Arne Nævra (SV) [11:50:54]: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er alvorlig. Verden opplever et tap av natur som vi ikke har sett maken til i menneskehetens historie. Det verste for oss er at naturtapet foregår i like stort omfang i Norge. Det er slett ikke alle som er klar over det. Det verste av alt er at feil arealdisponering er den viktigste årsaken til dette. Og enda verre: En liberalisert utbygging og nedbygging er en villet politikk fra denne regjeringen, og det skal jeg komme tilbake til.

Verden opplever altså et historisk tap av natur. Hvert eneste år mister vi rundt 2 pst. av verdens dyreliv. Jeg ber dem som ennå er i salen, om å høre etter. Vi mister 2 pst. av verdens dyreliv årlig. Siden 1970 – i løpet av mitt voksne liv – har verdens dyrebestander blitt redusert med gjennomsnittlig 60 pst. Det er ett av flere dramatiske funn som går fram av Verdens naturfonds nye Living Planet Report.

Mange har hørt om insektenes betydning i det siste, i alle fall har man hørt om bienes betydning. I fjor kom det en alarmerende rapport som sa at til og med i verneområder i Tyskland har flere enn tre av fire flyvende insekter blitt borte på under 30 år. Dette må vi rett og slett ta inn over oss.

Mens bestandene synker, dør også artene ut i høy fart. En slags naturlig takt, om vi kan bruke det uttrykket, tilsier at det går ca. 600 år mellom hver gang et pattedyr dør ut. I dag er utdøingshastigheten kanskje tusen ganger raskere. Samtidig blir det stadig mindre villmark. 10 pst. av globale villmarksområder har blitt borte på 20 år. Regnskogen krymper – nesten 20 pst. av Amazonas har blitt borte på 50 år. Tapet av mangfold er størst i innsjøer, elver og våtmarker. Gjennomsnittlig har de undersøkte bestandene av fisk og andre dyr i ferskvannssystemene krympet med 81 pst. siden 1970. I havet ligger nedgangen på 36 pst., mens den er 38 pst. på land.

Som om dette ikke er nok: Det er også andre trusler. I dag har omtrent 90 pst. av verdens sjøfugler plastbiter i magen, mot 5 pst. i 1960. En av årsakene til at artene går tilbake, er vår lemfeldige behandling av søppel – det havner til slutt i havet.

De 20 såkalte Aichi-målene – bærekraftsmålene – ble vedtatt i Aichi i Japan i 2010 og omhandler alt fra å forhindre utryddelse av arter til å redusere forurensning og ta vare på økosystemer som er livsviktige for oss mennesker. De fleste av Aichi-målene om biomangfold er ikke i rute for å bli nådd innen 2020. Nå konstateres med dyp bekymring, som det heter, at de fleste bærekraftsmålene i FN ikke kan nås innen 2020, i utkast til vedtak fra det pågående FN-møtet om naturmangfold i Sharm el Sheikh i Egypt. Der er vår miljøminister Ola Elvestuen akkurat nå.

Naturtapet foregår i like stort tempo her hos oss. I Norge har minst 114 arter dødd ut de siste 200 årene. Hver femte art i norsk natur står i større eller mindre fare for å dø ut om vi ikke gjør noe, ifølge den norske rødlista for truede arter. Næringspolitikk, energipolitikk, samferdselspolitikk, kommunal planlegging, landbrukspolitikk og politikk for friluftsliv og rekreasjon er eksempler på politikkområder som påvirker naturen. Ikke minst er gjennomtenkt og langsiktig arealplanlegging avgjørende for at ikke natur, arter og dyrket mark skal gå tapt.

Regjeringens omlegginger i naturpolitikken var varslet. Før valget i 2013 ga daværende statsministerkandidat, Erna Solberg, et fyldig intervju om arealpolitikk og forvaltning i VG. Der kom hun med flere uttalelser om en varslet politikk for regjeringen, og mye av den har blitt gjennomført. Hun sa da:

«Ja, vi ønsker en gjennomgang av naturmangfoldloven. Den er et stort hinder. Det betyr ikke at vi ikke er for naturmangfold. Men det betyr at hensynene noen ganger må avveies bedre enn de gjør i dag. Det er et behov for å se om det er gitt for store fullmakter i loven, som kan blokkere prosjekter.»

I det intervjuet varslet hun også grep for å gjøre det lettere å bygge ut i strandsonen og bruke snøscooter og helikopter i naturen. Det er også en del av regjeringens liberaliseringsbølge og liberaliseringsiver.

Jeg skal love at disse intensjonene har blitt fulgt opp med alvorlige grep med Høyre i regjeringsstolene. Det startet ganske rett etter første blå-blå regjering var dannet. Sluttavgjørelsen i innsigelsessaker, der bl.a. Fylkesmannen har satt foten ned for nedbygginger og utbygginger, ble overført fra Miljødepartementet til Kommunaldepartementet – et utrolig sterkt grep i seg selv. Nå er det ikke lenger overordnede miljøhensyn som skal gjelde, det er andre som skal veie tyngst.

Omtrent samtidig, i 2014, gikk det ut rundskriv og brev til bl.a. Fylkesmannen, der det ble anmodet om å komme med færre innsigelser og i større grad rette seg etter kommunale vurderinger. Et nytt lignende rundskriv kom i 2017. Altså: Det er klare føringer for at man skal gi kommunene større frihet, mindre irettesettelser etter vedtatte lovverk vedtatt av dette Stortinget. Dette gjelder f.eks. tolkningen av naturmangfoldloven. Disse grepene har hatt ønsket effekt. Det har blitt mer liberalt, mer fritt fram for utbygging og nedbygging, utfylling og fragmentering av arters leveområder, for bare å nevne noe.

Jeg kan nevne et par–tre eksempler på dette: I 2017 avviste regjeringen ved Kommunaldepartementet Fylkesmannen i Sør-Trøndelags innsigelser mot utfyllingen i Brekstadbukta og godkjente at fjæra gjøres om til næringsområde. Fylkesmannen viste bl.a. til at Brekstadbukta har stor verdi som raste- og oppholdsområde for fugl, og at kommunen har god tilgang til næringsareal andre steder, men ble altså ikke hørt. Utfyllingen ville ramme 75 ulike fuglearter som har brukt Brekstadfjæra til å finne mat. Jeg kan nevne et eksempel fra Flå i Hallingdal som er veldig kjent. Lille Flå har 1 000 innbyggere og 700 km² land. Det er et miljøfyrtårn, sies det, men de har 430 km med skogsbilveier, og det er minst 1 700 hytter der i dag. Så kommer planene om Turufjell-utbyggingen med 1 800 nye hytter og alpinanlegg. Og det skal bygges tett inn mot Vassfaret landskapsvernområde. Fylkesmannen ville ikke legge inn innsigelser, eller protest, siden de hadde gjort det i en annen utbyggingssak i kommunen tidligere. De syntes ikke de kunne legge inn nye innsigelser – det hadde vel blitt avvist igjen, tenkte de. Men de kom med ramsalt kritikk. De sier bl.a.:

«På bakgrunn av sentrale og regionale føringer om planlegging av fritidsbebyggelse og med vekt på en bærekraftig arealforvaltning, vil Fylkesmannen sterkt fraråde de foreslåtte utbyggingsområdene ved Turufjell.»

Da fortsetter det, de kommunale utbyggernes iver går sin gang, området blir underlagt gravemaskiner, og det blir utbygging. Sånn skjer det bit for bit i norsk natur i dag.

I Norge er det nå ca. en halv million hytter til sammen. Statistisk sentralbyrå sa i fjor at 45 kommuner har flere hytter enn boliger. Vi må ha en oversiktsplanlegging og en ny debatt om hyttebygging her i landet. Mange opplever at det nå er sånn at det går over stokk og stein med norsk hyttebygging.

De siste fire årene av de rød-grønnes regjeringstid tok man 46 pst. av innsigelsene til følge. Nå, i de fire første årene av de blås regjeringstid, er det 22 pst. av innsigelsene som blir tatt til følge.

Da er rett og slett spørsmålet til statsråd Mæland: Er statsråden enig i at de tiltakene som regjeringen har gjennomført, fører til mer nedbygging av norsk natur? Og: Vil statsråden endre praksisen, eller vurdere den praksisen, i ly av de erfaringene som vi har sett?

Statsråd Monica Mæland [12:01:18]: Norge forvalter fantastiske naturverdier. For regjeringen er det viktig å ta vare på norsk natur. Vi vil sikre at også generasjonene som kommer etter oss, skal kunne nyte godt av de verdier og opplevelser som norsk natur byr på i dag.

Tap av naturmangfold er en av vår tids store miljøutfordringer og må løses med tiltak lokalt og nasjonalt. I 2015 la regjeringen fram en melding til Stortinget om naturmangfold. Det var første gang på 14 år at det ble lagt fram en slik melding. Hovedgrepene i meldingen fikk bred tilslutning i Stortinget, og vi følger nå opp med konkrete tiltak.

Skogvern er spesielt viktig for å sikre norsk naturmangfold og for å ta vare på truet natur. Regjeringen har på fem år satt av nær 2 mrd. kr til skogvern og vernet 369 skogområder. Av disse er 322 områder frivillig vern av privateid skog. Siden 2013 er skogvernet økt fra ca. 2,5 pst. til nær 3,4 pst. av Norges produktive skogareal. Skogvernet er foreslått videreført på et høyt nivå også i 2019. Det er for å følge opp Stortingets vedtak om vern av 10 pst. av skogarealet, slik det også er varslet i Jeløya-erklæringen.

Mye av arealene i Norge forvaltes likevel gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven. Kommunen er den primære planmyndigheten, og skal gjøre avveininger mellom bruk og vern av arealene. Det er dermed kommunene som er gitt ansvaret for å ivareta nasjonale, regionale og lokale interesser i planleggingen.

Regjeringen mener nærhet mellom dem som beslutter, og dem som berøres av beslutningene, er en viktig demokratisk verdi. Regjeringen vil derfor redusere statlig detaljstyring og gi mer myndighet til lokaldemokratiet, også i plan- og utbyggingssaker. Lokalkunnskap er også viktig for å gjøre gode avveininger mellom ulike interesser og hensyn.

Staten skal spille på lag med kommunene. Statlige sektormyndigheter har fagkompetanse som kommunene trenger i sin planlegging. Det er likevel ikke alltid dialog og medvirkning er nok når ulike interesser står mot hverandre. Innsigelser er derfor en sikkerhetsventil i plansystemet, som skal gi trygghet for at nasjonale og vesentlige regionale interesser kan ivaretas når dette er nødvendig. Ulike sektormyndigheter er gitt mulighet til å fremme innsigelse til kommunale planer innenfor sine ansvarsområder.

Kommunenes organisasjon, KS, har vært kritisk til statens innsigelsespraksis. I en undersøkelse utført for KS i 2012 mente 80 pst. av de folkevalgte i kommunene at innsigelser legger for store begrensninger på det kommunale selvstyret. Statlige etater ble kritisert for å bruke innsigelser for å presse kommunene til dialog og for å fremme dårlig begrunnede eller motstridende innsigelser. Det var derfor nødvendig å ta grep for å bevare innsigelsesinstituttets legitimitet og for å styrke lokaldemokratiet.

Siden 2013 har regjeringen arbeidet systematisk for å styrke dialogen mellom staten og kommunene i plansaker og for å redusere unødig bruk av innsigelser, noe også den rød-grønne regjeringen var opptatt av.

Miljøverndepartementet sendte i august 2013 ut et rundskriv med retningslinjer for innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven. Rundskrivet ble ved brev av 18. februar 2014 ajourført og videreført av denne regjeringen. Samtidig ble det understreket at hensynet til lokaldemokratiet skulle vektlegges sterkere framover. I rundskrivet slås det fast at viktige interesser skal komme fram så tidlig som mulig, og at det skal være tidlig medvirkning og dialog. Innsigelse skal bare fremmes når det er nødvendig, og begrunnes konkret.

I 2013 ble det igangsatt en forsøksordning der Fylkesmannen fikk i oppdrag å samordne innsigelser fra andre statlige myndigheter til kommunale planer. Fylkesmannen skal bidra til å rydde opp i motstridende innsigelser og kan avskjære innsigelser som ikke er godt nok begrunnet. Evalueringen av forsøket viser at det har gitt en mer effektiv og bedre statlig medvirkning i planprosessene. Ut fra de gode erfaringene har departementet besluttet at ordningen gjøres permanent fra 2018. De siste fylkene innlemmes fra 2019.

Etter forslag fra regjeringen besluttet Stortinget å gjøre regionalt planforum obligatorisk fra 2017. Regionalt planforum er en arena der statlige, regionale og kommunale interesser klarlegges tidlig i planleggingen. Da kan innsigelser i større grad unngås, Departementet vil følge opp med veiledning om regionalt planforum for å bidra til at de positive effektene tas ut.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet arbeider tett med sektordepartementene for å forbedre praktiseringen av innsigelsesinstituttet. Departementene har fulgt opp med å avklare hva som er nasjonale interesser, innenfor sine ansvarsområder. I januar 2017 utga Klima- og miljødepartementet et rundskriv som klargjør nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet. Rundskrivet gir føringer for hva som er grunnlag for innsigelse. Tydeligere signaler gjør det enklere for kommunene og de aktuelle sektormyndighetene å følge opp nasjonal politikk. Dermed kan konflikter med miljøinteresser avdekkes og løses tidlig i planprosessen.

Gjennom statlige planretningslinjer for en samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging har regjeringen gitt klare føringer for kommunenes arealplanlegging. Retningslinjene legger opp til utvikling av kompakte byer og tettsteder – for å redusere transportbehovet og for å fremme en mer bærekraftig utvikling. Retningslinjene bidrar til å dempe presset mot nedbygging av viktige jordbruks-, natur- og friluftsområder. Fylkesmennene, fylkeskommunene og samferdselsetatene arbeider tett med kommunene for å følge opp retningslinjene.

Kommunenes rapportering til SSB gjennom KOSTRA-systemet viser at andelen reguleringsplaner møtt med innsigelse har gått vesentlig ned etter 2013. De to siste årene er bare 19 pst. av reguleringsplanene møtt med innsigelse. Andelen arealplaner på kommuneplannivå som er møtt med innsigelse, har imidlertid ligget stabilt på rundt 50 pst. i perioden 2008–2017. Jeg mener dette viser at konfliktene nå behandles og løses på et overordnet plannivå. Det er også arenaen der de viktigste beslutningene for naturmangfold tas.

Hvert år vedtar kommunene i underkant av 2 000 arealplaner. Svært få av disse – ikke mer enn 25–30 hvert år – avgjøres av Kommunal- og moderniseringsdepartementet fordi partene ikke har greid å bli enige lokalt. Dette er saker der nasjonale og lokale interesser kommer i konflikt, eller der ulike nasjonale interesser står mot hverandre.

Under forrige regjering ble nesten 60 pst. av innsigelsene tatt til følge. Vi mener det var for enkelt å nå igjennom med innsigelser. Siden 2013 har departementet stadfestet kommunens vedtak i vel halvparten av sakene vi har fått til behandling. I resten av sakene har vi tatt innsigelsen til følge eller kommet fram til en god mellomløsning.

Av totalt 128 innsigelsessaker har denne regjeringen behandlet 25 saker der naturmangfold har vært tema for innsigelsen. I åtte av disse sakene har departementet tatt innsigelsen til følge, i fire saker delvis til følge. I de andre sakene har andre interesser veid tyngst. Jeg mener dette viser at regjeringen ivaretar hensynet til naturmangfold på en balansert måte i vår innsigelsespraksis. Det gir også signaler til kommunene og de aktuelle sektormyndighetene om å gjøre det samme.

Et par eksempler: I april i år sa jeg nei til å regulere et 373 dekar stort område til massemottak og næringsformål i Sørum kommune. NVE og Fylkesmannen hadde begge innsigelse til området av hensyn til naturmangfold, ravinedaler og vassdragsnatur. Nå i høst behandlet jeg en innsigelse fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus til kommunedelplan for Lysaker- og Sørkedalsvassdraget i Bærum kommune. Innsigelsene gjaldt seks områder med naturmangfold av nasjonal verdi innenfor eksisterende boligeiendommer. Fire av innsigelsene ble tatt til følge, og områdene ble avsatt til grønnstruktur.

Jeg mener regjeringens arbeid med å forbedre planprosessene har vært vellykket. Vi ser at stat og kommune nå samarbeider bedre og kan komme fram til gode løsninger uten å gå den lange veien om innsigelser. Arbeidet har ført til at både kommuner og statlige etater er blitt mer løsningsorienterte, og at saksbehandlingen samlet sett er både bedre og mer effektiv. Det mener jeg kommer både lokaldemokratiet, naturmangfoldet og andre samfunnsinteresser til gode.

Arne Nævra (SV) [12:10:29]: Jeg takker Mæland for svar og kommentarer, skjønt jeg hører ikke at hun svarer på mitt spørsmål og min utfordring. Spørsmålet og utfordringen var jo om hun ser den liberaliseringen som regjeringen har gjennomført, for vi må vel være enige om at de forordningene som er gjennomført, har ført til liberalisering, raskere saksbehandling, mindre styring, mindre planlegging på det lokale nivået. Det fikk jeg aldri svar på.

Jeg beskrev situasjonen og hvor alvorlig den er, med både et internasjonalt og nasjonalt bakteppe, når det gjelder tap av natur, dyrket mark og arter. Men det er lite som tyder på at verdens ledere, og spesielt de høyrepopulistiske lederne, bekymrer seg nevneverdig. Brasils nyvalgte president Bolsonaro har sagt at han vil gjøre det lettere å rasere regnskog i Amazonas. President Trumps syn når det gjelder olje og gass helt inntil nasjonalparker f.eks., kjenner vi godt til. Og vi kjenner til at i Polen har regjeringen tillatt hogst i Bialowieza-skogen, som er Europas siste store naturskogområde, og som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Sånn kunne jeg egentlig ha fortsatt.

Så har vi altså vår egen høyreregjering med det populistiske Fremskrittspartiet godt inne. Men det spriker stort også innad i regjeringen. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen sa til Aftenposten i helgen at han ønsker seg en ny global avtale som er like viktig for naturen som Parisavtalen er for klimaet. Det er viktig for naturen, sier han, og for å klare klimamålene. Nesten 30 pst. av det som skal til for å stanse global oppvarming på 1,5 grader, kan ordnes med bedre naturforvaltning, sier Elvestuen. På spørsmål om hvorfor verden ikke har klart å gjøre så mye etter Rio-konferansen i 1992, svarer Elvestuen:

«Det er mange grunner. Dårlig styresett, mye korrupsjon, miljøkriminalitet og sterke økonomiske interesser. I mange land, også i Norge, ser vi en bit-for-bit-nedbygging som ødelegger og som vi ikke har klart å stoppe.»

I juni neste år arrangerer Norge en global konferanse om biomangfold i Trondheim. Det er bra. Regjeringen har som mål å være en internasjonal pådriver for at en effektiv avtale kan undertegnes i 2020, sier nettopp miljøministeren. Hva sier kommunalminister Mæland fra Høyre? Er det mulig å sprike mer i en regjering? Er det mulig å forvalte norsk natur når den ene hånda skal verne blomster som den andre hånda skal grave opp?

Statsråd Monica Mæland [12:13:47]: Jeg mener at jeg i et nesten ti minutter langt innlegg svarte på de utfordringer interpellanten tok opp. Jeg har altså sagt at vi tar dette arbeidet på alvor. Vi mener at vår praksis er vellykket. Vi mener at vi balanserer dette på en god måte.

Så tror jeg det må være en misforståelse at jo flere innsigelser og jo lengre saksbehandling, jo bedre naturmangfold. Det er jo ikke sånn. Det er ikke sånn at man på statlig nivå er så mye bedre til å ivareta lokale interesser enn man er lokalt. Det er noen som tror at det bare er nasjonale politikere som kan gjøre den jobben. Sånn er det ikke. Det har vært en bra opprydning, det er blitt et godt samarbeid, vi har færre innsigelser, man er blitt mer løsningsorientert, og man balanserer dette på en veldig god måte. Det mener jeg min redegjørelse og de antall saker jeg har redegjort for, viser.

Hege Haukeland Liadal (A) [12:14:55]: Menneskers påvirkning på naturen gjør at vi utrydder arter tusen ganger raskere enn normalt. En natur med mindre mangfold av arter og naturtyper er mer sårbar for naturlige miljøendringer som f.eks. klimaendringer.

Flere arter i naturen øker sjansen for at det fins arter som takler det varmere og våtere været som kommer med klimaendringene. Disse artene kan kompensere for at andre arter dør ut. Mer indirekte fører stadige inngrep også til at vi stykker opp naturen sånn at den blir mindre og mindre sammenhengende. Det gjør arter mer sårbare for å bli utryddet.

Selv om vi har lover og forskrifter, ja for den saks skyld meldinger, som skal sikre at vi tar vare på de mest truede artene våre, skjer det dessverre ofte at de ikke gjør det. Sabima ser ofte at det slurves med å kartlegge om disse artene faktisk finnes. Det mangler kontroll av om det faktisk er tatt tilstrekkelige hensyn til arten, eller om andre samfunnshensyn veier tyngre.

Kommunene spiller en sentral rolle i arealforvaltningen i Norge. For at kommunene skal bidra til å stanse tapet av naturmangfold, må de ha tilstrekkelig kapasitet, god naturfaglig kompetanse og kunnskap om naturmiljøet i kommunene. Kommunene må ha ansatte med kompetanse på biologi og natur, slik at hver kommune har tydelige og langsiktige mål for å stanse tapet av naturmangfold.

Avslutningsvis vil jeg takke interpellanten for å ta opp en viktig sak i Stortinget i dag. Arbeiderpartiet mener at Fylkesmannen fortsatt skal ha en sterk rolle som statens lokale forvalter av norsk natur, sånn at vi lettere kan se alle naturinngrep under ett, og på den måten hindre bit for bit-nedbygging av norsk natur.

Stefan Heggelund (H) [12:17:33]: Naturvern er viktig, til tross for at det ofte kommer litt i bakgrunnen i miljødiskusjonen, der vi som regel snakker om klimapolitikk. Klimapolitikk er utrolig viktig, så det bør vi snakke mer om enn vi gjør i dag. Men det er litt merkelig at naturvern kommer i bakre rekke, for også i et klimaperspektiv er naturvern og naturmangfold viktig. Jo større biologisk mangfold vi har, jo bedre rustet er naturen til å møte de værforandringene vi vet kommer, uansett.

Så er selvfølgelig naturvern og naturmangfold en viktig verdi i seg selv. Det handler om at generasjonene som kommer etter oss, skal ha mulighet til å nyte og oppleve de fantastiske naturverdiene vår nasjon har å by på. Det er grunnen til at denne regjeringen har en effektiv politikk for å bevare naturen, både i Norge og globalt. Det er rett og slett feil det interpellanten prøver å si: at det ikke skjer noe på dette området i Norge. Jeg vil påstå at det skjer mer nå, og er høyere på dagsordenen nå enn da interpellantens eget parti satt i regjering.

La meg ta noen eksempler. Sammen med skognæringen jobber denne regjeringen med å verne viktige skogsverdier. Hvorfor er det viktig? Det er viktig både i et naturmangfoldperspektiv og i et klimaperspektiv, fordi skog binder karbon. Ordningen med frivillig skogvern har fått skryt fra alle hold og er noe denne regjeringen har satset offensivt på. Siden 2013 har vi avslått ikke mindre enn elleve energisaker fordi hensynet til naturvern har veid tyngst. Ett eksempel jeg kan nevne – som jeg vet at interpellantens parti har engasjert seg i – er Øystesevassdraget. Vi avslo søknadene, og nå skal det inn i verneplanen.

Vi jobber også med å utrede hvordan vi best mulig kan ta vare på de naturtypene som er aller mest truet. Jeg har forståelse for at man kan være utålmodig når et slikt utredningsarbeid pågår, men det er viktig at man gjør det skikkelig, for naturvern og naturmangfold er for viktig til at man bruker tid på det som kan være symbolvedtak. Man må gjøre et grundig arbeid for å få til det.

Globalt har vi regnskogsatsingen. Jeg hørte interpellantens bekymring over hva som skjer i andre deler av verden. Norges holdning er helt klar, og det kan være verdt å legge til at denne regjeringen satser langt mer på verdens regnskoger enn den rød-grønne regjeringen noen gang var i stand til å klare.

En annen viktig naturvernsak globalt er plastforurensingen i våre hav. Hvilken regjering har tatt initiativ for å få noe skikkelig på plass der? Jo, den sittende regjeringen. Den sittende regjeringen har sørget for at FN har nullvisjonsmål for plast i havet. Den sittende regjeringen mener det nå er viktig å bruke store summer fra de rike landene – også Norge – på å bygge gode avfallhåndteringssystemer i land som ikke har avfallhåndteringssystemer, fordi det er der det meste av plastforurensningen i havet kommer fra.

Vi gjør også mye hjemme. Jeg synes interpellanten kan merke seg at da den rød-grønne regjeringen styrte, brukte vi noen hundretusener på plastforurensning. Nå bruker vi flere hundre millioner på det samme formålet.

Så er det en diskusjon om lokalt selvstyre. Vi har i komiteen jeg sitter i, energi- og miljøkomiteen, behandlet noen saker om hva man skal få lov til å bestemme lokalt, f.eks. i utbyggingssaker osv. Der er vi opptatt av at man lokalt kommer til å ta, og klarer å ta, gode beslutninger, og at det allerede finnes virkemidler som kommunene kan ta i bruk for å bevare sin natur. Noe av problemet er at noen av virkemidlene er ikke godt nok kjent. Vi jobber med å gjøre dem mer kjent, men vi må også ivareta det lokale selvstyret.

Uansett – summa summarum – interpellanten snakker mot bedre vitende i denne debatten.

Karin Andersen (SV) [12:22:43]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp noen av de viktigste temaene vi kan ta opp, både for vår tid og ikke minst for dem som kommer etter oss. Til siste taler vil jeg si at kanskje noe av det aller farligste er å bade i sjølgodhet i disse sakene. Her har vi alle mye å gå på. Regjeringen har gjort noe, men ikke nok, og det er viktig, fordi dette er prosesser som ikke er reversible, verken når det gjelder klima, biologisk mangfold eller tap av matjord f.eks.

Jeg savner litt at statsråden har det store bildet av hva dette handler om. Det handler om irreversible grep som kan ødelegge det naturgrunnlaget framtidige generasjoner skal leve på. Jeg tror vi alle sammen må ta det alvoret inn over oss, og at vi er nødt til å gjøre dette bedre enn det vi har gjort til nå. Det skulle bare mangle at regjeringen, som aldri har hatt så mye penger til disposisjon som det den har nå, ikke gjorde litt mer med dette.

Skogvern er viktig. Det er inn i granskauen viktig – hvis det er lov å si det. Men jeg reiser rundt og deltar i debatter der Høyre- og Fremskrittsparti-representanter fra denne salen latterliggjør skogvernmålet som Stortinget har satt, og argumenterer kraftig mot det når næringen er til stede, så der savner jeg litt mot.

Ja, det er viktig med lokaldemokrati, og det er et viktig poeng. Men det jeg savner fra regjeringen, er at man tar tak i det som er helt nødvendig hvis lokaldemokratiet skal kunne gjøre disse jobbene godt nok: nødvendig kompetanse i alle ledd.

Det er et forskningsprosjekt som heter EVAPLAN, som ble igangsatt i 2014. Det skal ferdigstilles denne høsten. Der kommer det klart fram at klima-, miljø- og naturvernhensyn i dag svært ofte taper i de lokale planprosessene. De taper. Man har intervjuet dem som sitter med dette ansvaret i kommunene. De fikk spørsmål om i hvilken grad man i planleggingen ivaretar hensyn til klima og natur. Det henger sammen. Biologisk mangfold og klima henger nøye sammen; det er jeg enig med representanten Heggelund i. Svaret var veldig nedslående. Det er kun 29 pst. som svarer at det i stor grad eller svært stor grad blir lagt til grunn. Det er andre hensyn som vinner.

Er det da slik at vi synes det er greit at de andre hensynene vinner? Det er jo det vi skal snakke om nå. Er det lokale skjønnsrommet for stort, slik at biologisk mangfold, jordvern, naturvern i det store og hele, det nasjonale perspektivet, taper for mye? Hvorfor vil ikke regjeringen være med og stille krav til at det skal være relevant kompetanse på høyt nivå på disse feltene i alle kommuner og i fylkeskommunene – som nå også skal få noen flere slike oppgaver – og at vi sørger for at de fagmiljøene som er tilbake igjen hos fylkesmennene, ikke blir så smale og små at de ikke er kompetente nok til å ivareta sin kontrolloppgave framover?

Før var det slik at Stortinget stilte krav til at kommunene skulle ha miljøvernledere med relevant kompetanse. Det er en del kommuner som har slik kompetanse, men det er altfor få, og altfor få som er så skarpskodde at de har tyngde nok til å gå imot noen av de tunge utbyggingsinteressene som også presser på lokalpolitikerne. Det er viktig at man da har kompetanse nok til å si fra når dette er verdier som er nasjonale, og som man ikke sjøl kan gjøre inngrep i uten at det skader nasjonale verdier. Jeg er helt sikker på at lokale politikere er veldig opptatt av å ivareta dette, men jeg tror ikke de nå får gode nok råd og god nok hjelp til å kunne stå imot der det er nødvendig.

Jeg savner et større engasjement fra statsråden for å ivareta disse basistemaene hvis dette skal håndteres trygt.

Lars Haltbrekken (SV) [12:28:07]: Vi er i dag vitne til en utryddelse av planter og dyr som menneskeheten ikke har sett maken til i sin livshistorie. Forskere anslår at utryddelsen skjer i et tempo som er tusen ganger raskere enn det som er det naturlige. Utryddelsen er å sammenligne med det som skjedde for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant. Jeg skal ikke stå her og påstå at det var menneskeskapt, for det var det ikke. Men det er en utryddelse som er svært alvorlig, og vi vet hva som er årsaken til dette. Det er den konstante nedbyggingen av planter og dyrs leveområder, ikke bare i Norge, men også i resten av verden.

På 1960-tallet kom Rachel Carson med boken «Den tause våren». Det er fare for at verden vil oppleve en taus vår med et betydelig svekket artsmangfold på kloden. Hva betyr dette for oss mennesker? Én ting er at vi mister vakre naturområder å gå på tur i. Noe annet er at vi svekker naturens evne til å gi oss de tjenestene vi er helt avhengig av hver eneste dag i vårt daglige virke: rein luft, rein jord, reint vann, klær, bygningsmaterialer. Utryddelsen av plante- og dyrearter er en trussel mot vår velstand og vår sivilisasjon på linje med de globale klimaendringene. I dette bildet sier regjeringen at fylkesmennene skal komme med færre innsigelser, det skal tas hensyn til færre innsigelser fra fylkesmennene, og det skal bli lettere å få tillatelse til nedbygging.

Det framlagte statsbudsjettet og også budsjettenigheten med Kristelig Folkeparti kutter i viktige naturvernsatsinger. Det kuttes for første gang på mange år i satsingen på bevaring av skog, hvor halvparten av de utrydningstruede artene lever. Men når vi hører innlegget fra representanten Heggelund, skulle vi tro at det vi egentlig snakket om, var et NM eller VM i selvgodhet. Hvis det var det, vant denne regjeringen med glans.

Jeg har avslutningsvis lyst til å utfordre statsråden i en sak, og det er et spørsmål om en omkjøringsvei på Karmøy i Rogaland, fv. 47, Åkra sør–Veakrossen. Den har blitt en prøvestein på regjeringens respekt for naturmangfoldloven. Fylkesmannen kom med sine innsigelser for andre gang, men Kommunal- og moderniseringsdepartementet godkjente planene i 2016. En uttalelse fra mange naturvernorganisasjoner peker på at den omstridte veisaken på Karmøy utgjør et skoleeksempel på problemstillingene mellom lokal og liberal arealforvaltning sett opp mot overordnede hensyn til naturverdier og lovverk.

Sivilombudsmannen har nylig kommet med sin uttalelse i denne saken. Der mener han at Kommunal- og moderniseringsdepartementet må behandle saken på nytt og da med bakgrunn i at vedtaket ikke oppfyller kravene til saksbehandling som ligger i naturmangfoldloven § 7. Mitt spørsmål og min utfordring til kommunal- og moderniseringsministeren er om hun nå vil sørge for å få stoppet den naturødeleggelsen som er i ferd med å skje.

Arne Nævra (SV) [12:33:25]: Jeg etterlyser noe ærlighet og redelighet i denne debatten, og jeg etterlyser at representantene kan innrømme alvorlighetsgraden i de spørsmålene som er tatt opp.

Selvfølgelig er det sånn at regjeringen har tatt flere innsigelser til følge. Det skulle bare mangle. Statsråden nevnte to–tre, hun kunne sikkert også nevnt flere – det skulle bare mangle. Representanten Heggelund skrøt av veldig mange tiltak, og det skulle selvfølgelig også bare mangle. Det var mange bra enkelttiltak, kamp mot plast i havet osv. Det er veldig, veldig bra, og et samlet storting står bak sånne tiltak. Men det har jo skjedd en utvikling i samfunnet, og det er klart at det er en del saker som etter hvert blir mer og mer presserende, som regjeringen må ta tak i. Jeg tror ikke Einar Gerhardsen var så opptatt av plast, for å si det sånn.

Internasjonalt har vi Rio-konvensjonen, vi har Aichi-målene, og vi har de nye bærekraftsmålene til FN. I Norge har vi bl.a. naturmangfoldloven, som er et helt nødvendig verktøy i forlengelsen av FNs mål. Den ansvarliggjør aktører innenfor alle samfunnsområder som påvirker natur. Det var en banebrytende lov som kom i grevens tid under de rød-grønne. Men det avgjørende er selvfølgelig hvordan loven blir praktisert og tolket. Det hadde bl.a. Fylkesmannen og Miljøverndepartementet ansvar for tidligere. Nå tyder alt på at Fylkesmannen har blitt vingeklippet.

Vi har i langt større grad overlatt til kommunene å tolke disse lovene. Det er kommuner som ønsker seg nye arbeidsplasser, de ønsker seg nye veier og ny industri osv. Det er ofte kommuner med liten naturfaglig kompetanse, som bl.a. representanten Andersen påpekte, men med stort behov for skatteinngang og vekst. Er det ikke da behov for en myndighet litt høyere oppe, kanskje, som hindrer at det blir en bit-for-bit-nedbygging, og som passer på at overordnet lovverk og forskrifter Stortinget har vedtatt, blir fulgt? Jeg tror det.

Jeg må nok en gang spørre om statsråden kan si noe om hvorvidt den liberaliseringen som er innført, bl.a. med de rundskrivene som jeg henviste til tidligere, med overføring fra Miljødepartementet til Kommunaldepartementet, har hatt som følge at mer natur og mer dyrket mark har blitt nedbygd.

Statsråd Monica Mæland [12:36:38]: Jeg vil takke for en viktig interpellasjon, rett og slett fordi det er et viktig tema, men jeg må si jeg blir veldig overrasket over å bli beskyldt for manglende ærlighet og redelighet. Det fortjener faktisk ikke denne viktige debatten. Jeg har redegjort for regjeringens politikk, og jeg startet altså med generasjonsperspektivet. Vi vil sikre at også generasjonene etter oss kan nyte godt av de verdier og opplevelser som norsk natur byr på i dag. Tap av naturmangfold er en av vår tids største miljøutfordringer, sa jeg. Hvis det ikke er å forstå alvoret, forstår jeg faktisk ingenting. Det var heller ikke sånn at jeg redegjorde for et par saker, jeg redegjorde for alle saker som har handlet om innsigelser på bakgrunn av naturmangfold. Jeg redegjorde også for at halvparten av sakene er avgjort med å imøtekomme, helt eller delvis, innsigelsen. Det er regjeringens politikk.

Så er jeg enig i de bekymringene man har internasjonalt. Det er det all grunn til. Derfor er Norges engasjement større nå enn det har vært noensinne.

Karin Andersen spurte om handlingsrommet er for stort i kommunene. Nei, men kommunene er for små, og det er det man ikke forstår når man hele tiden peker på at små kommuner mangler kompetanse. Vi svarer at da må vi få større kommuner, men det vil man altså ikke fra SVs side. Veldig mange kommuner sliter med kompetansen. Hvis svaret på det er nye lover, nye forskrifter og nye pålegg, mener jeg det er feil vei å gå. Og jeg har åpenbart veldig mye større tiltro til lokale politikere og deres kunnskap og iver etter å ivareta sitt eget miljø enn det SV har.

Jeg forstår at Haltbrekken gjerne vil at jeg skal saksbehandle saken om Karmøy i stortingssalen. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg kommer til å gjøre det Sivilombudsmannen sa, nemlig å behandle saken på nytt. Det gjør vi på en ordentlig og skikkelig måte i departementet, og når vi har et svar, skal vi fortelle det.

Det er bare i SV man tenker at jo flere innsigelser, jo lengre saksbehandlingstid, jo mer kaotiske tilstander vi har på området, dess bedre naturmangfold. Det er ikke sånn. Det er veldig bra at fylkesmennene har fått kraft til å samordne sektormyndighetene, det er veldig bra at vi bruker mindre tid, det er veldig bra at vi blir mer forutsigbare. Det er bra for dem som bygger ut, det er bra for kommunene, det er veldig bra for staten, og det er bra for naturmangfoldet.