Stortinget - Møte fredag den 9. desember 2016

Dato: 09.12.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 48 S (2016–2017), jf. Dokument 3:9 (2015–2016))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [14:33:55]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av oppfølging av ungdom utenfor opplæring og arbeid (Innst. 48 S (2016–2017), jf. Dokument 3:9 (2015–2016))

Talere

Michael Tetzschner (H) [] (ordfører for saken): Først vil jeg takke representanten Kolberg for en nyttig brukerveiledning for oss andre i salen. Det forklarer meget.

Til denne saken: Temaet for forvaltningsrevisjonen har vært å undersøke om ungdom som har avbrutt videregående skolegang, får den tilstrekkelige oppfølging fra oppfølgingstjenesten og Nav-kontorene som de skal ha, med sikte på at de enten gjenopptar opplæringsløpet eller kommer i arbeid. Målgruppen for undersøkelsen er altså de som ikke fullfører løpet.

Blant elevene som startet i videregående opplæring i 2009, har 71 pst. gjennomført etter fem år. Kun 58 pst. av ungdommene på yrkesfaglige programmer gjennomfører, mens tilsvarende andel på studieforberedende programmer er 83 pst.

Hvis vi ser på dem som ikke fullfører, ser vi at et mindretall av disse ungdommene er i tiltak som inneholder læringsmål. Man konstaterer at samarbeidet mellom instansene om oppfølging av disse ungdommene ikke fungerer godt nok. Tidlig kontakt med ungdommene i denne situasjonen er en viktig forutsetning for at de unngår å henfalle til passivitet, og isteden kommer i gang med aktiviteter.

Det er satt nasjonale mål for at alle skal fullføre videregående opplæring, og dermed være i stand til enten å gå ut i arbeid eller studere. En enstemmig komité konstaterer, i likhet med Riksrevisjonen i sin undersøkelse, at selv om gjennomføringsansvaret for å nå målene er overlatt til fylkeskommunene, er det Kunnskapsdepartementet som til sist har et overordnet ansvar for å se til at de nasjonale målsettingene nås.

Kunnskapsdepartementet har iverksatt flere tiltak for å styrke fylkeskommunenes oppfølging. Det innebærer bl.a. opplæring av ansatte, de såkalte Ny GIV-prosjekter og Program for bedre gjennomføring i videregående opplæring, og selvsagt også dialogmøter.

Komiteen har merket seg anbefalingene som peker seg naturlig ut etter Riksrevisjonens undersøkelser. Det er hovedsakelig tre kategorier.

For det første: Ungdom som oppsøker et Nav-kontor, må få en raskere og bedre oppfølging, slik at de ikke blir stående langvarig utenfor det aktive arbeidslivet. For det andre: Kunnskapsdepartementet må i enda større grad innhente informasjon om kvaliteten som tilbys på den oppfølgingen som skal gis ungdom som har avbrutt videregående opplæring. For det tredje: Nav-tiltak bør i større grad inkludere læreplanmål, slik at ungdommene i større grad kan få gjennomført videregående opplæring med generell studie- eller yrkeskompetanse, eller i hvert fall med delkompetanse som mål.

Komiteen anerkjenner at det arbeides kontinuerlig og intenst for å redusere frafallet og øke gjennomføringen i den videregående opplæringen, bl.a. gjennom statistikkverktøy for å følge fylkeskommunenes arbeid og gjennom oppdaterte forskrifter til opplæringsloven.

Samtidig vil en samlet komité understreke departementets ansvar for å følge opp tiltakene og å informere aktivt tilbake. Stortinget vil uttrykke forventninger om å få oppdatert informasjon når statsråden ser virkningene av at de anbefalte tiltakene har blitt satt ut i livet, og har fått virke. For øvrig viser jeg til at flere medlemmer av komiteen fra andre partier på noen punkter har egne merknader, og jeg regner med at det vil bli redegjort nærmere for disse.

Gunvor Eldegard (A) []: Eg vil starta med å visa til komitéleiaren sitt innlegg i førre sak, som uttrykte mykje av det som Arbeidarpartiet har lyst til å uttrykkja i denne saka. Men eg har nokre tilleggskommentarar, for eg har lyst til å snakka litt om fråfallet i vidaregåande opplæring. Me snakkar ofte om det, det vart snakka om i førre sak, og det ereit stort problem – det er høge tal, det har det vore i mange år – og då må me spørja oss: Finst det noka fiks løysing? Nei, men eg trur likevel at Riksrevisjonen har kome med gode påpeikingar som departementet må følgja opp. Fylkeskommunane må òg gjera meir, slik som i førre sak, om lærlingar, men også for dei som fell utanfor.

Så trur eg at både regjeringa og Stortinget må jobba endå meir med denne materien for å finna ut om kanskje løysinga ligg heilt andre plassar enn der me vanlegvis leitar. Som òg ministeren sa i førre innlegg: Det er kanskje ikkje berre lærlingtilskotet; det kan vera andre strukturelle endringar som ein er nøydd til å sjå på, f.eks. at det kanskje er finansieringa av vidaregåande som ikkje gjev incitament nok for fylkeskommunane til å halda elevane i skulen, eller omvendt.

Så må me jobba på eit breiare plan. I går kunne me lesa i Aftenposten om at då Kristoffer fekk bytt frå studiespesialiserande til yrkesfag, vart skuledagen perfekt for han. No trivst han. Han får det til på skulen, og han har fått ein heilt ny kvardag. Eg har jobba lenge for at det skal vera mogleg å gå frå studiespesialisering til yrkesfag. Det har alltid vore sånn at ein kan gå frå yrkesfag og over til studiespesialisering, men det har ikkje vore motsett. Men dette gjorde me i stortingsmeldinga i 2013, På rett vei, og dette jobbar ein med i Oslo kommune. Me jobbar masse med det og begynner å få til f.eks. det som er kalla komprimert yrkesfagleg påbyggingsår. Det trur eg også vil gje andre moglegheiter. For me må hugsa på at når ein er 15–16 år og skal velja utdanning, er det ikkje så lett å veta kva ein vil i verda. Då tenkjer eg at det viktigaste me kan gjera, er å sørgja for at me får utdanna ungdomane, men at det skal vera mogleg å endra undervegs viss ein får andre interesser.

Eg har mange gonger her i Stortinget snakka om den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Ungdomen vel framleis veldig tradisjonelt, spesielt i vidaregåande utdanning. Eg gjentek tala mine: Det er 3–4 pst. jenter på elektro og bil, og 9–10 pst. gutar i helse- og sosialfag. I likestillingsmeldinga som me behandla i vår, fekk me gjennom ein del forslag som kan gjera noko med situasjonen, og som fokuserer på situasjonen, f.eks. ekstrapoeng til gutar og jenter som vel utradisjonelt, og at ungdom må få betre rådgjeving i ungdomsskulen sånn at dei faktisk har reell yrkesinformasjon. Mitt mål med det er at alle gutar og alle jenter skal få bruka talenta sine, og ved å sørgja for at dei vel ut frå eit mykje breiare spekter, gjev me faktisk ungdomen vår dobbelt så mange moglegheiter. For aller helst må me jo førebyggja fråfallet i staden for å reparera.

Men heldigvis finst det ein del ordningar i Nav-systemet som tek seg av ungdom som har falle heilt utanfor. For ei tid tilbake besøkte eg Nav Ung i Kristiansand. Der møttest ungdomane, dei fekk arbeidstrening, dei fekk push og hjelp til å ta opp igjen fag frå vidaregåande skule, dei fekk tid der til å sitja og lesa. Mange av dei kom seg då vidare i livet, og dei fekk eit positivt løft. Dette var veldig bra, men så var det ei utfordring, og det vil eg at kunnskapsministeren skal høyra. Det er eigentleg Nav-ministeren som burde ha vore her no, men poenget er at når dei skulle ta eksamen, måtte dei gå opp som privatistar. Dei fekk ikkje ta det gjennom det ordinære løpet fordi dei no var i Nav-systemet, og det kostar jo pengar, og mange av desse elevane hadde ikkje pengar. Så var det ein regel i Nav-systemet som sa at Nav ikkje kunne betala for eksamen for desse. Då vert eg litt oppgitt, for me kan ikkje ha det sånn. Når ungdomen først vil, så må me jo berre løfta dei opp og fram, slik at det vert gjennomført og me får utdanna ungdomen vår. For me treng alle ungdomane, me treng å få dei til å gjennomføra utdanninga og å få dei ut i arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette er nok en gang et viktig dokument fra Riksrevisjonen, som viser at arbeidet som gjøres for dem som ikke fullfører videregående skole, ikke er på stell – dette på tross av at det er lagt fram handlingsplaner og ulike program, det har ikke stått på det. Likevel viser det seg at virkeligheten er noe ganske annet enn det en i mange sammenhenger snakker om at en skal gjennomføre. Det blir påpekt at vi må få raskere og bedre oppfølging i Nav-systemet, og at en skal få bedre kvalitet. Alle som har vært i nærheten av ungdommer som er i denne situasjonen, kan bekrefte at det som går på behov for raskere og bedre oppfølging og høyere kvalitet, virkelig er en sannhet.

Det er veldig mange som ikke fullfører den videregående skolen, slik det går fram her – hele 29 pst. Det er en sårbar gruppe vi snakker om. Det er mange årsaker til at en ikke fullfører, og det er ganske krevende å gjøre en fullgod jobb. Likevel må innsatsen komme på et helt annet plan. Det er framlagt av arbeids- og sosialkomiteen nå og debattert her i salen omkring forholdene i Nav, og det som er manges innspill til Senterpartiet, er i hvert fall at vi må få en organisering av Nav som er slik at de som er i førstelinja, i de kommunale Nav-kontor og i bydels-Nav-kontorene, får sterkere bemanning, at de får flere fagfolk, større ansvar og større myndighet til å gjøre det som er rett i den enkeltes situasjon. En må i det hele tatt ha oversiktlige forhold for å kunne gjøre den krevende jobben vi snakker om her, og som det blir påpekt av Riksrevisjonen at ikke er på stell.

Ellers vil jeg si at det jeg tok opp i forrige innlegg om næringslivets rekrutteringsbehov, sjølsagt også påvirker muligheten Nav og andre offentlige instanser har for å gjøre en god jobb. Hvis det er mindre rekrutteringsbehov for ungdom som er interessert i å lære, ja vel, så blir behovet for offentlig innsats bare større. Det er vel i dag – ja ikke bare «er vel», det er helt opplagt – en situasjon hvor arbeidsgivere, dersom de skal gi mulighet til arbeid til mange av dem vi her snakker om, må få ordningen med lønnstilskudd kraftig trappet opp. Det er en virkningsfull ordning, men den er kostbar. Men det er klart nødvendig for mange ungdommer som ikke er i den situasjonen alle snakker om at en skal være i.

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil også takke Riksrevisjonen for å ta opp et tema som egentlig er lite sett på ellers, og som er et nybrottsarbeid, det å gå inn på denne måten når det har vært mange spørsmål, og hvor vi nå får noen av de første svarene.

Stortinget og vekslende regjeringer har alltid understreket at tidlig innsats er avgjørende for hvordan det går med ungdommen i videregående skole, osv., men vi må også følge med på hva som skjer. Selv om det har vært gode barnehager etc., er det mange faktorer som kan føre til at man faller ut av videregående skole. Vi må se hva som skjer i løpet av skoleløpet, og vi kan ikke la ungdommene gå for lut og kaldt vann når de kommer i en vanskelig situasjon, og kan falle ut av videregående. Det skaper utenforskap, og det skaper fattigdom. Man faller utenfor for resten av livet – oftere nå enn tidligere, tror jeg – fordi det finnes mange færre jobber av den typen man kan få uten videregående utdanning. Jeg har et eksempel på det. De som jobber med oppfølging i Grorud bydel i Oslo fortalte meg at de hadde en som hadde droppet ut. De ville selvsagt at han heller skulle være i gang med noe enn å bli gående hjemme, og hjalp ham med å søke jobber, som var det redskapet de først og fremst kunne bruke. Til en deltidsjobb i kassa på Kiwi i den bydelen var det 450 søkere. En 17-åring som har falt ut av videregående er sjanseløs for å få den jobben. Så de har for lite å spille på.

Jeg var på et veldig interessant møte i går kveld i samme område. Veldig mange foreldre hadde møtt fram for å snakke om foreldrerollen og hvilke forventninger samfunnet har til dem som innvandrerforeldre, om hvordan de skal ta seg av ungene sine her i Norge. Et av hovedspørsmålene de tok opp, var: Hva gjør vi når gutten vår dropper ut? For det er særlig gutter, i mye større grad enn jenter. Hva gjør vi, og hvordan kan vi hjelpe dem? I de områdene jeg snakker om nå, er det opp mot 40 pst. frafall i videregående, eller som ikke fullfører innen fem år.

Jeg hadde en interpellasjon med kunnskapsministeren i november 2015 om dette, og vi tok opp en rekke viktige punkter. To av punktene jeg var inne på, fulgte kunnskapsministeren opp ganske raskt i ettertid. Jeg hadde noen spørsmål til det, også i oppfølgingen av interpellasjonen, og det gjelder praksisbrev i alle fylker og lovfesting av det, som vi gjorde i Prop. 72 L før sommeren, og det gjelder også at man kan forlenge grunnskolen for dem som egentlig ikke har forutsetninger for å begynne i videregående skole. Vi har sett at det har vært forsøk med å forlenge grunnskolen i et par fylker, som har vært vellykket, og det har vært etterspurt, bl.a. på skoler jeg har besøkt. Man får for mange inn i videregående som ikke har språkforutsetninger, f.eks. i norsk, for å kunne fullføre. Så det var to viktige forbedringer vi gjorde før sommeren. Nå gjelder det å få til den praktiske, konkrete gjennomføringen av de vedtakene i Stortinget.

Det er en ting fra den interpellasjonen jeg vil understreke i dag, som er vel så viktig – jeg husker kunnskapsministeren kommenterte det positivt da – og det er at de videregående skolene og utdanningsetatene i fylkene har oppsamlingsdatoer for når de melder tilbake om hvem som er i ferd med å droppe ut av videregående skole. Noen fylker samler opp og melder fra til kommunene, til bydelene i Oslos tilfelle, to ganger i året, og noen melder fra tre ganger i året. Det vil si at hvis en elev begynner å falle ut f.eks. i februar–mars i Oslo – og 1. mai er første oppsamlingsdato for å melde – så venter mange skoler med å melde. Det kan hende de vil se det an, men det ligger også et incentiv her, uten at jeg skal påstå at det er noen spekulasjoner i det. Stykkprisfinansieringen vi nå har av elevene i videregående skole, er slik at skolen taper mellom 80 000 kr og 450 000 kr i året, avhengig av hvilken linje det er, på at en elev dropper ut og meldes ut av skolen.

Jeg har møtt ganske mange av de elevene som har droppet ut. La oss si at de begynte å droppe ut i januar–februar, og så opplever de at de blir meldt av Utdanningsetaten i neste runde, den 1. oktober. Så tar det tid i byråkratiet før det blir gitt beskjed ut til oppfølgingskontakt i bydeler, og eleven som har droppet ut, hører først noe, la oss si i januar. Det er ikke et sjeldent tilfelle ifølge dem som jobber med dette i oppfølgingstjenestene; oppfølgingskontaktene. Jeg har også møtt noen av dem. Både overfor fylkeskommunene og utdanningsministeren vil jeg appellere og ta opp spørsmålet om det ikke skal være en fortløpende innmelding av hvem som dropper ut, altså at man ikke skal ha de oppsamlingsdatoene, men jobbe mer direkte fra dag én med hver elev som er i en drop-out-fase eller står i fare for å falle fra, finne det tidspunktet det er riktig å melde inn til bydelen på individuell basis, ikke på oppsamling, for det fører til at for mange blir gående for lenge før det skjer noe.

Som saksordføreren nevnte, er tidlig kontakt avgjørende, særlig i den fasen hvor man begynner å falle ut fra skolen mens situasjonen ennå ikke er avklart. Blir man gående i for mange måneder på den måten, kommer man ut av rytmen og ut av det å ha en struktur på livet sitt. Mange gjør det og kan bli fristet av bl.a. rusmiljøer og andre typer problematiske ting. Så det med oppfølging fra dag én og egentlig å avskaffe disse oppsamlingsdatoene som praktiseres i fylkeskommunene, mener jeg er et viktig tiltak for å komme videre på dette feltet.

Når det gjelder oppfølgingstjenestene i bydelene og i kommunene, omtales de i Riksrevisjonens rapport, men det er også viktig å se på hva slags kapasitet det er. De oppfølgingskontaktene jeg har møtt, er ansatte i en bydel i Oslo som også har andre oppgaver. De får en liste med f.eks. 100–120 som har falt fra i bydelen de siste månedene, siden forrige innmelding. Listen dumper ned på pulten deres, og det tar tid for dem, ofte ukesvis og mer enn det, å jobbe seg igjennom den. Det er ikke sikkert at det blir så mye mer enn forsøk på en kontakt i alle tilfeller – det framgår av Riksrevisjonens rapport – og det er klart at belastningen blir enda større i de bydelene og kommunene som har mange som faller fra.

Kapasiteten i oppfølgingstjenesten i kommunene og i bydelene blir det viktig å se på. Det er klart at det er vel så mye en sak for oss som er i kommunal- og forvaltningskomiteen, hvordan vi jobber med kommunebudsjetter og omtale av dette temaet, men det må være et samspill med kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og kunnskapsministeren.

Det siste punktet jeg vil ta opp, gjelder samspillet med Nav, som er viktig i Riksrevisjonens rapport, og som ble omtalt i Stortinget i dag også, bl.a. av Gunvor Eldegard nå i siste innlegg. En ordning som vi tok opp og roste – som jeg tror alle roste – under diskusjonen vi hadde i interpellasjonen i november 2015, var Nav-kontakter på skolene, hvor man får et direkte samarbeid med Nav allerede i den fasen, før endelig frafall, hvor man kan jobbe med løsninger i skjæringslinjen mellom skole og det som er muligheten utenfor, i samarbeid med Nav. Det har vært en prøveordning med Nav-kontakter på skolen ved to skoler i Oslo, Hellerud og Stovner videregående, to skoler som har mye frafallsproblematikk. Jeg har vært og besøkt dem, og erfaringene med det nære samarbeidet er meget gode, ved å samle ressurser på skolen og bygge dem opp rundt eleven, før frafallet skjer. Det har blitt reduksjoner ved det samarbeidet bl.a. på Stovner videregående, noe som omtales i Akers Avis senest i dag.

Jeg synes det er synd at prosjektet med Nav-kontakter på skolen avvikles nå fra nyttår. Det er den beskjeden vi har fått. Det virket som om kunnskapsministeren ikke var klar over det. Jeg oppfattet også at kunnskapsministeren kjente til at det var gode erfaringer med den ordningen, og jeg skulle be kunnskapsministeren om regjeringen kan se nærmere på erfaringene med det prosjektet, og i hvilken form det bør videreføres. For det nære samspillet i en tidlig fase er avgjørende for om man skal lykkes med å få eleven inn i et bedre spor og unngå endelig drop-out. Man får et mye vanskeligere løp framover om man ikke tar tak i det tidligst mulig.

Innsats fra dag én og kutt ut de oppsamlingsdatoene! At fylkeskommunene ser på sine stykkprisfinansieringsordninger for å stimulere til at man ikke venter lengst mulig, men heller prøver å sette inn mer ressurser fra dag én, og Nav-kontakter på skolene; det er to av de punktene vi har diskutert tidligere, og som jeg skulle ønske vi kunne ta tak i når vi skal jobbe videre med det Riksrevisjonen så riktig påpeker.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er enig i at vi også må jakte på de små endringene og de små systemfeilene. Representanten Bøhler nevnte noen slike, f.eks. at det var et regelverk som gjorde det forbudt å ha ungdomsskoleutdanning kombinert med videregående opplæring – helt meningsløst.

Når det gjelder telletidspunkt for skolene, er det her to nivåer: Det ene er når staten gir sine penger til fylkene, det er ett system, og det andre er hva slags system fylkene som eier de videregående skolene, har for nettopp den typen rutiner og tilbakemeldinger. Jeg vil nok være tilbøyelig til å mene at en type stykkprisfinansiering gir et incentiv for å slåss mot frafall, for ellers mister man pengene, men det er opptil fylkene å bestemme det. En anbefaling vil være at hvis representanten Bøhler kjenner noen som har makt i en større norsk kommune, kunne det være noe man kunne forsøke.

Når det gjelder kommentaren fra representanten Eldegard, må jeg innrømme at jeg ikke kjenner til akkurat den ordningen, og det er åpenbart noe som ligger under Nav. Men jeg er opptatt av at vi ved siden av de store tingene også må se på den typen helt konkrete ting, for noen ganger, på samme måte som at arbeidsministeren nå har lettet litt på regelverket for å kombinere Nav-ytelser med formell utdanning, kan det være at den typen små, enkle ting av og til er riktig å gjøre.

Riksrevisjonen peker på noen viktige utfordringer når det gjelder oppfølgingen av de ungdommene som har avbrutt videregående opplæring. Jeg har lyst til å gi honnør til forrige regjering og tidligere statsråder i Kunnskapsdepartementet, for det var en viktig jobb som ble gjort med å kartlegge disse ungdommene. Oppfølgingstjenesten jobbet systematisk med å skaffe seg oversikt over målgruppen og formidle langt flere ungdommer til arbeid og opplæring enn tidligere. Det var viktig, for uten den oversikten – den skapte ikke nødvendigvis store overskrifter – hadde det vært vanskelig å jobbe videre.

Vi må jobbe forebyggende samtidig som vi følger opp dem som står utenfor arbeid og opplæring. Vi jobber med Fylkeskommunalt kvalitetsnettverk, hvor vi deltar og finansierer fylkesutdanningsdirektørene sammen med departementet. Der skal vi samarbeide med dem for å imøtekomme Riksrevisjonens anbefaling om økt systematikk og kvalitet i rapporteringen. Arbeidet med å utvikle praksisnære og kvalifiserende tiltak, bl.a. i samarbeid med Nav, videreføres i dette kvalitetsnettverket.

Riksrevisjonen viser til at tilbudet til ungdom som dropper ut, er mangelfullt. Der svikter både kommunene og fylkeskommunene. Omfanget er for lite, og det er for lite spredning på innretningen av tiltakene med tanke på at det er en veldig differensiert gruppe vi står overfor. Jeg vil derfor se nærmere på den danske modellen med produksjonsskoler, og om det kan være et mulig tiltak for den svakeste og mest utsatte ungdomsgruppen, bl.a. vurdere om det kan være aktuelt å lyse ut midler til forsøk med slike opplæringstilbud.

Fra og med neste skoleår skal, som representanten Bøhler nevnte, alle fylkeskommuner tilby praksisbrev, men så ligger jo nøkkelen i å sørge for at de ikke bare tilbyr ett eller to, men faktisk gjør dette i en viss dimensjon for å gi ungdom som trenger det, et praksisnært og mindre omfattende opplæringsløp.

Noen ungdommer kan også oppleve at når de slutter på videregående skole eller dropper ut, er ungdomsretten brukt opp hvis de etter noen år blir motivert til å starte i opplæring igjen. Det har vært et hull mellom ungdomsretten og voksenretten. Det betyr at hvis man plutselig som 23- eller 24-åring finner ut at man er motivert for å starte igjen, hjelper ikke det. Da må man like fullt vente til man er 25 år.

Regjeringen har sendt på høring et forslag om å endre opplæringsloven – nå skal vi se, det er ikke det som er på høring, vi har bare foreslått at opplæringsloven endres, slik at ungdomsretten til videregående opplæring går direkte over i voksenretten, slik at man får tettet det hullet.

En annen ting vi har foreslått, og det er sendt på høring, er at personer som har gjennomført videregående opplæring i utlandet, men ikke fått den anerkjent i Norge, får rett til videregående opplæring. Det er veldig, veldig smart. Det er en helt meningsløs regel som har vært der, som gjør at en del mennesker som har kommet til Norge og har hatt godkjent utdannelse fra hjemlandet, ikke har hatt rett til videregående opplæring i Norge, men har ikke fått den videregående skolen fra hjemlandet godkjent slik at de kan starte på universiteter og høyskoler – med andre ord i limbus, en catch 22.

Fylkeskommunens oppfølgingstjeneste er helt avhengig av kommunens og andre etaters samarbeid for å kunne hjelpe de ungdommene som står utenfor opplæring og arbeid. Det er også viktig i denne sammenhengen å nevne de økte ressursene til helsestasjons- og skolehelsetjenesten med om lag 1 mrd. kr de siste årene.

Dagens garantiordninger for ungdom når ikke målgruppen godt nok. Regjeringen vil nå legge til rette for en klarere og mer entydig prioritering av unge og med det erstatte dagens mer fragmenterte garantiordninger. Fra 2017 innfører vi en ny ungdomsinnsats som skal gi styrket arbeidsrettet tilbud. Opplæringstiltakene skal bidra til å styrke arbeidssøkernes formelle yrkeskvalifikasjoner, bl.a. ved å følge eksisterende læreplaner. Opplæringen kan kombineres med tilbud om yrkespraksis.

Jeg vil i nært samarbeid med arbeids- og sosialministeren følge dette feltet nøye også fremover. Det er bl.a. viktig å sørge for at den nye ungdomsinnsatsen i Nav og virkemidlene i utdanningssektoren virker godt sammen, slik at ungdommene får et best mulig tilbud.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.