Presidenten: Etter
ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten føreslå
at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt
til medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå at
det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil
fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte
taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Karin Andersen (SV) [14:42:43 ] (komiteens leder og ordfører
for saken): Saken handler om lønnsreguleringer i det statlige tariffområdet
med virkning fra 1. mai 2018. Det er ulike synspunkter i komiteen
på det systemet som regjeringen nå har valgt å føre videre, og jeg
forventer at regjeringspartiene og støttepartiene begrunner sitt
standpunkt.
SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet
ønsker å uttrykke at vi er uenig når man har gått inn på den linjen
med å utvikle en politikk med to ulike tariffavtaler, og som har
blitt mer ulike i denne runden enn de var i forrige runde, uten
å utrede konsekvensen av det. Det er flere ting som bekymrer knyttet
til den måten regjeringen har utviklet dette området på, og et av
de alvorlige forholdene her er jo hva slags virkning dette har på
streikeretten, når mer og mer av lønnsdannelsen blir flyttet fra sentral-
til lokalplanet, for det er bare på sentralplanet det foreligger
streikerett. Det er derfor bekymringsfullt at dette skjer uten at
man har gått inn i det på prinsipielt grunnlag fra statens side,
og om dette er en ønsket utvikling, sånn sett.
Det er lett å tenke at dette er
en aksept fra regjeringens side for at man ønsker lønnssystemer
der det blir større lønnsforskjeller i staten, og det vil det bli.
Når man har en lønnsavtale som legger mer av pengene til de lokale
oppgjørene, vil det vokse fram større lønnsforskjeller mellom ulike
ansattegrupper i statlig tariffområde, som vi snakker om nå. Man
må se dette sammen med den overordnede arbeidsgiverpolitikken og
den overordnede lederlønns- og lederdiskusjonen som pågår parallelt
med denne saken. Man har vedtatt noen rammer også for lederlønnsutviklingen,
men det ser ikke akkurat ut til at man klarer å bremse noe av dette
i statlig virksomhet, og det er bekymringsfullt. Derfor er det ikke
enighet i komiteen om retningen på den politikken staten fører i
disse lønnsforhandlingene.
Mari Holm Lønseth (H) [14:46:00 ] : Jeg er glad for at det
har blitt enighet om årets hovedoppgjør gjennom avtale med partene.
I avtalen med Akademikerne har man også fått en historisk modernisering
av lønnssystemet, og partene har blitt enige om at hele lønnspotten
skal forhandles lokalt.
Jeg har tillit til at lokale arbeidsgivere
og tillitsvalgte lokalt kan finne gode løsninger for å fordele lønnspotten,
sånn at de kan rekruttere og beholde gode medarbeidere. I avtalen
med LO Stat, Unio og YS Stat er partene også kommet til enighet
om at halvparten av de disponible midlene skal gå til lokal fordeling.
I tillegg har partene forpliktet seg til å jobbe videre med å modernisere lønnssystemet
i staten i neste periode. Det resultatet er vi samlet sett godt
fornøyd med.
Det stemmer at det nok en gang er
forhandlet fram to ulikelydende tariffavtaler, men det er ikke noe
nytt at det er ulikelydende tariffavtaler, heller ikke i offentlig sektor.
Det har i flere år vært parter med flere ulike overenskomster i
tillegg til Hovedtariffavtalen, f.eks. Verkstedsoverenskomsten i
Forsvaret og Overenskomst om mønstret sjøpersonell i Kartverket.
Rundt omkring i Kommune-Norge er
det også mange ulike tariffavtaler. Grunnen til det er egentlig
kanskje heller ikke så veldig rar, for det er et resultat av en
helt grunnleggende avtalefrihet som partene har. De enkelte organisasjonene
har en selvstendig forhandlingsrett, og den enkelte arbeidstaker,
eller tjenestemann, har organisasjonsfrihet. Jeg opplever at det
er enighet om at det fortsatt skal være sånn, og da må man også
ta konsekvensen av det: Den avtalefriheten som finnes, kan gi som
resultat at det framforhandles to ulikelydende tariffavtaler.
Disse hovedtariffavtalene er i all
hovedsak likelydende med de foregående, men det er ulike lønnssystemer
til sentral og lokal godkjenning. Arbeidsgivere og tillitsvalgte
kan samarbeide om å rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere.
De lokale partene kan benytte flere forskjellige virkemidler og
kan ivareta disse hensynene bedre enn dem som sitter sentralt. Det stemmer
heller ikke at streikeretten er endret som følge av det; streikereglene
ligger fast. Det er bra at man har kommet fram til hovedtariffavtaler
som er mer fleksible, og som gjør at lokale parter også kan ha større
handlingsrom.
Willfred Nordlund (Sp) [14:49:02 ] : Jeg merker meg med interesse
at foregående taler hadde tillit til at man skulle få til dette
lokalt gjennom lokale lønnsforhandlinger, mens tilliten til at en
del av kommunene skal organisere tjenestene på en hensiktsmessig
måte, ikke er der, jamfør den forrige debatten.
Det er positivt at det også i lønnsoppgjøret
for de statsansatte ble framforhandlet et resultat partene kunne
stille seg bak. Den gjennomgående årslønnsøkningen blir nå 2,8 pst.
for de fleste lønnstakere. Det er et resultat som både lønnsmottakere
og landet bør kunne leve med.
I Senterpartiet er vi imidlertid
ikke fornøyd med at regjeringen har bidratt til at det er utviklet
to lønnssystem på det statlige tariffområdet; én for LO Stat, YS
Stat og Unio og én for Akademikerne. Det er legitimt at organisasjoner
på ansattesiden kan ha ulike prioriteringer, men det er også situasjonen
på andre tariffområder. Det er derimot svært uheldig at regjeringen
har bidratt til at vi har arbeidsplasser i staten hvor vi nå har
to ulike lønnssystemer for de ansatte, ut fra hvilken organisasjon de
er organisert i.
Senterpartiet viser til at vi gjennom
de avtalene som er inngått de siste årene, har gått bort fra prinsippet
i norsk lønnsdannelse om at det skal være lik lønn for likt arbeid.
At dette skjer på det statlige tariffområdet, er svært uheldig.
Staten er ansvarlig for vår nasjonale inntektspolitikk og burde
ikke gå foran i å endre prinsippet om lik lønn for likt arbeid.
Forslaget vi har framsatt, bør få
bred støtte, sånn at vi kan ta vare på viktige prinsipper i inntektspolitikken. Senterpartiet
ber om at regjeringen ved neste revisjon av hovedtariffavtalen gjennomfører
lønnsoppgjøret i staten sånn at vi igjen kan få likelydende hovedtariffavtaler
med partene, og dermed sikre at vi følger prinsippet vi har hatt
om lik lønn for likt arbeid, uavhengig av hva slags organisasjon
man er organisert i.
Statsråd Monica Mæland [14:51:05 ] : Jeg er veldig glad for
at vi har kommet til enighet om årets hovedoppgjør i staten gjennom
avtaler med partene. Trepartssamarbeidet er avgjørende for å sikre
det gode norske velferdssamfunnet, og regjeringen vil videreutvikle
det samarbeidet.
Det er nødvendig at rammene for
de statlige tariffoppgjørene legges av de sentrale partene for å
bidra til en ansvarlig lønnsutvikling som trygger arbeidsplasser
i både privat og offentlig sektor. Årets oppgjør er fastsatt i tråd
med frontfagets ramme på 2,8 pst.
Når rammen er satt, er det imidlertid
viktig at statens ulike virksomheter selv får fordele lønnsmidlene
i forhandlinger med lokale tillitsvalgte. Virksomhetene er ulike
og har forskjellige utfordringer og muligheter.
Jeg er også tilfreds med at partene
er enige om at en betydelig andel av lønnstilleggene skal ut til
lokal fordeling. Jeg er også fornøyd med at vi har fått gjennomført viktige
forenklinger, bl.a. ved å redusere antall lønnsrammer til én i avtalen
med Akademikerne, og at vi er enige med LO, Unio og YS om å fortsette
arbeidet med videre modernisering og forenkling av lønnssystemet. For
øvrig er de to avtalene i all hovedsak like når det gjelder sosiale
og økonomiske vilkår.
Jeg merker meg at medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil ha Stortingets vedtak om
at neste hovedoppgjør, i 2020, skal resultere i én hovedtariffavtale.
Til det vil jeg si at organisasjons- og forhandlingsfrihet er et
viktig prinsipp i arbeidslivet i Norge. Arbeidstakerne står fritt
til å organisere seg i ulike forbund, som igjen står fritt til å
framforhandle avtaler på vegne av sine medlemmer. Det er en lang
tradisjon for å respektere at lønnsforhandlinger er partenes ansvar
i det enkelte oppgjør. Å binde opp resultatet av framtidige lønnsforhandlinger
vil være i strid med avtalefriheten.
Jeg er glad for at komiteens flertall
slutter seg til forslaget regjeringen har framlagt, i tråd med de
avtaler partene har inngått.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Eirik Sivertsen (A) [14:53:15 ] : La meg først få si takk til
saksordføreren for en grundig redegjørelse av posisjonen som også
Arbeiderpartiet inntar.
Det hersker ikke noen tvil om det
som gjelder den frie forhandlingsretten og organisasjonsfriheten,
men det er helt legitimt at Stortinget, som har et ansvar også for
arbeidsgiverpolitikken i staten, har synspunkter på hvilken retning
vi skal utvikle den i. Vi har gitt uttrykk for bekymringer knyttet
til konsekvensene av at en nå flytter mer av lønnsdannelsen fra
sentralt til lokalt plan. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan
vurderer hun konsekvensene for arbeidstakernes streikerett og eventuelt
andre rettigheter som følge av at en får en forskyvning av lønnsdannelsen
fra sentralt til lokalt plan?
Statsråd Monica Mæland [14:54:06 ] : Jeg bestrider ikke Stortingets
suverene rett til å mene noe i denne saken. Det har Stortinget selvfølgelig
all mulig rett til. Det som ville bekymret meg, var hvis Stortinget
dikterte resultatet av lønnsforhandlingene mellom partene. Vi har
ulike organisasjoner med ulike vurderinger og ulike prioriteringer.
Det ivaretar vi gjennom de forhandlinger vi har med partene, og
vi lever veldig godt med to avtaler i staten.
Vi lever også veldig godt med at
en større del av fordelingen skjer ute. Det blir etterspurt et mer
moderne lønnssystem. Vi har dyktige ledere som er fullt ut i stand til,
sammen med lokale tillitsvalgte, å se på lokale forhold, rekruttering,
kompetanseheving og hvordan man ønsker å utvikle virksomheten. Det
står ikke i strid med den streikeretten som man selvsagt har, og
de spillereglene vi har.
Eirik Sivertsen (A) [14:55:01 ] : Først til hvorvidt Stortinget
dikterer eller ikke: Jeg oppfatter at Stortinget nå klargjør en
posisjon om hva som er en ønsket utvikling. Så skal det selvfølgelig
forhandles, og som jeg sa i sted: Det er forhandlingsfrihet, det
er avtalefrihet, men det er legitimt å ha en posisjon om en ønsket
utvikling.
Jeg merket meg at statsråden ikke
svarte på spørsmålet om hennes vurdering av konsekvensene av at man
flytter lønnsdannelsen, så jeg skal stille et annet spørsmål. I
våre merknader til denne saken argumenterer vi for at man bør gjøre
denne typen vurderinger, og at disse bør inngå som en del av grunnlaget
før neste runde med forhandlinger. Spørsmålet til statsråden blir: Vil
statsråden ta initiativ til at en slik type vurdering av konsekvensene
vil bli gjort i god tid før de neste forhandlingene, slik at det
også er en del av vurderingen man gjør på statlig hold, før man
går i forhandlinger med arbeidstakerne?
Statsråd Monica Mæland [14:55:59 ] : Det foreligger ingen planer
om å gjøre endringer i spillereglene eller i de streikerettigheter
man har. Det har man uavhengig av om noe av fordelingen skjer ute,
og det avtaler man med partene år for år. Jeg mener vi har gode
regler for dette, og jeg mener alle parter er godt ivaretatt gjennom
det systemet vi har.
Willfred Nordlund (Sp) [14:56:30 ] : Det er legitimt at organisasjonene,
som jeg sa, på ansattsiden kan ha ulike prioriteringer, men det
er også situasjonen på andre tariffområder, og det er derfor Senterpartiet
har inngått i de merknadene som vi har gjort. Man ønsker å se på
den utviklingen og mener at den er uheldig, samtidig som vi også
ønsker å legge føringer, nettopp fordi dette dreier seg om hvordan
lønnsdannelsen vil bli, og det at regjeringen har et overordnet
nasjonalt ansvar for lønnsutviklingen og sysselsettingen.
Forenkling nevnte statsråden i sitt
innlegg her, og spørsmålet blir egentlig: Hvor forenklende er det
å få flere avtaler å forholde seg til, gitt den forutsetningen at
det fortsatt skal være lik lønn for likt arbeid, og ikke nødvendigvis
ha sammenheng med hvilken organisasjon man er tilknyttet? Det må
statsråden kunne svare på.
Statsråd Monica Mæland [14:57:18 ] : Vi lever veldig godt med
to avtaler i staten – det har vi sett gjennom de siste årene. Ulike
organisasjoner og ulike sektorer har ulike behov, og det er det
dette gir et uttrykk for. Så legger vi selvfølgelig alt til rette
for at likt arbeid skal lønnes likt – det er også lovfestet – men
ulike deler av landet har ulike utfordringer, og vi har dyktige
ledere og dyktige tillitsvalgte som kan se lokale forhold og legge dem
til grunn når man bruker lønn som virkemiddel. Så jeg mener at dette
er en utvikling vi kommer til å se mer av. Vi kan ikke ha et lønnssystem
basert på gårsdagens løsninger, vi er en verden i endring. Det må
også lønnssystemene være.
Willfred Nordlund (Sp) [14:58:04 ] : Jeg blir litt bekymret
når statsråden drar det opp her. Jeg tror nok vi kan være enige
om at vi må ha et lønnssystem som ivaretar at vi er et samfunn i
endring. Spørsmålet her blir mer om vi skal ha et lønnssystem som
legger til rette for at man skal bygge opp under muligheten for
å ha ulik lønn for likt arbeid, for det er egentlig det jeg oppfatter at
staten tar til orde for. Jeg blir litt bekymret, for dette vil ha
en overføringseffekt på det statlige lederlønnssystemet når vi begynner
å se alle etatene der ute under ett. Hvis man skal inngå ulike avtaler
ut fra de ulike lokale forutsetningene, er det også sånn å forstå
at statsråden sier at man kommer til å legge opp til økt ulikhet i
det statlige lederlønnssystemet, sånn som man jo har lagt opp til
når man går inn for å ha flere hovedavtaler?
Statsråd Monica Mæland [14:58:49 ] : Vi legger ikke opp til
endringer i det statlige lederlønnssystemet. Så registrerer jeg
at representanten har et annet syn enn det både partene og staten
har. Det er selvfølgelig helt greit, men det jeg har lagt fram her
i dag, er en enighet mellom partene om å modernisere, om å flytte
ut noe av lønnsfordelingen lokalt, i ulik grad da mellom Akademikerne
og de tre øvrige.
Karin Andersen (SV) [14:59:25 ] : Det er ingen grunn for statsråden
til å bruke ord som å diktere resultat osv. Det er lov å diskutere
det overordnede arbeidsgiveransvaret og hvordan det skal utøves,
og det er greit at en statsråd fra Høyre lever godt med større forskjeller, men
moderne blir det ikke av den grunn. En av tingene SV har vært opptatt
av, er hvordan lønnsutviklingen fordeler seg på kjønn. Vi kan fort
ende opp i et system der vi har større rom for lokale lønnsforhandlinger, hvor
dette utvikler seg skjevere framover enn det det har gjort. Hva
vil statsråden i så fall gjøre for å sikre at det ikke er tilfellet?
For jeg håper virkelig at statsråden ikke mener at gjennom den måten
man nå legger opp lønnsforhandlingene på – jeg skjønner at statsråden
vil ha større lønnsforskjeller ellers – skal det utvikle seg et enda
større lønnsgap mellom kvinner og menn.
Statsråd Monica Mæland [15:00:29 ] : Det er som sagt helt legitimt
av Stortinget å mene noe om dette og ha merknader til hva man ønsker
seg. Men hvis man forventer én avtale og partene ønsker flere, er
mitt poeng at vi har avtalefrihet, vi har forhandlingsfrihet, og
vi har organisasjonsfrihet, og den friheten er viktig å ivareta.
Så har vi lik lønn for likt arbeid,
og vi er selvfølgelig opptatt av likestillingsarbeid. Lønnsdannelse
skjer ikke i et vakuum, det skjer en utvikling, og vi følger den
utviklingen. Saken er at når det gjelder lavtlønnsgruppen i staten,
er det menn og ikke kvinner, til forskjell fra f.eks. andre deler
av offentlig sektor.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Fleire har ikkje bedt om ordet til
sak nr. 2.