Ruth Grung (A) [17:49:38]: I 2018 eksporterte Norge sjømat for 99 mrd. kr. I løpet av de siste ti årene har verdien av norsk sjømateksport økt med 122 pst. I samme periode har verdien av sjømateksporten fra havbruk økt kraftig. Eksport av laks sto for 68 av de totalt 99 milliardene med sjømateksport i fjor.

Havbruksnæringen er blitt en av våre viktigste eksportnæringer. Vi trenger økte eksportinntekter for å opprettholde velferdssamfunnet.

Å sikre verdens økende befolkning tilgang til proteinrik mat er en av våre største globale utfordringer. Klimautfordringene betyr at maten må produseres mer bærekraftig. Norge har potensial til å bli globalt ledende på sunn og klimavennlig matproduksjon fra havet. Skal vi lykkes med å møte utfordringene, må vi forene bærekraft og konkurransekraft.

Norge har utviklet et av de beste forvaltningssystemer for villfisk, men når det gjelder havbruk, har vi store forbedringspotensialer.

Vi må utvikle en kunnskapsbasert forvaltning basert på miljøhensyn, fiskehelse og økonomisk bærekraft. Næringen trenger forutsigbarhet og et moderne rammeverk med faglig autoritet som kan ta de nødvendige avveiningene for å tilrettelegge for en bærekraftig vekst.

For å få fram utfordringene har jeg valgt å bruke noe tid på å beskrive hvor komplisert og kompleks dagens forvaltning er. Havbruksproduksjonen er sammensatt og involverer derfor mange interesser, men poenget er hvordan vi organiserer forvaltningen slik at den blir mest mulig hensiktsmessig og ikke fragmentert som i dag.

Dagens forvaltningsstruktur involverer tre forvaltningsnivåer: kommune, fylkeskommune og stat. Næringen må forholde seg til fem sektormyndigheter: Kystverket, Mattilsynet, Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og NVE. Det er seks departement med ansvar for ni ulike lover med tilhørende forskrifter: akvakulturloven, matloven, dyrevelferdsloven, naturmangfoldloven, friluftsloven, forurensningsloven, vannressursloven, plan- og bygningsloven og havne- og farvannsloven. I tillegg er sektormyndighetene delt inn i regioner med ulik praktisering av regelverket. Det gjelder også for fylkesmenn og i ulike fylkeskommuner.

Vilkårene på selskapsnivå blir gitt av Fiskeridirektoratet, mens på lokalitetsnivå vil ulike sektormyndigheter i tillegg stille krav. Søknader om lokalitetstillatelse rettes til fylkeskommunen, som sender videre til ulike sektormyndigheter for vurdering. Mattilsynet avgjør søknaden etter matloven, Kystverket etter havne- og farvannsloven og Fylkesmannens miljøavdeling etter forurensningsloven. Videre gir Fylkesmannens miljøavdeling uttalelse om anleggets plassering med hensyn til naturvern, sårbar natur, biologisk mangfold, friluftsliv samt fiske- og villfiskinteresser. Fiskeridirektoratet uttaler seg om marine fiskeinteresser og NVE ved inngrep i ferskvann etter vannressursloven. Kommunen vurderer søknaden opp mot sin arealplan.

Dagens forvaltning er en komplisert modell, med mange sektormyndigheter og tidkrevende prosesser både for næring og for det offentlige. Den enkelte sektormyndighet har ofte vetorett. Fravær av faglig koordinering gjør at sektormyndighetene opererer ut fra egne agendaer og i enkelte tilfeller direkte motarbeider hverandre og tar seg til rette med å stille krav som ikke støtter opp under ønsket om å utvikle en ny framtidsrettet næring.

Modellen er også utfordret ved at myndigheter utfordrer sine egne grenser. Et eksempel er miljøkrav fra enkelte kommuner. Etter loven skal kommunen avgjøre hvor det kan drives havbruk, mens det er Fylkesmannen, Fiskeridirektoratet og Mattilsynet som skal håndheve ulike deler av miljøregelverket. Nå ser man eksempler på at flere kommuner, bl.a. Alta, Tromsø og Osterøy, stiller egne miljøkrav til havbruksnæringen.

Det er viktig at det stilles strenge miljøkrav. Men det må være likhet og klarhet i hvilken myndighet som skal bestemme og håndheve miljøkravene, slik at både kravene og summen av kravene blir fornuftige.

Denne fragmenterte forvaltningen speiler ikke formålsparagrafen i akvakulturloven, der det heter:

«Loven skal fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten.»

Skal vi lykkes i å utvikle en bærekraftig havbruksnæring, med robuste lokaliteter basert på tilgjengelig kunnskap om miljø og fiskehelse, må vi forenkle myndighetsstrukturen og styrke fagligheten i forvaltningen.

Det er også behov for å rydde opp i gamle tillatelser. Gjennom årene er det av politiske grunner gitt en rekke ulike særtillatelser, som utviklingstillatelser, visningstillatelser, forskningstillatelser, undervisningstillatelser, såkalte grønne tillatelser samt tillatelser til stamfisk og slaktemerd.

Miljøhensyn kom inn som særlig hensyn fra 2003, men først i 2013 ble det et sentralt tildelingskriterium der formålet var å teste ut teknologiske og driftsmessige løsninger for å redusere lus og rømming. I 2009 ble fem tillatelser øremerket økologisk produksjon, og på Vestlandet var fiskehelse et kriterium med formål å redusere risiko for PD. Det har vært stilt krav til bearbeidingsgrad, krav om å ha trainee eller lærlinger, krav til størrelse på virksomheten og geografi.

Dagens system der tillatelser er gitt over tid med svært ulike vilkårsbestemmelser på både selskapsnivå og den enkelte lokalitet, gjør det svært utfordrende å sikre et effektivt tilsyn. Hver lokalitet kan ha et sett av ulike vilkår.

Kanskje i frykt for søksmål har myndighetene i liten grad fulgt opp om vilkårene er blitt gjennomført, og om de har hatt ønsket effekt. Flere tillatelser har vært tildelt etter konkurranse, og noen kan ha latt være å søke fordi de har ment at vilkårene ikke var faglig forsvarlige eller realistiske, slik som tillatelsen for oppdrett av genmanipulert laks. Resultatet er at noen kan ha fått tildelt et begrenset gode på bekostning av andre. Med dagens laksepriser representerer det store økonomiske verdier.

Det må ryddes opp i gamle tillatelser for å sikre et effektivt tilsyn og for å kunne gi fornuftige rammevilkår for bærekraftig produksjon i vår felles allmenning.

Men det blir utfordrende å rydde opp. Skal staten trekke tilbake tillatelsene der vilkårene ikke er gjennomført, kreve økonomiske mellomlegg opp mot prisen på en kommersiell tillatelse, eller skal man sette strek og innføre en form for amnesti?

Det er behov for en overordnet gjennomgang av tildelingsvilkårene og ikke minst hvordan man skal følge opp driften av anleggene. Det må utvikles en struktur for driftsansvar.

På grunn av knapphet på volum har tillatelser og lokaliteter fått mest oppmerksomhet den siste tiden, mens det er driftsvilkårene, som transport, PD-forskrift, akvakulturloven osv. som styrer hvordan næringen kan drive bærekraftig, som bør få økt oppmerksomhet framover.

Kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen må bli bedre. Eksisterende kunnskap bør samles, samtidig som det trengs mer analyser og forskning for å få bedre kunnskap om sammenheng og årsak. Det er behov for en mer enhetlig og overordnet myndighet basert på eksisterende kunnskap som sørger for at miljøforvaltning, Mattilsynet og Fiskeridirektoratet spiller på lag.

Det må etableres en mer enhetlig forvaltning, med faglig tyngde og integritet, som er i stand til å vekte de ulike interessene. Målet må være å gi næringen rammevilkår for å etablere mer robuste lokalitetsstrukturer som hensyntar både sykdom, lus og miljøavtrykk.

Sjøfartsdirektoratet kan være en modell. De har vist at de klarer å ta ansvar for helheten samtidig som de forholder seg til ulike sektormyndigheter og forvaltningsnivå.

Det er også viktig å presisere at næringen ikke må tro at en enhetlig forvaltning vil gjøre det enklere å slippe unna med utslipp, lus, dårlig fiskevelferd eller rømming. Målet er å få en enhetlig forvaltning som kan operere med faglig tyngde, både overfor næringen og utad.

Havbruksnæringen er en nasjonal næring med stort vekstpotensial, men den er avhengig av et framtidsrettet, kunnskapsbasert rammeverk for å lykkes.

Spørsmålet er: Vil statsråden ta initiativ til å rydde opp i særtillatelsene og sikre en enhetlig forvaltning av havbruksnæringen ved at en statlig instans med faglig tyngde og integritet får koordineringsansvaret?

Statsråd Harald T. Nesvik [17:59:38]: Vi har til de grader lyktes med oppdrett av laks og ørret i Norge – og det takket være de første pionerene som så mulighetene, tok sjanser og viste vei gjennom prøving og feiling for om lag 50 år siden. Nettopp takket være en betydelig og langsiktig forskningsinnsats fra våre særdeles kompetente fagmiljø, og takket være myndighetene, som har klart å følge utviklingen i næringen og lagt til rette med rammebetingelser tilpasset næringens ulike stadier og utviklingstrinn, har vi lyktes.

Interpellanten Grung viser i sitt innlegg til at Norge har et potensial til å bli globalt ledende på sunn og klimavennlig matproduksjon fra havet, og jeg er så til de grader enig med interpellanten. Men samtidig vil jeg hevde at Norge allerede i dag er en globalt ledende sjømatnasjon. Vi har lyktes med mye, og vi vil lykkes mye mer, men ja, jeg er helt enig med interpellanten i at vi har ikke løst alle utfordringene. Vi har en vei å gå, men vi har likevel all mulig grunn til å være stolt av denne næringen og utviklingen fram til i dag. Som fiskeriminister skal jeg bidra til å få på plass system som skal løfte denne næringen ytterligere.

I tiden før 2017 ble vekst i lakse- og ørretnæringen gitt gjennom sporadiske og lite forutsigbare tildelingsrunder både hva gjaldt tidspunkt og kriterier. Den tiden er forbi. Våren 2015 fremmet regjeringen i havbruksmeldingen forslag til et nytt system for kapasitetsjustering, og Stortinget sluttet seg i det vesentligste til regjeringens forslag. Systemet innebærer en inndeling av kysten i 13 produksjonsområder og et såkalt trafikklyssystem for å regulere produksjonskapasitet i lakseoppdrett ut fra grense for akseptabel miljøpåvirkning. Trafikklyset ble skrudd på i 2017 og gir i dag både næring og forvaltning forutsigbarhet for når eventuell kapasitetsjustering foretas, hvor ofte, etter hvilke kriterier, og hvor stor en slik justering vil være i de ulike produksjonsområdene.

Ved kapasitetsjusteringen i 2017–2018 ble det åpnet for 6 pst. vekst i 8 av de 13 produksjonsområdene. Dette ga næringen en vekst i produksjonskapasiteten på om lag 24 000 tonn. Trafikklyssystemet er et godt system, som rigger havbruksnæringen for framtiden, og jeg vil hevde at dette nye systemet i seg selv innebærer et betydelig element i den oppryddingen i konsesjonsvilkår som stortingsrepresentanten Grung etterlyser.

Ved en del av de tidligere tildelingsrundene, bl.a. i 2009, har det blitt stilt ulike prioriteringskriterier for tildeling av tillatelser. Det har f.eks. vært foredlingskriterier og prioritering av mindre aktører. Dette har i hovedsak vært tildelingskriterier og ikke blitt satt som et vilkår i selve tillatelsene. Det finnes noen unntak, som de grønne tillatelsene fra tildelingsrunden i 2013, der det ble stilt vilkår i selve tillatelsene. De grønne tillatelsene ble tildelt gjennom en konkurranse hvor søknadene med potensial for reduksjon i miljøbelastning fra lus og rømming vant fram. Nå å endre vilkårene som er satt for å sikre gjennomføringen av de elementene som var avgjørende for hvem som vant, kan være utfordrende. Det kan uansett også bli sett på som en usportslig endring av spillereglene. De gamle tildelingsrundene, i alle sine former og varianter, er et tilbakelagt kapittel. Jeg vil prioritere å se framover ved å utvikle trafikklyssystemet til både næringens og forvaltningens beste. Dette er et system som vil kunne stå seg over tid, og vil kunne virke i lang tid framover.

Vi har og skal fortsette å ha et risikobasert tilsyn i havbruksnæringen. Et godt og effektivt tilsyn er avgjørende for å kunne følge opp næringen på en god måte. Jeg synes det er flott at Arbeiderpartiet her er på linje med regjeringen når det gjelder å legge til rette for en effektiv forvaltning. Her har vi samme målet. Jeg ser at vi har et forbedringspotensial på tilsynssiden, og har derfor iverksatt flere tiltak og prosjekt som har som formål å gi denne forenklingen for næringen og effektiviseringen for forvaltningen som representanten etterspør.

Departementet er i gang med et offentlig-privat samarbeid i havbruk etter mønster fra det vellykkede samarbeidet innenfor finansbransjen og landbruksbransjen. Her vil hele bransjen samt representanter fra forvaltningen arbeide med en rekke allerede spesifiserte problemstillinger, alle med formål om å bidra til effektivisering, digitalisering og forenkling og samvirke nettopp mellom forvaltningen og bransjen selv.

Vi er allerede i gang med fire veldig aktuelle prosjekt:

1. Vi har startet en gjennomgang av eierskap og flyt av data med tanke på digitalisering.

2. Vi vurderer en revitalisering av Havbruksdata.

3. Vi gjør en gjennomgang av tilsynsaktiviteten mot bransjen.

4. Vi skal gå gjennom all rapportering fra bransjen til forvaltningen med tanke på modernisering og effektivisering.

Ytterligere effektivisering av tilsyn i havbruksnæringen har høy prioritet, og jeg forventer at vi her vil oppnå positive resultat, som vi har sett for oss i andre bransjer hvor vi har kjørt tilsvarende prosjekt.

Et resultat fra finansbransjen er bruken av samtykkebaserte løsninger i Altinn, som gir digital tilgang til allerede avgitt informasjon fra innbyggerne til diverse register ved søknad om lån. Den årlige gevinsten for bankene av dette tiltaket alene ligger på om lag 1,2 mrd. kr.

Interpellanten etterlyser en enhetlig forvaltning av havbruksnæringen ved at én statlig instans får koordineringsansvaret. La meg først minne om at dette koordineringsansvaret ble flyttet fra én statlig instans og over til fylkeskommunene gjennom innføringen av forvaltningsreformen under den forrige regjeringen i 2010. La meg legge til at havbruksnæringen ikke er unik, med tanke på at flere ulike sektormyndigheter er inne i prosessen ved å klargjøre oppstart av ny virksomhet. Enhver bransje må forholde seg til dette, og det er ikke nødvendigvis noe negativt. Et viktig moment for å få dette så strømlinjeformet som mulig er at de ulike sektormyndighetene er klar over sin rolle, og at det er klare og gode grensedragninger mellom hvem som har ansvaret for hva, fordi det fort kan bli kompliserende dersom ulike sektormyndigheter trakker i hverandres bed.

I det store bildet mener jeg at tildelingssystemet i havbruksbransjen fungerer godt. Vi har etablert en «one-stop shop», som innebærer at søkere forholder seg til én koordinerende myndighet framfor på egen hånd å måtte følge opp en rekke instanser for å få nødvendige tillatelser. I dag har fylkeskommunen denne koordinerende funksjonen. Dette systemet er det mange andre land som misunner oss.

I oppfølgingen av regionreformen har Stortinget diskutert fylkeskommunens oppgave og konkludert med at fylkeskommunen skal beholde sin rolle knyttet til behandling og koordinering av søknader om akvakulturtillatelser. Stortinget har dermed relativt nylig tatt stilling til spørsmålet fra interpellanten hva gjelder overføring av koordineringsansvaret til én statlig instans. Hvis Stortinget endrer sitt syn på dette, kommer jeg gjerne tilbake til saken.

Ruth Grung (A) [18:09:15]: Det er mye bra som skjer i denne næringen, og mange fine systemer som er utviklet. Jeg tror det er få næringer som rapporterer så mye som havbruksnæringen. Trafikklyssystemet er det også enighet om. Men vi har også erfart at når så mange ulike lokaliteter har ulike grader av retningslinjer knyttet opp mot seg, er det utfordrende å etablere et effektivt tilsynsapparat. Noe er vurdert på selskapsnivå, og noe er vurdert på den enkelte lokalitet. I tillegg er mange av lokalitetene, av historiske grunner, plassert på kanskje ikke de mest egnede stedene. Så det å klare å ta i bruk eksisterende kunnskap, ha autoritet, klare å flytte lokaliteter og slå sammen mindre enheter til større, tror i alle fall Arbeiderpartiet ville vært klokt.

Jeg forsto ikke helt svaret om eksisterende, gitte vilkår. Har man fulgt opp om de har oppnådd det som var vilkårene? Skal det i så fall trekkes tilbake hvis de ikke har fulgt opp de vilkårene som ble satt for den enkelte lokalitet historisk sett? Hvordan vil eventuelt reaksjonen være?

Når det gjelder den enhetlige forvaltningen, er vi fullt klar over at den ble overført til fylkeskommunene i 2010. Men når vi har ambisjoner – og dem tror jeg vi deler fullt ut – om å bygge opp en nasjonal næring, og ser hvordan den blir forvaltet, med alle de ulike regionale praksisene, de ulike fylkesmennenes praksis pluss fylkeskommunenes praksis, er ikke det en god og effektiv måte å videreutvikle en nasjonal næring på, som er sårbar, for det er mange hensyn å ta, ikke minst knyttet til miljøutfordringer og utslipp. Jeg tror det kunne være klokt om man tok en runde til for å se på dette. Næringsaktørene har kalt fylkeskommunene et postkontor for mange ulike instanser. De har ikke den faglige tyngden og muligheten til å veie disse ulike hensynene opp mot hverandre.

Om det ikke skjer i morgen, tror jeg at hvis denne næringen skal lykkes og få færre konflikter knyttet til seg, må den produsere i allmenningen på en fornuftig måte med minst mulig utslipp. Når enkeltbedrifter står opp mot hverandre, tror jeg det kan være klokt at man ser på forvaltningen en gang til.

Statsråd Harald T. Nesvik [18:12:29]: La meg slå fast et par ting innledningsvis: Jeg låser ingen dører med tanke på de problemstillingene som representanten Grung har brakt inn i salen. Jeg synes dette er viktige problemstillinger, også det om lokaliteter, for en del av lokalitetene har blitt gitt i en annen tid enn den vi har i dag.

At konsesjoner ikke oppfyller vilkårene som gjaldt da konsesjonene ble gitt, og at man ikke har søkt om å få endret konsesjonen, slik at den er innenfor gjeldende regelverk, skal selvfølgelig ikke forekomme, for man skal operere innenfor de vilkårene som man har blitt gitt gjennom behandlingen. I noen sammenhenger kan det medføre at hvis man f.eks. ikke bruker en lokalitet over tid, så kan en lokalitet tilbaketrekkes. Det kan også gjelde konsesjoner.

Det kan også være grunn til – som representanten var inne på – å se på muligheten for å slå sammen konsesjoner og se på vilkårene, for f.eks. i gitte områder å minske belastningen, eller fordi konsesjoner er gitt på et tidspunkt da en annen lokalitet kanskje kunne være bedre enn den man opprinnelig fikk. Dette vil jeg selvfølgelig se på.

Jeg er åpen for å kunne gjøre det best mulig innenfor denne næringen, slik at vi både oppfyller miljøkriteriene og skaper mulighet for vekst. Det er derfor jeg har sagt at selv om man ikke brukte det røde lyset i trafikklyssystemet når det gjaldt oppdrett – altså vekstregimet – sist gang, er det røde lyset nå skrudd på, for skal man ha vekst, må man også ta vare på det miljømessige.

Vi må også til enhver tid se på innretningen på dette. Når det gjelder konsesjoner, er vi nå midt i en runde om utviklingskonsesjoner, som ble gitt bl.a. for å se på ulike løsninger knyttet til innovasjon og teknologi. I den sammenheng er nå Fiskeridirektoratet i ferd med å avslutte behandlingen av de siste søknadene, og en del ligger til ankebehandling hos undertegnede i departementet. Vi vil sørge for at de blir behandlet på en skikkelig måte.

Det er helt klart at vi må jobbe langs mange akser, også gjennom PD-forskriften – vi har allerede gitt klar beskjed om at vi skal bekjempe PD. Det gjelder transportforskriften, for å forhindre transport og smitte av sykdom. Det gjelder også bekjempelse av ILA o.a. Vi må også se på grensedragninger.

Det er en rekke forskjellige ting vi må jobbe med hele tiden for å bli bedre. Selv om det fungerer godt der ute i dag, er det en del områder vi må bli bedre på, og som vi må finne løsninger på. Rømming, lus og sykdom er tre av de tingene, og det skal vi jobbe godt med hver eneste dag inntil vi klarer å løse disse problemene. Så jeg er helt enig med interpellanten: Vi har utfordringer, som må løses.

Ingalill Olsen (A) [18:15:50]: Jeg vil takke Ruth Grung for at hun løfter fram denne problemstillingen, som veldig tydelig viser hvor kompleks vår forvaltning i sjø er blitt. Dette er et felles ansvar for ulike regjeringer, så her er ikke poenget å peke på noe eller noen.

Forvaltningen av havområdene våre er viktig for det som vi som nasjon skal leve av i framtiden. Vi må legge til rette for at vi kan utnytte ressursene våre effektivt – også i et miljøperspektiv. For oss i Arbeiderpartiet er både vekst og vern viktig. Begge deler skal hensyntas. Vi skal bevare kloden, i dette tilfellet havet, men også sørge for at vi kan høste av havet i et langsiktig perspektiv. Myndighetene må ha en sammenhengende politikk for dette.

For en tid siden hadde jeg en interpellasjon til klima- og miljøministeren om hva det foreslåtte marine verneområdet på Lopphavet ville bety rent praktisk for fiskerinæringen. Arealet som er foreslått vernet, er på over 3 000 km², så det er ikke noe lite område. Man kan oppfatte dette som litt på siden av dagens interpellasjon, men jeg tenker at det egentlig er en annen side av samme sak. I den interpellasjonen ba jeg om en avklaring av hva vernet ville bety for fiskeriene. Ville f.eks. aktive redskaper kunne brukes i verneområdet? Kan man høste av tang, skjell og tare? Ville det bli begrensninger i bygging av kai og naust? Kan det mudres og utdypes havner i området som er vernet? Blir det mulig med oppdrett i verneområdet?

Disse tingene var fiskerne som var knyttet til Lopphavet, og kommunene rundt – Hasvik og Loppa – opptatt av. Jeg fikk ikke noen konkrete svar, kun svar på hvordan verneprosessen var lagt opp. Derfor er min henstilling til regjeringen å gi svar på praktiske spørsmål knyttet til yrkesutøvelse, for det ønsker folk å få svar på, sånn at de vet hvordan dette blir.

Min erfaring er heller ikke at folk er imot vern, men de har krav på å få vite hva det innebærer. Derfor henger forvaltning og vern nøye sammen, og jeg tenker at det er nødvendig å samordne begge områdene, både for fiskeriene, for oppdrett og for det målet vi har, nemlig at vi skal høste av havet på ulike vis, og at det skal bidra til den norske økonomien.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [18:18:53]: Ruth Grung har altså stilt et spørsmål om enhetlig forvaltning av havbruksnæringen ved at en statlig instans får koordineringsansvar. Bakgrunnen for spørsmålet er at representanten Grung synes å anta at norske myndigheter via et enkelt koordineringsgrep skal kunne sikre en økende befolkning tilgang på proteinrik mat, samtidig som klimautfordringer skal komme under kontroll ved at Norge blir globalt ledende på sunn og klimavennlig matproduksjon fra havet.

Det er overoptimistisk å tro at et så enkelt organisatorisk grep som dette vil være en vidunderkur som oppfyller både klimautfordringene og matvaresikkerheten for jordas befolkning. Dessuten er det vanskelig å vite konkret hva representanten Grung her tenker på, fordi Fiskeridirektoratet i Bergen allerede påtar seg – og i lengre tid har påtatt seg – det koordineringsansvaret som representanten Grung etterlyser, ut fra det jeg vet.

Vi i Senterpartiet ser positivt på alle innspill som skal kunne gi et løft til en næring som nå leter etter teknologiske løsninger. En rekke nyvinninger kan revolusjonere en næring som nå står i fare for å bli akterutseilt av industrielle tiltak i andre land. Lukkede offshoreanlegg er i skuddet, likeså landbaserte – en oppdrettsrigg, havmerd, er snart et faktum. Den veksten som representanten Grung etterspør, kan ikke oppfylles uten en total nytenkning om lus, rømming og forurensning – forurensende gammeldagse merder med lukkede anlegg, som det også har vært forsket mye på. Dette gjelder nevnte havmerd – Floating Fish – og også lengdestrømsrenner og tidevannsbaserte lukkede anlegg.

I fjord etter fjord ødelegger anleggene for tradisjonelt fjordfiske. Vi har en mengde eksempler på det. Overgang til miljømessig forsvarlig produksjon må løses før videre vekst kan diskuteres.

Næringen står videre overfor et fôrproblem. Hvor skal man hente fôret fra? Noen har påpekt at treforedlingsindustrien kan levere et produkt som kan inngå i fôrblandinger. Det er ingen løsning å ta fôr til oppdrettsfisk fra villfisken. De villfiskartene som trenger f.eks. raudåte, må få det. Jeg vil derfor anmode statsråden om at det iverksettes tiltak som kan konvertere de utdaterte, åpne og sterkt forurensende gammeldagse merdene til mer miljøvennlige anlegg. Dette har det vært forsket mye på.

Næringene som opplever superprofitt, vil ikke modernisere seg selv, selv om det ikke skulle mangle på kapital. Vi mener at næringen har god evne til omstilling. Jeg mener at næringen må gi ressursrenteskatt til de kommunene hvor næringen har sin virksomhet.

Senterpartiet vil ta hele Norge i bruk, men uten å ødelegge tradisjonelle næringer. Oppdrettsanlegg må lokaliseres slik at de ikke skader eller ødelegger for tradisjonelt fiske i fjorder og kystnære strøk. Senterpartiet vil fjerne konsesjon for produksjonsmetoder i havbruksnæringer som ikke påvirker det ytre miljøet negativt, som oppdrettsanlegg på land og lukkede anlegg til sjøs.

Senterpartiet vil også at kommunene skal få mer igjen for å avsette areal til havbruksnæringen. Dette bør skje ved gjeninnføring av en nasjonal naturressursskatt.

Ruth Grung (A) [18:23:25]: Takk for debatten og ikke minst for engasjementet fra statsråden.

Arbeiderpartiet tror at det er helt nødvendig at vi fokuserer mer på driftsfasen, og ikke gjør som nå, hvor det har handlet veldig mye om tildeling av nytt volum. Man må følge opp både det eksisterende og det tidligere. Og så får jeg bare gjenta at vi tror det er smart å rydde opp mest mulig i de vilkårene som er satt. Så får man balansere det med hensyn til det historiske, men iallfall sørge for at de blir harmonisert, slik at vi får et mest mulig effektivt tilsyn.

Vi etterlyser også en bedre balanse mellom miljøhensyn og næringsinteresser. Vi har en opplevelse av, også når det gjelder arbeidet med disse havarealene, at miljøhensyn vektes mye tyngre enn næringsinteressene. Et av FNs bærekraftsmål er faktisk økonomisk bærekraft, som nok absolutt bør løftes litt mer opp, for vi skal ha noe å leve av.

Så til representanten Adelsten Iversen: Næringen trenger å få løst sine utfordringer framover. Men samtidig tror vi at om vi skal lykkes med det, trenger de en faglig enhet som klarer å veie kunnskapen opp mot hverandre, slik at det blir mest mulig bærekraftig, og at de riktige kravene settes når det gjelder miljø, fiskehelse og strømforhold. Og med miljø tenker vi også på all annen aktivitet som er i området rundt.

Som jeg sa i hovedinnlegget mitt, var det ikke meningen at en enhetlig forvaltning skulle gjøre det enklere for dem som ikke ønsker å følge regelverket. Tvert imot var meningen å få til en balanse mellom de ulike hensynene. Der har ikke fylkeskommunene, slik det er i dag, den faglige tyngden til å klare å avveie så sterke sektorinteresser som det er innenfor dette området. Og de som taper, er vi som befolkning, og det er næringen, ikke minst ved at vi bruker så mye ressurser som vi gjør på å føre tilsyn på en veldig ineffektiv måte, og at det mangler forutsigbarhet. For det har egentlig vært rettesnoren for Arbeiderpartiet, men også for denne regjeringen, at man prøver å legge til rette for forutsigbarhet, men ikke minst også mer effektiv offentlig forvaltning. Det var derfor jeg brukte så lang tid på å presentere hvor innviklet det er.

Avslutningsvis mener jeg at Sjøfartsdirektoratet er et godt eksempel på at man har lyktes. Vi bygde opp petroleumsnæringen nettopp fordi vi klarte å samordne både tilsynet og direktoratet slik at vi fikk en enhetlig plattform. Så vi ser fram til at det skjer noe på dette feltet.

Statsråd Harald T. Nesvik [18:26:47]: Undertegnede og representanten Grung deler veldig mange synspunkter i denne saken, også når det gjelder mange av utfordringene. Men jeg må få lov til å si én ting: Når representanten Adelsten Iversen fra Senterpartiet går opp og har et så næringsfiendtlig innlegg mot den neststørste eksportnæringen vår, blir jeg bekymret for Distrikts-Norge. Denne næringen er en av de aller, aller viktigste næringene for norske distriktskommuner, og det er kommunene selv som setter av areal. Den måten det omtales på, er rett og slett skremmende – «sterkt forurensende» anlegg. Her snakker vi altså om personer som prøver å skape livskraftige distrikter, sørge for at man har noe å gå til, sørge for at det er lys i husene rundt omkring i hele Distrikts-Norge. Partiet som kommer med dette innlegget, er altså Senterpartiet, og det håper jeg folk merker seg.

Norge er og skal forbli en ledende sjømatnasjon. Suksesshistorien med oppdrett av laks og ørret skal dyrkes, knas og videreutvikles. Vi er verdens største produsent av atlantisk laks og eksporterte i fjor 1,1 millioner tonn, langt mer enn våre nærmeste konkurrenter. Eksportinntektene fra lakseoppdretterne var i fjor 67,8 mrd. kr., og det settes nye rekorder år etter år. Havbruksfondet gjorde at distriktskommuner der bl.a. Senterpartiet sitter i førersetet med ordførere, har fått tilført betydelige ressurser som sikrer barnehageplasser, skoleplasser og sykehjemsplasser, og at det er rørleggere, elektrikere og mulighet til faktisk å bo ute i distriktene.

Gjennom trafikklyssystemet har vi etablert et forutsigbart system for kapasitetsjustering i havbruksnæringen ved nettopp å gå bort fra det som tidligere var sporadiske og uforutsigbare tildelingsrunder med varierende tildelingskriterier og vilkår, slik at en nå får et mer ryddig system basert på objektive kriterier.

Dagens havbruksnæring preges av betydelig innovasjon. Det gjelder den mer tradisjonelle anleggs- og utstyrsutviklingen, men vi ser også at de store megatrendene med bruk av «big data», digitalisering, automatisering og «Internet of Things» begynner å få innpass i næringen.

Vi har en utfordring. Det er ikke alt som er rosenrødt innenfor næringen. Vi skal jobbe videre med det. Vi skal ha tilsyn. Næringen skal være bærekraftig, for markedet etterspør også bærekraftig produsert laks, og at vi skal dokumentere det. Likevel har vi en kjempemulighet innenfor denne næringen. Den skal få fortsette å vokse, men på en bærekraftig måte.