Kjersti Toppe (Sp) [17:10:41 ] : Musikk er ein viktig del av
livet for dei fleste av oss, men det er framleis ganske nytt å tenkja
på at musikk òg er ein nyttig helseressurs. Forsking og praksis
i musikkterapi viser at her er det eit potensial som samfunnet kan
dra nytte av, og i mykje større grad enn i dag.
Musikkterapiforskarar
har vist at musikkterapi kan motivera og ha positiv effekt på både
emosjonell og sosial funksjon, også for pasientar som elles er lite
motiverte for meir etablerte behandlingsmetodar. Hjerneforskarar
har vist at musikken motiverer og engasjerer menneske på ein heilt
spesiell måte, m.a. av di musikk stimulerer lystopplevingar og emosjonar,
og at musikalske minne i stor grad vert bevarte i hjernen også når språk
og andre funksjonar er trua av f.eks. demensutvikling. Med andre
ord har det vitskaplege grunnlaget for å ta i bruk musikkterapi
som ein ressurs vorte vesentleg styrkt dei siste åra. Vi er biologisk
disponerte for å engasjera oss i kommunikasjon gjennom rytme og
lyd, og musikk vert òg ein viktig del av både livshistorie, identitet
og fellesskap for dei fleste av oss.
Det er difor
kanskje ikkje så overraskande at musikkterapi kan vera ein viktig
helseressurs i alle fasar av livet. Forskingsmiljøa i Noreg har
eigentleg forska på alt frå musikkterapi blant for tidleg fødde
spedbarn til musikkterapi for eldre menneske med demens. Da er det
rimeleg å venta at musikkterapi i framtida vil vera ein viktig ressurs
på mange tenesteområde, men da må vi òg spørja oss om samsvaret
mellom denne kunnskapen og situasjonen i helsetenestene på den andre
sida. Eg vil utdjupa dette ved å fokusera på musikkterapi og psykisk helse.
I nasjonal fagleg
retningslinje for utgreiing, behandling og oppfølging av personar
med psykoselidingar står det:
«Musikkterapi fremmer tilfriskning,
og behandlingen bør starte i en så tidlig fase som mulig med henblikk
på å redusere negative symptomer. Behandlingen må utføres av terapeuter
med godkjent utdanning innen musikkterapi.»
Helsedirektoratet
har gitt denne tilrådinga gradering A og understrekar at tilrådinga
er like relevant for kommunar som for spesialisthelsetenesta. Denne
tilrådinga har fått auka relevans, noko som følgjande utvikling
viser tydeleg.
Regjeringa gav
i 2015 dei regionale helseføretaka pålegg om å utvikla medikamentfrie
behandlingstilbod i psykisk helsevern. Helsedirektoratet framheva
da kognitiv åtferdsterapi, musikkterapi, fysisk aktivitet og familiesamarbeid
som relevante behandlingsalternativ. Det er etablert ein eigen prosedyrekode
for musikkterapi. Det er innført pakkeforløp for rus og psykisk
helse, der psykoseforløpet vart gjeldande frå 15. februar 2019. Dette
forløpet byggjer altså på psykoseretningslinja, der ein har ei sterk
tilråding om bruk av musikkterapi. I 2018 vart det òg utarbeidd
ein nasjonal behandlingstekst for musikkterapi i psykisk helsevern.
Med så klare
nasjonale føringar skulle ein tru at musikkterapi vart gjord langt
meir tilgjengeleg for brukarar enn det som var tilfellet da psykoseretningslinja
kom i 2013, men dette ser ikkje ut til å vera tilfelle. Den 16. november
i år publiserte Hans Petter Solli, som er forskar ved Noregs musikkhøgskole
og musikkterapeut ved Lovisenberg distriktspsykiatriske senter,
ein kronikk i Dagens Medisin. Solli refererer til den sterke tilrådinga
om musikkterapi i psykoseretningslinja og skriv:
«Man skulle tro at en slik anbefaling
ville resultere i at flere pasienter fikk tilgang til musikkterapi. I
dag, fem år etter anbefalingene ble gitt, er det fortsatt bare rundt
30 musikkterapistillinger i psykisk helsefeltet i Norge. Om lag
ti av dem har kommet etter at retningslinjene så dagens lys.»
Etter det eg
kjenner til, er mange av dei ti stillingane som Solli her viser
til, etablerte i Helse Bergen sitt opptaksområde. Dette viser i
og for seg at implementering er mogleg, men det peikar òg i retning
av at det er behov for ei nasjonal kunnskaps- og kompetanseteneste,
for i Helse Bergen har ein med POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi,
koordinert av Universitetet i Bergen, oppnådd noko. I samband med
utvikling av psykoseforløp og medikamentfri behandling har helseføretaket,
i samarbeid med kunnskapsklynga, gjort eit prinsippvedtak om at
det skal vera musikkterapeutar ved alle klinikkar i psykisk helsevern.
Dette vart gjennomført
i 2017, og fleire av dei aktuelle klinikkane har utvida musikkterapitilbodet
i 2018 ut frå dei erfaringane som er gjorde. Brukarane ønskjer tilbodet,
og ein ser at musikkterapi fremjar brukarorienterte og ressursorienterte
tenester. Bergen kommune følgjer no opp. Frå 1. januar 2019 tok
dei over ansvaret for eit oppfølgingstilbod for pasientar som har
hatt musikkterapi som behandling på DPS. Tilbodet er ressursorientert
og skal m.a. bidra til auka kulturdeltaking.
Prinsipielt og
på sikt er det sjølvsagt sånn at tenestene sjølve må finansiera
musikkterapiteneste innanfor dei budsjettrammene som til kvar tid
gjeld. Eksempelet frå Helse Bergen viser at det lar seg gjera, men
at dette der har skjedd innanfor eit tett fagleg klyngesamarbeid som
ikkje er etablert i andre delar av landet. Det er altså ei kjensgjerning
at implementering av musikkterapi i andre delar av landet har gått
seint og vore tilfeldig, slik at det enno ikkje er etablert ein
slags kritisk masse der yrkeskompetansen til musikkterapeutar er
kjend og etablert i tenestene på eit minimumsnivå.
Når vi som politikarar
skal vurdera om noko kan og bør gjerast med denne situasjonen, meiner
eg det er viktig at ein ikkje vert handlingslamma av at psykoseretningslinja
inneheld fleire titals tilrådingar, for det kan jo vera grunnar
til å følgja opp musikkterapi spesielt. Ser vi nærmare på den reelle
situasjonen som ofte er der ute, vil ikkje ein pasient i psykoseforløp
ha fleire titals tilrådingar å velja mellom. Forløp og samvalsverktøy
vil vera organiserte slik at det vert nokre få hovudval, og da er musikkterapi
ein svært aktuell kandidat, noko m.a. erfaringane frå Helse Bergen
viser. Men så er altså dette tilbodet fråverande i tenestene i store
delar av landet.
I eit notat utarbeidd
til helse- og omsorgskomiteen i samband med statsbudsjettet for
2019 skriv Norsk Forening For Musikkterapi at implementering av
musikkterapi på landsbasis foreløpig er flekkvis og tilfeldig, og
at det i dag er f.eks. 20–30 musikkterapistillingar innan psykisk
helse, kommunalt og i spesialisthelsetenesta, mens det burde ha
vore 200–300 for at tilbodet skulle vore nokolunde likt fordelt
utover i landet.
Foreininga føreslår
to tiltak. Det eine er ei tilskotsordning til kommunar og helseføretak
i ein overgangsperiode. Det andre er ein nasjonal kunnskaps- og
kompetansefunksjon, t.d. ved at Universitetet i Bergen, i samarbeid
med Noregs musikkhøgskole, får rammer til å samarbeida med tenestene
nasjonalt om kunnskapsformidling, kvalitetsutvikling og praksisnær
forsking, slik kunnskapsklynga POLYFON har arbeidd i Bergens-regionen.
Eit anna aktuelt tiltak som vert dratt fram, er å skriva inn forventningar
om kunnskapsbasert implementering av musikkterapi i oppdragsdokumenta
til dei regionale helseføretaka.
Her har eg altså
konkretisert behovet for å synleggjera situasjonen når det gjeld
musikkterapi og psykisk helse, men musikkterapi er også relevant
i mange andre viktige tenesteområde, f.eks. i rusomsorga og i eldreomsorga.
Spørsmålet mitt er kva tiltak statsråden vil ta i bruk for å sikra
likeverd i musikkterapitilbodet nasjonalt, der den musikkterapeutiske
profesjonskompetansen vert ein integrert del av tenestene i større
grad enn det som er tilfellet i dag.
Statsråd Bent Høie [17:20:55 ] : Effekten av musikkterapi er
godt dokumentert. Både forskning og erfaring fra pasientarbeid viser
at mange har god nytte av slik terapi. Det kan være i demensomsorgen,
innen psykisk helsearbeid, ved behandling av rusavhengighet og for mange
andre pasientgrupper. Jeg deler derfor representanten Toppes intensjon
om å legge til rette for bruk av musikkterapi på landsbasis.
I Nasjonal faglig
retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer
med psykoselidelser står det:
«Musikkterapi fremmer tilfriskning,
og behandlingen bør starte i en så tidlig fase som mulig med henblikk
på å redusere negative symptomer. Behandlingen må utføres av terapeuter
med godkjent utdanning innen musikkterapi.»
Helsedirektoratet
viser til at det er god dokumentasjon for at musikkterapi har effekt,
og de anbefaler sterkt å ta i bruk ulike former for musikkterapi.
Det er gjort
flere undersøkelser som viser at musikkterapi er særlig effektivt
for å redusere negative symptomer, og det er studier som viser at
virkningen er merkbar et halvt år etter avsluttet behandling. Musikkterapi oppgis
å være like effektivt enten det brukes poliklinisk, for pasienter
som er innlagt på sykehus, eller som tilbud til pasienter i kommunene.
Musikkterapi
er anbefalt i nasjonal faglig retningslinje for rusbehandling, for
avrusing og for palliasjon til barn og unge. I retningslinjen for
avrusing vises det til at vi Norge foreløpig har svært lite forskning
på musikkterapi i rusbehandling. Men effekten antas å være god også
for denne gruppen, og det anbefales å bruke musikkterapi til pasienter
som ønsker dette.
Vi har ingen
statistikk som viser antall musikkterapeuter lokalt eller nasjonalt
i Norge, men Norsk pasientregisters oversikt over registrerte tiltak
kan gi en pekepinn på utviklingen. Fra 2016 til 2017 økte antall
registreringer for bruk av musikkterapi fra 2 300 til 2 700, og antall
pasienter som får musikkterapi, økte fra 498 til 536.
Norges musikkhøgskole
og Griegakademiet ved Universitetet i Bergen har etablert musikkterapiutdanning
på mastergradsnivå, de har tilbud om etter- og videreutdanning,
forskeropplæring på doktorgradsnivå, og de har etablert aktive forskningssentre.
I tillegg tilbyr
Nord universitet mastermodul i musikkbasert miljøbehandling. Temaet
inngår i bachelor sykepleie ved universitetet. Den nye videreutdanningen Kunst
og kultur i helse og omsorg er ett av flere tilbud i Nasjonalt opplæringsprogram
i miljøbehandling med integrert bruk av musikk, sang og bevegelse.
Både eldre- og
folkehelseminister Åse Michaelsen og jeg er opptatt av at alle mennesker
skal kunne delta og oppleve mestring, også når helsen svikter. Musikkbasert
miljøbehandling er derfor løftet fram i kvalitetsreformen Leve hele
livet, som kommunene er i full gang med å innføre.
Musikk er en
helseressurs i hverdagslivet. Systematisk bruk av musikk og sang
i miljøbehandling kan øke mestring og velvære og dempe angst og
uro. Musikk kan både være en del av miljøterapeutenes arbeidsområde og
gis som et tilbud som krever spesialisert musikkterapikompetanse.
Ved å bruke musikk i behandlingen blir menneskers egne ressurser
mer aktivert, og vi vet at mange pasienter kan redusere medisinbruken.
Det er også dokumentert redusert bruk av tvang.
Nasjonal kompetansetjeneste
for aldring og helse har laget opplæringsprogrammet ABC Musikkbasert miljøbehandling.
Programmet, som bl.a. er basert på Demensplan 2020, er rettet inn
mot ansatte i helse- og omsorgstjenesten. Helsepersonell og miljøarbeidere
lærer hvordan de kan bruke sang og bevegelse i eldre- og demensomsorgen
og integrere musikk og sang i miljøbehandlingen.
Det er satt i
gang en interessant studie ved sykehjem i Oslo og Trondheim blant
personer med demens og beboere som får smertebehandling. Studien
skal se på om musikkbasert miljøbehandling kan redusere smerte og bedre
aktivitet og livskvalitet hos pasientene. Det blir spennende å se
om musikkterapi kan bidra til et bedre liv for disse pasientene.
Musikk og sang
har stor betydning i miljøbehandling. Det har vi flere eksempler
på. Ved Feviktun bo- og omsorgssenter i Grimstad kommune ble sang
og musikk tatt systematisk i bruk for noen år siden. Tiltaket har
ført til større oppmerksomhet på beboernes egne ressurser, og arbeidsdagen
er blitt mer interessant og variert for de ansatte. En av beboerne
har fått fjernet tvangsvedtak etter at musikkbasert miljøbehandling ble
tatt inn i den daglige omsorgen. Det er blitt betydelig mindre uro
og aggresjon og dermed mindre bruk av tvang.
Helseforetakene
og kommunene har ansvaret for planlegging og drift av tjenestene
på hvert sitt nivå. Når det gjelder vurdering og valg av terapiform,
er det ansvarlig behandler som beslutter dette i samråd med pasientene.
Som helseminister finner jeg det ikke riktig å gå inn i spørsmålet
om valg av behandlingsform. Gjennom Helsedirektoratets anbefalinger
har tjenestene et godt faglig grunnlag for å velge musikkterapi
og legge godt til rette for bruk av musikkterapi i tjenesten.
Kjersti Toppe (Sp) [17:26:45 ] : Eg vil takka statsråden for
innlegget. Det er positivt at statsråden deler intensjonen bak interpellasjonen
om å leggja meir til rette for musikkterapi i heile landet. Eg òg
tok opp i mitt innlegg at det no er godt dokumentert – musikkterapi
er med i fleire faglege retningslinjer, og det representerer ei
anna form for behandling, som kan ha større effekt enn tradisjonell
behandling.
Så lytta eg etter
det statsråden meiner er svaret på korleis ein skal få musikkterapi
tilgjengeleg i heile helsetenesta, og ikkje berre på enkelte område.
Det svaret kunne eg ikkje høyra. Det har rett nok vore ein liten
auke, og det skulle berre mangla, men mi uro er at dette er eit
tilbod som er fråverande i mange delar av helsetenesta, òg sett
ut frå geografi. Ein er avhengig av lokale eldsjeler, at det er
system og kunnskapsklynger lokalt, og det er mange område som bør
ta dette i bruk, som ikkje har tatt det i bruk, f.eks. innan demens,
palliasjon og rus. Der er det eit enormt stort behov, men det har
ikkje enno vorte ein kultur for å prioritera slike stillingar.
I den debatten
som var da vi hadde eit representantforslag i 2017 om å implementera
musikkterapien i helseføretaka, viste òg statsråden til miljøbasert
behandling. Eg er jo positiv til ei satsing på å læra opp eksisterande
helseprofesjonar i bruk av musikk, men musikkbasert miljøbehandling
er noko anna enn å utvida ordninga med musikkterapeutar. Det er
ikkje anten eller – vi treng begge delar. Parallelt med at ein kan
få til musikkbasert miljøbehandling ute må ein ha ei ordentleg satsing
på spesialisert kunnskapsbasert bruk av musikk som ein helseressurs.
Det svarte ikkje statsråden på i svaret sitt. Eg håpar at statsråden
kan komma inn på kva regjeringa vil gjera for musikkterapi som eit
likeverdig tilbod.
Statsråd Bent Høie [17:30:05 ] : Jeg oppfatter at vi er enige
om målet. Jeg mener også at dokumentasjonen viser at musikkterapi
er viktig for flere pasienter, og at det er en del av de nasjonale
faglige retningslinjene.
Det er mange
ulike former for terapi og behandling som er en del av de nasjonale
faglige retningslinjene, uten at vi i Helse- og omsorgsdepartementet
og politisk ledelse går inn og har egne planer for de ulike formene for
terapi. Det vi har gjort, som skapte til dels sterke negative reaksjoner
fra fagmiljøet, er å stille et absolutt krav om at det skal være
et medikamentfritt behandlingstilbud innen psykisk helse i alle
regionene. Det tror jeg bl.a. har vært med på å fremme musikkterapi
for den gruppen pasienter som representanten var opptatt av.
Jeg opplever
også at innen behandlingstilbudet til rusavhengige i spesialisert
tverrfaglig rusbehandling – ved en rekke av de private/ideelle institusjonene
som tilbyr det – er musikkterapeuter ansatt, og musikkterapi er
en del av behandlingen. Men jeg opplever nok at det er riktig at
det er de som har ansvaret for den faglige delen av behandlingen,
som vurderer hvilken type kompetanse og terapi som skal tilbys pasientene,
selvfølgelig basert på det som er nasjonale faglige retningslinjer,
der også musikkterapi for enkelte pasienter er anbefalt.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Karin Andersen (SV) [17:32:13 ] : Takk til interpellanten for
å ta opp dette temaet.
Jeg merker meg
at statsråden er ganske klar på at musikkterapi gir god nytte, og
at han antar at det også kan gi god nytte sjøl der det ikke er forskningsmessig
belegg for det. Sjøl har jeg mest erfaring med det fra eldreomsorgen,
og da ikke som terapi, men som det statsråden var inne på, nemlig
bruk av sang og musikk i hverdagen. Det er bra, men noe litt annet,
eller noe som i så fall må komme i tillegg.
Statsråden nevner
at det er mange typer behandling og pålegg i de nasjonale faglige
retningslinjene, og det er riktig. Men akkurat på dette området
tror jeg det fremdeles er slik som interpellanten Kjersti Toppe
sier, at dette ikke er godt faglig forankret og kjent i alle fagmiljøene,
og at det derfor kan være viktig om man fra statlig hold går ut
med mer informasjon, ikke minst til pasientene, om denne muligheten.
Jeg er ganske sikker på at det er veldig mange pasienter som ikke
vet at dette er en mulighet.
Statsråden nevnte
også den motstanden som til dels har vært mot de medikamentfrie
tilbudene som er vedtatt i tverrfaglig rusbehandling, og jeg kjenner
til det. Jeg kjenner også til at pasienter der har ønsket dette,
men ikke fått det. Det synes jeg er ganske alvorlig, for jeg har –
som statsråden sikkert også vet – tatt opp flere interpellasjoner
knyttet til alvorlige skader og bivirkninger av medikamenter, både
av vanlige terapeutiske doser og av at man medisinerer bivirkninger
i stedet for å se hva det er som egentlig fører til symptomene.
Det kan være de medisinene man får.
Når det gjelder
mange av de pasientene som er i langvarige behandlingsløp, enten
det er somatikk, psykiatri eller rusbehandling, er veldig mange
av dem kjennetegnet ved et veldig høyt medikamentforbruk. Da blir det
en sjølstendig begrunnelse å få ned medikamentbruken, og hvis vi
vet at dette er en type behandling og terapi som kan bidra til det,
kan det virkelig være en vinn-vinn-situasjon. Jeg gjentar at skadene
av feilbruk, men også skadene av vanlig medikamentbruk og ikke minst
den skadelige medisineringen av bivirkninger som vi ser, er større
enn vi vet om, og det er noe vi har anerkjent.
Jeg ser at dette
kan være en mulig måte å redusere medikamentbruken på som kan ha
dobbel helseeffekt, så jeg vil spørre statsråden: Kan han i sitt
sluttinnlegg si noe om hvordan pasientene sjøl skal kunne vite om
at dette er en behandlingsmulighet som de kan vurdere at de kan
ha nytte av, og hvordan de skal kunne etterspørre den – særlig hvis
det er motstand i fagmiljøene mot å prioritere dette eller å prioritere
medikamentfrie behandlinger?
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [17:36:23 ] : Dette er en interpellasjon
som jeg setter stor pris på, så jeg vil takke interpellanten. Jeg
vil også takke statsråden for det som er kommet fram til nå.
Når det gjelder
musikkterapi ute i kommunene, er det – ved siden av en budsjettkamp,
der det blir stadig mer krevende innen helse- og omsorgstilbudet
– et par andre forhold som jeg opplever. Det kan være mangel på
kunnskap om hva musikkterapi består i. Så jeg forutsetter at det
kommer inn i den statlige informasjonen rundt om til kommunene.
Det andre er
at jeg også har opplevd en viss profesjonskamp, om musikkterapi
kan være nødvendig, for en ser ofte på musikk som underholdning.
En ser på det som noe unyttig eller som en luksus, litt etter smak
og behag. Men musikkterapi er en profesjon der musikken inngår som
en instrumentell bruk av musikk, og det er noe ganske annet enn
å spille et instrument eller å lage lyd. Det krever faglig kunnskap,
spesialisert for de målgruppene en har foran seg. Jeg kjenner til
den faglige bakgrunnen for musikkterapi innen dette fagområdet, både
på Sandane og i Oslo.
Det kan brukes
til eldrehelse. Det kan brukes innen rus og psykisk helse. Jeg kjenner
også til det fra fengsler. Det kan brukes innen skole og PP-tjeneste,
og det kan settes inn i mer allment kulturarbeid. Der kan en gi
behandling til barn som trenger det, til funksjonshemmede, til syke
og til eldre. Derfor er dette litt grenseoverskridende – mellom
oppvekst, kultur og skole og helse og omsorg. Jeg håper at kommuner
som strever med å skaffe hele stillinger, kan greie å utnytte dette
på en god måte.
Musikkterapi
skal ikke være et fritidstilbud, det skal være et behandlingstilbud.
Jeg har selv hatt gleden av å ansette og å jobbe med musikkterapeuter
i 15–20 år i musikkskolen og kulturskolen på Karmøy. Vi har hatt bred
erfaring i å se hvilke resultater det gir. Det skaper livsglede,
det gir høydepunkt i en vanskelig tilværelse for mange. Det er en
ufarlig tilnærming til pasienter eller til elever som har spesielle
behov, og det styrker den mentale helsen. En opplevelse hos en musikkterapeut
kan sitte i ganske lenge etter den opplevelsen en har skapt sammen.
Et annet forhold
som kan være viktig i vår tid, er at musikkterapeuten også kan ivareta
viktige deler av vår kulturarv i sitt repertoar. Det kan være vuggesanger,
folkesanger, viser, sanger og salmer, som en ikke minst i behandlingen
av demente ser hvordan en kan lokke fram igjen og skape en ny tilværelse
for folk som ellers kan være passivisert. Jeg har sett effekter,
resultater og den livsglede dette kan gi, i tillegg til at en gir
vitaminer, medisiner og annen god behandling.
Jeg vil avslutte
med å tilrå at musikkterapi kommer sterkere inn i bildet videre
framover. Og ja, jeg ser endog for meg at det kunne kommet på resept.
Kjersti Toppe (Sp) [17:40:24 ] : Takk til dei som tok ordet.
Det å kunna få musikkterapeutar på resept er kanskje det som må
til for at vi skal få fleire av dei.
Eg høyrer statsråden
i sitt andre innlegg visa til at det er mange forskjellige former
for behandling, musikkbehandling, og det er forskjellige former
for terapi. No handlar denne interpellasjonen om musikkterapi, og
det er definert kva det er. Eg vil òg understreka at i nasjonal
fagleg retningslinje for psykosebehandling står det presisert at
dette handlar om ei behandling som vert utført av terapeutar med
godkjend utdanning innan musikkterapi. I den prosedyrekoden for
musikkterapi som er utarbeidd, vert det òg presisert at da snakkar
vi om musikkterapeut med godkjend femårig høgare utdanning i musikkterapi.
Dette er jo ikkje det same som musikkbasert miljøbehandling. Begge
delar er viktig, men eg opplever no igjen at når vi politisk snakkar
om å få inn fleire musikkterapeutar i helsetenesta som ein ressurs,
svarer ein politisk med at vi skal ha musikkbasert miljøbehandling.
Det synest eg at vi skal slutta med, vi skal ha begge delar.
I 2017 var det
300 musikkterapeutar, 20–30 innan psykisk helse. Dersom vi skal
følgja dei nasjonale faglege retningslinjene, krev det minst 300 berre
der. I tillegg kjem behovet for musikkterapi innan rusbehandling, avrusing
osv., som det var snakk om her, og det er eit stort behov innan
demensomsorg. Ein treng det òg innanfor andre område enn helsetenester
– eg tenkjer på i barnevern, kriminalomsorg og enkelte tilfelle
innanfor rehabilitering. Nevrorehabilitering er eit slikt område.
Alle er jo for
musikkterapi, og å ha musikkbasert miljøbehandling er òg alle for
– ingen er imot. Det er òg det som er dilemmaet, for vi har eit
tilbod som no verkar etter å verta implementert ute, til pasientane
sitt beste, men eg opplever nok at ein framleis manglar den politiske
viljen til å setja i gang tiltak som gjer at det vert lettare å
få desse stillingane ut i heile landet.
Statsråd Bent Høie [17:43:37 ] : Jeg er helt enig med interpellanten
i at det ikke er noe motsetningsforhold mellom musikkterapi utført
av musikkterapeuter på den ene siden, som en helt egen type behandling
som ikke minst er anbefalt i spesialisthelsetjenesten innenfor psykosebehandling,
og det å tilby musikkbasert miljøbehandling f.eks. i pleie- og omsorgstjenesten.
Det er ikke det samme, men likevel synes jeg det er nødvendig å
snakke om begge deler når vi tar opp dette temaet, fordi det også
er noen som prøver å skape et inntrykk av at musikkbasert miljøbehandling
er at sykepleiere og andre underholder og synger. Det er det ikke.
Det er systematisk, kunnskapsbasert bruk av musikk i miljøbehandlingen.
Jeg er opptatt
av at musikkterapi skal være et tilbud for pasientene. Representanten
Andersen tok nettopp opp betydningen av at pasientene er klar over
denne muligheten. Jeg mener at et av tiltakene som nå innføres som
følge av pakkeforløp innen psykisk helse og rus, nettopp vil kunne
bidra til dette gjennom at det nå blir sånn at pasientene gir systematisk
tilbakemelding på den behandlingen de tilbys. Hvis denne behandlingen ikke
har effekt, skal helsetjenesten snakke med pasientene om alternative
behandlingsformer som er anbefalt i de nasjonale retningslinjene.
I de nasjonale retningslinjene ligger bl.a. musikkterapi som en
del av anbefalingene. Jeg håper at det vil bidra til at både behandlerne,
behandlingsinstitusjonene og også pasientene blir mer oppmerksomme
på dette behandlingsalternativet, som for enkelte pasientgrupper
er veldokumentert, mens vi for andre pasienter har mange positive
erfaringer som pasientene selv har delt med oss.
Presidenten: Då
er debatten i sak nr. 11 avslutta.