Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det – innenfor den fordelte taletiden – blir gitt anledning
til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Bente Stein Mathisen (H) [16:43:36 ] (ordfører for saken):
Jeg vil aller først takke komiteen for et godt samarbeid i denne
saken.
Når barn blir
alvorlig syke og har behov for tilsyn og pleie, er foreldrenes tilstedeværelse
det aller viktigste for barna. Derfor må vi sørge for gode ordninger
som gjør det mulig for foreldre å være borte fra jobben for å pleie sine
syke barn.
Pleiepenger er
en stønad i folketrygden som gir yrkesaktive foreldre kompensasjon
for tapt arbeidsinntekt når de pleier sine syke barn. I dag gis
det pleiepenger etter to paragrafer i folketrygdloven: § 9-10, som
gjelder for barn opp til 12 år i forbindelse med syke barns behandling
i helseinstitusjon, og § 9-11, for barn opp til 18 år ved pleie
av livstruende syke og svært alvorlig syke barn på sykehus eller
hjemme. Kravet er at barnet har behov for kontinuerlig tilsyn og
pleie.
I utgangspunktet
skal ikke pleiepenger gis ved varig sykdom og ved varig pleiebehov.
Da skal den kommunale helsetjenesten overta og sørge for nødvendige
tjenester. Unntaket er ved varig, svært alvorlig sykdom i ustabil fase
eller når barnet får en alvorlig forverring av sykdommen eller er
døende. Slik pleiepengeordningen praktiseres i dag, er det mye skjønn,
og det er uforutsigbart for familier med alvorlig syke barn.
Det har lenge
vært stor misnøye med pleiepengeordningen. Regelverket er komplisert,
skjønnspreget og strengt, med mange vanskelige vurderinger. Hva
er livstruende eller annen svært alvorlig sykdom? Hva er varig sykdom?
Hva er ustabil fase? Det er utfordrende for Nav å saksbehandle ut
ifra regelverket, og det fører ofte til flere urimelige gråsonetilfeller.
I forslaget til
ny pleiepengeordning blir de to paragrafene i folketrygdloven slått
sammen til én felles bestemmelse i § 9-10, og regelen skal gjelde
for alle barn opp til 18 år. Å etablere en felles bestemmelse for
pleiepenger gir et mer ryddig regelverk, større grad av forutsigbarhet
og en lettere saksbehandling i Nav. Pleiepenger skal fortsatt være
en erstatning for tapt arbeidsinntekt og forutsetter forutgående
yrkesaktivitet hos foreldrene. Vilkåret for innvilgelse av pleiepenger
er ikke knyttet til en diagnose. Det er barnets behov for kontinuerlig
tilsyn og pleie som er det avgjørende. Flere sykdomstilfeller og
varig syke barn inkluderes i pleiepengeordningen, noe som medfører
en dobling av antallet som vil ha rett til pleiepenger.
Komiteen mener
det er verdt å prøve ut en ny modell med dagkonto for uttak av pleiepenger,
noe som kan gi god fleksibilitet i omfanget av uttaket og fordelingen
mellom foreldre. Foreldre kan ta ut 1 300 pleiepengedager fra en
dagkontoordning fram til barnet er 18 år. Begge foreldrene kan ta
ut pleiepenger samtidig ved behov, med utgangspunkt i den dagkontoen
som er knyttet til barnet. Foreldrene kan velge å ta ut 100 pst.
eller gradere og kombinere med arbeid. Pleiepenger kan graderes
helt ned til 20 pst., mot 50 pst. i dag. Ved gradering kan ordningen
strekkes ut i tid, ja, helt til ti år. De første 260 dagene vil
det være 100 pst. inntektskompensasjon opp mot 6G, og de resterende
1 040 dagene vil det være 66 pst. – lik den ordningen som gjelder
ved sykmelding med overgang til arbeidsavklaringspenger. Foreldre
gis mulighet til å kombinere pleiepenger med jobb og holde kontakten
med arbeidslivet. Det er viktig.
I høringen var
alle positive til utvidelsen av ordningen og forenklingen av regelverket.
De fleste mente også at 1 300 dager, dvs. fem års sammenhengende
uttak av pleiepenger, i utgangspunktet er en raus ordning. Familier
med varig syke barn med behov for pleie og tilsyn får bedre tid
til å planlegge sammen med kommunen hvilke kommunale pleie- og omsorgstjenester
som må settes inn når den statlige ytelsen opphører. Her er det noen
utfordringer, for mange fortalte at akkurat disse overgangene er
vanskelige. Men sånn er det. Det er det kommunale nivået som skal
overta når den statlige ytelsen opphører.
Komiteen har lyttet
til og tatt på alvor alle de tilbakemeldingene som har påpekt at
det bør åpnes for unntak i regelverket i helt særskilte tilfeller,
når dagkontoordningen er brukt opp og barnet igjen blir alvorlig
syk. Det ble vist til eksempler hvor barn får kreft og gjennomgår
kreftbehandling som ofte er langvarig, og etter en tid eventuelt
får tilbakefall eller blir rammet av en ny livstruende skade eller
sykdom.
Alle partier var
opptatt av å åpne for unntak i helt spesielle tilfeller. Komiteens
flertall foreslår unntak når dagkontoen er brukt opp og barnet på
nytt blir i behov av kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av en
livstruende sykdom eller skade. Pleiepenger vil da ytes med 66 pst.
av beregningsgrunnlaget, og da vil det ikke være noen tidsbegrensning.
På vegne av komiteen
er jeg glad for at vi i dag kan vedta en forbedret og utvidet pleiepengeordning
som er forutsigbar, og som vil lette hverdagen til mange familier
i en vanskelig livssituasjon med alvorlig syke barn.
Rigmor Aasrud (A) [16:48:40 ] : Først en takk til saksordføreren
for et ryddig arbeid med saken.
Å være forelder
til et barn som er sykt, er krevende. Foreldrene skal ta vare på
et lite menneske som trenger omsorg. Mange har flere barn som også
trenger sine foreldre. Som storsamfunn har vi en plikt til å stille
opp for dem som er i en sånn situasjon. Gode helsetilbud, omsorgs-
og avlastningstilbud er grunnleggende for både det syke barnet,
foreldre og søsken som skal ha trygghet i situasjonen. For foreldre
er det krevende å kombinere yrkesaktivitet med pleie av syke barn.
Det krever stor fleksibilitet både av foreldrene og av arbeidsgiverne. Forslaget
i proposisjonen gjør ordningen mer fleksibel ved at en ordning med
dagkonto blir innført. Den skal gjelde for foreldre eller andre
omsorgspersoner. Det vil gjøre det mulig for flere å ha omsorg for
syke barn og samtidig ha en tilknytning til arbeidslivet.
Arbeiderpartiet
støtter hovedgrepene i regjeringens forslag om innføring av en dagkonto
og samtidig sette et tak på 1 300 dager, men vi støtter ikke forslaget
om at det ikke er mulig med flere enn én pleiepengeperiode. Barn
som er svært syke når de er små, kan få senskader som gjør at nye
sykdommer kan komme etter flere år. Dersom tilstanden er alvorlig,
mener vi at det skal kunne utløse rett til en ny pleiepengeperiode.
Behovet for en pleiepengeperiode kan utløses av andre hendelser
enn senskader. Ulykker og andre sykdommer kan også ramme barn som
har hatt en periode med pleiepenger før.
Arbeiderpartiet
mener derfor det må være mulig at et barn utløser flere pleiepengeperioder.
Det samme gjelder aldersgrensen på 18 år for utviklingshemmede. Mange
med utviklingshemning må ha kjente omsorgspersoner rundt seg ved
f.eks. sykehusinnleggelser. Mange er fortsatt hjemmeboende uten
andre trygge omsorgspersoner som kan være med. Vi mener derfor at denne
gruppen må unntas fra aldersbestemmelsene.
Forslaget om å
utvide ordningen til å gjelde barn som har varig sykdom, og samtidig
legge til grunn samme inngangsvilkår, kompensasjonsgrad og mulighet
for gradering som i sykepengeordningen, er etter Arbeiderpartiets
mening akseptabelt og vil få vår støtte ved at vi støtter innstillingen
fra flertallet subsidiært.
Mange pårørende
gjør en stor innsats for mennesker som trenger pleie og omsorg.
Uten pårørendes innsats ville helsevesenet kollapset. Derfor er
det en nær sammenheng mellom statlige og kommunale ordninger og
stønader og det arbeidet som gjøres av de pårørende. God oppfølging
av de pårørende har vært vektlagt helt siden St.meld. nr. 25 for
2005–2006 Mestring, muligheter og mening, og senere Meld.St. 29
for 2012–2013 Morgendagens omsorg. Den proposisjonen vi har til
behandling i dag, henger også nøye sammen med Prp. 49 L for 2016–2017,
som ble behandlet før påske, og som omhandler styrket pårørendestøtte.
I innstillingen
til Prp. 49 L understreker en enstemmig komité betydningen av at
personer med omfattende pårørendeoppgaver må ha muligheten til å
kombinere dette med eget yrkesliv og privatliv. Det gjør at de pårørende
må møtes med samordnete tiltak, og at de får nødvendig opplæring,
slik forutsetningen var bl.a. i Meld.St. 29 Morgendagens omsorg.
Kommunene har en plikt til å tilby opplæring og veiledning, og det
må gjelde alle som trenger det, ikke bare dem med de tyngste omsorgsoppgavene,
som det sies i Meld.St. 29. De pårørende trenger sånne tilbud for
å stå i krevende omsorgsoppgaver, og jeg oppfordrer regjeringen
til å legge mer vekt på det med pårørendeopplæring og pårørendestøtte, sånn
at de har muligheter til å gi den omsorgen de skal.
Jeg vil ta opp
Arbeiderpartiets forslag om at det gis mulighet for flere pleiepengeperioder,
og at aldersgrensen på 18 år ikke skal gjelde for personer med utviklingshemning.
Presidenten: Representanten
Rigmor Aasrud har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Erlend Wiborg (FrP) [16:53:22 ] : Jeg vil begynne med å takke
saksordføreren for en grundig og god jobb. Jeg vil også takke komiteen,
og det er gledelig at det er en såpass bred enighet om hovedlinjene
her i dag.
Fremskrittspartiet
har gjennom mange år arbeidet for en bedre pleiepengeordning. Ordningen
skal sikre folk som har jobb, en inntekt når det verste som kan
skje i livet, at barnet ditt blir sykt, inntreffer. Dette er folk som
i mange år med den gamle ordningen har slitt med den doble belastningen
ved å ha et sykt barn og å holde familieøkonomien på rett kjøl.
Det finnes en
ordning allerede, som flere har vært inne på, men det er en ordning
som mange har vært misfornøyd med, og som har mange svakheter. Vi
har stadig fått høre fra enkeltfamilier, fra organisasjoner for syke
barn og gjennom media at det er mange som faller utenfor. Mange
har vært i en gråsone, uten rettigheter. Dette skyldes et komplisert
og unødvendig byråkratisk regelverk.
Familier som opplever
behov for pleiepenger, er familier som gjennomgår en veldig vanskelig
tid. Grunnen til behovet for pleiepenger er jo at barnet er sykt. Alle
foreldre som opplever egne barns sykdom, synes det er noe av det
verste som har skjedd dem. Jeg kan ikke sterkt nok understreke hvor
stor medfølelse og empati jeg har for disse familiene, og dette
er noe jeg er helt sikker på at jeg deler med alle i denne sal i
dag.
Men i dag skal
vi vedta en langt bedre ordning. Som jeg innledet med, er dette
noe Fremskrittspartiet har jobbet lenge for. Sammen med våre samarbeidspartnere
i Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre får vi nå endelig dette
til.
Jeg er glad for
at regelverket blir enklere og mindre strengt. Det gjør at pleiepenger
kan gis ved varig sykdom. Det utslagsgivende skal være at barna
har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Jeg synes egentlig dette er
relativt selvsagt, da det er helt åpenbart at foreldre må få lov
til å være hjemme med barn som er så syke.
Den nye ordningen
vil inkludere en dagkontomodell som gir foreldrene god fleksibilitet,
og den vil også kunne graderes helt ned til 20 pst. Dette gjør det
også langt enklere å kombinere foreldrenes jobb med pleieoppgaver
og makt og myndighet til å bestemme over eget liv. Hva som er best
for en selv og sin familie, legges nå til de enkelte foreldrene.
Det er også en
god idé at vi i dag tar utgangspunkt i sykepengeordningen. Det gjøres
med hensyn til både inngangsvilkår, kompensasjonsnivå og gradering.
Like ordninger betyr mindre byråkrati og en større forutsigbarhet
for den enkelte familie som er avhengig av ordningen.
I Stortingets
åpne høring om saken var det mange som mente at ordningen også må
ta høyde for unntaksregler i særskilte tilfeller. Det er en god
idé, som heldigvis alle støtter helhjertet.
Den nye ordningen
vil gi langt flere foreldre muligheten til å pleie sine syke barn.
Dette koster mye penger, men det er penger som Fremskrittspartiet
og regjeringen og våre samarbeidspartier har sagt seg villig til
å prioritere, selv om det vil koste mye penger i årene fremover.
Men grunnen er enkel: Barna er det viktigste vi har, og syke barn
fortjener det beste vi kan gi dem og deres familier.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:57:26 ] : Før påske behandlet
Stortinget endringer i omsorgslønnsordningen. I dag behandler vi
en annen viktig sak om pårørendestøtte, nemlig pleiepengene. Det
er ulike departement som har fremmet forslag, og det er ulike komiteer som
behandler dem, fordi det er ulike ordninger, ulike forvaltningsnivåer,
ulike system. Da blir det fort systembegrunnelse for endringer og
systembegrunnelse for ikke å se ordningene i sammenheng.
Kristelig Folkeparti
har lenge etterlyst endringer i disse ordningene. Vi har bl.a. foreslått
at pleiepenger, hjelpestønad og omsorgslønn slås sammen til én statlig ordning.
Vi mener at det er nødvendig å se omsorgslønnsordningen i sammenheng
med pleiepenger og hjelpestønad for å sikre økonomisk trygghet og
forutsigbarhet for foreldre med tunge pleie- og omsorgsoppgaver.
Poenget vårt er at vi må gjøre det enklere for familiene å forholde
seg til ordningene og regelverket og sikre at alle som er pårørende
og gjør dette omsorgsarbeidet, kan få lønn for det, uavhengig av
hvilken kommune en bor i, og uten at de opplever at de stadig må
kjempe seg til det. Vi ønsker å se ordningene ut fra den enkelte
pårørende sitt perspektiv, den enkelte syke sitt perspektiv, den
enkelte familie sitt perspektiv. Ja, dette handler selvsagt i stor
grad om budsjett og økonomi, men som det påpekes i helsekomiteens
innstilling om omsorgslønn:
«Komiteen viser til at det i et
samfunnsøkonomisk perspektiv vil være lønnsomt å legge godt til rette
for pårørende med krevende omsorgsoppgaver. Det er for eksempel
mye som tyder på at mange pårørende som får avslag på pleiepenger,
blir sykmeldt og til og med uføre. Komiteen er også kjent med at
det er større sannsynlighet for familiekonflikter og at barn utsettes
for omsorgssvikt i familier som er hardt prøvet med tunge omsorgsoppgaver, noe
både samfunnet, de pårørende og det pleietrengende barnet taper
på.
Komiteen mener samfunnet har alt
å tjene på å legge godt til rette for å sikre gode økonomiske ordninger
for de få familiene som vil være i behov av mer utvidet pleiepengeordning.
Komiteen viser til at utgiftene til pleiepenger utgjør en mindre
sum, også med utvidelsen av ordningen, sammenlignet med de årlige
utgiftene til sykepenger og med alternative utgifter til for eksempel institusjonsplass.»
Kristelig Folkeparti
mener det er bra at regjeringas forslag gjør at regelverket blir
enklere og mindre strengt, og at pleiepenger kan gis ved alvorlig
sykdom. Det er bra at det legges opp til at pleiepenger skal kunne
graderes ned til 20 pst. – mot 50 pst. i dag. Kristelig Folkeparti
er for det som gir familier med tunge pleieoppgaver mer fleksibilitet
og mulighet for variasjon for å kunne finne egne gode løsninger
for kombinasjon av arbeid utenfor hjemmet og pleiepenger hjemme.
Kristelig Folkeparti er glad for at flertallet gjør endringer og
innfører unntak fra regelverket i helt særskilte tilfeller.
Men Kristelig
Folkeparti støtter likevel ikke alle forslagene til endringer. Vi
ser at foreldre med de alvorligst syke barna kan ha behov for en
lengre periode med pleiepenger enn fem år, og vi mener det bør være
rom for pleiepenger dersom barn med utviklingshemning har behov
for oppfølging av foreldre ved sykdom også etter de har blitt 18
år. Den belastningen det kan være for en familie å leve med dramatisk
redusert inntekt over flere år samtidig som de har et alvorlig sykt
barn, gjør det vanskelig å forsvare et fall til 66 pst. lønnskompensasjon
allerede etter ett år. Skaper dette den tryggheten familier med
alvorlig syke barn trenger? En forsørger som er avhengig av pleiepenger,
har ikke mulighet til å øke sin inntekt. I de fleste alvorlige sykdomstilfellene
det her er snakk om, er det samfunnsmessig og mellommenneskelig
mer verdifullt at foreldre pleier barnet enn at det bygges ut et
institusjonelt apparat for å trygge barnets liv.
Kristelig Folkeparti
mener, som SV også skriver i innstillinga, at helserelaterte utgifter
til barn bør dekkes fullt ut. Det bør være barnets behov som utløser
pleiepenger, og det bør uavhengig av de øvrige kriteriene være mulig
å tjene opp en ny periode med pleiepenger, sånn at f.eks. et tilbakefall
av et barns sykdom eller et nytt sykdomstilfelle omfattes av ordningen.
Behovet for kompensasjon for inntektsbortfallet er like aktuelt
selv om det skjer gjentatte ganger i familiens liv. Det er barnets
behov for pleie og omsorg som må ivaretas og avgjøre lengden på
pleiepengeperioden. Derfor må det også være rom for en skjønnsmessig
vurdering i forvaltningen av ordningen. Derfor støtter Kristelig
Folkeparti SVs forslag til ny § 9-12.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:02:34 ] : Senterpartiet er sterkt
tilhenger av pleiepengeordningen. Det gir den beste kvaliteten,
og det er svært god samfunnsøkonomi. Jeg vil si – det er ikke så
ofte jeg sier det – at det er en viktig prioritering av regjeringa,
og det skal de ha honnør for.
Det er en bra
ordning, som altså erstatter tap av arbeidsinntekt ved midlertidig
fravær fra arbeid på grunn av pleie av sjuke unger. Det betales
av staten. Vi får nå en utvidelse, slik at ordningen omfatter flere
sjukdomstilfeller. Det er ikke lenger livstruende eller svært alvorlig sjuke
barn som skal komme inn under ordningen. Det er sjukdom av en viss
alvorlighetsgrad som trenger kontinuerlig tilsyn og pleie av foreldre,
pluss varig sjukdom hos barn. Det er også et viktig poeng – som
ingen har tatt fram så langt – at det er et krav om opphold i Norge.
Det er en forutsetning for rett til pleiepenger, med unntak av inntil
åtte uker per år i utlandet. Det omfatter altså flere sjukdomstilfeller,
det omfatter barn fram til de er 18 år, det gir mindre bruk av skjønn,
og det innføres et antall pleiepengedager, en dagkonto, på 1 300
dager, tilsvarende fem år – de første 260 dagene med 100 pst. dekning
av inntekt.
Senterpartiet
har en merknad som knytter seg til denne maksimalgrensen på 1 300
dager per barn uten unntak. Vi sier at det er en for snever og for
streng hovedregel. Regjeringa begrunner regelen med hensynet til
en forenklet pleiepengeordning og det å fjerne krevende skjønnsvilkår.
Vi mener at det kan inntreffe situasjoner der et barn blir alvorlig
sjukt flere ganger i livet før fylte 18 år, og at det i slike tilfeller
vil være nødvendig med et unntak med ny rett til pleiepenger. Det
vil oppleves som et urimelig utslag av regelverket at den som ville ha
fylt vilkårene for pleiepenger i utgangspunktet, ikke skal ha rett
på ytelsen på bakgrunn av en lovbestemt tidsbegrensning. Derfor
mener Senterpartiet at det må legges til grunn at det skal følge
et unntak fra hovedregelen om tidsbegrensningen på 1 300 dager.
Vi mener en må legge mindre vekt på departementets argument om innlåsingseffekter
og at flere perioder med pleiepenger vil føre til at foreldre blir
stående utenfor arbeidslivet på varig basis. Vi slutter oss til
de høringsinstansene som har kommet med denne bekymringen, bl.a.
i høringsnotatet fra Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser,
og sier at det må være barnets helsetilstand og ikke foreldrenes
tilknytning eller – etter hvert – manglende tilknytning til arbeidslivet
som skal være avgjørende. Vi går inn for en endring på det punktet.
Flere av høringsinstansene
uttrykker at det er behov for klargjøring av samordningen mellom
den statlige pleiepengeordningen og de kommunale ordningene ved
barns sjukdom. Spesielt gjelder dette de kommunale ytelsene omsorgslønn
og kommunal institusjonsomsorg. Omsorgslønn ytes etter en skjønnsvurdering fra
kommunen når det gjelder både tildeling og omfang. Senterpartiet
mener at pleiepenger til det alvorlig sjuke barnets pårørende er
den mest forutsigbare ytelsen for denne gruppen, mens omsorgslønn
er aktuelt for dem som bistår alvorlig sjuke barn, men som ikke
har inntektsbringende arbeid og dermed ikke er berettiget til pleiepenger.
Den kommunale ordningen må få økt aktsomhet, for dette vil være
en situasjon de som ikke har inntektsbringende arbeid, kan komme
opp i, og de kan lett komme enda dårligere ut hvis kommunene ikke
følger opp og bistår dem med den kommunale omsorgslønnordningen.
Jeg vil til slutt
ta opp Senterpartiets forslag, hvor vi sier at dersom det har gått
mindre enn fem år, kan pleiepengeperioden utvides med ytterligere
fire år, og dersom det har gått fem år, kan det ytes en ny pengepleieperiode.
Subsidiært støtter vi Arbeiderpartiets forslag og til slutt innstillinga.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Sveinung Rotevatn (V) [17:07:45 ] : I vårt virke i arbeids-
og sosialkomiteen møter vi på mange skjebnar og har moglegheita
til å treffe mange familiar og enkeltpersonar som er avhengige av
dei ordningane som vi har ansvaret for. For min del må eg seie at
nokre av dei tyngste, men også mest imponerande møte er nettopp med
foreldre som har barn som får livstruande og alvorlege sjukdomar,
og som må sleppe alt det dei har i hendene og innstille livet sitt
på ein heilt annan måte. Det er ein situasjon som heldigvis få av
oss opplever, men for dei som opplever han, er det viktig at ein
har gode ordningar som kan støtte opp under god omsorg.
Dette er ei sak
som dei fire samarbeidspartia har vore einige om lenge. I førre
stortingsperiode kan ein f.eks. sjå representantforslaget Dokument
8:55 S for 2010–2011, der dei fire partia fremja forslag om å styrkje pleiepengeordninga.
Så hadde vi dette Kaasa-utvalet, som dessverre ikkje vart følgt
opp av den førre regjeringa.
Men eg er glad
for at Stortinget i dag kan fatte vedtak om ei betydeleg styrking
av pleiepengeordninga, der anslagsvis 8 000–9 000 fleire kjem inn
under ordninga, som er over ei dobling, og der den anslåtte heilårseffekten
budsjettmessig vil vere over 560 mill. kr med regjeringa sitt forslag,
truleg litt meir med den styrkinga som har blitt gjort ytterlegare
i Stortinget. Det er ei prioritering som eg er stolt av, og eg reknar
med at når vi no skal gå til val til hausten og dei raud-grøne skal
reise land og strand rundt og seie at dei borgarlege partia prioriterer skattelette
til dei rikaste, så vil dei også leggje til: dessutan prioriterer
dei å hjelpe foreldre med barn med livstruande sjukdomar. I alle
fall var representanten Lundteigens innlegg eit godt oppspark til
det.
Samtidig har det
vore ei lang høyringsrunde først, då regjeringa sende ut sine forslag,
og ei god høyringsrunde her på Stortinget då forslaget omsider kom
hit. Og sjølv om alle høyringsinstansane uttrykte glede over ei utviding
og ei forenkling, har det heller ikkje vore tvil om at ein også
skapte nokre nye problem med å forsøke å forenkle og fjerne dei
skjønnsprega kriteria. Frå Venstres side har vi tatt det på alvor,
for sjukdomsforløp er ulike, og det er klart at det å ha ein tidskonto
som var såpass rigid som det som var føreslått, sjølv om det har
ein del argument for seg, ville føre til at enkelte kom i ein veldig
vanskeleg situasjon. Derfor sette vi pris på dei høyringsinnspela
som kom her på huset, og har klart å få fleirtal for og blitt einige
om ein unntaksregel.
Så er sjølvsagt
problemet med å ha ein unntaksregel at då er vi tilbake til dette
med skjønn, og litt av målet med omlegginga var jo å unngå for mykje
skjønnsprega kriterier. Men fleirtalet ser likevel eit behov for
ein unntaksregel i enkelte tilfelle og håpar at han skal bli grei
å praktisere. Han vil jo då rette seg mot dei barna som på grunn
av ein livstruande sjukdom eller skade har behov for kontinuerleg
tilsyn og pleie. Han er ikkje tidsavgrensa og gjev ei yting på 66
pst. av berekningsgrunnlaget. Og det vil kunne vere aktuelt i tilfelle
der det tar lengre tid enn fem år før ein kan bli ferdig med behandlinga
og bli frisk, eventuelt at det tar lengre tid før døden inntreffer,
eller at ein får tilbakefall og på ny kjem i ein forferdeleg vanskeleg
situasjon. Den unntaksregelen håpar og trur vi skal kunne fange
opp veldig mange tilfelle, og at han vil bidra til ytterlegare å
styrkje ei ordning som vi no skal styrkje i dag.
Samtidig vil det
nok – eg heldt på å seie – uavhengig av kva ordning som blir vedtatt
her i dag, fortsatt kunne tenkjast tilfelle der folk fell utanfor.
Derfor er det så viktig at ein ikkje lar det bli med dette, men
at ein jobbar vidare frå departementet si side med å styrkje samhandlinga
mellom Nav og det kommunale hjelpeapparatet, som vil måtte spele
ei rolle for å sørgje for saumlause overgangar mellom det statlege
og det kommunale ansvaret. Eg er glad for at ein så godt som samla
komité står bak ein merknad om nettopp det, og eg forventar og håpar
at det vil bli følgt opp framover, slik at intensjonane til fleirtalet
her i dag kan bli oppfylt og sørgje for at dei som kjem i ein krevjande
situasjon med sjuke barn, ikkje skal måtte tenkje på personleg økonomi
og praktiske spørsmål, men skal kunne tenkje på sine barn.
Kirsti Bergstø (SV) [17:13:04 ] : Jeg vil starte med å takke
saksordføreren for grundig arbeid og godt samarbeid i denne saken.
Det er svært gledelig at denne saken behandles, for det er en sak
som har tatt sin tid. Løftene har vært store både fra regjeringspartiene
og fra støttepartiene, og derfor er det forståelig at ventetiden
har vært lang for dem som har ventet på at pleiepengeordningen også
skal kunne gjelde dem. Det er også verdt å merke seg at det ikke
legges opp til at endringer skal skje før flere måneder etter valget.
Det skal ikke ta bort gleden ved at endringer faktisk skal finne
sted, men representanten Rotevatn kan merke seg det når det gjelder
hva som skal sies i valgkampen som kommer.
Det er svært positivt
at det legges opp til at pleiepengeordningen skal omfatte flere,
at den skal være mer fleksibel, og at det skal være mulig å være
i lag som to foreldre når behovet er som størst. Alvorlig syke barn
som trenger døgnkontinuerlig pleie og omsorg, trenger foreldrene
sine. De trenger tryggheten de nærmeste kan gi. Foreldre trenger
også rommet til å kunne være til stede som foreldre med omsorg og
pleie. Alternativet vil i mange tilfeller være døgnkontinuerlig
institusjonsomsorg med de kostnadene det har både for enkeltpersoner
og for samfunnet.
Selv om SV synes
det er positivt med forbedringer, og at flere kommer inn under ordningen,
har vi forslag til ytterligere forbedringer. Det første handler
om økonomi. Når barn blir syke, bør fellesskapet stille opp. Vi har
et prinsipp om at barn ikke betaler egenandel, og at utgifter ved
barns sykdom dekkes fullt ut. Ingen barn kan forsørge seg selv,
og foreldre som står i tunge og krevende omsorgssituasjoner, har
liten eller ingen mulighet til å øke sin inntekt. Derfor ønsker
vi ingen reduksjon til 66 pst. av inntekten etter det første året,
men at prinsippet om at barns behov for pleie og omsorg skal dekkes
fullt ut av fellesskapet, blir fulgt.
Det andre handler
om mulighet for ny pleiepengeperiode når tiden har gått ut. Det
må være barnets behov for pleie og omsorg som ligger til grunn for
vurderingen av og muligheten for en ny pleiepengeperiode, ikke rigide
systemer. Også barn som har utsikt til bedring, trenger pleie og
omsorg etter 1 300 dager om helsesituasjonen krever det, og tilbakefall
kan dessverre skje – og det skjer. Jeg ser heller ingen grunn til
å trekke fram argumentasjon om innlåsingseffekt eller uteblivelse
fra arbeidslivet, slik man i grunnlaget for saken gjør, for det
er underordnet når barnet krever alt du har, og alt du er. Den virkelige
innlåsingen handler om barnets helsesituasjon, og omsorg for alvorlig
syke barn truer ingen arbeidslinje.
Det er viktig
at aldersgrensen på 18 år ikke gjelder for mennesker med utviklingshemning.
Det handler om menneskets behov for trygghet og ivaretakelse og
at systemene må tilpasses mennesker, for folk kan ikke alltid velge
å passe inn i systemet slik det er bygd.
Jeg tar opp SVs
forslag. Jeg vil også nevne at jeg dessverre var forhindret fra
å ta del i avgivelsesmøtet. Derfor står SV med på en del merknader
som vi ikke skulle vært med på. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på
det under debatten. Jeg vil også nevne at vi subsidiært støtter
Senterpartiets forslag og Arbeiderpartiets forslag.
Presidenten: Representanten
Kirsti Bergstø har tatt opp det forslaget hun har referert til.
Statsråd Anniken Hauglie [17:17:46 ] : Dette er en gledens
dag. Lovforslaget som behandles i dag, gjelder forslag til endringer
i folketrygdlovens regler om pleiepenger til yrkesaktive foreldre
med syke barn. Forslaget er en markant forbedring av dagens ordning
og utvider ordningen til også å være en inntektssikringsordning for
foreldre med varig syke barn.
Dagens pleiepengeordning
er streng og har et komplisert regelverk. Den er lite forutsigbar
for foreldre til syke barn, og det kompliserte regelverket gjør
skjønnsutøvelsen svært utfordrende for Arbeids- og velferdsetaten.
Reformeringen av pleiepengeordningen har vært viktig for regjeringen
og er en oppfølging av Sundvolden-plattformen.
Jeg er derfor
glad for at arbeids- og sosialkomiteen støtter regjeringens forslag
om betydelige forbedringer i ordningen. Vi inkluderer nå mange flere
syke barn i ordningen, vi forenkler regelverket, og vi gjør det
mer fleksibelt slik at det skal bli lettere å kombinere omsorgsoppgaver
med arbeid.
Vi foreslår å
lempe på dagens strenge sykdomskrav. Nå skal det være tilstrekkelig
at barnet har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av
sykdommen eller skaden.
Barn med varig
sykdom inkluderes nå i ordningen. I dag er de bare inne i helt snevre
unntakstilfeller.
Aldersgrensen
utvides til én felles generell øvre aldersgrense på 18 år, mot i
dag 12 år for barn som behandles i helseinstitusjon, og 18 år for
andre som er omfattet av ordningen. Ved fylte 18 år vil barnet få
selvstendige rettigheter i folketrygdloven.
Regjeringen foreslår
å utvide muligheten for gradering ned til 20 pst., slik at det skal
bli lettere å kombinere pleieoppgaver med arbeidsdeltagelse.
Det foreslås at
pleiepenger gis fra første dag. Vi opphever dermed dagens sju karensdager
i forbindelse med behandling i helseinstitusjon. Det foreslås også
at begge foreldre skal kunne ta ut pleiepenger samtidig ved behov
og ikke bare når barnet har livstruende eller svært alvorlig sykdom.
Jeg er glad for at mange flere familier nå vil få rett til pleiepenger
og dermed en enklere hverdag i det som for de aller fleste vil være
en svært krevende tid.
Pleiepenger skal,
som i dag, forbeholdes yrkesaktive foreldre og være en midlertidig
ytelse. Det innebærer at det fortsatt er et krav om forutgående
arbeid og tap av arbeidsinntekt.
I gjennomsnitt
tas det i dag ut pleiepenger i mindre enn 40 dager. Regjeringen
foreslår at pleiepenger skal kunne gis i inntil 1 300 stønadsdager
per barn fram til barnet er 18 år. Det tilsvarer fem år hvis pleiepenger
tas ut sammenhengende med 100 pst. Av disse gis 260 dager med 100 pst.
kompensasjon av tapt inntekt, mens de resterende 1 040 stønadsdagene
gis med 66 pst. kompensasjon. Det ligner langt på vei løpet ved
egen sykdom.
Vi ønsker å gjøre
pleiepengeordningen mer fleksibel ved å la foreldrene få bedre uttelling
når de kombinerer omsorgen med arbeid. Når det tas ut graderte pleiepenger,
forlenges pleiepengeperioden, men maksimalt i inntil ti år.
Det samlede forslaget
gir en god balanse der flere får rett til pleiepenger, samtidig
som formålet med pleiepenger som kompensasjon for midlertidig bortfall
av arbeidsinntekt for å pleie syke barn opprettholdes.
Det er gledelig
å merke seg at flertallet som deltok på høringen, vil foretrekke
den nye ordningen framfor dagens ordning.
Jeg merker meg
at flertallet i komiteen har foreslått et unntak fra tidsbegrensningen
for barn med behov for kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av
livstruende sykdom eller skade. Noen av forenklingsgevinstene vil
kunne bli utfordret ved at det innføres skjønnsvurderinger, men
denne problemstillingen ser jeg at komiteen har vurdert.
Jeg er glad for
at flertallet i hovedsak har sluttet seg til forslaget som helhet
til ny pleiepengeordning, slik at langt flere familier enn i dag
blir omfattet av en viktig velferdsordning.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Rigmor Aasrud (A) [17:21:49 ] : Statsråden sa i sitt innlegg
at inngangsvilkår og kompensasjonsordninger langt på vei ligner
dagens sykepengeordning. I dagens sykepengeordning er det sånn at
en kan ha en kreftsykdom i et år og bli behandlet for den, og en
har sykepenger og eventuelt arbeidsavklaringspenger. Senere i livet kan
en bli utsatt for en ulykke, og en får sykepenger og eventuelt oppfølging
etter det. Men når det gjelder pleiepenger for barn, la statsråden
ikke opp til at det skulle være sånn. Det står i proposisjonen:
«Etter nærmere vurdering har departementet kommet
fram til at det ikke foreslås at det skal være mulig med ny opptjeningsrett.»
Hvorfor?
Statsråd Anniken Hauglie [17:22:35 ] : Med det forslaget som
vi nå behandler, vil tilbakefall eller senskader – komplikasjoner
etter f.eks. kreftbehandling – i motsetning til i dag bli omfattet
av ordningen. Slik sett er jeg glad for at Stortinget gjør betydelige
forbedringer, ikke minst når det gjelder sykdomskravet.
Som jeg nevnte
i mitt hovedinnlegg, er snittet for dem som bruker ordningen, under
40 dager. Fordi vi også gjør det mulig å sette dagene i «banken»
– tidskontoordning – betyr det at de aller, aller fleste med all sannsynlighet
også vil ha dager igjen. I tillegg til pleiepengeordningen og muligheten
til å spare dager har man også omsorgsstønad, man har hjelpestønad.
Kommunen har assistentordninger og andre ordninger som kan bistå
familiene. I sum mener vi at de ordningene vi har, vil kunne være
gode løsninger for de familiene som står i en svært vanskelig situasjon.
Rigmor Aasrud (A) [17:23:34 ] : Jeg registrerer at statsråden
ikke svarte på det som var hennes eget forslag – hun er glad for
at Stortinget har gjort forbedringer i hennes eget forslag. Det
er bra at statsråden ser akkurat det poenget.
Jeg registrerer
at det blir store forskjeller mellom dem som har vanlige sykepenger,
og dem som må ha pleiepenger. Det er jo alle de svakeste, så her
burde statsråden allerede da hun la fram saken for Stortinget, ha tenkt
igjennom at det kunne bli en situasjon.
En annen situasjon
gjelder dem som har utviklingshemning. En 19-åring som bor hjemme
hos foreldrene sine, og som skal på sykehus, trenger trygge omsorgspersoner.
Er det riktig at foreldrene skal dekke det av egen lomme?
Statsråd Anniken Hauglie [17:24:19 ] : Også de psykisk utviklingshemmede
over 18 år vil ha mulighet til å benytte seg av de ordningene som
jeg nå nevnte, det være seg omsorgsstønad, hjelpestønadsordningen
og andre ordninger som kommunene har. Det er mange kommuner som
bistår foreldrene i den type eksempler som representanten Aasrud
her viser til. Vi har ment at summen av de ordningene vil ivareta
disse familiene på en god måte.
Så registrerer
jeg at Stortinget ønsker en ekstra sikkerhetsventil for de familiene
der man bl.a. får tilbakefall, og det mener jeg Stortinget har funnet
en god løsning på.
Men det viktigste
vi gjør med ordningen nå, i tillegg til at vi lemper på sykdomskravet,
innlemmer varig syke barn, hever aldersgrensen fra 12 til 18 år,
gjør det mulig for foreldre å ta ut permisjon samtidig og gjør det
mulig å kombinere pleieoppgaver med arbeid, er en betydelig forbedring.
Mellom 8 000 og 9 000 barn som i dag er holdt utenfor, innlemmes,
og vi legger mellom 500 og 550 mill. kr på bordet, nettopp for å
gjøre ordningen bedre for familiene.
Rigmor Aasrud (A) [17:25:26 ] : Det er interessant, som det
ble sagt av representanten Bergstø her, at ordningen først kommer
etter valget. Man har brukt fire år på å utrede. Det var en NOU
som lå der, så en kunne jo vært noe raskere med å få gjennomført
det.
Jeg registrerer
på nytt at statsråden ikke svarer på spørsmålet mitt. En psykisk
utviklingshemmet person som bor hjemme, som er 19 år, og som ikke
har vært i kontakt med det kommunale hjelpeapparatet – er det riktig
at foreldrene skal ta seg fri og ta kostnaden med å følge den personen
til sykehus, til behandling? Hvorfor kunne man ikke i proposisjonen
ha foreslått at det skulle være som før for de utviklingshemmede,
at foreldrene kunne få forlenget muligheten til å følge dem dit,
at det også skulle gjelde etter fylte 18 år?
Statsråd Anniken Hauglie [17:26:14 ] : La meg først nevne den
NOU-en som representanten Aasrud viste til. Den lå pent i skuffen
da vi overtok regjeringskontorene. Slik sett hadde den forrige regjeringen
god mulighet til å starte arbeidet selv, men det valgte den forrige regjeringen
ikke å gjøre. Det var denne regjeringen som tok utvalgsrapporten
opp av skuffen, og som har foreslått flere forbedringer, som den
andre regjeringen aldri tok tak i.
Dersom psykisk
utviklingshemmede har behov for å dra på sykehus, har man mulighet
til å få ordninger gjennom kommunen. Man har full mulighet til å
få omsorgsstønad gjennom kommunen, man har full mulighet til å søke
om hjelpestønad – den statlige hjelpestønadsordningen eller andre
ordninger, som kommunene kan stille opp med.
De forbedringene
vi nå gjør i pleiepengeordningen og i de øvrige ordningene som både
stat og kommune har, mener vi medfører en betydelig forbedring av
ordningene for familier med syke barn. Det er etterlengtede ordninger,
og jeg er glad for at Stortinget i all hovedsak slutter seg til
regjeringens forslag. Med unntak av at det er en liten forbedring,
en liten sikkerhetsventil, mener jeg det Stortinget nå vedtar, er
godt.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:27:21 ] : Jeg vil starte replikken
min med å si at det er jo forbedringer som har kommet. Slik sett
er det en gledens dag, fordi det er mange mennesker som blir omfattet
av pleiepengeordningen. Og de fire partiene sto sammen om og ønsket disse
endringene i forrige periode, men fikk ikke gjennomslag for dem
da. Så slik sett er det veldig positivt.
Men jeg opplever
at de svarene som statsråden ikke gir til representanten Aasrud,
gjelder økonomi. En har prioritert så langt en kunne, og lenger
kom en ikke, mens en langt på vei deler intensjonene.
Derfor er mitt
spørsmål: Har en gjort beregninger som tar inn over seg ekstra utgifter
til sykepenger, til institusjon, alle de ekstra kostnadene – noe
havner på kommunen, noe havner på staten – men har en sett totalregnskapet
for det? Det viktigste er jo det menneskelige, ved at for dem som
ønsker å være hjemme, burde det være en mulighet for det. Men har
en sett totalregningen for det, når en har gjort de prioriteringene
som regjeringa til slutt valgte?
Statsråd Anniken Hauglie [17:28:29 ] : Det er klart at for
fellesskapet vil det være langt dyrere å bygge ut institusjonstilbudet
til mange av de varig syke barna, og kanskje særlig til dem som
er psykisk utviklingshemmet og skal bo i institusjon. Det er ingen
tvil om at det vil være en stor kostnad for samfunnet.
Samtidig er det
viktig at vi også har gode offentlige avlastningstilbud, omsorgstilbud,
til foreldre med alvorlig syke barn. Vi vet jo at mange av de barna
vi her snakker om, krever avansert medisinsk behandling, som man
kanskje skal være varsom med å pålegge foreldre å skulle ta ansvar
for. Derfor har vi vært opptatt av at vi skal ha en ordning som
ivaretar familienes behov for å pleie sine barn midlertidig. Riktignok
innlemmer vi nå de varig syke barna også. Samtidig er det også viktig
at familiene skal føle trygghet for at når de trenger avlastning,
eller når de trenger et institusjonstilbud, skal de også få det.
Jeg er glad for
at de borgerlige partiene har stått sammen om denne ordningen. Den
forrige regjeringen prioriterte det aldri. Det er en viktig reform
som kommer familiene til gode.
Kirsti Bergstø (SV) [17:29:34 ] : Jeg er veldig stolt over
at den rød-grønne regjeringen beredte grunnen for endringen som
i dag finner sted, og at saken ble grundig utredet og gjennomgått
for å få en forbedring av pleiepengeordningen. Det er fordi ingen
barn kan forsørge seg selv. Derfor vil SV sikre foreldrene inntekt også
utover det første året, fordi det kan være kritisk å gå ned såpass
mye når utsiktene er uforutsigbare og omsorgsoppgavene store.
Men noen trenger
foreldrestøtte lenger enn andre, og det gjelder særlig mennesker
med utviklingshemning. Jeg hører på debatten, og jeg prøver å forstå:
Hvorfor mener statsråden at mennesker med utviklingshemning ikke
kan unntas fra aldersgrensen i pleiepengeordningen?
Statsråd Anniken Hauglie [17:30:45 ] : Det er flere endringer
vi gjør i denne ordningen. I tillegg til at vi innlemmer flere og
fjerner karensdager, endres aldersgrensen fra 12 år til 18 år. Når
det gjelder 18 år, henger det sammen med at da blir barna voksne
og får egne rettigheter og egne inntekter. Når jeg leser høringsuttalelsen
til SVs egen helsebyråd, Inga Marte Thorkildsen, støtter hun fullt
ut de endringene som regjeringen foreslår, og henviser bl.a. til
at da får også 18-åringene egne trygderettigheter.
Men så er vi
opptatt av at mange av dem også vil ha behov for å ha med seg noen
hvis de skal på sykehus eller annet. Da vil man ha muligheten til
å benytte seg av de ordningene man har, gjennom omsorgsstønad, gjennom
hjelpestønad og gjennom andre velferdsordninger, og det er viktig.
Vi mener at summen av det vi nå gjør, sammen med de øvrige tilbudene
man har, vil forbedre tilbudet betydelig for familier som før ikke
har fått noe.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:32:07 ] : Endelig behandler Stortinget
denne endringen av folketrygdloven, som forbedrer pleiepengeordningen.
Mange foreldre til alvorlig syke barn står i krevende omsorgsoppgaver
og utsettes for store belastninger. Det ble også vektlagt sterkt
i Kaasa-utvalgets NOU, som den forrige regjeringen nedsatte, men
dessverre ikke fulgte opp. Det skjer nå – endelig, og svært etterlengtet.
Uken før påske
la Pårørendealliansen frem sin undersøkelse om pårørende, en tankevekker
av en undersøkelse, som dokumenterer den enorme innsatsen pårørende
gjør, ikke bare foreldre til syke barn, men alle pårørende i Norge.
Alliansens budskap var tydelig: Det viktigste vi kan gjøre for pårørende,
er å verdsette deres innsats, synliggjøre deres arbeid og inkludere
dem bedre fremover.
Før påske vedtok
Stortinget, etter behandling i helse- og omsorgskomiteen, nye lovbestemmelser
som styrker de pårørendes rettsstilling ved å tydeliggjøre kommunenes
ansvar for å tilby støtte til pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver,
bl.a. omsorgsstønad. Det er Prop. 49 L for 2016–2017, om styrket
pårørendestøtte. I denne er det også en plikt for kommunene til nettopp
det representanten Aasrud var inne på i sitt innlegg: å gi pårørendestøtte
og pårørendeveiledning. Dette er lovendringer som må ses i sammenheng
med den betydelige utvidelsen av pleiepengeordningen som regjeringen
har foreslått, og som Stortinget vil vedta i dag – et gedigent løft,
en antatt økning av antallet som mottar pleiepenger, med 8 000–9 000
personer, dobbelt så mange som i dag. Det er å ta foreldre med alvorlig
syke barn på alvor.
Samlet sett,
med styrket pårørendestøtte i helse- og omsorgskomiteens sak og
styrking av pleiepengeordningen i denne saken, har vår regjering
forbedret ordningene for pårørende, noe som har vært etterspurt
og etterlengtet i årevis.
Selvfølgelig
kan en gjøre mer for foreldre med alvorlig syke barn. Det er heller
ikke vanskelig å forstå at noen ønsker seg mer og at regjeringen
skulle gått enda lenger. Men det er svært positivt at mange partier
i dag roser regjeringen for å styrke ordningen. Samtidig er det
litt påfallende at de partiene som nærmest holdt de pårørende på
armlengdes avstand gjennom sine åtte år og ikke styrket noen av
disse ordningene, fortsatt ikke er fornøyd og foreslår mer.
I dag viser Høyre,
Fremskrittspartiet og Venstre at våre partier prioriterer et stort
løft for pleiepengeordningen, og vi vet at dette vil forandre hverdagen
til mange pårørende i Norge. Vi synes også det er svært positivt at
de tre partiene foreslår en unntaksbestemmelse som tar på alvor
den akutte situasjonen foreldre til barn som blir alvorlig syke
på nytt eller får tilbakefall, kan komme opp i – en unntaksbestemmelse
som kan inntreffe i helt spesielle tilfeller, men som kan være helt
avgjørende for de få det gjelder.
Bente Stein Mathisen (H) [17:35:24 ] : I 2015 var det ca. 8 500
personer som mottok pleiepenger. De samlede utgiftene var på ca.
480 mill. kr i året. Forslaget vi behandler i dag, er en stor utvidelse
av dagens ordning. Dobbelt så mange får faktisk rett til pleiepenger
ut fra det forslaget som foreligger, og utvidelsen innebærer en budsjettøkning
på 560 mill. kr på helårsbasis.
Ut fra samfunnsøkonomiske
hensyn er det nødvendig å sette noen rammer for kompensasjonsnivå
og lengde på ytelser. Å beregne pleiepenger og sykepenger ut fra
et tilnærmet likt regelsett virker både ryddig og riktig, og det
var det også forståelse for i komiteen. Begge er ytelser som skal
dekke inntektstap ved midlertidig fravær fra arbeidet på grunn av
sykdom.
Jeg har lyst
til å kommentere 18-årsgrensen, som flere har tatt opp her i tidligere
innlegg og også i spørsmål til statsråden. Tidligere var det to
regler som gjaldt pleiepenger, en for 12 år og en for 18 år, nå
er de slått sammen til én regel, som gjelder for 18 år. Når barnet
er 18 år, anses barnet som voksen i folketrygdens forstand og får
selvstendige rettigheter til inntektssikring i lovverket. Det gjelder
også for utviklingshemmede. Da har ikke foreldrene forsørgelsesplikt
lenger i henhold til barneloven. Jeg forstår at det er en vanskelig
situasjon og utfordrende når en hjemmeboende psykisk utviklingshemmet
person over 18 år blir alvorlig syk, må på sykehus og trenger nære
omsorgspersoner rundt seg for å føle seg trygg. Når den statlige
ytelsen oppheves, skal det kommunale hjelpetilbudet overta, for
det er et kommunalt ansvar å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester
til alle innbyggerne. Med utgangspunkt i ny pleiepengeordning vil
det være god tid for foreldre til varig syke barn og det kommunale
hjelpeapparatet til å samarbeide, planlegge og bli enige om hvordan
en skal håndtere en situasjon med akutt sykdom og eventuell innleggelse
på sykehus – for jeg vet jo at sykehusene vil ha noen der som kjenner
den utviklingshemmede, og som kan bistå i pleien, noe som er viktig
for tryggheten og også for kommunikasjonen med den syke og for at behandlingen
skal gis på en god måte på sykehus.
Jeg kommer fra
en kommune hvor dette løses ved at foreldre eller andre nære personer
blir lønnet av kommunen i en slik situasjon for å gå inn i en slik
midlertidig pleierolle på et sykehus. Det må hele tiden være det
som er den beste løsningen for den hjelpetrengende, som er styrende
for hvilken hjelp som skal settes inn. Jeg har stor tillit til at
kommunene tar dette ansvaret og får til gode løsninger sammen med
familien eller nære omsorgspersoner hvis slike situasjoner oppstår.
Freddy de Ruiter (A) [17:38:09 ] : I dag fikk vi stortingsrepresentanter
en viktig mail fra en som heter Kari Fjugstad Giske, som forteller
oss om hvordan den nye pleiepengeordningen vil slå ut for familier
med hjemmeboende utviklingshemmede ungdommer, voksne, over 18 år.
Vi snakker om
ungdommer og voksne som ikke kan ivareta sine egne rettigheter,
og som ved alvorlig sykdom ikke lenger skal kunne ha med sine nærmeste
på f.eks. sykehus, uten at dette går ut over familieøkonomien. Det
virker lite gjennomtenkt og rammer vilkårlig og hardt familier som
fra før av har det vanskelig. Det verste med denne innstrammingen
er likevel hvilke konsekvenser det får for den utviklingshemmede
selv.
Fjugstad Giske
sier dette på en treffende måte. Hun skriver:
For en utviklingshemmet
person som i tillegg er svært syk, er det trygghet det hele handler
om. Det er ikke lett å finne noen personer som kjenner ungdommen,
og som kan følge ham ved sykehusinnleggelser. Ukjente personer som
skal ivareta ham i en svært sårbar situasjon, er ikke bare ugunstig,
det er i tillegg svært uforsvarlig fra et medisinsk ståsted. Disse
ungdommene vil være avhengige av at noen forstår dem, kjenner deres måte
å kommunisere på, tolker sykdomssignaler, skaper trygghet i en kritisk
situasjon og kjenner bakgrunnsinformasjonen.
Klarere enn dette
kan det vel ikke sies.
Jeg er glad for
at Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti – jeg er litt usikker
på hvor Senterpartiet befinner seg her, ut fra de signalene som
er gitt – går inn for at rettighetene til pleiepenger skal fortsette
å gjelde utover fylte 18 år for utviklingshemmede.
Det skjer mye
positivt på pleiepengeområdet, og regjeringa og støttepartiene har
all mulig grunn til å være stolte av det arbeidet de har gjort,
men det er derfor denne innstrammingen blir spesiell, og den blir
spesielt smålig og uforståelig sett i den konteksten. Men i forbindelse
med at vi nettopp har hatt påske, er det jo noe som heter fjellvettregler,
og de gjelder også i politikken – det er altså ikke for sent å snu.
Jeg har også lyst til å utfordre statsråden på om hun vet hvor mange
dette gjelder, for ifølge mine opplysninger er det en relativt marginal gruppe,
men det slår knallhardt inn.
Karin Andersen (SV) [17:41:04 ] : Grunnen til at jeg tar ordet,
er den problemstillingen som flere har vært inne på nå, med den
delen av forslaget som er en innstramming. Jeg har lyst til først
å si at jeg synes de er veldig bra, de forbedringene som har vært
gjort. Det skal regjeringen ha ros for at de har kommet med, for
det er veldig viktige forbedringer. Men når det gjelder situasjonen
for utviklingshemmede som er 18 år, er det en gruppe som er særlig
sårbar, og som nå opplever en innstramming. De er i en svært kritisk
situasjon. At vedkommende som har utviklingshemning og en alvorlig sykdom,
får uføretrygd sjøl, løser jo ikke dette problemet. Det vi snakker
om nå, er mulighet til å være borte fra jobb eller å ha en inntekt
mens man følger opp barnet sitt, som i denne sammenheng fremdeles
vel må kunne sies å være et barn. I den spesielle omsorgssituasjonen
det handler om, er man kanskje enda mer i behov av en fast ordning
fra statens side istedenfor å ha en ordning som varierer fra kommune
til kommune, slik som representanten fra Høyre var oppe her og sa.
Det er vel og
bra at noen kommuner gjør dette på en god måte. Det kan også være
slik at det er mulig for noen av disse å planlegge dette, men det
er heller ikke sikkert at det er sånn, for situasjonen også for
disse barna kan veldig fort endre seg. Det kan være sykdomstilfeller
som har vært til stede i lengre tid, og der det har vært mulig å få
til en slik avtale med kommunen, men det kan også være ting som
kommer brått på, der kommunene på ingen måte er imøtekommende eller
gjør det mulig for familiene å ivareta det store omsorgsbehovet
som dette barnet har, og som også helsevesenet sier at det er sterkt behov
for at noen følger opp.
Jeg hadde ønsket
meg at man, i hvert fall fra statsrådens side, hadde hatt en erkjennelse
av dette problemet og sagt at dette er noe vi kan se videre på,
og ikke avvist det som en problemstilling i det hele tatt. For de henvendelsene
vi har fått, viser at dette er en alvorlig problemstilling for noen,
og jeg er, i likhet med representanten de Ruiter, helt sikker på
at dette ikke gjelder særlig mange. Jeg er også sikker på at flertallet
i denne salen ville støttet regjeringen hvis de hadde kommet med
en slik utvidelse.
Lise Christoffersen (A) [17:44:20 ] : Jeg skal ikke dra opp
debatten på ny, og jeg skal ikke gjenta ting som allerede er sagt,
men det er framsatt noen påstander i debatten her om at den rød-grønne
regjeringa ikke var interessert i spørsmålet om pleiepenger. Statsråden
sa at Kaasa-utvalgets innstilling ble lagt i en skuff, og viste
til at hun som ansvarlig statsråd har tatt den opp av den skuffen,
hvor den var godt begravd. Andre fra flertallspartiene har vært
inne på det samme.
Jeg har sittet
og bladd litt på nett. Kaasa-utvalget, som den rød-grønne regjeringa
nedsatte, avga sin innstilling til departementet og den rød-grønne
regjeringa 17. oktober 2011. Så fikk Stortinget Meld. St. nr. 29
for 2012–2013 – den ble lagt fram av den rød-grønne regjeringa 19. april
2013. Den het «Morgendagens omsorg». Komiteen avga innstilling til
Stortinget 11. juni 2013, og Stortinget behandlet meldinga 17. juni
2013. Så hadde vi valg i 2013.
Mitt spørsmål
går på en måte i retur: Hvorfor tok det så mye som fire år å få
denne saken fram til Stortinget? Mitt neste spørsmål er: Hva mener
flertallspartiene og regjeringa ville vært en rimelig saksbehandlingstid
for den rød-grønne regjeringa på denne saken som avviker fra det
som var det faktiske forløpet? Nå ser jeg at saksordføreren har
tegnet seg etter meg, så da regner jeg med at jeg får et svar på
det.
Bente Stein Mathisen (H) [17:46:26 ] : Jeg var ikke helt forberedt
på å svare på spørsmålet fra Christoffersen. Jeg hadde først tenkt
å svare på de innspillene som har kommet når det gjelder 18-årsgrensen.
Jeg mener jeg sa ganske klart og tydelig i mitt innlegg at når den statlige
ytelsen opphører, skal det kommunale ansvaret inn i bildet. Med
den nye ordningen er det god tid til å planlegge gode ordninger
for varig syke barn, som utviklingshemmede er. Det er et kommunalt
ansvar. Det er ikke bare Asker kommune som gjør det, også andre
kommuner må ta det ansvaret.
Jeg kan heller
ikke helt komme bort fra å kommentere det som har kommet frem fra
Arbeiderpartiet og SV om at nå har vi gjort endringer, men de skal
tre i kraft etter valget til høsten. Arbeiderpartiet og SV satt
åtte år i regjering uten å gjøre noen ting med pleiepengeordningen.
Ja, det ble satt ned et Kaasa-utvalg, det kom en NOU, men det ble
ikke gjort noen ting med det. Så kom det kanskje noe i 2013. Men
det som regjeringen Solberg gjorde, var å ta det inn i regjeringserklæringen
og si at vi ville gjøre noe med pleiepengeordningen, og det gjør
vi nå i dag. Vi legger den fram. Det har vært en grundig prosess,
det har vært store høringer, og vi har lyttet til innspillene som
har kommet, og fått en forbedret utgave av det som vi behandler
i dag. Derfor er jeg veldig glad for at representanten Lundteigen
faktisk sto her oppe og ga regjeringen ros for at vi i dag fremmer
denne saken, som har blitt en mye bedre ordning enn den vi har i
dag. Det er rett og slett en gladsak!
Statsråd Anniken Hauglie [17:48:07 ] : Jeg fikk et konkret
spørsmål når det gjelder antallet psykisk utviklingshemmede unntaket
vil gjelde. Det vil i så fall gjelde for hjemmeboende psykisk utviklingshemmede. Det
er litt vanskelig å gi et eksakt svar, men vi anslår ca. 100 personer.
Jeg skal være den første til å erkjenne at for noen vil det oppleves
som en innstramming at man setter en absolutt aldersgrense. Samtidig
har vi ment at det er forsvarlig, også fordi man har mange andre
gode ordninger, som også sakens ordfører har redegjort for. Man
har omsorgsstønad i kommunene, man har en statlig hjelpestønad som
vil kunne hjelpe, og man har ulike assistentordninger i kommuner.
De siste årene har man gjort betydelige forbedringer i mange andre ordninger,
så vi mener at summen av ordningene vil ivareta også denne gruppen
på en god måte.
Når det gjelder
tiden vi har brukt på selve saken, er det slik at økonomi var noe
av det som måtte vurderes i forkant av at saken skulle sendes på
høring. Samtidig fikk vi også ganske mange innspill til selve saken
som gjorde at vi måtte vurdere de innspillene vi hadde fått fra
høringsinstansene. Det innebar at vi gjorde betydelige forbedringer
i forslaget som var sendt ut på høring. Det var vel en forbedring
på ca. 150 mill. kr mer enn i det forslaget som i utgangspunktet
var sendt ut på høring. Så det som vi behandler her i dag, er en
vesentlig forbedring av den ordningen som regjeringen i utgangspunktet
sendte ut på høring.
Men igjen – jeg
er glad for at Stortinget slutter seg til regjeringens forslag.
Dette er en gledens dag for mange av de familiene som nå blir inkludert,
og som nå kan pleie sine syke barn hjemme.
Freddy de Ruiter (A) [17:50:08 ] : Det er ingen som helst tvil
om at for de aller fleste er dette en mye bedre ordning enn den
eksisterende ordningen. Det skal regjeringa og samarbeidspartiene
ha ros for. Men for noen blir dette en dårligere ordning. Det gjelder
kanskje noen av de aller mest sårbare og mest utsatte, for de er
ikke bare somatisk svært syke, de er utviklingshemmede i tillegg.
Jeg setter pris på at statsråden kvitterer ut det med antall og
sier at det kanskje gjelder et hundretall personer. Da blir det
ganske uforståelig at når en lager et godt nytt system, så strammer
en inn for den aller mest sårbare gruppen. Jeg klarer dessverre ikke
å forstå dette. Jeg klarer heller ikke å forstå at det skal være
avhengig av hvor man bor, når vi vet hvordan disse ordningene fungerer
i praksis i kommunene – svært forskjellig. Velferdsflyktninger har
vi opplevd på dette området – folk som flytter fra kommune til kommune
fordi de opplever at oppfølgingen av deres barn er så forskjellig
og så tilfeldig. Så nei, det er ingen grunn til å stole på at hver
eneste kommune gjør jobben sin her. Noen gjør det, men ikke på langt
nær alle. Det er bare å ta en prat med dem som har barn med f.eks. utviklingshemning
eller andre utfordringer i det spekteret.
Så til det med
omsorgslønn, det som nå kalles omsorgsstønad. Det er jo akkurat
den samme problemstillingen. Det er bare å gå og se på hva slags
praksis det er ute i kommunene når det gjelder omsorgslønn. Lovverket
sier at man skal kunne tilby omsorgslønn, men noen kommuner gir
i praksis ikke omsorgslønn, mens andre er veldig rause med omsorgslønn.
Noen gir svært lite i omsorgslønn, andre gir svært mye i omsorgslønn.
Like tilfeller behandles svært ulikt. Det er altså en ordning som
fungerer elendig. Det er kanskje en av de offentlige ordningene
i Norge som fungerer dårligst.
Når det gjelder
hjelpestønad, som statsråden tidligere tok opp her, at det kunne
være en mulighet: Meg bekjent er hjelpestønad noe som opphører når
barnet blir 18 år, da inntrer uføretrygd. Det er vel ikke meningen
at barn skal betale sine foreldre for å være med på sykehuset når
de har så mange andre omsorgspersoner som kan fungere i en sånn
setting. Jeg håper at dette er en liten tabbe i et ellers godt politisk
håndverk, og at en ikke lukker den døra helt.
Rigmor Aasrud (A) [17:53:02 ] : I dag har vi lært at det etter
ett og et halvt år fra en NOU er levert, ikke er gjennomført endringer
– ett og et halvt år. Det er kritikkverdig, men at man bruker fire
år på å legge fram en sak som skal gjelde etter valget, det er veldig
bra. Jeg gleder meg til å gå igjennom de NOU-ene som ligger i regjeringsapparatet,
og se om det er noen der som har ligget mer enn halvannet år. Da
skal jeg i hvert fall sørge for å minne regjeringens representanter
om at det er kritikkverdig.
Denne saken dreier
seg om ett hundre utviklingshemmede. Jeg synes de som sitter her,
burde kjenne litt på samvittigheten sin og tenke på om det er riktig
at de skal måtte overlates til et kommunalt hjelpeapparat eller
stønadsordninger som ikke er tilpasset dem, når de skal f.eks. på
sykehuset, om det er fornuftig at folk som kanskje ikke har hatt
tilbud fra kommunen før, plutselig skal måtte ha med seg en kommunal
medarbeider, med den utryggheten det kan medføre når man skal oppleve et
hjelpeapparat. Det er akkurat der vi bør kjenne litt etter og kanskje
tenke på når vi stemmer etterpå.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.