Stortinget - Møte mandag den 17. juni 2019

Dato: 17.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Referatsaker

Sak nr. 32 [17:38:47]

Referat

  • 1. (383) Statsministerens kontor melder at

    • 1. lov om arv og dødsboskifte (arveloven) (Lovvedtak 55 (2018–2019))

    • 2. lov om endringer i skipsarbeidsloven mv. (Lovvedtak 59 (2018–2019))

    • 3. lov om endringer i konkurranseloven (Lovvedtak 84 (2018–2019))

    • - er sanksjonert under 14. juni 2019

    Enst.: Vedlegges protokollen.

  • 2. (384) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Solfrid Lerbrekk, Torgeir Knag Fylkesnes og Sheida Sangtarash om arbeidsvilkår foran anbudsregimer (Dokument 8:169 S (2018–2019))

    Enst.: Sendes arbeids- og sosialkomiteen.

  • 3. (385) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Anette Trettebergstuen, Ingvild Kjerkol, Lene Vågslid, Jonas Gahr Støre, Kari Henriksen, Trond Giske, Hadia Tajik og Tuva Moflag om styrking av LHBTI-politikken (Dokument 8:166 S (2018–2019))

  • 4. (386) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen, Marian Hussein og Sheida Sangtarash om et styrket krisesentertilbud for voldsutsatte (Dokument 8:168 S (2018–2019))

    Enst.: Nr. 3 og 4 sendes familie- og kulturkomiteen.

  • 5. (387) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sheida Sangtarash, Freddy André Øvstegård, Solveig Skaugvoll Foss og Solfrid Lerbrekk om å sikre alternative behandlingstilbud for transpersoner (Dokument 8:167 S (2018–2019))

    Enst.: Sendes helse- og omsorgskomiteen.

  • 6. (388) Endringer i passloven og ID-kortloven (utstedelse og nektelse av reisedokumenter til mindreårige mv.) (Prop. 126 L (2018–2019))

    Enst.: Sendes justiskomiteen.

  • 7. (389) Datatilsynets og Personvernnemndas årsrapporter for 2018 (Meld. St. 28 (2018–2019))

    Enst.: Sendes kommunal- og forvaltningskomiteen.

  • 8. (390) Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 (2018–2019))

    Enst.: Sendes utenriks- og forsvarskomiteen.

Presidenten: Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.

Lars Haltbrekken har bedt om ordet før møtet heves, i henhold til forretningsordenens § 54 andre ledd. Presidenten samtykker i at representanten får ordet, og gir dermed ordet til Lars Haltbrekken, som har en taletid på inntil 5 minutter, også det i henhold til § 54 i forretningsordenen.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg vil først få takke for at jeg får muligheten til å ta opp denne saken ved møtets slutt.

For snart to år siden traff jeg Taibeh Abbasi for første gang i Trondheim. Hun var en livsglad jente som så fram til å fullføre videregående skole og ta fatt på studier. Hennes familie har i mange år levd under en voldsom påkjenning etter at de fikk beskjed om at de ikke lenger fikk være i Norge. For litt over et år siden traff jeg Taibeh igjen – Trondheims flotteste russ. Hun var i full gang med eksamensperioden, men bar på en gnagende uro, en uro ingen jente på 19 år skal måtte føle.

Lørdag morgen kl. 05.00 slo politiet til og hentet moren, Atefa Rezaie, og hennes tre barn, Yasin, Taibeh og Ehsan. De ble tatt med til flyplassen på Røros, som vanligvis er stengt på lørdager, og fløyet til Gardermoen og videre til Istanbul.

Politiet har sagt at det var en udramatisk pågripelse hvor ingen ble skadet. I ettertid viser det seg at pågripelsen var alt annet en udramatisk. Politiet har i ettertid innrømmet at moren mistet bevisstheten allerede kort tid etter pågripelsen. Likevel valgte man å gå videre med utkastelsen og fly helt til Istanbul. I Istanbul ble det så bestemt at det ikke var medisinsk forsvarlig å sende moren videre til Kabul. Utkastelsen av moren ble avbrutt, og hun er nå tilbake i Norge.

Utkastelsen av de tre barna er ikke avbrutt, og de siste meldingene jeg har fått, tyder på at de skal sendes med fly fra Istanbul til Kabul allerede i kveld. Vi har altså en situasjon hvor tre barn, der den yngste er 16 år, har blitt skilt fra moren og skal sendes til Kabul i Afghanistan, som nylig er blitt rangert som verdens farligste land. De to yngste barna i denne familien har aldri vært i Afghanistan, og den eldste broren på 22 år har ikke vært der siden han var spedbarn.

Siden den videre utsendelsen av barna til Kabul kan være nært forestående, haster det med å få avklart myndighetenes praksis rundt utsendelse av mindreårige uten omsorgspersoner. Jeg vil også henvise til at det i UNEs vedtak av 15. mars 2019 om Ehsan, den yngste av barna, står følgende: Familien vil returnere samlet, og klageren vil returnere med, foruten mor, to voksne søsken.

Dette er ikke lenger tilfellet. Familien er splittet. Jeg vil derfor be justisministeren redegjøre for hvilken instans som har tatt den formelle beslutningen om å fortsette utkastelsen av det mindreårige barnet Ehsan, et barn som har erkjente helseproblemer, og de to andre barna, Taibeh og Yasin Abbasi, til Afghanistan – når moren, som er hovedomsorgspersonen, blir returnert til Norge av helsemessige årsaker. Hvordan hjemles denne beslutningen om retur uten omsorgsperson, og er det tatt hensyn til barnets beste i denne situasjonen, eller vil det bli gjort?

Oppsummert: Hva er myndighetenes praksis når det gjelder å returnere mindreårige til Afghanistan hvis den ansvarlige omsorgspersonen som er med under reisen, må returneres til Norge?

Presidenten: Presidenten gir da ordet til statsråd Jøran Kallmyr, som også har en taletid på inntil 5 minutter.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Takk for ordet, og takk for spørsmålet. Jeg har lyst til å begynne med å si at dette er en pågående aksjon, og derfor skal jeg være litt forsiktig med å gi altfor mye detaljer om selve aksjonen og fakta rundt den. I slike aksjoner har fakta ofte en tendens til å forandre seg underveis på grunn av at man ikke har det fullstendige bildet akkurat nå.

Jeg har også lyst til å si litt om saken. Det er altså slik at dette var en afghansk familie som fikk opphold i Norge fordi de ikke hadde et mannlig nettverk i sitt hjemland. Så dukket ektemannen opp, og de fikk tilbakekalt sitt opphold. Dette er altså flere år siden. Så har det vært en prosess der man har brukt muligheten de har til å klage på vedtaket. UNE har behandlet klagen og kommet til at oppholdstillatelsen skal tilbakekalles. Deretter har saken endt i domstolssystemet. Tingretten har først behandlet saken, deretter har lagmannsretten behandlet saken, og saken ble også anket til Høyesterett av familien. Høyesterett avsto fra å realitetsbehandle saken, og dermed er lagmannsrettens dom rettskraftig.

Denne saken er altså blitt behandlet av forvaltningsorganer der Justisdepartementet ikke har instruksjonsmyndighet. Vi kan ikke instruere i enkeltsaker overfor verken UDI eller UNE, og man har selvsagt i hvert fall ingen mulighet til å instruere overfor domstolene. Domstolenes oppgave her er nettopp å undersøke om forvaltningen og forvaltningsvedtaket er gyldig. Det har de altså kommet til at det er.

Så er spørsmålet hva som skjer da, og hvem som tar beslutningene om når returen skal gjennomføres. Det er Politiets utlendingsenhet som iverksetter vedtak fra Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda, som innebærer at det for en utlending som ikke har lovlig opphold i Norge, skal gjennomføres etter § 90 i utlendingsloven. Både UDI og UNE kan instruere politiet om å utsette iverksetting av egne vedtak, og UNE kan også instruere politiet om å utsette iverksetting av et vedtak truffet av UDI på UNEs saksområde når vedtaket innebærer at utlendingen må forlate riket.

Det som det er grunn til å understreke her nå, er at Justisdepartementet ikke har noen adgang til å utsette vedtaket i denne saken. Det framgår av utlendingsloven § 90 tiende ledd at departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å utsette iverksetting av en bestemt type vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, i påvente av endringer i lov eller forskrift. Justisdepartementets kompetanse til å skulle gi utsatt iverksetting av retur er altså begrenset til de tilfellene hvor man har en gruppe hvor man kan vurdere at denne gruppen ikke skal returneres, i påvente av en konkret endring som skal skje, i enten forskrift eller lov, og det er ingen sånne typer konkrete lovendringer eller forskriftsendringer på vei. Dermed hadde Justisdepartementet altså ikke mulighet til å kunne komme med instruksjoner i denne enkeltuttransporteringen.

Dette er som sagt en pågående aksjon, og derfor er det noe vanskelig å kunne gi altfor detaljerte opplysninger om selve returen, for man sitter ikke med det fullstendige bildet. Men det jeg har registrert, er at politiets utlendingsenhet i denne saken hadde sørget for at det var helsepersonell til stede under selve uttransporteringen, på bakgrunn av den informasjonen de satt med i forkant av uttransporteringen.

Presidenten: Presidenten vil nå åpne for at de andre partigruppene får ordet én gang hver i inntil 3 minutter, og deretter kan spørrer og statsråd få ordet én gang til i inntil 3 minutter hver.

Masud Gharahkhani (A) []: Som følge av denne saken har det oppstått flere diskusjoner. La meg tydeliggjøre Arbeiderpartiets ståsted. Når det gjelder den delen av dagens regelverk som er relevant for denne saken, har et enstemmig landsmøte i Arbeiderpartiet akkurat vedtatt vår helhetlige innvandringspolitikk, og der ligger det ingen forslag til endringer i denne delen av regelverket.

Så har Arbeiderpartiet, av enkeltrepresentanter for regjeringspartiene, blitt utfordret på reforhandling av asylforliket i mediene. La meg minne de samme representantene om at vi har en flertallsregjering i Norge. Hvis høyreregjeringen ønsker å reforhandle asylforliket og er konkrete, skal vi selvfølgelig snakke med dem hvis de tar kontakt. Arbeiderpartiet har vår politikk klar. Men per nå er situasjonen at regjeringen er uenig med regjeringen. Det er ikke første gang og heller ikke siste gang når det gjelder asyl- og flyktningpolitikken.

Så til håndteringen av retur i denne saken: Til statsråden har jeg lyst til å si at jeg reagerer. Det som kommer fram – at man med tvang returnerer en bevisstløs mor ut av Norge, som må returneres tilbake til Norge underveis i reisen, og hvor familien må skille lag underveis – er ikke med på å gi legitimitet eller tillit til håndteringen av returpolitikken og viktigheten av den for å ivareta en rettferdig asylpolitikk, for å returnere dem som ikke har rett til beskyttelse.

Derfor ber jeg statsråden om å være konkret om hvordan han vil følge opp håndteringen, om han tar dette på alvor, og om hva regjeringen vil gjøre.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg må innledningsvis si at dette er en sak det er grundig vanskelig, for ikke å si umulig, for oss i Stortinget å uttale oss om. Det er en sak vi kun kjenner fra media. Det er regjeringen som er den utøvende makt, som handler på vegne av staten i den situasjonen som nå har oppstått. Stortinget har ikke noe annet valg enn å forutsette at regjeringen handler i tråd med regelverket og den rettskraftige dommen som foreligger. Man forutsetter at regjeringen utøver dette ansvaret og tar de nødvendige avveiningene fortløpende, også når det gjelder menneskelige hensyn, som alltid skal telle med.

Stortinget behandler ikke enkeltsaker, men Stortinget legger rammene. Hvis regjeringen skulle komme fram til at det er behov for politiske diskusjoner om rammene som regjeringen jobber innenfor, står det regjeringen fritt å komme til Stortinget for å drøfte det. Fra Senterpartiets side vil vi være forberedt på å gjennomføre slike samtaler og gå inn i problemstillingene uten at dette vil foregripe hva som vil komme ut av eventuelle forhandlinger. Men vi må kunne forvente at statsministeren eller fagstatsråden eventuelt tar det initiativet, og det har ikke skjedd til nå.

Guri Melby (V) []: Først vil jeg takke representanten Haltbrekken for at han løfter fram denne problemstillingen. Det som er utfordrende, er jo at dette egentlig er veldig mange debatter i én, at de fleste sitter med svært lite informasjon, og at det også er veldig vanskelig å kreve klare svar når det er en sak som – som justisministeren redegjorde for – er midt i en aksjon.

Venstre har lenge hatt et engasjement for de lengeværende asylbarna, og vi fikk viktige gjennomslag i asylforliket i 2015, som gjorde at det nå er veldig mange flere av de lengeværende barna som får bli. Hovedregelen er jo at barn som har vært her i mer enn fire og et halvt år, skal bli i landet dersom ikke veldig spesielle hensyn tilsier noe annet.

Jeg registrerer at det er mange politikere som har engasjert seg sterkt i saken om Abbasi-familien, og også i andre enkeltsaker som er hjerteskjærende, særlig når det er snakk om barn og ungdom som har slått røtter, og som har sterk tilhørighet til lokalsamfunnet de bor i. Blant annet i Trondheim: Der har ordfører Rita Ottervik gått sterkt på banen. Hun utfordret statsrådene Ropstad og Grande til å være med på å snakke om det er mulig å få et nytt regelverk. Den invitasjonen har de begge takket ja til. Men jeg registrerer nå at representanten fra Otterviks eget parti egentlig bidrar til at den invitasjonen blir ganske lite aktuell. For politikken regjeringen fører, er jo basert på et bredt forlik her på Stortinget, og dersom Stortinget er misfornøyd med regelverket, er det også Stortinget som er nødt til å endre regelverket.

Jeg håper fortsatt at det er mulig å få samtaler om dette på Stortinget. Vi mener denne saken viser at det fortsatt er behov for ytterligere oppmykninger når det gjelder de lengeværende asylbarna.

Denne saken løfter også fram en del spørsmål når det gjelder Politiets utlendingsenhets praksis. Uten at vi skal debattere denne enkeltsaken for mye, mener jeg det er et prinsipielt perspektiv her som handler om hvordan vi behandler barn når vi har en voksen omsorgsperson som helt åpenbart ikke er i stand til å ta seg av barnet. Vi har fått opplyst at omsorgspersonen var bevisstløs ved uttransportering, og jeg skulle gjerne ønsket at justisministeren kunne ha svart på om det å sende ut barn når omsorgspersonen egentlig ikke er i stand til å ta seg av barna, er en praksis som er i tråd med regelverket. Er det en riktig praksis?

Det har åpenbart måttet blitt gjort en ny vurdering når man lar mor være igjen i Istanbul for å sendes tilbake til Norge, mens barna skal sendes videre til Kabul. Er det sånn at vi har en praksis der et barn, en mindreårig, kan risikere å bli sendt til Afghanistan uten sin omsorgsperson? Det er spørsmål jeg gjerne vil ha svar på fra justisministeren.

Torhild Bransdal (KrF) []: Som stortingspolitikere skal vi ikke gå inn og behandle enkeltsaker. Men enkeltsaker er en utmerket anledning til å løfte blikket litt og se på om vi kan diskutere både prinsipper, lover og forskrifter, og hvordan de virker ut fra sin hensikt. Finner en da ut at de helt åpenbart virker mot sin hensikt, eller virker slik de ikke var tenkt å virke, har vi et ansvar for å gjøre noe med disse lovene og forskriftene.

Hva viser denne saken oss? Den viser oss et spenn imellom de menneskelige hensynene og de innvandringsregulerende tiltakene. Det må være en målestokk på om det stemmer. I noen saker går pendelen den ene veien, i andre saker kan pendelen gå den andre veien. Vi må igjen spørre oss om det er riktig å returnere barn uten omsorgspersoner til et land som blir karakterisert som verdens farligste. Jeg kan heller ikke komme med et helhetlig svar på det. Men det er vårt ansvar å stille disse spørsmålene, og det er også vårt ansvar å gjøre noe med det hvis svarene på disse spørsmålene åpenbart blir av den karakter at vi må gjøre noe.

Prinsippet om at barn skilles fra omsorgspersoner, og opplysninger som kommer fram i denne enkeltsaken, høres voldsomt ut, og en skulle nesten ønske det ikke var sant at de transporterte ut et menneske som var bevisstløst. Da er det lett å spørre: Gjelder dette i flere saker? Er dette noe som pleier å gjøres?

Kristelig Folkeparti, på lik linje med mange andre partier, reagerte da denne saken kom opp. I våre kanaler i regjeringsfraksjonen har vi stilt et spørsmål som vi kommer til å ta videre, og det lyder slik:

Nylig ble familien Abbasi i Trondheim tvangsreturnert til Afghanistan. Returen ble stoppet for morens del, som ble syk under flyturen, men barna på 16, 20 og 22 ble sendt videre. Det reageres kraftig på at en 16-åring returneres uten foreldre. Det reageres for så vidt også på at flere sakkyndige rapporter har konkludert med at 16-åringen under tvil har best av å bli i Norge. Dette er som sagt en sak som setter innvandringsregulerende hensyn på prøve i befolkningen. Hva er mulig å gjøre?

Det er vår oppgave som stortingspolitikere i slike saker å se på: Hva er mulig å gjøre?

Une Bastholm (MDG) []: Jeg har ingen gud. Men i går kveld foldet jeg hender og bøyde hodet, fylt av en intens skam. Dette er snakk om en godt integrert familie, der alle tre søsken var barn da de kom til Norge, og har vært mindreårige flyktninger i tre til sju år. To av tre søsken har aldri satt sine bein på afghansk jord før. De ble født i Iran, hvor de er blitt diskriminert og knapt hadde rettigheter. Den tredje, eldstebror, var to–tre år da han forlot Afghanistan.

Dette er ikke en retursak. Det er deportering av tre søsken, inkludert et barn, til et ukjent land med bomberegn og krigslignende tilstander, hvor de ikke har nettverk. Utlendingsnemnda har hele veien vært tydelig på at barnets beste er at de får bli, men at såkalte innvandringsregulerende hensyn trumfer.

Det trumfer tydeligvis alt. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er slik at ingen bør sendes dit, men Norge er altså i europatoppen på uttransporteringer dit. Når en i tillegg finner på å tvangsreturnere barn dit, er det ikke bare i strid med internasjonale forpliktelser, det er iskaldt.

Afghanistan er ustabilt og livsfarlig. Ytringsfrihet og kvinners rettigheter kan man se langt etter. Det er et land hvor det er omfattende bruk av tortur. Derfor ble det også nylig kåret til verdens farligste i Global Peace Index, og derfor advarer FNs høykommissær for flyktninger alle land mot å returnere dit.

Kabul er en av de farligste provinsene, med mer enn to millioner internt fordrevne. Afghanske myndigheter sier selv at de ikke makter å ta imot flere avviste asylsøkere fra andre land. De ber innstendig om at man lar være. Men såkalt innvandringspolitiske hensyn gjorde altså at politiet natt til lørdag tok seg inn i hjemmet til den godt integrerte familien Abbasi i Trondheim. Mor og hennes tre barn ble med gråt, desperasjon og hyl tvunget inn i politibiler etter sju år i Norge.

Da jeg i 2017 møtte datteren i familien, var hun åpen om at hun fra før slet med frykt og traumer fra noen år tilbake i tid, da norsk politi knuste ruten i hjemmet hennes og tok seg inn. Og nå skjedde altså det en fryktet. Mor i familien var bevisstløs fra før flyet lettet på Røros, og videre via Gardermoen og helt fram til Istanbul. Og så ble hun returnert til Norge. Det å fly en bevisstløs person helt til Istanbul fordi det har gått så mye politisk prestisje i å få denne familien ut, er i seg selv uforsvarlig.

Spørsmålet om med hvilken hjemmel en sender mindreårige til Kabul som nå er uten omsorgsperson, er på sin plass. Men et annet spørsmål som denne salen må stille seg, er hvordan dette kunne skje i utgangspunktet. Blant annet skjer det fordi Stortinget i 2016, i en slags kollektiv panikk, fjernet rimelighetsvilkåret for returer. Dette er en politisk skapt tragedie, og den må ordnes opp i politisk. Statsråden må begynne med å stanse uttransporteringene av Abbasi-søsknene i kveld.

Bjørnar Moxnes (R) []: I januar 2018 behandlet Stortinget et forslag fra SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt om å stanse uttransporten av asylsøkere til Afghanistan. Vi fikk med oss Venstre og Kristelig Folkeparti på en ekstern gjennomgang av regelverket og praksisen ved retur til Afghanistan, herunder om Norges regelverk og myndighetsutøvelse er i tråd med våre forpliktelser og med folkeretten. Dette var samme dag som daværende justis- og innvandringsminister Sylvi Listhaug hadde sin første dag i Stortinget i den rollen. Hun sa:

«Jeg er svært glad for at nesten alle forslagene blir nedstemt, og at merknadene er tydelige på at de støtter behovet for en restriktiv asylpolitikk og en effektiv returpolitikk.»

Hun hadde dessverre med seg både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne saken.

Abbasi-familiens skjebne viser nå konsekvensene av den politikken som de borgerlige og Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen om. Den opprører mennesker over hele landet.

Jeg vil sitere fra det som står på regjeringens egen nettside med reiseinformasjon til norske borgere. Der står det om Afghanistan:

«Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til eller opphold i landet.»

Det står videre:

«Risikoen for å bli rammet av terrorangrep og kamphandlinger er betydelig de fleste steder i Afghanistan.»

De skriver også:

«Det foreligger betydelig risiko for å bli rammet av selvmordsbombing og bruk av veibomber.»

Det er dette landet folk nå tvangsdeporteres til. Jeg lurer på hvordan Kristelig Folkeparti og Venstre kan stille seg bak en slik politikk. De protesterer for all verden mens de er med på denne ferden. Jeg vil be regjeringen om å skjære igjennom og sikre at Abbasi-familien får bli i Norge. Det er ikke trygt i Afghanistan. Det er regjeringen krystallklar på i sine egne reiseråd. Familien har tilknytning til Norge, og de tre barna er nå skilt fra mor, fra omsorgspersonen sin. Etter vårt syn er det umenneskelig å deportere familien til Afghanistan. Her må regjeringen, etter vårt syn, gripe inn og ta ansvar.

Ove Trellevik (H) []: I Høgre meiner me at me treng ein føreseieleg politikk på innvandrings- og flyktningfeltet – og det har me. Me skal behandla menneske likt. Det er eit viktig prinsipp. Me må ikkje behandla folk ulikt basert på medieoppslag, og me må vera konsekvente i handhevinga av politikken vår.

Men så opplever me sjølvsagt saker som er veldig krevjande, og dette er ei slik sak. Kristeleg Folkeparti nemnde dette med pendelen, at ein kan oppleva å vera vitne til at det er innvandringsregulerande omsyn og av og til opphald på humanitært grunnlag. Men når folk oppheld seg ulovleg i Noreg, skal politiet tvangsreturnera. Det er viktig at me har tillit til forvaltinga, at dei følgjer opp dette prinsippet. Denne saka har vore prøvd for alle moglege domstolar – skulle eg til å seia – og alle moglegheiter i norsk rettsvesen er uttømte. Familien hadde utreisefrist for eitt år sidan, og då er det ikkje rart at det kan koma ei tvangsutsending.

Så er det sjølvsagt hjarteskjerande å høyra at folk vert sjuke undervegs. Samtidig må eg òg gje honnør til forvaltinga, som såg moglegheita for at det kunne skje. Det var lege med, og det var sjukepleiarar med. Kan forvaltinga gjera det betre enn det? Kva skal me gjera for å få dette til på ein god måte då? Eg tenkjer at ein har gjort det ein kan, i ei slik sak som dette. Det viste seg at mora vart sjuk, legen gjorde jobben sin og sa at ho skulle sendast heim igjen til Noreg. Ja, me har gjort det me kan, og så får me følgja saka som godt me kan.

Eg har stor tillit til regjeringa og justisministeren, at dei følgjer saka og held oss orienterte om korleis det går både med mora og med sonen på 16 år, som er igjen i Afghanistan, utan at mora er med. Han har heldigvis eldre søsken med seg, så heilt ille er det no ikkje. Men me ønskjer sjølvsagt å vera orienterte om utfallet av denne saka.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Jeg tenker at denne saken viser hvor utrolig viktig det er at vi får til frivillig retur. Vi jobber mye med å få til frivillig retur fordi vi slipper slike saker som dette. I denne saken har vi visst i fem år at det ikke foreligger en oppholdstillatelse. Foreldre har et betydelig ansvar for de valgene de tar på vegne av sine barn. Derfor velger mange familier å reise frivillig. Det er det vi ønsker å få til, men vi klarer det ikke alltid. Av respekt for dem som faktisk følger norsk lovverk og reiser frivillig, må vi også sende ut dem som ikke reiser frivillig.

Jeg har tidligere fått bred informasjon om alt det arbeidet som legges ned i å forberede en slik tvangsutsendelse. Det ligger betydelig arbeid bak, og det ligger mye omtanke og hensyn i de vedtakene man gjør – så mye omsorg som det går an å gi i en sånn situasjon, for det vil uansett føles forferdelig for dem det gjelder.

Vi har fått vite at også her har det vært med helsepersonell, både sykepleiere og lege. Men jeg tenker at foreløpig har vi bare den informasjonen vi leser i media, og veldig ofte er historien litt annerledes når vi får alle fakta på bordet. Jeg ser frem til å få det hele bildet i ettertid. Er det noe vi kan lære av dette, skal vi gjøre det, men jeg har tillit til at de som jobber med dette til daglig, har gjort de grep som er nødvendige for å gjøre dette på en mest mulig riktig måte.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er ingen tvil om at denne saken viser den mørkeste siden av norsk asylpolitikk. Ehsan Abbasi er 16 år gammel og juridisk sett et barn. Den psykiske helsetilstanden hans har vært alvorlig over lengre tid. Nå sitter han, sammen med sine eldre søsken, i Istanbul, mens moren hans, omsorgspersonen hans, er blitt sendt i all hast tilbake til Norge.

Norge sender ikke ut mindreårige dersom de ikke har omsorgspersoner i hjemlandet. I utlendingsloven § 90 åttende ledd er det hjemlet at:

«Tvungen utsendelse av en enslig mindreårig skal bare skje til et familiemedlem, utnevnt verge eller til et annet forsvarlig omsorgstilbud.»

Det er moren i familien som har både omsorgsansvar og foreldreansvar for Ehsan. Ingen av hans søsken, som er 20 år og 22 år, har dette ansvaret, og det er praksis at man holder mor og barn samlet i en slik situasjon.

Politiets utlendingsenhet har i sin nylig utgitte barnefaglige veileder selv skrevet:

«Pågripelse og uttransport er det leddet i asylsakskjeden der potensialet for å påføre både foreldre og barn traumatisk stress er på sitt høyeste.»

Videre står det eksplisitt at man skal ha et «barnesensitivt perspektiv» både ved pågripelse og gjennom hele uttransporten.

Ansatte i politiet er forpliktet til å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt så lenge de er i politiets varetekt. Å skille en mindreårig fra en mor som har akutte helseplager, og fullføre returen, utsendelsen, til verdens farligste land kan på ingen måte sies å være barnesensitivt. Vi etterspør derfor igjen myndighetenes praksis når det gjelder å gjennomføre barnets-beste-vurderinger når det oppstår en slik situasjon under en utkastelsesoperasjon.

I beslutningen fra februar 2018 sier Utlendingsnemnda at morens omsorgsevne på sikt vil bedres ved utsendelse til Afghanistan. Men hva når moren er i Norge? Da faller jo hele dette argumentet bort. Mitt spørsmål til justisministeren er igjen: Er det som nå skjer, innenfor regelverket – å transportere ut enslige mindreårige uten omsorgsperson?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Denne saken vekker følelser, og det forstår jeg, men det er slik at Politiets utlendingsenhet hvert år gjennomfører ganske mange transporter. I de fleste av de transportene vekker uttransporteringen følelser, men det er ikke alle transportene som kommer til media. De fleste transportene ut av Norge ved tvang skjer nettopp fordi utlendingene ikke har lyst til å forlate riket frivillig. Siden 2013 har det blitt gjennomført 36 000 slike uttransporteringer.

Det er stilt spørsmål om dette med enslige mindreårige asylsøkere, om hvordan det er mulig. Som representanten Haltbrekken nettopp har sitert loven på, er det mulig for noen under 18 år å bli returnert til sitt hjemland hvis man har kjente familiemedlemmer. Her er det slik at man er sammen med to søsken på 22 år og 20 år. Det er selvsagt slik at politiet er nødt til å foreta en konkret vurdering, og det forutsetter jeg at de har gjort, med hensyn til barnets behov.

Enkelte andre representanter har tatt til orde for at familien skal få bli. Det betyr i så fall at vi er nødt til å gjøre en regelverksendring. Denne statsråden har ingen mulighet til å instruere Utlendingsnemnda til at denne familien skal få bli. Denne statsråden har ikke engang anledning til å instruere PU om at de ikke skal gjennomføre uttransporteringen – dette som følge av et lovverk som denne salen har bestemt. Hvis man skal la slike som denne familien bli, betyr det en massiv liberalisering av asylreglene, som gjør at veldig mange andre også har muligheten til å få bli.

Jeg tror derfor det er klokt at man nå får litt mer fakta i saken, før man trekker altfor bastante konklusjoner. Det vil vi sørge for å få tak i, og så skal vi orientere Stortinget på egnet måte om saken når vi har det hele og fulle bildet.

Presidenten: Forlanger noen ordet før møtet heves? Så synes ikke. – Møtet er hevet.

Forrige kapittel