Bente Stein Mathisen (H) [10:01:55 ] (ordfører for saken):
Jeg vil takke komiteens medlemmer for et konstruktivt og godt samarbeid.
Saken vi har til behandling, er et
grunnlovsforslag som er fremmet av Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Gunvor
Eldegard, Bård Vegar Solhjell, Karin Andersen og Per Olaf Lundteigen
om vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål.
Det er nødvendig med et lite tilbakeblikk.
Stortinget hadde en grundig behandling
av språklige oppdateringer av Grunnloven våren 2014. Det forelå den
gang to konkurrerende forslag om Grunnloven på bokmål. Det var Grunnlovsspråkutvalgets
– Graver-utvalget – versjon og Finn-Erik Vinjes versjon. I tillegg forelå
et forslag fra Graver-utvalget om å få Grunnloven på nynorsk.
Da Stortinget behandlet grunnlovssakene
den 6. mai 2014, gjorde Stortinget følgende vedtak:
1. Stortinget vedtok en nynorskversjon
av Grunnloven, basert på forslaget til Grunnlovsspråkutvalget eller Graver-utvalget.
2. Språket i Grunnloven ble modernisert.
Stortinget vedtok en bokmålsversjon av Grunnloven basert på forslaget
til Finn-Erik Vinje.
Grunnloven hadde ikke vært oppdatert
språklig siden 1903 da Stortinget vedtok en modernisering av språket
i 2014. Godt og vel over 100 år etter siste oppdatering var det
på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903. I
den versjonen som ble vedtatt, Vinjes versjon, fremstår grunnlovsteksten
fortsatt i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form.
Men det er tatt hensyn til vår tids lesere ved at man har fjernet
noen av de aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen
i 1903.
Grunnlovsteksten er løftet nærmere
opp mot vår tid ved at det ble gjort endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger
og vokabular. Tekstens særegne høytidelige preg er ivaretatt, og
mange gloser som ikke hører til det daglige ordforråd, er bevart.
Grunnloven er på grunn av sin alder
og verdighet et nasjonaldokument av høyeste rang. Grunnloven har
en symbolverdi og er et slags nasjonalt klenodium, noe som henger
sammen med at Grunnloven er så sterkt knyttet til 1814 og Norges
selvstendighet.
Det har ikke vært et sterkt uttrykt
ønske fra dem som anvender loven, om at det må gjøres språklige
endringer av Grunnloven nå. Selv om det er noe forskjell i oppbyggingen
av paragrafer og ledd og visse språklige forskjeller i de to målformene
som er vedtatt, og som er gjeldende, skaper det ingen tolkningsmessige
problemer for dem som skal anvende Grunnloven, når det gjelder verken
språk eller versjoner.
Graver-utvalgets bokmålsversjon
ble nedstemt da Stortinget behandlet grunnlovsforslagene i 2014.
Bokmålsversjonen til Vinje ble vedtatt med overveldende flertall,
med 165 stemmer. Kun 4 stemte imot.
Jeg opplever at Arbeiderpartiet,
SV og Senterpartiet prøver å få til en omkamp av det vedtaket som
ble gjort i 2014. Jeg synes vi skal ha respekt for det overveldende flertallet
og vedtaket som Stortinget gjorde våren 2014.
Grunnloven bør ikke forandres i
tide og utide. Den er et klenodium og bør behandles med varsomhet
og respekt. Som sagt tok det over 100 år før man gjorde store språklige
endringer i Grunnloven, etter endringene som ble gjort i 1903. Det
skal selvsagt kunne gjøres enkelte språklige rettelser og tilpasninger
i de to språkversjonene, så de blir mest mulig like, slik vi også
gjør i dag. Komiteen er enstemmig når det gjelder å endre formuleringen
«ta opp lån på rikets kreditt» i den nynorske versjonen av Grunnloven
§ 75 til ordlyden «opne lån på rikets kreditt», som står i bokmålsversjonen.
Da blir meningsinnholdet likt i de to målversjonene.
Helt avslutningsvis: Jeg synes det
er grunn til å påpeke at det bare er fire år siden vi vedtok den
bokmålsversjonen av Grunnloven som vi har i dag. Det bør kanskje ikke
gå 100 år til neste grundige gjennomgang og oppdatering, men vi
bør ha respekt for at Grunnloven er et nasjonalt klenodium som ikke
bør endres i tide og utide.
På denne bakgrunn støtter ikke komiteens
medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti grunnlovsforslaget
fra representantene Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Gunvor
Eldegard, Bård Vegar Solhjell, Karin Andersen og Per Olaf Lundteigen
om vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål.
Dag Terje Andersen (A) [10:06:15 ] (komiteens leder): På vegne
av det som framstår som flertallet i innstillinga, er anbefalingen
at forslaget til § 75 alternativ 2 bifalles. Nå er det tvilsomt
om det er flertall i salen – det er i hvert fall ganske sikkert
ikke grunnlovsmessig flertall – for den anbefalingen.
Av de grunnlovsforslagene vi i dag
har til behandling, er det det som skuffer meg mest, fordi det nå
er en gyllen anledning til å sørge for at bokmålsversjonen og nynorskversjonen
baserer seg på den samme utvalgsutredningen fra Grunnlovsspråkutvalget,
og at vi på den måten kunne fått harmoni mellom de to tekstene.
En av våre forslagsstillere vil gå ytterligere i dybden i den saken,
men jeg synes det er uheldig at det til dels er forskjell i oppbygning
og ikke helt parallellitet mellom de to forslagene. Det hadde vi
fått hvis dagens forslag hadde fått grunnlovsmessig flertall. Det
gjelder delvis tekstlige ting, og det gjelder delvis oppbygging
av paragrafer.
En ellers utmerket saksordfører
sier at vi ikke skal forandre Grunnloven i tide og utide. Det er
jeg enig i. Men nå mener jeg det er på tide å få på plass det siste
elementet i den grundige gjennomgangen av Grunnloven som vi hadde
i forbindelse med grunnlovsjubileet – å få på plass den helheten
det vil være, at det blir bedre sammenheng, dersom vi bringer bokmålsversjonen
til å være i tråd med den nåværende nynorskversjonen.
Med det som bakgrunn er det en tapt
mulighet, etter min oppfatning, til å få ryddet opp og få gjort
ferdig det grunnlovsarbeidet som utmerket ble gjort for fire år
siden. Når saksordføreren sier at vi skal ha respekt for tidligere
fattede vedtak, ja, så skal vi det, men nå er det vårt ansvar å
behandle de grunnlovsforslagene som foreligger. Vi må gjøre den
vurderingen på eget grunnlag, og flertallets innstilling fra komiteen
er altså at det foreliggende grunnlovsforslaget bifalles.
Martin Kolberg (A) [10:09:17 ] : Den saken vi nå har til behandling,
er en sak som vi hadde stort engasjement for i forrige stortingsperiode.
Det store flertallet som da traff den beslutningen som ligger til
grunn for denne behandlingen, var et flertall som kom til uttrykk med
bakgrunn i det kompromisset som ble lagt i komiteen på det tidspunktet.
Fra saksordførerens side å påberope seg det store flertallet må
forklares på den bakgrunnen jeg nå beskriver. Det ble en enighet
om at Høyre, som lenge var imot en nynorsk versjon, skulle stemme
for det, men da stemte vi altså for Hans Petter Gravers variant
av bokmålet. Jeg sier dette under henvisning til det saksordføreren
sier, for det er viktig å få presisert hva som var bakgrunnen for
det store flertallet ved forrige behandling.
Det som er veldig viktig i denne
saken – jeg mener at det er veldig viktig – er å få et tidsmessig
bokmål i Grunnloven. Det er forunderlig, synes jeg, at Høyre nok en
gang setter seg imot å etablere et tidsmessig språk i vår grunnlov.
Det overrasker meg ganske mye. Jeg forsto det politiske aspektet
knyttet til behandlingen ved forrige korsvei, nemlig at Høyre –
og også Arbeiderpartiet, egentlig – hadde engasjert Finn-Erik Vinje
til å lage en alternativ språkdrakt den gangen, og at det av politiske grunner
var vanskelig å bryte ut av det store utredningsarbeidet han hadde
gjort via presidentskapet. Det var forståelig, og derfor ble det
dette kompromisset. Men at man nå fra Høyres side – og også fra
Fremskrittspartiets side, for den saks skyld – holder fast ved at
vi skal beholde det ikke tidsmessige bokmålet når vi har et tidsmessig
nynorsk, synes jeg er veldig rart. Det gjelder selvfølgelig også
for Kristelig Folkeparti.
Det er et veldig langt og nitid
arbeid som ligger bak dette grunnlovsforslaget som nå er til behandling.
En kort versjon er at Stortingets presidentskap i sin tid oppnevnte
Grunnlovsspråkutvalget, ledet – som det ble sagt her fra saksordførerens
side – av Hans Petter Graver, som utformet et helhetlig forslag
til en oppdatert tekstversjon av Grunnloven, med én bokmålstekst
og én nynorsktekst, en moderne utgave på begge målformene vi bruker
i Norge i dag. Samtidig ble det lagt fram et forslag basert på Finn-Erik
Vinjes forslag til en moderne bokmålsutgave. Utfallet av behandlingen
6. mai 2014 ble slik jeg nå har beskrevet. Jeg gjentar ikke det.
Som jeg sa, er en av følgene at
gjeldende grunnlov består av to tekster som ikke er harmonisert.
Det er språklige forskjeller, og jeg sier her unødvendige språklige
forskjeller. Det er forskjeller i oppbygging av paragrafer og ledd,
og flere av bestemmelsene i kapittel E, om menneskerettighetene,
er på et mer tidsmessig bokmål enn de øvrige bestemmelsene. Vi,
altså forslagsstillerne, fremmer en opprydding i § 75 b, der det
«å ta opp lån» er foreslått erstattet med «å åpne lån», slik saksordføreren sa,
slik at det ikke skal være noen tvil om meningsinnholdet. Det er
det enighet om. Dette er bakgrunnen for dette forslaget, som Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV i nåværende kontroll- og konstitusjonskomité
altså støtter. Men vi får altså heller ikke til det på en riktig
måte.
Jeg vet ikke om jeg skal være overrasket
over at Høyre og Fremskrittspartiet fortsatt er konservative og
antimoderne. Jeg er vel egentlig ikke overrasket over det. Mer overrasket
er jeg – og det har jeg allerede vært inne på – over at Kristelig
Folkeparti ikke tar skrittet fullt ut og støtter en moderne utgave
på bokmål. Det overrasker meg en del fordi det på mange måter er
et klenodium slik det nå foreligger.
Ja, Grunnloven, som det ble sagt,
er et klenodium. Men den er først og fremst et grunnleggende politisk
dokument som skal være førende for samfunnets utvikling. Den skal
gi beskyttelse til det enkelte mennesket mot staten og mot eventuelle
private interesser. Grunnloven må respekteres av oss politikere
og av domstolene. Det blir den i dag, men den må og skal bli det
også i framtiden. Da er det viktig i seg selv at hele befolkningen kan
lese den og forstå den, og det er etter mitt skjønn et tungt konstitusjonelt
ansvar Stortinget har for å sørge for at så skjer. Men det skjer
altså ikke, dessverre, gjennom denne behandlingen.
Demokrati er noe mer enn det strukturelle
folkestyret. Demokrati innebærer at befolkningen er opplyst, og Grunnloven
er folkets lov. Det er den som passer på det enkelte mennesket slik
at statsmakten ikke kan gjennomføre overgrep mot det. Den regulerer
også vår konstitusjon og vår styreform. Og hvorfor i all verden
er det nødvendig å være motstander av at den skal være skrevet på
det språket folk bruker? Jeg forstår ikke det. Det burde være ganske
innlysende og ikke noe kontroversielt i det hele tatt om dette stortinget
med tilstrekkelig flertall vedtok at det aktuelle språket skulle
brukes i Grunnloven. Det fratar ikke Grunnloven noen form for autoritet,
og fordi vi gjorde det vedtaket vi gjorde sist, som en del av et
kompromiss, kan jo det rettes opp nå. Det er ikke noen omkamp. Det
er en kamp i demokratiets navn for å få et riktig og ordentlig språk.
Dessuten vil jo dette være helt
i tråd med vår språklige tradisjon, slik den har utviklet seg over
tid, at vårt offisielle skriftspråk, altså det vi bruker ellers
– i alle Stortingets dokumenter, bl.a. – følger utviklingen i språket slik
vi til enhver tid snakker og skriver det. De som var på Eidsvoll,
skrev Grunnloven på datidens språk. Hvis vi som stortingsrepresentanter
skal representere den samme verdien som eidsvollsmennene, og den
samme kulturen, vil vi gjøre det samme. For hva gjorde de? Jo, de tok
et oppgjør med det danske språket og skrev på datidens språk, nettopp
med den begrunnelsen som vi har for vårt forslag.
Det burde egentlig være lett for
et samlet storting å stille seg bak en slik forståelse av nødvendigheten
av tidsmessig bokmål når vi har et tidsmessig nynorsk. Vi bør være
stolte av hva man gjorde i 1814, og vi burde fulgt den tradisjonen
i dag ved at det ble stort nok flertall. Det er ikke ofte man sier
sånt fra Stortingets talerstol, men jeg er litt lei meg for at det
ikke går, for da ville hele den språkrevisjonen vi hadde i forbindelse
med vårt 200-årsjubileum, vært fullbrakt. Vi hadde hatt en helhet
i språkdrakten på begge de målformene som er de to offisielle målformene
i Norge i dag. Det får vi altså ikke til, og det er trist og beklagelig.
Men de partiene som stemmer imot, får igjen ta ansvaret for det.
Michael Tetzschner (H) [10:18:37 ] : Jeg må innrømme at da
jeg satt og lyttet til representanten Kolbergs innlegg, gjenkjente
jeg noe av historien, men ikke hele. Jeg skal komme tilbake til
de punktene hvor vår historieoppfattelse – siden vi arbeidet med
disse sakene i forrige periode, i samme komité – adskiller seg fra
hverandre. Jeg fikk allikevel en liten følelse av at det hadde vært
fint hvis vi kunne slå av litt for kjente, for denne voldsomme dramatikken
som ligger i noe som ikke har innholdsbetydning, og som slett ikke
utestenger lesergrupper eller har noe å gjøre med at velgerne ut
fra demokratihensyn ikke – ut fra vanlig norsk skolegang – kunne
gjøre seg kjent med innholdet i den nåværende Grunnloven, det synes
jeg var en overdrivelse.
Det vi står overfor i dag, er en
omkamp om det stilvalget som Stortinget for fire år siden med overveldende flertall
stemte for – 165 mot 4 stemmer, ved navneopprop. Det ville være
veldig spesielt, synes jeg, hvis man fire år etter skal file på
dette en gang til uten annen begrunnelse enn at man tapte en diskusjon
som er av mer estetisk karakter, og hvor jeg også legger vekt på
det momentet som representanten Kolberg helt utelot, at det i stildiskusjonen
også var et ønske om å beholde henvisninger, formuleringer og idiomer
fra den opprinnelige grunnlovsteksten. Og det er riktig, Grunnloven
har vært forandret 214 ganger frem til grunnlovsrevisjonen av språklig
art i 2014, og man hadde lagt seg på det som var, skal vi si, offisielt
administrasjonsspråk fra 1903.
Så vil jeg også nevne – for dem
som skal anvende loven, og det er jo fint at folk skal kunne lese
loven – at i den språkdrakten vi har nå, er det ikke brukt former
som ikke finnes i offisielt bokmål. Alt sammen er aksepterte former.
Men vi har en fordel, som blir illustrert i dag, ved at professor
Vinje holdt seg mer lojalt til den opprinnelige teksten, og det
illustreres veldig godt i et annet endringsforslag, hvor det som
litt for raskt ble oversatt til mer dagligtale, nemlig det «å ta
opp lån på rikets kreditt», fikk et nytt, eller forskjøvet, innhold
– et nytt betydningsinnhold, fordi Vinjes forslag gikk ut på at
man skulle «åpne lån på rikets kreditt». Det vil altså si at man belaster
landets kredittverdighet, men det er ikke Stortinget som tar opp
det enkelte lån. Nettopp her så vi fordelen ved at den ene versjonen
lå nærmere opp til det som var tenkt på Eidsvoll, eller også senere,
enn denne litt overivrige forenklingen som det andre kunne sies
å være et utslag av.
Så vil jeg til historieskrivningen
ellers og nynorskversjonen bare tilføye at Høyre var i forbindelse
med behandlingen i forrige periode ikke imot at vi fikk en nynorskversjon.
Det er en tidligere diskusjon, som ikke tilhørte den perioden, og
heller ikke har jeg under vårt arbeid med saken i kontroll- og konstitusjonskomiteen anfektet
det. Selv om man kan ha oppfatninger om det, har Høyre i hele forrige
periode arbeidet ut fra den forutsetning at vi skulle ha to likestilte
versjoner.
Så vil jeg også minne om at den
gamle teksten, den vi trodde vi kvittet oss med i 2014, vil leve
videre hos dem som skal bruke loven, for Høyesterett vil jo under
sin bruk av rettskilder også gå tilbake til tidligere rettspraksis,
altså sin egen rettspraksis, og se på presedenser som har tatt utgangspunkt
i originalteksten. Så originalteksten vil – enten vi liker det eller
ikke, enten man foretrekker Graver-versjonen eller Vinje-versjonen
eller holder seg til nynorskversjonen – leve med oss, i hvert fall
må de som skal anvende disse paragrafene i sitt praktiske arbeid,
kikke på det for å se om det kan ha skjedd en uønsket betydningsforskyvning,
som vi for øvrig da retter opp igjen når det gjelder dette med «å
ta opp lån på rikets kreditt».
Jeg vil avslutte med å si at når
forslagsstillerne betitler sitt forslag med at vi skal ha Grunnloven
på tidsmessig norsk, kan vi konstatere at det har vi allerede –
det fikk vi for fire år siden.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:24:57 ] : Grunnlova av 1814
er berre eitt steg på den lange vegen Noreg har hatt med å byggje
opp ei eiga fundamental lov. Vi har jo tradisjonar som går heilt
tilbake til 600-talet e.Kr., med Frostatingslova, Gulatingslova,
osv., som etter kvart blei samordna til ein større tekst gjennom
Magnus Lagabøtes arbeid på 1200-talet. Dette blei ført vidare av danskane,
osv., og vi kjenner historia rundt 1814. Så dette er ein lang kaskade
av historiske prosessar. Veldig mykje av det som står i Grunnlova,
både versjonen frå 1814 og den vi har i dag, er òg ting som er ført
vidare heilt tilbake frå 600-talet, f.eks. ei sak vi skal diskutere seinare
i dag, odelsinstituttet, og ei sak vi skal diskutere til hausten,
eigarskapen til havet. Dette er føresegner som har levd med oss
over lang, lang tid.
Ein har alltid endra språket, ein
har alltid tilpassa språket til si tid – openbert. Det gamalnorske
har vi sjølvsagt forlate. 1814-språket har vi sjølvsagt forlate
– allereie i 1903 forlét ein det fordi det språkleg sett hadde skjedd
såpass mykje i det norske samfunnet at ein måtte tilpasse teksten
i Grunnlova til det språket ein jobba med.
Det er situasjonen vi står i no.
Ein fekk den lukkelege slutten, for fire år sidan, med ein heilt
ny tekst, ein nynorsk tekst, som består av det ein kan kalle ein
2010-rettskrivingsnorm på nynorsk. Men så klarte ein da å gjere
eit stykke arbeid som gjorde at ein enda opp med ein bokmålsversjon
av grunnlovsteksten som høyrer heime på 1950-talet. Eg har framleis
til gode å forstå korleis ein klarte å kome dit at 1950-talet var
litt meir av eit klenodium, medan 2010 ikkje var det. Eg skal kome
vidare inn på det.
Vi har altså ei grunnlov i dag som
består av to tekstar som ikkje er harmoniserte. Dette inneber visse
språklege forskjellar og i ein del tilfelle forskjellar i oppbygginga av
paragrafar og ledd, og det lagar sjølvsagt ein del plunder for dei
som skal bruke desse paragrafane og ledda aktivt i kvardagen. I
Grunnlovsspråkutvalets forslag er fleire paragrafar forenkla ved
at lange og vanskelege setningar er delte opp. Det er ikkje gjort
i det som er dagens versjon, som er basert på Vinjes løysing, noko
som inneber at tilvisingar til dei to språkversjonane vil bli forskjellige
for ein del paragrafar. For eksempel finst ulik inndeling i Grunnlova
§ 6 første ledd, § 13 andre ledd, § 21, § 26 andre ledd og § 64.
Over tid kan dette bli ganske interessant,
når desse lovene skal utviklast. Det kan rett og slett bli eit kaotisk forhold.
Det er openbert at Stortinget – i alle fall ved ei seinare anledning
– må harmonisere desse to tekstane. Det er berre ikkje dette stortinget
som vil gjere det, vi overlèt til slekta å ta seg av det.
Vi har også rariteten med at føresegnene
om menneskerettane, som kom inn på eit seinare tidspunkt, har eit
meir tidsriktig bokmål enn dei andre føresegnene i dagens grunnlov.
Så kan vi gå slag for slag og tilbakevise
Tetzschners påstand om at dette er ei grunnlov som ein med ein normal
skulegang vil forstå, for her er det mykje rart.
Ordet «forretninger» er bevart i
fleire paragrafar i dagens grunnlov, f.eks. i § 15 tredje ledd,
som avgrensar oppgåvene til statsrådet etter mistillitsvedtak. Der
står det:
«Når Stortinget har fattet beslutning
om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for
en forsvarlig embetsførsel.»
Ordet «forretning» er fleirtydig
og gir i dag assosiasjonar til næringsverksemd – det er slik vi
bruker det i dag – medan ein i Grunnlova meiner «gjøremål». Det
er også det som forslagsstillarane føreslår som ny tekst – rett
og slett «gjøremål». Men for å bevare klenodiet må ein altså bevare
«forretninger», som stadig færre forstår samanhengen med.
I dagens § 17 står det:
«Kongen kan gi og oppheve anordninger
som angår handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og
regulering; dog må de ikke stride mot konstitusjonen og de lover
som Stortinget har gitt i samsvar med de etterfølgende §§ 76, 77,
78 og 79. De gjelder provisorisk til neste Storting.»
Ordet «anordning» kan ein jo sitje
og tenkje litt på. Dette ordet er i teksten i dag, sjølv om det
for lengst har gått ut av bruk, også i juridisk terminologi, noko
som også gjer at venane mine som er juristar, og som jobbar med
dette, bruker den nynorske versjonen når dei skal slå opp i Grunnlova,
for ein treff på slike ord. Med «anordninger» meiner ein her lover,
da Kongens vedtak etter § 17 har verknad som lov. I grunnlovsforslaget
som bl.a. representantar frå SV står bak, er det føreslått å erstatte
ordet «anordninger» med «lover». Å skulle halde fram med å bruke
ordet «anordning» gjer at det framleis vil vere vanskeleg for andre
personar enn juridisk skolerte – av den gamle skulen, vel å merke
– å forstå kva slags type kompetanse Kongen er gitt etter § 17.
Så kan vi ta ein titt på § 22 andre
ledd, om avskjed for embetsmenn. I grunnlovsteksten i dag heiter
det at embetsmenn som blir gitt avskjed, skal «straks tiltales for domstolene».
I denne samanhengen er ordet «tiltales» misvisande, da det i dag
blir brukt om formelle klagemål i ei straffesak, medan det i desse
tilfella normalt vil vere snakk om saksanlegg i ei sivil sak med
påstand om å bli frådømt embetet. I grunnlovsforslaget, som det
ikkje er eit tilstrekkeleg fleirtal for, er det føreslått å erstatte
«tiltales» med «stevnes», som er den normale ordbruken og innarbeidd
terminologi for sivile saker, som dette handlar om.
Vidare står det i § 26 første ledd
at Kongen har rett til å «inngå og oppheve forbund». Ordet «forbund»
viser språkleg til avtaler om samarbeid mellom statar eller andre
typar samanslutningar. I juridisk terminologi er ordet langt på
veg gått ut av bruk, og i moderne norsk språk blir ordet brukt primært
om ulike typar private samanslutningar, f.eks. idrettsforbund og
Norsk Sykepleierforbund. I samanheng med Grunnlova er ordet «forbund»
dessutan upresist, da Kongens kompetanse etter § 26 første ledd
går lenger og omfattar alle typar folkerettslege disposisjonar på
vegner av staten Noreg. Ordet «forbund» finn vi også i § 75 g, men
her er meininga lettare tilgjengeleg ut frå samanhengen. Ein kan
forstå det.
I § 74 første ledd andre punktum
står det:
«Ingen deliberasjon må finne sted
i kongens nærvær.»
Det ville vere interessant å høyre
kva definisjon folk her i salen har av «deliberasjon». Som filosof
har eg tilfeldigvis god kunnskap om kva deliberasjon er, men eg
trur ikkje det er noko som folk flest veit kva er. Ordet «deliberasjon»
bidrar til å gjere innhaldet i denne nemnte delen av § 74 lite forståeleg
for dagens lesarar.
I forslaget til endring, som i dag
ikkje får fleirtal, er ordet «deliberasjon» endret til «drøftelser».
Da fekk vi svaret på det. Ordet «deliberasjon» blir også brukt i
§ 76 andre ledd første punktum og tredje ledd i samband med lovbehandlinga
i Stortinget.
Til slutt: I § 100, som på ein måte
er ein av faneparagrafane i Grunnlova, står det i dag:
«Ytringsfrihet bør finne sted.»
Ordet «bør» i Grunnlova må jo bli
forstått som «skal». Det er sjølvsagt også det som er meiningsinnhaldet
i den nynorske versjonen. I forslaget som i dag ikkje får eit tilstrekkeleg
fleirtal, er dette endra til «skal finne sted».
Kvifor skal ein ha denne typen uklarheiter,
uklarheiter som ikkje nødvendigvis blei oppfatta som uklarheiter
på 1950-talet eller tidlegare, men som openbert blir det i dag –
altså at det er ei lita opning for at det «bør finne sted», men
ikkje «skal finne sted»?
Så til noko av det som har blitt
sagt:
Eit klenodium er noko gamalt og
fint, noko som vi har kjært. I dette tilfellet er det eit nasjonalt
klenodium, folkets klenodium. Da synest eg at det er pussig at ein klarar
å finne at språknorma frå 1950-talet er staden der klenodiet skal
plasserast. Eg klarar rett og slett ikkje å forstå korleis ein klarar
å kome fram til det. Eg vil rose Stortinget for å ha innført ein
nynorsk versjon. Han er skriven i samsvar med ei moderne rettskrivingsnorm. Kvifor
tok ein ikkje her også utgangspunkt i 1950-talet, slik at det blei
eit visst samsvar, i alle fall med tanke på tida, når det gjeld
dette klenodiet som ein ønskjer å bevare?
Eg synest det er rart – kanskje
meir enn rart – at ein er så standhaftig på å bevare Vinje sitt
forslag, med dei problema dette vil skape for lovgivarar i framtida
og for lesarane når det gjeld å forstå innhaldet. Eg synest det
er svakt, rett og slett.
Martin Kolberg (A) [10:35:28 ] : Representanten Michael Tetzschner
ba meg slå av for kjente. Jeg kan godt slå av for kjente, men jeg
slår ikke av i min politiske argumentasjon mot den språklige konservatismen
som vi får presentert, bl.a. i det som representanten Tetzschner
sier. Da slår jeg ikke av noen ting, fordi han, og for så vidt saksordføreren,
sier flere ting som er litt bemerkelsesverdige, og som jeg håper
debatten kan avklare. De sier at dette i realiteten ikke er viktig
fordi det er så forståelig det som er i den eksisterende bokmålsversjonen, altså
Vinje-versjonen. Men nå fikk vi høre en veldig god gjennomgang av
representanten Knag Fylkesnes om hvor mange uklarheter den versjonen
i virkeligheten inneholder, og hvor mange utfordringer den inneholder,
også for Stortinget, med tanke på å forstå alle ordene. Jeg har
jo lest dette i sin tid – godt, selvfølgelig – og jeg sliter med
en god del av de forståelsene som Knag Fylkesnes også redegjorde
for, og det finnes flere til. Det er sikkert representanten Knag
Fylkesnes enig i.
Så sier Michael Tetzschner at det
handler om normal skolegang. Det synes jeg er en veldig spesiell
uttalelse. For det er ikke det det er snakk om, det er vanskelige ting,
juridiske forståelser av ords betydning, som tilhører en annen tid
og en annen setting, som skal brukes i det moderne Norge. Derfor
slår jeg ikke av for kjente. For det er faktisk i så måte en viktig
politisk sak som relaterer seg til det jeg hadde som hovedpoeng
i mitt første innlegg, nemlig forståelsen av demokrati og folkets
tilgang til å forstå Grunnloven, og dermed forstå sine rettigheter
gjennom Grunnloven. Det er det viktige i saken, selvfølgelig.
Så blir det sagt videre, igjen fra
representanten Tetzschner, og fra saksordføreren også, at Grunnloven har
en egen kulturell verdi. Ja, det er jeg helt enig i. Grunnloven
har tre funksjoner: Det ene er at den skal regulere styringen av
staten, det andre er at den skal beskytte den enkelte borger, og
det tredje er selvfølgelig at den skal legge grunnlag for hele den
demokratiske utviklingen i et samfunn. Så den er av stor kulturell
verdi, det er jeg helt enig i.
Kanskje vil vi få en litt spiss
diskusjon om det, men historieforståelsen her er i og for seg ganske
viktig å få med seg: I forrige runde, da vi behandlet alle disse
tingene, mente jo også representanter for Høyre at Grunnloven, slik
den opprinnelig var, var av så stor kulturell verdi at vi ikke skulle
ha den på nynorsk. Jeg bare minner om det – at det liksom ikke hadde
noe med nynorsken å gjøre. Til slutt stemte man for, men det var
til slutt, etter lange, tunge diskusjoner langs dette sporet: at
Grunnloven ikke skulle røres på grunn av dens kulturelle verdi, altså
skulle ikke de hundretusenvis som har nynorsk som sitt hovedmål,
ha tilgang til landets viktigste lov på sitt eget språk, under henvisning
til lovens kulturelle verdi. Da spør jeg – og det er ikke retorisk
engang: Er dagens språk ikke kulturelt verdifullt nok? Er det språket
som folket snakker, og som vi bruker i alle våre dokumenter, og
i all vår daglige omtale, ikke av stor nok kulturell verdi til at
den viktigste loven kan inneholde det språket? Det mener jeg krever
en forklaring i denne debatten, rett og slett. For man kan ikke
bare bruke uttrykket «kulturell verdi» uten at man går inn i realiteten
i det og ser på det i de sammenhenger som jeg nå har sagt.
Uttrykket «overivrige forenklinger»
blir også brukt om Gravers forslag, som ikke bare var Gravers forslag, men
som var støttet av en tung komité, nedsatt av vårt eget presidentskap
i forrige periode, som konkluderte nøyaktig med språket på felt
etter felt etter felt. Vinje ville ikke ha det, og Høyre ville ikke
ha det. Til slutt ble det ikke vedtatt – nei vel – av politiske
grunner som jeg har forklart, men det var helt åpenbart hva Arbeiderpartiet mente
om nødvendigheten av å få et tidsmessig bokmål, nettopp av de grunner
som jeg nå har sagt.
Og det er ikke spørsmål om overivrig
forenkling. Det er rett og slett å gå til det språket vi har, som
er forklarlig. Jeg synes derfor ikke at man skal bruke slike karakteristikker
på det veldig gode arbeidet som Graver-utvalget gjorde, og som hadde
med seg hele bredden – hele bredden – i norsk språkforskning og
Norsk Språkråd, som stilte seg bak den versjonen. Det ble ikke vedtatt
sist, og det blir ikke vedtatt nå. Det synes jeg er trist. Det blir
da som representanten Knag Fylkesnes sa: Vi får overlate det til
de kommende storting, for vi kommer ikke til å gi oss på dette,
selvfølgelig. Det er en politisk kamp, det er en kulturell kamp,
og det er en språkkamp, og det har alltid vært viktig i Norge, og
Arbeiderpartiet viser tydelig hvor vi står.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:42:13 ] : Som medforslagsstiller
når det gjelder forslaget om Grunnloven på tidsmessig bokmål, og
som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen i forrige periode,
finner jeg behov for å gi en kort orientering.
Som representanten Kolberg sa, var
det en heftig diskusjon om temaet i forrige periode. Vi fikk da
vedtak med nødvendig flertall som ga oss Grunnloven på tidsmessig
nynorsk, men ikke på tidsmessig bokmål. Jeg ble den gangen veldig
overrasket over argumentasjonen fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, hvor det var veldig liten vilje til å få Grunnloven
på tidsmessig språk. Det var, som representanten Kolberg sa, først
helt i den siste, siste fasen det kom støtte fra de partiene til
en tidsmessig nynorsk.
Det som var veldig interessant,
var at bærebjelken i argumentasjonen var dette med at Grunnloven
var et klenodium. En argumenterte mot et tidsmessig språk og en
Grunnlov på nynorsk med den basisen. Og på samme måten som den gangen
opplever vi nå i dag at Høyre sleper beina etter seg og altså ikke
ønsker at en aktuell, viktig lov i dagliglivet skal få en språkform
som flere blir interessert i å forstå dybden av og innholdet i.
Jeg har merket meg at det partiet
Høyre som vi opplever i dag, ikke er særlig opptatt av Norges Grunnlov,
og jeg har lurt veldig mye på hvorfor det partiet som i sin start
hadde en veldig forankring i Grunnloven – det var jo grunnlovsforeninger
som var noe av basisen for etableringen av partiet Høyre – ikke
er opptatt av Grunnloven lenger. Jeg har ikke funnet noen annen
logisk og reell forklaring på det enn at Grunnloven vår, med § 1 hvor
det står at Norge er et fritt, sjølstendig land, sjølsagt kommer
i sterk konflikt med et EU-medlemskap, hvor EU etablerer et arbeid
for over tid å få sin egen Grunnlov. Jeg har ingen annen forklaring
enn at Høyre er tilbakeholdne med å modernisere vår egen Grunnlov
– at en ikke ønsker særlig oppmerksomhet, særlig vitalitet omkring
det – fordi det vil skape en konflikt med hensyn til et unionsmedlemskap,
som dermed kan bli større.
Men det som er interessant, er at
interessen for og bevisstheten rundt Grunnloven øker blant folk.
Det er veldig positivt, også fordi Grunnloven er viktig for vårt
dagligliv, og det trengs derfor en folkeopplysning ved at vi også
legger til rette for at Grunnloven er lettere å forstå. Ikke minst
er det viktig for ungdommens interesse for Grunnloven.
Som alle har vært inne på: Det er
utrolig viktige paragrafer – ikke bare de statsrettslige paragrafer,
men også sentrale flaggparagrafer som bør få større oppmerksomhet,
§ 110 om full sysselsetting og § 112 om langsiktig forvaltning av
naturressursene. Dette er aktuelle paragrafer som i mye større grad
må komme inn i den daglige samtalen om hvordan vi organiserer Norge.
Det er beklagelig at flertallet
av oss, som bruker bokmål som skriftmål, ikke får Grunnloven på
sitt – og vårt – tidsmessige språk. Det gjør at nynorsk blir mer
aktuelt for flere av oss bokmålsbrukere, og jeg vil bare gratulere Noregs
Mållag med at en her altså har en Grunnlov på sitt skriftmål, mens
en ikke har tilsvarende på bokmål.
Tida arbeider for Grunnloven på
tidsmessig norsk. Arbeidet for tidsmessig bokmål må fortsette i
kommende stortingsperiode. Sjøl om dagens storting ikke har det nødvendige
flertall for grunnlovsendring, arbeider tida for den saken – sjøl
om vi altså ikke greier å etablere nødvendig flertall her i dag.
Sverre Myrli (A) [10:46:45 ] : Det er vel ganske nøyaktig fire
år siden vi hadde debatten om å endre språket i Grunnloven. Hvis
jeg ikke husker feil, var det maidagene i 2014, rundt det store
grunnlovsjubileet. Jeg tilhørte det som etter hvert ble et veldig
lite mindretall i Stortinget, som ikke ønsket å endre språket i
Grunnloven. Jeg mente vi levde veldig godt med det språket vi hadde,
selv om det ble kalt både gammelmodig, historisk, avleggs og andre
ting.
Jeg tilhørte også dem som mente
at det holdt å ha Grunnloven på én målform, og til min gode venn
og partifelle Martin Kolberg vil jeg presisere at jeg til slutt
vel var den eneste av Stortingets 169 representanter som stemte
imot at vi skulle ha en nynorskversjon. Det var ikke fordi jeg har
noe imot nynorsk, det er snarere det motsatte som er tilfellet for
mitt vedkommende, men jeg fryktet at vi skulle komme i en situasjon
hvor det ikke var samsvar i språkdrakten mellom en nynorskversjon og
en bokmålsversjon. Resultatet av behandlingen i 2014 ble jo nettopp
det.
Vi er nå i en situasjon der de to
versjonene – bokmål og nynorsk – ikke er harmonisert og ikke er
i samsvar. Det mener jeg er svært uheldig. Det mener jeg rett og slett
er rotete. Uavhengig av hva vi mente i 2014, bør alle ta ansvar
og respektere at det er flertall i Stortinget for å modernisere
språket i Grunnloven, og respektere at det er flertall i Stortinget
for å ha både en nynorskversjon og en bokmålsversjon. Da bør stortingsflertallet
også, i respekt for det, manne seg opp og sørge for at vi har en språkdrakt
som gjør at begge versjoner er harmonisert og samsvarer med hverandre.
I dag kunne det selvsagt vært fristende
for meg å si: Hva var det jeg sa i 2014? Det kunne selvsagt også
vært fristende å referere til Ibsens «En folkefiende», som jeg tror
jeg gjorde i 2014, om at den som er sterkest, er den som står alene.
Det skal jeg heller ikke gjøre.
Men jeg synes vi alle har et ansvar
for å ta oss ut av den noe uheldige situasjonen vi har kommet opp
i, nemlig at det ikke er samsvar mellom grunnlovsversjonene på de to
målformene. Min konklusjon er at jeg ønsker å være med og ta det
ansvaret. Jeg kommer til å stemme for komitéinnstillingen, altså
forslaget fra flertallet i komiteen, om å endre språket i bokmålsversjonen
– rett og slett fordi jeg synes vi skal manne oss opp og sørge for
at versjonene på de to målformene er i samsvar. Uavhengig av hva
vi mente i 2014, bør vi alle ta det ansvaret.
Michael Tetzschner (H) [10:50:36 ] : Til forrige taler vil
jeg si at det er bemerkelsesverdig når man først har lagt så stor
vekt på originalteksten og på hva den betyr, både kulturelt og språklig,
at man ender med en konklusjon der man velger en prosa som ligger
noe lavere enn den høyprosaen og den stilformen som ble tilbudt Stortinget
gjennom det bearbeidede forslaget som professor Vinje sto bak.
Til representanten Kolberg: Jeg
må komme tilbake til dette med å slå av litt for kjente. Det går
selvfølgelig ikke på hans synspunkter om at noe er bedre enn noe
annet, men jeg synes nok jeg med dette kunne påpeke en rekke overdrivelser
om forskjellen mellom de to tekstene, og dermed også en overdrivelse
i å beskrive eventuelle skadevirkninger av at tekstene ikke er helt
de samme. Samtidig synes jeg historieskrivningen, særlig fra den
perioden vi arbeidet med disse spørsmålene i kontrollkomiteen, ikke
var helt dekkende. Kan den ha vært dekkende for tidligere perioder,
tror jeg representanten må ha kommet i skade for å blande sammen
flere perioder, for det skjer en utvikling i diskusjonene i flere
partier.
Når det gjaldt nettopp bokmålsversjonen
som ble oss tilbudt fra Graver, som også gjorde en flott innsats, var
det ikke til å komme forbi at det ble en overforenkling når man
beskriver hva som er Stortingets oppgaver og kompetanse – for øvrig
selv et tvetydig ord. Da er det et faktum at vi må rette opp det
i dag, nettopp ved å legge oss nærmere den opprinnelige teksten.
Hvis vi skal løse harmoniseringsproblemet, for ikke å få en uønsket
forskyvning av innhold, må vi igjen velge Vinjes utgangspunkt og
en nynorskversjon som samsvarer med det. Eller så kan man også se
det annerledes og si at man velger en nynorskversjon som ligger
nærmere den originale teksten fra 1903.
Jeg synes ikke man skal overdrive
disse forskjellene. Jeg synes det ville være et stort anstaltmakeri
hvis Stortinget nå – fire år etter en veldig grundig debatt og prosess
i komiteen – med så klart flertall har bestemt hva som skal være
tidsmessig norsk, for det har vi i Grunnloven nå.
Så må jeg si til Knag Fylkesnes’
gjennomgang: Hvis det er slik at ethvert fremmedord eller ethvert
flerstavelsesord av en viss lengde som brukes i en sammenheng man
ikke er vant til, skal fjernes fra teksten – man skal altså forutsette
at leseren ikke går inn i den sammenhengen teksten står i – vil
man få en stor oppgave.
Jeg må også si til dette med forretninger
og gjøremål – som representanten var inne på – at nettopp ved å
beholde benevnelsen, at etter at en regjering har fratrådt, skal
den altså forestå driften av Norge, og man betegner det som å utføre
nødvendige forretninger, altså løpende forretninger, skulle man
da kalle statsrådet i denne fasen for et gjøremålsministerium? Man
ser hvordan det ene ordvalget definitivt vil fjerne forståelsen
av andre begreper vi bruker ved slike anledninger.
Så må jeg si til representanten
Lundteigen at først å angripe Høyre for å være mindre opptatt av
Grunnloven, for deretter å angripe oss for ikke å endre Grunnloven
nok, synes jeg ikke henger helt sammen. At man også tolket inn et
hemmelig motiv fra Høyres side om å gjøre det lettere for EU-medlemskap
fordi vi velger Vinje-versjonen fremfor Graver-versjonen, skal det
usedvanlig god fantasi til – i hvert fall å tillegge andre motiver om
dette. Jeg kan forsikre om at denne siden ikke har vært fremme i
våre grupperom.
Til slutt streifer også Lundteigen
noe som er et problem i Grunnloven, nemlig at vi har en flaggparagraf
– som han kalte det – § 110, om full sysselsetting. Noe Stortinget
skal være oppmerksom på, både når de gir lover, og når de gir grunnlovsbestemmelser,
er at hvis man gir bestemmelser som nettopp er ment å være flaggbestemmelser,
som man er enige om ikke skal kunne ha søksmålskompetanse eller
utløse søksmålsmuligheter for dem som vil påberope seg paragrafen,
og den innføres i forbindelse med et jubileum eller en modernisering av
loven, før det forrige jubileet, og Stortinget er seg bevisst at
man aldri skal utløse konkrete ytelser, for det er en del av den
løpende trygdediskusjonen og næringslivsdiskusjonene vi har, for
full sysselsetting, hjelper Grunnloven oss ikke. Det er ikke grunnlovsbestemmelsene
som gjør at vi har gledelig lav arbeidsledighet i Norge.
Presidenten: Representanten
Martin Kolberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Martin Kolberg (A) [10:57:00 ] : Jeg var litt i tvil om jeg
skulle ta ordet enda en gang, men jeg vil bare ikke at det skal
bli stående at representanten Tetzschner sier at jeg har kommet
i skade for å blande sammen Høyres standpunkt i nynorskspørsmålet
med tidligere standpunkt og det som skjedde ved forrige korsvei.
Jeg har ikke kommet i skade for å huske noe feil. Høyre var imot
det nesten helt fram til vi kom inn i salen. Jeg vil bare at dette
skal bli sagt, slik at det ikke blir stående, det som Michael Tetzschner
sa om at jeg har kommet i skade for å huske feil, for jeg husker
ikke feil på det punktet.
Dessuten – i de siste få sekundene
– til det at vi ikke skal overdrive forskjellene: Nei, men hvorfor
i all verden er man da så veldig imot å gå over til moderne bokmål, hvis
det ikke er noen store forskjeller og store realiteter knyttet til
dette? Da er det bare en språklig konservatisme som er ute og går,
og det tilhører ikke 2018 for noen partier i denne salen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.