Tredje visepresident Svein Roald Hansen (A) [09:01:07 ] : Presidentskapet
legger i dag fram innstilling om reguleringen av godtgjørelsen for
stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer.
Presidentskapet fremmer et enstemmig
forslag om at Stortinget fastsetter godtgjørelsen i tråd med det
Stortingets lønnskommisjon har foreslått i sin innstilling. Kommisjonen
har innhentet opplysninger fra flere hold for å kartlegge lønnsutviklingen
i norsk arbeidsliv, både fra privat og offentlig virksomhet. Kommisjonen
viser til den enighet det har vært om nivået på årets oppgjør. Som
i tidligere år har lønnskommisjonen lagt vekt på den forventede
årslønnsvekst ved årets oppgjør.
Lønnskommisjonens innstilling innebærer
en årslønnsvekst i 2017 for stortingsrepresentantene og regjeringens
medlemmer på 2,4 pst. Det er med utgangspunkt i beregnet årslønnsvekst
i så vel statlig og kommunal som privat sektor.
Presidentskapet viser til at lønnskommisjonen
vil framheve at utviklingen de siste år, med bl.a. høyere arbeidsledighet
og lavere oljepriser, har bidratt til moderate lønnsoppgjør. Presidentskapet
merker seg videre at selv om det er kommisjonens oppfatning at godtgjørelsen
til regjeringens medlemmer over noe tid bør oppjusteres for å komme bedre
i samsvar med sammenlignbare lederlønninger i staten, anser kommisjonen
at 2017 ikke er det rette tidspunktet for å heve godtgjørelsen utover
den gjennomsnittlige rammen for årets oppgjør. Dette er presidentskapet
enig i.
På denne bakgrunn anbefales presidentskapets
tilråding.
Snorre Serigstad Valen (SV) [09:03:00 ] : En kan vel si det
sånn at stortingsrepresentantene går fra sommerfest til lønnsfest.
Det er jo ikke sånn at disse godtgjørelsene fastsettes i et vakuum,
selv om en noen ganger kan få inntrykk av det ved måten dette behandles
på i Stortinget. Disse debattene pleier å være en ganske kortvarig
affære. Der Stortinget gjerne bruker grundig med tid på å diskutere
viktige saker som alkoholservering i park og tivolilov, bruker vi
kort tid på å diskutere fastsettelsen av vår egen godtgjørelse.
Jeg har innledningsvis lyst til
å ta litt tak i innstillingen fra presidentskapet og forslaget fra
lønnskommisjonen for godtgjørelser fra 1. mai 2017. Som kommisjonen
skriver selv:
«I kommisjonens innstilling for
2016 påpekte kommisjonen at det over tid har utviklet seg en avstand
mellom lønnsutviklingen til sentrale ledergrupper i staten og stortingsrepresentanter
og regjeringsmedlemmer. Dette bekreftes også i statistikk som kommisjonen
bestilte fra SSB i 2015. Det legges derfor i innstillingen i 2016
til grunn at undersøkelsen viser en mindre lønnsutvikling sammenlignet
med ansatte på lederlønnsregulativet i staten (avdelingsdirektører,
ekspedisjonssjefer og departementsråder i departementene…)».
Kommisjonen skriver videre:
«Kommisjonen påpekte i denne innstillingen
at den anser det naturlig at godtgjørelsen til henholdsvis statsminister
og regjeringsmedlemmer over tid bør ligge på et slikt nivå at den
reflekterer det ansvaret som til enhver tid tilligger medlemmer
av regjeringen. Lønnskommisjonen er av den oppfatning at det ikke
er tilsiktet at denne gruppen har falt så vidt bak lønnsutviklingen
til ledere i staten, og at man på sikt bør rette opp denne mindre
lønnsutviklingen.»
På en måte er jeg helt enig. Det
er få mennesker i dette landet som bærer et større ansvar enn statsministeren,
og det bør også gjenspeiles i statsministerens status og gjerne også
lønnsfastsettelse. De respektive statsrådene, som statsråden som
er til stede her i dag, bærer også et betydelig større ansvar enn
de aller fleste andre ledere i staten, vil jeg hevde. Men at det
skal være noen automatikk i at Stortingets godtgjørelser bør oppjusteres
betydelig for å gjenspeile lederlønnsutviklingen i staten, har jeg
større problemer med å forstå logikken i.
Jeg vil igjen sitere kommisjonen,
som skriver:
«Lønnskommisjonen vil fremheve at
samfunnsutviklingen de siste ti år – med blant annet høyere arbeidsledighet
og lavere oljepriser – har bidratt til moderate lønnsoppgjør. Selv
om det er kommisjonens oppfatning at godtgjørelsen til regjeringens
medlemmer over noe tid bør oppjusteres for å komme i bedre samsvar
med sammenlignbare lederlønninger i staten, anser kommisjonen at
heller ikke 2017 er det rette tidspunktet for å heve godtgjørelsen
utover den gjennomgående rammen for årets oppgjør, som er på 2,4 prosent.»
Måten det framstilles på i forslaget
fra lønnskommisjonen, er altså at vi egentlig burde vedtatt en betydelig
økning i Stortingets godtgjørelser, men at vi på grunn av et moderat
lønnsoppgjør, som det kalles – man kan også kalle det det første
lønnsoppgjøret der folk flest fikk lavere kjøpekraft siden krigen
– nøyer oss med en økning på 2,4 pst.
Det virker ikke helt som om det
har falt verken lønnskommisjonen eller presidentskapet inn at det
kan være lederlønningene i staten som har vokst for mye, og ikke godtgjørelsen
til stortingsrepresentanter som har vokst for lite. Det er nå engang
sånn at lederlønningene i staten i stor grad har sprunget fra de
aller fleste andre lønninger i samfunnet, og at lederne i staten
nå tjener mye mer, sammenlignet med den jevne ansatte i staten,
enn de gjorde før.
Hvis det er sånn, er det da automatikk
i at det rette å gjøre for å veie opp for denne ubalansen mellom
godtgjørelsen av regjeringsmedlemmer og statsråder på den ene siden
og andre ledere i staten på den andre siden er at samtlige politikeres
lønn skal videre opp? Jeg er slett ikke sikker på det. Derfor stusser
jeg også på at dette framheves så tydelig i innstillingen om årets
fastsettelse av godtgjørelse til stortingsrepresentanter. Det er
nærmest som om det er en slags moderasjon i å øke godtgjørelsen
til en stortingsrepresentant med 21 000 kr og til et regjeringsmedlem med
enda mer. Det henger jo ikke på greip. Det å bevilge seg selv en
økning på 2,4 pst. i den konteksten vi befinner oss i nå, vil mange
hevde er umusikalsk. Og akkurat begrepet umusikalsk kommer jeg tilbake
til senere i mitt innlegg.
Som jeg sa, fastsettes ikke disse
godtgjørelsene i et vakuum. Derfor har jeg med meg grunnlaget for
inntektsoppgjørene 2017, altså hovedrapporten fra Det tekniske beregningsutvalget
for 2017. Det de kan fortelle oss, er f.eks. at industriarbeidere
i NHO-bedrifter, altså arbeidere i den bransjen som kanskje har
vært tøffest rammet av fall i oljepris de siste årene, hadde en
årslønnsvekst fra året før, i 2016, på 2 prosentpoeng, altså under
det Stortinget legger til grunn at vi skal bevilge oss selv. Det
synes jeg det er relevant å løfte fram, for selv om det er sånn
at presidentskapet riktignok innstiller på å øke Stortingets godtgjørelse med
akkurat det samme som lønnsveksten i snitt har vært for ansatte
i privat sektor, i staten og i kommunal sektor, er det ikke til
å komme bort fra at man ikke handler i prosent, man handler i kroner
og øre. Jeg tror veldig mange mennesker med en betydelig lavere
lønn enn det stortingsrepresentanter har, ville satt svært stor
pris på en lønnsøkning på 21 000 kr, og jeg antar også at de synes
en økning på 21 000 kr er ganske mye penger.
Samtidig som vi har denne debatten,
var det sånn at antall arbeidsledige i 2016 bare i Rogaland var
på 11 751 mennesker, i Hordaland på 9 483 mennesker og i Møre og Romsdal
på 4 471 mennesker. Det er en økning fra året før på henholdsvis
2 958, 1 824 og 846 flere mennesker som mangler jobb. Jeg synes
landets nasjonalforsamling skal være betydelig fornøyd med sin egen
innsats om man i en tid med høy arbeidsløshet, med svært høy arbeidsløshet blant
ungdom, og med et stadig økende antall familier som lever i vedvarende
lavinntekt, skal bevilge seg selv en økning i godtgjørelsen på så
mye som 21 000 kr – spesielt med tanke på at vi det foregående året
har en negativ utvikling i reallønn for de aller fleste mennesker
i samfunnet vårt.
Jeg mener det skal veldig mye til
for at nasjonalforsamlingen skal bevilge seg selv en lønnsøkning
på 21 000 kr, når en enslig lønnstaker uten barn og med en inntekt
på 300 000 kr i året hadde en negativ vekst i reallønn etter skatt
i fjor på 1 pst., altså lavere kjøpekraft enn året før. En enslig
lønnstaker uten barn og med en inntekt på 750 000 kr, som er noe
mer sammenlignbart med godtgjørelsesnivået stortingsrepresentanter
ligger på, hadde en negativ vekst i reallønn etter skatt på 1,1 pst.
Et ektepar med to barn der husstanden til sammen har en inntekt
på 750 000 kr, hadde en negativ reallønnsutvikling på 1,2 pst.
Det er altså sånn at de aller fleste
mennesker i løpet av året i fjor faktisk fikk mindre å rutte med,
dårligere kjøpekraft. Det er jo historisk når det kommer til lønnstakere. Det
er svært uvanlig i Norge at det skjer, men det er ikke alle som
har vært velsignet med kjøpekraftsvekst i alle de foregående år.
Jeg sikter til pensjonistene, og dem kommer jeg også tilbake til
etterpå.
I 2016 økte forskjellene i Norge.
Snart har Norge 100 000 barn som lever i familier med såkalt vedvarende lavinntekt.
Kanskje har vi passert det tallet allerede, det er en viss treghet
i rapporteringen av disse tallene. Det er en dyster milepæl for
et land som legger sin stolthet i små forskjeller og like muligheter
for alle. I takt med økte forskjeller har også sikkerhetsnettene
i landet vårt blitt svakere.
Det borgerlige flertallet som nå
har styrt i fire år, og som alene kan danne flertall for denne økningen
i godtgjørelse som ligger på bordet nå, har kuttet i sykehusenes
budsjetter, de har kuttet i fysioterapitilbudet for mange, de har kuttet
i barnetillegget for uføre forsørgere, og noen rammes svært hardt.
Ifølge Finansdepartementet var det i 2015 367 familier som i snitt
ble fratatt 29 000 kr hver i ytelser. Det i utgangspunktet å skulle
leve på ganske lite og så måtte venne seg til å leve på 29 000 kr
mindre – ut fra en nærmest metafysisk tro på at hvis du tar penger
fra folk med lite fra før, blir de mer motivert til å være friske
og jobbe –tror jeg er en ganske tøff opplevelse for mange.
Det er også sånn at mange tusen
mennesker ikke lenger kvalifiserer til bostøtte som følge av politiske
endringer regjeringen har gjort. Det er konkrete endringer i livet
til mange tusen mennesker. Det merkes for veldig mange. Regjeringen
har også fjernet målet om et universelt utformet Norge innen 2025,
altså en vid bukett av nye ideer og bedre løsninger.
Som sagt fikk lønnsmottakerne i
2016 lavere kjøpekraft. Vi hadde reallønnsnedgang i Norge. Folk
flest fikk for første gang siden krigen mindre å rutte med. Likevel har
vi i dag – uten at det var lagt opp til debatt, jeg vil vel kanskje
antyde det – tenkt å bevilge oss selv en lønnsøkning på 21 674 kr.
Pensjonistene fikk også lavere kjøpekraft i fjor, men det var ikke
første gang de opplevde det. Det har de nå fått tre år på rad.
Regjeringspartiene er såpass flaue
over det dårlige trygdeoppgjøret i år og håndteringen av dårlige
trygdeoppgjør tidligere år at de i år nektet å behandle det i Stortinget. «Det
er svært travelt i en rekke komiteer», sa Høyres Arve Kambe fra
denne talerstolen i sin begrunnelse for ikke å ville behandle trygdeoppgjøret
i år. Det har han for så vidt rett i, det er travelt på Stortinget
for tiden. Vi skal f.eks. stortingsbehandle vår egen godtgjørelse,
og vi skal sette den opp med 21 674 kr. Det kan ta tid, jeg skal
være med på det. Men jeg synes jo disse to sakene hører sammen. Økningen
av godtgjørelsen, som trer i kraft 1. mai, er ikke det eneste som
trer i kraft 1. mai i år. Det gjør også årets trygdeoppgjør – et
trygdeoppgjør som Stortinget ikke hadde tid til å behandle, og ikke
syntes det var viktig å diskutere. Jeg ønsker å bidra til at Stortinget
nå får anledning til å diskutere begge oppgjør i sin fulle bredde,
og jeg håper at hvert enkelt parti tar ordet for å reflektere litt
over både økningen i stortingsrepresentantenes godtgjørelse og også den
negative utviklingen i kjøpekraft som pensjonistene har måttet finne
seg i de siste tre årene, med Stortingets ganske passive velsignelse.
Det er ikke sånn at alle i løpet
av disse siste årene har opplevd innstramninger og kutt. Den rikeste
promillen i Norge, altså den rikeste tusendedelen av Norges befolkning,
har i snitt fått 264 500 kr hver i skattekutt de siste fire årene.
264 500 kr hver – det er nesten 100 ganger mer enn det den halvparten
av oss med minst formue har fått i skattekutt. Det er altså en bitte
liten andel av Norges befolkning som – i motsetning til lønnstakere
flest i fjor og i motsetning til pensjonister flest de siste tre
årene – har hatt en helt eksepsjonell økning i kjøpekraft, også
det som følge av politiske valg dette Stortinget har tatt. I løpet
av denne perioden har noen grupper rett og slett fått veldig mye
mer å rutte med. Det er forskjellige mennesker. Det er mennesker
som driver med forskjellige ting. De aller fleste av dem er sikkert
veldig hyggelige mennesker, og jeg unner dem alt godt. Men det de
har til felles, er at de fra før av hadde stor formue.
Det de som derimot har blitt rammet
hardest av de politiske valgene denne salen har tatt de siste fire
årene, har til felles, er at de er mer utsatt enn folk flest i Norge.
De bor i familier der den ene personen, den ene forsørgeren, er
ufør og kanskje har slitt ut kroppen sin i arbeidslivet etter et
langt liv i arbeid, eller kanskje har fått en kronisk sykdom eller
er født med en kronisk sykdom. Dette er mennesker som det samme
Stortinget som bevilger 264 500 kr i skattekutt til den rikeste
promillen av befolkningen, tvert imot fratar mange tusen kroner
i året å leve for. De gjør det vanskeligere å få tilgang på fysioterapi, gjør
det vanskeligere å ha rett til bostøtte.
Om slik politikk får virke over
tid, kan det forandre hva slags samfunn vi er, og hva slags muligheter
vi har. En av de flotteste tingene ved Norge, noe vi har hørt både
statsministeren og finansministeren og samtlige partiledere snakke
om, er at vi er et samfunn med små forskjeller og med tilhørende
høy grad av tillit. Vi stoler på hverandre i Norge. Vi stoler så
mye på hverandre i Norge at vi har et parlament som er basert på
utbytting. Det betyr at selv om de ulike partiene her i salen representerer
grunnleggende ulike samfunnsinteresser, er vi enige om at forholdstallet partiene
imellom skal være konstant, og på den måten kan Svein Roald Hansen,
Sverre Myrli eller Olaug V. Bollestad reise til lokalsamfunn rundt
omkring i Norge, delta i møter og møte folk flest – vel vitende
om at de som er igjen i Stortinget, respekterer folkets valg av
storting og f.eks. ikke prøver å kuppe noen avstemninger. Det er
en grad av tillit en ikke finner i veldig mange andre parlamenter.
Det er en grad av tillit som f.eks. ikke ville fungert i den amerikanske
kongressen, der spillet rundt selve voteringen er en stor del av
hele virket som folkevalgt.
Denne tilliten finnes ikke bare
mellom politikere. Tilliten vi nyter utrolig godt av i Norge, er
også mellom folk flest. I Norge legger folk igjen mobiltelefonen
eller PC-en sin på kafébordet mens de går på toalettet, og de regner med
at de som sitter rundt, passer på. Og i Norge kan du hvert år motta
skattemeldingen din på mobiltelefonen. Du får en SMS fra staten
der det står at dette skal du betale i skatt i år. Og hva svarer
de fleste med? De svarer at ok, det er staten, og så betaler de
det de skal i skatt. Det er helt utrolig. Kan dere se for dere et
sånt system fungere i f.eks. Italia? Ikke noe stygt sagt om Italia,
men graden av tillit mellom borgere flest og de offentlige institusjonene
er nok betydelig lavere der.
Denne veldig høye graden av tillit
har ikke kommet av seg selv. Det finnes det også god empiri på.
Det er ganske gjennomgående at samfunn med små forskjeller også
nyter større tillit mellom folk. Derfor har det noe å si hvordan samfunnets
ledere bevilger seg selv godtgjørelser og privilegier, og hvordan
vi politisk som folkets nasjonalforsamling behandler ulike typer
saker.
Det har noe å si at representanten
for det største regjeringspartiet sier at nei, det er for travelt
på Stortinget til å behandle trygdeoppgjøret, som for tredje år
på rad sørger for lavere kjøpekraft for pensjonister flest. Det
samme partiet og flertallet dette partiet inngår i, har ikke noen
problemer med å sette opp på Stortingets sakskart en økning av egen
godtgjørelse på 21 000 kr. Det er ikke sånn at folk ikke legger
merke til det – at Stortinget har tid til å ha en debatt om sin
egen godtgjørelse, som for øvrig skal opp, men ikke har tid til
å ha den minste debatt om at pensjonister flest i Norge får mindre
å rutte med. De to sakene henger sammen, og over tid tror jeg det
er skadelig for den tilliten folk føler overfor hverandre i Norge,
hvis denne typen prioriteringer vedvarer i Stortinget.
Jeg sier ikke at den norske modellen
kommer til å bryte sammen i år fordi Stortinget ikke har behandlet
trygdeoppgjøret, men bevilger seg selv 21 000 kr i godtgjørelsesøkning.
Jeg sier at det er et ledd i en utvikling som har gått over tid,
der vi som stortingsrepresentanter tjener nesten det dobbelte av
hva som er vanlig i Norge, der pensjonister må klare seg med mindre,
og der vi bare så vidt er i gang med en pensjonsreform som gjør
at stadig flere etter hvert vil merke at det blir tøffere, der stadig
flere må stå lenger i arbeid, selv i yrker som sliter ut kroppen
deres. Likevel må de stå lenger i arbeid for f.eks. å greie å få
full opptjening. Den forskjellen merker folk seg. Det er jeg helt
overbevist om.
Jeg skal dvele litt ved Arve Kambes
uttalelser i forbindelse med trygdeoppgjøret. Han sa altså følgende
da SV foreslo å få behandlet trygdeoppgjøret i Stortinget:
«Det er svært travelt i en rekke
komiteer, og dette er et forslag som kunne vært foreslått og behandlet
en rekke ganger tidligere i løpet av sesjonen.»
Jeg må bare legge til at det er
litt vanskelig å få behandlet trygdeoppgjøret i Stortinget før trygdeoppgjøret
har funnet sted, så akkurat hvordan representanten Kambe har tenkt
da han argumenterte på den måten, kan han nesten gjøre rede for
selv. Men han sa en ting til:
«Det er ikke noe hastverk med saken.»
Det er det jo fullt mulig å mene,
men jeg vil si at det er når trygdeoppgjøret løper, når trygdeoppgjøret
blir vedtatt, at det haster med å behandle saken. Vi kan godt ta
en debatt i november i høst om årets trygdeoppgjør, men at det skulle
ha noen særlig konsekvens, er jeg mer i tvil om. En enslig pensjonist
som hadde 180 000 kr i inntekt i 2014, har tapt 10 700 kr på underreguleringen
regjeringen har gjennomført av pensjoner i løpet av denne perioden.
I samme periode har stortingsrepresentantene til nå bevilget seg selv
70 349 kr i lønnsøkning. La meg gjenta det tallet, for nå ser jeg
at en del av representantene som er til stede i salen, ble ettertenksomme.
Jeg gjentar det: En enslig pensjonist som hadde 180 000 kr i inntekt
2014, har tapt 10 700 kr på underreguleringen, og i samme periode
har stortingsrepresentantene til nå gitt seg selv 70 349 kr i lønnsøkning.
Hvis presidentskapets innstilling
til godtgjørelse i dag går igjennom, har den samlede økningen i
godtgjørelse til en stortingsrepresentant nådd 92 023 kr – 92 023 kr
i økning i løpet av en fireårsperiode. La meg formulere dette poenget
på en annen måte, som jeg vet at presidentskapet vil sette pris
på. Stortingspresidenten bemerket på Stortingets juleavslutning
at vi her på huset hadde Oslos billigste cortado. Det har han helt
rett i. Vi har Oslos billigste cortado. Hvorfor vi har en sterkt
subsidiert cortado på Stortinget, skjønner ikke jeg, men vi har
nå altså det. De som jobber på Stortingets kaffebar, yter glimrende
service og er omtrent de blideste folkene jeg kjenner. De har også
gleden av å selge oss en sterkt subsidiert cortado til en gruppe som
har hatt en inntektsøkning på 70 349 kr de siste fire årene. En
cortado på Stortinget koster altså 16 kr. For den lønnsøkningen
Stortinget bevilger seg selv i løpet av denne perioden, kan en representant
kjøpe 5 751 cortadoer i Stortingets kaffebar. Jeg vet at presidentskapet
er glad i cortado, men det får da være måte på. Trenger man 15 cortadoer
om dagen i lønnsøkning? Jeg synes ikke stortingsrepresentanter trenger
15 cortadoer om dagen i lønnsøkning.
Det går også an å illustrere tallet
92 023 kr på en annen måte, og se det fra en pensjonists ståsted.
Stortingsrepresentantenes lønnsøkning i denne perioden er bare 1 300 kr unna
å tilsvare en hel gang folketrygdens grunnbeløp – 1 G. Tenk det.
Stortinget har i denne perioden bevilget seg selv en lønnsøkning
tilsvarende en hel G.
Det er ikke bare SV-ere som reagerer
på de lukrative ordningene politikere bevilger seg selv. Jeg har
lyst til å bringe oppmerksomheten hen til Siv Jensen, vår alles
finansminister, som i et intervju med Dagbladet den 14. januar i
år, uttalte følgende om Stortingets lukrative pensjoner:
«Det er fullstendig umusikalsk at
politikerne på Stortinget skal sitte og gi seg selv så gode vilkår
…».
Var det en SV-er som sa dette? Det
var ikke det. Det var lederen i Fremskrittspartiet og landets finansminister.
Hun sa altså:
«Det er fullstendig umusikalsk at
politikerne på Stortinget skal sitte og gi seg selv så gode vilkår
…».
Det kan hende at finansministeren
kun siktet til Stortingets tidligere gullpensjon. Det kan hende
at hun kun mener at det er Stortingets pensjon som har vært umusikalsk
god. Gjelder hennes uttalelse kun pensjon, eller kan det hende at
hun snakket i litt bredere termer og også mente summen av de samlede
ordningene vi på Stortinget bevilger oss selv? Ikke vet jeg, og
jeg har ikke tenkt å legge ord i munnen på finansministeren. Hun
er en veltalende finansminister som best svarer for seg selv, men
hun har i hvert fall plassert ansvaret for stortingslønningene der
det hører hjemme.
I spørretimen 24. mai i år sa Siv
Jensen følgende:
«Det er ikke finansministeren som
bestemmer finansministerens lønn, det er det Stortinget som gjør.»
Det har jo finansministeren helt
rett i. Det svarte hun på et spørsmål fra SV om hennes refleksjoner
rundt at hun til nå har hatt en lønnsøkning på over 90 000 kr i
perioden. Siv Jensen svarte, som sant er, at det kan jo ikke hun
noe for. Det er Stortinget som fastsetter godtgjørelsene for både
stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og statsminister. Det
er Stortinget som avgjør dette. Da begynner jeg plutselig å skjønne
hvorfor Høyre var så sterke motstandere av å behandle årets trygdeoppgjør
i Stortinget. For om Stortinget hadde vært like rause med pensjonistene
som Stortinget er med Stortinget selv, ville mang en pensjonist
kunne gledet seg over betydelige inntektsøkninger de siste årene
– framfor det tapet i kjøpekraft som de har opplevd.
La oss følge dette tankeeksperimentet
videre. La oss lufte den helt uhørte tanke – den helt uhørte tanke
at stortingsrepresentantene for en stakket stund skulle behandles som
en helt gjennomsnittlig pensjonist, at stortingsrepresentantene
skulle si seg fornøyd med den samme økonomiske utviklingen som en
helt gjennomsnittlig norsk pensjonist. Da ville regnestykket blitt
sånn at stortingsrepresentantene i år skulle få en økning tilsvarende
den en pensjonist med gjennomsnittlig pensjon får: en pensjonists 229 600 kr
i inntekt multiplisert med utviklingen for pensjonister, som er
0,9 pst., hvilket gir 2 066 kr i økt godtgjøring. Nå er det mange
glassblikk i Stortinget. Tanken på at en stortingsrepresentant skal
tåle kronemessig samme økning som en gjennomsnittlig norsk pensjonist,
er for flertallet i denne salen helt absurd. Jeg antar at enkelte
nå tenker at jeg står her og bare prater tall. Det er helt utdefinert fra
seriøs debatt at en stortingsrepresentant skal få bare 2 066 kr
i økning på et år. Vi er jo stortingsrepresentanter. Én ting er
at en gjennomsnittlig pensjonist må klare seg med mindre. En annen
ting er at kjøpekrafta i samfunnet generelt går ned. Men at en stortingsrepresentant
ikke skal få ti ganger så mye penger i økning som en gjennomsnittlig
pensjonist, det er helt uhørt. Helt uhørt.
Er tanken på en lønnsøkning for
stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer og statsministeren
på 2 066 kr helt fjern, helt useriøs, i et land der vi er så stolte
av at kongen tok trikken? Hvis ja, hvorfor er det sånn? Hvorfor
er det rimelig at hundrevis av familier taper titusenvis av kroner
på kuttene i barnetillegget for uføre forsørgere, men helt urimelig
at stortingsrepresentanter, som lønnsmottakere og pensjonister flest,
må stramme inn litt? Er budskapet Stortinget skal gi fra seg – med
høy arbeidsløshet, med høy ungdomsarbeidsløshet, med økende forskjeller,
med snart 100 000 barn i familier med vedvarende lavinntekt – at
innstramninger og kutt og lavere kjøpekraft og trangere budsjetter
og litt billigere pålegg, det er for andre folk, det er ikke for
stortingsrepresentanter?
Er Stortinget helt sikre på at det
er et uttrykk for moderasjon, som presidentskapet hevder, å øke
sin egen godtgjørelse med 21 000 kr i den økonomiske situasjonen
Norge er i i dag, og i den økonomiske situasjonen folk flest opplever
i dag? Er Stortinget helt sikre på det? Det tror jeg ikke. Jeg tror
på valgmuligheter og valgfrihet. Derfor har SV fremmet tre ulike
forslag, som jeg herved tar opp. Det er en meny av forslag som vil
gi reell moderasjon i årets oppgjør for stortingsrepresentanter.
Forslag nr. 1 er vårt primære forslag.
Det er at Stortinget, siden vi ikke gadd å behandle trygdeoppgjøret
i år, finner oss i å få det samme kronemessige tillegget som en gjennomsnittlig
norsk pensjonist får, altså 2 066 kr. Jeg ser på ansiktsuttrykkene
rundt i salen at oddsene for gjennomslag for det forslaget er små,
og derfor klinker jeg til med to forslag til. Det ene forslaget
er at vi regulerer vår egen godtgjørelse med samme prosent som pensjonistenes.
Det gir en økning på rundt 8 000 kr til hver enkelt stortingsrepresentant.
Det synes jeg er ganske raust. Hvis det også blir urimelig for flertallet,
har vi et forslag nr. 3. Det er at i tråd med den kronemessige lønnsveksten
for en ansatt med gjennomsnittslønn i privat eller offentlig sektor samtykker
Stortinget i at vi fastsetter godtgjørelsene i tråd med det kronemessige
tillegget de har fått.
Jeg skulle ønske at hvert enkelt
parti kom opp på denne talerstolen og forklarte hvorfor de har tenkt
som de har tenkt, når de stemmer for sin egen godtgjørelse. Det
er et politisk spørsmål. Resonnementet lønnskommisjonen selv bruker,
viser at det er en politisk vurdering, ikke en automatisk, hva vår
godtgjørelsesøkning skal være i år. Det skriver de jo selv. Jeg
inviterer partiene til å ta ordet i denne ganske viktige debatten.
Presidenten: Representanten
Snorre Serigstad Valen har tatt opp de forslagene han refererte
til.
Karin Andersen (SV) [09:33:17 ] : Vi som sitter i denne salen,
er folkevalgte. Hva betyr egentlig det? Hvem er det vi er valgt
av, og hvorfor har de valgt oss hit? Hvis man ser på rekruttering
til Stortinget og til nominasjonsprosessene i partiene, mangler
det veldig sjelden folk som har lyst til å stille opp på Stortinget.
Jeg vet ikke om noen som stiller til stortingsvalg fordi det er
lønna de går etter. Hvis det hadde vært sånn at det er lønna man
går etter når man skal stille til valg på Stortinget, tror jeg vi
hadde fått et folkevalgt storting som i enda mindre grad representerer
folket.
Men hvis det er sånn at denne folkevalgte
forsamlingen, der jeg tror alle har latt seg velge fordi de er opptatt av
politikk, når man skal fastsette godtgjørelser og goder til seg
sjøl, ikke er obs på at man samtidig er den forsamlingen som fastsetter
ytelser og hva folk skal leve av når de ikke har jobb, når de blir
gamle, når de er uføre eller blir syke, hvis man ikke er obs på
det når man fastsetter nye skatteregler, f.eks., for hvem som skal
betale skatt, hvem som skal slippe, hvem som skal betale litt mer,
og hvem som skal betale litt mindre, når dette begynner ikke å henge
sammen i det hele tatt med dem man er valgt for, og man ikke sjøl
er i stand til å leve med de ytelsene eller det nivået på inntekter
som man forutsetter at andre skal klare å leve på, da er jeg redd
for at dette er en utvikling som fører til mindre tillit, og at
vi som er folkevalgte, i mindre og mindre grad representerer det
folket vi er valgt av.
Det er slik som representanten Valen
sa, at gjennomsnittet av befolkningen lever på helt andre – ja halvparten av
våre – lønninger. Og de har altså fått en reallønnsnedgang nå –
første gangen etter krigen. Og for pensjonistene har det altså vært
lønnsnedgang tre år på rad, uten at Stortinget har villet ta tak
i det. Det er jo folk som lever på svært lave ytelser eller inntekter,
mange av dem. Noen av dem har også mye, men mange har lite. Det
er altså inntekter vi fastsetter her i denne salen, akkurat sånn
som vi fastsetter vår egen lønning.
Jeg har også hørt argumenter der
man sier: Ja, men vi er så få, det spiller jo ingen rolle, det blir
ikke noen penger av dette, og det er jo viktig for å rekruttere
bredt, osv. Jeg oppfatter at lønningen i Stortinget er god. Det
skal den også være. Men jeg har vel også sagt før at hvis det er
sånn at man ikke klarer seg på de lønningene man får i Stortinget,
så kan man ikke styre penger. Det er min ærlige mening. Det mener
jeg virkelig, at dette er godt betalt for en av de mest interessante
og privilegerte jobber det går an å ha i landet. Så rekker ikke
det, er det kanskje motivasjonen som er feil. Ja, vi er få, så dette
handler ikke om å velte statsbudsjettet, det handler ikke om milliarder,
men det handler om tillit fra de menneskene som har valgt oss.
Så er det prosentregningen. Jeg
testet dette ut på noen skolebarn i går, og jeg skal møte en klasse
med skolebarn etterpå, jeg skal teste ut dette med prosentregning
på dem også etterpå. For hvis én får 2 000 kr i lønnsøkning og en annen
får 20 000 i lønnsøkning: Hvem får mest? Får de likt, sjøl om det
prosentvise påslaget på utgangspunktet er likt? Hvem får mest? Jeg
tror ikke jeg kommer til å finne et eneste skolebarn som er enig
med den som sier at de får likt når den ene får 20 000 og den andre
får 2 000. Og det er sånn at også skolebarn vet at når man går i
butikken, handler man ikke for disse prosentvise påslagene eller
avslagene i sin egen lønning, man handler for kroner og øre. Derfor
er vi altså nødt til å se på hvordan en slik prosentvis økning øker
forskjellene mellom folk. For det er det den gjør: Den øker forskjellen
mellom stortingsrepresentantenes lønninger og vanlige folks lønninger,
og den øker forskjellene mellom pensjonistenes inntekter og våre
inntekter. Den eskalerer sterkt.
Jeg har også fundert litt og regnet
litt – kanskje ikke så grundig som representanten Serigstad Valen
– og ett av de områdene som min komité har ansvaret for, er bostøtta. Bare
fra i fjor til i år er det altså 10 000 færre mennesker i dette
landet som får bostøtte. Det er noen av dem vi snakker om når vi
skal bevilge penger til pensjonistene, f.eks., og dem som har uføretrygd.
Ja, hvordan i all verden har det kunnet gå for seg at det har endt
opp sånn, når det bare i løpet av de siste årene har blitt 300 000
flere mennesker i dette landet, og når boutgiftene ikke akkurat
har blitt lavere? Hvordan kan det da ha seg at vi nå i kroner og
øre skal bruke mindre på bostøtte enn det vi gjorde i 2009? Ja,
siden 2009 har vi jo blitt over 400 000 flere mennesker i dette
landet, og boligprisene har økt.
Det er disse menneskene som skal
betale den økte husleia si med mindre inntekt, som dette stortinget
også har bestemt. Man har også bestemt at bostøtta, reglene og nivået
på ytelsen skal være sånn at det er færre som får – det er altså
10 000 færre som får, bare fra i fjor. Det er den virkeligheten
veldig mange andre lever i.
Jeg har nå vært på Stortinget i
20 år, og jeg håper å få lov til å fortsette også. Helt fra første
stund har denne diskusjonen pågått. Først var det med pensjonene.
Og jeg vet ikke hvor mange debatter jeg har vært i på Stortinget
der man har blitt på grensen til mobbet for å ta opp at Stortinget
hadde gullpensjoner som ikke hang sammen med hva slags pensjoner
andre folk hadde, fordi det liksom skulle være så mye mer forferdelig
for en stortingsrepresentant å stå i en jobb noen år og så kanskje
miste den. Ja, det opplever da andre folk også. Det var så veldig
spesielt å sitte på Stortinget, at der måtte vi tjene opp pensjonen
vår på tolv år. Nei, det er ikke det. Jeg har hatt andre jobber
også, jeg har jobbet i barnehage. Det var mye dårligere lønn, og det
var mye dårligere pensjon. Det falt meg f.eks. ikke et sekund inn
at jeg skulle gjøre en dårlig jobb fordi jeg hadde dårlig lønn og
dårlig pensjon. Men det er jo folk som må slutte i jobben der også.
De som jobber i privat næringsliv, opplever jo dette veldig ofte,
at de må slutte i jobben og kanskje ikke har god pensjonsopptjening.
Vi holdt altså på i mange perioder før vi fikk ende på dette, og
etterpå går f.eks. Siv Jensen ut i avisen og akker seg over at det
var da forferdelig at Stortinget satt og holdt på sånn med sine egne
pensjoner – fra det partiet som var aller mest for å beholde de
gullpensjonene vi hadde, og der den tidligere lederen til og med
har tatt sin pensjonssak helt til Høyesterett for å beholde sine
privilegier. Og nå har Stortinget endelig gått med på det. Den kampen
har SV tatt hele vegen og etter hvert fått overbevist de andre om
at er nødvendig.
I dag bruker vi litt tid på dette
fordi vi ser en utvikling nå, gradvis, mot at forskjellene øker
i samfunnet. Jeg opplever ikke at Stortingets flertall er nok oppmerksom
på dette og ser på farene ved det. Det er i sak etter sak etter
sak slik at de som har vanskelige liv, skal motiveres med incentiver
som gjør at de blir fattigere, mens de aller mest velstående og
de som har høyest lønninger, de friskeste og sprekeste og sterkeste
i samfunnet, skal motiveres med skatteletter og med høye lønninger
og belønninger. Det er en oppskrift på økende forskjeller som ikke
er et gode.
Jeg skal avslutte nå, men jeg har
lyst til å si til slutt, til alle dem som holder på med denne urettferdige
retningen på politikken som også vil gjøre at samfunnet får større forskjeller,
og at samholdet mellom oss og fellesskapet svekkes – jeg vil bare
minne om én ting: Ingen har garanti verken for fred, helse, jobb
eller familieforhold, og unge er vi vel neppe evig heller. Hvor
vi er født, har vi ingen innvirkning på. Land der forskjellene er
små og sikkerhetsnettet godt, gjør det bedre. Det kan vi i denne
salen her sikre. Likestilling og likeverd gir tryggere samfunn og
utløser krefter og evner som ikke kommer fram i samfunn der de sterkeste
og rikeste får forsyne seg først, og der de rikeste og friskeste
ikke bidrar like mye til fellesskapet, men drar ifra i egen retning.
Det kan dette stortinget gjøre noe med.
Hvorvidt vi skal lykkes framover
som land, handler om å sikre gode muligheter til utdanning, helsehjelp
og trygghet til folk, og kanskje det aller viktigste: at alle blir
behandlet med respekt, likeverdig, og ikke blir omtalt på en måte
som gjør at de er uglesett og utstøtt. Å være en del av dette fellesskapet
utløser stor vilje til å bidra og delta og ta ansvar for seg sjøl
og andre. Det må Stortinget også gjøre i en sak som handler om hvor
mye vi sjøl skal tjene.
Nikolai Astrup (H) [09:45:48 ] : Jeg hadde i grunnen ikke tenkt
å tegne meg til denne saken, men da jeg hørte representanten Valens
innlegg, var det vanskelig å la være. Det var en interessant historiefortelling,
men dog ikke en som jeg kjente meg helt igjen i.
Det er en kjent sak at SV var imot
pensjonsreformen. Pensjonsreformen er viktig, og grunnen til det
er at vi trenger et bærekraftig pensjonssystem også for fremtidens pensjonister.
Hvis man ser på det systemet et bredt flertall i denne salen har
vedtatt, kan det ikke være noen som helst tvil om at det er Snorre
Serigstad Valens og min egen generasjon som virkelig kommer til
å merke effekten av pensjonsreformen. Det ligger en mekanisme inne
som gjør at også dagens pensjonister tar en liten del av den omleggingen
som fremtidens pensjonister skal ta del i. Det mener jeg er riktig.
I 1967, da folketrygden i sin nåværende
form ble innført, var pensjonsalderen 70 år, men gjennomsnittlig
levealder var 75 år. Nå var det rett nok noen som pensjonerte seg
tidlig også da, men forventningen var at man skulle være pensjonist
i fem år. I tillegg begynte man kanskje å jobbe når man var 20 år.
I dag er det ikke uvanlig å begynne å jobbe når man er langt oppi
20-årene. Reell pensjonsalder i Norge, inklusiv uførepensjonister,
er 58 år, eller der omkring, og gjennomsnittlig levealder nærmer
seg 85 år. Dette bildet har endret seg fundamentalt, og pensjonsreformen
er et nødvendig virkemiddel for å sikre at også fremtidens arbeidstakere
får sin pensjon.
Det er interessant at representanten
Valen angrep regjeringen her forleden fordi vi ga skattelette til
pensjonister. Det er en side av regnestykket når han viser omsorg
for pensjonistenes kår som han overhodet ikke tar med. Siden 2013
er det altså gitt vel 2,5 mrd. kr i skattelette til pensjonistene,
og i tillegg kommer de 840 mill. kr som blir gitt i revidert nasjonalbudsjett.
Grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister økte med 8 000 kr
per par fra 1. september 2016, minstepensjonen til enslige økte
med 4 000 kr fra 1. september 2016, og vi øker med ytterligere 4 000 kr
fra 1. september 2017. Dette er momenter som representanten Valen
velger glatt å se bort fra når han omtaler pensjonistenes kår.
Det var også mye annet som ble sagt
i representanten Valens innlegg som kanskje må kunne sies å gå litt
utenfor tema – stortingsrepresentantenes lønnsoppgjør. Når det likevel
ble sagt, føler jeg behov for å kommentere på det. Blant annet ble
det stilt spørsmål ved regjeringens og samarbeidspartienes politikk
for dem som trenger samfunnets felles hjelp aller mest. Til det
er det å si at det er ingen regjering i nyere tid som har gjort
mer nettopp for å hjelpe særlig barn i fattige familier, men også
dem som er svakest stilt. Se bare på hvordan behandlingstilbudet
til dem som sliter med rus og psykiske problemer, har blitt vesentlig bedre
gjennom bl.a. kortere ventetider, barnehage er blitt billigere for
familier med dårlig råd, og helsekøene er redusert med 80 000 de
siste fire årene. Sist Høyre satt i regjering, gikk de ned med 50 000,
men i mellomrommet – da Snorre Serigstad Valens parti styrte – gikk
de opp. Dette rammer også de svakeste blant oss.
Det ble også sagt noe, ikke minst
fra representanten Karin Andersen, om at de som har mest fra før,
slipper unna og bidrar mindre og mindre til fellesskapet. Vel, de
10 pst. rikeste i Norge bidrar med nesten 40 pst. av skatteinngangen.
Det er en ganske stor andel av de totale skatteinntektene som Norge
har, og de totale skatteinntektene har økt med vel 65 mrd. kr siden
2013. Det betyr 65 mrd. kr mer som vi kan bruke på velferd og andre
viktige samfunnsoppgaver.
Verdiene må skapes før de kan deles.
Det perspektivet synes å være fraværende i representanten Valens
argumentasjon.
Vi snakker egentlig om lønnsoppgjøret
for stortingsrepresentanter, så jeg skal gi meg der i respekt for
forretningsordenens § 55. Bare en anmerkning til slutt: Det er under
denne regjeringen opprettet en ordning hvor man frivillig kan betale
inn ekstraskatt. Det kan kanskje være et tilbud som representanten
Valen kan benytte seg av, dersom han føler at godtgjørelsen er i
overkant høy.
Presidenten: Presidenten
vil igjen minne om forretningsordenens § 55. Presidenten føler egentlig
nå at vi har fått både et innlegg og et motinnlegg slik at balansen
skulle være opprettet, og anmoder nå sterkt om at man holder seg
til det som saken dreier seg om.
Kirsti Bergstø (SV) [09:52:09 ] : Takk til representanten Astrup
som tok ordet i saken.
Først en kommentar til synet på
pensjonsreformen. For her er det et spørsmål der høyre- og venstresiden
ofte skiller lag, nemlig om vi har råd til framtidens velferd, om
vi har råd til en trygghet som skal sikre alle også i framtiden, og
også om vi i en tid der flere blir eldre, har råd til framtidens
velferd. Tidligere Unge Høyre-ledere har vel også vært med på å
skrive bøker som «Velferd etter velferdsstaten», og både Unge Høyre
og Høyre har vært aktive debattanter for nettopp å fremme det synet
at velferd er noe framtiden ikke har råd til, og at man skal vise
solidaritet med kommende generasjoner. Men i et sånt budskap og
i en sånn politikk er man også usolidarisk på tvers av klasse og
på tvers av kjønn. Og det er jo nettopp framtidens generasjoner
som taper på pensjonsreformen, som taper på at premisset er kutt
i framtidens pensjon…(presidenten avbryter).
Presidenten: Pensjonsreformen
står ikke på dagsordenen i dag, så jeg ber representanten Bergstø
holde seg til den saken som er på kartet.
Kirsti Bergstø (SV) [09:53:35 ] : Derfor var det nødvendig
å knytte en kommentar til representanten Astrups innlegg, for jeg
syntes det var overraskende lite innhold rundt den saken vi faktisk
diskuterer i dag, i representanten Astrups innlegg. Jeg var jo veldig
spent på, da Høyre tok ordet, hvordan det vi diskuterer i dag, skulle
forsvares. Det er fremdeles et forsvar jeg savner. For jeg vil oppfordre
til å ta ordet for nettopp å begrunne hvorfor det er riktig at vi
i dag skal bevilge oss selv det tillegget som er foreslått. Jeg
vil oppfordre til å ta ordet fra landets viktigste talerstol og
faktisk forsvare det overfor de tusener av mennesker som har opplevd
reallønnsnedgang, og forklare hvorfor det er rimelig at Stortinget
i dag tildeler seg selv mer enn ti ganger så mye som en gjennomsnittlig pensjonist
har fått gjennom trygdeoppgjøret. Det er jo en talende stumhet i
denne saken, i dette spørsmålet, om hvor mye vi skal øke vår egen
godtgjørelse, og på mange vis øke avstanden mellom vanlige folk
og landets folkevalgte. For det blir en avstand når de som har mest,
får prosenter og ikke kroner, og det blir en avstand når vi har dokumenter
til grunn for saken vi behandler i dag som hevder at prosentene
burde vært større – uten å dvele ved om det kanskje er statens lederlønninger
som burde vært bremset i galoppen; det hadde det også vært interessant
å høre noen synspunkter på fra representantene fra de ledende partiene,
fra regjeringspartiene.
Jeg tror ikke det er sånn at spennende,
interessante, faglig utfordrende stillinger med tillit og med ansvar
innenfor forvaltning og viktige samfunnsoppdrag ville vært ubesatt om
staten hadde magemål i sine lederlønninger. Noen hevder at det er
nødvendig for å få de beste. Det mener jeg mangler forskningsmessig
belegg. Jeg ser ingen grunn til at noen statlige ledere skal være
over eller på linje med statsministeren, for hvis det er sånn at
ansvar er begrunnelsen, hvis det er sånn at det er viktigheten av
arbeidet, bør det jo være et tydelig tak, og det bør være et tak
man også kan samle seg om, og ikke bare en kritikk av at himmelen ikke
er høy nok for dem som har mest fra før. For hvem har vel egentlig
en viktigere jobb her i landet, med mer ansvar, enn nettopp statsministeren?
Det er et prinsipp SV har fremmet flere ganger, men som jeg savner
oppslutning rundt.
Det er ikke bare avstanden i lønn,
i økonomi, i mulighetene som ligger i penger, som øker. Forskjellene
i samfunnet øker. Forskjellene i samfunnet øker, og det er en direkte
konsekvens av den økonomiske politikken som føres. Samfunn med små
forskjeller er gode samfunn å leve i, det er samfunn der folkehelsen
jevnt over er bedre, der kriminaliteten jevnt over er lavere, og
der tilliten jevnt over er større mellom folk. Samfunn med små forskjeller er
gode samfunn å leve i for alle, enten man er fattig eller rik. Og
det burde jo være et mål å skape samfunn med små forskjeller, men
vi ser at dagens regjering gjør det motsatte. Det ser vi i arbeidslivet,
det ser vi gjennom angrepet på den loven som skal beskytte arbeidsfolk
i arbeidslivet, nemlig arbeidsmiljøloven – en vernelov, en lov som
skal sette rammer for arbeidsdagen og for arbeidslivet på en måte
som gjør at vi kan gå på jobb uten å risikere helse, uten å være
usikker, uten å ha uforutsigbarhet i dagen. Det er hensikten med
arbeidsmiljøloven. Der har regjeringen gått til angrep, bl.a. gjennom
å innføre en generell adgang til midlertidige ansettelser. Det øker
forskjellene fordi det gjør at færre får muligheter. Det gjør at
ungdom f.eks. blir stående uten boliglån. Man kan jo bare forsøke
seg på å komme til banken med en midlertidig kontrakt og håpe på huslån.
Det skjer ikke. Og om de ikke flirer av deg, så åpner de i hvert
fall pent døra og ber deg komme tilbake når du har finansieringen
i orden og en sikker inntekt. Og om noen skulle være så heldig –
eller uheldig – å ha en voksende kul på magen samtidig som kontrakten
er i ferd med å løpe ut, er det liten sannsynlighet for at man får
fornyet den i en midlertidig stilling. Man bærer fram et nytt liv med
usikkerheten om man kan forsørge seg selv og ungen sin fordi arbeidet
tar slutt når kontrakten tar slutt. Det skaper større forskjeller,
det skaper en mer utrygg hverdag og et mer utrygt arbeidsliv.
Og mens vi har hatt rekordhøy arbeidsledighet,
har næringsnøytralitet vært mantraet. Så istedenfor å møte ledige oppgaver
med ledige hender, har man ført en passiv næringspolitikk som har
forlenget lidelsen. Dette kombinert med en sentraliseringspolitikk
der man hevder å flytte arbeidsplasser ut, mens det i sannhet er
å bryte opp fagmiljøer i hovedstaden og plassere dem litt rundt
omkring mens det store antallet arbeidsplasser sentraliseres, skaper også
større forskjeller. Det skapes større forskjeller med den politikken
som føres i dag.
Det ser vi også gjennom velferden,
gjennom de velferdskuttene som rammer vanlige mennesker i dette
landet. Og de som har minst, rammes mest. Vi ser det gjennom at
man f.eks. har fjernet feriepengeopptjeningen på dagpenger, noe
som gjør at de som er arbeidsløse, ikke bare har en usikker økonomisk
situasjon, at man sliter med å betale både bolig, brød og bukser
etter hvert, men at man også må se ungene i øynene og si at det
blir ikke ferie, for pappa mistet jobben i fjor, og regjeringen
har bestemt at de som er arbeidsløse, ikke skal få noe ekstra til
ferie – hilsen Siv og Erna. Det er en politikk for økte forskjeller.
Vi ser også at å redusere overgangsstønaden både når det gjelder lengde,
og når det gjelder muligheten for å komme inn i ordningen, er med
på å øke forskjellene, for det er en ordning som skal få aleneforsørgere
til å stå i arbeidslivet med begge bena trygt plantet, der man skal
ha muligheten til kompetanseheving, til utdanning, for nettopp å
kunne forsørge seg selv og ungen sin. Det har man redusert i tid,
det har man redusert inngangsporten til. Og kanskje det mest smålige:
å redusere barnetillegget til de fattigste uføre. Og barnetillegget
er akkurat det ordet sier, nemlig et tillegg for å ha barn – det
tillegget som skal sikre at ungen din kan fortsette på fotballtreningen
når det har blitt vår, og vinteren har gjort føttene større. Det
er en politikk for økte forskjeller. Det er også politikken som
føres gjennom de økonomiske prioriteringene, gjennom 21 mrd. kr
i skattelette til dem som har aller mest fra før, og mindre til
fellesskapet, mindre til å sikre trygghet, tette gapet og heller
forminske forskjeller framfor å forsterke dem. Det føres en politikk
for økte forskjeller.
Presidenten: Dette
er ikke en generell debatt, det er en debatt om våre godtgjørelser.
I § 55 – presidenten må få referere til den – står det at den som
har ordet, retter det til presidenten, og at taleren bør holde seg
strengt til den saken som er under debatt. Jeg vil anmode om at
man har respekt for Stortinget og Stortingets forretningsorden,
og har det i fortsettelsen, ellers ser presidenten seg nødt til
å avslutte debatten.
Kirsti Bergstø (SV) [10:03:23 ] : Min respekt for Stortinget
kan ikke trekkes i tvil, og absolutt ikke min respekt for forretningsordenen,
men jeg vil allikevel bruke muligheten til å snakke om det som er
vår tids største utfordring, nemlig de økende forskjellene, og en
del av det vi diskuterer i dag, nemlig vår egen godtgjørelse, er
et skritt i retning av økte forskjeller fordi vi i dag skal bevilge
oss selv ti ganger så mye som en gjennomsnittlig pensjonist har
fått i økning gjennom trygdeoppgjøret, og da er det naturlig å forvente
et forsvar for det. Da er det naturlig å ønske at noen faktisk tar
til orde og forteller hvorfor det er riktig at vi skal ta det grepet
i dag, hvorfor det er sånn at vi skal bevilge oss selv midler som
andre mennesker ikke har mulighet til å få, gjennom aktive politiske
grep, og det mener jeg er en debatt som hører hjemme fra landets
viktigste talerstol. Og det er en utfordring som jeg håper at de partiene
som støtter denne lønnsutviklingen, også skal forsvare.
Det er også sånn at virkningen skjer
fra samme dato som når pensjonistene blir avspist med et av tidenes
dårligste trygdeoppgjør, et oppgjør man ikke trodde var mulig skulle
finne sted da pensjonsreformen i sin tid ble diskutert, fordi det
ble sett på som rent teoretisk at man kunne ende opp med redusert
kjøpekraft. Fra samme dato som pensjonistene skal avspises med tidenes
dårligste trygdeoppgjør, etter flere år på rad med dårlige oppgjør,
skal vi berike oss selv, og det mener jeg er et politisk veivalg,
det er et samfunnsvalg, og det er også et valg om hvorvidt man ønsker
en politikk for økte forskjeller og økte avstander eller om man
faktisk ønsker å ta grep for å tette gapet.
Så er det sånn at vi har hatt pensjonspolitisk
gjemsel i dette stortinget etter at den nye regjeringen kom. Det
er en debatt vi har forsøkt å reise gang på gang, nettopp fordi trygdeoppgjøret
avgjør hva man har å leve av. Men jeg registrerer at det er større
interesse for å la sin egen godtgjørelse øke i stillhet enn for
å diskutere de økende økonomiske forskjellene mellom folk i dette
landet.
Snorre Serigstad Valen (SV) [10:06:44 ] : Jeg kan forsikre
presidenten om at jeg skal forholde meg til forretningsordenens
§ 55, som sier:
«Taleren bør holde seg strengt til
den saken som er under debatt.»
Da vil jeg henlede oppmerksomheten
på grunnlaget for saken, som er lønnskommisjonens forslag til godtgjørelse fra
1. mai 2017. Her heter det:
«Kommisjonen har i likhet med tidligere
år innhentet opplysninger fra flere hold for å kartlegge lønnsutviklingen
i norsk arbeidsliv, både fra privat og offentlig sektor.»
Senere i framlegget gjør lønnskommisjonen
sine egne, subjektive vurderinger av hva som er en musikalsk framgangsmåte
for å fastsette godtgjørelser til Stortinget. De skriver:
«Selv om det er kommisjonens oppfatning
at godtgjørelsen til regjeringens medlemmer over noe tid bør oppjusteres
for å komme i bedre samsvar med sammenlignbare lederlønninger i
staten, anser kommisjonen at heller ikke 2017 er det rette tidspunktet
for å heve godtgjørelsen (…).»
Bakgrunnen for dette er at nettopp
kommisjonen selv peker på den økonomiske situasjonen vanlige norske
lønnstakere befinner seg i. Det må helt åpenbart være slik at å diskutere
utviklingstrekkene i lønnsutviklingen til folk flest i samfunnet,
pensjonister og lønnsmottakere er relevant for å diskutere fastsettelsen
av Stortingets lønn.
Her oppe på galleriet sitter det
en gjeng ungdommer. De skal, som representanten Astrup var inne
på, jobbe mye lenger enn det tidligere generasjoner har måttet gjøre
for å tjene opp full pensjon. Er hvor lenge de må jobbe for å få en
like god pensjonstilværelse som stortingsrepresentanter får, ikke
å anse som relevant for saken når vi diskuterer Stortingets økonomiske
ordninger for seg selv? Selvfølgelig er det relevant – selvfølgelig
er det relevant for denne saken at forskjellene i Norge øker. Selvfølgelig
er det relevant at vi snart passerer 100 000 barn som lever i familier med
vedvarende lav inntekt. Selvfølgelig er det relevant å peke på at
reallønnsutviklingen for folk flest i Norge i fjor var negativ.
Det er derfor kommisjonen selv slår
fast at de heller ikke i år foreslår den massive økningen i godtgjørelser
for stortingsrepresentanter som de signaliserer at de egentlig kunne
tenkt seg. I lønnskommisjonens og presidentskapets oppfatning er
det slik at dette er et moderat oppgjør. Og hvis de kan legge fram
en sak og argumentere på den måten, må da ett av partiene på Stortinget
kunne si at nei, vi mener det er langt mer rimelig at Stortinget
nøyer seg med den kronemessige økningen de unner en vanlig norsk
pensjonist. Det er strengt tatt å forholde seg helt til saken.
Så er jeg veldig glad for at representanten
Nikolai Astrup tok ordet, for nettopp i dette saksframlegget går
det fram at det ikke er en automatisk justering av Stortingets godtgjørelser
som finner sted. Det er en subjektiv vurdering presidentskapet har
gjort av den rådende politiske situasjonen, som ligger til grunn
for hva de synes er en korrekt fastsettelse av Stortingets godtgjørelse
for 2017. Det må bety at hver enkelt representant i salen i dag
som skal stemme over disse godtgjørelsene, har en mening om hva som
er riktig nivå på Stortingets godtgjørelser for 2017. Vi følger
ikke en fast tabell. Vi følger ikke en formel. Vi gjør en vurdering.
Presidentskapet ønsker – selvfølgelig
– at Stortinget skal slutte seg til presidentskapets vurdering.
Men da kunne jeg ønske meg at presidentskapet deltok litt mer aktivt
i debatten. Hvordan har presidentskapet reflektert, og vurdert,
når de har lagt kommisjonens innstilling til grunn? Grunnen til
at jeg spør, er nettopp at det er kommisjonen som bringer politikk
inn i bildet. Det er kommisjonen som sier at gitt den økonomiske
situasjonen folk flest i Norge befinner seg i, vil den nøye seg
med en økning i godtgjørelsen på 21 000 kr.
Astrup kom med en interessant oppfordring,
og det var å benytte seg av ordningen for innbetaling av frivillig
skatt som regjeringen – kanskje særlig Fremskrittspartiet – har vært
så smart å innføre. Det må jeg si: Jeg har stor respekt for den
typen politiske manøvrer. Den var smart. Men så er det slik at vi
representanter fra SV betaler ekstra frivillig skatt. Vi har en
partiskatteordning som gjør at vi betaler om lag 80 000 kr hvert
år i tillegg til den skatten andre stortingsrepresentanter betaler.
Representanten Karin Andersen, som hadde ordet litt tidligere i
dag, har bare siden 2001 betalt om lag 1,15 mill. kr i ekstra skatt
på sin inntekt.
Jeg skal være ærlig og si at hovedårsaken
til at vi benytter oss av denne partiskatteordningen, er at vi er
et lite parti som trenger de inntektene. Men en annen viktig grunn
er at det bør være et mål at stortingsrepresentantene lever et liv
som ikke er fullstendig atskilt fra den livsstilen folk flest har
– de menneskene vi er valgt av, de menneskene vi representerer.
Det skal ikke være slik at folk kvier seg for å gå ut av Stortinget,
men tvert imot blir sittende i periode etter periode av økonomiske
grunner – fordi man kan gå med stort økonomisk tap når man går ut.
Å sitte på Stortinget er et privilegium. Å sitte på Stortinget er
et stort ansvar. Å sitte på Stortinget lønnes ikke primært i penger,
det lønnes i den tilliten en er gitt av sine velgere, det en skal
forvalte.
Det stemmer, det som representanten
Astrup var inne på, at pensjonistene i Norge har fått 2,5 mrd. kr
i skattekutt i løpet av perioden. Det han ikke nevnte, var at 80 pst. av de
skattekuttene er kutt i formuesskatten. Det er det sikkert mange
pensjonister med lave folketrygdpensjoner og minstepensjonister
som blir kjempeglade for – eller ikke. Det representanten Astrup
nevnte, var at innretningen på de skattekuttene er den samme som
innretningen på de øvrige skattekuttene regjeringen har stått for
i denne perioden: en ekstremt skjev fordelingsprofil – en så skjev
fordelingsprofil at jeg ville hatt problemer med å finne det på
på forhånd. Hvis jeg hadde advart mot fordelingsprofilen i høyresidens
skattepolitikk de siste fire årene, i valgkampen i 2013, ville Høyre
sannsynligvis sagt at jeg drev med skremselstaktikk. Det er altså
sånn – som jeg gjorde rede for tidligere i dag – at den rikeste
promillen i Norge har fått mer enn 200 000 kr hver i skattekutt.
At en stor andel av de samlede formuesskattekuttene i Norge da har
tilfalt pensjonister – de rikeste pensjonistene – er ikke et argument
for at den vanlige, jevne norske pensjonist har fått det noe bedre.
De har tapt kjøpekraft.
I stedet for å få en debatt om hva
pensjonistene mener om regjeringens politikk, kan vi se på protokolltilførslene fra
trygdeoppgjøret, der Unio, Forsvarets seniorforbund og Seniorsaken
skriver følgende:
«Unio, Forsvarets seniorforbund
og Seniorsaken viser også til kravet om at regjeringen legger fram
trygdeoppgjøret til reell behandling i Stortinget før sommeren.
Dette er nødvendig for at Stortinget kan se reguleringen av grunnbeløpet
og pensjonene i sammenheng med behandlingen av Revidert budsjett
for 2017.»
Det skjedde altså ikke.
De skriver også:
«Organisasjonene mener dagens regulering
bidrar til å svekke oppslutningen om Pensjonsreformen.»
YS skriver følgende:
«Strukturelle effekter i arbeidsmarkedet
har preget TBU-tallene for lønnsvekst i 2016 på en slik måte at
det er god grunn til å anvende reguleringsforskriftens bestemmelser
om «særlige forhold» ved reguleringen i 2017.»
LO skriver følgende:
«LO er skuffet over Regjeringens
manglene vilje til en omlegging av reguleringen, som gir mindre
svingninger i inntektsveksten til pensjonistene og er bedre forankret
i den økonomiske utviklingen på lengere sikt.
LO beklager videre at pensjonistene
i år ikke sikres realinntektsvekst, og peker særlig på situasjonen
for minstepensjonistene.»
Akademikerne skriver følgende:
«Akademikerne viser til muligheten
reguleringsforskriften gir for å ta hensyn til «særlige forhold».»
De skriver videre at det er
«dokumentert at struktureffekter
har trukket den målte lønnsveksten ned».
Videre skriver de:
«Vi er skuffet over at regjeringen
ikke følger opp dette.»
Dette er, i likhet med godtgjørelsen
vi vedtar i dag, politiske valg flertallet i Norge har tatt. Det
politiske flertallet i Norge har bestemt seg for at det er greit
at den jevne pensjonist får lavere kjøpekraft tre år på rad. Det
politiske flertallet i Stortinget har samtidig bestemt seg for at
det ikke er viktig nok til å ha en debatt om i Stortinget. Og det
samme politiske flertallet sier i dag at det er viktig nok å få
økt godtgjørelsen til Stortinget, til at vi skal sette av tid til
en debatt om det, og at vi, i kraft av vår posisjon, fortjener ti ganger
så mange kroner i tillegg i år som det en gjennomsnittlig norsk
pensjonist får.
Astrup har helt rett i én ting.
Han sa:
«Verdiene må skapes før de kan deles.»
Det har han helt rett i, men at
det skulle være relevant for fastsettelsen av stortingsrepresentanters
godtgjørelse, har jeg problemer med å forstå. Det er ikke stortingsrepresentanter
som skaper verdier. De som skaper verdiene i samfunnet, sitter ikke
i denne salen. De bygger hus, de vasker, de jobber i prosessindustrien,
de er fiskere, de jobber på oljeplattform, og de har alle måttet
tåle reallønnsnedgang – i motsetning til stortingsrepresentantene.
Og nettopp det at de har måttet tåle reallønnsnedgang, brukes av
lønnskommisjonen og presidentskapet selv som argument for at vi
i år skal vise moderasjon og bare bevilge oss selv ti ganger så
mye penger som en gjennomsnittlig norsk pensjonist får.
Jeg synes det hadde vært verd å
høre refleksjonene fra partiene som skal stemme for dette i dag,
rundt hvorfor de synes det er et moderat oppgjør.
Presidenten: Da
vil jeg takke representanten Serigstad Valen for at han i sitt innlegg
holdt seg til § 55.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:17:02 ] : Eg kjem også i mitt
innlegg til å halde meg strengt til Stortingets forretningsorden
§ 55. Eg kjem til å halde meg til det denne saka strengt tatt gjeld.
Det er jo ulike vurderingar av kva
som faktisk gjeld her. Dei fleste har vel berre tenkt at dette skal
vere ei sak ein skal gå forbi i stillhet, og at dette ikkje er ei
sak ein faktisk skal diskutere – at ein faktisk skal ta tak i dei
vurderingane kommisjonen har gjort, at ein faktisk skal sjå seg
sjølv i spegelen når ein fastset den økte godtgjersla til stortingsrepresentantane.
Men ein skal ikkje blande ubehag med forretningsordenen, ein skal
ikkje blande denne saka med ubehag. Eg har full respekt for det
ubehaget enkelte føler, men det er irrelevant for denne saka. Det
som er relevant for denne saka, er lønsutviklinga i samfunnet, og
at vi som stortingsrepresentantar ser oss sjølve i spegelen ut frå
den utviklinga.
21 600 kr er det vi skal stemme
over i dag. Vi i SV har andre forslag, f.eks. det mest imøtekomande,
at vi skal ha den same lønsutviklinga i kroner og øre som gjennomsnittet
av lønsgruppene i samfunnet – da er vi nede i 14 000 kr. Elles føreslår
vi at vi skal vise lojalitet overfor dei som verkeleg har kome dårleg
ut i den lønsutviklinga som har vore dei siste tre åra, nemleg pensjonistane,
ved at vi skal ha den same lønsutviklinga som dei. Det ville vere
å vise ein lojalitet til kven vi representerer. Men i staden skal
Stortinget fortsetje å vedta ein stor lønsauke til seg sjølv – 21 600 kr
– mens resten av befolkninga får vesentleg mindre. Vi ligg i det
heilt øvre sjiktet i samfunnet.
I ei tid der ein ber partane i arbeidslivet
vise moderasjon, aukar vi meir enn det til oss sjølve. Vi er no
inne i ei utvikling der ein stadig større del av inntektene frå
verdiskapinga i dette samfunnet blir flytta frå dei som har mindre
i inntekt, til dei som har meir i inntekt – frå folks ærlege arbeid
over til kapitalen. Dette ser vi klart dersom ein går inn i saka
og ser den statistikken kommisjonen byggjer denne saka på, at dette
er samfunnsutviklinga.
Det er den kapitalintensive delen
av det norske samfunnet som det blir jubla for, mens den arbeidsintensive
delen blir svekt. Eg vil også berre seie at representanten Astrup jo
har heilt rett: Ein må skape verdiar før ein kan begynne å fordele.
Det er faktisk arbeid som skaper verdiar. Kapital er ikkje det som
skaper verdiar. Det er folks ærlege arbeid som må vere utgangspunktet
for all verdiskapinga i dette samfunnet.
Som ein gründer – som vi elles jublar
for – sa til meg nyleg: Vi som ikkje har mykje pengar, vi må inn
tidlegare og tidlegare i prosessar før kravet om kapital skyv oss
ut. Det er verdt å merke seg at også gründerar – folk som ikkje har
mykje kapital, men har ein god idé og mykje arbeidsinnsats – no
merker at dei blir skubba tidlegare og tidlegare ut av prosessane
på grunn av at kravet om kapital aukar og aukar etter kvart som
ideen kjem ut i livet. Denne utviklinga ser vi på samfunnsområde
etter samfunnsområde. Kvifor skjer det? Jo, det skjer fordi alt
mellom himmel og jord skal bli gjort til ein marknadsplass og bli
påført gjeld.
Dette er heilt relevant for den
diskusjonen vi har, for når ein ser på korleis inntektsutviklinga
er i samfunnet, ser ein at stadig meir av inntektene blir knytte
til gjeld. Vi ser dette i bustadmarknaden, der dereguleringa gir
vanvitige prisar og skyhøge lån som fører til at stadig meir av
inntekta til folk går direkte til å betene finanskostnader. Aldri
tidlegare har like mykje av inntekta vår gått til å bu, eller sagt på
ein annan måte: Aldri tidlegare har finansverda tent like mykje
på heimane til folk.
Ved å gjere vanlege ting i samfunnet
om til finansobjekt og ved å deregulere samfunnsområde får ein denne
utviklinga. Resultatet er alltid at det er dei som sit øvst ved bordet,
som vinn. Og der sit vi. Dei andre, vanlege arbeidsfolk, er taparar.
Det er akkurat denne utviklinga
vi set eit godkjent-stempel på i dag ved å auke våre eigne inntekter
ufatteleg mange gongar meir enn for dei som har minst i dette samfunnet.
Vi ser altså annleis på vår eiga inntekt enn inntekta til vanlege
folk. Vi erklærer at vi er ein del av denne eliten. Vi vil vere
med på deira lønsgalopp. Kvar er lojaliteten?
Berre for å kaste litt lys over
samfunnsutviklinga på nokre viktige område som Stortinget har eit
vesentleg ansvar for, ønskjer eg å trekkje fram tre eksempel for
inntektsutviklinga, for tre grupper. Den eine er kvinner, den andre
er bønder, og den tredje er fiskarar.
Det er ei kjensgjerning – det har
Stortinget erklært i tidlegare behandlingar – at vi har ein kjønnssegregert
arbeidsmarknad i dag, der kvinner i dei kvinnedominerte yrkene tener
vesentleg mindre enn i dei mannsdominerte. Løna til kvinner er no
87 pst. av løna til menn, målt som forskjellar i timeløn. Fram til
midten av 1980-åra var det ein kraftig reduksjon i timelønsforskjellen
mellom kvinner og menn, men dei siste tiåra har utviklinga stort
sett stått stille.
Årsakene til kjønnsforskjellane
i timeløn er mange og samansette. Kjønnsforskjellane i løn er størst
blant to grupper: fagutdanna og dei med høg utdanning. Menn med fagutdanning
tener langt betre enn kvinner med fagutdanning. Dette blir bl.a.
forklart med at mannsdominerte fagutdanningar typisk fører til betre
betalte jobbar i privat sektor, mens kvinnedominerte fagutdanningar
fører til dårlig betalte jobbar innanfor helse- og omsorg og utdanning
i offentleg sektor. Blant høgt utdanna finn vi typisk menn i høgt
løna jobbar i privat sektor og kvinner i relativt sett dårlegare
lønte jobbar i offentleg sektor. Det er faktisk slik at også timelønsforskjellar
mellom kvinner og menn stig høgare i inntektsfordelinga, også når
vi ser på forholdsvis like kvinner og menn. Menn får altså høgare
avkasting av si investering i utdanning i arbeidslivet over hele
lønsfordelinga, men mest på toppen. Rundt ein firedel av lønsforskjellane
mellom kvinner og menn som har like lang utdanning og er i same
alder, kan bli ført tilbake til lønsforskjellar mellom næringar,
men det finst også lønsforskjellar innanfor næringar. Finansnæringa
har dei største timelønsforskjellane, der tener kvinner berre 70 pst.
av løna menn får for same type jobb, ansvar og utdanning.
Det er også andre faktorar enn kvar
ein er på arbeidsmarknaden, som har betyding for det vedvarande
lønsgapet. Barn betyr framleis relativt mye for timelønsforskjellar
mellom kvinner og menn. Timelønsforskjellen mellom mødrer og fedrar
er over dobbelt så stor som forskjellen i timeløn mellom kvinner
og menn utan barn. Kvinner er altså i ferd med å ta igjen menn når
det gjeld utdanning og yrkeserfaring, men når kvinner og menn med
same humankapital og familiesituasjon blir samanlikna, er lønsforskjellen
framleis til stades, og lønsgapet innanfor yrke og næringar ser
ut til å auke.
Kvifor har vi denne situasjonen?
Dette er ei verkelegheitsbeskriving som er opplesen og vedtatt,
men likevel fortset dette. Jo, fordi det kollektive forhandlingssystemet vårt
er organisert slik at det held lønsgapet oppe. Forhandlingssystemet
er bygd opp slik at det er dei såkalla frontfaga som forhandlar
først og legg premissane for lønsforhandlingane i andre næringar.
Frontfaga, eller dei konkurranseutsette næringane, er i stor grad
mannsdominerte. Dette fører til at lønene i dei kvinnedominerte
næringane til ein viss grad relaterer seg til at dei ikkje skal
drive lønene ytterlegare opp i konkurranseutsett industri. Difor
har det blitt peika på gang på gang overfor Stortinget og regjeringa
at lønsgapet aldri vil kunne bli tetta om ikkje staten tar initiativ
til å utvide dei rammene for dei kvinnedominerte gruppene, dvs.
å vere villig til å auke lønene for desse yrkene ut over det som
blir forhandla fram i frontfaga.
Likelønskommisjonen kalla dette
for likelønspott, noko som SV har følgt opp her i Stortinget. Erna
Solberg kalla dette i valkampane i 2009 og 2013 for kompetansepott. Men
når det kjem til stykket, har ingenting skjedd. Ingen initiativ
har blitt tatt frå noka regjering. Lønsgapet fortset å vere det
same. Det er ei marginal positiv utvikling, berre takka vere endringane
i foreldrepermisjonen.
Det er lett å la ei sak som denne
suse gjennom rommet utan debatt – håpar ein – men når det kjem til
situasjonen til over halvparten av Noregs befolkning, da er det
vanskeleg å få til endringar. Da er det vanskeleg å ta nokon grep, sjølv
om vi har sett denne utviklinga i tiår etter tiår. Eg spør igjen:
Kvar ligg lojaliteten i denne saka når vi gjer det så lett for oss
sjølve å auke vår eiga løn og gjør det så vankeleg å auke i dei
kvinnedominerte yrka? Kvar ligg lojaliteten?
Dersom ein ser på kva dei kvinnedominerte
yrka er, er dei berarar av velferdsstaten. 80 pst. av dei som jobbar
i kommunane i Noreg i dag, er kvinner, i det offentlege generelt
er det 70 pst. Det er dei kvinnedominerte yrka som på mange måtar
er det vi jublar for som den norske modellen, velferdsstaten. Dei
er berarar av velferdssystemet vårt, og så behandlar vi dei på den
måten vi gjer, og oss sjølve på ein heilt annan måte.
I landbruket er vi no oppe i ein
ganske kritisk situasjon i landbruksoppgjeret, der det verkar som
det er fleirtal for å sende saka tilbake til partane og forhandle
vidare med nye rammer. Det som gjer dette landbruksoppgjeret så
interessant, er at bøndene ønskjer eit oppgjer der dei får den same
lønsutviklinga som gjennomsnittet i SSBs tal, altså 14 000 kr. Dei
krev ikkje 21 600 kr, dei krev det same som gjennomsnittet har i
lønsutvikling. Regjeringa la opp til at dei skulle få 7 000 kr i
lønsauke, med totale rammer på 410 mill. kr – altså ei halvering
av gjennomsnittet og ein firedel av det Stortinget i dag vedtar
å gi seg sjølv. I etterkant har det vore forhandlingar på Stortinget,
når regjeringa og partane i oppgjeret ikkje klarte å bli einige.
Det såg lenge ut som om det var mogleg å få til eit fleirtal i opposisjonen,
men plutseleg hoppa Venstre av og allierte seg med regjeringspartia.
I morgon skal vi behandle den saka, men det som gjer ho så relevant
for denne saka i dag, er kravet om å ha lik gjennomsnittlig utvikling.
Det ser det ut som at Stortinget no kjem til å avvise. Det avviser
Stortinget i morgon. Dei avviser bøndenes krav om å ha den same lønsutviklinga
i morgon, men i dag køyrer ein utviklinga i kroner for stortingsrepresentantane
langt over det. Kvar er lojaliteten? Kvar er lojaliteten i denne
salen? Kvifor er det ingen som tar ordet når ein ser seg sjølv i
spegelen? Her har ein verkeleg anledninga til det. Kvar er samfunnsdebatten
rundt dette? Er dette berre noko vi skal la skure og gå, at vi skal
gjere oss sjølve til den eliten vi er, og la lojaliteten til resten
av samfunnet vere?
Over til fiskeri: Det har vore eit
fantastisk godt fiske dei seinare åra takka vere eit historisk godt
samarbeid mellom Noreg og Russland om forvaltinga av dei store fiskeressursane
utanfor norskekysten. Takka vere god forvalting og kvotestyring
frå vekslande regjeringar si side har vi klart å halde bestandane
i Noreg på eit kjempegodt nivå. Det betyr, i den situasjonen vi
er i no, med rekordmykje fisk, rekordhøge prisar i marknaden og
ein kjempegod valutasituasjon, at norske fiskarar tener veldig gode
pengar. Det er det store bildet. Men dersom ein berre tittar litt
under den inntektsutviklinga i den gruppa, dersom ein ser på kva
som er lønsutviklinga til fiskarane, og korleis ho vil kunne sjå ut
framover, vil eg rette merksemda på ein rapport frå Konjunkturbarometer
for Nord-Noreg. Dei har ein rapport som Menon Economics, Nofima
og Salt har utvikla for dei. Dei tittar litt bak tala i norsk fiskerinæring,
og utviklinga der er alarmerande. For kva er det som går føre seg
der? Jo, vi ser at ein stadig mindre del av inntektsutviklinga i
fiskeria går til dei som faktisk gjer arbeidet. Sidan vi har hatt
statistikk på fiskeri i Noreg, har aldri fiskarar tent så lite av
sitt eige fiske som i dag. Aldri tidlegare har nokon utanfor, passive
eigarar, folk som har eigardelar i båtar, som har gitt lån – tent
så mykje som i dag. Den gruppa som på mange måtar representerer
kystkulturen, og som på mange måtar representerer grunnlaget for
at vi har busetjing i dette landet, har kome i ein situasjon der
det er andre menneske som tener meir og meir av deira arbeid. Og det
er akkurat den utviklinga denne regjeringa jublar for når dei ønskjer
å deregulere også dette samfunnsområdet – opnar opp for kjøp og
sal av kvotar, opnar opp for at ... (presidenten klubber).
Presidenten: Representanten
Knag Fylkesnes må være så snill å holde seg til saken. Dette dreier
seg om våre godtgjørelser. Presidenten vil også minne om at vi har,
med dette Stortingets store flertall, opprettet en lønnskommisjon
som gir en anbefaling vi skal behandle. De fastsetter i realiteten
lønningene. Det er lite relevant å diskutere om vi skal ha en lønnskommisjon
for å vurdere alle samfunnets områder. Vi diskuterer nå om vi skal
vedta det lønnskommisjonen har fastsatt, og som vi skal bestemme
her i dag. Representanten må være så snill å forholde seg til det.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:32:49 ] : Eg held meg veldig
strengt til det, for eg har lest saka dette byggjer på. Eg har faktisk
sett meg inn i ho. I den saka som er grunnlaget for denne debatten,
viser ein jo til lønsutviklinga for alle samfunnsområde i dette
landet. Det er eit eige tema der ein gjer vurderingar av det. Det
er dei vurderingane vi i dag blir inviterte til å slutte opp om,
og det er der SV seier at nei, vi er ikkje einige i desse vurderingane.
Dette er grunngivinga for kvifor vi ikkje er einige i desse vurderingane.
Da viser vi, med utgangspunkt i den taletida vi faktisk har, til
ulike eksempel og samfunnsområde, noko som forsterkar denne grunngivinga.
Eg vil berre minne om at dersom
ein definerer § 55 så strengt at ein må halde delar av saksgrunnlaget
utanfor saka når ein diskuterer ho, da har ein jo skapt ein presedens for
andre saker som eg verkeleg ikkje trur Stortinget ønskjer. Eg vil
understreke: Ikkje gjer ubehag til ein del av vurderinga av § 55.
Eg vil be om at eg kan fortsetje med den taletida eg har her, og
kanskje til og med få målt til enda nokre minutt slik at eg kan
fortsetje resonnementet eg var inne i.
Eg skal love at eg også skal kome
til ei avslutting her, og eg skal til og med klare å gjere det innanfor
taletida, for eg har rett og slett ikkje nok på hjartet til å halde
på 12 minutt til – sjølv om eg kunne klart det, og det ville vore strengt
innanfor temaet.
Eg var inne på det som er samfunnsutviklinga
innanfor fiskeriet. Det er altså slik at ein stadig større del av
inntektene frå fiskeriet går til dei som ikkje gjer jobben, dei
som ikkje fiskar, men som er passive eigarar i denne næringa. Rapporten
frå Konjunkturbarometer for Nord-Noreg meiner eg er ein fantastisk
god rapport som er ekstremt alarmerande for utviklinga på sjøen,
for det betyr at det er vanlege arbeidsfolk som blir svekte, og
at det er investorane som tener. Korleis har dette skjedd? Korleis
har dei stolte norske fiskeria plutseleg blitt ein arena for investorane? Korleis
har det skjedd?
Der kjem vi inn på det som er dereguleringa
i dette, og det har direkte konsekvensar for inntektsutviklinga
for denne viktige gruppa i det norske samfunnet. Ein har deregulert
kvotesystemet. Kvotesystemet er bygd opp på ein slik måte at ein
kan kjøpe kvotar og selje dei osv. Ein har gjort det til ein marknadsplass,
ein har gjort det til finansobjekt som kan bli omsette på same måte
som ting som er på den norske børsen. Dette driv opp prisane og
gjer at stadig fleire fiskarar må ta opp gjeld for å kunne kjøpe
ein større kvote, og slik har det ført til at unge menneske ikkje har
sjanse til å kjøpe seg inn i det lukka fisket. Det er no slik at
for ein heilt normal kvote må ein ungdom ut med 4–5 mill. kr for
å kjøpe rettar. Kven i all verda av ungdomane i dag har råd til
det? Det er ingen. Ein stengjer dei ute frå fisket utanfor heimbygda
si med denne samfunnsutviklinga.
No har utviklinga gått så langt
at ein stengjer også effektivt kystsamfunnet utanfor, for kapitalen
i Noreg i dag er jo ikkje samla langs norskekysten, han er ikkje
samla i Nord-Noreg. Snarare tvert om: 40 pst. av kapitalen i Noreg i
dag er i Oslo og Akershus. Så ein ser korleis eigarskapet blir flytta
frå arbeidet, frå dei geografiske områda der ein er i nærleiken
av fiskeressursar, og til andre. Det er den ønskte utviklinga ein
vil ha her. Korleis klarer representanten Astrup å få det til å
vere eit spørsmål om å skape verdiar før ein fordeler dei? Det er
jo snarare det motsette ein ser her.
Til alle dei som meiner ein skal
ha lik lønsutvikling i kroner for norske bønder i dag, noko som
er eit stort fleirtal på Stortinget: Vurder i alle fall å stemme
for forslag nr. 3 frå SV. Det vil føre til den same lønsutviklinga
som vi ønskjer for norske bønder – lik i kroner. Eller for dei som
er opptekne av at minstepensjonistane skal få ein betre situasjon:
Vurder å stemme for forslag nr. 1. Det er jo ikkje slik at vi har
for lite pengar, vi som sit på Stortinget, men det vi i alle fall
kan vise i denne saka, er kor lojaliteten er.
Olemic Thommessen hadde her
overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Snorre Serigstad Valen får ordet til en kort merknad, begrenset
til 1 minutt.
Snorre Serigstad Valen (SV) [10:37:41 ] : Jeg har brukt opp
min taletid, så det blir med en kort merknad.
Jeg vil takke for debatten. Det
er ikke så mange som har deltatt, men jeg synes den har vært opplysende,
nettopp i kraft av det. Derfor vil jeg gi honnør til Høyre, som
tar ordet og forklarer hvorfor de mener den foreslåtte økningen
i godtgjørelsen for Stortingets representanter er riktig. Det står
det respekt av, det er et helt fair standpunkt. Det jeg stusser
over, er at resten av partiene i Stortinget later som om det er
automatikk i at godtgjørelsen for stortingsrepresentanter skal øke
med 21 000 kr, for det er det ikke. Hele grunnlaget for saken er
lønnskommisjonens subjektive vurdering av lønnsutviklingen i det
norske samfunnet og hva som er å anse som riktig. Kommisjonen sier
at de kunne tenkt seg en større økning, men det er ikke tilrådelig på
grunn av den økonomiske situasjonen. Derfor er vi moderate og bevilger
oss selv 21 000 kr. Det betyr at man må anta at partiene i Stortinget
i dag, når de vedtar denne økningen av godtgjørelsen, selv har vurdert
om de mener det er riktig, og kommet til at det er riktig at en
stortingsrepresentant får (presidenten klubber) …
Presidenten: Da
er taletiden ute.
Nils Aage Jegstad (H) [10:38:53 ] : Det er tydeligvis mange
saker man kan ta opp i en debatt, og jeg synes den debatten vi har
hatt i dag, vel egentlig har vært en demonstrasjon som nesten grenser
til å øke politikerforakten. Det er noe med at vi i Stortinget har
en dagsorden, vi skal jobbe sammen om prosjekter, vi har mange vedtak
vi skal fatte, og vi skal i utgangspunktet selvfølgelig ende opp med
et resultat.
Denne debatten har egentlig et litt
feil utgangspunkt, for vi har nå fått en lønnskommisjon som anbefaler
et lønnstillegg på 2,4 pst. Vi blir også underkastet konsumprisindeksens
bestemmelser. Konsumprisindeksen er nå på 3,6 pst. Det betyr faktisk
at også Stortingets medlemmer må tåle en reallønnsnedgang når vi
har en moderat økning. Det er jo ikke helt uvanlig i samfunnet at
man bruker prosentvise tillegg, det er en god tradisjon for det,
og derfor ser jeg ikke helt poenget med at vi i Stortinget skulle fravike
et prosenttillegg slik som det er oppstilt her.
Så må jeg si at jeg kjenner meg
ikke helt igjen i den beskrivelsen som vi etter hvert har fått av
oss – hvor usosiale og helt umulige vi er, vi som står for det som
er innstillingen. Vi har faktisk, tror jeg – de fleste av oss –
en bakgrunn fra arbeidslivet, vi er næringsdrivende en del av oss,
vi vet hva lønn er, og det er ikke alle som har hatt høy lønn. I
det hele tatt er vi vanlige mennesker. Vi har også hjerte for det som
skjer i samfunnet for øvrig, men vi har forskjellige måter å møte
utfordringene på, og det mener jeg vi må respektere hverandre for.
Jeg synes dette er passe taletid.
Vi har faktisk en reallønnsvekstnedgang, vi også, sett i relasjon
til konsumprisutviklingen, som nå er større enn den lønnsveksten
vi tillater oss å ta.
Kirsti Bergstø (SV) [10:41:25 ] : Jeg vil takke for debatten.
Jeg vil takke Høyre, som tar ordet i debatten, selv om jeg fremdeles
savner et klart forsvar for dagens vedtak.
Jeg har et par kommentarer til foregående
taler, representanten Jegstad. Jeg tror veldig få i Norge synes
synd på stortingsrepresentanter om vi skulle tape kjøpekraft. Vi befinner
oss på en helt annen lønnsskala enn det store flertallet, og det
er utgangspunktet SV har i dagens debatt.
Jeg vet også veldig godt hva lønn
er. Jeg vet at da jeg som nyutdannet sosialarbeider skulle klare
å betjene boliglån, var det en krevende situasjon. Jeg har flere
ganger stått i butikken og ikke hatt dekning på kortet idet matvarene
skulle betales. Heldigvis har det vært en kjenning bak i køen som
kunne legge ut, men det er jo den typen opplevelser som vi som er
her, er forskånet for, fordi vi er på en helt annen lønnsskala,
og da blir det også en helt annen debatt.
Man kan si at det er gjort vurderinger
av hvor mye godtgjørelsen skal økes, osv. Det vi ikke kan akseptere,
er den passive holdningen som ligger her, den talende stillheten som
er i saken, som er i salen. Det er det vi har prøvd å røre ved –
og vise at det faktisk er aktive valg vi tar. Vi vedtar vår egen
godtgjørelse i dag med aktive stemmer og med aktive stemmer imot,
og vi er invitert til å ta stilling til nettopp spørsmålet rundt
økning av godtgjørelsen. Vi har i dag fremmet tre ulike alternativer
for å vise at det er andre måter å gjøre det på, at det finnes andre
vurderinger rundt denne saken.
Så vil jeg helt til slutt spørre
representanten Jegstad hva han tror virkelig øker politikerforakten.
Er det at vi øker vår egen godtgjørelse i stillhet, eller at vi
faktisk tar en diskusjon rundt hvor stor avstand det skal være mellom
en vanlig lønning og vår egen godtgjørelse? Er det at vi har en
diskusjon rundt utviklingen av folks økonomiske situasjon, eller
er det at vi bare banker igjennom – på behagelig vis – vår egen
økning i godtgjørelse? Hva som øker politikerforakten, kan virkelig
diskuteres, men det er neppe innenfor forretningsordenen i dag.
Nils Aage Jegstad (H) [10:44:51 ] : Jeg tror i hvert fall ikke
at politikerforakten blir større om vi bevilger oss et tillegg som
er på linje med det alle andre bevilger seg. Hele grunnlaget for
denne debatten har vært at man har framstilt det som at vi får en
reallønnsvekst som er større enn alle andres, men det gjør vi ikke.
Vår vekst er på 2,4 pst. Prisveksten er på 3,6 pst. Dette er derfor
ikke en reallønnsvekstbevilgning. Vi holder oss til det som alle andre
gjør.
Dette er et system som det norske
samfunnet er bygd på. Man har ulik lønn for den jobben man gjør,
avhengig av utdanning og ansvar. Det å være stortingsrepresentant innebærer
et mye større samfunnsansvar enn jeg har som bonde, f.eks. Jeg er
gårdbruker, jeg har tjent mine penger på gården i alle år. Men jeg
har også vært politiker, og jeg oppfatter at det å påta seg det
samfunnsansvaret det er å være politiker, er en verdi i seg selv.
Og jeg tror de aller fleste setter pris på den jobben som politikerne
gjør.
Det som SV har gjort her, er å uthule
noe av – jeg holdt på å si – Stortingets verdighet. Man skal snakke
om det saken gjelder, og de har gått langt utover det som ligger
i § 55. Vi har sittet her og hørt og hørt. Det er skapt et bilde som
jeg som stortingsrepresentant – og jeg tror det gjelder alle de
andre stortingsrepresentantene også – ikke vil ta innover meg. Vi
er her og gjør en jobb. Vi får en lønnsvekst som er på linje med
andres. Jeg mener det skal være slik, for man skal verdsette den
jobben vi gjør, og ikke snakke den ned. Det er utrolig mange dyktige
folk i Stortinget, og de legger ned mye arbeid. De er flinke til
å sette seg inn i saker og gjøre jobben på vegne av samfunnet. Jeg
tror folk der ute – de aller fleste – skjønner og verdsetter den
jobben vi gjør. Det er ingen skam om vi skulle få et lønnstillegg
på linje med alle andre.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:47:32 ] : Eg vil takke representanten
Jegstad for å delta i debatten og presentere det som etter hans
meining er eit forsvar for vedtaket i dag. Eg meiner det er viktig,
og eg har respekt for det. Det er veldig viktig å få fram at det
er ulike meiningar i denne saka, for tenk om denne saka berre skulle
blitt forbigått i stillheit, og at ingen i denne salen, ingen av
dei 169 folkevalde, vågde å ta det opp, og at ein ikkje trong å forsvare
det forslaget som ligg her om ein moderat prosentvis auke av løna,
men med eit varsel om at ein skal få ei vesentleg betre lønsutvikling
seinare.
Nokre kommentarar til det Jegstad
sa: Det er ingen som lever av prosentar, ein lever av kroner og
øre. Det hjelper ikkje med prosentar når ein skal gå i butikken,
eller når ein skal kjøpe sko til ungane sine. Det er ingen som får
hjelp av det. Har ein låg løn og får den same prosentvise auken som
oss i dag, er det vesentleg mindre.
Vi har ein identisk diskusjon gåande
akkurat no, som skal sluttførast i morgon i Stortinget, som gjeld
bøndene. Dei krev lik lønsutvikling – målt i kroner – som andre grupper
i samfunnet. Dei krev altså ikkje prosentar, for da veit vi at lønsgapet
ville vere stort. Dei krev lik lønsutvikling målt i kroner.
Rundt halvparten i denne salen er
einig i at dei skal ha lik lønsutvikling målt i kroner. Senterpartiet
er heilt einig med SV i det. Kristeleg Folkeparti er heilt einig
med SV i det. Arbeidarpartiet er nesten heilt einig med SV i det. Men
i denne saka, som gjeld lønsutviklinga for stortingsrepresentantane,
er det ingen av dei som tar ordet. Det vil eg råde dei til å gjere.
Eg har vore gründer, og eg har jobba
både i det private næringslivet og i det offentlege. Eg kjenner
alle sider av denne saka. Politikarforakt blir ikkje skapt av å
diskutere dette. Politikarforakt blir skapt viss ein ikkje tar tak
i desse spørsmåla. Det ville vore under Stortingets verdigheit ikkje
å diskutere det. Ubehag må ikkje forvekslast med at det er feil
å ta opp denne saka. Det må aldri forvekslast.
Når det gjeld å snakke opp og ned
stortingsvervet: Eg meiner det er ein ekstremt viktig jobb og eit
privilegium å få lov til å representere folket på Stortinget. Men
det er ikkje gjennom løna vi snakkar opp den jobben folk gjer. Det
betyr i så fall at dei som tener minst i dette samfunnet, ikkje
gjer ein viktig jobb, mens dei som tener aller mest i dette samfunnet,
gjer det viktigaste – at det er løn som er uttrykk for kor viktig
jobben er.
Dette er ikkje ein diskusjon om
å snakke opp eller ned stortingsvervet. Det kan eg snakke opp i
ein annan debatt, utanfor § 55 i Stortingets forretningsorden. Dette
handlar om løn, om å kunne sjå seg sjølv i spegelen og om å vise kvar
lojaliteten ligg – om han ligg her, blant oss, eller om han ligg
hos andre grupper i dette samfunnet, i eit år da vi ber om moderasjon.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.