Ola Elvestuen (V) [15:33:39 ] : Valget og regjeringsskiftet
i Myanmar i 2015 var en inspirasjon for alle som er opptatt av demokratiske
endringer i verden. Samtidig sitter militæret fremdeles på betydelig
politisk makt. Regjeringen har ikke mandat til å stanse den militære
aggresjonen i landets mest alvorlige konfliktområder. Grunnloven
sikrer militæret kontroll over sikkerhetspolitikken, vetorett mot
grunnlovsendringer, kontroll over tre viktige departementer, inkludert
landets administrasjonssystem og politistyrker. Militærets konstitusjonelle
makt er en hovedutfordring for den videre reformprosessen.
For Norge, som
har arbeidet for demokrati og menneskerettigheter i Myanmar i 25
år, er det viktigere enn noen gang å støtte politiske prosesser
som styrker en valgt regjering, på bekostning av militæret. Det
er viktig å søke politiske løsninger på politiske problemer, noe som
både borgerkrigen og konflikten i Rakhine-staten er eksempler på.
Vi har det siste
året sett at militæret benytter sikkerhet som argument for brutale
aksjoner med store lidelser for sivilbefolkningen. I Rakhine-staten
har FNs høykommissær for menneskerettigheter og Human Rights Watch
rapportert om overgrep hvor mer enn 1 000 rohingya-muslimer er drept
og 70 000 er drevne på flukt. I Kachin-staten og Shan-staten har
militærets offensiver undergravd regjeringens troverdighet i fredsprosessen. Mer
enn 100 000 mennesker er internt fordrevne, noe som gir grunn til
å tvile på militærets vilje til fred.
Det er stor risiko
for at eskaleringen av konflikter vil gi et tilbakeslag i landets
demokratiserings- og fredsprosess. Videre politiske reformer og
fred er avgjørende for å redusere militærets kontroll over politikken.
Fred er også helt nødvendig for å investere i de ressursrike delstatene,
uten at dette skaper konflikter.
Norge har en sterk
tradisjon for politisk engasjement i kampen for demokrati, fred
og menneskerettigheter i Myanmar. I senere år har økonomisk utvikling
og næringslivssamarbeid blitt vektlagt. Investeringer er positivt,
men utfordringene med overgang til demokratisk styresett og politisk
konfliktløsning vedvarer som grunnleggende utfordringer. Denne situasjonen
krever en balansert tilnærming til både freds- og demokratistøtte,
utviklingssamarbeid og næringslivsengasjement.
Norge har et spesielt
ansvar i Myanmar, og jeg vil illustrere det med å peke på tre områder.
Det første er
det rent historiske. Norge var på 1990-tallet en klar stemme for
liberale verdier, demokrati og menneskerettigheter og en artikulert
motstander av militærregimet. Etter at Aung San Suu Kyi ble tildelt
Nobels fredspris i 1991, ble engasjementet fulgt opp med økonomisk
støtte til eksilregjeringen, radiostasjonen Democratic Voice of
Burma og politiske aktører og organisasjoner, kanalisert gjennom
Den norske Burma-komité. Disse tiltakene er fremdeles en viktig
grunn til at Norge står i en særstilling i Myanmar, og er noe norsk
næringsliv fremdeles drar nytte av.
Det andre er politisk
og økonomisk. Norge var blant de første vestlige land som støttet
militærregimets reformer fra 2011. Norske næringsaktører dro nytte
av Norges nye politikk. Dette utløste høsten 2015 sterk kritikk fra
Aung San Suu Kyi, som mente at norske myndigheter var langt mindre
opptatt av politiske reformer enn av økonomiske interesser. Det
er jo store, tunge bedrifter som er involvert i Myanmar, som Telenor,
Statoil og Statkraft.
Det tredje er
fredsengasjement. Norge engasjerte seg sterkt i fredsprosessen,
men engasjementet har ennå ikke resultert i en nasjonal våpenhvile.
Veien fram mot politiske forhandlinger vil bli svært lang. Myanmar
har nå sin første valgte regjering siden 1960. At demokratiseringsprosessen
lykkes, har betydning ut over Myanmars grenser. Etter 50 års militærdiktatur
står utfordringene i Myanmar i kø. Norge har unik kompetanse på
flere økonomiske/industrielle felt, som offshore gassutvinning,
telekom og vannkraft, men vi må ikke glemme at vårt langvarige engasjement
innen demokrati og menneskerettigheter har gitt en tilsvarende unik
kompetanse, som har bidratt til å skape tillit mellom partene i
Myanmar. Mens norske myndigheter arbeider for investeringer og liberalisering
av økonomien, må dette følges opp av støtte til landets politiske
prosesser for fred, demokrati og menneskerettigheter. Dersom Norge
har ambisjoner om å bidra til at Myanmar lykkes med politiske reformer
og fred, kreves det en fortsatt sterk norsk Myanmar-kompetanse med
gode nettverk. Det trengs et nettverk inn til politiske partier,
etniske organisasjoner og andre toneangivende aktører i Myanmar.
Støtte til lokalt sivilsamfunn kan være et viktig bidrag til et
bærekraftig demokrati. Det er imidlertid minst like viktig å nå
ut til det politiske nivået.
Tiden fram mot
det neste nasjonale valget i 2020 vil bli avgjørende for landets
framtid. I denne kritiske tiden er vi avhengig av kunnskap om og
innsikt i hva som skjer, og hva internasjonale aktører kan bidra
med for å styrke den demokratiske prosessen. Den kompetansen norske
aktører har, er unik og må styrkes. De siste årene har norske investeringer
økt betraktelig i Myanmar, og det er skapt et større behov for å
gi råd og følge med på investeringene.
For Stortinget
er det viktig at statlige selskaper arbeider ansvarlig i et land
som delvis har et militært styre. Myanmar-nettverket på Stortinget
er en videreføring av PD-Burma, som utenriksministeren selv har
ledet. Burma-komiteen har koordinert dette arbeidet, som har gjort
oss folkevalgte bedre i stand til jevnlig å følge opp norsk politikk
i Myanmar.
Den norske Burmakomité
har arbeidet i Myanmar siden 1992 – 25 år i år, lengst av de norske
organisasjonene – og har en sterk posisjon i det internasjonale
Myanmar-miljøet. Det er et unikt politisk nettverk inn i landet
og har en sterk tillit hos sentrale politiske aktører, en kompetanse
som er helt avgjørende i den situasjonen hvor vi nå er, hvor man
har en demokratisk valgt regjering i Myanmar, men sammen med en
udemokratisk grunnlov. Det er viktig i den situasjonen vi er i nå,
å ha kompetanse også i Norge på hva som er militærets ansvar – spesielt
inn mot rohingyaene og situasjonen i Rakhine-staten, men også i
nord med de konfliktene som er i delstatene Shan og Kachin – hvor
mye ansvar det er regjeringen egentlig har, og hvor mye ansvar det er
som fortsatt ligger til militæret. Det er det vanskelig for oss
å trenge inn i, og det er også vanskelig å se hva konsekvensene
er. Det er avgjørende at vi har den kompetansen også i Norge, om
hva de reelle maktforholdene i Myanmar er.
Nå er jeg spent
og vil gjerne høre hva utenriksministeren tenker om hvordan vi fra
norsk side kan og bør bidra inn i det viktige demokratiserings-,
freds- og forsoningsarbeidet i Myanmar.
Utenriksminister Børge Brende [15:42:10 ] : Først vil jeg takke
representanten Ola Elvestuen for å reise en interpellasjon om Myanmar,
som er – med det systemet som vi har nå – et viktig fokusland, og
jeg vil også, iallfall fra min side, foreslå at det skal bli et
partnerskapsland i fremtiden. Norge har en viktig posisjon i Myanmar,
og det er satsinger som vi selvsagt skal videreføre.
Et snaut år er
gått siden den første demokratisk valgte regjeringen på over femti
år tok over makten i Myanmar. Under Aung San Suu Kyis ledelse viser
myndighetene vilje til å gripe fatt i landets mange utfordringer.
Samtidig er de åpne for støtte fra det internasjonale samfunnet.
Utfordringene er – som representanten også helt riktig var inne
på – mange i det unge demokratiet.
Etter sammenhengende
konflikt med en rekke væpnede etniske grupper siden landets uavhengighet
er det en krevende fredsprosess som skal drives fremover. Mye gjenstår,
ikke minst når det gjelder sammensetning av parlamentet og innen
menneskerettigheter og økonomisk utvikling. Hæren hviler over landets
nasjonalforsamling og selvsagt over hovedstaden Naypyidaw. Overgrep
mot etniske grupper, den uakseptable situasjonen for rohingyaene
og et økende antall internflyktninger er eksempler på utfordringer
som Myanmar står overfor.
Støtte til våpenhvileområdene
og til fredsprosessen mellom myndighetene og de etniske gruppene
har vært en sentral del av Norges engasjement. Det er norsk tradisjon
å lytte til aktørene. Vi er i tett kontakt med myndighetene og våpenhvilegruppene
om behov for støtte. Norge etablerte kontakt med de etniske minoritetene
i Myanmar i en tidlig fase av fredsprosessen. Norsk støtte til arbeidet
i våpenhvileområdene har vært verdsatt. Norge bidrar til giverfondet
«Joint Peace Fund», hvor vi har styreplass. I tillegg støtter vi
våpenhvileovervåkningsmekanismen gjennom FN.
Vi viderefører
vår støtte til reformarbeidet i Myanmar. Vi har et betydelig og
bredt engasjement, og vi samarbeider både med regjeringen, med frivillige
organisasjoner og med FN-systemet. Målsettingen er å bidra til fattigdomsreduksjon,
demokratisk utvikling og varig fred. Norge er en aktiv pådriver
for å fremme utvikling. Oppgraderingen til full ambassade i 2013
ga grunnlag for tett oppfølging og løpende dialog med myndighetene
og andre viktige aktører.
Myanmar er fokusland
– som jeg nevnte – for utviklingssamarbeid, og vår innsats er langsiktig.
Bilaterale programmer innen vannkraft og miljø er allerede godt
i gang, og Olje for utvikling er i en tidlig fase. Et tilsvarende
engasjement i fiskerisektoren, Fisk for utvikling, er under planlegging.
Dette er områder hvor Myanmar ønsker samarbeid med oss, og hvor
vi har relevant erfaring og kompetanse. En rekke norske organisasjoner
er engasjert i Myanmar, og det er økende interesse blant norske
bedrifter og selskaper.
Norge kan og vil
fortsette å spille en konstruktiv rolle for den videre demokratiseringsprosessen
i Myanmar, i nært samarbeid med myndighetene, sivilsamfunnet, internasjonale
aktører og privat sektor. Norge kan bidra positivt, men det er Myanmar
selv som må finne varige løsninger som sikrer fred og utvikling
for landets befolkning.
I våre politiske
samtaler med Myanmars myndigheter tar vi opp utfordringene landet
står overfor, inkludert situasjonen i delstatene Rakhine, Kachin
og Shan og det økende antallet internflyktninger i landet.
Norge er aktivt
engasjert i de årlige forhandlingene i FNs menneskerettighetsråd
om situasjonen i Myanmar. Også i år var vi medforslagsstiller til
resolusjonen som ble vedtatt 24. mars. Her uttrykkes det en klar
forventning til at Myanmar tar tak i problemene, inkludert med diskriminering
og overgrep mot rohingyaene i Rakhine-staten. En uavhengig internasjonal
kommisjon utnevnt av Menneskerettighetsrådets president skal granske
anklager om alvorlige overgrep og MR-brudd i Myanmar utført av sikkerhetsstyrkene,
med særskilt fokus på Rakhine-staten. For å lykkes med å bygge et
stabilt og sterkt demokrati må Myanmar følge internasjonale forpliktelser
innen menneskerettigheter og på det humanitære området. Norge støtter
opp om FNs høykommissær for menneskerettigheters arbeid med å etablere
permanent tilstedeværelse i Myanmar.
I motsetning til
hvordan situasjonen var bare for noen få år siden, er det i dag
fullt mulig å arbeide på vanlig måte inne i Myanmar. Et grunnleggende
prinsipp i vår utviklingspolitikk er at innsats for demokratibygging
og støtte til sivilt samfunn skal gå til aktører som er til stede
i det aktuelle landet, og som mest mulig effektivt kan være med
på å bygge en kultur for påvirkning nedenfra. Under diktaturet var
ikke dette mulig i Myanmar. Derfor måtte vår støtte til demokratiprosessen
kanaliseres via organisasjoner som opererte utenfor landets grenser.
Representanten Elvestuen nevnte også PD Burma, hvor jeg selv var
med da jeg satt på Stortinget, hvor det var helt naturlig å arbeide
fra Norge overfor andre land for å skape internasjonal solidaritet
og oppmerksomhet rundt situasjonen inne i Burma.
I dag er en rekke
sivilsamfunnsorganisasjoner til stede i Myanmar. For å oppnå effektiv
støtte til den demokratiske utviklingen, til beste for befolkningen
og sivilsamfunnet, er det naturlig å dreie vår bistand mot aktører
inne i Myanmar. Dette er det klare faglige rådet som jeg også har
fått. Det demokratiske gjennombruddet har altså gjort det mulig
å yte vår støtte til sivilsamfunnet i tråd med prinsippene som ligger
til grunn for slik innsats i vår utviklingspolitikk.
Norge kanaliserer
mye av støtten gjennom frivillige organisasjoner og de mange sivilsamfunnsaktørene inne
i landet. Flere av disse er norske. Men det viktigste kriteriet
for å yte støtte er om den på en mest mulig effektiv måte kan bidra
til en positiv utvikling i landet. Et aktivt og engasjert sivilsamfunn
er avgjørende for demokratisk og bærekraftig utvikling i Myanmar.
Vi ønsker alle gode aktører og initiativer velkommen.
Formålet med norsk
støtte til Myanmar er å bidra til fremgang i fredsprosessen og til
en stabil demokratisk og økonomisk utvikling. Vår støtte skal være
basert på Myanmars egne behov.
Ola Elvestuen (V) [15:49:47 ] : Jeg vil først takke for svaret.
Det er ikke noen
tvil om at vi har mange av de samme målsettingene. Jeg setter pris
på at man ønsker en oppgradering fra at det er et fokusland til
at det også blir et partnerskapsland – eller i hvert fall en videreføring
av den sterke fokuseringen som Norge har på Myanmar, der vi gjennom
mange år har hatt en sterk posisjon, og der vi har hatt en stor
respekt for det arbeidet som er gjort, spesielt når det gjelder
menneskerettigheter og demokratiutvikling, fra 1990-tallet og fram
til i dag – og at man ønsker å videreføre dette arbeidet.
Noe av uenigheten
gjelder nok i hvor stor grad situasjonen i Myanmar er normalisert,
ved at det, som statsråden sier, i dag er fullt mulig å jobbe på
vanlig måte i Myanmar, der en har mange lokale aktører, og at man skal
legge vekt på at det er de lokale aktørene som nå skal drive fram
prosessen også fra norsk side og med norsk støtte.
Flere norske selskaper
har store økonomiske interesser i Myanmar, og de har også hatt store
investeringer – og en vilje til å gå inn – i Myanmar. Jeg nevnte
noen tidligere, både Statoil, Statkraft og Telenor, noe jeg mener
det er riktig og viktig at vi bygger videre på.
Det som er noe
vanskelig å få tak på, er egentlig bakgrunnen for den kritikken
som Aung San Suu Kyi kom med mot Norge høsten 2015. Man mente at
her hadde man lagt for stor vekt på bare de økonomiske interessene
og den økonomiske utviklingen, noe som i seg selv er positivt, men
tok for lite inn over seg den støtten som de fortsatt trenger til
en demokratisk utvikling. Én ting er å mene at en har en tydelig,
demokratisk regjering, noe annet er problemet med den udemokratiske
grunnloven, som gjør at Myanmar er i en veldig spesiell situasjon,
der de militære sikrer seg mot all endring i grunnloven med 25 pst.
av plassene i nasjonalforsamlingen, sammen med de viktigste departementene.
Jeg vil derfor mene at det fortsatt er viktig at vi har et demokratiperspektiv,
at vi må ta inn over oss at en trenger støttespillere også utenfor
Myanmar – at vi trenger begge deler – og at en må ha en normalisering,
men også må holde fast ved den kompetansen som ligger i organisasjoner
utenfor Myanmar.
Det er ingen tvil
om at jeg synes det er spesielt underlig med de kuttene i støtten
som er kommet til Burma-komiteen, i en situasjon der jeg mener at
det er nå en trenger å ha en tålmodighet, nettopp for å holde denne
prosessen gående i årene framover.
Utenriksminister Børge Brende [15:53:18 ] : Som jeg også sa
i mitt første svar til representanten, er det et grunnleggende prinsipp
i vår utviklingspolitikk at innsats for demokratibygging og støtte
til sivilt samfunn skal gå til aktører som er til stede i det aktuelle
landet, og som mest mulig effektivt kan være med og bygge en kultur
for påvirkning nedenfra. Under diktaturet var dette ikke mulig i
Myanmar. Men jeg trakk også frem i mitt svar til interpellanten
at Myanmar står overfor mange utfordringer. Det er den første demokratiske
regjeringen på 50 år, og det er fortsatt slik at de militære, før
man starter et valg, har minst 25 pst. av representantene i nasjonalforsamlingen.
Det er mange etniske
grupperinger som fortsatt føler at de ikke tar del i styret av landet.
Dette er minoriteter som føler at det burmesiske flertallet er med
på å undertrykke dem. Dette er også minoriteter som føler seg mer
bekvemme med Myanmar enn f.eks. Burma. Ikke minst føler rohingyaene
i Rakhine-staten at de også må inkluderes i dette.
Jeg er glad for
at også miljøer i Norge som tradisjonelt har jobbet bare med en
burmesisk innfallsvinkel, har tatt inn over seg at vi nå står overfor
en ny nasjon, Myanmar, under ledelse av Aung San Suu Kyi, som selvsagt
også har begrensninger i måten hun kan operere på, på grunn av de
militære. Det er ikke så godt å vite hvor mye Aung San Suu Kyi kan
sette ting på spissen overfor de militære, men jeg oppfordrer Aung
San Suu Kyi til å være tøff når det gjelder å overholde internasjonale
menneskerettigheter – ikke minst i Rakhine-staten.
Jeg vet ikke hva
som lå bak hennes refleksjoner i 2015. Det kan jo være det at man
fra norsk side ganske tidlig var ute med å inngå en fred og forsoningsdialog også
med det tidligere regimet, og det irriterte henne noe. Det er i
hvert fall noe hun har sagt til meg. Men jeg tror det var riktig
at man startet en dialog – en dialog som har ført til at man nå
har den første demokratiske regjeringen.
Nå har vel Aung
San Suu Kyi nok utfordringer å håndtere i eget land, ikke minst
med de påstandene som nå har kommet rundt Rakhine-staten, så hun
har vel mindre anledning til og mindre prioritert å utdele karakterer
til Norge.
Harald T. Nesvik (FrP) [15:56:49 ] : Demokratisering er noe
som kan være krevende, ikke minst er det noe som tar lang tid å
få på plass. Myanmar-problematikken er en problematikk som har vært
tema i denne sal mange ganger opp gjennom årene. Det er selvsagt helt
naturlig, med tanke på den situasjonen som har vært i dette området.
Jeg vil gi honnør
både til interpellanten, som tar opp denne problemstillingen, og
– ikke minst – også til regjeringen for måten man jobber på for
nettopp å underbygge at man i landet selv kan være med på å drive
fram den demokratiseringen som må finne sted i Myanmar.
Jeg skal ikke
gå inn i alle de forskjellige folkeslagene og provinsene, det kan
utenriksministeren så uendelig mye bedre. Jeg hørte innlegget til
statsråden. Det er ekstremt mange folkegrupper og minoriteter i
Myanmar, og de har ulike utfordringer.
Det eneste jeg
er helt sikker på, er at skal et land både komme ut av fattigdom
og få en vekst, er handel – og handel med andre land – helt vesentlig
for å få det til. Gjennom handel er det ikke bare en tjeneste eller
en vare som forflyttes så man får pengebeløp tilbake, det er også
kompetanseutveksling. Det er erfaringsutveksling – man får se hvordan
ting fungerer andre steder, man blir kjent med hverandre, man kan
påvirke hverandre og få i gang prosesser. Det er ekstremt viktig.
Vi vet også at
Myanmar ønsker samarbeid på flere områder. Fremskrittspartiet mener
det er viktig at vi stiller opp der vi kan for å hjelpe til i disse
prosessene, og det vet jeg at statsråden også er opptatt av. Men
det er viktig at vi sørger for at endringene og det som skal skje,
har fotfeste i det landet utviklingen skal skje i. Vi må bare erkjenne
at vi kanskje må justere litt på våre forventninger når det gjelder
tidsperspektivet for når ting kommer på plass, for dette er altså,
som det har vært vist til her, den første demokratisk valgte regjeringen
på 50 år i Myanmar.
Det er i hvert
fall en god begynnelse, det som skjer. Så får vi følge utviklingen
nøye og bidra med det vi kan bidra med. Det aller, aller viktigste
er at vi sørger for både handel, kompetanseutveksling, meningsutvekslinger
og samarbeid på en rekke områder, slik at man kan komme videre.
Men jeg tror ikke vi skal forvente at det blir etter vestlige normer,
det som skjer i Myanmar, og at det skjer over natten. Ting tar tid,
det må vi rett og slett bare akseptere.
Ola Elvestuen (V) [16:00:18 ] : Først vil jeg si at jeg er helt
enig i at det var riktig å bruke den muligheten som man fikk fra
de reformene som ble påbegynt i 2011. Jeg tror det har vist seg
i etterkant at det har gitt positive resultater, også med den økonomiske
satsingen fra norske selskaper som har vært i Myanmar. Det ser vi,
for det har jo vært en positiv utvikling der man har hatt vekstrater
i Myanmar de siste årene. I 2015 var det 7 pst., i 2016 var det
8,1 pst. Man har også hatt en politisk utvikling nå etter valget,
hvor det anerkjente Freedom House ikke karakteriserer Myanmar som
et ikke-fritt land, men som et delvis fritt land. Så det er ingen tvil
om at det er en positiv utvikling. Også den kontakten som Norge
har, må da være i utvikling gjennom at man bygger mer opp under
lokale aktører, at vi mer og mer normaliserer den økonomiske kontakten
som vi har med Myanmar. Etter hvert som man får en åpning, får man
også opp mer av kompleksiteten med de ulike etniske grupperingene,
også kompleksiteten med hensyn til å få på plass en fredelig utvikling,
og etter hvert må man jobbe for å få en fredsavtale.
Men selv om man
har en demokratisk utvikling, er det allikevel viktig å ha bevisstheten
om den helt grunnleggende udemokratiske grunnloven, at det er militære som
sitter med full kontroll på sikkerhetspolitikken, og det er vanskelig
å se hvordan man skal komme et steg videre for å komme seg ut av
det. Jeg tror derfor det er viktig for Norge at man egentlig må
ha to løp. Det ene er å bygge videre på en demokratisering, på en
åpenhet, det å ha en friere presse, det å kunne bygge opp under
samfunnet i Myanmar. Samtidig, fordi kompleksiteten er der, trenger
man å ha aktører både her i Norge og ellers som peker på det særegne
med det som nærmest er en vetorett med den kontrollen på sikkerhetspolitikken som
militære har. Jeg tror det er viktig for å få fram et helhetlig
bilde, og at det er viktig for at vi skal gi vår – skal vi si –
riktige støtte inn mot Myanmar. Det er klart at Aung San Suu Kyi
har et stort ansvar, ikke som president, men som «State Councellor»,
men samtidig må man også passe på at det ikke tillegges urettmessig
ansvar i det som er en internasjonal dialog, også på bakgrunn av den
fredsprisen som hun har, for det er klart at det er det en fare
for. Derfor mener jeg det er viktig at man fortsatt holder fast
ved at Norge må støtte opp både her og internasjonalt for egne aktører.
Utenriksminister Børge Brende [16:03:49 ] : Jeg mener at interpellanten
har veldig mange gode poeng i sitt innlegg, og han har åpenbart
et brennende engasjement for Myanmar – et engasjement som jeg også
deler. Men først og fremst er det jo mye å glede seg over. Jeg tenker
på at Aung San Suu Kyi satt ti år i husarrest, men er i dag «State
Councellor». Presidenten i Myanmar er fra hennes parti. Men det
er også slik at Aung San Suu Kyi som nobelprisvinner har et ansvar
for å sette ned foten. Det er selvsagt fint å være «State Councellor», men
hvis det er slik at hun blir tvunget til en politikk som hun ikke
kan ta ansvar for, f.eks. når det gjelder behandling av rohingyaer
i Rakhine-staten, hvor det er svært bekymringsfullt det vi har opplevd
av opptreden fra myndighetene i Myanmar, så er det Aung San Suu Kyi
som må si fra: Dette kan aksepteres, og dette kan ikke aksepteres.
Så lenge man er «State Councellor, har man også et viktig ansvar
knyttet til dette. Det er noe som jeg vil ta opp med henne når jeg
forhåpentligvis skal til Myanmar på besøk i juli, også for å videreføre det
engasjementet Norge har hatt overfor mange av de etniske minoritetene
som må integreres. Myanmar er ikke bare burmesere. Burmesere utgjør
kanskje 60 pst. av befolkningen. Skal man lykkes med å styre dette
landet, skal man lykkes med å sørge for integrering, skal man lykkes
med å få til fred, må man også nå ut til andre folkegrupper enn
sin egen. Dette er et stort ansvar som Aung San Suu Kyi har som
burmeser – å bidra til at også de andre etniske gruppene tar det
inn over seg. Det er også viktig at norske miljøer som jobber med
Myanmar, tar dette inn over seg.
Som interpellanten
også var inne på, er Myanmar fortsatt et veldig fattig land. Veldig
mange i Myanmar har ikke tilgang på elektrisitet. Det er dårlig
infrastruktur. Det er enorme investeringer som trengs. Jeg er glad for
at norsk næringsliv har stilt opp og foretar investeringer, bidrar
til veksten. Uten vekst er det ingen mulighet til å nå de målene
man har for utvikling. Så er det klart at norsk næringsliv skal
etterleve det som er internasjonale prinsipper. De skal overholde
menneskerettighetene. De stiller helt klare krav til norsk næringsliv. Men
vi vet at bistand bare er et lite element i dette. Hvis man får
på plass investeringer og får på plass demokrati, er mye gjort.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 4 er omme.