Sylvi Listhaug (FrP) [14:37:40 ] : ALS er en grusom sykdom.
Diagnosen er en av de verste man kan få, både for den som rammes,
og for de pårørende. Det eneste den ALS-syke vet, er at kroppen
dør litt hver eneste dag, at musklene svinner hen, og at de hver
dag blir mer og mer pleietrengende. De som får konstatert ALS, har
ofte bare to–tre år igjen å leve.
Vi hører ikke
så ofte om de ALS-syke, men sykdommen er vanligere enn man skulle
tro. Bare i Norge er det ca. 300–400 personer som er rammet, til
enhver tid. I og med at de som får diagnosen, har et forholdsvis
kort sykdomsforløp, blir det over tid ganske mange tilfeller.
En britisk historiker
som døde av ALS, beskrev sykdommen som en fengselscelle som blir
stadig mindre. Han sa at man ikke visste når fengselet ville bli
så trangt at det ville knuse en, bare at man visste at det en dag
ville bli det. Derfor – sa han – er sykdommen kun et spørsmål om
når.
Jeg har fått innsikt
i hvor skjørt livet er, av Cathrine Nordstrand, en sprudlende og
livsglad dame i sin beste alder som sitter oppe på galleriet her
i dag, og som plutselig fikk ALS, men som ikke gir opp. Hun står
på for at ALS-syke skal bli sett, hørt og få den hjelpen de trenger.
Jeg har blitt
kontaktet av flere ALS-syke og pårørende – flere av dem sitter oppe
på galleriet i dag – både av modige mennesker som selv er rammet
av sykdommen, og av pårørende, som sitter igjen med stor frustrasjon
og sinne over hvordan deres kjære har blitt behandlet. Felles for
dem er at de er oppgitt over mangelen på kunnskap, mangelen på informasjon,
og opprørt over behandlingen de har fått av sine respektive kommuner. Det
kan ikke være riktig at den siste tiden de dødssyke har igjen, skal
brukes til å slåss mot systemet. Det er rett og slett uverdig.
Den siste tiden
den rammede har igjen, skal han/hun og de pårørende ha sammen, slik
at de kan leve, skape minner og fatte og prosessere det som skal
skje. Det er ikke lett å leve når man vet at man skal dø, men vi
kan ikke ha det slik at kommuner, politikere og helsebyråkrater
gjør prosessen uutholdelig for dem som allerede er i en utrolig
vanskelig situasjon. Den siste tiden burde ikke gå med til å kjempe
mot et kommunebyråkrati.
En pårørende fortalte
meg at ALS er en brutal sykdom, men at kommunens behandling var
enda mer brutal. Det gjorde et enormt inntrykk. En av dem som har
kontaktet meg, er Åshild, som sitter oppe på galleriet i dag. Åshilds
far døde av ALS i mai i fjor – bare to og et halvt år etter at han
fikk stilt diagnosen. Åshilds far het Per Egil og hadde arbeidet
som lærer i Dovre kommune siden 1980-tallet. Da Per Egil fikk beskjeden
fra legene på sykehuset om at han hadde ALS, fikk han med seg noen
brosjyrer på vei ut døren, slik at han kunne lese om sykdommen.
Er det noen som tror at en kreftsyk person hadde blitt behandlet
slik? «Du har kreft, og her har du noen brosjyrer som du kan lese.»
Som Åshild sa, håpte de at det var kreft faren hadde, for da hadde
han i alle fall hatt en sjanse til å bli frisk og leve videre.
Kommunen la aldri
skjul på at de helst ville at Per Egil skulle bo på institusjon.
Det ønsket verken han eller familien. Han ville bo hjemme og få
nødvendig hjelp der, slik han hadde rett på. Manglende kunnskap
om både enkeltvedtak, BPA – brukerstyrt personlig assistanse – ALS
og hvilke rettigheter Per Egil hadde, gjorde imidlertid denne avgjørelsen
til et mareritt. Dovre kommune mente at BPA-ene skulle komme fra
hjemmesykepleien, og pleierne som kom, hadde ikke kunnskap om hva
det betydde å være BPA. En BPA skal hjelpe brukerne til å kunne
leve et så normalt liv som mulig, ikke bare være en pleier. Dette,
sammen med dårlig kommunikasjon internt i kommunen, fraværende kunnskap,
timelister fulle av hull, pleiere som meldte avbud i siste liten, og
at kommunen unnlot å gi Per Egil vedtakene skriftlig, noe som førte
til at familien ikke hadde oversikt, gjorde at familien mer og mer
måtte stille opp selv.
Familien ble stadig
mer frustrert, og tiden svant bort for Per Egil. De bestemte seg
for å gå til media med historien, men opplevde i ettertid at behandlingen
og oppfølgingen fra Dovre kommune ble enda dårligere etter oppslag
i avisen. De siste ni månedene måtte Åshild, hennes mann og hennes
søsken fungere som brukerstyrt personlig assistent for faren 24
timer i døgnet. Med adresse i henholdsvis Lillehammer og Trondheim
er Åshild og familien fremdeles usikre på hvordan de klarte å få
det til, men det gjorde de. Man stiller opp for dem man er glad
i, når alt annet svikter.
En annen som jeg
har hatt kontakt med, er Hilde, som også er her i dag. Hilde er
gift med Bjørn Erik. Før jul var Bjørn Erik i full jobb. Den 7. januar
i år ble han diagnostisert med en aggressiv form av ALS. Nå har
han mistet språket, sitter i rullestol, og lungekapasiteten er kraftig
redusert. Da Bjørn Erik ble sendt hjem fra sykehuset i Lillehammer
etter at diagnosen var stilt, var det kun med den beskjeden at han
kunne kontakte nevrologisk avdeling eller ringe ALS-sykepleierne
hvis han hadde spørsmål. I tillegg fikk han beskjed om at det ikke
fantes håp, og at medisinene som tilbys, er de samme som ble gitt
for 20 år siden. Det var det.
Hilde, barna og
Bjørn Erik har kjempet for å få hjelp og for å få lov til å teste
andre medisiner. I stedet for å ha den siste tiden sammen har mye
av tiden blitt brukt til å slåss for å få hjelp. Seks uker etter
diagnosen fikk Bjørn Erik et opphold på Solås bo- og rehabiliteringssenter. Her
fikk han endelig hjelp og støtte. Likevel viste det seg at da Solås
kontaktet Østre Toten kommune, hadde de ikke fått beskjed fra Lillehammer
om Bjørn Eriks diagnose. Først i slutten av februar ble det første
møtet med kommunen gjennomført, og selv om Bjørn Erik da ble tatt
på alvor og fikk hjelp, tok det mange uker før det var på plass
– og uker er lang tid for en som er rammet av ALS.
Disse historiene
er dessverre ikke unike. I flere kommuner kommer det fram liknende
historier – historier om at kommunen ikke har gitt god nok helsehjelp,
oppfølging, behandling og tilrettelegging, historier om at familier
som er i en utrolig vanskelig situasjon, møter et kommunebyråkrati
med manglende kunnskap og kompetanse om sykdommen og om rettigheter
som de som blir rammet, har krav på.
Slike historier
bygger opp under nødvendigheten av at det utarbeides nasjonale retningslinjer
for ALS-behandling. Vi kan ikke akseptere Lotto-liknende tilstander,
hvor det er kommunen som de ALS-rammede bor i, som avgjør hvordan
de blir møtt og behandlet, den korte tiden mange av disse personene
har igjen å leve. I tillegg til å sikre en mer lik behandling, uavhengig
av bostedsadresse, kan nasjonale retningslinjer bidra til å gi større
kunnskap om sykdommen til både små og store kommuner samt gi noen
rammer for hva ALS-syke bør kunne forvente.
Jeg mener at utarbeidelsen
av slike nasjonale retningslinjer bør skje gjennom at det settes
ned en gruppe bestående av mennesker fra sykehussektoren og fra kommunesektoren,
og ikke minst av ALS-syke og pårørende. Hvordan bør oppfølgingen
rundt at man får diagnosen fra sykehuset, være? Hvilken oppfølging
kan man vente seg på sykehuset? Hvordan sikrer vi at kommuner som
får ALS-syke, får kunnskap og kompetanse til å følge opp den syke?
Hvordan kan man planlegge og tilrettelegge for å ivareta hele familien?
Dette er en dramatisk situasjon for hele familien, den syke selv,
ektefelle og barn. Hvordan legger man opp en prosess fram mot å bruke
respirator eller ikke? Hvordan skal den siste tiden være? Dette
kan planlegges en stund i forveien gjennom godt samarbeid mellom
kommunen, den syke og dennes familie.
Det er få møter
som har gjort sterkere inntrykk på meg enn møtene med de menneskene
som får denne sykdommen. Derfor ønsker jeg å stille et spørsmål
til statsråden: Vil helseministeren bidra til at det utarbeides
retningslinjer for hvordan ALS-pasienter skal møtes, fra diagnose
stilles, til livets slutt?
Statsråd Bent Høie [14:47:12 ] : Takk for at denne viktige
interpellasjonen stilles.
Jeg er helt enig
med interpellanten i at ethvert møte med en som har ALS, og hans
eller hennes pårørende, gjør et sterkt inntrykk. ALS er en svært
alvorlig sykdom. Jeg er opptatt av at pasienter og pårørende skal
møtes av kompetente ansatte og en helse- og omsorgstjeneste som
gir trygghet og forutsigbarhet. Pasienter og pårørende skal få medvirke
i både utformingen og gjennomføringen av tjenestetilbudet. Alle
personer med ALS skal få mulighet til å oppleve meningsfulle og
gode dager – også når man merker sykdommen og funksjonssvikten komme.
Mange får god
hjelp, men vi må gjøre det vi kan for å sikre at alle mennesker
med store og sammensatte behov får et godt hjelpetilbud. Det betyr
at tjenestene må organiseres med utgangspunkt i den enkeltes behov
og ønsker. En person som har ALS, vil ha behov for en rekke helse-
og omsorgstjenester både fra kommunen og fra spesialisthelsetjenesten.
I Helsedirektoratets statusrapport om hjernehelse framgår det at
pasienter med mistenkt ALS-sykdom skal henvises raskt og diagnostiseres ved
nevrologisk avdeling ved sykehusene. Fastlegen og ulike kommunale
tjenester er viktig for mange ALS-pasienter, men mange kommuner
har liten erfaring med oppfølging av ALS-pasienter. Spesialisthelsetjenesten og
sykehusene har derfor et særlig ansvar også når det gjelder oppfølgingen
av pasienter og av ansatte som arbeider med ALS-pasienter i kommunen.
Å få en ALS-diagnose
vil oppleves som svært vanskelig. Jeg har møtt mennesker som forteller
at de i første møte med sykehuset kun ble fortalt om diagnosen,
og fikk en brosjyre om ALS i hånden da de skulle gå. Mange vil oppleve
en sjokktilstand hvor det blir vanskelig å forholde seg til sykdommen
og prognosen. Dette preges man også mye av etterpå. God informasjon
er derfor en viktig oppgave for sykehusene og for de tverrfaglige
ALS-teamene, som finnes på de fleste sykehus som behandler pasienter
med ALS. Noen pasienter får diagnosen mens de er innlagt. De er
da nær et ALS-team på sykehuset, som kan gi god informasjon. Andre
får diagnosen i en poliklinisk konsultasjon, og noen ALS-team gir
disse et tilbud om kontakt med f.eks. ALS-sykepleier på telefon
eller på poliklinikk i etterkant av første konsultasjon.
For å sikre pasientenes
og pårørendes trygghet må helsepersonell ha en kontinuerlig dialog
med pasienten og hans eller hennes nærmeste pårørende om sykdommens
utvikling og pasientens og pårørendes ønsker og behov. Dialogen
må ta hensyn til at pasientens behov kan endre seg i tråd med sykdommens
utvikling. En slik kontinuerlig dialog er nødvendig for å kunne
planlegge for livet, sikre god behandling og sørge for et godt samarbeid
mellom den enkelte, pårørende og helsepersonell.
En individuell
plan og koordinator kan være et godt verktøy for å samordne tjenestene,
slik at hverdagen blir så enkel og trygg som mulig for den enkelte
og for de pårørende. Individuell plan skal sikre at pasienten får
et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud,
og den skal sikre pasientens medvirkning og samhandling med pårørende.
Koordinator er en tjenesteyter som skal sikre nødvendig oppfølging
og samordning av tjenestetilbudet, samt framdrift i arbeidet med
individuell plan.
Brukerstyrt personlig
assistanse, BPA, kan være en aktuell måte å organisere praktisk
bistand og opplæring på for personer med langvarig og stort behov
for personlig assistanse. Det framkommer som kjent av regjeringsplattformen
at det nå skal nedsettes et utvalg som skal se nærmere på brukerstyrt
personlig assistanse, og på hvordan vi skal få ordningen til å fungere
enda mer i tråd med hensikten, nemlig at dette skal være et likestillingsverktøy,
som gir mennesker mulighet til å leve sitt liv med assistanse.
I spesialisthelsetjenesten
er det ofte nevrologiske avdelinger som følger opp pasienter med
en ALS-diagnose. Mange sykehus har også flerfaglige tilbud, som egne
ALS-team. Spesialisthelsetjenesten har ansvar for opplæring av pasienter,
pårørende og pleiepersonale i kommunene. Sykehuset skal videre sørge
for at det bygges opp et kontaktnett mellom sykehus og kommune, slik
at pasienten kan være trygg på å få hjelp fra sykehuset dersom det
oppstår komplikasjoner, eller ved andre behov. Kommuner og sykehus
må gå sammen om å skape gode tjenestetilbud, f.eks. gjennom forpliktende avtaler.
Neuro-SysMed er
et nytt forskningssenter ved Haukeland universitetssjukehus og Universitetet
i Bergen, som fra høsten 2018 får 20 mill. kr per år i inntil åtte
år fra Forskningsrådet til å etablere det første forskningssenteret
for klinisk behandling. Senteret skal forske på behandling av sykdommer
i sentralnervesystemet – som MS, ALS, Parkinson og demens – og er
viktig for å gi alvorlig syke pasienter bedre tilgang på den nyeste
og beste behandlingen. Senteret vil også bidra til at flere pasienter
får mulighet til å delta i kliniske studier. I tillegg øremerker
departementet midler til forskning gjennom Norges forskningsråd
og de regionale helseforetakene. Gjennom disse midlene finansieres
også forskning på ALS.
Det finnes flere
veiledere og retningslinjer som er relevante for oppfølging og behandling
av pasienter med ALS. Det er utarbeidet en veileder for oppfølging
av personer med store og sammensatte behov. Regjeringen har også
satt i gang en pilot for strukturert tverrfaglig oppfølgingsteam.
Den skal bidra til å implementere og teste ut veilederen i praksis.
Det er også utarbeidet nasjonale faglige råd for lindrende behandling
i livets sluttfase, Nasjonal faglig retningslinje for langtids mekanisk ventilasjon
og Nasjonal veileder for langtids mekanisk ventilasjon. Helse- og
omsorgstjenestens kommunikasjon med både pasient og pårørende er
helt sentrale elementer i faglige råd og veiledere på området.
Kommuner og helseforetak
er ansvarlige for at kravene i de faglige rådene følges, inkludert
å gjennomføre tiltak for å endre praksis. Implementering av anbefalingene
kan bl.a. kreve opplæring av ansatte, utvikling av interne prosedyrer,
rutiner og verktøy, endret organisering og utvikling av nye tilbud
og bedre samspill med pasienter og pårørende.
Vi ønsker fra
regjeringens side å styrke lindrende behandling og omsorg. I 2017
leverte palliasjonsutvalget sin offentlige utredning, «På liv og
død. Palliasjon til alvorlig syke og døende.» Utredningen har vært
til alminnelig høring. Regjeringen ønsker å følge opp utredningen,
og departementet har derfor startet arbeidet med en stortingsmelding
om lindrende behandling og omsorg, som skal bygge på utredningen.
Det tas sikte på at stortingsmeldingen legges fram i år.
Vi ønsker også
en faglig sterk kommunal helse- og omsorgstjeneste med dyktige ansatte
som gir god helsehjelp og omsorg. Derfor har vi igangsatt Kompetanseløft 2020,
der vi har en plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er bevilget om lag
1,5 mrd. kr til oppfølging av tiltakene. Det framgår av regjeringsplattformen
at regjeringen også ønsker å videreføre Kompetanseløft 2020.
Når en person
får en ALS-diagnose, vil dette som oftest også ha store konsekvenser
for de pårørende. Regjeringen ønsker å støtte og avlaste de pårørende,
slik at de også kan ta vare på sin egen helse og ha mulighet til
å kombinere yrkes- og samfunnsliv med omsorg for sine nære. Derfor
arbeider vi nå med en egen pårørendestrategi. Den 1. oktober 2017
trådte en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven i kraft.
Den samler og tydeliggjør kommunens ansvar overfor dem som har et særlig
tyngende omsorgsarbeid. Bestemmelsen pålegger kommunen å tilby nødvendig
pårørendestøtte i form av avlastning, opplæring, veiledning og omsorgsstønad.
Jeg har nå beskrevet
mye av det arbeidet som er i gang, og hvordan dette arbeidet bør
foregå. Dessverre er vi alle kjent med historier fra virkeligheten
der beskrivelsen av hvordan det burde vært, ikke er den virkeligheten
som pasienten og de pårørende møter. Jeg er opptatt av at personer
med ALS skal ha et godt og forsvarlig tjenestetilbud, både i kommunen
og i spesialisthelsetjenesten, og ha mulighet til å leve et meningsfylt
og godt liv.
Jeg mener, som
også interpellanten er inne på, at det er behov for å gjøre noe
nytt på dette området. Jeg vil derfor be Helsedirektoratet nedsette
en arbeidsgruppe som skal vurdere og komme med forslag til hvordan man
kan få bedre kvalitet og sammenheng i tjenestene til personer som
får en ALS-diagnose. Arbeidsgruppen skal bestå av pasienter og pårørende,
i tillegg til fagpersoner fra både sykehus og kommune, som sammen
kan se på hva som er den rette veien å jobbe med dette videre. Da
kan svaret være at vi skal utarbeide nye retningslinjer, som interpellanten
er inne på, men det kan også være at vi skal ta i bruk pakkeforløpmodellen,
eller modellen som f.eks. er utviklet knyttet til ParkinsonNet.
Det jeg er opptatt
av, er at vi gir pasienter og pårørende, sammen med fagfolk med
ulikt ståsted og ulik kompetanse, muligheten til å jobbe sammen
for både å se på hva som er den rette måten å gjøre dette på, og
å komme med gode anbefalinger til hvordan vi skal få dette til å
fungere i praksis for alle pasienter – og ikke være så tilfeldig
som det er nå.
Sylvi Listhaug (FrP) [14:57:31 ] : Jeg må bare si at jeg er
så utrolig glad for at denne pasientgruppen nå skal tas mer på alvor,
at vi skal prøve å gjøre mer gjennom i hvert fall å få på plass
et system som forhåpentligvis gjør at det kan fungere bedre. Retningslinjer
kan være noe, men jeg synes også at ideen til helseministeren om å
se på en type pakkeforløp er veldig spennende. Det har vært veldig
vellykket innenfor kreftområdet. Hvis det kunne bidra til at disse
pasientene også blir sett og behandlet på en bedre måte, mener jeg
det er verdt å uteske.
Jeg vil si at
det er veldig bra at både pårørende og pasientene selv skal være
med. Jeg tror de er de aller nærmeste til å kunne gi gode innspill
om hva som mangler, hvor skoen trykker, hva vi bør gjøre mer eller
mindre av, sånn at vi kan få på plass en verdig behandling for disse menneskene,
som ofte har svært kort tid igjen å leve når de blir syke.
Når jeg hører
fra dem som har vært i denne situasjonen, at de av leger blir frarådet
å lese på nettet om ALS, blir frarådet å snakke med andre som har
denne sykdommen, må jeg si at jeg blir veldig betenkt. Jeg mener at
den første oppfølgingen man får på sykehuset, er utrolig viktig,
og at det er noe denne gruppen må se på. Jeg mener at ingen som
får en slik type diagnose, som rett og slett er en dødsdom, skal
sendes hjem igjen med brosjyre, men få skikkelig oppfølging, for
dette er en veldig traumatisk situasjon for dem som opplever den.
Jeg synes også
det er veldig bra at man skal gjøre mer på forskningsområdet. Det
er noe av det som kanskje er mest fortvilende for dem som får denne
sykdommen, at man ikke vet hvorfor man får det, man vet ikke hva
den kommer av. Man ser at det i noen områder kan være flere tilfeller
enn det er i andre områder, men man kjenner ikke til årsakene. Så
det er utrolig viktig at det blir forsket mer, at man prøver å finne
ut hva som er årsaken til sykdommen, og ikke minst finne en måte
å kurere den på. I dag finnes det ikke tilgjengelig.
Disse pasientene
må møtes med et system som kan snu seg på hælen. Disse har ikke
tid til å vente, søke og holde på, fram og tilbake, slik som man
ofte må i offentlige systemer når man skal ha hjelp. Derfor vil
et sånt pakkeforløp og retningslinjer kunne bidra til at dette skjer
langt hurtigere enn det kanskje gjør gjennom det ordinære systemet.
Til slutt vil
jeg også bare si at jeg mener det er viktig at samfunnet tilrettelegger
for at disse personene kan få lov til å være hjemme ved livets slutt,
og at samfunnet skal strekke seg langt for å få til det. Det er
en gruppe som lever kort tid, og vi må gjøre alt vi kan for at de
skal ha et godt liv så lenge det varer.
Statsråd Bent Høie [15:00:52 ] : Jeg er helt enig i alt det
som interpellanten her sa. Det er klart at måten som en får informasjonen
på, eller det som på mange måter er det første møtet med sykdommen
når en får diagnosen, er veldig viktig. Jeg tror også nettopp dette
første møtet har stor betydning for hvordan en blir i stand til å
mestre den nye situasjonen videre.
Den europeiske
nevrologforeningen utarbeidet allerede i 2012 detaljerte anbefalinger
om den første konsultasjonen med en ALS-pasient, som nettopp tar
høyde for dette. De historiene som interpellanten trekker fram, viser
at dette ikke er retningslinjer som har blitt brukt i alle tilfeller.
Det vil derfor være viktig i dette arbeidet som vi nå skal sette
i gang, å sikre at de faktisk blir fulgt opp i helsetjenesten.
Norge er et langstrakt
land med mange kommuner, og mange kommuner er små. Selv om mange
pasienter har ALS også i Norge, vil det for en kommune ofte være slik
at de møter innbyggere med ALS for første gang når de får beskjed
om at en av deres innbyggere har ALS. Det betyr at vi også er nødt
til å få dette til å henge bedre sammen, slik at kommunen får muligheten
til i større grad å bruke sykehusets kompetanse i utviklingen av sine
egne ansatte, at de har verktøy som de kan bruke, og kan lære av
andres erfaringer og ikke må gå opp denne veien på ny. Det vi veldig
ofte ser skje, er at når en kommune ikke håndterer dette på en god
måte, er det pasienten selv og ikke minst de pårørende som er nødt
til å bryte opp denne veien. Det er en stor og altfor tung jobb å
gjøre ved siden av det som en egentlig burde ha muligheten til å
bruke tiden sin og ressursene sine på.
Jeg håper at vi
ut fra denne arbeidsgruppens arbeid også kan få gode anbefalinger
om den beste måten å sørge for at vi nå får innført gode, forutsigbare
ordninger på dette området. Jeg er ikke så veldig opptatt av om
det er retningslinjer, pakkeforløp eller andre modeller, men at det
er en løsning som pasienter, pårørende og de som jobber i tjenesten
med pasientene, har tro på er det rette virkemidlet å bruke. Jeg
ser fram til å få satt i gang dette arbeidet og få klare anbefalinger
på det området.
Magne Rommetveit hadde
her teke over presidentplassen.
Tore Hagebakken (A) [15:04:00 ] : Jeg slutter fullt og helt
opp om særlig det siste som helseministeren sa. Hva det heter, det
som skjer, er ikke så viktig, men det blir en helt annen situasjon
enn de eksemplene vi dessverre har fått høre om nå, og som vi jo
har hørt om tidligere, om hvordan dette kan arte seg for folk i
en særdeles tøff situasjon, både den syke og familien, de pårørende
rundt. I denne saken finner jeg ingen grunn til å gå inn i noen
sånn politisk debatt. Her er vi bare veldig enige om at noe må skje.
Jeg er glad for at det ser ut til at statsråden genuint tar tak
i det og har skissert en prosess, og ikke minst det selvfølgelige
i at de som vet hva dette virkelig handler om, får ta del i den
prosessen, og at det går fort for seg, for det haster.
Det er også riktig,
som statsråden sa, at det er mange forskjellige typer kommuner i
Norge. Uten å unnskylde i noen sammenhenger, for det er ikke mitt
lodd i denne sammenhengen her, kan det hende at noen kommuner har
hatt ekstra utfordringer, for å uttrykke det slik, når det gjelder
å skaffe nok folk og nok kompetente folk.
Det er også en
faktor her som går på økonomi, men i en sammenheng som dette, går
det liksom ikke an å si at samfunnet ikke har råd. Her må samfunnet
stille opp på alle vis, men da er det kjempeviktig at det ikke bare
er svært god, nær og inkluderende samhandling mellom dem det gjelder,
den sjuke og de pårørende på den ene siden og kommunen på den andre.
Det må også være et veldig godt og sømløst – som vi litt sånn populært
kaller det – samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunesektoren,
og jeg vil si mellom stat og kommune. Da er det fint at vi får retningslinjer,
eller hva det skal hete, i tillegg til at staten må være med og
sørge for at vi får tilstrekkelig kompetanse. I noen kommuner kan
det gå lang tid, år, mellom hver gang en har pasienter som har ALS
–noen kommuner får kanskje aldri en som har ALS i det hele tatt
– men allikevel må kompetansen være der. Det er samtidig viktig
at en bruker tida godt, for det går tross alt en stund fra en får
diagnosen, til en trenger hjelpen aller mest. Det er et tidsperspektiv
som hver dag må brukes på en god måte for å rigge en god tjeneste.
BPA, brukerstyrt
personlig assistanse, kan være en slik modell, som også statsråden
var innom. Jeg vil for øvrig da passe på å si at vi i Arbeiderpartiets
stortingsgruppe inviterer til et seminar om BPA 6. juni, for det
er en ordning som ikke er helt i vater i forhold til hva den skulle
være, ut fra intensjonen som er gitt fra denne sal. Derfor ønsker
vi å ta tak i det. Da er denne sykdommen et element også å ta med
seg inn i det arbeidet som må gjøres på forskjellige nivå.
Jeg ser fram til
det jeg vil kalle et konstruktivt samarbeid, slik at de tøffe historiene
vi har hørt om, kan være med og gjøre en forskjell og gi både bedre
behandling og en bedre livssituasjon for både sjuke og pårørende,
for det vil fortsatt være folk som får denne brutale, uhelbredelige
diagnosen, og det er fortsatt mange som har den – det var snakk
om 200–300 i Norge – og de bør ganske øyeblikkelig også merke forbedring
der hvor det er åpenbar svikt.
Erlend Larsen (H) [15:08:20 ] : Det er en brutal beskjed å
få at en har fått diagnosen ALS. Det er brutalt for pasienten, men
det er også brutalt for pasientens familie, vennekrets og kolleger.
Det er spesielt vanskelig for barn å forstå omfanget av diagnosen
som en av deres foreldre eller besteforeldre har fått. Derfor burde
det settes inn ekstra ressurser med kompetent personell for å formidle
en så alvorlig beskjed til et barnesinn. Hele familien må få tilbud
om støtte når så alvorlige diagnoser gis. Det er mange følelser
som settes i gang når sykdommen blir kjent, bl.a. sjokk, sorg, sinne,
angst, frykt, panikk, håpløshet og bitterhet. Ivaretakelse av pårørende
er for øvrig fyldig omtalt i Nasjonal hjernehelsestrategi for 2018–2024.
I Norge er det
stort sett tverrpolitisk enighet om at kommunene skal levere primærhelsetjenestene.
Med 422 kommuner som varierer fra svært små til veldig store, varierer
også kompetansenivået. ALS er en sjelden sykdom, noe som gjør at
kompetansen blir svak i svært mange kommuner. Derfor er det godt
å høre at statsråden åpner for nasjonale retningslinjer, noe som
vil være et viktig supplement og en viktig støtte for helsetjenestene
i kommunene. Jeg forventer at Kompetanseløft 2020 vil løfte kvaliteten
i våre kommunale helse- og omsorgstjenester ytterligere.
Jeg er glad for
at statsråden nevnte individuelle planer og egen koordinator. Stat
og kommune leverer et stort antall omsorgstjenester, noe som kan
oppfattes som uoversiktlig og komplisert for mennesker i krise og sorg.
En individuell plan og en egen koordinator vil gjøre livet mye enklere
for pasienter og deres pårørende. Når f.eks. en forelder får diagnosen
ALS, vil en småbarnsfamilie få behov for et stort antall av de kommunale
helse- og omsorgstjenestene. Det kan være aktuelt å involvere skoler,
barnehager, PPT og barnevern i tillegg til en rekke andre kommunale
tjenester i pårørendearbeidet. Det er svært krevende for en liten
familie som er i sjokktilstand, å skulle forholde seg til alle tjenester
som bør involveres. De færreste innbyggerne våre er oppmerksomme
på det store omfanget av tjenester kommunene tilbyr, noe som også
er et viktig argument for individuelle planer og en koordinator
for å veilede pasienten og den nærmeste familien til de rette offentlige
tilbudene.
Som følge av at
vi lever i et komplisert samfunn med mange tilbud, tror jeg at langt
flere pasientgrupper bør omfattes av individuelle planer og tilbys
egne koordinatorer. Statsråden nevnte også at brukerstyrt personlig assistanse
kan være en måte å organisere praktisk bistand og opplæring på for
ALS-pasienter. Landets 422 kommuner tolker beklageligvis rettighetsfestingen
av brukerstyrt personlig assistanse veldig ulikt. Jeg ser derfor
fram til at NOU-en kommer, i håp om at krav og forventninger samordnes
og tydeliggjøres.
Vi vet for lite
om ALS, og det finnes ikke noen kur mot sykdommen. Dette er en sykdom
som kan ramme alle mennesker. Den yngste pasienten vi kjenner til,
er bare 28 år. Det er viktig å støtte og styrke grunnforskningen
som foregår ved NTNU i Trondheim, og stamcelleforskningen som foregår
ved Rikshospitalet. Forskning på ALS er beskrevet i Nasjonal hjernehelsestrategi,
og det er satt av 20 mill. kr per år til hjerneforskning. Jeg vil spesielt
berømme stiftelsen ALS Norge, som har gjort en imponerende jobb
med å samle inn penger til forskningen i Norge.
Lik gyldighet
når det gjelder hvem som har ansvar for pasienten, og nasjonale
retningslinjer: Samtlige pasienter i Norge må oppleve å bli tatt
godt vare på. Det er vårt felles ansvar som medmennesker å legge
så godt til rette som vi kan, enten vi er politikere, ansatte i
helsevesenet, naboer, kolleger eller familiemedlemmer. Vi kan ikke
dytte ansvaret for medmenneskelighet over på andre, for det er noe
vi alle kan bidra med, men vi som er folkevalgte, har et særskilt
ansvar for å gi våre innbyggere best mulige tjenester.
Kjersti Toppe (Sp) [15:12:27 ] : Eg vil seia takk til interpellanten,
som set dette på dagsordenen. Det er ei pasientgruppe som det absolutt
er behov for at ein fokuserer på, og at ein diskuterer korleis ein
kan få tilbodet til å verka betre og meir saumlaust. Det har iblant vore
oppe i media at situasjonen er uhaldbar både for den som har fått
ALS, og for deira pårørande.
Det er fleire
som har vist til at vi har fått ein hjernehelsestrategi, og mykje
av det som står i den, tenkjer eg er konkrete tiltak som nok mange
hadde sett pris på dersom det hadde fungert etter intensjonen. Det
gjeld forslaget om å ha tverrfaglege team som kan reisa ut, det at
ein kan ha ein fast nevrolog, at ein har ei spesialisthelseteneste
som sørvar kommunane, og som tar ansvar når ein kommune ikkje har
den kompetansen sjølv, at ein får ein koordinator som faktisk verkar
som ein koordinator, og at ein også får meir kompetanse i alle ledd om
denne sjukdommen og pasientane sine behov.
Eg stiltet i juni
i fjor eit spørsmål til statsråden om han og regjeringa vil sikra
finansiering og utvikling av eit eige ALS-register, som ein nødvendig
føresetnad for å sikra pasientar i heile landet best mogleg og likt
behandlingsopplegg, gjerne etter same mal som det svenske registeret
for å sørgja for moglegheit til å samarbeida over landegrensene.
Eg fekk eit svar på det. No vil kanskje statsråden kunna kommentera
det i svarinnlegget sitt. Problemet er at det i dag ikkje finst
eit nasjonalt register som kan gi oss sikre opplysningar om talet
på personar, kva slags behandlingstilbod dei får, kunnskap om sjukdomsforløpet
og korleis dette er i ulike delar av landet. Eg har vorte kjent
med at nevrologisk avdeling på St. Olavs hospital har starta utvikling
av eit sånt register med eigne midlar, men registerutviklinga stoppa
opp på grunn av at det ikkje var nok midlar. Det tenkjer eg ikkje er
bra.
Eg stilte eit
spørsmål i desember 2018 om eit veldig vanskeleg tema, det var òg
på bakgrunn av eit medieoppslag. Det galdt om ein har gode nok prosessar
rundt det etisk krevjande når det gjeld avgjersle om når ein skal
avslutta respiratorbehandling. Det tilfellet som kom opp i media,
galdt ein pasient med ALS der sjukehuset bestemte at ein skulle
avslutta respiratorbehandling, trass i ønsket til pasienten og dei
pårørande. Det var ei veldig vanskeleg sak. Det viste seg at ein
ikkje var flink nok i sjukehus til å bruka klinisk etikk-komité
regelmessig i slike situasjonar. Det er utruleg viktig at ein i
spesialisthelsetenesta er drilla på akkurat desse avgjerslene, sånn
at ein føler seg varetatt som pasient og som pårørande.
Det er av mange
vist til at ein kan utvikla nasjonale retningslinjer eller andre
tiltak for å sørgja for at det vert eit godt og mest mogleg likt
tilbod. Det finst ein del nasjonale retningslinjer, bl.a. den eg
viste til i spørsmålet mitt, om «Nasjonal veileder for langtids
mekanisk ventilasjon». Men spørsmålet er jo - med denne rettleiaren og
andre - ikkje om vi har rettleiarar, men om dei faktisk er kjende,
om dei vert implementerte, altså at dei som jobbar i tenestene,
kjenner til dei, og at ein har ressursar til å følgja dei opp. For
dette handlar om ressursar, men også om kompetanse.
Eg synest det
er positivt det som helseministeren har sagt om ei arbeidsgruppe.
Eg er einig i at det for så vidt er det same om det er eit pakkeforløp
eller nye retningslinjer, men det som er viktig, er at dette faktisk
fører til ein forskjell ute i tenestene.
Tuva Moflag (A) [15:17:44 ] : En familie jeg kjenner godt,
mistet en av sine nærmeste i ALS for noen år siden. Det var en lavmælt
stemning knyttet til det å få en slik diagnose. Det er brutalt,
og det går fort. Det er ikke mange ALS-syke som kan snakke sin egen
sak. De er for syke, og de dør for fort. Derfor er det desto viktigere
at vi politikere hever stemmen for denne sårbare gruppen. Pasient,
pårørende og politikere må spille på samme lag.
ALS er en sykdom
som typisk rammer yngre mennesker, i alderen 40–60 år. Mange av
dem har barn. En ALS-diagnose rammer dermed hele familien, og derfor er
det hele familien som trenger hjelp til å håndtere både sorg og
sjokk. Det krever langt mer enn en brosjyre i hånden på sykehuset.
ALS er ikke en vanlig sykdom, selv om stadig flere rammes, og det
kan ta flere år mellom hver gang en kommune skal ivareta pasienter
og familier som er rammet av ALS. For disse pasientene er det viktig
at helsetjenesten viser seg fra sin aller beste side. Samhandling
mellom kommune og sykehus må fungere optimalt.
Representanten
Sylvi Listhaug tok opp kamp mot systemet i sitt innlegg, og vi må
gjøre hverdagen enklere for mennesker som er alvorlig og kronisk
syke. Et eksempel er helsepass, som gjør det enklere for pasienter
som bare blir dårligere, slik at de ikke trenger å gå gjennom et tungt
byråkrati for eksempelvis å få fornyet parkeringskort for bevegelseshemmede.
Jeg håper at en ordning med helsepass er noe som statsråden kan
ta med seg når han nå ser på hvordan man skal gjøre hverdagen enklere for
alvorlig og kronisk syke.
Til slutt vil
jeg slutte meg til representantene som har sagt at dette er en debatt
hvor vi skal stå samlet. Det har vært en fin og lavmælt politisk
debatt knyttet til dette temaet, og det gir meg optimisme med tanke
på at vi skal få til noe for den gruppen som sitter og følger med på
denne viktige debatten i dag. Så jeg vil takke både interpellanten,
som tok temaet opp på Stortingets talerstol, og statsråden for svarene
som han har gitt så langt.
Ketil Kjenseth (V) [15:20:23 ] : Jeg klarte ikke å sitte rolig
og høre på denne debatten. Jeg har jo en fortid som helsepolitiker
fra forrige periode, og også da diskuterte vi tilbudet til denne
pasientgruppa. Så jeg vil gi ros til representanten Listhaug, som
tar opp tråden og kjemper en kamp for dem som vi nesten forventer
mer av enn de friske og ansatte som jobber i sektoren. Slik kan
det ikke være: at de som relativt raskt får denne alvorlige diagnosen,
skal måtte finne fram helt på egen hånd sammen med sine pårørende.
Representanten
Listhaug brukte to konkrete eksempler fra Oppland: Dovre og Østre
Toten kommuner. Jeg kjenner til begge eksemplene og kommunene. De
er ulike i størrelse, men er også kjent for å ha gode helsetilbud
til sine innbyggere. Men representanten nevnte også Solås, som Sykehuset
Innlandet de senere årene har eid. Tidligere var det Norske Kvinners
Sanitetsforening som eide det tilbudet. Jeg tror vi skal ta med
det også i diskusjonen, for slike ressurssentre som Solås representerer,
tror jeg er en viktig del av svaret for framtida. Det representerer
et viktig tilbud til pasienten, det er både utdanning, mestring
og behandling, og for de pårørende er det en avlastning. Og det
tilbudet på Solås har vi nesten hvert år måttet kjempe for at Sykehuset
Innlandet skal få beholde. Så dette er en stadig kamp om ressursene
som ikke finner hverandre, og så sender vi nærmest pasientene ut
i krigen.
Så de retningslinjene
er selvfølgelig nødvendig å få på plass, men vi må også diskutere
litt lokasjoner og samling av ressurser, for jeg tror ikke vi skal
forvente at kommuner som er så ulike med tanke på størrelse og tilbud
som dem vi har i dag, skal kunne komme opp med et tilbud til pasientgrupper
som det blir flere og flere av. Vi ser en spesialisthelsetjeneste
som behandler mer og mer av det spesielle, men som ikke har det
langsiktige ansvaret for omsorgen og rehabiliteringen. Og så må
vi diskutere både eierskap og hvilke aktører som skal stå for det
og holde tak i pasienten i denne perioden, når det svikter litt
både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.
Et ALS-register
har jo også vært etterlyst i flere år, så jeg håper at det kommer
på plass. Men jeg vil også rette oppmerksomheten mot mer nordisk
samarbeid. Her er det viktig å samarbeide om både forskning, utvikling
og medisiner, og jeg tror det er et godt egnet område for mer nordisk
samarbeid, fordi det i stort er snakk om forholdsvis få pasientgrupper,
men at vi har mye til felles, og det ser ut til at vi rammes ganske
likt i de nordiske landene. Så også her tror jeg det er noe vi kan
hente.
Sylvi Listhaug (FrP) [15:24:11 ] : Jeg vil takke alle som har
deltatt i denne diskusjonen, for gode innlegg, og jeg synes det
er veldig bra at alle er enige om at vi må gjøre noe for denne gruppen.
Da er det viktigste at det faktisk går fra denne salen og ned i
systemet, sånn at hver enkelt som får denne forferdelige sykdommen, blir
møtt med den respekten de fortjener. De skal ikke bli sett på som
en byrde og føle at jo før de dør, jo bedre er det. De skal bli
sett på som personer som skal få all den hjelp og støtte som det
er mulig å gi i den korte tiden som veldig mange av disse lever.
Jeg er helt enig
med helseministeren når han sier at sykehusene må hjelpe kommunene
med å bygge kompetanse. Her er det veldig stor forskjell, som helseministeren
var inne på. Noen er store og har kanskje flere tilfeller, noen
er små og har flere tilfeller, mens andre har ingen tilfeller og
får plutselig en pasient med svært store behov man skal håndtere.
Da må vi sørge for at de får den støtten de trenger, også fra sykehusene.
Jeg vil takke
helseministeren for det initiativet han nå tar. Jeg er utrolig glad
for at det blir satt i gang et arbeid. Disse pasientene har ingen
tid å miste. Derfor håper jeg at helseministeren er like utålmodig
som jeg er etter at arbeidet skal komme i gang, og at man jobber hurtig,
sånn at vi kan få på plass rutiner som rett og slett er bedre, og
systemer som ivaretar disse pasientene, som er i en forferdelig
vanskelig situasjon, og at vi også tar vare på alle rundt, som opplever
livets verste mareritt når de får denne sykdommen i familien.
Statsråd Bent Høie [15:26:20 ] : Jeg vil igjen takke interpellanten
for at hun tar opp dette viktige spørsmålet, som jo var en god anledning
til nettopp å sette i gang et sånt arbeid. Jeg vil også takke de
andre deltakerne i diskusjonen. Dette er et område der en ser at
det er tverrpolitisk enighet om at en må gjøre noe, og en har også mange
av de samme beskrivelsene av situasjonen.
Det jeg er mest
opptatt av, er at det arbeidet vi nå setter i gang, faktisk skal
føre til en endring ute i praksis. I mitt innlegg redegjorde jeg
for mye arbeid som er på gang, eller som skal komme i gang. Det
er viktig og bra, men det vi er avhengige av på dette området, er
også å finne en arbeidsform som gjør at vi lykkes med å få til en endring
i praksis.
Flere har nevnt
behovet for et kvalitetsregister. En søknad om ALS-register har
fått en positiv vurdering og vil bli arbeidet videre med som en
del av et felles nevroregister. Det er Helsedirektoratet som tildeler
kvalitetsregistre nasjonal status etter en søknad fra de regionale helseforetakene.
Dette er et arbeid som er på gang. Som jeg sa i mitt innlegg, skjer
det også mye positivt knyttet til forskningsområdet, men den enkelte
pasient og pårørende lever sitt liv her og nå, og da er det viktig
at vi får til endringer i måten man blir møtt på både første gang man
får diagnosen, og i alle de viktige møtene etterpå med de ulike
delene av helsetjenesten.
Som den svenske
poeten sa, skal vi alle dø en dag, men alle andre dager skal vi
leve.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.