Presidenten: Etter
ønske frå justiskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert
avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer
av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå
at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til fem
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Peter Frølich (H) [15:19:09 ] (ordfører for saken): Vi vet
alle at politireformen ikke er noen stor favoritt hos Arbeiderpartiet.
Derfor er det ikke veldig overraskende at vi igjen er samlet for
å diskutere et forslag som egentlig har som intensjon å torpedere
essensen av politireformen.
Noen av forslagene som er lagt
fram i dag, er ganske enkle å slutte seg til. Det er bl.a. foreslått
at man skal styrke den gjenværende kontorstrukturen. Det er også
foreslått at man ber regjeringen sikre at Stortingets føringer følges
opp. Det å styrke det gjenværende politiet er nettopp det sentrale
poenget med reformen. Det er en helt naturlig konsekvens at når
en slår sammen en del lensmannskontorer og skal styrke fagmiljøene
som skal støtte opp under dem, vil det naturligvis innebære en reell
styrking.
I tillegg har den reformen som
vi nå er i ferd med å gjennomføre, muliggjort at vi år etter år
kan styrke bevilgningene, altså pengeoverføringene, til politiet.
Det er åpenbart også en styrking av den gjenværende kontorstrukturen.
Så skal jeg ikke bruke mange sekundene
på å si at det er en selvfølge at forslag og uttalelser om at vi
ber regjeringen følge opp Stortingets intensjoner, er det ganske selvsagt
at vi slutter oss til. Det har representanter i denne sal gjort
i omtrent 200 år, og det gjør vi med glede også i dag.
Det som derimot er helt uaktuelt
å støtte, er forslag til vedtak III, som går ut på at hvert lensmannskontor
skal ha en stedlig lensmann og bemanning til å kunne løse alle typer
oppgaver. Det ser ut som et veldig fint ønske på papiret. I realiteten
er det grovt uansvarlig. For det første har norske lensmannskontorer
aldri kunnet løse alle politioppgaver på egen hånd. Det har heller
aldri vært intensjonen, og det bør heller ikke være det nå.
Hvis man skal følge denne intensjonen
etter sin ordlyd, er det beregninger fra Politidirektoratet som
sier at vi er nødt til å ansette mellom 25 og 30 politifolk per lensmannskontor
i Norge. Det har en pris som jeg tror forslagsstillerne ikke fullt
ut har tatt inn over seg. Det ville ha vært et gigantisk sløseri
med politiressurser som burde ha vært brukt andre steder. Det innebærer
også en politisk detaljstyring av politiet som ikke er politifaglig,
men som en må karakterisere som markeringspolitikk.
For det andre skaper dette usikkerhet
i en enormt kritisk fase i politiet. Dette har en rekke politiledere
også gitt uttrykk for, bl.a. i et stort innlegg i VG. Politisk vingling
er faktisk direkte skadelig for politiet i den situasjonen vi nå
står i. Det de trenger, er stabilitet og ikke endringer midt i en
vanskelig prosess som er pågående.
For det tredje vil dette forslaget
skade de sterke fagmiljøene som man er i ferd med å bygge opp. Politianalysen
var tindrende klar: Det vi trenger, er større fagmiljøer med kompetanse
til å håndtere komplisert kriminalitet, f.eks. overgrep på nett.
Senterpartiets forslag vil innebære at man må bryte opp disse fagmiljøene,
splitte dem og spre dem rundt på lensmannskontorer i stedet.
Til slutt har jeg lyst til å si
noe om intensjonen i forliket. Det er min klare oppfatning at forslag
til vedtak III i denne saken er direkte i strid med intensjonen
i forliket, og at de partiene som slutter seg til det, også gjør
seg skyldig i brudd på det forliket som ble inngått. Det er nemlig
slik at de nye lensmannsdistriktene skal ledes av lensmenn. Det
er vi klare på i forliket. Det har aldri vært intensjonen at hvert
enkelt kontor skal ledes av lensmenn. Det var en grunn til at vi
sa lensmannsdistrikt, ikke -kontor.
Mitt budskap er tindrende klart:
Vi ønsker å la politireformen fungere. Den må gjennomføres, den
må implementeres ferdig, og så må den få virke noen år. Så må politikere
på Stortinget og ellers ha litt is i magen og la denne prosessen
fullføres. Norsk politi er ikke tjent med at vi fra Stortingets
side stikker kjepper i hjulene og skaper forvirring rundt en av
de største og kanskje viktigste reformene i norsk politis historie.
Lene Vågslid (A) [15:24:13 ] (leiar for komiteen): Eg vil
begynne med å gratulere Tor Mikkel Vara som ny justisminister. Eg
ser fram til gode debattar, dialog og samarbeid om det me kan einast
om, og spennande ordskifte om saker der me nok ikkje kjem til å
vere like einige.
Det skjer veldig mykje bra arbeid
i politiet – mykje godt, hardt og intensivt arbeid i ei krevjande
tid der politietaten står midt i ei omfattande reform. Justiskomiteen
besøkte nyleg – på tysdag og onsdag – Nordland politidistrikt og
Bodø. Der fekk me eit godt innblikk i korleis dei opplever både
arbeidet med reforma, gjennomføringa og kva som er det viktigaste
i Nordland politidistrikt akkurat no.
Det er grunn til å seie at det
òg er mykje bra som skjer i samband med den reforma som no blir
gjennomført. Me ser entusiasme og optimisme knytte til ny metodebruk,
politiarbeid på staden og etableringa av felles straffesaksinntak.
Det er mykje som er bra med denne reforma, og det meiner eg det
er viktig at me i justiskomiteen både seier, peikar på og anerkjenner.
Men samtidig som me seier det,
må me ikkje vere blinde for dei heilt openberre utfordringane som
òg ligg der. Det kan skje parti som har sete i regjering ei stund, at
ein blir litt ærekjær når det gjeld sine eigne prosjekt og reformer,
at ein kanskje ikkje vil eller evnar å sjå dei utfordringane som
òg ligg i ei så stor omstilling som politiet no står i. Det er ei
hovudutfordring at den reforma og det forliket som òg Arbeidarpartiet
er ein del av, er underfinansierte. Det er for lite pengar. Me får
tilbakemeldingar frå tillitsvalde og tilsette i politiet over heile
landet om at det er over gjennomsnittet krevjande å skulle halde
oppe den daglege drifta, det daglege politiarbeidet – lokal beredskap,
arbeidet med førebygging og sikkerheit – samtidig som ein reformerer
etaten. Det har eg stor forståing for og meiner at dei løyvingane
som er komne til reforma og politidistrikta, ikkje er i nærleiken av
å kunne svare ut dei utfordringane som distrikta står i.
Arbeidarpartiet har både føreslått
og påpeikt fleire gonger at politidistrikta treng større handlingsrom
og auka driftsbudsjett. Det er òg ei tilbakemelding mange politidistrikt
gjev oss. Difor føreslår me 300 mill. kr meir til politi og påtale
i frie driftsmidlar for 2018. Det ser me mange plassar i landet
at det hadde vore stort behov for.
Representanten Frølich er veldig
oppteken av Arbeidarpartiet – og det tek eg for så vidt som ein
kompliment. Men det er ikkje riktig at me ikkje likar denne reforma.
Me står bak forliket og dei intensjonane me blei einige om. Eg meiner
vel tvert imot at om det er nokon som bryt med dei intensjonane
me blei einige om, så er det regjeringspartia som gjer det. Dei
forslaga som Senterpartiet fremjar i dag, burde ha vore heilt unødvendige.
Me burde ikkje ha måtta behandle slike forslag her i dag viss ein
hadde følgt intensjonane som ligg i forliket. I merknadene kjem
det frå Høgre og Framstegspartiet at ein med dette slår opp opne
dører. Ein gjer dessverre ikkje det. Det er ikkje slik at ein no
opplever styrking av det lokale politiet rundt om i landet. Det
at ein klarer å samle seg om dei to første forslaga frå Senterpartiet
i dag, synest eg er bra, men det er totalt feil at det er å slå inn
opne dører. Det er stor bekymring ute knytt til dette, og det meiner
eg me skal ta på alvor. Me meiner at dette er heilt i tråd med forliket,
og me synest for så vidt det er beklageleg at me nok ein gong må
vedta i Stortinget det som eigentleg er sjølvsagt.
Det kjem òg påstandar om at me
bryt forliket. Eg vil oppmode representanten Frølich til å kome
på denne talarstolen og lese teksten frå forliket der han meiner
at me bryt. Det var aldri ein diskusjon om det skulle vere lensmann
på eit lensmannskontor. Etter mi og Arbeidarpartiets meining er
det ikkje eit lensmannskontor utan ein lensmann. Då må ein vere
meir ærleg og seie: No kjem det mange strukturendringar, dei og
dei blir lagde ned. På Vega skal det ikkje vere lensmannskontor. Der
skal det vere ein politipost. Det hadde vore mykje meir ærleg og
reieleg enn å seie at det skal vere eit lensmannskontor som i realiteten
ikkje blir det. Difor er forslaga som Senterpartiet fremjar i dag,
viktige. Me støttar dei og forventar òg at dei som får fleirtal,
blir følgde opp på ein skikkeleg og god måte, til det beste for
politiet og for landet.
Solveig Horne (FrP) [15:29:15 ] : Jeg vil også få benytte anledningen
til å ønske den nye justisministeren velkommen til Stortinget, og
jeg ser fram til et godt samarbeid.
Jeg vil si til innlegget som Arbeiderpartiets
representant holdt her, at politireformen blir en av de største oppgavene
som justisministeren skal ta fatt på, og som det er store utfordringer
med, men hvor det er utrolig mye positivt. Da er det viktig å se
på det som er positivt i politireformen. Det er vel ikke til å stikke
under stol at forslaget fra Senterpartiet er et forsøk på omkamp
i en sak som de tapte for et år siden. Det er med undring jeg registrerer
at Arbeiderpartiet støtter forslagene, selv om de var en del av
forliket om politireformen. Det er spesielt.
Nærpolitireformen er et resultat
av et bredt forlik. Det er historisk både i omfang og innhold, og
det er lagt ned et omfattende arbeid med å skulle gjennomføre reformen
fram til 2020. Et forslag som det vi behandler i dag, er lite konstruktivt,
all den tid det jobbes hardt med å innføre reformen.
De som er opptatt av å lytte til
distriktene, og de som står midt oppe i det, kan lese kronikken
i VG fra politimesterne i Nordland, Troms og Møre og Romsdal. Den er
verdt å lese:
«Det er god grunn til å la de nye
strukturene virke, før vi diskuterer behovet for å oppbemanne lensmannskontorene.»
«Stortinget må ikke legge hindringer
i vegen for jobben med å skape et moderne politi som er rustet til
å takle dagens og morgendagens kriminalitet.»
Målsettingene som ligger i forslaget,
er noe vi alle ønsker for norsk politi, og det ligger også i forliket
om nærpolitireformen. Formålet med nærpolitireformen er å styrke
de gjenværende lensmannskontorene, organisere politiet på en hensiktsmessig
måte og ikke minst styrke kompetansemiljøene på hvert kontor og
påse at de også er tilpasset det kriminalitetsbildet som er i dag.
Regjeringen følger opp nærpolitireformen.
Jeg vil få minne om at det er etablert over 2 100 flere nye årsverk i
politi- og lensmannsetaten, og at i 2017 ble det bevilget over 300 mill. kr
i frie midler, og ikke minst at dette ble videreført i 2018, i tillegg
til 100 mill. kr ekstra. Det er midler som blir fordelt på tolv
politidistrikt, og som politimestrene selv skal fordele ut fra lokale
behov. Et viktig hensyn bak det å legge ned 125 lensmannskontor
var jo å styrke de gjenværende kontorene.
Fremskrittspartiet kommer, som
Høyre sa, til å støtte I og II i forslag til vedtak, selv om det
er å slå opp åpne dører. Men jeg ønsker å advare mot III om at det
skal være stedlig lensmann på hvert lensmannskontor, for organiseringen
internt i et politidistrikt er noe som forhandles og besluttes lokalt,
etter en god dialog mellom politimestrene, arbeidstakerorganisasjonene
og med involvering i de berørte kommuner. Når Senterpartiet er så
opptatt av det lokale selvstyret, bør det være et godt signal å
sende. Det er disse aktørene som har best kunnskap og kjennskap
til de behovene og forholdene som er der lokalt.
Det er også et annet punkt som
kanskje ikke er nevnt i denne saken. Kjernen i politireformen er
å bygge opp større fagmiljø for å møte dagens kriminalitetsbilde.
Politianalysen var veldig tydelig på behovet for større fagmiljø
med ulik og bred kompetanse for å kunne håndtere dagens utfordringer.
Jeg er bekymret for at III vil føre til at en er nødt til å flytte
fagressurser og fordele disse på mindre kontor, bare for at en skal
oppnå det som omtales som en tilstrekkelig bemanning. Når vi vet
hvor viktig det er med etterforskning, med det pågående etterforskningsløftet
som er satt i gang, er det viktig at dette som var en sentral del
av nærpolitireformen, blir oppfylt. Jeg frykter at hvis III får
flertall, vil det gå ut over det arbeidet som politiet i dag gjør,
spesielt med å bekjempe vold og overgrep mot barn og nettovergrep,
som vi vet krever både kunnskap og kompetanse og større fagmiljø for
å få på plass.
Jenny Klinge (Sp) [15:34:21 ] : Denne saka handlar om utviklinga
av lensmannsetaten i Noreg. Vi er avhengige av å ha eit nært, godt
og kompetent politi for å ta vare på viktige sider ved samfunnet
vårt, som tryggleik og tillit til kvarandre. I saka vi debatterer
i dag, har vi i Senterpartiet vore spente på om vi kunne få fleirtal
for alle dei tre opphavlege forslaga våre, som nå er I, II og III
i innstillinga. Det ligg an til at vi får fleirtal berre for dei
to første.
Til og med regjeringspartia, Høgre
og Framstegspartiet, har bestemt seg for å stille seg bak dei to
første forslaga, og eg skulle gjerne ha jubla. Men når eg les det
Høgre og Framstegspartiet skriv i merknadene sine, forstår eg at
støtta frå dei er mest meint som ei klam hand rundt skuldra. Det
første forslaget vi i Senterpartiet har lagt fram, er slik:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter gjennomføringen
av politireformen.»
Det andre er slik:
«Stortinget ber regjeringen sikre
at Stortingets føringer følges opp, og sikre at politiets tjenestesteder er
tilstrekkelig bemannet til å kunne være aktivt til stede der folk
er.»
Det Høgre og Framstegspartiet gjer
i sine komitémerknader til saka, er å omdefinere kva desse forslaga betyr.
Dei slår freidig fast at forslaga «slår inn åpne dører og er selvsagte».
Så gjer dei narr av heile målsetjinga om å styrkje lensmannskontora
med å påstå at «det må ansettes mellom 25 og 30 polititjenestefolk
på hvert enkelt tjenestested for å oppnå intensjonen med Senterpartiets
forslag».
Eg lurer på korleis Høgre og Framstegspartiet
kan prestere ein slik logisk brest som dei synleggjer her. På den
eine sida vil dei stemme for forslaga som inneheld formuleringar
om reell styrking av dei lensmannskontora som står att, og om at
kontora må vere tilstrekkeleg bemanna for å vere aktivt til stades
der folk er. Dei to regjeringspartia presterer å slå fast at dei
kan støtte dette fordi det ikkje betyr noko som helst utover den
politikken dei allereie fører. På den andre sida meiner dei at III vil
innebere ei enorm oppbemanning på mange kontor. Dei viser til og
med til utrekningar frå Politidirektoratet. Der er formuleringa
vår at lensmannskontora skal ha tilstrekkeleg bemanning til å løyse
oppgåvene sine.
Vi kan lure på kva statsråden vil
gjere når avrøystinga er over i salen. Vil han følgje opp Høgre
og Framstegspartiet si tolking om at regjeringa kan halde fram med
å svekkje og i praksis også leggje ned fleire kontor enn det politireforma
la opp til? Vil statsråden kjenne seg trygg på at mange lensmannskontor
med Stortingets velsigning framleis kan bli ribba for stillingar
og ressursar, og redusere opningstida deira ytterlegare? Eller vil
han følgje opp det som eg opplever at fleirtalet meiner, nemleg at
alle dei attverande lensmannskontora faktisk skal bli styrkte i
form av ressursar og tilsette?
Poenget for oss i Senterpartiet
er nemleg ikkje å oppnå ein massiv auke med polititilsette på mange
lensmannskontor. Det vi vil oppnå i dag, er at Stortinget gjev regjeringa
klar beskjed om at dei ikkje kan halde fram med å ta frå mange lensmannskontor
ressursar og stillingar.
Hugs at over 120 lensmannskontor
blir nedlagde. Argumentasjonen for dette var at færre lensmannskontor ville
gjere det mogleg å styrkje dei kontora som vart att, og at ein
kunne oppnå fleire politipatruljar. Meir politi på hjul skulle bidra
til å sikre ikkje berre like mykje politi som før der lensmannskontor
vart nedlagde, men faktisk meir politi – meir nærpoliti til og med.
No opplever vi at regjeringa slit med å godtgjere at dei oppnår
eit styrkt nærpoliti.
Ein del av dei lensmannskontora
som skal stå att etter reforma, og som har ei rettmessig forventning
om å få noko fleire tilsette enn i dag, får beskjed om å redusere opningstida.
Dei blir ikkje styrkte, men stillingar blir faktisk flytta til andre
lensmannskontor. Dette er starten på nye nedleggingar langt utover
det politireforma bar bod om.
Vi i Senterpartiet er glade for
at fleire parti ser dette som eit problem og ikkje gjer som Høgre
og Framstegspartiet, som bortforklarer med at fleire politipatruljar betyr
så mykje. På spørsmål om nettopp kor mange fleire politipatruljar
politireforma har ført til i landet, kunne den tidlegare justisministeren
Listhaug seinast i februar ikkje svare på dette. Regjeringa har
nemleg ikkje oversikt over kor mykje meir politi på hjul det eventuelt har
vorte. Dei har ikkje tenkt å skaffe seg ei slik oversikt heller.
Dette er jo mykje meir oppsiktsvekkjande enn det er tillitvekkjande.
Sjølvsagt skal lensmannskontor
samarbeide om t.d. vakt og patruljeteneste. Det burde vore opplagt
at det skal finnast ein lensmann på kvart lensmannskontor òg. Dette
siste går regjeringa og Kristeleg Folkeparti imot. Spørsmålet vi
til slutt må stille oss, er om regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti
meiner det er eit problem om kvart lensmannskontor skal få ressursar
til å løyse oppgåvene sine. Dei stemmer i alle fall ned dette i
dag, og regjeringspartia legg så mykje rart i dei to første forslaga at
eg håpar statsråden tek omsyn til stortingsfleirtalet og ikkje til
formuleringane til hans eigne representantar i komiteen.
Petter Eide (SV) [15:39:35 ] : Aller først må jeg få lov til
å gratulere den nye justisministeren med jobben. Jeg kjenner ham
som en klok og seriøs mann, så jeg gleder meg til spennende diskusjoner
med ham. Men over til det vi skal diskutere nå.
I dag kommer Stortinget til å vedta
at vi skal styrke politiet i distriktene – men bare i distriktene.
Det ser ut til at flertallet vil støtte de første punktene om styrking av
lensmannskontorene, men ikke de siste punktene, om å styrke politiet
i byene. Stortinget vil altså ikke vedta at politiet skal styrkes
i byene. Her er dessverre land satt opp mot by, og distriktenes
politibehov har blitt vurdert uten å se på byenes behov for politiressurser.
Og det er ikke Senterpartiets skyld, som vanligvis er veldig opptatt
av distriktene, for de støtter faktisk SV i en mer helhetlig tilnærming
til hvordan vi skal fordele politiressurser. Det er regjeringspartiene,
også med støtte av Kristelig Folkeparti, som på denne måten faktisk
svikter byene.
SV deler bekymringen knyttet til
sentralisering av politiets ressurser. Derfor har vi også støttet
de første punktene her og styrker ressursdisponeringen av politiet
til distriktene langs den opprinnelige lensmannsstrukturen.
Det er viktig å ha et nærpoliti
der folk bor. Nærvær av politi skaper lokal trygghet, virker forebyggende
og bidrar selvfølgelig til en positiv utvikling i distriktene. Men
vi kan ikke se på det uten å se på utviklingen i byene. Så jeg er
glad for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet støtter vårt forslag
om å styrke politiet i byene og i utsatte bydeler, men jeg er skuffet
over at Kristelig Folkeparti velger å sikre et flertall som ikke
går inn for å styrke politiet i byene.
Vi må ha et nærpoliti i byene også.
Da dette forslaget kom opp, kunne ikke SV sitte og se på at Stortinget
instruerte mer politiressurser til distriktene uten å sikre byenes
behov, spesielt i utsatte bydeler. Med dette forslaget – hvis ikke
de siste punktene også blir vedtatt – risikerer vi altså å omdisponere
politiressurser her i landet vekk fra byene og til distriktene.
Det tror jeg egentlig ingen hadde ønsket seg.
Bydel Søndre Nordstrand har 37 000
innbyggere, og hadde for litt siden en egen politipost på Holmlia.
Den er nå lagt ned. Mange av beboerne der er bekymret og opplever
at politiet ikke er til stede i deres hverdag. Området er preget
av gjengopprør og økende ungdomskriminalitet. Selv om responstiden
i byene er kort, er det likevel nødvendig med et nært politi, som
kjenner til byene og bydelene – et politi som arbeider med forebygging,
som innbyggerne kan henvende seg til.
Vi har ikke ønsket å detaljinstruere
hvordan politiet skal jobbe i bydelene. Det er ikke nødvendigvis
sånn at det å gjenåpne en politipost er den beste måten å sikre et
politinærvær på, vi har tillit til at politiet kan finne ut av det
selv, men vi har ønsket å gi et tydelig signal når vi nå behandler
denne saken, om at vi også skal sikre politiressurser til de mer
utsatte områdene i byene, spesielt i utsatte bydeler. Det er nemlig
slik at kriminalitetsbildet er annerledes i byene enn i distriktene.
Kriminalitetsbildet er mer komplekst og krever ofte mer og sammensatte
ressurser og kompetanse. I noen utsatte bydeler har vi opplevd gjengkriminalitet
med dramatisk voldsbruk og skyting, også de siste dagene. Vi har
sett en økning i ungdomskriminaliteten. Vi ser mer narkotikarelatert
kriminalitet. Vi ser også en høy innvandrerandel, og – som er kjent
for de fleste i denne salen – noen innvandrergrupper, ikke alle,
begår noe mer kriminalitet enn gjennomsnittet. Derfor har SV ønsket
at Stortinget skulle gi et tydelig signal om at departementet og
politiet også skulle prioritere byene, og at den kriminaliteten
som oppleves i byene, også skulle ha oppmerksomhet og ressurser.
I dag svikter stortingsflertallet befolkningen i byene. De setter
land opp mot by og gir et tydelig signal om at det er viktigere
å sikre politi på bygda enn i byen.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:44:22 ] : Jeg vil få lov til å
starte med å gratulere den nye justisministeren, og jeg ser fram
til godt samarbeid.
Jeg ønsker å minne Stortinget om
bakgrunnen og bakteppet for politireformen. Når vi diskuterer de
ulike representantforslagene som fremmes, må vi ikke glemme 22. juli
og Gjørv-kommisjonens tydelige anbefalinger om at noe måtte gjøres
– nettopp for å sette politiet bedre i stand til å løse samfunnsoppdraget
sitt. Når Kristelig Folkeparti i sin tid valgte å gå i dialog med
regjeringspartiene og Venstre for å forsøke å få til en reform, var
det med et ønske om å sikre et best mulig politi. De forhandlingene
ledet i sin tid ikke fram. Det ble lagt fram en proposisjon av datidens
regjeringspartier og Venstre, og sammen med Arbeiderpartiet inngikk
Kristelig Folkeparti et forlik i Stortinget.
Vi gjorde det fordi vi var opptatt
av en bred forankring i denne sal rundt en viktig reform, men også
fordi vi fikk viktige gjennomslag. Vi løftet kultur, ledelse og forebygging,
som var viktig for oss. Vi løftet at det skulle være en politikontakt
i hver eneste kommune, altså tilstedeværelse av politi i hver eneste
kommune. Og vi fikk gjennomslag for at det skulle være gode politiske
prosesser, prosesser med politi og kommunene, der en skulle diskutere
hva slags ressurser man trengte, hva den enkelte kommune faktisk
trengte av politiinnsats, og hvordan man kunne løse utfordringene
der på en best mulig måte. Jeg kunne sagt litt om at det kanskje
ikke ble så godt som vi ønsket, men det var i alle fall viktig for
oss fordi det handlet også om å ha et lokalt eierskap for å sikre
et best mulig politi.
For Kristelig Folkeparti er det
en forskjell på om det er tilstedeværelse av politi eller ikke.
For meg er det opplagt at der det er tilstedeværelse, kan også politiet
gjøre en bedre jobb. Det blir bedre forebygging, en har mer lokal
kunnskap – og det er positivt. Derfor var vi, og har vært hele tida,
forkjempere for mange lensmannskontor. Men slik situasjonen var,
med fysiske kontor som egentlig ikke hadde noe innhold eller ansatte,
som ble forvitret – kan man polemisk si – under de rød-grønne, mente
vi det i de tilfellene var bedre at det kom politipatruljer, med
faktisk, fysisk tilstedeværelse av politikraft, for det er politikraften
som er det avgjørende – ikke det fysiske kontoret i seg selv eller
den stedlige ledelsen.
Når det gjelder reformen, har vi
vært opptatt av gode prosesser. Som sagt er det flere ting vi mener
burde vært gjort annerledes – spesielt i involvering av kommunene, dokumentene
vi var opptatt av for å kunne se i ettertid om man med den faktisk
lovte nye tilstedeværelsen eller måten å løse kriminalutfordringer
på, hadde lyktes på best mulig måte. Det kunne vi sagt mye om, men
når vi står her og diskuterer representantforslaget i dag, må jeg også
minne om at det var viktig å gjøre en del grep, gi mer tillit til
politiet, for å sikre et lokalt forankret politi – det var et viktig
element – men også et sterkere etterforskingsmiljø. Kristelig Folkeparti
har vært veldig opptatt av kampen mot vold og overgrep, spesielt
i nære relasjoner og mot barn. Det er det største samfunnsproblemet vårt,
og vi må få et bedre miljø. Det lykkes vi med om politiet får et
krav om at det skal prioriteres, og muligheten til å kunne prioritere
det.
Samtidig bør en ivareta biten med
et sterkt nærpoliti på en bedre måte enn det vi opplever med reformen
i dag. Så når Kristelig Folkeparti støtter forslag til vedtak I og
II i innstillingen, som viser til formålet og intensjonen med reformen,
er det helt avgjørende at formuleringene i de vedtakene faktisk
følges opp, og det handler om at ved de kontorene som ble valgt,
der det er kontor, skal det være en sterk tilstedeværelse. Jeg deler
også bekymringen med flere i denne sal over om det faktisk skjer.
Det er en utfordring som justisministeren må følge tett.
Når det gjelder forslag til vedtak
III, om stedlig ledelse, er jeg i utgangspunktet enig i at det bør
være lensmenn på de ulike kontorene, men jeg mener det er en politifaglig
oppgave å prioritere innenfor sitt distrikt. Det er han/hun som
kjenner sitt distrikt best. Jeg mener det blir for detaljert. Tolket
i verste mening mener jeg det er uklokt og dyrt, som Frølich også
har vært inne på, men i beste mening mener jeg det er godt ivaretatt
i forslag til vedtak I og II, om nettopp å sikre ressursene på de kontorene
som er.
Til punktene IV og V: Når jeg hørte
representanten Petter Eide fra SV, er det en morsom motsetning mellom Senterpartiet
og SV i denne sal, og en skal prioritere byene enda sterkere og
distriktene enda sterkere uten at en har penger til det. Jeg mener
at hensynet her er ivaretatt. Gjennom budsjettforliket sikret vi
f.eks. 350 nye stillinger. Det er det viktigste for å gi politikraft
– i både by og land.
Presidenten: Presidenten
vil ynskje statsråd Tor Mikkel Vara velkomen på talarstolen!
Statsråd Tor Mikkel Vara [15:49:42 ] : Tusen takk, ærede president
og representanter, for den hyggelige mottakelsen. Nærpolitireformen
er ingen dårlig start når man skal diskutere i Stortinget for første
gang på 25 år.
Det gir meg nemlig anledning til
å debattere viktige og nødvendige endringer i politiet. Strukturdebatten
– nærpolitireformdebatten – har fått mye oppmerksomhet i de årene
vi har lagt bak oss. Det er komplisert, krevende og en nødvendig
jobb å gjøre. Det er likevel bare starten på et arbeid med å utvikle
et politi som er rustet til å møte framtidens kriminalitetsbilde.
Denne regjeringen har et historisk
løft for politiet. I fjor passerte vi 17 000 ansatte; over 10 000
av disse er politiutdannet. I år fordeles ytterligere 350 stillinger
til politidistriktene og særorganene. Det innebærer at vi har fått
over 2 300 flere årsverk i politiet siden denne regjeringen tiltrådte
i 2013. Vi vil altså nå målet om to polititjenestepersoner per 1 000
innbyggere. Dette er sammen med den budsjettmessige styrkingen på
3,36 mrd. kr en betydelig satsing på politiet.
Jeg mener forslaget om at hvert
lensmannskontor skal ha en stedlig lensmann, undergraver intensjonen bak
denne nærpolitireformen. For det første svekker det politiledelsens
fleksibilitet til å disponere ressurser der hvor de gir best innsats
mot kriminalitet. For det andre motvirker det arbeidet med å bygge
opp sterkere fagmiljøer som har kapasitet og kompetanse til å håndtere kompliserte
og alvorlige straffesaker som det enkelte lensmannskontor eller
den enkelte politistasjon ikke kan håndtere selv. For det tredje
bryter forslaget med det brede forliket som Stortinget har inngått
på to nivåer.
Jeg minner for øvrig om Stortingets
vedtak om sivil rettspleie på grunnplanet, som forutsetter spesialisert saksbehandling
konsentrert på færre tjenestesteder. Politiet bruker allerede uforholdsmessig
store ressurser på å holde kontorene åpne. Befolkningen etterspør
i mindre grad åpningstider, og enkelte kontorer kan ha så få som
tre henvendelser fra publikum i løpet av en uke. Det satses nå på
at publikum i større grad skal kunne betjenes på nett og av mobile
patruljer og enheter.
Politiet må selv ha muligheten
til å disponere ressursene best mulig for å forebygge og bekjempe
kriminalitet. Dersom alle oppgavene til politiet skal løses på hvert tjenestested,
vil det kreve ny og omfattende allokering av ressursene til politiet.
Politidirektoratet vurderer at bemanningen bør være på minimum 25
til 30 personer for at et tjenestested skal ha rimelig forutsetning
for på egen hånd å løse sine oppgaver, dvs. forebygging, etterforskning,
vakt og beredskap samt lokale forvaltningstjenester og sivilrettslige
oppgaver.
Politiet vil i så fall måtte omdisponere
betydelige ressurser fra byer og store tettsteder der det skjer
mye, til mindre steder der det skjer lite. Heller ikke for beredskapen
er oppbemanning av lensmannskontorene god ressursbruk. Selv etter
strukturendringene vil mange lensmannskontorer være så små at de
ikke kan yte døgnkontinuerlig beredskap på egen hånd. Dersom et
lensmannskontor skal ha en døgnbemannet patrulje, krever det 18
polititjenestepersoner, og døgnkontinuerlig beredskapsvakt krever
9 tjenestepersoner. Denne bemanningen er nødvendig uansett hvor
mange oppgaver kontoret har. I tillegg kommer bemanningen for å
holde kontoret åpent. Få lensmannskontorer har en oppgaveportefølje
som tilsier så stor bemanning. Dette er derfor dårlig bruk av samfunnets
ressurser.
Organiseringen i et lensmanns-
eller politidistrikt forhandles lokalt etter forutgående god dialog
mellom politimester og arbeidstakerorganisasjoner, med involvering
av berørte kommuner. Dette er de aktørene som har best kjennskap
til lokale forhold og utfordringer. Føringer i statsbudsjettet,
tildelingsbrev og Riksadvokatens mål og prioriteringer er tydelige
på at det er den alvorlige kriminaliteten som skal prioriteres.
Den nye organiseringen i politidistriktene skal nettopp legge til rette
for styrket innsats mot alvorlig kriminalitet.
Når det gjelder spørsmålet om permanent
tilstedeværelse i bydel Søndre Nordstrand, mener jeg at det er en
faglig vurdering som må gjøres av politimesteren i Oslo og ikke
av Stortinget. Det er politimesterens ansvar å sørge for den best
mulige oppgaveløsningen. Det er gjennom statsbudsjettet for 2018
bevilget særskilte midler til en innsats på Grønland og i Oslo sør.
Jeg mener dette legger til rette for god innsats for politiet i
disse områdene.
Til slutt vil jeg minne om at vi
står midt i en reform som har høyeste prioritet, og at det er viktig
at vi gjennomfører reformen før vi avslutter den.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Lene Vågslid (A) [15:55:09 ] : Igjen: Gratulerer som ny justisminister!
Me har store forventningar til
den nye justisministeren. Saman med Kristeleg Folkeparti inngjekk
Arbeidarpartiet – som kjent – eit forlik om politireforma. Me hadde
klare premissar – vilkår – for det forliket. Dessverre opplever
me i for stor grad at gjennomføringa av forliket ikkje har blitt
teke nok på alvor. Det gjeld særleg dei lokale prosessane, som representanten
Ropstad var inne på i stad, men det gjeld òg ei reell styrking av nærpolitiet
og arbeidet med kultur og leiing. Eg håpar at den nye justisministeren
vil ta dette meir på alvor enn det forgjengarane hans har gjort.
Spørsmålet mitt er: Vil statsråden
i sitt arbeid vere lojal mot det forliket som me har inngått her
i Stortinget?
Statsråd Tor Mikkel Vara [15:56:03 ] : Statsråden vil være
lojal mot de vedtakene som Stortinget fatter. Derfor synes jeg også
at den debatten som har vært her i dag, har gode intensjoner og
mål, men vi må skille mellom to runder: Det ene er reformen i seg
selv, og det andre er budsjettvedtakene som skal følge den opp.
Budsjettvedtak vet vi er noe som tilligger Stortinget å fatte ved
budsjettbehandlingene. Men selvsagt vil statsråden være lojal mot
Stortinget.
Lene Vågslid (A) [15:56:33 ] : Allereie der er me nok litt
ueinige. Eg meiner me ikkje kan sjå på reforma heilt lausriven frå
statsbudsjetta. Det er det årlege budsjettet som vil avgjere om
me greier å gjennomføre dei ambisjonane me er einige om. Ein hovudkritikk
me har framført over nokså lang tid, er at reforma er underfinansiert.
Veldig mange av politidistrikta har eit betydeleg svekt handlingsrom.
Difor er spørsmålet mitt ganske enkelt: Meiner justisministeren
at det er behov for å auke løyvingane til politidistrikta for å
kunne gjennomføre politireforma i tråd med intensjonane i forliket?
Statsråd Tor Mikkel Vara [15:57:19 ] : Vi vil gjennomføre reformen
i tråd med Stortingets intensjoner, og vi er i rute. Det har vært
en betydelig styrking av budsjettene til politiet under denne regjeringen
– mer enn noen gang tidligere. Vi må hele tiden evaluere hvor langt
vi er kommet og sette oss nye mål, men reformen er ikke ferdig.
Jeg synes det er tidlig å si at den ikke er finansiert godt nok.
Jeg skulle, som statsråd, selvfølgelig ønsket meg mer penger, men
jeg synes vi har gjort veldig mye så langt, og mener at vi er i
rute.
Jenny Klinge (Sp) [15:58:06 ] : Eg sluttar meg til gratulantane
når det gjeld den nye justisministeren.
Forslaget om å behalde ein lensmann
på kvart lensmannskontor blir det harselert mykje med i salen no.
Eg vil understreke at dette ikkje inneberer at ein nødvendigvis
skal tilføre ekstra stillingar til eit lensmannskontor, men at éin
av dei som skal arbeide der, faktisk skal vere lensmann og leiar.
Representantar frå regjeringspartia
påstår at forslaget bryt med forliket om politireforma. Spørsmålet
mitt til statsråden er ganske enkelt: På kva måte bryt forslaget
om stadleg leiing på kvart lensmannskontor med forliket som stortingsfleirtalet
inngjekk i 2015?
Statsråd Tor Mikkel Vara [15:58:48 ] : Hvis vi går litt tilbake
og tenker på hva som var utfordringen, er det at vi står overfor
et kriminalitetsbilde som endrer seg mye og kontinuerlig. Da jeg
for 25 år siden var representant i denne salen, var kriminaliteten
en annen. Den er endret nå. Det betyr at vi har en reform hvor vi
legger et betydelig ansvar på politimestrene for å vurdere situasjonen
fortløpende. Jeg tror ikke at vi i Stortingets sal klarer å detaljstyre
politiet til å treffe kriminalitetsbildet. Her må reformen tillate
at politimesteren får handlefrihet og mulighet til å endre bemanningen
etter hvert som utviklingen i kriminalitetsbildet endrer seg.
Petter Eide (SV) [15:59:46 ] : Jeg må bare få hilse til den
nye justisministeren og uttrykke at jeg er imponert over hvordan
han på ett døgn har greid å sette seg inn i mange detaljer. Jeg
synes vi skal være snille mot ham og ikke stille altfor mange detaljerte
spørsmål når han er så fersk i jobben.
Jeg merket meg en ting han sa,
og det var at disse forslagene ville flytte betydelige politiressurser
fra byene til distriktene. Da er mitt spørsmål: Hvorfor har ikke
justisministeren da gitt råd til de stortingsrepresentantene i salen
som representerer regjeringspartiene, om å støtte forslagene fra
SV om å styrke politiressursene i byene, slik at vi kunne fått en
mer helhetlig balanse i fordelingen av politiressursene?
Abid Q. Raja hadde her overtatt
presidentplassen.
Statsråd Tor Mikkel Vara [16:00:31 ] : Vi må skille mellom
de to forslagene til vedtak som regjeringspartiene støtter, og
det tredje forslaget om lensmannskontor. Men hovedgrunnen er her
også – som ved det siste forslaget om lensmannskontor – at vi ønsker
at dette skal være en politifaglig avgjørelse som det tilligger
politimesteren å ta, i dette tilfellet politimesteren i Oslo. Også
Oslo har fått en betydelig styrking av den økonomiske innsatsen
de siste årene, men det å prioritere fra Stortingets sal betyr også
at man må prioritere ned noe. Da er det interessant å få vite hvilke
oppgaver politimesteren i Oslo ikke skal gjøre.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:01:19 ] : Jeg mener justisministeren
er inne på det helt sentrale her på slutten: Dette handler også
om at man må prioritere ned noe, og det er ikke vi i denne salen
som kjenner de ulike problemstillingene rundt omkring i dette landet
til enhver tid.
Når jeg følger nyhetsbildet og
besøker Oslo-politiet, ser jeg ekstreme utfordringer, bl.a. gjengkriminalitet. Det
er mye som er ganske så skummelt. Det samme kan man se når en går
inn på andre av forslagene her, at det er ting som en i utgangspunktet
deler intensjonen bak.
Så mitt spørsmål, selv om det etter
representanten Petter Eides oppfordring kan bli vel detaljert, er:
Hva tenker justisministeren? Hvis Stortinget ikke skal instruere,
har justisministeren nok av dialogmøter og ulike anledninger til
å minne om de ulike utfordringene? Flertallet i denne salen har
vært med på et forlik som hadde gode intensjoner, og som vi ønsker
skal følges opp. Hvordan ønsker justisministeren å sikre det? Og hvordan
vil han gripe fatt i f.eks. den utfordringen som vi ser i Søndre
Nordstrand nå?
Statsråd Tor Mikkel Vara [16:02:20 ] : Statsråden har to muligheter
til å sikre det. Det ene er ved tildelingsbrevet til Politidirektoratet,
og det andre er ved budsjettoppfølging i Stortinget. Selv om vi
på ett tidspunkt i historien har en oppfatning om hva som bør gjøres
på ett sted i landet, er det ikke sikkert at det er det virkelighetsbildet
som krever høyest prioritet neste gang. Stortinget og Riksadvokaten
har bedt om at alvorlige forbrytelser skal prioriteres høyest. Det
er også navngitt hvilke forbrytelser det er. Da må det være opp
til politimesteren i Oslo å se på hvordan han kan følge det opp. Så
langt er det ingen grunn til å tro at han ikke følger opp det som
er Stortingets prioriteringer.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Guro Angell Gimse (H) [16:03:23 ] : Som Vågslid var inne på
innledningsvis i dag, var justiskomiteen på besøk i Nordland politidistrikt
for to dager siden. Politimester Tone Vangen hadde et klart budskap
til oss stortingsrepresentanter før behandlingen i dag: Gi oss arbeidsro
og tillit. Vi trenger å jobbe langsiktig, og vi er på sporet, sa
hun. Hun mente at politireformen allerede har styrket politiet i
Nordland.
Det er behov for å minne om at
nærpolitireformen i disse dager implementeres i alle ledd i politiet,
og det er krevende. Organiseringen skal på plass, arbeidsfordeling
skal på plass, ansettelser skal det og likeledes arbeidsmetoder.
Så skal organisasjonen være på plass innen 1. juni 2018.
Deler av forslaget til Senterpartiet
stikker rett og slett kjepper i hjulene på en allerede godt iverksatt
prosess og vil skape høy grad av uforutsigbarhet. Videre må arbeidet
som politiet, kommunene og Justis- og beredskapsdepartementet har
lagt ned i forbindelse med utvikling av ny lokal struktur, gjøres
om igjen.
Så er det mildt sagt oppsiktsvekkende
at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå går inn for å detaljstyre
også politiet i Oslo. Det står i V i forslag til vedtak at man ønsker
at politiet skal sørge for permanent tilstedeværelse på Holmlia.
Altså, det er distriktene som har fått i oppdrag å organisere politiet.
Det er politimestrene og politidistriktene som vet hvor skoen trykker.
Det gjør ikke vi her i Stortinget i den grad, så jeg lar meg overraske
over en sånn detaljstyring.
Jeg er også forundret over at forslaget
ikke drøftes opp imot de endringene vi ser i kriminalitetsbildet.
I stedet for å binde midler til lensmannskontorene og lensmenn vil
vi heller bruke dem på å styrke fagmiljøene innenfor overgrep mot
barn, arbeidslivskriminalitet og miljøkriminalitet, bl.a. Vi kan
ikke tenke nå at lensmannen er det som gir oss best uttelling, sånn
som kriminalitetsbildet har tatt form. Vi ønsker derfor å lytte
til signaler fra ulike politimestre i landet vårt. Vi ønsker å gi dem
tilliten til å fortsette prosessen uten innblanding.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:06:36 ] : Det er et særdeles viktig
representantforslag som er til behandling i dag. Det er viktig å
få styrket det lokale politiarbeidet. Det lokale politiet, nært
på innbyggerne, gjør en viktig jobb i det forebyggende arbeidet,
men også ved å etterforske og løse store og små saker i hverdagen.
Senterpartiet har bidratt til å
legge penger på bordet for å styrke det lokale politiarbeidet. I
statsbudsjettet for inneværende år foreslo vi en omprioritering
innenfor politiets budsjett. Vi foreslo en halv milliard kr ekstra
til politidistriktene nettopp for å styrke det lokale politiarbeidet.
Politireformen medførte en massiv
sentralisering og nedlegging av velfungerende lensmannskontor i
Norge. På Romerike, i mitt eget fylke Akershus, har det blitt lagt ned
flere lensmannskontor. Sørum, Fet, Rælingen, Nannestad og Gjerdrum
er lagt ned. Da skulle en i det minste tro at når en har lagt ned
125 lensmannskontor, skulle de gjenværende lensmannskontorene blitt
styrket. For eksempel igjen på Romerike, et område som er i sterk vekst
og med snart 300 000 innbyggere, der en har lagt ned flere lensmannskontor,
har ikke de gjenværende lensmannskontorene blitt styrket, de blir
vingeklippet og gradvis tømt for innhold. På lensmannskontor som har
vært velfungerende, skal det kuttes i åpningstid, skal det kuttes
i tjenestetilbud. Det er ikke en styrking av lensmannskontorene,
og derfor er vårt forslag viktig.
Jeg registrerer at tonen fra Høyre
og Fremskrittspartiet i år er at vårt forslag om å styrke gjenværende
lensmannskontor er å slå inn åpne dører. Vel, da vi foreslo akkurat
det samme i fjor, med akkurat samme ordlyd, stemte Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre det ned. Den gangen var det ikke fornuftig å vedta det
forslaget, men når de tre partiene har kommet i mindretall i denne
salen, omdefinerer de hva forslaget egentlig innebærer. Selvsagt
handler forslaget om å styrke alle de gjenværende kontorene etter
reformen. Det handler ikke om, slik som saksordføreren forsøker
å gi inntrykk av, at en skal styrke støttefunksjonene rundt lensmannskontorene,
f.eks. Kripos eller Politidirektoratet. Nei, det handler om å styrke
lensmannskontorene – ikke bare at en skal styrke lensmannskontorene
samlet, men hvert enkelt lensmannskontor. Derfor vil jeg be justisministeren
om å bekrefte at han skjønner hva som er flertallets mening her
– at hvert enkelt lensmannskontor skal styrkes, at Eidsvoll i mitt
eget område skal få styrket sitt lensmannskontor med flere ansatte
og mer ressurser enn de har i dag, og at det lensmannskontoret som
er på Årnes, som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og flere andre
har kjempet for, skal styrkes og ikke svekkes i framtiden. Det er
det som er flertallets mening i denne saken.
Jan Bøhler (A) [16:09:48 ] : Når det gjelder styrking av det
lokale politiet, er jeg glad for at det også blir et tema at det
må styrkes i byene. Jeg tror faktisk ikke det er noe sted i landet
hvor det er viktigere at politiet er nært til stede, enn i områder
i Oslo Øst hvor det er 40–45 pst. frafall i videregående skole,
hvor det er mange med lave inntekter og mange som har bakgrunn fra
land hvor man ser på politiet mer som en fiende, og hvor det rundt
hjørnet venter kriminelle gjenger som lokker med tusenlapper, kriminell
status osv., og som i neste omgang kommer med trusler og utpressing
hvis ungdommer som begir seg inn på dette, ikke blir med på det
de ber om. Jeg mener at hvis ungdommene som er i denne faresonen,
kjenner sin lokale politimann, hvis de har en de er vant til å snakke
med, en som er rundt, en som de liker, en som er en tilstedeværende
motpol, er det klart at faren for å bli trukket inn i disse gjengmiljøene
vil være mye mindre.
Jeg kan fortelle fra egen erfaring.
For over ti år siden begynte jeg å vanke ute på Holmlia i Søndre
Nordstrand sammen med en lokal politimann som jeg kan kalle Jon. Han
var en kjernekar. Han likte å snakke med ungdommene, og ungdommene
likte ham. Alle visste hvem «Jon» var, og jeg tror ingen kunne
tenkt seg å kaste stein på «Jon» der ute. For mange av dem fungerte
han som en buffer når det gjaldt å bli med på ting og «Jon» sa «Hold dere
unna dette». Jeg var med ham og møtte ungdommer i faresonen, og
jeg så hvordan det kan fungere hvis man er på nært nok hold. Han
gikk av for tre–fire år siden.
Jeg vil si til dem som lurer på
hva som ligger i «permanent tilstedeværelse», og om det er en detaljstyring:
Hvis man hadde snakket om at det permanent ikke skulle være politifolk
til stede på en eller annen måte i en by i Norge med 37 000 innbyggere,
ville folk steilet voldsomt. Søndre Nordstrand er en bydel i Oslo
med 37 000 mennesker. Porsgrunn har 37 000 mennesker. Det vi snakker
om her, er politifolk som er faste mannskaper, som blir kjent med
befolkningen, som møter opp fast i sine områder, og som er trygge,
evner å prate og har den kontaktflaten som man skal ha. Det er ikke
snakk om et kontor eller hvordan det skal gjøres. Permanent tilstedeværelse
gir masse rom for faglig vurdering.
Stortinget har prioritert 30 mill.
kr til særlig politisatsing i dette området, og hvis et minimumsignal
fra Stortinget skulle være noe som ga befolkningen en følelse av at
dette blir det trygghet ut av, nå kan vi tenke at vi skal føle oss
tryggere her ute, måtte det minimumet i hvert fall være en form
for permanent tilstedeværelse som en del av satsingen på 30 mill.
kr. Det er ingen feil detaljstyring. Stortinget har bedt om en særlig
satsing i det området. En del av den satsingen må være at befolkningen,
de unge, får politifolk de kan bli kjent med.
Marit Arnstad (Sp) [16:13:21 ] : Jeg synes denne debatten er
en litt selsom forestilling. Først velger Høyre og Fremskrittspartiet
sammen med flere partier å outsource kanskje den største forvaltningsreformen
og sentraliseringsreformen vi har hatt de siste 10 årene – eller
12–15 årene. Først velger de å outsource den til et direktorat.
Etterpå kommer saksordføreren og sier nærmest at Stortinget, landets
nasjonalforsamling, ikke kan ha, ikke skal ha, ikke bør ha synspunkter
på en pågående forvaltningsreform i direktoratet. Vi bør altså ikke ha
lov til å foreslå forbedringer eller endringer i det som foregår
i et direktorat, i en forvaltningsreform. Som landets nasjonalforsamling
skal vi ikke ha mulighet til å gjøre det fordi vi da – med Høyres
ord – stikker kjepper i hjulene for det som foregår. Stortinget
må altså holde fingrene av fatet og helst ikke diskutere saken fordi
vi kan komme til å forstyrre et direktorat i arbeid.
Men det må være lov å ha synspunkter
på det å kunne ha en ansvarlig lensmann på de lensmannskontorene som
nå er igjen. Det må være lov å ha synspunkter på at Holmlia må kunne
ivaretas med stedlig tilstedeværelse.
Jeg må også si at jeg synes det
er sørgelig at Høyre igjen prøver å sette spørsmålet om å bekjempe
kriminalitet mot barn eller miljøkriminalitet opp mot spørsmålet
om lokal tilstedeværelse og forebygging av kriminalitet. Det er
ingen grunn til å sette de to tingene opp mot hverandre.
Som det også ble påpekt i et innlegg
fra Arbeiderpartiet: Regjeringen har sjøl bidratt til å bryte forliket
– med manglende ressurser, med ikke å sørge for tilstrekkelig bemanning.
Det betyr også at regjeringens støtte til disse endringene som nå
foretas, blir stadig mer tynnslitt.
Jeg må også få lov å si at Gjørv-kommisjonen
kan heller ikke brukes som sannhetsvitne. Det må flertallet slutte
å gjøre. Den ga aldri klarsignal til nedlegging av 120 lensmannskontor
– det står ingen plass i Gjørv-kommisjonens rapport. Derimot står
det veldig mye om kultur og ledelse i politiet, og derfor skal en
kanskje være forsiktig med å bruke politimestrene som sannhetsvitner for
hva som er bra eller dårlig i distriktene. De er ikke distriktenes
røst i dette bildet.
Kristelig Folkeparti vil ikke støtte
forslaget. De har jo blitt regjeringens støttestav i dette spørsmålet
nå – regjeringens eneste støttestav. Venstre tar ikke engang ordet
i debatten i dag. De sier veldig mye pent, men det kalles altså
å toe sine hender – i en litt annen språkdrakt – når en velger å
gjøre det som Kristelig Folkeparti gjør i dag.
Jenny Klinge (Sp) [16:16:30 ] : Eg vil dvele litt ved omgrepet
«konservatisme». Konservatisme kan vere bra så lenge ein evnar å
ta med seg det som er godt, og skrote det som er feil. Partiet mitt,
Senterpartiet, er eit parti som kan verke irriterande konservative
på somme felt, fordi vi m.a. ikkje går med på at sentralisering
er løysinga på alt mogleg. Partiet Høgre på si side vil gjerne stå fram
som konservative, men har gjort radikale endringar i struktur og
organisering til sitt viktigaste politiske verkemiddel – så også
når det gjeld politireforma. Paradoksalt nok bruker dei dette verkemiddelet
i eit land med store avstandar, ein kranglete geografi og mange
lokale variasjonar, der sentralisering over tid gjer at vi etter
kvart får ein annan type land. Det er akkurat som om dei vil gjere
Noreg mindre norsk, i tett samarbeid med Framstegspartiet.
Senterpartiet er konservative også
når det gjeld lensmenn. I det tredje forslaget i denne saka slår
vi fast at kvart lensmannskontor skal ha ein lensmann. Det handlar
om å sikre lokal leiing på alle lensmannskontora. Tidlegare justisminister
Listhaug meinte at framlegget vårt om å slå fast at kvart lensmannskontor
skal ha ein lensmann, var ein trussel mot arbeidet mot pedofili –
av alle ting. Til og med leiaren av Politilederlaget meiner at det
er eit problem dersom vi også i framtida skal kunne spore opp ein
lensmann på kvart eit lensmannskontor.
Det kan hende det heile botnar
i ei misoppfatning av kva vi i Senterpartiet meiner at lensmenn
skal drive med. Sjølvsagt skal dei ikkje berre vere sjefar, dei
skal kunne inngå i det daglege arbeidet, som dei andre på kontoret.
Å ha ei lokal leiing er likevel av stor verdi. Lensmannen spelar
ikkje berre ei viktig rolle for det samfunnet han betener, men også
i kraft av å vere ein leiar overfor dei andre tilsette på kontoret.
For å sikre eit sterkt lokalpoliti
er det òg viktig at den lokale leiaren har nødvendige fullmakter
til å fatte avgjerder lokalt. Det kan bety mykje f.eks. i ein krisesituasjon.
Stillinga som lensmann skal no
mange plassar gjerast om til politioverbetjent. Dette er stort sett
dei same menneska. Dei skal ha same løn, så økonomiske omsyn synest
ikkje å vere styrande for å fjerne lensmannen frå lensmannskontora.
Dessutan vil pensjonsalderen bli lågare for ein overbetjent enn
for ein lensmann.
Representanten Angell Gimse sa
tidlegare i debatten at regjeringspartia har lytta til politimeistrane.
Ja, det har dei sikkert gjort, og kanskje er det noko av problemet,
for det er ganske mange fleire i politietaten som har ei meining
om politireforma og kva slags retning ho får, og eg trur ikkje regjeringspartia
har lytta nok til nettopp den gruppa.
Det har vore sagt mange gonger
at kultur, haldningar og leiing skal setjast høgt, at her skal ein
gjere mykje i politiet, skape meir openheit osv. Eg trur ein òg
bør vere open for dei kritiske røystene i politietaten til denne
reforma undervegs i gjennomføringa dersom ein skal kunne lukkast
med å få reforma på plass. Den viljen har ikkje regjeringspartia,
slik det ser ut i dag.
Lene Vågslid (A) [16:19:33 ] : Det manglar ikkje på kritiske
røyster, og justiskomiteen kjenner godt til dei. Mange av dei som
har delteke på budsjetthøyringane våre, har vore veldig tydelege
på kva dei har meint om politibudsjettet, f.eks. Når me reiser rundt
i landet, snakkar me ikkje berre med politimeistrane. Me snakkar
òg med dei tillitsvalde og med tilsette. Det vil alltid vere ulike
meiningar om ei stor reform, det kjem me ikkje vekk frå.
Samtidig må eg tilbake til litt
av det me hadde i replikkordskiftet her i stad. Eg meiner veldig
alvorleg at statsbudsjettet, dei årlege budsjetta, må hengje saman med
reformer som blir gjennomførte. Me har sett tidlegare, under skiftande
regjeringar, at store reformer får trøbbel fordi ein ikkje evnar
å løyve dei ressursane som skal til. Difor er det ikkje heilt slik
som representanten Solveig Horne seier, at politidistrikta fekk
100 mill. kr meir for 2018. Då tek ho berre med seg plussen. Ein
må sjå på det som står lenger ned: Når ein tek vekk ABE-kuttet,
når ein tek vekk løns- og prisveksten – lista er lang – kjem ein
til eit kutt som er langt over 100 mill. kr. Då blir det ikkje noko
særleg handlingsrom igjen – viss ein seier det er viktig at politimeistrane
har handlingsrom, og eg trur faktisk alle er einige om at me skal
avgrense detaljstyringa. Men det er ikkje særleg mykje å handle
med, kan ein seie, viss ein blir sitjande att med motsett problemstilling,
at tilsette må gå, at folk som er sjukmelde, ikkje får vikar. Desse
tilstandane kjenner me til, og det bekymrar Arbeidarpartiet som
forlikspartnar. Difor håpar og trur eg inderleg sterkt at me får
eit betre forslag til politibudsjett for 2019. Elles er eg sterkt
bekymra for om denne reforma i det heile vil vere gjennomførbar.
Noko av det me høyrde etter at Politianalysen kom i forkant av politireforma,
var at dette ikkje måtte bli ei sparereform. Det meiner eg framleis
er veldig viktig.
Så nemner representanten Ropstad
eit løfte til innbyggjarane. Eit av dei viktige områda i forliket
var at ein skulle ha gode lokale prosessar og utarbeide dokument, som
Ropstad viser til. Det blei ikkje gjort. Men det er heldigvis ikkje
for seint enno. Eg forventar at ein når strukturen no er sett, utarbeider
dei dokumenta i tråd med det forliket seier, slik at ein reelt sett
får sett om ein fylgjer opp dei vedtaka me gjer i dag. For det er
der ein vil sjå det, og då er det no, som fleire har vore inne på
her, ein gong for alle. Eg meiner at me ikkje kan vedta fleire gonger
at me skal fylgje opp det forliket, og at me skal styrkje det lokale
politiet. Den einaste måten å få dette forliket til å stå seg på
er faktisk å fylgje det opp, og det har eg ei klar forventning og
forhåpning om må skje – til det beste for politiet, men òg i respekt
for demokratiet og dei avgjerdene me tek i denne sal.
Emilie Enger Mehl (Sp) [16:22:41 ] : Politireformen fikk først
navnet «nærpolitireformen» av regjeringen, men har etterpå blitt
kalt fjernpolitireformen på folkemunne. Reformen har sentralisert
politiet kraftig. 122 lensmannskontorer skal legges ned eller har
allerede blitt lagt ned, og vi står igjen med 225 kontorer på landsbasis.
Mange av de kontorene som står
igjen, har mistet stedlig ledelse og har blitt lagt under andre
kontorer, som ligger til dels langt unna dem selv. Det fører til
at det lokale politiet har blitt svekket. De lokale kontorene som
nå står igjen uten ledelse og er underlagt andre kontorer, har mistet
handlingsrom og mulighet til tilstedeværelse i sine egne områder,
og en del av de kontorene som står igjen nå, er like små som kontorer
som har blitt lagt ned med det argumentet at de var for små. Så
kan vi stole på at det ikke kommer flere nedleggelser? Jeg tror nei.
Regjeringen prøver enda en gang
å skjønnmale situasjonen. Men de vet like godt som oss at politireformen har
møtt kraftig motstand både i politiet og i befolkningen i store
deler av landet.
Jeg synes det er pussig at vi har
en debatt her nå hvor regjeringspartiene prøver å tillegge oss ganske
mange merkelige motiver for de forslagene vi har fremmet. Det er
ikke sånn at det skal sitte en lensmann på hvert kontor og ikke
foreta seg noe som helst annet enn å tvinne tommeltotter og åpne
døra når det er åpningstid på lensmannskontoret. Men stedlige lensmenn
betyr at vi kan få et lokalt politi som er tilstedeværende i samfunnet.
Lensmannen kan inngå i det daglige arbeidet i politiet – kan også
være operativ – og kan bruke ressurser på en egnet måte for sitt
område.
Jeg stusser også over den gjentatte
argumentasjonen fra justisministeren og regjeringen om at det lokale
politiet har vi tilsynelatende ikke så mye bruk for, fordi kriminalitetsbildet
har endret seg. Men alle her burde vite at kriminalitet foregår
i helt vanlige kommuner – i min kommune og i deres kommuner. Det
skjer drap, det skjer overgrep mot barn, det skjer arbeidslivskriminalitet
og svindel, det framstilles, importeres og omsettes narkotika, det
lastes ned barnepornografi. Det lokale politiet løser ikke disse
utfordringene helt alene alltid, men de håndterer faktisk veldig
mange av disse sakene både alene og med bistand. Ofte er det lokale
politiet helt avgjørende for å forebygge, for å oppdage, for å forfølge
kriminalitet – ja, for å rykke ut når det skjer akutte situasjoner.
Det blir vanskelig med den politireformen som regjeringen har lagt
opp til. Det lokale politiet er reelt sett ikke i stand til å utføre
disse oppgavene veldig mange steder.
Det skrytes av nye stillinger,
det skrytes av masse penger. Vi vet fra mange debatter her at den
skryteretorikken ikke er reell. Derfor er jeg veldig glad for at
vi får flertall for de to første punktene her, og jeg skulle ønske (presidenten
klubber) at vi også fikk flertall for det siste.
Presidenten: Taletiden
er ute.
Statsråd Tor Mikkel Vara [16:26:00 ] : Jeg oppfattet at spørsmålet
til statsråden – det var mulig det var retorisk, men jeg velger
å ta det som et reelt spørsmål – var om regjeringen vil følge opp
det som blir vedtatt. Det vil selvfølgelig regjeringen. Det ligger
an til at det blir vedtatt et forslag om reell styrking, og det
ligger an til at det blir vedtatt et forslag om tilstrekkelig bemanning. Det
vil regjeringen følge opp.
Så vil jeg gjerne legge til at
det ikke nødvendigvis er det samme som en gitt fryst bemanning på
et tidspunkt i historien. Poenget er å ha tilstrekkelig bemanning,
og poenget er å få til en styrking. Det er dermed viktig å sette
kvaliteten først og så flytte ressurser, slik at vi får den reelle
styrkingen, og ikke teller antall hoder. Jeg skjønner veldig godt
representanten Arnstads ønske om en slags konservatisme i så måte,
og på mange måter ville jeg også ha ønsket meg en slags konservatisme,
spesielt fra de kriminelle. Problemet er bare at de har blitt veldig innovative.
Det en helt annen type kriminalitet, og det er andre typer kriminelle,
og det er den endringen nærpolitireformen har som oppgave å svare
på. Fortsatt er det slik at denne reformen ikke er helt i mål, men
jeg mener at vi ligger godt an, at vi er i rute, og jeg skal gjerne diskutere
den på nytt på et senere tidspunkt.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:27:52 ] : Til innlegget fra statsråden
nå: Statsråden svarer ikke konkret på de spørsmål som ble stilt.
Det er nettopp for å få klarhet i om statsråden skjønner hva som
er stortingsflertallets mening, om han har skjønt det bedre enn
det som hans partifeller og regjeringskollegaer i Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre har gjort når de har skrevet sine merknader og vært på
talerstolen her.
Derfor vil jeg be statsråden nok
en gang komme opp her og presisere at det forslag som det blir flertall
for i dag, om en reell styrking av gjenværende lensmannskontorer,
betyr at alle gjenværende lensmannskontorer skal styrkes, om han
kan bekrefte at når flertallet på Stortinget har sagt at alle gjenværende
lensmannskontorer skal styrkes, innebærer det at alle gjenværende kontorer
etter reformen faktisk skal styrkes – ikke bare at en totalt sett
skal ha en styrking, men at alle gjenværende kontorer, hvert enkelt
kontor, skal styrkes.
Så til representanten Angell Gimse,
som sier at det er vi som har fremmet dette forslaget, som bidrar
til usikkerhet. Nei, tvert imot! Vi legger jo til grunn den strukturen
som ble vedtatt i forbindelse med politireformen. Selv om vi var
uenig i reformen, har ikke vi foreslått å gjenåpne kontorer eller
endre strukturen. Men vi er opptatt av at de kontorene som blir
igjen, faktisk skal sikres, at en skal styrke de gjenværende kontorene,
at de skal sikres tilstrekkelig bemanning. Det er nettopp den usikkerheten
som Høyre og Fremskrittspartiet i salen har bidratt til.
Når det gjelder strukturen, er
jo heller ikke den fast nå. Den 24. mai i fjor skrev Justisdepartementet
at nå er kartet for Politi-Norge ferdig tegnet. Så er man kommet noen
måneder senere, og så er det plutselig ikke ferdig tegnet allikevel.
Eksempelvis fra mitt eget område: I min nabokommune Aurskog-Høland
gjorde man 24. mai et endelig vedtak, bekreftet av departementet,
om å styrke lensmannskontoret på Bjørkelangen, og at Sørum og Fet skulle
inngå der. Så, plutselig, noen måneder senere, kommer det at en
må vurdere spørsmålet på nytt fordi det har vært kommunesammenslåinger,
med nye strukturer, som gjør at en igjen setter spørsmålet i spill.
Det samme skjer også andre steder i landet. Så den strukturen som
en sa var lagt, er i spill. Det er nettopp derfor det er viktig
at en fra Stortingets side, de folkevalgtes side, viser retningen
her og ikke bare lar Politidirektoratet fortsette sitt arbeid med
stadig mer sentralisering av Politi-Norge.
Statsråd Tor Mikkel Vara [16:30:56 ] : For å svare: Dersom
Stortinget vedtar en reell styrking av gjenværende lensmannskontorer,
vil regjeringen følge det opp. Dersom Stortinget vedtar at det skal
være tilstrekkelig bemanning, vil regjeringen følge det opp. De
konkrete tingene som da vil bli fulgt opp, kan man alltids diskutere,
men dette er en selvsagt ting: Det Stortinget vedtar, har vi tenkt
å følge.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.