Michael Tetzschner (H) [13:33:51] (ordfører for saken): Hensikten med denne forvaltningsrevisjonen har vært å finne ut hvorfor så mange søkere fra yrkesfaglig utdanningsprogram i videregående skole i perioden 2011–2015 ikke får tilbud om nettopp det – læreplass.

Over halvparten av søkerne som begynner på videregående skole, velger yrkesfag, og over 9 000 søkere fikk ikke lærlingplass i 2015, noe som utgjør 30 pst. av alle søkerne.

I 2012 inngikk myndighetene og partene i arbeidslivet den såkalte samfunnskontrakten for flere læreplasser. Et viktig mål i denne avtalen var å øke antallet nye lærlingplasser med 20 pst. innen 2015. Mens økningen i lærlingkontrakter har vært på 8 pst. totalt i denne perioden, har antallet søkere økt desto mer. Det gjør at prosentandelen søkere som får lærlingplass, er redusert.

Selv om det er Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet som har ansvaret for at målsettingen om å øke antallet læreplasser blir nådd, er det fylkeskommunene som skoleeiere som er ansvarlig for å oppfylle løftet om videregående opplæring og arbeide for å formidle læreplassøkere til lærebedrifter.

Undersøkelsen viser at rekrutteringsbehovet i den enkelte virksomhet er den viktigste faktoren for å dimensjonere antallet lærlingplasser. Det viser seg også at opplæringstilbudet og formidlingen av søkere ikke er tilstrekkelig tilpasset behovet for arbeidskraft.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen er av den oppfatning at Kunnskapsdepartementet bør styrke og utvikle den statlige virkemiddelbruken for å øke antallet læreplasser, og at de har gitt følgende anbefalinger til departementet:

1. vurdere hvordan virkemiddelbruken kan utvikles for å understøtte arbeidet i fylkeskommunene

2. vurdere virkemidler og tiltak for å styrke det nasjonale og fylkeskommunale arbeidet med rekruttering av nye lærebedrifter, og for å bidra til at etablerte lærebedrifter ser seg tjent med å ta inn flere lærlinger

Et bredt flertall i komiteen har sluttet seg til disse betraktninger.

Komiteen viser også til at noe av grunnen til at rekrutteringsbehovet for lærlinger i enkelte regioner ikke har økt, kan være at bedriftene ikke har hatt oppdrag eller behov i denne perioden som skyldes konjunkturelle forhold.

Riksrevisjonens spørreundersøkelse blant lærebedrifter og potensielle lærebedrifter peker på flere faktorer som kan bidra til lærlingplasser: bedre tilrettelegging og mer informasjon og veiledning.

På grunnlag av spørreundersøkelser oppsummerer man situasjonen dit hen:

• Ti fylkeskommuner sier at de ikke gjennomfører noen tiltak for aktivt å spre opplysninger om søkere.

• To tredjedeler av fylkeskommunene har ikke selv kartlagt potensialet for nye lærebedrifter i eget fylke.

• 15 av 19 fylkeskommuner sier at de i hovedsak overlater rekrutteringsarbeidet i eget fylke til opplæringskontorene, men 40 pst. av opplæringskontorene i disse 15 fylkene svarer at de ikke driver med rekrutteringsarbeid i særlig grad.

• Halvparten av fylkeskommunene gjennomfører heller ikke informasjons- og vervekampanjer for å skaffe flere lærebedrifter.

• Nær halvparten av de private bedriftene uten lærlingordninger svarer at de sannsynligvis ville tatt inn lærling dersom de fikk direkte forespørsel eller mer informasjon om ordningen.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen mener at dette tyder på at det i mange fylker ikke blir drevet et tilstrekkelig aktivt og systematisk arbeid for å rekruttere nye lærebedrifter. Et stort flertall i komiteen er enig i denne vurderingen og vil understreke betydningen av at departementet følger opp Riksrevisjonens tilrådninger. Det er også et stort flertall som mener at fylkeskommunens arbeid med dimensjonering av antallet skoleplasser i yrkesfaglig opplæring, rekruttering av nye lærebedrifter, formidling av søkere til læreplass og oppfølging av lærebedriftene må bli mye bedre. Departementet må som øverste nasjonale myndighet utvikle virkemidler og tiltak slik at fylkeskommunene blir i stand til å gjøre sin del av arbeidet.

I sitt svar viser statsråden til en rekke pågående tiltak som er satt i gang av Kunnskapsdepartementet, og som er rettet mot arbeidslivet og skolene for å øke tallet på plasser, slik som den nye samfunnskontrakten for flere læreplasser, som jeg refererte til i stad, og å videreføre opplæringskontoret for statlig virksomhet.

Komiteen har uttrykt at de er enig med statsråden i at det er ingen andre felt på utdanningsområdet som blir så raskt påvirket av endringer i konjunkturene og i arbeidsmarkedet for øvrig som nettopp fag- og yrkesopplæringen, og at dette området alltid vil være utsatt for endringer, omstillinger og utvikling.

Det er også en samlet komité som viser til at over en tredjedel av bedriftene i en undersøkelse svarer at mer informasjon, instruktøropplæring og samarbeidsvilkår med andre bedrifter kan gi flere lærlingplasser, og er enig med Riksrevisjonen i at styrket bruk av disse virkemidlene kan være nyttig for å øke antallet lærlingplasser, også i det private næringsliv.

Igjen vil komiteen samlet fremheve departementets ansvar for å følge opp dette viktige arbeidet, slik at staten og næringslivet kan ta inn flere lærlinger enn i dag, for at samfunnet og elevene kan ha nytte av dette.

Helge Thorheim (FrP) [13:40:32]: Vårt land trenger fortsatt – og så langt vi kan skue – fagutdannet arbeidskraft innen mange fagfelt. Da vi er en nasjon med høy grad av spesialisering, kreves det også stadig mer kunnskap på høyt nivå av vår fagutdannede arbeidskraft for at vi skal kunne være konkurransedyktig fremover, og slik at vi kan bevare arbeidsplassene og også tilby våre etterkommere arbeid.

Da det er et stort misforhold mellom antallet elever i den videregående skolen som tar fagutdanning, og tilgjengeligheten på læreplasser i bedrifter, må arbeidet med å øke antallet læreplasser intensiveres. I Riksrevisjonens undersøkelse i denne saken er det fremhevet at rekrutteringsbehovet i den enkelte virksomhet er den viktigste hindringen for å øke tallet på læreplasser, samt at opplæringstilbudet og formidlingen av søkere ikke er tilstrekkelig tilpasset behovet for arbeidskraft. Det er Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet som har ansvaret for at målsettingen om å øke antallet læreplasser blir nådd, men det er skoleeier som er ansvarlig for å oppfylle retten til videregående opplæring og å arbeide for å formidle læreplasser til lærebedriftene, og derigjennom arbeide for at lærebedriftene som trenger lærlinger, finnes.

Det kan ut fra rapporten konstateres at arbeidet med å rekruttere lærebedrifter ikke har vært prioritert høyt nok. Dette ble for øvrig også understreket av den tidligere kontroll- og konstitusjonskomiteen, som den gangen mente at staten måtte gi fylkeskommunene mulighet til å oppfylle ansvaret med å sikre flere læreplasser.

Jeg viser til at det ifølge Riksrevisjonen er en mangel på å ta ansvar lokalt for dette viktige arbeidet. Og jeg er enig med Riksrevisjonen i at departementet bør styrke den statlige virkemiddelbruken for å øke antallet læreplasser, gjennom bl.a. å vurdere hvordan virkemiddelbruken kan utvikles for å understøtte arbeidet i fylkeskommunene, og vurdere virkemidler og tiltak for å styrke det nasjonale og fylkeskommunale arbeidet med rekruttering av nye lærebedrifter, og for å bidra til at etablerte lærebedrifter ser seg tjent med å ta inn flere lærlinger.

Flere fylkeskommuner har for lite oppmerksomhet mot næringsstruktur og sysselsettingsnivå i eget fylke i arbeidet med å øke tallet på ordinære læreplasser. Det er kritikkverdig at det er så store forskjeller mellom fylkeskommunene, i tillegg til at mange fylkeskommuner ikke ser ut til å ta sitt ansvar som skoleeier og for formidling av læreplasser på alvor.

Når det gjelder å skape nok læreplasser til elevene i den videregående skolen som tar fagutdanning, er Fremskrittspartiet enig med statsråden i at det er ingen andre felt på utdanningsområdet som blir så raskt påvirket av konjunktursvingningene og endringene i arbeidsmarkedet som fag- og yrkesopplæringen, og at dette området alltid er i omstilling og utvikling. Dette er således et ekstra krevende område å forbedre i forhold til andre sektorer. Fremskrittspartiet mener likevel at mer informasjon, instruktøropplæring og samarbeidsvilkår med andre bedrifter kan gi flere lærlingplasser, og er enig med Riksrevisjonen i at en styrket bruk av disse virkemidlene kan være nyttig for å øke antall lærlingplasser, også i det private næringslivet.

Jeg vil til slutt fremheve departementets ansvar for å følge opp dette viktige arbeidet, slik at staten og næringslivet kan ta inn flere lærlinger enn i dag, og for at både samfunnet og elevene kan dra nytte av dette.

Martin Kolberg (A) [13:44:39] (komiteens leder): I disse dager er det mye snakk om effektivisering og innsats for å hindre såkalt sløsing.

I sakene fra Riksrevisjonen som kontrollkomiteen har hatt til behandling denne høsten, handler det om den virkelig alvorlige sløsingen – sløsing med menneskelige ressurser. Hva er egentlig verre og mer bortkastet for et samfunn enn å la 17-åringer gå uten noe å gjøre? Hva er egentlig verre for en 17-åring enn å føle at man ikke er ønsket i arbeidslivet? Hva gjør foreldre, besteforeldre, tanter og onkler mer fortvilet enn å sitte hjelpeløse og se på at det skjer?

Ifølge Riksrevisjonen skjer det. Riksrevisjonens rapport viser manglende oppfølging av ungdom som faller ut av videregående opplæring, og manglende innsats for å skaffe læreplasser. At dette også henger nøye sammen med de to andre rapportene fra Riksrevisjonen denne høsten, om sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, skal jeg ikke gå noe særlig inn på nå, annet enn å si at sosial dumping og arbeidslivskriminalitet ikke fører til at ungdom får læreplass eller lettere innpass i et anstendig norsk arbeidsliv.

Riksrevisjonens undersøkelse av oppfølgingen av ungdom utenfor opplæring og arbeid viser følgende: Av dem som startet i videregående opplæring i 2009, hadde 71 pst. gjennomført etter fem år, bare 58 pst. av dem som valgte yrkesfag, og 83 pst. av dem som valgte studieforberedende. Spørsmålet er: Hva skjer med resten? Det er det spørsmålet Riksrevisjonen har stilt. Får de god nok oppfølging fra oppfølgingstjenesten eller fra Nav-kontorene? Svarene må vel strengt tatt sies å være nei, all den tid hovedfunnene Riksrevisjonen har gjort, er:

• Det er stor variasjon i kvaliteten på oppfølgingen av ungdom som har avbrutt videregående opplæring.

• Et fåtall av disse ungdommene er i tiltak som inkluderer læreplanmål.

• Samarbeidet mellom ulike aktører om en helhetlig oppfølging av disse ungdommene fungerer ikke godt nok.

Derfor må en samlet komité konstatere at – og jeg leser fra innstillingen – «det fortsatt er et betydelig rom for forbedring, og at å oppnå tidlig kontakt med ungdommene er en viktig forutsetning for at disse unngår passivitet og kommer tidlig i gang med eventuelle tiltak».

Vi har nasjonale mål. De sier at alle skal fullføre videregående opplæring og settes i stand til å ta videre studier eller gå ut i arbeid. Vi har arbeidsfordelingen. Gjennomføringsansvaret for å sikre de nasjonale målene er fylkeskommunalt, mens Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for å sikre at de nasjonale målene nås. Kunnskapsdepartementet har iverksatt ulike satsinger for å styrke fylkeskommunenes oppfølging av ungdom utenfor opplæring og arbeid: opplæring av ansatte, det såkalte Ny GIV-prosjektet og programmet for bedre gjennomføring. Vi mener selvfølgelig at det er viktig at dette arbeidet videreføres, men like fullt: Mer kan og må gjøres.

Ungdom som oppsøker et Nav-kontor, må få en raskere oppfølging. Kunnskapsdepartementet må sørge for at oppfølgingen er god. Nav-tiltak må ha som mål at ungdom kan få gjennomført videregående skole. Det betyr f.eks. at Nav-systemet må ha kompetanse på ungdom og prioritere ungdom. Både oppfølgingen, arbeidsmarkedstiltakene og arbeidsformidlingen må bli skreddersydd for å få ungdom ut i arbeid. Når ungdom avbryter utdanningsløpet, må plikten som fylkeskommunene og Nav i dag har til å følge opp, fungere slik at ungdom får hjelp til å komme tilbake til utdanning eller arbeid. Riksrevisjonens rapport viser til at dette ikke skjer for flertallet av ungdommen. Det er alvorlig.

Som vi vet, er ungdommene – som andre folk – forskjellige. De kommer i alle fasonger og med ulike utgangspunkt. Tilfellene av psykiske lidelser, som vi vet er en av de største årsakene til tapte arbeidsår, uføretrygd og sykefravær, har f.eks. økt i den yngste aldersgruppen, 16–24 år, og er nå en stor utfordring. Forebygging av depresjon hos ungdom er derfor en satsing som ville lønnet seg. En annen er økt fysisk aktivitet, noe som gjelder for alle alderstrinn. Flertallet peker på at skolehelsetjenesten må involveres i arbeidet dersom ungdom skal tilbake til utdanning.

Disse klart dokumenterte forhold må legges til grunn for tiltak som departementet velger å satse på. Men å takle ulike ungdommer med ulike behov handler nok først og fremst om å gjøre noe med det Riksrevisjonen påviser: manglende koordinering av innsats for oppfølging av ungdom med sammensatte behov – manglende koordinering. Samarbeid mellom ulike statlige, kommunale og fylkeskommunale tjenester, som helsestasjon og helsevesen – eventuelt barnevern og pedagogisk-psykologisk tjeneste – må fungere dersom ungdom med særlige behov skal få den hjelp som trengs. Jeg mener også at regjeringen må gjøre det helt klart hvem som har koordineringsansvaret når ungdom har bruk for tverrfaglige tjenester, eller når oppfølging av ungdom ikke bare er «bra nok».

Frafallet i videregående opplæring er dessverre ingen ny problemstilling. Antallet har også dessverre vært konstant høyt gjennom mange år. Det forteller meg at det ikke finnes et triks for ferdig løsning. Jeg mener Riksrevisjonen har kommet med gode påpekninger. Vi mener departementet må følge opp. Det er også en helt klar beskjed til fylkeskommunen, som har gjennomføringsansvaret for å gjøre mer. Jeg vil for min del også legge til at regjeringen og Stortinget nok bør gå dypt inn i materien for å finne ut om en løsning ligger helt andre steder enn der det vanligvis letes, om det f.eks. er finansieringen av videregående skole som ikke gir innstramming nok for fylkeskommunen til å holde elevene på skolen, eller – for den saks skyld – omvendt. Aller helst vil vi forebygge frafallet istedenfor å reparere. Alt bør rett og slett gjøres – vi trenger alle de ungdommene vi er så heldige å ha.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:53:01]: I finansdebatten pratet jeg ørlite grann om yrkesfagene og kritiserte vel regjeringa for en manglende satsing på disse og sa at regjeringa lovde et løft og har levert en bløff.

Representanten som nettopp var oppe her, sa at det er sløsing med menneskelige ressurser, og det er jeg helt enig i. Det var også nevnt at det er altfor mange som ikke gjennomfører yrkesfag, og det er også riktig. Så skal vi også ha med oss et perspektiv: Det ble lagt fram en rapport av SSB i november som sier at i 2035 vil vi mangle 30 000 med helse- og sosialfaglig bakgrunn. Vi vil mangle ca. 50 000 innenfor byggfagene. Vi vil mangle 20 000 sykepleiere – som da er noe annet, selvsagt – og 30 000 lærere. I tillegg vil vi kanskje ha et overskudd på 150 000 som har studert økonomi, administrasjon og humanistiske fag. Det skal vi også ha som et bakteppe.

Denne rapporten fra Riksrevisjonen peker på flere forhold som viser at det er for få av elevene som går på yrkesfag, som får lærlingplass. Faktisk har andelen gått ned, ettersom det har vært flere som har søkt. Det er altså for få plasser. En lærlingplass er som kjent alfa og omega for å få fullført til fagbrev. Tilbudet innen yrkesfagene må speile behovet i arbeidslivet, og derfor er kontakt med næringslivet og arbeidet i de faglige rådene veldig viktig.

Riksrevisjonen har bl.a. lagt Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei, til grunn. I forbindelse med denne meldinga ble det våren 2013 gjort viktige vedtak for yrkesfagene på initiativ fra den rød-grønne regjeringa – og med stor tilslutning fra sittende regjering. Jeg konstaterer at vi nå, tre og et halvt år etter, fortsatt ikke har endret tilbudsstrukturen. Innholdet i læreplanene er ikke endret, selv om det har vært et samarbeid mellom partene i arbeidslivet og de ni faglige rådene for å utrede dette. Fylkeskommunene er ikke gjort i stand til å håndtere vekslingsmodeller, og det er prosentvis færre som får lærlingplass enn før.

Riksrevisjonens gjennomgang viser tydelig at regjeringa – bortsett fra en hederlig oppjustering av lærlingtilskuddet – ikke prioriterer yrkesfagene. Regjeringas fokus har heller vært å slå sammen høyskoler over en lav sko, endre finansieringssystemet for universitets- og høyskolesektoren og avskilte erfarne lærere og sende dem på kurs. Yrkesfag blir ikke prioritert.

Hvorfor er det ikke satt trykk på endringer av læreplaner, og hvorfor går det så smått med yrkesretting av fellesfagene? Hvorfor er ikke kravene til fylkeskommunene om å tilby vekslingsmodeller skjerpet og lagt til rette for, og hvorfor har ikke regjeringa sørget for fullt trykk på å skaffe til veie nye læreplasser? Til lista over manglende initiativ for yrkesfagene kan jeg føye til at det ikke er gjort noen gjennomgang av opplæringskontor og deres oppgave kontra fylkeskommunens ansvar. Dette er et av punktene som kritiseres i rapporten. Hvem har og hvem tar ansvaret for å formidle og bidra til at elever får en lærlingplass?

I dag slipper for mange fylkeskommuner fra seg ansvaret for elever så fort de er ferdige med skoledelen, og lar opplæringskontorene overta ansvaret. Sånt blir det ikke læreplasser av. Komiteen viser til at to av tre fylkeskommuner ikke selv har kartlagt potensialet for nye lærebedrifter i eget fylke. 15 av 19 fylkeskommuner overlater rekrutteringsarbeidet til opplæringskontorene, hvorpå 40 pst. av disse igjen sier at de ikke driver med rekrutteringsarbeid i særlig grad. Halvparten av fylkeskommunene gjennomfører heller ikke informasjons- og vervekampanjer for å skaffe flere lærebedrifter, selv om halvparten av private bedrifter uten lærlinger svarer at de kanskje ville ha tatt noen inn om de visste mer om ordningen. Dette er simpelthen ikke godt nok, verken av fylkeskommunene eller av regjeringa.

Men det finnes lyspunkt – og steder der en klarer å hente inspirasjon. Nå håper jeg at statsråden hører godt etter, for jeg skal fortelle om et sånt lyspunkt, nemlig fra min egen region, Hadeland. I Gran kommune ligger Hadeland videregående skole. Den dekker behovet for de tre kommunene i regionen, med ca. 30 000 innbyggere. Ifølge tilstandsrapporten fra Oppland fylkeskommune som kom ut denne uka, er formidlingen av læreplasser på Hadeland på 99 pst. Det er stor grad av pendling i vår region, så arbeidsmarkedet er ikke noe spesielt sterkere enn andre steder.

Men hva er det da de gjør på Hadeland? Jo, for det første har Oppland fylkeskommune ansatt yrkesfagmotivatorer. Det ble ansatt en i 100 pst. stilling på Lillehammer og en i 100 pst. stilling på Hadeland. Denne stillingen vil nå videreføres av Hadeland videregående selv, i frykt for at fylkeskommunen vil fjerne den på grunn av dårlig økonomi. Rektor og assisterende rektor jobber kontinuerlig med å løfte yrkesfagene. Kommunene Gran og Lunner har tatt et særlig stort ansvar, særlig innenfor helsefag og barne- og ungdomsarbeiderfaget, for å tilsette lærlinger. Lærerne jobber kontinuerlig for å motivere for læreplass – overfor elevene, overfor kommunen og overfor næringslivet. Bedriftene får også veiledning. Opplæringskontoret, skolen og kommunene er nå i gang med et nytt samarbeid der de skal utvide samarbeidet til å gjelde andre fag. Helt fra elevene kommer på Vg1, tenker skolen hele det fireårige løpet. For eksempel har bygg- og anleggsteknikk på Vg2 allerede nå før jul levert en liste der det ser ut til at alle elevene er sikret læreplass til neste høst.

Riksrevisjonen peker også på at elever med faglige eller sosiale utfordringer er spesielt utsatt for ikke å få læreplass. På Hadeland vet skolen og motivator før jul hvem i Vg2 som kommer til å slite med å få seg en læreplass. De det gjelder, får delta på workshop, og det blir satt inn tiltak for å øve på det som må øves på. Og det er ikke bare karakterer som gjelder. De skal f.eks. øve på å tørre å ringe til folk, de skal følge opp søknader, osv.

Ved skolestart i 2016 var det 17 stykker som ikke hadde læreplass, men som sa ja til oppfølging, og karakterene deres var greie nok. Da avholdt skolen læreplasskurs der man lærer å bli arbeidstaker. Dette ble avholdt samtidig som lufta ble tappet ut av putene under armene på elevene. Elevene kartlegges, og det blir jobbet aktivt mot læreplass. Yrkesfagmotivatoren følger opp dem som får læreplass, en gang i løpet av uka – altså ute i bedriften – og øver videre med eleven og veileder bedriften samtidig. Av de 17 som sto uten læreplass i høst, har nå alle skrevet en lærekontrakt, så nær som én.

Jeg håper regjeringa vil la seg inspirere av jobben som gjøres på Hadeland.

Riksrevisjonen konstaterer at regjeringa ikke har prioritert yrkesfagene denne perioden, til tross for at den gjennom de tre siste årene har prøvd å skape et inntrykk av et stort engasjement. Det er alvorlig at regjeringa i dag så å si bidrar til å lure halvparten av ungdommene våre inn i en utdanning som de ikke får fullført. Det er veldig alvorlig og en sløsing med menneskelige ressurser, som tidligere sagt. Historien fra Hadeland viser at det må ekte engasjement til for å kunne skape resultater.

Avslutningsvis vil jeg vise til Senterpartiets alternative budsjettforslag, der vi har bevilget 368 mill. kr og har en rekke konkrete tiltak som er viktig for å få til et reelt yrkesfagløft. Vi er utålmodige når det gjelder oppfølging av vedtak – de vedtakene som Stortinget gjorde for tre og et halvt år siden.

Karin Andersen (SV) [14:01:53]: Norge trenger mange flere fagarbeidere framover, i mange sektorer, men jeg skal spesielt ta for meg litt om offentlig sektor.

Da jeg leste denne riksrevisjonsrapporten, ble jeg ganske oppgitt, for i mange år har det vært et tema – om igjen og om igjen – hva det er som skal til, og hva man skal gjøre. Og når hovedfunnene i rapporten er at styresmaktene ikke har prioritert arbeidet med å rekruttere nye lærebedrifter høyt nok, er det et alvorlig varsko.

Da jeg leste dette, tok vi det umiddelbart til etterretning og fulgte det opp i vårt forslag til alternativt budsjett og i kommunalkomiteen, der økonomien for kommunene og fylkeskommunene ligger, fordi det er en veldig vesentlig side av dette at vi sikrer at det blir samsvar.

Vi i kommunalkomiteen har også ansvar for statsforvaltningen. Da er det også viktig at statsforvaltningen er en god lærebedrift. Der har Difi og Statsbygg nå satt krav til at henholdsvis 5 pst. og 7 pst. av arbeidet som utføres på kontrakter for disse etatene, skal være utført av lærlinger. Derfor har SV i budsjettet nå forsøkt å få inn et krav om at dette skal gjelde hele den statlige virksomheten der det er naturlig at de inngår kontrakter. Men jeg må dessverre si at det hittil bare er Senterpartiet som har støttet dette forslaget – at man skal følge opp det som Difi og Statsbygg har startet. Hvis en stor organisasjon som staten ikke sjøl sikrer lærlinger til så mange som mulig, blir det vanskelig. Da må man sjølsagt sikre det i egen drift, men også i de oppdragene man gir ut, for det er en veldig stor finansiell muskel staten har, og den kan man bruke til bl.a. å sikre at flere får lærlingplass i de private bedriftene som leverer ulike typer oppdrag og leveranser til staten. Så det er foreløpig en dårlig oppfølging av denne riksrevisjonsrapporten på det området.

Når det gjelder kommunesektoren, har den et kjempebehov framover for fagarbeidere på mange områder – helsefagarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere og en rekke andre. Da kan man spørre seg om de nå tilbyr det tilstrekkelige antall læreplasser for å fylle sine egne behov framover. Jeg tror svaret er et rungende nei. Da kan vi lure på hvorfor det er slik. Det tror jeg det er mange forklaringer på. Men jeg har sjøl jobbet i kommunal virksomhet, i barnehage. Der var det på den tida ikke fagarbeidere, men det var et veldig trykk fra andre typer profesjonsutdanninger som skulle ha sin praksis der. Sånn er det i veldig mange av de kommunale institusjonene innenfor helse og omsorg. Det betyr at det er et veldig høyt trykk på dem som fra før skal drive opplæring, praksisveiledning osv. i disse institusjonene. I tillegg til det er det litt annerledes i offentlig sektor enn det er i private bedrifter, for der vil bedriften ha inntjening på en del av det arbeidet som lærlingene gjør. Det kan de finansiere lærlingen med. I offentlig sektor har de ikke slike inntekter. Der har de bare lønnsutgifter, og det er helt urimelig og utenkelig at man skal si opp fast ansatte for å ta inn lærlinger.

Derfor har vi tenkt at vi må se på hva vi kan gjøre med dette, for det er helt på det rene at sjøl om også lærlinger eller praksiskandidater kan bidra med mye godt arbeid i de kommunale institusjonene, er det ingen tvil om at i sum utgjør dette også et ganske stort merarbeid for de ansatte som skal følge dette opp.

Når vi også ser hen til det enorme behovet det vil være framover for å få f.eks. nok helsefagarbeidere i omsorgen i kommunesektoren – der mange av dem som i dag går i den retningen, veldig raskt sikter seg videre inn i f.eks. sykepleie – har vi et alvorlig problem både med å få nok læreplasser, med å rekruttere nok lærlinger og med å beholde de fagarbeiderne som er der. Da har vi i kommunalkomiteens innstilling foreslått at vi ber regjeringen utrede å «endre tilskuddsordningen for lærlinger slik at kommuner og andre virksomheter som ikke har inntjening og ikke drives kommersielt, kan få økt tilskudd til lærlinger» – rett og slett for å få en motivasjon til å gjøre dette, fordi man ikke har en inntjening på lærlingene, sånn som private bedrifter har.

Jeg mener at man absolutt bør se på dette, gå inn i det og utrede det. Det er helt nødvendig at vi får på plass mange flere lærlinger i kommunesektoren, og det er vanskelig å se for seg at dette skal kunne gjøres hvis man ikke styrker økonomien, enten gjennom lærlingordningen eller gjennom andre tilskuddsordninger. Fra vår side har vi nå funnet det riktig at det bør skje gjennom sjølve lærlingtilskuddet, slik at det er det kommunene får, en litt bedre finansiering fra statens side, for å være med på.

Vi i SV har tatt denne riksrevisjonsrapporten på alvor. Det er også mange andre sider ved rapporten som er viktige, og som flere av talerne før meg har vært inne på, så det er ikke til forkleinelse for de andre punktene, som også må få oppmerksomhet framover, som f.eks. fylkeskommunenes arbeid med å ha nær kontakt med mange lærebedrifter. Det er også en av grunnene til at SV har styrket fylkeskommunenes budsjett med 150 mill. kr, nettopp for – og med den begrunnelse – at man skal kunne jobbe bedre med lærlingordningen, ha bedre kontakt med næringslivet og kunne skaffe flere lærlingplasser.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:09:48]: Først vil jeg gi ros til Riksrevisjonen, ved leder Per-Kristian Foss, som stadig viser at den tar ansvar for det som ikke fungerer – eller som fungerer dårlig – i samfunnet, med et målrettet arbeid og peker på det ene området etter det andre, noe som er til stor nytte for jobben vår her i Stortinget. Hjertelig takk!

Denne saken viser at det er alvor. Den viser at det er behov for å rope et varsko. Nå er situasjonen at 9 000 søkere ikke fikk lærlingplass i 2015, noe som utgjør 30 pst. av alle søkere. Det er sagt at andelen skal ned. Likevel går det motsatt vei. Som det står i innstillinga:

«Dette gjør at prosentandelen søkere som får lærlingplass er redusert.»

Og hva er det vi snakker om? Jo, vi snakker om ungdom som er i starten av sitt liv, som er i starten av sitt yrkesaktive liv, hvor man gjennom sitt arbeid skal tjene penger til å leve av, og så er situasjonen slik.

Jeg er veldig takknemlig for oppspill fra Riksrevisjonen og for at komiteen tar saken på det største alvor. Jeg er glad for at også flere fra andre komiteer deltar i debatten, og jeg håper det blir mer av at andre komiteers medlemmer deltar i kontrollkomiteens debatter, på de fagfeltene som angår dem. Her må det inn en helt annen læreprosess. Man må ta konsekvensene av det som Riksrevisjonen og kontrollkomiteen påpeker, i den jobben som gjøres i komiteene, hvor man skal se framover. Det er et stort tankekors at den komiteen som nå får mest oppmerksomhet, er den komiteen som skal se bakover, mens det som trengs, er størst oppmerksomhet hos de komiteene som skal se framover, som skal peke på nødvendige endringer. Ok, det var et tankekors.

Her er ansvaret fordelt på både Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og fylkeskommunene, som skoleeiere. Det er et ansvar her som ikke fungerer godt. Hovedfunnet i rapporten er at rekrutteringsbehovet er det viktigste, og det er veldig krevende. Og opplæringstilbudet og formidlingen av søkere er ikke tilstrekkelig tilpasset behovet for arbeidskraft. Jeg vil si at fylkeskommunene har svært ulik praksis, og har ikke gjort jobben for å få kartlagt kompetansebehovet og det lokale næringslivets muligheter. Og det som representanten Anne Tingelstad Wøien tok opp, om erfaringene fra Hadeland, er et godt eksempel på at dersom man har engasjerte folk, som tar det på alvor, kan man på tross av alle problemer og all motstand få til resultater – hvis man har fagfolk som nærmest ser det som en livsoppgave. Det er et tankekors at det vi snakker om her, stort sett er ungdom som er interessert i praktiske yrker, og det er her det svikter så dramatisk. Det er igjen et spørsmål om man ikke da klart må endre vektleggingen fra universitetene og til den praktiske fagutdanningen, for det er der de største svakhetene i utdanningssystemet på mange måter ser ut til å være.

Når det gjelder rekrutteringsbehovet, har Senterpartiet en egen merknad om det. Det er veldig krevende å gi alle disse ungdommene en arbeidsplass der man samtidig kan få utdanning, når man har en situasjon med friest mulig bevegelse av arbeidskraft mellom Norge og land som har helt andre lønns- og arbeidsbetingelser. Det er et stort tankekors at det som nå skjer i arbeidslivet, er at stadig flere knyttes til midlertidige ansettelser og bemanningsbyråer, som gjør at det blir vanskeligere – ikke minst for de svakeste av dem som har sitt virke i Norge – å få den utdanningen og det arbeidet som man trenger.

Senterpartiet tar igjen fram dette, for det er et faktum. Og de partier som prøver å sette kork på den utviklingen, som er virkelig skadelig for norsk arbeidsliv, vil mislykkes i det, for her må man stoppe gjæringsprosessen – for å bruke det uttrykket. Man er nødt til å ta fatt i de grunnleggende årsakene. Og dersom man fortsetter å ha et system med friest mulig arbeidsinnvandring, er det i konflikt med mulighetene for å gi denne gruppen av ungdom et godt utdanningstilbud.

Jeg vil derfor bare si til slutt at de folkevalgtes ansvar, da i fylkeskommunene, er helt sentralt. Det må også være et varsko til fylkeskommunene og de folkevalgte i fylkeskommunene om å sette saken på dagsordenen. Vi må få fram måltall for det enkelte fylke og hvordan man vil gå fram for å få ned de tallene som Riksrevisjonen her har frambrakt for oss, slik at det blir et tilbud til alle dem som trenger en slik læreplass som vi her snakker om. Det må settes på dagsordenen i fylkeskommunene, slik at enhver på sitt sted gjør det.

I tillegg er det sjølsagt at de statlige virkemidlene må opprustes. Man får ikke til dette uten at de statlige virkemidlene opprustes økonomisk, slik at man greier å kompensere for de vanskelighetene som er i arbeidslivet, når man har en situasjon – som jeg sa – med friest mulig arbeidsinnvandring, som gjør at en rekke av arbeidsinnvandrerne tar de jobbene som ellers ville vært mulig å få for de lærebedriftene og de lærekandidatene vi her snakker om.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:16:20]: Det er en grundig rapport Riksrevisjonen har gitt oss. Den bygger på omfattende datamateriale og sier noe om lærlingsituasjonen fra 2011 til 2015. Det er ikke tvil om at med dagens system mister vi mange potensielle fagarbeidere.

Noe Riksrevisjonen gjør veldig ofte, er å se på hva som er Stortingets intensjon – hva er det Stortinget har som ambisjon å oppnå? Og hva er det som er realiteten? Sannheten er at det er ikke ett eneste parti på Stortinget som noen gang vil si at ikke målet er at alle som ønsker det, skal få lærlingplass, at man skal få fullføre utdanningen sin. Så er spørsmålet: Har vi de verktøyene og de virkemidlene som skal til? Og enda et spørsmål: Bruker vi de verktøyene og de virkemidlene som trengs? Jeg skal komme inn på begge deler.

Jeg merker meg at komiteen i innstillingen sin understreker at selv om det er Kunnskapsdepartementet som har det overordnede ansvaret overfor Stortinget, er det fylkeskommunene som har ansvaret for å oppfylle retten til videregående opplæring. Det er jeg enig i. Men det er også noe av utfordringen med systemet vårt. For eksempel kan det ikke være tvil om at det er et mye større behov for dimensjonering av tilbudene i mange fylker enn det vi ser i dag, med andre ord at man oppretter skoleklasser basert på hvor mange lærlingplasser man antar man klarer å fremskaffe. Det har den ulempen at en del elever kanskje vil få et lavere prioritert valg enn førstevalget sitt, men det har den store fordelen at man bedre matcher det ungdommen søker på, med det samfunnet faktisk har behov for, og også lærlingplassene. Jeg kan snakke til fylkeskommunene om det, og jeg kan diskutere det med fylkeskommunene, men er det noen virkemidler for det i dagens system? Nei, det er det ikke direkte. Riksrevisjonen viser i sin undersøkelse at et flertall av fylkeskommunene verken har oversikt over potensielle lærebedrifter eller arbeider aktivt for å rekruttere nye lærebedrifter. Jeg er sterkt tilhenger av at vi skal ha desentraliserte løsninger i Norge, og at vi også skal ha stor autonomi i forvaltningsleddene under det nasjonale. Likevel er det åpenbart at jobben ikke gjøres godt nok. Jeg er enig når Riksrevisjonen etterlyser et mer aktivt og systematisk arbeid fra fylkeskommunenes side, og jeg skal selvfølgelig komme tilbake til hva vi skal gjøre fra statens side.

Det er noen ting vi bidrar med for å få flere arbeidsplasser. Vi har sammen med partene i arbeidslivet signert en ny samfunnskontrakt. Målet med den er at vi skal dytte mer av ansvaret nedover lokalt, for å få trepartssamarbeidet til å fungere bedre, for å få flere lærlingplasser også der. Det skal opprettes lokale nettverk for å rekruttere flere lærebedrifter. Vi har også laget et digitalt verktøy for å hjelpe fylker, bedrifter, opplæringskontorer og elever på veien med å finne potensielle lærebedrifter lokalt. Vi har satt i gang en fornyelse av tilbudsstrukturen for yrkesfag, rett og slett fordi det viser seg at flere av de tilbudene vi har hatt på yrkesfag, flere av yrkesfagprogrammene, er det ikke noen etterspørsel etter ute i arbeidslivet.

Arbeidslivet endrer seg jo også hele tiden, samtidig som strukturen etter Reform 94 ligger ganske fast. En av konsekvensene av Reform 94, på godt og vondt, var at man laget bredere studieprogrammer, dyttet mer teori inn og dermed hadde mindre spesialisering tidlig i skoleløpet. Fagopplæringen må treffe behovet i arbeidslivet bedre. Derfor jobber vi med det nå, og endelig forslag til ny struktur sendes på offentlig høring til våren. Da har vi selvfølgelig også brukt den tiden vi trenger, fordi partene skal inkluderes. Representanten fra Senterpartiet er utålmodig, og det kan jeg godt forstå, for det er jeg også, men en av de positive og negative sidene ved trepartssamarbeidet i Norge er at man må ta seg tid til å snakke sammen. Man må faktisk høre på og la partene få ha sine prosesser, f.eks. gjennom de faglige rådene.

Vi endret lov om offentlige anskaffelser i 2015. Det innebar en skjerping av kravet om bruk av lærlinger for å vinne offentlige anbud. Den 1. januar 2017 kommer forskriften som regulerer hvordan loven praktiseres. Den vil da tre i kraft, og Riksrevisjonen mener at dette også kan være et bidrag til å skaffe flere lærlingplasser.

Så er det slik at når man ser på lærlingbedriftene, er det ikke penger alene de sier er den viktigste grunnen til at de ikke har lærlinger. Faktisk kommer det ganske langt ned på listen. Likevel er det ikke uvesentlig at lærlingtilskuddet i vår periode er økt med til sammen 17 500 kr per kontrakt. Fra og med neste år – etter budsjettforliket – legges det 2 500 kr på det igjen. Det må være lov å minne om at i de forrige to periodene ble tilskuddet til lærlinger prisjustert, det er vel og bra, men det var altså ingen økning.

Et ekstra problem er det at nedgangstider i enkelte næringer kan føre til flere permitterte og oppsagte lærlinger. Nå skal det sies at norsk næringsliv, hvorav store deler faktisk er veldig flinke til å ta ansvar for fremtidig rekruttering, ikke tenker så kortsiktig som det av og til blir fremstilt som, men er opptatt av å skjerme lærlinger og fremtidig arbeidskraft så godt de kan. Det har vist seg både på Sørlandet og på Vestlandet. Allikevel har regjeringen funnet det viktig og riktig å gi et ekstra tilskudd – 15 mill. kr, 30 mill. kr i 2017 – slik at lærlinger som av en eller annen grunn får avbrutt opplæringen, raskt kan få en ny læreplass.

Nå er jo dette en debatt i kontroll- og konstitusjonskomiteen, etter en rapport fra Riksrevisjonen. Jeg må allikevel få lov til, siden det i et par av innleggene, særlig fra representanten fra Senterpartiet, Tingelstad Wøien, ble dratt opp en litt større diskusjon om yrkesfagene, å adressere også det. Det er veldig bra at det etter åtte år med rød-grønn regjering kom en stortingsmelding om yrkesfagene. Det er bra. Den kom helt på tampen av den rød-grønne perioden. Det var også et veldig bra prosjekt som ble satt i gang i den rød-grønne perioden, som het FYR, som handlet om yrkesretting av fellesfagene. Det har vært veldig vellykket, og det fungerer.

Men når var det praksisbrev ble lovfestet? Det var nå. Når var det lærlingtilskuddet økte – økte og økte igjen? Det var nå. Når var det det kom en skjerpet lærlingklausul? Det var nå. Når var det arbeidet med ny tilbudsstruktur ble igangsatt og sendt ut? Det var nå. Når var det man startet arbeidet med nye læreplaner, slik at vi endelig kan få egne læreplaner for yrkesfagprogrammene, og dermed også egne eksamener? Det var nå. Når var det man lanserte et yrkesfaglærerløft, bl.a. med rekrutteringsstipend for å få flere yrkesfaglærere inn, med egne utdanningstilbud for de mange som har lang og god praktisk erfaring, men ikke har pedagogikken for å undervise? Var det i de foregående to periodene? Nei, det var nå. Når var det det kom et fagskoleløft og en fagskolemelding? I forrige regjeringsperiode kom det en utredning. Når var det løftet kom? Det var nå. Når var det det kom en egen statlig strategi, altså for det området som vi som regjering kontrollerer, for at staten skulle ta inn flere lærlinger og stille krav til statens virksomheter om det? Var det tidligere? Nei, det var nå.

Så jeg må i all beskjedenhet si at jeg kjenner meg ikke igjen i at denne regjeringen og dette samarbeidsflertallet ikke har gjort noe for fag- og yrkesopplæringen. Jeg vil si at vi har gjort mye.

Har vi dermed gjort nok, og er vi dermed i mål? Nei, på ingen måte, for fortsatt gjenstår det mye å gjøre, både med innhold, med kvalitet og med å få flere lærlingplasser.

Helt til slutt en liten betraktning: Jeg mener at vi nå skrur på mange av knottene. De virkemidlene vi har for å få flere lærlingplasser, bruker vi – lærlingtilskudd, lov og regelverk. Dimensjonering må fylkene bruke. Vi gjør om programstrukturen i yrkesfagene. Alt det er viktig. Den diskusjonen som vil presse seg frem dersom dette ikke fungerer, er om det er et strukturelt problem som de virkemidlene vi har, rett og slett ikke kan løse. Hvis det er slik at selv om vi øker tilskuddet, selv om vi gjør om programfagene, selv om vi stiller strengere krav til bedrifter som skal selge offentlige tjenester, selv om vi lager ordninger som praksisbrev, selv om vi gjør en rekke ting, ikke kommer dit vi vil, nemlig at alle som ønsker det, får en lærlingplass, mener jeg at vi på et eller annet punkt – og det er nok ikke nå, men om noen år – må begynne å diskutere om strukturen, måten vi har lagt opp systemet på, er riktig, for per dags dato er det altså slik at 6 000–9 000 elever ikke får lærlingplass. Min ambisjon er at det tallet skal gå ned. Det blir for øvrig flere lærlingplasser i antall, men det åpner også for en større diskusjon dersom alt det vi nå gjør, med alle de virkemidlene vi har, ikke vil få effekt på sikt.

Gunvor Eldegard (A) [14:26:00]: Denne hausten har kontrollkomiteen behandla mange viktige rapportar frå Riksrevisjonen. To av dei vert behandla her i salen i dag. Den eine er rapporten me snakkar om no, om myndigheitene sitt arbeid for å skaffa fleire læreplassar. Den andre er om myndigheitene sitt arbeid for oppfølging av ungdom som fell utanfor opplæring og arbeid. Dette heng saman, og det handlar om noko av det mest verdifulle me har, ungdomen, og om korleis me må ta vare på og ikkje sløsa med menneskelege ressursar – for samfunnet si skuld, men også for den enkelte ungdom si skuld.

Kvart år er det fleire tusen elevar som søkjer etter læreplass, og som ikkje får teikna kontrakt. Då har dei gått på skule i to år og har forhåpentleg eit inderleg ønske om å verta f.eks. røyrleggjar eller elektrikar, men så får dei ikkje læreplass. Det er det mange grunnar til, men det er veldig mykje meir som kan gjerast for at dette ikkje skal skje så mange som i dag.

Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon peikar på manglande ansvar, både sentralt og lokalt, for dette arbeidet. Dei anbefaler myndigheitene følgjande:

Kunnskapsdepartementet må «styrkje og utvikle den statlege verkemiddelbruken for å auke talet på læreplassar» ved å

1. vurdera utviklinga av verkemiddelbruken «for å understøtte arbeidet i fylkeskommunane»

2. vurdera verkemiddel og tiltak for å styrkja arbeidet med rekruttering av nye lærebedrifter for å bidra til at etablerte lærebedrifter ser seg «tente med å ta inn fleire lærlingar»

Riksrevisjonen meiner at fylkeskommunane burde ha kartlagt både kompetansebehov og lokalt næringsliv.

I samband med ei spørjeundersøking blant lærebedriftene og potensielle lærebedrifter peikar Riksrevisjonen vidare på fleire faktorar som kan bidra til læreplassar: betre tilrettelegging og meir informasjon og rettleiing, som kan bidra til både fleire læreplassar og fleire lærebedrifter. Det ser ut som om det i 2014 ikkje var nokon fylke som hadde ein næringsstruktur eller eit sysselsetjingsnivå som i spesielt positiv eller negativ grad skulle ha påverka vilkåra for å formidla søkjarar til læreplass. Forskjellane mellom fylka kan difor ikkje forklarast med å peika på forhold ved næringsstruktur eller sysselsetjingsnivå. Når det f.eks. kan vera opp til 50 pst. større sjanse for å få læreplass i eitt fylke, f.eks. Rogaland, samanlikna med eit anna, Østfold, tyder det på, ifølgje Riksrevisjonen, at lokal innsats frå fylkeskommunen og andre involverte aktørar vil påverka talet på ordinære søkjarar som får læreplass.

Fylkeskommunane utnyttar i ulik grad potensialet for lærlingar innan dei ulike næringane. Slik Riksrevisjonen vurderer det, har fleire fylkeskommunar lite merksemd mot næringsstruktur og sysselsetjingsnivå i eige fylke i arbeidet med å auka talet på ordinære læreplassar. Det varierer vidare i kva grad fylkeskommunane i formidlingsarbeidet aktivt marknadsfører ordinære læreplassøkjarar overfor relevante opplæringskontor og lærebedrifter.

På grunnlag av ulike spørjeundersøkingar vert det summert opp slik: Ti fylkeskommunar seier at dei ikkje har nokon tiltak for aktivt å spreia opplysningar om søkjarar. To tredjedelar av fylkeskommunane har sjølve ikkje kartlagt potensialet for nye lærebedrifter i eige fylke. 15 av 19 fylkeskommunar seier at dei i hovudsak overlèt rekrutteringsarbeidet i eige fylke til opplæringskontora, men 40 pst. av opplæringskontora i dei 15 fylka svarar at dei ikkje driv med rekrutteringsarbeid i særleg grad. Halvparten av fylkeskommunane gjennomfører heller ikkje informasjons- og vervekampanjar for å skaffa fleire lærebedrifter, og nær halvparten av dei private bedriftene utan lærling svarar at dersom dei hadde fått ein direkte førespurnad eller meir informasjon, ville dei gjerne teke inn lærling. Det er viktig å tenkja på. Riksrevisjonen meiner dette tyder på at mange fylke ikkje driv eit tilstrekkeleg arbeid – og eg trur eg er einig i det.

Det er ikkje første gong kontrollkomiteen møter denne problemstillinga. I februar 2013 tok komiteen imot Riksrevisjonens undersøking av fagopplæring i bedrift. Undersøkinga hadde som målsetjing å vurdera i kva grad det vart lagt til rette for at ungdom med rett til vidaregåande opplæring fekk fagopplæring i bedrift av høg kvalitet. Komiteen delte den gongen Riksrevisjonens oppfatning, at Kunnskapsdepartementet har det overordna ansvaret for å sikra nasjonale mål, men at dette ikkje avlastar det gjennomføringsansvaret som ligg til fylkeskommunane. Komiteen fann det kritikkverdig at fleire av fylkeskommunane ikkje hadde prioritert dette arbeidet. Komiteen hadde òg merknader til arbeidet med å auka talet på lærekontraktar, og det er oppfølginga av det me behandlar i dag.

Også denne gongen må me kritisera fylkeskommunane for ikkje å ta arbeidet med å skaffa læreplassar alvorleg. Det kjem godt fram av dei tala eg nett refererte til. Eg vil gjenta dette: Halvparten av bedriftene ville sagt ja viss dei fekk spørsmål om å ta inn ein lærling – så kvifor har ingen spurt dei? Eg vil òg trekkja fram at Riksrevisjonen ved framleggjinga av rapporten nærmast bad Kunnskapsdepartementet om å gje fylkeskommunane eit spark bak. Det er mogleg det har verka. Riksrevisjonen kan faktisk opplysa om at det er stor interesse for rapporten hjå fylkeskommunane, og det er ei god nyheit.

Kritikken av fylkeskommunane er ikkje ei frikjenning av kunnskapsministeren. Riksrevisjonen meiner at Kunnskapsdepartementet bør styrkja og utvikla den statlege verkemiddelbruken for å auka talet på læreplassar. Vidare understrekar Riksrevisjonen at «Kunnskapsdepartementet har eit overordna ansvar for at nasjonale mål på opplæringsområdet blir nådde». Riksrevisjonen meiner departementet «også bør ta tak i sentrale utfordringar som er avdekte i mange av fylkeskommunane, og som hindrar at desse måla blir innfridd».

Til slutt: Ein samla komité vil framheva departementet sitt ansvar for å følgja opp dette viktige arbeidet, slik at staten og næringslivet kan ta inn fleire lærlingar enn i dag, for at både samfunnet og elevane skal dra nytte av det. Me håpar at det skjer.

Martin Kolberg (A) [14:33:24]: Jeg viser nå til representanten Eldegards innlegg, som er Arbeiderpartiets innlegg i denne debatten. Som Stortinget sikkert merket, holdt jeg innlegg til gal sak. Det innlegget jeg holdt, skulle vært holdt til neste sak. Jeg beklager det, men jeg retter det opp på denne måten.