Eva Kristin Hansen (A) [13:31:35 ] (ordfører for saken): Saken
vi nå skal diskutere, handler om et forslag om å ta inn en formulering
i Grunnloven § 25, om forbud mot produksjon, innførsel, bruk og
utplassering av atomvåpen i Norge. Forslaget ble fremmet i forrige
periode av representantene Kirsti Bergstø, Audun Lysbakken og Heikki
Eidsvoll Holmås.
Norge har siden 1950-tallet hatt
en klar linje i spørsmålet om atomvåpen på norsk jord. Einar Gerhardsens proklamasjon
på NATO-toppmøtet i Paris i 1957 om «ingen atomvåpen på norsk jord
i fredstid» er godt kjent. Han uttalte også følgende på det samme
møtet:
«Vi har i Norge heller ingen planer
om å la opprette lagre av atomvåpen på norsk område eller installere
utskytningsbaser for mellomdistanseraketter.»
Denne linjen har stått seg siden
da, og det er en bred politisk enighet i Norge om at vi også skal
ha en pådriverrolle for internasjonal rustningskontroll og nedrustning.
Det er det ingen politisk strid eller uenighet om i Stortinget.
Når det gjelder å ta inn konkrete
formuleringer i Grunnloven, som det foreligger forslag om, er det
et flertall i komiteen som mener at forslaget ikke skal bifalles. Flertallet
i komiteen består av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. At vi mener at forslaget
ikke skal bifalles, handler ikke om at noen er for at vi skal tillate
produksjon, innførsel, bruk eller utplassering av atomvåpen i Norge.
Det er det viktig å være tydelig på. Men som flertallet uttrykker
i merknadene i saken, mener man at et eksplisitt og detaljert forbud,
som det her er snakk om, vil utgjøre et brudd med den konstitusjonelle
tradisjonen og praksisen som vi har.
Flertallet mener også at det vil
reise spørsmål om presedens gjennom grunnlovfesting av andre typer
masseødeleggelsesvåpen og våpentyper som må sies å være spesielt
inhumane eller skadelige for sivilbefolkningen. Flertallet i komiteen
gir klart uttrykk for at det ikke skal være noen som helst tvil
om hvilken norsk politikk som gjelder for atomvåpen. Den ligger
fast.
Mindretallet i komiteen, som består
av representanten fra Sosialistisk Venstreparti, anbefaler at forslaget blir
vedtatt. Jeg regner med at mindretallet selv redegjør for sitt syn.
Med det anbefaler jeg komiteens
innstilling og antar at dette blir dagens korteste innlegg – lytt
og lær.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:34:23 ] : Det er ikke sikkert
at mitt innlegg blir noe særlig lengre.
Verden er vond og vanskelig. Slik
kan vi ikke ha det. Derfor bør det forbys. Beklageligvis er det
ikke alt som kan vedtas eller forbys. Sosialister, generelt sett,
har ingen tro på dette. Atomvåpen er så grusomt at vi trenger en
grunnlovsendring, og det vil bringe verden et skritt videre – et
skritt på veien til fred og fordragelighet.
Gid det var så vel. Forslagsstillerne
glemmer, eller overser, at i en potensiell verden uten atomvåpen
er ikke alternativet fravær av krig. Det vil høyst sannsynlig bli
enda mer ufred og enda mer krig. I en verden uten atomvåpen vil
krigførende parter forholde seg til stadig mer avanserte, høyteknologiske
angrepssystemer som på sekunder vil kunne drepe tusenvis av mennesker. Atomvåpen
brukes imidlertid ikke. Det høres ut som et paradoks, men det er
faktisk sannheten. Atomvåpen er «weapons of last resort», våpen
som ved et ekstremt tilfelle vil kunne redde liv.
La oss ikke lure oss selv. Teknologien
og kunnskapen som skal til for å produsere atomvåpen, finnes, og
den vil aldri kunne slettes. Men land vil kunne utslettes uten å
ha tilgang til atomvåpen. Mange vil hevde at det nettopp er vissheten
om at staten Israel har atomvåpen, som gjør at man ikke har opplevd
et koordinert storangrep på landet. Angriperne vet hva konsekvensene
vil bli – er Israels eksistens truet, vil det bli brukt atomvåpen,
og det er fullt ut forståelig. Mange vil også hevde at grunnen til
at vi ikke har opplevd en storkrig mellom India og Pakistan, er
at begge nasjoner besitter atomvåpen – tragisk, selvsagt, men likevel
en realitet. La oss heller ikke glemme avskrekkingen som atomvåpnene
utgjorde mellom øst og vest under den kalde krigen. Det ble ingen
atomkrig, det ble faktisk fred.
Verden er ikke enkel, og i spørsmålet
om atomvåpen dreier det seg ikke om å gå foran med et godt eksempel. Det
er ikke som plukking av plast eller andre fornuftige tiltak. For
Norge dreier det seg om å være en del av en allianse, basert på
demokratiske prinsipper og frihetsverdier, og å være villig til
å beskytte disse for enhver pris.
Det er selvsagt heller ingen tvil
om at dersom en skulle vinne frem med å fjerne alle atomvåpen, måtte
en også fjerne kunnskapen mennesker besitter for å produsere slike
våpen. Da ville enda mer avanserte konvensjonelle våpen utvikles,
og terskelen for å bruke dem ville være lavere. Da får man ikke
mindre krig. Da får man mer krig. Man får også muligheten for at
krig vil lykkes, og da vil det ikke være noe potensielt motangrep
med atomvåpen. Da vil krig kunne lykkes og friste dem som ønsker
å starte en krig på grunn av territorier, til å sette i gang en
krig.
Så når forslagsstillerne hevder
at et grunnlovsforslag om å forby produksjon, innførsel, bruk og
utplassering av atomvåpen på norsk jord må sees i et større perspektiv
enn Norge alene, er jeg helt enig. Og på vår frigjøringsdag er det
klokt og nyttig å minne hverandre om nettopp det. Men dette handler
om noe annet. Det handler om solidaritet. Vi kan ikke gå alene i
denne kampen. Vi er en del av noe større. Det handler om solidaritet.
Sosialister pleier å være veldig opptatt av solidaritet, og dette
gjelder solidaritet. I NATOs strategiske konsept av 2010 ble det
slått fast at alliansens viktigste ansvar er avskrekking. Det gjøres
med en miks av konvensjonelle og nukleære våpen. I konseptet heter
det videre at NATO ikke oppfatter noe land som fiende, mens alliansen
til enhver tid vil matche eksisterende kapabiliteter og eventuelle
nye trusler. Dette er kloke ord, som har sikret oss fred, frihet
og demokratiske institusjoner i 70 år – kloke ord, som SV i posisjon
sluttet seg til.
Eirik Faret Sakariassen (SV) [13:38:47 ] : Representanten Tybring-Gjedde
var i sitt innlegg veldig opptatt av sosialistene og hva sosialistene
mener. Her kommer vår egen variant.
Over lang tid har Norge praktisert
en politikk der vi ikke har atomvåpen, og bl.a. ikke skal lagre
eller tillate det på skip som går til norske havner. Siden Einar
Gerhardsen proklamerte «Ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid»
på NATO-toppmøtet i Paris i 1957, har denne politikken ikke bare
hatt unison politisk støtte i Norge, men også tydelig aksept blant
våre allierte. Flertallet ønsker likevel ikke en grunnlovsendring
som forbyr å produsere, innføre, bruke eller utplassere atomvåpen
i riket. De grunngir det slik i innstillingen:
«det ikke bør herske tvil om at
norsk politikk på dette feltet ligger tydelig fast, og at det derfor
er unødvendig å opprette rettslige rammer gjennom en grunnlovsendring».
Samtidig som det ikke er flertall
for et forbud i grunnlovs form i Norge, har et flertall i det samme
Stortinget tidligere sagt noe annet. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV uttrykte støtte
til arbeidet for en verden fri for atomvåpen. Jeg viser til sak
i utenriks- og forsvarskomiteen om full avskaffing av atomvåpen,
Innst. 199 S (2015–2016), hvor de sier:
«Stortinget ber regjeringen arbeide
aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av
Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle
som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på
en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse
av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig
bindende rammeverk for å sikre dette målet.»
I juli 2017 vedtok 122 stater et
FN-forbud mot atomvåpen, som forbyr stater å tillate at andre land
stasjonerer, installerer eller setter ut atomvåpen på deres territorium
eller under deres jurisdiksjon eller kontroll. Land etter land implementerer
nå dette forbudet.
Jeg vil også bruke litt tid på en
bok som nylig ble relansert. Det er biskop emeritus Erling Pettersen,
som var biskop i Stavanger, som ga ut et nytt opplag av sin bok. Da
ga han intervju til Rogalands Avis, hvor han sier følgende:
«Min hovedkritikk går til regjeringen.
Over 120 land signerte i fjor FN-traktaten, som innebærer et folkerettslig
bindende forbud mot atomvåpen og at de eksisterende våpen skal avskaffes.
At Norge sier nei, og begrunner det med at vi ikke kan gjøre noe som
svekker NATO, synes jeg ingenting om».
Et flertall i Stortinget har vedtatt
at det nå skal utredes hvilke konsekvenser dette forbudet har for
Norge, og bl.a. gi en vurdering av mulig norsk tilslutning til traktaten.
Likevel er det slik at et klart flertall ikke støtter forslaget
om å ta forslaget inn i Grunnloven. Det er et paradoks. Et utvetydig
forbud mot utstasjonering av atomvåpen på norsk område ville støtte
Stortingets uttrykte ambisjon om et langsiktig forbud mot atomvåpen.
Det er ingen grunn til at Norge
ikke skulle vedta et forbud mot atomvåpen. Det ligger bl.a. i NATOs
strategiske konsept, som forplikter alliansen til å legge til rette for
en verden uten atomvåpen.
Atomvåpen er det farligste og mest
inhumane våpen som mennesket har funnet opp. Det ble brukt over Hiroshima
og Nagasaki ved slutten av annen verdenskrig. Titusentalls mennesker
døde momentant eller av skadene i løpet av månedene etterpå. Dagens
atomvåpen er langt mer ødeleggende enn dem de hadde den gang. Det
er ikke mulig å ta i bruk atomvåpen uten at det får massive og irreversible
humanitære konsekvenser og konsekvenser for miljøet.
Det er færre atomvåpen i dag enn
det var for noen tiår siden. Men det er flere land som har dem,
og det er større risiko for spredning. Det er saklig grunnlag for
å hevde at atomvåpen utgjør en større trussel i dag enn de gjorde under
slutten av den kalde krigen. Det finnes andre masseødeleggelsesvåpen
– kjemiske og biologiske våpen. Der har vi internasjonale konvensjoner
som forbyr dem i bruk. Det har vi ikke for atomvåpen. Vi mener dette
gir et godt grunnlag for at det skal være et eget grunnlovsforbud
som klargjør at Norge ikke vil produsere, innføre, bruke eller utplassere
atomvåpen i riket.
Jeg vil på ny sitere biskop emeritus
Erling Pettersen, som forklarer hvorfor han har fått et fornyet
engasjement mot atomvåpen. Det skjedde da
«Hiroshima-overlevende Setsuko Thurlow
snakket under fredsprisutdelingen i desember. Jeg ble dypt rørt av
henne. Samtidig så jeg den passive holdningen fra statsministeren,
og da tenkte jeg at nok er nok.»
Jeg er stolt av å stå på denne talerstolen
og representere et parti som har en lang historie i kampen mot atomvåpen
og for en atomvåpenfri verden. Det er en viktig del av SVs historie,
og det er jeg veldig stolt av. Med det vil jeg ta opp forslaget
fra Sosialistisk Venstreparti.
Presidenten: Representanten
Eirik Faret Sakariassen har tatt opp forslaget han refererte til.
Erlend Larsen (H) [13:45:18 ] : Jeg må føye til en kommentar
til den siste taler Faret Sakariassens innlegg. Han sa at internasjonale
konvensjoner sørger for at det ikke blir brukt biologiske eller
kjemiske våpen. Syria – det blir brukt kjemiske våpen andre steder.
Så disse internasjonale konvensjonene har begrenset verdi, men selvfølgelig
er det viktig at vi har dem. Men de er absolutt ingen garanti mot
at kjemiske våpen blir brukt, og de blir brukt mot de svakeste på
en forferdelig måte.
Det var ikke det mitt hovedinnlegg
gjaldt. Mitt hovedinnlegg gjelder en merknad i innstillingen, som
er skrevet av SV. Der står det:
«Dette medlem viser til at Norge
har hatt et tydelig standpunkt mot atomvåpen på norsk jord siden Einar
Gerhardsen proklamerte sitt «ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid»
på NATO-toppmøtet i Paris i 1957. Denne politikken har ikke bare
unison politisk støtte i Norge, men også tydelig aksept blant våre
allierte.»
Dette er en nokså upresis framstilling.
SV forsøker å skape et bilde av en enighet som ikke fantes. Det
er venstrefløyen rundt SV som har stått for den største uenigheten
i norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Landsmøtevedtaket fra 1957
gjaldt for fire år. Derfor fortsatte debatten fram til 1961. I 1958
ble det et påskeopprør mot allianse- og atomvåpenpolitikken i Arbeiderpartiet,
som ett eksempel på presisjon, som ble nevnt.
I St. meld. nr. 28 for 1960–61 står
det:
«Det er Regjeringens syn at fellesforsvaret
i den nåværende situasjon ikke vil kunne opprettholde sin krigsforebyggende
virkning uten at det rår over kjernefysiske våpen.»
Dette var på en tid da vi hadde
et ganske stort og sterkt forsvar. Sitatet bryter med den enigheten
SV framstiller i merknaden.
Så må jeg også komme med en kommentar
til saksordføreren, som innledningsvis sa at det ble bestemt i 1957
at det ikke skulle bygges lager for atomvåpen eller stasjoneres
mellomdistanseraketter i Norge. Det er nok heller ikke riktig, for
i løpet av de fire årene fra 1957–1961 ble det gjennomført en rekke
forberedelser for å lagre og bruke atomvåpen ut fra Norge. Det norske
forsvaret tok i bruk fly og raketter som kunne bære atomvåpen, og
de trente på å levere disse grusomme våpnene. Det var naturligvis
på oppdrag fra politisk ledelse. Noen av våpensystemene ble utfaset
da Arbeiderpartiet på nytt sa nei til atomvåpen i 1961.
Flertallet på Arbeiderpartiets landsmøte
sa likevel ja til at atomvåpen kunne lagres dersom Norge skulle
stå overfor en krise eller en krigssituasjon. Konflikten førte til
at en partifraksjon ble ekskludert fra Arbeiderpartiet. De dannet
Sosialistisk Folkeparti, noe som viser at det ikke har vært en slik
unison politisk støtte til denne politikken i Norge, slik SV skriver
i sin merknad.
Det er nettopp det som ble vedtatt
på Arbeiderpartiets landsmøte, som er viktig her. I en fase i forkant
av en konflikt vil neppe politisk ledelse i Norge gjennomføre den
nødvendige mobiliseringen av frykt for at det skal eskalere konflikten
videre.
Det er ingen tvil om at atomvåpen
er grusomt, og vi skulle ønske at de aldri ble funnet opp. Samtidig
bør det heller ikke være noen tvil om at balansen mellom Sovjetunionen
og NATO førte til at ingen av partene våget å gå til direkte krig
mot hverandre i de konfliktfylte årene under den kalde krigen. Vi
kan ikke forvente å få støtte fra våre allierte i NATO dersom Stortinget
vedtar SVs grunnlovsforslag. Jeg oppfatter at forslaget fra SV kun har
til hensikt å svekke vårt medlemskap i NATO, på samme måte som SV
har drevet på siden de ble etablert for rundt 55–58 år siden.
Vi må arbeide for å redusere mengden
av atomvåpen på denne jorda, men det må skje gjennom en balansert nedrustning
preget av tillit. En ubalanse mellom de store statene vil kunne
føre til at overmakten blir utnyttet, slik svenskene gjorde mot
Norge i perioden 1814–1905. Da hadde de en stor militær overmakt
som førte til at de tvang det norske storting til å endre sine vedtak
tre ganger. Det var riktignok ikke med atomvåpen, men eksempelet
er der. Vi skal ikke sette oss i den posisjon at andre makter overstyrer
norske demokratiske beslutninger, slik vi risikerer med forslaget
fra SV.
Solveig Schytz (V) [13:49:51 ] : Atomvåpen er det farligste
og mest inhumane våpenet som mennesker har funnet opp. Titusenvis
av mennesker døde enten momentant eller i tiden rett etter at atombombene
ble brukt over Hiroshima og Nagasaki i annen verdenskrig.
Dagens atomvåpen er enda farligere
enn dem vi hadde ved slutten av verdenskrigen, og atomvåpen har
store, irreversible humanitære konsekvenser, og store konsekvenser
for miljøet. Det er trolig færre atomvåpen i dag enn det var for
noen år siden, men det er flere land som har atomvåpen, og det er
større risiko for spredning. På mange måter kan vi si at atomvåpentrusselen
i dag er større enn før. Venstre mener at kampen mot atomvåpen først
og fremst kjempes internasjonalt, og at Norge må være en del av
denne kampen. Og vi mener samtidig at vi skal være tydelige her
hjemme ved å grunnlovfeste at Norge er et atomvåpenfritt territorium.
Inntil nylig har atomvåpen vært
det siste masseødeleggelsesvåpenet som ikke har vært gjenstand for
et internasjonalt forbud. Tidligere har verdenssamfunnet forbudt
biologiske og kjemiske våpen, til tross for at det var på et tidspunkt
der det virket utenkelig at de landene som hadde disse våpnene,
skulle kvitte seg med dem. Vi har sett en nedrustning av biologiske
og kjemiske våpen gjennom mange år, men denne våren opplevde vi
igjen bruk av kjemiske våpen i Syria.
Venstre er for norsk NATO-medlemskap.
Samtidig mener vi at Norge må kunne få operere som en selvstendig
nasjon i FN-sammenheng og stemme for de traktatene vi mener er riktige
og nødvendige. 7. juli i fjor stemte 122 land i FN for en internasjonal
traktat som forbyr enhver bruk og besittelse av atomvåpen. Norges
stol sto tom i disse forhandlingene, og Norge valgte å ikke delta i
avstemmingen. Det ble åpnet for signering av avtalen sist høst,
og når minst 50 land har ratifisert avtalen, vil den være gjeldende
internasjonal lov i disse landene.
I høst gledet vi oss over at ICAN,
International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, fikk Nobels fredspris,
og det ble begrunnet med kampanjens kamp for å få fram de humanitære
konsekvensene av bruk av atomvåpen og deres innsats for å få på
plass nettopp et FN-forbud. NATO er hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk.
Venstre mener derfor det er viktig at vi nå får en grundig utredning
av muligheten for at Norge kan tilslutte seg dette forbudet som
NATO-stat.
Ikkespredningsavtalen må være en
grunnstein i det internasjonale arbeidet for visjonen om en verden
fri for atomvåpen. Vi tror at internasjonale lover betyr noe, men
vi tror også at nasjonale lover betyr noe, og derfor stemmer vi
for å grunnlovfeste at Norge ikke vil produsere, innføre, bruke
eller utplassere atomvåpen i riket. Det har vært bred politisk enighet
om at vi ikke ønsker atomvåpen på norsk jord gjennom årtier, gjennom
den kalde krigen og etterpå. Venstre mener at det verdigrunnlaget
som representeres gjennom denne brede enigheten om Norge som atomvåpenfritt
territorium, bør grunnlovfestes.
Konsekvensene av atomvåpen er så
katastrofale, og terskelen for å endre denne lange felles enigheten
om atomvåpenfritt Norge må være høy. Derfor bør dette grunnlovfestes.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:53:43 ] : Atomvåpen har kapasitet
til å utslette alt menneskeliv. Det kan utløse alvorlige klimaendringer,
og det er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.
La det være helt klart: Kristelig Folkeparti er sterkt engasjert
i arbeidet for å hindre spredning av atomvåpen og få gjennomført en
grundig, forpliktende og verifiserbar nedrustning med sikte på en
verden fri for atomvåpen. Vi støtter derfor det langsiktige arbeidet
for et reelt forbud mot atomvåpen.
Det sentrale multilaterale instrumentet
i dette arbeidet er ikkespredningsavtalen. Den pålegger de opprinnelige
atommakter å arbeide for atomnedrustning med sikte på å skape en
verden fri for atomvåpen. Samtidig forplikter andre signaturland
seg til ikke å ha eller forsøke å skaffe seg atomvåpen.
Det er viktig at Norge er en pådriver
i det internasjonale arbeidet. Vi støtter derfor arbeidet med balansert og
gjensidig atomnedrusting innenfor rammen av ikkespredningsavtalen,
inkludert et langsiktig mål om et internasjonalt forbud mot kjernevåpen.
På kort sikt er det helt avgjørende å hindre ytterligere spredning
av atomvåpen.
Spørsmålet her nå er hvorvidt et
forbud mot produksjon, introduksjon, utplassering og bruk av atomvåpen skal
grunnlovsfestes. Det spørsmålet handler like mye om Grunnlovens
karakter, og hva man mener er naturlig å føye til i Grunnloven,
som saken i seg selv. Problemstillingen som ligger til grunn for
forslaget, er imidlertid svært viktig, nemlig hvordan vi skal få
bukt med det som denne type masseødeleggelsesvåpen representerer.
Temaet er stadig mer aktuelt. Likevel vil vi hevde at det ikke ligger
i vår grunnlovstradisjon å skrive inn målsettinger av den art som
det legges opp til her. Denne typen problemstillinger ivaretas best,
etter vårt syn, ved hjelp av andre politiske virkemidler og initiativ,
i tråd med det som jeg nevnte innledningsvis.
Grunnlovens karakter og formål gjør
det etter vårt syn ikke riktig å grunnlovsfeste et forbud mot én
bestemt type masseødeleggelsesvåpen. Andre våpenkategorier er ikke
nevnt i Grunnloven, og det er etter Kristelig Folkepartis mening
ikke riktig ut fra vårt syn på Grunnlovens karakter og dens bestandighet
å innføre den type bestemmelse. Skulle man innført en slik bestemmelse,
presser det seg naturlig fram spørsmål som: Hva da med andre våpentyper?
Hva da med andre kategorier våpen som er spesielt inhumane eller
skadelige for sivilbefolkningen eller miljøet? Dette er helt relevante
spørsmål som vi da måtte ta stilling til.
Samtidig er Kristelig Folkeparti
helt tydelig på at arbeidet for en atomvåpenfri verden må fortsette.
Dessverre har flere land skaffet seg atomvåpen etter at ikkespredningsavtalen
fra 1970 ble inngått. Det er en farlig trend. Vi må hindre at terrorgrupper
får tak i atomvåpen eller annet kjernefysisk materiale som kan brukes
i skitne bomber. Det kreves en innsats som må være internasjonal
gjennom de fora og organer som er relevante i den sammenhengen.
Samtidig må atommaktene intensivere arbeidet med å redusere antall
atomvåpen. Bare på den måten kan vi nå målet om en verden helt fri
for atomvåpen.
Kristelig Folkepartis holdning i
dette spørsmålet er klar og tydelig: På kort sikt skal vi arbeide
aktivt internasjonalt for å hindre ytterligere spredning av atomvåpen, og
vi skal arbeide langsiktig for et forbud, bl.a. i nært samarbeid
med våre allierte.
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her overtatt presidentplassen.
Geir Hågen Karlsen (FrP) [13:57:54 ] : Dette forslaget er usolidarisk,
umoralsk og farlig – svært farlig for norsk sikkerhet. Vi holder
til i en utsatt utkant av Europa. Norge er strategisk viktig, og
vi er helt avhengige av alliert støtte. Vår sikkerhet baserer seg
fundamentalt på at NATO skal hjelpe oss hvis vi havner i en krise
eller utsettes for andre trusler. Det er også helt nødvendig at Norge
står solidarisk sammen med sine allierte.
Representanten Tybring-Gjedde var
inne på NATOs strategiske konsept og det faktum at atomvåpen er
en integrert del av måten vi har tenkt å forsvare oss på. Det er
verken solidarisk eller særlig moralsk å overlate alle de vanskelige,
dyre eller politisk og moralsk krevende oppgavene til alle andre
allierte og ikke ta den belastningen selv.
Verden rundt oss har dessverre blitt
farligere de siste årene. La oss starte med Russland, som dessverre
har gått i stadig mer autoritær retning. De bryter høyst sannsynlig
avtalen om mellomdistanseraketter, altså raketter som har en rekkevidde
på mellom 500 og 5 500 kilometer. De øver og demonstrerer stadig
med atomvåpen. Vi så det senest på den såkalte øvelsen Sapad, den
store øvelsen mot området Baltikum og også mot Norge i fjor høst.
Og vi ser at presidenten selv stadig bruker atomvåpen til forskjellige
typer demonstrasjoner. Det siste vi så, var lanseringen av de nye
fantastisk hurtiggående atomtorpedoene som skal være i stand til
å drukne kystbyer i radioaktive tsunamier. Dette er vår nærmeste
nabo.
Så kan vi dra litt lenger bort,
til land som Iran og Nord-Korea. Da prater vi ikke om autoritære
stater, men om fundamentale diktaturer. Nordkoreanske raketter kan
faktisk nå Oslo i dag, og vi bekymrer oss selvfølgelig for hvorvidt
de kan utrustes med atomladninger og nå like langt.
Et forbud gir ingen av disse landene
jeg nevnte, noen som helst incentiver til nedrustning eller tilbakeholdenhet.
Tvert imot innbyr det autoritære stater og ikke minst diktaturer
til mer eskalering, større press og flere trusler. Det ville være
veldig synd om vi, som til de grader er avhengige av alliert støtte,
skulle stille oss i en negativ særstilling og bidra til et forbud
som vanskeliggjør NATOs atomstrategi. Dessverre må jeg si at vi
aldri har hatt større behov for atomvåpen. Dessverre er det bare
det harde faktum vi står overfor når vi ser på den sikkerhetspolitiske
realiteten vi lever i.
Et forbud er optimistisk, og mange
vil vel kanskje si naivt. Disse motstanderne stoppes ikke av ord,
de stoppes kun av avskrekking. Det er derfor vi som nasjon alltid
har måttet holde oss med et forsvar – det er for å håndtere slike
situasjoner – og vårt forsvar rommer også NATOs atomvåpen.
Representanten Faret Sakariassen
var inne på trusselnivået og utfordringene vi står overfor, men
SVs svar er helt feil. Det riktige svaret videre er å forholde seg
til og jobbe videre med ikkespredningsavtalen, som er den eneste
reelle internasjonale avtalen som er et fundament for videre nedrustning
på området. Og så må det til langsiktig tillitsbygging mellom atommakter
og stormakter. Jeg og alle i denne sal er selvfølgelig fullstendig klar
over at det vil være et langsiktig og veldig vanskelig arbeid, men
det finnes dessverre ingen lett vei rundt den utfordringen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.