Marianne Marthinsen (A) [15:19:12] (ordfører for saken): Saken som vi nå har til behandling, dreier seg om et representantforslag om krav om merking av varer som kommer fra områder okkupert av Israel.

Debatten om hvordan vi skal forholde oss til israelskproduserte varer, og i særdeleshet varer fra okkupert område, er ikke ny, og meningene har til dels vært sterke. Det er fort gjort at man havner i gamle, innøvde spor når en sak som denne diskuteres. Jeg håper at vi unngår det i salen her i dag. Dette er ikke en debatt for eller mot boikott av Israel; det er en debatt om hvorvidt forbrukerne skal få lov til å ta informerte valg, ikke bare om helse, økonomi, miljø og sosiale forhold, men også hva gjelder etiske vurderinger og internasjonale rettslige forpliktelser.

Det som er nytt med dette forslaget, sammenlignet med forslag vi har diskutert før, er at det tar utgangspunkt i en dom i EU-domstolen fra 2019. Dommen innebærer en tolkning av matinformasjonsordningen om obligatorisk merking av næringsmidler og slår fast at produkter fra et territorium okkupert av Israel må merkes med både territoriell opprinnelse samt at produktet stammer fra en israelsk bosetting. EU-domstolens avgjørelse er i tråd med EU-kommisjonens tolkningsuttalelse fra 2015 knyttet til eksisterende regelverk for opprinnelsesmerking og praktisering av regelverket for varer fra israelske bosettinger i områder utenfor grensene fra 1967.

Komiteen er klar over at praksis fra EU-domstolen ikke er formelt bindende for Norge, men utenriksministeren skriver til komiteen i brev av 17. februar 2019 at slik praksis likevel tillegges stor vekt. I merknadene til saken viser komiteen enstemmig til utenriksministerens uttalelse:

«En formålsbasert tolkning av EØS-avtalen, samt lojalitetsplikten, tilsier normalt at man etterstreber en ensartet tolkning og anvendelse av reglene.»

Dette er en sak som har ligget til behandling i Stortinget lenge, og som saksordfører synes jeg det er på sin plass å påpeke at det tok svært lang tid før vi fikk regjeringens vurdering av dette forslaget. Det kunne jo ha vært forståelig om det var slik at regjeringen brukte tiden på å gjøre en skikkelig vurdering av relevansen av denne dommen for norsk rett, slik at Stortinget uten noe mer om og men kunne vedtatt dette forslaget med regjeringspartienes støtte. Jeg trodde ærlig talt at det var det som var årsaken til den lange behandlingstiden. I stedet fikk vi etter flere måneder et halvannen side langt brev med beskjed om at spørsmålet foreligger til behandling i regjeringen.

EFTA har en frihandelsavtale med Israel fra 1992, og det følger av artikkel 32 i avtalen at den gjelder for avtalepartenes territorier. Med hensyn til hva som regnes som israelsk territorium, tas det utgangspunkt i Israels internasjonalt anerkjente grenser. Det betyr det territorium som var under israelsk kontroll før 4. juni 1967. Det er altså ikke sånn at merking av varer fra okkupert område innebærer noen som helst form for boikott eller brudd med frihandelsavtalen fra 1992.

Det er i det hele tatt ganske oppsiktsvekkende at regjeringspartiene velger å bruke begrepet «eksportert fra Israel med opphav på Vestbredden» uten overhodet å nevne at Vestbredden ikke er en del av Israel, men palestinske områder okkupert av Israel i strid med folkeretten og en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd. Den tilnærmingen blir særlig underlig når vi leser Granavolden-plattformen og regjeringens uttrykte ambisjon om en balansert tilnærming til Midtøsten-konflikten. Dersom Norge havner i utakt med resten av Europa i spørsmålet om merking av varer fra okkuperte områder, vil det etter Arbeiderpartiets mening framstå svært ubalansert.

I 2014 ble daværende utenriksminister Børge Brende intervjuet av NRK Dagsrevyen om en merkeordning for varer fra områder okkupert av Israel. Han uttalte:

«For noen uker siden tok jeg initiativet til en utredning i Utenriksdepartementet for å se på en mulig innføring. Det er komplekst, men samtidig viktig å sende signaler om at vi ikke aksepterer okkupasjonen på Vestbredden. Og jeg må også legge til at den frihandelsavtalen som ble nevnt, den gjelder ikke okkuperte områder.»

Han uttalte videre:

«Jeg kan love at den utredningen ikke kommer til ta åtte år.»

Nå har det gått seks år. Det er ikke åtte, men seks år er også lang tid. EU-domstolen har gjort sin avklaring av sitt regelverk, og saken er overmoden.

Jeg tar med dette opp mindretallets forslag.

Michael Tetzschner (H) [15:24:24]: Saksordføreren begynte med å si at dette var en sak som fulgte vanlige spor. Jeg kan jo i noen grad si meg enig, men den inneholder også et par betenkelige nyvinninger. En av dem er at Arbeiderpartiet har gjort SV til sin åndelige fører i Midtøsten-spørsmål. Det har fått dem til å innta et standpunkt de tidligere ikke har hatt.

Nå går jeg med på at det kan være opportunt i opposisjon å være litt skarpere, strengere og mer prinsipiell enn man er når man besitter regjeringsmakten. Men her er det altså ganske viktige prinsipper som Norge har holdt seg til hittil – og det er at man ikke har villet gå inn på en enkel aksjonistisk sak mot, eller handling rettet mot, en av partene.

Det tør være kjent at Norge ønsker å spille en rolle i Midtøsten. Å gå inn i et klima hvor man tar ut en aksjon og gjør den til Norges offisielle politikk, eller har ønske om å gjøre det, vil svekke Norges troverdighet som en balansert part med egenskap til å se tingene fra begge sider.

Hvis man går inn i selve saken, er den ikke så enkel som den blir fremstilt som. Det foreligger for det første ikke noen dom fra EU-domstolen. Det foreligger en utenrettslig uttalelse på forespørsel, riktignok fra noen som var interessert i saken i Frankrike, og som stilte spørsmålstegn ved hvorvidt de franske merkemyndighetene kunne innføre en slik ordning, som beskrevet.

Domstolen har uttrykt seg positivt i den retningen, men derfra til å si at dette er et pålegg fra EU-domstolen og videre at dette skal ha fullt innslag i norsk rett eller norsk politikk ut fra EØS-regelverket, er det altfor tidlig å si. Det som er viktig, er at man i disse spørsmål orienterer seg om de eventuelle forhandlinger som er. Jeg legger ikke skjul på at den innenrikspolitiske utviklingen i Israel, og man kan kanskje også si i USA, har brakt partene lenger fra hverandre. Men det er fortsatt ingen grunn til at vi skal gi opp et synspunkt som går ut på at forhandlingsveien som åpner for varig fred og varig statsdannelse, er det endelige, store og gode svaret på disse spørsmålene.

Så får vi registrere at Arbeiderpartiet ønsker å markere seg under ledelse av SV, som jo vanligvis ikke har noe balansert forhold til Midtøsten – det er alltid den ene parten som er skyld i det meste. Det er den parten som tilfeldigvis har valg – noen vil si de har litt for mange valg – mens den andre siden, som de skal forhandle med, opptrer jo ikke forbilledlig hvis man tenker på borgernes medvirkning, og de er også selv splittet. Det er også en del av det som er bildet.

Når det så sies så nyansefritt at vi står overfor okkupert territorium, og man jevnfører dette med okkupasjonen av Krim-halvøya, er det etter mitt skjønn ganske haltende. Hele løsningen i Midtøsten og statsdannelsen av Israel bygde jo på et folkerettslig grunnlag, laget av FN i de tidlige etterkrigsår, da Israel måtte forsvare seg mot to angrepskriger, først i 1948 og senere i 1967. Det er klart at deres syn på grensespørsmålene har vært preget av det som også er viktig for enhver suveren stat, og det er sikkerhetsspørsmålene.

På den andre siden har det ikke vært etablert en selvstendig palestinsk stat, og det er også noe av ulykken, for det skulle vært gjort samtidig – med anerkjente grenser under internasjonal kontroll – fra dag én. De mulighetene er selvfølgelig forspilt. Det behøver jo ikke en varig fredsløsning være. Det må også være den norske holdningen for utviklingen videre.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:29:38]: For venstresiden, og også for enkelte på høyresiden – ikke sistnevnte taler – er kampen mot Israel drivkraften i all politikk i Midtøsten. Det bekymrer meg. Det bekymrer meg at venstresiden overser hvordan palestinerne radikaliseres, indoktrineres og bruker religiøs fanatisme og fundamentalisme. Det bekymrer meg at sosialistene velger å rettferdiggjøre alt hatet som formidles av palestinske ledere og religiøse ledere, og all antisemittisme som formidles i palestinske lærebøker. La meg legge til: Tror virkelig venstresiden at Palestinas suksess som samfunn avhenger av at landterritoriet blir litt større? Er det det som er det avgjørende? Er det den historiske erfaringen, og som Israel har måttet leve med?

Så til representantforslaget fra Sosialistisk Venstreparti. Fremskrittspartiet støtter intensjonen om at forbrukerne skal gjøres i stand til å ta informerte valg om varen eller tjenesten de vurderer å kjøpe. Forslaget fra SV er ikke et slikt forslag. Forslaget er en del av SV og Arbeiderpartiets utrettelige kamp mot Israel, og det føyer seg inn i rekken av ufordragelige forsøk på å gjøre Israel til jordklodens største banditt. Og SV og Arbeiderpartiet er ikke alene. LO har også på forunderlig vis funnet ut at kampen – ikke for noe, men mot noen, nemlig ved boikott av Israel – er noe som bør engasjere norske arbeidsfolk. Man kaller det internasjonal solidaritet. Men når ble internasjonal solidaritet synonymt med å lede arbeidstakere ut i arbeidsledighet?

Israels lovgivende forsamling har nedfelt følgende ambisjoner: Fred, sameksistens, nærmere samarbeid mellom Israel og palestinere, flere arbeidsplasser og mindre fattigdom, et moderne samfunn som er økonomisk sammenvevd, og hvor alle har rettigheter. Ikke minst ønsker Israel å skape en atmosfære av tillit. SVs forslag vil oppnå det motsatt av dette.

Handel har alltid vært en døråpner for samarbeid. Norge har sprøytet milliarder av kroner inn i det palestinske samfunnet, men vi har aldri klart å skape en eneste lønnsom privat arbeidsplass. Da må palestinerne ty til Israel, og det gjør de i tusentall. Israelske bedrifter på Vestbredden gjør hverdagen til titusenvis av palestinere bedre. Israelske investeringer sikrer palestinerne arbeid – arbeid som palestinske myndigheter ikke evner å gi dem. Dersom Stortinget skulle følge SV og Arbeiderpartiets linje om merking av varer, ville det potensielt gjøre tusenvis av palestinske arbeidstakere arbeidsløse.

La meg vise til ett av flere eksempler: Bedriften SodaStream hadde tidligere sin produksjon på Vestbredden. Der sysselsatte bedriften flere hundre palestinere. På grunn av den internasjonale boikottaksjonen mot Israel, BDS, valgte bedriften å flytte virksomheten til Sør-Israel. I SodaStream, i likhet med ansatte i andre israelske bedrifter, ble palestinske arbeidstakere betalt tre til fem ganger så høy lønn som den lokale gjennomsnittslønnen. Palestinere som arbeider i israelske bedrifter i området, raser. Bedriftsleder i SodaStream, Nabil Basharat, uttaler: BDS har tatt fra meg sikkerheten og min inntekt.

Totalt sysselsetter israelske bedrifter 35 000 palestinere. Alle disse, og deres familier, har fått et bedre liv på alle vis. Det er disse sosialistene ønsker å frata jobben på grunn av et prinsipp som de som omfattes, selv er imot – bortsett fra lederskapet. En økonomi som samhandler, blir gjensidig avhengig. Det skaper tillit. Det er den tilliten Europas sosialister forsøker å rive ned.

La meg avslutningsvis minne om at i 2012 mottok Israel 81 pst. av all eksport fra palestinerne. Og importen fra Israel utgjorde 70 pst. av all import – altså 27 pst. av GDP.

Jeg tror forslagsstillerne gjør best i å stemme mot sitt eget forslag. Hvis de ønsker palestinerne det beste – og nå snakker jeg ikke om de palestinske lederne, men om de som bor i området, og som jobber for sin lønn og skal brødfø sin familie – så vær så snill og stem ned eget forslag, eller ikke frem det. Det vil være det aller beste for både Israel, palestinerne og freden i Midtøsten.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:34:07]: Israel–Palestina-konflikten har gått føre seg heilt sidan mandatområdet Palestina vart delt som følgje av at staten Israel vart oppretta. Palestina av i dag består av Vestbreidda inkludert Aust-Jerusalem og Gaza.

Det bur 600 000 til 800 000 busetjarar på Vestbreidda og i Aust-Jerusalem. Tallause FN-resolusjonar har sagt at busetnadene er ulovlege og i strid med internasjonal rett. Mellom anna i juni 2018 stemde Noreg for FN-resolusjonen om Palestina. Vedtaket gjekk ut på å beskytte sivilbefolkninga i Palestina, inkludert Gaza. Utanriksminister Ine Eriksen Søreide uttala då at resolusjonen i sin heilskap var i tråd med Noregs langvarige engasjement for å bidra til å løyse konflikten mellom Israel og Palestina, og med arbeidet vårt for å få på plass ei forhandla tostatsløysing.

For oss som er opptekne av at lokal matproduksjon er grunnleggjande beredskap og ei naudsynt næring i eitkvart land, er det lett å forstå at manglande matsuverenitet for det palestinske området legg avgrensingar på ein framtidig palestinsk stat. Eg reiste sjølv rundt og såg på kvifor palestinsk næringsliv ikkje kan byggje store og solide arbeidsplassar, og kvifor ein heller ikkje kan produsere mat. Så til representanten Tybring-Gjedde vil eg føreslå ein studietur, så kanskje han får svar på nokre av spørsmåla sine.

FN slår fast at eitkvart land har rett og plikt til å brødfø eigen folkesetnad. Bruk av eigne naturressursar er grunnleggjande i all nasjonsbygging. Det er vanskeleg å sjå føre seg ei framtid for Palestina utan matsuverenitet og moglegheiter til å skape arbeidsplassar på eigne naturressursar, slik me har gjort i Noreg når me har bygt landet vårt.

Når dette er sagt: Kvifor vil likevel Senterpartiet røyste imot framlegget frå SV og Arbeidarpartiet i salen i dag? Det er fyrst og fremst fordi me ikkje heilt ser konsekvensane av korleis vedtaket skal implementarast, korleis det skal organiserast og gjennomførast. Det er ein prosess i gang i EU, men eg støttar representanten Tybring-Gjedde si tolking av det – eller var det kanskje Tetzschner, unnskyld: at det så langt ikkje er gjort noko bindande vedtak. No er ikkje Senterpartiet av dei som meiner at me nødvendigvis skal vente på EU og følgje dei i eitt og alt, men når det gjeld å utvikle eit slikt system for korleis dette skal gjerast, vil iallfall vår gruppe gjerne ha litt meir kjøt på beinet før ein eventuelt er med og støttar eit slikt forslag.

Så må det òg seiast at dette er eit spørsmål der alle i Senterpartiet ikkje nødvendigvis er heilt einige, det er sterke syn på begge sider. Det ber kanskje òg mitt innlegg preg av, og hadde det stått ein annan representant her, kunne nok innlegget hatt ei anna vinkling.

Senterpartiet er tilhengjar av folkestyre. Me støttar både Israels og palestinarane sin rett til eigen stat, og det hastar med å finne ei løysing viss det framleis skal vere mogleg. I mine dagar i området såg eg busetjarane og busetnadene som utvida seg, og det skjer frå veke til veke og frå månad til månad. Skal det vere igjen område til å byggje ein palestinsk stat, hastar det. Det er mi melding til utanriksministeren: at ho hevdar det i dei foruma ho er i – og det har eg ingen grunn til å tvile på at ho gjer.

Noreg må saman med resten av verdssamfunnet intensivere innsatsen for å finne ei varig løysing på konflikten som har ført til så store lidingar for sivilbefolkninga, ikkje minst i dei palestinske områda.

Petter Eide (SV) [15:38:54]: Aller først: Tusen takk til saksordføreren, som hadde en veldig fin, ordentlig og saklig presentasjon av saken. Det er jeg som har lagt fram dette og laget det, og jeg setter pris på at Arbeiderpartiet blir med på det. Tusen takk til Michael Tetzschner, som kaller undertegnede for en åndelig leder som har påvirket Arbeiderpartiet til å være med på dette. Jeg tviler på at de tidligere utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide og andre vil mene at jeg har så stor innflytelse på dem, men takk for anerkjennelsen, det er veldig hyggelig å høre.

Til saken: Det har de siste årene vært et økende press mot Israel knyttet til et krav om at de skal respektere folkeretten, at de skal avstå fra okkupasjon og definitivt ikke tjene penger på okkupasjon. Det er det siste dette faktisk handler om. Det handler om at man ikke skal tjene penger på okkupasjon.

Forslaget som nå er fremmet for det norske storting, tar utgangspunkt i en avgjørelse i EU-domstolen hvor man mener at varer ulovlig produsert, i strid med Genèvekonvensjonen, skal merkes slik at forbrukerne har anledning til å velge om de vil kjøpe disse varene eller ikke. Det er altså ikke snakk om å lage et forbud, det er kun snakk om å lage en merkeordning, slik at forbrukerne kan ta etiske, bevisste og politiske valg. Det er det dette forslaget handler om. Kravet til hvem som skal merke, knyttes til importøren. Det er altså de som importerer varene, som vil få merkekravet, men det ligger også i forslaget at detaljer rundt hvem og ansvar for merkeordningen ønsker vi at regjeringen skal se nærmere på.

Det er altså ikke snakk om en boikott, for det skal fortsatt være handel med disse varene. Mange som er opptatt av disse spørsmålene, vil nok mene at man kanskje burde gått lenger, kanskje med et forbud, men jeg har valgt ikke å fremme det for det norske storting. Nå er det kun å følge opp det som EU her har lagt opp til.

Det er heller ikke ufordragelig, som det kom fram fra en av representantene i salen her i stad, fra Tybring-Gjedde. Det er et stort flertall for dette i EU, og det er altså EU-domstolen som har ment dette. Da å hevde at alle disse fatter ufordragelige vedtak, er ganske underlig. Det er heller ikke framført nødvendigvis bare av sosialister, det er ganske bred politisk støtte til dette.

Det er viktig at Norge opptrer i takt med de krefter som ønsker å styrke internasjonal folkerett, og her er det faktisk EU som viser vei. Jeg kan si det, som også mener at Norge ikke bør være medlem av EU, men akkurat her viser faktisk EU vei. Det er underlig at motforestillinger kommer fra partier i Norge som er sterke tilhengere av EU, og at heller ikke de ønsker å følge EU i dette spørsmålet.

Jeg registrerer at de reservasjonene som kommer opp i merknadene fra regjeringspartiene, i all hovedsak handler om litt sånn formaljuss, om at Norge ikke er forpliktet til å følge dette vedtaket fra EU-domstolen, og i liten grad legger vekt på de politiske forholdene som faktisk er det som er beveggrunnen for dette.

Det handler faktisk om at situasjonen i Midtøsten har eskalert til det verre. Statsminister Netanyahu tar nå til orde for en annektering av Vestbredden. Det er altså en forsterking av en okkupasjonssituasjon. Dette får støtte fra USA. Det at Israel, med støtte fra USA, ikke respekterer folkeretten, er det helt legitimt for verdenssamfunnet å protestere mot og også iverksette smarte sanksjoner mot, på samme måte som verdenssamfunnet, EU og Norge var med på å innføre smarte sanksjoner mot Russland etter annekteringen av Krim. Det er altså helt legitimt, og jeg støtter det å komme med smarte sanksjoner mot et land som grunnleggende bryter folkeretten.

Det er et mantra at folkeretten er Norges viktigste forsvar. Skal Norges suverenitet og sikkerhet styrkes og ivaretas, må avtaler mellom land respekteres. De som da ser gjennom fingrene med Israels brudd på folkeretten her, svekker ikke bare palestinernes sak, men de svekker altså også Norges sak, fordi folkeretten og å styrke den er avgjørende viktig i en stor og bred sammenheng.

Ola Elvestuen (V) [15:44:10]: Det er viktig og riktig at regjeringen har en balansert tilnærming til denne konflikten i Midtøsten, som de har både i Jeløya- og Granavolden-plattformen, at de holder fast ved målet og jobber systematisk for en tostatsløsning, er tydelig på at Israels okkupasjon av Vestbredden er i strid med folkeretten, og også jobber målrettet for å bidra til en mer demokratisk utvikling i de palestinske områdene, der det ikke har vært valg siden 2006.

Jeg er helt uenig i det forrige innlegget fra forslagsstilleren om at dette forslaget er et slags ledd i en sanksjon mot Israel. Jeg mener at det i denne saken kun må handle om forbrukeres rett til å vite hvor varene de kjøper, kommer fra – noe også saksordføreren påpekte. Jeg tror det er med den tilnærmingen man kan finne fram til en løsning. I Norge er dette regulert i matinformasjonsforskriften.

Men det har jo vist seg, som også denne domsavgjørelsen, eller denne prejudisielle foreleggelsen, i en fransk domstol som ba om en klargjøring fra EU-domstolen, viser, at det har vært vanskelig å finne en løsning på dette også i land i Europa. Løsninger rundt merkeordninger praktiseres ulikt på tvers av Europa. Det finnes i dag ingen åpenbar og forenlig modell for dette.

Jeg håper fra Venstres side at EU-kjennelsen representantforslaget peker på, kan bidra til å få fram en slik felles europeisk løsning. Jeg legger også vekt på at utenriksministeren i sitt brev både peker på at man skal tilstrebe en ensartet tolkning og anvendelse av reglene, og at man løpende vil vurdere spørsmålet fra regjeringens side.

Jeg tror at dette representantforslaget, slik det er utformet, ikke vil løse den komplekse materien det er å innføre en merkeordning. Jeg tror det er riktig av regjeringen å følge med på hvilken effekt denne domsavgjørelsen har, hvordan reaksjonene ellers i Europa vil være. Jeg tror også vi kan finne fram til en løsning for en merkeordning, men da er det viktig at det er nettopp det som diskuteres – at dette handler om forbrukeres rett til å vite hvor varene de kjøper, kommer fra, og ikke om en posisjonering i en veldig komplisert konflikt i Midtøsten.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [15:47:30]: La meg først takke saksordføreren, Marianne Marthinsen, for hennes arbeid med innstillingen og utenriksministeren for departementets skriftlige orientering om forhold knyttet til representantforslaget fra SV.

Innstillingen viser at de tre forslagene fra SV bare får støtte fra mindretallet i komiteen, altså fra SV, som støtter seg til en EU-sak, og fra Arbeiderpartiet. Og så venter vi på at Senterpartiet blir ferdig med å vente på EU.

Kristelig Folkeparti vil ikke stemme for forslagene som SV fremmer i sitt forslag, og det er gode grunner til å avvise forslagene. De spørsmål som representantforslaget omhandler, er til behandling i regjeringen som en del av Norges samlede politikk overfor partene i konflikten mellom Israel og palestinerne, herunder arbeidet for en tostatsløsning bygd på en fredsavtale mellom Israel og palestinerne. For oss er det ikke aktuelt å foregripe regjeringens forhandlinger.

Norge har under skiftende regjeringer aldri funnet det hensiktsmessig å gå inn på slike endringer, men tvert imot ha en balansert tilnærming til konflikten i Midtøsten. Mange vil nok også sette dette og andre krav fra SV og Rødt om restriksjoner mot Israel i sammenheng med den internasjonale BDS-bevegelsen, som krever boikott, desinvesteringer og sanksjoner mot Israel. Det er en ensidig kampanje mot Israel. Den oppleves av mange som et forsøk på stigmatisering av både akademisk, kulturelt og økonomisk samkvem med staten Israel, dens institusjoner og dens borgere.

Ja, det finnes helt klart forhold å kritisere i Israel, som i andre stater – for ikke å nevne i de palestinske områdene. Når det gjelder demokrati, rettsstatlige prinsipper og vern om menneskerettigheter, er Israel likevel ikke verst, men snarere best, i regionen. Skulle noen boikottes, står andre land mer lagelig til for hogg, ikke minst i Midtøsten, men det forutsetter selvsagt at man vil bruke samme målestokk på alle.

Effekten av ensidige boikottkrav mot Israel er helst at konflikten blir mer polarisert, og blant taperne blir de som jobber for fred og forsoning. Jeg tror ikke ensidige boikottvedtak vil virke konstruktivt for Norge i området, og slett ikke i arbeidet for å fremme fred i konflikten.

Dessverre er det mange hindringer i veien for en fredsløsning. De finnes hos flere parter. Blant de viktigste er at Hamas, Islamsk Jihad og andre militante palestinske grupper ikke vil godta at staten Israel skal få bestå. Etter at Hamas-militsen i 2005 tok makten på Gazastripen, ble de palestinske områdene i realiteten delt både politisk og geografisk. Palestinske selvstyremyndigheter har styrt på Vestbredden, mens Hamas har styrt på Gazastripen, og Hamas vil verken la seg avvæpne eller ha fred med Israel.

Med denne rivaliseringen om makten på palestinsk side er det ikke lett for de mer moderate å inngå kompromisser, som må til i en fredsavtale. Og mange i Israel har spurt om de lenger har noen partner for fred, for hvem kan egentlig gjøre avtaler som forplikter på vegne av palestinerne?

Jeg har selv opplevd flere studieturer til Israel og sammen med partiet alltid besøkt begge parter, både palestinske og israelske myndigheter, besøkt konfliktområdene og fått møte frykten, tankene og følelsene på begge sider.

Kristelig Folkepartis syn på Midtøsten-konflikten er kjent, og det er fulgt opp av oss videre både i regjeringsposisjon og i opposisjon. Vi ønsker å fremme rettferdig fred og forsoning, og har i flere tiår støttet arbeidet for en fredsavtale, slik Israel klarte i forhold til to av sine arabiske nabostater, Egypt og Jordan.

Ensidige tiltak løser ikke konflikten, det trengs en fredsavtale. Det krever smertefulle kompromisser. President Clinton tilrettela for det alt rundt århundreskiftet, og andre har prøvd senere. En løsning krever godt og sterkt lederskap på begge sider, med myndigheter som kan gjøre forpliktende avtaler som blir fulgt opp og respektert. Det er dette som gjør at alle, både israelere og palestinere, jøder så vel som kristne og muslimer, kan sikres respekt for sine rettigheter, og at deres barn kan få leve i fred og samarbeid. Det målet må ikke gå tapt i et kortsiktig spill om oppmerksomhet, politisk makt, rivalisering og ekstremisters uforsonlighet.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [15:52:50]: Jeg synes innleggene så langt i debatten på en god måte belyser den kompleksiteten som er knyttet til denne saken. Norske myndigheter har i flere år og under skiftende regjeringer lagt til grunn en balansert holdning til Israel–Palestina-konflikten. Grunnposisjonene våre bygger på en bred, tverrpolitisk enighet. Hovedlinjene i den norske engasjementspolitikken ligger fast, også under denne regjeringa. Det er bare en forhandlet tostatsløsning som kan skape varig fred mellom partene.

Regjeringa anser de israelske bosettingene på okkupert område som folkerettsstridige, og det gir vi uttrykk for med jevne mellomrom. De utgjør et hinder for en framforhandlet tostatsløsning. Det norske standpunktet er forankret i resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og i vurderingen fra Den internasjonale domstolen i Haag.

FNs sikkerhetsråd har bedt FNs medlemsstater om å avstå fra å yte assistanse til Israel i forbindelse med de israelske bosettingene. Den internasjonale domstolen i Haag har slått fast at tredjestater har en forpliktelse til å unnlate å støtte opp under bosettingene. For Norge innebærer dette en forpliktelse til ikke sjøl å iverksette støttende tiltak og til å motvirke aktiviteter som støtter opp under de ulovlige bosettingene. Denne forpliktelsen er fulgt opp fra norsk side på flere måter, bl.a. gjennom avgrensning av det geografiske anvendelsesområdet for EFTAs frihandelsavtale med Israel, som flere har vært inne på.

Samtidig har verken denne eller tidligere regjeringer funnet det formålstjenlig å innføre obligatorisk forbrukerrettet merking av varer fra de israelske bosettingene. Som forslagsstillerne sjøl peker på, har en sånn merkeordning vært gjenstand for debatt i flere år. Forslag om det har blitt nedstemt i Stortinget i flere omganger den siste tida – i desember 2017 og senest i juni 2019. Det er et uttrykk for den kompleksiteten som er knyttet til saken.

Norge har nære, langvarige og vennskapelige forbindelser med både israelere og palestinere. Partene oppfatter oss som upartiske og konsistente. Vi har høy tillit fra sentrale aktører i konflikten. Det at Norge anses som en forutsigbar partner, har vært avgjørende for å kunne bidra i det overordnede arbeidet for en fredsavtale og en tostatsløsning.

Et bredt kontaktnett og nært samarbeid med partene har understøttet vårt mangeårige lederskap av giverlandsgruppa for Palestina, AHLC. Gjennom giverlandsgruppa jobber vi for å styrke det institusjonelle og økonomiske grunnlaget for tostatsløsningen. Det er det eneste organet hvor partene, sammen med giverne, EU, USA og andre, møtes regelmessig, to ganger i året. Det er også der vi legger grunnlaget for å løse utfordringer mellom partene mellom møtene. Det betyr ikke at Norge holder tilbake kritikk som er berettiget.

I vår kontakt med israelske og palestinske myndigheter er vi tydelige på at folkeretten må respekteres. Israel er godt kjent med norske synspunkter på bosettingene. En mulig konsekvens av representantforslaget vil kunne være at vår balanserte tilnærming blir trukket i tvil. Restriktive tiltak rettet mot én part kan tolkes som at vi velger side i konflikten. Hvis det skjer, vil det kunne redusere våre påvirkningsmuligheter overfor partene og gjøre forhandlingssporet enda mer krevende.

Det er redegjort godt, både fra saksordføreren og andre, for innholdet i det EU-domstolen kom med av uttalelser i november. Jeg skal ikke gjenta for mye av det som står i svarbrevet jeg sendte til Stortinget, men, som jeg skrev i svaret, er de ulike sidene i denne saken til vurdering i regjeringa. Den vurderingsprosessen inneholder også å ta stilling til om det foreligger særnorske hensyn som tilsier at norsk regelverk bør fravike fra tilsvarende regelverk i EU i denne aktuelle saken.

I møtet med den skiftende konteksten på bakken må vi stadig foreta vanskelige avveininger. I konfliktsituasjoner som dette er det ofte en krevende balansegang der ulike tiltak og virkemidler for å legge press på partene må vurderes opp mot hverandre. Regjeringa jobber for å få partene tilbake til forhandlingsbordet. Det er den overordnede målsettingen med arbeidet vårt, særlig i AHLC.

Det ble sagt fra representanten Petter Eide at man i liten grad la vekt på de politiske forholdene. Jeg mener at det tvert imot er det vi gjør. Vi legger stor vekt på de politiske forholdene og den helt spesielle og unike rollen Norge har, som kan bidra positivt i situasjonen.

Ingjerd Schou (H) [16:08:14]: Det er litt uparlamentarisk, kanskje, men jeg er «ille fornøyd» med at dette representantforslaget blir stemt ned i dag, og at vi har et flertall som kommer til å støtte det. Det er også i tråd med regjeringsplattformen, som sier at vi skal «legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten», og som jeg synes utenriksministeren på en utmerket måte har redegjort for fem eller seks ganger i salen nå, i tur og orden i innlegget og i replikkordskiftet.

Dette forslaget er helt i tråd med det som ligger i regjeringsplattformen, altså at vi ikke støtter det. Det er derimot en tydelig bevegelse i Stortinget i holdningen til Midtøsten. Det er bare å konstatere at Israel har stadig færre venner i norsk politikk. Overraskende nok har også Arbeiderpartiet føyd seg inn i den kretsen. Det er ingen overraskelse at Sosialistisk Venstreparti går inn for å ramme Israel, partiet har aldri lagt skjul på sin linje i disse spørsmålene. Det som derimot er bemerkelsesverdig, er jo nettopp at Arbeiderpartiet støtter forslaget. Det er ikke lenger et parti som er til å kjenne igjen når det gjelder sin tilnærming til Midtøsten. Det å ha en balansert tilnærming blir på denne måten forlatt. Når Arbeiderpartiet står sammen med Sosialistisk Venstreparti i samtlige forslag som fremmes for å merke varer fra Vestbredden, så er det tydelig. Målet er å ramme Israel økonomisk, akkurat som ulike boikottforslag som er kjent fra andre aktører.

Selv om dette forslaget har sitt utspring et helt annet sted, i en prejudisiell foreleggelse fra EU-retten, er det ikke EUs øvrige merkeordning forslagsstillerne og deres støttespillere er interessert i. Det er kun muligheten til å ramme Israel økonomisk som er interessen. Sosialistisk Venstreparti er ikke kjent som en ivrig EU-tilhenger, men kaster seg like fullt opportunistisk på når anledningen byr seg. Jeg har uttrykt det andre steder i forbindelse med denne saken, at når man er imot Israel, er alt lov.

Vi ønsker fra Høyres side å forholde oss til den norske matinformasjonsforskriften slik den er, og dersom det gjennom EØS-avtalen vil komme pålegg om endringer, skal vi forholde oss til dette når det i så fall blir aktuelt. Men per i dag sier Stortinget nei til en slik opportunistisk, antiisraelsk politikk.

Åsmund Aukrust (A) [16:10:49]: Jeg vil starte med å vise til en litt parallell debatt. I debatten om Vest-Sahara vil jeg gi utenriksministeren ros for å være veldig klar – for å ha klare holdninger, men også for at Norge har klare offisielle råd. Det ser vi har effekt. Forrige uke ble det avslørt at Equinor har fraktet gass til Vest-Sahara. Da sa de at det skulle de aldri ha gjort, og det skal de heller aldri gjøre igjen. Det viser at våre virkemidler i utenrikspolitikken fungerer.

Derfor mener jeg det er uforståelig at ikke utenriksministeren vil bruke de samme virkemidlene overfor okkupasjonen av Vestbredden, og at hun heller ikke sier at hun vil være med på en merking av israelske bosettervarer, så norske forbrukere har muligheten til å ta selvstendige valg.

Vi hører i hennes innlegg og i innleggene fra Høyres representanter at de er veldig redd for å være partiske. Vel, da er det uforståelig at Israel er det eneste landet i verden som har fått positiv omtale i den regjeringserklæringen som de styrer etter. Det er en klapp på skulderen til Netanyahu og den mest høyreorienterte regjeringen Israel noen gang har hatt. For det er med et dystert bakteppe vi diskuterer denne saken. Valget i Israel og deres nye regjering har gitt en situasjon hvor drømmen om en tostatsløsning kan svinne hen. Det er først og fremst partene som blir satt i en helt ny situasjon, men også verdenssamfunnet blir det. Da må vi tenke nytt, sånn som vi alltid har gjort.

Det blir snakket veldig mye om Arbeiderpartiet fra Høyres representanter. Vel, Arbeiderpartiet har alltid tenkt nytt i disse spørsmålene – fra da norske politikere på 1980-tallet begynte å møte PLO, til man hadde fredsinitiativer på 1990-tallet, og til den rød-grønne regjeringen, som med utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide var den eneste som anerkjente samlingsregjeringen på palestinsk side og gikk bort fra å snakke om begrepet palestinske områder til å snakke om Palestina.

Når ser vi at det er Sverige og andre europeiske land som går foran. Det er ikke lenger en debatt om Norge skal kunne gå foran, spørsmålet er hvor langt vi skal henge etter. Det Stortinget i dag sier nei til, er å si nei til det veldig mange andre EU-land gjør i praksis.

Ingjerd Schou brukte sin taletid på å si at dette var antiisraelsk politikk. Vel, det er det resten av de europeiske landene gjør. Til Michael Tetzschner, som mente at dette var helt ny politikk: Vel, da følger han veldig dårlig med. Dette har vært Arbeiderpartiets politikk siden 2014, og vi har fått ny politikk på bakken – i møte med en stadig mer brutal okkupasjon må man også kunne endre politikk. Jeg mener at håndteringen av denne saken viser at denne regjeringen i veldig liten grad er klar for å gjøre nettopp det.

Michael Tetzschner og Ingjerd Schou var i sine innlegg mest opptatt av å vri og vrenge på alt det Arbeiderpartiet mener, mens Fremskrittspartiets innlegg og det vi hørte fra Christian Tybring-Gjedde, ikke ble nevnt med et eneste ord. Jeg mener det forteller mest om den vandringen representantene Michael Tetzschner og Ingjerd Schou har gjort i politikken.

Petter Eide (SV) [16:14:00]: Jeg tenkte å fange opp noen av de motforestillingene som har kommet opp, så jeg benytter anledningen til det.

Først til Ola Elvestuen, som mener at vi i all hovedsak bør forholde oss i denne saken til forbrukernes muligheter – med andre ord ikke til en politisk kontekst, men mer til det å kunne gi forbrukerne en mulighet til å ta etiske og politiske valg. Jeg synes det er viktig, men jeg synes ikke det er tilstrekkelig. Denne saken kommer opp nettopp fordi det er en veldig alvorlig politisk kontekst knyttet til den. Det er en økende konflikt i området. Det er en aggressiv okkupasjonspolitikk. Det har vært tatt en tilnærming at det er en anneksjon av områdene. Det er menneskerettighetsbrudd fra begge sider. Senest i går fikk vi høre at Israel hadde bombet en familiebolig som en respons på at et familiemedlem hadde bistått i en terrorhandling. Familien ble med andre ord straffet. Det var en kollektiv avstraffelse.

Det er en økende konflikt, og det er helt klart at EU hadde ikke tatt den diskusjonen og fattet det vedtaket hvis det hadde vært uavhengig av nettopp det. Dette handler ikke om en boikott. Toskedal nevnte ordet «boikott» åtte ganger, så vidt jeg kunne telle. Kanskje var det flere. Det er å sette opp en stråmann å si at dette er et boikottforslag. Jeg er mot boikott av Israel. Jeg mener det er helt avgjørende at et land hvor det er store folkerettslige og menneskerettslige utfordringer, skal ikke boikottes, nettopp fordi det er viktig å holde dem ansvarlig. Et land som blir isolert gjennom boikott, vil melde seg ut av verdenssamfunnet, og da er det helt umulig å holde dem ansvarlig for inngåtte internasjonale avtaler. Det er det motsatte av hva vi skal gjøre. Vi skal ikke boikotte Israel. Vi skal ha tett, nær dialog, og vi skal ha diplomatisk samarbeid med dem, men vi skal sanksjonere dem smart, slik at de oppfatter at verdenssamfunnet reagerer på det de gjør galt politisk.

Så slutt å kalle dette for boikott, for det er det ikke. Jeg er mot boikott, både av Israel og andre land. Det er å sette opp en stråmann, som blir helt feil.

Så brukes det mot SV mange ganger – jeg er nødt til å si det, for Ingjerd Schou og Tetzschner har sagt det flere ganger i tidligere debatter, og utenriksministeren kom også inn på det – at det er underlig at SV vil følge EU når SV er så veldig motstander av EU. Nei, det har aldri vært sånn at SV sier fy, fy til alt det EU gjør. Det er veldig mye i EU som er bra, veldig mye er bra, og vi applauderer klimatiltakene i EU og også en del av EUs utenrikspolitikk. Det er ikke derfor vi er imot EU. Det er veldig mye som er bra. Dette forslaget i EUs domstoler er veldig bra. Det er billig retorikk å bruke vår EU-motstand mot oss i denne saken, så det vil jeg også si at vi vil ha oss frabedt.

Steinar Reiten (KrF) [16:17:16]: Som representanten Toskedal var inne på, har det for Kristelig Folkeparti helt siden opprettelsen av staten Israel i 1948 vært viktig å ha et godt og vennskapelig forhold til den staten. Derfor er det en glede å se at Israels ambassadør til Norge, Hans eksellense Alon Roth, er til stede i salen i dag og følger forhandlingene.

Er det noe historien kan lære oss, er det at restriksjoner og inngrep mot fri handel er en av de viktigste årsakene til konflikt og krig. Konflikten om grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike, det ressursrike Alsace-Lorraine, har vært en årsak til tre kriger i Europa de siste 150 årene. Den underliggende årsaken til Japans angrepskrig i Stillehavet i krigsårene var også en frykt for å bli avskåret fra råvarer for et land som er veldig fattig på de råvarene som trengs.

Derfor er det fredsskapende arbeid å bidra til at handel mellom land fungerer så godt og knirkefritt som mulig. Derfor var det kjekt å få være med på et møte like før jul mellom den israelske ambassaden, Norsk-Israelsk Handelskammer og foreningen Israels Venner her på Stortinget, der temaet nettopp var hvordan en kan få til mer handel og samkvem om forskning og utvikling mellom våre to land.

Satt inn i en slik større sammenheng er det forstemmende å se at SV, som er et parti som i andre sammenhenger er svært opptatt av fredsskapende arbeid og fredelig samkvem mellom stater, velger å ty til et virkemiddel som bidrar til det stikk motsatte. Jeg mener det kan være grunn til å spørre SV og Arbeiderpartiet om hva konsekvensen blir dersom en først legger seg på en slik linje. Det finnes mange eksempler å ty til da. Jeg kan nøye meg med å nevne Kinas okkupasjon av Tibet i 1951. Hvis en legger seg på en slik linje som Arbeiderpartiet og SV gjør nå, skal det også være slik at varer som kommer fra Tibet, blir merket på samme måte? Vi i Kristelig Folkeparti tror ikke at det vil bidra til å løse noen problemer, i like liten grad som det vil løse et problem å merke et utvalg varer fra Israel.

Michael Tetzschner (H) [16:20:22]: Jeg la merke til at representanten Aukrust hadde en visitt til undertegnede og min gode kollega Schou i forbindelse med om dette var en nyskapning i Arbeiderpartiets Midtøsten-portefølje, og så viste det seg at dette er et standpunkt de har hatt siden 2014. Det har jo fått noen av oss til å nære det håp at dårlige standpunkter – de utannonseres som kjent sjelden – forsvinner. Når dette da dukker opp etter seks år, må vi likevel si at det er en ny vri, selv om man har vært inne på lignende tanker tidligere. Det gjør det selvfølgelig ikke verre eller bedre.

Jeg vil også nevne, igjen for å forebygge misforståelser, siden det ble referert til en radiodebatt – hvor representanten Marthinsen ønsket å konstruere en nyanseforskjell mellom undertegnede og utenriksministeren: Hvis man hadde hørt velvillig på den debatten, som vi selvfølgelig alltid gjør når vi hører Dagsnytt 18, ville man forstått av sammenhengen at dette ikke var en hovedbegrunnelse for det ene eller det andre, hvordan en eventuell boikottlignende sanksjon skulle virke på bedriftsnivå. Men jeg synes man, når man driver med utenrikspolitikk, skal tenke gjennom alle sider ved en sanksjon eller boikottlignende aksjon mot et annet land – også for å se om det har utilsiktede virkninger overfor nettopp de befolkningsgrupper man ellers sier man vil støtte.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [16:22:27]: Jeg tror det kan være greit med noen nyanser i dette bildet.

Representanten Åsmund Aukrust var opptatt av at han mente det var helt uforståelig at regjeringa hadde inntatt det standpunktet at vi nå gjennomfører en vurdering av dette, og ikke hadde sagt ja til merking. Da er det fristende å spørre tilbake om hva som gjorde at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med flertall i åtte år ikke innførte en merkeordning – hvis det var sånn at dette var det eneste eller det riktigste og beste virkemiddelet for å håndtere denne situasjonen.

Jeg la også merke til at det var en forskyvning i argumentasjonen fra Marianne Marthinsens saksordførerinnlegg, der dette var et forbrukerspørsmål, til Åsmund Aukrusts innlegg, der dette ble symbolpolitikk eller symbolspørsmål.

Det er ingen tvil om at Norge, gjennom vekslende regjeringer, har gitt begge parter kritikk for kritikkverdige forhold, enten det har vært okkupasjon eller menneskerettighetsbrudd. Noe av det som gir vår kritikk tyngde, er nettopp at vi har den relasjonen vi har til begge parter, at vi spiller den rollen vi gjør, at begge parter ønsker at vi skal spille den rollen, og ikke minst at vi gjennom AHLC og det som skjer mellom AHLC-møtene, bidrar til å løse konkrete problemstillinger og utfordringer. Jeg har også gitt begge parter ros for at de i situasjonen vi nå er i med pandemien, har klart å samarbeide godt for å hindre smittespredning. Det mener jeg det er viktig å gi partene ros for, når de evner å samarbeide om denne typen viktige spørsmål.

I Midtøsten-sammenheng kan man alltid si at de neste tre månedene blir avgjørende. Det tror jeg mange både i og utenfor denne sal har hørt. Men det er en realitet også denne gangen. Det vi nå ser, er at de partene som kan ha positiv innflytelse, eller de landene som kan ha positiv innflytelse på partene, de som kan bidra til et godt resultat for både israelere og palestinere, nå bør bruke den tiden effektivt. Det gjør Norge, og vårt mål er som sagt å få partene tilbake til forhandlingsbordet for å bidra til en tostatsløsning, som er den eneste farbare vei og bærekraftige løsning på denne veldig langtrukne og veldig komplekse konflikten.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [16:25:08]: Forslaget vi behandler i dag, går inn for merking av varer produsert på israelskkontrollerte områder på Vestbredden og Golanhøydene. Hensikten er tydelig, en ønsker å begrense eller forby økonomiske relasjoner med israelskkontrollerte områder fordi man bl.a. hevder at handelen med israelske bosettinger kan være et brudd på folkeretten.

Professor Kantorovitz ved Northwestern University School of Law har vurdert grundig disse spørsmålene opp mot folkerettsperspektivet. Han viser til at det har vært vanlig praksis at stater praktiserer full åpning for økonomisk kontakt med områder under langvarig okkupasjon eller ulovlig anneksjon. Ingen land er forpliktet til å blokkere den typen aktivitet, kreve spesiell merking av varer eller hindre utenlandsk bistand til slike områder ut fra folkeretten. Man har frihet til å innføre en boikott av varer produsert i hvilke som helst områder dersom det ikke bryter med frihandelsavtaler eller andre handelsregler. Men da er det av diplomatiske eller politiske grunner, ikke av juridiske.

Vi kan også merke oss en domsavsigelse fra 2014 fra høyesterett i England som slo fast at israelsk økonomisk aktivitet på Vestbredden ikke bryter internasjonal humanitærrett, og om den skulle gjøre det, vil likevel eksport av relevante produkter være lovlig etter folkeretten ifølge høyesterett i England.

Grupperinger i Frankrike hevder at SodaStream merket sine produkter falskt med merkelappen «Made in Israel» når deler av brusmaskinen var produsert i en israelsk næringspark på Vestbredden. Dette ble avvist av en fransk domstol. Det er derfor viktig å merke seg at når en foreslår boikott av Israel, gjør man ikke dette av juridiske grunner, men av politiske eller andre grunner.

Så er det ingen grunn til å legge skjul på at Israel har klare forbedringspunkter når det gjelder håndheving av menneskerettighetene. Israel er langt fra noen perfekt nasjon, men landet har mekanismer for å styrke menneskerettighetene, funksjoner som ikke eksisterer i andre nasjoner i Midtøsten.

Merking av varer som i neste omgang vil kunne føre til boikott av varer fra Vestbredden og Golanhøydene, vil dessuten først og fremst ramme palestinere. Mange palestinere er helt avhengig av å kunne jobbe i bedrifter eid av israelske selskaper for å kunne tjene til livets opphold. Det er faktisk realitetene i dag.

Kristelig Folkeparti arbeider for en tostatsløsning som kan skape en ny framtid for palestinerne og trygge grenser for Israel. Etter vårt syn er det ikke veien å gå å iverksette tiltak som det foreslås i dag, noe som fort heller vil styrke hat og uforsonlighet til den nasjonen palestinerne skal ha som nærmeste nabo.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [16:28:21]: Det var Petter Eide som sa at jeg hadde brukt ordet «boikott» åtte ganger, og da måtte jeg finne manuset mitt og lese. Jeg kan berolige Petter Eide med at jeg kan ha brukt det fire ganger, så omtrent halvparten er et utgangspunkt.

Den første gangen jeg nevnte det, var det fordi det blir begrunnet med at BDS-bevegelsen står bak mye. Det betyr jo «boycott», «divestment» og «sanctions». Og så brukte jeg ordet tre ganger etterpå i forlengelsen av det. Det var min begrunnelse for å være med, og det angrer jeg ikke på, fordi det var opprinnelig et ønske om å boikotte Israel totalt – så gikk ikke det. Så ville man boikotte varer fra Israel – så gikk ikke det. Nå er det altså merkingen, det er ikke snakk om boikott. Men representanten Eide pyntet på sin innledning og sa at det bare var merking denne gangen, så hvorfor kunne ikke Stortinget være med på det? Men når jeg leser forslag nr. 3, fra SV og Arbeiderpartiet, er det i sosialistisk ånd å innføre både kontrollmekanismer og sanksjoner.

Åsmund Aukrust (A) [16:29:40]: Debatten begynner å bli lang når utenriksministeren er nødt til å ty til det veldig utvannede begrepet «i åtte rød-grønne år». Hvis vi i debatter om utenrikspolitikk bare skulle diskutere hva som skjedde for seks år siden, ville det ikke bli noen debatter å ha i dette storting, for verden forandrer seg. Det kan ikke brukes som et argument fra utenriksministeren at grep som man ikke tok for seks–sju år siden, kan man heller ikke ta i dag. Jeg tror tvert imot at utenriksministeren egentlig er helt enig med oss, at hun gjerne skulle kvittert ut denne saken. Jeg tror ikke det er noen stor motsetning mellom Ine Eriksen Søreide og de fleste andre utenriksministerne i Europa. Jeg tror heller ikke at utenriksministeren er enig i at Israel bør være det eneste landet som positivt bør trekkes fram i den norske regjeringserklæringen. Jeg tror hun er uenig i det, men har måttet gjøre det for å blidgjøre de kreftene i Kristelig Folkeparti, i Fremskrittspartiet og et par også i Høyre som vi har fått høre i denne debatten.

Vi fikk høre fra Michael Tetzschner at Arbeiderpartiet var nyskapende. Vel, i utenrikspolitikken skal man være nyskapende, man skal tenke nytt. Jeg vil aldri bruke det som et argument mot noen, men det var jo virkelig nyskapende da Michael Tetzschner snakket om at det ikke er nyansefritt å snakke om okkupasjon. Vel, jeg mener at det er nyansefritt ut fra folkeretten. Det er en tydelig okkupasjon, og det er en veldig glidning i Høyres argumentasjon i denne saken.

Så hørte vi at utenriksministeren også prøvde å skape en helt falsk motsetning mellom meg og det glitrende innlegget fra saksordfører Marianne Marthinsen. Vi sa akkurat det samme. Dette gir norske forbrukere muligheten til å si nei til å handle varer som er laget på ulovlig okkupert jord.

Vi hører at man i veldig mange av innleggene snakker om boikott. Vel, det er ikke snakk om noen boikott av Israel. Det er ingen som har tatt til orde for det. Tvert imot er dette en veldig avgrenset politikk mot det vi vil livs, nemlig okkupasjonen.

Til slutt vil jeg si at der strekket har vært veldig stort, er på regjeringssiden, og jeg synes Ola Elvestuen holdt et godt innlegg om hvorfor det var gode grunner til å gå inn for dette. Vi har hørt flere av representantene si at dette er til vurdering i regjeringen, mens andre altså sier at det er anti-israelsk og styrker hat i regionen. Vel, man kan ikke mene begge deler samtidig. Man kan ikke både mene at det er anti-israelsk, og at regjeringen skal vurdere dette videre.

Om Kristelig Folkeparti i denne debatten ikke lytter til Arbeiderpartiet, bør de lytte til mange av de kirkelige organisasjonene. I går var det et stort opprop fra Changemaker, en kristelig studentorganisasjon, og KFUK-KFUM som nettopp tok til orde for alt det som Arbeiderpartiet har gjort i denne saken. Jeg håper de ikke mener at de kreftene også er anti-israelske og bidrar til mer hat i regionen.

Petter Eide (SV) [16:32:34]: Nei da, vi skal ikke drive med telling. Jeg skal sjekke etterpå hvor mange ganger han sa «boikott».

Mitt poeng er som følger: Verdenssamfunnet leter etter muligheter for å korrigere land som enten bryter folkeretten, f.eks. gjennom okkupasjon, eller helt bevisst står for grove brudd på menneskerettighetene. Det gjelder i denne saken både på den palestinske siden og for Israel. Vi må finne mekanismer for å kritisere de landene og de aktørene som gjør dette. Internasjonal folkerett og menneskerettigheter er nettopp basert på at man skal finne instrumenter for både overvåking og kritikk av hverandre. Hvis man ikke kritiserer disse bruddene og ikke overvåker hverandre, faller dette helt bort. Da blir det nesten meningsløst å ha internasjonale avtaler.

Så må vi slutte å kalle dette for et boikottforslag eller et boikottlignende forslag, som representanten Tetzschner kalte det, for det handler altså ikke om det. Det handler om en merkeordning for å ivareta Genèvekonvensjonens forpliktelse (presidenten klubber) om at man ikke skal tjene penger på okkupasjon. (Presidenten klubber igjen.)

Steinar Reiten (KrF) [16:33:41]: I mitt første innlegg understreket jeg at Kristelig Folkeparti historisk sett har hatt et godt og vennskapelig forhold til Israel. Samtidig er det en viktig del av vår utenrikspolitikk at vi ønsker å bidra til fred og til fredelig sameksistens mellom folkegrupper. Det er ikke slik at retten til fred, frihet og velstand er forbeholdt enkelte folkegrupper, verken i Midtøsten eller andre plasser.

Jeg kan forsikre representanten Petter Eide om at hvis han tar seg litt tid til å bla i Kristelig Folkepartis program for inneværende stortingsperiode, vil han bli overrasket over å se hvor balansert tilnærmingen til Midtøsten-spørsmålet er.

Så konstaterer jeg bare – før jeg går ned – at verken Arbeiderpartiet eller SV har benyttet anledningen til å svare på mitt spørsmål i mitt første innlegg. Hvis en først legger seg på en slik linje at produkter fra gitte regioner skal merkes, hva er da logikken i at en ikke merker produkter fra Tibet?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [16:35:14]: Jeg har ikke noe stort ønske om å forlenge debatten, men jeg føler at det er viktig med en liten visitt til det siste innlegget til representanten Aukrust. Han sier at man i dag ikke kan diskutere grep man lot være å ta for seks år siden. Jo, det mener jeg faktisk at man kan, for det er noe med styrken i framføringen av kritikken mot regjeringspartiene i denne saken fordi vi har den til vurdering.

Representanten Anniken Huitfeldt skrev i 2014 om kompleksiteten i saken, at det ikke er noen enkel sak. Det som overrasker meg, er at ikke representanten Aukrust eller andre representanter fra Arbeiderpartiet og SV i dag erkjenner den samme kompleksiteten som man åpenbart så da. Og ikke bare det: Den gangen tok man aktivt et valg om å unnlate å fremme en merkeordning, nettopp fordi det var så komplisert. Akkurat de samme argumentene er jo der i dag.

Når vi gjør vurderinger i regjeringa, er det klart at det er blant de tingene vi vurderer. Vi vurderer hvordan det vil påvirke mulighetene til å nå det jeg oppfatter det er full enighet om her i salen, nemlig en tostatsløsning. Vi vil selvfølgelig også vurdere om det er Norges rolle å være i spissen for saker som på både palestinsk og israelsk side kan oppfattes som tunge symbolsaker, eller om vår rolle er en annen.

Alle disse vurderingene og disse refleksjonene gjør vi, men jeg syns det er veldig rart at ikke representanten Aukrust kan erkjenne – og anerkjenne – at de samme komplekse vurderingene og det samme som gjorde at Arbeiderpartiet aktivt unnlot å fremme en merkeordning da de satt i regjering, også er til stede i dag.

Så konstaterer jeg at det nå for tredje gang på to og et halvt år er et forslag som blir nedstemt, og at det kun er Arbeiderpartiet og SV, eventuelt med støtte fra Rødt, som nå kommer til å stemme for forslaget.