Statsminister Erna Solberg [10:15:19]: Jeg har bedt om å få adressere Stortinget gjennom en meddelelse basert på de endringene som skjedde i forrige uke i regjeringen.

Fremskrittspartiets leder varslet 20. januar at partiet ønsket å forlate regjeringen. Den 24. januar gikk partiets statsråder av. Regjeringen består nå av partiene Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Ved stortingsvalget 11. september 2017 oppnådde partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti flertall i Stortinget. Fremskrittspartiets leder har uttalt at partiet ikke ønsker et regjeringsskifte. På den bakgrunn fortsetter regjeringen sitt arbeid.

Regjeringen vil fortsatt legge Granavolden-plattformen til grunn for sitt arbeid. Plattformen peker ut en klar retning i arbeidet for å løse de store utfordringene Norge står overfor.

Regjeringen vil skape et bærekraftig velferdssamfunn gjennom å omstille norsk økonomi, skape vekst og flere jobber, bygge infrastruktur i hele landet, satse på kunnskap og kompetanse, fremme det grønne skiftet og sikre flere ben å stå på.

Regjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk, som er nødvendig for å skape økologisk bærekraft, slik at kommende generasjoner skal ha like gode muligheter som oss.

Regjeringen vil arbeide for sosial bærekraft gjennom å bevare et samfunn preget av små forskjeller, tillit mellom folk og redusert fattigdom.

Regjeringen vil videreføre en restriktiv, rettssikker og ansvarlig innvandringspolitikk.

Regjeringen vil arbeide for et tryggere samfunn gjennom å ivareta rettsstaten, et sterkt og effektivt politi og et troverdig forsvar av landet.

Jeg viser for øvrig til regjeringserklæringen holdt i Stortinget 29. januar 2019, hvor jeg la frem Granavolden-plattformen.

Arbeidet med å følge opp regjeringserklæringen er godt i gang, og la meg nevne noen eksempler på det:

• En stortingsmelding om kompetansepolitikken er under utarbeidelse. Målet er å tilby påfyll av kompetanse, slik at ingen går ut på dato i vårt arbeidsliv.

• Det skal utarbeides en plan for reduksjon av utslipp av klimagasser i Norge. Det faglige grunnlaget for arbeidet er snart på plass.

• Arbeidet med en ny perspektivmelding som peker på de valg vi må ta fremover for å skape et bærekraftig velferdssamfunn, er godt i gang.

• Samarbeidet med kommunene om kvalitetsreformen for eldre, Leve hele livet, pågår for fullt – og med et stort engasjement fra alle parter.

• Regjeringen arbeider med en langtidsplan for Forsvaret og fører en utenrikspolitikk for å sikre Norge i en urolig verden.

• Regjeringen jobber videre med en barnereform, hvor hovedmålet er å gi alle barn like muligheter og styrke økonomien til familier med lav inntekt, og det utarbeides en likeverdsreform, som skal gi en enklere hverdag for familier som har barn med spesielle behov.

Regjeringen fortsetter altså å styre basert på det programmet som kom ut av Granavolden, og jeg vil få lov å invitere Stortinget til konstruktivt samarbeid for nettopp å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Ingunn Foss (H) [10:19:46] (ordfører for saken): Stortinget behandler i dag Dokument 8:97 S for 2019–2020, et representantforslag fra SV om mer rettferdig inkasso. En enstemmig komité deler forslagsstillernes bekymring for gjeldsveksten og for konsekvensene uhåndterlig gjeld kan føre til for mennesker og deres familier. Det man ser i dag, er at mange får uforholdsmessig store krav på grunnlag av mindre beløp og havner i en gjeldsfelle som kan være vanskelig å komme ut av. Denne utfordringen har regjeringen allerede for over et år siden tatt inn over seg og har nedsatt en arbeidsgruppe bestående av medlemmer fra departementet, Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Finans Norge og Virke Inkasso. Gruppen leverte sin innstilling til statsråden i går.

Flere av forslagene som framsettes i denne saken, omtales i arbeidsgruppens rapport. Rapporten vil nå bli grundig gjennomgått og tatt med i vurderingsgrunnlaget for eventuelle endringer i lov og forskrifter.

I den senere tid er det også iverksatt en rekke myndighetstiltak på finansområdet for å stoppe gjeldsveksten, bl.a. gjennom forbrukslånsforskrift og gjeldsregister. Ifølge Finans Norges høringsinnspill til komiteen har dette hatt god virkning, og utlånsveksten har gått ned. Alle høringsinstansene pekte imidlertid også på at inkassoloven trenger revisjon.

Jeg har ikke fått tid til å sette meg inn i utvalgets rapport, men ser i media at de foreslår å redusere gebyrene som påløper ved rettslig inndrivelse av utestående småbeløp, og at dette kan spare forbrukerne for nærmere 2 mrd. kroner.

Det kan være mange grunner til at folk ikke betaler i tide, men konsekvensene må være i tråd med forseelsen. Jeg tror mange opplever gebyrene som urettferdige, og jeg er glad for at utvalget ser ut til å foreslå noe som Høyre lenge har ment. Det finnes eksempler på tosifrede krav som har endt opp med å bli firesifrede i en innkrevingsprosess der skyldneren har glemt å betale. Slike eksempel er urimelige og strider mot god inkassoskikk. Her bør det vurderes et mer balansert system, der inkassosalærene i større grad tilpasses kravets størrelse. Samtidig er det viktig å understreke prinsippet om at regninger og lånte penger skal betales tilbake, og at en seriøs inkassobransje har en viktig funksjon i denne forbindelse. De er profesjonelle, må ha konsesjon for å drive sin virksomhet og er underlagt Finanstilsynets kontroll.

Høyre og regjeringspartiene tar bekymringene om uhåndterlig gjeld på alvor, vil lytte til innspill, gå grundig gjennom rapporten som nå er kommet, og komme tilbake til de tiltak som trengs for å hindre at folk havner i gjeldsfeller på grunn av reglene for inkasso.

Maria Aasen-Svensrud (A) [10:22:51]: Forslaget til endring i dagens inkassolovgivning har som mål å gjøre denne ordningen mer rettferdig. I dagens ordning ser vi at mange får uforholdsmessig store krav på grunnlag av mindre beløp. Spørsmålet vi må stille oss, er om det finnes gode begrunnelser for at et veldig lite krav skal fordoble seg eller mangedoble seg på kort tid, noe som ofte kan føre til at lånet blir uhåndterlig for dem som sliter med høy gjeld. Spesielt blir dette et problem når aktører driver aggressiv inndrivelse uten særlig rom for skjønn verken når det gjelder den enkeltes livssituasjon eller størrelsen på kravet. Vi hører om personer som ikke ser annen løsning enn å ta opp ny gjeld for å dekke gammel gjeld. Mulighetene for dette har fram til i dag vært ganske store. Forslaget retter seg derfor mot å få en mer rettferdig og håndterlig inndrivelse.

Når vi ser på endringer på dette området, er det flere hensyn vi må ta. På den ene siden må vi sikre at folk ønsker å gjøre opp for seg, og at bransjen har god nok lønnsomhet til å kunne tilby denne tjenesten. På den andre siden må vi sikre at inndrivingen holder seg innenfor rimelighetens grenser, og at den oppfattes rettferdig for folk flest.

Flere av forslagene har blitt vurdert av arbeidsgruppen i Justis- og beredskapsdepartementet som ser på inkassoloven og som nylig har levert sitt arbeid. Dette gjelder bl.a. inkassosalær og god inkassoskikk, og det er mulig at sammenslåingen av krav har vært et tema i arbeidsgruppens rapport. Det er likevel besynderlig når regjeringspartiene og Fremskrittspartiet mener at vi ikke må forhaste oss i denne saken. Samtidig som konsekvensene av uhåndterlig gjeld for enkeltmennesker og deres familier øker uke for uke, viser de likevel et rørende forsvar for denne bransjen når foreslåtte endringer må utsettes enda en god stund, i god høyrestil.

De nevner tiltak de mener kan bedre situasjonen på en enkel måte ved å endre det de kaller god inkassoskikk. Det de egentlig mener, er å gi inkassoselskapene lov til å skremme forbrukerne med å eksemplifisere hvilke ekstremt høye kostnader man kan få hvis man ikke betaler sine krav i tide. Slike tiltak må visst utredes grundig før vi begynner å tukle med inntjeningen til disse selskapene som skal skape kredittsikkerhet i økonomien vår.

Utredning og store utsettelser er det viktigste svaret til Høyre og Fremskrittspartiet på det aller meste, og ofte er det de svakeste i samfunnet som lider for denne sendrektigheten. Dette blir spesielt tydelig når vi ser på den faktiske lønnsomheten disse selskapene høyreregjeringen ønsker å beskytte så sterkt, har.

Det er derfor helt naturlig at vi mener det må ses på om det disse selskapene kan kreve inn med lov i hånd, er for høyt, om det er naturlig å gi bestillerne et insitament til å shoppe etter de rimeligste selskapene. Derfor gir Arbeiderpartiet sin klare støtte til forslagene om å begrense skrivesalærsatsene til de faktiske kostnadene, og at sluttbetalerne skal få ta del i den store effektivitetsbesparelsen selskapene har hatt gjennom digitalisering. Dette har helt klart ikke kostet så mye i investering at det vil gå ut over lønnsomheten på noen som helst måte.

Hvis de selskapene som ber om at penger kreves inn, også må betale en mindre del av kostnaden, vil de kanskje være litt mer forsiktige med å selge varene sine til folk som faktisk ikke har penger å betale med. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Videre vil de bli bedre kjent med sine kunder hvis de blir pålagt å forhandle med dem. Så kan kanskje ikke inkassoselskapene fakturere inntekter på samlebånd lenger, men det er ingenting i økonomien deres som tilsier at dette vil utradere bransjen på noen som helst måte. At vi også ønsker å se på eventuelle forbud som sikrer de aller mest sårbare, f.eks. innen helsetjenestene, mener Arbeiderpartiet er moralsk nødvendig. Folk som i dag sliter med å følge opp sin egen økonomi, må selvfølgelig ikke bli skremt fra å oppsøke nødvendige helsetjenester.

Jeg tar med dette opp de forslag Arbeiderpartiet er en del av.

Himanshu Gulati (FrP) [10:27:38]: Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes bekymring for økende gjeldsvekst og lite proporsjonale inndrivelseskostnader. Det er også liten tvil om at mye kan gjøres for både å modernisere og gjøre reglene og lovgivningen rundt inkasso mer effektiv og kanskje mer rettferdig. Derfor var vi glad for at det ble satt ned en gruppe som skulle jobbe med mulige tiltak og jobbe nøye med dagens regler. Som vi alle vet, ble den rapporten lagt fram i går. Fremskrittspartiet er innstilt på å gå grundig igjennom den før vi kommer med vår holdning til eventuell endring som bør gjøres på inkassosiden. Derfor mener vi det er feil på nåværende tidspunkt å stemme for endringer. Vi vil jobbe nøye med den rapporten før vi kommer med våre tiltak.

Jenny Klinge (Sp) [10:28:50]: Den enorme veksten i forbruksgjeld og talet på inkassosaker dei siste åra er sterkt urovekkjande. Det er eit klart signal om at vi treng ein gjennomgang og ei innstramming av regelverket for å få ned talet på menneske som hamnar i gjeldsfella, med dei konsekvensane det har for enkeltmenneske og for familiar.

Dei siste 20 åra har den gjennomsnittlege veksten i forbruksgjeld vore på 15 pst. per år, og slik kan det rett og slett ikkje fortsetje. Eg trur vi alle har fått med oss historier om korleis det som i utgangspunktet var små uteståande krav, har vakse seg nærast heilt uhandterlege som følgje av høge gebyr og salær.

La meg slå fast at det naturlegvis er viktig at folk gjer opp for seg, og at dei betaler den gjelda dei har teke på seg. Samtidig er det urimeleg at små beløp skal fordoblast eller mangedoblast i løpet av kort tid. Eg trur det strider mot rettferdssansen til folk når vi høyrer historier som den NRK fortalde i fjor, der eit ubetalt rentekrav på 22 øre vart til 4 200 kr.

Ein del av dei som hamnar i gjeldsfella, slit òg med høg gjeld eller sosiale problem frå før, og då bør ikkje dette systemet få leggje stein til byrda. Spesielt blir dette eit problem når aktørar driv aggressiv inndriving utan særleg rom for skjøn verken når det gjeld den enkeltes livssituasjon eller størrelsen på kravet.

Vi i Senterpartiet har lenge vore ein pådrivar for at vi skal få på plass gjeldsregisteret. Vi meiner dette er eit viktig, men langt frå tilstrekkeleg, tiltak for å få ned veksten i usikra gjeld. Gjeldsregisteret gjer det mykje lettare for aktørane å skaffe seg oversikt over folks usikra gjeld, og vi håper å få sjå at dette har ein effekt. Nye tal frå gjeldsregisteret frå oktober i fjor viser òg at nordmenn har mykje høgare forbruksgjeld enn ein tidlegare har trudd, nærare bestemt heile 53 mrd. kr meir enn det som tidlegare er lagt til grunn. Den høge forbruksgjelda er spesielt alvorleg fordi vi veit at ein stor del av denne gjelda går til inkasso. I 2019 blei det rapportert at ein femtedel av forbruksgjelda går til inkasso.

Eg vil vise til at alle høyringsinstansane peiker på at det er behov for revisjon av inkassolova, og så meiner eg det er behov for meir kunnskap om kva utslag ein del av dei føreslåtte tiltaka vil ha for både kreditor og debitor. Derfor ber vi i første omgang om at regjeringa sørgjer for at desse tiltaka blir utgreidde og vurderte.

Ein ting som likevel står klart for oss i Senterpartiet, er at nivået på maksimalsatsane som blir drivne inn i samband med inkassoverkesemd, er for høgt. Vi ser ikkje nokon grunn til å utsetje ei nedregulering av desse satsane.

Eg ser fram til å lese rapporten frå arbeidsgruppa og deira forslag til tiltak. Eg håper vi saman kan einast om å ta dei grepa som er nødvendige for at vi får eit meir rettferdig system for inkasso, slik at færre hamnar i gjeldsfella i framtida.

Jenny Klinge (Sp) [10:31:40]: Det vil ho absolutt!

Petter Eide (SV) [10:31:54]: Jeg tillater meg aller først å ønske den nye justisministeren velkommen til Stortinget. Det er med store forventninger, egentlig, vi møter den nye justisministeren. Vi håper at vi sammen med henne kan ha gode diskusjoner om rettsstatsutviklingen i Norge.

Jeg tillater meg også å komme med noen refleksjoner som til dels henger sammen med denne saken. Det er ikke til å underslå at den rekken av justisministre vi har hatt i Norge i seks år, har representert – selvfølgelig – en mangel på kontinuitet, og mange har hatt det vi kan kalle et noe autoritært syn på forholdet mellom kriminalitet og straff. Det har vært krav om lengre straffer, det har vært krav om fengsling av ungdom, av barn, og det har vært hardere og mer avskrekkende soningsforhold, til og med med ulovlig isolasjon, og økt bevæpning av politiet. Det har også kommet forslag fra noen av disse justisministrene om portforbud for barn og dobbeltstraff hvis en bor på Holmlia istedenfor i Holmenkollåsen – til og med kastrasjon som straffemiddel har vi hørt om fra en tidligere justisminister fra Fremskrittspartiet. Så vi regner med at det blir helt andre toner nå, med denne justisministeren, at dette representerer et linjeskifte, ideologisk sett, og jeg er ganske trygg på at den nye justisministeren, Monica Mæland, ikke står for denne typen autoritær tilnærming til forholdet mellom forbrytelse og straff.

Før vi går videre, må jeg bare si at ved en inkurie har SVs støtte til en del forslag falt ut i saken. Vi støtter også forslagene nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 6 – slik at det er sagt.

Så til denne saken: Utgangspunktet her er at tusenvis av mennesker kommer i en gjeldsfelle. Det er et symptom på et samfunn hvor forbruk framstår viktigere enn noe annet, og folks identitet knyttes da mer til hva de forbruker, og hva de kjøper, enn til hva de faktisk arbeider med. Det drives fram av en kommersialisert verden, en kynisk reklamebransje og en allianse mellom forbrukslånsbanker og inkassoselskaper. Mange tusen mennesker drives inn i håpløse gjeldsfeller. Nordmenns samlede usikrede forbrukslån, er nå på 100 mrd. kr. Det er voldsomme beløp.

Inkassobransjen, som vi skal diskutere nå, har svært gode marginer. De tok inn 4 mrd. kr i fjor, og for folk flest er det små ubetalte småbeløp som genererer enorme krav. Det kan til og med ramme folks tilgang til helsetjenester. Det skjer også, faktisk for opptil flere tusen mennesker, at små beløp har ført til tvangssalg av folks bolig. Inkassobransjen har altså tjent seg rike på vanlige folks manglende evne til å kontrollere eget forbruk. Mange vanlige mennesker, også mange uskyldige – barn og familier – rammes av denne kulturen som har oppstått, og vi som storting må også ta ansvar for at vi har skapt en forbrukskultur som gjør at folk kanskje ikke greier å kontrollere sin egen økonomi. Derfor har vi i dette forslaget gått inn for at vi ønsker å lage tydelige rammer for inkassoselskapene. Her kommer det flere forslag. Blant annet mener vi at regjeringen må gjennomgå gebyrene, slik at de blir mindre. Vi skal utrede om det må settes en nedre grense for krav, vi skal utrede et forbud mot å videreselge gjeld, og vi må også lage et forbud mot å komme med såkalte lokketilbud i forbindelse med opptak av usikret kreditt. Det var veldig fint at det i går faktisk kom et forslag fra en arbeidsgruppe som regjeringen har satt ned. Vi ser at en del av forslagene der overlapper våre forslag, og det er veldig bra. De har også foreslått kutt i salærsatser, kutt i purregebyr og at krav kan slås sammen. De har regnet ut at dette vil medføre en besparelse for forbrukerne på 2 mrd. kr, tilsvarende et tap for bransjen på et par milliarder. Det kan faktisk føre til at bransjen enten må rydde opp i seg selv, og noen selskaper vil enten måtte slå seg sammen eller kutte ut virksomheten sin.

Den tvilen som kanskje er kommet opp fra høyresiden her, dreier seg om at folk må ta ansvar og betale gjelden sin. Ja, det er vi enig i at de skal, men slik dette nå har utviklet seg, må også samfunnet ta et ansvar for å regulere denne bransjen, slik at folk ikke kommer i helt håpløse gjeldsfeller, som også kan ramme en rekke uskyldige mennesker. Mine kollegaer som har fremmet representantforslaget, kommer til å gå noe mer inn i detaljene i våre forslag.

Med dette tar jeg opp SVs forslag.

Statsråd Monica Mæland [10:37:14]: Jeg takker for hyggelig velkomst fra representanten Eide. Jeg ser også fram til å samarbeide godt med både komiteen og Stortinget.

Innledningsvis vil jeg understreke at regjeringen selvsagt deler engasjementet for skyldnere, som representantene Kaski, Andersen og Sangtarash har vist ved å fremme dette representantforslaget – selv om vi ikke er enig i alle løsningene. Regjeringen har tydelig prioritert arbeid med både inkassoregelverket og gjeldsproblematikk generelt.

Justis- og beredskapsdepartementet satte høsten 2018 ned en arbeidsgruppe for å se på regelverket. Arbeidsgruppen har gjennomgått store deler av inkassolovgivningen og avga sin rapport i går, den 27. januar. Arbeidsgruppen har hatt representanter fra Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Virke Inkasso, Finans Norge og Justis- og beredskapsdepartementet, og den har gått grundig inn i problemstillingene og kommet med mange forslag. Det virker ikke som om det er noen særlig uenighet når det gjelder problemene med inkassoregelverket, men arbeidsgruppen har andre forslag til løsninger enn noen av de løsningene som representantforslaget har.

Arbeidsgruppen har bl.a. foreslått en halvering av skrivesalæret ved utleggsbegjæringer og store reduksjoner i inkassosalærene. Samlet er det anslått at inkassobransjens inntekter vil bli redusert med nærmere 50 pst. med forslagene som et flertall i arbeidsgruppen står bak.

En enstemmig arbeidsgruppe foreslår dessuten flere regler som gir en konkret anvisning på hvordan inndrivingen skal skje, og som slik utfyller god inkassoskikk. Noen forslag vil styrke alle skyldneres posisjon, f.eks. regler om kommunikasjon. Andre foreslåtte regler vil beskytte skyldnere med særlige behov for tilpasninger. Det gjelder f.eks. forslag om plikt til å tilpasse inndrivingen til skyldnere som er i en særlig vanskelig situasjon, plikt til å følge opp utenrettslige gjeldsforhandlinger, forslag til utenrettslige gjeldsordninger og regler om hvem inkassoforetakene skal henvende seg til når skyldneren er en mindreårig eller en voksen under vergemål.

Arbeidsgruppen foreslår også at skyldnerens delbetalinger skal dekke hovedstolen og forfalte terminbeløp før renter og inndrivingskostnader. Det siste forslaget vil gjøre det enklere for skyldnere med høye forbrukslån å komme seg ut av gjeldsspiralen.

Det er grunn til å tro at en halvering av skrivesalæret vil kunne føre til færre utleggsbegjæringer. Også arbeidsgruppens forslag om plikt til å undersøke i Løsøreregisteret om skyldneren nylig er registrert med «intet til utlegg», vil kunne forhindre mange unødige utleggsbegjæringer. Et flertall i arbeidsgruppen har foreslått at inkassoforetak ikke skal kunne dekke kostnader til rettslig inndriving for kreditoren – altså forbud mot å avtale «no cure no pay» for disse kostnadene. Også dette forslaget har som formål å redusere omfanget av utleggsbegjæringer for små krav. En utvidet plikt til sammenslåing av krav vil også føre til færre utleggsbegjæringer, samtidig som skyldneren sparer salærer.

Når det gjelder fordringer som overdras til et foretak som er i samme konsern som et inkassoforetak, foreslår et flertall i arbeidsgruppen en svært stor reduksjon i salærene ved at det bare kan tas gebyr som ved oppkjøps- og egeninkasso. Forslaget omfatter likevel ikke fremmedinkassosalærer som er påført saken før overdragelsen.

Det er viktig fra departementets side å få igangsatt et grundig arbeid. Vi skal gjennomgå dette. Vi skal ikke bruke mer tid enn nødvendig, men vi skal ha en grundig gjennomgang – og jeg skal selvsagt følge opp med sikte på å få til gode og nyttige endringer i inkassoregelverket.

Karin Andersen (SV) [10:50:41]: Jeg vil også ønske statsråden velkommen hit.

Til det siste som ble sagt, må jeg si at vi ikke kan ha høye inkassosalærer og en helt urimelig praksis når det gjelder inndriving av småkrav, fordi inkassobransjen skal være stor. Og vi kan ikke ha det sånn at staten tjener penger på at folk har gjeld. Det mener jeg er et prinsipp vi må slå fast ikke kan være riktig. Inkassobransjen har en funksjon i samfunnet, men det kan ikke være sånn at vi skal opprettholde høye salærsatser for at de skal kunne vokse og bli store.

Vi i SV har fremmet forslag om dette i mange år nå, og jeg hører mye bekymring og ser lite handling. Til og med sier saksordføreren at de allerede for et år siden skjønte dette. Ja, da har man vært rimelig sent ute. SV har fremmet mange forslag, bl.a. dem vi har til behandling her i dag, men vi har også andre forslag for å hindre at folk skal ta opp gjeld de ikke har råd til. I dag blir det kastet usikret gjeld etter folk som slett ikke har råd til det.

Jeg er glad for at man har fått på plass gjeldsregisterordningen, men problemet med den er at den ikke gir oversikt over skyld til det offentlige, studielån eller lån til bolig og bil. Og det er virkelig de store pengene folk skylder. Så når det ikke blir synlig for bankene når de skal gi ut kortsiktig kredittkortgjeld eller annen usikret gjeld, er det klart at mange flere vil få problemer. Det kan bli svære summer som kan velte hele økonomien.

Vi har også foreslått et rentetak på usikret gjeld. Det har ingen mening at noen skal kunne ta 30–40 pst. renter på denne typen gjeld. Hvis man får redusert disse enorme inntjeningsmulighetene, vil også den som gir kreditt, være litt mer forsiktig med å kaste gjeld etter folk som ikke skulle hatt det. Det er viktig. SV er veldig opptatt av at vi skal kunne ta opp kreditt, men også at folk skal kunne gjøre opp for seg. Men da må det skje innenfor noen regler som gjør at det faktisk er mulig for folk.

Det er også helt urimelig at mange av disse småsakene skal gå til inkasso. Egeninkasso har lavere salærer, derfor burde mange av disse småsakene som er usikret, gå til egeninkasso. Også noen av disse småkravene, som representanten Kaski tok opp, kan faktisk ende med at folk mister hjemmet sitt. Det er småsummer. Vi er nødt til å finne systemer for dette som gjør at folk kan gjøre opp for seg, men også komme seg ut av disse gjeldsfellene.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:54:00]: Som flere har vært inne på, er Norge helt i verdenstoppen når det kommer til inkassosaker. Veksten har vært både dramatisk og helt uten sammenligning med våre naboland, så når representanten Andersen snakker om at vi i SV har vært opptatt av denne saken og denne utviklingen lenge, er det helt riktig. Dette er noe som burde fått alarmklokkene til å ringe både i Stortinget og i regjeringen for flere år siden.

Jeg er glad for at det er så stor enighet om at det er helt urimelig at småbeløp, som vi har sett mange eksempler på i media, vokser helt eksponentielt når det kommer til inkasso, samtidig som inkassobransjen sitter igjen med særdeles gode marginer. Derfor er jeg glad for det som arbeidsgruppen nå foreslår. Det er også en oppfølging av det jeg var inne på i replikkvekslingen, nemlig at et samlet storting har slått fast og vært tydelig på at disse salærene må ned. Jeg må derfor si at jeg er litt overrasket over at både regjeringspartiene – og Fremskrittspartiet også – fortsatt er såpass avventende i sin konklusjon fra talerstolen i dag. Det skulle vært tydeligere fra de partiene at det snart vil komme forslag om å redusere de salærene.

Det er også viktig at departementet og statsråden nå går inn i statens rolle, for selv om man skal se på inkassobransjen som bransje og hvordan de har holdt på, er det også viktig å se på namsmannen og statens rolle når det kommer til størrelsen på salærene, men også den makten som tross alt er ganske stor fra statens side til å kunne inndrive skyldbeløp gjennom f.eks. tvangssalg av bolig. Derfor foreslår vi en mulighet for namsmannen til å kunne avvise bagatellmessige krav. Vi ser eksempler på at inkassobransjen bare skyver ansvaret for inndriving over på staten fordi staten sitter med disse maktmidlene. Det bør det ikke være mulig for inkassobransjen å kunne gjøre. Det må namsmannen kunne avvise – på samme måte som det er urimelig og ikke bør være sånn at man skal måtte oppleve at huset blir tvangssolgt fordi man ikke har møtt opp til en legetime og fått en egenandel som har vokst opp til himmelen.

Det er selvsagt ikke sånn at dette bare dreier seg om forbruksgjeld, men det er likevel viktig å se på forbrukslånsbransjen og forbruksgjeld, som representanten Andersen var inne på, og hvordan forbrukslånsselskapene og inkassobransjen har jobbet sammen gjennom de siste årene, der man egentlig kan kjøpe og selge gjeld med store inntekter og stor driftsmargin.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:57:23]: Nå har flere så langt i debatten vist til den arbeidsgruppen som i går la fram sin rapport med sine anbefalinger, og der det – i hvert fall gjennom det som er gjengitt i media – er vist til at de ser for seg at det er rom for å redusere inkassosalærene med ca. 2 mrd. kr. Det er store beløp, og det burde få regjeringen – og også Fremskrittspartiet i opposisjon – til å se at her er det behov for å gjennomføre umiddelbare tiltak.

Når en arbeidsgruppe som har gjennomgått spørsmålet, ser at det er rom for å redusere inkassosalærene med milliardbeløp, viser det at det er noen som ikke har fulgt med i timen, noen som når det har vært teknologiske endringer som har ført til at inkassobransjen har fått reduserte utgifter med sin inndriving, ikke har sørget for å redusere inkassosalæret. Det har tvert imot vært regulert opp ved noen anledninger. Det er på høy tid og overmodent at en tar tak i inkassosalærene, noe som også denne saken inviterer til å gjøre konkret når det gjelder skrivesalær. Det handler ikke om at Stortinget konkret gjør vedtak nå, men en sender en bestilling til regjeringen om å sørge for å redusere skrivesalæret. Spesielt med tanke på den rapporten som ble framlagt i går, er det noe som burde gjøre at flere av de partiene som ikke var med på forslaget i innstillingen – nå når vi har debatten i dag, og med den kunnskapen vi har fra rapporten som ble framlagt i går – er med på det forslaget.

Så til rapporten. Jeg synes det er mange gode ansatser i den rapporten og gode og viktige forslag, bl.a. det som går på å redusere inkassosalærer på små fordringer. Samtidig vil det si at hvis en gjennomfører det, kan det også føre til at det blir et ytterligere press på noe av det som arbeidsgruppen ikke har tatt tak i, nemlig en del krav som er av en mellomstor størrelse, ikke minst relatert til forbrukslån. Derfor er det behov for at en også går ytterligere inn og ser på hvordan det fungerer, ser på det samrøret som egentlig er mellom dem som leverer forbrukslån i dag, og deler av inkassobransjen, og hvordan dette kan reguleres bedre framover, både gjennom et rentetak, gjennom et utvidet gjeldsregister og gjennom at vi sørger for å få ned inkassosalærene.

Som jeg sa tidligere i dag: Inkasso er viktig, en skal gjøre opp for seg, men slik systemet fungerer i dag, er det nødt til å skje endringer.

Ingunn Foss (H) [11:00:43]: Jeg skal bare kommentere kort noen av de temaene som har vært berørt i debatten.

Når det gjelder gebyr i justissektoren, som ble nevnt av representanten Kaski, er det allerede foretatt endringer i rettsgebyrloven som har redusert publikums utgifter med ca. 21 mill. kr til politiet og ca. 55 mill. kr til domstolene. Dette arbeidet fortsetter i framtidige budsjettprosesser.

Når det gjelder tvangssalg av bolig på bakgrunn av små krav, blir de aller fleste sakene løst før tvangssalg er gjennomført. Reglene i dekningsloven beskytter skyldneren mot tvangssalg av boligen, med noen unntak.

Det finnes også ordninger via Nav, både gjeldsrådgivning og gjeldsordning, så samlet sett er skyldneren ganske godt ivaretatt etter gjeldende regler. Så er det selvsagt svært alvorlig hvis noen må gå fra hus og hjem – det ønsker en jo slett ikke.

Så en kommentar til representanten Karin Andersen, som er opptatt av tidsbruken i dette. Vi er opptatt av skikkelig saksbehandling, ikke en stor inkassobransje. Men det er jo på sin plass å spørre om alarmen ringte på SVs vakt i Finansdepartementet. Nå skal vi rydde opp!

Karin Andersen (SV) [11:02:14]: Alarmen gikk! Vi hadde et forslag til gjeldsregister liggende klart da denne regjeringen overtok, og det tok dem fem år å få det på plass. Og da forslaget kom, var det ikke all gjeld som var dekket. De store postene var utelatt, og det betyr at hvis man tar opp forbrukslån i tillegg til det, kan gjeldsfella raskt klappe igjen over hodet på den det gjelder. Det betyr at det er et stort tap for den, det er ofte et stort tap for kreditorer, og det er et stort tap for samfunnet. Så det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å få dette systemet mer under styring.

Det ble lagt fram et forslag til ny finansavtalelov som ble sendt på høring for to og et halvt år siden. Den har ikke kommet ennå.

Når vi har sett hvordan regjeringen sleper beina etter seg i disse sakene, er vi bekymret, også når det gjelder det utvalget som kom i går, som har mange gode forslag, og som SV er veldig glad for har kommet. Men de kunne ha gått lenger i å kutte salærsatsene, særlig for de større kravene også, slik som representanten Gjelsvik fra Senterpartiet var oppe og snakket om.

Det er også folk i inkassobransjen som har vært ute og påpekt dette. Men da ny finansavtalelov kom, mobiliserte selvfølgelig bransjen. Det kommer de til å gjøre nå også, for de tjener veldig store penger på at folk kommer i gjeldsproblemer.

Da savner jeg at regjeringen er mye mer offensiv, for det første for å hindre at folk kommer dit. For nå har vi veldig aggressivt påtrykk på folk for å kunne ta opp kortsiktig, usikret gjeld når du kommer i en økonomisk vanskelig situasjon. De som pusher disse lånene på folk, kan ta ubegrenset rente, og alle disse salærene som kommer i tillegg. Da skjønner alle at det blir umulig å betale gjelda. Vi må hindre at mange av disse får en gjeld de aldri skulle hatt, og når de først får den gjelda, må ordningene være slik at det faktisk er mulig å betjene gjelda. For ellers må folk f.eks. inn i gjeldsordningen, som representanten Foss nevnte. Jeg er veldig glad for at vi har den, men det er veldig mange kreditorer også som taper mye penger på den, fordi man har kommet i en situasjon der det er umulig å betale tilbake igjen det man faktisk skylder. Da blir deler av gjelda slettet.

Jeg og SV ønsker at folk ikke skal komme i disse gjeldsfellene, og at de tar opp for mye gjeld – blir lurt og lokket til det. Men når de har tatt opp gjeld, må også kreditor ta et større ansvar når de har gitt kreditt til folk som ikke skulle hatt det.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:05:23]: Litt av bakgrunnen for at vi fremmet dette forslaget, til tross for at det har vært klart at det skulle settes ned en arbeidsgruppe og jobbes med dette, handler om at vi ønsker å se på en større del av problemstillingen enn bare akkurat salærstørrelsen. Det er det som har vært litt SVs poeng her i dag: Mye av det som har kommet fra arbeidsgruppen, er godt – det er også punkter til forbedring av forslagene. Men de har ikke sett på totaliteten i dette området, både når det kommer til namsmannens rolle, når det kommer til hvordan begrense at folk tar opp den type lån de ikke klarer å betjene, og hvordan ansvarliggjøre kreditor i større grad. Her er det mange områder og felt som ikke er dekket av det arbeidsgruppen har sett på.

Derfor blir jeg litt bekymret når representanten Foss – hva skal man si – i hvert fall tilsynelatende framstiller det som om på de andre områdene som jeg har vært inne på bl.a., har regjeringen gjort grep, og da holder det. For det er helt åpenbart at det er behov for å gjøre mer. Når vi snakker om tvangssalg av eiendom og hus, skyldes det at det nettopp finnes eksempler på akkurat det, som ikke er håndtert godt nok i dag.

Så min oppfordring til flertallet og til regjeringen er å klare å se på hele bildet og ikke begrense seg til det som arbeidsgruppen har lagt fram i dag, sånn at vi kan gripe an den veksten i inkassosaker og forbrukslån som vi har sett i Norge. Det er – avslutningsvis – med respekt å melde sånn at den veksten har vært særdeles stor de siste årene. Jeg legger ikke skylden på dagens regjering for det, men det er likevel regjeringens ansvar å legge fram forslag også for Stortinget for å begrense det. Det var altså ikke den samme typen vekst på midten av 2000-tallet, da SV hadde finansministeren, som vi har sett f.eks. de siste åtte årene. Jeg tror vi bare kollektivt må ta inn over oss at dette har kommet ut av kontroll.

Ingunn Foss (H) [11:08:12]: En enstemmig komité understreker at de norske domstolene fungerer godt og har generelt svært høy tillit hos befolkningen. Dommerne framstår som uavhengige og nøytrale, og generelt behandler domstolene saker raskt og med høy kvalitet. Dette har stor betydning for rettssikkerhet, forutsigbarhet og samfunnsmessig stabilitet. Det betyr også at Norge er et attraktivt land for handel og investeringer.

I Domstolkommisjonens mandat pekes det på at domstolenes rammebetingelser har endret seg den siste tida. Det er stadig flere saker for domstolene, og de er generelt mer krevende enn før, bl.a. på grunn av internasjonal påvirkning på norsk rett og samfunnet generelt. Dette stiller store krav til dommernes kompetanse og kapasitet. Også befolkningen og demografien har endret seg, bl.a. gjennom innvandring og at en større andel av befolkningen bor i sentrale strøk. Kommunikasjon og arbeidsmåter endres i takt med digitalisering av samfunnet. Domstolkommisjonen konkluderer enstemmig med at tingrettene står overfor store utfordringer, og at det er behov for strukturendringer.

Det er samme budskap som framføres fra sorenskriveren i mitt distrikt, Lister-regionen i Agder. Han sier at domstolen er sårbar med tanke på kompetanse og kapasitet, spesielt når det gjelder spesialisering og hvis noen blir syke, men han ser muligheter for å kunne kompensere for dette uten nødvendigvis å legge ned og sentralisere til de større byene.

Domstolkommisjonen la fram forslag til endringer i tingrettsstrukturen i oktober 2019. Allerede før utvalget fikk levert sin rapport, har Senterpartiet skrinlagt hele arbeidet, bl.a. ved å fremme dette forslaget i mai 2019, fem måneder før utvalget skulle levere sin rapport. Det kan ikke bety noe annet enn at Senterpartiet ikke tar det på alvor, og at de ser helt vekk fra både kommisjonens arbeid og konklusjoner, som også Riksrevisjonen nylig framla i sin rapport.

Det vises til store variasjoner i domstolene når det gjelder saksmengde, effektivitet og fleksibilitet. At Senterpartiet og hele den rød-grønne sida ikke ser at det finnes et potensial for å utnytte ressursene bedre, og bare etterlyser mer penger, er betenkelig.

Domstolkommisjonens konklusjoner er ikke regjeringens politikk. Men når et tungt faglig utvalg leverer en utredning som forsøker å fortelle politikerne hvordan status er og hva som bør gjøres, er det det minste vi kan gjøre å gi det en seriøs behandling og ikke avfeie det, slik Senterpartiet gjør før de i det hele tatt har sett innholdet.

Ifølge Domstolkommisjonen står de små domstolene tomme 80 pst. av tida, samtidig som saksbehandlingstida ved de største domstolene er så lang at kriminelle gis strafferabatt som kompensasjon. Dette er ikke bra og en dårlig utnyttelse av den samlede kapasiteten. Vi har også gode eksempler på tingretter som har slått seg sammen, og hvor resultatet er større fagmiljø og bedre tjenester til brukerne av domstolen.

Som sagt er Domstolkommisjonens rapport ikke regjeringens politikk, men å gjøre som Senterpartiet og si nei til alt og stå med ryggen til framtida er etter vårt syn ikke en farbar vei.

Maria Aasen-Svensrud (A) [11:11:40]: La det ikke være noen tvil: Arbeiderpartiet mener at domstolene må styrkes. Finansieringen av domstolene er rammet av høyreregjeringens flate ostehøvelkutt gjennom ABE-reformen. Flere steder varsles det nå om nedbemanning i domstolene. Vi er inne i en tid der straffesakskjeden er under stort press, og særlig går dette ut over folk som står i lengre køer for å få sin sak behandlet i domstolene. Dette truer folks rettssikkerhet, og det svekker offervernet ved at vanlige folks liv blir satt på vent mens de kriminelle får strafferabatt.

Landet er tjent med å ha en desentralisert domstolstruktur. Arbeiderpartiet er derfor kritisk til at Domstolkommisjonen som er satt ned, først leverte sitt forslag til ny struktur for så å skulle levere kvalitetsdelen av innstillingen i 2021. Dette burde ha vært gjort samtidig, og det burde ha vært presentert i én innstilling.

Arbeiderpartiet kan ikke godta en storstilt sentralisering av våre domstoler. I tillegg mener vi det er viktig at forslaget om store endringer i domstolstrukturen behandles og voteres over her på Stortinget. Vi ønsker derfor å videreføre praksisen med at spørsmål om nedleggelser, sammenslåinger og lokaliseringer av domstoler legges fram for Stortinget.

Arbeiderpartiet mener dagens desentraliserte domstolstruktur er god, og ser ingen argumenter som skulle tilsi at den må endres. Unntaket er allerede igangsatte sammenslåingsprosesser hvor det er enighet lokalt. Arbeiderpartiet ønsker derfor en desentralisert domstolstruktur hvor fokuset er folks rettssikkerhet, kvalitet ved domstolene, videre digitalisering og likhet for loven.

Med bakgrunn i det støtter vi forslagsstillernes forslag i punkt 1 og 3 og fremmer i tillegg følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at dagens domstolsstruktur opprettholdes, med unntak av sammenslåinger som er forankret i en lokal enighet.»

Jeg tar med det opp Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag i saken.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:14:17]: De norske domstolene fungerer gjennomgående godt og har høy tillit i befolkningen. Likevel har regjeringen bestilt en utredning som legger opp til en storstilt sentralisering av domstoler i hele Norge. Det som framstilles som en uavhengig og helt fristilt prosess om domstolenes framtid, er i realiteten en prosess som er designet for sentralisering. Regjeringen har satt ned et utvalg på 16 personer, som er helt uten representasjon fra distriktene, og gitt et mandat med en klar beskjed om å sentralisere.

Det startet med at regjeringen bestilte en utredning om domstolenes framtid – en bred utredning. Framtidig struktur skulle da vurderes på bakgrunn av en rekke andre spørsmål. Så valgte man i stedet å løfte ut struktur i en egen del og få den som en utredning før alle andre spørsmål var vurdert. Da følger regjeringen altså samme oppskrift som den fulgte i regionreformen: La oss tegne et kart først og se på formålet med kartet etterpå. Det mener Senterpartiet er en helt bakvendt måte å vurdere store, viktige spørsmål som struktur på. Derfor foreslår vi å utsette spørsmålet om ny domstolstruktur til Domstolkommisjonen er helt ferdig med sin jobb i 2020.

Ett eksempel er at det i rapporten til Domstolkommisjonen foreslås ny rettskretsinndeling, mens det først er i neste delrapport de skal si noe om hvem som har kompetanse til å gjøre endringer i rettskretsene. Dette er jo et helt sentralt spørsmål når vi skal ta stilling til hvordan rettskretsene våre skal inndeles.

Samtidig som det foregår en debatt om domstolstruktur, forskutterer regjeringen og domstolenes direktorat, Domstoladministrasjonen, sentralisering gjennom administrative vedtak. Det er det mange eksempler på: Halden tingrett – som i 2018 ble underlagt Fredrikstad tingrett med felles ledelse, Fosen tingrett – som i 2018 ble lagt under Sør-Trøndelag tingrett med felles ledelse, og Sunnhordland tingrett på Stord – som i 2019 ble underlagt Haugaland tingrett med felles ledelse, selv om Sunnhordland selv ønsket å bli slått sammen med Hardanger.

Gjennomgående nektes mindre eller nedleggingstruede domstoler å ansette nye folk, oppgradere lokalene sine eller digitalisere. Regjeringen og Domstoladministrasjonen tvinger dem til å henge etter i utviklingen og bruker det så som et argument for å legge dem ned.

Domstolenes ressurser har vært knappe over lang tid, og Senterpartiet mener det er veldig uheldig at regjeringen tvinger fram sentralisering gjennom budsjettkutt og administrative vedtak. Det skjer utenfor demokratiet, og det kan bli en trussel mot domstolenes uavhengighet. Antallet tingretter er f.eks. blitt redusert allerede siden vi fremmet dette forslaget i fjor, og det uten at det er gjort noe vedtak i Stortinget.

I behandlingen av statsbudsjettet for 2016 stemte Stortinget ned forslag om nedleggelse av mange tingretter, og det var fordi det var for dårlig utredet. Da er det litt spesielt at man bare tre år senere kan legge ned tingretter uten å forankre det i Stortinget.

Jeg vil gjerne ønske statsråden velkommen på jobb til sin første dag i Stortinget som justisminister. Hun er kanskje den statsråden som er mest kjent for sentralisering i Norge etter å ha tvangssammenslått fylker og kommuner som kommunalminister. Regjeringen har nå utnevnt en ny distriktsminister og synes å ha blitt litt mer opptatt av distriktene enn før. Jeg er veldig spent på om det også vil gjelde for justisfeltet. Regjeringen prøver å framstå distriktsvennlig. Samtidig har reformdronningen fått posten som justisminister midt i debattene om politireform og domstolreform. Hvis regjeringen skal ha noe troverdighet på at de ønsker å føre en god distriktspolitikk, må de begynne med å stoppe forslaget om massive nedleggelser i domstolene og stoppe de administrative prosessene som fører til sentralisering uten demokratisk forankring.

Jeg mener statsråd Mælands første oppgave som justisminister bør være å skrote forslaget om massiv nedleggelse av domstoler, ellers vil store deler av Norges befolkning få svekket rettssikkerhet, veldig lange reiseveier og store kostnader som blir lagt over på dem.

Representanten Ingunn Foss kritiserte oss for å kritisere dem. Vi var ute med kritikk allerede i fjor, og det var ikke fordi vi kunne spå – det var fordi vi kan legge sammen to og to. Når vi ser et mandat som er sentraliserende, og en kommisjon som ikke består av distriktsrepresentanter, sier det seg selv at det vil gi sentralisering. Verre er det ikke.

Jeg avslutter med det og vil ta opp vårt forslag.

Himanshu Gulati (FrP) [11:19:38]: Jeg vil også begynne med å gratulere den nye statsråden med hennes nye jobb og ønske henne lykke til videre i det viktige arbeidet.

Domstolkommisjonen har lagt fram sitt forslag til ny struktur, og det har møtt mange reaksjoner. Det er viktig å ha en domstolstruktur i Norge som både ivaretar høy kvalitet og faglig ekspertise i det arbeidet som gjøres, samtidig som man har god dekning over hele landet. Akkurat nå foreligger det ingen strukturendringer til behandling, men dersom det kommer forslag om det, skal Fremskrittspartiet ta stilling til det. Vi er opptatt av å ivareta begge deler – at man har god faglig kvalitet i det arbeidet som gjøres i domstolene rundt omkring, og at man samtidig ikke har plassering på for få steder. Vi mener det blir feil å stemme for dette forslaget når det ikke er noen endring til behandling for øyeblikket, og vil komme tilbake med vår holdning dersom det kommer forslag om endring.

Petter Eide (SV) [11:20:56]: Takk til representanten Emilie Enger Mehl, som har gjort et veldig grundig arbeid, vil jeg si, i å framlegge denne dokumentasjonen og legge fram grundige argumenter for dette. Vi skal jo fortsette denne debatten senere, også i en interpellasjon senere i dag.

Jeg er grunnleggende sett opptatt av at vi skal bygge en god rettsstat i Norge. Vi har en fenomenal rettsstat i Norge, som den nye justisministeren nå skal få lov til å lede. Det er lite kriminalitet i Norge, og det er stor tillit både til politiet og til domstolene våre. Slik må det være, og det må være Stortingets oppgave å sikre nødvendig reformarbeid, slik at tilliten til rettsstaten ytterligere forsterkes blant folk flest. Det betyr at rettsstatens institusjoner må være nær folk. Folk må oppleve at politiet er til stede i deres liv, de må også oppleve at domstolene er nær dem, slik at de slipper en lang og vanskelig arbeidsvei, og de må kjenne til det lokale preget ved domstolene. På den måten får de også større tiltro til de beslutningene som domstolene faktisk tar.

Det betyr at SV er imot den massive sentraliseringen som det nå ligger an til. Vi mener at en desentralisert domstolstruktur er helt avgjørende. Det betyr ikke at vi skal fryse dagens situasjon; lokale endringer basert på en type lokal enighet kan være fornuftig. Vi vil definitivt ikke sette oss imot endringer, av ulike grunner. Hovedproblemet er, som flere har pekt på, selvfølgelig at domstolene møtes med økonomiske kutt. Det fører til overbelastning og overarbeid for dem som jobber der, og lang saksbehandlingstid, som Riksrevisoren har påpekt. Dette kan til syvende og sist føre til dårligere kvalitet i de avgjørelsene som blir tatt, noe som da er et rettssikkerhetsproblem. Her har vi et eksempel på at hvis vi strammer inn økonomien til domstolene for mye, kan det svekke folks tillit til domstolene, noe som da er et alvorlig problem.

Jeg er 99 pst. enig i Senterpartiets intensjon, nå skal jeg pirke litt i den ene prosenten jeg ikke er enig i. Vi har valgt å ikke støtte Senterpartiets forslag og prinsippet om at domstolene må være basert på en lokal frivillighet. Man må gjerne korrigere meg hvis jeg tar feil, men det kan leses som at det lokale – enten det er det lokale rettsområdet, kommunen eller hvem det måtte være – skal ha en slags vetorett når det gjelder endringer. Det synes jeg er et vanskelig prinsipp. Domstolene er én av tre nasjonale statsmakter. De tre statsmaktene må fordeles, allokeres, og fordelingen av ressursene må være sett ut fra nasjonens behov, ikke kun ut fra det lokale behovet. Det kan heller ikke være slik at det f.eks. skal være lokal vetorett når det gjelder å bestemme hvor vi skal ha militærleirer eller politistasjoner. Dette er nasjonale ressurser og må fordeles nasjonalt. Senterpartiets forslag, som vi ikke støtter, vil forhindre storting og regjering i å ta gode nasjonale beslutninger knyttet til den desentraliserte fordelingen av domstolene våre.

Jeg synes heller ikke prinsippet om lokal frivillighet er veldig god distriktspolitikk, for det er én samlet ressurs, domstolene, som Stortinget beslutter, og hvis det legges opp til en type lokal vetorett, vil de ulike distriktene, de ulike rettsområdene, settes opp mot hverandre. Én domstol ett sted vil da konkurrere ut et annet. Dette er egentlig svært lite distriktsvennlig, for når de ulike distriktene settes opp mot hverandre, gjelder det å komme først til mølla og slå fast sin lokale vetorett aller først.

Vi er 99 pst. enig med Senterpartiet. Vi ønsker å ha størst mulig grad av desentralisert domstolstruktur, så vi støtter de argumentene som er kommet opp, men vi synes altså forslaget om prinsippet om lokal frivillighet er å gå litt for langt.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:26:13]: Også jeg vil gratulere statsråden med ny stilling og ønske lykke til. Kristelig Folkeparti ser fram til et godt samarbeid i den forbindelse.

Domstolkommisjonen har nå kommet med del én av sitt arbeid og anbefaling. Det er et oppdrag fra regjeringen. Kristelig Folkeparti mener at alle sider ved offentlige institusjoner, administrasjon og struktur til enhver tid må tåle en gjennomgang og kritisk vurdering. I denne runden gjelder det altså tingsteder og kretsgrenser. Senere kommer del to, en ny rapport og utredning fra kommisjonen, som ser mer på kvalitet, innhold og arbeidsformer. Disse to til sammen skal gi landet en domstolfunksjon som skal være tilpasset vår tid og samfunnets behov.

Kristelig Folkeparti vil derfor understreke at dagens tema gjelder kommisjonens eget forslag og spørsmålet om høring, ikke selve saken. Forslaget er altså ikke regjeringens politikk, men regjeringen skal ta stilling til hvordan høringen skal legges opp.

Jeg legger ikke skjul på at Kristelig Folkeparti deler noen av forslagsstillernes bekymringer. Spørsmålet om struktur kan ikke vurderes isolert og alene ut fra de kriterier som kommisjonen har vektlagt på faglig grunnlag. Derfor var vel også Kristelig Folkeparti først ute med å være kritisk til kommisjonens forslag til omstrukturering – ja, nesten før det ble framlagt.

Rettssikkerhet, spesialisering og effektivitet og tekniske forbedringer i rettspleien opphever ikke behovet for å gjøre grundige vurderinger omkring distrikt og grenser, regionale forhold og økonomi, med tilhørende plassering av rettssteder. Det er spørsmål om totalvirkning og samfunnskostnader, og om andre effekter for lokalsamfunn som eventuelt mister sin tingrett. Det er også spørsmål om hvordan vanlige folk, næringsliv og institusjoner opplever endringer. De må høres. Dette er forhold som må vurderes og tas i betraktning, og vektes opp mot en optimal ressursutnyttelse i rettspleien isolert sett.

Kommisjonen har imidlertid gjort et solid stykke faglig arbeid. Resten er nå politikk. Kristelig Folkeparti ser helst at dette arbeidet ses i en større sammenheng. Det betyr ikke å forenkle spørsmålet til for eller imot sentralisering, slik Senterpartiet nå gjør i sitt forslag. Det går ikke. Like viktig er nemlig rettssikkerhet, kvalitet i hele saksgangen, habilitet, spesialisering og kompetanse i krevende saker og dertil ressursutnyttelse.

Kristelig Folkeparti stemmer i dag imot de framsatte forslagene og har trygghet for at regjeringen vil håndtere den videre saksgangen på en klok måte.

Statsråd Monica Mæland [11:29:28]: Regjeringen er opptatt av at innbyggerne i hele landet skal ha et godt og likeverdig domstolstilbud. Det er veldig viktig for meg å understreke at Domstolkommisjonens utredning ikke er et uttrykk for regjeringens politikk, men for en faglig anbefaling. Fra regjeringens side har vi ennå ikke tatt stilling til hvordan anbefalingene skal følges opp. Kommisjonen peker på noen tydelige utfordringer, og det må vi ta på alvor.

Siden departementet ga sin uttalelse til representantforslaget, har Riksrevisjonen levert sin rapport om saksbehandlingstid og effektivitet i tingrettene og lagmannsrettene. Riksrevisjonen peker på flere av de samme utfordringene som Domstolkommisjonen begrunner sitt strukturforslag med, som store variasjoner i effektivitet og manglende fleksibilitet mellom domstolene.

Domstolkommisjonen har jobbet i overkant av to år før den la fram sin første delutredning om struktur. Jeg har lyst til å understreke at Domstolkommisjonen har jobbet parallelt med begge utredningene, og ikke behandlet strukturspørsmålet isolert. Det framgår av NOU 2019: 17 at kommisjonen legger til grunn at

«kjerneoppgavene vil bli videreført, og at det i delutredning II ikke er aktuelt å ta ut eller tilføre større saksområder slik at grunnlaget for vurderingene av strukturspørsmålet blir endret».

På den bakgrunn kan jeg ikke se at det er grunn til å utsette behandlingen av Domstolkommisjonens delutredning om struktur fram til kommisjonens andre og siste delutredning foreligger. Kommisjonen har lagt vekt på at domstolene i større grad enn i dag skal kunne tilpasse seg framtidige endringer i oppgaver, sakstyper eller saksmengde i sitt forslag til struktur.

La meg da si noe om forslaget som gjelder å stoppe avgjørelser om sammenslåing og felles ledelse til kommisjonen har avsluttet sitt arbeid. Komiteens flertall viser til at Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 2016 avviste en rekke forslag om strukturendringer i domstolene, hovedsakelig begrunnet i at forslagene var for dårlig utredet. Nå har vi altså nettopp mottatt en grundig utredning. Da synes jeg ikke det er grunnlag for å utsette behandlingen av strukturendringer ytterligere.

Hovedformålet med ordningen med felles ledelse er å øke fleksibiliteten, bedre ressursutnyttelsen og redusere sårbarheten i domstolene. Målet sammenfaller for så vidt med både Domstolkommisjonens og Riksrevisjonens anbefalinger om økt fleksibiliteten mellom domstolene. Jeg understreker at felles ledelse ikke rokker ved domstolstrukturen. Domstolene som er omfattet av ordningen med felles ledelse, består som selvstendige enheter – det er altså ikke snakk om å legge én domstol under en annen. Det er dessuten mitt inntrykk at domstolene som har felles ledelse, er fornøyd med hvordan ordningen fungerer. Felles ledelse kan medvirke til noe økt fleksibilitet og effektivitet, men gir ikke på langt nær samme effekt som sammenslåing av domstoler – utvidelse til større rettskretser.

Det er opp til Domstoladministrasjonens styre å vedta og etablere felles ledelse av domstoler. Styret kan i særlige tilfeller fastsette at to eller flere domstoler skal ha felles ledelse. Styret har vedtatt at felles ledelse skal vurderes når det blir ledig en stilling som domstolsleder. Departementet har vurdert om beslutningene om felles ledelse er et enkeltvedtak som kan omgjøres av departementet, men har kommet til at det er en administrativ beslutning som ikke utløser klagerett. Stortinget eller regjeringen har derfor ikke adgang til å overprøve Domstoladministrasjonens beslutning om felles ledelse.

Jeg er helt enig med flertallet i at uavhengige domstoler er en klar forutsetning for en velfungerende rettsstat. Som den tredje statsmakt har domstolene en helt sentral stilling i en demokratisk rettsstat. Domstolenes uavhengighet er et av de mest sentrale trekkene i en rettsstat. Opprettelsen av Domstoladministrasjonen i 2002 ble nettopp begrunnet med at uavhengighet også i administrativt henseende støtter opp under uavhengigheten i det dømmende arbeidet. Domstolenes særstilling bør være utgangspunktet for enhver debatt.

For å få bedre innsikt i domstolenes driftssituasjon ba vi Domstoladministrasjonen om en analyse av domstolenes driftssituasjon etter innføring av ABE-reformen. Konsulentselskapet Metier har på oppdrag fra Domstoladministrasjonen utført en slik analyse. Ett av funnene i rapporten er at domstolene har klart å redusere bemanningskostnader uten at det har gått på bekostning av kjernevirksomheten. Antall dommere og utredere har i perioden 2014–2018 økt, og det viser altså at de har greid en reform uten å ta ned viktig kompetanse.

Jenny Klinge (Sp) [11:44:24]: Domstolane våre er heilt avgjerande for rettsstaten, og ein mangfaldig struktur på domstolane bidreg til at rettsstaten er til stades over heile landet. Tilliten til norske domstolar er svært høg blant innbyggjarane, og dette er av stor verdi for samfunnet vårt. Vi må aldri ta dette for gjeve. Éin ting er tilliten folk har til rettsvesenet, noko anna er den tilliten folk har til politiske prosessar. Folk i dette landet bør ha grunn til å gå ut frå at prosessar som går føre seg i regjering og her på Stortinget, er fornuftig lagde opp. Den prosessen som regjeringa legg opp til når det gjeld domstolstrukturen, kan dessverre ikkje seiast å vere det. Senterpartiet har derfor lagt fram forslag som kan bøte på det.

Målet vårt er å sikre at spørsmålet om strukturendringar blir sett i samanheng med alt det andre som Domstolkommisjonen vart bedd om å greie ut då dei først fekk mandatet sitt frå regjeringa. Den framskunda fristen som akkurat spørsmålet om strukturendringar fekk, saman med den skeive samansetninga i Domstolkommisjonen, har ført til sterke reaksjonar rundt om i Domstols-Noreg og også politisk strid. Målet til regjeringa var truleg å få gjennomført samanslåing av domstolane med mest mogleg ro i sjøen rundt seg, men i staden har dei sørgt for å piske opp havet kraftig før dei sjøsette båten, i dette tilfellet ein båt full av samanslåingsforslag frå Domstolkommisjonen.

Stortingsrepresentantane frå regjeringspartia har tydelegvis lyst til å piske opp havet endå litt meir, noko vi kan sjå i merknadene i innstillinga til denne saka. Der står det m.a. frå Høgre og Framstegspartiet:

«Disse medlemmer er innstilt på å ta Domstolkommisjonens arbeid til grundig og seriøs behandling i motsetning til Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at et så omfattende arbeid utført av våre fremste eksperter på området, ble avfeid så raskt.»

Litt lenger nede skriv Høgre og Framstegspartiet vidare:

«En dommers jobb er å lese all relevant dokumentasjon i en sak, så lytte til begge parter og deretter tenke seg om nøye. Først da kommer det en konklusjon. Disse medlemmer mener Arbeiderpartiet og Senterpartiet kunne latt seg inspirere av denne arbeidsmetoden.»

Som dei fleste truleg forstår, les eg ikkje opp dette som Høgre og Framstegspartiet har skrive, fordi eg er særleg imponert over det dei skriv. Tvert imot gjer eg det for å vise korleis arroganse kan parast med overmot også i komitémerknader. Viss vi prøver å tolke det dei seier, er det lett å gå ut frå at dei meiner det er useriøst å vere ueinig i standpunkta deira.

Viss dei verkeleg var opptekne av å lytte til dei fremste ekspertane på området, er det sørgjeleg at dei ikkje sjølve ser at det er eit problem at Domstolkommisjonen bestod av ingen – eg gjentek: ingen – representantar frå dei mindre domstolane.

Vi i Senterpartiet understreka allereie før regjeringa sette ned kommisjonen, at eit slikt utval måtte ha brei samansetning, og at vi ønskte at det vart lagt vekt på geografi, service og tilgjengelegheit for publikum. Kanskje Høgre og Framstegspartiet òg kunne gjort klokt i å lytte til oss innimellom og la seg inspirere av arbeidsmetoden vår, som er å lytte til folk rundt om i heile landet. I denne saka ville det i praksis ha betydd at dei måtte lytte også til dei mindre domstolane og til områda rundt desse domstolane.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:47:37]: Tidligere høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy sa til Rett24 den 26. desember 2019:

«Domstolskommisjonen har etter min mening overspilt det faglige argumentet. Det er ikke slik at kvaliteten på domstolene øker proporsjonalt med størrelsen. I min tid som dommer i Høyesterett kan jeg ikke huske at de store tingrettene i særlig grad utmerket seg positivt. Jeg vil nok heller si: Snarere tvert imot! Mange mindre domstoler avsa gode dommer, og det var ikke «gull» alt som kom fra Oslo tingrett!»

Jeg ber statsråden merke seg det.

Mandatet for kommisjonen ble utvidet med et tilleggsmandat. Tilleggsmandatet gikk på behandling av barnevernssaker og tvister mellom foreldre. Mandatet var slik at konklusjonen i praksis var gitt før kommisjonen avsluttet sitt arbeid. Det er bekreftet av deltakere som arbeidet med saken.

Prosessen rundt det hele forsterker den mistillit som har blitt i denne saken. Regjeringa var så frimodig at den utnevnte administrerende leder Urke ved Domstoladministrasjonen til medlem i utvalget, men avslo å ta med forslag til mange representanter fra de små og mellomstore domstolene som hadde en annen stemme. Det er også pussig at ekspertene hopper over tema som historikk, grunnlaget for dagens høye tillit og – sist, men ikke minst – kostnadene ved forslaget. Det siste burde jo økonomene i utvalget kunne mer om enn om kvaliteten på de rettslige avgjørelsene. Er det god høyrepolitikk i 2020 å ikke utgreie kostnader eller negative konsekvenser, langt mindre motargumenter?

En statsråd fra Høyre bør dele Senterpartiets bekymring over maktkonsentrasjon og byråkratisering. Forslaget innebærer ikke bare at 38 lokale sorenskrivere forsvinner, men at de 22 som blir igjen, skal bli domstolledere. Det innebærer, sammen med en offensiv domstoladministrasjon, en konsentrasjon av byråkratisk makt. Professor Hans Petter Graver har sagt:

«Sammenslåing av tingretter kan gå utover rettssikkerheten.»

Vi må få en offentlig debatt om innstillinga utover i landet. Hvorfor nedlegge velfungerende tingretter som eksempelvis Kongsberg og Eiker tingrett? Vi må få svar fra Høyre. Senterpartiet vil opprettholde tingretter med folkevalgt støtte. Vi skal ikke akseptere det som er strategien: Vil du ikke, så skal du – vi tar deg på økonomi og manglende IKT-løsninger i de små tingrettene. Sånt er ikke anstendig opptreden fra en regjering.

Hans Inge Myrvold (Sp) [11:50:58]: Situasjonen knytt til domstolane er ei sak som breier om seg på mange nivå i Stortinget om dagen. Blant anna arbeider kontroll- og konstitusjonskomiteen med Riksrevisjonens undersøking av sakshandsamingstid og effektivitet i ting- og lagmannsrettane, der ein bl.a. har hatt opa høyring med fleire av partane som er omtala i innstillinga til denne saka.

Bakgrunnen for representantforslaget som er til handsaming her i dag, er ei rekkje administrative vedtak i Domstoladministrasjonen om å slå saman leiing av tingrettar, deriblant Sunnhordland tingrett til Haugalandet tingrett mot tingretten sin eigen vilje. Høgre og Framstegspartiet har i arbeidet i komiteen kritisert fleire av partia for ikkje å ta inn over seg fakta og lytta til partane, og ei heller respektera framdrifta og behandlinga av arbeidet til ekspertutvalet. Ei slik framstilling og ikkje minst framtoning frå desse medlemane må i beste fall vera behandla utan å lytta til folket, kommunane, regionane og ikkje minst sorenskrivaren i bl.a. Sunnhordland tingrett.

I den opne høyringa som gjekk føre seg for 14 dagar sidan, kom det fram ei rekkje moment. Blant anna var det stor fortviling over ABE-reforma sine uvilkårlege kutt, som for domstolane får store negative konsekvensar. ABE-reforma tek ingen omsyn til pågåande arbeid, verken i Stortinget, i ekspertutval eller i regjeringa elles. For Sunnhordland tingrett fekk dette direkte innverknad på strukturen då sorenskrivar Knut Gramstad skulle gå av med pensjon. ABE-reforma gav ikkje tilgang til å rekruttera ny sorenskrivar gjennom Domstoladministrasjonens tilnærming om ikkje å tilsetja ved naturleg avgang. Vidare kunne heller ikkje Domstoladministrasjonen i den opne høyringa svara for kvifor den samanslåtte Bergen tingrett i dag ligg med lengst sakshandsamingstid av alle landets tingrettar. Dette trass i at Nordhordland tingrett vart slått saman med nemnde tingrett i 2017 og såleis burde vore eit utstillingsvindauge for tenkte samanslåingar og omstruktureringsprosessar.

Til slutt vil eg framheva mangelen på involvering av tingrettane sjølve i det pågåande arbeidet med effektivisering og reformering. Skal ein lukkast med ei omstilling, kan ikkje Domstoladministrasjonen aleine definera og poengtera kva og korleis ein skal nå måltala for domstolane.

Med dette som bakteppe er det heilt naudsynt å stogga prosessane og følgja tilrådinga frå komiteen om å venta på vidare avgjerder om samanslåing og felles leiing inntil endeleg utgreiing frå Domstolkommisjonen ligg føre seinare.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:54:09]: Jeg synes det er litt spesielt at statsråden ikke vil ta stilling til innholdet i rapporten i det hele tatt. Jeg mener det også er spesielt at regjeringspartiene ikke evner å se at sammensetningen av kommisjonen, prosessen og ryddigheten rundt nedsettelsen av den – det arbeidet som foregår parallelt i Domstoladministrasjonen – er viktig, og at de ikke er bekymret for det, og at de ikke er bekymret i det hele tatt når vi har en administrasjon som opererer med strukturendringer parallelt med de diskusjonene som foregår i demokratiet. Det blir jo konsekvent avfeid.

Når vi i Senterpartiet får kritikk for å ha lagt fram vår kritikk før kommisjonen kom med sin rapport, mener jeg at det viser Høyres manglende innsikt i prosessen som ligger bak rapporten. Hvis man har satt seg inn i hvordan kommisjonen ble nedsatt, hvem som satt i den, og hva som var mandatet, er det ikke vanskelig å forstå hvordan vi kunne kritisere rapporten før den kom.

I mars i fjor sa vi f.eks. at vi fryktet at to tredjedeler av landets tingretter kunne bli historie, og det var akkurat det som ble forslaget. Det er ikke fordi vi er gode til å gjette, det er fordi vi så at Domstolkommisjonen hadde fått klare bestillinger. De ble bedt om å se hen til tidligere utredninger, bl.a. en utredning fra Domstoladministrasjonen som la opp til et minimumstall på 8–10 dommerårsverk per tingrett. Hvis man skal følge det, må man jo legge ned to tredjedeler av landets tingretter.

Jeg mener at prosessen rundt hvordan domstolene skal se ut i framtiden, er av veldig høy viktighet, for domstolene er veldig viktige for Norge. De er en statsmakt, de er viktige for befolkningen, og det må være en ryddig prosess. Det er også derfor jeg har fremmet en interpellasjon om akkurat det: hvordan forholdene rundt Domstolkommisjonen påvirker hvilken verdi den rapporten kan ha. Det blir neste debatt i salen i dag. Det blir spennende å se om Høyre ønsker å engasjere seg i den debatten også.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:56:48]: Sentraliseringen vil tilsynelatende ikke noen ende ta under regjeringen Solbergs styre, med støtte fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.

Man kan ikke fortsette å skyve Domstolkommisjonen foran seg. Jeg skal ikke bruke så mye tid på de utredninger og anbefalinger som kommer derfra, men parallelt med den såkalte prosessen som Domstolkommisjonen kjører, pågår det såkalt frivillige prosesser. I Østfold, f.eks., har det siden forrige runde, da stortingsflertallet satte foten ned for sammenslåing av tingretter, pågått et press fra enkelte for flere sammenslåinger, til tross for at både enkelte sorenskrivere, dommere, tillitsvalgte og ikke minst lokalsamfunnene har vært sterke motstandere.

I forbindelse med at enkelte sorenskrivere pensjoneres, har man innført felles ledelse ved Halden tingrett og Fredrikstad tingrett, selv om det i flertallsinnstillingen står at det skal særlig viktige grunner til for å gjøre det. Det kan se ut som om det er en slags knipetangsmanøver man prøver å få til. Man har presset fram en såkalt frivillig avtale mellom de to og Sarpsborg tingrett og Moss tingrett, uten øvrige hensyn til Domstolkommisjonens arbeid eller andre regionale hensyn. Hva med tingretten i Nedre Follo? Hva med Heggen og Frøland tingrett? Det har man altså ikke tatt hensyn til, og dermed får vi til slutt en domstolstruktur som ikke henger sammen med noen ting.

En sammenslåing av tingretter bør derfor ikke basere seg på en avtale mellom enkelte sorenskrivere, men være godt faglig begrunnet. Det kan ikke sies å være tilfellet f.eks. i Østfold. Det er ikke lagt til grunn en bedre faglig vurdering. Det er ikke lagt til grunn en utredning av en helhetlig struktur. Størrelse er ikke vurdert. Lokalisering er heller ikke vurdert. Men det er sagt at det er en frivillig sammenslåing fordi disse tre sorenskriverne, som bestyrer fire tingretter nå, har inngått en såkalt frivillig avtale, til sterk motstand fra lokalsamfunnene, tillitsvalgte, dommere og andre som forholder seg til disse tingrettene.

Det blir av enkelte sagt at de færreste benytter seg av retten, så derfor er ikke reisevei et argument. Med den logikken kunne vi hatt én tingrett i hele landet. Viktigere er det for dem som faktisk bruker tingrettene, som advokater, påtalemyndighet, sakkyndige samt vitner som blir ufrivillig blandet inn i en sak. Da teller nærhet, da teller reisevei. Alle burde være tjent med en prinsipiell og grundig debatt og en politisk behandling i denne saken.

Maria Aasen-Svensrud (A) [12:00:06]: Statsråden har i denne debatten understreket domstolenes uavhengighet og det viktige rettsstatsprinsippet som ligger til grunn for dette. Det er jeg selvfølgelig enig i, det er ingen tvil om det. Men det er åpenbart at sultefôringen av domstolene gir det utslaget at de er nødt til å gjøre endringer, og i tilfellene vi ser nå, en samling og nedleggelse av enkelte domstoler, noe som også er en del av grunnlaget for kommisjonens arbeid. Dermed er det grunn til å diskutere om det er regjeringens bevilgninger som setter skranken her, og ikke domstolenes uavhengighet.

Flere advokatfirmaer vi har vært i kontakt med, sier at de må legge ned virksomheten lokalt og flytte etter tingretten der hvor de nyetableres. Det handler om å sikre nødvendige inntekter for firmaet. Dermed risikerer vi å tappe distriktene for nødvendig juridisk kompetanse – hvis for mange lokale tingretter flyttes uten en skikkelig samfunnsøkonomisk gjennomgang av en rekke ringvirkninger. Dette vil opplagt gå ut over folks rettssikkerhet. Man kan derfor ikke isolert se på ABE-formen, eller forslaget fra kommisjonen, slik det kan virke som statsråden har vært fristet til å gjøre i dag. Poenget er at alt må ses i sammenheng, og skal vi sikre rettssikkerheten for alle innbyggerne i landet og med det styrke og videreutvikle rettsstaten, er det viktig å se ting i sammenheng.

Jenny Klinge (Sp) [12:02:02]: Eg skal ikkje setje i gang ein stor diskusjon om ordbruk i salen, men førre president påpeikte at ordet «arroganse» var uparlamentarisk. Det kan eg godta, men eg synest likevel det er oppsiktsvekkjande at det ikkje er mogleg å bruke ordet «arroganse» om innhaldet i komitémerknadar, medan det er heilt greitt for ein Høgre-representant i salen å seie at Senterpartiet er mot alt. Eg kan ikkje seie at det er ei løgn, for det ville vore uparlamentarisk, men eg vil påpeike det dilemmaet som iallfall eg sjølv kjem i når eg skal svare på påstanden om at Senterpartiet er mot alt og står med ryggen til framtida.

Det som er grunnen til at eg tek opp dette, er at i alle val vi politikarar gjer, må vi jo seie ja eller nei. Alle retningsval inneber jo et ja eller nei, men det betyr ikkje at dei som tek det eine retningsvalet, alltid er dei som står for det positive og det fantastiske og det som drar oss inn i framtida på best mogleg måte. Det å ville bevare strukturar, som i dette tilfellet har ført til at vi har eit domstolssystem som folk har svært høg tillit til, er jo også ein måte å seie ja til noko på, og sjølvsagt nei til noko anna. Men det vi i Senterpartiet absolutt seier ja til, er å få skifte ut denne regjeringa ved neste stortingsval, slik at vi får begynt å gjere grep som forhåpentlegvis kan bringe landet i ei meir fornuftig og positiv retning enn det dagens regjering gjer.

Petter Eide (SV) [12:44:12] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et forslag fra Arbeiderpartiet om en handlingsplan mot knivvold. For meg som saksordfører har ikke dette vært veldig krevende, må jeg si – jeg har ikke sittet oppe dag og natt for å koordinere dette arbeidet, for hele komiteen er stort sett enig i problemstillingene. Så er det noe uenighet om løsningene.

I dokumentet fra Arbeiderpartiet tas det opp et ønske om at regjeringen skal utarbeide en forpliktende handlingsplan mot knivvold i et bredt samarbeid med alle aktører som kan bidra. I tillegg kommer det en relativt lang liste med forslag til mandat og premisser for hva innholdet i denne handlingsplanen skal være.

Så er det å si at hele komiteen i sine merknader har en felles forståelse av dette problemet. Jeg oppfatter at problemet er alvorlig, og det er til dels også økende, selv om dokumentasjonen på det kanskje er noe uklar. Men det bidrar definitivt også til å skape fysisk skade og usikkerhet i de områdene hvor dette skjer.

Så foreslår forslagsstillerne noe mer konkret at man i tillegg til den helhetlige handlingsplanen skal iverksette tiltak for forebygging. Man ønsker også forbud mot kniver som ikke har en aktverdig tradisjonell bruk i Norge, eller er del av en norsk tradisjon, f.eks. machete, som har vært en del oppe i den offentlige debatt.

Forslagsstillerne ønsker seg også strengere straffereaksjoner. Regjeringspartiene uttrykker også i denne saken bekymring for bruk av kniv – veldig mye av de samme bekymringene, vil jeg si – og hevder at dette også er en trussel som man definitivt må ta på alvor. Men de lener seg vel noe på det arbeidet de mener regjeringen gjør – det kan de kanskje selv få lov til å utdype – og de ønsker da ikke å følge opp dette med en egen handlingsplan.

Så vil sikkert forslagsstillerne komme opp og utdype sine forslag noe mer. Jeg skal også i neste innlegg ta opp SVs spesielle tilnærminger og forslag til dette. Takk foreløpig.

Jan Bøhler (A) [12:47:04]: Jeg har vært til stede i nærmiljøer og i mitt eget nærmiljø, hvor det etter noe som kanskje bare kunne vært en krangel mellom to ungdommer, endte med at vi mistet en fantastisk flott gutt – en god fotballspiller og veldig godt likt ungdom. Det var i en krangel med en som hadde vokst opp i samme oppgang. Så er det en kniv til stede, og så ender det med det verste som tenkes kan – både at vi mister en gutt og at en annen gutt får ødelagt hele livet sitt med langvarig straff, og familier som selvsagt rammes, og mye frykt og bearbeiding av dette i nærmiljøet.

En sånn hendelse gjør et veldig sterkt inntrykk på meg. Jeg har opplevd en rekke andre hendelser av samme type, hvor det har vært drapsforsøk eller svært alvorlige skader eller også drap med kniv. Jeg har snakket med dem som har vært utsatt for det, prøvd å sette meg inn i det og også fulgt rettsprosessene.

Dette er spesielt fryktinngytende fordi det kan skje så plutselig, uten at noen egentlig hadde tenkt det sånn. Det var en far som ba meg om å følge en rettssak nå før jul. Datteren hans hadde gått gjennom Birkelunden sent en kveld sammen med sin venninne og bare passert en på kort hold – og plutselig var kniven der. Det var et drapsforsøk på henne, som heldigvis ikke endte med drap, men som var svært alvorlig.

Den skrekken dette skaper – som kniven skaper – i nærmiljøene våre og mellom mennesker, hadde jeg håpet at Stortinget kunne leve seg inn i. De som jobber med dette, med oppsøkende arbeid i bydelene i Oslo – politiet og lærere på i hvert fall noen av skolene våre – forteller om en bekymring for at flere barn ned i 12–13-årsalderen nå går med kniv, og at barna ikke forstår hvor livsfarlig det kan være for dem selv og andre når kniven er der og det oppstår en krangel eller en situasjon. Det spres videoer på Snapchat, i sosiale medier, av bruk av kniv som nærmest vanliggjør det som våpen, som vanliggjør det å gå rundt med det, som bekymrer meg veldig.

Jeg tror det er veldig viktig at Stortinget forstår denne egne frykten som kniven skaper, fordi vi går og tenker: Har de som henger på senteret, den på innerlomma, har de i skoleklassen den i sekken? Den er billig og lett å skaffe seg, og det er dessverre minimal sjanse for å bli kontrollert og tatt for å bære kniv på offentlig sted, som – som kjent – har vært forbudt siden 1993 i Norge.

For noen av dem som går med kniv, er det som sagt ikke i noen bestemt hensikt, det er fordi alle andre gjør det, og fordi det er «in» i enkelte miljøer. For andre er det for å framstå som fryktinngytende og skremmende og være de mest fryktede i sitt område.

I hvert fall for dem som opplever dette, og som jeg har kommet nært på, setter det varige spor. Selv om man ikke har fått en stor skade, er det å bli truet med en kniv, eller å være oppe i en sånn situasjon, noe man kan få traume av resten av livet. Særlig barn og unge kan dra det veldig med seg. Dette er noe som foreldre og alle som jobber med barn og unge, og oppsøkende tjeneste – fritidsklubber, skoler, forebyggende politi osv. – opplever på nært hold. Jeg beskriver dette og legger hovedvekt på det nå, fordi jeg vil prøve å få fram fortvilelsen – jeg blir fortvilet når jeg ikke synes vi har gode nok svar til dem jeg møter som har vært utsatt for dette, på hva vi gjør her på Stortinget.

Det er ikke ett tiltak som kan løse dette, det er ikke ett forslag som kan gjøre at vi løser problemet med økende bruk av kniv til vold eller trusler. Det trengs bred innsats og mobilisering av mange krefter, enten det er foreldre, som har hovedansvaret for om barn går rundt med kniv eller ikke, eller det er skoler, lærere, fritidsklubber, forebyggende politi, oppsøkende team – alle som er involvert, også de som driver butikker, forhandlere, som har kniver utstilt.

Jeg hadde håpet at Stortinget ville sett behovet – når ingen har ett forslag, ingen har et alternativ, dette gjør vi – og hvor stor og alvorlig denne saken er, og at man ville kunnet støtte at vi satser på en bredere mobilisering, altså en handlingsplan mot trusler og vold med kniv.

Jan Bøhler (A) [12:52:17]: Ja, jeg fremmer de forslagene som Arbeiderpartiet står bak i innstillingen.

Frida Melvær (H) [12:52:33]: Først og fremst vil eg seie til representanten Jan Bøhler at det gjer veldig sterkt inntrykk å høyre dei historiene som han fortel frå talarstolen her i Stortinget, og vi deler dei bekymringane og den uroa som ein mogleg aukande bruk av kniv utgjer i trussel- og valdshendingar. Særleg knyter dette seg til kriminelle gjengar og den organiserte kriminaliteten, og det er ei utfordring som òg vi i Høgre tek på stort alvor. Eg er difor glad for at temaet har høg prioritet i regjeringa og ikkje minst hos politiet.

Eg er òg einig med statsråden, som i svarbrevet sitt til saka uttrykkjer at ein handlingsplan ikkje vil tilføre saka høgare prioritet eller større merksemd enn ho alt har. Arbeidet som er på gang, eller alt sett i verk, viser at dette ikkje er ei utfordring som vert teke lett på, men som det alt er sett full beredskap på.

Det er alt i dag forbod mot å bere kniv som ikkje har aktverdige formål på offentleg stad. At Oslo politidistrikt har teke sjølvstendige grep og skjerpa innsatsen mot denne utfordringa, er bra. Det er utvilsamt Oslo som har den klart største utfordringa, sjølv om enkelthendingar òg har skjedd i andre byar og politidistrikt. Eg opplever at politiet følgjer utviklinga nøye og har viktige tiltak både i og utanfor Oslo, fordi vi kan sjå at denne problematikken kan ha ein viss smitteeffekt.

Vurderinga av konkrete lovforslag som innføring av forbod mot aktuelle typar knivar, andre relevante regelendringar, auka økonomiske løyvingar til politi, konfliktråd og barnevern samt politiets nasjonale satsing mot kriminelle nettverk og gjengkriminalitet, er viktige tiltak.

Å få auka fokusering på gode oppvekstmiljø, inkludering og generell god oppfølging av barn og unge i både skule og fritid, er ikkje minst viktig. Til det trengst det eit breitt og godt samarbeid på tvers av ulike etatar, som Jan Bøhler òg var inne på, med friviljuge lag og organisasjonar og foreldre.

I Oslo har eg m.a. sett at Oslo kommune og Oslo politidistrikt har utvikla eit slikt type samarbeid gjennom den førebyggjande samarbeidsmodellen SaLTo.

Høgre kjem ikkje til å støtte representantforslaget om ein handlingsplan. Dei forslaga som vert fremja frå Arbeidarpartiet i denne saka, kan vi ikkje sjå vil tilføre noko vesentleg nytt og verknadsfullt utover det som alt er sett i gang frå regjeringa si side.

Men eg vil òg seie at dette er ei utvikling som vi alle, i både Høgre og heilt sikkert alle parti på Stortinget, og regjeringa, følgjer nøye med på.

Emilie Enger Mehl (Sp) [12:56:37]: Jeg vil takke for forslaget. Det er en urovekkende utvikling som forslagsstillerne peker på. Senterpartiet støtter intensjonen, og vi støtter også flere tiltak, men vi mener at det ikke er hensiktsmessig å vedta en handlingsplan, herunder å pålegge politiet hyppigere kontroller av knivbesittelse eller forbud mot machete, som Stortinget har vært inne på før. Vi er redd for at en handlingsplan vil binde opp mye ressurser og være effektivitetshindrende for politiet, som allerede har veldig mye å gjøre og har mange ting de er bundet av.

Jeg har lyst til å vise til merknadene våre i saken om machete, Innst. 204 S for 2018 –2019. Da vedtok Stortinget et forbud mot machete som et preventivt tiltak. Senterpartiet var imot det forbudet, fordi vi mente at det var veldig vanskelig å avgrense et slikt forbud. Det ville være veldig uklart hva slags kniver som rammes, for mange kniver er veldig like. Selv om de ikke heter machete, ser de ut som en machete. Generelt er det sånn at alle kniver kan gjøre skade hvis de er i feil hender. Kjøkkenkniver er livsfarlige hvis de brukes på feil måte, og det er vanskelig å forby seg ut av det problemet. Justisdepartementet svarte akkurat det i sitt svarbrev til komiteen den 14. oktober 2019, at «machete» er for uklart til å kunne brukes som avgrensning i en lovtekst, det ville bryte med Grunnlovens krav til klarhet. Jeg er derfor litt usikker på hva som vil skje med det vedtaket fra Stortinget, men Senterpartiet står i hvert fall på det vi har sagt tidligere, at det er andre ting enn forbud som vil være viktig.

Vi støtter at tollvesenet får bedre hjemler til å kunne beslaglegge kniver som bærer preg av å være voldsprodukter, og om det f.eks. kan vurderes å innføre et krav om løyve eller aldersgrense for import av visse typer kniver, er det et godt tiltak. Jeg håper også at regjeringen vil vurdere å innføre et importforbud for personer som har gjentatte brudd på våpenbestemmelsene.

Vi støtter også et forbud mot å markedsføre kniver som selvforsvarsprodukter. Det mener jeg også er et kostnadseffektivt og viktig tiltak. En gjeninnføring av å registrere kroppsskade som følge av kniv og trusler med kniv i STRASAK-rapporten, vil også kunne gi oss en bedre oversikt over omfanget av knivvolden og dermed også et bedre utgangspunkt for bekjempelse.

Statsråd Monica Mæland [12:59:55]: La meg innledningsvis få si at jeg deler forslagsstillernes engasjement for å løse de utfordringer vi har med knivvold. Og som nevnt i min forgjengers brev til Stortinget av 14. oktober 2019 er forebygging, etterforskning og iretteføring av saker om vold og trusler allerede en prioritert oppgave for politiet, noe som også framgår av Riksadvokatens mål- og prioriteringsbrev for 2019.

Det er politidistriktene og kommunene som best vet hvordan ressursene bør prioriteres, ut fra de lokale utfordringene og behovene de har. Et eksempel på dette er påtaledirektivet fra politimesteren i Oslo om skjerpet innsats mot bæring av kniv på offentlig sted.

La meg også få understreke at det jobbes på departementsnivå med de utfordringer som representantene tar opp, og jeg skal si litt om dette arbeidet i det følgende.

Det framgår av Granavolden-plattformen at regjeringen vil innføre forbud mot machete. Justis- og beredskapsdepartementet sendte 15. november et forslag på høring som vurderer endringer i våpenforskriftens § 9, slik at det å erverve, eie eller inneha machete/lang kniv med bladlengde fra 25 cm bør forbys. Formålet er å begrense tilgangen til machete og supplere dagens forbud mot bæring av kniv på offentlig sted og forbudet mot kniver laget uten aktverdig formål.

Det framgår av høringsnotatet at Grunnlovens krav til klarhet og presisjon i straffebestemmelser gjør det betenkelig å bruke avgrensingskriteriet «machete». I notatet vurderes andre avgrensingskriterier, som f.eks. bladlengde. Utfordringen er da at et forbud også vil ramme store kniver som brukes til aktverdige formål som friluftsliv og yrkesutøvelse. Høringsnotatet understreker derfor at departementet er åpen for andre forslag, og høringsinstansene anmodes også om å vurdere virkningen av et forbud sammenlignet med alternative tiltak til et forbud. Høringsfristen er satt til 21. februar i år.

Det ligger et betydelig potensial for bekjempelse av knivvold i regjeringens tiltak mot kriminelle gjenger. Det vises bl.a. til at statsbudsjettet for 2019 ble styrket med 50 mill. kr til en økt innsats mot ungdoms- og gjengkriminalitet, og det er en bevilgning som er videreført i 2020. Det kommer i tillegg til politiinnsatsen i områdesatsingen i Oslo.

I tildelingsbrevet til Den høyere påtalemyndighet for 2020 er det fra departementet lagt til grunn at Riksadvokaten fortsatt følger utviklingen når det gjelder politiets innsats og tiltak mot gjengkriminalitet i Oslo-området.

Representantene etterlyser å gjeninnføre koding av knivstikking med kroppsskade og trusler med kniv i straffesaksregisteret. Politietaten må etter min mening selv vurdere om det er behov for en egen statistikk for voldsbruk med kniv. Jeg er ikke kjent med at det er et slikt behov i dag.

I tråd med Granavolden-erklæringen jobber regjeringen med flere regelendringer som vil ha betydning for arbeidet med kriminelle gjenger. Det dreier seg om det skal være straffbart å være medlem av eller rekruttere til en kriminell gjeng, og om reglene for inndragning er gode nok. I tillegg vurderer departementet også et oppholdsforbud.

Vi arbeider med en handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Planen vil være tverrsektoriell og vil inneholde innsatser på en rekke områder. I lys av de innsatsene som allerede er igangsatt, mener jeg at det ikke nå er behov for en egen handlingsplan mot vold og trusler med kniv.

Petter Eide (SV) [13:09:57]: Jeg har bare lyst til å si at SV stiller seg bak Arbeiderpartiets intensjon, og vi kommer til å støtte forslaget. Samtidig har jeg noen nyanser og innvendinger knyttet til innretningen av dette som jeg har lyst å fortelle til Stortinget.

Når vi tar opp slike saker – i hvert fall når den statistiske dokumentasjonen er noe svak, og det henvises til medieoppslag – vil jeg advare litt mot å generalisere og bidra til å skape et inntrykk av at Oslo har blitt en farlig by, for det er den ikke. Det er faktisk vår oppgave – og dette er til representanten Jan Bøhler – også å framstille Oslo som det den er, nemlig en trygg by for de aller fleste, i hvert fall når dokumentasjonsgrunnlaget for akkurat dette fenomenet er svakt. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det Arbeiderpartiet foreslår, men vi må samtidig være litt forsiktig i måten vi presenterer dette på. Hvis vi skaper inntrykk av at Oslo er en farlig by, med ungdom som stikker hverandre ned med kniv, legger vi ballen rett i hendene på de politiske krefter som ønsker å bygge et narrativ om en farlig by – Fremskrittspartiet gjør definitivt det – og det vil gjøre det lettere for dem å få gjennomslag for en hardere innvandringskontroll, strengere straffer for barn og unge og mer våpen til politiet. Så vi skal være forsiktige og tilbakeholdne – spesielt vi fra venstresiden – med dette.

Jeg er også kritisk til noe av det som kommer fram i forslaget om at man skal detaljstyre politiet, eller sette i gang en bedre håndheving av dette overfor ungdom. Jeg er tilhenger av detaljstyring av politiet på noen områder, men det skal være på de områdene hvor vi ser at politiet ikke greier å prioritere det mest alvorlige. Og det området der politiet sliter mest med sin kapasitet, er vold i nære relasjoner og voldtekt. Jeg ønsker ikke å pålegge politiet en mer detaljert oppgave, for da tar vi ressurser fra noe som jeg oppfatter som enda viktigere.

Jeg er heller ikke enig i at vi skal ha flere kontroller, for det kan av ungdommen der ute oppfattes støtende og trakasserende. Å pålegge politiet å kontrollere kan bli veldig feil, tror jeg, så vi har laget et forslag om at hvis det skal innføres kontroller, skal ungdommen som blir kontrollert, få en kvittering på at de har blitt kontrollert. Politiet skal også ha krav på seg til å loggføre kontrollen. Norge har blitt kritisert for at politiet driver med etnisk profilering, og vi ønsker ikke at et kontrollregime på dette området skal føre til en ytterligere etnisk profilering av ungdommen i Oslo.

Med det legger jeg fram SVs forslag.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:13:18]: Jeg synes det er påfallende hvordan Arbeiderpartiet og Jan Bøhlers forslag, det være seg om gjengkriminalitet, sosial kontroll eller æresvold, alltid møter gode ord og støtteerklæringer fra posisjonen, men aldri synes å bli skikkelig lyttet til. Det blir derfor for tamt når representanten fra Høyre sier at man er i full gang med tiltakene for å ta tak i denne problemstillingen, og at det nærmest er en suksess, når det opplagt ikke stemmer, i og med at vi stadig får nyhetsvarsler, push-varsler og historier som omhandler nettopp problemet med knivvold.

Arbeiderpartiet og Jan Bøhler ønsker å fremme konkrete forslag og få dem iverksatt i praksis for å løse dette konkrete problemet i vårt samfunn. Derfor ville vi satt betydelig større pris på de gjentatte gode ordene uttalt fra diverse regjeringspartier dersom de samme partiene støttet forslagene de opplagt – skal vi tro de gode ordene her i salen – har stor sans for.

Frida Melvær (H) [13:15:45] (ordførar for saka): Først vil eg òg få nytte anledninga til å slutte meg til gratulasjonane til vår nye justis- og beredskapsminister. Eg ser veldig fram til eit godt samarbeid i tida framover.

Som presidenten refererte, handlar saka om Dokument 8:173 S for 2018–2019, eit representantforslag frå Arbeidarpartiet om tiltak for å kjempe mot netthets. Forslagsstillarane ber om at det vert sett ned eit offentleg utval for å greie ut rammene for den offentlege debatten på nett og i sosiale media, der ein særleg vurderer kvar grensa skal gå for anonym deltaking i offentleg debatt, og korleis ein betre kan stille til ansvar dei som legg til rette for offentleg debatt.

Forslagsstillarane meiner utvalet bør sjå på lovutviklinga i andre land og vurdere om denne har overføringsverdi til Noreg. Dei har vidare utarbeidd ti punkt som skal inngå i mandatet til utvalet.

Eg vil takke komiteen for eit godt samarbeid i denne saka og gje ros til forslagsstillarane for å reise eit viktig tema til debatt her i Stortinget. Vi kan alle stille oss bak den uroa forslagsstillarane uttrykkjer om utviklinga av ei ytringsform og ein debattkultur på nett og i sosiale medium som på mange måtar går i feil retning.

Ytringsfridomen står sterkt i vårt demokrati. Det er ein grunnleggjande rett og ein verdi som vi set høgt. Å kunne ytre meiningane sine i det offentlege rom har vi i lang tid teke for gjeve. Lenge var den offentlege debatten prega av nokre få samfunnsdebattantar som gjorde sitt syn kjent frå ulike talarstolar, aviser, radio og tv. Ordskiftet elles gjekk stort sett føre seg rundt kjøkenbordet, på arbeidsplassen eller andre relativt lokale møteplassar.

Digitalisering og utviklinga av ulike digitale plattformer har opna opp samfunnsdebatten og inkluderer i dag langt fleire enn før. Det er noko vi i all hovudsak skal sjå som positivt. Det er likevel slik at vi med denne utviklinga òg får ta del i meiningar og ytringar som grensar til – eller går over grensa til – det vi som samfunn kan og vil akseptere.

Hatefulle ytringar kan opplevast krenkande, skremmande og vere nedverdigande for enkeltpersonar eller for grupper i samfunnet. Når belastninga vert for stor, slik at ein vel å ikkje lenger delta i den offentlege debatten, mister vi verdifulle stemmer og perspektiv. Når hatefulle ytringar bidreg til å avgrense opplevinga vår av ytringsfridom, har det vorte ei utfordring for demokratiet.

I Noreg har vi fleire aktuelle heimlar i både straffelova og likestillings- og diskrimineringslova som forbyr hatefulle ytringar og trakassering. Det er først og fremst § 185 i straffelova som set grenser for kva som vert rekna som straffbart, men som statsråden i sitt svarbrev til denne saka er inne på, er òg fleire andre paragrafar i straffelova relevante. Strafferamma er bøter eller fengsel i inntil tre år.

Politiet har dei seinare åra fått tildelt nye verktøy og opparbeidd seg god kompetanse på området. Det er uttrykt frå både departementet og Riksadvokaten si side at hatefulle ytringar skal vere eit prioritert område for politiet. Etablering av sterkare fagmiljø, både i politidistrikta og hos Kripos, fokus på temaet i politiutdanninga, felles straffesaksinntak og utvikling av gode rettleiarar til politidistrikta bidreg til å styrkje handteringa av denne veksande problematikken. Domstolane har òg etter kvart utvikla god rettspraksis på området

Like mykje som politiarbeid og strafferammer er det viktig med eit godt førebyggjande arbeid. Eg er glad for at regjeringa har sett dette på dagsordenen i fleire departement, for hatefulle ytringar og netthets er noko som må arbeidast med og mot langs fleire linjer. Eg er svært glad for at regjeringa i sin digitaliseringsstrategi for grunnskulen har sett fokus på opplæring i gode og grunnleggjande digitale ferdigheiter og digital dømekraft.

Samstundes tenkjer eg at vi alle har eit samla ansvar for å vere gode førebilete, motkrefter og motstemmer til den ytringskulturen vi ser spreier seg på nettet. Gjennom det tek vi avstand frå hatefulle ytringar, og vi slår ring om ikkje berre den eller dei som vert utsette, men òg om ytringsfridomen som ein berebjelke i demokratiet.

I Høgre støttar vi opp om regjeringa sitt arbeid på området. Vi ser det ikkje som hensiktsmessig å setje ned eit eige utval som skal arbeide parallelt med liknande tema som dei ulike departementa alt arbeider med.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:21:01]: Internett er ikke en ting – det er et sted hvor vi lever livet vårt. For godt over et år siden satte Arbeiderpartiet i gang et arbeid for nøye å gjennomgå de utfordringene vi og vårt samfunn i dag opplever når det gjelder sjikane og hets på nett – noe som falt partiet naturlig, nettopp fordi våre grunnverdier hegner om friheten og folks mulighet til aktivt å påvirke og delta i sine egne samfunn.

Det var ikke mangel på tilbakemeldinger fra våre egne tillitsvalgte, politikere, folk i fagbevegelsen, organisasjoner og enkeltmennesker. Mange hadde opplevd problematikken med hets og sjikane på nett. Mange mente det nå var på tide at vi som et moderne samfunn tok tak i dette problemet ved å både styrke og sikre ytringsfriheten i landet vårt.

På bakgrunn av dette har Arbeiderpartiet ledet an i kampen mot netthets blant de politiske partiene, både når det gjelder vår rolle som organisasjon, og også ved å løfte debatten og fremme forslag her i Stortinget. Bakgrunnen var altså at i vårt samfunn er det et pågående og økende problem med hets og sjikane på nett, og da særlig i kommentarfelt og diverse sosiale medier. Vi står overfor en situasjon der samfunnsdebattanter, politikere og vanlige folk opplever et så stort ubehag og en så stor grad av trusler at de i enkelte tilfeller velger å ikke synliggjøre sitt standpunkt i den offentlige debatten. Hetsen rammer i stor grad kvinner, etniske minoriteter, personer med en annen religion eller LHBTIQ-personer. Sånn sett følger ofrene for hetsen de tradisjonelle linjene, mens virkemidlet er moderne.

Det er av stor betydning at samfunnet tar vare på og maner til en engasjerende, respektfull og saklig debatt. Man kan ikke akseptere at enkeltmennesker hetses til stillhet, da dette svekker den enkeltes og vår felles ytringsfrihet og på sikt kan skade demokratiet. Det må rettes oppmerksomhet mot forskjellene mellom hatefulle ytringer, trusler, netthets og uheldig debattkultur. At noe kan oppleves som ubehagelig, kan skille seg fra om det er alvorlig, og denne differensieringen bør ligge til grunn for hvilken oppmerksomhet og oppfølging som igangsettes.

Den digitale utviklingen reiser også nye problemstillinger rundt ytringsfriheten. I flere land, bl.a. Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Sverige, utvikles og eksisterer det nå lover som regulerer redaktør- og tilretteleggeransvaret. Norge bør i likhet med disse landene gjennomgå denne problemstillingen og sørge for at landets lovverk tilpasses. Mye kan gjøres for å bekjempe ytringer som bryter med det lovverket vi allerede har i Norge. Det er avgjørende at politiet får tilført nok ressurser, slik at de kan styrke sin kompetanse og systematikk i dette arbeidet.

Fra Arbeiderpartiets side er vi selvfølgelig glad for at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet merker seg den alvorlige situasjonen som hets og sjikane på nett er. Likevel er vi bekymret over at de samme partiene ikke tar inn over seg de store endringene som har oppstått med tanke på ytringer på nett, men nøyer seg med å være tilfreds med egen regjerings håndtering av temaet.

I svarbrevet fra departementet i denne saken vises det til at det gjennomføres mye godt arbeid knyttet til tematikken. Likevel mener vi at det ville være av stor verdi for vårt samfunn og vårt demokrati om et bredt offentlig utvalg ble satt ned for å utrede rammene for den offentlige debatten på nett og i sosiale medier, der grenseoppgangene for anonym debatt ble drøftet og vurdert.

Jeg tar med dette opp forslaget fra Arbeiderpartiet og SV.

Petter Eide (SV) [13:25:50]: Når man leser innstillingen til denne saken, er det kanskje litt vanskelig å få øye på de store politiske motsetningene mellom partiene. Alle i denne sal – det er ikke så mange av oss igjen, men de som er her – er enige om at netthets er noe vi ikke liker, men vi vet ikke helt hva vi skal gjøre med det. Vi mener også at sosiale medier har tilført oss en ny dimensjon ved måter å kommunisere på. Det har vært en demokratisering av det politiske rom. Det har utvidet scenene for politisk engasjement – og sånn sett er det viktig for oss at vi ikke begrenser de arenaene. Samtidig har vi sett, som flere nå har pekt på, en flom og en økende mengde av det vi oppfatter som netthets gjennom sosiale medier og kommentarfelt. Dette oppleves selvfølgelig veldig krevende og som en utfordrende situasjon.

Vi har også en prinsipiell debatt. Vi skal verne om retten til ytring. Vi skal også utvide scenene og arenaene for demokratiske ytringer. Samtidig skal vi lage reguleringer og rammer som gjør at dette skal være innenfor lovens grenser. Derfor ønsker Arbeiderpartiet og SV et offentlig utvalg som skal se på de grensene. Hvor går grensen mellom det som skal være lovlig, og det som skal defineres som ulovlig? Og hvordan skal det kunne følges opp på en ordentlig måte?

Vi er alle utsatt for dette. Jeg er helt sikker på at de som er igjen i salen, også opplever en del av dette. Selv blir jeg på nett stadig vekk kalt «sjuk», «gal» og «tufs», og jeg blir fortalt at jeg har overhodet ingenting på Stortinget å gjøre. Det skriver folk til meg stadig vekk hvis jeg ytrer meg om et eller annet i media. Dette er definitivt hatefulle ytringer, men er de ulovlige? Det vet jeg ikke, og det er heller ikke sikkert at den nye justisministeren, som også er jurist, kan si om de er ulovlige. Men de er definitivt hatefulle. Så vi kan heller ikke slå fast at alle hatefulle ytringer i sin intensjon nødvendigvis er ulovlige. Nettopp det å få avklart disse grensene vil være viktig for oss.

Amnesty gjorde i fjor en undersøkelse blant kvinnelige politikere. Det er ikke jeg, som mannlig politiker som har det verst, jeg har det antakelig ganske bra. Det er kvinner og kvinnelige politikere som har det verst. I undersøkelsen gjort blant disse kom det fram at to av tre kvinnelige politikere jevnlig blir utsatt for dette – type usanne påstander, sexistiske meldinger osv. Det ligger definitivt en diskrimineringsutfordring her. Det som også kom fram i den undersøkelsen, og som er mer alvorlig, er at åtte av ti av de som utsettes for dette, sier at det gjør dem mer forsiktige i deres politiske arbeid, de får konsentrasjonsvansker av det, og de mister selvtilliten. Vi har altså en utfordring her som er interessant: Vi lager et samfunn der vi ønsker å verne om retten til å ytre oss. Vi mener det er en demokratisk rett. Det står i konflikt med at den samme demokratiske retten til å ytre seg kan være en begrensning for andres ytringsmuligheter – og vil dermed også begrense demokratiet.

Det er krevende prinsipielle motsetninger som vi er nødt til å håndtere på en ny måte. Derfor mener forslagsstillerne, med støtte fra oss, at det er behov for å få dyktige folk til å se på og utforske grensene mellom hva som er lovlig og ikke, og at vi da innfører noen reguleringer. Det er definitivt også viktig å se på dette juridisk, slik at det blir klart for alle hva som er lovlige ytringer, og hva som er ulovlige ytringer.

Så tilbake til det jeg sa helt innledningsvis. Det er nok vanskelig å se de politiske motsetningene mellom partiene i dette. Alle som snakker om dette, sier at dette er ille – langt på vei langs de samme linjene som jeg gjør nå. Forskjellen på oss er nok at forslagsstillerne og SV er noe mer ivrig etter å gjøre noe. Det er et større engasjement og trykk, mens vi fra regjeringssiden opplever en noe avventende og tilskueraktig tilnærming til dette – uten den forventningen og det trykket for å prøve å løse denne samfunnsutfordringen.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:31:04]: Senterpartiet synes, i likhet med alle andre i denne salen, at dette er viktige temaer. Forrige taler avsluttet med å drøfte hva som er forskjellen på oss politisk. Jeg tror han har rett i at den politiske forskjellen ikke er så stor. Jeg tror ikke nødvendigvis at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er mer ivrige enn oss andre, men for Senterpartiets del er vi ikke helt sikre på om et nytt offentlig utvalg er riktig virkemiddel på det nåværende tidspunkt. Det er ressurskrevende, og det er ikke alltid at utredninger om forskjellige ting fører fram til en bedret situasjon. I tillegg er det en del punkter i mandatet til det offentlige utvalget de ønsker å sette ned, som vi ikke helt kan støtte, så vi har valgt å stå utenfor det forslaget.

Det handler bl.a. om at flere av punktene går på å instruere politiet i hva de skal prioritere og hva de skal bruke tid på. Det er en kjensgjerning at politiet allerede har veldig mange ting å prioritere mellom og trenger frihet til å kunne disponere ressursene sånn som de mener er hensiktsmessig. Vi har fått tilbakemeldinger fra politiet på at de har for mange ting de skal prioritere – det går ikke opp med alle de handlingsplanene de er bundet av og alle de tiltakene som de må gjøre, sett opp mot hvor mye ressurser de har tilgang på.

Så er det en annen ting, og det er spesielt det forslaget som dreier seg om om politiet skal få mulighet til å gi overtredelsesgebyr eller en annen administrativ sanksjon for netthets. Det mener Senterpartiet det er grunn til å være skeptisk til av flere grunner. Regjeringen har i sitt svarbrev vist til at det vil kunne føre til at denne typen kriminalitet ikke tas nok på alvor. Det kan man jo si, men en annen ting ved det er at vurderingen av om en ytring er ulovlig eller ikke ofte er veldig vanskelig. Det er en fin linje, det er en krevende juridisk avveining. Jeg mener det er riktig at det er en hjemmel for en grundig behandling og en domstolsbehandling. Hvis man begynner å gi politiet myndighet til å ilegge gebyr for sånne ting, vil man kunne risikere at personer som ikke har kompetanse til å gjøre de vanskelige avgrensningene, i realiteten må gjøre det – det blir politiet selv som skal gjøre det ute på gaten. Jeg tror at man må være veldig varsom med hvordan man utformer en sånn type hjemmel, og vi har derfor fremmet et alternativt forslag om å be regjeringen gjøre en vurdering av akkurat det, om det vil være formålstjenlig og forholdsmessig, og at man må avveie forskjellige hensyn til bl.a. ytringsfrihet og uskyldspresumpsjonen som gjelder i straffesaker.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Statsråd Monica Mæland [13:34:33]: Regjeringen er også opptatt av å legge til rette for en god offentlig meningsutveksling med gjensidig respekt for hverandre. En åpen og fri samfunnsdebatt er en helt grunnleggende verdi for et fungerende demokrati. Ytringsfriheten har, som vi har hørt, også sine begrensninger, og derfor har Norge lover som forbyr hatefulle ytringer eller oppfordring til vold, selv om det innebærer et inngrep i ytringsfriheten.

Representantforslaget framhever særlig redaktør- og tilretteleggeransvaret knyttet til problemstillinger rundt ytringsfriheten. Det er også vist til hvordan andre land jobber. På dette punkt pågår det allerede en lovgivningsprosess i Norge. Problemstillingen er inngående drøftet i Kulturdepartementets høringsnotat om ny medieansvarslov. I høringsnotatet foreslås det bl.a. å videreføre redaktøransvaret og gjøre det plattformnøytralt.

I forslaget er det også pekt på at det bør rettes oppmerksomhet mot forskjellene mellom hatefulle ytringer, trusler, netthets og uheldig debattkultur. Jeg er nok i tvil om det er behov for å nedsette et utvalg som ser nærmere på hva som er gjeldende rett, og det er fordi grensen mellom ulovlige og lovlige ytringer kan utledes av forarbeidene vi har og en rikholdig rettspraksis.

Derfor mener jeg det ikke er behov for ytterligere oppfølging av vedtak 698 av 7. mai 2018 om å utvide straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer til også å gjelde kjønnsidentitet. Justis- og beredskapsdepartementet sendte 4. juli 2018 på høring et forslag om å følge opp anmodningsvedtaket. Under høringen er det kommet innspill fra et bredt spekter av høringsinstanser som gir et godt kunnskapsgrunnlag for å følge opp dette vedtaket. Det lovarbeidet vil bli fulgt opp av Justis- og beredskapsdepartementet i samarbeid med Kulturdepartementet.

Kripos har et døgnbemannet tipsmottak og mottar henvendelser om diskriminerende og hatefulle ytringer som videreformidles til lokalt politidistrikt for oppfølging.

I departementets styring av Politidirektoratet gjennom tildelingsbrev er departementet tydelig på, og har vært det gjennom år, et mål om effektiv straffesaksbehandling med høy kvalitet. Riksadvokaten har gjennom flere år løftet fram hatkriminalitet som en av de sakstypene som skal ha prioritet i alle landets politidistrikt, på lik linje med annen alvorlig kriminalitet.

Politidirektoratet har også utarbeidet en veileder for politidistriktene, slik at straffeskjerpende momenter kan legges til grunn slik loven forutsetter. Samtidig vil Politidirektoratet vurdere hvordan et nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet kan bygges opp for å være til støtte for politidistriktene.

Politihøgskolen har et eget videreutdanningstilbud om forebygging og etterforskning av hatkriminalitet. Domstolene arbeider også med å sikre at dommere ikke skal la seg påvirke av faktorer som ikke har betydning for saken, f.eks. religion og etnisitet. Det jobber de altså med å øke bevisstheten om.

Når det gjelder bruk av konfliktrådene, er dette noe som bygger på gjenopprettende prosesser. Det forutsetter frivillighet av begge parter, men det er fullt mulig i dag også å benytte konfliktråd i saker som gjelder netthets, dersom begge parter ønsker det.

Strafferammen for å framsette hatefulle ytringer er bøter eller fengsel i inntil tre år, i henhold til straffeloven § 185. Ved uaktsom overtredelse er den øvre strafferammen fengsel i inntil et år. Det er altså alvorlig kriminalitet som må både etterforskes og behandles på en grundig og adekvat måte av politiet, påtalemyndigheten og domstolene. Det å utferdige et forenklet forelegg i slike saker, vil kunne sende uheldige signaler om at slike handlinger ikke tas på alvor.

Riksadvokaten har i brev av 29. mai 2019 besluttet at Kripos skal etterforske, påtaleavgjøre og iretteføre straffbare handlinger i hele landet begått mot sentralstyremedlemmer i de politiske ungdomspartiene.

Regjeringen jobber på flere områder. Kunnskapsdepartementet har ansvar for utvikling av læreplaner i grunnskolen for å øke bevisstheten. Vi finansierer også forskning om hvordan barn håndterer risiko på internett, og vi har opprettet Senter for ekstremismeforskning: høyreekstremisme, hatkriminalitet og politisk vold ved Universitetet i Oslo. Vi har også vedtatt mandat for en ny ytringsfrihetskommisjon som bl.a. jobber for å se på tiltak som motvirker spredning av hatefulle og andre ulovlige ytringer. Vi sitter altså ikke og venter – vi ser at dette er alvorlig og jobber på mange ulike fronter.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:46:56]: Det er godt å høre gjennom denne debatten at regjeringen i likhet med Arbeiderpartiet er opptatt av problematikken. Det setter vi stor pris på.

Så har det kommet opp noen poenger i denne debatten som jeg har lyst til å understreke noe, bl.a. dette med administrativ sanksjon, altså å kunne ilegge overtredelsesgebyr for uttalelser på nett som bryter med loven. Dette har fått stor oppmerksomhet og har blitt debattert mye det siste året, og jeg er glad for at det trekkes fram også her i debatten i Stortinget.

Utfordringen vi fra Arbeiderpartiet opplever, er at avstanden blir så voldsom, for idet man opplever at man har blitt utsatt for hets eller sjikane på nett, står man i et valg om enten å ikke gjøre noen ting, eller å ta saken til domstolen og gå gjennom hele den prosessen. Derfor tror vi på at det både vil være allmennpreventivt og også ganske virkningsfullt å finne en løsning som kanskje ligger et sted midt imellom den store utredningen, den store saken i domstolene, og det å rett og slett ikke gjøre noen ting. Vi har jo andre eksempler i samfunnet hvor dette har vært nyttig, og kanskje kunne det være å anse som et bilbelte i den digitale verden.

Vi er glade for innspillene som er kommet til saken, men vi er selvfølgelig lei oss for at det ikke ser ut til å være flertall for forslaget vårt. Vi mener det ville vært nyttig.

Så vil jeg bare gi en liten stemmeforklaring til forslaget fra Senterpartiet. Det er godt at Senterpartiet tar opp denne problematikken, som vi mener det er viktig å få belyst grundig, nettopp dette med administrative sanksjoner. Vi er selvsagt ikke helt fornøyd med de vage formuleringene i forslaget slik det foreligger, men skulle det bli sånn, støtter vi gjerne dette subsidiært.