Willfred Nordlund (Sp) [11:08:24] (ordfører for saken): Jeg vil først få takke komiteen for et godt samarbeid i arbeidet med komiteens innstilling. Det har vært en hektisk vår. Vi ble nok ikke helt enige, men det blir som regel slik når politiske saker skal løses ut fra ulike ståsteder.

Jeg mener at arbeidet med regjeringens regionreform ikke fortjener karakteren «bestått». Det har i alle målformuleringer om reformen blitt snakket om å lytte til fylkene og stimulere til gode regionale prosesser. Stort sett har man likevel endt opp med å overse de rådene som fylkene selv har gitt, fordi de ikke samsvarer med de konklusjonene som regjeringen trakk før de inviterte fylkene til samarbeid.

Sammenslåingen av fylker ble gjort med tvang med få unntak, og nå inviteres Stortinget til å fastsette navn på de nye fylkene uten at det er gjort et forarbeid som sikrer konklusjoner som virker samlende. Spesielt problematisk er det på Vestlandet, hvor fire fylker er involvert, men hvor departementet har funnet en løsning som bare to av fylkene aksepterer.

Navn på fylker er noe som bør være så godt forberedt at både faglige myndigheter og regionene som berøres, har fått delta i prosessen og ikke minst fått sagt sitt. Regjeringens forslag er ikke sendt på alminnelig høring, slik utredningsinstruksen tilsier, og Språkrådet har ikke fått anledning til å delta i alle forberedelser av sakene, slik de helt opplagt burde hatt.

Jeg merket meg at statsråden i Stortinget den 25. april, under den muntlige spørretimen, viste til at departementet først og fremst har lyttet til de involverte. Hun henviste til de fylkestingene som har behandlet navnespørsmålet for det fylket de skal inn i. Kommunal- og forvaltningskomiteen har også måttet lytte til de fylkestingene som ikke er spurt, som Rogaland og Møre og Romsdal. Dette er fylker som er involvert siden de inngår i regionen Vestlandet, som nå reagerer sterkt på at det sammenslåtte fylket Hordaland og Sogn og Fjordane annekterer navnet, riktignok med unntak av de to siste bokstavene. Det forandrer svært lite.

Det er ikke gjort en god nok jobb av regjeringen i denne saken. Derfor foreslår vi fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, altså komiteens flertall, å sende saken tilbake til regjeringen. Vi ber om at regjeringen innhenter en samlet vurdering fra Språkrådet, som er regjeringens eget ekspertorgan, og deretter sender saken på alminnelig høring, i samsvar med utredningsinstruksen, før saken fremmes for Stortinget til endelig behandling. Det er svært mange av regjeringspartienes medlemmer og – for så vidt – statssekretærer som de siste månedene har hyllet utredningsinstruksen. Men i denne saken velger man ikke å følge den.

Dette er, fra flertallet i komiteens side, å be om en ordinær saksbehandling i en sak som fører fram til et vedtak som er viktig for svært mange, og som vil ha betydning langt inn i tiden som kommer.

Med dette anbefaler jeg komiteens tilråding.

Eirik Sivertsen (A) [11:11:41]: Da Stortinget behandlet regionreformen, stemte Arbeiderpartiet imot tvangssammenslåing av fylker. I tillegg forsøkte vi gjennom flere representantforslag før jul i fjor å få omgjort de tvangssammenslåingene, men igjen valgte stortingsflertallet å stemme imot våre forslag og se bort fra lokale ønsker. Gjennom det har regjeringspartiene og de andre som har stemt imot dette, tatt på seg et stort ansvar for de prosessene som nå pågår ute i de fylkene.

Mange tror at dette er en enkel sak, og at navn er bare navn. Men navn er så mye mer enn navn. Det er både kulturhistorie og ikke minst en identitetsmarkør. Derfor opptar det svært mange. Navn er ikke noe som skiftes ut ofte; de skal i prinsippet stå til evig tid.

Vi har vært kritiske til den prosessen som regjeringen har lagt opp til. Å ikke forankre utgangspunktet for så viktige beslutninger i en faglig vurdering mener vi er en stor svakhet ved prosessen. Departementet har riktignok bedt Språkrådet om å vurdere navnespørsmålet ved flere av fylkessammenslåingene, men de berørte fylkeskommunene har i varierende grad bedt om Språkrådets uttalelse før fylkestinget har tatt sin beslutning om navnespørsmålet. Det ville åpenbart ha vært en fordel om Språkrådet hadde blitt gitt muligheten til å komme med innspill til fylkestingene på et tidligere tidspunkt, slik at de vurderingene også kunne blitt tatt med i den regionale behandlingen. Det ville også gitt en bedre forankring.

Til tross for at det har vært en debatt om fylkesnavn, ville det gitt en enda bedre forankring av et viktig spørsmål hvis man hadde tatt seg tid til å sende spørsmålet ut på en ordinær høring.

Valg av fylkesnavn berører ikke bare de fylkene som omfattes av sammenslåingsvedtakene. Det har betydning også for omkringliggende fylker og for så vidt også andre i landet. Diskusjonen om hvorvidt sangen «Å Vestland, Vestland» må omskrives, siden den heretter avgrenses til å omhandle bare ett fylke, er en litt humoristisk inngang på det spørsmålet.

Det som er bra her, er at vi får på plass et offisielt samisk navn på Trøndelag fylke. Det er bra, for den norske staten er grunnlagt på territoriet til to folk. Jeg vil benytte denne anledningen til å oppfordre også de andre fylkeskommunene som har en betydelig samisk befolkning, til å sette i gang nødvendige prosesser for å få Stortinget til å fastsette ved lov et samisk navn på deres fylker.

Mari Holm Lønseth (H) [11:14:54]: Det er et flertall i Stortinget som ønsker at vi fortsatt skal ha tre forvaltningsnivåer, og det er et flertall i Stortinget som ønsker at strukturen på de fylkeskommunene vi har, skal være annerledes enn det den er i dag. Det er også bakgrunnen for at Stortinget i to omganger har fattet vedtak om en ny regionstruktur, hvor vi går fra 19 fylkeskommuner til 11 regioner. Strukturen gjør fylkeskommunene bedre i stand til å ivareta sin rolle som samfunnsutvikler, og de nye fylkeskommunene vil ha bedre forutsetninger for å kunne påta seg flere oppgaver. Det er også en debatt vi kommer til å følge i tiden framover.

Disse nye regionene er i gang med arbeidet for slå seg sammen. For mange skal flere kulturer og organiseringer smeltes sammen til én. En viktig del av det arbeidet er å bygge en felles identitet. Her vil navnet som fylkene velger, selvfølgelig ha betydning. Når vi skal ta stilling til hvilke navn fylkene skal ha, ja, da mener jeg at vi bør legge avgjørende vekt på hvilke navn fylkene selv har ønsket seg.

Å lytte til dem som er nærmest beslutningene, er det regjeringen har gjort når den har fremmet forslag til navn for Stortinget. Det er fattet gjensidige vedtak i folkevalgte organer om de nye navnene i alle fylkene, bortsett fra Finnmark. Det har vært en bred debatt om de nye fylkesnavnene, og fylkene har brukt god tid til å diskutere og fatte de vedtakene de har gjort.

Det er også verdt å merke seg at da komiteen hadde høring om saken, var det ikke en eneste fylkeskommune som meldte seg for å fortelle hva de mente om det nye navnet sitt. Jeg stoler også på at de lokale folkevalgte rundt omkring i fylkene har lyttet til folket i sin egen region.

Det opposisjonen nå egentlig legger opp til, er at vi skal gå nok en runde, som forsinker noe de selv egentlig ønsker seg, nemlig en ny regionstruktur, hvor fylkene settes bedre i stand til å gi gode tjenester til folk og til næringslivet i sin region. Det legges også opp til en prosess fra opposisjonen hvor man på sett og vis undergraver sine egne lokalpolitikere som har fattet vedtak om fylkesnavnet.

Jeg er glad for at opposisjonen ikke får flertall for dette her i dag. Nå skal man fortsette arbeidet med å bygge nye, mer bærekraftige regioner som kan gi gode tjenester til folk.

Og hvis jeg kan få avslutte med å si: Hvis Arbeiderpartiet er opptatt av at man skal forankre, skulle jeg tro at det beste kanskje var å lytte til sine egne lokalpolitikere.

Med dette tar jeg opp det forslaget som ligger i innstillingen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:18:05]: Navn er viktig for å bygge ny kultur og samle de nye fylkeskommunene. Å utsette valg av navn vil kunne utsette deler av kulturbyggingen. Mange bruker allerede det nye navnet de selv har vedtatt.

Jeg har personlig tatt kontakt med våre gruppeledere i berørte fylker. Tilbakemeldingene har vært klare: Prosessene oppleves stort sett som gode. Navnene oppleves som fra helt greit til veldig bra. Alle har stemt for, og alle ønsker at Fremskrittspartiet her på Stortinget skal stemme for.

Å lytte til våre egne har vært det aller viktigste for oss i denne saken, og vi finner ikke at motargumentene som kom under høringen, forsvarer verken en utsettelse eller en total overkjøring av dem som berøres aller mest av disse nye navnene.

Karin Andersen (SV) [11:19:19] (komiteens leder): SV stemte også imot tvangssammenslåing av fylker. Vi mener prinsipielt at man først burde ha vedtatt hvilke oppgaver man skulle løse, for så å se hvor stort areal eller antall innbyggere man burde ha for å løse disse oppgavene godt. Man har begynt i feil ende, og man har endt opp med noen veldig rare enheter.

Det vi diskuterer i dag, er hva disse «barna» skal hete. Sjøl kommer jeg fra ett av de fylkene som blir tvangssammenslått – Hedmark. Det skal slås sammen med Oppland fylke og av en eller annen merkelig grunn ikke hete Hedmark og Oppland, på samme måte som en del av de andre fylkene har fått lov til å beholde navnene sine. Jeg kjenner faktisk at jeg er ganske lei meg for dette. Innlandet skal det hete. Da er vel resten Utlandet, da. Det er et veldig rart navn. Det er mange som bruker det, men det er rart. Jeg tror ingen kaller seg innlending i disse fylkene.

Som flere har sagt her, er navn ofte identitet. Noe av det vi nå ser i noen av disse fylkene, er at de klarer å samle seg når de får beholde navnet sitt, eller der de har en felles identitet, som f.eks. i Trøndelag og på Agder. Men i de andre fylkene har de jo ikke det. I Viken – er de «vikinger»? Jeg vet ikke helt hva de skal være. Det er ingen felles identitet. Derfor er det så viktig når man skal behandle disse navnene, at man i hvert fall går ordentlige runder, så man kanskje får fram noen navn som kunne ha gitt en eller annen form for felles identitet, slik at folk kunne ha følt litt inni seg at dette er meg – dette er mitt. Jeg synes regjeringen overser dette.

De sier hvem som er involvert i denne saken. I hvert fall når det gjelder noen av disse navnene – kanskje spesielt det som gjelder sammenslåingen av Hordaland og Sogn og Fjordane – er det klart at det er nabofylker som er involvert i bruken av begrepene «Vestlandet» og «Vestland». Det viser også den språklige forvirringen i denne saken når man ender opp med Innlandet, men Vestland. Det er lite konsistent. Her er det andre som er involvert i denne navnebruken. Det blir som om vi skulle kalt Hedmark og Oppland for Østlandet. Jeg tror mange ville ha protestert på det.

Jeg er helt enig i at det nye fylket, som jeg hadde håpet skulle hete Hedmark og Oppland, også burde hatt et samisk navn.

André N. Skjelstad (V) [11:22:44]: Jeg er godt fornøyd med at fylkene nå har kommet fram til nye fylkesnavn, etter gode prosesser i fylkestingene. Men jeg er litt forundret over at en i en del saker ønsker å overstyre fullstendig det fylkene selv mener. En skal i større grad lytte til naboene. Jeg skjønner selvfølgelig at noen navn kan være omdiskutert, men representanten Andersen, som var her på talerstolen i stad, vil altså overstyre de to fylkestingene i Hedmark og Oppland. Selvfølgelig kunne vi her i denne salen ha funnet flere navn, men dette er jo virkelig medvirkning. I neste åndedrag velger en å kritisere det. Jeg må si jeg er overrasket. Jeg er overrasket og må si at dette er å prøve på en omkamp om det en har tapt i to omganger. Jeg trodde virkelig at vi skulle la de nye fylkeskommunene få lov til å bestemme navnene sine selv. Dette må jeg si er overraskende. Venstre kommer uansett til å stemme for forslaget fra mindretallet i komiteen, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, med de inndelingene som ligger der.

Jeg er for øvrig ikke uenig med representanten Sivertsen i at en gjerne kan se på om det er naturlig med samiske navn, slik det ble gjort for Trøndelag.

Jeg må spørre – når det gjelder det som flere fra opposisjonen her sier, at dette er tvang: Er det tvang hver gang Stortinget gjør et flertallsvedtak i denne sal? Det var helt tydelig hva som var prosessene rundt fylkene: Vi kom til å trekke opp linjene hvis det ikke ble en lokal enighet. Det handler ikke om tvang; det handler om styringsretten til Stortinget.

En bruker uttrykk som «annektere». «Annektere» bruker jeg om en del andre ting enn det at vi tar viktige beslutninger i et demokratisk organ. Jeg reagerer på en språkbruk som er splittende, men det er tydeligvis helt bevisst – en ønsker å ha en splittende språkbruk for at dette ikke skal hales i land på en god måte. Det synes jeg er bemerkelsesverdig.

Torhild Bransdal (KrF) [11:25:38]: For meg er det viktig allerede i starten av mitt innlegg å si at denne saken skulle ha vært sendt ut på høring før vedtak ble fattet. Det er ikke blitt gjort, men det har vært høring i komiteen der alle som har en mening om saken, hadde mulighet til å komme og framføre synet sitt. Likevel stemmer jeg ikke for å sende saken tilbake.

Dette er en sak som vekker og har vekket en del følelser, og når det er mye følelser i saker, blir det utrolig vanskelig å angripe, for en skal ha respekt for de følelsene folk sitter med. Det var følelser ved behandlingen i mitt parti også, fordi det er sterke meninger om dette. Men en må til sjuende og sist skjære igjennom. Og hvorfor skjærer en igjennom? Jo, fordi dette er en konsekvens av siste del av regionreformen. Så kan vi snakke om høna og egget og hva som skulle ha vært gjort først og sist, men nå får vi ta utgangspunkt i dagen i dag og se framover.

Dette er en reform som Kristelig Folkeparti har ønsket å programfeste i flere stortingsperioder. Nå er reformen i ferd med å realiseres, og reformen er umåtelig viktig for både demokratiet og distriktspolitikken. Når det gjelder hensiktsmessig styring av større folkevalgte regioner enn dagens fylkeskommune, ble det ikke helt slik som vi ville hatt det, men vi får gå videre.

Vi hadde et annet primærsyn på hva som var hensiktsmessig inndeling ved et par tilfeller. Det er en del av bakteppet. Men nå får vi konsentrere oss om det viktigste, og det viktigste er at vi får slagkraftige fylkeskommuner som er store nok til å overta en rekke oppgaver fra staten og underlegge dem folkevalgt regional styring.

Fylkeskommunene fant i de fleste tilfellene selv fram til hensiktsmessige navn. Det har vi landet på å legge til grunn. Det er viktig, spesielt om Stortinget overprøver de prosessene som har vært i de sammenslåtte fylkene. En del av disse prosessene har vært problemfrie, og i noen tilfeller har debatten gått mer høylytt for seg. Vi kunne ha valgt flere løsninger, men vi følger det som er bestemt av de berørte fylkeskommunene. Vi mister ikke framdrift av styringsfart i reformen, og vi fokuserer energien på det neste trinnet i reformen.

I går ble det i kommuneproposisjonen innstilt på at vi skal fokusere på saken når den kommer i løpet av høsten. Derfor står jeg inne for det forslaget Kristelig Folkeparti er en del av.

Statsråd Monica Mæland [11:29:05]: Regjeringen følger opp Stortingets vedtak om at det fra 2020 skal være 11 fylker i Norge. 13 fylkeskommuner er vedtatt sammenslått til seks nye fylkeskommuner. Regjeringen har derfor også lagt fram lovforslag om nye fylkesnavn for disse seks fylkene.

I dag er det store forskjeller på fylkeskommunene. Ni fylkeskommuner har under 200 000 innbyggere. Dette vil bedre seg når sammenslåingen av fylkeskommunene trer i kraft 1. januar 2020.

Større og mer funksjonelle fylkeskommuner vil styrke både lokaldemokratiet og vekstkraften i landet vårt. De nye fylkeskommunene har større muligheter til å være strategiske samfunnsutviklere og får en styrket kapasitet og kompetanse til å løse dagens og framtidens oppgaver.

Regjeringen foreslår at rikets seks nye fylkeskommuner skal ha følgende navn:

• Viken

• Innlandet

• Vestfold og Telemark

• Agder

• Vestland

• Troms og Finnmark

For Troms og Finnmark foreslås Romsa ja Finnmárku som samisk parallellnavn og Tromssa ja Finmarkku som kvensk parallellnavn. Også Trøndelag fylke skal få et samisk parallellnavn, Trööndelage.

Navnevalg er krevende og utløser stort engasjement og sterke følelser. Mange har hatt synspunkter på forslagene om nye fylkesnavn. Det har vært en lang og åpen prosess om navnevalget i alle de fylkeskommunene som er berørt. Det har også vært mye mediedebatt, og saken har vært diskutert i spørretimen her i Stortinget. Det er rett og slett ikke ofte at en sak får så mye oppmerksomhet både lokalt og nasjonalt.

Forslag til nye fylkesnavn har vært forelagt Språkrådet, og de samiske navnene er forelagt Sametinget. Språkrådet har en viktig rådgivningsfunksjon, og deres begrunnelser med alternative navneforslag er presentert i proposisjonen.

Noen av navnevalgene har vært ekstra krevende å ta stilling til, og særlig gjelder det den nye fylkeskommunen som vil bestå av dagens Hordaland og Sogn og Fjordane. Fylkeskommunenes eget opprinnelige forslag, «Vestlandet», vakte reaksjoner. Derfor møtte jeg alle de berørte fylkeskommunene, også Rogaland og Møre og Romsdal, for å diskutere saken. Hordaland og Sogn og Fjordane justerte etter møtet sitt navneønske til «Vestland».

Det nye fylkeskommunale selvstyret må stå sterkt i slike navnespørsmål. Det er fylkeskommunene som nå skal bygge noe nytt og skape en samlende identitet og kultur. Da mener jeg fylkeskommunenes felles enighet om navnet er veldig viktig for den videre sammenslåingsprosessen. Jeg har også lagt vekt på at fylkeskommunene ønsker at de nye navnene skal vedtas så raskt som mulig.

Flertallet i komiteen kritiserer regjeringen for ikke å ha fulgt utredningsinstruksen. Det er en påstand jeg vil tilbakevise. Utredningsinstruksen inneholder unntaksregler for når alminnelig høring kan unnlates. Dette har altså vært en svært åpen, svært inkluderende prosess, som har pågått over lang tid, og som har favnet bredt, både lokalt og sentralt.

Heidi Greni (Sp) [11:38:38]: Den 14. mai holdt Finnmark folkeavstemning om stortingsflertallets vedtak om å slå sammen Finnmark og Troms med tvang. Resultatet ble at fylkestingets motstand mot sammenslåing hadde overveldende støtte blant innbyggerne i fylket. 87 pst. sa nei til at Troms og Finnmark skulle bli ett fylke.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik har møtt statsministeren og overlevert et brev etter folkeavstemningen. Der ber hun om at finnmarkingene må respekteres. Hun reagerer sterkt på at kommunalministeren har gitt uttrykk for at folkeavstemningen ikke betyr noe som helst, fordi Stortinget har vedtatt at Troms og Finnmark skal slås sammen. Dette aksepterer ikke fylkesordføreren og sier at folkeavstemningen og resultatet av den gir henne og fylkestinget et mandat til å fortsette motstanden mot sammenslåingsprosessen.

Det er bare en utvei for regjeringen, sier fylkesordføreren i Finnmark, nemlig å behandle tvangssammenslåingen på nytt.

Jeg tillater meg et kraftfullt sitat fra fylkesordføreren. Hun sier i sitt brev til statsministeren:

«Finnmarkingene er nå så forbannet at nær sagt ett hvert løsningsforslag som innebærer en sammenslåing vil møte massiv motstand i befolkningen.»

Jeg tror mange i Finnmark, og også i Troms, finner det provoserende at Stortinget i dag behandler navn på et sammenslått Finnmark og Troms som om ingenting har skjedd. Flertallet overser de konklusjonene som innbyggerne i Finnmark har trukket.

Det nytter ikke å skjule seg bak et vedtak fattet av et knapt stortingsflertall i 2017. Alle vet at regionreformen står svakt, både ute i de fylkene som er berørt, og her på Stortinget. Jeg må i den sammenhengen få rette en særlig oppmerksomhet mot Kristelig Folkeparti. Flere av partiets ledende politikere har gitt uttrykk for at de har lite til overs for vedtakene de har vært med på, men at de har sett seg nødt til å stille seg bak vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark og andre steder fordi de har en avtale om det med regjeringen. Spørsmålet er: Hva har partiet fått igjen? Det synes jeg de bør fortelle folk som nå undrer seg over hvorfor det er gjort vedtak på Stortinget mot både innbyggernes og fylkeskommunenes vilje, og som det også ser ut til at kanskje er mot Stortingets egentlige vilje.

Regionreformen ble startet av regjeringen i 2015 som en invitasjon til naboprat. Fylkene tok nabopraten og ga beskjed tilbake om at de kom fram til at oppgavene, både gamle og nye, best kunne løses innenfor dagens struktur.

Nå fastsetter man navn uten at utredningsinstruksen er fulgt, uten høringsrunde og uten at Språkrådet har vært involvert, og før fylkene har fattet sine vedtak.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:41:59]: Egentlig trenger jeg ikke si så mye, det meste er sagt av de andre – de som vil høre på hva folk i Finnmark sier. Men allikevel kan jeg si litt om dette, for jeg har vært ganske mye med på prosessen.

Det er riktig: Folk i Finnmark er sinte. Jeg tror ikke det bare gjelder folk i Finnmark, jeg tror det gjelder folk i Troms også. Troms og Finnmark er flotte navn, men hver for seg. Man trenger ikke slå sammen disse to fylkene. Det er kjempefylker som er store nok – det er areal nok, og det er folk nok. Vi kunne også godt ha vært mye flere folk hvis vi hadde hatt mer arbeid. Det er der vi skulle ha satt inn trykket: få mer arbeid til disse to fylkene.

Det er mye som trenger å gjøres i fylkene, både når det gjelder havner og å få gjort veiene bedre, og slike ting. Men vi skal være opptatt av dette med å slå sammen med tvang. Jeg tror ikke det er noen – det er ingen – som ønsker å bruke tvang når man skal slå sammen noen. Men her gjør man det.

Så mange finnmarkinger gikk og stemte – 58 pst., tenk på det! Det var gamle folk som brukte en hel dag for å komme seg bort for å få stemt og vist at de ville være Finnmark fortsatt. Man må ha respekt for det som har skjedd, respekt for det valget finnmarkingene viser. Tvangssammenslåing har ingen legitimitet i Finnmark.

Jeg har ikke ord. Jeg synes folk skal tenke seg litt om, og spesielt dem som vil slå oss sammen.

Stein Erik Lauvås (A) [11:44:34]: Representanten Holm Lønseth entrer talerstolen med en lengre belæring overfor oss andre om å lytte til lokaldemokratiet, om å lytte til lokale folkevalgte – i dette tilfellet regionale folkevalgte.

Jeg må bare slå det fast: Representanten Holm Lønseth og Høyre er nok ikke i noen særlig god posisjon til å drive med den form for belæring – om å lytte til lokale og regionale folkevalgte. Tvert imot, partiet Høyre har i kommune- og regionreformen stort sett kjørt med ganske store skylapper for øynene og relativt godt med bomull i ørene – for å uttrykke det på den måten. Høyre har i hvert fall ikke vært noen representant for å drive med aktiv lytting til regionale folkevalgte. Hadde partiet Høyre og representanten Holm Lønseth vært i nærheten av å gjøre det, hadde de neppe stemt for disse tvangssammenslåingene. Hadde representanten Holm Lønseth og hennes parti lyttet, som de belærer andre om å gjøre, hadde de hørt at f.eks. Østfold, som nå skal inn i den fantastiske konstruksjonen Viken, som ingen egentlig vil ha – selv ikke Høyres representanter har vist noen eksaltert glede over det vedtaket – sa nei takk til den konstruksjonen. Det samme gjorde Akershus. Det samme gjorde Buskerud. Så kan man spørre: Hvor var representanten Holm Lønseth? Hadde hun ikke fått ut bomullen av ørene – eller hva var det som foregikk?

Det er ingen grunn til å ta imot belæring fra regjeringspartiene – nå inkludert Venstre– om å lytte til det regionale og lokale folkevalgte nivået, for er det noe disse tre partiene grundig har bevist gjennom behandlingen av kommune- og regionreformen, er det at de gjør det stikk motsatte. Disse partiene lytter ikke. De kjører fram tvangssammenslåinger som om ingenting har skjedd. De har ikke hørt på lokaldemokratiet overhodet.

Ivar Odnes (Sp) [11:47:35]: Namnet skjemmer ingen, heiter det, men samtidig er det viktig for identiteten til han eller ho som ber namnet. I ei regionreform som har svært lita tilslutning i befolkninga i enkelte delar av landet, har namnet på dei nye fylka vore og er svært viktig for å skapa både identitet og eigarskap til desse nye fylka. For fylka Oppland og Hedmark – som no er vedteke skal slåast saman med tvang – er det særleg viktig for å kunna sørgja for ei god forankring av namnevalet for det nye storfylket.

At namneforslaget som ligg på bordet i ei så viktig sak, ikkje har vore ute på høyring, er svært kritikkverdig. Namnet Innlandet er ein nyare konstruksjon. Det har vore argumentert med at dei to høgskulane i dei to fylka no har teke namnet Høgskolen i Innlandet, men vi har samtidig ein høgskule på Gjøvik som har vorte ein del av NTNU i Trondheim, og er då ein utdanningsinstitusjon som ikkje har namnetilhøyrsel til fylket. Sykehuset Innlandet er brukt som eit argument, men det dekkjer ikkje heile det nye fylket, sidan helseministeren flytta sjukehuset i Kongsvinger-regionen inn under Ahus. Det er altså ikkje særleg slagkraftige argument som har vorte brukt for å hevda at storfylket må heita Innlandet – fordi ein høgskule og eit helseføretak har Innlandet i namnet sitt. Noko anna er kva det motsette av Innlandet skal vera. Er dei som ikkje bur i Innlandet, då utlendingar? Det vert svært misvisande å bruka dette namnet på Oppland og Hedmark.

Det historiske regionnamnet på desse to fylka – som har vore eitt fylke tidlegare – er Opplandene. Det var nemnt om militære einingar, som Opplandske infanteriregiment, og Oplandske Dampskibsselskap, etablert i 1852, som framleis eig og driftar Skibladner på Mjøsa.

Eit anna alternativ som har vore nemnt, er å kalla det nye storfylket for Hedmark og Oppland. Vi kjem framleis til å ha Møre og Romsdal. Vi har Sogn og Fjordane, og det skal no heita Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Venstres representant her er overraska over at vi ikkje lèt det nye fylket bestemma namnet på den nye konstruksjonen. Tja, både Hedmark og Oppland røysta mot samanslåinga av fylka. Fleirtalet – med Venstre i spissen – lytta heller ikkje til det, men no er det altså viktig at vi skal lytta til det nye fylket sitt val av namn.

Senterpartiet meiner at namnet på det nye fylket treng å verta forankra gjennom ein grundigare prosess, for å skapa eit breitt eigarskap til fylkesnamnet. Det er framleis tid til å lytta til råd frå innbyggjarar og faginstansar gjennom ei høyring før det endelege namnevalet.

Karin Andersen (SV) [11:50:47]: Jeg kan slutte meg helt til innlegget til Ivar Odnes fra Senterpartiet. Jeg har hørt en del innlegg i dag som på en måte moraliserer over at man kan ha et annet standpunkt enn regjeringen. Men det er en realitet at det er regjeringen og flertallet som har gjennomført tvangssammenslåinger mot både fylkesting og folks vilje. Det mest alvorlige i saken er at både Høyre og Fremskrittspartiet under hele prosessen har vært helt entydige på at dette er et skritt på vegen mot å legge ned fylkeskommunene. Det ble til og med sagt på pressekonferansene. Og så kommer Venstre og Kristelig Folkeparti og tror at de har reddet fylkeskommunene og det regionale nivået.

Vi vet hvem som styrer dette. Det er de som vil fjerne det, gjøre det til noe stort og ubegripelig. Og nå skal man miste navnene også, slik at tilhørigheten ikke er der, for da vil man lettere kunne fjerne det.

Dette handler ikke om hva politikere mener om dette. Dette handler om hva folk mener om det navnet som de har på sitt område, for det handler ikke bare om fylkeskommunen. Det handler om område og identitet for folk.

Det ble ikke slik som de ville, sa representanten fra Kristelig Folkeparti. Nei, det gjorde visst ikke det, så vedtaket står forferdelig svakt. Og kanskje aller verst er det i Finnmark. Der har vi nå hatt en folkeavstemning som viser det vi visste fra før – at dette er stikk i strid med folkeviljen i Finnmark. De ønsker det ikke. De vil ikke ha det. Men likevel skal det tvinges igjennom – og nå også med navn. Folk er sinte i Finnmark, var det en som sa her oppe. Han brukte et litt annet ord, men jeg skal prøve å unngå det. Ja, de er det – og med god grunn.

Det er lov å snu når man ser at det er i strid med det befolkningen vil – for det er det. Det er stor urolighet rundt dette, og det er ikke noe godt utgangspunkt for noe man påstår skal bli noe sterkt, funksjonelt og viktig. Det er et elendig utgangspunkt, dessverre.

Grunnen til at vi har fremmet et annet forslag i dag, er at vi mener at den prosessen ikke har vært god nok. Men utgangspunktet her er de tvangssammenslåingene som stortingsflertallet har ansvaret for, og som burde vært omgjort, og som SV er klar til å omgjøre i det sekund det er mulighet for å få gjort det.

Torhild Bransdal (KrF) [11:53:52]: Jeg måtte virkelig slå opp og lese overskriften i den saken vi diskuterer i dag. Overskriften er: Endringer i inndelingslova (nye fylkesnavn). Men jeg fikk en assosiasjon om at det er hele regionreformen vi nå skal ta ytterligere en omkamp på i dag. Det står faktisk ikke på sakskartet.

Det vi skal diskutere i dag, er: Hvilke prosesser har det vært rundt disse navnene? Hva har skjedd ute? Jeg kan fortelle om telefoner fra senterpartifolk som ber på sine knær om at Kristelig Folkeparti må sikre flertall for å få dette igjennom, fordi prinsippet med gode lokaldemokratier og forankring er utrolig viktig.

Jeg sa i mitt innlegg at dette gjelder følelser, og det gjør det. Det er det som gjør saken så utrolig vanskelig. Man kan bale med de følelsene i år etter år, og det blir ikke fattet noe vedtak fordi følelsene tar over.

Hva er det som er viktig med dette, hva er det som er basisen? Det er at et flertall i Stortinget har sagt at vi vil ha en regionreform. Vi har sågar sagt at vi vil ha en samlet sak. Jeg håper at det er viktig, for sist reformen ble fremmet, strandet den på at det ikke var en samlet sak. Da lurer jeg på: Er det en omkamp om hele regionreformen vi skal ha i dag? Heidi Greni fra Senterpartiet avla meg en visitt, og jeg lurer virkelig på om jeg må ha utrolig tungt for det, for jeg har blitt utfordret så mange ganger av Senterpartiet fra denne talerstol fordi Kristelig Folkeparti har vært ærlig og sagt: Det er ikke alt vi liker like godt. Men hva er det som er viktig? Det er at vi får desentralisert makten, slik at beslutningene fattes nærmest mulig innbyggerne. Og det er for meg en stor gåte at Senterpartiet kan problematisere dette. Her er det lyttet til folket.

André N. Skjelstad (V) [11:56:41]: Som forrige taler, representanten Bransdal, sa, dreier dette seg om å desentralisere – desentralisere makt. Det er helt uforståelig for meg at Senterpartiet inntar den posisjonen, fordi jeg trodde i utgangspunktet at det partiet var opptatt av akkurat det. Men jeg ser fra denne talerstolen, som jeg opplevde i fjor vår og også før jul da vi diskuterte tilsvarende sak, at det er antakelig ikke det man er opptatt av. Det er antakelig noe helt annet. Jeg trodde det var en sentrumsposisjon i norsk politikk å bringe makten nærmere innbyggerne, ved også å gjøre dem til slagkraftige fylkeskommuner. Det er ikke til å komme fra – og som tidligere fylkespolitiker vet jeg det utmerket godt – at i hovedtrekk er det fylkesveier og videregående skoler som det holdes på med i fylkeskommunen. Nå gir flertallet en mulighet til at de skal få større, tyngre oppgaver – mer makt til fylkeskommunene. Ikke minst trodde jeg i hvert fall at den tidligere fylkesråden fra Nordland skjønte dette, men jeg har tydeligvis gått glipp av et eller annet, for i denne saken handler det egentlig ikke om det, tydeligvis. Det handler om retorikk. Det er mye viktigere å ha en splittende retorikk, slik at det skal virke som om noen ikke vil påføre innbyggerne noe som er bra.

De rød-grønnes prosjekt – som strandet – som i realiteten egentlig var en overføring av en del riksveier uten å ha kostnadsdekning for det, var den forrige regionreformen. Det var ikke mye å rope hurra for. Nå, som representanten før meg sa, kommer det oppgaver, som var et av premissene da vi vedtok dette i fjor.

Jeg må si at jeg også reagerer på representanten Karin Andersen, som også var med i tilsvarende debatt både i fjor vår og før jul. Hun sier at flertallet moraliserer. Nei, flertallet har faktisk en så stor tiltro til demokratiet at når det blir fattet et flertallsvedtak i denne sal, følger vi det opp. Det er det det handler om. Vi følger opp demokratisk fattede vedtak. Det er ikke å moralisere fra flertallet.

Willfred Nordlund (Sp) [11:59:52]: Jeg hadde egentlig tenkt å ta ordet til en del av det innholdsmessige i prosessen, men jeg blir nødt til å avlegge representanten Skjelstad en snarvisitt, for jeg tror han må slå opp ordet «moralisere» etter å ha holdt et innlegg der han prøver å tillegge andre meninger de ikke nødvendigvis har.

Det som har vært viktig for Senterpartiet i den saken som står på dagordenen nå i dag, har handlet om hvordan man har lagt til rette for en god prosess, som i denne sammenhengen nødvendigvis må inkludere flere enn bare den enkelte fylkeskommune. Representanten Skjelstad brukte ordet «splittende» om at undertegnede mente man annekterte navnet Vestland fra Vestlandet. Det har sammenheng med at vi i den sammenheng prater om en hel landsdel, og jeg tror at den landsdelen kunne kommet fram til bedre navneløsninger dersom man hadde hatt en skikkelig prosess forut for denne saken.

Og det er nettopp det som har vært Senterpartiets og undertegnedes anliggende, nemlig at prosessen har vært for dårlig. I utgangspunktet kunne vi hatt forståelse for at man ikke hadde hatt høring i denne saken, men høringen – det skal dog bemerkes – som var satt opp på ganske kort tid i komiteen fordi det var viktig å prøve å få behandlet saken før våren dersom man ønsket å behandle den en gang til senere, viste med all tydelighet at det var nødvendig å ha en ny prosess.

Navn på fylker har historisk betydning og et kulturelt perspektiv. Det berører, som jeg sa, mange omkringliggende fylker. Det var derfor det under høringen kom så mange reaksjoner på navnene som var foreslått av regjeringen. Hvis noen av de som deltok i høringen, ikke merket det, tror jeg de må høre etter en gang til. Jeg finner grunn til å understreke at på tross av svært kort tid fra vi fikk saken, til vi bestemte at vi skulle ha høring, og fastsettelse av dato, var det mange som kom og hadde meninger om dette, naturligvis i de fylkene som blir sterkest berørt av navnevalget.

Det er grunn til å bemerke at da dagens fylkesnavn ble vedtatt, i 1918, var det resultat av et større faglig utredningsarbeid, en grundig høringsrunde og en omfattende politisk prosess. Det er svært uheldig, på bakgrunn av de tilbakemeldingene som er kommet, at regjeringen ikke har klart å prioritere dette i 2018, og jeg registrerer at heller ikke flertallet i denne salen ønsker det. Det er synd.

Mari Holm Lønseth (H) [12:03:01]: La meg starte med å si at jeg ikke er enig i at det ikke har vært en grundig prosess rundt dette. Det har vært bred debatt i flere flater, lokalt og nasjonalt, om disse sakene, så det stemmer ikke, det som representanten Nordlund sa før meg.

Det er grunn til å minne om at vi to ganger har fattet vedtak om ny fylkesstruktur. I 2017, før valget, ble det vedtatt en ny fylkesstruktur til beste for folk og for næringsliv, hvor man klarer å flytte makt nærmere folk. Vi hadde et stortingsvalg i 2017 der regjeringen ble gjenvalgt. Så hadde vi et representantforslag – bakstreversk, riktignok – som skulle reversere regionreformen, men som ikke fikk flertall.

Når representanten Andersen sier at dette er imot folks vilje, stemmer ikke det, for regjeringen gikk til valg på å gjennomføre den regionreformen som man i dag prøver å ta nok en omkamp på, og vi fikk flertall til å gjennomføre den. Til tross for at opposisjonen hadde rent flertall for å gjennomføre en regionreform som de selv var for, klarte de altså ikke å gjennomføre den i den tiden de selv satt i regjering. Hører man på debatten i dag, er det kanskje ikke så veldig vanskelig å forstå hvorfor man ikke klarte å gjennomføre en regionreform når man ikke engang klarer å komme noen vei med å bestemme fylkesnavn – selv når deres egne lokalpolitikere ønsker seg de navnene som regjeringen i dag har fremmet forslag til Stortinget om, og som vi senere i dag forhåpentligvis også blir enige om.

Det stemmer heller ikke at folk ikke har vært hørt i saken. Det har vært høring i komiteen, og som jeg nevnte innledningsvis, har også navnene vært gjenstand for bred debatt. Fra høringen i komiteen er det også grunn til å nevne at det var seks stykker som kom til oss og hadde innspill. Ingen av dem kom fra fylkene, men det har vel sammenheng med at fylkene selv har ønsket seg disse navnene.

Jeg er også glad for at Språkrådet har sagt hva de mener om disse navnene, og jeg registrerer at ingen av fylkene har endret mening om hvilket fylkesnavn de ønsker seg, etter at de har fått en anbefaling fra Språkrådet.

Nå er jeg glad for at vi endelig kan gå videre, og jeg sier igjen, som jeg gjorde før jul, at nå er omkampenes tid forbi, nå må vi gjennomføre denne reformen, som det også er flertall for i folket.

Heidi Greni (Sp) [12:05:55]: Når en hører på debatten, er det nesten så en lurer på om det er mange i salen som ikke har lest innstillingen. Den er ganske kort og lyder følgende:

«Stortinget sender Prop. 65 L (2017–2018) tilbake til regjeringen. Stortinget ber regjeringen innhente en samlet vurdering fra Språkrådet til valg av nye fylkesnavn og sende saken på alminnelig høring i samsvar med utredningsinstruksen før saken fremmes for Stortinget til endelig behandling.»

Det betyr ikke at vi ønsker å overkjøre fylkespolitikerne. Det betyr ikke at vi har foreslått nye navn i salen i dag. Det betyr ikke at vi ikke skal lytte til lokaldemokratiet. Men det betyr at vi skulle ønske at utredningsinstruksen hadde vært fulgt. Vi skulle ønske at dette hadde vært ute på vanlig høring. Vi skulle ønske at fylkestingene hadde fått rådene fra Språkrådet før de fattet vedtakene sine om navn, ikke, som det har skjedd i mange av tilfellene, etter at vedtakene allerede var fattet. Dette har altså ingenting med omkamp å gjøre, det har å gjøre med at vi skulle ønske at denne prosessen hadde foregått etter boken.

Representanten Bransdal var overrasket over mitt innlegg. Dette er ikke sitat, men slik jeg kommer på det, sa Toskedal i salen da vi behandlet reformen: Dette er en inndeling ingen i salen er fornøyd med. Da må vi kanskje kunne si at det sannsynligvis ikke er flertall i salen for dette, men det er et resultat av en forhandling. Partilederen i Kristelig Folkeparti har sagt noe sånt som at vi nå må prøve noen år med Finnmark og Troms, og se når de nye oppgavene kommer, og så får vi eventuelt vurdere det. Slik var det i alle fall framstilt i media.

Senterpartiet mener at vi har slagkraftige fylkeskommuner allerede i dag, og at vi har 19 fylkeskommuner som fint kunne ha tatt alle de nye oppgavene som ekspertutvalget foreslo.

Jeg er grunnleggende uenig med Skjelstad når han sier at det bare er der det ikke var lokal enighet, de overkjører fylker. Det var lokal enighet mellom Oppland og Hedmark om at de ikke ønsket fylkessammenslåing. Det var lokal enighet om at de ville fortsette for seg selv, og det fikk de ikke lov til.

I forrige uke fikk jeg tilbud om en bok av Are Eivind Brænne om sammenslåingsprosessen når det gjaldt kommunereformen. Den hadde tittelen «Nye Kristiansand unnfanget ved voldtekt». En tilsvarende tittel tror jeg hadde vært veldig dekkende også for regionreformen.

Willfred Nordlund (Sp) [12:09:14]: Det at denne debatten trekker litt ut, viser jo det som egentlig oppleves der ute, nemlig at navn dreier seg om identitet, kultur og en bevissthet om hvor man kommer fra. Det at det skaper mye debatt, er ikke så rart, og det at enkelte representanter da ønsker å angripe Senterpartiet for å overstyre lokaldemokratiet, er kanskje ikke så underlig, men det er grunn til å vise til innstillingen og de merknadene som står der, for det handler om prosess. Den eneste høringen som har vært gjennomført, som jeg var inne på, var altså på meget kort varsel, og jeg tror jeg finner grunn til å avlegge representanten Holm Lønseth en liten visitt og si at jo, det var faktisk en av fylkeskommunene som var til stede, nemlig Rogaland. Det framkommer jo også, dersom man ser på opptaket av høringen, hva Rogaland mener om det nye navnet Vestland.

Et av de store ankepunktene til flertallet i komiteen – ikke flertallet i denne salen – har vært at Språkrådet, som er ekspertorganet på navn, og som er regjeringens eget organ, og som burde ha vært konsultert, ikke har vært tilstrekkelig inne i fylkenes arbeid, uavhengig av hva slags hørings- og medvirkningsprosesser som har vært. For Språkrådet var bedt om å komme med uttalelser om de ulike navnene etter at drøftingene – og konklusjonene – i fylkestingene var godt i gang. Hvis vi tar eksemplet fra Hedmark og Oppland, drøftet de altså navnet i et felles fylkesting 24. oktober 2017, mens regjeringen først spurte Språkrådet til råds 6. november 2017. Det hadde jo på bakgrunn av dette, og særlig i lys av all uroen og debatten og den splid som navneforslagene har skapt, sannsynligvis vært formålstjenlig – nettopp for kanskje å imøtekomme en del av Kristelig Folkepartis uro for hvordan regionreformen skal stå fram – at man hadde fått en helhetlig prosess. Det registrerer jeg at man ikke har flertall for.

Så er det grunn til å spørre statsråden om grunnlaget og hva slags vurderinger man har gjort vedrørende stadnamnlova, for i § 1 heter det at man skal «ta vare på stadnamn som språklege kulturminne». Det var det mange av de høringsinstansene som var til stede i komiteen, som var inne på. Nå velger man altså navn som går på nye fylker, uten at det nødvendigvis har vært en god prosess. Det har skapt stor debatt etter at regjeringen la fram sitt forslag, et forslag som sannsynligvis kommer til å bli vedtatt, og som kommer til å skape stor debatt i framtiden, for det å bygge en enhetlig identitet, særlig når man tar i bruk navn for et forvaltningsnivå som gjelder landsdeler – ja, det kommer til å bli problematisk.

Arne Thomassen (H) [12:12:26]: På lik linje med representanten Bransdal ble jeg veldig overrasket over hva vi skulle debattere. Jeg trodde det var navnene, og så ender vi opp med det som er nærmest et forsøk på en omkamp.

Jeg tilhører en del av landet som er veldig godt fornøyd med at vi nå skal slås sammen. Jeg er veldig glad for at regjeringen viste lederegenskaper, var dyktige og tok noen valg – og Stortinget har også sagt sitt om denne saken. For meg minner dette mye om en omkamp, og jeg tenker at det er manglende respekt for hva stortingsflertallet har vedtatt. Regjeringen gjør den jobben som et flertall har sagt veldig tydelig at den skal gjøre.

Jeg håper vi kan lande denne saken på en god måte, og at vi kan fortsette med en helt nødvendig reform. Jeg håper også at vi får oppgaver nærmere befolkningen og innbyggerne, at vi får en større interesse rundt det å drive med regionalpolitikk, at vi får større og mer håndfaste regioner, og at vi da kan la regjeringen gjøre den jobben.

Vi ser at man kan holde på med disse prosessene i mange år. I Agder jobbet vi med frivillig sammenslåing i 40–50 år. De siste årene prøvde vi med folkeavstemning og ulike måter å løse dette på – det strandet.

Så jeg er glad for denne saken, og så håper jeg vi kan komme oss over til selve navnedebatten.

Torhild Bransdal (KrF) [12:14:08]: Representanten Greni har nettopp fra denne talerstolen bekreftet at de nåværende fylkene er store nok, og det må jo betraktes som en omkamp om regionreformen. Jeg håper virkelig dette er siste gangen jeg hører om gamle uttalelser, fra forrige sesjon og forrige stortingsperiode. Det er blitt forklart så mange ganger fra denne talerstolen at det ikke var alt vi var fornøyde med, men i motsetning til Senterpartiet vil vi framover, og vi vil ha en regionreform.

Sverre Myrli (A) [12:14:58]: Jeg har med interesse hørt på debatten i dag. Noen har antydet at dette kanskje er en litt unødvendig og overraskende debatt, og at den kanskje tar litt lang tid, sammenliknet med foregående sak. Det ble også spurt om alle hadde lest innstillingen. Jeg har lest innstillingen, men jeg har også lest innstillingen til Stortinget for 100 år siden, i 1918, for da var det nemlig en veldig lang debatt om de nye fylkenes navn i Norge. Odelstinget diskuterte saken i to dager, den 26. juli og den 30. juli. Lagtinget behandlet saken den 5. august, og Odelstinget måtte på nytt behandle saken den 8. august. Så fire dager gikk med i Stortinget før en ble enige om navnene på de nye fylkene.

Det var veldig mange endringsforslag, gjennom både komitébehandlingen, odelstingsbehandlingen og lagtingsbehandlingen. Det var særlig fire fylker det var strid om. Det var i de sakene hvor fylkesnavnene til slutt ble Østfold, Hedmark, Oppland og Troms. Jeg kan meddele at regjeringen hadde foreslått at de fire fylkene skulle hete «Austfold», «Heidmark», «Upland» og «Møre». Det ville ikke stortingskomiteen være med på, så de foreslo i stedet «Austfold» – her var det riktignok det samme navnet som ble foreslått – mens det som senere ble Hedmark, ble foreslått å hete «Aust-Upland». Det som senere ble Oppland, ble foreslått å hete «Vest-Upland», og det som til slutt ble Troms fylke, ble foreslått å hete «Trums».

Det ble lange debatter, og jeg skal ikke gå igjennom alle debattene – jeg har gjort det, men jeg skal ikke belemre Stortinget med det. Poenget mitt er at navn engasjerer, og det er Stortingets ansvar å sørge for at vi har gode navn på den regionale inndelingen i fylker. Da bør vi også ta oss tid til å diskutere dette skikkelig. Det var poenget mitt.