Margunn Ebbesen (H) [10:03:03] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid ved behandlingen av jordbruksavtalen for 2019. Ikke minst vil jeg takke partene i landbruket og statens forhandlere for den jobben de har gjort. At vi for andre året på rad fikk en enighet mellom partene, er bra. Det er viktig for legitimiteten til forhandlingsinstituttet slik det skal fungere.

Jordbrukets krav var på 1,92 mrd. kr. Statens forhandlingsutvalg la i sitt tilbud vekt på at 2018 var et krevende år for jordbruket, preget av den ekstreme tørken, og at markedsutviklingen, med et stagnerende og delvis fallende marked, ga utfordringer med å øke verdiskapingen i næringen. Tilbudet fra staten hadde en ramme på 1 mrd. kr.

Den 16. mai ble enigheten mellom Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og staten presentert. Avtalen har en ramme på 1,24 mrd. kr og legger opp til en inntektsvekst i jordbruket på 6,25 pst., noe som utgjør en økning på 20 600 kr, som er 600 kr mer enn for andre grupper. Komiteens behandling stadfester avtalen og rår Stortinget til å gjøre de nødvendige endringene i budsjettet for å følge opp avtalen.

For regjeringen er det viktig å ta vare på det unike ved norsk matproduksjon, som lav medisinbruk, høy dyrevelferd og en lang verdikjede. Landbrukspolitikken bygger på de fire bærebjelkene et velfungerende importvern, samvirkebaserte markedsordninger, forhandlingsinstituttet med årlige jordbruksoppgjør og en eiendomspolitikk som sikrer den selveiende bonden. Vår landbrukspolitikk baseres på en klar forståelse av at bonden er selvstendig næringsdrivende.

Avtalen vi nå har til behandling, innebærer en sterk satsing på grøntsektoren og på kornproduksjon, og den har en klar profil til fordel for distriktene med små og mellomstore bruk. Samtidig videreføres de strukturtiltakene som ble innført i 2014 – dette for å ivareta dem som har investert og tilpasset seg rammene fra 2014.

Med denne avtalen skal alle melkebruk kunne øke inntektene sine, men de små og mellomstore brukene vil få størst økning i kroner per årsverk.

Jordbruksavtalen gir grunnlag for en god inntektsutvikling i jordbruket – på linje med andre grupper. Videre styrkes kanaliseringspolitikken ved at kornøkonomien styrkes kraftig. Det har vært viktig etter noen år med inntektsnedgang for kornbøndene. Det er viktig med riktige tiltak for å opprettholde den kanaliseringspolitikken det er forventning om, for dermed å ha den naturgitte landbruksaktiviteten der forholdene tilsier det. Det betyr at det skal dyrkes korn der forholdene er egnet for korn, og at vi skal ha grasbasert husdyrhold i distriktene. Denne avtalen bidrar til nettopp den produksjonsfordelingen og styrker distriktsjordbruket på Vestlandet og i Nord-Norge gjennom en tydelig distriktsprofil på flere viktige tilskudd. Regjeringen er med på å snu den negative utviklingen vi hadde i de rød-grønnes regjeringstid, da grasarealet i kornområdene økte med 16 pst. Siden vår regjering overtok, har grasarealet i kornområdene blitt redusert med 2 pst.

Det er godt å se at også årets avtale styrker frukt og grønt med en egen tiltakspakke for innovasjon og vekst i grøntsektoren.

Høyres landbruksnettverk har vært på flere besøk hos bønder rundt omkring i landet, og det kan rapporteres om en optimisme fra dem vi har besøkt. Hos bonden på Grøndalen gård i Nes i Akershus fikk vi historien om deres drift innenfor økologisk landbruk. De har også startet produksjon av Nýr ost og is på gården – gode produkter som gir ekstra bein å stå på for bonden. Nýr ferskost fikk også 2.-plassen under Oste-VM i Bergen.

Den eneste frukt- og siderruten i Norge finner vi i Ulvik i Hardanger. Her har Syse gård gått i lag med to andre gårder om et unikt produkt. I tillegg til å drive gården med sauer, frukt- og bærproduksjon tar de imot besøkende for å vise fram sin stolthet. Ved å gjøre dette får de økt forståelsen for sin næring, og ikke minst skaper de flere bein å stå på og øker inntektene på gården.

Det kan også være lov å glede seg over at stadig mindre dyrket mark blir nedbygd, og at nydyrkingen når nye rekorder.

Til slutt er jeg veldig glad for at tilskuddet til arktisk landbruk er fordoblet i denne avtalen. Det er viktig for å opprettholde den viktige distriktsoppblomstringen av arktisk landbruk i nordområdene.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [10:08:11]: Norge er mulighetenes land. Vi har de ressursene og den kunnskapen vi trenger for å forsterke matproduksjonen vår og sørge for trygg mat til befolkningen i årene som kommer. Det avgjørende spørsmålet for kommende års jordbrukspolitikk og når vi ser det i et lengre perspektiv, er om vi vil bruke de naturressursene vi har i Norge, i hele landet vårt, mellom fjorder og fjell, til produksjon av mat av topp kvalitet. Poenget med det er at det vil løse alle de store samfunnsutfordringene som virkelig er viktige og relevante for matproduksjonen. Da tenker jeg først og fremst på å styrke selvforsyningen og å øke tryggheten til innbyggerne i Norge. Ikke minst vil en forsterket politikk som tar utgangspunkt i det landet vi er, og den naturen vi har, naturligvis gi arbeidsplasser i alle deler av landet, fordi vi må bruke ressursene der de er – enten det er muligheter for å produsere gras der naturen er egnet for det, eller det er å bruke mer av de flotte utmarksressursene vi har.

For å få til dette må det de neste årene ligge en mye mer forsterket politikk til grunn for kornproduksjonen. Det ble feilaktig framstilt av Høyres representant i stad at det var en kraftig forsterking av kornproduksjonen. Det er feil. Under høringen i næringskomiteen kom det klart fram at den politikken som nå er vedtatt, vil kunne medføre en fortsatt nedgang i kornarealene. De siste årene har kornarealet gått ned i alle landets fylker. Selvforsyningen er bekymringsverdig lav, og i eksempelvis et fylke som Trøndelag går kornarealet tilbake samtidig som grasarealet også er på retur. Det betyr, så enkelt som det er mulig å si det, at jordbruket er på retur i store deler av landet vårt. Det går altså den motsatte veien av det vi ønsker, som er å få opp selvforsyningen, få opp sikkerheten og få opp verdiskapingen av norske ressurser. For at dette systemet skal fungere i en helhet, må vi ha en mer jordnær og klok politikk for eksempelvis hvor vi skal produsere melk, og hvordan vi skal gjøre det.

De neste årene står vi overfor en stor utfordring med det som kanskje kan bli den største sentraliseringen av melkeproduksjon i nyere tid, mye på grunn av et kvotetak som er satt urealistisk høyt under Fremskrittspartiets tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug. Et kvotetak på 900 000 tonn har ingenting med norsk natur å gjøre. Det er et tak som er satt så høyt at det i realiteten er veldig få produsenter som noen gang vil være i nærheten av å nå det. Effekten av et slikt urealistisk, virkelighetsfjernt tak er rett og slett at kvoteprisene drives opp til stadig nye høyder, og som Landkreditt Bank har påpekt: Det er nå rett og slett slik at prisene på kvoter ikke har noe med økonomien i produksjonen å gjøre lenger. Det er ulønnsomme kvotekjøp. Vi er i jordbrukspolitikken i ferd med å komme i samme situasjon som det vi har sett i fiskeriene de siste årene, ved at det blir mye dyrere for nye generasjoner å skaffe seg muligheter for arbeid og man tjener mer på å drive passivt kvotesalg og spekulasjon. Det er svært alvorlig, og dessverre er det ikke rettet opp i dette jordbruksoppgjøret. Det er svært overraskende at Kristelig Folkeparti fortsatt er med på den gammeldagse sentraliseringslinjen til Sylvi Listhaug, som vil skape store utfordringer og i praksis kunne gjøre at jordbruket kommer på retur i stadig flere deler av Distrikts-Norge.

Derfor markerer denne debatten et viktig skille: Arbeiderpartiet la våren 2018 opp til en opptrappingsplan for trygg matproduksjon ut fra norske ressurser som ville styrke selvforsyningen og verdiskapingen. Etter at Kristelig Folkeparti valgte Høyre og Fremskrittspartiet, har det oppstått et spennende og interessant skille i jordbrukspolitikken mellom en retning som vil sørge for arbeidsplasser i alle deler av landet, øke selvforsyningen og forsterke verdiskapingen, og en retning som innebærer status quo for Listhaugs sentralisering. Det er en viktig debatt for landet vårt, det er en viktig debatt for sikkerheten til innbyggerne, og det kommer til å bli stadig mer interessant å følge med på hvor vi skal ta matproduksjonen vår de neste årene.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:13:32]: Jeg må først få gratulere partene i jordbruksoppgjøret med et godt resultat og enighet, og håper at det vil bringe jordbruket videre framover.

Denne regjeringen har vist at den borgerlige siden har den beste politikken for bøndene. Da regjeringen overtok i 2013, var det ikke grenser for hvor galt Senterpartiet og andre mente det ville gå med norsk matproduksjon. De spådde konkursras, rasering av jordbruket, og at matproduksjonen ville bli lagt ned. Ja, Trygve Slagsvold Vedum sa til og med at det ville bli slutt på fårikålen – det ble igjen bare kål. Vi har både kål og mer enn nok får til fårikålen.

Også i denne innstillingen skriver Senterpartiet at regjeringen og stortingsflertallet jevnt og trutt angriper norsk landbruk. Men resultatet etter seks år med borgerlig styre er at matproduksjonen i Norge aldri har vært høyere enn nå, og omsetningen av lokalprodusert mat har økt mer enn resten av dagligvaremarkedet de siste fire årene. Færre gårdsbruk har blitt lagt ned under denne regjeringen enn under den forrige regjeringen, og kanskje det viktigste: Bøndene er selv fornøyde. I en spørreundersøkelse fra 2018 sier 4 000 norske bønder at gardsdriften har blitt mer lønnsom under den borgerlige regjeringen enn under rød-grønt styre. Kritikken fra Senterpartiet og andre går på autopilot. Empirien er ikke på deres side.

Regjeringen har gjennomført endringer innenfor landbrukspolitikken som gir bøndene økt frihet til å bestemme over egen eiendom ved f.eks. å doble konsesjonsgrensen for kylling og kalkun. Vi har lagt til rette for økt matproduksjon ved å doble taket for husdyrtilskudd, og vi har vridd tilskuddet fra det å ha dyr til å sende på slakt. Dette har resultert i økt matproduksjon og en god inntektsutvikling for den norske bonden. De som ønsker å satse, belønnes for dette. Vi har gitt bøndene mulighet til å tjene penger. Årets jordbruksoppgjør viderefører prinsippene fra 2014.

Prinsippene som gjelder for næringslivet ellers, skal også gjelde for landbruket. Driver man effektivt, belønnes man. Ønsker man å satse, skal det gi økt avkastning. Bønder skal, i likhet med andre næringsdrivende, ha mulighet til og ansvar for å utvikle foretaket sitt til en lønnsom arbeidsplass.

Norske landbruksprodukter er i verdensklasse, og det har aldri blitt produsert så mye av det som nå. Det er kapasitet for videre produksjonsøkning i det norske landbruket, og da må landbruket få større muligheter til å eksportere sine produkter til markeder i utlandet. Mer eksport og mer produksjon som følge av dette vil gi flere arbeidsplasser, særlig i distriktene.

Jeg registrerer også fra tidligere debatter at dette er noe Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke er noe særlig glad i. De er låst i det gamle systemet om at norsk landbruk skal forsyne den norske befolkningen, med eksport kun som et eventuelt lite supplement. De har ikke fått med seg at det går svært bra i norsk landbruk, og at produksjonen kan nå nye høyder hvis det åpner seg nye markeder. Her må vi være framoverlente og benytte oss av den optimismen og investeringsviljen som er blant norske bønder. Det viktigste er at vi prater bonden opp og er stolt av ham eller henne. Å prate ned og stakkarsliggjøre bonden er ingen tjent med, i hvert fall ikke bonden selv.

Jeg vil til slutt nevne en ting som er viktig, og det er at en må se på utviklingen som er i næringskjeden. Når vi nå ser at produksjonen øker og vi har overproduksjon, ville det i andre næringer vært slik at prisene hadde sunket, men i Norge synker bare prisen for bonden. Det er vondt å se at noen sitter igjen med kun noen få kroner kiloen når de leverer til slakt, mens butikkene får akkurat det samme. Det er ikke riktig politikk. Det er noen som sitter og skummer fløten, og det er verken bonden eller forbrukeren.

Geir Pollestad (Sp) [10:18:01] (leiar for komiteen): Jordbruksoppgjeret i år enda med avtale mellom staten og faglaga. Det er bra. Avtala for i år skal etter planen redusera inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper med 600 kr. Dette må sjåast i lys av den kraftige inntektsnedgangen som har vore dei siste åra. Strukturgrepa og sentraliseringsgrepa frå 2014 ligg fast, ikkje berre for dei som har investert, men dei held fram med å verka.

Til samanlikning var det slik at det siste jordbruksoppgjeret med ein Senterparti-statsråd enda med ei inntektstetting på 6 000 kr. Eg berre nemner dette, sidan enkelte av representantane frå regjeringspartia erfaringsvis er meir opptekne av landbrukshistorikk enn av å diskutera og utforma politikk for å løysa framtidige utfordringar.

Komiteen har ei viktig formulering i innstillinga:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i tråd med Stortingets merknader til jordbruksmeldingen legges opp til en inntektsøkning som er høyere enn for vanlige lønnsmottakere.»

Stortingsbehandlinga legg føringar for komande oppgjer, og denne merknaden er ei viktig presisering av inntektsmålet i innstillinga til jordbruksmeldinga. Fleirtalet i komiteen har formulert dette så tydeleg og enkelt at sjølv ikkje forhandlingsleiaren for staten, departementsråd Leif Forsell, kan greia å mistolka det.

Sjølv med ei jordbruksavtale har det vore eit dårleg år for landbruket: forbod mot hald av pelsdyr, forbod mot nydyrking av myr, ein rovdyrpolitikk som framleis er på rovdyra sine premissar, og krevjande forhandlingar om klima der ein kan risikera at det går ut over norsk matproduksjon.

Mjølkeproduksjon er berebjelken for landbruket i heile landet, og mjølkeproduksjonen står overfor massive utfordringar dei neste åra på grunn av bortfall av eksport av Jarlsberg-ost, fallande forbruk av mjølk og auka import. Korleis skal me greia å tilpassa produksjonen og etterspurnaden etter mjølk? Det er eit avgjerande spørsmål. Senterpartiet meiner at staten må bidra. Då Jarlsberg-eksporten fall vekk, vart det lova kompenserande tiltak. Her har regjeringa svikta, for trass i lovnadene er det berre gjeve 75 mill. kr i investeringsmidlar som oppfølging av det. No er beskjeden til jordbruket frå regjeringa at bøndene må plukka opp resten av rekninga. Det er, etter Senterpartiets syn, eit løftebrot.

Så er det varsla ein prosess mellom partane for å sikra framtidig balanse i mjølkemarknaden. Det kjem til å verta vanskeleg og skapa støy. Det er likevel rett at dette skjer i ein dialog mellom næringa og staten.

Eg vil likevel trekkja fram tre politiske omsyn som er viktige:

1. Den geografiske fordelinga må haldast oppe.

2. Det må ikkje verta ein drivar for strukturendring.

3. Aktive bønder må verta prioriterte.

Senterpartiet registrerer òg at regjeringspartia lanserer eksport for norsk landbruk som ei løysing. Det skjer samtidig som dei same partia har innført forbod mot den delen av landbruket som driv lønsam eksport. Senterpartiet meiner i staden at regjeringa burde setja i verk tiltak for å auka delen norske jordbruksvarer i norske butikkar og handlekorger.

Senterpartiet har lagt fram eit representantforslag på Stortinget om å auka sjølvforsyninga av jordbruksvarer i Noreg. Det vil verta behandla til hausten. Eg håper at landbruksministeren vil engasjera seg i dette spørsmålet, for det hastar med å koma i gang, og me vil helst ikkje måtta venta til etter stortingsvalet i 2021. Eg ber om at landbruksministeren dreiar fokuset i regjeringa sin landbrukspolitikk vekk frå å innføra forbod og auka avgifter og over til utvikling og styrking av norsk matproduksjon.

Det er fint når saksordføraren trekkjer fram berebjelkane i norsk landbrukspolitikk, men det er verdt å ha med seg at Høgre og Framstegspartiet har kjempa mot og vore mot alle desse fire berebjelkane, og at det er Stortinget som sidan 2014 har teke ansvaret for landbrukspolitikken og peikt ut retninga. Men om Høgre no er for berebjelkane, er det ingenting som gleder meg meir.

Norsk matproduksjon er fantastisk. Me treng difor å utvikla jordbruket framfor å avvikla, og Senterpartiet er utolmodige.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:23:13]: Inntektsmålet ser positivt ut på papiret, men det er avhengig av ein ganske kraftig jobb på marknadsbalansering. Sjølv om det på papiret ser ut som at ein kan få ein viss auke her, er det masse arbeid som står att dersom ein skal kunne klare det. Det er grunnen til at SV ikkje er med på den formuleringa.

Dersom ein ser tilbake på den behandlinga Stortinget hadde av stortingsmeldinga for jordbruket, er det spesielt to ting som er gjennomgåande der, som eg vil trekkje fram. Det eine er at det er eit stort fleirtal på Stortinget som seier at vi ønskjer å auke matproduksjonen med utgangspunkt i norske ressursar. Det betyr at ein må ha eit spreidd landbruk, og ein må ta i bruk mykje meir av dei jordareala som vi har i heile landet. Regjeringas oppdrag er å leggje opp ein politikk som i større grad favoriserer dei små og mellomstore bruka i heile landet, forsterkar kanaliseringspolitikken, styrkjer kornproduksjonen i dei områda av landet som er gode til det, og aukar arealbruken i heile landet. Det er det massivt fleirtal for på Stortinget, og verkemidla for å oppnå dette er bl.a. å gjere justeringar på tilskot og ha eit offensivt inntektsmål der vi skal utjamne forskjellane mellom bønder og andre grupper i samfunnet kronemessig.

Og så får vi da eit resultat i år. Det positive er for det første at ein har blitt einig, for det andre at ein har eit inntektsmål som iallfall på papiret følgjer opp målsetjingane til Stortinget. Men så er det òg ein del problem. Kornarealet går faktisk ned. Det har ikkje vore mindre bruk av kornareal sidan 1972. I område som Vestfold, Akershus og Hedmark ser ein at arealet går ned og gras tar over, stikk i strid med hovudmålet for kanaliseringspolitikken, at ein skulle produsere korn der det var eigna for korn, og gras der det var eigna for gras. Det er dei største kornprodusentane som tener på den satsinga som regjeringa har. Det betyr at i dei meir marginale områda av kornområda går det faktisk ned, og dette undergraver den politikken Stortinget har ført. Felleskjøpet konkluderte i høyringa på Stortinget som komiteen arrangerte, med at dette var eit dårleg år for norsk kornproduksjon.

Så kjem vi til den andre problemstillinga, som er like stor – kanskje enda større og enda meir presserande. Det handlar om mjølk. Framleis lever vi på tabben frå 2014, som var det første oppgjeret som regjeringspartia hadde, der det blei sett eit heilt utruleg høgt kvotetak på mjølk, og ikkje noko tak – altså ein fjerna taket – på dyr. Dette legg eit utruleg press på distriktsjordbruket, og det har bl.a. ført til at kvoteprisane har gått i vêret. Dette kombinert med kvoteleige har gjort at ein har fått urealistisk høge kvoteprisar på mjølk i dette landet, ifølgje Landkreditt Bank – og det i ein situasjon der vi faktisk skal produsere mindre mjølk om kort tid, og der dei einaste tiltaka regjeringspartia ser for seg, er tiltak som kjem til å leggje press på prisen som mjølkeprodusentane får. Og kva skjer da? Jo, det er dei som har små marginar, som kjem til å tape mest. Det er nettopp det spreidde jordbruket som kjem til å tape.

Dersom ein legg opp til ein politikk der ein byggjer ned jordbruksarealet og kornarealet, og der politikkens effekt er at mjølkeprodusentane i distriktsjordbruket blir fasa ut ytterlegare, er det stikk i strid med hovudmålsetjingane til Stortinget om at ein skal ha eit landbruk der ein produserer meir av maten på norske ressursar og tar i bruk meir av landet. Dette er kontra dei overordna målsetjingane til Stortinget.

Så eg er ikkje imponert over resultatet partane har blitt einige om. Dette er ei oppskrift på sentralisering, stikk i strid med føringane frå Stortinget. Eg klarer ikkje å sjå korleis dette skal bringe oss i hamn med det som kanskje er dei største utfordringane norsk jordbruk står overfor på sikt, nemleg at i verda generelt går bruken av jord ned. Jorda blir svekt rundt omkring i heile verda. Vi treng å byggje ein større produksjon av mat i eige land, og dette er ei oppskrift på det motsette. (Presidenten klubbar.)

André N. Skjelstad (V) [10:28:32]: Venstre er opptatt av at landbrukspolitikken skal ta utgangspunkt i at bonden er selvstendig næringsdrivende. Vi mener at framtidens landbrukspolitikk må utformes slik at hver enkelt bonde får et større handlingsrom og økt frihet, med økonomisk trygghet i bunnen.

Siden Venstre kom med i regjering, har vi fått til en jordbruksavtale mellom Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Dette er ikke tilfeldig. Venstre har bestandig fokusert på små og mellomstore bedrifter. Det har vi også gjort innenfor landbruket. I årets jordbruksoppgjør har vi i betydelig grad prioritert budsjettmidlene til små og mellomstore bruk. Dette bidrar til utnyttelse av hele landet.

Vi er også godt fornøyd med rammen på 1,24 mrd. kr i årets jordbruksoppgjør. I tråd med jordbruksmeldingen legges det opp til en inntektsøkning som er høyere enn for vanlige lønnsmottakere. Produsenter av korn, poteter og grønnsaker får størst inntektsvekst, samtidig som en styrker distriktsprofilen, strukturprofilen og beitetilskuddene til gressbasert husdyrhold. Føringene som er lagt for jordbruksoppgjøret, sikrer et aktivt landbruk over hele landet og styrker arbeidsdelingen i norsk landbruk, slik at arealene til korn- og grøntproduksjon opprettholdes. Samtidig blir tyngden av den gressbaserte husdyrproduksjonen liggende i distriktene.

Venstre er godt fornøyd med at fordelingen av ressurser over hele landet gir et stort mangfold og unike muligheter for bosetting og verdiskaping i distriktene. Bosetting i hele landet – med dyr på beite – er også viktig for kulturlandskap og de pollinerende insektene. Mandag kom gladnyheten om at omdisponeringen av matjord til annet formål er på vei ned – endelig. Det er rekordlavt, det er viktig.

Selv om det går rett vei, kan vi ikke bare lene oss tilbake og si at vi er fornøyd med dagens tilstand. Spesielt fylker som opplever stort utbyggingspress, som Akershus og Vestfold, har fortsatt en lang vei å gå.

Jordvern og vern av kulturlandskap er en forutsetning for framtidig matproduksjon. Norsk matproduksjon er viktig for landets matvaresikkerhet. Norsk landbruk er avhengig av et stabilt klima og et biologisk mangfold i balanse. Årets jordbruksoppgjør inneholder ikke bare tiltak for å ta vare på pollinerende insekter, men bidrar også til å redusere klimagassutslipp og til en bedret vannforvaltning. Fjorårets tørkesommer fikk dramatiske konsekvenser for deler av norsk landbruk. Den viste også hvor viktig det er med aktivt landbruk over hele landet, og at både innmark og utmark tas i bruk.

Så er det selvfølgelig noen utfordringer som ligger her – noen har vært innom det litt tidligere. Vi har særdeles dyktige bønder i Norge, som også gjør at produksjonen øker. Vi ligger nær taket for de bærende produksjonene, som kjøtt og melk. Jeg tror ikke løsningen bare er en nedskalering av melkeproduksjonen på grunn av bortfallet av eksportsubsidiene. Her må en se på andre muligheter – som det også pekes på i en merknad fra flertallspartiene – f.eks. eksportmuligheter for mat fra norsk landbruks matproduksjon. Det vil være en helt klar mulighet. Nettopp i den situasjonen der en eventuelt velger å nedskalere, vil det også bli en utfordring, først og fremst for det distriktsbaserte landbruket. Det tror jeg også Senterpartiet er nødt til å ta inn over seg – selv om det kan være noen andre tanker i den leiren, selv om det kanskje ikke er helt p.t.

Så er kanaliseringspolitikken viktig, som også foregående taler var innom. Venstre har over lang tid vært særdeles opptatt av kanaliseringspolitikken, det at det blir produsert korn der det skal produseres korn, og at det på gressarealene produseres gress. For nettopp den vridningen – som Norske Felleskjøp, men også flere andre roper et varsko om – der en får mer og mer gressproduksjon i de klassiske kornområdene, vil svekke landbruket over tid. Derfor: Kornareal må brukes til korn, og gressareal må være basis for gress.

Ellers er det jo å merke seg at i alle de oppgjørene som Venstre har deltatt i siden 2014, har inntektsutviklingen gått rett vei. Det er også gitt muligheter – selv om noen er motstandere av det – for dem som vil satse. Venstre har tro på at de mulighetene må en gi, men samtidig holde på dem som ønsker å drive litt mindre.

Steinar Reiten (KrF) [10:33:50]: I forhandlingene om regjeringsplattformen til den sittende regjeringen tidligere i år fikk Kristelig Folkeparti gjennomslag for at hovedlinjene i norsk landbrukspolitikk skal ligge fast. Regjeringen har bl.a. et uttrykt mål om å bruke jordbruksoppgjøret til å styrke grunnlaget for en variert bruksstruktur og en geografisk produksjonsfordeling som sikrer produksjonsgrunnlaget i hele landet. Det er avgjørende viktig for å holde jordbruksareal i drift og dermed sikre matproduksjonen også i de delene av landet der geografiske og klimamessige forhold ikke gir de samme stordriftsfordelene som i sentrale jordbruksområder.

For å nå disse målene er det en viktig forutsetning at inntektsmulighetene blir sikret for ulike bruksstørrelser. I Granavolden-erklæringen har regjeringen definert et ambisiøst inntektsmål for landbruket. Næringsutøvere i alle produksjoner og på alle typer bruk skal ha reell mulighet til inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet. For å sikre rekrutterings- og inntektsmuligheter for dem som bruker hele eller mesteparten av arbeidskraften sin i næringen, er det viktig å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper.

For Kristelig Folkeparti var det derfor viktig og gledelig at staten og bondeorganisasjonene den 16. mai i år ble enige om en jordbruksavtale med en totalramme på 1,24 mrd. kr. Rammen gir rom for en inntektsvekst i jordbruket på 6,25 pst. etter at regjeringen har lagt inn 400 mill. kr til nivåheving utover lik prosentvis vekst i forhold til andre grupper. Dermed har vi i Kristelig Folkeparti, i forståelse og dialog med våre regjeringspartnere, også oppfylt et av våre viktigste løfter til norsk landbruk. I 2020 får landbruket en sterkere inntektsvekst målt i kroner enn andre grupper i samfunnet. Forskjellen på 600 kr per årsverk i landbrukets favør er beskjeden, men signaleffekten av å ha oppnådd en bedre kronemessig utvikling for landbruket er svært viktig. I sitt første jordbruksoppgjør viser den ikke-sosialistiske flertallsregjeringen at ambisjonene om en god inntektsutvikling for næringsdrivende i landbruket blir omsatt i praktisk handling.

Oppgjøret har også en god profil når det gjelder struktur og geografi. De mindre kornbrukene kommer godt ut inntektsmessig sammen med produsenter av frukt, bær og grønnsaker. Samtidig får små og mellomstore melkebruk også en god inntektsutvikling. Dermed styrkes kanaliseringspolitikken, og satsingen på et landbruk over hele landet med varierende bruksstørrelser blir videreført.

Det er nå særlig i produksjonen av korn, grønnsaker, frukt og bær at det er et potensial for å ta ut økte inntekter i markedet. Det samsvarer med forbrukertrender, der inntaket av kjøtt avtar, og forbruket av frukt og grønt øker. Derfor er det naturlig at det er her inntektsutviklingen er best innenfor rammen av årets jordbruksoppgjør.

Vi i Kristelig Folkeparti merker oss for øvrig at partene er blitt enige om å etablere et rådgivende utvalg som skal legge fram en langsiktig plan for styrket innovasjon, vekst og økt norsk handel for grøntproduksjoner. Det er, slik vi ser det, et riktig og viktig grep.

I likhet med partene i oppgjøret registrerer vi uro og bekymring for utviklingen i melkemarkedet og dermed for inntektsutviklingen for melkeprodusentene i avtaleperioden og i årene som kommer. Både utviklingen i prisnivået for kjøp og leie av kvoter og et stort, men nødvendig nedtrekk i totalvolumet når eksportsubsidiene blir faset ut i 2021, bidrar til den uroen. For melk innebærer dette at produksjonsmålet må reduseres med om lag 100 millioner liter fra neste år, og avtalepartene skal drøfte hvordan reduksjonen skal gjennomføres. Et av alternativene er å øke statens kjøp av kvoter og finansiere det med omsetningsavgift.

Når produksjonsomfang må reduseres på grunn av nytt internasjonalt regelverk, er det vår vurdering at næringen har hovedansvaret for å skalere produksjonen i harmoni med nye rammevilkår. Partene har da også blitt enige om at nedskaleringen vil bli gjennomført ved bruk av forholdstallet på disponibel kvote og oppkjøp av melkekvoter med finansering over omsetningsavgiften for melk. Et samlet opplegg skal være etablert senest 1. oktober 2019, og gjeldende ordning for kjøp og salg av melkekvoter blir derfor suspendert når inneværende periode utløper 1. august i år.

I respekt for forhandlingsinstituttet ønsker ikke regjeringspartiene å gi føringer for denne krevende prosessen i sine merknader. Likevel vil vi i Kristelig Folkeparti følge dette arbeidet med interesse. Det er vel neppe å ta for hardt i hvis vi antar at de økonomiske konsekvensene ved regulering av melkemarkedet vil bli et hett tema ved neste års jordbruksforhandlinger, gitt at partene i år konkluderer med at den inngåtte avtalen ikke gir grunnlag for å tallfeste effektene.

Med disse kommentarene vil vi i Kristelig Folkeparti gratulere partene med en jordbruksavtale som vil bli husket som en av de beste etter årtusenskiftet.

Statsråd Olaug V. Bollestad [10:38:48]: En levende og aktiv jordbrukspolitikk handler for meg om forvalteransvaret: å bruke ressursene vi har fått, på en bærekraftig måte, til beste både for samfunnet og for de framtidige generasjonene.

Stortinget behandler i dag en ny jordbruksavtale med begge jordbruksorganisasjonene, og det er jeg tilfreds med. Fjorårets ekstraordinære sommer med varme og tørke, reduserte inntekter og økte kostnader, særlig til kjøp av fôr, bidro til et krevende utgangspunkt for forhandlingene, sett fra bøndenes side.

Jeg mener det er grunn til å berømme bondeorganisasjonene for en konstruktiv prosess. Jeg mener det er en god avtale, som gir gode inntektsmuligheter i jordbruket og bidrar til å bygge et aktivt landbruk i hele landet. Årets avtale gir grunnlag for en inntektsvekst i jordbruket som er 400 mill. kr utover prosentvis lik vekst. Avtalen er godt balansert og tar hensyn til variert bruksstruktur, ulike produksjoner og ikke minst geografi.

God markedstilpasning er en forutsetning for god inntektsutvikling. Regjeringen ønsker at en størst mulig del av inntektene skal komme fra markedet. For å styrke grunnlaget for økt verdiskaping i årene framover har vi derfor prioritert områder med markedsmuligheter, som korn, poteter, frukt og grønt.

Vi må utnytte de jordbruksarealene vi har i Norge på en god måte. Vi må dyrke korn der det egner seg for korn, og gras der det egner seg for gras. Avtalen styrker grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelingen. Det er en god prioritering av små og mellomstore bruk. Det er viktig for distriktene.

Vi tilpasser tilskuddet til grasbaserte produksjoner ytterligere mot områder der det er mer krevende å drive jordbruk, og vi styrker satsingen på beiting. Samtidig gir avtalen en vesentlig styrking av kornøkonomien og andre plantebaserte produksjoner av mat.

Klima- og miljøarbeidet er avgjørende for å sikre bærekraft og for å opprettholde produksjonsevnen over tid. Avtalen gir en økning i miljøtiltakene på 236 mill. kr. Så har vi egne klimaforhandlinger som pågår nå, hvor jeg også vil berømme jordbruket for en konstruktiv og kunnskapsbasert tilnærming. Vi tar sikte på å sluttføre dette arbeidet innen kort tid. Jordbruket er innstilt på å ta ansvar, både når det gjelder å redusere utslipp, og også når det gjelder å bidra til løsningen på dette viktige problemet.

Når det gjelder nedskaleringen av melkeproduksjonen som følge av at eksportsubsidiene avvikles 1. juli neste år, er partene enige om å komme nærmere tilbake til det konkrete opplegget for dette til høsten. Dette er en stor og krevende sak, hvor vi trenger mest mulig og best mulig faktagrunnlag, og vi vil derfor jobbe videre med dette til høsten.

Til slutt vil jeg peke på to områder som jeg som statsråd er spesielt fornøyd med. Både som statsråd og som KrF-er er jeg opptatt av familiene, og det gjelder også bøndenes familier. Derfor styrker vi også velferdsordningene, sånn at man har mulighet til å ta ferie og ha mer tid med ungene, selv om man er en aktiv bonde. Gode velferdsordninger er kjempeviktig for familier som skal inn i denne arbeidskrevende næringen. Det er også viktig for rekrutteringen. På dette området prioriterte vi og jordbruket helt likt.

Det gjorde vi også når det gjelder ønsket om en kraftfull satsing på grøntnæringen. Det heier jeg helhjertet på. Det er bra for folkehelsen, det er bra for klimaet, og det er bra for selvforsyningen. Vi bør spise mer frukt og grønt i årene framover.

I sum mener jeg at årets jordbruksavtale er en god, balansert og målrettet avtale, en avtale som gir gode inntektsmuligheter, og som bidrar til et aktivt og bærekraftig landbruk over hele landet.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:54:41]: Det er veldig gledelig at det også i år ble oppnådd enighet mellom partene i årets jordbruksoppgjør. Resultatet innebærer bedre muligheter for landbruket over hele landet, sier bondelagene i Trøndelag – en optimisme og det motsatte budskapet av det representantene Sandtrøen og Knag Fylkesnes framførte i sine innlegg. Så var det også et milliardtilbud fra staten som ble lagt på bordet. En kronemessig høyere inntektsutvikling enn andre grupper styrker en allerede positiv trend. Det gis skattelette gjennom økt jordbruksfradrag – en fordel for den driftige, gode agronomen

For Trøndelag, som står for 20 pst. av matproduksjonen i Norge og har hele spekteret av produksjoner og komplette verdikjeder, innebærer årets oppgjør spennende muligheter. Den omfattende innovasjons- og vekstpakken for frukt, bær, grønt og potet er en av dem. Den er viktig for trøndersk landbruk, og her har vi mye å bidra med. Ta Frosta, hele Trøndelags kjøkkenhage, med sine sterke produsentmiljøer. Her skjer det veldig mye spennende blant innovative og kreative grøntprodusenter som driver offensiv produktutvikling og satsing på mer videreforedling og nye markeder.

En annen viktig satsing i årets avtale er tiltak for fornybar energi, teknologi, presisjonsjordbruk, forskning og utvikling. Jordbruket er ikke bare en viktig aktør i arbeidet med å kutte klimautslippene. Norsk landbruk er faktisk en del av løsningen på klimautfordringene. I omstillingen til bedre klimaløsninger trenger vi ny teknologi og mer kunnskap om bioøkonomi og sirkulærøkonomi. Her har Trøndelag, med sterke kompetanse- og forskningsmiljøer, noe å bidra med i det grønne skiftet.

NIBIO, som samlokaliseres med Nord universitet, og klimaprisvinneren Mære landbruksskole er begge i front i dette arbeidet. Mære opprettet allerede så tidlig som i 2000, for snart 20 år siden, en utviklingsavdeling som tilbyr kurs, bl.a. for klima- og energitiltak i landbruket. I 2002 ble Matnavet i Midt-Norge etablert på Mære. Matnavet koordinerer og tilbyr kompetanse til lokalmatprodusenter i hele regionen på oppdrag fra Innovasjon Norge. Det har bidratt til å gjøre Trøndelag til lokalmatfylke nummer én. Mære har de siste ti årene også jobbet med konkrete energitiltak, forskningsprosjekter og har gjort store investeringer i miljøteknologi. Regjeringen har bidratt med betydelige tilskudd for å støtte opp dette viktige pilotarbeidet.

Årets jordbruksavtale er et kinderegg. Den prioriterer korn og grønt på arealer som er egnet for det, og grasbasert produksjon og husdyrhold i distriktene. Avtalen legger godt til rette for å utnytte markedsmulighetene bedre, samtidig som den har en klar distriktsprofil. Prioritering av små- og mellomstore husdyrbruk, bedre beiteordninger og tiltak for økt bruk av utmarksressursene bidrar også til det. Ikke rart at både trønderske bønder og kolleger over hele landet er fornøyd.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:57:56]: Til siste taler: Hvis bøndene hadde vært fornøyd i hele landet, hadde vel ikke Senterpartiet hatt de målingene vi har for tiden. Mye hadde vært bedre om Senterpartiet styrte, men jeg vil gi honnør til landbruksorganisasjonene – Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag – som får forhandlet fram den avtalen vi ser i dag. Mye kunne også vært verre. Vi får et løft for korn, frukt og grønnsaker, som et skrikende marked etterspør. Det sørger for økt norsk selvforsyning. Små- og mellomstore bruk er også i år heldigvis ikke taperne. Våre ambisjoner for landbruk i hele landet har fortsatt håp.

Til næringskomiteen vil jeg hilse Fremskrittspartiet. Hvis alt var så bra med dagens regjering, hvorfor er det det første jordbruksoppgjøret på seks år med forventet lønnsvekst per årsverk med Fremskrittspartiet i regjering? Og hvorfor er årets forventede lønnsvekst 600 kr per årsverk, mens den i 2013, da Senterpartiet styrte Landbruksdepartementet, var på 6 000 kr per årsverk? Og til Venstres representant: Hvis Venstre er så opptatt av bruk av utmarka og vi skal ha en levende beitenæring, hvorfor er rovdyrforvaltningen, med Venstre i spissen, som den er? Hvorfor er det knapt dyr igjen i utmarka i Hedmark? Bidrar det til økt matproduksjon på norske ressurser at utmarka gror igjen og bøndene går over til annen produksjon og drift?

Kjære landbruks- og matminister! Årets oppgjør har med seg midler til fjellandbruk og arktisk landbruk med en treårig satsing. Det er kjempebra. Fylkesmennene mener dette landbruket er viktig, landbruket mener det, og nå anerkjenner regjeringen det. For flere år siden var det snakk om en fjellstrategi, utarbeidet av NIBIO. Statsråd Bollestads forgjenger, Hoksrud, avblåste noe slikt i 2018, men jeg mener det fortsatt er grunnlag for et slikt arbeid, og særlig i forbindelse med disse friske midlene.

Statsråden er særlig opptatt av midler til klimatiltak. Her er kunnskapen fra fjellet og forskningen på sorter som tåler tøffe klimatiske forhold, verdifull for å sikre selvforsyning også med mer vær og vind. Her er det store muligheter. Dette er veldig positivt, og det må vi ta med oss og bygge videre på.

Ingunn Foss (H) [10:59:36]: Det er gledelig å registrere at det er inngått jordbruksavtale med både Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag for 2019. Stor takk til både organisasjonene og statsråden, Olaug Bollestad.

Det er flott å registrere at stadig flere bønder er fornøyd med utviklingen i landbruket, og at optimismen og framtidstroen øker.

Det merker vi godt når vi reiser rundt i landet med Høyres landbruksnettverk. Vi har vært i mange fylker og har ambisjon om å besøke alle i løpet av denne perioden. Overalt møter vi stolte og offensive bønder som utvikler og videreutvikler produktene sine og tar i bruk ny teknologi.

Tilbakemeldingene er avhengig av hvor i landet vi er, og hvilken produksjon det er snakk om, men i all hovedsak er de veldig gode. Mulighetene til å utnytte potensialet som finnes, blir ofte trukket fram. Da handler det om å kunne investere og ha en produksjon som kan håndtere investeringen. Det handler også om rammebetingelser som ikke står i veien for å få en fornuftig inntjening på f.eks. kortreist mat og drikke – noe denne regjeringen har lagt godt til rette for.

Vi har et fantastisk landbruk og en fantastisk matproduksjon, god dyrevelferd og lite bruk av sprøytemidler og antibiotika. Dette er et unikt fortrinn som vi skal ta godt vare på.

Til slutt i mitt innlegg har jeg lyst til å løfte fram Inn på tunet, et fantastisk konsept, hvor gården er arena for produksjon av velferdstjenester både innenfor skole, helse, rehabilitering, psykisk helse, demens og mye mer. Her bidrar norske bønder over hele landet til å gi mennesker meningsfulle oppgaver, kontakt med dyr, fysisk aktivitet, måltider og fellesskap og gjør på denne måten en viktig samfunnsoppgave i skjæringspunktet mellom velferdstjenester og næringsutvikling.

Tilbudet gir mestring, utvikling og trivsel for veldig mange mennesker, og jeg vil takke alle som engasjerer seg i dette arbeidet, og ikke minst de kommunene som legger til rette for et samarbeid som gir disse bøndene forutsigbarhet, som gjør at de kan planlegge over noe tid. I denne forbindelse kan jeg nevne Lindland Gård og Mandal kommune som har funnet en god modell for samarbeid.

Landbruket er viktig først og fremst for matproduksjon, men også for bosetting, næringsmiddelindustri, annen type næringsliv, turisme og altså også offentlige velferdstjenester.

Margret Hagerup (H) [11:03:18]: Vi lever i et langstrakt land hvor vi produserer mat av aller høyeste kvalitet. Men det er våtere, kaldere, brattere og mer avsides hos oss enn i mange andre land, og de to siste årene har vist oss hvor galt det kan gå når værgudene ikke spiller på lag. En kald mai kan allikevel gi oss lovord om at 2019 blir bedre, og at bondens lader igjen kan bli fulle.

Norsk landbruk er viktig. Vi har en av de reneste matproduksjonene i verden, og vi bruker lite antibiotika og sprøytemidler. Våre produkter er ettertraktet, og Norge er en sterk merkevare. Går man på restaurant i London, kan en få geitost fra Jæren, og flatbrød fra Toten skal nå eksporteres til Singapore. Sider og eple på flaske har fått sin renessanse. Mulighetene for norsk landbruk er store. Vi må sammen løfte matpolitikken og snakke om alle ringvirkningene og fortrinnene den gir oss.

Jordbruksavtalen er et rammeverk for levende bygder, god distriktspolitikk og en matproduksjon i verdensklasse, og den regulerer også Norges største fastlandsindustri. Det er bøndenes oppgave, innenfor rammene av jordbruksavtalen, å utnytte potensialet som ligger der. Årets jordbruksoppgjør gir således gode muligheter for god inntektsutvikling, og det er videre lagt opp til at bøndene skal ha gode velferdsordninger.

I årets jordbruksavtale ligger det en særlig satsing på korn, poteter, frukt og grønt. Dette skal bidra til økt produksjon og økt selvforsyningsgrad på områder hvor det er markedsmuligheter. På en reise i Hardanger nylig møtte Høyres landbruksnettverk entusiastiske bønder som kalte de siste årene innen frukt og grønt for et eventyr. De ser store muligheter innenfor næringen. Jeg har nylig blitt anbefalt av bedriftslegen å spise mer frukt og grønt, og hva er vel bedre enn å kunne spise kortreist. Norske bær gir bærekraft.

En god klima- og miljøprofil er avgjørende for et bærekraftig landbruk. Landbruket har vist seg sårbart overfor klimaendringer, og det er viktig at norsk landbruk kan møte et klima i endring, samtidig som klimagassutslippene fra sektoren reduseres. Det gjøres mye innen teknologi og automatisering, og det er spennende å følge Genos arbeid med å avle kyr som skal slippe ut mindre metangass. Norske bønder og landbruksorganisasjonene må og skal være i front i arbeidet med å finne løsninger som skal redusere klimaavtrykket.

Høyre jobber for et levende og aktivt landbruk i hele landet. Avtalen som er lagt fram, legger godt til rette for å utnytte markedsmulighetene bedre, samtidig som den har en klar distriktsprofil. Norske bønder er i verdensklasse. I dag er vi med og sørger for at de får en god ramme for å fortsette sitt gode arbeid. Vi tror på den norske bonden.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:06:18]: Eg gratulerte landbruksministeren med jobben då ho fekk han, og eg vil seia at det er faktisk råd å sjå at me har fått ein landbruksminister frå Kristeleg Folkeparti og ikkje, som før, frå Framstegspartiet. Det er gjort endringar her som gjer godt for norsk landbruk.

Utfordringa er at ein har prøvd å retta opp i dei dramatiske endringane som skjedde i 2014, etter brot i forhandlingane, der ein snudde opp ned på norsk landbrukspolitikk. Det vart åtvara frå næringa, men det vart ikkje teke omsyn til. Det var starten på den marknadsubalansen som ein har for kjøt i Noreg i dag. Då er det sterkt at næringa skal få ein inntektsvekst på 600 kr meir enn andre ved marknadsbalanse, når me veit at grunnlaget for den ubalansen er statens forslag i 2014 og det ein gjennomførte der.

Me fekk utflating av tilskot, me fekk dobling av konsesjon på kylling, me fekk sterk auke i mjølkekvotane, og ein fekk større kvoteregionar. Dette ligg ein og slit med enno i dag. Då er det ei utfordring at det er næringa sjølv som har ansvar – noko eg meiner er rett, det er næringa som skal ha ansvar for marknadsreguleringa – når rammevilkåra vert endra så dramatisk som det er gjort. Eg hadde nok hatt forventingar om at med Kristeleg Folkeparti i førarsetet ville dei retta opp dette. Eg håpar dei tek tak i det vidare.

Eg vil minna om at Knut Arild Hareide, når det gjaldt stopp i Jarlsberg-eksporten, sa at dette måtte staten vera med og ta kostnadane av. Sånn som det ligg an i dag, er det næringa sjølv som må ta det. Og kven er det som vert ramma hardast? Jo, det er dei bøndene ute i distrikta som ikkje har utvida i stor grad, men som har halde produksjonen på det ressursgrunnlaget som dei har, og prøver å utnytta beite på både innmark og utmark og utnytta produksjonen med minst mogleg innkjøpt fôr. Det som skjedde etter 2014, er at ein har fått ein auka produksjon – ja, det har me – men fyrst og fremst på importerte råvarer. Det er ikkje det som er berekraft.

Me har ein antibiotikabruk og ein sprøytemiddelbruk som er heilt i særklasse i Noreg, og då vert det feil at ein skal konkurrera på like vilkår med utlandet. Ein må sjå på tollvernet når ein no skal gjera noko i mjølkeproduksjonen. Ein må sjå korleis ein kan dempa utslaget for dei mindre bruka, som har prøvd å driva utan dei store utvidingane. Eg vil utfordra Venstre og Kristeleg Folkeparti på om dei ikkje er einige i at det kvotetaket som ligg i mjølkeproduksjonen i dag, ikkje er berekraftig.

Frida Melvær (H) [11:09:24]: Regjeringa har som mål å leggje til rette for eit levande og aktivt landbruk i heile landet. Jordbruksavtalen 2019 underbyggjer det og gjev grunnlag for ei god inntektsutvikling i jordbruket på linje med andre grupper.

Den tydelege distriktsprofilen i avtalen styrkjer m.a. jordbruket på Vestlandet og i Nord-Noreg. Bøndene på Vestlandet gjev ros og optimistiske tilbakemeldingar. Det er både kjekt og spennande å vere bonde, uttrykkjer dei.

Ny teknologi, modernisering av gardsdrifta og ei tydeleg politisk prioritering av landbruket dei seinare åra har gjort at bøndene både ønskjer og ser seg tente med å satse. Det syner òg tydeleg att i søkjartala til naturbruk og landbruksfag. Det er framtidstru hos den norske bonden, og det gjer meg stolt og glad.

Innovasjon Noreg Vestland har meldt om rekordstore løyvingar til investeringsstøtte i det tradisjonelle landbruket i Hordaland og Sogn og Fjordane i 2018. Desse fylka er mellom dei mest utprega gras- og beiteområda i landet, og mjølkeproduksjonen utgjer brorparten av verdiskapinga i tradisjonelt landbruk her. Investeringsprosjekt i mjølkeproduksjonen har spesielt vore dominerande i Sogn og Fjordane. Dei største bruka på Vestlandet har alt omstilt seg, no er det viktig at dei mindre og mellomstore bruka følgjer etter, og det legg oppgjeret eit godt grunnlag for.

Frukt- og grøntsektoren er i vekst og utgjer om lag 12 pst. av verdiskapinga i landbruket. Årets jordbruksoppgjer peikar på at sektoren har mange ubrukte moglegheiter, og forbrukartrendar tyder på at marknaden for grønt vil auke framover. Det ligg eit krafttak for frukt- og grøntsektoren i oppgjeret for 2019, med ein eigen tiltakspakke for innovasjon og vekst med auka investeringstilskot, tiltak for rekruttering, sortsutvikling og foredling. Dette vert sjølvsagt òg helsa varmt velkomen i vestlandsfylka. Hardanger og Sogn er dominerande i landet innan frukt- og bærproduksjon, og det er ein ny giv i desse områda for å utvikle og styrkje produksjonen.

Vi har for lengst gjort Senterpartiet sine domedagsprofetiar til skamme. Inneverande jordbruksoppgjer stadfestar nok ein gong regjeringspartia sitt ønske om eit effektivt, omstillings- og framtidsretta landbruk i heile landet. Nedbygginga av jordbruksareal var på 3,3 pst. dei raud-grøne åra. Frå 2013 til 2018 har nedgangen vore på 0,07 pst. Medan det vart avvikla 1 000 gardsbruk i året då Senterpartiet styrte, er talet no redusert til 700.

Datomerking av matvarer er bra, det skulle vi hatt i politikken òg. Landbrukspolitikken til Senterpartiet har truleg snart nådd siste forbruksdag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:42]: Norsk matproduksjon fra jordbruket preges av et enestående paradoks. Vi har overproduksjonspress kombinert med fallende sjølforsyningsgrad. Kan det være sant? Ja, du hørte rett. Vi har overproduksjonspress, overproduksjon, kombinert med stadig lavere sjølforsyningsgrad av jordbruksmat.

Sjølforsyningsgraden, beredskapen, er jo hele jordbrukets samfunnsoppdrag. Den blir stadig dårligere. Hvordan i all verden har vi kommet i den situasjonen? Det er en overproduksjon som presser prisene til gårdbrukeren ned, og som fører til enorme samfunnstap fordi vi produserer en vare vi ikke trenger. Dette er sjølsagt resultatet av en politikk. Ingen næring er mer politisk styrt enn jordbruket. Det er i denne salen politikken bestemmes – ingen andre steder, til sjuende og sist. Det har bestandig vært et problem å greie å ha god sjølforsyningsgrad, samtidig som man unngår overproduksjon. En god sjølforsyningsgrad krever en god økonomi for dem som skal gjøre jobben. De har lett for å produsere for mye. Sånn er det i Norge, og sånn er det i de fleste andre land. Derfor må du regulere, derfor må du styre, og når styringa blir feil, blir sjølsagt resultatet helt feil.

I 2014 ble det inngått et bedrøvelig forlik i denne salen, mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene, noe som økte kvotetaket på mjølk fra 400 til 900 tonn, som tok vekk taket på produksjonstillegget, og som førte til at statens andel når det gjaldt oppkjøp av kvoter, gikk fra 50 til 20 pst. Trodde regjeringspartiene at dette ikke skulle virke? Sjølsagt visste de det. Det er ikke sikkert det var så mange som visste det, men noen visste det. Og resultatet ser vi. Vi er altså i den ulykksalige situasjonen, som alle mennesker – uavhengig av om man kan jordbrukspolitikk eller ikke – forstår, nemlig at man kan ikke fortsette med overproduksjonspress samtidig som sjølforsyningsgraden går ned. Det er grunnleggende feil, og jeg skal ta opp i neste innlegg hva som må gjøres.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:15:54]: Når jeg lytter til debatten, er det i hvert fall retorisk grunnlag i denne salen for å få matproduksjonen vår inn på en bedre kurs de neste årene. For her i salen har så godt som alle som har vært oppe, sagt at det er viktig å styrke kornproduksjonen.

Derfor var det oppløftende at landbruksministeren gjennom sitt svar ærlig bekreftet at kornarealet vil kunne gå ned med den avtalen som nå er inngått. Det betyr at når alle i salen i hvert fall sier at vi ønsker å forsterke kornproduksjonen, må politikken forbedres og forsterkes de neste årene, slik at vi ikke sier én ting i Stortinget, og så skjer det motsatte på bakken. Sånn kan vi ikke ha det. Det er ikke rart og uforståelig at folk begynner å stusse over det som blir sagt, når det sies at vi har noen mål i Stortinget, og så går virkeligheten den andre veien.

Derfor er det helt klart at vi gjennom dagen i dag må oppsummere med at neste års avtale må bli betydelig bedre når det gjelder korn, slik at når jeg stiller spørsmålet til landbruksministeren om ett år, er svaret klinkende klart: at denne avtalen kommer til å bidra til at kornarealet går opp. Det vil også være et ærlig svar, og et godt og riktig svar.

Det vi diskuterer i dag, går egentlig langt utover jordbruket og folk som er aktive i næringen, for i likhet med Forsvaret er produksjon av mat og tilgang på mat ett av de mest avgjørende spørsmålene for folkets sikkerhet. Det er veldig vanskelig å skape trygghet i et land hvis man bare har kuler, men ikke mat. Derfor må selvforsyningen, i stedet for stadig vekk å gå ned, nå begynne å gå opp. Derfor må kornarealet, i stedet for å gå ned, begynne å gå opp. Derfor må verdiskapingen på våre flotte norske naturressurser begynne å gå opp, ikke at fôrimporten fortsetter å skvise ut grunnlaget for å bruke de flotte naturressursene vi har i hele landet vårt, enten det er snakk om kornareal eller områder for grasproduksjon på Vestlandet og i Nord-Norge, som nå går ned.

En slik ærlig debatt vil være til gagn for alle i landet vårt. Det vil være veldig spennende å ta del i her i Stortinget, og det kan skape framtidsmuligheter for arbeid for unge folk – for det er resultatet hvis vi sammen klarer å forsterke landbrukspolitikken. Derfor må vi også bli enige om et prinsipielt og viktig skille: Vi må ha en politikk for verdiskaping og produksjon, ikke spekulasjon. Kvotetaket på melk driver opp prisene, og det er en politikk for spekulasjon, på samme måte som det som står i Høyres og Fremskrittspartiets partiprogrammer om å fjerne lovgivningen for eiendommer, er en politikk for spekulasjon. Vi trenger at naturressursene er i bruk for verdiskaping og produksjon.

Liv Kari Eskeland (H) [11:19:05]: Granavolden-plattforma gav eit godt oppspel til årets jordbruksoppgjer på klima- og miljøsida. Klimaendringar er ei av hovudutfordringane i vår tid, og skatte- og avgiftspolitikken er eit viktig verkemiddel for å redusera norske klimagassutslepp. Hovudverkemiddelet i norsk klimapolitikk er og skal vera sektorovergripande verkemiddel i form av klimagassavgifter og omsetjelege utsleppskvotar. Fram til no har landbruk og fiskeri vore skjerma, men no er me er i ferd med å ta tak i desse sektorane, i godt samarbeid med dei respektive organisasjonane, som òg er pådrivarar.

Høgre sitt landbruksnettverk har reist på kryss og tvers i Noregs land, og me ser ein stor entusiasme blant bønder og landbruksorganisasjonar når det gjeld å ta del i det grøne skiftet. Gartneri testar ut idear for å redusera CO₂-avtrykk, bønder set opp vindmøller og nyttar driftsbygningar til solceller, og interessa for bioenergi saman med bioenergibransjen gjev vinn-vinn-løysingar, med kraft brukt i drifta og gjødsel attende til landbruket. Ein testar ut elektriske maskinparkar og forskar på CO₂-binding i jorda. I det heile opplever me at landbruket og bøndene ønskjer å vera relevante og aktuelle i det grøne skiftet.

Jordbruket er ein viktig aktør i arbeidet med å kutta klimaendringane, og difor er det viktig og bra at miljø- og klimatiltak i jordbruksavtalen no vert styrkte med totalt 186 mill. kr. Styrkt FoU med tanke på utvikling av plantesortar og dyreeigenskapar som er godt tilpassa framtidige klimakrav og endra produksjonsforhold, er òg teken med.

Ein god klima- og miljøprofil er avgjerande for eit berekraftig landbruk. Det er viktig at norsk jordbruk kan møta eit klima i endring, samtidig som klimagassutsleppa frå sektoren vert reduserte. Vidare er arbeidet med betra vasskvalitet og pollinerande insekt òg vektlagt. Samla er løyvingane til miljø- og klimatiltak i avtalen no på heile 5 mrd. kr, inkludert areal- og kulturlandskapstilskota.

Dette vil merkast i åra som kjem, for me har dyktige bønder som vil, me har dyktige bønder som får det til, og me gjev dei tillit og midlar for at me i fellesskap skal nå klima- og miljømåla me har sett oss.

Terje Aasland (A) [11:22:07]: Selv om vi nå er litt ut i debatten, vil jeg benytte anledningen til å gratulere partene med oppgjøret. Tallstørrelsen er egentlig ganske stor, og inntektsveksten kan det også skrytes av, slik representanten Reiten for så vidt gjorde.

Men det er en fare for at en gjennom jordbruksavtalen kun ser tallstørrelsene i volum og i inntekt per årsverk, for da kan en miste noe av den strukturelle utviklingen som ligger i bunnen. Noe av det som har vært sentralt i diskusjonen nå, er at det faktisk er noen uheldige utslag av det som skjedde i 2014, og som flertallet i Stortinget ønsker å gjøre noe med. Jeg blir begeistret når jeg hører landbruksministeren si hun deler representanten Knag Fylkesnes’ engasjement for små og mellomstore bruk. Men da må det komme klarere til uttrykk gjennom de prioriteringene staten gjør inn mot jordbruksforhandlingene. Det må komme klart til uttrykk at det er en kvalitet vi ønsker å videreføre i norsk landbruksproduksjon. En variert bruksstruktur og at den er over hele landet, tror jeg er noe av identiteten til det norske folk når det gjelder norsk matproduksjon. Det er det som gjør at legitimiteten og autoriteten i norsk matproduksjon er så høy som den er.

Da er det bekymringsfullt at kornarealet er nedtrappet: 7 pst. lavere enn i 2011, og det har ikke vært lavere siden 1972. Svak lønnsomhet i kornøkonomien er grunnen til dette. Dette som utgangspunkt utfordrer selvfølgelig selvforsyningsgraden vår. Både Bondelaget og Felleskjøpet ga uttrykk for at utviklingen vi ser, kommer mest sannsynlig til å fortsette. Det er de største og mest effektive brukene som vinner fram, og da blir det som representanten Sandtrøen poengterte, at de mer marginale kornprodusentene sklir ut og overtar på gras.

Det andre er melkeproduksjonen. Hvordan har statsråden tenkt å løse det? Det er flott å høre at hun skal gjøre det sammen med partene, men hvilke kvaliteter og verdier vil statsråden legge inn i diskusjonene med melkeprodusentene? Melkeprodusentene er jo selve bærebjelken i distriktslandbruket. 900 tonn – 900 000 liter – det er ingen tvil om at det er utfordrende for de mindre brukene, de mer marginale brukene og de som ligger der hvor økonomien ikke er fullt så god. Skal en opprettholde et distriktslandbruk, må en opprettholde melkeproduksjonen, men en må gjøre det på små og mellomstore bruk også, ikke bare prioritere de store.

Derfor utfordrer jeg statsråden – jeg ser hun har tegnet seg – til å svare på: Hvordan vil hun sikre, i tiden framover, at korneareal ikke blir borte? Hvordan skal vi få en fordeling av melken som skal produseres i tiden framover, slik at det ikke går på bekostning av små og mellomstore bruk?

André N. Skjelstad (V) [11:25:25]: Det er mye snakk om kanaliseringspolitikk og kornareal. Det er for så vidt helt riktig at det er i randsonen at flere gir seg med korn og går over til gras. Det er selvfølgelig en utfordring som er mye mer sammensatt enn det representanten Sandtrøen sa her i dag. Det handler også om totaliteten. Totaliteten som handler om å gjøre det mer attraktivt å drive med kornproduksjon også i det han kalte randsoneområdene, er jeg enig i at vi er nødt til å se på framover.

Samtidig er selvfølgelig en av de store bærebjelkene melkeproduksjon. Da Tine var på høringen, tok jeg opp om de så noen mulighet for økt etterspørsel. Det sa Tine at de var godt i gang med. Det var jeg selvfølgelig godt fornøyd med. For meg, som ønsker å se på mulighetene i et land som har verdens beste ost, er det litt for imperialistisk ikke da å kunne ha mulighet til å levere den osten til omverdenen – selvfølgelig med norske priser.

Det viser seg at vi lykkes, f.eks. med norsk avlsmateriale. Geno er i verdensklasse. Mulighetsrommet der er stort.

Vi har også et stort fortrinn i Norge som ingen nevner noe særlig. Det har blitt aktualisert i Norge, men også utenfor Norge: Vi er et av få land som har rent grunnvann. Betydningen av å kunne produsere mat når man har rent grunnvann, er viktig.

Representanten Nils T. Bjørke, som var sentral også i 2014 – kanskje på en litt annen måte enn akkurat i dag – har helt rett i at markedsbalansen er særdeles viktig. Hvis man ikke har markedsbalanse, vil partene, uansett hvor stort markedet er – jeg er blant dem som mener at vi må se utenfor Norge også – tape på det. Det kan godt være at man er nødt til å gjøre en vurdering av det som ble bestemt den gangen, hvis man ikke når et større marked. Da er en nødt til å se om det er et mulighetsrom der framover. Det er helt riktig, som er blitt påpekt, at vi ligger i front når det gjelder antibiotikabruk. Vi har gode tall på det. Vi har gode tall på mye annet også når det gjelder norsk dyrevelferd.

Det kan ikke være slik som representanten Lundteigen på mange måter sier, eller slik Hans Rotmo sier i teaterstykket han satte opp i sin tid, at det er en form for «bønder i solnedgang». Det ønsker ikke Venstre. Venstre ønsker en mer ekspansiv politikk, der bøndene vil skinne framover. Det tror jeg at årets jordbruksoppgjør leverer på.

Statsråd Olaug V. Bollestad [11:28:41]: Jeg har behov for å si noe om avtalen fra 2013, siden den har blitt nevnt av flere representanter, at det var en vekst på 6 000 kr. I etterkant, etter at andre grupper også hadde fått sitt lønnsoppgjør, viste det seg at bøndene fikk 500 kr mindre i forhold til andre grupper i 2013. Jeg vil også si at mye av det som ble lagt inn i oppgjøret den gangen i 2013, var finansiert med prisøkninger for de enkelte tingene.

Når det gjelder korn, er jeg helt enig i at det har gått ned noen dekar. Det synes jeg er krevende, men samtidig er produksjonen per dekar så å si lik, altså høyere, og det betyr også noe for selvforsyning at vi faktisk klarer å øke produksjonen.

Når det gjelder kornareal, svarte jeg Sandtrøen at jeg skal gjøre mitt for å øke det. Det er jeg opptatt av, fordi det handler om kanalisering. Det handler om å bruke arealene som er egnet til det. Det betyr også at vi samtidig må øke grasproduksjonen, for gras er også fôr, som er viktig også i matproduksjon – fôr til dyra, så vi skal få gode resultater.

Så handler det om å ha et aktivt jordvern. Det handler om å tørre å ta de tøffe avgjørelsene, både lokalt, regionalt og nasjonalt, for å klare å bevare den jorda som faktisk sikrer en produksjon, og en økt produksjon. Så handler det i tillegg om at vi legger til rette for forskning – for selv om man har hatt god tilgang på kornareal mange steder, var ikke avlingene gode i fjor, fordi klimaet gjorde at man sto med tomme aks. Det gir heller ikke god produksjon eller god avling. At dette henger sammen, er det viktig at vi i denne sal tar inn over oss.

Geir Pollestad (Sp) [11:31:15]: Eitt av dei mest interessante trekka med denne debatten er å høyra representantane frå særleg Høgre og Framstegspartiet, som feirar konsekvensen av sine eigne nederlag. Eg meiner at Stortinget skal vera ganske godt fornøgd med den jobben som ein har gjort for jordbrukspolitikken sidan 2014. Sjølvsagt kunne ein hatt mange fleire offensive satsingar, sånn at sjølvforsyningsgraden var høgare, distriktslandbruket sto sterkare og importen av mat var lågare, men hadde me gjort som Høgre og Fremskrittspartiet føreslo då dei la fram jordbruksmeldinga si, hadde me berre hatt eitt mål for jordbrukspolitikken, og det var kostnadseffektiv matproduksjon. Då hadde årets jordbruksoppgjer sett heilt annleis ut.

Fleire har skrytt av at ein styrkjer velferdsordningane. Høgre og Framstegspartiet føreslo i jordbruksmeldinga å avvikla velferdsordningane.

Mange er opptekne av distriktslandbruket. Høgre og Framstegspartiet føreslo i jordbruksmeldinga f.eks. at ein ikkje skulle ha ein politikk for å oppretthalda svineproduksjon i distrikta. Alt dette stoppa jo Stortinget, og det var svært viktig det som der skjedde.

Så vil eg gje litt ros til statsråden. Det har vore mange harde ord i det siste, dei har vore fullt ut fortente, men i replikkrunden i dag høyrde eg ein statsråd som på vegner av Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti ikkje var heilt avvisande til å sjå på konsekvensen av strukturgrepa frå 2014. Eg høyrde ein statsråd som var villig til å sjå på tollvernet. Det er veldig bra.

Når det gjeld jordbruksoppgjeret i 2013, trur eg ein diskusjon rundt det er for dei spesielt interesserte. Eg trur me skal halda fast ved å vurdera jordbruksoppgjeret ut frå dei føresetnadene som vart lagde til grunn då det vart inngått, og så må ein sørgja for at dei føresetnadene ein før kvart jordbruksoppgjer legg til grunn, er så rette som mogleg.

Så vil eg etterlysa eit nytt tiltak som Stortinget har sagt at dei ønskjer, men som regjeringa, same korleis regjeringa har sett ut dei siste åra, har kjempa mot, nemleg ei fondsordning for jordbruket. Det skal satsast mykje på frukt og grønt. Me veit at det er næringar som har svingingar i inntekta, frå gode år til verkeleg dårlege år. Då ville ei fondsordning etter Senterpartiets syn kunna bidra til å utjamna desse inntektsforskjellane og gjort at me hadde styrkt frukt- og grøntnæringa i Noreg.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:34:26]: Eit trekk ved denne debatten er at det er ein del innlegg som bommar på målet. Representanten Frida Melvær frå Høgre framførte i eit innlegg tidlegare at regjeringa har som mål eit levande landbruk i heile landet. Det er jo ikkje det. Det veit vi jo. Med den politikken som blir ført, er det ikkje levande landbruk i heile landet som er målet. Det blir bygd ned jordbruk i dette landet. Innanfor kornsatsinga er det overgang til gras, og ved kysten og i nord ser vi at det blir bygd ned. Vi gjer oss meir avhengige av importerte innsatsfaktorar i heile jordbruket. Viss det er målsetjinga, er det verkeleg bom.

Det får meg også til å tenkje på innlegget til representanten Ørsal Johansen, som tok til orde for at no må vi begynne å snakke opp bonden. Det er ein merkeleg måte å formulere det på når ein faktisk byggjer ned jordbruket. Kva har det med saka å gjere? Vi snakkar om politikken, og så snakkar ein her om symbol som ikkje har samanheng med realitetane. Eg hadde syntest det var fint om vi kunne hatt ein ærleg diskusjon der dei faktiske posisjonane kom til syne, kva ein faktisk ønskjer å få til. Viss ein ønskjer å bruke mindre pengar på jordbruket, og ikkje ønskjer å leggje opp til å produsere med utgangspunkt i norske arealressursar, men kanskje ønskjer meir import fordi det er billigare, ja, da må ein kunne seie det i staden for å skjule seg bak den typen frasar som alle her i salen veit ikkje har samanheng med saka.

Det store oppdraget som Stortinget har pålagt regjeringa, er: Ta jorda i bruk, sprei og utvid produksjonen, og bli meir sjølvforsynt. Det er oppdraget, men vi ser ikkje teikn til at vi går i den retninga – med god vilje ser vi nokre små positive teikn her og der, men i store trekk er det ingenting som går i den retninga.

Så sit vi på ei stor bombe, og det er eksporten til USA, nedtrekket på enormt mykje mjølk. Responsen på det kan ikkje vere at ein skal klekkje ut eksportstrategiar frå stortingssalen som aktørane sjølve seier tja til. Da må ein gå inn i dette og sjå på kva som er konsekvensen for norsk jordbruk av det nedtrekket – står det i forhold til dei store målsetjingane? Viss ein da legg opp til forholdstal og utkjøp av produksjonskapasitet, veit vi at det skjer stikk i strid med det som er målet vårt: å ta jorda i bruk og spreie produksjonen over heile landet.

Terje Halleland (FrP) [11:37:34]: La meg få begynne med å gratulere landbruket med avtalen. Landbruket står for mange gode og viktige verdier i samfunnet vårt, derfor er det svært viktig at vi legger opp til en politikk som ivaretar norsk landbruk.

Noen av de viktigste endringene regjeringen har stått for, er den store økningen i antallet heltidsbønder. Etter at Senterpartiet klarte å halvere antallet, har denne regjeringen løftet antallet opp igjen – til flere enn noen gang. Jeg tror vi alle skal være enige om at heltidsbonden er og må være ryggraden i norsk landbruk. Da er det jo kjekt å registrere den viljen til investering i landbruket som vi aldri har sett maken til tidligere. Det er vel ingenting som viser bedre tegn på framtidstro enn viljen til å investere i egen næring. Nå ser vi at viljen til å produsere er så stor at det er overproduksjon i mange produksjoner. Dette er noe som markedsregulatorer må ta inn over seg og sette inn tiltak mot.

En av de store bekymringene jeg ser i norsk landbruk, er den økende manglende kunnskapen om matproduksjon i samfunnet. Mange av produksjonene er ikke lenger så synlige som de var før. Krav til mattrygghet og smitte gjør at det er vanskeligere å vise fram produksjonen. Ikke minst flytter folk inn til byene, og vi får en større avstand til matproduksjonen. Jeg håper at statsråden og regjeringen vil se på den utfordringen og fremme tiltak som kan øke kunnskapen i hele befolkningen, men aller mest hos ungdommen.

Avslutningsvis: Jeg er glad for at regjeringen legger opp til en politikk i landbruket som belønner arbeidet, som belønner innsatsen den enkelte legger ned, og at vi må ha en markedsrettet produksjon. Jeg forstår at Senterpartiet ønsker å bruke mer penger for å produsere mindre mat, men jeg er veldig glad for at det ikke er regjeringens politikk.

Så blir det sagt fra denne talerstolen at en er glad for at Fremskrittspartiet ikke har fått fullt gjennomslag for sine forslag til avtaler. Ja, det stemmer, det – Fremskrittspartiet har villet mer enn vi har fått gjennomslag for. Men alt går den samme veien. Alt går i den retningen Fremskrittspartiet vil, det er bare det at det tar lite grann lengre tid.

Torill Eidsheim (H) [11:40:45]: Kva er det med norsk landbruk som er verd å ta vare på? Jordbruk var ein viktig del av kvardagen og livet på bygda der eg vaks opp, på Vestlandet. Mi oppleving er at det ikkje er draumen om rikdom som er den største drivaren for eit aktivt landbruk der vest, det er draumen om å kunne utvikle garden vidare, slik at neste generasjon kan overta han endå litt betre enn då ein sjølv overtok. Men det er òg draumen om å produsere mat med høg kvalitet.

Klimaendringane set samfunna våre på alvorlege prøver. Det vil kunne gje eit globalt landbruk med betydelege utfordringar, med redusert matproduksjon og svekt økosystem som resultat. Klimaendringane stiller landbruket overfor to hovudutfordringar: Det er korleis ein kan motverke klimaendringane gjennom utsleppsreduksjon og auka opptak frå lagring av karbon, men òg korleis ein kan mestre produksjonen under endra klima, med tilpassing til klimaendring.

I ein rapport nyleg viser ein til at norsk landbruk på ei rekkje område er betre rusta til å møte desse utfordringane enn mange andre land og verdsdelar. Men med temperaturauke på over to grader globalt er risikoen for negativ påverknad på landbruksproduksjonen òg betydeleg her heime.

Jordbrukspolitikk er i høgste grad ei samfunnssak, med mål om beredskap, folkehelse, matkvalitet, næringsutvikling, kulturlandskap, ressursforvalting og matsikkerheit – berre for å nemne noko.

Det har aldri blitt produsert meir mat i Noreg enn i dag, og samla produksjonsvolum i norsk jordbruk har auka. Eit underskot i den norske marknaden på saue- og lammekjøt har endra seg, og det har endra seg fort, og det er desse endringane og desse store utfordringane bøndene står i og må møte, og som vi saman må finne gode løysingar på. Men vi har no ein god dialog og eit godt samarbeid. Eg ser lyst på framtida for norsk landbruk, og eg er stolt av det vestlandsbruket får lov til å bidra med, har bidratt med og kjem til å bidra med.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:43:50]: Den største utfordringen er overproduksjon. Det er ikke markedsbalanse, det er markedsubalanse. Og det er tilrettelagt av Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene gjennom vedtak her i stortingssalen; det er stortingsvedtak som ligger til grunn. Når Halleland fra Fremskrittspartiet sier at markedsregulator må ta det inn over seg, er det fullstendig å sikte på feil blink. Markedsregulator må bare prøve å gjøre det beste ut av det som er situasjonen og et resultat av det vi legger til rette for.

Markedsubalansen rammer dem som produserer mest, verst, og det burde være et tankekors for dem som er for storproduksjon, for det er disse menneskene som sliter mest ved en overproduksjon.

Representanten André Skjelstad fra Venstre sier at vi må få jordbruket til å skinne, og representanten Eidsheim snakker om at en skal overlevere gården i bedre stand. Så flott, ingenting ville glede meg mer, men vi må se faktum i øynene: Fra 1999 og fram til 2018 er to av tre mjølkeproduksjonsbruk borte. To av tre er borte. Det har aldri skjedd en tilsvarende reduksjon i det som er hele bærebjelken i norsk jordbruk. Det er ikke bare ett parti som har ansvar for det; alle partier har ansvar for det, i større eller mindre grad. Men dagens regjeringspartier har størst ansvar, for de er mest opptatt av å gjennomføre dette.

Jeg er så lei av å høre at en skal overlevere gården i bedre stand, når politikken går ut på at de fleste etter hvert skal slutte med driften på sin gård. Uansett hvor flinke de er, klarer de det ikke.

Det snakkes om inntektsfordeling. I innstillinga står det på side 1, andre spalte, tredje strekpunkt, at det er politisk bestemt at inntektsforskjellene skal fortsette. Det skal ikke være noe lavtlønnsinntektssystem her, for å si det på den måten. Det skal fortsette.

Jeg er veldig glad for det som Aasland tar opp. Han påpeker det, og det må en ny regjering ta fatt i og endre på.

Senterpartiets standpunkt er at samfunnsoppdraget er matvaresikkerhet. Vi må øke sjølforsyningsgraden til minst 50 pst. basert på de norske plantene, enten de plantene går som mat til mennesker eller mat til dyr. Vi er nødt tilbake til det gamle slagordet fra mellomkrigstida: Bygg jordbruket på plogkjøl, ikke på skipskjøl.

Vi har klart det før. Det er ikke enkelt, men det går an, dersom det er politisk vilje. Men det krever ganske bevisste politiske prioriteringer og reguleringer. Fritt marked er det verste en kan gjennomføre for jordbruksproduksjonen og for matproduksjonen. Sånn er det i Norge, og sånn er det i hele verden.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:47:06]: Norges største fastlandsindustri er næringsmiddelindustrien, med stor verdiskaping og aktivitet rundt omkring i hele Norge. Norsk næringsmiddelindustri er fullstendig avhengig av et velfungerende tollvern og importvern. Det er en bærebjelke for norsk matproduksjon. Rundt 70 pst. av inntektene til norsk matproduksjon kommer fra markedet, så det er markedet som er den viktigste inntektskilden. Næringsmiddelindustrien er fullstendig avhengig av det.

Så ser vi i regjeringsplattformen at det på fem plasser er omtalt som mål å redusere tollvernet – ikke i landbrukskapittelet, der står det at man skal sikre et velfungerende importvern, men i andre deler av regjeringsplattformen står det at det er et mål å redusere det. Der håper jeg landbruksministeren er tydelig og klar og sier om de fem andre plassene hvor det står i regjeringsplattformen at man skal redusere importvernet, at det ikke kommer til å skje så lenge Olaug V. Bollestad er landbruksminister.

Hvis man skal få folk til å satse, få en trygghet rundt det å investere tungt i norsk matproduksjon, er det nettopp importvernet som er den største bærebjelken. Når vi nå snakker om at det er overproduksjon i norsk landbruk, er det egentlig overimport som er problemet. For det er ikke sånn at vi produserer mer mat i Norge enn det som reelt sett blir spist i Norge, men vi har så stor import at summen av import og produksjon blir for stor.

Hvis man er bekymret for lønnsomheten i norsk landbruk og matproduksjon framover, må vi se på hvordan vi kan tette mer av importventilene som kommer nå, og styrke importvernet – ikke gradvis redusere importvernet, som regjeringsplattformen legger opp til.

Avgiftspolitikken er også viktig. Når det gjelder næringsmiddelindustrien, har regjeringen ført en veldig uforutsigbar avgiftspolitikk som har rammet den mest konkurranseutsatte delen av norsk næringsmiddelindustri – innenfor både bryggerinæringen og sjokolade- og nytelsesmiddelnæringen har man ført en avgiftspolitikk som har rammet næringsmiddelindustrien veldig, veldig hardt.

Jeg mener at man som landbruks- og matminister har et veldig viktig ansvar for å sørge for at man har en velfungerende og god industri i Norge, for det er man avhengig av skal man klare å ha en matproduksjon i alle deler av Norge. Da er importvernet det desidert viktigste virkemiddet vi har, og det er hard kamp om det hele veien.

Som representanten Lundteigen sa, er det de som produserer mest, som rammes hardest hvis prisene går ned. Markedsmessig er det mange kroner i forskjell f.eks. per melkeliter, avhengig av om man produserer den i Norge eller i Syd-Sverige. Hvis man da taper to–tre kroner literen på melken, og man produserer én million liter, er det 3 mill. kr ned i inntekt og konkurs. Så enkelt og så vanskelig er det. Budsjetter kan gå opp og ned. Der kan vi i Stortinget gjøre justeringer hvert halvår, men når det gjelder importvern, når man først gir konsesjoner der, er det ekstremt vanskelig å endre på det.

Jeg ønsker landbruksministeren lykke til, og jeg håper vi får gjennomslag og ikke bare tilbakeslag når det gjelder norsk importvern.

Steinar Reiten (KrF) [11:50:23]: I debatten i dag har det vært mye snakk om avtalen som ble inngått i 2014, der det ble gjort endringer i kvoter og konsesjonsgrenser. Særlig representantene fra Senterpartiet prøver å framstille det som om dette har ført til en krise i norsk landbruk, med vedvarende overproduksjon. Det er et vrengebilde. Jeg skal ta dette punkt for punkt.

Når det gjelder melkekvoten, var det også under hele perioden da Senterpartiet hadde landbruks- og matministeren, fra 2005 til 2013, en utvikling der melkebønder la ned, og det gikk i retning av større og færre bruk. Vi snakker ikke her om en næring der folk sitter på baken og venter på tilskudd. Dette er framoverlente næringsdrivende som også ser en mulighet for inntjening ved å satse, ved å bygge større og ved å rasjonalisere.

Og det har ikke blitt noen krise i melkeproduksjonen i Norge. Vi har fortsatt bønder som satser på melk over hele landet, ikke bare i flatbygdene på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. Det blir bygd nye store, flotte robotfjøs også der jeg kommer fra i Norge. Det er bønder som satser. Det å da skulle ligge på en grense på 400 tonn som om den var hugget i stein, når produsentene selv ønsker å bygge større og produsere mer, rimer ikke.

Når det gjelder svinemarkedet, stemmer det at det har vært overproduksjon der noen år. Men det var jo nettopp Bård Hoksrud, landbruks- og matministeren fra Fremskrittspartiet, som tok grep, som åpnet opp for en frikjøpsordning som kunne finansieres over omsetningsavgiften, og som var tydelig på at de ville se på konsesjonsgrensene for svineproduksjon.

Det blir tatt grep, markedsreguleringen fungerer, og det er nettopp Kristelig Folkeparti som gjennom de siste seks årene har vært en garanti for at hovedlinjene i norsk landbrukspolitikk skulle føres videre, herunder markedsreguleringen. Dette systemet fungerer.

Til slutt vil jeg understreke at det i de siste jordbruksoppgjørene, særlig de to siste, er nettopp de små og mellomstore melkebrukene som har vært vinnerne når det gjelder inntektsutvikling. I fjor la vi inn pyramidetilskuddet, og i år har dette blitt videreført, sånn at de kommer godt ut også i år. Det bidrar nettopp til å sikre at vi har et landbruk med variert bruksstørrelse i hele landet. Det er en aktiv, framoverlent landbrukspolitikk som Kristelig Folkepartis landbruks- og matminister viderefører, og som jeg er stolt over.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:53:11]: Fyrst til sistnemnde talar: Eg er litt overraska over at Venstre faktisk er litt meir sjølvransakande når det gjeld dei store endringane som var i 2014, enn det som representanten Reiten nok tek opp her frå Kristelig Folkeparti. Når ein ser i ettertid kva som har skjedd, og dei åtvaringane som kom, hadde eg faktisk forventa at ein såg det litt meir. Heile kjøttmarknaden heng saman, og det er ikkje tvil om at dei store utflatingane gjorde at ein fekk den ubalansen som er. Det synest eg ein skal ta inn over seg og sjå på korleis ein skal gjera det. Det same gjeld for mjølkesektoren. Ein er faktisk nøydd til å gjera det.

Til representantane Melvær og Eidsheim: Det er godt at dei er opptekne av norsk landbruk og tek tak i det, men det verkar som om dei har gløymt at me hadde møte med landbruket frå Vestlandet, der dei tydeleg viste korleis utviklinga på Vestlandet ikkje klarar å følgja med resten av landet etter dei store endringane som kom i 2014. Det er bra at dei reiser rundt i heile landet, men då må ein òg prøva å høyra på det som vert levert frå næringa.

Til Halleland: Han vil berre ha heiltidsbonden, og det er berre at dei byggjer og driv meir, som er det viktige. For meg er faktisk det viktigast at me leverer det som samfunnet skal ha, og at me klarar å levera det på norske ressursar. Utfordringa i dag er at mange bønder føler seg pressa til å utvida så mykje at det faktisk, i sum, gjer at me har fått den ubalansen som me har fått, og i sum gjer at mjølkeproduksjonen har vorte sentralisert, meir enn på lenge – og då innanfor regionane som har vorte større. Men mange bygdelag er snart utan mjølkeproduksjon i det heile, og det er dramatisk, for dei burde ha produsert mjølk, sånn at me kunne ha auka kornproduksjonen på dei areala som er eigna for det.

Eg er litt bekymra, for det begynner å verta for mange bønder som verkeleg satsar, som faktisk sit att åleine til slutt. Dei klarar ikkje å kombinera stordrift, med dei krevjande geografiske forholda som er mange stader, med å kunna fungera som ein familie. Då har me gjort noko dramatisk med heile miljøet i bygdene. Det er viktig å ta med seg.

Margunn Ebbesen (H) [11:55:50]: Takk for debatten, alle sammen, så langt. Det er veldig bra at det er så mange som har engasjert seg i landbruksdebatten i år. Man kunne jo tenke seg, når det var enighet, at det ikke var så mange som engasjerte seg, men heldigvis ser vi at det er mange som er opptatt av norsk landbruk. Jeg tror jeg tillater meg å oppsummere litt ut fra det jeg har hørt nå, med at vi alle sammen er opptatt av norsk landbruk, vi er opptatt av at vi skal ha landbruk i hele landet.

Så kan vi gjerne bruke debatten til å diskutere hvorvidt kanaliseringspolitikken fungerer, hvorvidt man har kornproduksjon der kornproduksjonen skal være, osv. Realitetene er at vi da i hvert fall må ta med oss historien – for hvordan var nå egentlig historien? Hva var det som skjedde med kornøkonomien da Gunhild Øyangen satt som landbruksminister? Jeg tror det er litt viktig at vi tar med oss en sånn historie, og ikke minst må vi ta med oss historien når det gjelder været. Hvordan været slår ut for avlingene? Vi vet at det i fjor var store utfordringer på grunn av været.

Representanten Pollestad trekker fram oppgjøret fra 2013. Joda, det hørtes veldig bra ut, men fasiten viste jo at det ikke ble så bra; inntektsveksten ble 500 kr lavere enn for andre grupper. Så det er også litt av historien. Bøndene er selvstendig næringsdrivende, og det er ikke Stortinget som vedtar lønna til bøndene.

Det er en god plattform som regjeringspartiene styrer på. Jeg har ikke noe problem med å stille meg bak denne regjeringsplattformen og være med og bidra til at vi skal ha et godt og oppegående landbruk i hele landet. Jeg er veldig glad for at det er en landbruksminister fra Kristelig Folkeparti, og at vi har de fire partiene som står bak med sin politikk – regjeringsplattformen. Det er ikke hvert enkelt partis politikk, men regjeringsplattformen.

Vi vet jo at Senterpartiet ønsker å si opp EØS-avtalen og snakker om at importvernet må styrkes. Et velfungerende importvern er viktig, men vi er avhengige av å ha handel med andre land. Norge baserer store deler av sin økonomi på eksport av våre varer og produkter. Hvis ikke dette er oppe og går, vil vi ikke ha mye å betale et landbruksoppgjør med framover.

André N. Skjelstad (V) [11:58:53]: Importvernet er viktig, men samfunnsoppdraget – som Per Olaf Lundteigen viste til – består ikke bare av selvforsyning. Det består av beredskap, kulturlandskap og ikke minst bosetting og er også viktig for flere næringer, som næringsmiddelindustrien, men ikke minst også for reiseliv. Denne sammensetningen fokuserer vi på.

Så blir det sagt litt her om melkeforbruk, som jeg ønsker noen korte merknader til. I 1981 var vi ca. 4,1 millioner innbyggere, i dag er vi «roughly» 5,3. Med det som også importeres, er det 200 millioner liter mindre forbruk av melk i Norge per i dag. Det er vi også nødt til å ta inn over oss. Derfor mener jeg at det er viktig å se på de mulighetene som også Tine påpekte under høringen.

Ellers vil jeg nevne at jeg synes det er litt spesielt i dag – jeg har vært med på å høre alle innleggene om jordbruksavtalen siden 2014 – at Norges Bondelag ikke er og hører på debatten.

Terje Aasland (A) [12:00:11]: Det var representanten Reiten som fikk meg til å ta ordet. Jeg har lyst til å understreke at vi ikke har gått inn i debatten her og prøvd å framstille norsk landbruk som om det var i krise. Men vi har understreket noen utviklingstrender som egentlig er ganske kritiske, og som er litt alvorlige, knyttet til ønsket fra Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om et landbruk over hele landet – at vi også ønsker å bruke de arealene som er mer marginale, til å produsere mat på.

Da er vi i en litt mer krevende situasjon, og det er jeg sånn sett glad for at landbruksministeren på spørsmål her i salen responderer på. Det er et år framfor oss som vil være ganske avgjørende, og det er da jeg er enig med representanten Ebbesen og er glad for at vi har en landbruksminister fra Kristelig Folkeparti. Det er langt å foretrekke framfor en landbruksminister fra Fremskrittspartiet. Men forutsetningen må være at det er KrF-politikken som er i blodårene til landbruksministeren fra Kristelig Folkeparti, og at hun ikke styrer videre på den sentraliseringspolitikken som en landbruksminister fra Fremskrittspartiet la opp til i 2014.

Så til melkeproduksjonen, som jeg mener er bærebjelken i norsk landbruk – grunnlaget for distriktsprofilen. Det er ingen tvil om at økningene – fra 400 tonn til 900 tonn, eller fra 400 000 liter til 900 000 liter – er ganske krevende. Det er ikke krise akkurat nå, men når en skal ta ned produksjonen, kan en veldig fort ramme de minste, de marginale, de mellomstore. Det er det vi har sett i utviklingstrenden – det er disse som blir skallet av, ikke de største. Det er dette jeg har spurt statsråden om, og som jeg ikke har fått svar på: Hvordan vil man i det året som er framfor oss, sikre at en ikke ender opp med at en tar ut de minste og mellomstore melkeprodusentene når en skal ta ned melkeproduksjonen?

Dette er ganske vesentlig. 100 millioner liter melk skal ut – i hvert fall. Det betyr over 100 av de eventuelt aller største produsentene. Er det dramatisk? Selvfølgelig er det dramatisk for norsk melkeproduksjon. Det er enda mer dramatisk hvis det tas ut hos de minste, for det gjør et ganske stort innhopp i distriktslandbruket. Og når distriktslandbruket opphører, opphører noe av kvaliteten ved norsk matproduksjon over hele landet. Det er ganske vesentlig. Derfor er vi inne i en litt kritisk tidsalder når det gjelder å snu det strukturgrepet som ble tatt i 2014.

Jeg tror jeg egentlig har landbruksministeren med meg når det gjelder tanken om at melk og korn er det vesentlige hvis vi skal lykkes med en politikk der vi bruker hele landet og har en variert bruksstruktur som grunnlag for den.

Geir Pollestad (Sp) [12:03:26]: Eg meiner det mest avklarande innlegget me har hatt i dag, var frå representanten Steinar Reiten, som kunne varsla at Kristeleg Folkeparti fullt og heilt står bak dei strukturendringane ein gjorde i 2014. Det er for meg nytt, og eg er veldig glad for at landbruksministeren har ei meir balansert tilnærming til dette enn det representanten Reiten hadde.

Så til representanten Skjelstad, som gjerne ville hatt meir publikum til debatten. Eg veit at Norges Bondelag er til stades og følgjer debatten. Eg vil òg seia til representanten Skjelstad at om han hadde vore på årsmøtet i Norges Bondelag, ville han sannsynlegvis ha kjent igjen dei folka som er til stades derfrå.

Ketil Kjenseth (V) [12:04:31]: Til representanten Pollestad: Det er vel sånn at noen bruker en losje og ikke bare galleriet, og mange ser også på tv, men det er ikke tvil om at Norges Bondelag følger debatten.

Det jeg reagerer litt på i denne debatten, er forsøket på å stakkarsliggjøre norsk landbruk, som jeg kjenner fra mitt distrikt, rundt Mjøsa særlig, som veldig offensivt. De investerer mye, og det er ganske mange unge som satser stort, som vil være i landbruket, og som ser en framtid. Det er en balansegang å gi dem som vil, en mulighet, samtidig som vi har utfordringer i den strukturutviklingen som har pågått over mange, mange tiår. Det er vel verdt å trekke fram både Anne Vik og Gunhild Øyangen i en debatt. Det er neppe noen som har påvirket strukturutviklingen så mye som nettopp de to statsrådene. Det er ikke noe nytt fenomen at vi har strukturutfordringer i landbruket, med den teknologiske utviklingen som skjer.

En bekymring vi også skal ta alvorlig, er at profesjonene i landbruket konsentreres mer og mer. Når melkeprodusentene, grønnsaksprodusentene eller frukt- og bærprodusentene blir litt større og litt mer alene, blir det lenger mellom de kompetansemiljøene. Det er også en del av strukturutviklingen i landbruket.

Det skjer masse spennende på teknologisida, med presisjonslandbruk, med elektrifiseringen som er på tur inn, og en tar i bruk nye typer drivstoff. På Toten etablerer de biogassanlegg. Bønder går sammen for å putte biogass på tanken istedenfor fossile ressurser fra Nordsjøen. Det er stor optimisme og fortsatt et stort mangfold.

Tørkesommeren 2018 har ikke vært nevnt særlig mye i denne debatten. Det hører også med at vi snudde oss rundt og bisto med over 2 mrd. kr etter den utfordrende sesongen vi hadde i fjor. Det er mye penger. Det er ikke mange land i verden som er i stand til å bistå et landbruk på den måten. Så var det en del bønder som merket seg at det var visst noen områder som hadde gått ut av produksjon, eller som vi ikke hadde tatt i bruk, litt av bekvemmelighetshensyn, litt på grunn av den strukturutviklingen som pågår, eller på grunn av at teknologien hjelper oss å høste mer, nærmere der vi driver.

Vi må ta vare på høydelandbruket, setringen, for å møte utfordringene. I vår har det mange plasser nesten vært for vått til at man har kommet ut og fått satt avlingen, så vi har ulike klimautfordringer som vi skal være i stand til å møte.

Steinar Reiten (KrF) [12:07:53]: Bare et kort svar til representanten Pollestad: Ja, i 2014 var jeg blant dem i Kristelig Folkeparti som mente at tiden var kommet for å se på konsesjonsgrensen for melk. Det kunne være greit å få høre fra representanten Pollestad om han mener at grensen igjen skal settes til 400 tonn.

Når det gjelder svin, gjentar jeg bare det jeg sa i stad, at en statsråd fra Fremskrittspartiet tok nødvendige grep for å sikre at markedsreguleringen fungerer, sånn at vi nå snart er tilbake i en situasjon der det er balanse i svinemarkedet, og at en i større grad kan få uttak av økt inntekt også i det segmentet av norsk landbruk.

Statsråd Olaug V. Bollestad [12:08:44]: Jeg har først lyst å takke for engasjementet for norsk landbruk. Det synes jeg det er fantastisk å være med i. Selv om vi har ulike innretninger til noe av dette, er det ganske lysende for norsk landbruk at engasjementet er stort i Stortinget.

Det har blitt gjort strukturendringer over tid. Jeg bare tenker tilbake på da vi fikk samdrifter over det ganske land. Små gårdsbruk gikk sammen, og en fikk en kvote på 750 000 liter som topp. Det er ganske mange år siden. Det utgjorde en stor strukturendring.

Til representanten Terje Aasland: Jeg er heller ikke i tvil om at det mange steder er en utfordring ved at det er 900 000 liter. Jeg er med på at dette kan være en utfordring mange steder.

Det som også er en utfordring, er at det er små gårdsbruk – som jeg har vært så heldig å få besøke – som har blitt overtatt, og som nesten var avskiltet, som sliter med å komme ut på markedet med sine produkter, spesielt frukt og grønt, fordi kjedene har bestemt hvem som skal inn. Det er også en utfordring som vi i fellesskap har.

Til slutt: Ja, jeg er opptatt av melk og melkeproduksjon og at det skal være produksjon over hele landet. Jeg er opptatt av å ha kornproduksjon der det er egnet for det. Jeg er opptatt av å ha gressproduksjon der det er egnet for det, for det er også med i økningen av produksjonen av fôr som den enkelte bonde har.

Ja, jeg er opptatt av å bruke ulike beiter. Jeg vet at bare det å bruke sommerbeite for sauer, bl.a., er med på å få mye penger inn for dem det gjelder. Jeg har tenkt å bruke hele landet, bruke ressursene våre, samtidig som vi i fellesskap er opptatt av å verne jorda, slik at vi har noe for framtidige generasjoner.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:11:32]: Jeg vil gi honnør til Fremskrittspartiets Terje Halleland, som hadde en veldig ærlig og beskrivende kommentar. Alt går den veien Fremskrittspartiet vil – det tar bare litt lengre tid.

De offisielle tallene, som alle er enige om her i salen, viser at selvforsyningsgraden blir mindre, noe som gir folk dårligere sikkerhet. Gjeldsveksten er betydelig høyere enn inntektsveksten, det vet vi ikke kan vare over tid, og kornarealene blir mindre. Dette går den veien Fremskrittspartiet vil – det tar bare litt lengre tid.

Representanten Ebbesen er mer opptatt av å snakke om hva som var stoda under 1980-tallets politikk. Jeg tenker at hvis vi skal sørge for sikkerhet for folk i Norge i dag, bør vi snakke om hva som skal være framtidens politikk. Jeg har tidligere sagt at neste år må landbruksministeren kunne gi et klart og tydelig svar på at kornarealene skal økes, ikke, som Felleskjøpet påpekte i høringen, at de fortsatt vil kunne gå ned.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:12:45]: Vi kan vel oppsummere debatten i dag med at regjeringspartia ikkje har svar på korleis dei skal stanse kvotegaloppen på mjølk, og korleis ein skal stanse sentraliseringa. Ein har ikkje svar på korleis ein skal hindre svekking av distriktsjordbruket når mjølkeproduksjonen skal ned. Dei har ikkje svar på korleis ein skal ta kornarealet tilbake og i bruk. I det heile har dei ikkje svar på korleis regjeringa skal nå målet om at meir matproduksjon skal skje med utgangspunkt i norske ressursar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:13:35]: Statsråd Bollestad refererte til samdrift og 750 tonn. Det er presist. Det ble satt i verk av statsråd Kåre Gjønnes med personlig rådgiver Gunnar Dalen i en stortingsmelding fra 2000. Så det er helt korrekt at det er mange partier som har ansvaret for den situasjonen vi er oppe i.

Vi står overfor klimautfordringer og grønt skifte – det betyr for Senterpartiet å satse på primærnæringene, satse på fotosyntesenæringene. Vi må da få lønnsomhet for de menneskene som utdanner seg til disse næringene.

Importvern forutsetter at vi er utenfor EU. Vi har handlingsrom innenfor WTO til å ha et bedre importvern. Det som er interessant i dag, er at Miljøpartiet De Grønne ikke er i salen. De snakker om et mer miljøvennlig jordbruk. I sitt program har de ikke avklart sitt syn på EU-spørsmålet. De har altså ikke avklart sitt syn på importvernet, og derfor er det ikke et troverdig program uten at det kommer snarest mulig.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:15:17]: Det ble etterlyst at vi skal bruke fakta her, og en del representanter bommer med sine innlegg.

For det første: Vi skal forholde oss til de offisielle tallene, blir det sagt her. Selvforsyningsgraden har gått opp under denne regjeringen. Dekningsgraden er på 90 pst. under denne regjeringen. Kornproduksjonen har økt under denne regjeringen. Saueproduksjonen har økt under denne regjeringen. Melkeproduksjonen har økt under denne regjeringen, selv om vi nå må ta den ned på grunn av jarlsbergosten.

Men det som er interessant å merke seg, er at de endringene som er i struktur, er kommet på grunn av endringer i samfunnet. At vi får en sentralisering i melkeproduksjonen, kan man ikke skylde på denne regjeringen, for det var den forrige regjeringen som satt i stolen da Tine begynte å legge ned sine meierier. Tine la ned meieri etter meieri etter meieri. Men hva skjedde? Jo, det kom andre inn i de samme lokalene og driver meieriene meget godt i dag. Og produksjonen i distriktene opprettholdes – en kan se på Gausdal kommune, en av Norges største melkekommuner.

Det er lagt ned færre bruk under denne regjeringen. Produksjonen øker, dekningsgraden øker, vi bygger ikke ned noen ting. Det var det den forrige regjeringen som gjorde.

Skal vi ha en ærlig diskusjon, som noen etterlyser her, kan vi i hvert fall ikke ha representanten Knag Fylkesnes i salen.

Nils T. Bjørke (Sp) [12:17:06]: Sistnemnde talar fekk meg til å bruka opp resten av tida mi – når ein fortel ei slik historie. Ja, eg meiner produksjonen går opp på importert fôr, og han vert sentralisert, slik at me ikkje utnyttar beiteressursane våre og grasarealet i mange område. Det er utfordringa, det har me sagt heile tida. Hadde representanten Ørsal Johansen følgt med i diskusjonen i dag, er det det me har fortalt – at produksjonen har gått opp. Men han har gått opp på heilt feil premissar når ein har auka på importert fôr i plassen for å bruka lokale ressursar. Det er jo det som er utfordringa, og det er det me har peika på i heile dag.