi selv vedtar kriselover som gir vår regjering utvidete
fullmakter, eller når den norske staten utvikler en app som skal
brukes til å overvåke smittespredning, og når statsministeren oppfordrer
alle til å laste den ned. Det sier jeg selv om jeg har ment at dette
har vært nødvendig, og det har vært helhjertet støtte fra både min
og Arbeiderpartiets side til koronaloven slik som den ble. Jeg har
stemt for den, jeg har også lastet ned Smittestopp på min egen telefon. Jeg
mener også at det har vært viktig og riktig at NATO har pekt så
tydelig på desinformasjon og spredning av falske nyheter som en
destabiliserende kraft i denne situasjonen.
Jeg vil bare understreke,
også i denne salen, at vi må være svært bevisste på hvordan våre
egne grep kan misbrukes for å legitimere antidemokratiske tendenser
i andre europeiske land. For vår stemme må være krystallklar. I
går kunne vi lese at Norges ambassadør til Ungarn har vært kalt
inn på teppet sammen med de andre nordiske ambassadørene på grunn
av et bekymringsbrev til Europarådet – et brev som vår utenriksminister også
har undertegnet og stilt seg bak. Det er noe bra med å se at kritikk
som dette utenfra i alle fall trigger en eller annen form for reaksjon.
Landets ledelse er ikke helt immun mot ytre press, og hva vi sier,
blir registrert. Samtidig er det noe dypt bekymringsfullt i måten
den ungarske utenriksministeren avfeier kritikken på, med henvisning
til Ungarns mer enn tusenårige historie, som om den i seg selv innebærer
en eller annen form for demokratisk garanti.
Den svenske utenriksministeren,
Ann Linde, har vært tydelig i sine uttalelser etterpå om at kritikken
er berettiget. Det samme har Jeppe Kofod, den danske utenriksministeren,
som var den som tok initiativ til dette brevet, gjort. Jeg har foreløpig
ikke sett den norske utenriksministeren kommentere denne sterke
ungarske reaksjonen, men jeg er åpen for at jeg kan ha oversett
noe. Jeg håper uansett at hun vil benytte anledningen her i salen
i dag til å slå utvetydig fast at vi står ved kritikken uavhengig
av Ungarns reaksjon. Det vil være et viktig signal, ikke bare overfor
Ungarn, men også overfor andre europeiske land som nå beveger seg
i feil retning hva gjelder demokrati og grunnleggende menneskerettigheter.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Michael Tetzschner (H) [13:36:07 ] : Jeg vil i likhet med forrige
taler takke for redegjørelsen. Jeg vil i tillegg si at den var utmerket;
den var konkret og poengtert.
Vi ser at de enkelte
europeiske lands største nasjonale problemer gjennomgående er sammenfallende med
naboenes, med regionens og ofte med verdensdelens problemer, enten
det er klima, migrasjon, forsvar eller generell samfunnssikkerhet.
Siden vi sist
diskuterte EU-spørsmål, kan vi nå føye en ny trussel til listen,
med sitt utspring i Asia: pandemien som har nådd oss. Og den har
ikke uttømt sine virkninger. Det var debatten i forrige sak et eksempel
på. Det er naturlig at pandemien får en bred omtale. Både i bekjempelsen
av viruset og i den kommende økonomiske rehabiliteringen må vi stå
sammen i et forpliktende europeisk samarbeid mellom EU og EØS-landene.
Utenriksministeren
var inne på en rekke av de fora, fellesorganer og forhåndsavtalte
prosedyrer som har satt EU/EØS-landene i stand til å møte et helt
grenseoverskridende problem av hittil ukjent dimensjon. Samtidig
er den helt riktige påpekningen av at det ikke var etablert fullstendige
felleseuropeiske prosedyrer når det gjaldt helsevesenet, ikke en
kritikk mot EU, ikke en kritikk mot integreringen, men for noen
av oss er det en påminnelse om at integreringen og samarbeidet har
kommet for kort på en rekke viktige områder.
Vi blir igjen
minnet om at horisontale problemer på tvers av landegrensene løses
dårligere av de som insisterer på å bekjempe dem hver for seg. Det
er derfor også selvmotsigende at de som i disse dager fremfører
forventninger og krav om en samordnet helse- og sykehusinnsats,
ofte er de samme som betakker seg for ethvert nytt initiativ til
samarbeid. Vi ser det stadig i klimapolitikken, i energipolitikken
og i sikkerhetssamarbeidet.
Det europeiske
Vesten må ta mer ansvar for sitt forhold til tredjeland og mellomfolkelige
samarbeidsfora når USA ser ut til å trekke seg tilbake som en ordnende kraft
i regelskapende institusjoner. Vestens motstandere gnir seg i hendene
over denne tilbaketrekningen og over at Europa ennå ikke er samordnet
nok til å fylle dette tomrommet, og de gleder seg også – kan jeg
si – over enhver annen form for splittelse mellom Europas stater, også
innad i samfunn.
På tross av at
– eller kanskje fordi – flere velgere erkjenner behovet for europeiske
løsninger, kan vi nå konstatere at borgerne i Europa støtter opp
om Europaparlamentet og det institusjonelle samarbeidet som finner
sted i EU.
Ved valgene for
snart ett år siden valgte de europeiske borgere et nytt europaparlament.
Det skjedde med klart større valgdeltakelse, som på EU-plan steg
fra knapt 43 pst. ved valget i 2014 til over 50 pst. nå. Tradisjonelt
har det vært slik at folk har vært mest interessert i sammensetningen
av sine egne nasjonalforsamlinger, og det har jeg en viss forståelse
for. Men allikevel: I våre naboland, som har den samme tradisjonen,
ser vi at valgdeltakelsen i Danmark steg fra 56 pst. i 2014 til
66 pst. nå, og i Sverige fra 51 pst. i 2014 til 56 pst. nå.
Den økte valgdeltakelsen
på tvers av Europa kan tolkes som en utålmodighet fra velgerne om
at Europa skal engasjere seg og forholde seg til globale problemer,
som man ser har blitt mer påtrengende for alle borgere i deres hverdag,
f.eks. på migrasjons- og klimaområdet.
I tillegg kommer
forholdet til Europas omgivelser, hvor det er viktig at man fremtrer
enhetlig og med én stemme. Uten én stemme blir det en kakofoni av
særinteresser, og ingen legger vekt på hva vår verdensdel måtte
mene. Jeg kan nevne de nære forhold, til Russland, Ukraina og Tyrkia,
og i et større bilde forholdet til Kina, Iran og Syria. Det gjelder
også våre felles initiativ for klima, bærekraftige investeringer,
arbeidet mot sosial dumping og skattlegging av digitale giganter.
Det er nok å gripe fatt i.
Norges plass er
selvsagt sammen med våre venner og alliansepartnere, men vi har
så langt avstått fra en forpliktende deltakelse i det politiske
samarbeidet. En feiloppfatning av nasjonal suverenitet som selvhevdelse
til landegrensen og utenfor denne likegyldighet, eller i beste fall
opportunistisk plukking av hva man kan være interessert i, har vært
driveren i den norske EU-motstanden.
Selv om EØS-avtalen
har gitt oss markedsadgang, ser vi at venstreopposisjonen stadig
setter sitt preg også på Arbeiderpartiets politikk, i troen på at
man kan velge de delene av samarbeidet som passer en, uten at det
får betydning for at vi på områder kan bli stående helt alene når
vi trenger det.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:41:24 ] : President og fraksjonskollega!
La meg også først få takke utenriksministeren for hennes EU/EØS-redegjørelse, selv
om jeg denne gangen mener utenriksministeren bommer med både premisser
og konklusjoner. Denne gangen var det Norges uendelige bruk av penger
som sto i fokus. Norge gir alltid mest til alt, mest i kroner og mest
i forhold til innbyggertall – og ikke litt mer, gjerne dobbelt så
mye som neste land på listen, motsatt av det finansminister Sanner
påsto i forrige debatt. Internasjonalt bruker Norge penger som om
kilden er en Sareptas krukke. Vel, det er ingen kunst å gi bort
andres penger.
Giverkonferanser
har blitt det nye moteordet for internasjonale sammenkomster. Man
møtes for å vise hvem som er mest raus på andres vegne. Tallene
som for gjennom luften under utenriksministerens redegjørelse, var
så store at man nesten mistet pusten. Som i alle andre sammenhenger
er Norge den mest gavmilde nasjonen på alle vis, også når det gjelder
kampen for å utvikle en vaksine, medisiner og tester for å bekjempe
covid-19. Og vi skal ta lederrollen nær sagt overalt, enten det
gjelder Gavi, CEPI eller WHO.
Utenriksministeren
sa helt korrekt i sin redegjørelse at pandemier ikke stopper ved
landegrensene, men det er samtidig et faktum at det var nasjonalstatene
som evnet å fatte tiltak som begrenset smitten. Så fokuset bør være
på eget land og egne innbyggere, at man stengte grensene og ba nordmenn
i utlendighet komme hjem. Man må gjerne hylle internasjonalt samarbeid,
men sannheten er uansett at Verdens helseorganisasjon, med sine
7 000 helseeksperter, ikke har bidratt særlig mye i kampen mot covid-19,
bortsett fra en del pressekonferanser.
Det er selvsagt
helt korrekt at Norge skal bidra for å bekjempe covid-19, men hvorfor
skal vi alltid gi mest? Er det fordi vi er de snilleste? De mest
dumsnille? Er det for å imponere? Er det fordi vi er det landet
med den høyeste moralen? Er det for å være en inspirasjon til de
mer gjerrige landene? Er det fordi vi tar pandemien mest på alvor?
Er det for å kjøpe oss høyt gasjerte lederstillinger i internasjonale
organisasjoner? Er det for at det angivelig ikke får noen politiske
konsekvenser på hjemmebane? Eller kanskje en kombinasjon? Ikke vet
jeg.
Giverkonferansen
innbrakte 80 mrd. kr. Norges bidrag var 13 mrd. kr. Det utgjør 18 pst.
av totalen. 13 mrd. kr utgjør 2 600 kr per nordmann. Hadde de øvrige
nasjonene gitt tilsvarende beløp, ville det totale beløpet vært
– hold dere fast – 1 300 mrd. kr, litt i underkant av et norsk statsbudsjett.
Mange i vårt eget land opplever sin livssituasjon som svært økonomisk
krevende. Akkurat da demonstrerer regjeringen for all verden at
pengene sitter løst til tiltak utenfor landets grenser.
I forrige uke
gikk Norges eneste nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, inn i
Klimarealistenes vitenskapelige råd. Siden enhver klimaskeptiker
møter argumentet om at diskusjonen om temaet er avsluttet, ville
det jo være interessant å vite hvorfor en vitenskapsmann som Giæver
har trukket motsatt konklusjon av den politiske eliten og hele den
etablerte pressen. For å formulere det med et spørsmål: Alle skal
med, men hvem skal lede? Politikeren Al Gore, forretningsmannen
Bill Gates, barneaktivisten Greta Thunberg, FN eller fysikeren Ivar
Giæver? Jeg kan jo gjenta Giævers kloke utsagn når han blir spurt
om hvorfor så mange er uenige med ham: Det er krevende for folk
å innrømme at man har tatt feil, men vitenskap kan ikke avgjøres
av demokratiske flertallsbeslutninger.
Utenriksministerens
poengtering av at regjeringen ønsker å være en pådriver for en enda
mer ambisiøs klimapolitikk, er imidlertid ikke overraskende. Som
på de fleste andre områder vil Norge gå lenger eller betale mer
enn alle de andre. Det er selvsagt regjeringens prerogativ, men
å begrunne en slik ambisjon med at det fremmer ny teknologi og styrker
vår konkurransekraft, er nok en noe dristig påstand – og kanskje
også en ønsketenkning. Dersom det var tilfellet, ville naturlig
nok også alle andre land valgt den samme strategien.
I redegjørelsen
skryter utenriksministeren av at Norge tar imot flest kvoteflyktninger
per innbygger i Europa. Ja, det er korrekt. Norge tar årlig imot
ca. 3 000. I tillegg kommer familiegjenforening og henting av ektefeller.
Anslagsvis vil det totale antall utgjøre 5 000–6 000 mennesker i
året. I tillegg mottar Norge asylsøkere. Et slikt budskap gir kanskje
utenriksministeren og statsministeren høy internasjonal anseelse,
men det er greit å minne om at utenriksministeren i sin redegjørelse
på Stortinget adresserer det norske folk. Ja, det er mange som lider
i verden. Ja, antallet er økende. Ja, vi skal hjelpe. Jeg vil understreke
det: Ja, vi skal hjelpe. Men tror virkelig utenriksministeren at
Norges åpen dør-politikk vil gjøre verden til et bedre sted? Eller
tror hun, som all erfaring viser, at mottak av flyktninger fører
til ytterligere press på Europas grenser?
Et fellestrekk
ved dem som hyller det rekordhøye mottaket av flyktninger, er at
de nesten aldri trenger å forholde seg til flyktningene straks de
er kommet til landet – bortsett fra i redegjørelser eller i avisspalter.
Det er kun et spørsmål om økonomi. De engasjerte bor sjelden i nabolag
som preges av mange flyktninger. De bor ikke på steder hvor fellesskapet
forvitrer, hvor det i økende grad er utfordringer knyttet til språk,
kultur, religion, kriminalitet og ikke minst utfordringer i skolen,
hvor deres barn ikke går.
Mottak av rekordmange
flyktninger ses ikke i sammenheng med de økende utfordringer stadig
flere mennesker møter i sin hverdag, men det er de som betaler prisen
for regjeringens globale generøsitet.
La meg legge til:
I disse covid-19-tider snakker man om de sårbare barna. I hvert
fall i Oslo er de sårbare barna i stor grad barn med innvandrerbakgrunn,
og det er klart at driver man en naiv flyktning- og innvandringspolitikk,
skaper man også flere sårbare barn. Det sier seg selv. Men det kommer
altså ikke som en diskusjon. Man tar det når fakta er der; da skal
man hjelpe sårbare barn. Og det vil alle. Men la oss ta diskusjonen
i forkant, før barn blir sårbare barn.
Liv Signe Navarsete (Sp) [13:48:12 ] : Takk til utanriksministeren
for ei fyldig utgreiing om EU- og EØS-relevante saker; ho var som
vanleg ryddig, men òg som vanleg ein hyllest til EU.
Senterpartiet
er ikkje samd med utanriksministeren i at EU skal rosast for å ha
medverka vesentleg til Noregs handsaming av koronaepidemien. Er
det éin ting koronakrisa har synleggjort for oss, er det at EU ikkje
hadde ein samordna beredskapsplan som sette dei i stand til samla
å takle ein global pandemi.
Det har vist seg
at nasjonalstaten Noreg var den mest effektive ramma for å rigge
effektive verkemiddel i møte med ei global krise – og det sjølv
om beredskapen i Noreg var langt under tilfredsstillande nivå. Senterpartiet
meiner at Noreg bør lære av denne krisa og innsjå at nasjonale beredskapslager
på kritiske område, som mat og medisinar, er lurt – ettersom erfaringa
no er at det slett ikkje er lurt å setje all si lit til internasjonal
handel.
Senterpartiet
deler uroa til utanriksministeren kring spreiing av desinformasjon
under koronakrisa. At 50 pst. av oss nordmenn har lese såkalla «fake
news» i denne tida, er svært urovekkjande. Det digitale rommet vert
i aukande grad teke i bruk av statlege aktørar. Me ser at Kina og
Russland i stadig større grad prøver å sverte og påverke vestlege
land. Senterpartiet tek sjølvsagt avstand frå slik medviten bruk
av nettet til å teikne eit negativt bilete av krisehandsaminga til
EU. Men det er også viktig at såkalla «fake news» ikkje vert brukt
som vern mot debatt og eit kritisk søkjelys på EUs handsaming av krisa,
for det er òg ein uynskt konsekvens av desinformasjon.
Regjeringa har
for vane å smørje godt på når dei snakkar om kor viktig EU og EØS
er for Noreg. I utgreiinga for Stortinget 5. mai uttala utanriksministeren
at opp mot 80 pst. av norsk eksport og utanlandsinvesteringar går
til EU. Det stemmer ikkje heilt med eksporttala. EU utgjorde omkring
77 pst. av norsk eksport i 2018, men halvparten av dette er olje
og gass, der mykje av olja går vidare ut på verdsmarknaden via lastebøyer
i EU-land. Ut frå 2018-tala er EUs del av Noregs totale eksport
på 58 pst., og ser ein bort frå olje og gass, er eksportandelen til
EU 54 pst. Litt større edruelegheit er altså på sin plass.
Senterpartiet
har hatt og har ei kritisk haldning til EUs oppbygging av eit eige
forsvarssystem. Det er alt i ferd med å binde opp store ressursar.
PESCO har til dømes meir enn 40 ulike prosjekt. Alle skal planleggjast, styrast
og gjennomførast, og det er berre ein bit av det store forsvarssamarbeidet
som Frankrike er den største pådrivaren for. President Macron har
òg uttala at Frankrike er villig til å dele ressursane sine innanfor
atomforsvar med andre land i Europa.
Senterpartiet
er redd EUs parallelle løp innanfor forsvar ikkje vil styrkje tryggleiken
i Europa. NATO er den mest suksessfulle forsvarsalliansen i verda,
og for Noreg er det ikkje godt nytt dersom NATO vert svekt som fylgje
av Frankrikes ynskje om ein allianse der dei sit i førarsetet. Noreg
er avhengig av USA og Storbritannia som gode allierte. Vi har eit
historisk samarbeid, og ingen av dei vil vere medlemer i EU i nær
framtid.
Senterpartiet
vert ofte skulda for å vere mot internasjonalt samarbeid. Det er
feil. Vi er sterkt for internasjonalt samarbeid. Multilaterale organisasjonar
har betydd svært mykje for Noregs utvikling. Det me ynskjer mindre
av, er overnasjonalt samarbeid. Det er ein vesentleg skilnad. Me
meiner at det er viktig at det endelege ordet i avgjerder ligg i
dei nasjonale parlamenta. Det er jo dei som er valde av folket,
og som må stå direkte til ansvar for sine veljarar i val.
Noreg betalar
dyrt for EØS-medlemskapen i form av EØS-midlar til likt og ulikt
i mange EU-land. Det kan me sikkert ta ein heil diskusjon omkring,
men det er altså ikkje slik at det er ein gratis lunsj med EØS-medlemskapen
heller.
Audun Lysbakken (SV) [13:53:15 ] : Det er mange som for tiden
er ivrige etter å tegne opp en ny hovedkonflikt i politikken – mellom
såkalte globalister på den ene siden og tilhengere av nasjonalstaten
på den andre. Innenfor en slik fortelling krangler man ivrig om det
er riktig å bruke FN-pins eller ikke, eller man kan kanskje iblant
høre at den norske EU-debatten blir dratt inn i følgende måte å
forstå verden på: Er man for internasjonal solidaritet, må man være
for EU-medlemskap og EØS. Men dette er en konfliktlinje som tilslører mer
enn den forklarer.
Det går nemlig
an å forsvare nasjonal selvråderett på noen områder og likevel jobbe
for styrket globalt og internasjonalt samarbeid på andre. Det er
det som er SVs posisjon. Vi ønsker å ta tilbake makt over økonomien
– fra overnasjonale institusjoner, som EU og EØS – og begrense den
frie flyten av kapital, som har skapt en ustabil verdensøkonomi
og en voldsom vekst i forskjellene i mange land.
Samtidig ønsker
vi å styrke det europeiske og internasjonale samarbeidet for å håndtere
flyktningkrisen. Vi ønsker å styrke Parisavtalen, sånn at den kan
lede til et virkelig globalt krafttak mot klimakrisen. Og vi ønsker
at Norge skal gå foran i arbeidet med å fylle opp i WHO der USA
trekker seg ut, og stille opp for resten av FN-systemet for å motvirke
et farlig sammenbrudd i internasjonalt samarbeid. Det avgjørende
for oss er ganske enkelt ikke om noe er nasjonalt eller internasjonalt, men
hvem sine interesser det fremmer. De sosiale spørsmålene er de avgjørende.
Spørsmålene om hvorvidt noe bidrar til å løse de store krisene vi
står oppe i, eller tvert imot forsterker dem, er det avgjørende.
Jeg synes nok
utenriksministerens redegjørelse var noe skjønnmalende når det gjelder
EU-solidariteten vi for tiden ser i Europa. Krisen har jo på mange
områder satt den på en prøve, som enda en gang ganske brutalt avslører
det som er den grunnleggende, innebygde motsetningen i unionsprosjektet.
Vi ser det veldig tydelig når det gjelder valutaunionen: En felles
valuta uten en felles budsjett- og skattepolitikk er ikke bare et
enestående eksperiment, men det er et eksperiment som er fryktelig
vanskelig å få til å lykkes. Det skaper stor økonomisk ubalanse.
Det gjør at de landene som er hardest rammet av krisen, står uten
de virkemidlene som en egen valuta ville gitt for å kunne komme
ut av krisen. Og vi ser at landene i nord ikke er villige til å
stille felles garantier for den gjeldsoppbyggingen som nå kommer
til å bli nødvendig for at de søreuropeiske landene skal komme ut.
Så nå står euroen nok en gang på spill. Jeg tror vi skal være glad
for at Norge ikke er en del av den økonomiske og monetære union.
Jeg vil også nevne,
når det gjelder framhevelsen av helsesamarbeidet i EU, at EU, ved
å anbefale nedskjærings- og privatiseringspolitikk i gjeldsbelastede
land i Sør-Europa, jo har vært med på å presse fram det motsatte
av en solidarisk helsepolitikk. Venstregruppen i EU-parlamentet
har telt og har funnet at EU-kommisjonen siden 2011 63 ganger har
anbefalt nedskjæringer i medlemslandenes offentlige helsevesen.
Jeg synes også
det er viktig, når vi snakker om europeisk solidaritet, på nytt
å ta opp med regjeringen hvordan Norge håndterer situasjonen rundt
flyktningleirene i Hellas. Dette er også blitt satt opp som en konkurranse i
god moral og andre rare ting som kommer opp når man skal diskutere
disse tingene. Men i realiteten er det en diskusjon om hvordan vi
håndterer et problem vi ikke slipper unna, nemlig at Hellas står
overfor en utfordring de ikke klarer, og som resten av Europa vil
måtte forholde seg til. Da er spørsmålet om Norge fortsatt skal komme
etter eller være et av de landene som nå bidrar til at vi får en
løsning – helst før epidemien begynner å spre seg i leirene i Hellas.
Til slutt har
jeg lyst til å nevne at regjeringen nå varsler at EUs fjerde jernbanepakke
blir framlagt for Stortinget. Jeg vil ganske enkelt spørre: Hvorfor
det, egentlig? Jeg har respekt for at regjeringen er tilhenger av
privatisering av jernbanen, men jeg har langt mindre forståelse for
at den vil bruke EØS-avtalen til å hindre framtidige flertall som
mener noe annet, i å gjøre det om. Nå er vi så nært et stortingsvalg
at jeg synes folk skal få muligheten til å si hva de mener om privatisering
av jernbanen. Så min og SVs klare oppfordring til regjeringspartiene
er: Dere må gjerne mene privatisering av jernbane er riktig, men
utsett jernbanepakken til etter valget, så folk får si sin mening.
Tina Shagufta Munir Kornmo (V) [13:58:36 ] : Jeg vil rette
en takk til utenriksministeren, som i sin redegjørelse minte oss
på hvor viktig europeisk samarbeid er for Norge. Koronapandemien
har vist oss at det finnes noen utfordringer som vi ikke evner å
løse alene. Enten det gjelder pandemi eller klimaendringer – nøkkelen ligger
i forpliktende internasjonalt samarbeid.
I de umiddelbare
smitteverntiltakene var det naturlig å bruke nasjonale grenser for
å begrense smittespredning på tvers av landegrenser. Når samfunnene
våre nå langsomt åpnes opp igjen, vil det også være naturlig å åpne
grensene igjen. Det er viktig at en slik grenseåpning er koordinert
på tvers av Europa, og at den er i tråd med faglige anbefalinger
om smittevern. Det vil nå være et press på flere land om å gjenåpne
grensene, men det må altså gjøres på en måte som ikke fører til
nye smittebølger.
Inntil videre
er det viktig at flyt av varer og tjenester ikke hindres. Det gjelder
ikke minst medisinsk utstyr. Når noen representanter snakker om
nasjonalstatens fortreffelighet i møte med pandemien, er det på
sin plass å påpeke at EØS-samarbeidet har vært avgjørende for å
sikre tilførsel av viktig medisinsk utstyr til å håndtere virusutbruddet.
Den norske medisinske
kontingenten har gjort inntrykk på meg som norsk borger og som helsepersonell. Dette
uttrykket for europeisk samarbeid er bare ett av mange som viser
at vi tross alt står sammen i denne utfordringen.
Samtidig er det
ikke til å stikke under stol at noen land har utnyttet pandemien
for å undergrave demokrati og frihet nettopp i Europa. Det gir grunn
til bekymring at vi nå har flere autokratier enn demokratier i verden,
og at land som Ungarn og Polen er på god vei mot å undergrave grunnleggende
europeiske rettsstatsprinsipper. Når vi sammen tar reisen ut av
koronakrisen, må vi gjøre det på en måte som styrker, ikke svekker,
grunnfjellet i våre frie og åpne samfunn.
Solidaritet mellom
europeiske land er viktig. Vel så viktig er solidaritet med de svakeste
og mest utsatte i denne pandemien. Den pressede helsesituasjonen
i flyktningleirene på de greske øyene har alltid vært prekær. Faren
for at koronasmitten brer seg i leirene, henger over oss som et
damoklessverd. Hvis alle som kan, bidrar, vil vi kunne skape en
bedre framtid for enslige mindreårige jenter og gutter som nå går
en usikker framtid i møte. Vi i Venstre håper på en felleseuropeisk
løsning, men hensynet til barna er så tungtveiende at vi er villige til
å ta vårt ansvar uavhengig av det.
EØS-avtalen er
inngangen til vårt viktigste eksportmarked. I årene som kommer,
vil tilgangen til dette markedet være avgjørende for igjen å få
fart på norsk økonomi.
EU har begynt
omstillingen til en grønn framtid, drevet av fornybar energi. Vi
må følge denne utviklingen og ligge i forkant av omstillingen. Vi
må ta del i de europeiske forskningsprogrammene og bidra til omstilling og
teknologiutvikling for fornybar energi.
Det økonomiske
samarbeidet i EU vil bli viktigere for oss i årene som kommer, og
veien ut av den økonomiske krisen går gjennom et felleseuropeisk
samarbeid.
I denne krisen
har EU vært en så viktig aktør at selv de som vil melde oss ut av
EØS, har ropt etter mer handlekraft fra EU. Selv de ser at i krisetider
er det viktig at vi løser grenseoverskridende utfordringer sammen.
EØS-avtalen har vist oss hvor viktig dette samarbeidet er når vi
står i kriser.
Europa er ikke
bare et avtaleverk som regulerer samarbeid på tvers av landegrenser,
det er et idéfellesskap som på sitt beste viser oss at det fremdeles
er grunn til å tro på internasjonalt samarbeid. Europa er samtidig en
påminnelse om hvor langt vi kan falle hvis vi ikke samarbeider.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [14:03:03 ] : Det var interessant
og lærerikt å høre utenriksministeren gjøre rede for sider og aspekt
ved EØS-avtalen og samarbeidet for Norge i Europa – på godt og ondt.
Takk skal du ha.
For meg som i
1972 var nesten blåruss og for EF, men uten stemmerett – men desto
mer kritisk i 1994 – er det bra å høre hva EØS-avtalen har oppnådd
og betydningen den har for Norge. I denne saken har Kristelig Folkeparti
alltid stått fast, men ikke stått stille, når det gjelder forbedringer.
Etterkrigstidens stål- og kullunion mellom de tre største landene
har utviklet seg i bredde og dybde, med all verdens feilskjær og
svakheter, men likevel med resultater som viser hva fred, samarbeid
og felles målsetting kan få til, 75 år etter krigens brann.
Kristelig Folkeparti
mener at vår nåværende tilknytningsform er den beste løsningen for
Norge. Vår avhengighet av Europa gjennom handel og samarbeid er
avgjørende for vårt velferdssamfunn. Gjennom EØS-avtalen sikres
Norge tilgang til viktige utviklings- og samfunnsområder. Samtidig
har vi nasjonal handlefrihet på sentrale felt. Jeg kan nevne forhold
innen tollunionen og landbruks- og fiskeripolitikken, som hadde
vært veldig utfordrende for vår distrikts- og næringspolitikk. Vi beholder
også en større utenrikspolitisk handlefrihet.
Vi ser at EØS-avtalen
også innebærer demokratiske utfordringer ved at det tas beslutninger
i EU som gjøres gjeldende for EØS-området. Vi i Norge har dermed,
med folket i ryggen, valgt en mindre grad av mulighet til å delta.
Som medlem av den parlamentariske delegasjon til EFTA/EØS i forrige
periode fikk jeg imidlertid innsyn i forhold og lærte at Norge likevel
blir konsultert og lyttet til som en betydelig partner. På dette
punkt er ikke minst et godt samarbeid og tillitsforhold med de øvrige nordiske
landene, som hviler på solide nabotradisjoner og en mer felles kulturidentitet,
svært viktig.
Kristelig Folkeparti
er ikke villig til å sette norsk næringslivs interesser på spill
ved å si nei til EØS. Vi mener det er lite realistisk å tro at vi
kan få en bilateral handelsavtale som gir like gode muligheter til
de europeiske markedene. Kristelig Folkeparti mener likevel at Norge fortsatt
skal benytte mulighetene vi har til aktivt å begrense de demokratiske
utfordringene i EØS-avtalen. Vi skal utnytte handlingsrom i EØS-avtalen
og samtidig delta for å finne gode felleseuropeiske løsninger. Jeg
kan nevne hva passfriheten betyr – og samarbeid om migrasjonsutfordringer
og andre konsultasjonsordninger. Når det gjelder bruk av EØS-midler,
ønsker Kristelig Folkeparti gjerne at prosjektene i større grad
blir fulgt opp, kvalitetssikret og målrettet.
Dette året blir
forhandlingene med Storbritannia etter brexit av stor interesse.
Jeg er glad for at signalene så langt tyder på at Norge kan få beholde
goder som vi trenger. Jeg mener at Norge med stor tyngde skal forhandle
med mål om å etablere bilaterale avtaler som er minst like gode
som med EU.
De to siste månedene
med en grenseløs virussmitte har vist at ingen land kan takle krisen
på egen hånd. Norge har samarbeidet om folkehelsespørsmål med EU siden
oppstart i 1994. Det ble likevel praktiske utfordringer, og vi var
redde for at landene skulle sikre egeninteresser. Derfor sier jeg
takk til statsrådene som sørget for at kommisjonen gjorde unntak
for krav om eksportlisens, slik at vi fikk lastebiler med munnbind,
masker og engangshansker. Jeg vil i tillegg takke det norske medisinske
innsatsteamet som reiste til Nord-Italia. Nettopp det viser en solidaritet
som alle kan tjene på.
Kristelig Folkeparti
er fornøyd med at Norge deltok aktivt ved EUs oppstartsmøte for
den internasjonale giverkonferansen for å samle politisk og økonomisk
støtte for å bekjempe covid-19 i alle land, ikke minst i utviklingsland.
Norge og EU er enige om at et slikt initiativ må støtte opp om WHOs
lederskap innen global helse.
Budsjettunderskudd
og statsgjeld vil øke betydelig i alle EUs medlemsland, og det må
settes i gang omfattende tiltak nå. I EU har man allerede blitt
enig om å etablere et fond for gjenoppbygging av EUs økonomi. Nå
må Norge som et lite land, men med store ressurser i denne krevende
situasjonen, følge nøye med på hva våre handelspartnere gjør. På
landnivå er det nemlig innført en rekke tiltak for å begrense tap
og sikre kredittilgang og likviditet for både folk og bedrifter.
Vi må skaffe oss kunnskap om dette og sikre egne interesser for
å fremme bærekraftig økonomisk aktivitet og vekst i årene som kommer.
EØS-regelverket gir fleksibilitet i krisetider, ikke minst når det
gjelder regelverk for offentlig støtte, og ESA har heldigvis respondert
raskt. Vi er avhengig av at våre eksportmarkeder åpnes igjen for
å sikre vårt velferdssamfunn og arbeidsplasser, og uten å fortære
våre finansielle reserver.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:08:30 ] : Takk for
både gode innspill og tematikk som blir løftet fra representantene
som respons på redegjørelsen. Jeg skal komme litt inn på noen av
temaene.
La meg begynne
med samarbeidet med EU, som etter min og åpenbart flertallet i salen
sin mening har vært godt gjennom denne krisen. Vi har vært del av
mange av EUs mekanismer, vi har fått tilgang til flere av møteformatene,
bl.a. for helseministre og justisministre, og vi har jobbet sammen
om f.eks. å repatriere våre borgere som har sittet fast på reise
i Europa, der vi har tatt med europeiske borgere på våre fly som
vi har satt opp, og vi har benyttet oss av EUs ordninger. I tillegg
sitter vi som del av flere av byråene, både smittevernbyrå og legemiddelbyrå.
Samtidig er det
viktig å understreke at helsepolitikken er nasjonal i EU, den er
et nasjonalt ansvar, men denne krisen har for alvor vist behovet
for bedre samordning. Noe av det EU har fokusert mye på, er f.eks.
felles innkjøp av smittevernutstyr. Det er Norge også med på gjennom
såkalt «joint procurement agreement».
Vi ser også at
noe av det vi gjorde, bl.a. å sende et medisinsk helseteam til Italia,
blir veldig høyt verdsatt, og vi ser at de italienske legene midt
i den situasjonen de har stått i, brukte tid sammen med norske leger
på å forklare om sine erfaringer med pandemien, noe som ga våre
leger verdifull og nyttig innsikt.
Det er mye man
kunne sagt til en del av de poengene som ble reist om EUs respons
på krisen, men om man også leser en NUPI-rapport som kom ut nå i
slutten av april, er en av konklusjonene der at for Norge er europeisk
samarbeid viktig for medisinsk beredskap. Det ble nevnt her, bl.a.
fra representanten Toskedal, flere eksempler på hvordan vi har jobbet
for å bidra til at vi får smittevernutstyr, medisiner og legemidler
inn i Norge.
Det er ingen motsetning
mellom det å ha en sterk nasjonalstat og det å drive internasjonalt
samarbeid. Snarere tvert imot er det en forutsetning for å kunne
drive godt internasjonalt samarbeid, og det internasjonale samarbeidet
er en forutsetning for at vi har sterke nasjonalstater. Vi er i
den situasjonen at vi alltid, gjennom alle tider, har definert vårt
utenrikspolitiske handlingsrom etter hvor gode vi er til å danne
allianser og samarbeid for en liten nasjon.
Så over til Ungarn.
Jeg er glad for at representanten Marthinsen tok opp det i sin innledning.
Vi responderte selvfølgelig også på dette i går, men i tillegg til
det var brevet et initiativ fra Norge. Jeg tok det initiativet da
vi hadde felles nordisk utenriksministermøte 4. mai. Det var basert
på et fellesinnlegg Norge skulle holdt på vegne av de nordiske landene
i Europarådet, men i disse tider sviktet teknikken litt, og derfor
fikk vi ikke gjort det. Da ønsket vi heller å sende brevet til generalsekretæren i
Europarådet.
Vår ambassadør
var sammen med de andre nordiske ambassadørene i ungarsk UD i går
og framførte det som er kjente norske synspunkter for Ungarn. Vi
ga også til kjenne det som er vår bekymring, knyttet til at lovene ikke
har tidsbegrensning, at det nå er en tendens til større grad av
splittelse i særlig det ungarske samfunnet, at de bidrar til den
splittelsen, og at vi ikke ser noen positive utviklingstrekk nå,
fordi Ungarn også synker på de fleste internasjonale rangeringer
som gjøres. Dette er klare synspunkter som Norge har hatt i lang
tid, og vi mener det er viktig å fortsette å formidle de synspunktene,
for utviklingen går åpenbart i feil retning.
La meg bare helt
avslutningsvis si noe om desinformasjon, som flere har vært inne
på, og som jeg brukte en del tid på i redegjørelsen min. Jeg mener
det er en veldig bekymringsfull situasjon at desinformasjon, villedende opplysninger,
nå spres i stort tempo på sosiale medier. Noe av det plukkes også
opp av etablerte medier.
Bekymringen min
er for det første at dette bidrar til å undergrave demokratiske
institusjoners håndtering av en krise. Våre åpne, demokratiske samfunn
er også på mange måter mer sårbare for den typen desinformasjon.
Vi ser at det brukes aktivt og målbevisst som et utenrikspolitisk
virkemiddel, men vi ser også at det brukes til å spre usannheter
om helsespørsmål, som altså kan koste liv. Dette er noe vi jobber
mye med, EU og NATO jobber mye med det, og jeg er veldig glad for
at det nå er bedre samarbeid på disse områdene mellom mange land,
for dette er noe vi dessverre kommer til å se mer av framover.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anniken Huitfeldt (A) [14:13:45 ] : Det ble spurt her tidligere
om hvorfor Norge skulle stille opp for det internasjonale samfunn.
Det henger vel sammen med at i norsk selvstendighet og handlefrihet
i utenrikspolitikken har internasjonalt samarbeid tjent oss veldig
godt. Vi har fått mer handlefrihet og selvstendighet på grunn av
internasjonalt samarbeid.
Mitt spørsmål
er knyttet til menneskerettigheter. Det var jo utenriksministeren
inne på i forbindelse med Ungarn. Dette er et større spørsmål. Det
viser seg nå at globale aktører blir mindre opptatt av å fremme
menneskerettigheter på den internasjonale agendaen. Da blir samarbeid
med EU viktigere for Norge enn før. Hvilke initiativ vil utenriksministeren
ta for å styrke samarbeidet med EU for å fremme i sterkere grad
menneskerettigheter i de land vi samarbeider med?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:14:30 ] : Vi skulle
egentlig hatt en interpellasjon også litt senere i dag om menneskerettighetssituasjonen
i verden i dag, og jeg hadde også tenkt å si en del om det. For
det er helt riktig at vi ser en utvikling som går i negativ retning i
mange land, og vi ser også at den utviklingen kommer nærmere oss.
Det betyr at europeiske land har en god del utfordringer – dem har
vi vært inne på her. Men vi ser også at vi i mange tilfeller kan
samarbeide godt med europeiske land for å fremme denne type saker.
Vi jobber tett sammen i Norden med dette. Det ser vi har en virkning
både i Europa og overfor andre land. Vi deltar også aktivt i flere
av de debattene EU reiser om dette, der vi har tilgang.
Det at vi jobber
mye med menneskerettighetsspørsmål i en europeisk kontekst, er viktig
for oss, for det er helt riktig som representanten Huitfeldt sier,
at akkurat på det feltet, i likhet med mange andre felt, opplever
vi at vi står sterkere sammen når vi fremmer de samme synpunktene
som f.eks. andre europeiske land. Tilfellet Ungarn og Polen er veldig
tydelige eksempler på det.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:15:52 ] : For første gang
har jeg opplevd at en minister skryter av å ta imot flest mulige
flyktninger til Norge. Det er mulig at det har kommet tidligere
fra en sosialistisk regjering, men det er iallfall første gang fra
en Høyre-statsråd. Mitt spørsmål er om utenriksministeren faktisk
er stolt over å ta imot 3 000 kvoteflyktninger, totalt sett 6 000 flyktninger
pluss asylsøkere til Norge, og hvorvidt utenriksministeren i sitt
eget nabolag blant de omgangsvennene hun har, omgås disse flyktningene
til daglig og opplever de utfordringene som finnes blant folk flest. Eller
er det slik at det egentlig bare er i festtaler her i stortingssalen
og andre steder at man ønsker å være inkluderende – og kanskje også
få noen internasjonale stillinger ute, som nordmenn bekler med glede
over hele verden?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:16:45 ] : Her var
det som vanlig mye forskjellig, men la meg begynne der representanten
Tybring-Gjedde begynte. Jeg omtalte i min redegjørelse et faktum,
nemlig at Norge tar imot ca. 3 000 kvoteflyktninger i året. Det
er en politikk også Fremskrittspartiet har vært med på i regjering, og
jeg har ikke opplevd at det har vært et problem for Fremskrittspartiet
før nå. Men det er også delte meninger i Fremskrittspartiet om dette,
har jeg etter hvert forstått.
Så mener jeg at
det er viktig at et land som Norge bidrar til å hjelpe når vi kan
– og det kan vi. Men vi setter samtidig klare begrensninger på antallet,
og vi er opptatt av en aktiv returpolitikk, sånn at det er de som
har behov for beskyttelse, som får komme til Norge.
Så kan jeg ikke
annet enn å registrere at representanten Tybring-Gjedde og jeg bor
i helt forskjellige bydeler. Jeg bor i bydel Gamle Oslo, som er
en av de bydelene som har størst grad av minoritetsbefolkning. Jeg har
ingen problemer med å bo i den bydelen – der har jeg bodd i over
20 år, og jeg trives veldig godt med det nærmiljøet jeg har. Representanten
Tybring-Gjedde bor jo vest i byen og har sannsynligvis ikke like
mange med minoritetsbakgrunn rundt seg.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:17:52 ] : Jeg kan forsikre
utenriksministeren om at det er mange i Fremskrittspartiet som sliter
med å bo i nabolag hvor det faktisk ikke er mulig å få en normal
utdannelse på barneskole eller på videregående skole, som sliter
med veldig mange språk i klasserommet, som sliter med å ha et fellesskap
og skape et felles godt miljø. Jeg antar at det at utenriksministeren
har sittet på kafe, sikkert går bra for utenriksministeren, men
det er ikke det problemstillingen dreier seg om.
Utenriksministeren
sier videre at hun i redegjørelsen sa 3 000. Nei, i redegjørelsen
sa hun ikke det, i redegjørelsen sa hun at vi tar imot «flest kvoteflyktninger
per innbygger» i Europa. Det antar jeg er å skryte av det som regjeringen
foretar seg.
Når det gjelder
Fremskrittspartiets innsats i regjeringen, var det ett av punktene
vi måtte gi oss på, som skaper stor uro i Fremskrittspartiet, og
som ikke kommer til å gjenta seg – det kan jeg garantere – hvis
Fremskrittspartiet skal holde sammen. Så bare for å si det til utenriksministeren:
Det er ikke noe Fremskrittspartiet er stolt av; vi beklager at vi
tar imot så mange kvoteflyktninger.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:18:54 ] : Fremskrittspartiet
satt jo i regjering i seks år og tok imot det samme antall kvoteflyktninger,
men det er en debatt jeg skal la ligge. Den får Fremskrittspartiet
ta internt.
Det at Norge tar
imot flest kvoteflyktninger per innbygger, er et faktum. Det syns
jeg det er greit å opplyse om i redegjørelsen. Og så er det ikke
slik at jeg opplever min bydel først og fremst ved at jeg sitter
på kafé. Det er slik at jeg går rundt i mitt nærmiljø, jeg snakker
med mine naboer, jeg har kontakt med mennesker som bor i bydelen,
og det er også mange med minoritetsbakgrunn på den skolen som ligger
rett over gata for der jeg bor. Og det går faktisk helt fint, men
det kan være fordi jeg har en litt annen innstilling til mennesker
som kommer fra et annet sted, enn det representanten Tybring-Gjedde nå
legger for dagen. Det fokuset representanten Tybring-Gjedde har,
er …
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:19:44 ] : Det vil jeg ha
meg frabedt, faktisk.
(Representanten
Christian Tybring-Gjedde gikk ned fra talerstolen.)
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:19:43 ] : Jeg foreslår
vel kanskje at representanten blir stående til jeg er ferdig med
å svare.
Det problemfokuset
representanten har, syns jeg kom tydelig fram i det han sa i sitt
andre spørsmål. Det er et fokus jeg ikke har. Jeg underkjenner ikke
at det fins utfordringer, men jeg mener samtidig at det er viktig
at Norge bidrar til å hjelpe der det er mulig.
Presidenten: Presidenten
vil anmode representanten om å bli stående til statsråden er ferdig
med å gi sitt svar.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:20:24 ] : Helse er i utgangspunktet
eit nasjonalt ansvar i EU, men pandemiar kjenner som kjent ingen
grenser, og EU har jo gjort forsøk på å prøve å samordne seg. Dei
har ikkje takla koronapandemien på ein spesielt god måte. Noreg
har langt betre resultat, sjølv om det absolutt òg er manglar i
vår beredskap.
Slike kriser vil
oppstå igjen – eller liknande kriser: militære kriser, matmangel,
sjukdom på dyr eller sjukdom på menneske i ulike variantar.
Ser statsråden
kor viktig nasjonal beredskap er, og vil ho arbeide for at regjeringa,
i staden for å stole blindt på internasjonal handel, vil støtte
nasjonale beredskapslager for t.d. mat, medisinar og smittevernutstyr?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:21:21 ] : Av og til
er det litt vanskelig å forstå kritikken fra Senterpartiet, for
på den ene sida går den på at EU ikke har gjort nok, men på den
andre sida er det jo fra et parti som vil at EU skal gjøre mindre.
Dermed kan det være litt vanskelig å få grep om hvor kritikken egentlig
skal treffe.
Jeg mener at EU
har hatt en god respons da en kom i gang. Det tok litt tid, og det
sa jeg også noe om i min redegjørelse. Og det er jo primært, som
representanten sier, fordi helsepolitikken er nasjonal. Men EU har
også bidratt gjennom å samordne mye av politikken, slik at man f.eks.
har vært i en situasjon hvor man gjør felles innkjøp av smittevernutstyr
og medisiner. Vi fikk en felles samordnet politikk på dette med
eksportforbud, slik at et land som Norge, og andre, ikke måtte forholde
seg til politikk fra 27 forskjellige stater på dette området, som
var i ferd med å utvikle seg. Da tok EU grep. Ikke minst har vi
sett at solidariteten når det gjelder økonomiske pakker, også nå
har blitt stadfestet. Det mener jeg er viktige sider ved det EU
har gjort – og så er det alltid ting som kan gjøres bedre.
Liv Signe Navarsete (Sp) [14:22:26 ] : I dette tilfellet trur
eg det er ganske mange ting som kan gjerast betre. Senterpartiet
har ikkje eit ynske om at EU skal gjere meir, men me ser at dei
har teke til seg makt på stadig fleire område der dei i utgangspunktet
ikkje var meint å ha det. Det gjeld ikkje minst EØS-avtalen, der
ein ser at område som eigentleg skulle haldast utanfor EØS-avtalen,
òg eigentleg vert snikne inn bakvegen. Regjeringa har jo for vane,
som eg sa i innlegget mitt, å ta godt i når ein snakkar om kor viktig
EU og EØS er, jf. det eg sa i innlegget mitt om kor stor den norske
eksporten til EU var i 2018. Så kanskje eg skal følgje opp med eit
spørsmål til utanriksministeren om ho er samd i beskrivinga mi,
og om ein kanskje burde vere litt meir edrueleg når ein snakkar
om betydinga EØS-avtalen har for Noreg.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:23:21 ] : Jeg mener
at jeg legger for dagen en edruelig måte å se på betydningen av
EØS-avtalen for Norge på. Vi har per i dag, før Storbritannia går
ut, tilgang til et hjemmemarked på 500 millioner mennesker, og det
er på like vilkår som EU-land. Det har enorm betydning for norsk
økonomi i dag, og det kommer til å ha det også i framtida, spesielt
når alle land skal forsøke å komme seg økonomisk etter den krisa
vi står oppe i.
Vi utførte i 2019
varer til EU til en verdi av 306 mrd. kr, eller 65 pst. av samlet
fastlandseksport, og med olje og gass er det 78,7 pst. Det er jo
ikke sånn at vi ikke regner med olje og gass i andre sammenhenger
der vi eksporterer, som f.eks. til Storbritannia, hvor gasseksporten
utgjør en betydelig andel. Dette er inntekter for Norge. Denne eksporten
betyr mye for norsk økonomi, og det at vi har de mulighetene vi
har og den tilgangen til det indre marked, er etter min oppfatning
helt avgjørende for utvikling av norsk økonomi. Det har det vært de
siste 25 årene, og det kommer det også til å være – minst – de 25
neste.
Audun Lysbakken (SV) [14:24:35 ] : Jeg synes kanskje utenriksministeren
gikk litt lett forbi spørsmålet om eurosonen i redegjørelsen sin.
Vi står jo oppe i det som kan bli en veldig alvorlig situasjon for
Den økonomiske og monetære union, hvor man får en voldsom gjeldsoppbygging
i de søreuropeiske landene samtidig som de mangler de pengepolitiske
virkemidlene som må til for å komme seg ut av krisen, og det mangler
en solidaritet i EU knyttet til om andre euroland som over tid har
tjent mer på den felles valutaen, er villige til å stille opp rundt
en eller annen form for felles garantimekanisme for gjeldsopptak.
Hvis en ser noen
år tilbake, var utenriksministerens parti ivrig tilhenger av at
Norge burde være med i Den økonomiske og monetære union og innføre
euro som valuta. Da er det jeg lurer på: Er utenriksministeren glad eller
lei seg for at Høyre ikke fikk gjennomslag for det?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:25:34 ] : For det
første mener jeg at premisset i Lysbakkens spørsmål, nemlig at det
f.eks. ikke finnes europeisk solidaritet, eller at man nå kommer
til å være i en situasjon der europeiske land ikke vil ta vare på
hverandre, er feil. Jeg mener at de siste diskusjonene og vedtakene
som har vært om bl.a. krisepakker, er viktige.
Så er det helt
riktig som representanten Lysbakken sier, at det er svært mange
land i Europa – i hele verden, vil jeg si – som kommer til å slite
med betydelige gjeldsutfordringer, men selvfølgelig også med redusert
og negativ vekst og vil ha utfordringer med komme seg opp igjen.
Da er nettopp handel en av de viktigste tingene som kan bidra til
å få økonomien på fote igjen.
Så er ikke diskusjonen
om vi skal være med i euroen eller ikke, spesielt aktuell. Jeg konstaterer
bare at det nære europeiske samarbeidet, som også blant enkelte land
har blitt nærmere på grunn av euroen, er noe som også tjener Norge,
fordi vi har den tilgangen vi har til et Europa som vi er opptatt
av skal ha økonomisk vekst. Det er bra for Norge.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Svein Roald Hansen (A) [14:26:59 ] : Representanten Tybring-Gjedde
spurte hvorfor Norge alltid skal gi mest til internasjonale organisasjoner.
Det er få land som har tjent så mye økonomisk, politisk og sikkerhetspolitisk
på internasjonale organisasjoner og samarbeid som Norge. Jeg kan
bruke havretten som et stikkord.
Covid-l9-pandemien
har utløst en viktig debatt om sider ved globaliseringen og den
avhengighet av hverandre som globale verdikjeder skaper. Må vi i
kriser som denne stole mer på oss selv og mindre på hverandre?
Erfaringene fra
tidligere kriser er ikke at landene trekker seg tilbake, tvert imot.
I forrige uke feiret vi at det var 75 år siden frigjøringen i 1945.
Fire år senere var vi med på å grunnlegge NATO. Vi søkte inn i det
mest forpliktende samarbeid med andre land vi kan tenke oss. Vi
søkte fellesskap framfor fortsatt bare å stole på egne krefter.
I 1960 gikk vi
igjen sammen med andre land og dannet EFTA – om ikke ut fra en krise,
så for å styrke norsk økonomi og norsk næringslivs eksportmuligheter.
Jeg skal komme tilbake til EFTA.
I 2008 da finanskrisen
rammet en hel verden, så vi det samme. EU-landene utvidet og fordypet
samarbeidet for å styrke kontrollen og styringen med finansnæringen
– et felles forsvar mot nye finanskriser og økonomiske tilbakeslag.
Erfaringene er
altså at kriser som rammer på tvers av land, utløser et sterkere
samarbeid og ofte nye eller forsterkede internasjonale organisasjoner,
regelverk og institusjoner. Fordi de problemene som er skapt, eller truslene
vi står overfor, er felles, kan de bare møtes gjennom samarbeid
og felles innsats.
Det er, som også
representanten Lysbakken pekte på, et blindspor å sette nasjonalstaten
opp mot internasjonalt samarbeid. Internasjonale institusjoner og
regelverk svekker ikke nasjonalstaten. De er til for å styrke nasjonalstatens
evne til å løse problemer og utfordringer.
Våre muligheter
til å løse klimakrisen og våre muligheter til å utvikle en vaksine
mot covid-19 er bedre enn om alle hadde gjort som den amerikanske
presidenten, som stoppet bevilgningene til WHO, og om vi bare skulle
tenke på oss selv.
I lys av denne
debatten har vi fått en diskusjon om jakkepins – flagget eller FNs
bærekraftmål. Jeg burde hatt på meg en EFTA-pin i dag i anledning
at EFTA er 60 år. Det jubileet kunne fortjent litt pomp og prakt.
EFTA har vært plattformen for Norges handelsavtaler med omverdenen,
for EØS-avtalen og for 29 øvrige handelsavtaler med 40 land – avtaler
som gir forutsigbarhet for eksportnæringen, og regler som skal sikre
arbeidstakeres rettigheter og miljøhensyn.
Jeg mener EFTA
også bør være et redskap for å forsterke vårt samarbeid med EU.
Vi må forsikre oss om at EFTA-landene er innenfor den europeiske
samarbeidskretsen når EU-landene i lys av erfaringene med covid-19-pandemien
kommer til å styrke sitt beredskapssamarbeid på helsesektoren. Det
er derfor både riktig og viktig at vi sluttet oss til EUs initiativ
for felles anskaffelse ved håndtering av alvorlige helsetrusler
over landegrensene, og at vi deltar i Det europeiske legemiddelbyrået.
Men vi så da forsyningene
ble stanset på Svinesund på grunn av EUs eksportforbud, at vi fort
kan anses for å være utenfor. Derfor bør vi forsterke samarbeidet,
og sammen med de øvrige EFTA-landene vil det kunne bli tydeligere
og synligere.
Nå vil vi alle
stå overfor en økonomisk gjenreisning. Bør EFTA-landene sammen vurdere
om og hvordan vi kan gjøre den jobben lettere og raskere om vi samarbeider
og samordner tiltakene med de EU-landene planlegger?
Og – EFTA må ha
en tydelig stemme i den debatten som kommer om handel, verdikjeder
og proteksjonisme internasjonalt. Det er tid for å styrke EFTA-samarbeidet.
60-årsjubileet bør brukes til en vitalisering – ikke en førtidspensjonering.
Til slutt noen
ord om brexit-forhandlingene med Storbritannia som startet opp forrige
uke: Det er bra, men signalene fra de forhandlingene som pågår mellom Storbritannia
og EU, er ikke oppmuntrende, verken når det gjelder felles regelverk,
fisk, som vil være viktig også for oss, eller grensen mellom Irland
og Nord-Irland. Jeg tror det er klokt å hente fram igjen forberedelsene
til en situasjon hvor vi passerer nyttår uten en avtale til erstatning
for EØS-avtalen.
Ingjerd Schou (H) [14:32:17 ] : Jeg vil gjerne takke utenriksministeren
for en konkret og offensiv redegjørelse og også for det initiativet
som utenriksministeren har tatt sammen med sine nordiske kollegaer
overfor Ukraina, og særlig overfor generalsekretæren i Europarådet.
Jeg tør minne om at alle disse EU-landene er medlemmer blant de
47 landene, som rommer langt flere land som har det som oppgave
særlig å se på rettssikkerhetsprinsippene, menneskerettigheter og
demokratiutvikling. Det er på høy tid og helt nødvendig og prisverdig
at det initiativet ble tatt.
Jeg vil gjerne
rette oppmerksomheten mot EØS-avtalen. Vi ser stadig angrep på EØS-avtalen
fra deler av fagbevegelsen, fra Senterpartiet og fra andre som i
dag maner til proteksjonistiske tiltak. Det siste vi har kunnet se
i media, er at Senterpartiet også vil si opp handelsavtaler – tenk
det! Fra mange av disse kreftene hevdes det at koronapandemien har
illustrert behovet for at vi skal isolere oss mer fra omverdenen.
Da tør jeg minne om at man kanskje bør se på definisjonen av ordet
«pandemi», og at vi skal være oss selv nok, for å si det med Peer
Gynt. Dette presset skal vi ikke gi etter for. Nasjonalstaten er og
skal forbli den grunnleggende utenrikspolitiske enheten. En pandemi
og håndtering av den er ingen eksakt vitenskap. En pandemi er per
definisjon verdensomspennende.
Det er oppsiktsvekkende
at Senterpartiet i kjent stil uttrykker Norge alene, Norge for oss,
Norge uten EØS og med størst mulig grad av avstand til EU, samtidig
som de kritiserer EU for at de kommer for sent på banen og ikke opererer
samlet – altså et Senterparti som etterlyser EU. Skjønn det, den
som kan. For å tolke det i beste mening kan jeg si meg enig i at
det er visse utfordringer nasjonalstatene ikke har som sin styrke,
bl.a. det å håndtere globale pandemier. Virus kjenner ingen grenser,
og dermed må tiltak også være med og bekjempe virus som krysser
nettopp disse.
Håndtering av
en pandemi er ingen eksakt vitenskap, og det samme gjelder økonomiene,
som heller ikke begrenser seg til enkeltland. Vi handler og kjøper og
samarbeider med andre land, og de tilsvarende med oss. I gjenoppbygging
av økonomiene, som alle er rammet av smittetiltakene, vil vilkårene
for norsk næringsliv stå helt sentralt, også for norske arbeidsplasser
– de kortreiste, de langreiste – våre arbeidsplasser som gir skatteinntekter,
og sikrer at vi har en velferd. Det er for meg helt åpenbart at
norsk eksport vil være vårt viktigste marked. Det vil være helt
avgjørende, og vi vil være helt avhengige av EØS-avtalen når vi
skal sikre økonomisk vekst igjen.
Skal vi hegne
om EØS-avtalen, må vi sørge for formidling av dens betydning. Det
er i den sammenheng bekymringsfullt å høre utenriksministeren redegjøre for
hvordan desinformasjon og falske nyheter knyttet til pandemien nå
florerer på internett. Utenriksministeren kunne også fortelle at
Norges eget medietilsyn har funnet at nær halvparten av alle nordmenn
har lest falske nyheter om covid-19, og at Nasjonal sikkerhetsmyndighet
har advart om spredningen av nettopp slike nyheter om viruset. Et
narrativ som går igjen i disse falske nyhetene, er påstanden om
at EU har mislykkes i å håndtere pandemien. Dette kombineres gjerne
med at det er Russland og Kina som er de ansvarlige aktørene. Dette må
vi bidra til å slå tilbake. For det første er det faktuelt feil
å felle en slik dom over EU, for det andre tjener det kun til å
svekke det europeiske samarbeidet i en tid da vi er mer avhengige
av dette samarbeidet og av at europeiske land står sammen.
Uten et tett samarbeid
med våre europeiske partnere står hver og en av oss svakere tilbake.
Dette samholdet er ikke noe som kun avgjøres gjennom ministermøter og
annet samarbeid på toppnivå. Nei, det opprettholdes gjennom den
tilliten alle land og alle lands befolkninger har til sine egne
myndigheter og til det samarbeidet man har med andre land. Derfor
er det vårt ansvar å styrke denne tilliten.
Jeg tror alle
i denne salen er enige om at vi ikke skal slå politisk mynt på pandemien.
For egen del innebærer dette også å stå opp for EØS-avtalen og for
at det europeiske samarbeidet skal komme sterkest mulig ut av denne
krisen.
Espen Barth Eide (A) [14:37:23 ] : Jeg vil også begynne med
å takke utenriksministeren for en grundig og god redegjørelse. Der
var det svært mye man kan være enig i, og jeg vil også anerkjenne
henne for gode og grundige svar på de utfordringene som kom her
i salen fra hennes eget parlamentariske grunnlag for noen minutter
siden.
Som mange har
sagt i denne debatten, er det viktig å prøve å oppsummere hva EUs
håndtering av den aktuelle krisen har gått ut på, og det er riktig
både å gi anerkjennelse til enkelte ting og også å kritisere andre
ting. Men det er viktig, som utenriksministeren også sa, at veldig
mange av de som mener at EU ikke gjorde det godt nok – underforstått,
man burde ikke hatt EU – egentlig ber om mer EU. Jeg vil si at der
EU kom til kort, var det ganske systematisk der man hadde integrert
for lite, eller var for lite flinke til å kaste seg rundt for å
finne felles solidariske svar framfor det motsatte. Jeg tror det er
en viktig lærdom her i dybden i internasjonalt samarbeid i slike
kriser.
La meg også si
noen ord om den store diskusjonen om staten – markedet og nasjonalstaten.
Jeg tror vi alle erkjenner – i disse tider vi nå lever i – at når
ting virkelig blir problematiske, trenger vi en sterk og effektiv
stat. Det har også mange uttrykt her. Men det bekymrer meg når man
forveksler det å ha en sterk og effektiv stat med at man skal slå
ring om nasjonalstaten forstått som noe annet enn andre nasjonalstater,
altså stat mot stat. For de sterkeste og mest effektive og mest
velfungerende stater i verden er nettopp de statene som er flinkest
til å samarbeide med andre effektive, sterke og velfungerende stater.
Internasjonalt samarbeid gjør på mange måter en effektiv stat mulig.
De som i størst grad lukker seg inne, blir ofte ikke spesielt effektive
og må da ofte ty til mye hardere virkemidler for å få samlet befolkningen bak
det man ønsker. Så den motsetningen er det viktig å ta tak i, og
forstå forskjellen her – at staten trengs, særlig i kriser, men
det betyr ikke staten mot andre stater, det betyr stater som samarbeider
godt.
Et felt som blir
viktig for oss framover, er den store klimaomstillingen, den store
omstillingen av energi- og næringspolitikk som vi er midt oppe i.
Den debatten som foregår parallelt i dag her i salen og i vandrehallen og
i hele Norge om revidert nasjonalbudsjett, oljepakke og grønne krisetiltak,
må også gis et tydelig internasjonalt tilsnitt, for dette er et
område hvor EU samarbeider stadig tettere, stadig nærmere og stadig
mer effektivt. Vi ser at det som heter Europas grønne deal, en idé
som på mange måter ble importert fra den amerikanske sentrum–venstre-siden
– hvor den av naturlige grunner ikke har fått uttrykk ennå, siden
de ikke sitter med makten i USA – nå har blitt gjennomført på tvers
av det politiske spektrumet i Europa. Kommisjonspresident von der
Leyen og sosialdemokraten visepresident Timmermans står tett sammen
om å gjennomføre dette, og alle signaler så langt tyder på at EUs
grønne deal bare skal forsterkes, også som veien ut av krisen.
Dette er viktig
for oss, fordi det viktigste markedet for alt vi lager, produserer
og alle tjenester og varer vi eksporterer, er nettopp EU. Det markedet
vi skal åpne oss opp igjen til, vil se annerledes ut enn det gjorde
da vi alle lukket oss inne, og da mye av økonomien ble stengt ned. Dette
betyr bl.a. at EU nå kommer til å satse på en helt annen måte på
det vi kaller sirkulærøkonomi. Det har kommet en veldig konkret
og grundig plan for EUs innføring av sterke krav til sirkulærøkonomi.
Den er usedvanlig tydelig, den har veldig klare og strenge mål,
og den har også veldig tydelige virkemidler for hvordan man kommer
dit.
Vi har en diskusjon
nå om økende produksjon av hydrogen. Da er det viktig å vite at
EU i løpet av det siste halve året – eller året – har løftet sitt
fokus på hydrogen som en erstatning for naturgass. Det er kjempeviktig
for et land som Norge, som både har store muligheter for å produsere
såkalt blå hydrogen fra konvertert hydrogengass via karbonfangst
og -lagring, og grønn hydrogen, som er fra elektrisitet.
Til slutt vil
jeg si at disse temaene kommer til å bli stadig viktigere også i
den globale internasjonale politikken framover. Det er helt åpenbart
at de nærmeste allierte vi har for nettopp å fronte disse spørsmålene
også på den globale arenaen, finner vi i EU-landene og i EU-kommisjonen,
Europaparlamentet og Det europeiske råd. Dette står høyt på agendaen
der, og det er utrolig viktig at vi klarer å koble sammen den debatten
vi har i disse dager om Norges vei ut av krisen, med den store debatten
som pågår i vårt aller viktigste marked, der våre mest nærstående
land ligger, nemlig i EU.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Hårek Elvenes (H) [14:42:34 ] : Representanten Tybring-Gjedde
holdt et gjenkjennelig innlegg med betydelig skepsis til internasjonalt
samarbeid og liten forståelse for verdien for Norge av å delta i
et slikt samarbeid. Nytt var det jo nå at han også framsto som en klimafornekter
og viste til nobelprisvinner Giæver. Hvis den samme Giæver følger
like dårlig med på sine eldre dager som han gjorde under sitt studium,
tror jeg man skal ta med en klype salt det som kommer fra ham:
Jeg var ikke interessert i det jeg
studerte. I stedet vant jeg turneringer i bridge, biljard og poker.
Det var nesten pinlig hvordan jeg brukte min tid.
Vel, hvis noen
høsten 2019 hadde foreslått at EU skulle utarbeide en felles helseplan,
hadde det antagelig ikke blitt flertall for det. Det er jo interessant
at de som nå kritiserer EU, egentlig roper på mer overnasjonal styring.
Det er ingen tvil
om at covid-19-viruset oppsto i Kina. Det er heller ingen tvil om
at Kina var for sen, og var for lite åpen overfor omverdenen om
virussituasjonen i sitt eget land. Covid-19-viruset angriper menneskets
immunforsvar, men covid-19-viruset angriper også samfunnets motstandsdyktighet.
Vi ser at Russland og Kina utnytter denne situasjonen og ønsker
å ramme folks tillit til de vestlige demokratiene for å berede grunnen
– særlig Kina – for utbredelsen av sitt eget samfunnssystem. Hele
registeret av hybride virkemidler blir tatt i bruk, og Russland
praktiserer sin egen lærebok, skrevet av general Gerasimov, der
krig føres på flere arenaer og nivåer samtidig, gjennom politiske,
økonomiske og kulturelle virkemidler. Vi ser at Kina bruker «maskediplomatiet»,
også i kombinasjon med hybride midler.
Men også under
denne krisen er det Sør-Europa som er blitt hardest rammet. Syretesten
på EUs håndtering av dette blir EUs evne til å yte økonomisk hjelp,
og her leverer EU. Vi ser at betydelige midler er omfordelt fra
EUs naturskadefond og regionale utviklingsfond, og betydelige midler
er kommet i tillegg, til den store sum av 540 mrd. euro.
Det er grunn til
å helle kaldt vann i blodet på dem som tror at økonomisk selvberging
nå får en renessanse. Norge har en liten, åpen økonomi og har bidratt
til stor utjevning gjennom det.
Til slutt: Jeg
tror ordene til europeer og kansler Helmut Kohl vil stå seg også
denne gangen. Han har sagt: Hundene bjeffer, men karavanen ruller
videre.
Karin Andersen (SV) [14:45:42 ] : Mange land er nå rammet av
koronakrisen, men noen land i Europa har vært rammet veldig lenge
av en økonomisk krise, og et av dem er Hellas. I ti år har de vært
rammet av en økonomisk krise, og de har også på grunn av sin beliggenhet
fått ansvaret for en stor mengde asylsøkere som har kommet inn til
Hellas.
Hva har da vært
responsen på dette, også fra Norges side? Jo, Norge har gitt ganske
mye penger over år, men over halvparten av de pengene har kommet
tilbake, og det er fordi Hellas verken kan eller vil bruke dem opp. Senest
før jul fikk Norge tilbake 600 mill. kr av EØS-midlene – ikke alle
fra Hellas, men mange, også da.
I redegjørelsen
sier statsråden at man er avhengig av et bredt økonomisk samarbeid
for å løse dette. Ja, det er vi, for Norge er en del av Schengen-
og Dublin-samarbeidet som påfører Hellas disse forpliktelsene. Norge
har også støttet EU–Tyrkia-avtalen, som gjelder bare på øyene i
Hellas, og derfor blir flyktningene sittende på øyene. Er det i
Norges interesse at Hellas bryter sammen? De klarer jo ikke dette.
Lokalbefolkningen er utslitte, sinte og slitne. De har vært utsatt
for kutt i ti år, og nå opplever de at Europa vender ryggen til.
Og Norge har ennå ikke klart å si ja til å være med på det tyske
initiativet om å evakuere noen av de mest sårbare.
Vi venter fremdeles
på regjeringens svar på dette – for det er andre som dukker opp,
som melder seg og kommer på banen for å hjelpe lokalbefolkningen
hvis ikke andre europeiske land gjør det, og det er de høyreekstreme.
De er der allerede og har jaget frivillige fra øyene. Dette er alvorlig.
Det er et viktig signal nå at Norge er med blant de landene som
sier ja til å strekke ut en hånd til Hellas og til lokalbefolkningen
for å si at vi vil være med og hjelpe dere, at vi ser dere, og at
vi ikke overlater denne arenaen til dem som er der nå – og ser ut som
de interesserer seg – eller at takten og retningen på dette i Europa
skal styres av Polen og Ungarn.
Norge må ha en
opplyst egeninteresse av at Europa beveger seg i en solidarisk retning
og ikke i en retning der vi lar de mest høyreekstreme regimene få
lov til å bestemme takten og retningen.
Det har vært snakket
om menneskerettighetene her i dag, og jeg er glad for det. Det er
mitt verdigrunnlag. Da må Norge stå på menneskerettighetene – også
asylrettighetene – og ikke være med på den glideflukten som mange
land er med på i dag.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:49:03 ] : Norge står i den mest
alvorlige og dyptgripende økonomiske krisen på generasjoner. Vi
har ikke sett høyere ledighetstall i Norge siden 1930-tallet. I
den krisen som kom raskt på, har det vært helt avgjørende å sørge
for inntektssikring for personer, sørge for at bedrifter overlever
og sørge for kraftfulle tiltak. Det har vært helt avgjørende, og
det har vært avgjørende å gjøre det raskt.
I det arbeidet,
og jeg har selv sittet nært på det i finanskomiteen, har en sett
hvordan vi støter på og butter imot EØS-avtalen på alle mulige bauger
og kanter. Noe av det første vi tok tak i, var situasjonen for reiselivet, som
ble truffet momentant og hardt av krisen. Da et enstemmig storting
sa at vi vil redusere avgiftene og redusere momsen med tilbakevirkende
kraft for reiselivet for å gi reiselivet en viktig håndsrekning
i en dramatisk situasjon, sa regjeringen: Vent litt, dette må vi
sjekke med EU – vi må sjekke det med EØS-avtalens voktere i Brussel.
Så kommer en tilbake og sier: Nei, beklager, ESA sier at dette er
trøblete med tanke på EØS-avtalen. Så sier Stortinget én gang til:
Vi mener fortsatt at dette er viktig for å ivareta reiselivet i
Norge, sikre arbeidsplasser og sikre aktiviteten i hele Norge. Man
henvendte seg nok en gang til Brussel. Svaret fra ESA var nok en
gang nei. Det norske storting må bøye nakken for EØS-avtalen.
Samtidig ser en
at verft langs hele den norske kysten er i krise. Det er for få
oppdrag, verft står i fare for å gå konkurs, arbeidsplasser står
i fare for å gå tapt. Stortinget sier: Vi må gjøre det mer gunstig
å investere i nye skip, vi må gjøre avskrivningsordningene bedre,
vi må lage en ny avskrivningsordning for skip – som regjeringen
skulle komme tilbake med i revidert nasjonalbudsjett. I dag ble
revidert nasjonalbudsjett lagt fram. Hva kan vi lese der? Nei, det
kan vi ikke gjøre på grunn av at EØS-avtalen setter en stopper for
det.
Slik kan man gå
på område etter område, enten det er snakk om å ivareta samfunnskritisk
infrastruktur, luftfart, låneordning for små og mellomstore bedrifter eller
en kompensasjonsordning for bedrifter som er i fare. Hver gang må
en først sjekke med dem som sitter i Brussel. Det har blitt sånn
at Stortinget har en mer forberedende behandling, så skal vi aller
nådigst få bruke noen få dager på det, og så kommer den endelige
behandlingen i Brussel til slutt.
Vi er nødt til
å gjenvinne nasjonal suverenitet, sånn at en i krisetid, men også
i ordinære situasjoner, kan være herre i eget hus.
Michael Tetzschner (H) [14:52:20 ] : Til det siste innlegget:
Det var et skoleeksempel på proteksjonistisk tenkning som gjør alle
fattigere. Det har vi lang erfaring med, for den velstanden vi har
nådd, er nådd av de samfunnene som har åpnet økonomien sin for et
fornuftig og rasjonelt varebytte, og hvor det er kvaliteten på produktene
og den rasjonelle fremstillingen som har gjort at man har fått markedsandeler
og ikke blitt stengt ute fra viktige markeder. Så hvis man innbiller
seg at man kan bruke opp alle ressursene i Norge, kan man selvfølgelig
føre et resonnement som det representanten Gjelsvik nettopp gjorde
seg til talsmann for.
Det som fikk meg
til å ta ordet, var representanten Lysbakkens innlegg. Han er ofte
kunnskapsrik og interessant, men her må jeg si jeg ble forvirret.
Det jeg ble forvirret over, var hvilket forhold SV har til verden
rundt seg – altså utenfor Norge. De snakker veldig mye om internasjonal
solidaritet, og de er absolutt glade givere, stort sett uten betingelser,
når det gjelder å rette opp i skjevheter i fjerntliggende områder
av verden. Men å inngå mer gjensidig bebyrdende avtaler er visstnok
veldig vanskelig. Vi har tidligere også hørt det i denne salen –
jeg tror det var ved forrige anledning, hvor det ble gjort et utfall
mot alle Bretton Woods-institusjonene som ble etablert i den første
etterkrigstiden. Verdensbanken var skurker, humanitære fond var
skurker – alt som smaker av internasjonal regeldannelse, som nettopp
gjør at man kan selge varer til hverandre på en trygg måte. I dag fikk
vi også høre at det var en kjempefordel å ha egen valuta. Hvis folk
ikke husker det, så var det en tid i Europa hvor man hadde konkurranse
om å svekke hverandres økonomi gjennom valutamanipulasjoner, hyppige
devalueringer og å eksportere arbeidsledige til hverandre. Dette
er tilbakelagt.
Jeg ser at nye
generasjoner tar den velstanden som vi har, for gitt, og ikke tenker
over hvorfor vi har kommet dit.
Så må jeg gjøre
oppmerksom på Karin Andersens innlegg. Der var det for lite forpliktelser
til internasjonale avtaleverk, nemlig Schengen og Dublin. Det innlegget burde
hun jo holdt engasjert i Europaparlamentet, hvor så mange av hennes
etter hvert mer og mer europositive kolleger nå sitter. SV er helt
ute av takt, både med internasjonal sosialistbevegelse og med realitetene
i verden for øvrig.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [14:55:33 ] : Jeg synes det var en
veldig interessant debatt å følge – også redegjørelsen fra utenriksministeren.
Den kom jo rett inn i en annen interessant debatt som vi har hatt
gående noen dager her i Norge, og som går på nettopp internasjonalt samarbeid
eller om man skal satse på nasjonalstaten. Det er veldig mange som
prøver å si at den debatten er veldig uinteressant og malplassert,
men det er også veldig mange av de samme representantene som drar
den opp gang på gang nettopp fordi det er en interessant debatt
å ta.
Debatten handler
noe om hvilke signaler som gis, og hva man er mest opptatt av. Jeg
mener faktisk at den i mindre grad handler om motforestillingene
mellom nasjonalstat og internasjonalt samarbeid. Jeg tror ikke det er
noen partier på Stortinget som hele tiden er imot internasjonalt
samarbeid – heller ikke Fremskrittspartiet er det. Fremskrittspartiet
er f.eks. veldig tilhenger av NATO og forsvarssamarbeidet der. Men
det er grenser for hvor langt ethvert samarbeid skal gå, og hvor
inngripende det skal være.
Det har vi fått
mange eksempler på i norsk politikk. Gjennom koronakrisen og andre
saker møter vi gang på gang oss selv i døren. Vi har også hatt utfordringer
rundt Nav-skandalen, som egentlig er motsetninger mellom nasjonale
interesser og EUs lovverk, som veldig mange helt sikkert kan være
enig i har gått for langt, blitt for inngripende, og at det har
blitt for vanskelig å følge opp de forpliktelsene man gradvis hele
tiden slutter seg til. Derav får vi også en del misnøye.
Jeg registrerte
at utenriksministeren kritiserte Ungarn og Polen for ikke å føye
seg etter domstolene i EU og vedtakene som blir fattet der. Jeg
tror den misnøyen kommer til å øke fordi dette har blitt for inngripende. Det
har blitt en kollisjonskurs mellom de nasjonale interessene og det
internasjonale samarbeidet, som selvfølgelig har all verdens gode
intensjoner. Det har det alltid hatt. Det er veldig lite man kan
sette seg ned og peke på og si at det og det målet er vi imot. Men
når man får et så stort og tungt byråkrati som vi helt klart har
fått på mange områder, blir det et problem.
Jeg mener også
at utenriksministeren, Høyre og flere partier burde tatt den kritikken
mer inn over seg – at det er økende misnøye med at vi som politikere,
som nasjonalforsamling, stadig vekk møter oss selv i døren fordi
vi har inngått så inngripende samarbeid at vi ikke klarer å føre
den politikken vi egentlig ønsker, i alle sammenhenger.
Ola Elvestuen (V) [14:58:49 ] : For å møte både samtidens og
framtidens største utfordringer trenger vi mer samarbeid i verden,
og vi trenger mer samarbeid i Europa. Det gjelder for oss som EØS-medlem
like fullt som for Sverige, Hellas eller Spania som medlemmer av
EU. Situasjonen med koronapandemien viser – helt opplagt – at det
er mange land som ikke har vært godt nok forberedt, og man trenger
et sterkere europeisk samarbeid. Når vi skal møte framtidige pandemier,
trenger vi et sterkere europeisk samarbeid – både for å ha verdikjeder
som vi kan samarbeide om, så vi ikke er like avhengig av hva som
skjer i andre deler av verden, og for hvordan vi i praksis skal
møte det som måtte komme. – Mer samarbeid, ikke mindre.
Det andre store
problemet verden står overfor, er klima- og miljøkrisen vi er midt
oppe i. 2020 skulle vært superåret for klimatiltak. Det er helt
avgjørende at vi nå samarbeider med Europa for å forsterke og bygge
oppunder den viljen vi trenger i resten av verden for å forsterke
klimamålene, men vi må også jobbe aktivt inn mot EU, som utenriksministeren
var inne på, for at de skal forsterke sitt mål til 50 pst. eller
55 pst., som vi også vil være en del av. Det samarbeidet vi har,
øker nå ved at vi i fjor inngikk en felles målsetting om minst 50 pst.
utslippskutt innen 2030. Vi må bygge oppunder den europeiske «Green
New Deal» og være en aktiv deltaker i det.
Jeg er litt forundret
over hvordan man ser på EØS-avtalen som et problem for Norge. Som
så mange her har også jeg sittet i kommunestyrer tidligere, og der
diskuterer man jo hvordan man skal nå krav når det gjelder luftforurensing,
vanndirektiv, hvordan man skal håndtere avfallshåndtering – alt
sammen basert på det som er felles europeiske regler. Alt sammen
drives fram også for å få til bedre løsninger i Norge.
Vi trenger å være
en del av et internasjonalt samarbeid for å stå opp for demokratiet.
I 2006 hadde jeg privilegiet å stå på Oktoberplassen i Minsk og
adressere 12 000 demonstranter og snakke om frihet, i det vi da trodde
var Europas siste diktatur. Det viste det seg ikke å være, og i
dag er det vi som er under press som demokratier. Det å stå opp
mot dem som undergraver våre systemer – Kina, Russland – samarbeide
i Europa og i våre nærområder etter hvert som vi har et USA som
trekker seg tilbake, er helt avgjørende framover.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Jette F. Christensen (A) [15:02:12 ] : Jeg tar ordet for å
svare på representanten Engen-Helgheims forsøk på å omtale sitt
eget mediestunt om en pin som en interessant debatt. For å belyse
det vil jeg sitere fra utenriksministerens redegjørelse. Der sier
hun:
«Det er derfor bekymringsfullt at
den omfattende innsatsen som gjøres innenfor rammen av det europeiske
samarbeidet, er utsatt for feilinformasjon – både bevisst og ubevisst.
Det er med på å undergrave folks tillit både til europeiske institusjoner og
nasjonale regjeringer.»
Det legges ned
en omfattende innsats også her til lands for å undergrave folks
tillit til regjeringen i denne saken. Det gjøres ved å late som
om den norske regjeringen ikke er på jobb for oss her i Norge fordi
noen av dem går med FNs bærekraftsmål-pin – for Rødt og Fremskrittspartiet
mener å vite at det er mange som ikke vet hva den betyr. Hele poenget
med den buttonen er jo å spre informasjon og bevissthet om målene.
Koronaepidemien
har blitt en stall der alle kan gre sine kjepphester, det er denne
debatten også et godt eksempel på. Men det er også blitt den nye
hesteskoen, der Rødt og Fremskrittspartiet møtes i enden, på toppen
eller i bunnen – alt etter hvordan man snur den hesteskoen.
Representanten
Engen-Helgheim nevnte Polen og Ungarn i sitt innlegg. Han sa at
Polen og Ungarn reiser seg mot noe han mener er et altfor inngripende
samarbeid. Det som skjer, er at Polens ledelse og Ungarns ledelse
reagerer på at det internasjonale samfunnet ønsker å overholde menneskerettighetene.
Det er selvfølgelig veldig irriterende for lands myndigheter som
ønsker å bryte disse menneskerettighetene, men det er ikke en befolkning
som reiser seg mot et internasjonalt samarbeid – tvert imot.
Heidi Nordby Lunde (H) [15:04:32 ] : Jeg gir full støtte til
forrige taler, for det er mange som nå forsøker å skape en falsk
motsetning mellom sterke nasjonalstater og internasjonalt samarbeid.
Men et vellykket internasjonalt samarbeid forutsetter sterke nasjonalstater som
tar nasjonalt ansvar for å løse egne utfordringer og samtidig bidrar
til å løse grenseløse globale utfordringer. Deltakelse i NATO svekker
ikke forsvarsevnen vår selv om det forplikter oss til å gjøre andre
prioriteringer og investeringer enn om vi sto alene. NATO forutsetter nasjonal
forsvarsevne som styrkes av at vi nettopp kan gjøre andre prioriteringer
enn om vi måtte sørge for å få full kapasitet på alle områder selv.
Det er alltid
interessant å se EU-motstandernes reaksjoner når EU ikke viser seg
å være det de forsøker å fremstille det som, nemlig en overnasjonal
inngripende overmakt som overstyrer nasjonalstaten og undergraver
nasjonal suverenitet. Som en demokratisk institusjon verken kan
eller skal EU handle som om de var en føderasjon med vide fullmakter
over enkeltland. Tvert imot er EU avhengig av velfungerende nasjonalstater som
tar ansvar for nasjonale anliggender som beredskap og helsevesen.
Men både responstid og selve responsen på koronaepidemien synliggjør
svakheter ved både nasjonalstatens evne til å håndtere kriser lokalt
og internasjonale institusjoners handlekraft når kriser oppstår.
EU har fått berettiget kritikk for å respondere for lite og for
sent da epidemien traff Europa, men da de fikk styringsfart, sørget
de effektiv for handelskorridorer gjennom stengte landegrenser,
de hindret hamstring av utstyr og legemidler i enkelte EU-land og
koordinerte innsatsen der den trengtes mest.
Internasjonalt
samarbeid utfyller og forsterker det vi har, og sammen blir vi sterkere
enn vi hadde vært hver for oss. Vi velger internasjonal handel og
forpliktende samarbeid fordi det i stort tjener norske interesser
og styrker nasjonalstaten.
I forrige uke
feiret vi 8. mai, frigjøringsdagen i Norge og Europa. Noen av oss
feiret også Europadagen 9. mai, som i år markerte 70-årsdagen for
Schuman-erklæringen, grunnlaget for kull- og stålunionen, som var
forløperen til EU. Grunnlagt på ruinen av to ødeleggende verdenskriger
var dette i erkjennelse av at regulert handel og samhandling forebygger
konflikter. Det europeiske fellesskapet har lagt grunnlaget for
dyp fred i Norge og Europa siden.
Når vi snart skal
heise flagget på nytt for å markere vår frihet, vårt demokrati og
vår selvråderett på 17. mai, må det være i erkjennelsen av at vår
frihet, vårt demokrati og vår selvråderett er nært knyttet til det
samme i Europa og i resten av verden. Global handel, FNs bærekraftsmål
og internasjonal samhandling styrker nasjonalstaten Norge. Vi er
sterkere sammen.
Karin Andersen (SV) [15:07:35 ] : SV er for internasjonalt
samarbeid og også for forpliktende avtaler. Vi er svært for at Norge
skal holde sine forpliktelser når det gjelder menneskerettighetene,
som jeg har vært inne på. Vi er for samarbeid rundt klimaspørsmål.
Vi er for handelsavtaler med andre land. Det vi er kritiske til,
er avtaler som er abonnement på høyrepolitikk, og som tvinger oss
til å drive høyrepolitikk, for det mener vi ikke er noen løsning
på verken denne krisen eller andre kriser.
Da jeg i mitt
innlegg nevnte f.eks. Dublinavtalen, som Norge er en del av, var
det fordi den er viktig når vi skal se på krisen som har oppstått
i Hellas nå. Norge er en del av Dublinavtalen, og SV har fremmet
forslag i Stortinget mange ganger om at vi er nødt til å reforhandle
den avtalen fordi den er så skjev. Den gir alt ansvaret for flyktninger
til det landet der flyktningene kommer inn.
Hva skjedde i
2015? Jo, da sluttet Italia og Hellas å stemple passene til asylsøkerne
fordi de visste at de kom til å sitte med ansvaret. Så ble grensene
stengt, og nå sitter altså Hellas med et kjempestort ansvar for
en avtale som Norge er en del av. Hvordan responderer vi på det? Det
er mitt spørsmål til flertallet.
Hellas ber oss
på sine knær om å hjelpe til med i hvert fall å avlaste med noen
av de barna, som ikke har fått gå på skolen på flere år, der det
ikke er helsetjeneste igjen. På tross av at norske myndigheter har
kastet masse penger etter dette og til og med skryter av å ha vært med
på å finansiere noen av de verste leirene som er der, noe av det
verste jeg har sett, er det ikke et system der som det hjelper å
kaste penger etter. Vi er nødt til å bistå på en annen måte.
Tyskland har tatt
et slikt initiativ. Det er mange europeiske land, ti land, som har
sagt at de vil være med. Norge nøler. Hvorfor i all verden gjør
vi det i en situasjon der Hellas har vært økonomisk på knærne i
ti år og nå sitter med denne alvorlige oppgaven de ikke klarer,
og der det altså er høyreekstreme krefter som er der og tilbyr hjelp?
Jeg hadde håpet vi kanskje hadde lært litt av det som har skjedd
på Gaza. Når andre vender ryggen til, vender man seg til ganske
ekstreme krefter som hjelper en med mat, som hjelper en ved at noen
ser dem.
Det er min utfordring
til regjeringen i dag. Hadde det ikke vært klokt å rekke ut en hånd,
sånn at Hellas ikke blir et drivhus for høyreekstreme krefter nå
– at vi hjalp til litt, fordi vi er en del av Schengen og Dublinavtalen?
Vi kan diskutere den, men det er et faktum. Det er et faktum at
den norske regjeringen har sagt at de støtter EU–Tyrkia-avtalen,
som også legger dette store ansvaret på Hellas. Da burde vi bidra
med det de ber oss om, ikke med mer penger som de ikke klarer å
bruke fornuftig.
Hårek Elvenes (H) [15:10:59 ] : Dersom jeg hevder at representanten
Helgheim har en forståelse for utviklingen i Ungarn, håper jeg at
jeg tar feil. Hvis ikke er det dypt alvorlig. Orbán har over ti
år samlet mer og mer makt på sine hender. Ungarn står nå på kanten
til å bli EUs første diktatur. Den nasjonsbyggingen som Orbán driver
på med, følger en klassisk linje: 1. finne en ytre fiende, 2. definere
staten etter det, 3. framstå som landets øverste beskytter. Dette
har vi eksempler på i Europas historie hvor vil bære hen. Det er
ingen grunn til å vise forståelse for en slik samfunnsutvikling
i et europeisk land.
Det som gjør dette
ekstra alvorlig, er at Orbán også ved hjelp av EU-midler har klart
å bygge dette regimet. Norge må – og det vet jeg at Norge gjør –
se kritisk på om EØS-midlene til Ungarn nå skal stilles i bero.
Dette er en fullstendig uakseptabel utvikling, som i verste fall
kan spre seg, og da har vi en meget dramatisk utvikling i Europa.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:12:46 ] : Jeg ønsker å adressere
utenriksministeren direkte, rett og slett fordi man i denne salen
skal diskutere politiske uenigheter, ikke person, og ikke beskylde
hverandre for holdninger. Det er svært sårende, og det gjorde at
jeg måtte ut av salen her i 30 minutter fordi jeg var så oppskaket
over å få en slik beskyldning fra en minister på Stortingets talerstol.
Det er rett og slett urimelig.
Jeg vil helst
ikke at utenriksministeren kommer opp og responderer på dette. Det
vil jeg helst ikke. Jeg vil bare sitere hva jeg sa, og si hvordan
jeg føler det. Hvis utenriksministeren ikke ønsker å akseptere at
jeg føler det på den måten, og føler at hun må forsvare seg, synes
jeg det er veldig, veldig svakt av utenriksministeren.
Det er faktisk
slik at det er mange nabolag som sliter med integrering, og det
er mange nabolag der fellesskapet forvitrer. Det er steder der de
har utfordringer i skolen når det gjelder språk, kultur og religion,
og der de har mye kriminalitet om kveldene og nettene. Det er sannheten,
og det henger sammen med en veldig stor innvandrerbefolkning og
et stort antall innvandrere som kommer til dette landet. Det er
ikke det at det er hver enkelt innvandrer det er noe galt med, eller
– som utenriksministeren mener – at jeg har et annet forhold til innvandrere
enn det hun selv har, som hever seg over alle andre.
Jeg håper utenriksministeren
kan ta det til etterretning, uten noe forsøk på å forsvare seg,
men jeg ser at hun sitter og skriver, så det er vel det hun ønsker.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [15:14:36 ] : Jeg må si
at det er noe underlig at en representant går opp på talerstolen
og sier at i denne sal skal det foregå debatt. Det første som skjedde,
var at representanten gikk midt under min svarreplikk. Det andre
var at representanten ba meg om ikke å ta ordet for å svare på det
han sa. Og det tredje var at når jeg da skulle gi det svaret, forlot
han salen igjen. Det er vel ikke akkurat forenlig med debatt.
Det var ikke jeg
som brakte spørsmålet om flyktninger på banen, det var det representanten
Christian Tybring-Gjedde som gjorde, ved å gjengi fra redegjørelsen min
noe som for så vidt ikke sto der, det var en faktuell opplysning
om at Norge er det landet i Europa som tar imot flest kvoteflyktninger
per capita. At det er noe representanten Christian Tybring-Gjedde
er uenig i, har jeg ingen problemer med. Men i replikkene fortsatte han
med både å beskylde meg og andre for enten å skulle heve oss over
andre eller ikke vite hvordan det var å bo i nabolag med en andel
minoritetsbefolkning. Jeg bor i et nabolag med mange minoriteter.
Jeg bor rett over gata for en skole med mange minoritetsbarn. Det
går helt fint. Jeg sa samtidig, uten at representanten Tybring-Gjedde
fikk det med seg, for da var han så rasende at han allerede hadde
forlatt talerstolen, at det ikke er uten utfordringer. Jeg sa heller
ikke noe annet enn at jeg mener at Christian Tybring-Gjedde åpenbart
har en annen innfallsvinkel til mennesker med en annen bakgrunn
– fordi han utelukkende hadde et problemfokus i den replikken han
reiste.
Så kan ikke jeg
gjøre annet enn å ta til etterretning at representanten Tybring-Gjedde
ikke ønsket å høre mitt første svar, ikke ønsket at jeg skulle svare
på det han beskyldte meg for, og heller ikke ønsket å være til stede
i salen da det svaret kom.
Jeg mener faktisk
at denne salen er til for en moden, god og voksen politisk debatt.
Da kan man ikke storme ned fra talerstolen når man får et svar man
ikke liker. Da kan man ikke be en statsråd om ikke å svare på et
personangrep. Jeg legger vel til grunn at de holdningene ikke deles
av andre i salen enn den ene representanten.
Presidenten: Representanten
Michael Tetzschner har hatt ordet to gonger tidlegare i debatten
og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Michael Tetzschner (H) [15:17:08 ] : Jeg følte behov for å
svare på den voldsomme moralske indignasjonen som representanten
Karin Andersen la for dagen fordi vi ut fra Schengen- og Dublin-regelverket
angivelig ikke gjør nok, i tillegg til de 600 mill. kr norske skattebetalere
har finansiert for mottaksleirer i Hellas. Saken er nemlig den at
den internasjonale flyktningretten ikke har en direkte kobling til
Schengen-samarbeidet, som fortsatt er et samarbeid mellom suverene
stater, og hvor det er det internasjonale flyktningregelverket som regulerer.
Grunnleggende sett betyr det at de som rømmer fra krigshandlinger
og forfølgelse, får opphold i det første sikre landet, og de har
ikke en umiddelbar rett til å reise videre. Så det må bero på helt
andre mekanismer. I mangel av at EU har utviklet det, vil det være
FN-systemet og kvoteflyktningsystemet, som man kan kritisere, men
som skal ta seg av det.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.
Votering, se voteringskapittel