Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [10:04:56]: Presidentskapet legger med dette frem sin innstilling basert på rapporten fra utvalget som har vurdert valgprosessen og valgbarheten for medlemmer Stortinget oppnevner til ulike komiteer, utvalg og nemnder. Bakgrunnen for at utvalget ble nedsatt, var i første rekke diskusjonene i Stortinget sist høst knyttet til valg av medlemmer til Nobelkomiteen. Mandatet til utvalget var imidlertid videre og omfattet alle eksterne komiteer, utvalg og nemnder som Stortinget velger medlemmer til.

Som leder av utvalget kan jeg si at det var stor enighet om hovedlinjene når det gjelder både framgangsmåten ved valg og hvilke kvalifikasjonskrav og begrensninger som bør gjelde. På enkelte punkter er det dissenser, som jeg antar at de som står bak disse, vil redegjøre for.

Dagens utgangspunkt er at partigruppene foreslår kandidater ut fra gruppenes størrelse i Stortinget. En hovedkonklusjon fra utvalget er at dette utgangspunktet skal videreføres der det ikke er bestemt noe annet. Både utvalget og presidentskapet mener denne fremgangsmåten i all hovedsak fungerer godt. Den sikrer at ulike samfunnssyn blir representert i de kollegiale organene Stortinget velger medlemmer til, og at den politiske balansen til enhver tid blir reflektert. Gruppene vil normalt også ha god kjennskap til dem som foreslås, og ha grunnlag for å vurdere deres kvalifikasjoner og egnethet.

Jeg skal si litt om de forslagene til endringer både utvalget og presidentskapet er enige om, og som gjelder Nobelkomiteen.

Det er enighet om at ledere i internasjonale organisasjoner der stater er medlemmer, ikke skal kunne velges som medlemmer av Nobelkomiteen. Det samme gjelder ledende embetsmenn. Bakgrunnen for dette er de lojalitetsbånd som personer i slike stillinger vil ha til sine oppdragsgivere, dvs. henholdsvis medlemslandene i en organisasjon og regjeringen. Denne typen rollekombinasjoner kan invitere til spekulasjoner rundt de vurderingene som gjøres i Nobelkomiteen, og kan i verste fall bidra til å så tvil om medlemmenes uavhengighet og komiteens autoritet. Presidentskapet fremmer i innstillingen forslag i tråd med dette. Ledende embetsmenn eller personer som er ledere i den aktuelle typen internasjonale organisasjoner, vil etter dette ikke være valgbare. Jeg legger til grunn at personer som går over i en slik stilling mens de sitter i komiteen, vil måtte fratre som medlemmer av komiteen.

Det er enighet om at de vedtakene Stortinget treffer vedrørende valgbarhet til Nobelkomiteen, ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Det betyr at de ikke vil gjelde dem som i dag er valgt som medlemmer av komiteen, og som allerede har en posisjon som nevnt i vedtaket.

Utvalget har ikke gått nærmere inn i de interne prosessene i partigruppene i forkant av at kandidatene lanseres. Både utvalget og presidentskapet understreker likevel at gruppene har et stort ansvar for å fremme kandidater som både er faglig godt kvalifisert og har de personlige egenskapene som skal til for å kunne bekle de aktuelle vervene. I tillegg har presidentskapet påpekt at man må se hen til rollekombinasjoner som kan være uheldige og skape utfordringer for kandidatene.

Uansett hvordan kandidatene foreslås, må et flertall i Stortinget stille seg bak dem som velges. For min del vil jeg si at det er et selvstendig poeng å få frem kandidater det er bred enighet om i Stortinget, og som kan tre inn i sine viktige verv med en slik støtte bak seg.

Jeg viser ellers til merknadene i innstillingen og anbefaler med dette flertallets tilråding.

Femte visepresident Abid Q. Raja [10:08:55]: Jeg er i all hovedsak enig med stortingspresidenten og presidentskapet for øvrig i denne saken. For Nobelkomiteens del har jeg imidlertid behov for å fremme en annen løsning enn det flertallet går inn for.

Valg av medlemmer til Nobelkomiteen krever etter mitt syn en annen forberedelse enn det vi ellers har, der partigruppene selv foreslår kandidater og valgkomiteen fremmer forslagene overfor Stortinget, normalt uten diskusjon. Jeg mener vi bør ha et eget utvalg for Nobelkomiteen som presidentskapet nedsetter, men som gjerne kan ha medlemmer som ikke alle er representanter.

Det har vært en tendens til at medlemskap i Nobelkomiteen har blitt sett på som en hedersbevisning som gruppene kan benytte som en påskjønnelse til partimedlemmer for lang og tro tjeneste. Og det er jo en hedersbevisning å bli oppnevnt som medlem av Nobelkomiteen. Få avgjørelser som tas i Norge i løpet av året, får slik oppmerksomhet internasjonalt som nettopp fredsprisen. Det er nesten ingen andre som får slik oppmerksomhet. En god pris i riktig tid kan være et fredsbyggende tiltak i seg selv, men prisen har så store konsekvenser at Stortinget bør vise særlig aktpågivenhet når medlemmer av denne komiteen skal velges. Alt dette tilsier en annen prosedyre enn det vi har i dag, hvor partigruppene selv kan peke ut nærmest hvem som helst til Nobelkomiteen.

Lang og tro tjeneste i et politisk parti bør definitivt ikke – bør definitivt ikke – være noe kriterium for å bli valgt til komiteen, altså lang og tro tjeneste i seg selv. Denne tenkningen kan stoppes ved at et eget utvalg settes ned – gjerne med særlig fagkyndighet innenfor fredsarbeid og internasjonal politikk, gjennomgår forslag til kandidater eller selv finner fram til dem, og deretter fremmer en anbefaling for oss i presidentskapet, som legger saken fram for Stortinget. Partigruppene kan selvsagt foreslå kandidater, og utvalget kan også være med deltakelse fra stortingsrepresentanter.

En stor fordel ved en slik løsning er at vi får et eget organ som fremmer forslag, ikke bare formelt, men også reelt, og vi får hensyntatt Nobels testament. Utvalget vil da vurdere kandidater samlet, også med tanke på de medlemmene i Nobelkomiteen som ikke er på valg, slik at det tas hensyn til helheten i Nobelkomiteens kompetanse. Dagens ordning inviterer ikke til det. Der vil forslagene til medlemmer i liten grad være koordinert mellom gruppene, og selv om valgkomiteen i og for seg har mulighet til å drøfte forslagene og fremme andre forslag, er ikke det praksis i dag. En komité bestående av 37 medlemmer – det forstår vi jo – er ikke et egnet forum for slike drøftelser.

Avslutningsvis håper jeg flere ser fordelen ved en slik framgangsmåte, og jeg tar opp forslaget i innstillingen. Jeg vil også be alle stortingsrepresentanter i alle stortingsgrupper virkelig vurdere dette. Er dette virkelig et kort som stortingsgruppene skal besitte, som de skal kunne gi ut for eget forgodtbefinnende til dem de selv føler bør sitte i et slikt verv? Og hvis jeg skal være så uparlamentarisk: Vi har sett ganske mye samrøre rundt Nobelkomiteen. Dette sammensetningsspørsmålet har det vært mange diskusjoner rundt i samfunnet, og jeg tror ikke det tjener Nobelkomiteens omdømme. En mer uavhengig oppnevning mener jeg Nobelkomiteen fortjener. En mer uavhengig oppnevning enn at partigruppene selv kan peke ut hvem de vil det skal være, vil jeg også driste meg til å påstå vil ligge mye nærmere Alfred Nobels ønske.

Martin Kolberg (A) [10:13:10]: Jeg viser først til hva Stortingets president presenterte som presidentskapets hovedinnstilling, og jeg slutter meg helt og fullt til det som hun sa i sitt innlegg.

Historikere har ikke klart å finne et entydig svar på hvorfor Alfred Nobel i sitt testamente av 27. november 1895 ga ansvaret for å utnevne en fredspriskomité på fem medlemmer til nettopp det norske storting. Vi vet ikke helt akkurat hvorfor han gjorde det. Men vedtaket vi i dag gjør, finner likevel sin plass i et naturlig, historisk mønster når det gjelder Stortinget og Nobelkomiteen. Fra starten av, for vel 120 år siden, var medlemmer av regjeringen rett som det var medlemmer av Nobelkomiteen, men i 1937, som vi vet, fattet Stortinget vedtak om at statsråder ikke kunne være medlemmer av komiteen. 40 år senere, i 1977, ble det også etablert praksis ikke å velge møtende stortingsrepresentanter som medlemmer av komiteen, med mindre de hadde frasagt seg gjenvalg og hadde kort tid igjen av perioden. Nye 40 år senere, i desember 2017 – som vi husker, det var jo mye diskusjon om det – innskjerpet Stortinget den gjeldende praksis fra 1977, gjennom vedtaket om at verken stortingsrepresentanter eller vararepresentanter kan velges til medlemmer av Nobelkomiteen. Nå, i dag, bereder vi altså grunnen for dagens vedtak om at heller ikke personer med ledende stillinger i embetsverket – slik stortingspresidenten sa – eller ledere i internasjonale organisasjoner med stater som medlemmer kan velges som medlemmer i komiteen.

Det er i denne saken ikke grunnlag for å fravike det grunnleggende rettsprinsippet om at ingen lover, regler eller vedtak skal gis tilbakevirkende kraft. Men her ligger det også et budskap til historieskriverne om Nobels fredspris. Tildelingen av fredsprisen til Den internasjonale Røde Kors-komiteen i både 1917 og 1944, til Dag Hammarskjöld etter hans død i 1961, til Nelson Mandela i 1993 – ingen av disse tildelingene eller komiteene som fattet beslutningen om tildelingen, skal være å betrakte som illegitime eller av mindre verdi, selv om det i komiteene som delte ut disse prisene, satt både regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og framtredende embetsmenn.

Om fredsprisen skal beholde sin unike status, må Stortinget være påpasselig med hvordan vi ivaretar komiteens uavhengighet. Men vi har ikke forhastet oss. Hvert førtiende år har Stortinget vedtatt justeringer av prinsippene for komiteens sammensetning. Ifølge Oxford University Press’ eget oppslagsverk om internasjonal samtidshistorie er Nobels fredspris fremdeles verdens mest prestisjetunge pris. Dagens forslag til vedtak, som jeg regner med og håper blir vedtatt slik de er presentert i innstillingen, føyer seg naturlig inn i rekken, sammen med Stortingets vedtak av 1937 og 1977, og vil forhåpentligvis berede grunnen for at Nobels fredspris kan bevare sin status som verdens mest prestisjetunge pris.

Jeg skal i et senere innlegg komme tilbake til andre aspekter ved innstillingen slik den foreligger.

Carl I. Hagen (FrP) [10:17:24]: La meg først si noen ord om Riksrevisjonen, som også er omtalt i denne innstillingen. Jeg mener fortsatt at det ville være fornuftig å se også på hvorledes Riksrevisjonen blir ledet. Det er noe gammeldags at lederen av kollegiet samtidig er daglig leder. Jeg tror det ville være fornuftig om man hadde et styre, likt det kollegiet som nå er, men at det ble ansatt en daglig leder av Riksrevisjonen med en relevant bakgrunn, i en åremålsstilling. Men dersom det eventuelt blir nedsatt et nytt utvalg for å se på Riksrevisjonen, er det et av de temaene som det ville være naturlig å ta opp i forbindelse med lov om Riksrevisjonen.

Når det gjelder Nobelkomiteen, er det kanskje også et spørsmål om det burde vært regulert gjennom lovgivning istedenfor gjennom plenarvedtak eller praksis – som Martin Kolberg nevnte ble innført i 1977 – med at valgte stortingsrepresentanter ikke skulle være medlem av komiteen. Det var en praksis som alle partier var enige om, og som alle fulgte lojalt. Den gangen var det aldri diskusjon i det hele tatt om vararepresentanter. Det var de som var valgt til representanter ved et stortingsvalg, som ikke skulle være valgbare – og den praksisen har vært fulgt.

Samtidig har det vært en regel – og det fortsetter etter denne innstillingen og det utvalget som nå har vært i sving – at fordelingen av plassene følger partigruppenes valgoppslutning på det tidspunktet det skal velges en kandidat eller et medlem til komiteen.

I de 31 årene jeg tidligere var medlem av Stortinget, kom det aldri på tale at andre partigrupper ville blande seg inn i et partis nominasjon av en kandidat til Nobelkomiteen eller til andre posisjoner som ble fordelt på samme måte. Det var aldri et tema. Det ville vært helt uhørt at et annet parti var uenig i oppnevnelsen av en kandidat fra det partiet som hadde rett til å få et medlem.

Første gang det ble nevnt at også vararepresentanter skulle omtales, var da mitt navn ble lansert, med tanke på medlemskap i komiteen. Først da dukket diskusjonen om vararepresentanter opp. Da fattet Stortinget vedtak om at også vararepresentanter skulle være unntatt fra å kunne bli valgbare til Nobelkomiteen. Det ble gitt tilbakevirkende kraft i den prosessen som allerede var i gang. Da var ikke Arbeiderpartiet eller andre opposisjonspartier noe opptatt av at vedtak ikke skal gis tilbakevirkende kraft, men i dag, når man skal fatte et nytt vedtak, sier man eksplisitt at det ikke skal gis tilbakevirkende kraft, slik at Thorbjørn Jagland hadde måttet fratre Nobelkomiteen.

Dette er en merkverdig prinsipiell tenkning, som særlig Arbeiderpartiet og dets leder, Jonas Gahr Støre, må stå for. Når det rammer en politisk konkurrent, kan det gis tilbakevirkende kraft – det er greit. Men når det gjelder ens eget partis medlem, skal det ikke gis tilbakevirkende kraft, enda man – som stortingspresidenten sa – for fremtiden vil måtte fratre sitt medlemskap i Nobelkomiteen hvis man får en ledende stilling i en internasjonal organisasjon. Jeg synes denne prinsipielle forskjellsbehandlingen er trist, selv om den er aldri så populistisk i Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støres øyne.

La meg også nevne at det at Abid Q. Raja sa at hvem som helst kan bli valgt under det nåværende systemet, synes jeg er litt urimelig – hvis vi ser på Nobelkomiteen og hva den har gjort.

Jeg vil også få lov til å minne om at det har skjedd en gang at en partigruppe har fått tildelt et verv og gitt det til et medlem i et annet politisk parti. Det var da Fremskrittspartiets stortingsgruppe ga sin medlemsplass i Nobelkomiteen til Kristelig Folkeparti-kjempen Kåre Kristiansen. Det angrer vi ikke på.

Petter Eide (SV) [10:22:44]: Den saken vi behandler i dag, synes undertegnede er spesielt viktig. Jeg har selv sittet i den komiteen som har lagt fram disse forslagene, og har selv formulert noen av forslagene som vi i dag vedtar. Jeg skal ikke repetere dem, for de ble lagt fram av stortingspresident Wilhelmsen Trøen, og jeg synes også hennes begrunnelse var veldig bra.

Det er viktig å understreke helt i starten at jeg skal snakke mest om Nobelkomiteen – og har engasjert meg mest i det – og at de endringene vi i dag kommer til å gjøre i Nobelkomiteen, faktisk ikke handler om Carl I. Hagen, men om noe som er langt større enn det.

Målet med disse endringene er å styrke fredsprisen. Det er å styrke fredsprisens anseelse og komiteens autoritet og integritet. Fredsprisen skal være et reelt verktøy i en global kamp for fred og menneskerettigheter. Hensikten med fredsprisen er ikke en promotering av Norge. Den skal ikke være en utvidet del av norsk utenrikspolitikk. Den skal heller ikke være et sted hvor man skal fremme norske interesser.

Derfor er det helt avgjørende at Nobelkomiteen reelt sett er uavhengig, men også blir oppfattet som uavhengig. Dette har vært kjernen i problemet. Ved noen fredspriser, både til Obama i 2009, til EU i 2012 og ikke minst til Liu Xiaobo i 2010, ble det stilt spørsmål om Nobelprisen og komiteen var uavhengig. Fredsprisen til den kinesiske menneskerettsforkjemperen vakte enorme reaksjoner. Det ble en voldsom bekymring i Norge, og norske myndigheter forsøkte å understreke overfor kineserne at Nobelkomiteen er uavhengig av norske myndigheter. Det lyttet ikke Kina til, og det er kanskje ikke så rart, for hvis man ser på historien til Nobelkomiteen, velges Nobelkomiteen av Stortinget. I Nobelkomiteen har det opp gjennom årene sittet flere sittende og tidligere stortingsrepresentanter. Det har vært tidligere statsministre og utenriksministre. Det har vært en sentral del av det norske establishment som har hatt en lang utenrikspolitisk arv, som har sittet i Nobelkomiteen opp gjennom årene. Da er det kanskje ikke så lett å akseptere, sett fra Kina, at dette er en komité uavhengig av norske myndigheter.

De endringene vi gjør i dag, setter noen helt konkrete formelle og reelle skiller, som gjør at Nobelkomiteen reelt sett og formelt sett er mer uavhengig av norske myndigheter. Det vil være en styrke når vi skal forklare ulike priser opp gjennom årene, og det vil forhindre at Nobelkomiteen føler en type engstelse for f.eks. å nominere en dissident i Russland, av frykt for at det skal skade forholdet til Russland, eller en varsler i USA, av frykt for at det eventuelt skal skade vårt forhold til USA. Vi skal lage det formelle skillet mellom myndighetene i Norge og Nobelkomiteen.

Så har jeg i tillegg i mediene i dag kommet med en liten invitasjon til Nobelkomiteen. Stortinget har ingenting med hvordan Nobelkomiteen promoterer prisen eller hvordan den legger opp seremonien. Min utfordring har vært at når selve Nobelseremonien sendes på tv til hele verden og regjeringen og kongefamilien sitter på første rad, og det innimellom talen fra Nobelprisvinneren klippes inn bilder av kongen og regjeringen, er det svært vanskelig å forstå, sett fra Kina, Nigeria eller USA, at dette er en pris som er uavhengig av norske myndigheter. Så selve dramaturgien rundt seremonien skaper inntrykk av en binding til norske myndigheter. Mitt forslag, min invitasjon, til Nobelkomiteen i dag har vært at de bør vurdere om regjeringen og kongefamilien bør ha en noe mer tilbaketrukket rolle under selve seremonien. Det mener jeg det er grunnlag for. En slik justering vil kunne bidra til å styrke Nobelkomiteen og fredsprisens uavhengighet, selvstendighet og legitimitet.

Marit Arnstad (Sp) [10:27:36]: Jeg skal bare komme med noen korte merknader knyttet til Senterpartiets holdning til det arbeidet som er gjort.

For det første synes vi at det etter fjorårets diskusjoner omkring representasjon i Nobelkomiteen har vært et godt og grundig arbeid fra utvalget, som også har gått inn på andre ting enn bare Nobelkomiteen, og som vi synes har gjort noen gode vurderinger knyttet til framtidig representasjon. Vi deler flertallet i presidentskapets synspunkt om at en som medlem i Nobelkomiteen ikke kan kombinere det med ledende verv i internasjonale organisasjoner eller internasjonale stillinger, og vi deler også betraktninger omkring en maksimal periode i Nobelkomiteen, som gjør at man ikke kan sitte lenger enn maksimalt tolv år.

Vi kan ikke se at det å løfte beslutningene om hvem som skal sitte i Nobelkomiteen, ut av Stortinget gjennom et utvalg, ville gi noe særlig merverdi, og mener vel også at når ingen av oss, som det ganske riktig ble påpekt av representanten Kolberg, egentlig kan tolke hvorfor det står som det står i Nobels testamente, er det en litt pussig innretning å skulle lage den type utvalg, som i realiteten blir stående litt på utsiden av sjølve Stortinget.

Så skjønner jeg at det kan være mange betraktninger som en ønsker å løfte fram i denne debatten. Når det gjelder bakgrunnen for debatten i fjor høst, om Stortingets vararepresentanters representasjon, var jo et av diskusjonstemaene der bl.a. at en vara kan komme til å bli innkalt som møtende representant, hvilket vi også har erfart i dagens storting, og det var noe av det enkelte av oss var opptatt av i den sammenheng.

Når det gjelder det representanten Eide sa til slutt, om oppfordringen til Nobelkomiteen, vil jeg bare understreke at Senterpartiet overhodet ikke deler den oppfordringen og mener heller ikke at Stortinget har noe med å komme med den type oppfordringer til Nobelkomiteen.

Bjørnar Moxnes (R) [10:30:06]: Det er bra at vi har fått en grundig debatt om Stortingets ansvar for å overholde Alfred Nobels intensjon med fredsprisen. Nobels formål med fredsprisen var å støtte og løfte fram fredsforkjemperne og deres arbeid med å fremme det han kalte fredskongresser, nedrustning og nasjonenes forbrødring. I dag er det dessverre tydelig at Stortinget ikke følger opp denne intensjonen i tilstrekkelig grad. For mens personer som har kjempet konsekvent for nedrustning og fred, som Nobel forutsatte, har blitt ignorert, har en rekke maktpolitikere, som i praksis har stått for det motsatte, blitt premiert med prisen. Én grunn til at fredsprisen har flyttet seg såpass langt vekk fra Alfred Nobels intensjon, er nok at plassene i Nobelkomiteen i praksis har blitt ansett som et partipolitisk bytte og en takk for lang og tro tjeneste for de største partiene, og ikke et verv som bør forbeholdes folk som har både relevant fagkunnskap og engasjement for fred og nedrustning. Derfor slutter Rødt seg til Abid Rajas forslag om at presidentskapet setter ned en komité som gir sin anbefaling til presidentskapet om hvem som bør velges som medlem av Nobelkomiteen, så det ikke bare er den partipolitiske kjøttvekta som avgjør hvem som skal sitte i komiteen framover.

Riksrevisjonen er en viktig institusjon i det norske demokratiet. Riksrevisjonen fører kontroll med at fellesskapets midler brukes og forvaltes på en forsvarlig og korrekt måte og i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Rødt foreslår at Stortinget ber presidentskapet komme tilbake til Stortinget med et forslag til endring av lov om Riksrevisjonen som slår fast at lederen for Riksrevisjonen ikke kan ha innehatt vervet som finansminister. Dette forslaget er ikke noen kritikk av den nåværende lederen av Riksrevisjonen, men lover for valgbarhet til utvalg som skal ha tilsyn med staten, må lages med tanke på situasjoner som er langt vanskeligere enn dem vi har i dag. Faktum er at ikke noe departement har større direkte ansvar for forvaltning av fellesskapets ressurser enn nettopp Finansdepartementet. Dette ansvaret berøres også av Riksrevisjonens kontroll, og derfor vil det for framtiden være tryggest om tidligere finansministre ikke leder Riksrevisjonen.

Vi ser at flere riksrevisorer har hatt en høyst uavhengig profil i forholdet til regjeringer utgått fra eget parti, men lovverket må sikre at denne uavhengigheten består, også i situasjoner med et helt annet samarbeidsklima enn det vi har per i dag. Det å sørge for at Riksrevisjonens valgperiode ikke sammenfaller med Stortingets valgperiode, vil utgjøre en skranke mot et mulig utidig samrøre mellom riksrevisjon og regjeringsmakt. Derfor foreslår Rødt at Stortinget ber presidentskapet om å komme tilbake til Stortinget med et endringsforslag til lov om Riksrevisjonen som fastslår at riksrevisorene og personlige varamedlemmer for disse velges av Stortinget for seks år om gangen.

Så til EOS-utvalget. Utvalget som kontrollerer etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene, har en veldig viktig jobb i ethvert demokrati. Vi trenger etterretnings- og sikkerhetstjenester. Det er nødvendig for Norges sikkerhet, men de gjør også en type arbeid som kan ramme rettighetene til enkeltpersoner, i verste fall også demokratiet som helhet, hvis det ikke føres en streng kontroll. I dag er personer som har jobbet i etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene, utelukket fra å ha verv i EOS-utvalget. Dette burde etter vårt syn også gjelde for ministre som står for den politiske styringen av disse tjenestene. Rødt foreslår derfor at Stortingets presidentskap kommer tilbake til Stortinget med et forslag til endring av EOS-loven som sikrer at tidligere forsvars- og justisministre ikke kan velges som medlemmer av EOS-utvalget.

Jeg tar opp de forslagene som Rødt er med på.

Martin Kolberg (A) [10:35:12]: Representanten Carl I. Hagen sa at det ikke var orden på vår forståelse av uttrykket «tilbakevirkende kraft». Jeg mener det er uriktig å forstå det slik han framfører det. Grunnen til det er at Carl I. Hagen på det tidspunktet ikke var valgt til noe som helst. Det var en prosess som førte til at man gjorde det vedtaket man gjorde, om at vararepresentanter ikke kunne tre inn i komiteen. Det var et vedtak som ble gjort før Carl I. Hagen eller eventuelt andre ble valgt under denne bestemmelsen, så tilbakevirkende kraft var ikke en aktuell problemstilling i den sammenhengen, slik Carl I. Hagen forsøker å skape inntrykk av.

Jeg viser også til hva representanten Arnstad sa. Det er klart at det var et betydelig argument og et argument som var ganske framtredende den gangen, at man kan bli innkalt som fast møtende når man er vararepresentant. Og det ser vi jo i dag – representanten Hagen er på plass, ikke som fast representant, men han er iallfall ganske permanent her nå, slik jeg forstår det. Disse to argumentene mener jeg Carl I. Hagen må legge mer vekt på enn den filosofien han har om bakgrunnen for hvorfor det ble som det ble i 2017.

Det andre jeg mener er veldig viktig, og som går litt under radaren her i forbindelse med at vi mest diskuterer Nobelkomiteen, er følgende problemstilling, som ble angrepet av både representanten Raja og representanten Moxnes: dette med gruppenes frie mulighet til å nominere. Det brukes uttrykk her som jeg tror de ikke helt tenker over når de sier at man kan nominere «hvem som helst». Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at stortingsgruppene, som er de valgte representantene av folket, har anledning til å gjøre sine selvstendige vurderinger når det gjelder deres valg. Det mener jeg er et meget viktig prinsipp som ikke bør angripes på noe punkt, heller ikke dette.

Politikken er jo relativ, men når representanten Raja tror at en fagkomité er mer nøytral enn Stortinget til å mene hvem det er som skal sitte i Nobelkomiteen, forstår jeg ikke hvordan han skal greie å vurdere det. Hvilke fagfolk er det som skal tas inn? Hvem er det som skal bestemme hvem som skal ta inn disse fagfolkene, og hvem er de? Er de helt nøytrale? Nei, selvsagt er de ikke det. Vi må bevare nasjonalforsamlingens integritet gjennom den viktige demokratiske ordningen vi har med at gruppene har et fritt grunnlag for å fremme sine kandidater.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [10:38:31]: I likhet med representanten Kolberg følte jeg behov for å ta ordet og utdype noe nå mot slutten av debatten. Som nevnt i mitt innlegg er det altså slik at utvalget var enstemmig om å videreføre at valg av medlemmer til eksterne komiteer, utvalg og nemnder skal ta utgangspunkt i forslag fra partigruppene, basert på deres forholdsmessige størrelse i Stortinget. Så er det noe uenighet knyttet til valgene til Nobelkomiteen.

Jeg mener at Stortinget nå rydder opp og klarlegger reglene, også for hvem som er valgbare til Nobelkomiteen. Jeg må også innrømme at jeg reagerer på bruken av ordet «samrøre», for denne ordningen skal jo sikre at de som velges, har ulik bakgrunn. At de har et flertall bak seg, og at disse valgene er forankret i en demokratisk prosess her på Stortinget, i vårt øverste folkevalgte organ, mener jeg er en demokratisk og riktig prosess. Jeg hadde bare behov for å tilføye dette i debatten.

Carl I. Hagen (FrP) [10:40:04]: Først til Martin Kolberg, som mente at de hadde hatt en korrekt prosess: Når jeg snakker om «tilbakevirkende kraft», så er det i det øyeblikket en prosess begynner. Da har man et regelverk. Men når partigruppene blir invitert til å fremme kandidater, da er prosessen i gang. Det var først da mitt navn dukket opp, at man fattet nye vedtak, og det ble i realiteten midt under prosessen. Og selv om politiske kommentatorer ofte tar feil – på dette området er de faktiske enige om at det var ingen diskusjon om at vararepresentanter ikke kunne velges, før mitt navn dukket opp som en kandidat. Da var det i realiteten slik at man laget en ny regel som fikk tilbakevirkende kraft. Den virket på den prosessen som allerede var i gang, og det er noe helt annet.

Nå er det det samme; nå lager man en ny regel for at folk som har lederstillinger i internasjonale organisasjoner, ikke skal kunne velges. Men den skal ikke gis tilbakevirkende kraft denne gangen, for da ville Thorbjørn Jagland måttet gå ut av Nobelkomiteen. Så jeg står fast på min vurdering av dette, at her har Arbeiderpartiet vært et populistisk ledet parti fra Jonas Gahr Støres side. Hva årsakene er, kan vi alle bare spekulere i. Om det var en telefon fra Thorbjørn Jagland, som ikke ønsket å ha meg i komiteen, det vet vi ikke. Jeg skal ikke påstå det, men det har vært nevnt som en mulighet.

Jeg er helt enig med Martin Kolberg når han snakker om at det er bedre med det nåværende system enn med en komité eller et utvalg av såkalte fagfolk, som Petter Eide har foreslått, et annet system. Der er jeg helt enig i alle uttalelsene til Martin Kolberg, også understreket av stortingspresidenten.

Når det gjelder dette med kontakt med myndighetene, har jeg en annen opplevelse av tildelingen til menneskerettighetsforkjemperen i Kina. Jeg tror ikke det var tildelingen i seg selv som var det skadelige, men det at statsminister, utenriksminister og alle ledende politikere i Stortinget jublet over tildelingen. Da var det myndighetspersonene som uttalte seg, det var myndighetspersonenes uttalelse, med full støtte, og det var det offisielle Norges syn på situasjonen i Kina og Liu Xiaobo. Det er noe helt annet enn det Petter Eide nevnte. Det er ingen grunn til at man ikke skal være til stede under utdelingen av fredsprisen og gi dem den statusen, men kanskje ledende politikere, og særlig regjeringsmedlemmer, kunne avstå fra å gi kommentarer og derved gjøre en pristildeling til det offisielle Norges syn.

Petter Eide (SV) [10:43:24]: Vi har fått en fin debatt om Nobelkomiteen og sammensetningen av den, og jeg – i motsetning til det Carl I. Hagen nå sa – står ikke for dette synet at man skal ha en fagkomité. Jeg støtter den flertallsinnstillingen som er levert i dag, og synes det er en fin opprydning.

Jeg vil advare mot at denne debatten blir en debatt om Carl I. Hagen og det som skjedde rundt ham i fjor. Jeg er mye mer opptatt av hvordan dette oppfattes for en milliard kinesere, for å være ærlig. Min inngang til debatten da vi behandlet dette i fjor, var at legitimiteten til fredsprisen skulle styrkes, at autoriteten til fredsprisen skulle styrkes, at integriteten til Nobelkomiteen skulle styrkes. Da var det viktig å gjøre noen formelle grep, slik at vi laget et noe større skille mellom det offisielle Norge og selve Nobelkomiteen, og det synes jeg denne innstillingen rydder fint opp i. Den gjør disse skillene på en god måte, i tillegg til at den forhindrer bekymringer om at folk som er i internasjonale organisasjoner, kanskje har bindinger til andre politiske prosesser som gjør at de ikke vil kunne nominere fredspriskandidater på et fritt grunnlag.

Til debatten om selve seremonien, som jeg har åpnet litt for: Jeg er helt enig med Marit Arnstad i at Stortinget ikke har noe med å oppfordre Nobelkomiteen når det gjelder hvordan de skal lage seremonien. Nei, det skal vi ikke. Snarere tvert imot – vi skal holde oss langt unna. Det er jo hele poenget med denne debatten. Nobelkomiteen skal være uavhengig, så vi skal ikke oppfordre dem til noen ting. Men som politikere kan vi, både i offentligheten, i mediene og også i stortingssalen, kommentere – og det har jeg gjort – at dramaturgien som settes opp under seremonien, formelt sett er helt riktig, men at slik den leses fra Kina, og slik den leses i USA og i Afrika, framstår det som om dette er det offisielle Norges fredspris. Det gjør det veldig vanskelig for folk andre steder i verden – som ikke er med på disse relativt interne debattene vi har her – å forstå at dette ikke er det offisielle Norges fredspris.

Så det er å gi en hjelpende hånd til Nobelkomiteen å invitere dem til å ta en diskusjon om kanskje det offisielle Norge bør ha en noe mer tilbaketrukket rolle under seremonien. Der er jeg altså helt enig med Carl I. Hagen: De bør være tilbakeholdne med på automatikk å bejuble enhver fredspris.

Femte visepresident Abid Q. Raja [10:46:22]: Marit Arnstad var bekymret for og skeptisk til at et utvalg ville kunne flytte beslutningen vekk fra Stortinget. Da tror jeg man misforstår det jeg sier. Jeg sier at beslutningen fremdeles vil ligge i salen. Å nedsette et utvalg vil presidentskapet kunne gjøre, og utvalget vil kunne foreslå til presidentskapet. Da vil presidentskapet kunne avgi innstilling til Stortinget, og salen vil fremdeles bestemme. Det er det jeg foreslår.

Representanten Carl I. Hagen var inne på noe annet i sitt innlegg. Det han var inne på, var at det tidligere ville vært helt uhørt når et parti foreslo en kandidat, at andre partier motsatte seg det. Jeg vil heller snu på det og si at det er mer uhørt at hele Stortinget bare må akseptere hvilken som helst kandidat som partigruppene foreslår. Det framstår som åpenbart at det ikke bør være slik at et lukket forum i et parti skal kunne avgjøre hvem som skal være kandidaten, og så må resten av Stortinget bare føye seg etter det. Slik bør det ikke være.

Man må stille seg spørsmålet: Hvorfor skal det være slik? Det aksepterte heller ikke representanten Martin Kolberg og andre i Arbeiderpartiet da Fremskrittspartiet foreslo Carl I. Hagen. Det har vi fått med oss i historien. Da ville man ikke akseptere det. Også i framtiden kan det komme slike situasjoner. Derfor er det bedre at den beslutningen ikke ligger i partigruppenes hender, men at man gjør det mer uavhengig. Det er ikke naturgitt at det skal være slik at dette skal ligge i partigruppene, og at de skal bestemme dette selv. Det er vi som har bestemt at det er slik det skal være, og vi kan også bestemme noe annet fordi vi nå ser at det er utfordringer med dette. Så jeg ber Martin Kolberg om å snu i denne saken. Jeg tror han ser det prinsipielle i at dette ikke burde ligge i partigruppene.

Jeg frykter at dette handler mer om at de store partiene vil ha retten til å bestemme dette selv. Det gir dem mulighet til å velge noen selv, og de kan selv bestemme. Da handler det i grunnen om noe annet – da handler det om makt. Da handler det om makten til å bestemme, og det handler om prestisjen. Man vil gi denne prestisjen til noen som tilhører egen partikrets, eller noen man selv finner. Det er det det handler om. Da har partiene seg selv først for øye, men det de burde ha først for øye, var Nobelkomiteen, dens uavhengighet og dens integritet. Derfor ber jeg om at min tidligere kollega fra kontrollkomiteen, som har hatt mange prinsipielle standpunkter tidligere, ser det prinsipielle – at det hadde vært bedre at kandidater til Nobelkomiteen ikke ble utpekt etter partigruppenes størrelse, men at det var et utvalg, nedsatt av presidentskapet, som gjorde et skikkelig arbeid, og som innstilte til eller foreslo kandidater for presidentskapet. Så kunne presidentskapet innstille til Stortinget, og salen kunne vedta. Det tror jeg i det lange løp hadde tjent Alfred Nobels testament og ikke minst Nobelkomiteen.

Jette F. Christensen (A) [10:49:22]: Hvor lite er det mulig å gjøre Norge? Jeg kommer fra en ganske liten plass. Jeg er vant med at mannssangforeningen og 17. mai-komiteen glir litt over i hverandre. Men denne debatten viser hvor utrolig viktig det er å ha en ryddig diskusjon om skillet mellom Norge og Nobelkomiteen.

Det er helt vanvittig at Norge skal bli gjort så lite at man faktisk kan bruke Stortingets talerstol til å snakke om sin egen posisjon i et organ som ligger utenfor Stortinget. Det er helt vanvittig. Dette må vi bare rydde opp i.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men det er interessant å bli belært om hva som er et populistisk ledet parti – av Carl I. Hagen, og jeg er nødt til å spørre Carl I. Hagen hva han egentlig mente med det. Det er ikke slik at man kan gå på Stortingets talerstol og si at andre partier er populistisk ledet, bare fordi man har lyst til det, så jeg lurer på om Carl I. Hagen kan komme opp og definere populisme og hva det vil si å være en populistisk leder.

Andre visepresident Morten Wold [10:50:47]: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta ordet i denne saken, men siste talers innlegg gjorde at jeg ba om det. Jeg synes det er – jeg vil ikke bruke representanten Christensens ord «vanvittig», det sømmer seg kanskje ikke fra Stortingets talerstol – beklagelig når hun angriper representanten Hagen på en slik måte som hun gjør. Når en representant fra Arbeiderpartiet kan få seg til å påpeke at representanten Hagen har sagt noe om at Jonas Gahr Støre leder et populistisk parti eller er populistisk, vet jeg ikke helt hvorvidt man fra Fremskrittspartiets side bør le eller gråte. For hvor mange ganger vi har fått den beskyldningen, kan jeg faktisk ikke telle på mine to hender.

Hagen har gitt et bilde av den situasjonen som oppsto, hvordan prosessen var. Jeg var selv sentral i den som leder av Fremskrittspartiets valgkomité, og jeg gir min fulle og hele tilslutning til måten Carl I. Hagen har oppfattet og oppsummert den situasjonen på.