Emilie Enger Mehl (Sp) [13:50:21]: I 2016 bestemte regjeringen at 126 lensmannskontor over hele landet skulle legges ned, og 5. april 2018 vedtok Stortinget følgende:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter gjennomføringen av politireformen.»

I perioden 2016 til 2018 hadde 85 kommuner med gjenværende lensmannskontor en nedgang i politiårsverk. Et av eksemplene på det er Lier kommune, som er en stor kommune på det sentrale Østlandet, mellom Oslo og Drammen, med over 25 000 innbyggere. Lier fikk beholde lensmannskontoret sitt, men staben ble likevel redusert fra 24 stillinger på fulltid til to stillinger åtte timer i uken. Det som var et fullverdig og velfungerende politihus, et ganske stort politihus med mange ansatte, er redusert til et kontor med luke og åpningstid mellom kl. 9 og 14 hver mandag og torsdag.

Stortingets vedtak om at regjeringen skal sørge for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter politireformen, ble vedtatt etter representantforslag fra Senterpartiet i Innst. 143 S for 2017–2018 og er fortsatt gjeldende. Vedtaket var enstemmig i Stortinget.

Høyres justispolitiske talsperson uttalte til ANB 6. oktober 2017 at forslaget «slår inn åpne dører og framstår som selvfølgeligheter» og videre: «Sterkere lensmannskontorer blir jo konsekvensen av reformen.» Høyre og Fremskrittspartiet mente at innholdet i forslagene i representantforslaget «på mange måter er selvsagt og kan finnes igjen i forliket om nærpolitireformen fra 2015».

Høyre og Fremskrittspartiet, som utgjorde mindretallet i justiskomiteen, skrev i sine merknader til forslaget:

«…et viktig hensyn bak å legge ned 125 lensmannskontorer nettopp har vært å styrke de gjenstående. Dette er noe som i praksis kommer naturlig når man kraftsamler og skaper et etterforskningsmiljø på ett og samme sted fremfor å la polititjenestemenn- og kvinner arbeide alene eller med én eller to ansatte på et lite tjenestested med begrensede åpningstider.»

Videre skrev de:

«Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det meste ligger til rette for at forslagsstillernes forslag om en reell styrking av lensmannskontorene allerede er hensyntatt både med henblikk på budsjettbevilgninger, føringer i forliket og strukturendringenes positive konsekvenser for de gjenstående kontorene.»

Realiteten tre år senere er at styrkingen ikke på noen måte har skjedd for alle gjenværende lensmannskontor, sånn som Stortingets vedtak sier. Som sagt er det 85 kontor som står igjen etter reformen som har færre politiårsverk enn det de hadde før reformen.

Da forrige justisminister, Jøran Kallmyr, fikk denne utfordringen – altså egentlig nesten samme ordlyd som i interpellasjonen i dag – i stortingsmøtet 12. desember 2019, var hans respons:

«Jeg tror nok det er litt ulik oppfatning av hva det betyr å styrke. I mitt hode betyr det å styrke at man gir en bedre tjeneste.»

Ja, det er mulig at vi har en litt ulik oppfatning av hva som ligger i å styrke. Faktum er at flere og flere rapporter viser at politireformen har ført til at politiet har blitt fjernere fra folk, lokalt politi blir bygget ned på bekostning av politifolk i hovedsetene og i sentrale posisjoner, sentrale organer er bygget opp, og det er ikke uten grunn at politireformen har fått kallenavnet fjernpolitireformen. Det er grunn til å stille seg undrende spørsmål når et sted som Lier, en kjempestor kommune som faktisk har igjen et lensmannskontor, ikke på langt nær har fått en styrking. Senterpartiet mener iallfall at det bør være et varsko for regjeringen og for folk når 85 kontorer har færre politifolk enn før reformen. Det er noe som ikke stemmer.

Til den tidligere forklaringen vi har fått fra justisministeren på eksempelet Lier, som man også finner i andre kommuner: Man skal være ganske kreativ for å få en reduksjon fra 24 ansatte til 2 ansatte til å bli en styrking. Man skal også være ganske kreativ, mener jeg, for å klare å få det å gå fra et fullverdig politihus med en nær og god tjeneste til et politihus med lukekontor to dager i uken til å bli en styrking.

Det er også verdt å merke seg at den type politistasjon eller lensmannskontor som regjeringen nå har skapt i Lier, er nettopp den type lensmannskontor man har argumentert for at ikke har livets rett, som man har argumentert for at man må legge ned fordi man ikke kunne ha lensmannskontor med bare én eller to ansatte og bare åpent et par ganger i uken. Så nå har Lier, som var et stort politihus, blitt akkurat et slikt kontor som Høyre og Fremskrittspartiet har kritisert.

Mitt spørsmål er: Hvordan er dette forenlig med Stortingets vedtak om at alle gjenværende lensmannskontor skal styrkes?

Statsråd Monica Mæland [13:56:49]: Representanten Enger Mehl har stilt spørsmål om styrking av lensmannskontorer og viser til et anmodningsvedtak som ble gjort i Stortinget 5. april 2018. Representanten viser til at 85 kommuner med gjenværende lensmannskontor har hatt en nedgang i politiårsverk og redusert åpningstid, og spør hvordan det kan være forenlig med stortingsvedtaket. Mine forgjengere i Justis- og beredskapsdepartementet har også besvart flere skriftlige spørsmål om samme tema.

I årets budsjettproposisjon for Justis- og beredskapsdepartementet formidlet regjeringen at anmodningsvedtaket er fulgt opp. Så registrerer jeg at et flertall i justiskomiteen mener at det ikke er tilfellet.

Jeg opplever at vi har et felles mål om å ha et godt lokalt politi. Det viktigste er at vi har en befolkning som føler seg trygg, og det gjør heldigvis de aller fleste. Politiets innbyggerundersøkelse for 2019, som nylig – faktisk i går – ble lagt fram, viser at hele 94 pst. av innbyggerne føler seg trygge. Det er en oppgang på 2 prosentpoeng fra 2018.

Men så har vi ulik oppfatning av hvordan vi får et godt lokalt politi. Regjeringen er også opptatt av å styrke det lokale politiet og de lokale polititjenestene. Befolkningen skal ha så like tjenester som mulig, uavhengig av bosted. Det er et av kjernepunktene i politireformen.

Så er spørsmålet selvfølgelig: Hva er et godt lokalt politi? Representanten Enger Mehl sidestiller antall ansatte på lensmannskontor med gode polititjenester. Spørsmålet er hva en reell styrking av det lokale politiet faktisk innebærer, og det er nesten det vi er nødt til å se på. Når regjeringen i budsjettproposisjonen redegjør for at vedtaket er fulgt opp, er det fordi vi mener at polititjenestene, også lokalt, er styrket. For politiets nye organisering, nye felles funksjoner, nye arbeidsmetoder og en betydelig kompetanseheving av nær sagt alle ansatte i patruljetjenesten og på etterforskning gir bedre kvalitet, også lokalt. Det legger også grunnlaget for å styrke tjenestene ytterligere i årene som kommer. I tillegg har grunnbemanningen i distriktene økt med om lag 1 450 nye politiårsverk siden 2013. I samme periode har politidistriktenes budsjettrammer reelt økt med om lag 1,9 mrd. kr.

Så mens Enger Mehl vil styrke lensmannskontorene, er altså regjeringen opptatt av å styrke tjenestene. Et styrket nærpoliti handler om veldig mye mer enn hvor mange ansatte det er på det enkelte lensmannskontor. La meg gi noen eksempler.

Med de nye, større operasjonssentralene er beredskapen i distriktene betydelig styrket. Operasjonssentralen styrer patruljene, patruljene er basert på etterretningsinformasjon og hvor behovene til enhver tid er. Patruljene fungerer i dag som mobile kontorer, fordi politiet i dag har utstyr og kompetanse til å igangsette etterforskning på stedet. Det gir bedre tjenester til dem som er utsatt for en hendelse, bl.a. fordi de slipper å møte opp på lensmannskontoret for å ta avhør eller avgi forklaring. Samtidig er responstidskrav innført for å sikre at politiet kommer raskt til stedet når det virkelig er behov for det.

Spesialiserte, funksjonelle driftsenheter med høy kompetanse løser saker for hele distriktet. Det gjør at innbyggerne på små steder som tidligere hadde begrensede ressurser, får bedre tjenester i dag enn før reformen. Etterforskning av omfattende og kompliserte overgrepssaker kan tjene som eksempel på det. Riksadvokaten har tidligere uttalt at kvaliteten på etterforskningen er blitt bedre. Det øker rettssikkerheten.

Så er det slik at selv om kvaliteten på tjenestene er det aller viktigste, har vi alle krav på oss til å bruke fellesskapets ressurser på en mest mulig effektiv måte. En generell styrking av gjenværende lensmannskontorer i form av flere ansatte vil etter vår mening ikke nødvendigvis være god, kunnskapsbasert ressursutnyttelse. Jeg er opptatt av at det er lokale behovsanalyser, lokale kunnskapsgrunnlag, som skal ligge til grunn for fordeling av ressurser og eventuell oppbemanning av tjenestestedene. Politimesteren må ha handlingsrom til å styre ressursene dit behovet til enhver tid er størst.

Det er likevel ikke slik at regjeringen overlater de politiske, overordnede beslutningene til politimesteren. Mine forgjengere har over lengre tid vært tydelige overfor Politidirektoratet om at politidistriktene skal prioriteres foran særorganene og POD, selv når nye politiårsverk skal fordeles.

Som ledd i oppfølgingen av Difis evalueringer av politireformen vil departementet også gi politidirektøren signaler om at hun skal vurdere ressursfordeling mellom særorganene og politidistriktene, og mellom særorganene og Politidirektoratet. Jeg forventer også at ledelsen i politiet benytter handlingsrommet til å omdisponere ressurser internt, slik at kompetanse og kapasitet benyttes til tjenester som kommer innbyggere til gode gjennom lokal tilstedeværelse. Det er å gi tydelige politiske føringer om at lokal tilgjengelighet og tilstedeværelse skal prioriteres. Innenfor rammen av disse føringene kan det ikke være tvil om at det er politimesteren som er best skikket til å vurdere hvordan ressursene bør disponeres når de er fordelt til politidistriktene, og de må prioritere. Politiet kan ikke være overalt, alltid: Prioriteringer må gjøres på bakgrunn av et helhetlig og godt kunnskapsgrunnlag. Gode etterretningsprodukter som analyserer kriminalitets- og risikobildet i distriktene, gir det beste grunnlaget for å fatte gode beslutninger. Ressursene må settes inn på steder og tidspunkter der behovet er størst.

Det er heller ikke slik at tilgjengelighet og tilstedeværelse er ensbetydende med et lensmannskontor eller en patrulje. Hvordan politiet skal være tilgjengelig på andre måter, dvs. på digitale flater og på telefon, må også være en del av vurderingen. Her er det fortsatt mye å hente. Politiet er godt i gang med bl.a. nettpatrulje og kommunikasjon på sosiale medier. Det er f.eks. slik at ungdom ønsker å kommunisere med politiet på andre måter enn dem av oss som er litt eldre, ønsker.

Det ble tatt noen viktige valg om omorganisering av politiet i forbindelse med forliket om ny politireform, og fordi vi ikke ønsket at den nye organiseringen skulle medføre mer byråkrati og virke kostnadsdrivende, ble det besluttet at politiet skulle organiseres i to nivåer: politimesteren med stabsfunksjoner og de geografiske og funksjonelle driftsenhetene. Det innebærer at alle tjenestestedene som hører inn under samme geografiske driftsenhet, inngår i ett vaktsamarbeid. De ansatte har oppmøtested på tjenestestedene, men de er ikke ansatt ved det enkelte lensmannskontor. Det gir derfor lite mening å telle antall ved ett lensmannskontor.

I fordelingen av de 225 tjenestestedene ble det stilt krav om at minst 90 pst. av innbyggerne i hvert distrikt maksimalt skulle ha 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested. Det er innfridd med god margin. Videre ble det stilt krav om at tjenestestedene skulle ha fleksible åpningstider som gjør det mulig å få utført tjenester utenfor kontortid minst en dag i uken. Det ligger fast. Åpningstidene skal også være forutsigbare og kjent, slik at de som faktisk har behov for å møte fysisk opp, kan planlegge for dette.

Det vil samtidig være dårlig ressursutnyttelse å ha politifolk sittende på lensmannskontor og vente på at noen skal komme innom. Det er det ikke det samme behovet for i dag som det var tidligere.

Avslutningsvis vil jeg understreke at regjeringen er opptatt av å la tiltakene i politireformen få virke. Vi skal evaluere både effektene av reformen og tjenestestrukturen i 2022. Det følger av forliket om reformen. Fram til da kommer vi fortsatt til å gi føringer om at lokal tilstedeværelse og tilgjengelighet skal prioriteres, og følge det opp i dialogen med politidirektøren.

Emilie Enger Mehl (Sp) [14:05:07]: Jeg registrerer at vi har veldig ulik inngang til disse spørsmålene, men interpellasjonen min var faktisk ganske konkret denne gangen. Jeg viser til et konkret lensmannskontor hvor det ganske spesifikt ikke har blitt en styrking. Jeg kan i hvert fall ikke se at en reduksjon på 22 stillinger er en styrking. Statsråden viste mye til at man har styrket politiet på andre måter. Man har fått flere patruljer ute. Statsråden sa at hver patrulje er som et eget kontor. Man har fått felles straffesaksinngang, etterforskningsløft – mange ting som regjeringen hele tiden viser til. Men Stortinget hadde jo aldri vedtatt at hvert lensmannskontor skulle styrkes, hvis ikke flertallet på Stortinget mente at det var viktig å styrke lensmannskontorene. Det er slik at vi mener at det å styrke lensmannskontorene vil gi en bedre polititjeneste.

Da kan man bruke Lier som et eksempel siden det er utgangspunkt for interpellasjonen. Hvis man har folk som bor i Lier og jobber der, og som er politi i Lier, kjenner de de lokale forholdene på en annen måte enn de gjør hvis de bor og jobber i Drammen og må pendle inn derfra. De har en tilknytning til kommunen. I en kommune som Lier hvor man allerede har over 25 000 innbyggere – det er en kommune i vekst – er det ikke sånn at de som jobber på et lensmannskontor, sitter og tvinner tommeltotter og venter på at noen skal komme innom, slik som statsråden var inne på. De som man har fjernet fra det kontoret, er folk som jobber med etterforskning, som jobber med forebygging, som var politifolk i sitt lokalsamfunn.

Tilbakemeldingen fra innbyggerne er jo at politiet er fjernere. Politiet har nå utgangspunkt i Drammen og ikke i Lier kommune. Det er ikke i alle kommuner at en har et sentrum i kommunen, og så har en bygder utenfor. Nå er det ofte slik at den polititjenesten som tilbys, er best i sentrum av kommunen, mens i bygdene utenfor, f.eks. i Sylling, er politiet mer fraværende. Det ser man igjen i kommune etter kommune.

Nesodden er et annet eksempel. Det ble avslørt i en intern politirapport fra september 2019 at innbyggerne på Nesodden ikke kan forvente å få hjelp innenfor kravet om responstid oftere enn sjelden eller aldri. Det er en kommune med over 20 000 innbyggere. Det er ganske bemerkelsesverdig at man fortsatt mener at Stortingets vedtak om å styrke de gjenværende lensmannskontorene er fulgt opp, når vi ser hva som har skjedd.

Med mindre man mener at hver politibil kvalifiserer som et lensmannskontor, er ikke det vedtaket fulgt opp for alle de gjenværende lensmannskontorene. At statsråden ikke kan innrømme at det også gjelder for Lier, synes jeg er veldig synd.

Statsråd Monica Mæland [14:08:22]: Jeg vil gi interpellanten rett i én ting, og det er at vi ser helt forskjellig på denne virkeligheten. Der Senterpartiet er opptatt av å gå tilbake til den strukturen vi hadde for 10 og 15 år siden, ser jeg et kriminalitetsbilde som er helt endret. Jeg ser en kompetanseutfordring som er helt endret. Jeg ser at tradisjonell kriminalitet har sunket med 36 pst., mens overgrep på nett mot barn er økt med 160 pst. Jeg tenker at vi skal ha et politi for framtiden, og heller enn å telle ansatte på ett lensmannskontor i ett distrikt, er spørsmålet: Hvordan er situasjonen i det distriktet? Håndheves og forebygges kriminalitet? Får man avdekket kriminalitet, og følger man det opp? Greier man å gjøre jobben sin, og gjør man den bedre nå enn før?

Noen vil skru klokken tilbake. Jeg mener vi må stå i dette. Vi må være rustet for den framtiden vi ser komme. Det er sikkert deler av denne reformen som kunne vært håndtert på en annen måte, men i det store bildet mener jeg dette er riktig. Så skal vi gjøre en evaluering – vi skal lære av det vi har gjort. Men den evalueringen kommer altså i 2022. Det betyr at det er altfor tidlig å legge bort det som er veldig bra med politireformen, men vi skal sørge for at vi kan gjøre deler av den bedre. Men jeg tror altså ikke svaret er å telle ansatte på et lensmannskontor, vi må rett og slett gjennomgå kriminaliteten og metodene og utvikle politiet i takt med tiden.

Maria Aasen-Svensrud (A) [14:10:08]: Stortinget har gjennom forliket som ble inngått mellom de daværende regjeringspartiene, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, og Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, vedtatt at de gjenværende lensmannskontorene skulle styrkes. Dette har vi nå sett gang på gang at ikke skjer. Og statsråden er i dag ganske tydelig på at det er fordi det ikke er viktig. Da undrer jeg på om statsråden mener at vedtak gjort i Stortinget, ikke er viktig.

Tilbudet er blitt alvorlig innskrenket, noe som går ut over innbyggernes tilgang til polititjenester og svekker folks rettsikkerhet i bygd og grend. Senest i Nore og Uvdal forrige uke besøkte vi et kontor som ikke var styrket.

Det jeg har lyst til å si til vår ferske justisminister, er at vår bekymring rundt denne svekkelsen av lensmannskontorene er et uttrykk for vår bekymring på et litt mer overordnet plan – at forliket som ble inngått, ikke følges opp. Man har fulgt opp den strukturelle delen, men ser ut til å ha glemt innholdet, altså hvordan vi skal få mer politikraft over hele landet, slik at det skaper trygghet for hele befolkningen. Det er alvorlig i seg selv at man inngår en avtale som den ene parten ikke følger opp, men det mest alvorlige er at politiet ikke er i stand til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Fra Arbeiderpartiets side har vi nå selvfølgelig et håp om at den nye justisministeren vil gå inn i sin nye jobb med et ønske om å oppfylle den gode avtalen som ble laget om politiet, til beste ikke bare for oss i opposisjon, men for befolkningen og landet.

Så har vi lenge vært spent på denne løypemeldingen som har vært varslet lenge nå, en stortingsmelding om politireformen. Den har gang på gang vært varslet, og det har blitt sagt at den er rett rundt hjørnet. Det ville vært flott om statsråden nå kunne forsikre Stortinget om at meldingen virkelig snart vil komme, slik at vi nå kan få se en tydelig vilje fra regjeringen og den nye statsråden til å ta inn over seg og peke ut en løsning på de store utfordringene politiet står overfor.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:13:06]: Jeg hadde håpet at når det nå nok en gang er blitt en ny justisminister i Norge, og denne gangen også fra et nytt parti, ville det kanskje kunne innebære et signal om en ny retning på regjeringens politikk overfor politiet, men dessverre har man brakt med seg talepunkter fra Fremskrittspartiet i Justis- og beredskapsdepartementet og samtidig dratt med seg sin store tro på at sentralisering er svaret på alt i samfunnet, og sier at det er ufornuftig det som et flertall på Stortinget har slått fast. For det vi diskuterer i dag, er hvorvidt regjeringen har tenkt å følge opp det som et flertall på Stortinget har nedfelt gjennom vedtak, nemlig at de gjenværende lensmannskontorene etter politireformen skulle styrkes. Hele argumentasjonen som man startet med da man snakket om en politireform, var jo at man skulle få en massiv sentralisering av lensmannskontor, noe som Senterpartiet var imot. Men argumentasjonen for at man skulle gjøre det, var at man skulle kunne styrke de lensmannskontorene som var igjen etter reformen, sånn at man ikke lenger skulle ha kontor som bare hadde et fåtall ansatte, og som var åpent bare noen dager i uka og noen timer de dagene. Men hva er det som har skjedd mange steder i Norge? Jeg kan bruke eksempel fra mitt eget politidistrikt, fra mitt eget nærområde, der velfungerende lensmannskontor har blitt vingeklippet og tømt for innhold, til sterke protester fra lokalsamfunn. Det er klare advarsler både fra dem som jobber i politiet og fra dem som politiet skal føre et oppdrag for, nemlig folket, innbyggerne som bor i området.

På Årnes i Nes kommune var det ca. 1 200 som gikk i fakkeltog for å ta vare på lensmannskontoret, som hadde stor oppslutning i bygda, og som leverte gode resultater. De ble overkjørt. Et velfungerende lensmannskontor, som var åpent fem dager i uka, med mange dyktige medarbeidere som hadde gode resultat, ble erstattet med et kontor som nå er åpent bare noen få dager i uka, noen få timer.

Det samme ser man i Nittedal, der man også hadde et velfungerende lensmannskontor med stor oppslutning i bygda. Man har igjen sett vingeklipping, det tømmes for innhold, tømmes for ansatte. Kommunen mener at det har gått så langt at man ikke har vært villig til å inngå avtale med politiet, fordi de forutsetningene som lå til grunn, ikke er blitt fulgt opp.

Det samme har skjedd i Lørenskog, der man hadde et stort lensmannskontor, mer som en politistasjon, der det på det meste var bortimot 50 ansatte, i en kommune som ligger nært Oslo og med mange av de samme utfordringene som man ser i en del bydeler i Oslo. Det er også blitt redusert til en håndfull ansatte, to–tre fast ansatte som er der noen få dager i uka. Det er realiteten. Og så prøver man å gi inntrykk av at man har styrket de gjenværende lensmannskontorene. Nei, hvis man skal styrke de gjenværende lensmannskontorene, handler det selvsagt om at man må gi dem flere oppgaver, man må ha flere folk til å gjøre jobben. Det er ikke realiteten ved en rekke av lensmannskontorene i Norge i dag.

Og så sier man at kriminalitetsbildet er endret. Ja, selvsagt er kriminalitetsbildet endret, det er viktig å ta tak i det som skjer på nettet. Men viktig er også kombinasjonen å ha gode folk som jobber målrettet mot det som skjer på nett, og å ha tilstedeværende politi i hele Norge, som kan ta tak i nakkekragen på dem som har behov for det – være til stede og sikre sikkerhet og beredskap for befolkningen.

Da det tidligere, for et halvt års tid siden, kom fram gjennom interne rapporter i politiet at eksempelvis befolkningen på Nesodden sjelden eller aldri kan forvente at politiet er framme innenfor kravet til responstid, er det noe som er grunnleggende feil. Man bruker som argumentasjon at nå er politiet ute på patrulje. Noe av det siste som har skjedd i Øst politidistrikt, skjedde fra 1. juni i fjor, der beredskapsinstruksen som man hadde fra politiet tidligere, om at det skulle være minst fire patruljer til stede på Romerike til enhver tid, er fjernet fordi politimestrene mener at man ikke har ressurser til å følge den opp. Så det er behov for en ny retning, der man satser på lokalt tilstedeværende politi.

Emilie Enger Mehl (Sp) [14:18:25]: Regjeringen har et klart stortingsvedtak å følge: Gjenværende lensmannskontor skal styrkes reelt. Det har Stortinget vedtatt. Det er ganske kreativt å påstå at det er fulgt opp når vi ser at 85 lensmannskontor som står igjen etter reformen, har fått færre ansatte. Mange av dem har redusert åpningstid, de er mindre tilgjengelige for publikum. Det fører til at politiet blir fjernere fra folk, at de får mindre etterforskningskapasitet i de områdene det er snakk om, og at mange av dem også mister myndighet over sine politiressurser. Tappet for folk, reduserte åpningstider, mindre myndighet over de mannskapene som har oppmøte på lensmannskontoret – likevel mener altså regjeringen at dette er en styrking.

Regjeringspartiene skrev i merknadene da vi behandlet forslaget som ble vedtatt, om at alle lensmannskontorene skal styrkes, at det var selvfølgelig at det kom til å skje. Jeg mener det er ganske selvfølgelig at det ikke har skjedd, at dette er en svekkelse, når f.eks. Lier går fra 24 ansatte på fulltid, et fullverdig lensmannskontor med etterforskningskapasitet, lokal ledelse og forebyggende virksomhet, som er til stede i sin kommune, til å bli redusert til et kontor med åpningstid to dager i uka, med to ansatte. Det er ikke en styrking, det er en svekkelse, det er en demontering av det lensmannskontoret, og det har vi sett i mange kommuner over hele Norge.

Så jeg vil oppfordre den nye justisministeren til å gå en ekstra runde og følge opp Stortingets vedtak. Regjeringen er faktisk bundet av et stortingsvedtak. Også Høyre og Fremskrittspartiet la til grunn i merknadene at alle lensmannskontor skulle styrkes, og da må det også skje.

Statsråd Monica Mæland [14:20:41]: Jeg kan forsikre og jeg kan love at jeg med stor grad av ydmykhet og ikke minst nysgjerrighet og et åpent utgangspunkt skal gå nøye inn i alle de utfordringer som Justis- og beredskapsdepartementet har, også denne problemstillingen. Men jeg er nødt til å si, for vi har noen tall, vi har noen fakta her, som man kan være enig eller uenig i, at det å gi et inntrykk av at politiet nå er sultefôret, at det aldri har stått verre til, er ikke riktig. Politiet er styrket med 2 800 stillinger, politiet er styrket med 1,9 mrd. kr.

I går fikk vi tall som viste at tilliten og tryggheten blant folk flest har økt. Det er veldig gode nyheter, og det er et veldig godt utgangspunkt for å gjøre en best mulig jobb for våre innbyggere. Det er det dette handler om.