Stortinget - Møte tirsdag den 28. mai 2019

Dato: 28.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [14:52:53]

Debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 23. mai 2019)

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet og Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Jeg vil takke utviklingsministeren for en bred redegjørelse med særlig fokus på klima og fattigdomsbekjempelse, og sammenhengen mellom disse. Det er flott at vi får disse perspektivene med i diskusjonen når Stortingets bevilgninger til utviklingshjelp stadig øker, år for år. Denne diskusjonen var nemlig temmelig fraværende i forrige stortingsperiode. Nå har vi fått til vedtak i Stortinget om at vi skal gi 1 pst. av BNI i utviklingshjelp, og det er viktig hvilke prioriteringer vi gjør, hvilke krav vi stiller, og om hjelpen har sammenheng med norsk utenrikspolitikk. Jeg er derfor fornøyd med at vi har fått en egen utviklingsminister.

Det må være en klar sammenheng mellom vår politikk for menneskerettigheter, fordeling, likestilling og miljø og det vi bidrar til i vår utviklingspolitikk. Hjelpen er ikke nøytral. Den har et formål: et ønske om en politisk utvikling.

Utviklingsministeren var særlig opptatt av fattigdomsbekjempelse, og det har litt sammenheng med den diskusjonen som gikk i salen tidligere i dag. For fattigdomsbekjempelse handler til sjuende og sist om hva slags politikk som blir ført i de landene vi samarbeider med og gir utviklingshjelp til. Norsk utviklingshjelp kan ikke kompensere for at noen land velger en urettferdig fordeling hvor de rike stikker av med pengene. For vi kan ikke finansiere utviklingshjelp hvis resten av mottakerlandets politikk går i retning av økte forskjeller. Derfor burde vi ha som mål for våre partnerland at de bør ha framgang når det gjelder økonomisk fordeling. Den såkalte Gini-koeffisienten er én måte å måle dette på, men vi må også se på andre måleinstrumenter.

Fattigdomsbekjempelse er avhengig av landets egen evne til å drive en aktiv fordelingspolitikk. Det er heller ingen fordel at store donorer over tid driver landets helsevesen eller utdanningssystem. Da mister staten i det enkelte land kontroll over sin egen utvikling. Hjelpen kan være viktig nok, men den kan samtidig bidra til at statens styre i det enkelte land blir svakere, at staten blir mer sårbar.

Det er ikke oppgaven til norsk utviklingshjelp å kompensere for manglende fordeling i det enkelte land. Derfor må vi stille krav til fordeling, til felles skoler og helsevesen for alle og til et skattesystem hvor alle bidrar.

Utviklingsministeren snakket om GAVI. Initiativet bygger på at mottakernasjonen overtar ansvaret når de selv når et bestemt økonomisk nivå. Dette er et prinsipp vi kanskje burde innføre for flere programmer. Parallelt med økonomisk vekst må flere utviklingsprosjekter overtas av myndighetene i det enkelte land. For hvert enkelt utviklingsprosjekt burde vi kanskje ha en egen exit-strategi, hvor myndighetene overtar ansvaret for det.

Statsråden framhevet også at halvparten av verdens befolkning ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester, noe som gjør at selv enkle sykdommer blir farlige og skaper mye unødig lidelse. Det er nettopp programmer som skal motvirke denne effekten, amerikanerne nå kutter i som følge av «the global gag rule». Hvis en helseorganisasjon samarbeider med noen som gir tilgang til trygge aborter, blir altså hele helseprogrammet kuttet, også hvis det handler om hivsmittede, tuberkulose eller malaria. Derfor var jeg ganske overrasket over at utviklingsministeren, som etter sin første spørretime ikke fordømte denne praksisen, valgte ikke å nevne «the global gag rule» i sin redegjørelse om hva som er Norges holdning.

I andre land tar aktive utviklingsministre tak i saken. Arbeidet her i landet er det, så vidt jeg vet, likestillingsministeren som har ansvaret for. Men like lite som familiepolitikken kan skilles fra likestillingspolitikken, kan statsråden delegere til likestillingsministeren eller til utenriksministeren Norges holdning til «the global gag rule» og abort.

Jeg er enig i utviklingsministerens ord om at reproduktive rettigheter dypest sett handler om menneskesyn og menneskeverd. Hvem har rett til å avvise en kvinne i nød – utsatt for seksualisert vold – i en flyktningleir? Hva slags menneskesyn ligger til grunn hvis hun skal tvinges til å bære fram et barn hun ikke ønsker?

I den senere tid ser vi flere og flere angrep på kvinners rett til god helse og tilgang på kunnskap om egen kropp. En allianse av både katolske og muslimske land har fått økt støtte fra USA. I bistandsarbeidet til USA bygger regelen på en bindende forpliktelse fra mottakerorganisasjoner om at de avstår fra å gi råd innen abortspørsmål. Tidligere har denne politikken kun rammet organisasjoner som driver med informasjon og kjemper for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Nå har president Donald Trump utvidet vedtaket og dermed utløst et massivt kutt på 6 mrd. dollar i amerikanske bistandsmidler til ulike helseorganisasjoner.

En av organisasjonene som har blitt kneblet på bakgrunn av de amerikanske holdningene, er organisasjonen International Planned Parenthood Federation, som alene har mistet 20 pst. av sine midler på grunn av vedtaket. Disse midlene rammer arbeidet deres med å sikre prevensjonsmidler i utviklingsland, forebygge utrygge aborter, behandle gravide kvinner som lever med hiv, og driften av flere mobile helsestasjoner. Hvis vi bare ser på kuttet de har vært gjennom, kunne de pengene forhindret at 20 000 barn døde i barsel, de kunne forebygd 4,8 millioner uønskede graviditeter, de kunne sikret behandlingen av 275 000 gravide kvinner som lever med hiv, de kunne sikret distribusjonen av 70 millioner kondomer eller 750 000 hivtester eller over en halv million behandlinger av seksuelt overførbare sykdommer. Det sier noe om omfanget av dette kuttet.

Forrige uke fikk vi besøk av generalsekretæren i FNs befolkningsfond, Natalia Kanem, som fortalte om konsekvensene av kuttet i amerikanske bistandsmidler. Hun fortalte om nedlagte helsestasjoner, grunnleggende helsetilbud som ikke strekker ut til sårbare områder, og en ny og mer urolig tilstand for verdens kvinner. Hun har sett organisasjoner som ikke har annet valg enn å signere Trumps avtale om at de skal avstå fra all abortrådgivning for å kunne motta avgjørende bistandsmidler til verdens aller fattigste.

Altfor mange arbeidstakere lever under fattigdomsgrensen. Moderne slaveri bør få en utvidet betydning når det vokser fram en gruppe med arbeidende fattige. Vestens stormakter begår ved flere anledninger feilen å glemme de menneskene som i dag har arbeid, men som allikevel ikke tjener en lønn som gjør at de kan leve av den. Arbeidslivet består for dem ofte av fysisk tungt arbeid uten krav til sikkerhets- og verneutstyr. Det blir nærmest slavelignende arbeidsforhold. Resultatet kan bli uopprettelige skader og en lønn som ikke metter familien.

Internasjonalt samarbeid må til for å bedre forholdene og sikre fortsatt vekst og mulighet for et anstendig arbeidsliv for alle. Det beste instrumentet er FNs arbeidslivsorganisasjon ILO, som i år fyller 100 år. ILO ble dannet fordi det var en grunnleggende tanke at sosial rettferdighet var nødvendig for å skape fred. Norge har ratifisert 110 ILO-konvensjoner og tre protokoller. Det gjenstår likevel noen konvensjoner som vi ikke har ratifisert. En av dem er konvensjonen om hushjelper, fra 2011. På kvinnedagen 8. mars fikk jeg muligheten til å snakke med en imponerende kvinne. Hun heter Myrtle Witbooi og er president i den nasjonale fagorganisasjonen for hushjelper i Sør-Afrika og i den internasjonale organisasjonen for hushjelper. Hun var hushjelp under apartheidregimet og har nå blitt tillitsvalgt for alle verdens hushjelper. Hun er levende opptatt av ILOs grunnleggende verdier. Jeg mener at Norge må bidra til å gi denne konvensjonen større gjennomslag, for det er det eneste regelverket som beskytter denne gruppen arbeidstakere i veldig mange land.

Norge må fortsatt ta en ledende posisjon med å anerkjenne gruppen arbeidende fattige. Gjennom historien har vi selv løftet Norges befolkning ut av fattigdom og inn i et arbeidsliv som skal sikre fullverdige liv, verdige arbeidsforhold og retten til å kunne forsørge sin egen familie. Dette bør også være Norges globale visjon.

Norge har en svært viktig rolle å spille når det gjelder de palestinske flyktningene. FNs organisasjon som bidrar bl.a. til helsehjelp og skoler til palestinere, UNRWA, må styrkes, og vi må bruke vår internasjonale lederrolle til å påvirke andre donorer, som Kina og land i Midtøsten, til å øke sine bidrag. Situasjonen er veldig alvorlig nå. Hvis de palestinske selvstyremyndighetene kollapser, er vi ikke lenger på vei mot en tostatsløsning. Da er det én stat, hvor Israel må ta ansvar for alle landets innbyggere.

OECD og DAC viser til at et av landene som mottar mest bistand fra Norge, er Palestina. Før Kristelig Folkeparti kom inn i regjering, resulterte av og til forhandlingene mellom Solberg-regjeringa og Kristelig Folkeparti her på huset i at UNRWAs budsjetter ble kuttet. Jeg håper at utviklingsministeren forstår viktigheten av UNRWA, og at disse budsjettene må øke parallelt med at USA trapper ned.

Det er større behov enn noen gang for å styrke det multilaterale systemet. Ebolakrisen viste at vi ikke hadde noe internasjonalt system som sto klart til å håndtere krisen. Slike kriser kan komme igjen. En av anbefalingene fra Development Assistance Committee er at vi bruker vår innflytelse som donor i de ulike FN-organisasjonene til å fremme ett FN som jobber sammen, til å fremme et godt fungerende multilateralt system. Det hadde vært interessant om utviklingsministeren kunne si noe om hva han mener om OECD og DACs anbefalinger, og hvordan han har tenkt å følge opp disse. Jeg ser fram til en god debatt.

Michael Tetzschner (H) []: Det er ikke stor uenighet i denne sal om at utviklingspolitikken skal bidra til en fredelig og mer rettferdig verden, og uten ekstrem fattigdom. Om virkemidler og innretning kan det derimot være større grunnlag for uenighet – naturlig nok.

FNs bærekraftsmål har de siste årene utgjort en sterkere rammebetingelse for norsk utviklingspolitikk, utover de tradisjonelle forpliktelser som Norge allerede har påtatt seg å arbeide for å oppfylle. Samtidig ser vi at utenriks- og utviklingspolitikkens grenseflater er flere i dag enn tidligere.

En systematisk innsats for at flere i verden skal tilbys tilgang til utdanning, helsehjelp og arbeidsplasser, og for at klimaendringene bekjempes, er i vår interesse så vel som for dem hjelpetiltakene er rettet mot i første omgang.

Regjeringen presenterer nå hvert år en samstemthetsrapport i Prop. 1 S til Stortinget, som analyserer hvordan norsk politikk er samstemt for utvikling, og hvordan de ulike politikkområdene innvirker på utviklingen i verden. Også det er et forholdsvis nytt instrument for å se om det virkelig er sammenheng mellom det vi gjør, og det vi håper skal være effekten.

Stortingets utenrikskomité hadde, som også forrige taler var inne på, et møte i dag med ledelsen for OECDs hjelpeorgan DAC, som står for Development Assistance Committee. De har gjennomført en såkalt «peer review», eller på norsk en ekstern fagvurdering, av vår u-hjelp, målt opp mot et internasjonalt benchmark. Norge kommer meget godt ut – det er hovedtonen i denne rapporten – ikke bare målt ut fra hva Norge yter, men også ut fra hva vi oppnår.

Norge er på tiendeplass i absolutte tall når det gjelder bevilgninger, og blant de tre største givere hvis man ser på overføringene som andel av nasjonalinntekten, den såkalte BNI. Men utover pengebruk er evnen til å få utviklingspolitikken til å virke i samme retning som bærekraftsmålene minst like viktig, og også evnen til å gi på en måte som bidrar til ressursmobilisering i mottakerlandene. I denne sammenheng vil jeg uttrykke støtte også til det forrige taler var inne på, komitéleder Huitfeldt, som sa at vi kan ikke overføre midler til land som kan bedre, og som får en erstatning for manglende vilje til sosial utjevning i det enkelte land. Det er en del å holde fra hverandre og holde rede på.

DAC sier at norsk utviklingspolitikk i det store og hele er meget vellykket. Men det betyr ikke at det ikke er mulig å forsterke effekten av det som bevilges til utviklingsformål. Fagvurderingen inneholder da også konkrete anbefalinger til hvordan det kan gjøres. Jeg er sikker på at disse innspill vil bli studert nøye av utviklingsministeren og hans embetsverk, og jeg mener også at utviklingsministerens redegjørelse allerede har berørt en del av disse temaene på en god og interessant måte.

Norge høster anerkjennelse for teknisk bistand og samarbeid på prosjektnivå og programnivå, f.eks. «Oil for Development» og «Tax for Development». Det er også lagt merke til at vi har utviklet et godt og ledende system for evaluering av tiltakene.

Imidlertid etterlyses en sterkere institusjonell oppfølging av samstemthetprosessene, herunder mer systematiske tilbakemeldinger. Likeledes ser man gjerne et definert ansvar for strategisk oversikt og koordinert grunnlag for beslutninger, slik at man sikrer seg at prosjekter og programmer alltid støtter opp under det overordnede politiske mål som Norge har satt for utviklingssamarbeidet.

Det siste jeg vil fremheve her, er at vi anbefales å vektlegge ytterligere resultatorientert ledelse, bl.a. med klarere og dermed lettere etterprøvbare målformuleringer på porteføljenivå, og som ledd i dette innsamle og sammenstille data om resultatene.

Etter at vi nå har fått en avklaring på det organisatoriske forholdet mellom UD og Norad, vil det likevel som før være behov for å rette oppmerksomheten mot faren for at institusjonelle forhold kan føre til overlapping og til ineffektivitet.

Det er fortsatt viktig å fortsette arbeidet for å konsentrere og forenkle bistanden og gjøre den mer målrettet. Det er allerede oppnådd ved en sterkere konsentrasjon om færre partnerland og om færre programmer.

Norsk bistand skal føre til at mottakeren blir selvhjulpen over tid, en såkalt «exit strategy», som det nå kalles. For å oppnå det kommer man ikke utenom et livskraftig, lønnsomt privat og lokalt næringsliv. I et moderne samfunn betyr det kunnskap om kapitalhåndtering, det betyr verdibevarende forvaltning av realressurser, det betyr kontroll mot og med ulovlige pengestrømmer, og det betyr et fungerende skattesystem. Det er betimelig når utviklingsministeren uttrykkelig henviser til Addis Tax Initiative i denne sammenheng.

Etter vår oppfatning har utviklingsministeren god grunn til å være tilfreds med den første utviklingsredegjørelsen han har holdt for Stortinget i denne sal. Vi kan konstatere bred støtte også til regjeringsplattformen. Det er en styrke for alle dem som arbeider daglig med å føre visjonene ut i livet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Takk til utviklingsministeren for redegjørelsen.

Jeg er glad for at statsråden er så tydelig på at utvikling er nasjonale myndigheters ansvar. Det er de lokale som eier og leder utviklingen, og de må selv ta ansvar for å utvikle sosial infrastruktur og grunnleggende tjenester som helsetilbud og utdanning. Derfor er det riktig at regjeringen har som målsetting å støtte opp under landenes egen politikk og egne institusjoner. I tråd med dette arbeides det nå med egne strategier for hvert enkelt partnerland for å sikre at vårt bidrag er tilpasset landenes egne planer og utviklingsløp. Effekten av vår bistand måles ut fra mottakerlandenes evne til egenutvikling.

Bistandsmottakerne som nå er i stand til å klare seg på egen hånd, kan vi definere som en suksess. Dessverre er det fortsatt altfor få av disse. Men det er et lyspunkt at vi ser flere utviklingsland med klare målsettinger om å klare seg uten bistand. Disse landene må vi støtte. Suksessfulle enkeltland kan bli katalysatorer for en hel region.

1 pst. av BNI er mye penger, som statsråden også poengterte i sin redegjørelse. Fremskrittspartiet skulle gjerne hatt en debatt om nivået på norsk bistand og ikke bare innretningen. Samtidig er vi realistiske og innser at per i dag er det ikke politisk mulig å redusere nivået på norsk bistand. I en slik situasjon er det viktig for oss å sikre at midlene brukes mest mulig effektivt, og at vi lærer av de feilene som tidligere er blitt gjort. Bistanden må være resultatorientert og ikke intensjonsorientert.

Som det ble nevnt tidligere her i dag, av begge foregående talere, hadde utenriks- og forsvarskomiteen møte med OECDs utviklingskomité i dag. Da fikk Norge mye skryt – det skulle nesten bare mangle med så mye penger som vi bruker – men det var også en del åpen kritikk og litt kritikk som man burde ta til seg via signalene som ble gitt. Blant annet ble det sagt at Norge driver med mange prosjekter, men få programmer – med andre ord at prosjektene ikke inngår i et større program, noe som er viktig hvis man skal få til utvikling. Så ble det også nevnt at vi har en litt beskjeden vilje til å avslutte programmer eller prosjekter som ikke virker. Det er vel fordi man forelsker seg i prosjektene, at de som jobber med prosjektene, blir veldig glad i de prosjektene de jobber med. Det siste som det også er viktig at man får med, er at man sier at man skal være resultatorientert, men da er det viktig at man har et mål, for hvis man ikke har et mål, kan man heller ikke måle resultatet. Det må ikke være et bevegelig mål, det må være et mål som er tydelig satt, før man setter i gang programmer.

Denne regjeringen har styrket fokuset på resultater bl.a. gjennom å opprette en nettportal der man kan gå inn og sjekke konkret hva som er resultatene av ulike prosjekter. Det er viktig hvis man skal få legitimitet i befolkningen.

Rollen til det private næringslivet i utviklingspolitikken er svært viktig. Statsråden pekte på at Norges samlede bistand til Bangladesh i tiårsperioden 2009–2018 var på 799 mill. kr. I samme periode har telekomselskaper i Bangladesh som har Telenor som majoritetsaksjonær, betalt over 60 mrd. kr i skatt til den bangladeshiske stat. Verdier som skapes av private selskaper, gir inntekt til staten, som igjen er grunnlaget for utviklingen av velferdstjenester.

Jeg kunne ikke la være å nevne det, for vi hadde akkurat, for noen minutter siden, en debatt i salen om utjevning av ulikhet. Det er åpenbart at det som bidrar med skatteinntekter til Bangladesh her, bidrar nettopp til utvikling, men også til å utjevne ulikheter – denne gangen i Bangladesh. Det private næringsliv er absolutt den viktigste tilrettelegger dersom man har ambisjoner om å utjevne ulikhet.

Skatteinntekter fra privat næringsliv kan også fungere disiplinerende. En ansvarlig stat tiltrekker seg flere investeringer og bedrifter enn en uansvarlig og korrupt stat. Bedrifter er opptatt av resultat og fortjeneste, men kan samtidig bidra til utvikling av gode styresett. Kapitalisme fungerer.

Ikke minst vil privat næringsliv spille en nøkkelrolle i Afrikas største utfordring, den raske befolkningsøkningen. Store ungdomskull skal inn på det afrikanske arbeidsmarkedet. Det trengs 20 millioner nye jobber årlig for å holde følge med befolkningsveksten. Økt produktivitet skaper økt velstand. Europas industrialisering og utvikling av private selskaper med profitt som drivkraft bør også være en modell for Afrika. Mye av drivkraften bak migrasjonen mot Europa er nettopp ønsket om et bedre liv og en bedre fremtid. Mulighet for arbeid og demokratisk utvikling der de bor, vil bidra til at færre ungdommer legger ut på en farefull ferd over Middelhavet.

Regjeringen har gjort mye for å dreie bistanden i en mer næringsvennlig retning. Innsatsen for å skape jobber har økt. Norge skal arbeide videre for at det blir tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland for både lokale og internasjonale aktører. Norge skal også i samarbeid med lokale myndigheter bidra til at det utvikles bedre og mer forutsigbare rammebetingelser for privat sektor. Ikke minst spiller Norad en viktig rolle her. Jeg hadde i dag et møte med den nye lederen i Norad. Han orienterte meg om hvilke planer Norad har, og hvordan systemet fungerer, og det er ikke noen tvil om at privat næringsliv og å bygge arbeidsplasser er fremtiden. Bistand i seg selv vil selvfølgelig redde liv, men skal man se fremover i tid, må man igjen ha næringslivet på plass.

Ukontrollert migrasjon, som vi har sett de siste årene, er uholdbar, både for migrantene selv, for Europa og ikke minst for fattige land som mister ung arbeidskraft. Vi må få på plass et system der de som ikke har behov for beskyttelse, sendes raskt tilbake. Det vil også ha en preventiv effekt. Dette henger sammen – det er ikke en egen debatt om migrasjonsstrømmen til Europa, men det er en debatt også om utvikling og hvordan landene i Afrika kan ta vare på sin egen befolkning. Dette henger sammen. Det hjelper ingenting å ta 10 000, 20 000, 30 000, 100 000, 1 million, 5 millioner til Europa dersom ikke Afrika selv er i stand til på sikt å ta vare på sine egne innbyggere. Det er den eneste måten dette kan fungere på.

Regjeringsplattformen slår fast at regjeringen vil sikre flere returavtaler og arbeide for økt aksept for prinsippet om at alle land har plikt til å motta egne borgere. Norge har etablert et nært samarbeid med mange land gjennom et mangeårig bistandsengasjement. Det er naturlig å bruke denne anledningen også til å få på plass gode returavtaler.

Jeg har lyst til å understreke at Fremskrittspartiet ikke er imot bistand. Vi er ikke imot at man skal hjelpe andre mennesker, men vi er imot den bistanden som skaper avhengighet, og som ikke skaper utvikling. Det er eksempelvis bekymringsfullt at et land som Etiopia, som på 1980-tallet hadde 38 millioner mennesker, i dag har 105 millioner mennesker, og at det bare i Somaliland, en del av Somalia, i dag er 30 millioner mennesker, hvor 15 millioner rett og slett ikke har det helt basale behovet dekket. Slik kan det ikke fortsette. Det hjelper ikke å bidra til at det blir 35 eller 40 millioner i Somaliland, det er bedre at de selv er i stand til å ta vare på sitt eget land og sin egen utvikling, videreutvikling, arbeidsplasser og det som gjør at næringslivet fungerer.

Nå har jeg to minutter igjen, men jeg skal ikke plage dere mer.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil starte med å takke statsråden for ei brei og god utgreiing. Det er viktig at me rettar bistanden mot dei som treng det mest. Senterpartiet meiner at demokratiske nasjonalstatar som evnar å ta vare på innbyggjarane, er ein føresetnad for stabilitet. Å hjelpe landa til å hjelpe seg sjølve må vere grunntanken i norsk utviklingspolitikk. Det er bra at regjeringa ser moglegheita for i større grad å rette bistanden gjennom partnarlandsordninga.

Innan 2030 skal verda ha nådd FN sine 17 ambisiøse berekraftsmål. Norske organisasjonar har i fleire år bedt regjeringa om å utvikle ein handlingsplan for å sikre at me når måla, både ute og heime. Også stortingsfleirtalet bad i Innst. 440 S for 2016–2017 regjeringa om å leggje fram for Stortinget ein plan for korleis Noreg vil gjennomføre berekraftsmåla, nasjonalt og internasjonalt. Til samanlikning har både Sverige, Finland og Danmark nasjonale handlingsplanar på plass. På spørsmål om dette svarar regjeringa gjerne at oppfølginga av berekraftsmåla i Noreg er integrert i regjeringa sitt ordinære politiske arbeid og ikkje som eit eige prosjekt med eit eige sekretariat. Men det svarar ikkje ut spørsmålet om kvifor Noreg ikkje treng ein handlingsplan. Tvert om skulle dette tilseie at trongen for ein samla plan på tvers av departement og sektorar er endå større. Som tidlegare statsråd gjennom åtte år veit eg at samarbeid på tvers av departement ikkje alltid er så enkelt å gjennomføre i praksis.

For kvart av dei 17 berekraftsmåla er det departementa som er ansvarlege for oppfølging, og rapporteringa skjer via budsjettdokumenta. Ofte omtalar ein allereie eksisterande politikk og tiltak, no kategorisert under eit spesifikt berekraftsmål. Konkrete tiltak er sjeldan knytte til delmål og så å seie aldri til indikatorar, og få konkrete tal er brukt.

Mangelen på ein handlingsplan kombinert med svært overordna rapportering i budsjettdokumenta gjer det vanskeleg for både storting og sivilsamfunn å halde regjeringa til ansvar for framgangen mot berekraftsmåla, som jo skal liggje til grunn for all norsk utviklingspolitikk.

Saman med Tysklands forbundskanslar Angela Merkel og Ghanas president Nana Akufo-Addo har Erna Solberg gått i bresjen for ein global handlingsplan for berekraftsmål nr. 3 om god helse for alle. Ifølgje Solberg er eit viktig poeng med planen å kunne gjere opp status over kvar me er på rett veg, og kvar me må intensivere innsatsen.

Nokon av dei største gapa mellom ambisjonar og realitet er knytte til delmåla som krev handling på tvers av sektorar, påpeika Solberg under Grand Challenges-konferansen i Berlin i 2018, og fastslo igjen at alt heng saman med alt. Det er på høg tid at Solberg brukar den same energien på å drive fram ein sterkare systematikk i Noregs arbeid med å nå berekraftsmåla.

I motsetnad til mange andre utviklingsområde peikar pilene feil veg når det gjeld berekraftsmål nr. 2, om å utrydde svolt innan 2030. Heile 20 millionar fleire menneske går svoltne til sengs i dag enn for 10 år sidan, og 150 millionar born i verda vert aldri fullt utvaksne grunna under- og/eller feilernæring.

Når regjeringa om kort tid kjem med sin handlingsplan for berekraftige matsystem, er det viktig at planen vert relevant og målretta. Ein må oppretthalde fokuset på småbønder og i tillegg få inn fokus på ungdom. Planen bør innehalde ein sterk bilateral komponent, og den må ikkje berre skape mange, men òg anstendige jobbar.

Rundt 54 pst. av den arbeidande folkesetnaden i Afrika er avhengige av landbruk som livsgrunnlag, inntekt og arbeid. Om lag 1,5 milliardar menneske har småskala jordbruk som levebrød. Handlingsplanen må sikre sysselsetjing, særleg for det store ungdomskullet som skal ut på arbeidsmarknaden i dei afrikanske landa. Det er eit paradoks at sjølvbergingsjordbruk ofte vert vurdert som uproduktivt arbeid, trass i at nærare 80 pst. av jordbruket sør for Sahara kan omtalast som sjølvbergingsjordbruk. Ein stor del av jobbskapinga kan skje gjennom ei oppskalering av sjølvbergingslandbruket gjennom at fleire småbønder får tilgang til gunstige lån, forsikringsordningar og – ikkje minst – opplæring. Sjølvbergingsbønder og unge småbrukarar må sjåast på som sjølvstendig næringsdrivande, og innsatsen må innrettast mot å gi desse rett til land, økonomisk støtte og tilgang til marknader.

Den komande planen vil ha eit breitt nedslagsfelt, ifølgje det som har kome ut på førehand. Han vil omfatte produksjon, marknad, næringskjeder og ernæringsomsyn samt politikk og styresett. Senterpartiet meiner at eit av Noregs viktigaste bidrag er kunnskap om den norske samvirkemodellen. Gode matsystem og eit sterkt nasjonalt landbruk krev ein aktiv og velfungerande stat. I det perspektivet bør Noreg auke den bilaterale støtta til fordel for den aukande delen av bistanden som vert slusa gjennom store, internasjonale fond.

Næringslivssatsinga må ha eit sterkt fokus på at jobbane som vert skapte, er anstendige – det vil seie rettferdig inntekt, verdige forhold på arbeidsplassen, ein sikker og trygg arbeidskvardag, sosial velferd, arbeidsrettar, rett til å ikkje verte utnytta og eit berekraftig livsgrunnlag som skal takast vare på for framtidige generasjonar. Menneske og ressursforvalting må setjast i sentrum av utviklinga.

Verdsbanken har presisert at satsing på småskala landbruk er grepet som vil ha mest effekt på å redusere fattigdom. Ein kvar stat må kunne sikre sitt folk grunnleggjande tryggleik og beredskap. Mat, vatn og tryggleik er grunnleggjande føresetnader for stabilitet og ein grunnleggjande føresetnad for at den innsatsen me gjer på kunnskap og helse, skal ha ein varig effekt. Verda er råka av mange konfliktar, og dei langvarige konfliktane har ofte til felles at dei går føre seg i utviklingsland. Saman med klimakrisa, som diverre flest innbyggjarar i utviklingsland òg lir mest under, er dette den mest grunnleggjande årsaka til fattigdom og matmangel.

Diverre prioriterer dagens regjering i langt større grad å kanalisere utviklingsmidlane gjennom multilaterale fond framfor bilateral bistand. I den bilaterale bistanden kan ein i større grad sikre at midlane vert sette inn der dei gir mest effekt, og det er langt betre innsyn og openheit enn i dei globale fonda. Har me god nok kontroll over korleis pengane vert brukte i dag, og nytten av dei? Riksrevisjonen gav nyleg frå seg ein rapport som kritiserer prioriteringa i høve globale fond. Senterpartiet peika på det same i samband med statsbudsjettet for 2019. Det er òg viktig å få på bordet kor store transaksjonskostnadene er. Bruken av fond er ein lettvint måte å redusere årsverk i staten, men det betyr ikkje at me ikkje skal bry oss om kva pengane går til hjå sluttbrukaren. Og kor mange årsverk vert erstatta av fleire byråkratar med arbeidsplass til dømes i London City eller andre finansmiljø? Det er òg eit viktig spørsmål å få svar på.

Når det er sagt, ynskjer Senterpartiet at me skal støtte det multilaterale samarbeidet gjennom FN. Det er viktig, og det er òg viktig å samordne det betre enn det som er gjort i dag, og det er viktig at ein kjem vidare med dei reformene som det har vore snakka om, og som ein har prøvd på lenge, men som kanskje ikkje har gitt den tilsikta effekten enno.

Me må sikre at midlane Noreg yter i bistand, har effekt og går til dei rette føremåla. Me må òg ha klare indikatorar, slik at me kan måle og syte for at me når dei måla me har sett oss i utviklingshjelpa. Diverre er ikkje desse indikatorane klare nok på alle felt i utviklingspolitikken. Ved å vite kva konkrete delmål ein skal forsøke å oppnå vil ein kunne få ein tydelegare peikepinn på kva som fungerer optimalt og ikkje. Me vil òg kunne rettleie betre innanfor dei områda som ikkje fungerer optimalt, i ein tidleg fase. Det vil kunne sikre betre forvalting av midlane som vert gitt.

Norsk bistand er under denne regjeringa dreia noko mot fokus på eigeninteresse. Det er nok å nemne Granavolden-plattforma om å kople bistand og returavtalar. Det er òg interessant å høyre korleis ein statsråd frå Kristeleg Folkeparti vil sikre at det framleis er omsynet til dei fattige som styrer bistanden, ikkje samarbeidet med Framstegspartiet.

Utgreiinga som vart gitt frå denne talarstolen, var ein svært god start. Det var mykje der som Senterpartiet er samd med statsråden i, og me ser fram til eit godt samarbeid om utviklingspolitikken i den komande tida.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Petter Eide (SV) []: Jeg tror det er viktig at vi er veldig tydelige på begrepene når vi diskuterer utviklingshjelp. Utviklingshjelpen er delt i to. Vi snakker om humanitær hjelp, som skal være kortsiktig og fokusere på å redde liv. Den skal også være nøytral. Vi snakker også om langsiktig utviklingshjelp. Den skal endre politikk og absolutt ikke være nøytral. Det som talerne før meg her har snakket om, har i hovedsak handlet om det siste.

SV er opptatt av at regjeringen skal fokusere på årsakene til fattigdom, og at vi skal gjøre noe med årsakene. Da må vi stille oss noen grunnleggende spørsmål: Er folk fattige i fattige land fordi det er for lite ressurser der, slik at vår jobb blir å levere tjenester dit? Eller skyldes fattigdom manglende fordeling, vanstyre, korrupsjon, undertrykking og brudd på menneskerettigheter? I all hovedsak mener jeg at det er det siste.

Jeg var i mange såkalt fattige land i mitt tidligere liv. Det som slo meg, var den politiske og økonomiske elitens – kall det – kvalmende rikdom i kontrast til folks ekstremt fattige liv. Jeg kan nevne Nigeria, Angola og Kambodsja – de som ikke har vært der, vil knapt tro hvordan det ser ut. Det er styrtrike statsledere i slike land, som er svært glade for utviklingshjelp, for da slipper de å bidra selv.

Når mange er fattige i disse landene, er det fordi noen andre vil at det skal være slik. Det er altså en villet politikk av undertrykking og skjevfordeling. Så utviklingshjelpen som vi skal drive med og styre fra dette rommet, skal handle om å endre de grunnleggende forholdene som er årsaken til dette. Da må vi tørre å diskutere politikk rundt dette.

Statsråden sa i sin redegjørelse i forrige uke at landenes egne myndigheter skal ta ansvar selv. Det er det man legger opp til. Dette er litt uklart for meg. Landenes myndigheter har – i hvert fall formelt sett – ansvar. Det er ikke slik at de ikke greier å ta ansvar, for de har dette ansvaret, men de vil ikke. De fleste statsledere i de fattigste landene i verden er mer opptatt av å berike seg selv enn av å ta ansvar for sine egne fattige. Det er kanskje den viktigste problemstillingen. Så en effektiv bistand handler for Norges del om å styrke politiske mekanismer i disse landene for å endre nettopp dette. Vi må kanalisere bistanden slik at den sikrer et bedre demokrati, mindre korrupsjon, ansvarliggjøring av menneskerettigheter og den typen saker.

Vi må diskutere om det skal være en sammenheng mellom den norske utenrikspolitikken og den norske utviklingspolitikken. Vi må f.eks. tørre å spørre oss selv om den norske våpeneksporten, f.eks. til partene som kriger i Jemen, bidrar til å forverre de humanitære lidelsene i landet. Norge eksporterer fortsatt våpen til noen av disse landene – Jordan, Egypt og Kuwait – selv om vi har kuttet ut eksporten til noen andre land. Hvis regjeringen mener at det skal være en samstemt politikk for utvikling i verden, og vil gjøre det man skal, vil og må for å hindre humanitære kriser, må vi ta et oppgjør med denne typen våpeneksport. Her har utviklingsministeren definitivt en oppgave å ta vare på.

Jeg er helt enig med representanten Navarsete, som tok opp problemet med norske interesser knyttet til returavtaler. I Granavolden-erklæringen står det at regjeringen vil «bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler og øke aksept for prinsippet om at alle land har plikt til å ta imot egne borgere».

Dette har blitt brukt bl.a. i Etiopia. SV er ikke imot at vi har kondisjonalitet eller betingelser knyttet til langsiktig utviklingshjelp, men de betingelsene skal være slik at det stilles krav til statsledere om å sikre grunnleggende rettigheter for egen befolkning – sikre fordeling og menneskerettigheter. Betingelsene skal ikke være der for å sikre interesser vi i Norge har. Det er en helt grunnleggende og prinsipiell forskjell.

Jeg oppfatter at statsråden har en ganske positiv agenda, men han sitter fast i en regjering der det er veldig mange sprikende interesser. Det gjenstår å se om utviklingsministeren og Kristelig Folkeparti har kraft til å utfordre den kursen internt i sin egen regjering. Han skal få min støtte til mye av det. Jeg ønsker ham lykke til.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil starte med å takke utviklingsministeren for ei svært god utgreiing. Det er kanskje ikkje så overraskande at eg synest det, men det synest òg bl.a. generalsekretæren i WWF, Bård Vegar Solhjell. Han sa det veldig godt, på Twitter:

«Sterk og presis argumentasjon for den sterke samanhengen mellom #klima og #fattigdom frå @dagiulstein i dag. Uhyre sterk utviklingspolitisk redegjørelse.»

Det synest eg oppsummerte veldig godt utgreiinga frå Ulstein, som heilt tydeleg sette på plass den sterke samanhengen det er mellom klimautfordringa og utviklingspolitikken vår. Det var ein raud tråd gjennom utgreiinga at Ulstein og regjeringa vil arbeide for auka fattigdomsorientering i norsk bistand – altså at bistanden skal målrettast meir mot dei som treng han mest. Det er viktig.

OECDs statistikk viser at bistanden til dei minst utvikla landa i 2018 sokk med 4 pst. Det betyr at i seks av dei siste sju åra har me opplevd at bistanden har gått ned til dei landa som treng det mest. Det er svært alvorleg, for me veit at for å nå 2030-agendaen må det eigentleg vere motsett. Me må vinne kampen mot ekstrem fattigdom. Derfor er det ekstra viktig og bra at det frå norsk side går i motsett retning, og det inneber bl.a. ein styrkt innsats i Afrika sør for Sahara.

Statsråd Ulstein poengterte òg behovet til dei marginaliserte gruppene, og han trekte fram fattige barn, fattige kvinner og ikkje minst fattige med funksjonsnedsetjing. Statsråd Ulstein viste til at rundt 800 millionar menneske med funksjonsnedsetjing lever i utviklingsland. Lykkast me ikkje med å gi desse moglegheit til å løfte seg, når me heller ikkje berekraftsmåla, sa Ulstein – og det er heilt rett.

Til samanhengen mellom utvikling og klima: Me står no overfor ei kraft som jobbar mot oss, som trugar med å øydeleggje store delar av utviklingsinnsatsen vår, og som vil undergrave moglegheitene våre til å nå berekraftsmåla. Klimaendringane blir gjerne kalla «the great development destroyer» – den store utviklingsøydeleggjaren – og det med god grunn. Eg er derfor veldig glad for at utviklingsminister Ulstein varsla auka innsats på dette feltet. Han viste òg til at svolt og usikker tilgang til mat igjen er eit veksande problem globalt, og at han ville kome tilbake i forbindelse med statsbudsjettet i haust nettopp om klimatilpassing, førebygging og kamp mot svolt. Eg ser fram til det.

Eg har registrert at Arbeidarpartiet stilte spørsmål om Kristeleg Folkeparti er imot «global gag rule». Det må vere lov å stille spørsmål. Det gir meg òg ei moglegheit til å svare – og det gjer eg gjerne. Da Trump i 2017 kom med «the global gag rule», uttalte eg meg tydeleg på vegner av partiet, og eg har lyst til å sitere det eg sa den gongen:

«KrF støtter ikke Trumps forslag, som i verste fall kan bety store bistandskutt som vil ramme både arbeidet mot HIV, prevensjon, bekjempelse av malaria, kampen mot utrygge og dødelige aborter. Ennå er det litt for tidlig å si i hvilken grad dette faktisk vil skje, men KrF er sterkt kritisk til forslaget.»

Det er ingenting som har endra seg sidan den gongen. Me veit at dette kan føre til tap av fleire menneskeliv – og ikkje det motsette. Arbeidet for seksuell og reproduktiv helse og rettar er bokstaveleg talt livsviktig, og sjølvsagt vil me òg følgje opp og styrkje dette feltet. Kristeleg Folkeparti sat i regjering òg da Bush-administrasjonen i si tid gjorde det same. Da hadde me òg utviklingsministeren, og me kjempa imot det. Eg vil derfor vere tydeleg på den utfordringa som Arbeidarpartiet heilt riktig kan gi oss, men svaret vårt har altså vore tydeleg – og det håpar eg ein tar med seg. «Regjeringen styrker også innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter», sa Dag-Inge Ulstein i den gode utgreiinga si.

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Agenda 2030 og bærekraftsmålene er veikartet for regjeringens arbeid. Målene er bare drøye ti år unna, og skal de nås, må innsatsen intensiveres på en rekke områder. La meg oppsummere tre av hovedutfordringene.

Å mobilisere nasjonale ressurser for utvikling vil være helt avgjørende. 70 pst. av kostnadene forbundet med å nå bærekraftsmålene må dekkes av utviklingslandene selv. Sentrale elementer i regjeringens arbeid er innsatsen på skattefeltet, bekjempelse av ulovlig kapitalflyt og korrupsjon og arbeidet med å utvikle en produktiv og konkurransedyktig privat sektor.

Vårt arbeid med nasjonal ressursmobilisering er for øvrig noe som framheves av OECD DAC i deres vurdering av norsk bistand, som ble presentert tidligere i dag og nevnt av flere av representantene. Her vil jeg også understreke at det ikke vil være mulig å nå bærekraftsmålene uten fungerende stater og institusjoner i utviklingslandene. Ansvaret for å eie og lede utviklingen må ligge hos nasjonale myndigheter, og et hovedmål for utviklingssamarbeidet er å styrke nettopp dette og bidra til at de på sikt kan gjøre seg uavhengige av bistand.

Derfor er nasjonal kapasitet og statlige institusjoner i landene selv så viktig. Det må gjelde for norsk støtte via multilaterale kanaler så vel som for det norske bilaterale samarbeidet. Det vil vi arbeide mer med, og derfor tydeliggjør vi også det i partnerlandarbeidet.

Den andre utfordringen er klimaendringene, som truer med å slå beina under mye av arbeidet som er gjort knyttet til utvikling. Regjeringen vil fortsette innsatsen for utgiftsreduksjoner, men i tillegg gjør vi klimatilpasning, sultbekjempelse og forebygging av naturkatastrofer og kriser til et hovedområde for norsk bistand. Gjennom det bidrar vi med svar på det fattige land kanskje etterlyser mest av alt: hvordan tilpasse seg de klimaendringene som allerede har funnet sted. Her er det å bidra til et klimasmart og mer produktivt landbruk helt sentralt.

Den tredje hovedutfordringen handler om det grunnleggende prinsippet i hele 2030-agendaen: at ingen skal utelates – «leave no one behind». De minst utviklede landene har mottatt en stadig mindre andel av verdens bistand de senere årene. Regjeringen går motsatt vei og vil bidra til å snu trenden – mer skal gå til dem som trenger det mest.

Gjennom nye programmer fokusert på bekjempelse av moderne slaveri, styrking av innsatsen for personer med funksjonsnedsettelse og bekjempelse av skadelige skikker plasserer vi arbeidet for sårbare og marginaliserte grupper i sentrum for norsk utviklingspolitikk. Igjen: Ingen skal utelates.

Arbeidet for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er bokstavelig talt livsviktig, som det blir sagt her. Det favner et bredt spekter av rettigheter, som tilgang på seksualundervisning og prevensjonsmidler, trygg graviditet og fødsel, forebygging og behandling av seksuelt overførbare sykdommer, og familieplanlegging. Dette er tiltak som alle bidrar til å unngå farlige aborter for både mor og barn, og som er livreddende.

Regjeringen tar sterkt avstand fra, og er sterkt uenig i, linjen den amerikanske administrasjonen har lagt seg på med «the global gag rule», og vi har nylig gitt uttrykk for vår bekymring i to skriftlige innspill til det amerikanske utenriksdepartementet. Den situasjonen forsterkes av at SRHR er i ferd med å bli svekket også i andre land og i internasjonale fora. Det kan føre til tap av flere menneskeliv, ikke det motsatte. I tillegg bidrar Trumps politikk til at arbeidet som blir nevnt her – knyttet til både hiv og aids, prevensjon, bekjempelse av malaria og kampen mot utrygge og farlige aborter – svekkes. Det er dypt bekymringsfullt.

Det er viktig at Norge forsvarer og styrker dette. Derfor gir vi nå omtrent 1,3 mrd. kr til det arbeidet. Norge er nå den største bidragsyteren til FNs befolkningsfond, og vi kommer til å fortsette arbeidet for å styrke SRHR internasjonalt.

Jeg vil takke for gode innspill som har kommet, og det er spennende at det skjer på en dag der OECD DAC legger fram sin rapport. Vi skal jobbe alt vi kan for å sikre en enda mer effektiv bruk av bistandsmidlene, slik at pengene rekker enda lenger for dem som trenger det aller mest.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva Kristin Hansen (A) []: Som statsråden er godt kjent med, har Riksrevisjonen gjort en ganske grundig gjennomgang av resultatene av bistandsmidler til utdanning. Som statsråden kjenner godt til, vet man at rundt 10 pst. av norsk bistand nå går til utdanning, og det har vært en økning i det man bruker på utdanning. Det som er bekymringsfullt med Riksrevisjonens rapport, er at den konkluderer med at Utenriksdepartementet og Norad ikke gjør nok for å sikre pålitelig og relevant informasjon om resultatene. De bruker særlig et eksempel med utdanningsfondet REACH, som har fått 110 mill. kr via Verdensbanken, uten at noen vet hva dette har ført til. Man sier fra Riksrevisjonens side at det er kritikkverdig. Hva tenker statsråden om det, og hva tenker statsråden å gjøre for å sikre Stortinget den informasjonen Stortinget trenger, og ikke minst for å forbedre resultatene innen utdanning?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Takk for spørsmålet.

Riksrevisjonen har gjort et grundig arbeid med forvaltningsrevisjonen av informasjonen om resultater av bistanden til utdanning. Det er av stor verdi for oss ettersom utdanning er et av hovedelementene i utviklingsinnsatsen.

Så kan vi konstatere at det er områder der forvaltningen stadig blir bedre. Men rapporten viser også tydelig, som representanten sier, at det er områder som kan styrkes. Her er det allerede satt i gang tiltak.

Temaet i rapporten er kvalitet på resultatinformasjonen, hvordan den vurderes og brukes av forvaltningen, og ikke hvilke resultater som er oppnådd. Derfor kan det ikke trekkes noen konklusjon fra rapporten om Norge oppnår de målene som er satt for bistanden til utdanning. Likevel er noe av det reformarbeidet som vi har satt i gang, og som er etablert nå, et av elementene som jeg tror vil ha stor effekt, nettopp knyttet til å kunne forvalte det bedre. Den resultatportalen som er nevnt av flere representanter, vil også kunne være med og bidra i så henseende, slik at vi styrker og samler det miljøet som skal ivareta den forvaltningen videre.

Eva Kristin Hansen (A) []: I selve redegjørelsen sin sa statsråden at «FN har dokumentert at personer med funksjonsnedsettelser havner nederst på alle utviklingsparametere». Videre i samme redegjørelse sier han: «Det anslås at rundt halvparten av barn med funksjonsnedsettelser i lavinntektsland ikke går på skole.» Det er bekymringsfullt.

Jeg vil igjen tilbake til Riksrevisjonens rapport. I pressemeldingen som ble sendt ut fra Riksrevisjonen, sier riksrevisor Foss at barn med nedsatt funksjonsevne er en viktig målgruppe for norsk bistand, men at få prosjekter kan rapportere om antall barn som har fått slik støtte, og videre at det er kritikkverdig at en politisk vedtatt prioritering ikke er fulgt opp bedre.

Da lurer jeg på hva statsråden tenker om dette. Jeg har selv sittet i utenriks- og forsvarskomiteen og jobbet for å gi bistand til barn med nedsatt funksjonsevne. Hva synes han om oppfølgingen fra sitt eget departement?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Det er helt riktig, som representanten Hansen sier, at Riksrevisjonen også tok opp behovet for bedre rapportering knyttet til utdanningstilbudet som gjelder for barn med funksjonsnedsettelse. Utdanningstilgang til nettopp denne gruppen er en prioritet, og har blitt en forsterket prioritet for oss.

Funnene tar vi på ytterste alvor. Norge jobber også med å få enda bedre datakvalitet og rapportering som omhandler nettopp denne gruppen.

Rapporten framholder også at en trenger mer informasjon om resultatene for disse prosjektene, og at det skal offentliggjøres. Det kommer vi til å gjøre i resultatportalen. Det er helt åpenbart at her må det jobbes bedre, og det må jobbes mer for at vi skal være helt sikre på at arbeidet når dem som trenger det mest. Vi ser gode resultater på prosjekter som er gjennomført, men vi må få synliggjort det og fulgt det opp. Jeg tror at resultatportalen kan være et godt verktøy for at alle kan få den innsikten som er nødvendig for at man fortsatt skal ha den høye troverdigheten til arbeidet vi driver.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Som eg sa i innlegget mitt, har norsk bistand under denne regjeringa dreidd ganske mykje mot å fokusere på norske eigeninteresser – på fleire område. Ein har brukt meir av midlane til å sikre norsk næringsliv kontraktar i utviklingsland, og under denne regjeringa har fokuset mot å kople bistand til returavtalar kome opp. Det står i Granavolden-plattforma.

Spørsmålet mitt er: Korleis vil Kristeleg Folkeparti-ministeren sikre at det framleis er omsynet til dei fattige som styrer bistanden, og ikkje samarbeidet med Framstegspartiet?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Jeg kan berolige representanten Navarsete med at det er helt åpenbart i hele regjeringens interesse at det er de fattigste og mest marginaliserte som er vårt utgangspunkt.

Det er ikke noen motsetning, slik vi ser det, mellom privat sektor og næringslivets viktige rolle og det norske bidraget, som Norfund. Jeg kan gi et eksempel på det, og også på de andre områdene.

Nå nevnte jeg i min redegjørelse det som går på småskalajordbruk. Jeg følger representanten helt når en viser til Verdensbankens engasjement for det, og at det er en sektor som kan gi det dobbelte av effekt hvis vi engasjerer den. Vi kommer tilbake til mye mer om det senere når vi skal legge fram arbeidet vårt knyttet til klimatilpasning og større matsikkerhet.

Samtidig er det fantastisk mange gode eksempler på hvordan næringslivet lokalt kan være med på å bidra til både å skape et anstendig arbeidsliv, den nødvendige energien som trengs for den utviklingen, og å skape arbeid. Så for oss er det ikke en motsetning, det er viktig å stimulere nettopp til den lokale ressursmobiliseringen og jobbveksten.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret. I ei evaluering for nokre år sidan fekk Norfund forholdsvis dårleg score. Sameleis er det i dag kritikk mot at regjeringa brukar så mykje midlar i globale fond, nettopp fordi det er vanskelegare å sjå effekten, det er vanskelegare å kontrollere midlane, det er vanskelegare å måle kva resultat ein får. Er statsråden samd i at ein bør vri meir av verkemiddelbruken frå dei globale fonda og inn i bilateral bistand og FN-organisasjonar? Og korleis vil han sikre at vi får eit mykje betre oversyn over kva effekt bistandsmidlane har, at det vert meir openheit om effektane av dei, òg overfor Stortinget og overfor ålmenta?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Ett av de punktene som OECD DAC utfordret oss på, og lederen, Susan Moorehead, i dag, var nettopp knyttet til de multilaterale kanalene. Det tydelige budskapet som hun ga i sin presentasjon, var at vi ikke måtte slutte å benytte oss av de multilaterale kanalene, men at vi måtte forbedre det, forsterke og være med og prege det enda bedre, og, som det nettopp ble sagt her, kunne følge pengene enda tydeligere til landnivå. Vi er helt overbevist om at det er gode og effektive kanaler, men det er et samspill. Vi bruker sivilsamfunnet i stor grad, og det er nettopp i den balansen vi ser hvor de ulike kanalene kan nå lengst. Norfund har hatt stor effekt og har gode resultater, de har skapt ren energi, de har skapt arbeidsplasser. Bare i Uganda har Norfunds investeringer vært med og gitt mer enn 40 pst. av den energien, i et land der kun 20 pst. av befolkningen har det. Det samme kraftverket har levert 200 000 nye arbeidsplasser som en direkte konsekvens. Det er gode investeringer som er blitt gjort, og det kommer vi også til å fortsette med.

Petter Eide (SV) []: Jeg ønsker å forfølge problemstillinger rundt returavtaler. Jeg må si at jeg var veldig imponert over utviklingsministeren. Han hadde ikke sittet mange dagene i stolen før han var veldig tydelig på å si at den Granavolden-plattformen han var blitt minister for, ønsket han å obstruere. Det var snakk om å legge opp til at man skulle presse land til retur ved å straffe dem på bistandsområdet. Statsråden sa at det var helt uaktuelt.

Mitt spørsmål er: Hva betyr dette i praksis for deg? Hva slags debatt har statsråden hatt med justisministeren om dette spørsmålet? Og på hvilken måte har statsministeren akseptert at utviklingsministeren helt åpenlyst har obstruert når det gjelder regjeringserklæringen?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Jeg oppfattet både statsministeren og justisministeren dit og understreker at det punktet som representanten refererer til i Granavolden-plattformen, vil bli fulgt opp. Som jeg selv har gitt uttrykk for, finnes det flere måter å bruke Norges posisjon på. Det som imidlertid ikke står i regjeringsplattformen, er at Norge skal true med å kutte bistand for å få på plass returavtaler. En slik tilnærming ville heller ikke ha fungert. Men å legge til rette for retur og god re-integrering i hjemlandet er viktig. Utgangspunktet er nettopp at alle land har plikt til å ta imot sine egne borgere. Derfor har Norge per i dag inngått en rekke returavtaler, og det er gjort store framskritt på de områdene også. Derfor er det hensiktsmessig for oss å koble oss til det arbeidet som både EU og andre gjør, nettopp for å legge til rette for at det blir muliggjort. Der er det prosedyrer som det blir arbeidet med, og som vi også er en del av.

Petter Eide (SV) []: Slik jeg hører ministeren nå, virker det som om han har moderert noe av det som ble sagt om dette i februar. Da sa du at det var uaktuelt å bruke bistand som pressmiddel for å sikre returavtaler. Nå hører jeg noe annet. Nå snakker vi om at det er ulike metoder, osv. for å få på plass retur. Men står du ved det utsagnet, at det er uaktuelt å bruke bistand som pressmiddel for å sikre returavtaler?

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at det ville vært fint om representanten bytter ut ordet «du» med «statsråden».

Petter Eide (SV) []: Beklager, president.

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Det står ikke i regjeringsplattformen at Norge skal true med å kutte bistand for å få på plass regjeringsplattformen. Derfor står mine ord ved lag. Det har også blitt bekreftet av resten av regjeringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingvild Kjerkol (A) []: Statsrådens første redegjørelse, 23. mai, bekrefter norsk utviklingspolitikk. Statsrådens forgjenger sa i sin redegjørelse i fjor:

«Kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter trues av krefter som vil reversere det vi har oppnådd.»

Det er bra at Ulstein gjentar det samme her i dag. FNs tredje bærekraftsmål, god helse og livskvalitet for alle, og FNs femte bærekraftsmål, likestilling mellom kjønnene, er for mange to sider av samme sak.

Det er også verdens mensdag i dag. Jeg grudde meg litt til å si det – jeg klarte å si det – fra talerstolen. En rapport fra UNESCO viser at én av ti jenter sør for Sahara uteblir fra skolen når de har mensen. Det er hele 20 pst. av et skoleår. Så mye som en tredjedel av verdens skoler mangler trygge toaletter, noe som gjør det vanskelig for jenter å håndtere mensen på skolen. Det er helt nødvendig at mannlige ledere snakker om mensen for å bryte tabuer, for å løse praktiske utfordringer og for å sørge for at jenter kan ta del i samfunnslivet. Jeg vil utfordre statsråden til å snakke om mensen, som flere har gjort – jeg hørte at statsråden ikke tok den utfordringen til seg i sitt innlegg.

Men på denne dag tenker jeg på de damene som faktisk ønsker seg mensen mer enn noe annet, fordi de bærer på et barn de ikke greier å føde eller ta ansvar for. Millioner av kvinner og jenter lever i land hvor abort er helt eller delvis forbudt, hvor prevensjonsmidler er utilgjengelig, og hvor makten gjennom verdikonservative og religiøse ledere står i veien for kvinners og jenters muligheter til å bestemme over sin egen kropp, egen seksualitet og eget liv.

Norge har vært et fyrtårn for likestilling. Mange kjenner ikke Norge igjen etter at statsministeren gjorde innstramminger i norsk abortlov til en hovedsak i forhandlingene om et nytt flertall her hjemme.

Verdens strengeste abortlover finnes i Latin-Amerika, i Asia og i Afrika, og det rammer de aller fattigste kvinnene og jentene hardest. I flere land er det totalforbud mot abort. 97 pst. av aborter utført i Afrika regnes som utrygge, 95 pst. i Latin-Amerika. Bare 6 pst. av aborter i i-land skjer under utrygge omgivelser. Verdens helseorganisasjon tror at det blir utført rundt 22 millioner utrygge aborter på verdensbasis årlig, og bare 5 millioner av disse kvinnene blir innlagt på et sykehus. De kan ikke fortelle hva som feiler dem, hvorfor de er skadet. I mange samfunn er abort linket til sterke fordommer. Det er en motvilje mot å utføre aborter. Til og med det å snakke om abort kan være tabu.

Statsråden må ikke bare snakke om mensen, han må også snakke om abort. Likestillingsnasjonen Norge har en arv og en forpliktelse. Redegjørelsen befester norsk utviklingspolitikk, og jeg er glad for at man så tydelig – både statsråden og hans partifelle Hareide – tar avstand fra Trump og «the global gag rule». Men dessverre trenger vi både engasjement og innsats i den viktige internasjonale kampen for lovlig abort, og der hadde jeg ønsket meg et større engasjement fra statsråden.

Eva Kristin Hansen (A) []: Tusen takk til statsråden for redegjørelsen han holdt i Stortinget. Norge har en lang tradisjon for å være et land som er opptatt av verden utenfor våre egne grenser. Vi er et land som er engasjert i FN, vi har et høyt bistandsnivå, og vi er opptatt av å bidra til å finne løsninger ved konflikter.

Norge har også et engasjert folk, noe som gjenspeiler seg bl.a. i de utallige frivillige organisasjonene vi har, som gjør en utrettelig innsats for mennesker i andre deler av verden. Det er det viktig å ta vare på. Jeg synes det er bra at vi i Stortinget jevnlig har debatter om norsk utviklingspolitikk, sånn som nå, både når det gjelder omfanget av bistanden og innholdet i den. Men det viktigste av alt er at de pengene vi faktisk bevilger, blir brukt på en best mulig måte, at vi tenker målrettet på de resultatene vi ønsker å oppnå. Derfor mener jeg det er riktig at vi bruker den målrettede innsatsen på områder hvor vi har stor kompetanse, og hvor vi kan gå foran, som ved å satse på kvinner og likestilling, fredsbygging, menneskerettigheter, klima, godt styresett og kamp mot korrupsjon. Norge har over lang tid tatt en sentral rolle ved å gå foran når det gjelder helse, og særlig – som også foregående taler var inne på – helse knyttet til kvinner, som seksuell og reproduktiv helse. Vi lever i en tid da kvinners rettigheter blir utfordret verden over, både i land som er lite utviklet, og dessverre også i land som vi kan si er godt utviklet – og som igjen straffer andre land.

Diskusjonen rundt abort og kvinners mulighet til å bestemme over egen kropp og helse er dessverre forstemmende liten i altfor mange land. Jeg mener derfor det er viktig at Norge går i front og forsvarer alle de kvinnene som får livet sitt ødelagt fordi de ikke har de grunnleggende rettighetene, og at Norge står opp og sier ifra når land gjennom føringer i sin bistand forverrer situasjonen for mange kvinner.

Under den rød-grønne regjeringen ble det fra opposisjonen den gangen til stadighet tatt opp at Norge satset for lite på utdanning i utviklingspolitikken. Norge satset på utdanning da, men hadde valgt bl.a. å peke ut helse og klima som særlige satsingsområder vi hadde god kompetanse på. Da vi fikk ny regjering, høyreregjeringen, fikk vi som forventet en dreining – for det var jo varslet – hvor man ønsket å fokusere mer på utdanning. Det er en grei prioritering at man ønsket det, men spørsmålet er om det kanskje ble en litt for brå vending, at det gikk litt for fort i svingene, og at man faktisk ikke har vært i stand til å oppnå de resultatene man burde, som jeg også var inne på i replikkordskiftet i sted.

Som utviklingsministeren sa i sin redegjørelse, bruker Norge 3,7 mrd. kr til utdanning, og Riksrevisjonens rapport om resultater av bistand til utdanning er ganske nedslående. Den slo fast at det egentlig ikke gjøres noe særlig for å få pålitelig informasjon om resultatene, at Norges store bevilgning til REACH, som jeg nevnte i stad, ikke har gitt forventede resultater, at det er store forsinkelser i bruk av penger, at det er lite informasjon om hva norske midler brukes til – og det som jeg tok opp i sted, som jeg synes er aller mest ille, at satsingen innenfor utdanning for barn med nedsatt funksjonsevne, som Stortinget ved flere anledninger har gitt klare føringer for at skal prioriteres, faktisk ikke blir det. I Riksrevisjonens rapport sier man at nesten ingen prosjekter kan rapportere om antall barn som er nådd, altså kan man ikke si hvor mange barn man har nådd ut til. Det er bekymringsfullt.

Når høyreregjeringen gikk så høyt på banen i sin satsing på utdanning, mener jeg det er skuffende at man ikke ser resultater. Det finnes andre land som har hatt en lang tradisjon for å gå i front på utdanningsområdet, som Storbritannia. Jeg mener at innenfor bistandspolitikken generelt må land dele på det de er gode til, bruke den særlige kompetansen de ulike landene har. La f.eks. Norge ta styringen i arbeidet med kvinner, likestilling, helse og klima, og la f.eks. Storbritannia ta føreransvar når det gjelder utdanning. Jeg tror det ville ha vært en klok tilnærming til hvordan vi bruker midlene til bistand, at land gjør det de er best til. Utviklingsministerens redegjørelse synes jeg har vært et godt utgangspunkt for å ta den debatten, og jeg håper det er en diskusjon vi kan komme tilbake til senere.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg var litt undrende til innfallsvinkelen til representanten Petter Eide i replikkrunden, hvor han faktisk brukte ordet at statsråden hadde «obstruert» regjeringsplattformen på et punkt – som aldri har stått i regjeringsplattformen. Hvis dette er presisjonsnivået i disse debattene, er det kanskje ikke så bra, for å si det slik.

Jeg vil takke utviklingsministeren for en viktig, god og grundig redegjørelse, og jeg er glad for at klima var en så viktig del av den, for klima er i aller høyeste grad også utviklingspolitikk. Det rammer urettferdig, det rammer de fattigste først, allerede fattige mennesker i allerede fattige land som kan få livsgrunnlaget sitt ødelagt. Innen 2030 risikerer vi at 100 millioner mennesker skyves ut i ekstrem fattigdom på grunn av klimaendringene. Cirka én milliard mennesker lever i dag uten energi – én milliard. Dette er mennesker som vi skal løfte ut av fattigdom samtidig som vi skal løse klimaproblemene. Ingen kan eller må undervurdere størrelsen på denne utfordringen. Klimakrisen vekker et engasjement for hvordan Norge skal nå målene for 2013 og hvilke tiltak som må iverksettes. Men det styrker også det engasjementet vi må ha for verdens fattige. Derfor er det på sin plass å minne om at hvis man ikke tar klimakrisen på alvor, har man verken en økonomisk forsvarlig politikk eller en solidarisk politikk. Og derfor må det følges opp med tiltak.

I 2019 er det satt av 6,8 mrd. kr over bistandsbudsjettet til klima, miljø, hav og fornybar energi. Det arbeidet må prioriteres videre fordi fattige land må få hjelp til å hoppe over fossilfasen. Så langt er det investert 10,9 mrd. kr i fornybar energi gjennom Norfund. Vi må bidra med tilpasning, tilpasning til de klimaforandringene som allerede har funnet sted, og forebygging av naturkatastrofer. Dette skal være en helt sentral del av utviklingsarbeidet. Norge er i dag et foregangsland på klimafeltet, noe som ikke betyr at man kan lene seg tilbake og ta det med ro, snarere tvert imot må man fortsette med å være enda mer framoverlent, for vi skal fortsette med å være et foregangsland. Derfor er jeg glad for de føringene som utviklingsministeren hadde i sin gode redegjørelse, for klimapolitikk er definitivt også utviklingspolitikk.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Petter Eide (SV) []: Jeg ba om ordet kun for kanskje å komme med en kort merknad til innledningen av representanten Heggelunds innlegg, en betraktning om meg. Jeg har ingen andre kilder til statsrådens meninger om returavtalen enn det jeg har lest i mediene. Med utgangspunkt i regjeringsplattformen sier utviklingsministeren den 3. februar i Dagsavisen:

«Det er uaktuelt å bruke bistand som pressmiddel i flyktningpolitikken.»

Det ble i den samme artikkelen tolket av Jon Engen-Helgheim fra Fremskrittspartiet. Han sier:

«Å benekte en enighet i regjeringsplattform fordi man ikke liker det er håpløst.»

Med andre ord: Det ble altså av en annen representant i et annet regjeringsparti betraktet som en obstruksjon av regjeringsplattformen. Det er mulig at representanten Engen-Helgheim mener at det er upresist. Men jeg oppfatter at slik dette ble tolket i offentligheten, ønsket utviklingsministeren her å fortelle at han var uenig i denne delen av regjeringsplattformen.

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Det ble gitt en utfordring underveis. Det er helt sant som representanten Kjerkol sa, at mensen dessverre er et tabu i altfor mange kulturer og land. Det er noe vi må gjøre noe med. Det er det mest naturlige i verden, men dessverre, som Ingvild Kjerkol henviser til, hindrer det veldig mange jenter i å få gå på skole i mange av de utviklingslandene som vi også har arbeid i.

Vi har flere prosjekt, bl.a. i Malawi, der det handler om både holdningsskapende arbeid og kunnskap om menstruasjon. Vi gir ut bind og sikrer at en får gode og trygge toalettfasiliteter. Det har vært med på å bidra til at flere jenter har kunnet fortsette skolegangen sin. Jeg hadde nesten fått trykket på knappen rett før jeg kom inn her, for å være med på den kampanjen som handler nettopp om det, om at menn må snakke om mensen. Om det ikke er ute allerede, er det på vei ut på verdensveven for å utfordre enda flere menn til å snakke åpent om mensen. Det er et viktig bidrag, spesielt på en dag som i dag, den internasjonale menstruasjonsdagen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe foreligger søknad om sykepermisjon for representanten Anniken Huitfeldt fra og med 28. mai kl. 16.13 og inntil videre.

Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:

  1. Søknaden behandles straks og innvilges.

  2. Vararepresentanten, Mani Hussaini, innkalles for å møte i permisjonstiden.

Forrige kapittel
Neste kapittel