Presidenten: Etter
ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir
begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med
svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
– Det anses
vedtatt.
Cecilie Myrseth (A) [17:36:45 ] (ordfører for saken): Norge
er en havnasjon som er rik på fiskeressurser. Det gir oss mange
og viktige arbeidsplasser og ikke minst gir det store inntekter
til landet vårt. I 2018 eksporterte vi villfanget fisk og fiskeprodukter
for så mye som 28 mrd. kr.
Denne meldingen vi nå har til
behandling, redegjør for de fiskeriavtalene som vi har inngått for
2019, og for fisket etter avtalene i 2017 og 2018. Det er også verdt
å merke seg at så mye som 90 pst. av de fiskeressursene vi høster,
deler vi med andre land. Dette er interessant lesning, og jeg vil
også gi ros til departementet for å ha laget en meget interessant
melding. Jeg vil også takke komiteen for samarbeidet i saken, som
også i år har ført til en enstemmig innstilling.
Fiskeriavtalene
skal fremme bærekraftig forvaltning av de marine ressursene, basert
på best tilgjengelig kunnskap og en økobasert tilnærming. Vi skal
også sikre Norge en rettferdig del av kvotefordelingen av felles
regulerte bestander. Og ikke minst: En bærekraftig høsting forutsetter
også at vi har kontroll med fisket. Dette er utfordrende og krever
stor grad av internasjonalt samarbeid.
På verdensbasis
er overfiske av viktige fiskebestander en stor utfordring, og Norge
har de siste ti årene engasjert seg tungt i internasjonalt samarbeid
for å sikre bærekraftig fiskeriforvaltning. Det er viktig at Norge også
i årene som kommer, prioriterer det, og det er positivt at Norge
har tatt en aktiv rolle i internasjonalt havsamarbeid for å forvalte
fiskeriene og havmiljøet.
Havmiljøspørsmål
har de siste årene fått økt interesse i FNs generalforsamling og
også i andre globale miljøkonvensjoner og i opinionen. Arbeidet
som pågår i internasjonale prosesser om hav, som f.eks. FNs årlige resolusjoner
om havmiljø og fiskerispørsmål, påvirker også handlingsrommet for
vår egen forvaltning av ressursene. Det er derfor veldig viktig
at Norge deltar her. Da man i 2017 fikk gjennomslag under FNs generalforsamling
om å redusere plastforurensningen i havet, er det et eksempel på
et slikt engasjement.
Et annet tema
som er satt på dagsordenen internasjonalt, er sjømatens rolle for
matsikkerhet og ernæring. Verdensbefolkningen øker, og med det øker
også behovet for mat. Vi trenger at mer av maten hentes fra havet, vi
trenger at flere spiser fisk.
Et av landene
vi har et utstrakt fiskerisamarbeid med, er Storbritannia. Derfor
har man også i innstillingen vært opptatt av hvordan brexit slår
ut for samarbeidet framover, for å sikre god forvaltning.
Med det er komiteens
samlede innstilling anbefalt.
Tom-Christer Nilsen (H) [17:40:00 ] : Jeg vil fra vår side
også takke saksordføreren for samarbeidet og et godt utført arbeid
i denne saken.
Nok en gang er
et svært komplisert og følsomt forhandlingsarbeid med mange parter
med motstridende interesser sluttført. Jeg vil benytte anledningen
til å gi honnør til de involverte i forhandlingene for nok en gang
å ha lykkes i å gjennomføre dette ytterst kompliserte arbeidet.
Og jeg vil takke våre avtalepartnere for deres seriøsitet og vilje
til å finne løsninger basert på historiske rettigheter, biologisk
bærekraft og en felles forståelse av naturens muligheter og begrensninger.
Kanskje har ikke alle vært like konstruktive, det skal være sagt,
og det kan på sikt true den tilliten som er skapt over år, og som
er grunnlaget for en god forhandlingsprosess. Likevel er det viktig
å huske på at det er store havområder og kystområder på denne kloden
hvor kyststatene ikke klarer å samarbeide om forvaltning og fordeling,
og hvor torskekrigen er en slags permanent tilstand.
For min egen
del vil jeg si at selv om fiskeri ikke er en del av EØS-avtalen,
er det liten tvil om at det at EU opptrer som en blokk og én kyststat,
gjør det enklere å gjennomføre forhandlingene og være trygg på compliance fra
landene i Europa. Dette demonstreres til fulle ved introduksjonen
av en ny forhandlingspart i forbindelse med brexit. Vi er klar over
de utfordringene det medfører, og er glad for den overgangsavtalen
som er på plass.
Vi i Høyre vil
gi vår tilslutning til det framforhandlede resultatet og som sagt
honnør til dem som har framforhandlet det i tråd med en sterk norsk
forvaltningstradisjon på området, bl.a. med bakgrunn i havrettsminister
Jens Evensens arbeid og de prinsipper som ligger til grunn for etableringen
av 200-mils eksklusive økonomiske soner. Vi vil advare sterkt mot
å rokke ved deres historiske grunnlag. Vi legger også vekt på viktigheten av
å ivareta norske fiskeriinteresser i arbeidet med de norske posisjoner
i forhold til brexit – dvs. om, når, hvor og hva brexit blir eller
ikke blir. Jeg tenker at et naturlig utgangspunkt er, i alle tilfeller,
at det blir ikke mer fisk av utmelding, og det gjelder for oss alle.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:42:13 ] : Det er mange år sidan
det har blitt nokon stor diskusjon rundt den årlege gjennomgangen
av Noregs fiskeriavtaler, og eg tenkjer ikkje å gjere det til ein
stor diskusjon i dag heller. SV og Senterpartiet har reist ein prinsipiell
diskusjon i innstillinga til saka omkring byteforhold knytt til
tredjelands kvote, med EU spesielt. Eg må berre forklare det for
forsamlinga.
Frå målband til
fiskekvote føregår det slik at først kjem Det internasjonale havforskingsrådet
med si anbefaling på kva toleevna for dei ulike fiskeslaga er, så
forhandlar nasjonane seg imellom om korleis totalkvota skal fordelast
på landa ut frå det rådet. Deretter, på eit seinare tidspunkt, blir
dette fordelt mellom dei ulike fartøygruppene. Men før det skjer,
før ein fordeler til fartøygruppene, gjer ein ei avtale med EU om
byte av fisk.
I korte trekk
har det vore norsk praksis å gi bort torsk, som kystfiskarane kan
fiske, og få i byte fiskeslag som berre deler av den havgåande flåten
kan nytte. Kvifor er det problematisk? Jo, fordi vi har køyrereglar
i dette landet for korleis bl.a. torsken skal fordelast, den såkalla
trålstigen, som i korte trekk inneber at rundt 30 pst. skal tas
frå den havgåande flåten og resten, 70 pst., skal tas frå den kystgåande
flåten. Når fisken blir tatt før fordeling, betyr det at ein faktisk
rokkar ved prinsippa i norsk fiskeri. Det er problematisk når ein
så stor del av torsken blir gitt til EU, og dei einaste som kan
nytte seg av det ein får tilbake, er den havgåande flåten. Det er
problematisk, og det meiner eg undergrev det norske systemet vi
har bygd opp over tid. Vi meiner prinsipielt at om vi skal ha ei
ordentleg forståing av kva trålstigen omfattar, må det sjølvsagt
omfatte heile den norske totalkvoten på torsk. Ein kan ikkje ta
noko først, fordele, og så berre halde seg til det som er igjen
til fordeling som ein del av dette.
Eg ser at nokre
i innstillinga prøver å gjere eit poeng av at denne kritikken rokkar
ved avtaleforholdet ein har til EU. Det har ingenting med saka å
gjere. Vi anerkjenner at vi står i eit byteforhold til EU. Det har
vi gjort i lang tid, og det er lange historiske grunnar til det.
Det er korleis ein organiserer dette byteforholdet på norsk side
vi meiner er i strid med grunnlaget for fordelinga mellom flåtegruppene.
Statsråd Harald T. Nesvik [17:45:27 ] : I utgangspunktet hadde
jeg ikke tenkt å ta ordet i saken, men i og med at SV og Senterpartiet
også har et annet innspill, vil jeg holde innlegget mitt, ikke minst
også for å åpne for at man kan få ta replikker i så henseende, og
få tatt den debatten.
Fiskerinæringen
har stor betydning for Norge. I 2018 eksporterte Norge villfanget
fisk og fiskeprodukter for rekordstore 28 mrd. kr. En bærekraftig
forvaltning av ressurser i havet bidrar til å sikre robuste fiskebestander og
verdiskaping langs hele kysten. En bærekraftig forvaltning av ressursene
i havet bidrar – som sagt – til å skape store verdier og mange arbeidsplasser.
Vi er alle enige om at Norge fortsatt skal ha en aktiv rolle i internasjonalt
havsamarbeid, både i å utvikle internasjonale regelverk og i forbindelse
med forvaltning av fiskeriene og havmiljøet.
Havspørsmål har
økt interesse i FNs generalforsamling, i globale organisasjoner
og i opinionen. Arbeidet som pågår i internasjonale prosesser, som
FNs årlige resolusjoner om hav og fiskerispørsmål, påvirker også handlingsrommet
for vår egen havressursforvaltning. Det er derfor viktig at Norge
deltar der man kan delta. Vi blir lyttet til i internasjonale fora
fordi vi har funnet en god balanse i vår utnyttelse av levende marine
ressurser. Vi fremmer budskapet om bærekraftig bruk og viser i praksis
at det er den beste måten å ivareta et levende, produktivt økosystem
på. All fiskeriforvaltning må bygge på vitenskapelige råd.
Komiteens medlem
fra SV mener det er problematisk at Norge bytter fiskeslag som de
mindre flåtegruppene kan fiske på, mot fiskeslag som er utilgjengelig for
disse gruppene. Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti mener at vi ved bytte av fiskekvoter skal ta hensyn
til at «fisken man bytter til seg, i så stor grad som mulig kan
fiskes av de samme fartøysgruppene som den fisken man bytter fra
seg».
Ordningen med
bytte av kvoter gjennom forhandlinger med andre land stammer fra
1970-tallet, da kyststatene opprettet sine økonomiske soner. Norge
har siden den tid hatt som mål å beskytte sine interesser i andre
lands soner ved forhandling om kvotebytte. Det er ikke slik at vi
bytter bort noens kvoter, men vi har et kvotebytte for at våre tradisjonelle
fiskerier også langs andre lands kyster skal kunne opprettholdes.
Fiske på kvotene vi får i andre soner, innebærer transport over store
avstander under til dels svært krevende værforhold, og det er vanskelig
å tenke seg at mindre fartøy deltar i slike fiskerier. Ubenyttede
tredjelandskvoter går tilbake til den norske disponible kvoten i
det aktuelle fiskeriet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:48:39 ] : Vårt bytteforhold
med EU stammar jo heilt tilbake til at ein stengde 200-milssona
og stengde for trålfisket i ei lengre tid, osv. Så eg trur at alle
i salen her er einige om at vi skal ha eit byteforhold. Spørsmålet
er korleis ein prinsipielt skal organisere byteforholdet på norsk
side. Altså: Kven skal ta byrda for det?
I utgangspunktet
har vi ei fordeling av torskekvotene i Noreg som er slik at mesteparten
skal bli fiska av kystfiskeria, for torsken er ein kystgåande art.
Men når dette blir tatt frå totalkvota, betyr det at ein i realiteten tar
fisk frå kystfiskeria i større grad enn frå havgåande flåte, altså
at ein underminerer det som er trålstigen. Ser statsråden den prinsipielle
problemstillinga rundt dette?
Statsråd Harald T. Nesvik [17:49:35 ] : Nei, for vi tar ikke
spesifikt fra kysttorsken. Vi går ikke inn og sier at vi henter
fra den og den flåten.
Til opplysning
for representanten Knag Fylkesnes kan jeg si følgende: I fjor byttet
vi blåkveite, breiflabb, brosme, hyse, lange, reke, sei, sjøkreps,
torsk pluss andre fiskeslag med EU. I tillegg byttet vi til oss
blåkveite, blålange, brosme, havbrisling, hestemakrell, kolmule,
lange, lodde, reke, sei, sjøtunge, skolest, uer, øyepål og andre fiskeslag
fra EU. Så vi gjør det med en rekke forskjellige fiskeslag. Det
er riktig at torsk er en av de største delene, og derfor har vi
gjort det slik at hvis ikke bytteforholdene står i stil med hverandre,
lar vi være å bytte. Sist år kom vi nettopp i en slik situasjon
der de såkalte tredjelandskvotene ikke oppfylte de kriteriene vi
hadde lagt til grunn, og dermed ble en del tilbakeført til nettopp den
gruppen som representanten Knag Fylkesnes har tatt opp, nemlig den
åpne gruppen.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:50:44 ] : Eg går ut i frå at
det som statsråden meinte til slutt, var at det går tilbake til
fordelingsnøkkelen til kvar enkelt gruppe. Det illustrerer jo problemet.
Dette er fisk der, dersom han hadde vore til fordeling, om lag 70 pst.
hadde gått til kystflåten og 30 pst. til havgåande flåte. Men når
dette blir tatt ut, betyr det at det er dei som kan ta i bruk det
vi får tilbake i bytet med EU, som tener på dette byteforholdet.
Altså: Dersom tredjeland fiskar heile den kvota dei har fått byta
til seg, er den einaste måten vi kan få det tilbake på, at havgåande
flåte drar vestafor dei britiske øyene, eller kor no desse artane
er, og fiskar det fiskeslaget. Så prinsippet her om at ein bør ha
det same – ein gir og skal få det same tilbake – blir brote. Det
er også i strid med trålstigen.
Ser statsråden
den problemstillinga, eller vel ein berre å sjå bort frå det?
Statsråd Harald T. Nesvik [17:51:48 ] : Det er ikke i strid
med trålstigen. Når det gjelder disse kvotebyttene, tredjelandskvotene,
tas det for det første fra toppen, og det som ikke brukes, tilbakeføres
til toppen. Vi har gjort opp regnskap for fjoråret, 2018, og 3 710
tonn av ubenyttet tredjelandskvoter for torsk gikk til åpen gruppe for
å saldere på den åpne gruppens overfiske av torsk i 2018. Mens 1 549
tonn ble fordelt til alle fartøyene og lagt tilbake på toppen. Så
dette husholderer vi på best mulig måte for å sikre at norske fartøy
har et godt bytteforhold overfor EU, slik at vi får betalt på samme
måte som vi må gi fra oss. Jeg tror også at dette er fornuftig med
tanke på forhandlinger og den måten vi disponerer ressursene våre
på i havet.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:52:42 ] : For å stille spørsmålet
på denne måten: Er det noko av det vi byter og får frå EU, som den
tradisjonelle kystflåten kan fiske?
Statsråd Harald T. Nesvik [17:52:57 ] : Jeg skal ikke gå inn
i de enkelte fiskene her og nå. Jeg sa i mitt innlegg fra talerstolen
at veldig mye av dette fisket er fiske som de mindre fartøyene ikke
har tilgang til, på grunn av avstandene. Men det har ikke noe å
gjøre med at vi bryter trålstigen. Det har rett og slett å gjøre
med at vi er avhengig av å ha et bytteforhold med andre land, slik
at vi har tilgang til deres økonomiske sone, på samme måte som at
de har tilgang til vår økonomiske sone. Her bytter vi ulike fiskeslag
for å kunne fiske. Det er derfor vi innenfor ringnot og pelagisk
sektor har tilgang til bl.a. kolmule i EU-sektoren. Da får vi tatt
unna det når det fisket er der. På samme måte kan de bytte til seg
noe torsk.
Slik at man er
klar over det: Selve kvoteverdien som ble byttet fra oss, var 20 mill. kr
i manko i fjor på papiret, med 663 mill. kr knyttet til EU og 642 mill. kr
til oss. Men det var flere av disse som EU ikke klarte å gjøre seg
nytte av, og dermed fikk vi det tilbakeført.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Tom-Christer Nilsen (H) [17:54:23 ] : Jeg opplever her at det
snakkes som om man unilateralt fra norsk side kan fastsette hvilke
fiskeslag som skal byttes. Når det gjelder denne prosessen og de
historiske bakgrunnene for den, skal en for det første huske på
at dette bytteforholdet ble etablert før trålstigen fantes. Det
vil også si at det å si at det er i strid med trålstigen, er en
litt spesiell innretning. Det er ikke slik at det ikke eksisterer historiske
rettigheter fra den gangen. Dette er et resultat av den avtalen
vi gjorde da vi innførte 200-milssoner, og som i all hovedsak var
en avtale som var til gode for Norge, også med tanke på de fiskeslagene
som fiskes av kystflåten. Slik sett tror jeg at en skal ha i mente
at det ikke er slik at vi – uten å tenke på andre – kan overse de
historiske rettigheter, også på fiskeslag, som finnes i dette systemet.
Det gjelder begge veier – for både oss og dem vi bytter med.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:55:44 ] : Eg tenkjer ikkje
å dra ut denne diskusjonen, men det verkar ikkje som om representanten
Nilsen har skjøna kva diskusjonen handlar om. Vi er jo heilt einige:
Vi skal ha eit byteforhold. Dette handlar om korleis byrda blir
fordelt på norsk side. Eg gjentar: Dette handlar om korleis byrda
blir fordelt på norsk side. Eg kunne sagt det fleire gonger, men
eg er ikkje sikker på at det sklir inn. Da er spørsmålet: Når ein
byter til seg fiskeslag som berre kan nyttast av havgåande flåte,
og for å få tilgang på den fisken, byter ein fisk som kystflåten
har tilgang til, er spørsmålet om det er eit ujamt byrdeforhold,
for det er berre ein del av den norske flåten som får tilgang til
det ein byter til seg. Det er ein prinsipiell diskusjon, og det er
noko vi kan ordne opp i fullt og heilt på norsk side, etter våre
måtar å organisere fiskeria på. Og våre måtar å organisere fiskeria
på, er bl.a. at torsken i hovudsak skal fiskast kystnært. Når byteforholdet
ser bort ifrå korleis vi organiserer dette, meiner eg vi har eit
prinsipielt problem.
Eg gjentar: Det
har ingenting med det historiske byteforholdet med EU å gjere. Det
har med korleis vi organiserer byrdeforholdet internt når vi skal
gjere dette opp på norsk side.
Presidenten: Representanten
Tom-Christer Nilsen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten
og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Tom-Christer Nilsen (H) [17:57:17 ] : Ja – og det lå til grunn
for Finnmarks-modellen, slik det prinsipielt ble lagt til grunn
den gangen den ble laget. Da den ble laget, var dette bytteforholdet
også en del av regnestykket. Det betyr at det vi her snakker om,
både den delen som er bytteforholdet med EU, og det representanten
Torgeir Knag Fylkesnes nå tar opp om forholdet mellom flåtegrupper
i Norge, var en del av det store kompromisset som ble Finnmarks-modellen.
Det lå der da, og det ligger der fortsatt i dag.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.