Mathilde Tybring-Gjedde (H) [14:53:40]: Skolen skal tilpasse seg elevene. Klasserommet skal være en inkluderende arena i barns oppvekst. Alle barn skal ha en venn på skolen, og de skal oppleve at læreren tror på dem, har forventninger til dem og tror at de kan mestre fagene.

Vi har en jobb å gjøre før dette blir en realitet, og jeg er derfor veldig glad for at vi får denne debatten på agendaen i dag, for rundt omkring i Norge finnes det flere tusen elever som er motiverte for skolearbeid, og som ønsker å gå på skolen, men som av emosjonelle årsaker ikke klarer det. Rundt dem er det tusenvis av foreldre som prøver å overtale dem hver morgen, kjører dem til skolen, prøver å få dem inn skoleporten, ber om hjelp og er fortvilte over at de ikke lykkes.

De siste månedene har jeg hatt mye kontakt med lærere, foreldre og ansatte i PPT om ufrivillig skolefravær. De forteller hvor store forskjeller det er på den oppfølgingen barna får mellom kommuner og mellom skoler. På Facebook-gruppen Skolevegring/ufrivillig skolefravær kan man lese tanker, refleksjoner og frustrasjoner fra dem som opplever dette på kroppen. Jeg anbefaler alle å gå inn på disse sidene og lytte til dem som opplever det.

Årsaken til ufrivillig høyt fravær er svært varierende. Vi mangler tilstrekkelig forskning om hva som utgjør hovedårsaken, men historier finnes det nok av. Det er f.eks. historien om han med høyt læringspotensial, en evnerik seksåring, som kjeder seg allerede i 1. klasse. Han får ikke en god relasjon til læreren, utagerer i frustrasjon over fellesskapet han ikke er en del av, blir tatt ut av klasserommet for å få kanskje en-til-en-tilpasset opplæring, som ofte er opplæring med lave forventninger, og med ufaglært assistent. Årene går, han lukker seg inn i seg selv, og traumer fra barneskolen gjør at han sliter mer og mer psykisk. Ved siden av står foreldre på sidelinjen.

Dette er selvfølgelig kanskje det verst tenkelige scenarioet, men det er en historie av flere. For selv om årsaken til det ufrivillige fraværet kan være ulik, er tilbakemeldingen fra dem som opplever sviktende oppfølging, ganske unison. De forteller at det er manglende kompetanse hos lærere, skoleledere, kommuner og PPT. Det kan være manglende kompetanse om hvordan man følger opp evnerike barn, hvordan man skaper et trygt og godt lærings- og skolemiljø, og manglende kompetanse om barn med nevropsykiatriske funksjonsnedsettelser som autisme, Asperger, ADHD og Tourettes.

Foreldre forteller også at det tar for lang tid før de får involvert PP-tjenesten, enten fordi det tar for lang tid fra skolen sender henvisning, til de får utarbeidet en sakkyndig vurdering, eller fordi det tar for lang tid før skolen ser faresignalene. PPT eller Statped blir ofte kontaktet først når fraværet er blitt for stort, og selv etter at de er blitt kontaktet og har lagt fram sine anbefalinger, mangler ofte skolene tilstrekkelig kompetanse og et støttesystem for å følge opp elevene med de anbefalingene som er blitt foreslått. Det er kanskje dette som er kjernen i problemet.

Fraværet starter ofte i det små og kan utvikle seg til å bli større. De elevene som på grunn av utrygghet, angst, lærevansker, mobbing – ikke minst – og fysisk og psykisk sykdom blir borte lenge fra skolen, opplever ikke bare at kunnskapshullene i fagene blir større, men at de faller utenfor det sosiale miljøet. Derfor er det helt avgjørende at skolene får rutiner på plass til å følge opp fraværet det øyeblikket det inntreffer. Da snakker jeg ikke om etter et par uker eller et halvt år; jeg snakker om det øyeblikket en elev er sporadisk borte i flere enkelttimer uten begrunnelse, det øyeblikket de er borte mer enn ti dager i semesteret, eller det øyeblikket de møter opp på skolen, men forlater skolen igjen. Dette er faresignalene.

Jeg er derfor glad for at statsråden nylig ga uttrykk for at vi trenger en nasjonal fraværsstatistikk, og er spent på å høre mer om hvordan arbeidet med dette skal skje.

I Meld. St. 6 for 2019–2020, Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, foreslår regjeringen at PPT skal jobbe mer forebyggende i skolen, og at det skal strammes inn på bruk av ufaglærte assistenter. Dersom dette betyr at flere lærere får faglig veiledning i læringssituasjonene, og at de som jobber med barna i skolehverdagen, har mer kompetanse, vil det være et avgjørende grep som Høyre nasjonalt og lokalt har jobbet for.

Men for at dette skal lykkes, må flere ting på plass. Det må for det første stilles tydelig krav til skolen at de må oppsøke hjelp når en elev har alvorlig fravær, dersom de ikke har kompetanse til å følge opp. Skoleledere må rett og slett ta eierskap til problemet. Når det kommer til elever med tegn til skolevegring, lever dessverre vente-og-se-holdningen i norsk skole fremdeles. Ofte er avstanden fra skolen til PPT mye større enn det kilometeravstanden skulle tilsi.

Vi trenger for det andre økt kompetanse i alle ledd. Regjeringen har nylig innført et videreutdanningstilbud innenfor spesialpedagogikk. Det var svært mange lærere som søkte, men jeg håper statsråden vil se på muligheten for at flere kan få et slikt tilbud, og at også skoleledere får kompetanse i hvordan de skal følge opp elever som har behov for tilrettelagt opplæring, og skape en inkluderende kultur i skolen.

Sist, men ikke minst, er det helt nødvendig å bygge et bedre og mer tverrfaglig støttesystem på hver enkelt skole, eller – hvis ikke det lar seg gjøre – i hvert fall mellom skoler i et nettverk. I dag opplever mange foreldre at de er kasteballer i systemet mellom skole, barnevern, Statped, BUP og PPT.

Jeg mener i all hovedsak at dette kan la seg gjøre dersom man tør å omorganisere tjenestene man har i kommunene – eller på tvers av noen kommuner – f.eks. PPT, til å jobbe i skolen med denne elevgruppen flere dager i uken i stedet for å være vekslende mellom kontor og skolen. Man kan også se for seg en type skolefraværsteam. I Stavanger har de forsøkt og testet ut et tverrfaglig team, og det fungerer som en støttefunksjon for skolene. Målet må uansett være at man klarer å bygge et bedre lag rundt elevene.

Vi må nok også snakke om elevsynet og holdninger til de elevene som faller utenfor vårt kanskje noe smale normalitetsbegrep i skolen. Det er flere utredninger om norsk spesialundervisning, senest NOU-en fra Nordahl-utvalget, som tyder på at norsk skole i for stor grad møter barn som faller utenfor, ved å lete etter feil hos barnet, og kanskje at man ofte forsøker å løse problemet ved å fjerne barnet fra det sosiale fellesskapet, f.eks. ved å bli sendt utenfor klasserommet, gjøre aktiviteter som gir veldig lite læring, og så opplever man at følelsen av stigmatisering øker over tid. Den løsningen er for individsentrert. Den tar ikke tak i det underliggende skolemiljøet.

Professor Marie-Lisbet Amundsen i spesialpedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge har nylig gjennomført en studie der hun intervjuer flere foreldre. Mange opplever nettopp dette, at skolen ubevisst ofte plasserer skyld for vegringen på barnet og familien i stedet for å ha et kritisk og helhetlig perspektiv på egen skole og egen ledelse. Amundsen skriver at foresatte påpeker at det er et paradoks at når skolen framstår som utrygg for barna deres, blir de møtt med spørsmål om hva som er galt ved hjemmet.

Inkluderende skolemiljø handler selvsagt om tilrettelegging i klasserommet, i læringssituasjoner, men det handler ikke bare om det. Det handler ikke bare om å forbedre den allmennpedagogiske undervisningen, slik at flere barn som trenger tilrettelegging, kan bli inkludert. Det handler også om noe så enkelt og så vanskelig som at man har en venn i klasserommet. Gode venner styrker trivsel, det styrker selvtillit. Elever som har lengre fravær, kjenner ofte på dette. De har kanskje krav på hjemmeundervisning, men de har ikke krav på fortsatt å være en del av det sosiale miljøet dersom de er lenge borte. Som en far sa:

«Etter at min sønn ikke klarte å gå på skolen lenger, har også vennene han tidligere hadde her hjemme trukket seg tilbake.»

Faren fortalte videre at etter at sønnen kom tilbake, ville ingen

«ha ham med på gruppearbeid, og det var sårt. Han kom gråtende hjem flere ganger, og etter en tid klarte vi ikke å få ham til å gå på skolen. Situasjonen ble bare mer og mer håpløs.»

Jeg håper statsråden tar dette med seg videre i arbeidet. Skolene bør forsøke å strekke seg lenger for å sikre at også klassekamerater har kontakt med barna mens de er borte. Unge har rett til et tilpasset og inkluderende skolemiljø. Det står ingen steder at dette inkluderende skolemiljøet kun må tilrettelegges innenfor skolebygningens fire vegger.

Jeg ønsker å nevne en ting til slutt. Det skal varsles til barnevernet dersom det er grunn til å tro at det foreligger en form for omsorgssvikt som er alvorlig. Meldeplikten er utrolig viktig. Offentlig ansatte skal ikke slutte å sende inn. Samtidig må vi også forstå at for mange foreldre med barn som lider av skolevegring, som har opplevd å bli varslet på, og til tross for at varselet veldig raskt blir lagt i skuffen av barnevernet, er det en ytterligere påkjenning, og det skaper også avmakt og mistro.

Mange undersøkelser viser at ungdommer som er engstelige, ofte har det bedre hjemme. Det burde også være et argument for at skolen i størst mulig grad ønsker og jobber med et godt samarbeid med hjemmet. Foreldre bør ikke oppleve det mange gjør i dag, nemlig at de mistenkeliggjøres. De er veldig ofte glad for at barnevernet ikke setter spørsmål ved deres omsorgsevne, men de er samtidig veldig skuffet over at det ikke stilles spørsmål ved skolens ansvarsfraskrivelse.

Regjeringen har varslet at det skal innføres en plikt til å følge opp høyt fravær. Da håper jeg at kunnskapsministeren vil understreke viktigheten av et godt skole–hjem-samarbeid, at begge parter er ydmyke og viser gjensidig tillit til at man vil barnets beste.

Jeg har benyttet taletiden til å dele noen refleksjoner og tanker. Det er mange flere jeg kunne delt, for det er mange innspill og mange historier som er viktig for folk å formidle. Men jeg håper dette er innspill som statsråden vil ta med seg videre i arbeidet med stortingsmeldingen og oppfølgingen av den, men også når man nå vurderer innstramminger for kommunene i å føre oversikt over fravær.

Statsråd Trine Skei Grande [15:03:50]: Tusen takk for en viktig interpellasjon.

Vi har fram til nylig visst altfor lite om elevfravær i grunnskolen. Nå har vi kunnskap som viser at fraværet er altfor høyt, og jeg er, i likhet med representanten Tybring-Gjedde, bekymret for disse elevene.

Mye fravær er ofte tegn på at noe er galt, og de som er mye borte fra skolen, går glipp av viktig faglig og sosial læring. Elever med høyt fravær i grunnskolen har i tillegg ofte høyt fravær videre i skoleløpet, noe som kan øke risikoen for at de ikke fullfører videregående. Alvorlig skolefravær har samtidig konsekvenser utover den enkelte elev – det berører i stor grad den nærmeste familien og skolen, i tillegg til støtteapparatet og kommunen.

Vi vet at trygge og inkluderende skolemiljøer fri for mobbing, god tilrettelegging og at elevene opplever faglig mestring og støtte, er en viktig universalløsning for å forebygge alle typer fravær.

Regjeringa la i fjor høst fram stortingsmeldinga Tett på, som har flere tiltak som skal bidra til tidlig innsats og inkluderende fellesskap både i barnehage, skole og SFO. Her framhever vi at arbeidet med inkluderende fellesskap handler om å få alle barn til å oppleve at de hører til og er verdifulle for fellesskapet. Lykkes vi i dette arbeidet, vil det sannsynligvis være lettere for de aller fleste å komme på skolen.

Reglene som skal bidra til å sikre et trygt og godt skolemiljø, ble skjerpet så sent som i 2017 og er nylig blitt evaluert. Evalueringen viser at reglene i stor grad fungerer godt, men at det fortsatt er ulik praktisering av regelverket og utfordringer i dokumentasjonsarbeidet på skolene. Vi jobber derfor med å forbedre veiledningen om reglene for å klargjøre hvordan regelverket skal praktiseres.

Samtidig vet vi at elever med høyt fravær er en sammensatt gruppe, og årsakene til fraværet er ofte både ulike og komplekse. Når fraværet varer over tid, øker også kompleksiteten. Skolene og kommunene har derfor et viktig ansvar for så tidlig som mulig å fange opp elever som står i fare for å få et høyt fravær. I samarbeid med hjemmet og støtteapparatet må de jobbe for å få innsikt i årsakene, slik at man får satt inn de riktige tiltakene for den enkelte.

Uavhengig av grunnen til fraværet er det også sentralt at skolene har gode rutiner, både for å fange opp elever med fravær, for å følge dem opp når de er borte fra skolen, og for å ivareta dem på en god måte når de kommer tilbake igjen.

Vi har nylig gjennomført en spørring i Skole-Norge der dette temaet ble belyst. Av de som har svært på spørringen, ser vi at nesten alle skolelederne i grunnskolen har rutiner for å følge opp fravær.

I underkant av halvparten rapporterer imidlertid at de har rutiner spesielt rettet mot å ivareta elever som kommer tilbake etter lengre tids fravær. Tallene viser også at det er relativt store variasjoner mellom kommunene. Det skal vi ta tak i.

For å hjelpe skolene og kommunene i dette arbeidet vil vi i løpet av kort tid publisere nytt og oppdatert veiledningsmateriell til skolene. Målet med veiledningen er å øke skolenes kompetanse i hvordan de kan forebygge fravær, avdekke årsakene til fraværet og ikke minst følge opp elever med høyt fravær, bl.a. som følge av skolevegring.

Vi har også besluttet at vi vil innføre en tydeligere oppfølgingsplikt som i større grad skal forplikte skoler og kommuner til å forebygge og forhindre langvarig fravær i grunnskolen.

Mange av de utfordringene som enkelte elever sliter med, kan ikke løses hver for seg. Det krever en samordnet innsats fra ulike tjenester. I 2018 ble det derfor slått fast i opplæringsloven at skolen har plikt til å samarbeide med relevante kommunale tjenester om oppfølging av barn og unge med helsemessige, personlige, sosiale eller emosjonelle vansker.

I stortingsmeldinga Tett på presenterer vi flere viktige og helhetlige grep som skal sørge for at riktig kompetanse kommer nærmere elevene. Blant annet vil vi styrke skolenes og støttesystemenes kompetanse til å fange opp og følge opp barn og elever med behov for særskilt tilrettelegging.

Vi foreslår også å presisere PP-tjenestens ansvar for å arbeide forebyggende og med tidlig innsats og å harmonisere og styrke bestemmelsene om tverrfaglig samarbeid for barn og unge i sektorlovene. I dette arbeidet vil vi også se på hvordan vi kan sikre helhetlige og koordinerte tjenester til barn og unge og dermed samarbeidet mellom velferdstjenestene.

Alle som jobber i og med skolen, må gjøre det som er mulig for å skape gode rammer for elevene. Barn og deres foreldre skal føle at skolen er et trygt og godt sted å være. Det er i skolen det daglige forebyggende arbeidet mot fravær må skje. Det er også ofte i møtet mellom den enkelte skole og den enkelte elev at utfordringer best kan fanges opp og følges opp.

Kommunene har på sin side et overordnet ansvar for at elevenes grunnlovfestede rett til skolegang blir oppfylt, og at hensiktsmessige rutiner og kompetanse er på riktig sted og til riktig tid.

Fra nasjonalt hold må vi sørge for at vi har et godt kunnskapsgrunnlag, et treffende regelverk og tilstrekkelige og tilgjengelige veiledningsressurser for å bistå kommunene og skolene i deres møte med en mangfoldig elevgruppe.

Jeg mener tiltakene som nå er i gang, vil være viktige i arbeidet med å bedre og tidligere fange opp og følge opp barn som av ulike grunner sliter med langtidsfravær og skolevegring i grunnskolen. Jeg vil spesielt framheve oppfølgingsplikten og nytt veiledningsmateriell.

Samtidig vil vårt langsiktige arbeid med å skape en best mulig skole for barn og unge være avgjørende på dette området: en fortsatt innsats for å sikre trygge skolemiljøer, styrking av det tverrfaglige samarbeidet og et varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [15:10:22]: Tusen takk for et konkret og godt svar. Jeg er glad for at det pekes på helt konkrete grep som skal tas for å sikre at situasjonen blir bedre, og at det ikke er så store forskjeller mellom kommunene. Særlig oppfølgingsplikten tror jeg kan være viktig, men det er klart at i veiledningen av kommunene er det viktig at man får kompetanse, slik at man kan følge opp disse elevene, for det er åpenbart mange ulike årsaker. Ofte er dette også et spørsmål for det spesialpedagogiske støttesystemet om hvordan de skal kunne få en bedre og mer inkluderende skolehverdag. Det forutsetter også at man i større grad klarer, som også statsråden var inne på, å samordne og kanskje omorganisere tjenestene, slik at PPT er mer til stede i skolene. Jeg håper at statsråden i det videre arbeidet kan se noe nærmere på Nittedal kommune, som har en utarbeidet en veileder, en hjemmebesøkshåndbok med navnet «Hver dag teller!», som prøver å bruke nettopp de ressursene de har i kommunen, til å skreddersy en bedre modell for å bygge et lag rundt elevene.

Det var veldig interessant å høre at det er så mange skoler som ikke har rutiner for å følge opp barn som har vært lenge borte og kommer tilbake, når vi vet at det er så stor risiko. Jeg vil gjerne trekke fram et poeng som jeg håper statsråden kan ta med seg videre, og det er at flere foreldre og elever som sliter med skolevegring eller annet langtidsfravær, forteller at selv om de har dokumentert fravær fra spesialisthelsetjenesten eller fastlegen, opplever de ofte når de kommer tilbake til skolen, at de ikke har krav på mer tilrettelagt opplæring. PPT vurderer at de ikke har lærevansker, men kunnskapshullene har blitt så store at det bare er med på å forsterke følelsen av utenforskap hvis de ikke får tilpasset og tilrettelagt opplæring, f.eks. i lesing, skriving og regning. Den plikten som regjeringen innførte for å følge opp 1.–4. klasse i lesing, skriving og regning, håper jeg bidrar til at man faktisk får intensiv opplæring i det øyeblikk man er tilbake med store kunnskapshull. Men jeg er nok litt bekymret for at denne lovfestede retten ikke følges opp på alle skoler, og at det kanskje særlig gjøres for lite for dem som ikke har lærevansker, men som kommer tilbake til skolen og hadde trengt en mer intensiv hjelp tidlig. Det tror jeg også er viktig for å føle inkludering i timen, særlig fordi man ofte har falt ut av det sosiale fellesskapet i tillegg.

Så er det viktig at vi lytter til foreldrene. Selv lærere og fagpersoner med stor og grundig, god kompetanse må se den iboende verdien i å lytte til foreldre, høre på deres erfaringer og tanker. Og vi må ikke minst lytte til elevene, som jeg vet at statsråden er opptatt av. Skolene og PPT må jobbe med relasjonsbygging. Jeg har tidligere tatt til orde for hjemmebesøk. Det er ikke fordi skyld skal tillegges foreldrene, men fordi det kan være lurt å gå til en arena der barna føler seg trygge, for å bygge tillitsrelasjoner før barna går inn på skolen.

Statsråd Trine Skei Grande [15:13:27]: Vi må lytte til alle dem som jobber bra på dette feltet, for det er ikke bare det at vi fram til for to år siden ikke hadde noe kunnskap om fraværet, vi har også lite kunnskap om grunnlaget for fraværet. Man kan komme i en situasjon der læreren tenker at det er ingenting feil på skolen, så da må feilen være hjemme, eller foreldrene tenker det motsatte, men kanskje er det ingen av disse svarene som egentlig er knyttet til skolevegring. Det kan være veldig sammensatte og veldig ulike grunner til det. Det kan faktisk være helt på det nivået at barnet ikke forstår hvorfor det skal være på skolen, og at man ikke klarer å finne motivasjon av den grunn. Så dette er veldig sammensatt. Vi må ha mer kunnskap om det, og vi må lære av dem som får gjort noe med det.

Så mener jeg at vi bør lage bedre systemer for alle elever som er lenge borte, om de er borte fordi de har blitt plassert i utlandet en periode, om de har vært hjemme fordi de har hatt en alvorlig sykdom, eller om de har hatt alvorlig syke foreldre som gjør at de har vært lenge borte fra skolen.

Vi må se på hvordan vi kan bruke teknologi. Vi ser det skjer en god del innovasjon innenfor dette nå, med No Isolation-roboter og andre ting som kan gjøre at unger som blir lenge borte fra skolen, f.eks. av helsegrunner, likevel kan unngå å få de store kunnskapshullene.

Vi må lage gode systemer for dem som er borte av ulike grunner, også gode systemer for å unngå de store hullene i utdanningen som man får ved lengre tids fravær. Her har vi mye nybrottsarbeid som må gjøres, og da er det klart at de skolene som har gjort en bra jobb, må legge standarden for den jobben vi gjør videre.

Nina Sandberg (A) [15:15:46]: For det barnet og den familien som rammes, har skolevegring ikke bare negative konsekvenser her og nå, men det kan også være ødeleggende på sikt. Barn og unge blir isolert, de mister kontakten med nettverket sitt, de minster sosial trening, og de går glipp av utdanning. Forskning antyder også at skolevegrere som voksne ofte har lavere utdanningsnivå, mer problemer i arbeidslivet og dårligere livskvalitet. Av hensyn til både individet og samfunnet er det helt åpenbart at skolevegring er en utfordring som må løses.

Nå nevnes ikke skolevegring særskilt mye i Meld. St. 6 for 2019–2020. Det er jo vesentlig at man forstår problemet i sin helhet og ikke overforenkler det, sånn jeg opplever at representanten Tybring-Gjedde til dels gjør når hun peker på mangler i skolenes og kommunenes rutiner.

«Det tar for lang tid før skolen og kommunen avdekker høyt fravær, og i flere tilfeller igangsetter man uhensiktsmessige tiltak», sa representanten til Aftenposten da hun solgte inn sin interpellasjon, som vi i dag debatterer.

Høyres representanter i både Stortinget og regjeringen er i det hele tatt ganske ofte ute med pekefingeren og fordeler skyld og ansvar til kommunen – ber dem om å prioritere bedre og skjerpe seg. Det vi ser i denne saken, og som både denne og andre saker viser, er at kommunene og skolene trenger en hjelpende hånd fra den regjeringen som har ansvaret for de nasjonale rammevilkårene for elevenes oppvekstvilkår i stort, for dette er ikke bare et skoleproblem. Kommunene har nå de strammeste budsjettene på 15 år.

Skolevegring er et sammensatt problem med ulike faktorer. Det handler om både kjennetegn ved eleven, kjennetegn ved familien og kjennetegn ved skolesituasjonen. Over tid leder disse ulike faktorene til en tilbaketrekking fra skolen.

Representanten Tybring-Gjedde er opptatt av at kommunene må ha fraværsprotokollrutiner og sjekke fraværet ofte. Min erfaring som tidligere representant for kommunen, som kommunal skoleeier, er at det er nødvendig å følge med på fraværet, men at det er helt utilstrekkelig for å løse den kompliserte problematikken dette er. Dette er ikke bare sammensatt, men utfordringene starter ofte mye lenger i forveien, før barna starter i skolen.

I en artikkel i Dagsavisen i juli påpekte ansatte i Statped nettopp dette innfløkte årsaksforholdet bak alvorlig skolefravær og skolevegring. De møter mange skolevegrere, og flere av dem har tegn som er tydelige allerede i barnehagealderen. Man vet at barn med nevroutviklingsforstyrrelser er overrepresentert blant skolevegrerne, og at elevene ofte har tilleggsvansker, som lærevansker, adferdsvansker, depresjon og angst. Legger man til at konfliktnivået mellom elev, foreldre, skole og hjelpeinstanser ofte er høyt og preget av maktesløshet, ser man problematikken i det.

Statped understreker noe som er viktig, og som salen bør merke seg, nemlig at det i dagens system er uklart hvilke instanser som har ansvaret for å følge opp og koordinere arbeidet rundt skolevegring. Denne uklarheten er noe regjeringen bør ta utfordringen med å bidra til å avklare. Oppfølgingsplikt til kommunene og fraværsføring er neppe nok for å løse dette.

I tillegg vil jeg peke på en artikkel fra Psykologforeningen, som drar fram dette med at nettopp kompleksiteten i problemene tilsier – eller krever – at skole, hjem og hjelpeinstanser bruker tid sammen med eleven for å forstå hva som ligger bak, og at de i fellesskap lager en plan rundt eleven for å komme ut av uføret. Det er altså viktig å skynde seg langsomt. Det er en helt annen anbefaling enn et nærsynt fokus på fraværsføring, handlingsplaner og foreldreveiledning, som trolig vil ha ganske begrenset effekt på skolevegring. Skolevegring er sjelden noe skolen plutselig oppdager når man begynner å føre fravær. Dette er innfløkte problemer som krever helt andre typer tiltak enn man iverksetter til vanlig.

Da jeg var ordfører i Nesodden, erfarte vi en bølge med skolevegring. Vi gikk grundig og tverretatlig til verks for å løse problemet. Et av tiltakene var et lavterskeltilbud i regi av Uteskolen, som en alternativ opplæringsarena som ikke var lovpålagt, men som kommunestyret prioriterte (presidenten klubber). Vellykket var det, men det får jeg si en annen gang.

Mona Fagerås (SV) [15:21:06]: Jeg må få takke representanten for en viktig interpellasjon.

Ofte er det komplekse årsaker til høyt fravær. Det kan handle om manglende motivasjon, mistrivsel, psykiske problemer eller en vanskelig familiesituasjon. Disse elevene trenger nærvær, motivasjon, hjelp til livsmestring og tilrettelagt undervisning på skolen.

Men vi kan ikke ta denne debatten uten å snakke om høyt fravær også i videregående skole. Da mener jeg at dagens fraværsgrense dessverre kan være til hinder for at disse elevene blir på skolen. Når forskere advarer mot økt polarisering og frafall, må det tas på største alvor. Da må vi forvente av hele landets nye kunnskapsminister at hun også ser på måten fraværsgrensen i dag praktiseres på.

I mai foreslo vi en rekke justeringer på hvordan fraværsgrensen kunne være med og motvirke dette. For det første hadde jeg håpet på at ministeren hadde vært villig til å snakke om fraværsgrensen og tiltak på kort og lang sikt som kan ivareta de elevene som har risiko for å falle fra. Videre tror jeg at vi ved å øke rektors skjønnsrom kunne fått justert fraværsgrensen for udokumentert fravær på en slik måte at fraværsgrensens uheldige konsekvenser ble redusert. Foreldre burde få myndighet til å attestere fravær, og i tillegg vil vi utrede om attestering av fravær er en oppgave som vi kunne ha gitt til helsesykepleierne. Til slutt: Videregående skoler burde ha mulighet til å innføre lokale ordninger med fleksibel skolehverdag der det er ønskelig fra skolens side, og der det ikke medfører store ulemper.

Dessverre har vi sett at den tidligere kunnskapsministeren, Jan Tore Sanner, med nebb og klør har forsvart fraværsgrensen. Han slo fast at fraværsgrensen var bra for alle elever, og at vi i SV burde legge den diskusjonen død. Jeg er nødt til å minne om at det var to mål med å innføre fraværsgrensen. Den skulle bidra til økt tilstedeværelse på skolen, og den skulle redusere frafallet.

Fafo kom med en delrapport om fraværsgrensen i fjor. Den viste oss at bare det ene målet var nådd. Fraværet er redusert, og det er viktig, men samtidig fører fraværsgrensen til at flere elever får «ikke vurdert» i ett eller flere fag, og sannsynligheten for frafall øker. Det bekymrer meg sterkt, og det håper jeg også bekymrer den nye kunnskapsministeren.

Jeg håper at den nye kunnskapsministeren tar Fafos forskning på alvor. Da er den eneste holdbare konklusjonen at fraværsgrensen er for rigid, og at den ser ut til å ramme nettopp de utsatte gruppene som vi ser at både Høyre og Venstre er opptatt av her i dag. Fafos rapport viser at SVs bekymringer knyttet til en statisk fraværsgrense har vært høyst reell, og at det er behov for ytterligere endringer.

Jeg er glad for at Høyres Sveinung Stensland nylig uttalte til media at han nå var i ferd med å ville vurdere sitt rigide forhold til fraværsgrensen. Det kan tyde på at Høyre kanskje er på vei i denne saken. Da SV så sent som i mai i fjor foreslo å utrede om attestering av fravær var en oppgave som kunne gis til helsesykepleierne, stemte Sveinung Stensland og Høyre imot, men jeg har nå et håp om at det skal være mulig å få til noe som sørger for at alle elever med høyt fravær får gjennomført sitt skoleløp på en best mulig måte.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:25:54]: At så mye som 12 000 barn sliter med skolevegring, er alvorlig. Det er et skremmende høyt antall, og det viser at vi som brenner for skole, har en jobb å gjøre.

Alle elever skal oppleve mestring og læring i skolen. Alle skal ha lik rett til utdanning og skal få utløp for sitt faglige og sosiale potensial. Senterpartiet mener at opplæringen skal være tilpasset den enkelte innenfor rammen av fellesskapet. Det skal likevel være rom for å organisere undervisningen og oppfølgingen ulikt basert på hver enkelt elevs behov for tilpasset opplæring. For mange elever vil det å få anerkjennelse og utløp for praktiske ferdigheter være en viktig motivasjon for å lære. Vi må fortsette arbeidet med å gjøre hele skoleløpet mer praktisk, variert og relevant for livet elevene skal leve. Det er ikke greit at skolen er ensidig innrettet mot akademiske karriereveier, den må forberede de unge på et variert yrkesliv.

Alle elever har rett på tilpasset undervisning ut fra egne forutsetninger. Vi har over flere år sett en tiltakende målstyring i skolen og i offentlig sektor for øvrig. Dette skaper problemer. Det som måles, er det som får oppmerksomhet. Det som ikke måles – eller ikke kan måles – blir nedprioritert.

Senterpartiet frykter at skolene presses til å konsentrere seg om gode testresultater framfor god undervisning. Det handlingsrommet som er ment å være i skolen lokalt og hos den enkelte lærer, er i realiteten kraftig strammet inn, bl.a. på grunn av et omfattende skolebyråkrati. Overordnet vil jeg peke på at i henhold til opplæringsloven er det ikke skoleplikt i Norge, men opplæringsplikt, noe foreldrene kan oppfylle ved at elevene går i offentlig skole, i privat skole med eller uten offentlig finansiering eller har hjemmeundervisning. Det er viktig å være bevisst på hvordan loven blir fulgt, og at barn i skolealder får den opplæringen de har krav på. Her bør Meld. St. 6 for 2019–2020, Tett på – tidlig innsats, være full av virkemidler.

Det kan være mange årsaker til at elever i grunnskolen er borte. Fravær deles gjerne inn i fem kategorier: sykdom, diffuse helseplager, permisjon, skolevegring og skulk. Senterpartiet oppfatter press og stress som en sentral del av dette. Dessverre er Meld. St. 6 uklar når det gjelder å svare på problemstillinger knyttet til nettopp press og stress i skolen. Høye forventninger om svar på hva løsningen knyttet til barns oppvekst er, blir besvart med gjenkjennelig høyrepolitikk og lovnad om flere utredninger.

Senterpartiet er skuffet. Meldingen staker ut kursen videre for en prestasjonsorientert skole – ikke en læringsorientert skole. Meldingen skulle være et svar på vedtak om evaluering av 6-årsreformen med manglende lek i skolen, gutters tidlige stagnasjon, stress og press for elevene m.m. Dette tar meldingen ikke opp og problematiserer det ikke videre. Samtidig anerkjenner regjeringen nå, til tross for at vi for to år siden vedtok det i Stortinget, at det trengs en ekstern evaluering av 6-årsreformen og hvordan de yngste barna har det – bedre sent enn aldri.

Senterpartiet mener en del av løsningen handler om å redusere testingen. Regjeringen derimot ønsker økt testing og datainnhenting for å kjøre statistiske analyser på våre barns opplæring. Dette er vi kritiske til. Regjeringen skriver bl.a. at de vil innføre en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart og nedsette et ekspertutvalg som skal foreslå skoleutvikling basert på skolebidragsindikatorene. Samtidig vet vi at Høyres programkomité vurderer om staten skal komme inn og ta over driften av skoler dersom de ikke leverer resultater på de standardiserte testene, kartleggingene og kravene. Dette er et snevert kunnskapssyn og vil ikke hjelpe elevene som sliter med skolevegring på sikt. Konkret er veiledere om skolevegring og praktisering av regler riktig veg å gå. Det er bl.a. skrevet bøker om temaet, og det har akkurat kommet en ny doktorgrad. Vi trenger mye mer forskning på feltet. Samtidig er det viktig å høre på hva barn og deres foreldre melder om. Elevorganisasjonen mener vi må fokusere på kravene som blir stilt, og grunnen til fraværet, heller enn å stille flere krav.

Jorodd Asphjell (A) [15:31:16]: Det er godt at Høyre reiser en interpellasjon til egen regjering etter sju år for å slå alarm om hvordan utviklingen i skolen er med tanke på fravær og skolevegring. Jeg synes ikke svarene statsråden har gitt så langt, kan berolige verken interpellanten eller dem som har falt ut av skolen.

Det er en krise ikke bare for samfunnet, men for den enkelte, for familien, søsken og besteforeldre at barn og ungdom faller ut av skolen. Det må oppleves som: Hva har vi mislyktes med? Det må oppleves som skyldfølelse.

Så ser vi at representanten peker på kommunene – det er kommunenes ansvar – og peker nedover i systemet, i stedet for å ta ansvar etter sju år i regjering. Ofte har skolevegring blitt møtt av skoler og hjelpeapparat med en tanke om at det er barnet og ungdommen, eventuelt familien, som er problemet. Det tror jeg kanskje er blitt kommunisert i mange møter mellom skole og barn og familie.

Etter hvert er det også mer og mer tydelig at faktorer knyttet til skolen spiller en rolle ved skolevegring. Det innebærer at skolevegring er et sammensatt problem med mange mulige årsaker, og at hver enkelt elev ikke er en statistikk, men hver enkelt elev må ses som et individ og tas på alvor.

For barn og unge med skolevegring handler det ofte om å skynde seg sakte, sa representanten Sandberg. For hver dag som går med fravær, blir det vanskeligere å komme tilbake, komme tilbake til skolegården, klasserommet sammen med medelever og andre. Samtidig har skole, hjelpetjenesten og foresatte et behov for å forstå hva det er som forårsaker og opprettholder skolevegring. Det er ikke godt for noen å sende et barn på skolen hvis det utsettes for mobbing når det kommer dit. Ved utrygghet er det behov for å se hver enkelt, ikke bare i skolegården, men på tur til skolen og ikke minst på tur hjem fra skolen og i fritiden, å prøve å finne ut hva som gjør at hun eller han ikke vil eller klarer å gå på skolen. Har det skjedd noe som gjør dette? Man må spørre om barnet har noen å være sammen med på skolen, være så konkret som mulig når en spør, og bruke god tid på det.

Det å føre statistikk over fravær er den enkleste måten å følge opp hvem som er til stede på skolen – hver dag, hver uke, hver måned gjennom året. Det forbedrer jo ikke situasjonen for den enkelte som sliter. Vi må ta tak i problemene til den enkelte eleven, familiene og se på hvilke tiltak som må iverksettes.

De fleste ungdommer som ikke gjennomfører videregående skole, kommer seg i jobb og klarer seg bra, men noen blir værende utenfor utdanning og vanlig arbeidsliv en lang periode. Representanten Mona Fagerås var inne på dette. Det handler ikke bare om grunnskole. Det handler like mye om videregående skole. Det starter i tidlig alder, helt fra barnehagen, småtrinnskolen, ungdomsskolen og videregående skole.

Hva er ungdommenes egen forklaring? Omfattende forskning fra mange land viser at frafall i skolen påvirkes av fire hovedfaktorer: Det handler om skoleprestasjoner, familiebakgrunn, skoleengasjement og skolekontekst.

Gro Hilde Ramsdal ved Institutt for vernepleie har sammen med andre forskere ved Universitetet i Tromsø intervjuet de ungdommene som strever mest med å komme seg tilbake på sporet etter at de har sluttet på videregående skole. Her forteller ungdommene hvordan de selv opplever og forstår sine frafallsprosesser, prosesser som strekker seg fra barnehagen til siste året på videregående. Ungdommenes beskrivelser er på mange måter overraskende, og de bidrar med andre innfallsvinkler enn funnene fra kvantitativ forskning.

Arbeiderpartiet er opptatt av tidlig innsats med stor faglig kvalitet. Alle må starte i barnehagen og i småtrinnet og gjennom ungdomsskolen. Tverrfaglig samarbeid trengs. Det må være tydeligere innsats på barnetrinnet, fra 1. til 4. klasse, med flere lærere, ha en lese-, skrive og regnegaranti som gjør at ungdommene føler at de presterer og håndterer skolehverdagen. Trygge barn lærer best. Det handler om en inkluderende skolegård. Vi må styrke skolehelsetjenesten. Vi må ha tilpasset læring i skolen, en praktisk skolesekk bl.a., med mindre testing – og ikke mer testing, som Høyre står for. Mer testing vil gi mer press og mer vegring. Nærskoleprinsippet er også avgjørende for at folk skal lykkes – ikke en sentralisering, men en desentralisering av skolen. Stramme, trygge rammevilkår der en bor, er viktig for å kunne trives på skolen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [15:36:35]: Jeg er glad for at det var mange som ønsket å diskutere dette problemet, men jeg synes det er litt trist at opposisjonen bestemmer seg for å stå her oppe og slå billige politiske poeng og harselere med regjeringen, istedenfor faktisk å komme med noen konkrete tiltak om hva vi bør gjøre. Jeg har faktisk nesten ikke sett at noen i denne sal, verken de siste to–tre årene eller i perioden før det, har tatt opp denne problemstillingen, at det er nesten 12 000 barn som på ulikt vis sliter med ufrivillig skolefravær.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i at jeg overforenkler. Jeg synes faktisk jeg prøvde å basere meg ganske mye på forskning og også de innspillene og tilbakemeldingene som har kommet fra foreldre som opplever dette på kroppen. Når jeg f.eks. nevner at det er uklare ansvarsforhold – at barnevernet sier at det ikke er deres ansvar, men skolens ansvar, og at foreldre opplever at BUP har ansvar for eventuelt å hjelpe til hvis barna har angstproblematikk, men ikke hvis de lider av skolevegring, og foreldre blir kasteballer – så er ikke det ansvarsfraskrivelse eller en forenkling. Snarere tvert imot mener jeg det er en ganske viktig beskrivelse. Vi må vite hva problemet er for å kunne løse det på en bedre måte.

Jeg er helt enig i at fraværsplaner og fraværsprotokoll ikke i seg selv er nok, men det er nok en forutsetning for at kommunene kan følge opp de skolene som åpenbart har større utfordringer, både med skolemiljø og med læremiljø, som gjør at elevene ikke ønsker å gå der. Jeg synes nettopp det at vi har kommet med en melding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap, at vi har denne debatten, og at vi skal innføre en plikt til å følge opp fravær, er et eksempel på at man tar politisk ansvar. Men det er ikke en kvikkfiks. Her må man gjøre noe på mange områder, rett og slett fordi problemet er så komplekst, og årsakene til skolevegring er sammensatt.

Så må jeg si jeg synes det er litt trist å høre særlig representanten Fagerås i denne debatten begynne bare å diskutere fraværsgrensen på videregående, istedenfor å ha noe slags interesse og tiltak for problemet med skolevegring. Det er barn gjennom ti år på skolen, og det verste at mange av disse barna har jo falt fra for lengst. De har falt fra nesten med en gang de går inn porten på videregående, fordi problemet har vært der gjennom alle de ti årene. Det er jo der vi må være.

Jeg synes det er verdt å nevne at Agathe Steen, en jente som skrev i Si ;D forleden, skrev at hun slet veldig på skolen, hun klarte ikke å stå opp om morgenen. Fraværsgrensen var grunnen til at hun dro på skolen. Akkurat da følte hun at fraværsgrensen var synderen, men nå i etterkant ser hun at det kunne vært redningen fordi hun faktisk ble møtt, og at noen ønsket at hun skulle være der.

Så vil jeg si raskt til Senterpartiet: Det er ingen motsetning mellom å være opptatt av lesing, skriving og regning og det å være opptatt av at elever skal trives. Snarere tvert imot; de to er helt avhengig av hverandre. Elever som sliter med skolevegring, har ofte fått lave forventninger til seg selv, lave forventninger til sin mestring, og de hadde nettopp trengt at man var tydelig på at de skal bli inkludert i det faglige fellesskapet i skolen, og at de da skal oppleve mestring.

Statsråd Trine Skei Grande [15:39:56]: Jeg tror jeg har respekt for Stortinget sjøl om jeg sier at det ble en litt rar debatt. Jeg var invitert til å svare på spørsmål om barn som sliter med skolevegring i grunnskolen, og da å få en kjempelang debatt om fraværsgrensa var jeg ikke helt forberedt på. Men jeg kan gjerne svare på det som SV her fokuserer på.

Da fraværsgrensa ble innført, hadde man en veldig tett evaluering, og nå skal vi få den endelige gjennomgangen av fraværsgrensa og dens virkninger. Så det skal vi nok få en ordentlig evaluering av og en ordentlig tilbakemelding på.

Det er sant at det har vært en debatt om at kanskje også annet helsepersonell skal kunne gå god for at en er syk, og at en ikke trenger å gå til lege, men dette har det også vært stor motstand mot i noen av disse helsefaggruppene. Jeg syns det er viktig å ha respekt for disse faggruppene og ha en ordentlig prosess og ikke bare vedta det over hodet på de faggruppene som skal jobbe i skolen.

Arbeiderpartiet sier at dette har vi aldri brydd oss noe om, og at det er først nå en slår alarm. Ja, det er først nå vi har en regjering som har ønsket å ha informasjon om dette, for dette har aldri før blitt målt. Arbeiderpartiet har styrt skolepolitikken i mange tiår, og de har ikke engang brydd seg om å måle dette. 2018 var første gang vi fikk offentlig statistikk om denne typen fravær. Det var første gang en fokuserte på det. Nå har vi levert en stortingsmelding som heter «Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO», som handler nettopp om dette. Vi endret også opplæringsloven nettopp på dette feltet allerede i 2017. Så dette har vi jobbet lenge med. Vi har også brydd oss med å få gjort tallene offentlig, så vi kan få en offentlig debatt om dette.

For meg har denne debatten bevist at vi trenger mer kunnskap om hva som er bakgrunnen for det. Vi har f.eks. ikke noe faktakunnskap som tilsier at de som reiser langt, får mer skolevegring enn dem som reiser kort, som er en av de påstandene som har blitt framsatt her. Vi trenger mer kunnskap om hva som er bakgrunnen for skolevegring. Det er heller ikke sånn at en får skolevegring i første og andre klasse på grunn av testregimet i norsk skole. Det er ikke derfor seksåringen ikke vil gå på skolen. Det er helt andre grunner til det.

Her trenger vi mer fakta og litt mindre synsing, og vi trenger mer forskning og mer oppfølging. Vi trenger også litt ulike svar, for dette er ulike barn med ulike grunner til at man ikke har lyst til å gå på skolen.