Tore Hagebakken (A) [11:51:52 ] (ordfører for saken): Det
er et ordtak som sier at å vente på en glede er også en glede. Etter
omtale av mirakler, nikking og diskusjon om hvem som hører best
eller dårligst, er vi altså framme ved denne saken.
I dette representantforslaget fra
Hans Olav Syversen og Rasmus Hansson fremmes det forslag om at «Stortinget ber
regjeringen snarest utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet
som et supplement til brutto nasjonalprodukt».
Temaet har vært oppe i Stortinget
tidligere, gjennom en interpellasjon til finansministeren fra Dagfinn
Høybråten i 2007 og gjennom en grundig behandling av et forslag
fra Kristelig Folkeparti i 2009. Dette resulterte i en omtale av livskvalitetsindikatorer
i nasjonalbudsjettet.
Vi kan alle glede oss over at Norge
nettopp er kåret til verdens lykkeligste land, fulgt av Danmark,
Island og Sveits på de neste plassene. Faktorer som i denne sammenhengen
vektlegges som viktig for folks lykke, er omsorg, frihet, sjenerøsitet,
ærlighet, helse, inntekt og godt styresett. At vi er i den posisjonen
vi er, er en følge – ikke minst – av godt politisk håndverk gjennom
mange tiår. Da er det viktig at vi sørger for å fordele godt videre,
og at alle er med og får sin del av livskvaliteten og muligheten
som samfunnet vårt gir.
Forslaget fra representantene Syversen
og Hansson om nye mål for samfunnsutviklingen og økt vektlegging
av livskvalitet i utviklingen av samfunnet har selvsagt gode intensjoner,
men komiteen – med unntak av Kristelig Folkepartis representant,
som også er en av forslagsstillerne – mener likevel at det er lite
hensiktsmessig å arbeide fram et enkelt mål for nasjonal livskvalitet.
Livskvalitet har mange dimensjoner, og ulike personer vil kunne
ha ulikt syn på hvordan dette bør vurderes opp mot hverandre.
Komiteens flertall slutter seg til
konklusjonene i finansministerens brev til finanskomiteen, datert
11. november 2016. I brevet gis det en god beskrivelse av hvordan
en sikrer seg og sammenholder nødvendig informasjon og statistikk
om velferd og livskvalitet, i tråd med det OECD anbefaler.
I innstillingen sier flertallet
seg enig i at «det er viktig at vi i Norge videreutvikler vår egen
statistikk og tar i bruk de mulighetene til å sammenlikne oss med
andre land som tallene fra internasjonale organer gir oss». Vi viser
også til statsrådens beskrivelse av hvordan Statistisk sentralbyrå ivaretar
analyser av levekår og velferd.
Jeg har registrert at Kristelig
Folkeparti i sitt endelige forslag i innstillingen har gått fra
å snakke om «et mål for brutto nasjonal livskvalitet» til nå å ville
be «regjeringen snarest utvikle et samlet system for måling av brutto
nasjonal livskvalitet», så noe har tydeligvis skjedd underveis.
Men komiteens flertall mener at
vi allerede har tilfredsstillende data, systemer og praksis med
hensyn til å måle livskvalitetens ulike sider, og at vi dermed også
har grunnlag for å kunne vektlegge livskvalitet når vi setter oss
våre samfunnsmål.
Hans Olav Syversen (KrF) [11:56:05 ] (komiteen leder): Det
som saksordføreren redegjorde for, må jeg si var et veldig velvillig
innlegg når man allikevel skal stemme det ned – det skal sies, så
all ære til representanten Hagebakken for det. Men han sa også at
Norge er «verdens lykkeligste land», i alle fall er vi målt til
det. Av og til når man hører på debattene her i salen, kan man kanskje
være litt i tvil om det kan stemme, men når Tore Hagebakken har
sagt det, er det sikkert korrekt.
Som representanten Hagebakken sa,
er ikke dette en ny sak. Det har vært drøftet før, i en interpellasjon,
og vi hadde en stor høring i finanskomiteen i tilknytning til det
forrige representantforsalget. Det er riktig at det har kommet en
beskrivelse i budsjettet av indikatorer for livskvalitet. Det som
er interessant, er hvordan dette er utviklet videre internasjonalt.
OECD bruker mye tid og krefter, for de ser at dagens BNP-måling
egentlig viser veldig lite av hvordan samfunnet fungerer, og hva
det er av indikatorer som gir et godt uttrykk for hvordan livskvaliteten
egentlig er. Det sier seg vel egentlig selv, det er ikke bare økonomiske mål
som sier noe om hvordan vi har det.
Jeg tar til orientering at flertallet
synes at den omtalen som gis i de årlige budsjettene, er tilstrekkelig,
og at man avventer hva OECD og FN vil jobbe videre med for nasjonalt
å utvikle disse parameterne. Jeg skulle ønske vi var litt mer framoverlent.
Vi har tatt på alvor at man synes ett mål ikke var riktig. Så har
vi prøvd å justere teksten i forslaget. Hvis det kan få noen til
å stemme for, er vi glad for det.
For øvrig tar jeg opp forslaget
fra Kristelig Folkeparti.
Presidenten: Representanten
Hans Olav Syversen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Snorre Serigstad Valen (SV) [11:58:29 ] : Jeg er litt skuffet
over at forslagsstilleren ikke benyttet seg av taletida i dens fulle
bredde for å belyse eget forslag. Det er en sjelden mulighet han
nå skuslet bort. Og jeg skjønner jo om han mener at det er en mulighet
også Stortinget skusler bort, når det er få partier som slutter
seg til representantforslaget fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet
De Grønne.
Jeg har lyst til å redegjøre litt
for hvorfor vi i SV ikke er del av mindretallet. Jeg deler fullt
ut målsettingen til forslagsstillerne, både at vi trenger god informasjon
om hvordan innbyggerne i Norge har det, hvordan deres livskvalitet
er, og, ikke minst, at politikken vi vedtar, skal bidra til økt
livskvalitet. Jeg tror bare det ligger en felle i antakelsen om
at slike ting lett lar seg måle, og at det er et mål å måle slike
ting.
Tankene bringes litt hen til debatten
om økosystemtjenester, altså konseptet om at en skal kunne kvantifisere
naturverdier som ledd i en vurdering av om det f.eks. er riktig å
bygge ut noe eller ikke og sette en kronesum på en art, på et sjeldent
landskap, på kulturlandskap eller på sjeldne biotoper. Og det er
jo en god idé. I et samfunn der det meste måles og veies, i et samfunn
som er styrt av den måle- og tellelogikken som Syversen beskriver,
kan det være fristende å si: Ja, men da må vi også måle de tingene
som er aller viktigst, og som har aller størst verdi for oss, som f.eks.
naturverdiene, dyrelivet osv.
Men man kan fort gå i motsatt felle
og gjennom en slik ordning gjøre enkelte ting til gjenstand for
regnskap som ikke bør være det. Fra enkeltes ståsted vil det være
lettere å bygge ned f.eks. naturverdier av stor verdi hvis en kan sette
en prislapp på det. Det er jo ikke mangel på penger som ofte er
problemet for de kreftene som bygger ned viktige naturverdier. Det
blir en form for avlat – framfor det det var ment å være.
Jeg får litt den samme følelsen
i denne debatten. Det er fordi livskvalitet er så veldig ulike ting
for ulike mennesker. Livskvalitet kan være å leve et liv som skiller
seg veldig fra livet til folk flest i Norge, eller det kan være
å ha et helt vanlig, helt rolig, liv. Livskvalitet får vi av veldig
ulike ting. Bare gjennom det å skulle lage ett sett med bestemte
indikatorer på norsk livskvalitet vil vi bidra til å snevre inn
hva et godt liv egentlig er. Jeg tror ikke det er lurt, spesielt
ikke i en tid som nå, da alt skal måles, veies, telles og gjøres
til gjenstand for beregninger, før vi vedtar politikk.
Jeg tror det er viktigere og riktigere
å legge vekt på det vi vet om livskvalitet, når vi vedtar politikken
vi har ansvaret for. Jeg tror det er viktigere og riktigere at så
mange som mulig her på Stortinget leser «Ulikhetens pris» av Pickett
og Wilkinson, om hvordan økt ulikhet fører til lavere livskvalitet
i en rekke land i hele verden, og om hvordan samfunn med små forskjeller,
som Norge, også får mange positive bieffekter av det, som lavere
kriminalitet, lavere spedbarnsdødelighet og, ikke minst, høyere
tillit til hverandre.
Jeg tror ikke det er mulig å gjøre
de aller viktigste tingene i livet til målbare enheter, og jeg tror
det ligger et ikke veldig stort, men litt farlig potensial i å skulle
vedta det. Derfor slutter vi oss ikke til representantforslaget
fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne – uten at det
må tolkes som en manglende oppslutning om målet om så høy livskvalitet
som mulig for så mange mennesker i Norge som mulig.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.