Stortinget - Møte mandag den 17. desember 2018

Dato: 17.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 104 S (2018–2019), jf. Prop. 23 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [19:04:03]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Endringar i statsbudsjettet 2018 under Barne- og likestillingsdepartementet (Innst. 104 S (2018–2019), jf. Prop. 23 S (2018–2019))

Talere

Kari Henriksen (A) []: Jeg har bare en kort merknad til kap. 855, post 22, som egentlig er det vi har snakket om i hele forrige sak, for dette dreier seg om at en må ha mer penger til å dekke opp det økte behovet som finnes for akuttplasseringer i barnevernstjenesten.

Komiteen har stilt et spørsmål til statsråden om hvorfor det er slik, og fått en oversikt over tilbydere. Det er stort sett de kommersielle tilbyderne som får. Men det jeg synes er problematisk, er at dette kommer etter at vi har fått en riksrevisjonsrapport som peker på alvorlige feil og mangler med akuttiltak. Her har vi fått en kommentar fra regjeringa i form av et brev der ministeren skriver at det skyldes en økning i antall barn innskrevet i akuttiltak, og at det er en økning i antall barn med særskilte behov for spesialiserte tiltak. Derfor har de altså fått en inndekning på 119 mill. kr, som regjeringa må skaffe til veie.

Det er problematisk at ikke fagkomiteen får bedre informasjon om den typen alvorlige feil som Riksrevisjonen har avdekket. Vi har nå, gjennom denne tilleggsproposisjonen og gjennom det spørsmålet vi stilte statsråden, fått en forklaring på hvorfor det er slik. Jeg regner med at statsråden, etter en velfortjent jule- og nyttårsferie, ser seg tjent med at fagkomiteen også blir orientert om årsaken til det som har skjedd i akuttbarnevernet – altså den økningen som statsråden selv peker på, og hvilke tiltak som er satt i verk for å endre på dette.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Vi har i nysalderingen styrket det statlige barnevernet med 250 mill. kr, hvorav 187 av de 250 mill. kr er foreslått bevilget over post 1. Hoveddelen av beløpet går til statens eget tiltaksapparat. Som det fremgår av budsjettforslaget, skyldes bevilgningsøkningen flere barn med behov for akuttiltak og flere barn med særskilte behov.

Overfor kontroll- og konstitusjonskomiteen og i komiteens høring redegjorde jeg for hvordan regjeringen ønsker å følge opp utfordringer på akuttfeltet, og hvordan vi mener de best kan løses. Vi har stor oppmerksomhet på akuttfeltet i arbeidet med lovutvikling, med kompetansesatsing og med barnevernsreformen. Vi har iverksatt en rekke tiltak og har pågående tiltak.

Det som er viktig å huske på i saker som gjelder akuttfeltet, er nettopp at barn som akuttplasseres, ofte er i en krisesituasjon og ofte har store, sammensatte behov. For å sørge for at barnets behov møtes på best mulig måte, er rekruttering av gode fosterhjem et overordnet og prioritert område. Vi jobber systematisk og med stor oppmerksomhet på å rekruttere et mangfold av fosterfamilier og beredskapshjem over hele landet, som til enhver tid kan stå klar til å ta imot et barn på særdeles kort varsel, og som har nok ressurser til å ta vare på et barn som blir akuttplassert, på en god måte.

For å sikre at tolkningen av Bufetats bistandsplikt er så enhetlig som mulig, har Bufdir i mars samlet og tydeliggjort de sentrale reglene for bistandsplikten i en egen tolkningsuttalelse. Men jeg har sagt at hvis det ikke er nok, vurderer jeg også å presisere det i loven som sendes ut på høring i løpet av vinteren.

Akuttplasseringer er en stor påkjenning for barn og foreldrene deres, og involvering av barnets familie og nettverk kan gjøre barnet tryggere og bidra til å forhindre akuttplasseringer. Derfor har jeg sagt at jeg ønsker at antallet akuttplasseringer skal gå ned. Det betyr at barnevernet må gå inn tidligere – ikke bare med hjelpetiltak, men man må gå inn tidligere i dialog og samarbeid med foreldrene, familien og nettverket til barnet for å kunne finne en løsning tidligere og for å kunne unngå at man må gå til skrittet med akuttplassering, når vi vet hvor stor belastning det kan være for det enkelte barnet.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde for kort tid tilbake en veldig god debatt om Riksrevisjonens rapport om bistandsplikten. Det er i mange tilfeller en ulik tolkning mellom kommunen og Bufetat. Kommunen ser og legger til grunn andre behov, f.eks. at beredskapshjemmet skal være i kommunen. Det er ofte at Bufetat med sin faglige tilnærming heller råder kommunen til og ønsker at et annet tiltak kommer på plass for barnet. Det man opplever i de fleste tilfeller, og som også kom frem på høringen, er at det er en god dialog mellom kommunen og Bufetat i disse sakene, der man i samarbeid kommer frem til en god løsning.

Hvis komiteen ønsker en redegjørelse om dette, i tillegg til høringen som kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt, og i tillegg til den gode og grundige debatten vi hadde her sist uke, kommer jeg selvfølgelig med glede og redegjør ytterligere for alle de tiltakene regjeringen nå jobber med for å sørge for barn som akuttplasseres, og hvilke tiltak vi har på akuttfeltet. Jeg kan uansett understreke at regjeringen og departementet følger opp Riksrevisjonens merknader, og jeg har lagt til grunn at Stortingets oppfølging av Riksrevisjonens rapport også vil skje på ordinære møter gjennom Riksrevisjonens oppfølging og kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av denne saken.

Trond Giske (A) []: Riksrevisjonens og kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave er å se bakover. Vår oppgave er å lære av dette og se framover. Jeg synes statsråden var litt mer tydelig på slutten av innlegget sitt, men ellers ganske vag om hvilke tiltak hun tenkte å iverksette.

Det er sjelden man ser en så krass kritikk fra Riksrevisjonen. Når Riksrevisjonen sier at dette er et brudd på prinsippet om barnets beste, handler det om en samlet etat på ville veier. Det handler delvis om at omfanget av akuttvedtak er blitt så stort at man rett og slett ikke klarer å håndtere det på en god måte og gi barna en plassering i nærområdet med den myke overgangen som kreves. Det gir seg selv at et akuttvedtak er krevende. Dette er barn som svært ofte har opplevd mange brudd i livet sitt, som har liten tillit til voksne, som føler seg utrygge, og så påfører man dem egentlig i mange tilfeller et traume ved en akuttplassering som kanskje kunne vært gjort på en mye bedre måte.

Noen ganger er det helt nødvendig, og vi har hørt rystende historier hvor man ikke har grepet inn. Jeg vil tro at mange i barnevernstjenesten også er redde for å gripe inn en gang for lite. Men det må være mulig for en statsråd å være mer offensiv om hvordan man samlet sett løser de enkelte sakene på en bedre måte, reduserer antallet akuttplasseringer, sørger for nok kapasitet til de akuttplasseringene som gjennomføres, og stiller opp med de ressursene som kommunene trenger.

Da jeg begynte å engasjere meg i politikken for 30 år siden, var barnevernet en av de viktigste sakene jeg var engasjert i. Den gangen snakket vi om mappebarn. Da lå det hundrevis, om ikke tusenvis, av ubehandlede saker rundt omkring. 30 år etter har vi heldigvis kanskje ikke så mange ubehandlede mappesaker, men vi har fortsatt en stor mangel innen det spekteret av tiltak som bør iverksettes mye tidligere enn når man kommer til en omplassering og i hvert fall en akuttplassering.

Vi hadde en runde om det kommersielle tilbudet i forrige debatt. Det er mange private aktører som gjør en heltemodig innsats, men her må vi få en helhetlig, offentlig politikk som svarer på behovene til noen av de mest sårbare i samfunnet vårt. De har få talsmenn og talskvinner. De utgjør ingen stor gruppe på valgdagen, men de fortjener virkelig å bli sett av en statsråd.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.