Kari Henriksen (A) [19:04:29 ] : Jeg har bare en kort merknad
til kap. 855, post 22, som egentlig er det vi har snakket om i hele
forrige sak, for dette dreier seg om at en må ha mer penger til
å dekke opp det økte behovet som finnes for akuttplasseringer i
barnevernstjenesten.
Komiteen har
stilt et spørsmål til statsråden om hvorfor det er slik, og fått
en oversikt over tilbydere. Det er stort sett de kommersielle tilbyderne
som får. Men det jeg synes er problematisk, er at dette kommer etter at
vi har fått en riksrevisjonsrapport som peker på alvorlige feil
og mangler med akuttiltak. Her har vi fått en kommentar fra regjeringa
i form av et brev der ministeren skriver at det skyldes en økning
i antall barn innskrevet i akuttiltak, og at det er en økning i
antall barn med særskilte behov for spesialiserte tiltak. Derfor har
de altså fått en inndekning på 119 mill. kr, som regjeringa må skaffe
til veie.
Det er problematisk
at ikke fagkomiteen får bedre informasjon om den typen alvorlige
feil som Riksrevisjonen har avdekket. Vi har nå, gjennom denne tilleggsproposisjonen
og gjennom det spørsmålet vi stilte statsråden, fått en forklaring
på hvorfor det er slik. Jeg regner med at statsråden, etter en velfortjent
jule- og nyttårsferie, ser seg tjent med at fagkomiteen også blir
orientert om årsaken til det som har skjedd i akuttbarnevernet – altså
den økningen som statsråden selv peker på, og hvilke tiltak som
er satt i verk for å endre på dette.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [19:06:36 ] : Vi har i
nysalderingen styrket det statlige barnevernet med 250 mill. kr,
hvorav 187 av de 250 mill. kr er foreslått bevilget over post 1.
Hoveddelen av beløpet går til statens eget tiltaksapparat. Som det
fremgår av budsjettforslaget, skyldes bevilgningsøkningen flere
barn med behov for akuttiltak og flere barn med særskilte behov.
Overfor kontroll-
og konstitusjonskomiteen og i komiteens høring redegjorde jeg for
hvordan regjeringen ønsker å følge opp utfordringer på akuttfeltet,
og hvordan vi mener de best kan løses. Vi har stor oppmerksomhet
på akuttfeltet i arbeidet med lovutvikling, med kompetansesatsing
og med barnevernsreformen. Vi har iverksatt en rekke tiltak og har
pågående tiltak.
Det som er viktig
å huske på i saker som gjelder akuttfeltet, er nettopp at barn som
akuttplasseres, ofte er i en krisesituasjon og ofte har store, sammensatte
behov. For å sørge for at barnets behov møtes på best mulig måte,
er rekruttering av gode fosterhjem et overordnet og prioritert område.
Vi jobber systematisk og med stor oppmerksomhet på å rekruttere
et mangfold av fosterfamilier og beredskapshjem over hele landet,
som til enhver tid kan stå klar til å ta imot et barn på særdeles
kort varsel, og som har nok ressurser til å ta vare på et barn som
blir akuttplassert, på en god måte.
For å sikre at
tolkningen av Bufetats bistandsplikt er så enhetlig som mulig, har
Bufdir i mars samlet og tydeliggjort de sentrale reglene for bistandsplikten
i en egen tolkningsuttalelse. Men jeg har sagt at hvis det ikke
er nok, vurderer jeg også å presisere det i loven som sendes ut
på høring i løpet av vinteren.
Akuttplasseringer
er en stor påkjenning for barn og foreldrene deres, og involvering
av barnets familie og nettverk kan gjøre barnet tryggere og bidra
til å forhindre akuttplasseringer. Derfor har jeg sagt at jeg ønsker
at antallet akuttplasseringer skal gå ned. Det betyr at barnevernet
må gå inn tidligere – ikke bare med hjelpetiltak, men man må gå
inn tidligere i dialog og samarbeid med foreldrene, familien og
nettverket til barnet for å kunne finne en løsning tidligere og
for å kunne unngå at man må gå til skrittet med akuttplassering,
når vi vet hvor stor belastning det kan være for det enkelte barnet.
Kontroll- og
konstitusjonskomiteen hadde for kort tid tilbake en veldig god debatt
om Riksrevisjonens rapport om bistandsplikten. Det er i mange tilfeller
en ulik tolkning mellom kommunen og Bufetat. Kommunen ser og legger
til grunn andre behov, f.eks. at beredskapshjemmet skal være i kommunen.
Det er ofte at Bufetat med sin faglige tilnærming heller råder kommunen
til og ønsker at et annet tiltak kommer på plass for barnet. Det
man opplever i de fleste tilfeller, og som også kom frem på høringen,
er at det er en god dialog mellom kommunen og Bufetat i disse sakene,
der man i samarbeid kommer frem til en god løsning.
Hvis komiteen
ønsker en redegjørelse om dette, i tillegg til høringen som kontroll-
og konstitusjonskomiteen har hatt, og i tillegg til den gode og
grundige debatten vi hadde her sist uke, kommer jeg selvfølgelig
med glede og redegjør ytterligere for alle de tiltakene regjeringen nå
jobber med for å sørge for barn som akuttplasseres, og hvilke tiltak
vi har på akuttfeltet. Jeg kan uansett understreke at regjeringen
og departementet følger opp Riksrevisjonens merknader, og jeg har
lagt til grunn at Stortingets oppfølging av Riksrevisjonens rapport
også vil skje på ordinære møter gjennom Riksrevisjonens oppfølging
og kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av denne saken.
Trond Giske (A) [19:12:05 ] : Riksrevisjonens og kontroll-
og konstitusjonskomiteens oppgave er å se bakover. Vår oppgave er
å lære av dette og se framover. Jeg synes statsråden var litt mer
tydelig på slutten av innlegget sitt, men ellers ganske vag om hvilke
tiltak hun tenkte å iverksette.
Det er sjelden
man ser en så krass kritikk fra Riksrevisjonen. Når Riksrevisjonen
sier at dette er et brudd på prinsippet om barnets beste, handler
det om en samlet etat på ville veier. Det handler delvis om at omfanget
av akuttvedtak er blitt så stort at man rett og slett ikke klarer
å håndtere det på en god måte og gi barna en plassering i nærområdet
med den myke overgangen som kreves. Det gir seg selv at et akuttvedtak
er krevende. Dette er barn som svært ofte har opplevd mange brudd
i livet sitt, som har liten tillit til voksne, som føler seg utrygge, og
så påfører man dem egentlig i mange tilfeller et traume ved en akuttplassering
som kanskje kunne vært gjort på en mye bedre måte.
Noen ganger er
det helt nødvendig, og vi har hørt rystende historier hvor man ikke
har grepet inn. Jeg vil tro at mange i barnevernstjenesten også
er redde for å gripe inn en gang for lite. Men det må være mulig
for en statsråd å være mer offensiv om hvordan man samlet sett løser
de enkelte sakene på en bedre måte, reduserer antallet akuttplasseringer,
sørger for nok kapasitet til de akuttplasseringene som gjennomføres,
og stiller opp med de ressursene som kommunene trenger.
Da jeg begynte
å engasjere meg i politikken for 30 år siden, var barnevernet en
av de viktigste sakene jeg var engasjert i. Den gangen snakket vi
om mappebarn. Da lå det hundrevis, om ikke tusenvis, av ubehandlede
saker rundt omkring. 30 år etter har vi heldigvis kanskje ikke så
mange ubehandlede mappesaker, men vi har fortsatt en stor mangel
innen det spekteret av tiltak som bør iverksettes mye tidligere
enn når man kommer til en omplassering og i hvert fall en akuttplassering.
Vi hadde en runde
om det kommersielle tilbudet i forrige debatt. Det er mange private
aktører som gjør en heltemodig innsats, men her må vi få en helhetlig,
offentlig politikk som svarer på behovene til noen av de mest sårbare
i samfunnet vårt. De har få talsmenn og talskvinner. De utgjør ingen
stor gruppe på valgdagen, men de fortjener virkelig å bli sett av
en statsråd.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.