Michael Tetzschner (H) [13:33:51 ] (ordfører for saken): Hensikten
med denne forvaltningsrevisjonen har vært å finne ut hvorfor så
mange søkere fra yrkesfaglig utdanningsprogram i videregående skole
i perioden 2011–2015 ikke får tilbud om nettopp det – læreplass.
Over halvparten av søkerne som begynner
på videregående skole, velger yrkesfag, og over 9 000 søkere fikk
ikke lærlingplass i 2015, noe som utgjør 30 pst. av alle søkerne.
I 2012 inngikk myndighetene og partene
i arbeidslivet den såkalte samfunnskontrakten for flere læreplasser.
Et viktig mål i denne avtalen var å øke antallet nye lærlingplasser
med 20 pst. innen 2015. Mens økningen i lærlingkontrakter har vært
på 8 pst. totalt i denne perioden, har antallet søkere økt desto
mer. Det gjør at prosentandelen søkere som får lærlingplass, er
redusert.
Selv om det er Kunnskapsdepartementet
og Utdanningsdirektoratet som har ansvaret for at målsettingen om å
øke antallet læreplasser blir nådd, er det fylkeskommunene som skoleeiere
som er ansvarlig for å oppfylle løftet om videregående opplæring
og arbeide for å formidle læreplassøkere til lærebedrifter.
Undersøkelsen viser at rekrutteringsbehovet
i den enkelte virksomhet er den viktigste faktoren for å dimensjonere
antallet lærlingplasser. Det viser seg også at opplæringstilbudet
og formidlingen av søkere ikke er tilstrekkelig tilpasset behovet
for arbeidskraft.
Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen
er av den oppfatning at Kunnskapsdepartementet bør styrke og utvikle
den statlige virkemiddelbruken for å øke antallet læreplasser, og
at de har gitt følgende anbefalinger til departementet:
vurdere
hvordan virkemiddelbruken kan utvikles for å understøtte arbeidet
i fylkeskommunene
vurdere
virkemidler og tiltak for å styrke det nasjonale og fylkeskommunale
arbeidet med rekruttering av nye lærebedrifter, og for å bidra til
at etablerte lærebedrifter ser seg tjent med å ta inn flere lærlinger
Et bredt flertall i komiteen har
sluttet seg til disse betraktninger.
Komiteen viser også til at noe av
grunnen til at rekrutteringsbehovet for lærlinger i enkelte regioner
ikke har økt, kan være at bedriftene ikke har hatt oppdrag eller
behov i denne perioden som skyldes konjunkturelle forhold.
Riksrevisjonens spørreundersøkelse
blant lærebedrifter og potensielle lærebedrifter peker på flere
faktorer som kan bidra til lærlingplasser: bedre tilrettelegging
og mer informasjon og veiledning.
På grunnlag av spørreundersøkelser
oppsummerer man situasjonen dit hen:
Ti
fylkeskommuner sier at de ikke gjennomfører noen tiltak for aktivt
å spre opplysninger om søkere.
To
tredjedeler av fylkeskommunene har ikke selv kartlagt potensialet
for nye lærebedrifter i eget fylke.
15
av 19 fylkeskommuner sier at de i hovedsak overlater rekrutteringsarbeidet
i eget fylke til opplæringskontorene, men 40 pst. av opplæringskontorene
i disse 15 fylkene svarer at de ikke driver med rekrutteringsarbeid i
særlig grad.
Halvparten
av fylkeskommunene gjennomfører heller ikke informasjons- og vervekampanjer
for å skaffe flere lærebedrifter.
Nær
halvparten av de private bedriftene uten lærlingordninger svarer
at de sannsynligvis ville tatt inn lærling dersom de fikk direkte
forespørsel eller mer informasjon om ordningen.
Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen
mener at dette tyder på at det i mange fylker ikke blir drevet et
tilstrekkelig aktivt og systematisk arbeid for å rekruttere nye lærebedrifter.
Et stort flertall i komiteen er enig i denne vurderingen og vil
understreke betydningen av at departementet følger opp Riksrevisjonens
tilrådninger. Det er også et stort flertall som mener at fylkeskommunens
arbeid med dimensjonering av antallet skoleplasser i yrkesfaglig
opplæring, rekruttering av nye lærebedrifter, formidling av søkere
til læreplass og oppfølging av lærebedriftene må bli mye bedre.
Departementet må som øverste nasjonale myndighet utvikle virkemidler
og tiltak slik at fylkeskommunene blir i stand til å gjøre sin del
av arbeidet.
I sitt svar viser statsråden til
en rekke pågående tiltak som er satt i gang av Kunnskapsdepartementet,
og som er rettet mot arbeidslivet og skolene for å øke tallet på
plasser, slik som den nye samfunnskontrakten for flere læreplasser,
som jeg refererte til i stad, og å videreføre opplæringskontoret
for statlig virksomhet.
Komiteen har uttrykt at de er enig
med statsråden i at det er ingen andre felt på utdanningsområdet
som blir så raskt påvirket av endringer i konjunkturene og i arbeidsmarkedet
for øvrig som nettopp fag- og yrkesopplæringen, og at dette området
alltid vil være utsatt for endringer, omstillinger og utvikling.
Det er også en samlet komité som
viser til at over en tredjedel av bedriftene i en undersøkelse svarer
at mer informasjon, instruktøropplæring og samarbeidsvilkår med andre
bedrifter kan gi flere lærlingplasser, og er enig med Riksrevisjonen
i at styrket bruk av disse virkemidlene kan være nyttig for å øke
antallet lærlingplasser, også i det private næringsliv.
Igjen vil komiteen samlet fremheve
departementets ansvar for å følge opp dette viktige arbeidet, slik
at staten og næringslivet kan ta inn flere lærlinger enn i dag,
for at samfunnet og elevene kan ha nytte av dette.
Olemic Thommessen hadde her
gjeninntatt presidentplassen.
Helge Thorheim (FrP) [13:40:32 ] : Vårt land trenger fortsatt
– og så langt vi kan skue – fagutdannet arbeidskraft innen mange
fagfelt. Da vi er en nasjon med høy grad av spesialisering, kreves
det også stadig mer kunnskap på høyt nivå av vår fagutdannede arbeidskraft
for at vi skal kunne være konkurransedyktig fremover, og slik at
vi kan bevare arbeidsplassene og også tilby våre etterkommere arbeid.
Da det er et stort misforhold mellom
antallet elever i den videregående skolen som tar fagutdanning,
og tilgjengeligheten på læreplasser i bedrifter, må arbeidet med
å øke antallet læreplasser intensiveres. I Riksrevisjonens undersøkelse
i denne saken er det fremhevet at rekrutteringsbehovet i den enkelte
virksomhet er den viktigste hindringen for å øke tallet på læreplasser,
samt at opplæringstilbudet og formidlingen av søkere ikke er tilstrekkelig
tilpasset behovet for arbeidskraft. Det er Kunnskapsdepartementet
og Utdanningsdirektoratet som har ansvaret for at målsettingen om
å øke antallet læreplasser blir nådd, men det er skoleeier som er
ansvarlig for å oppfylle retten til videregående opplæring og å
arbeide for å formidle læreplasser til lærebedriftene, og derigjennom arbeide
for at lærebedriftene som trenger lærlinger, finnes.
Det kan ut fra rapporten konstateres
at arbeidet med å rekruttere lærebedrifter ikke har vært prioritert
høyt nok. Dette ble for øvrig også understreket av den tidligere
kontroll- og konstitusjonskomiteen, som den gangen mente at staten
måtte gi fylkeskommunene mulighet til å oppfylle ansvaret med å
sikre flere læreplasser.
Jeg viser til at det ifølge Riksrevisjonen
er en mangel på å ta ansvar lokalt for dette viktige arbeidet. Og
jeg er enig med Riksrevisjonen i at departementet bør styrke den
statlige virkemiddelbruken for å øke antallet læreplasser, gjennom
bl.a. å vurdere hvordan virkemiddelbruken kan utvikles for å understøtte
arbeidet i fylkeskommunene, og vurdere virkemidler og tiltak for
å styrke det nasjonale og fylkeskommunale arbeidet med rekruttering
av nye lærebedrifter, og for å bidra til at etablerte lærebedrifter
ser seg tjent med å ta inn flere lærlinger.
Flere fylkeskommuner har for lite
oppmerksomhet mot næringsstruktur og sysselsettingsnivå i eget fylke
i arbeidet med å øke tallet på ordinære læreplasser. Det er kritikkverdig
at det er så store forskjeller mellom fylkeskommunene, i tillegg
til at mange fylkeskommuner ikke ser ut til å ta sitt ansvar som
skoleeier og for formidling av læreplasser på alvor.
Når det gjelder å skape nok læreplasser
til elevene i den videregående skolen som tar fagutdanning, er Fremskrittspartiet
enig med statsråden i at det er ingen andre felt på utdanningsområdet
som blir så raskt påvirket av konjunktursvingningene og endringene
i arbeidsmarkedet som fag- og yrkesopplæringen, og at dette området
alltid er i omstilling og utvikling. Dette er således et ekstra
krevende område å forbedre i forhold til andre sektorer. Fremskrittspartiet
mener likevel at mer informasjon, instruktøropplæring og samarbeidsvilkår
med andre bedrifter kan gi flere lærlingplasser, og er enig med
Riksrevisjonen i at en styrket bruk av disse virkemidlene kan være
nyttig for å øke antall lærlingplasser, også i det private næringslivet.
Jeg vil til slutt fremheve departementets
ansvar for å følge opp dette viktige arbeidet, slik at staten og
næringslivet kan ta inn flere lærlinger enn i dag, og for at både samfunnet
og elevene kan dra nytte av dette.
Martin Kolberg (A) [13:44:39 ] (komiteens leder): I disse
dager er det mye snakk om effektivisering og innsats for å hindre
såkalt sløsing.
I sakene fra Riksrevisjonen som
kontrollkomiteen har hatt til behandling denne høsten, handler det
om den virkelig alvorlige sløsingen – sløsing med menneskelige ressurser.
Hva er egentlig verre og mer bortkastet for et samfunn enn å la
17-åringer gå uten noe å gjøre? Hva er egentlig verre for en 17-åring
enn å føle at man ikke er ønsket i arbeidslivet? Hva gjør foreldre,
besteforeldre, tanter og onkler mer fortvilet enn å sitte hjelpeløse
og se på at det skjer?
Ifølge Riksrevisjonen skjer det.
Riksrevisjonens rapport viser manglende oppfølging av ungdom som
faller ut av videregående opplæring, og manglende innsats for å skaffe
læreplasser. At dette også henger nøye sammen med de to andre rapportene
fra Riksrevisjonen denne høsten, om sosial dumping og arbeidslivskriminalitet,
skal jeg ikke gå noe særlig inn på nå, annet enn å si at sosial
dumping og arbeidslivskriminalitet ikke fører til at ungdom får læreplass
eller lettere innpass i et anstendig norsk arbeidsliv.
Riksrevisjonens undersøkelse av
oppfølgingen av ungdom utenfor opplæring og arbeid viser følgende:
Av dem som startet i videregående opplæring i 2009, hadde 71 pst. gjennomført
etter fem år, bare 58 pst. av dem som valgte yrkesfag, og 83 pst.
av dem som valgte studieforberedende. Spørsmålet er: Hva skjer med
resten? Det er det spørsmålet Riksrevisjonen har stilt. Får de god
nok oppfølging fra oppfølgingstjenesten eller fra Nav-kontorene?
Svarene må vel strengt tatt sies å være nei, all den tid hovedfunnene Riksrevisjonen
har gjort, er:
Det
er stor variasjon i kvaliteten på oppfølgingen av ungdom som har
avbrutt videregående opplæring.
Et
fåtall av disse ungdommene er i tiltak som inkluderer læreplanmål.
Samarbeidet
mellom ulike aktører om en helhetlig oppfølging av disse ungdommene
fungerer ikke godt nok.
Derfor må en samlet komité konstatere
at – og jeg leser fra innstillingen – «det fortsatt er et betydelig
rom for forbedring, og at å oppnå tidlig kontakt med ungdommene
er en viktig forutsetning for at disse unngår passivitet og kommer
tidlig i gang med eventuelle tiltak».
Vi har nasjonale mål. De sier at
alle skal fullføre videregående opplæring og settes i stand til
å ta videre studier eller gå ut i arbeid. Vi har arbeidsfordelingen.
Gjennomføringsansvaret for å sikre de nasjonale målene er fylkeskommunalt,
mens Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for å sikre
at de nasjonale målene nås. Kunnskapsdepartementet har iverksatt
ulike satsinger for å styrke fylkeskommunenes oppfølging av ungdom
utenfor opplæring og arbeid: opplæring av ansatte, det såkalte Ny GIV-prosjektet
og programmet for bedre gjennomføring. Vi mener selvfølgelig at
det er viktig at dette arbeidet videreføres, men like fullt: Mer
kan og må gjøres.
Ungdom som oppsøker et Nav-kontor,
må få en raskere oppfølging. Kunnskapsdepartementet må sørge for
at oppfølgingen er god. Nav-tiltak må ha som mål at ungdom kan få
gjennomført videregående skole. Det betyr f.eks. at Nav-systemet
må ha kompetanse på ungdom og prioritere ungdom. Både oppfølgingen,
arbeidsmarkedstiltakene og arbeidsformidlingen må bli skreddersydd
for å få ungdom ut i arbeid. Når ungdom avbryter utdanningsløpet,
må plikten som fylkeskommunene og Nav i dag har til å følge opp,
fungere slik at ungdom får hjelp til å komme tilbake til utdanning
eller arbeid. Riksrevisjonens rapport viser til at dette ikke skjer
for flertallet av ungdommen. Det er alvorlig.
Som vi vet, er ungdommene – som
andre folk – forskjellige. De kommer i alle fasonger og med ulike
utgangspunkt. Tilfellene av psykiske lidelser, som vi vet er en
av de største årsakene til tapte arbeidsår, uføretrygd og sykefravær,
har f.eks. økt i den yngste aldersgruppen, 16–24 år, og er nå en
stor utfordring. Forebygging av depresjon hos ungdom er derfor en
satsing som ville lønnet seg. En annen er økt fysisk aktivitet,
noe som gjelder for alle alderstrinn. Flertallet peker på at skolehelsetjenesten
må involveres i arbeidet dersom ungdom skal tilbake til utdanning.
Disse klart dokumenterte forhold
må legges til grunn for tiltak som departementet velger å satse
på. Men å takle ulike ungdommer med ulike behov handler nok først
og fremst om å gjøre noe med det Riksrevisjonen påviser: manglende
koordinering av innsats for oppfølging av ungdom med sammensatte
behov – manglende koordinering. Samarbeid mellom ulike statlige,
kommunale og fylkeskommunale tjenester, som helsestasjon og helsevesen
– eventuelt barnevern og pedagogisk-psykologisk tjeneste – må fungere
dersom ungdom med særlige behov skal få den hjelp som trengs. Jeg
mener også at regjeringen må gjøre det helt klart hvem som har koordineringsansvaret
når ungdom har bruk for tverrfaglige tjenester, eller når oppfølging
av ungdom ikke bare er «bra nok».
Frafallet i videregående opplæring
er dessverre ingen ny problemstilling. Antallet har også dessverre
vært konstant høyt gjennom mange år. Det forteller meg at det ikke finnes
et triks for ferdig løsning. Jeg mener Riksrevisjonen har kommet
med gode påpekninger. Vi mener departementet må følge opp. Det er
også en helt klar beskjed til fylkeskommunen, som har gjennomføringsansvaret
for å gjøre mer. Jeg vil for min del også legge til at regjeringen og
Stortinget nok bør gå dypt inn i materien for å finne ut om en løsning
ligger helt andre steder enn der det vanligvis letes, om det f.eks.
er finansieringen av videregående skole som ikke gir innstramming
nok for fylkeskommunen til å holde elevene på skolen, eller – for
den saks skyld – omvendt. Aller helst vil vi forebygge frafallet
istedenfor å reparere. Alt bør rett og slett gjøres – vi trenger
alle de ungdommene vi er så heldige å ha.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:53:01 ] : I finansdebatten pratet
jeg ørlite grann om yrkesfagene og kritiserte vel regjeringa for
en manglende satsing på disse og sa at regjeringa lovde et løft
og har levert en bløff.
Representanten som nettopp var oppe
her, sa at det er sløsing med menneskelige ressurser, og det er
jeg helt enig i. Det var også nevnt at det er altfor mange som ikke
gjennomfører yrkesfag, og det er også riktig. Så skal vi også ha med
oss et perspektiv: Det ble lagt fram en rapport av SSB i november
som sier at i 2035 vil vi mangle 30 000 med helse- og sosialfaglig
bakgrunn. Vi vil mangle ca. 50 000 innenfor byggfagene. Vi vil mangle
20 000 sykepleiere – som da er noe annet, selvsagt – og 30 000 lærere.
I tillegg vil vi kanskje ha et overskudd på 150 000 som har studert økonomi,
administrasjon og humanistiske fag. Det skal vi også ha som et bakteppe.
Denne rapporten fra Riksrevisjonen
peker på flere forhold som viser at det er for få av elevene som
går på yrkesfag, som får lærlingplass. Faktisk har andelen gått
ned, ettersom det har vært flere som har søkt. Det er altså for
få plasser. En lærlingplass er som kjent alfa og omega for å få
fullført til fagbrev. Tilbudet innen yrkesfagene må speile behovet
i arbeidslivet, og derfor er kontakt med næringslivet og arbeidet
i de faglige rådene veldig viktig.
Riksrevisjonen har bl.a. lagt Meld. St. 20
for 2012–2013, På rett vei, til grunn. I forbindelse med denne meldinga
ble det våren 2013 gjort viktige vedtak for yrkesfagene på initiativ
fra den rød-grønne regjeringa – og med stor tilslutning fra sittende
regjering. Jeg konstaterer at vi nå, tre og et halvt år etter, fortsatt
ikke har endret tilbudsstrukturen. Innholdet i læreplanene er ikke
endret, selv om det har vært et samarbeid mellom partene i arbeidslivet
og de ni faglige rådene for å utrede dette. Fylkeskommunene er ikke
gjort i stand til å håndtere vekslingsmodeller, og det er prosentvis
færre som får lærlingplass enn før.
Riksrevisjonens gjennomgang viser
tydelig at regjeringa – bortsett fra en hederlig oppjustering av
lærlingtilskuddet – ikke prioriterer yrkesfagene. Regjeringas fokus
har heller vært å slå sammen høyskoler over en lav sko, endre finansieringssystemet
for universitets- og høyskolesektoren og avskilte erfarne lærere
og sende dem på kurs. Yrkesfag blir ikke prioritert.
Hvorfor er det ikke satt trykk på
endringer av læreplaner, og hvorfor går det så smått med yrkesretting
av fellesfagene? Hvorfor er ikke kravene til fylkeskommunene om å
tilby vekslingsmodeller skjerpet og lagt til rette for, og hvorfor
har ikke regjeringa sørget for fullt trykk på å skaffe til veie
nye læreplasser? Til lista over manglende initiativ for yrkesfagene
kan jeg føye til at det ikke er gjort noen gjennomgang av opplæringskontor
og deres oppgave kontra fylkeskommunens ansvar. Dette er et av punktene
som kritiseres i rapporten. Hvem har og hvem tar ansvaret for å formidle
og bidra til at elever får en lærlingplass?
I dag slipper for mange fylkeskommuner
fra seg ansvaret for elever så fort de er ferdige med skoledelen,
og lar opplæringskontorene overta ansvaret. Sånt blir det ikke læreplasser
av. Komiteen viser til at to av tre fylkeskommuner ikke selv har
kartlagt potensialet for nye lærebedrifter i eget fylke. 15 av 19
fylkeskommuner overlater rekrutteringsarbeidet til opplæringskontorene,
hvorpå 40 pst. av disse igjen sier at de ikke driver med rekrutteringsarbeid
i særlig grad. Halvparten av fylkeskommunene gjennomfører heller
ikke informasjons- og vervekampanjer for å skaffe flere lærebedrifter,
selv om halvparten av private bedrifter uten lærlinger svarer at
de kanskje ville ha tatt noen inn om de visste mer om ordningen.
Dette er simpelthen ikke godt nok, verken av fylkeskommunene eller
av regjeringa.
Men det finnes lyspunkt – og steder
der en klarer å hente inspirasjon. Nå håper jeg at statsråden hører
godt etter, for jeg skal fortelle om et sånt lyspunkt, nemlig fra
min egen region, Hadeland. I Gran kommune ligger Hadeland videregående
skole. Den dekker behovet for de tre kommunene i regionen, med ca.
30 000 innbyggere. Ifølge tilstandsrapporten fra Oppland fylkeskommune
som kom ut denne uka, er formidlingen av læreplasser på Hadeland
på 99 pst. Det er stor grad av pendling i vår region, så arbeidsmarkedet
er ikke noe spesielt sterkere enn andre steder.
Men hva er det da de gjør på Hadeland?
Jo, for det første har Oppland fylkeskommune ansatt yrkesfagmotivatorer.
Det ble ansatt en i 100 pst. stilling på Lillehammer og en i 100 pst.
stilling på Hadeland. Denne stillingen vil nå videreføres av Hadeland
videregående selv, i frykt for at fylkeskommunen vil fjerne den
på grunn av dårlig økonomi. Rektor og assisterende rektor jobber
kontinuerlig med å løfte yrkesfagene. Kommunene Gran og Lunner har
tatt et særlig stort ansvar, særlig innenfor helsefag og barne- og
ungdomsarbeiderfaget, for å tilsette lærlinger. Lærerne jobber kontinuerlig
for å motivere for læreplass – overfor elevene, overfor kommunen
og overfor næringslivet. Bedriftene får også veiledning. Opplæringskontoret,
skolen og kommunene er nå i gang med et nytt samarbeid der de skal
utvide samarbeidet til å gjelde andre fag. Helt fra elevene kommer
på Vg1, tenker skolen hele det fireårige løpet. For eksempel har
bygg- og anleggsteknikk på Vg2 allerede nå før jul levert en liste
der det ser ut til at alle elevene er sikret læreplass til neste
høst.
Riksrevisjonen peker også på at
elever med faglige eller sosiale utfordringer er spesielt utsatt
for ikke å få læreplass. På Hadeland vet skolen og motivator før
jul hvem i Vg2 som kommer til å slite med å få seg en læreplass.
De det gjelder, får delta på workshop, og det blir satt inn tiltak for
å øve på det som må øves på. Og det er ikke bare karakterer som
gjelder. De skal f.eks. øve på å tørre å ringe til folk, de skal
følge opp søknader, osv.
Ved skolestart i 2016 var det 17
stykker som ikke hadde læreplass, men som sa ja til oppfølging,
og karakterene deres var greie nok. Da avholdt skolen læreplasskurs
der man lærer å bli arbeidstaker. Dette ble avholdt samtidig som lufta
ble tappet ut av putene under armene på elevene. Elevene kartlegges,
og det blir jobbet aktivt mot læreplass. Yrkesfagmotivatoren følger
opp dem som får læreplass, en gang i løpet av uka – altså ute i
bedriften – og øver videre med eleven og veileder bedriften samtidig.
Av de 17 som sto uten læreplass i høst, har nå alle skrevet en lærekontrakt,
så nær som én.
Jeg håper regjeringa vil la seg
inspirere av jobben som gjøres på Hadeland.
Riksrevisjonen konstaterer at regjeringa
ikke har prioritert yrkesfagene denne perioden, til tross for at
den gjennom de tre siste årene har prøvd å skape et inntrykk av
et stort engasjement. Det er alvorlig at regjeringa i dag så å si bidrar
til å lure halvparten av ungdommene våre inn i en utdanning som
de ikke får fullført. Det er veldig alvorlig og en sløsing med menneskelige
ressurser, som tidligere sagt. Historien fra Hadeland viser at det
må ekte engasjement til for å kunne skape resultater.
Avslutningsvis vil jeg vise til
Senterpartiets alternative budsjettforslag, der vi har bevilget
368 mill. kr og har en rekke konkrete tiltak som er viktig for å
få til et reelt yrkesfagløft. Vi er utålmodige når det gjelder oppfølging
av vedtak – de vedtakene som Stortinget gjorde for tre og et halvt
år siden.
Karin Andersen (SV) [14:01:53 ] : Norge trenger mange flere
fagarbeidere framover, i mange sektorer, men jeg skal spesielt ta
for meg litt om offentlig sektor.
Da jeg leste denne riksrevisjonsrapporten,
ble jeg ganske oppgitt, for i mange år har det vært et tema – om
igjen og om igjen – hva det er som skal til, og hva man skal gjøre.
Og når hovedfunnene i rapporten er at styresmaktene ikke har prioritert
arbeidet med å rekruttere nye lærebedrifter høyt nok, er det et
alvorlig varsko.
Da jeg leste dette, tok vi det umiddelbart
til etterretning og fulgte det opp i vårt forslag til alternativt
budsjett og i kommunalkomiteen, der økonomien for kommunene og fylkeskommunene
ligger, fordi det er en veldig vesentlig side av dette at vi sikrer
at det blir samsvar.
Vi i kommunalkomiteen har også ansvar
for statsforvaltningen. Da er det også viktig at statsforvaltningen
er en god lærebedrift. Der har Difi og Statsbygg nå satt krav til at
henholdsvis 5 pst. og 7 pst. av arbeidet som utføres på kontrakter
for disse etatene, skal være utført av lærlinger. Derfor har SV
i budsjettet nå forsøkt å få inn et krav om at dette skal gjelde
hele den statlige virksomheten der det er naturlig at de inngår
kontrakter. Men jeg må dessverre si at det hittil bare er Senterpartiet
som har støttet dette forslaget – at man skal følge opp det som
Difi og Statsbygg har startet. Hvis en stor organisasjon som staten
ikke sjøl sikrer lærlinger til så mange som mulig, blir det vanskelig. Da
må man sjølsagt sikre det i egen drift, men også i de oppdragene
man gir ut, for det er en veldig stor finansiell muskel staten har,
og den kan man bruke til bl.a. å sikre at flere får lærlingplass
i de private bedriftene som leverer ulike typer oppdrag og leveranser
til staten. Så det er foreløpig en dårlig oppfølging av denne riksrevisjonsrapporten på
det området.
Når det gjelder kommunesektoren,
har den et kjempebehov framover for fagarbeidere på mange områder
– helsefagarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere og en rekke andre.
Da kan man spørre seg om de nå tilbyr det tilstrekkelige antall
læreplasser for å fylle sine egne behov framover. Jeg tror svaret
er et rungende nei. Da kan vi lure på hvorfor det er slik. Det tror
jeg det er mange forklaringer på. Men jeg har sjøl jobbet i kommunal
virksomhet, i barnehage. Der var det på den tida ikke fagarbeidere,
men det var et veldig trykk fra andre typer profesjonsutdanninger som
skulle ha sin praksis der. Sånn er det i veldig mange av de kommunale
institusjonene innenfor helse og omsorg. Det betyr at det er et
veldig høyt trykk på dem som fra før skal drive opplæring, praksisveiledning
osv. i disse institusjonene. I tillegg til det er det litt annerledes
i offentlig sektor enn det er i private bedrifter, for der vil bedriften ha
inntjening på en del av det arbeidet som lærlingene gjør. Det kan
de finansiere lærlingen med. I offentlig sektor har de ikke slike
inntekter. Der har de bare lønnsutgifter, og det er helt urimelig
og utenkelig at man skal si opp fast ansatte for å ta inn lærlinger.
Derfor har vi tenkt at vi må se
på hva vi kan gjøre med dette, for det er helt på det rene at sjøl
om også lærlinger eller praksiskandidater kan bidra med mye godt
arbeid i de kommunale institusjonene, er det ingen tvil om at i
sum utgjør dette også et ganske stort merarbeid for de ansatte som
skal følge dette opp.
Når vi også ser hen til det enorme
behovet det vil være framover for å få f.eks. nok helsefagarbeidere
i omsorgen i kommunesektoren – der mange av dem som i dag går i den
retningen, veldig raskt sikter seg videre inn i f.eks. sykepleie
– har vi et alvorlig problem både med å få nok læreplasser, med
å rekruttere nok lærlinger og med å beholde de fagarbeiderne som
er der. Da har vi i kommunalkomiteens innstilling foreslått at vi
ber regjeringen utrede å «endre tilskuddsordningen for lærlinger
slik at kommuner og andre virksomheter som ikke har inntjening og
ikke drives kommersielt, kan få økt tilskudd til lærlinger» – rett
og slett for å få en motivasjon til å gjøre dette, fordi man ikke har
en inntjening på lærlingene, sånn som private bedrifter har.
Jeg mener at man absolutt bør se
på dette, gå inn i det og utrede det. Det er helt nødvendig at vi
får på plass mange flere lærlinger i kommunesektoren, og det er
vanskelig å se for seg at dette skal kunne gjøres hvis man ikke
styrker økonomien, enten gjennom lærlingordningen eller gjennom
andre tilskuddsordninger. Fra vår side har vi nå funnet det riktig
at det bør skje gjennom sjølve lærlingtilskuddet, slik at det er
det kommunene får, en litt bedre finansiering fra statens side,
for å være med på.
Vi i SV har tatt denne riksrevisjonsrapporten
på alvor. Det er også mange andre sider ved rapporten som er viktige,
og som flere av talerne før meg har vært inne på, så det er ikke
til forkleinelse for de andre punktene, som også må få oppmerksomhet
framover, som f.eks. fylkeskommunenes arbeid med å ha nær kontakt
med mange lærebedrifter. Det er også en av grunnene til at SV har
styrket fylkeskommunenes budsjett med 150 mill. kr, nettopp for
– og med den begrunnelse – at man skal kunne jobbe bedre med lærlingordningen,
ha bedre kontakt med næringslivet og kunne skaffe flere lærlingplasser.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:09:48 ] : Først vil jeg gi ros
til Riksrevisjonen, ved leder Per-Kristian Foss, som stadig viser
at den tar ansvar for det som ikke fungerer – eller som fungerer
dårlig – i samfunnet, med et målrettet arbeid og peker på det ene
området etter det andre, noe som er til stor nytte for jobben vår
her i Stortinget. Hjertelig takk!
Denne saken viser at det er alvor.
Den viser at det er behov for å rope et varsko. Nå er situasjonen
at 9 000 søkere ikke fikk lærlingplass i 2015, noe som utgjør 30 pst.
av alle søkere. Det er sagt at andelen skal ned. Likevel går det motsatt
vei. Som det står i innstillinga:
«Dette gjør at prosentandelen søkere
som får lærlingplass er redusert.»
Og hva er det vi snakker om? Jo,
vi snakker om ungdom som er i starten av sitt liv, som er i starten
av sitt yrkesaktive liv, hvor man gjennom sitt arbeid skal tjene
penger til å leve av, og så er situasjonen slik.
Jeg er veldig takknemlig for oppspill
fra Riksrevisjonen og for at komiteen tar saken på det største alvor.
Jeg er glad for at også flere fra andre komiteer deltar i debatten,
og jeg håper det blir mer av at andre komiteers medlemmer deltar i
kontrollkomiteens debatter, på de fagfeltene som angår dem. Her
må det inn en helt annen læreprosess. Man må ta konsekvensene av
det som Riksrevisjonen og kontrollkomiteen påpeker, i den jobben
som gjøres i komiteene, hvor man skal se framover. Det er et stort
tankekors at den komiteen som nå får mest oppmerksomhet, er den
komiteen som skal se bakover, mens det som trengs, er størst oppmerksomhet
hos de komiteene som skal se framover, som skal peke på nødvendige
endringer. Ok, det var et tankekors.
Her er ansvaret fordelt på både
Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og fylkeskommunene,
som skoleeiere. Det er et ansvar her som ikke fungerer godt. Hovedfunnet
i rapporten er at rekrutteringsbehovet er det viktigste, og det
er veldig krevende. Og opplæringstilbudet og formidlingen av søkere
er ikke tilstrekkelig tilpasset behovet for arbeidskraft. Jeg vil
si at fylkeskommunene har svært ulik praksis, og har ikke gjort
jobben for å få kartlagt kompetansebehovet og det lokale næringslivets muligheter.
Og det som representanten Anne Tingelstad Wøien tok opp, om erfaringene
fra Hadeland, er et godt eksempel på at dersom man har engasjerte
folk, som tar det på alvor, kan man på tross av alle problemer og
all motstand få til resultater – hvis man har fagfolk som nærmest ser
det som en livsoppgave. Det er et tankekors at det vi snakker om
her, stort sett er ungdom som er interessert i praktiske yrker,
og det er her det svikter så dramatisk. Det er igjen et spørsmål
om man ikke da klart må endre vektleggingen fra universitetene og
til den praktiske fagutdanningen, for det er der de største svakhetene
i utdanningssystemet på mange måter ser ut til å være.
Når det gjelder rekrutteringsbehovet,
har Senterpartiet en egen merknad om det. Det er veldig krevende
å gi alle disse ungdommene en arbeidsplass der man samtidig kan få
utdanning, når man har en situasjon med friest mulig bevegelse av
arbeidskraft mellom Norge og land som har helt andre lønns- og arbeidsbetingelser.
Det er et stort tankekors at det som nå skjer i arbeidslivet, er
at stadig flere knyttes til midlertidige ansettelser og bemanningsbyråer, som
gjør at det blir vanskeligere – ikke minst for de svakeste av dem
som har sitt virke i Norge – å få den utdanningen og det arbeidet
som man trenger.
Senterpartiet tar igjen fram dette,
for det er et faktum. Og de partier som prøver å sette kork på den
utviklingen, som er virkelig skadelig for norsk arbeidsliv, vil
mislykkes i det, for her må man stoppe gjæringsprosessen – for å
bruke det uttrykket. Man er nødt til å ta fatt i de grunnleggende
årsakene. Og dersom man fortsetter å ha et system med friest mulig
arbeidsinnvandring, er det i konflikt med mulighetene for å gi denne
gruppen av ungdom et godt utdanningstilbud.
Jeg vil derfor bare si til slutt
at de folkevalgtes ansvar, da i fylkeskommunene, er helt sentralt.
Det må også være et varsko til fylkeskommunene og de folkevalgte
i fylkeskommunene om å sette saken på dagsordenen. Vi må få fram
måltall for det enkelte fylke og hvordan man vil gå fram for å få
ned de tallene som Riksrevisjonen her har frambrakt for oss, slik
at det blir et tilbud til alle dem som trenger en slik læreplass
som vi her snakker om. Det må settes på dagsordenen i fylkeskommunene,
slik at enhver på sitt sted gjør det.
I tillegg er det sjølsagt at de
statlige virkemidlene må opprustes. Man får ikke til dette uten
at de statlige virkemidlene opprustes økonomisk, slik at man greier
å kompensere for de vanskelighetene som er i arbeidslivet, når man
har en situasjon – som jeg sa – med friest mulig arbeidsinnvandring,
som gjør at en rekke av arbeidsinnvandrerne tar de jobbene som ellers
ville vært mulig å få for de lærebedriftene og de lærekandidatene
vi her snakker om.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:16:20 ] : Det er en grundig
rapport Riksrevisjonen har gitt oss. Den bygger på omfattende datamateriale
og sier noe om lærlingsituasjonen fra 2011 til 2015. Det er ikke
tvil om at med dagens system mister vi mange potensielle fagarbeidere.
Noe Riksrevisjonen gjør veldig ofte,
er å se på hva som er Stortingets intensjon – hva er det Stortinget
har som ambisjon å oppnå? Og hva er det som er realiteten? Sannheten er
at det er ikke ett eneste parti på Stortinget som noen gang vil
si at ikke målet er at alle som ønsker det, skal få lærlingplass,
at man skal få fullføre utdanningen sin. Så er spørsmålet: Har vi
de verktøyene og de virkemidlene som skal til? Og enda et spørsmål:
Bruker vi de verktøyene og de virkemidlene som trengs? Jeg skal
komme inn på begge deler.
Jeg merker meg at komiteen i innstillingen
sin understreker at selv om det er Kunnskapsdepartementet som har det
overordnede ansvaret overfor Stortinget, er det fylkeskommunene
som har ansvaret for å oppfylle retten til videregående opplæring.
Det er jeg enig i. Men det er også noe av utfordringen med systemet
vårt. For eksempel kan det ikke være tvil om at det er et mye større
behov for dimensjonering av tilbudene i mange fylker enn det vi
ser i dag, med andre ord at man oppretter skoleklasser basert på
hvor mange lærlingplasser man antar man klarer å fremskaffe. Det
har den ulempen at en del elever kanskje vil få et lavere prioritert
valg enn førstevalget sitt, men det har den store fordelen at man
bedre matcher det ungdommen søker på, med det samfunnet faktisk
har behov for, og også lærlingplassene. Jeg kan snakke til fylkeskommunene
om det, og jeg kan diskutere det med fylkeskommunene, men er det
noen virkemidler for det i dagens system? Nei, det er det ikke direkte.
Riksrevisjonen viser i sin undersøkelse at et flertall av fylkeskommunene
verken har oversikt over potensielle lærebedrifter eller arbeider
aktivt for å rekruttere nye lærebedrifter. Jeg er sterkt tilhenger
av at vi skal ha desentraliserte løsninger i Norge, og at vi også
skal ha stor autonomi i forvaltningsleddene under det nasjonale. Likevel
er det åpenbart at jobben ikke gjøres godt nok. Jeg er enig når
Riksrevisjonen etterlyser et mer aktivt og systematisk arbeid fra
fylkeskommunenes side, og jeg skal selvfølgelig komme tilbake til
hva vi skal gjøre fra statens side.
Det er noen ting vi bidrar med for
å få flere arbeidsplasser. Vi har sammen med partene i arbeidslivet
signert en ny samfunnskontrakt. Målet med den er at vi skal dytte mer
av ansvaret nedover lokalt, for å få trepartssamarbeidet til å fungere
bedre, for å få flere lærlingplasser også der. Det skal opprettes
lokale nettverk for å rekruttere flere lærebedrifter. Vi har også
laget et digitalt verktøy for å hjelpe fylker, bedrifter, opplæringskontorer
og elever på veien med å finne potensielle lærebedrifter lokalt.
Vi har satt i gang en fornyelse av tilbudsstrukturen for yrkesfag, rett
og slett fordi det viser seg at flere av de tilbudene vi har hatt
på yrkesfag, flere av yrkesfagprogrammene, er det ikke noen etterspørsel
etter ute i arbeidslivet.
Arbeidslivet endrer seg jo også
hele tiden, samtidig som strukturen etter Reform 94 ligger ganske
fast. En av konsekvensene av Reform 94, på godt og vondt, var at man
laget bredere studieprogrammer, dyttet mer teori inn og dermed hadde
mindre spesialisering tidlig i skoleløpet. Fagopplæringen må treffe
behovet i arbeidslivet bedre. Derfor jobber vi med det nå, og endelig
forslag til ny struktur sendes på offentlig høring til våren. Da
har vi selvfølgelig også brukt den tiden vi trenger, fordi partene
skal inkluderes. Representanten fra Senterpartiet er utålmodig, og
det kan jeg godt forstå, for det er jeg også, men en av de positive
og negative sidene ved trepartssamarbeidet i Norge er at man må
ta seg tid til å snakke sammen. Man må faktisk høre på og la partene
få ha sine prosesser, f.eks. gjennom de faglige rådene.
Vi endret lov om offentlige anskaffelser
i 2015. Det innebar en skjerping av kravet om bruk av lærlinger
for å vinne offentlige anbud. Den 1. januar 2017 kommer forskriften
som regulerer hvordan loven praktiseres. Den vil da tre i kraft,
og Riksrevisjonen mener at dette også kan være et bidrag til å skaffe
flere lærlingplasser.
Så er det slik at når man ser på
lærlingbedriftene, er det ikke penger alene de sier er den viktigste
grunnen til at de ikke har lærlinger. Faktisk kommer det ganske
langt ned på listen. Likevel er det ikke uvesentlig at lærlingtilskuddet
i vår periode er økt med til sammen 17 500 kr per kontrakt. Fra
og med neste år – etter budsjettforliket – legges det 2 500 kr på
det igjen. Det må være lov å minne om at i de forrige to periodene
ble tilskuddet til lærlinger prisjustert, det er vel og bra, men
det var altså ingen økning.
Et ekstra problem er det at nedgangstider
i enkelte næringer kan føre til flere permitterte og oppsagte lærlinger. Nå
skal det sies at norsk næringsliv, hvorav store deler faktisk er
veldig flinke til å ta ansvar for fremtidig rekruttering, ikke tenker
så kortsiktig som det av og til blir fremstilt som, men er opptatt
av å skjerme lærlinger og fremtidig arbeidskraft så godt de kan.
Det har vist seg både på Sørlandet og på Vestlandet. Allikevel har
regjeringen funnet det viktig og riktig å gi et ekstra tilskudd
– 15 mill. kr, 30 mill. kr i 2017 – slik at lærlinger som av en
eller annen grunn får avbrutt opplæringen, raskt kan få en ny læreplass.
Nå er jo dette en debatt i kontroll-
og konstitusjonskomiteen, etter en rapport fra Riksrevisjonen. Jeg
må allikevel få lov til, siden det i et par av innleggene, særlig
fra representanten fra Senterpartiet, Tingelstad Wøien, ble dratt opp
en litt større diskusjon om yrkesfagene, å adressere også det. Det
er veldig bra at det etter åtte år med rød-grønn regjering kom en
stortingsmelding om yrkesfagene. Det er bra. Den kom helt på tampen
av den rød-grønne perioden. Det var også et veldig bra prosjekt
som ble satt i gang i den rød-grønne perioden, som het FYR, som
handlet om yrkesretting av fellesfagene. Det har vært veldig vellykket,
og det fungerer.
Men når var det praksisbrev ble
lovfestet? Det var nå. Når var det lærlingtilskuddet økte – økte
og økte igjen? Det var nå. Når var det det kom en skjerpet lærlingklausul? Det
var nå. Når var det arbeidet med ny tilbudsstruktur ble igangsatt
og sendt ut? Det var nå. Når var det man startet arbeidet med nye
læreplaner, slik at vi endelig kan få egne læreplaner for yrkesfagprogrammene,
og dermed også egne eksamener? Det var nå. Når var det man lanserte
et yrkesfaglærerløft, bl.a. med rekrutteringsstipend for å få flere
yrkesfaglærere inn, med egne utdanningstilbud for de mange som har
lang og god praktisk erfaring, men ikke har pedagogikken for å undervise?
Var det i de foregående to periodene? Nei, det var nå. Når var det
det kom et fagskoleløft og en fagskolemelding? I forrige regjeringsperiode kom
det en utredning. Når var det løftet kom? Det var nå. Når var det
det kom en egen statlig strategi, altså for det området som vi som
regjering kontrollerer, for at staten skulle ta inn flere lærlinger
og stille krav til statens virksomheter om det? Var det tidligere?
Nei, det var nå.
Så jeg må i all beskjedenhet si
at jeg kjenner meg ikke igjen i at denne regjeringen og dette samarbeidsflertallet ikke
har gjort noe for fag- og yrkesopplæringen. Jeg vil si at vi har
gjort mye.
Har vi dermed gjort nok, og er vi
dermed i mål? Nei, på ingen måte, for fortsatt gjenstår det mye
å gjøre, både med innhold, med kvalitet og med å få flere lærlingplasser.
Helt til slutt en liten betraktning:
Jeg mener at vi nå skrur på mange av knottene. De virkemidlene vi
har for å få flere lærlingplasser, bruker vi – lærlingtilskudd,
lov og regelverk. Dimensjonering må fylkene bruke. Vi gjør om programstrukturen
i yrkesfagene. Alt det er viktig. Den diskusjonen som vil presse
seg frem dersom dette ikke fungerer, er om det er et strukturelt
problem som de virkemidlene vi har, rett og slett ikke kan løse.
Hvis det er slik at selv om vi øker tilskuddet, selv om vi gjør
om programfagene, selv om vi stiller strengere krav til bedrifter
som skal selge offentlige tjenester, selv om vi lager ordninger som
praksisbrev, selv om vi gjør en rekke ting, ikke kommer dit vi vil,
nemlig at alle som ønsker det, får en lærlingplass, mener jeg at
vi på et eller annet punkt – og det er nok ikke nå, men om noen
år – må begynne å diskutere om strukturen, måten vi har lagt opp
systemet på, er riktig, for per dags dato er det altså slik at 6 000–9 000
elever ikke får lærlingplass. Min ambisjon er at det tallet skal
gå ned. Det blir for øvrig flere lærlingplasser i antall, men det
åpner også for en større diskusjon dersom alt det vi nå gjør, med
alle de virkemidlene vi har, ikke vil få effekt på sikt.
Gunvor Eldegard (A) [14:26:00 ] : Denne hausten har kontrollkomiteen
behandla mange viktige rapportar frå Riksrevisjonen. To av dei vert
behandla her i salen i dag. Den eine er rapporten me snakkar om
no, om myndigheitene sitt arbeid for å skaffa fleire læreplassar.
Den andre er om myndigheitene sitt arbeid for oppfølging av ungdom
som fell utanfor opplæring og arbeid. Dette heng saman, og det handlar
om noko av det mest verdifulle me har, ungdomen, og om korleis me
må ta vare på og ikkje sløsa med menneskelege ressursar – for samfunnet
si skuld, men også for den enkelte ungdom si skuld.
Kvart år er det fleire tusen elevar
som søkjer etter læreplass, og som ikkje får teikna kontrakt. Då
har dei gått på skule i to år og har forhåpentleg eit inderleg ønske
om å verta f.eks. røyrleggjar eller elektrikar, men så får dei ikkje læreplass.
Det er det mange grunnar til, men det er veldig mykje meir som kan
gjerast for at dette ikkje skal skje så mange som i dag.
Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon
peikar på manglande ansvar, både sentralt og lokalt, for dette arbeidet.
Dei anbefaler myndigheitene følgjande:
Kunnskapsdepartementet må «styrkje
og utvikle den statlege verkemiddelbruken for å auke talet på læreplassar»
ved å
vurdera
utviklinga av verkemiddelbruken «for å understøtte arbeidet i fylkeskommunane»
vurdera
verkemiddel og tiltak for å styrkja arbeidet med rekruttering av
nye lærebedrifter for å bidra til at etablerte lærebedrifter ser
seg «tente med å ta inn fleire lærlingar»
Riksrevisjonen meiner at fylkeskommunane
burde ha kartlagt både kompetansebehov og lokalt næringsliv.
I samband med ei spørjeundersøking
blant lærebedriftene og potensielle lærebedrifter peikar Riksrevisjonen
vidare på fleire faktorar som kan bidra til læreplassar: betre tilrettelegging
og meir informasjon og rettleiing, som kan bidra til både fleire
læreplassar og fleire lærebedrifter. Det ser ut som om det i 2014
ikkje var nokon fylke som hadde ein næringsstruktur eller eit sysselsetjingsnivå
som i spesielt positiv eller negativ grad skulle ha påverka vilkåra
for å formidla søkjarar til læreplass. Forskjellane mellom fylka
kan difor ikkje forklarast med å peika på forhold ved næringsstruktur
eller sysselsetjingsnivå. Når det f.eks. kan vera opp til 50 pst.
større sjanse for å få læreplass i eitt fylke, f.eks. Rogaland,
samanlikna med eit anna, Østfold, tyder det på, ifølgje Riksrevisjonen,
at lokal innsats frå fylkeskommunen og andre involverte aktørar
vil påverka talet på ordinære søkjarar som får læreplass.
Fylkeskommunane utnyttar i ulik
grad potensialet for lærlingar innan dei ulike næringane. Slik Riksrevisjonen vurderer
det, har fleire fylkeskommunar lite merksemd mot næringsstruktur
og sysselsetjingsnivå i eige fylke i arbeidet med å auka talet på
ordinære læreplassar. Det varierer vidare i kva grad fylkeskommunane
i formidlingsarbeidet aktivt marknadsfører ordinære læreplassøkjarar overfor
relevante opplæringskontor og lærebedrifter.
På grunnlag av ulike spørjeundersøkingar
vert det summert opp slik: Ti fylkeskommunar seier at dei ikkje
har nokon tiltak for aktivt å spreia opplysningar om søkjarar. To tredjedelar
av fylkeskommunane har sjølve ikkje kartlagt potensialet for nye
lærebedrifter i eige fylke. 15 av 19 fylkeskommunar seier at dei
i hovudsak overlèt rekrutteringsarbeidet i eige fylke til opplæringskontora,
men 40 pst. av opplæringskontora i dei 15 fylka svarar at dei ikkje
driv med rekrutteringsarbeid i særleg grad. Halvparten av fylkeskommunane
gjennomfører heller ikkje informasjons- og vervekampanjar for å
skaffa fleire lærebedrifter, og nær halvparten av dei private bedriftene
utan lærling svarar at dersom dei hadde fått ein direkte førespurnad
eller meir informasjon, ville dei gjerne teke inn lærling. Det er
viktig å tenkja på. Riksrevisjonen meiner dette tyder på at mange fylke
ikkje driv eit tilstrekkeleg arbeid – og eg trur eg er einig i det.
Det er ikkje første gong kontrollkomiteen
møter denne problemstillinga. I februar 2013 tok komiteen imot Riksrevisjonens
undersøking av fagopplæring i bedrift. Undersøkinga hadde som målsetjing
å vurdera i kva grad det vart lagt til rette for at ungdom med rett
til vidaregåande opplæring fekk fagopplæring i bedrift av høg kvalitet.
Komiteen delte den gongen Riksrevisjonens oppfatning, at Kunnskapsdepartementet
har det overordna ansvaret for å sikra nasjonale mål, men at dette
ikkje avlastar det gjennomføringsansvaret som ligg til fylkeskommunane.
Komiteen fann det kritikkverdig at fleire av fylkeskommunane ikkje
hadde prioritert dette arbeidet. Komiteen hadde òg merknader til
arbeidet med å auka talet på lærekontraktar, og det er oppfølginga
av det me behandlar i dag.
Også denne gongen må me kritisera
fylkeskommunane for ikkje å ta arbeidet med å skaffa læreplassar
alvorleg. Det kjem godt fram av dei tala eg nett refererte til.
Eg vil gjenta dette: Halvparten av bedriftene ville sagt ja viss
dei fekk spørsmål om å ta inn ein lærling – så kvifor har ingen spurt
dei? Eg vil òg trekkja fram at Riksrevisjonen ved framleggjinga
av rapporten nærmast bad Kunnskapsdepartementet om å gje fylkeskommunane
eit spark bak. Det er mogleg det har verka. Riksrevisjonen kan faktisk
opplysa om at det er stor interesse for rapporten hjå fylkeskommunane,
og det er ei god nyheit.
Kritikken av fylkeskommunane er
ikkje ei frikjenning av kunnskapsministeren. Riksrevisjonen meiner
at Kunnskapsdepartementet bør styrkja og utvikla den statlege verkemiddelbruken
for å auka talet på læreplassar. Vidare understrekar Riksrevisjonen
at «Kunnskapsdepartementet har eit overordna ansvar for at nasjonale
mål på opplæringsområdet blir nådde». Riksrevisjonen meiner departementet
«også bør ta tak i sentrale utfordringar som er avdekte i mange
av fylkeskommunane, og som hindrar at desse måla blir innfridd».
Til slutt: Ein samla komité vil
framheva departementet sitt ansvar for å følgja opp dette viktige
arbeidet, slik at staten og næringslivet kan ta inn fleire lærlingar
enn i dag, for at både samfunnet og elevane skal dra nytte av det.
Me håpar at det skjer.
Martin Kolberg (A) [14:33:24 ] : Jeg viser nå til representanten
Eldegards innlegg, som er Arbeiderpartiets innlegg i denne debatten.
Som Stortinget sikkert merket, holdt jeg innlegg til gal sak. Det
innlegget jeg holdt, skulle vært holdt til neste sak. Jeg beklager
det, men jeg retter det opp på denne måten.
Presidenten: Da
er det notert.
Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 4.