Ola Elvestuen (V) [10:08:16] (komiteens leder): Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med budsjettet for 2018.

Nå er det jo to år siden Parisavtalen ble inngått i 2015 – en avtale som, etter som tiden går, viser seg å være sterk og virke. Diskusjonen har endret seg, det handler ikke lenger om å få til en avtale, det handler om hvordan man gjennomfører de forpliktelsene det enkelte land har påtatt seg. Vi ser at det er en mobilisering, blant både nasjoner, lokale myndigheter, bedrifter, organisasjoner og helt ned til enkeltpersoner, for å redusere utslipp. Det er gledelig at det er det som dominerer, og ikke Donald Trump og USAs varsling om uttreden av avtalen. Tvert imot kommer det stadig nye initiativ, senest nå et toppledermøte i Paris, hvor Verdensbanken bl.a. varsler at de ikke vil investere videre i olje og gass. Vårt eget oljefond har trukket seg ut av kull, og det er også diskusjoner om deler av fondet skal ut av olje og gass.

Så jeg mener det er mye som skjer. Det som er utfordringen, er at selv om avtalen er god – som avtale – er ikke forpliktelsene sterke nok til å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, og i hvert fall ikke til å strekke seg mot 1,5 grader.

Men også i Norge har vi forsterket innsatsen. Gjennom siste stortingsperiode er det fokusert stadig mer på å redusere utslipp her hjemme. Dette må forsterkes også i denne perioden, også for å følge opp Parisavtalen med 2020-mål og for å følge opp våre egne forpliktelser, og vi ønsker å ha en felles målsetting og arbeide for å nå Parisavtalens mål sammen med EU fram mot 2030.

For Venstre er det viktig at dette budsjettet ses i sammenheng med de fire foregående budsjettårene. Dette er det femte sammenhengende budsjettet hvor vi har hatt et borgerlig flertall som står bak budsjettforliket.

Utslippene i Norge har hatt en liten nedgang fra 2013, riktignok bare marginal, og dette må forsterkes i årene framover. Likevel gjør vi ting i Norge, særlig innenfor transportsektoren, som ingen andre land egentlig er i nærheten av. Når elbilsalget er på 20 pst., og når vi har en målsetting om at det bare skal selges elbiler i 2025, er det en ambisjon som ingen andre har. Derfor er det viktig i dette budsjettet at avgiftsfritaket for elbiler videreføres også for familiebiler, og at vi fortsatt har fordeler for firmabiler.

Det ligger inne en satsing på hydrogen, Enova tilføres 100 mill. kr ekstra, og vi har også vedtakene fra i fjor om økt innblanding av avansert biodrivstoff, noe som vil ha effekt i årene framover. Det ligger også inne en kontinuerlig satsing på mer miljøvennlig skipsfart.

Parisavtalen og de reduksjonene vi må ha i forbruk av olje og gass, vil påvirke norsk petroleumssektor også når det kan se ut som investeringsviljen vil endre seg i årene framover.

Videre er det viktig at vi reduserer utslipp under produksjon. Jeg er derfor glad for at vi har fått en enighet i komiteen om en økning på 15 mill. kr til en slik utslippsreduksjon. Og vi må sikre at arbeidet med CCS, Carbon Capture and Storage, videreføres. Her er det et verbalvedtak. Dette må videreføres. Vi skal ha en større diskusjon i Stortinget til våren, men CCS er nødvendig for å nå Parisavtalens målsettinger om negative utslipp i slutten av denne perioden.

De andre målene er også avgjørende.

Det er bra at vi nå har 3mrd. kr til regnskogsatsingen.

Arbeidet mot marin forsøpling forsterkes i dette budsjettet for femte år på rad. For femte år på rad er det også en økning innen klassisk naturvern, enten det er vern av skog, vannforskriften, truede arter eller truede kulturlandskap. Vi har fått til noen mindre endringer. Man forsterker Skjærgårdstjenesten, Villakssenteret og Norsk naturarv.

Helt til slutt er jeg glad for å ha fått til en enighet om Fortidsminneforeningen, så statsministeren kan sende sine julekort om Steinvikholmen uten at det gir flau smak i munnen.

Jeg tar opp forslaget som Venstre står bak sammen med andre.

Espen Barth Eide (A) [10:22:15]: Jeg vil også begynne med å takke for samarbeidet i komiteen.

Det vi diskuterer i dag, knytter seg til vår generasjons kanskje aller viktigste utfordring. Klimakrisen er her nå, løsninger finnes, vi skal omstille oss, og Norge er i en helt unik situasjon. Vi har bygget vår formue på olje og gass, og olje og gass skal være med oss i mange år framover. Samtidig har vi en unik tilgang til fornybar energi her hjemme, og vi har en rekke teknologiske miljøer som kan være med på å omstille etterspørselen til nye energiformer, og som også på andre måter kan bidra til det grønne skiftet. Det er viktig at vi er bevisste på at vi skal, kan og må gå helt i front i denne omstillingen.

Norge har god og solid erfaring med å håndtere slike store omstillinger. Vi gjorde det godt og riktig da vannkraften kom. Vi gjorde det godt og riktig da olje- og gassalderen kom, og vi skal også klare denne omstillingen, men vi må begynne nå.

Petroleumssektoren er og forblir vår viktigste næring, og den skal være med oss lenge. Den er viktig for arbeidsplasser, den er viktig for inntekter til staten, den er viktig for mange relaterte næringer, og den ligger teknologisk sett i front. Men også den sektoren må være – og er – klar over at den skal være med på den lange omstillingen til et grønnere og mer fornybart samfunn. Vi skal være oss bevisst den særlige rollen vi har i så måte, og vi skal også være oss bevisst vår plass i det man kan kalle energiens geopolitikk. Det er viktig for Europa at de vet hvor de har Norge, både med tanke på fortsatt eksport av gass og med tanke på samarbeid om utveksling av f.eks. elektrisitet.

Komitéleder Elvestuen var inne på at utslippskuttene i Norge har vært der, men at de har vært relativt beskjedne. CICERO har regnet ut at med den farten vi har hatt mellom 2013 og 2016, vil det ta 2 050 år å komme fram til et nullutslippssamfunn – altså ikke i år 2050, men 2 050 år. Ingen av oss er nok her om 2 050 år, og det bekymrer meg egentlig ganske lite. Det bekymrer meg derimot mye mer at det kanskje ikke er noen andre her heller, fordi livet på kloden i mellomtiden har blitt ubeboelig hvis ikke vi blir mer ambisiøse enn dette. Nå skal det sies – for ordens skyld – at det har gått litt opp det siste året.

Det statsbudsjettet vi nå diskuterer, er på mange måter bra når det gjelder analysen av disse spørsmålene, men ganske lite ambisiøst når det gjelder svarene. I budsjettprosessen har vi vært særlig opptatt av noen spesielle ting. Noen av dem har det blitt gjennomslag for, noen av dem har det ikke blitt gjennomslag for. Jeg er skuffet over at vi ikke har fått til en endring når det gjelder ambisjonene for karbonfangst og -lagring. Igjen sier Elvestuen helt riktig at det blir svært vanskelig å nå klimamålene våre uten karbonfangst og -lagring. Karbonfangst og -lagring er dyrt, men det er mye,mye dyrere å la være hvis man samtidig skal oppnå målene i Parisavtalen. Her har Norge ligget i front. Vi har bidratt til utvikling av ny teknologi, og vi har spennende, pågående prosjekter som vi skal diskutere neste år, og de virkelig store beslutningene om kostnader kommer da. Men det er etter vår mening helt feil – og det meste av opposisjonen har sagt seg svært enig i det – og svært uheldig at man ikke har videreført det bevilgningsnivået man har hatt. Man har altså kuttet fra 360 mill. kr til 20 mill. kr. Vi prøvde å reversere det, det har vi ikke lyktes med, men den diskusjonen kommer vi tilbake til.

Selv om vi i første rekke kanskje skal velge ett fullskalaprosjekt, er det viktig at vi viderefører teknologiutviklingen innenfor ulike former for industri og avfallshåndtering, og at vi er ambisiøse både når det gjelder fangstteknologi, transportteknologi og lagringsteknologi.

Klimakrisen er her nå, og det betyr at vi må bli mer ambisiøse med hensyn til klimatilpassing. Det har vært kutt i tiltakene mot flom og skred. Vi har ønsket å reversere også dem og sørge for at NVE og andre har de nødvendige ressursene for å både utrede og treffe tiltak som kan redusere risikoen og kostnadene ved flom- og skredhendelser, som vi vet vil komme. Det er generelt riktig at forebygging er bedre enn å reparere, men ofte er problemet at man ikke helt vet hvor man skal forebygge. Men innenfor dette feltet vet man faktisk ofte det. Det er relativt forutsigbart hvor de største utslagene kommer, og da er det både økonomisk og mer menneskelig/sosialt viktig at man er i stand til å forebygge, og her burde det vært gjort mer.

Vi var bekymret over forslaget om å innføre avgift på elbiler gjennom en ny vektklasse. Det hadde vi også en diskusjon om i går under skatte- og avgiftsdebatten, og jeg er glad for at det har blitt endring der, og at vi ikke har gått inn for å redusere forskjellen mellom fossilbiler og elbiler. Jeg vil si også i denne debatten at selv om andelen elbiler av nybilsalget går opp, har vi fortsatt en veldig stor arv, og det er bare 4 pst. av bilene som er elbiler i Norge. Selv om folk kjøper elbiler nå, vil vi ha med oss den arven videre. Derfor er det viktig at disse konkrete, klare tiltakene for å stimulere til fornuftige kjøp videreføres.

Videre er vi veldig opptatt av at regjeringen følger opp Stortingets ord og intensjon når det gjelder anskaffelser. Det skal være 30 pst. miljødekning i offentlige anskaffelser alle steder det er relevant. Det må vi bli enda tydeligere på, for det har ikke alltid vært tilfellet.

Til slutt vil jeg understreke at samtidig som et sentralt tema her er hvordan vi tenker om den langsiktige omstillingen mot et mer klimavennlig samfunn, skal vi også huske på betydningen av å ta vare på naturen. Vi har vært opptatt av artsmangfold, tiltak for skogvern og ikke minst tiltak mot marin forsøpling. Her har jeg lyst til å anerkjenne at statsråd Helgesen har tatt en rolle internasjonalt for å sette det på dagsordenen, og det er veldig bra og har vår fulle støtte. Men det er veldig viktig at dette også følges opp her hjemme, og at vi er ambisiøse og innovative på det feltet, for det er et felt som øker i folks bevissthet, og et felt hvor man krever tiltak her og nå.

Alt i alt har vi fått et budsjett som sier en del fornuftig om hvor vi bør gå, men som i liten grad følger opp med handling. Fra vår side ønsker vi å framstå som et teknologioptimistisk, klimavennlig parti. Vi mener det er rom for å lykkes, det er rom for å lykkes i å oppfylle Paris-kravene, og det er rom for å lykkes i å gjøre det på en måte som gjør at vi også har inntekter og arbeidsplasser og er innovative i framtiden.

Jeg ser fram til den videre debatten om dette budsjettet.

Espen Barth Eide (A) [10:30:43]: Ja.

Tina Bru (H) [10:38:54]: Jeg vil starte med å takke det som har blitt en nesten helt ny komité siden forrige periode, for et godt samarbeid om neste års budsjett. Selv om vi ikke er enige om alt, er det godt å se at det tross alt er rimelig bred oppslutning om de lange linjene i norsk energi- og miljøpolitikk. Ikke minst er vi et land og et parlament som tar klima- og miljøspørsmål på stort alvor, noe vi skal være stolte av.

De siste fire årene har regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre styrt energi- og miljøpolitikken. Sammen har vi ført en politikk som har løftet ambisjonene og levert resultater. Trenden er snudd: Utslippene i Norge går ned, og veksten i økonomien går opp. Jeg er stolt over resultatene på vår vakt. Vi har laget et rammeverk for klimapolitikken som kommer til å stå seg i lang tid fremover. Parisavtalen, en felles utslippsforpliktelse med EU, prinsippene i energimeldingen, industrimeldingen, Nasjonal transportplan og den nye klimaloven er grep som gjør at vi har et solid fundament å bygge videre på.

Da de fire ikke-sosialistiske partiene vant valget i høst, var det også et fornyet mandat til vår klima- og miljøpolitikk. Fire år med kritikk fra opposisjonen i denne salen ga ikke gjenklang ute hos velgerne.

Derfor står vi her i dag og diskuterer enigheten på borgerlig side for femte år på rad. Igjen har våre fire partier vist at det er vi som er best egnet til å finne balansepunktet i klimapolitikken. På den ene siden gjør vi det dyrere og mindre attraktivt å forurense, på den andre siden gjør vi det lønnsomt og enklere å velge grønt. Det gjelder både for næringslivet og for enkeltmennesker. Av den grunn er det ikke de store, nye overskriftene i budsjettet regjeringen har lagt frem, eller i avtalen mellom våre fire partier. Men nettopp denne forutsigbarheten er også et kvalitetsstempel på vår felles politikk.

Kritikken mot budsjettet har vært av det forutsigbare slaget. Stort sett handler det om at det brukes for lite penger, eller at det går for sakte. Det er en kritikk vi lever godt med fordi vi tross alt kan vise til resultater. Når uenighetene dreier seg om noen millioner til eller fra, er det først og fremst et sikkert tegn på at opposisjonen mangler egne idéer. Det er i det hele tatt noe tankefattig og enkelt ved en kritikk som kun handler om at det ikke bevilges nok penger. Så uenige om virkemidler og innretning i klimapolitikken er de på venstresiden at det eneste de kan enes om, er at mer penger alltid er å foretrekke. Noe felles politisk prosjekt kan de ikke enes om.

Hovedgrunnen til at opposisjonspartiene har mer penger å bruke på det meste, er enkel: Det de har til felles, er en uovertruffen vilje til å beskatte næringslivet og til å øke skatter og avgifter for vanlige arbeidsfolk.

Vi tror ikke at Arbeiderpartiets milliardregning til bedriftene eller SVs og Miljøpartiet De Grønnes milliardavgifter på flyreiser og drivstoff er bra verken for næringslivets omstillingsevne eller for viljen blant vanlige folk til å leve mer miljøvennlig. Der vi satser på målrettet forskning, tiltak for omstilling og belønning av miljøvennlige valg, vil opposisjonen ha økte skatter og avgifter og flere forbud og påbud.

Dette kommer tydelig frem i vårt forslag til statsbudsjett og i opposisjonens alternativer. Det er sprikende staur på venstresiden i norsk klimapolitikk. Arbeiderpartiet er tomme for idéer og mener stort sett at regjeringen gjør for lite, for sent, og at det burde brukes mer penger. SV er, om mulig, blitt enda mer radikalt i klimapolitikken. I Senterpartiet er det eneste som fortsatt er grønt, fargen på partilogoen. Lenger i motsatt retning er det ikke mulig å komme når man ser til Miljøpartiet De Grønnes budsjett, hvor det bl.a. foreslås 10 mrd. kr i økte drivstoffavgifter, dyrere kjøtt, dyrere flyreiser og et strømprissjokk vi ikke har sett maken til, med en økning i elavgiften på 6 øre per kWh på ett år. Summen av dette er en rød-grønn klimapolitikk som er dyr for bedriftene, dyr for familiene, og som ikke kutter utslipp nevneverdig, verken nasjonalt eller globalt.

Vi bruker også store penger på klima og miljø. For å finansiere all denne gode klimapolitikken og andre satsinger trenger vi også inntektskilder på statsbudsjettet. En av de største bidragsyterne, til tross for flere år med lavkonjunktur, er olje- og gassnæringen. En av de merkeligste opplevelsene jeg hadde i valgkampen, var i en debatt med Miljøpartiet De Grønne, der det ble hevdet at olje- og gassnæringen «ikke direkte» bidro til velferdsstaten. Men hvordan er det egentlig næringen bidrar? Fellesskapet får inntekter på minst tre måter: Det er direkte inntekter, som skatter og avgifter, det er avkastning fra oljefondet og ringvirkninger fra alle jobbene i næringen. I 2017 var det 180 mrd. kr. Det er mye penger. Derfor blir jeg urolig når jeg ser hvor uenig og utydelig opposisjonen er om rammevilkårene for landets viktigste næring.

I høst har jeg hørt representanter fra Arbeiderpartiet som har gått mye lenger enn det representanten Marthinsen gjorde i valgkampen, med å antyde at vi må se på skattepolitikken for oljevirksomheten. Vi ser et SV som løper vekk fra egen politikk og egne vedtak, f.eks. om utbygginger i Barentshavet. Og så er det selvsagt Miljøpartiet De Grønne, som helst vil legge ned alt.

Vi har våre uenigheter på ikke-sosialistisk side også, men vi har i fellesskap levert på det næringen sier de vil ha: forutsigbare rammevilkår og et attraktivt nytt leteareal. Og vi er nå enige om å opprette et nytt lavutslippssenter for olje og gass.

Jeg har oppsummert det fra denne talerstolen hele fem ganger tidligere, men jeg gjør det gjerne igjen: De foregående årene med ikke-sosialistisk flertall har gitt oss et krafttak for norsk naturvern, en storsatsing på å kutte utslipp i industrien, offensive tiltak for å kutte utslipp i transportsektoren og en tydelig internasjonal satsing.

Jeg er stolt av det vi har fått til så langt, og med dette budsjettet blir det mye å være stolt av fremover også.

Terje Halleland (FrP) [10:52:23]: Det er en glede for meg at vi kan behandle denne innstillingen i dag. Jeg ønsker også å takke komiteen for arbeidet – ikke minst Venstre og Kristelig Folkeparti for et godt samarbeid – og for at vi i dag kan legge fram et framtidsrettet budsjett for energi- og miljøpolitikken i Norge.

Veldig mye av budsjettpolitikken handler om å fordele midler til mange gode formål. Produksjonen av olje og gass representerer en sektor som skaper store verdier, og som i tillegg skaper aktivitet og arbeidsplasser, sikrer velferdsstaten og er med på å realisere alle de mange ønskene til alle de gode formålene.

Vi ser nå en næring som har vært igjennom en enorm omstilling. Utbyggingskostnader er på enkelte felt blitt halvert, og det viser at også i en ny hverdag, med helt andre oljepriser, kan en sikre en lønnsom framtid for norsk petroleumsindustri. Derfor legger regjeringen opp til en politikk som styrker næringen, opprettholder forutsigbare rammevilkår og gir tilgang til nye arealer. Norge er godt stilt i energisammenheng, og olje- og gassektoren, sammen med en stor satsing på fornybar, forsterker Norge som en stor energi- og miljønasjon.

Klimautfordringene er globale og krever følgelig både nasjonale og internasjonale løsninger. Norge har inngått ambisiøse mål for klimapolitikken, og vi har gode muligheter for å lykkes – med sterke teknologisentre, kompetent arbeidskraft og mengder av energiressurser. Det er nok vanskelig å få med seg i debatten, men Norge bør absolutt være blant de nasjoner som har alle muligheter til å klare sine forpliktelser.

Verden etterspør mer energi, og det er viktig å tilrettelegge for at veksten kommer innenfor fornybar energi. Det betyr ikke at fossile energikilder kommer til å bli erstattet i morgen, men det bør tilrettelegges slik at det er de mest forurensende energikildene som først blir faset ut. Det betyr at norsk gass kan være vårt bidrag til å erstatte bruken av kull i Europa, som vi dessverre ser fremdeles er en etterspurt energikilde. Jeg besøkte Gassco sist uke og fikk en presentasjon av verdens framtidige energibehov og de store endringene som skjer med tanke på etterspørsel og produksjon, og jeg tror at alle som var gjester hos Gassco den kvelden, var enige om at vi trenger å framsnakke norsk gass.

Det er også gledelig å følge opp lovnader fra valgkampen og gjøre det industrien har etterspurt med hensyn til å tilrettelegge for et statlig program for lavutslippsteknologi for olje- og gassektoren. Det vil åpenbart styrke konkurransekraften på norsk sokkel og være med på at vi oppnår en raskere utvikling innenfor lavutslippsteknologi. En fortsatt utvikling av denne teknologien vil tilrettelegge for en fortsatt positiv utvikling av petroleumsnæringen.

Regjeringen har gjennomført store satsinger på karbonfangst og -lagring. Vi har kommet dit hen at aktørene har levert sine konseptstudier, og disse skal nå gjennomgås. Disse studiene vil vise kostnader og nytten av et fullskala CO2-håndteringsprosjekt i Norge, og jeg ser fram til at regjeringen kommer til Stortinget med et helhetlig framlegg om arbeidet etter at resultatene er gjennomgått.

Det er flere områder som kan bidra til mindre utslipp. Skipsfart er ett av dem, og for Miljøvennlig skipsfart har jeg også vært saksordfører. Her er vi mange som deler en felles ambisjon om å få mer av godsmengden over på kjøl og samtidig få ned utslippene fra skipsfarten.

Skipsfart har historisk vært en viktig næring for sjøfartsnasjonen Norge og er en næring som vil være viktig for landet også i framtiden. I dag arbeider nærmere 100 000 mennesker innenfor maritim næring, som representerer en årlig verdiskaping på nærmere 175 mrd. kr. Det forplikter, og det betyr store muligheter for Norge til å være en moderne og innovativ sjøfartsnasjon i framtiden som også viser vei internasjonalt.

Det å sikre bruk av mer klima- og miljøvennlig drivstoff og mer energieffektive skip er nøkkelfaktoren for å nå våre mål. Jeg vil i den forbindelse benytte anledningen til å svare på de bekymringene som i budsjettprosessen har kommet fra rederiene i forbindelse med at fritaket for CO2-avgift ved bruk av LNG nå opphører. Undertegnede vil på vegne av Fremskrittspartiet følge utviklingen tett i valget av drivstofftyper i næringen framover. Jeg vil også invitere næringen til å jobbe sammen for å finne gode løsninger for å nå våre felles ambisjoner. Det betyr å få ned utslippene fra skipsfarten, samtidig som vi styrker posisjonen til norske maritime næringer. Norge skal fortsatt gå i front. Fremskrittspartiet skal spille på lag med næringen og på lag med framtiden.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:05:02]: Jeg kan berolige representanten Tina Bru med at det er ikke bare logoen i Senterpartiet som er grønn. I dag har jeg til og med tatt på meg et blå-grønt slips til ære for henne. Men programmet er også grønnfarget.

Senterpartiets inngang til energi- og miljøfeltet handler om at vi skal overlate kloden i bedre stand enn vi selv overtok den. Men det handler også om at vi har tro på at mennesket på en bærekraftig måte kan høste av naturens ressurser. Senterpartiet prioriterer bærekraftig bruk og forvaltning framfor statisk og formalistisk vern. Dessuten mener Senterpartiet at det er en verdi i seg selv at vi tar hele landet i bruk, der vi har frihet til selv å velge hvor vi ønsker å leve våre liv.

Energi- og miljøfeltet er et bredt felt, men henger tett sammen. I Norge skal vi være med på å nå klimamålene, samtidig som vi forvalter enorme naturressurser, både fornybare og ikke-fornybare, på energisektoren. Senterpartiet er tilhenger av føre-var-tiltak for ikke å overstige 2-gradersmålet, men vi er også teknologioptimismer. Derfor er vi tilhengere av kraftige omstillingstiltak som gir store utslippskutt raskt, som satsing på karbonfangst og -lagring, men også på skog, både skogens bindingsevne og industrimulighetene knyttet til hele verdikjeden for tre.

Dessverre ser vi et samfunn som sentraliseres på flere og flere områder, og stadig fortere. Det skaper større avstand mellom folk og natur. Det skaper avstand mellom dem som lever av og i naturen, og dem som lever sine liv i byer og større tettsteder. Det øker konfliktene og gjør utfordringene innenfor miljø- og klimaarbeidet mildt sagt utfordrende, selv om vi alle er like avhengig av naturen, enten vi bor sentralt eller perifert.

Senterpartiet slutter helhjertet opp om klimamålsettingene om 40 pst. kutt i utslipp innen 2030 sammenlignet med 1989-nivået. Vi erkjenner at kutt må komme i alle sektorer, og virkemidlene må gi reelle kutt i utslipp i alle sektorer. Dessuten må vi sørge for å få fram faktiske alternativer til fossile løsninger.

Senterpartiet er opptatt av å sikre bred oppslutning om den omstillingen vi må gjennom. Da må vi unngå tiltak som slår urettferdig ut. Vi må sikre de sentrale bærebjelkene i den norske modellen, bl.a. gjennom fortsatt sosial og geografisk utjamning. Dessverre synes vi å kunne se at man ofte gjennomfører generelle tiltak som rammer skjevt og urettferdig, det være seg fjerning av parkeringsplasser eller utestenging av utenbys innbyggere fra byer og sentrale offentlige funksjoner og ikke minst de ferdselsårene som går gjennom byene. Dette øker de sosiale forskjellene internt i byene, men bidrar også til å stenge omlandets pendlere og andre innbyggere ute – eller noe så enkelt som å øke drivstoffavgiftene uten tanke på alle dem som faktisk er avhengig av privatbilen for å få hverdagen til å gå opp. Det| gjelder enten man pendler fra bygda til byen, kjører unger til og fra skole, fotball, korps og håndball, eller bare skal handle og ikke har butikken i første etasje og jernbanestasjonen i underetasjen, slik det er blitt så trendy å mene at det skal være blant arealplanleggerne.

Skal vi ivareta sosial og geografisk utjamning, er differensiering av tiltak strengt nødvendig. I folkerike områder kan det bety et omfattende kollektivtilbud, mens det i distriktene fortsatt må være rom for privatbilen. Vi trenger derfor virkemidler som gir alle en rekke muligheter til å bidra med utslippskutt.

Norge står i en særstilling når det gjelder tilgang til naturressurser. Vi er selvforsynt med fornybar energi – og vel så det – og har alle muligheter til å bidra til grønn vekst basert på disse ressursene. Det krever en langsiktig og klar satsing på videre produksjon av fornybar energi, men også på teknologiutvikling. Ny teknologi på norske ressurser gir grunnlag for verdiskaping i hele landet, men kan også bringe oss nærmere klimamål og løsninger internasjonalt. Det er ingen tvil om at fornybare ressurser vil bidra til reduserte utslipp, men det gir også mange muligheter for verdiskaping i samfunnet.

Senterpartiet ser utslippskutt i transportsektoren, utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og offensiv satsing på fangst og lagring av karbon som sentrale og betydelige klimatiltak. Senterpartiet vil derfor få fortgang i arbeidet med et CO2-fond for næringstransport etter modell av næringslivets NOx-fond. Vi har satt av 1 mrd. kr til dette og håper at vi får klar framdrift.

Senterpartiet satser også på CO2-håndtering og har lagt inn 340 mill. kr i tillegg til regjeringens forslag om de 20 mill. kr som står der. Det er helt avgjørende, for skal vi nå klimamålene og unngå en temperaturstigning på over 2 grader, så har vi ikke tid å miste, vi har ikke kompetanse å miste, og vi har ikke råd til å ta et hvileskjær, slik som regjeringen beskriver det.

Ikke bare er Senterpartiet opptatt av å redusere klimaendringene gjennom omstilling og teknologiutvikling. Senterpartiet tar også inn over seg at klimaendringene allerede er her. Da må vi forberede samfunnet på dette. Senterpartiet styrker derfor arbeidet med flom- og skredforebygging i tråd med NVEs meldte behov på 200 mill. kr. Vi har senest i høst og flere ganger de siste årene sett tragiske og tydelige eksempler på at dette er helt nødvendig, et område hvor vi må ta på alvor det ansvaret myndighetene har.

Jeg fremmer de forslagene som Senterpartiet står bak eller er en del av, og jeg gjør oppmerksom på det løse forslaget som ligger i salen i dag om Slettås-flokken.

Lars Haltbrekken (SV) [11:16:43]: Siden jeg ble født, er verdens bestander av ville dyr nær halvert. Vi står midt oppi en utryddelse av planter og dyr vi ikke har sett maken til på 65 millioner år. Det verste er at vi ikke har noen angrefrist. Utrydder vi en dyre- eller planteart, er det endelig.

Naturen står på for oss hver eneste dag, døgnet rundt. Den gir oss frisk luft, rent vann, mat, klær, hus og medisiner, i tillegg til fantastiske naturopplevelser – alt helt gratis. I dag er det først og fremst vårt enorme forbruk av areal som utgjør trusselen mot naturrikdommen. Regjeringens iver etter å asfaltere landet og legge til rette for vekst i privatbilismen er en alvorlig trussel mot naturen, og det legger til rette for økte utslipp av klimagasser.

Klimaendringene går allerede hardest ut over mennesker i fattige land, men også i Norge opplever vi styrtregn, flom og ras. Tidligere i høst dro både olje- og energiministeren og kommunal- og moderniseringsministeren til Sørlandet for å besøke flomofrene. Til NRK sa kommunalministeren:

«Vi ser hvor sårbare vi er, så det er viktig at man forbereder seg for mer uvær og sterkere krefter.»

Olje- og energiministerens budskap var at flommen var «en kraftig påminnelse om at det må jobbes enda hardere med forebyggende arbeid knytta til flom og skredsikring». Besøket og løftene om sterkere innsats for å unngå slike skader kom 4. oktober. Litt over en uke etterpå kom statsbudsjettet med svaret. Der ble det kuttet i bevilgningene som nettopp skal gi oss denne beskyttelsen, en beskyttelse det blir stadig større behov for dess mer tid vi kaster bort på å ikke få til store utslippskutt.

FNs miljøprogram lanserte under årets runde av klimaforhandlingene en rapport som viser at dersom vi ikke kutter utslippene langt mer enn det som er lovt under Parisavtalen, vil den globale gjennomsnittstemperaturen øke med over 3 grader. Det er svært alvorlig og vil flere plasser gi irreversible endringer i naturen.

Heldigvis er det lyspunkt. For noen uker siden kom Norges Bank med det råd at oljefondet ikke burde investere i oljeaksjer. I går kom nyheten om at Verdensbanken skal slutte å finansiere olje- og gassprosjekter etter 2019. Vi trenger at de store pengene brukes på de fornybare løsningene.

Det er ikke lenger bare uansvarlig overfor naturen og kommende generasjoner å bare kjøre på i oljepolitikken, slik olje- og energiministeren sa da han lyste ut rekordmange letetillatelser til oljeindustrien i Barentshavet. Det begynner også å bli en dypt uansvarlig økonomisk politikk. Skal vi klare å unngå de verste konsekvensene av klimaendringene, må store deler av de allerede oppdagete fossile energiressursene bli liggende i bakken. Regjeringens iver etter å pumpe opp mer olje skader ikke bare klimaet. Det kan også føre til at fellesskapet sitter igjen med store økonomiske tap.

SVs alternative budsjett og våre 42 forslag til utslippskutt i Norge som vi fremmet tidligere i høst, vil bidra til at Norge når de målene vi satte i 2012 gjennom det siste klimaforliket. Klimaet er avhengig av handling nå – ikke nye fagre løfter om utslippskutt gjort av noen andre, et annet sted i en fjern framtid.

Med dette tar jeg opp de forslag der SV er med, samt det løse forslaget vårt.

Tore Storehaug (KrF) [11:29:47]: Eg òg vil starte med å takke komiteen for eit godt samarbeid. Eg har jo vore ein førstereisgut på den seglasen som denne budsjettprosessen har vore. Eg har merka meg at det kanskje har vore litt meir orkan i kasta tidlegare år, og at vi har kome fram til gode løysingar med forlikspartia. Sjølvsagt kunne eg som ein ung idealist ha tenkt meg å løyse mykje meir, men så er det jo slik at gode vedtak ligg ein plass mellom det å vere rastlaus og det å vere jordnær i tilnærminga si.

For Kristeleg Folkeparti handlar dette saksfeltet og tilnærminga om at dagens generasjon, altså vi, har eit forvaltaransvar som forpliktar oss til å føre ein energi- og miljøpolitikk som varetek dei komande generasjonane sin rett til å arve ein klode i same stand som då vi overtok han – eller betre. Vi går inn i det som er siste fase av fossilsamfunnet. Samtidig innser vi at denne fasen kjem til å vare ei stund til. Då er det viktig at ein systematisk tek i bruk og utviklar eit samfunn som er basert på fornybar teknologi, der berekraftig bruk og eit grønt skifte er dei viktige nøkkelorda.

Heldigvis blei det denne gongen ikkje så mykje styr rundt det grøne skatteskiftet som det var i fjor. Og heldigvis har vi òg denne gongen levert eit budsjett som gjer at det løner seg litt meir å ta dei miljøvenlege vala som det er nødvendig at familiane som sit rundt bordet og diskuterer kvardagen sin, tek. Skattar og avgifter veit eg blei diskuterte i salen her i går, men eg nemner det likevel, fordi eit grønt skatteskifte er ein viktig komponent i ein heilskapleg miljøpolitikk.

Vidare har eg lyst til å nemne at forskjellane i nettleiga er problematiske og rammar innbyggjarane i kraftfylka og distrikta unødvendig hardt. Tilgang på straum er heilt nødvendig i eit moderne samfunn, og når nettdriftstenestene er naturlege monopol der kundane ikkje kan velje ein annan leverandør, er det faktisk ei offentleg oppgåve å sikre like, eller iallfall likare, prisar rundt omkring i landet. Utjamningspotten har vore noko som Kristeleg Folkeparti har kjempa for i tidlegare budsjettrundar, og i år har vi ikkje fått til pengar gjennom statsbudsjettet til å utjamne forskjellane i nettleiga. Men det er inne eit forslag i komiteen no som er fremja av Kristeleg Folkeparti, og eg har høge forventningar til at vi med det forslaget klarer å få til ei god løysing som gjer at vi får eit meir rettferdig system for nettleiga rundt omkring i Noreg.

Regjeringa sitt budsjettforslag hadde ein del reduksjonar. Deriblant føreslo ein å redusere løyvingane til flaum- og skredførebygging. Eg er veldig fornøgd med at vi i forliket har klart å reversere det kuttet. Det handlar om at vi lever i ei tid der det kjem til å bli villare vêr, det kjem til å bli meir vêr, og dei konsekvensane ser vi rundt oss i dag. Klimadebatten i dag handlar både om korleis vi skal klare å omstille oss, og om korleis vi skal klare å tilpasse oss til dei endringane som vi uheldigvis står oppe i. I dette har også storsamfunnet eit ansvar for å stille opp, slik at dei som blir råka, kan vere trygge på at vi er med på å ta vårt ansvar for sikring. Dette handlar òg om å gjere det mogleg for kommunar i utsette område å utvikle sine lokalsamfunn og sine bygder.

Det har vore mykje snakk om fullskala CO2-rensing, eller såkalla CCS, i løpet av dei budsjettforhandlingane vi har hatt. Eg synest det er viktig, og eg er glad for at vi i budsjettavtalen har fått nedfelt at det skal vere ei vidareføring av Gassnovas arbeid med fullskala CO2-handtering. Det betyr at dei inngåtte kontraktane med fangst- og lageraktørar ikkje skal terminerast før Stortinget endeleg har fått behandla regjeringa sitt framlegg til løysing.

Så merkar eg meg òg i budsjettdebatten her at eg visst har hamna i ein handlingsretta komité med ein viss grad av utålmodigheit. Det synest eg er bra, og det gjeld kanskje på klimafeltet, men det handlar òg om miljøfeltet. Vi diskuterer saker som skogvernet. Vi har fått til ei opptrapping i den budsjettsemja som ligg der no. Vi har eit stykke veg igjen å gå, men vi er iallfall på veg. Det frivillige skogvernet har vore ein suksess, og ein har fått dempa konflikten og gjort veldig mykje for artsmangfaldet og for leveområde for både små og store «innvånarar» i store delar av landet vårt.

På naturvernet sitt område handlar mykje om kunnskap og respekt for dei samanhengane vi har rundt omkring i naturen. Det begynner tidleg. Det handlar om dei store pottane på statsbudsjettet, og det handlar om dei små. Eg er veldig glad for at vi òg har fått til ei lita påplussing på Den naturlege skulesekken, for dersom ein skal byggje eit engasjement, handlar det om at ein er nøydd til å jobbe med dei minste blant oss. Då er det nokre gonger òg dei små summane som er med på å seie noko om ei retning, og som er med på å gje eit handlingsrom til å gjere det.

Det handlar òg om ei sak som økologisk grunnkart, der det handlar om å finne kunnskapen så ein veit kva ein har og ikkje tek unødvendig risiko når ein skal gjere inngrep, anten det handlar om arealinngrep eller andre ting. Det handlar om god forvaltning, og her er eg òg glad for at vi har klart å dra budsjettet i ei meir riktig retning.

Det same gjeld Klimasats, eller «Tilskot til klimatiltak og klimatilpassing», som det heiter. Der har ein klart å få til mykje bra og jordnær handling rundt omkring i kommunane våre. Det er der folk lever sine liv, og då er det viktig at ein klarer å finne dei daglegdagse løysingane som gjer at ein òg i kvardagen kan ta dei litt meir miljøvenlege vala. Vi har fått ei påplussing på 50 mill. kr, og det betyr ein forskjell.

På alle desse områda kan ein alltid seie at vi skulle ha fått til meir, og på mange område burde ein òg ha gjort mykje før. Eit slikt felt er marin forsøpling. Eg er glad for at vi har fått auka den posten, at den har vore auka over lang tid, sjølv om ein gjerne skulle ha gjort meir. Så vil eg òg vere med på å gje miljøminister Helgesen skryt for arbeidet som han har gjort med ein veldig viktig internasjonal avtale. Marin forsøpling er eit godt eksempel på at vi er nøydde til å jobbe på fleire forskjellige område for å nå dei måla vi vil.

Nå ser eg at tida held på å renne frå meg, så lat meg berre kort seie at eg meiner vi har klart å gjere budsjettet betre, og at vi har eit budsjett som vi kan levere frå oss på ein god måte. Så gler eg meg til å sjå oppfølginga av villbiene våre og pollineringsstrategien som ein jobbar tverrsektorielt for no – så har eg òg nemnt det.

Så vil eg anbefale forslaga Kristeleg Folkeparti er med på.

Per Espen Stoknes (MDG) [11:41:38]: Det jeg liker spesielt godt med desember, er de sakte, klare morgenene på himmelen, når det blålige, vage, vibrerende vinterlyset brer seg varsomt utover langs horisonten over åsene i øst. Nyansene i oransje, lilla, blått og gråsvart over de små, hakkete tretoppene vi kan ane i skogene som omgir oss, er vanskelig å fange i ord. Noen ganger prøver jeg likevel å strekke ordene.

Når vi tar oss et øyeblikks pause og gir oss selv friheten til å reflektere over hva vi gjør og holder på med i all travelhet – julestria, politikken, arbeidet og forretningene – blir det åpenbart for alle at menneskenes liv er tett innvevd i økosystemer og sykluser i naturen gjennom vårt daglige inntak av mat og vann, vårt forbruk av energi, materialer og kjemikalier, og disse tingene strømmer gjennom oss og videre ut igjen i verden.

I politikkens verden behandles ofte disse miljøspørsmålene som en sektorinteresse. Men i virkeligheten er mennesket dypt knyttet til og helt avhengig av velfungerende økosystemer. Det å bry seg om disse er å bry seg om oss selv. Livsmulighetene våre avgjøres derfor av hvor godt vi lærer oss å leve i samspill med naturen. Derfor setter De Grønne naturens tålegrense som ramme for all politikk.

Vi som nå utgjør Stortingets energi- og miljøkomité, må i dag ta hovedansvaret for at disse tålegrensene respekteres. Det budsjettet vi skal behandle her i dag, er kanskje det viktigste verktøyet vi har for å ivareta dette ansvaret.

Det finnes et enormt, urealisert potensial for en bedre miljøpolitikk i Norge. Dette er det femte året på rad der mulighetene ikke gripes. Hver gang Venstre og Kristelig Folkeparti insisterer på å gjøre opp med Fremskrittspartiet, går enda et år tapt, og årets budsjettbehandling ble nærmest en rituell repetisjon av følgende mønster:

1. Regjeringen kutter, hensynsløst og uberegnelig, til truede arter, skogvern, økologiske grunnkart, vassdragsnatur, innsats mot miljøgifter, tilskudd til miljøbevegelse og dyrevernorganisasjoner – massevis av bokstavelig talt livsviktige miljøprosjekter.

2. Deretter må Venstre og Kristelig Folkeparti kjempe med nebb og klør for å redde mest mulig tilbake igjen. Ofte lykkes det ganske godt – takk. Men resultatet blir at norsk miljøpolitikk står bom stille.

Mønsteret gjentar seg hvert år. Det er hakk i plata. Det går ikke framover. De få lyspunktene som finnes, oppveies av dramatiske tilbakeskritt på karbonfangst og -lagring, en flom av petroleumssubsidier og rekordinvesteringer i asfalt.

I den innstillingen vi behandler her i dag, ser vi noen av de mulighetene som finnes. Vi er mange opposisjonspartier som står sammen om følgende:

1. stanse regjeringens trenering av en ekte satsing på karbonfangst og -lagring

2. ta initiativ til en storskala internasjonal finansieringsordning for å redde liv i havet, etter modell fra regnskogsatsingen

3. en offensiv satsing på havvind, som faktisk realiserer et demonstrasjonsanlegg for norsk havvindteknologi

4. en langt større innsats for å forebygge naturødeleggelser, flom og skred som følge av klimaendringer

5. få på plass en genbank som kan redde de ulike villaksbestandene, særlig i Hardangerfjorden

6. etablere en tilskuddsordning mot mikroplastutslipp og utslipp av gummigranulater

Får vi dette gjennom, kan det fortsatt bli bedre for de andre artene som vi deler Norge med, og det kan fortsatt bli bevegelse i klimapolitikken. Derfor tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag til votering.

Statsråd Vidar Helgesen [11:55:10]: La meg først få takke komiteen for arbeidet, og ikke minst få takke Venstre og Kristelig Folkeparti for et godt forlik om budsjettet.

Regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti har gjennom forlikene om budsjettet år for år forsterket klima- og miljøpolitikken. Vi har kraftfullt redusert gapet som vi arvet, for å nå 2020-målet for innenlandske utslipp. Og vi har introdusert nye mål og vedtak i både budsjetter og andre sammenhenger med langsiktig effekt som gjør at 2030-strategien i klimameldingen viser at vi kan ta oss til klimamålet for 2030.

Vi følger opp målsettingene med en rekke gode tiltak: stor satsing på kollektivtransport og bymiljøavtaler, betydelige elbilfordeler og økt bruk av avansert biodrivstoff, mer midler til energi- og klimateknologi, tiltak i skog for økt tilvekst og CO2-opptak her hjemme og bevaring av regnskog ute, og vi arbeider videre internasjonalt for utslippskutt globalt. Neste år blir kanskje det viktigste å bidra til å få på plass mekanismen for ambisjonsøkning under Parisavtalen, slik at ambisjonene kan gå opp i global klimapolitikk fra 2020. Det er nødvendig for å nå 2-gradersmålet. Det er enda mer nødvendig hvis vi skal nå 1,5-gradsambisjonen.

En av våre viktigste oppgaver er å ruste norsk økonomi og næringsliv for en lavutslippsfremtid og en grønn omstilling. Vi trenger grønnere vekst, og vi trenger grønnere arbeidsplasser. Derfor la regjeringen sammen med budsjettet frem en strategi for grønn konkurransekraft som slår fast prinsipper for grønn konkurransekraft, og som fremmer en helhetlig politikk. Vi legger der også vekt på løpende samspill med næringslivet om de veikartene som svært mange bransjer har utarbeidet til lavutslippssamfunnet. Det er viktig i en tid med stadig raskere endringer at den dialogen og det samspillet er løpende.

Det er viktig at vi har langsiktige og forutsigbare rammebetingelser for norsk næringsliv, særlig et avgiftssystem som gjør at det lønner seg å kutte utslipp. Derfor er det viktig når budsjettavtalen har en enighet om å øke avgiftene på utslipp av klimagasser til 500 kr per tonn CO2-ekvivalenter, at CO2-avgiften innrettes mer kostnadseffektivt ved å fjerne fritak og oppheve lave satser. Det er viktig at vi på denne måten styrker de økonomiske incentivene til å utvikle og ta i bruk lav- og nullutslippsløsninger.

Det er også viktig at vi er enige om å fjerne maskinskatten. Det er viktig for å trekke investeringer til grønnere næringsliv, ikke minst det grønne datasenteret, som er verdens raskest voksende kraftkrevende næring. Vi har også innledet en ny satsing for å markedsføre og selge norske grønne løsninger og trekke grønne investeringer til Norge.

Det er ikke bare i budsjettene det er viktig å gjøre de rette tingene. Det er viktig med grønne offentlige anbud som kan gjøre at mange av mulighetene på forsknings- og innovasjonssiden i budsjettene blir virkeliggjort, sånn som vi har sett med grønn skipsfart. Og det er viktig at vi ikke bare har avgifter som setter en pris på karbon, vi må også synliggjøre kostnaden av klimarisiko – både for offentlige og private investeringer er god informasjon om klimarisikoen nødvendig for å sikre lønnsomme investeringer. Derfor har vi satt ned et klimarisikoutvalg.

Så må vi heller ikke glemme at i kampen mot klimaendringer er det viktigste vi gjør, å gi solide norske bidrag til effektive globale tiltak mot de globale klimaendringene. Globalt er det to hovedting som må gjøres. Vi må ha ren energi både til hus, hjem og varme, til industri og til transport. Og vi må ha mer bærekraftig skog- og jordbruk, som i dag er en gedigen kilde til utslipp. Mer enn en tredjedel av det vi trenger for å levere på Parisavtalen, ligger i bærekraftig skog- og jordbruk. Det er det ikke mange som er klar over. Her står det norske klima- og skoginitiativet i en særstilling. Jeg er glad for at den satsingen øker til nesten 3 mrd. kr. Vi legger også vekt på samspillet med private aktører for å mobilisere mer privat kapital internasjonalt. Der så vi også lovende ting på One Planet-toppmøtet i Paris i går.

Også her hjemme sikrer vi naturen. Vi har styrket arbeidet for truet natur og truede arter i Norge betydelig de siste årene. Det er bevilget nær 1 500 mill. kr til skogvern på fire år, og det er mer enn de rød-grønne gjorde på åtte. Vi styrker arbeidet med økologiske grunnkart og arbeider med vannmiljøtiltak. Vi fortsetter den systematiske økningen og opptrappingen av satsingen mot marin forsøpling og spredning av mikroplast – kanskje verdens raskest økende miljøproblem – som krever offensiv politikk i Norge, men som ikke minst krever internasjonalt lederskap. Vi ser i budsjettforliket en ytterligere styrking av dette viktige arbeidet langs norskekysten.

La meg igjen takke energi- og miljøkomiteen for godt arbeid. La meg også takke familie- og kulturkomiteen som behandlet budsjettet for kulturminnetiltak i går.

Else-May Botten (A) [12:13:59]: Jeg vil at presidenten skal se for seg julen 2030. Da er presidenten kanskje 63 år, jeg er da blitt 57 år. Da kan vi kanskje se tilbake på det budsjettet vi vedtok for 2018, og se om regjeringen faktisk tok de riktige politiske grepene og fikk skapt de nye arbeidsplassene vi ønsket. Hadde vi en politikk som bygde opp under nye og nødvendige eksportmuligheter, slik at vi i Norge fortsatt har de samme velferdsordningene som vi har i dag?

Var målene ambisiøse? Ja, jeg tror vi satser på det, men har vi handlekraftige nok tiltak til at vi i 2030 skal kunne leve gode liv her? Jeg er ikke overbevist om at vårt tilbakeblikk da vil preges av stolthet, men jeg håper det så inderlig.

Jeg kommer til å huske at regjeringen ville kutte satsingen på CCS, karbonfangst og -lagring, på de tre store industriprosjektene i Norge på et ugunstig tidspunkt og skapte usikkerhet. Jeg kommer til å huske en regjering som ikke ville satse offensivt nok på miljøvektingen i sine offentlige anbud, verken rundt kystvaktskipene eller kystruten, selv om Stortinget fokuserer på det.

Jeg kommer til å huske en regjering som måtte være med opposisjonen på offensive målsettinger om å redusere transportutslippene, men som ville overlate å nå disse målene til markedet selv.

Jeg kommer til å huske at i høringen var industrien bekymret over regjeringens budsjettforslag, som ville svekke industriens håndtering av klimautslipp, og hvor miljøorganisasjonene sto på barrikadene sammen med industrien og advarte mot mangelfull miljøsatsing fra en passiv, Høyre-styrt regjering. CCS var selvfølgelig et hovedtema der.

Når jeg sitter der i 2030, skal jeg vise til at Arbeiderpartiet i 2017 fokuserte på utvikling av ny miljøteknologi, verdiskaping og nye industriarbeidsplasser. Stolt håper jeg at jeg kan tenke på at vi løftet fram kompetanse og ivaretagelse av artsmangfoldet. Vi jobbet forebyggende rundt flom og skred, vi satset på havets helse og framtidens løsninger med karbonfangst og -lagring, på demonstrasjonsanlegg for havvind, og vi styrket Miljøteknologiordningens og Enovas muskler. God klimapolitikk er også god industripolitikk.

Norge har sterke industrimiljø innenfor kraftforedlende industri, maritim næring, marin næring, skognæringene og petroleumsindustrien. Her må prosjekt med miljøfotavtrykk styrkes. I vårt alternative budsjett fokuserer vi på potensialet som ligger i nullutslippsteknologi i veitransporten, biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring. Vi vil også satse mer på langsiktighet når det gjelder forskning og utvikling rundt klimateknologi.

Norsk industri skal ha ledertrøyen på når det gjelder klimateknologi, og med det skape nye kompetansearbeidsplasser i hele landet. Etter jul skal denne komiteen diskutere en stortingsmelding om avfall og sirkulærøkonomien. Også innenfor dette området ligger det et stort potensial knyttet til økt verdiskaping, nye arbeidsplasser og bedre miljøavtrykk, som det blir spennende å jobbe med.

Arbeiderpartiet har i budsjettet sitt styrket satsingen på havets helse gjennom satsing på tiltak for å unngå marin forsøpling, men også for å rydde opp plast fra havet.

Klimaendringene vil føre til varmere, våtere og villere vær i Norge, særlig på Vestlandet. Da er det viktig at vi satser mer på klimatilpassing. Regjeringens kuttforslag på disse områdene er feil vei å gå. Flomdemping og evnen til å ta unna overvann blir stadig viktigere, og NVEs kompetanse og arbeid på dette området må styrkes, ikke svekkes.

I 2040 sitter vi kanskje i hvert vårt smarthus et sted i Norge, hvor hver enkelt av oss, sammen med kommunen vi bor i, forhåpentligvis har tatt riktige valg, har bygd opp god infrastruktur, har fått nye løsninger på klimautslippene og har nullutslippskjøretøy. Kanskje lever vi også i et samfunn enda mer preget av en delingskultur. Jeg håper at vi da lever i en mer bærekraftig samhandling, med forståelse om at vi alle skal kunne bidra.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har sittet i fire år, og hvis det er riktig at klimagassutslippene på disse fire årene har blitt redusert med 0,17 pst., er det et slakt tempo. Da vil det altså ta 2 050 år før vi når klimamålene – da tror jeg ikke det er mange velgere igjen i dette landet. Så vi har ansvaret nå, vi må ta den muligheten – og vi har dessverre ingen angrefrist.

Liv Kari Eskeland (H) [12:19:19]: Me lever i ei spennande tid. Store teknologiske framsteg gjev oss tru på at me kan få eit berekraftig velferdssamfunn basert på grøn økonomisk vekst, noko som òg på sikt vil sikra gode velferdstenester og innfri klimamål.

Budsjettet me har til handsaming no, syner oss at naudsynte grep for å redusera utgiftssida er tekne. Inntektene frå olje og gass vert mindre, og me må etter kvart få opp andre næringar som me kan henta inntekter frå. At me har forplikta oss gjennom Parisavtalen, har næringslivet etter kvart sett som ein forretningsidé og gjev dei høve til å gå inn i nye næringar basert på omstillingsprosessar. Regjeringa har svara med å syta for gode ordningar for å stimulera til dette og for å få opp nye, grøne og blå arbeidsplassar og med det gjera Noreg til eitt av dei landa som tek føringa i dette arbeidet.

Likevel, Noreg vil vera ein viktig leverandør av olje og gass i mange tiår enno. Den utviklinga som har skjedd innan teknologien på området, gjer oss til ein av dei nasjonane som leverer olje og gass på ein måte som set eit lågt fotavtrykk i forhold til tilsvarande produksjon i andre land. Difor er ikkje svaret at Noreg skal slutta med produksjon av olje og gass, sånn me opplever at enkelte andre tek til orde for. Tvert imot, sluttar me, vil andre med dårlegare HMS-statistikk og høgare CO2-fotavtrykk ta over produksjonen. Det er difor ingen motsetnad mellom framleis å driva med lønsam petroleumsverksemd og å ha ein ambisiøs klimapolitikk.

Men inntektene frå denne sektoren vil naturleg vera lågare i åra som kjem, ettersom oljeprisen er spådd å halda seg om lag på dagens nivå i overskodeleg framtid, med nokre variasjonar. Verda vil framleis trenga olje og gass i mange tiår enno, det viser prognosar frå IEA.

For å løysa klimautfordringa må me ta i bruk ny teknologi og samarbeida internasjonalt. Budsjettet legg òg opp til å nytta skattar og avgifter for å honorera klimavenlege løysingar, og det vert lagt opp til fleire støtteordningar som gjer at ny teknologi som kuttar utslepp, kan prøvast ut.

Kvar dag, heile tida, jobbar våre teknologimiljø saman med olje- og gassleverandørindustrien for å finna nye, gode svar. Å bruka teknologi som me har erverva gjennom olje- og gassnæringa, på nye teknologiområde, har vist seg å vera ein suksess. Å kopla dette opp mot å løysa klimautfordringa er eit kinderegg. Difor held regjeringa fram med å stimulera næringslivet for å få opp gode tekniske løysingar. Havvind, katapult, Enova og fornybarprogram innan maritime næringar er eksempel på dette.

Me har gleda av å registrera at Statoil i førre veke overleverte PUD på Castberg, eit prosjekt som gjennom iherdig arbeid har redusert sine investeringskostnader monaleg. Frå ein «break-even» på 80 dollar fatet er det no lønsamt på 35 dollar fatet. Det viser at me evnar på relativt kort tid å optimalisera og effektivisera utan at det går ut over HMS. Castberg vil, når det er i produksjon, vera med på å sikra velferd og arbeidsplassar og vårt høve til ytterlegare å finna gode løysingar for miljøvenleg energi gjennom forskings- og utviklingsprogram som vil kunna halda fram. Klimarisiko for prosjektet er vurdert og vil i framhaldet verta følgt opp.

Nye analysar viser ein auke i investeringane innan olje og gass dei nærmaste åra, fram mot 2020, men deretter indikerer prognosane at investeringane fell om det ikkje kjem meir aktivitet på området. Det er difor viktig å sikra tilgang til nytt areal og syta for rammevilkår som gjer at norsk sokkel er konkurransedyktig. Men òg oljeselskapa forventar ei gradvis tilpassing til eit lågutsleppssamfunn, og det me ser, er at nokre av dei største oljeselskapa allereie diversifiserer porteføljen sin til å omfatta andre fornybare energikjelder og teknologiar fordi rammevilkåra legg til rette for dette. Statoil åleine skal bruka 1 000 mrd. kr dei komande åra på fornybarprogrammet sitt, men det kan dei ikkje gjera utan at inntektene frå olje og gass ligg i botnen.

Me er på veg mot ein norsk økonomi som må sjå andre inntektskjelder enn dei store inntektene som me dei siste tiåra har hatt via olje og gass. Samstundes må olje- og gassnæringa vera med oss vidare, og me skal òg vera brua inn i fornybarnæringa. Me har vist på relativt kort tid at kompetansen vår kan nyttast inn mot både sol og vind, og at gjennom kunnskapen vår er kostnader på olje- og gassområdet redusert, og me har vunne att konkurransekrafta.

Statsråd Terje Søviknes [12:24:42]: Først er det grunn til å understreke at det for tiden går bra både i fornybarnæringene våre og innenfor olje- og gassektoren. Bærekraftig ressursforvaltning av naturressursene har vært en styrke for det norske samfunnet gjennom generasjoner, og jeg kan forsikre Stortinget om at den forvaltningstradisjonen viderefører Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. På fornybarområdet har vi en kraftforsyning som har den høyeste fornybarandelen i Europa – tilnærmet utslippsfri, 98 pst. fornybar elektrisitet. I 2016 satte vi produksjonsrekord med 149 TWh, et overskudd på 17 TWh. I tillegg bygges det nå ut mer fornybar energi i Norge enn på 25 år. 8 TWh fornybar energi bygges nå ut, mesteparten vind, men også noe innenfor oppgradering av tidligere vannkraft og nye vannkraftprosjekt.

Innenfor olje- og gassektoren er det viktig å understreke betydningene av denne næringen også i dag, ikke bare historisk gjennom de siste 50 år. Det er fortsatt Norges desidert største næring, den desidert største verdiskaperen vår, som gir oss store inntekter til fellesskapet gjennom både eksport og den sysselsetting som næringen gir. Nesten 200 000 er fortsatt sysselsatt i næringen, og næringen bidrar med å stimulere til næringsteknologi og samfunnsutvikling over hele landet – og ikke minst overføring av kompetanse til andre næringer, ikke minst havnæringene, som regjeringen er opptatt av å satse på, bl.a. gjennom havstrategien som er lagt fram.

Investeringer i årene som kommer, vil gå opp, og en får nå en høyere aktivitet for de samme kronene, fordi næringen – både olje- og gasselskapene og leverandørindustrien – har tatt kostnadsreduksjoner gjennom de tre litt tøffe årene vi har bak oss.

Vi får ti nye planer for utbygging og drift i 2017 og forventer også i størrelsesorden fem planer i 2018. Det går mange kontrakter til norsk leverandørindustri som følge av disse nye utbyggingsprosjektene.

2018-budsjettet gir grunnlag for videre utvikling av energisektoren i Norge. Jeg vil få benytte anledningen til å takke komiteen for godt arbeid. I den budsjettenigheten som er framforhandlet mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti, ligger det flere gode tiltak. Det er enighet om å løfte investeringene, eller bevilgningene, til flom- og skredsikring etter at regjeringen hadde justert ut den særskilte tiltakspakken for Sør-Vestlandet. Det er, som flere har vært inne på, viktig å forebygge, ikke minst gjennom konkret fysisk flom- og skredsikring. Men enda viktigere er arbeidet som gjøres med arealplanlegging i kommunene for å unngå at en bygger seg inn i nye risikoområder.

Når det gjelder karbonfangst og -lagring, CCS, er det også enighet om at vi skal kjøre det løpet – den framdriftsplanen – som regjeringen nå har foreslått i budsjettframlegget, med en helhetlig sak til Stortinget for å drøfte status etter at konseptstudiene nå er levert på fangstsiden. I det forslaget vil regjeringen komme tilbake med en vurdering av kostnader, risiko for staten og muligheten for involvering fra industriaktørene, i tillegg til mulighet for videre kostnadsreduksjoner og teknologispredning over landegrensene. Dette fullskala CCS-prosjektet vil binde opp store deler av handlingsrommet i økonomien de nærmeste årene hvis vi realiserer det. Derfor er det viktig med en skikkelig forankring i Stortinget ved inngangen til en ny fireårsperiode.

La meg også understreke at Enova, som vårt viktigste virkemiddel innenfor klimaarbeidet, blir styrket gjennom dette budsjettet, og det er fokusert på havvindstrategien som regjeringen la fram i budsjettdokumentet. Der kan jeg opplyse om at regjeringen allerede har besluttet, da med referanse til det forslaget som ligger i budsjettdokumentet, å gå videre med ett til to områder for mulige demonstrasjonsparker for havvind. Jeg vil nå kontakte NVE for å få deres vurderinger av disse områdene med hensyn til om det har kommet ny informasjon etter at den strategiske konsekvensutredningen ble gjennomført i 2013.

Åsmund Aukrust (A) [12:41:04]: I går var det nøyaktig to år siden Parisavtalen ble signert. Det er bra at statsministeren var i Paris og feiret avtalen, men det er viktigere hva hun faktisk gjør som statsminister. Parisavtalen er et godt rammeverk, men den har ingen verdi om ikke alle landene gjør det de har sagt de skal gjøre.

Nå er det opp til oss å handle. Klimaet må være rammen rundt all vår politikk. Alle politiske valg vi tar, må tåle klimatesten. Det kan vi ikke si om norsk politikk i dag, for la oss se på hvordan det går med vår egen klimapolitikk. Dagens regjering gikk til valg på å forsterke klimaforliket – nå nærmer vi oss 2020, og vi er ikke i nærheten av å nå det. Jeg vil at klima- og miljøminister Vidar Helgesen i løpet av debatten i dag svarer på om han fører en politikk for at vi skal nå klimaforliket, eller om denne regjeringen fører en politikk for å gjøre det motsatte av det de sa, og dermed blir regjeringen som bryter Stortingets målsettinger.

Nå har vi satt oss nye mål, mål for 2030. Problemet er at ingen kan svare presist på hva de faktisk er. Vi venter fortsatt på en avtale med EU, snart tre år etter at Stortinget ga sin tilslutning til at vi skulle gjøre det på den måten. Vi ser en regjering som nærmest bruker en mangel på avtale med EU som unnskyldning for ikke å handle. Klimameldingen som regjeringen la fram i vår, er en melding helt uten nye tiltak, og det er opp til opposisjonen å foreslå en ny klimapolitikk for Norge.

Dette budsjettet viser ingen retning for omstillingen Norge skal igjennom. Det tas ikke nye grep for at vi skal bli et lavutslippssamfunn. På en del områder er det tvert imot. Det er, som flere har nevnt i debatten, blitt foreslått store kutt til fangst og lagring av CO2 – nødvendig teknologi som kombinerer både klima- og industrihensyn. Forslaget om å innskrenke elbilpolitikken ville gjort det vanskeligere å nå våre mål om at alle nye biler i 2025 skal være nullutslippsbiler. Og på sosiale medier ser vi at olje- og energiminister Terje Søviknes setter spørsmålstegn ved hele ordningen med fordeler for elbiler. Det er kanskje ikke så rart, all den tid Fremskrittspartiet ikke klarer å bestemme seg for om de står bak de samme målsettingene som resten av Stortinget.

Dette er et svakt budsjett for klimaet, og det er et enda dårligere budsjett for miljøet. Det har vært foreslått kutt til truede arter og naturtyper, kutt til vannforvaltning, kutt til arbeidet med økologisk grunnkart og kutt til frivillig skogvern – til tross for at Stortinget har vedtatt at vi skal ha mer, ikke mindre, skogvern. Til og med på områder som gjelder marin forsøpling, foreslo Vidar Helgesen kutt, på tross av at han reiser verden rundt for å snakke om temaet.

Jeg tviler ikke på at Vidar Helgesen er opptatt av miljøvern, og at han mener det er behov for å gjøre noe med de store ødeleggelsene av det biologiske mangfoldet. Det er bare det at vi har en klima- og miljøminister som taper slag etter slag mot Siv Jensen. Det er i praksis Fremskrittspartiets leder som får bestemme miljøpolitikken i Norge.

Det er sant som WWF sa da regjeringen la fram sitt statsbudsjett: «Det er to store tapere i dette statsbudsjettet: Verdens klima og norsk natur.»

Arbeiderpartiet vil noe annet. Vi vil ha et stort løft for norsk natur, hvor vi stanser tapet av plante- og dyrelivet, hvor vi oppretter nye nasjonalparker, hvor vi får en genbank i Hardanger, og hvor vi gjør en stor innsats for å ta vare på havene våre. Vi vil at Norge skal gå i front for klimaet. Vi skal gjøre vår del av jobben. Da må vi sikre fordelene som gjør at vi kan bytte ut bilparken og bygge en infrastruktur som gjør det mulig å gjøre det over hele landet. Vi må utvikle teknologi for fangst og lagring av CO2. Vi må satse på havvind og alle mulighetene det gir oss. Vi må ha en raskere utbygging av elferjer og jernbane og av kollektivtrafikk i de store byene.

I dag har alle partiene en bedre miljø- og klimaprofil enn det regjeringen har. Det gjør at det reelt sett er flertall for en bedre politikk enn den som i dag kommer til å bli vedtatt. Høyre og Fremskrittspartiet er ytterpunktet i norsk miljøpolitikk. I forrige periode ble det knapt tatt noen nye initiativ som ikke kom gjennom samarbeidet med Venstre og Kristelig Folkeparti eller ble påtvunget av et stortingsflertall.

Denne perioden starter ikke bedre med dette budsjettet. I Norge er det opp til opposisjonen å foreslå en bedre klimapolitikk for landet. Det er et ansvar Arbeiderpartiet er klare til å ta.

Stefan Heggelund (H) [12:45:59]: Det begynte med at man så tegn på geologiske tidsaldre. På begynnelsen av 1800-tallet kom nye teorier og med dem spørsmålet om hvorvidt klimaet virkelig hadde vært så annerledes i en forgangen tid – hadde det vært en istid der isbreer dekket det meste av Europa og Nord-Amerika?

I dag vet vi mye mer om geologiske tidsaldre, men også om klimaendringer. Vi vet at temperaturforandringene skjer fortere enn noensinne, og at det er på grunn av menneskelig aktivitet.

Det er klart at det er noe som tar tid å ta inn over seg. For plutselig får folk beskjed om at helt vanlige ting de gjør, ting vi alle gjør i disse korte livene våre på planeten, som å transportere oss til jobb og skole og varme opp hjemmene våre når det blir kaldt, at vi lager mat til familien vår, at vi kaster søppel, at vi reiser på ferie – alle disse vanlige tingene kan true klimaet.

Antageligvis på grunn av dette – fordi folk opplever det som en trussel mot vår velstand, mot vår måte å leve på – er det noen som benekter alt sammen, noen som tenker at kostnadene ved endring er for store. Men de tar feil. Endringer må gjøres, og det er fordi passivitet er vår største trussel. For klimaendringene kan snu opp ned på alt. Vi ser allerede hvordan værforandringene ødelegger livsgrunnlaget til fattige mennesker i u-land, og vi vet at hvis det får fortsette, kan samfunnet slik vi kjenner det, bli ugjenkjennelig.

For en tid siden var det en debatt i avisene om hva som er kampsaken for den unge generasjonen, og jeg tenker at det må jo være dette: at vi stopper klimaendringene, at vi i det minste skal klare å nå 2-gradersmålet. Vi har klart veldig vanskelige ting før. Vi har utryddet sykdommer. Vi har skapt teknologi som definerer livene våre på en måte som var helt utenkelig for våre forfedre. Og i Norge har vi et felles byggverk i velferdsstaten – et byggverk noen fremdeles ikke tror er mulig, men som står dag etter dag, på grunn av våre ideer og vår arbeidsinnsats.

Klimaet må være en del av vårt felles byggverk, ikke bare i Norge, men globalt, så familier verden over kan fortsette å leve sine liv, fortsette å transportere seg til jobb og skole, fortsette å varme husene sine når det blir kaldt, uten at vi ødelegger hverandres livsgrunnlag.

Dette er kjernen i det vi kjemper for, kjernen for den politikken som føres. Det handler om kunnskap, fordi klimapolitikk helt kompromissløst må baseres på kunnskap. Derfor forsker vi mer på nye teknologier, nye løsninger, innenfor transport, landbruk, avfall og bygg – sektorer som må bidra med betydelige utslippskutt hvis vi skal nå våre klimamål.

I Nasjonal transportplan skal vi gjennomføre et betydelig løft i kollektivtrafikken, og for sykkel og gange i de største byene. Rekordbevilgningene det borgerlige flertallet har til Enova, opprettholdes, og det er viktig for å bidra til innfasing av lavutslippsløsninger i industrien. Vi har også opprettet et nytt investeringsselskap, som skal kunne tilby risikovillig kapital for å bidra til at alt det vi forsker på når det gjelder klimaløsninger, også kan implementeres.

Men i det viktige klimaarbeidet må vi ikke glemme det klassiske naturvernet. Klassisk naturvern er en verdi i seg selv. Det handler om at vi og generasjonene som kommer etter oss, skal kunne ha glede av å nyte Norges storslåtte natur. Men det handler også om klima. For biologisk mangfold er viktig. Det gjør naturen bedre rustet til å takle de værforandringene som vi vet kommer. Skog og myr binder CO2, derfor er skogvernsatsingen mer enn doblet. 295 skogområder er vernet siden 2013. I forbindelse med budsjettforliket har vi det sterkeste skogvernbudsjettet dette landet noen gang har hatt. Vi verner myr, og vi har det største budsjettet noensinne for klima- og skogsatsingen internasjonalt.

Poenget er at det borgerlige flertallet fører en klimapolitikk som virker. Utslippene er på vei ned. Og i en debatt som kan virke fjern og abstrakt, skylder vi folk å kvitte oss med symbolpolitikken og innføre de tiltakene som fungerer.

Det er et slikt budsjett vi diskuterer i dag – et budsjett som tar vår generasjons viktigste kamp på alvor.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [12:51:27]: Det har vært en interessant høst for oss politikere, spesielt for dem av oss som er nye på Stortinget. Selv om det har vært noen tøffe diskusjoner, har det vært bemerkelsesverdig lite støy rundt budsjettet. Det tyder på at budsjettet kanskje er ganske bra, og at det er lite å kritisere, selv for en opposisjon som lever av å kritisere.

Mange av oss i denne salen er medlem av energi- og miljøkomiteen, og en ting som har forundret meg, er den teknokratiske språkbruken som gjør at debatten for mange kan være vanskelig å forstå. Vi har ord og begreper som karbonfangst, karbonlagring, klimagasser, klimakvoter, ikke-kvotepliktig sektor, Parisavtalen, 2-gradersmålet, COP23, grønne sertifikater, LNG, CCS, NOx, CO2, CO2-fond, CO2-håndtering, IPCC osv.

Dette er ord som varmer hjertet til de fleste av oss, men det går over hodet på de fleste andre.

Min erfaring er at det er noen som vil gjøre miljødebatten vanskelig å forstå, for da kan man samtidig ha monopol på sannheten og virkemidlene. Og sannheten innebærer ofte å gjøre botsøvelse for en synd man begår. Men nå er det ikke lenger selvpisking og ti Ave Maria som skal til. Nå er det dårlig samvittighet for å kjøre barna til fotballtrening i en dieselbil, en skal skamme seg på flyet til Syden, og en skal dusje i mørket i kaldt vann. På samme måte som botsøvelse ikke gjorde susen i gamle dager, tror jeg ikke det gjør susen for klimaet heller.

Vi har ikke ubegrensede ressurser, og det man glemmer, er ofte det åpenbare, nemlig at man først må kutte der det har størst effekt. Dette er noe miljøpartiene i Europa har forstått. Da jeg for en måned siden var på COP23 og undertegnede sammen med representanten Haltbrekken og representanten Heggelund hørte miljøpartiet i Tyskland fortelle at de vil kjøpe norsk gass i perioden etter 2030 for å stenge sine kullkraftverk – og dermed vil ha Fremskrittspartiets politikk for å nå sine klimamål – stilte det klimapartiene i Norge i et underlig lys.

Klimautfordringen er global, og vi skal ha både globale og nasjonale tiltak. Regjeringen trapper derfor opp klimainnsatsen i Norge, med økt bevilgning til Enova, satsing på flytende havvind og en avgiftsomlegging som premierer lav- og nullutslippsbiler, for å nevne noe.

Mange har kanskje lagt merke til oppryddingsarbeidet og innsamlingen av plast og annet søppel som foregår langs norskekysten. Jeg er glad for at regjeringen fører en offensiv politikk mot marin forsøpling og styrker innsatsen. Marin forsøpling er kanskje en av de største forurensnings- og forsøplingsutfordringene vi står overfor.

Vi styrker også naturforvaltningen for å ta våre på vår felles natur og kommende generasjoners mulighet til utfoldelse og naturopplevelser. Skogvernet videreføres på rekordnivå. 295 skogområder har blitt vernet siden 2013. Det meste er privateid, frivillig vern, mens resten er offentlig eid. Jeg vil også påpeke at det føres en aktiv fiske- og viltpolitikk, og at jakt og fiske er en del av gode naturopplevelser som fremmer livskvalitet, rekreasjon og god helse.

Avslutningsvis vil jeg si at Norge er på riktig vei for å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Vi ligger bl.a. foran EUs mål om 95 gram CO2-utslipp for biler. Norge har en høyt utdannet befolkning, en naturgitt fordel med mye vann- og vindkraft og olje og gass, samt sterke teknologimiljøer, så vi har gode forutsetninger for å omstille oss til lavutslippssamfunnet i årene som kommer.

Sandra Borch (Sp) [12:55:31]: Jeg vil også takke komiteen for et godt samarbeid.

Klimaet er vår tids største utfordring. Våre felles globale mål om klimaomstilling stiller store krav til norsk klimapolitikk framover. Senterpartiet vil føre en politikk som bidrar til reelle utslippskutt.

Arbeidet med å realisere fullskala karbonfangst og -lagring er avgjørende for at verden skal nå sine klimamål i 2030 og 2050. Norge har vært et foregangsland når det gjelder innsats på dette området, og innsatsen vår skaper enorm internasjonal interesse. CO2-håndtering er også et av de fem prioriterte innsatsområdene i den norske klimapolitikken. I tråd med dette har man kommet godt i gang med å skape verdikjeder fra fangst ved de tre anleggene – Norcem, Klemetsrud og Yara – til å utrede lagringsløsninger på sokkelen. Det er stor bekymring for at vi ikke vil nå våre klimaforpliktelser om ikke bevilgningen videreføres.

Forutsigbarhet og langsiktige rammebetingelser er avgjørende for at internasjonale industrielle aktører skal satse på utvikling og implementering av ny teknologi. Karbonfangst i industrien representerer store investeringer. Budsjettforslaget til regjeringen har skapt stor usikkerhet og er ikke et eksempel på den forutsigbarheten og langsiktigheten som industrien bør forvente av norske myndigheter.

Det kom tydelig fram av budsjetthøringen at for å sikre full framdrift i CCS-prosjektene må det bevilges 360 mill. kr. Om ikke bevilgningene videreføres med 360 mill. kr, risikerer man at arbeidet rundt konseptstudier og forprosjekter stanses midt i arbeidet i minimum et halvt år. Dette skaper stor usikkerhet rundt viljen til å realisere fullskala CO2-håndtering. Senterpartiet legger derfor inn 360 mill. kr i budsjettet for å videreføre arbeidet med prosjektene.

En helhetlig naturforvaltning er også viktig for Senterpartiet. Marin forsøpling er et økende problem både globalt og lokalt. Det er spådd at i 2050 vil det være mer plast enn fisk i havet. Plast fører til store lidelser og død hos sjøfugl, fisk og andre havlevende dyr. Konsekvensene her er færre tiltak knyttet til opprydding og forebyggende arbeid, både i strandsonen, på sjøbunnen og på havoverflaten. Senterpartiet ønsker å styrke arbeidet for å bekjempe marin forsøpling.

En helhetlig naturforvaltning må ta hensyn til både land- og vannmiljø. Verdiskaping og investeringer i naturressursene må være basert på et ansvarlig forhold til naturmangfoldet i landet vårt. Rovviltforvaltningen skal være en del av den helhetlige natur- og miljøforvaltningen i Norge. Det byr på store utfordringer flere steder i landet. Midlene til forebyggende og konfliktdempende tiltak i rovdyrforvaltningen dekker en rekke viktige tiltak, som kostnader til kompensasjon til kommunale jaktlag ved skadefelling og kompetansetiltak for jegere.

Økte bevilgninger på dette området er en nødvendig konsekvens av regjeringens feilslåtte rovdyrpolitikk. Hadde man hatt en klok og lokalt forankret forvaltning, ville behovet for konfliktdempende tiltak gått betraktelig ned, og ideelt sett hadde vi ikke trengt å styrke bevilgningene på dette området.

Senterpartiet har i dag fremmet et forslag i Stortinget hvor vi ber regjeringen om å gi fellingstillatelse for Slettås-flokken, i tråd med den lokale rovviltnemndas ønske. Dette er fordi bestandsmålet for ulv er mye høyere i Norge i dag enn det Stortinget har fastsatt at det skal være. Slettås-flokken var den som skapte det meste av engasjementet rundt ulven i fjor. Det er den nærgående flokken som har skapt de største utfordringene. Det virker som regjeringen tror ulvesonen er et slags reservat for ulv. Det er den ikke, og det har Stortinget gjentatte ganger poengtert overfor miljøminister Vidar Helgesen. Senterpartiet håper derfor på et flertall i Stortinget som følger opp rovviltforliket og er med på forslaget om å få tatt ut den omstridte Slettås-flokken, i et vedtak i Stortinget i dag.

Hege Haukeland Liadal (A) [13:00:33]: Jeg vil benytte anledningen til å si at jeg synes det er kjekt at vi har en ekte vestlending i presidentstolen!

Skattelette gir i seg selv ingen retning for verken miljølønnsomhet eller veien videre for petroleumsindustrien. Det virker som om regjeringen overlater til gode aktører som Enova og Innovasjon Norge å sørge for utvikling mot et lavutslippssamfunn i Norge. Resultatet kan fort bli at en løper i ulik retning.

I møte med teknologibedrifter uttrykkes det frustrasjon over at man ikke helt ser i hvilken retning en skal gå. Pengene er der, men det er ingen rød tråd i politikken. Omstillingen krever en tydelig retning. Det burde ikke lenger vært noen tvil om i hvilken retning utviklingen skal gå. Det mangler ledelse i omstillingsdebatten slik den føres på regjeringens vakt.

Vi er privilegerte i Norge. Vi har kompetanse og teknologi til å få til det meste – mye takket være en aktiv politikk fra da vi fant oljen på 1970-tallet. Den kompetansen og teknologien har lenge vært for dyr til å brukes i andre næringer. Men med nedgangen i oljesektoren er bildet blitt annerledes. Mulighetene er mange, og jeg nevner noen: salg av havvindteknologi til utlandet, utvikling av biobasert karbonfangst og -lagring, nullutslippsløsninger i industrien, bygging av utslippsfrie skip for godstransport og elektrifisering av sokkelen.

Vi trenger nå å prioritere de tiltakene som flytter oss over til lavutslippssamfunnet. Jeg håper at regjeringens statsråder hører hva Stortinget i dag sier om nettopp dette.

Hvis vi bruker politikkens muligheter til å nå de klimamålene vi har satt oss, lykkes vi både med klimamålene og med politikken. Vi kan klare den ambisiøse målsettingen om å bli et lavutslippssamfunn. Uten en slik kobling har jeg vanskelig for å se hvordan det skal bli mulig på en måte som opprettholder både en sterk økonomi og et godt velferdstilbud for alle.

Vi vet at etter regn kommer sol. Det uværet som oljeindustrien har vært i og delvis er inne i, krever en tydelig omstillingspolitikk for et grønt skifte i Norge. Vestlandet har stått han av, stormen, også tidligere. Og det er gode muligheter for at dette skiftet kan bli en ny soloppgang, men da trengs det en tydeligere politikk fra dem som styrer landet. I dag er det Høyre og Fremskrittspartiet.

Selv når 2-gradersmålet skal nås, vil det være behov for betydelige mengder olje og gass. I forrige uke var jeg hos Gassco, der det ble sagt tydelig fra om behovet for energi i verden framover. Bare økningen i Kinas elektrisitetsforbruk fram til 2040 tilsvarer størrelsen på USAs forbruk i dag. Arbeiderpartiet er både teknologioptimister og innovasjonsoptimister på vegne av framtiden på norsk sokkel – la det ikke være noen tvil om det. For AS Norge vil det kunne bety at vår viktigste næring vil kunne bidra med både sysselsetting og teknologiutvikling og bidra tungt til statskassen i mange tiår framover.

Jeg vil avslutte med et lite paradoks. Statsråd Søviknes talte på Statoils høstkonferanse og snakket fra talerstolen til oljebransjen som om ingenting skulle endres i tiden framover. Neste taler, direktøren i IEA, sa det motsatte. Alle vet hvem jeg hørte mest på. Mer enn noen gang trenger vi folkevalgte som tenker store tanker, og som setter politikk bak sine tanker. Ingen vet med sikkerhet hva som skal skje i framtiden, men to ting vet vi, og det avslutter jeg med: Verden trenger mer energi, og utslippene må ned.

Lene Westgaard-Halle (H) [13:05:48]: Norge skal bli et lavutslippssamfunn uten å bli et lavinntektssamfunn. Parisavtalen forplikter både Norge og verden i mye større grad enn tidligere, og det er vi nødt til å ta konsekvensen av. Vi vet at fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag er det sluppet ut omtrent 2 100 gigatonn CO2. Litt forenklet betyr det at vi har, «give or take», 20 år igjen til 2-gradersbudsjettet er oppbrukt. Parallelt med det skal vi skape nye arbeidsplasser og sikre norsk verdiskaping og velferd. For klimaendringene vi nå møter, forandrer mer enn været. De endrer samfunnet, og de påvirker økonomien vår. Vi er inne i en ny fase i klimapolitikken. Det handler ikke lenger bare om ambisjoner og fagre ord, men om reelle forpliktelser vi som nasjon har påtatt oss gjennom Parisavtalen.

Vi har et gunstig økonomisk utgangspunkt i Norge. Det kommer vi ofte tilbake til. Men det økonomiske handlingsrommet blir mindre framover. Veksten i oljeinntekter til statsbudsjettet blir mindre enn før, og da må den økonomiske veksten i større grad hentes fra andre deler av næringslivet enn fra olje- og gassvirksomheten. Vi trenger altså ikke omstilling bare for klimaets skyld; vi trenger det også for å sikre økonomisk bærekraft.

Selv om mange av oss er både klimahippier og grønne idealister, vil ikke en samling av all verdens idealister klare å dra denne omstillingen alene. Vi må ha med oss kapitalistene, fordi kapital er driveren i det grønne skiftet. Det er først når idealister og kapitalister drar i samme retning at vi virkelig får til noe. Derfor har vi bl.a. styrket Enova kraftig, og det har gitt resultater. Det har bidratt til at Hydro på Karmøy produserer verdens reneste og mest klimavennlige aluminium. Det har bidratt til at Biokraft på Skogn vil omdanne avfall og biprodukter fra industri og fiskeoppdrett til fornybar og klimavennlig gjødsel og biodrivstoff. Det har bidratt til at smelteverket i Tyssedal tar i brukt teknologi som reduserer utslippene av CO2 tilsvarende 15 000 biler. Vi er på rett vei.

Regjeringens ambisjon om minst ett nytt CO2-fullskala håndteringsprosjekt står fast. Vi har innført forbud mot bruk av fossil olje til oppvarming av bygg, vi har lagt fram en strategi for grønn konkurransekraft, vi har utarbeidet en ny og grønnere lov om offentlige anskaffelser, og i NTP legges det opp til et betydelig klima- og miljøløft – dette bare for å nevne noe.

I dag er det én sak jeg er spesielt glad for, for i dag går startskuddet for det som kan bli et nytt norsk eventyr til havs. Vi står på kanten av en revolusjon, og «revolusjon» er ikke et ord vi Høyre-folk ofte bruker. Men vindkraft til havs er allerede en stor og voksende næring. Våre naboer rundt Nordsjøen har bidratt til rask utvikling av bunnfast vindteknologi. Når det gjelder flytende vind, har vi ikke kommet like langt, men markedspotensialet er veldig stort, fordi det åpner for utbygging på dypere vann. Regjeringen har gjort flere grep allerede for å styrke virksomhetenes konkurransekraft på vind, men nå skjer det to ting som virkelig kommer til å bidra. Det ene er at Enova får på plass en støtteordning for et demoprosjekt for flytende havvind, og som statsråden nevnte, åpner regjeringen ett til to områder for vind til havs. For norsk maritim industri og offshoreindustri er dette et viktig signal for virkelig å tore å satse. Norsk kyst er perfekt for flytende havvind. Vi har en helt unik kompetanse som i høyeste grad er overførbar etter mange år med olje- og gassvirksomhet.

Dagen i dag er en merkedag, og selv om det nå er vindstille her i Oslo, slutter det ikke å blåse i Norge med det første. Jeg vil gratulere alle sammen med første skritt mot en framtid der Norge får enda mer vind i seilene.

Runar Sjåstad (A) [13:10:07]: Klimaendringene fører til mer nedbør, kraftigere nedbør og ekstremvær. Vi må derfor være forberedt på hyppigere flom og skred.

NVE har en viktig oppgave med å kartlegge risiko og forebygge og begrense skader som følge av flom og skred som en konsekvens av bl.a. klimaendringer. Det er viktig at NVE Anlegg har medarbeidere med rett erfaring og kompetanse til å rådgi kommuner og entreprenører og til å bistå i planlegging. Mange kommuner har ikke utført faresonekartlegging og kan dra nytte av NVE i arealplanlegging som skal sikre mot risiko knyttet til skred og flom i vassdrag.

NVE leverte i desember 2016 en rapport som slo fast at dagens bevilgningsnivå gjør at mange sikringsprosjekter ikke kan gjennomføres nå. Videre viser NVE til at økte bevilgninger ville kunne ført til reduserte kostnader for samfunnet ved flom- og skredhendelser, både direkte kostnader til reparasjon av bygninger og infrastruktur og følgekostnader av brudd i infrastruktur og reduserte kostnader for samfunnet som følge av færre tap av liv ved skredhendelser.

I tillegg til dette vet vi at mange som lever og bor i flom- og rasutsatte områder, føler stor grad av usikkerhet og frykt. Det er derfor uforståelig at regjeringen og samarbeidspartiene velger å kutte i tilskudd til flom- og skredforebygging. All erfaring viser at det er klokere og billigere å forebygge framfor å reparere skader i ettertid. Dette blir bekreftet og godt dokumentert i den svenske offentlige utredningen SOU 2007:60, der kostnadene ved å forebygge skader på vei og broer på grunn av skred, ras, nedbrytning og oversvømmelse ble anslått til å være om lag fire ganger lavere enn det er å reparere.

Behovet for økte bevilgninger og virkningene av disse er godt dokumentert. Derfor ønsket Arbeiderpartiet å øke bevilgningene til tiltak mot flom og skred i sitt alternative statsbudsjett med 158,9 mill. kr.

NVE har en viktig rolle i å forvalte vannressursene og de innenlandske energiressursene på en helhetlig og framtidsrettet måte og i arbeidet med klimatilpasning og forebygging av flom og skred. Jeg skulle derfor ønsket at avstanden mellom budsjett og behov hadde vært mindre, noe det også ville vært med økningen på 158,9 mill. kr som lå i Arbeiderpartiets forslag til alternativt budsjett.

Siv Mossleth (Sp) [13:13:16]: Vi fikk lokal forvaltning av verneområdene i 2010. De lokale styrene Norge rundt har vært med på å endre holdningen fra et osteklokkevern og adgang forbudt til velkommen inn, og det gjør det mulig å øke den lokale verdiskapingen i tilknytning til nasjonalparker.

Miljødirektoratet har brukt mye penger på en ny merkevare og besøksstrategi, men det er ikke i Miljødirektoratet verdiskapingen skjer. Verdiskapingen og de gode opplevelsene er ute i nasjonalparkkommunene, i næringslivet, i framoverlente besøkssentre, som Nordland nasjonalparksenter og Norsk fjellsenter i Lom.

Senterpartiet ser at satsingen må vris til det lokale nivået gjennom både større satsing på kommuner, regionale utviklingsmidler og økt tilskudd til lokale informasjonssentre. Da vil vi få en bedre balanse og vern gjennom bruk. Jeg er personlig veldig glad i det enkle friluftslivet og har overnattet ute i telt i verneområdene i Nordland i alle årets måneder. Den beste ferien er telttur i fjellet.

Men nasjonalparkene er ikke villmark. I mitt fylke, Nordland, er de også beiteområde, og det er grunn til å ha stor bekymring for beitenæringen, spesielt reindriften, i Nordland og Troms. I disse fylkene er tilgangen på kalv etter tap helt nede i 40 pst. Det er lavest i Norge. Samtidig er reinen i veldig god kondisjon. Slaktevekten på okser på mellom ett og to år er høyest i samisk tamreindrift, og både fylkestinget i Nordland og rovviltnemnda i Nordland mener at presset på beitenæringen må ned. Da trenger vi også å kunne sette i gang ekstraordinære tiltak. Jeg er veldig fornøyd med at Senterpartiet ønsker å øke tilskuddet til rovvilttiltak med 20 mill. kr og øke erstatningen for beitedyr med 8 mill. kr, for reindriften er spesielt presset, og i Nordland har vi både sørsamisk, nordsamisk og lulesamisk reindrift. Sørsamisk reindrift og lulesamisk reindrift er minoriteter i minoriteten, og det er veldig viktig at vi nå får grep som gjør at de har sjansen til å klare seg. Helikopteruttak er veldig vanskelig, så det trengs flere folk som kan drive med helikopteruttak.

Mona Lill Fagerås (SV) [13:16:29]: Dette er en kjærlighetserklæring, en kjærlighetserklæring til skreien, den næringsrike, gode og umistelige skreien. Skreien er den norsk-arktiske torsken som hver vinter foretar en gytevandring fra Barentshavet til kysten av Nordland.

Omkring 40 pst. av skreien gyter i Lofoten-området. Lofotfisket er det viktigste sesongfisket etter skrei i Norge, og siden vikingtiden har lofotfisket hatt en stor betydning for landsdelen og for matforsyning og økonomi i landet som helhet. For eksempel ble Bergen bygd på tørrfisk fra Lofoten, og denne fisken sto i en periode for 90 pst. av norsk eksport.

Skreien er en fornybar ressurs som gjennom årtusener har vært grunnmuren for bosetting og næringsutvikling i landsdelen min, og som har skapt tusenvis av arbeidsplasser og skaffet næringsrik mat på bordet til millioner av mennesker verden over. Fisken er i dag Norges nest største eksportnæring.

Havet utenfor Lofoten og Vesterålen er unikt – det er udiskutabelt – og det er Norge som har ansvaret for å forvalte disse naturressursene i disse havområdene. Oljeindustrien representerer en alvorlig trussel mot disse fornybare naturverdiene. Seismikkskytingen skremmer fisken, skader egg og larver og forstyrrer livsmiljøet i havet. På den smale kontinentalsokkelen utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er det ikke plass til både oljeindustri og fiskeri. Oljeaktiviteten må gå på bekostning av fiskeriene.

Forurensning av fiskefeltene og faren for større utslipp er betydelig og bekymrer både Petroleumstilsynet, Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet. Det burde bekymre mange flere, ikke minst Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Norges klimagassutslipp øker på tross av Parisavtalen. Norsk olje- og gassproduksjon er hovedgrunnen til at norske utslipp ikke har gått ned. Det første og enkleste Norge kan gjøre, er å ikke åpne nye felt, og det er åpenbart at vi må begynne med nettopp Lofoten, Vesterålen og Senja.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:19:44]: Jeg har en visjon, en visjon om en verden der vi lever som selvstendige og bevisste mennesker, som høster og sår, forbruker og sanker, forvalter og forbedrer ressursene vi har. Dette får vi til gjennom tydelig, bevisst og gjennomført styring. Det som skiller oss fra de øvrige skapningene på kloden, er nettopp våre verdier.

Selv startet jeg i politikken med ønske om å være med og redde verden. Jeg er optimist. Men som forsker Jan Ivar Botnan ved Forsvarets forskningsinstitutt sa på Senterpartiets beredskapsseminar i går: Verden kan ikke reddes om ikke alle redder verden.

Vi har flere nøkler for å låse opp låste dører foran oss. En av dem er at vi må spre kunnskap og bygge kompetanse. Innstillingen fra utdannings- og forskningskomiteen bidrar – sammen med gode merknader fra energi- og miljøkomiteen – til dette.

En annen nøkkel er å anerkjenne suksesshistorier som andre land bør kunne kopiere og implementere, som panteordningen og søppelhåndteringen. Vi må legge til grunn at avfall er en ressurs og en innsatsfaktor inn igjen i kretsløpet.

En tredje nøkkel er hvordan industrien har svart med teknologi, robotisering, energieffektivisering og sparing, som gjør bedriftene konkurranseledende i verdensmarkedet.

En fjerde nøkkel er hvordan miljø og helse skal ligge til grunn for forsvarlig og etisk matproduksjon og energiutvinning på lokale premisser.

Disse tiltakene er flere ansvarlige for, likevel er tiltaksfond et vellykket virkemiddel Senterpartiet vil ha flere av, uten at regjeringen er like offensiv. Lokalt kan vi feire at komiteen har dannet flertall med Senterpartiet for å løfte kommunalt miljøarbeid med incentivordninger for avløp og vannmiljø. Jeg gleder meg til at miljøbevisste og framoverlente kommuner kan ta tak i dette.

Det som mangler, er gjenvinning. Her svarer statsråden meg at det kommer flere forskrifter og avtaler med mål. Men jeg vil jobbe for enda flere initiativ og enda tøffere målsetting. Samtidig mangler det fra Høyres side både forståelse for og tiltak for rovdyrutfordringene – hvordan det bokstavelig talt er å få revet fra hverandre levebrødet man selv har bygd opp. Jeg vil minne om at flere revolusjoner og kriger historisk sett startet med nettopp matmangel. Og når rødlistede arter blir trukket fram, er nettopp nedgangen i beitedyr en av de største utfordringene vi har.

Senterpartiet vil satse på «ureist» mat fra dyktige agronomer og sjømatprodusenter, resirkulerte råvarer og fornybar energi.

Arne Nævra (SV) [13:22:59]: Det er to virkelig store utfordringer man står overfor innenfor det feltet som debatteres her i dag. Klimaendringene er én ting, tapet av artsmangfold er en annen. Begge deler setter politikerne på alvorlig prøve. Hvor modige er vi? Hvem tør å tenke framover? Hvem kan stå med rak rygg når barnebarnas tribunal settes? At kloden vår har feber, at vi ikke klarer å nå noe 2-gradersmål med de tiltak som er varslet fra landene i Paris, er ganske åpenbart. Vi må rett og slett ta sterkere grep, og det må gjøres nå – ikke utsettes, ikke skyves på.

Det andre, som er like alvorlig, er at halvparten av verdens dyrebestander har forsvunnet siden jeg var 20 år, altså på ca. 40 år. To tredjedeler av bestandene er borte om noen få år. Skal vi skite i det? Det er én eneste art – vi mennesker – som står bak trusselen mot både klimaet og utryddelsen av alle de andre artene. Men det er også én eneste art som kan gjøre noe med det, nemlig vår egen. Vi kan gjøre som verdens største fugl uten flyveevne – man vet hvem jeg tenker på: Da ser vi ikke problemene. Men det skal godt gjøres ikke å se hvordan isen forsvinner rundt Svalbard, og ikke se det økende antallet stormer og de kortere vintrene.

Her hjemme kan en gjøre noe når det gjelder tap av arealer og arter. Vi kan trappe opp – ikke skjære ned på – støtten til arbeidet med truede arter og naturtyper. Vi kan øke bevilgningene til registreringer, altså til økologiske grunnkart. Vi kan trappe opp vernet av gammelskogen osv. Mest alvorlig for denne sektoren var det nok å overføre ankesaker fra Klima- og miljødepartementet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, vingeklippe Fylkesmannens fagavdeling ved å be om færre innsigelser, osv.

Helt på tampen og beslektet med dette vil jeg på det sterkeste fraråde å støtte Senterpartiets forslag om å ta ut ulven i Slettåsflokken, et utrolig instruksjonsforslag, som bryter med internasjonale avtaler, naturmangfoldloven og annet regelverk. Dette er altså i tillegg til de to flokkene som myndighetene har bestemt skal ut. Det er ikke noe spesielt med denne ene flokken, den oppfører seg som ulver skal. Jeg har selv jobbet med denne flokken mange ganger i mitt gamle yrke, og jeg kjenner nok denne arten bedre enn de aller fleste her i salen.

Jeg vil si helt til slutt at antakelig er Norge veldig snart det landet i Europa som har færrest ulver – hvis vi ser bort fra Vatikanstaten.

Terje Aasland (A) [13:26:11]: Hovedspørsmålet vi bør stille oss i denne debatten, er om Norge er i rute til å klare å kutte 40 pst. innen 2030. Svaret er opplagt gjennom det statsbudsjettet som er framlagt, og det som det nå er enighet om for 2018. Svaret er nei.

Så blir det andre spørsmålet: Kan vi referere det til de fire siste årene? Da er svaret ja, det kan vi. Det er fire tapte klimaår som ligger bak oss. Uavhengig av hvor stolt Høyre og Fremskrittspartiet prøver å framsette og framstille sitt klimaarbeid, er det fire tapte klimaår som er bak oss.

Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved hvilke initiativ regjeringen tok i forrige periode. Jeg husker ikke et eneste klimainitiativ som regjeringen tok på egen hånd. Jeg kan heller ikke huske at regjeringen på noe som helst tidspunkt i løpet av fire år har fått skryt og anerkjennelse for sin klimapolitikk – tvert om. Det har vært ganske vill oppstandelse hver gang regjeringen har gjort noe, og spesielt når de har lagt fram sine statsbudsjetter. Den sterkeste irettesetteren på klimaets vegne av de budsjettene som er lagt fram, har vært Venstre. De har gått rundt i vandrehallen med tårer i øynene, ikke av glede, men av sinne. Det er virkeligheten i utgangspunktet for de fire siste årene.

Så er det sånn at de slutter ikke å overraske med sine uforutsigbarheter når de legger fram statsbudsjettene. Det begynner å bli ganske forutsigbart at det er noe uforutsigbart i det. Det er flere ting i dette statsbudsjettet som er uforutsigbart. En av de tingene en må sette et virkelig stort spørsmålstegn ved, er karbonfangst og -lagring, at de ikke engang der klarer å lage en forutsigbarhet om at dette skal vi gjennomføre. Men det er kanskje ikke så rart, så lenge det er olje- og energiministeren som har ansvaret for dette. Han er kanskje mindre opptatt av klima enn noen andre i regjeringen. Det er det samme for havvind: Hvis en drømmer om at havvind skal bli et satsingsområde i Norge, er det kanskje feil departement som på en måte skal bestemme utviklingen av havvind. Formålet i Olje- og energidepartementet er jo å holde energiprisene forholdsvis lave eller favorisere det som allerede er på markedet. Det er mange spørsmål knyttet til det budsjettet som er lagt fram nå.

En siste kommentar som jeg har lyst til å rette til Venstre, er at Venstre og Arbeiderpartiet egentlig har stått veldig last og brast i et spørsmål knyttet til deponi av farlig avfall. Der har Ola Elvestuen og Venstre vært veldig tydelige på at det er kommunene som bestemmer, det er kommunene som har ansvar for arealet. Han sa det senest i april, da han besøkte Grenland og var veldig tydelig. Han sa klart og tydelig at han og Venstre ikke kan være med på å overstyre lokaldemokratiet. Jeg er veldig enig med Ola Elvestuen, og jeg håper at han også på vei inn i regjeringsforhandlingene og eventuelt inn i regjering vil mene at det er det lokale selvstyret som må rå når det gjelder deponi.

Nils T. Bjørke (Sp) [13:29:30]: Det er mange små og store saker i denne saka. Eg skal ta opp ei lita sak, men som er stor for dei ho gjeld, og stor for naturmangfaldet.

Representanten Saudland meinte det var få konfliktsaker i årets budsjett. Det kan vera viss ein er inne på komitérommet her på huset, men for dei som er ute og driv og slit i Hardanger for å berga villaksen, er det dramatisk nok. Situasjonen i Hardangerfjorden har lenge vore krevjande. Dei lokale forholda i fjorden gjer at oppdrettsnæringa har gjeve store utfordringar for anadrom laksefisk som villaks og sjøaure. Det er diskusjonar om grunnen til at villaks og sjøaure har hatt så dramatisk utvikling. Det kan vera fleire årsakar, men det som det er einigheit om, er at veksten i oppdrettsnæringa er ein viktig del av utfordringa.

Skal oppdrettsnæringa kunna utvikla seg vidare, må me sikra at villaksen ikkje vert skadelidande. Det ein er einig om i Hardanger, er at det er avgjerande å ta vare på villaksen og sjøauren. Det er mange lokale eldsjeler i Hardanger som har stått på for å berga villaksen og få etablert ein genbank i Hardanger. Dei har hatt utfordringar med å få samla inn nok stamfisk. Diverre sette budsjettet for 2017 i praksis stopp for arbeidet med ein genbank. Det vil vera tragisk for villaksen dersom ein ikkje får fullført innsamlinga. Utfordringa med å finna fisk utan innblanding av oppdrettsfisk gjer at det hastar å få samla inn nok, slik at ein kan sikra ein berekraftig stamme.

Me er nøydde til å få til dette. Utset me det til 2019, kan me risikera at alt arbeidet som er samla inn, går tapt. Eg forventar faktisk at det ikkje er det salen her ynskjer. Det undrar meg at Venstre, med Terje Breivik, som kjenner denne saka godt, og som har jobba og sagt han skal sikra ein genbank i Hardanger, ikkje passar på at dette vert gjort.

Det er òg eit paradoks for meg at det i anna arbeid med vassmiljøtiltak ser ut til å vera viktig å samla arbeidet meir og meir sentralisert. Me må la kommunane ta tak i dette, som veit korleis dei lokale forholda er, og som veit kva som trengst og verkar mest.

Til slutt: Eg ser at ein del parti, bl.a. SV, har vore så opptekne av å verna meir for at me skal klara å ta vare på naturen vår. Eg hadde ynskt dei hadde vore like opptekne av berekraftig bruk, der ein faktisk tek vare på mange fleire artar. Ved å kunna ha ei aktiv beitenæring, ha aktiv bruk, tek ein vare på mange fleire artar enn berre ulven.

Lars Haltbrekken (SV) [13:32:36]: Verdien av olje, kull og gass har falt de siste årene. Norges økonomi vil bli stadig mer sårbar om vi fortsatt skal lene oss så tungt på olje- og gassindustrien.

Som nevnt tidligere i debatten får Stortinget om ikke lang tid spørsmålet om utbyggingen av Johan Castberg-feltet til behandling. De økonomiske virkningene er altfor dårlig utredet. Hva skjer med lønnsomheten i dette feltet i en verden som skal nå sine klimamål og frigjøre seg fra fossil energi?

I dag er det regjeringen som alene behandler alle utbygginger som koster mindre enn 20 mrd. kr. Det er uansvarlig, i alle fall når vi har en olje- og energiminister som har som slagord at nå må vi kjøre på litt i oljepolitikken. Derfor har SV i dag fremmet forslag om å senke grensen, for å sikre at langt flere av olje- og gassprosjektene som foreslås, kommer til behandling i Stortinget. Da kan vi ha en skikkelig debatt om dem i lys av klimatrusselen, og vi kan sikre at de er godt nok utredet før man bestemmer seg for om man skal kjøre på litt eller ikke.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:34:35]: Skal vi løse klimautfordringene, som er helt nødvendig for verden at Norge gir sitt bidrag til, må Norge bidra til å utnytte de rike naturressursene vi har i hele landet. Det holder ikke for å løse klimaproblemene at folk sykler til sitt kontor i Oslo, en må sørge for at folk har mulighet til å leve og jobbe i hele landet. Da må en få slutt på den sentraliseringen som den regjeringen som sitter i dag, har lagt opp til skritt for skritt. En må tvert imot sørge for å ha tjenester nær folk, sørge for at folk kan bo og leve gode liv over hele Norge, og styrke næringer som er basert på å forvalte nye fornybare naturressurser.

Vi må sørge for at folk har mulighet til å ha sitt arbeid innenfor landbruk, beitenæring og fiskeri og innenfor forvaltning av energiressurser, for å nevne noe. Vi må ha bedre økonomi i disse næringene, og vi må også sørge for økt verdiskaping knyttet til nye, fornybare løsninger. Da er det bl.a. viktig, som Senterpartiet har foreslått, å få et grønt investeringsselskap, som bringer oss over fra fossile løsninger til fornybare løsninger. Vi må få økt verdiskaping i Norge og grønne verdikjeder. Vi trenger å legge til rette. Det finnes mange gode løsninger i Norge. Det finnes også mange gode forskningsprosjekter, det er mye godt arbeid som blir gjort. Men en av utfordringene er kommersialisering, å få det ut i fullskala. Da vil nettopp et slikt grønt investeringsselskap være et viktig virkemiddel.

Så til CO2-fond for næringstransport, som Senterpartiet etterlyser framdrift i. Jeg registrerer at komitélederen i en replikkveksling tidligere i dag ikke kunne gi noen status for hvordan det arbeidet ligger an, ett år etter at vedtaket er fattet. Det er ikke tillitvekkende. Her er en nødt til å få fortgang. Da er det å legge midler på bordet fra statens side en viktig del av arbeidet. Senterpartiet foreslår 1 mrd. kr til et CO2-fond for næringstransport, som nettopp vil bidra til å få inn nye løsninger innenfor tungtransport, få teknologiutvikling og få ladestasjoner, eksempelvis. Det er sånne praktiske løsninger som er med på å bringe oss framover, i stedet for å tro at verden blir bragt framover med noen øre ekstra på drivstoffprisen. Jeg er også særdeles skuffet over at en ikke har trykk på CO2-fangst og -lagring. Da Venstre la fram sitt alternative budsjett, var det helt avgjørende å få lagt på bordet 310 mill. kr. Det er Senterpartiet hjertens enig i. I budsjettavtalen er det dessverre ikke spor av det. Det burde en ha fått gjort noe med.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:37:55]: I februar 2016 gikk jeg opp på Engebøfjellet i Naustdal ved Førdefjorden og lenket meg fast i en borerigg. Det gjorde også omkring 100 andre i de ukene. Vi lenket oss fast fordi Nordic Mining har fått tillatelse til å dumpe 250 millioner tonn gruveslam rett i den nasjonale laksefjorden Førdefjorden. Det tilsvarer å dumpe 11 tonn gruveslam i fjorden hvert minutt, 24 timer i døgnet, i 50 år framover. Havforskningsinstituttet var tydelig på at dette vil kunne ødelegge livet i fjorden, Miljødirektoratet det samme, før de ble politisk instruert til å ta andre hensyn, lokalbefolkningen ønsker det ikke, og Storbritannias ledende professor innen marin naturforvaltning oppsummerte det hele i følgende:

«Denne planen er galskap. Det er som å returnere til 1700-tallet.»

Jeg ble båret ned og bøtelagt av politiet, sammen med de andre aktivistene. Men kampen for rene norske fjorder fortsetter, både for Førdefjorden og for Repparfjord i Finnmark, som vil bli neste slag.

Men det politiske spørsmålet vi må stille oss, er: Hvorfor blir denne gammeldagse deponimåten brukt i Norge? Det er bare vi, Tyrkia, Papua Ny-Guinea, Indonesia og Filippinene som praktiserer det. Noe av grunnen er at sjødeponi ofte er den billigste – men også den mest miljøskadelige – deponiformen av de forskjellige måtene å gjøre det på. Men det finnes heldigvis alternativer, som gjenvinning av gruveavfall til bruk i sement eller i takstein eller tilbakeføring av restmassene til gruvene. Men det lønner seg sjelden, sammenlignet med det å dumpe i fjordene.

Det vil SV gjøre noe med. Derfor foreslår vi i vårt alternative statsbudsjett en avgift på å dumpe gruveavfall på 50 kr per tonn. Det vil gjøre det mindre lønnsomt å velge miljøskadelig deponering og mer lønnsomt å velge f.eks. det å gjenvinne gruveavfallet. Det blir en vinn-vinn-situasjon for en mer ressursutnyttende næring og for miljøet.

Gruvenæringen kan bli en enda viktigere næring for verdiskaping i Norge framover. Det ønsker SV velkommen. Men vi må sørge for å bygge en næring som lønner seg også for lokalbefolkningen og for miljøet, en næring som ikke bare lønner seg for eierne og sjefene i Nordic Mining på Aker brygge – en langsiktig næring som forvalter naturressursene på en fornuftig måte. Fram til det skjer, står jeg og hundrevis av andre aktivister klare med lenkene for å kjempe for lokalbefolkningen og rene norske fjorder.

Ole André Myhrvold (Sp) [13:40:53]: Jeg vil snakke litt om et område som jeg ikke var så mye inne på i mitt hovedinnlegg, nemlig vann – vann både som energikilde og som kilde til liv. Vann er en av Norges viktigste naturressurser og er også et viktig levested for mange nøkkelarter. Så mange som 260 vannlevende arter er utrydningstruet i Norge.

Da trenger vi en politikk for bedre å ta vare på og ikke minst restaurere disse områdene. Norge har klare forpliktelser etter felleseuropeiske vannmiljømål, og neste år blir et viktig år, siden de regionale forvaltningsplanene da skal igangsettes og rapporteres til ESA.

Samtidig opplever vi at regjeringen har sendt på høring et forslag der man flytter myndighet fra de lokale og regionale vannmyndighetene til statlig nivå, det til tross for at forskning utført av Norsk institutt for by- og regionforskning viser at vannforvaltningen i Norge er vellykket, med kommunene og fylkeskommunene som sentrale aktører og med plan- og bygningsloven som et sentralt lovverk. En løsrivelse fra plan- og bygningsloven og endring fra regional til statlig styring vil redusere samarbeids- og kunnskapsoverføringen, redusere påvirkningsmulighetene og antagelig være i strid med målet om økt regional styringsevne, som regjeringen ellers prediker om i store ordelag, både i og utenfor denne salen. Riksrevisjonens gjennomgang har også påpekt at kritikkverdige forhold som gjelder vannforvaltningen, ikke ligger hos de lokale og regionale myndighetene, men hos nasjonale myndigheter.

Poenget er at et bedre vannmiljø skapes lokalt, og det er i stor grad lokale avløpsanlegg som må ta en stor del av tiltaksbyrden. Jeg er derfor glad for at et flertall i komiteen ber regjeringen legge fram incentivordninger for avløpsområdet. Vi vet at byer og tettsteder har store utfordringer når det gjelder avløp, og det blir et meget stort løft om hele den utgiftssiden skal veltes over på abonnentene. Så her trenger vi faktisk statlig drahjelp.

Det andre jeg vil si noe om, handler også om vann. Det handler om vannkraft. Det har vært et viktig prinsipp i Norge at verdiene skal fordeles, og at de som har byrdene, også skal beholde en del av disse verdiene. Med forslaget om kapitaliseringsrente går man bort fra den gode tradisjonen. Senterpartiet foreslår derfor å nedjustere kapitaliseringsrenten fra 4,5 pst. til 3 pst. for å gi forutsigbarhet for de kommunene som huser ressursen.

Dessuten har det seg ved en inkurie slik at Senterpartiet ikke har blitt med på merknaden på side 20 i innstillingen, fra Kristelig Folkeparti, SV og Miljøpartiet De Grønne, om et nasjonalt kunnskapssenter i Sogn og Fjordane. Så jeg ber Stortinget om også å merke seg det.

Liv Kari Eskeland (H) [13:44:10]: Medan me andre har arbeidd med budsjett og merknader, har miljøministeren vore på reise til FNs miljøforsamling i Nairobi, og med heim i kofferten hadde han, på Noregs initiativ, fått ei global målsetjing om å stansa utslepp av plast i verdshava. Det var rundt 100 miljøministrar frå heile verda som deltok på dette møtet.

Kvalen som vart skyld opp på land i Fjell kommune i Hordaland, gav oss ein alvorleg vekkjar. Forsøpling av verdshava er eit av dei raskast aukande miljøproblema som verda står overfor, og ein sterk internasjonal innsats er heilt naudsynt. Plasten som flyt rundt i verdshava, driv opp på strendene våre og smuldrar opp til mikroplast, som ein finn att i levande organismar i havet.

Ei slik målsetjing må vera internasjonal. Me vinn ikkje denne kampen aleine. Vedtaket om nullvisjon, som no vart gjort i Nairobi på initiativ frå Noreg, for plast i havet er djervt og er eit gjennombrot mot marin forsøpling.

Likevel – me har ein jobb å gjera nasjonalt og lokalt for å rydja opp i det som allereie flyt rundt i verdshava, og som når våre strender. Det er difor gjennom forhandlingane i budsjettet sett av heile 65 mill. kr til arbeid med marin forsøpling, og 5 mill. kr av desse skal brukast til Skjærgårdstjenesten, som organiserer eit stort apparat av frivillige enkeltpersonar, lag og organisasjonar for å rydja opp på strendene våre.

Hold Norge Rent og friluftsråda er viktige aktørar i dette arbeidet, for å få organisert heile ressursen av frivillige som ønskjer å bidra. Den etablerte Skjærgårdstjenesten dekkjer kyststrekninga frå svenskegrensa til Hordaland. I budsjettet ligg det òg inne midlar til å etablera tenesta òg nord for Hordaland, og det er fleire prosessar i gang kring dette. Regjeringspartia, saman med Venstre og Kristeleg Folkeparti, ser verdien av å intensivera dette arbeidet inntil me har nådd den overordna målsetjinga om å stansa utslepp av plast i verdshava.

Hege Haukeland Liadal (A) [13:46:36]: Det fineste ordet jeg vet om, er ikke «olja», selv om jeg både er glad i OL og er et utpreget ja-menneske. Det fineste ordet jeg vet om, er «friluftsliv». Det er sammensatt av «fri», «luft» og «liv» – de viktigste indikatorene for å leve et godt liv. Å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda er kanskje den beste avkoblingen en kan få. Selv har jeg vokst opp i en bæremeis og ligget i lyngheia og spist meg mett på blåbær. Det håper jeg flere skal få anledning til.

Arbeiderpartiet mener at friluftsliv gir gode opplevelser, økt trivsel, fysisk aktivitet og god folkehelse. Derfor er det viktig at vi slår fast at friluftsområdene tilrettelegges og forvaltes sånn at de gjøres tilgjengelig for alle.

Arbeiderpartiet mener at både leirskoler og Den naturlige skolesekken er viktige tiltak for at barn og unge skal få økt kunnskap om miljø, friluftsliv og bærekraftig utvikling. De frivillige organisasjonene er i så måte en viktig tilrettelegger for nettopp dette. Derfor blir det underlig når representanten Tina Bru i et tidligere replikkordskifte hevder at nettopp disse organisasjonene ikke har fått kutt i sine bevilgninger. Det har de. De har i forslag til statsbudsjett for 2018 ikke fått kompensert for lønns- og prisjustering. Regjeringen, med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, legger opp til nettopp dette. Det kan ikke kalles noe annet enn kutt. Det hadde vært fint om statsråden kunne redegjort for om organisasjonene skal kutte enten i aktivitet eller i lønnskostnader.

Også i Nordisk ministerråd er man opptatt av frivillige organisasjoner, og da statsministeren vår og de andre statsministrene i Nordisk ministerråd behandlet rapporten «Tillit – det nordiske gullet» i høst, fikk de råd om å støtte opp om de frivillige. Ikke minst ble det sterkt understreket i rapporten at man skulle stille opp økonomisk. Da er det minste Stortinget kan forvente at regjeringen legger opp til en ordinær pris- og lønnsjustering. Det er ikke en økning. Det er ingen satsing. Men det er i det minste å holde det på dagens nivå.

Det sier seg selv at kutt til frivillige organisasjoner som Natur og Ungdom og Naturvernforbundet må tas inn et eller annet sted, og det er de som lider under regjeringens politikk.

Atle Simonsen (FrP) [13:49:50]: Verden skriker etter energi. Det er en enorm kommende vekst i etterspørsel etter energi og elektrisitet på grunn av befolkningsvekst og en svært ønsket økt levestandard i fattige deler av verden. Indias økende elektrisitetsbehov vil være tilsvarende et helt USA. Det internasjonale energibyrået skriver i en rapport at Norge bør fortsette sin politikk med å utvikle olje- og gassressursene, både fordi olje- og gassektoren betyr mye økonomisk, fordi det produseres med relativt lave utslipp, og fordi den er viktig for Europas forsyningssikkerhet.

Det er etterspørselen som styrer hvor mye energi som blir produsert i verden. Fornybar energi blir billigere og vil ha en stor vekst framover, men selv i 2-gradersscenarioet er det behov for 70 millioner fat olje hver dag, og spørsmålet er om det skal være Norge eller land i Afrika med høyere utslipp som tar del i denne verdiskapingen.

Johan Castberg-utbyggingen vil gi 130 mrd. kr i statskassen, 30 år med produksjon og jobb til 47 000 mennesker. Verdiskapingen i denne næringen er så stor at uansett hvordan man illustrerer det, virker det ufattelig å forstå. Jeg skal nøye meg med å si at alle partier her trenger vår politikk for å ha råd til sin egen.

Johan Sverdrup-feltet blir Norges neste gullgruve. Det kan produsere lønnsomt med en oljepris på under 20 dollar fatet og med kun 5 pst. av utslippene sammenlignet med gjennomsnittet i verden. Da må SV svare for hvorfor de ønsker å si nei til denne utbyggingen, selv om utslippene ville gått opp.

Fremskrittspartiet ønsker også at Norge skal bidra til at verdens klimagassutslipp går ned. Men vi er opptatt av resultatene, ikke av symbolsaker og hyggelig statistikk eller av å sikre norske politikere bedre samvittighet ute i verden. Vi vil bidra til at klimagassutslippene går ned, ikke bare flyttes.

Storbritannia er det landet i Europa som har kuttet utslippene mest, fordi de har erstattet forurensende kullkraft med norsk gass. I fjor ble halvparten av kullkraftproduksjonen i Storbritannia erstattet med gasskraft. Resultatet var at CO2-utslippene fra kraftproduksjonen ble redusert med 25 millioner tonn CO2, om lag halvparten av det totale CO2-utslipp i hele Norge. Samtidig diskuterer vi faktisk om det er personbiler i Norge og måten folk kommer seg til jobb på, som er problemet og det avgjørende for om kloden overlever eller ikke. Og fremdeles ønsker mange at klimapolitikken først og fremst skal handle om å plage folk og gi dem dårlig samvittighet for å dra på ferie eller på jobb eller å kjøpe seg en bil de har hatt lyst på lenge.

Det er partier og representanter i denne salen som ønsker at oljenæringen skal være ferdig så snart som mulig – ikke av økonomiske grunner, men av politiske. Ja, selvsagt skal vi satse på andre næringer og støtte opp om alle som vil starte nye arbeidsplasser. Jeg skal også innrømme at hvis vi får en billigere og bedre energiform, skal jeg også juble for det. Men det har vi ikke i dag.

Av hensyn til klimaet er det av alle partier i denne sal Miljøpartiet De Grønne som burde kjempe hardest for at mest mulig av verdens olje og gass hadde et Nyt Norge-stempel på seg.

Lars Haltbrekken (SV) [13:53:05]: Jeg skjønner at det har vært vanskelig å få støtte for at man skal ha en skikkelig klimarisikovurdering av Johan Castberg-feltet. Representanten Tina Bru sa tidligere i dag at Miljødirektoratet ikke hadde kompetanse til å vurdere de videre samfunnsmessige sidene av Johan Castberg-feltet. Vel, da regner jeg med at Høyre og regjeringen også ser bort fra Miljødirektoratets bredere samfunnsmessige vurdering av sjødeponiet i Førdefjorden og i Repparfjorden.

Tina Bru (H) [13:53:52]: Det har som ventet kommet mye gjenkjennelig kritikk av regjeringen og samarbeidspartienes budsjett fra opposisjonen her i dag, og til og med representanten Aasland har engasjert seg i debatten. Kanskje han savner tiden i energi- og miljøkomiteen? Vi setter i så fall pris på det – det får opp temperaturen.

Men jeg har tenkt mye på kritikken fra særlig Arbeiderpartiet. Det høres ut som om vi ikke gjør noen ting, at de har kjempestore planer, og at hvis de hadde kunnet føre sin klimapolitikk, ville alt ha vært så meget bedre. Jeg gikk inn og leste i Arbeiderpartiets alternative budsjett for å se hva det er de trekker frem som skal være den store forskjellen på om man satser i klimapolitikken, eller ikke. Det de trekker frem, er at man skal bygge ladestasjoner over hele landet, man skal satse på bærekraftig biodrivstoff, bygge elektriske ferjer, legge til rette for landstrøm i havner, styrke satsingen på jernbane, innføre karbonbudsjettering, satse på CCS, styrke havvindsatsingen, styrke Enova, etablere CO2-fond og få en bedre miljøteknologiordning.

Dette er nesten som å lese vårt eget budsjettforslag. Alle disse tiltakene er ting som vi enten er i gang med, eller har startet opp for lenge siden og begynner å komme i mål med. Jeg vil minne om at det er den borgerlige klimapolitikken som har ført til at vi har overoppfylt klimaforlikets ambisjoner om finansiering av Enova med nesten 18 mrd. kr. Det er det som gjør at det f.eks. blir satset på og bygget ladestasjoner rundt om i landet. Det betyr at det har vært en stor satsing på landstrøm – siden 2016 er det tildelt over 340 mill. kr for å bygge ut landstrøm, for å nevne noe helt konkret.

Det kunne vært gøy å gå inn i mange av disse tingene, men også satsingen på CCS er noe vi alle er enige om. Så sa representanten Else-May Botten tidligere i dag at hun tenkte på hvordan julefeiringen i 2030 kom til å bli. Jeg håper at de ikke kommer til å sitte der og diskutere CCS-satsingen til denne regjeringen i den julemiddagen, og jeg tror nok at hun skal slippe å gjøre det, når vi kommer dit.

Arbeiderpartiet øker skattene og avgiftene med 8 mrd. kr i sitt alternativ. Likevel: Det Arbeiderpartiet evner å prioritere innen klima og miljø som skal være den store, avgjørende forskjellen på oss og dem, er noen hundre millioner kroner ekstra til miljøteknologiordningen, Enova, CCS og bl.a. elferjer. Det er vel og bra, men at det skal være forskjellen på en totalt innholdsløs klimapolitikk og det perfekte, er litt vanskelig å ta på alvor.

Så må jeg bare helt til slutt referere til en rettelse i innstillingen til vedtak her i dag. Det gjelder kapittel 2490. Der skal det altså stå «6 Reguleringsfond», ikke «5 Reguleringsfond». Bevilgningen er for øvrig riktig.

Ola Elvestuen (V) [13:56:47]: Det var bl.a. representanten Aasland som gjorde at jeg tok ordet igjen. Han snakket om tapte år den siste stortingsperioden. Fra Venstres side i hvert fall har den siste stortingsperioden først og fremst vært fire år med gjennomslag, særlig innenfor klimaområdet, enten det er det store gjennomslaget i Nasjonal transportplan, med den kollektiv- og jernbanesatsingen som er der, energimeldingen, der vi fikk satt mål om at bare nullutslippskjøretøy skal selges fra 2025, eller det er ytterligere målsettinger på klimasiden, både i Nasjonal transportplan og i klimameldingen. Vi har fått på plass en klimalov som regulerer arbeidet mellom storting og regjering i framtiden med en helt annen systematikk. Er det noe vi har hatt behov for i klimaarbeidet i Norge, er det mer systematikk i den jobben vi skal gjøre framover. Og det er enighet om at vi skal ha tiltakene og reduksjonene sammen med EU. I tillegg er det budsjettenighetene, som jo hvert år har lagt til nye tiltak – å opprettholde nullutslippssatsing, ha innfasing av biodrivstoff, ha 30 pst. vekting innenfor offentlige innkjøp. På område etter område kommer det nye vedtak.

Den posisjonen Norge har innenfor CCS-satsingen, må drives videre. Den neste store diskusjonen i Stortinget blir når dette kommer til Stortinget i løpet av året. Jeg er trygg på at satsingen videreføres fram til da. Det er der beslutningen må tas om hva som er de neste stegene.

Havvind må også konkretiseres framover, enten det er med demonstrasjonsanlegg – som vi nå vil ha en beslutning om, som gjør at vi kommer videre – eller det er mulighetene inn mot olje- og gassektoren.

Jeg vil også si noe om de andre sidene i klima- og miljøbudsjettet. Én ting er marin forsøpling, det nevnte vi. Der må vi komme videre. Dette må konkretiseres mye mer, mer enn bare at det er opprydding langsmed strendene. Her må det jobbes bakover og systematisk i årene framover.

Så har jeg lyst til å nevne klassisk naturvern. Det var vel representanten Aukrust som presenterte kutt i budsjettene fra regjeringens side. Sannheten er at det er femte året på rad at et budsjett som vedtas i Stortinget, er en styrking av det klassiske naturvernet. Og da er det på alle områdene, enten det er vann, skogsatsing, vern av skog, truede arter eller de andre områdene innenfor dette feltet.

Helt til slutt vil jeg legge vekt på at mye av klimaarbeidet er internasjonalt og nasjonalt, men det er også å motivere lokalt. Å opprettholde støtten til kommunene på 150 mill. kr er viktig og må ses i sammenheng med alle tiltakene som er delegert i løpet av de siste fire årene for å gi større handlingsrom lokalt.

Else-May Botten (A) [14:00:08]: Representanten Halleland fra Fremskrittspartiet var opptatt av skipsfart, og det er jeg veldig glad for. Han sa at det var bred interesse for dette i Stortinget. Det er riktig, men hva er interessen? Er den fra hele verdikjeden? Er den fra sjømann til reder? Og har den med klimagassutslipp å gjøre?

Fremskrittspartiets politikk er interessant å se på i den sammenhengen. Finansministeren, som kommer fra Fremskrittspartiet, fjernet fritaket for CO2-avgiften, som bidrar til at flere kjører på LNG. Det er en viktig start for et bedre klima, og det er viktig at vi har et næringsliv som kan bygge opp et hjemmemarked for så å kunne lykkes internasjonalt på det området.

Samferdselsministeren, fra Fremskrittspartiet, har klimamål i sin NTP-satsing, der man skal ha 50 pst. reduksjon av klimagassutslippene innen 2030. Men når han har muligheten til å gjøre noe, er han for slapp. Når det gjelder kystruteanbudet, er det kun satt klimamål om at det ikke skal gå på tungolje og diesel, at det skal være 25 pst. utslippskutt, og at det skal brukes landstrøm der det er mulig. Det er slike ting man kan få gjort når anbudet starter, og som man burde hatt mye større ambisjoner om fram til 2030. Samme statsråd har sagt at vi må fornye nærskipsflåten og komme med incentiver for en vrakpantordning. Dessverre har ikke denne truffet næringen – det har ikke gitt noe resultat, og det er få søkere til den.

Det samme gjelder næringsministeren, fra Høyre, som fører en politikk der man ønsker – og legger opp til – å flagge ut norske sjøfolk, bl.a. fra Color Line, og utfordrer et system, noe jeg synes man burde holde seg for god til.

Når det gjelder oljeprisfallet, som gjorde det vanskelig for olje- og energiarbeidsfolkene våre, var det vanskelig å få regjeringen til å sette inn tiltak og ta grep. Det gikk lang tid. LO og NHO omtrent tvang regjeringen til å gjøre endringer i permitteringsregelverket, og så skulle man komme med en tiltakspakke for Sør- og Vestlandet. Det tok lang tid. Det kom en pakke på 6 mrd. kr, men 3 mrd. kr var det eneste som kom fram til Sør- og Vestlandet. Hvor de andre 3 mrd. kr ble av, er ikke godt å si.

Når det gjelder landstrømsatsing, har vi utfordret samferdselsministeren på hva som er planen der. Han viser til at det er Enova som har det ansvaret. Det er veldig lite politiske føringer og vanskelig å finne ut hva slags framdriftsplan man har for det.

Når det gjelder å bygge elektriske ferjer, har fylkeskommunene vært mye mer offensive når det gjelder utslipp, enn statsråden når han har muligheter til å gjøre noe.

Per Espen Stoknes (MDG) [14:03:27]: Gjentatte ganger fra denne talerstolen har vi hørt om grønn vekst, og hver gang hoppet jeg lite grann, for jeg er fagansvarlig for Grønn vekst på BI og har forsket i mange år på hva begrepet betyr. Så jeg takker for utfordringen fra Fremskrittspartiet om å si at Miljøpartiet De Grønne er for energiutvikling, for det er vi jo. Vi er for en rask oppbygging av de energiformene som samtidig gir mye bedre ressursutnyttelse.

Det er to hovedformer for vekst. Den ene er grå, og der er det ikke noen reell, rask frakobling av utslippene, så når veksten går opp, går også utslippene opp.

Ved en reell grønn vekst begynner utslippene å gå ned mens verdiskapingen går opp. Det kalles en absolutt eller tilstrekkelig frakobling av forholdet mellom verdiskaping og utslipp.

Hva med Norge? Jeg har studert OECDs grønn vekst-indikatorer, og de er veldig tydelige på at Finland, Sverige og Danmark ligger langt over OECD-gjennomsnittet for å forbedre verdiskapingen samtidig som de tar ned utslippene. Det har de gjort på en lang rekke måter. De har forbedret industrien sin med energieffektivitet – vindkraft i Danmark, fjernvarme, biokraft og biovarme i Sverige. På mange måter har de hatt en grønn vekst-strategi som har blitt implementert. I Norge ligger vi langt under OECD-gjennomsnittet for grønn vekst, og det er to hovedårsaker til det. Det ene er at energieffektiviteten i olje- og offshoresektoren har vært for dårlig – man øker ikke verdiskapingen raskt nok og utslippene går ikke tilstrekkelig ned. Derfor er forholdet mellom de to fortsatt grått. Det andre har vært i bilsektoren.

Veldig mange forskere internasjonalt har sett på hvor rask denne frakoblingen må være for at veksten skal være reelt grønn. Her er utfordringen til alle som sitter i denne salen: Norge kan ta del i en grønn vekst, og ikke bare prate om grønn vekst, hvis vi sørger for at vi får en 5 pst. eller mer – helst 6–7 pst. – forbedring av forholdet mellom verdiskaping og utslipp per år. Det er det som er beregnet som et nødvendig minstetall av folk som Nicholas Stern, med New Climate Economy Report, Jeffrey Sachs, med Deep Decarbonization Pathways Project, og PriceWaterHouseCoopers.

Hvis Norge ønsker å levere på alt grønnpratet når det gjelder grønn vekst, kan vi enkelt sjekke om vi gjør det. Vi kan sette måltall og følge dem opp. Vi må ha minst 5 pst. forbedring på nasjonalt nivå. Det har vi ikke lyktes med så langt. Så til mine kjære kollegaer – dersom man vil være i tråd med den internasjonale forskningen på dette, håper jeg at både partiene og regjeringen vil forplikte seg til at Norge skal ha en reell grønn vekst hvert år fram mot 2050. Da kan vi levere både på klima og på velferd for den norske befolkningen og opprettholde arbeidsplasser.

Stefan Heggelund (H) [14:06:49]: Det nærmer seg slutten – så hva kan vi dra ut av denne debatten? Det er for det første at vi har et klimaskeptisk parti på Stortinget. Det heter Senterpartiet, og der mener alle – unge som gamle, kvinner som menn – at det absolutt aller viktigste vi kan diskutere i budsjettdebatten om energi og miljø, er ulv – ikke klima, bare ulv, ulv, ulv. Det er det eneste. Det minner meg om valgkampen til Miljøpartiet De Grønne, for Miljøpartiet De Grønne hadde et løfte i valgkampen: De skulle ikke ha noe regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Nei vel – men Fremskrittspartiet er altså, sammen med resten av det borgerlige flertallet, med på å føre en offensiv klimapolitikk som har gjort at utslippene i Norge er på vei ned. Dem vil ikke Miljøpartiet De Grønne samarbeide med, men de vil gjerne samarbeide med Senterpartiets klimaskeptikere, som i denne debatten står på talerstolen og harselerer over viktige klimatiltak i dette landets storbyer. Det ønsker de. Kanskje Miljøpartiet De Grønne burde gå i seg selv.

SVs petroleumsretorikk har falt helt igjennom. Etter en høst hvor representantene Haltbrekken og Kaski har prøvd å løfte en debatt om Goliat, kom det i dag helt klart fram at de egentlig bare angriper seg selv. På direkte spørsmål om hva de kunne gjort annerledes, hvordan de ville håndtert oppfølgingen av sitt eget forslag, sine egne merknader og sitt eget vedtak – hvordan de ville fulgt opp det annerledes – var det ikke noe svar, bare luft og bortforklaringer – ingenting. Det er falt helt igjennom.

Og så er det Arbeiderpartiet, som har kommet med gjentatte vennskapsreplikker i budsjettdebatten i dag til partiene de så gjerne vil ha et godt forhold til nå som de ikke lenger kan påberope seg å være Norges største parti, og som i hele høst har vinglet i viktige spørsmål på miljø- og energifeltet, bl.a. når det gjelder petroleum – den ene dagen petroleumsnæringens beste venn, den andre dagen slutt på tidligkontrakter i PUD-ene. Det kan vi ikke ha noe av lenger.

Vi har nå et borgerlig flertall som forsterker klimapolitikken, med en nasjonal transportplan som prioriterer klima, og et partssamarbeid om hvordan jordbruket kan bli en større del av klimapolitikken – prøv å få til det med Senterpartiet i regjering – som styrker Enova, løfter det grønne skiftet i næringslivet og satser tungt på skogvern og naturmangfold. Jeg tror vi skal holde oss med dette flertallet.

Siv Henriette Jacobsen (A) [14:09:59]: Forskere er bekymret etter at det er funnet plast i fire av fem blåskjell langs Norskekysten. Blant de verste fylkene var Østfold. Nesten daglig får vi nyheter om nye problemer med plast som invaderer og fyller havrommet på stadig nye måter og før eller senere ender opp i maten vi spiser – og i oss. Vi har også fått vite at vannet i springen til 100 000 nordmenn kan være forurenset av små plastbiter. Jeg håper det er flere enn forskerne som er bekymret over disse nyhetene, og at vi alle kan gjøre noe mer enn å være bekymret. Som landets øverste myndighet på dette området, påhviler det miljøministeren og regjeringen det største ansvaret for å ta initiativ og sette i gang konkrete tiltak mot marin forsøpling. Det som har kommet til nå, har vært for spedt, for smalt og for lite konkret, spesielt når det gjelder å forhindre plast fra å komme ut i naturen, for det må være det aller viktigste.

Nå gjenstår det å se hva som blir resultatet av Stortingets behandling av meldingen som ligger til behandling, men meldingen i seg selv legger ikke opp til så mange nye virkemidler. Det gjenstår også å se om statsråden er villig til å følge opp Stortingets vedtak, eller om han velger å skyve EU foran seg, slik han har gjort når det gjelder Stortingets enstemmige vedtak om å be om et forbud mot mikroplast i kosmetikk.

Selv om marin forsøpling og mikroplast er et internasjonalt problem, er det viktig å innføre nasjonale forbud og nasjonale vedtak. Dette setter en standard som andre kan følge. Det bidrar også til å redusere mengden plast i havet, og det må jo være målet.

Statsråd Terje Søviknes [14:12:20]: Vi nærmer oss slutten av debatten, og la meg takke for en god debatt – om enn ganske forutsigbar. Det var et innlegg fra representanten Hege Haukeland Liadal som krever en liten oppfølging.

Det kunne høres ut av representantens innlegg som om det nå var stort behov for å fokusere på andre næringer knyttet til at vi har hatt tre vanskelige år i olje- og gassindustrien. Vi er helt enige om at vi skal satse på flere næringer, ikke minst innenfor området vi har sterke naturressurser å ivareta, havnæringene. Men det er ingen grunn til av den grunn å bygge ned olje- og gassindustrien. Vi må ikke komme i en situasjon der vi bygger ned uten å ta hensyn til disse verdiene og de ansatte som jobber i den sektoren.

La meg bruke en liten vri på et gammelt ordtak: Vi må ikke kaste ut olje- og gassnæringen med badevannet i vår iver etter å skape nye arbeidsplasser i andre næringer. Det vi trenger, er stabile rammevilkår, nye leteareal og fortsatt satsing på forskning og teknologiutvikling – også i olje- og gassbransjen.

Representanten Haukeland Liadal var inne på Statoils høstkonferanse, og at hun der hadde hørt to innlegg, et fra meg og et fra Fatih Birol, direktøren i IEA, Det internasjonale energibyrået, og at hun opplevde at det var stor forskjell på de to innleggene. Det er jeg ikke enig i. Vi var godt samstemte i budskapet og ser det samme internasjonale bildet når det gjelder energibehovet som er der ute, og den utviklingen vi vil ha både på fornybarområdet og innen olje og gass.

Det Fatih Birol understreket, var at verden trenger all den gass Norge kan produsere og hver dråpe vi kan ta opp av olje, fordi vi har lave CO2-utslipp fra vår produksjon, fordi verden trenger mer energi og fordi det har betydning for energisikkerheten til Europa. Fatih Birol, Det internasjonale energibyrået, presenterte i sin World Energy Outlook to scenarioer. Hovedscenarioet viser at vi vil ha en vekst i oljeetterspørsel, relativ lav riktignok, fram mot 2040, en utflating i bruken av kull fram mot 2040 og en betydelig vekst i etterspørselen etter gass.

I Sustainable Development Scenarios, som peker på et scenario der man når 2-gradersmålet, er det en liten nedgang i behovet for olje etter 2020, 30 millioner fat per dag i reduksjon fram til 2040, men fortsatt behov for 70 millioner fat, som Norge kan være med på å produsere. I det 2-graderscenarioet er også gassetterspørselen sterkt stigende, mens etterspørselen etter kull går dramatisk ned. Det internasjonale bildet må vi ha med oss når vi diskuterer norsk energipolitikk, og vi må ha et korrekt faktagrunnlag. Det håper jeg også at den tidligere ørnen blant norske partier, Arbeiderpartiet, er innstilt på å ha i fortsettelsen.

Åsmund Aukrust (A) [14:15:38]: I et tidligere innlegg hørte vi Stefan Heggelund snakke om at det var på tide med et løft for det klassiske naturvernet. Jeg er helt enig. Problemet er at regjeringen er uenig. Naturen trues ikke av et enkelt tiltak – det er summen av alle små tiltak naturen trues av. Der ser vi konsekvent at naturen taper mot andre formål.

Det startet allerede første dag da denne regjeringen tiltrådte og klima- og miljøministeren mistet sitt viktigste verktøy for å gjøre noe for å ta vare på naturen, nemlig planavdelingen, som ble flyttet ut av departementet. Siden har vi sett at miljøet konsekvent taper i alle saker. Det er sant som bl.a. WWF og Sabima sa i valgkampen, vi har en regjering som aktivt bygger ned norsk natur.

Vi hører at man skryter av at man satser på skogvern. Da kan vi minne om at det ble foreslått kutt i dette statsbudsjettet på 50 mill. kr til skogvern. Det har vært foreslått kutt til skogvernet i hvert eneste budsjettår som denne regjeringen har sittet. På tross av at Stortinget har vedtatt at vi skal ha en målsetting om å verne 10 pst. av skogen, legger regjeringen fram politikk og budsjett for det motsatte.

Jeg vil takke Tina Bru for oppramsingen av Arbeiderpartiets klimapolitikk. Hun viste nettopp at Arbeiderpartiet har en vilje til å satse. Så sa hun at om CCS er vi enige. Nei, vi er ikke det. På høringen var det ingen saker der det var et mer entydig svar, fra industrimiljøer, fra fagbevegelsen, fra miljøbevegelsen, som sa det samme: Det regjeringen gjør, er å svekke satsingen vår på CCS.

Vi hører ikke om nye prosjekter, ingen nye initiativ fra denne regjeringen. Det de skryter av, er ofte politikk som er blitt tvunget på dem mot deres egen vilje. Oljefondet ut av kullselskaper, nevnes som et eksempel. Vel, der måtte regjeringen hales og dras i, og det kom et år senere enn det opposisjonen ønsket seg. Klimalov hører vi de refererer til. Vel, vi må huske at Fremskrittspartiet stemte mot at vi skulle ha en klimalov. Lavutslippssoner, som kan gjøre at byene våre kan ha tiltak mot dårlig luftkvalitet, har regjeringen strittet imot. Det gikk så langt at Arbeiderpartiet måtte komme med en egen lovtekst her i Stortinget.

Nå skal det forhandles om en ny regjeringsplattform. Vi hører ikke om nye initiativ fra denne regjeringen.

Når Stefan Heggelund snakker om klimafornektere, skal vi lytte godt, for hvis det er noe han har god kunnskap om, er det nettopp det. Norge er et av få land i verden som har klimafornektere i regjering. Og da behøver vi ikke sitte og klø oss i hodet og lure på hvorfor vi ikke får til handling – det er fordi vi har folk rundt Kongens bord som mener at dette ikke er et problem i det hele tatt.

Det er sant som Trine Skei Grande sa i valgkampen for fire år siden: I klimapolitikken er ikke Fremskrittspartiet bare på en annen planet, de er i et annet univers. Det er det universet Venstre nå er på full fart inn i.

Til slutt vil jeg komme med en stemmeforklaring: Forslag nr. 17, fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, om genbank i Hardanger kommer Arbeiderpartiet også til å stemme for.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:19:05]: Først til representanten Heggelund, som går på talerstolen her og harselerer over at Senterpartiet har et engasjement for den hverdagen som folk opplever innenfor ulvesonen, med nærgående ulv, med ulv som skaper utrygghet i deres hverdag. Jeg regner med at folk også utenfor denne salen merker seg det som blir sagt av representanter fra Høyre, som tydeligvis fullstendig er blitt overtatt av en ulvelobby. Etter at Gunnar Gundersen forsvant fra denne salen, er det tydeligvis ingen representanter igjen i Høyre som er villig til å stå opp for den hverdagen og den bekymringen som folk i de områdene der ulven er høyt representert, føler på kroppen hver eneste dag.

Representanten Heggelund sier også at det er det eneste spørsmålet som Senterpartiet har løftet i denne debatten. Nei, det er det på ingen måte. Senterpartiet har hatt mange innlegg om konkrete tiltak som regjeringen ikke følger tilstrekkelig opp, knyttet til klimautfordringene. Vi er opptatt av bl.a. å få et grønt investeringsselskap, sånn at en skal få fortgang i fornybare, nye løsninger. Vi etterlyser hva som skjer knyttet til et CO2-fond for tungtransporten, som flertallet i denne salen har vedtatt, men som det ikke er noen nevneverdig framgang for, og der det trengs mer penger på bordet for å få gjennomslag for konkrete tiltak. Og vi etterlyser hva som skjer med karbonfangst og -lagring, når en får så store og omfattende kutt, som har blitt møtt med kraftig kritikk både fra industri, fra miljøorganisasjoner, fra fagbevegelse – fra en bred front.

Jeg må si til representanten Elvestuen, som går på talerstolen her og sier at det ikke er noe problem knyttet til karbonfangst og -lagring, at dette skal de komme tilbake til: Det er utrolig hvor kort tid det har gått siden Elvestuen den 5. november i år sa følgende til VG:

«Budsjettforslaget har skapt enorm usikkerhet i industrien, og også internasjonalt, for at Norge ikke lenger vil ha lederrollen i karbonfangst og lagring.»

Han sa videre at for å gjenopprette denne tilliten må det penger til. Så kommer det en budsjettavtale. Hva ligger der? Det ligger ikke én krone ekstra til karbonfangst og -lagring.

I helgen bestemte Venstre seg for å gå i regjeringsforhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet. På mandag kunne en ha dannet flertall for å stoppe fangetransport til Nederland. En la fram forslag om det på morgenen. På ettermiddagen var det forslaget forduftet. I dag kunne en ha dannet flertall for mer penger til karbonfangst og -lagring, men det er tydeligvis viktigere å stå på god fot med de nye partnerne, Høyre og Fremskrittspartiet.

Runar Sjåstad (A) [14:22:12]: Vi snakker om grønt skifte, grønn vekst og økt produksjon av grønn energi. Skal vi bevare det fortrinnet norsk industri har, må vi ha en omstilling. Skal vi få til omstillingen, må vi også ha tilgang på denne typen energi. Vi prater mye om havvind, om å utvikle ny teknologi, ta nye områder i bruk, ta gammel teknologi i bruk på nye måter – kjempeviktig. Samtidig er det én ting vi er gode på, hvor vi har ferdigutviklet teknologi, og det er grønn kraftproduksjon på land – vindmøller.

Skal vi få det til, må vi ta hele landet i bruk. Vi vet at ca. 80 pst. av det uutnyttede vindkraftpotensialet er i Finnmark, men der mangler vi nødvendig infrastruktur. Vi er nødt til å ha kraftoverføringslinjer med god nok kapasitet, vi er nødt til å ha 420 kV-linje. Det er ikke nok å videreføre den fra Balsfjord i Troms til Skaidi/Hammerfest i Vest-Finnmark, vi er nødt til å videreføre den til Nesseby kommune, Varangerbotn i Øst-Finnmark. Det er for å ha nødvendig forsyningssikkerhet, det er for å utvikle eksisterende næringer, og det er også for å utvikle nye næringer. Vi vet at olje- og gassnæringen, som har vært debattert i dag, er på vei inn i Barentshavet. Skal den næringen også kunne snu seg, bli mer miljøvennlig, må man ha tilgang på miljøvennlig kraft.

Når man ser på svaret som ministeren ga på spørsmål fra Jonas Gahr Støre, synes jeg det var defensivt. Man viste til at dette var problematisk fordi man per i dag ikke har behov for den store kapasitetsøkningen, man viste til hensyn til reindriften, hensyn til natur, til øvrige rettighetshavere og brukere. Det er vi også opptatt av, men vi vet at skal man nettopp kunne ivareta de interessene og de interessentene, de næringene, er det langvarige, inkluderende prosesser. Da burde man kanskje vurdere å være litt mer offensiv, se på konsesjonssøknadene nå, kjøre nødvendige prosesser, få ryddet det av veien.

Det er i hvert fall ikke holdbart, sånn som vi har det i dag, at hele Vest-Finnmark i ekstreme værsituasjoner blir koblet av kraftnettet. Det er ikke holdbart, sånn som det er i dag, at man løser dagens energibehov i Øst-Finnmark med import av kraft fra Finland og Russland, delvis basert på atomkraft. Vi er på den måten også med på å holde liv i gamle atomreaktorer på Kolahalvøya, som Det internasjonale atomenergibyrået for mange år siden har bedt om at må stenges. Så en litt mer offensiv holdning skulle jeg ha ønsket meg.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:25:12]: Representanten Stefan Heggelund gjorde seg svært høy og mørk på talerstolen og snakket mest om de andre partiene framfor å snakke om egen politikk.

Meg bekjent finnes det ingen klimafornektere i Senterpartiets stortingsgruppe. Det gjør det i representanten Heggelunds regjering så vidt jeg vet, og det var kanskje det man burde fokusert på. Hvis representanten Heggelund hadde hørt etter, hadde han også hørt i mitt hovedinnlegg at Senterpartiet støtter målsettingen om 40 pst. reduksjon, tilbake til 1989-nivå. Vi er teknologioptimister, men vi legger også en føre-var-holdning til grunn og ønsker kraftfulle virkemidler i klimapolitikken. Så retorikken her er malplassert.

Så ble det snakket om naturvern. Når det gjelder Trillemarka, som Høyre har vært med på å verne, stiller ikke Høyre seg bak merknaden om å opprette et nasjonalt senter for barskogvern.

Statsråd Vidar Helgesen 14:26:30: Det er blitt sagt av bl.a. representanten Åsmund Aukrust at det ikke er kommet noen klimainitiativer fra denne regjeringen. Representanten Terje Aasland snakket om fire tapte år i foregående periode. Jeg kan forstå det, sett fra Arbeiderpartiets perspektiv. Hvis man ser på valgresultatet, og hvis man ser på målingen over utviklingen i partienes troverdighet i miljøspørsmål, kan jeg forstå at Arbeiderpartiet ser det som fire tapte år. Men det var for Arbeiderpartiet og ikke for Norge.

Det var denne regjeringen som foreslo, og fikk gjennomslag for, at vi skal ha ambisiøse 2030-mål i et samarbeid med EU. Samarbeidet med EU har tidligere vært en tanke – denne regjeringen har drevet det igjennom, mer forpliktende, systematisk rammeverk for norsk klimapolitikk, som får stor betydning. Det var denne regjeringen som etablerte Klimarisikoutvalget. Det er grunnleggende, for det vil skaffe oss et redskap for å vri offentlige og private investeringer i en grønnere retning i årene som kommer. Det var denne regjeringen som innførte en ny miljøbestemmelse i lov om offentlige anskaffelser og gjeninnførte den klageretten som den rød-grønne regjeringen fjernet.

Denne regjeringen bestemte seg for å videreføre elbilfordelene. De rød-grønne måltallene ville ha gjort at ordningen ble avskaffet i 2015. Vi har innført nye forsknings- og innovasjonsinitiativer som nå gir konkrete, spennende og nye prosjekter for å redusere utslippene fra tungtransport, og det er ikke rent få miljøministre som har sagt at de skal forby oljefyring. Jeg har gjort det.

Det er i tillegg sånn at vi samarbeider helt utmerket med Venstre og Kristelig Folkeparti i Stortinget. Det er et firepartisamarbeid vi har hatt disse fire årene, og det har gitt Venstre og Kristelig Folkeparti betydelig gjennomslag. Jeg har sagt fra denne talerstolen før at Venstre har hatt større gjennomslag i klimapolitikken med denne regjeringen enn SV hadde i den forrige regjeringen.

Vi er samarbeidsorienterte, og det gir resultater. Fra 2015 til 2016 gikk utslippene ned med 1 pst. Det har ikke vært lavere utslipp i ikke-kvotepliktig sektor siden vi begynte å måle i 1993, og gapet til 2020-målene er altså redusert fra åtte millioner tonn da vi overtok, til to millioner tonn nå. Det viser at aktiv politikk og aktiv samarbeidspolitikk, der vi også har romslighet nok til å gi gjennomslag til samarbeidspartnerne, gir resultater.

Emilie Enger Mehl (Sp) [14:29:16]: Dette innlegget er dedikert representanten Heggelund, representanten Bru og statsråd Vidar Helgesen. Helt siden starten av debatten i dag, helt siden det tredje innlegget i denne salen, der Senterpartiet hadde to replikker om ulv, har vi fått kjeft for å ta opp saken om ulv i denne debatten, en sak som er så viktig for så mange, og som virkelig trenger de talspersonene saken har, for det er åpenbart ikke mye støtte å hente i Høyre. Jeg synes det er skremmende hvilke signaler Høyre sender når de opptrer på denne måten, når de rett og slett overkjører folk, når de ikke tar folk på alvor og latterliggjør at vi tar opp denne saken i Stortinget. Ulveforvaltningen er en sak som ligger til Stortinget og regjeringen, og de som lever med ulven tett på seg, er helt prisgitt vedtakene vi gjør her i Stortinget. Er det noe sted vi må kunne ta opp saken, er det vel her.

Jeg merker meg at Høyre ikke er særlig villig til å kommentere ulvepolitikken. De har ikke svart på alle spørsmålene vi har stilt. De har ikke svart på om de vil ta ut Slettås-flokken. Jeg lurer på om Høyre mener at folk i ulvesonen og folk i Trysil bør være fornøyd med situasjonen sånn som den er. Tidligere lurte jeg på om Høyre mente at saken ikke var viktig nok til å bli tatt opp i denne debatten, men det har jo Høyre svart greit på selv i løpet av debatten. Det er åpenbart en sak de ikke synes er viktig nok.

Vi snakker altså her om ulv som er nærgående, som skaper utrygghet i lokalsamfunn, som har ført til at utmarksnæringene nesten ikke har grunnlag i ulveberørte områder, som har ført til at det knapt er en sau igjen i ulvesonen, fordi det ikke går an å ha sau når ulven tar sauen hele tiden, som har ført til at folk må slutte med jakt fordi det ikke er noe å jakte på i skogen, for ulven tar mye vilt også. Det går ut over folks rettigheter, og det går ut over folks hverdag. Det burde Høyre ta på alvor og ha respekt for.

Hvem er egentlig fornekterne her? Det blir hele tiden referert til ulven som den norske ulven, som den skandinaviske ulven, som biologisk mangfold, som genetisk verdifull ulv. Men vi snakker her om at ulven var utryddet på den skandinaviske halvøya på 1960-tallet. Den ulven vi snakker om, kom til Norge og reetablerte seg etter år 2000. Vi snakker om en stamme som kommer fra finsk-russisk ulv, som ikke er genetisk unik for Norge. Det er det ingen i Miljøpartiet De Grønne eller i Høyre som vil anerkjenne ordentlig her på Stortinget, men det er viktig å ha med seg i debatten.

Espen Barth Eide (A) [14:32:27]: Debatten går mot slutten, og det har i all hovedsak vært en god debatt om viktige spørsmål. Som seg hør og bør, har vi understreket ting vi er enige om, og det er jo heldigvis sånn i dette landet at vi er enige om mange viktige ting. Vi bruker ikke hele dagen på å snakke om enigheten, men det er greit å konstatere det.

Så er det noen skillelinjer. Jeg er opptatt av å understreke at jeg blir litt overrasket spesielt når representanten Heggelund gjør så mye ut av å harselere med de partiene som tillater seg å si at verden kommer til å endre seg i årene som kommer. Vi i mitt parti står bunnsolid fast på at den politikken vi fører og har ført når det gjelder oljeutvinning, gassutvinning og langsiktige, klare og forutsigbare rammevilkår, har vært bra, er bra og kommer til å forbli bra. Men vi sier samtidig at når alle andre forstår – investorer verden rundt, oljeselskapene selv – at vi ikke kommer til å drive med dette i all evighet, må det være lov å begynne å stille spørsmål om også Norge skal forholde seg til en virkelighet som forhåpentligvis kommer til å bli mindre olje- og gassavhengig enn den har vært de siste 30–50 årene, rett og slett fordi sånn må det være. Jeg vil anbefale at også Høyre og Fremskrittspartiet tar inn over seg at svaret på det ikke alltid kan være at vi garanterer ingen endringer i de rammevilkårene vi nå har.

Men når Arbeiderpartiet sier det, er det ikke fordi vi har en plan om å endre dem nå. Derfor har jeg lyst til igjen å anerkjenne statsråd Helgesens gode svar i replikkordskiftet, at når vi har et klimarisikoutvalg og har en slik diskusjon, så vil det kunne komme endringer framover, og dem får vi ta når de kommer.

Jeg må si igjen at vi diskuterer et budsjett hvor opposisjonen ønsker å øke satsingen på karbonfangst og -lagring, mens regjeringen har kuttet kraftig. Opposisjonen ønsker å øke satsingen på naturvern der det har vært kraftige kutt, og vi ønsker å øke satsingen på forebygging av flom og skred. Det er altså klare skillelinjer i denne diskusjonen. Det at vi er enige om noen store mål, må ikke legge lokk på at det faktisk er noen skikkelige skillelinjer også.

Det viktigste spørsmålet for meg når vi går ut av denne debatten, er at vi som lever akkurat nå, har et ansvar større enn noen noen gang har hatt for å begynne å tenke på hvordan vi skal forholde oss til noen spørsmål som er så store at hvis vi ikke tenker på dem, blir det umulig å ha debatter om noen spørsmål om en del år.

Terje Halleland (FrP) [14:35:27]: Jeg ønsker kun å ta opp litt av innlegget til Else-May Botten, som gikk på å stille spørsmål om Fremskrittspartiets forhold til skipsfarten. Det skal ikke være noen tvil om hva slags forhold Fremskrittspartiet har til sin støtte til skipsfarten, og det gjennom hele verdikjeden. Men det er nå engang sånn at skal en ha sjøfolk, er en nødt til å ha båter, og den maritime strategien er et veldig godt utgangspunkt for vår satsing. Nå ser vi at dette har fungert, og rederiene flagger båtene hjem igjen til Norge. Vi har forsterket nettolønnsordningen, vi har lovfestet den, vi har prioritert maritim utdanning, og vi har stilt krav til lærlinger, så det er en rekke tiltak Fremskrittspartiet og regjeringen har vært med på for å støtte opp under den maritime næringen.

Så deler jeg Bottens oppfatning når det gjelder bekymringen over bortfall av fritak for CO2-avgift. Jeg tok også opp i mitt innlegg at det bekymrer meg. Det er en situasjon og en utvikling som vi må følge opp. Vi må forsikre oss om at en ikke havner i en situasjon der det beste blir det godes fiende og vi ser at vi taper det forspranget som vi har rundt LNG-satsingen.

Else-May Botten (A) [14:37:19]: Tina Bru er så opphengt i Arbeiderpartiets politikk at hun kan den på rams. Det synes jeg er festlig, og det er også veldig bra at representanten er opptatt av miljøteknologiordningen som ble innført da vi satt i regjering – de åtte fine årene. Vi har mer å by på fra de åtte årene som er viktig å ta med seg inn i framtida.

Så over til Halleland, som var opptatt av skipsfarten: Jeg tror vi er enige på mange områder, men poenget er at da må jo også statsrådene, regjeringen, føre en politikk som faktisk fokuserer på klimaet og på å redusere utslippene.

Til slutt har jeg bare lyst til å si at Heggelund i sin oppsummering i stad virket som en kommentator som kom inn fra sidelinja og skulle forklare hva alle de andre har sagt i debatten, mens han selv egentlig framsto mer som en skygge av seg selv da han begynte å snakke om at klimautslippene har gått så mye ned med denne regjeringen. Det er faktisk feil. De gikk mye mer ned i de åtte rød-grønne årene.

Marit Arnstad (Sp) [14:38:43]: Jeg var bare nødt til å ta ordet, for representanten Heggelund svingte seg til de store høyder. Det var nesten litt «orwellsk» nytale over det Heggelund sa i dag – det å prøve å lage noen merkelapper og så fylle dem med et helt annet innhold enn det som faktisk er. For det er ikke slik at noen er klimaskeptikere fordi de ikke er enig i det representanten Stefan Heggelund mener. Det var nesten det det virket som da Heggelund sto på talerstolen her, at hvis en ikke nedlot seg i debatten til faktisk å snakke om akkurat det Høyre syntes var viktig, eller det regjeringen syntes var viktig, skulle en bli påsatt en merkelapp om å være klimaskeptiker.

Sjølsagt skal en bruke muligheten i debatten om Miljøverndepartementets budsjett til også å snakke om en annen viktig del av Miljøverndepartementets portefølje, nemlig rovviltpolitikken. Jeg er sikker på at det er mange av Heggelunds partikollegaer, bl.a. representanten Rodum Agdestein og representanten Tonning Riise, som er glade for at Senterpartiet tok opp dette i dag, for de er som kjent ganske enige med oss når det gjelder en del av de sidene.

Så bruker representanten Heggelund også sin taletid til å raljere over opposisjonen i stedet for å snakke om egen politikk. Det skjønner jeg godt, for det var opposisjonen som i forrige periode drev klimapolitikken framover. I hele forrige periode vegret regjeringen seg for å legge fram noen klimapolitiske saker overhodet. Resultatet ble en rekke Dokument 8-forslag fra ulike opposisjonspartier, som også etter hvert fikk flertall. Det var bra. Det drev klimapolitikken framover i forrige periode. Det er nokså betegnende når statsråden står her på talerstolen og må gå tilbake til oljefyring og forbudet mot det, som var noe som lå i regjeringserklæringen for fire år siden – og også må gå tilbake til klimaavtalen med EU – for å finne saker som regjeringen og Høyre var opptatt av når det gjaldt klimapolitikken. Faktum er at klimagassutslippene ble redusert med 1,6 millioner tonn under den rød-grønne regjeringen og har blitt redusert med 0,1 millioner tonn under denne regjeringen. Uviljen som denne regjeringen har mot gode forslag, særlig når det gjelder karbonfangst og -lagring, og ikke minst når det gjelder en veldig lavthengende frukt fra mitt område, nemlig elektrifisering av Trønderbanen, er betegnende for motviljen mot faktisk å sette inn gode, effektive klimatiltak som får CO2-utslippene ned. I stedet velger en å holde panegyriske innlegg fra talerstolen. De overbeviser ingen.

Tina Bru (H) [14:41:31]: Det er ganske enkelt å ramse opp politikk når det egentlig er vår egen, så det var ikke så komplisert å nevne alle de tiltakene fra Arbeiderpartiet. Nettopp det er kritikken min, for den kritikken som kom mot regjeringens politikk, kunne vel så godt ha handlet om Arbeiderpartiets egen politikk. Representanten Aukrust etterlyser nye tiltak, men hvor er de nye tiltakene i deres budsjett? Det er ingen nye tiltak, bare mer penger.

I mitt første innlegg i salen i dag trakk jeg frem at det tross alt er bra at det er rimelig bred enighet om de lange linjene i klima- og miljøpolitikken. Det er veldig fint at representanten Barth Eide også påpeker det nå i sitt siste innlegg, og litt rart at ikke hele fraksjonen til Arbeiderpartiet mener det samme.

Til slutt kort om CCS: Det er ingen uenighet om at dette er viktig. Debatten har handlet om hvorvidt man bør ha en runde i Stortinget før man går til beslutning om forprosjektering. Jeg synes det er ganske utrolig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som satt i regjeringen som hadde ansvaret for Mongstad, ikke ser verdien i det. Det ligger penger til å føre prosjektene frem til en beslutning også i overføringene fra mindreforbruk i fjor.

Lene Westgaard-Halle (H) [14:42:50]: Dette er en debatt om statsbudsjettet. Representanten Enger Mehl har så langt brukt all sin taletid – sammen med de fleste andre fra Senterpartiet, for så vidt – på å snakke om alt annet enn statsbudsjettet. De snakker ikke om klima, ikke om miljø, ikke om olje og gass, men om ulv. De snakker ikke om de 42 ulvene som skal skytes denne vinteren, og ikke om at regjeringen har lyttet til Stortinget. Videre lager Senterpartiet et stort poeng av at vi andre ikke diskuterer ulike deler av ulvepolitikken. Det kan kanskje være fordi saken vi andre diskuterer, er statsbudsjettet.

Så kastes det ut påstander om at vi skjuler at norsk ulv har finsk-russiske aner. Jeg foreslår at representanten faktisk setter seg inn i det regjeringspartiene har vært tydelige på, nemlig at vi trenger flere slike gener, flere finsk-russiske ulver, for ulvebestandens overlevelse. Men jeg regner med at det kanskje ikke er noe Senterpartiet ønsker. Ingen tviler på Senterpartiets engasjement i saken, men når man blir så sveiseblind at man hisser seg opp over at andre ikke snakker om ulv i absolutt alle debatter, da bør man kanskje puste litt med magen før man fortsetter å rope ulv, ulv.

Emilie Enger Mehl (Sp) [14:44:28]: I arbeidet for omstilling til et grønt, fornybart og bærekraftig samfunn spiller skogen en nøkkelrolle. Økt bruk og bedre ressursutnyttelse av våre skogressurser er helt avgjørende i klimapolitikken. For å få størst mulig klimagevinst fra skogen, samtidig som vi stimulerer norsk næringsliv og innovasjon, må skogpolitikken legge til rette for aktiv og bærekraftig bruk av våre ressurser. Skogen samler CO2, og produkter av tre binder karbon.

I den femte rapporten fra FNs klimapanel forutsettes det at bruken av moderne bioenergi minst må femdobles for å nå 2-gradersmålet. Derfor må vi øke avvirkningen av skog betydelig og plante mer enn vi gjør i dag. Ifølge NIBIO er det bærekraftig grunnlag for å øke avvirkningen i norske skoger med minst 5 millioner kubikk i året. Videre er det et stort potensial for økt utnyttelse av grot, som utgjør omtrent 20–30 pst. av biomassen i norske skoger.

Skognæringen trenger forutsigbarhet og gode rammevilkår. Senterpartiet vil fortsette med utbygging og forbedring av infrastruktur for tømmertransport. Det omfatter både store samferdselsprosjekter på vei og jernbane og fortsatt innsats for å fjerne flaskehalser på skogsbilveier. I sitt alternative statsbudsjett vil Senterpartiet opprette et statlig grønt investeringsselskap med en startkapital på 10 mrd. kr for å sikre investeringer i selskaper som tar en ledende rolle i utvikling av ny teknologi og nye løsninger basert på grønt karbon.

Tømmer er et produkt med fantastiske egenskaper. Omtrent alt vi produserer av olje og plast i dag, kan erstattes av tømmer. Derfor er ikke skogen viktig bare for å redde klimaet, men også i kampen mot forsøpling av natur og hav og i kampen mot avfall som ikke er nedbrytbart.

Skogen må prioriteres på flere måter. Staten og det offentlige må bruke tre i egne bygg og konstruksjoner, f.eks. i store samferdselsprosjekter og offentlige bygg, i tillegg til å stimulere det private til økt bruk av tre. Det må stimuleres til å bruke biomasse som en erstatning for fossile produkter, og ikke minst må det skje en langsiktig og forutsigbar satsing på biodrivstoff for å stimulere til investeringer og sikre overgangen til en fornybar transportsektor.

Skogen skal ikke bare redde klimaet. Skogen er også næringspolitikk. Økt bruk av skog og trevirke er avgjørende for å bygge opp en sterk fastlandsindustri og sikre norsk økonomi framover. Det er også en stor grunn til at det blir viktig å sikre en helhetlig verdikjede i Norge og at verdiskapingen skjer og blir i Norge – helt fra plante til ferdig foredlet produkt.

Per Espen Stoknes (MDG) [14:47:41]: Statsråd Helgesen refererte nettopp til at regjeringen mener at 1 pst. kutt det siste året er store, gjeve greier. Det er i et av verdens rikeste land og i en periode med lav oljeaktivitet. Jeg kjenner ikke detaljene i det regnestykket og hvordan han får det til å lyde som at vi skal få redusert gapet i klimaforliket fra 8 til 2 millioner tonn. Men selv om vi aksepterer premissene for regnestykket og tar Helgesen på ordet, ser vi at statsråd Helgesen sammen med statsråd Søviknes styrer landet rett mot et solid brudd med klimaforliket, i 2020. Med Miljøpartiet De Grønnes statsbudsjett ville vi ha nådd det målet med glans. Det er forskjellen på grønt vås og reell grønn vekst.

Sandra Borch (Sp) [14:48:43]: Senterpartiet satser på klima, og vi satser på klimatiltak som gir effekt. Jeg vet ikke hvor Høyre-representantene har vært i denne debatten, men det har vært mange gode innlegg fra Senterpartiet som har omhandlet klima – og ja, også rovdyr, for det er faktisk en del av dette budsjettet.

Senterpartiet satser på CO2-fond. Vi satser på CO2-fangst og -lagring og etablering av et grønt investeringsselskap. Vi legger altså, i motsetning til regjeringen og støttepartiene, inn friske midler i større miljøtiltak som gir effekt, i stedet for å øke avgifter som ikke gir klimaeffekt, og som rammer dem som bor i distriktene.

Så til representantene Heggelund og Westgaard-Halle, som poengterte at både de unge og de gamle i Senterpartiet er opptatt av rovviltforvaltningen. Ja, og bra er det. Det er bra å ha et parti som følger opp rovviltforvaltningen i dette stortinget, for det er faktisk en del av oppgavene våre. Jeg skulle ønske Høyre også ble litt mer opptatt av den problemstillingen, for det handler om å prioritere beitedyr i et område som er under kraftig press, et område hvor lokalbefolkningen hver dag lever i frykt for den nærgående Slettås-ulven. Det er det nå på tide å ta på alvor. Jeg har også merket meg at flere Høyre-politikere, også på Stortinget, er helt enige med Senterpartiet i denne saken.

Så over til naturvern: Det klassiske naturvernet har fra regjeringens side vært å verne Trillemarka. Men de følger det ikke opp. Høyre og Fremskrittspartiet lovte i valgkampen at man skulle støtte et naturinformasjonssenter knyttet til Trillemarka. Senterpartiet har fremmet forslag om dette, men det er noe Høyre og Fremskrittspartiet ikke kunne være med på. Kan vi forvente at Høyre og Fremskrittspartiet står for valgkampløftene i revidert nasjonalbudsjett? Det gjelder Trillemarka, og det gjelder ikke minst store klimaprosjekter, slik CCS-prosjektet er.

Espen Barth Eide (A) [14:51:03]: Dette er en kommentar til representanten Brus siste innlegg, og det blir vel forhåpentligvis også dagens siste innlegg om CCS. Det er ingen uenighet om at vi neste år skal ha en veldig viktig og stor debatt her i Stortinget, initiert av regjeringen, om de virkelig store valgene. Den kritikken en samlet opposisjon og – i hvert fall inntil nylig – mange av dem som nå tenker på å gå inn i regjeringen, framførte, er at disse tre prosjektene, altså Norcem, Yara og Klemetsrud, hadde en verdi på to plan: for det første fordi de bisto oss i å klargjøre hva som er det mest realistiske fullskalaanlegget, for det andre fordi de drev en teknologiutvikling som er viktig i seg selv. Derfor mener vi at det var helt feil tidspunkt å gjøre et radikalt brudd i bevilgningene til disse på – før vi har den store diskusjonen. Der er det en uenighet. Da synes jeg ikke vi skal late som om vi alle sammen er enige. Vi mener at dette fortsatt krever mer penger, og så får vi se hvor stor den enigheten blir, når vi kommer til debatten. Jeg oppfattet ikke at statsministeren var veldig entusiastisk, men det gjenstår å se.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [14:52:27]: Jeg merker at dette må være et ganske godt budsjett, for det som har blitt mest diskutert i denne salen, og som også flere har poengtert, er bl.a. kritikk når det gjelder ulv, om den norske ulven er en innvandrer eller ikke, og hvilke FrP-ere som før i tiden ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer.

Det som jeg synes er enda mer interessant, er de forskjellene som har kommet fram i debatten. Vi har f.eks. Miljøpartiet De Grønne, som har lyst til å strupe norsk olje- og gassnæring og norsk velferd, samtidig som vi har et miljøparti i Tyskland som sier det motsatte, og som skriker etter norsk gass. Vi har et SV som kritiserer regjeringen for ikke å gjøre nok for fornybar energi, samtidig som de vil verne flest mulige områder for utbygging av fornybar energi.

Jeg skal ikke dra dette så mye lenger, men jeg ser at det har vært en debatt hvor vi har fått fram en del forskjeller.

Jeg er sikker på at vi kommer til å få et godt budsjett til neste år også, selv om noen roper ulv, ulv i denne salen.

Ola Elvestuen (V) [14:54:01]: Jeg skal være rask.

Først et par kommentarer. Venstres standpunkt til CCS er trukket fram. Da vi la fram vårt alternativ, la vi stor vekt på CCS-satsingen og har også gjort det i forhandlingene. Det som er forskjellen, er saken vi også behandler nå, om endringer i statsbudsjettet for 2017, hvor det ligger et mindreforbruk på 110–170 mill. kr. Med det verbalvedtaket vi har i budsjettet, mener vi det er tilstrekkelig til å holde i gang disse til vi får en sak til Stortinget.

Til villaks og villaks i Hardanger: Jeg vil minne om at i inneværende år, med budsjettforliket fra i fjor, har vi ivaretatt det genmaterialet som er innsamlet i Hardanger, og vi stiller oss også bak at dette må opprettholdes og holdes ved like nå i år. Man må så ha en diskusjon om hvordan dette skal gjøres, helt til slutt.

Stefan Heggelund (H) [14:55:28]: Jeg har ikke tenkt å si unnskyld til Senterpartiet for at jeg i denne energi- og miljødebatten prioriterer den største utfordringen denne verden står overfor, nemlig klimautfordringene. Jeg har ikke tenkt å unnskylde meg for det. Og når Senterpartiet skal gå opp og svare på det – hva snakker de om da? Ulv! De fortsetter bare med det, og så kommer de med noen populistiske analyser om at ulvelobbyen har tatt over i Høyre. Nei, vi skal skyte 42 ulv.

Marit Arnstad går opp på talerstolen og sier at jeg ikke snakker om regjeringens politikk. Det er feil. Man må svare på det som blir sagt i et innlegg, hvis man skal replisere på et innlegg.

Når det gjelder Arbeiderpartiet, var det rett og slett bare nøkterne observasjoner, vennskapsreplikker til partier man vil samarbeide med, og deres totalt urealistiske framstilling av egen politikk, kontra den politikken som blir ført av regjeringen nå, hvor klimautslippene faktisk har gått ned, både i kvotepliktig og i ikke-kvotepliktig sektor.

Marit Arnstad (Sp) [14:56:44]: Jeg kan forsikre representanten Heggelund om at Senterpartiet ikke forventer noen unnskyldning fra ham. Det har vi aldri forventet.

Det vi påpekte, var at det var noe «orwellsk» over det han sa. Altså: Det han i realiteten sier, er at hvis en er så frekk at en kan mene noe annet enn det Høyre mener er bra, da skal en bli kalt klimaskeptiker eller bli påsatt andre merkelapper. Det var det jeg påpekte, og som jeg syntes var uriktig – og også unødvendig – å ta opp fra Stortingets talerstol.

Senterpartiet har tatt opp klima i en rekke innlegg her i dag. Vi har påpekt at vi synes klimasatsingen til regjeringen er for dårlig. Vi har påpekt at vi synes at CCS-satsingen burde ha vært finansiert på en annen måte i høst og kommet i gang. Dette er gode prosjekter, som har betydning.

Vi har også tatt opp rovvilt. Det er også en del av Miljøverndepartementets budsjett, sjøl om representanten Heggelund og representanten Westgaard-Halle kanskje ikke har fått det med seg. Det er faktisk det, og det fortjener også å bli tatt opp. Og jeg er sikker på at det er mange i Fremskrittspartiet og Høyre som er glade for at Senterpartiet tar opp den problemstillingen, særlig når de hører sine egne partiers representanter her i dag.