Heidi Nordby Lunde (H) [10:03:17] (ordfører for saken): Jeg undres på hva som ville skjedd dersom et av de rundt 60 000 selskapene som ble etablert i Norge i fjor, kom opp med en idé der de koblet folk med bil som var villige til å kjøre andre som trengte transport, men som ikke hadde bil, og at dette ble gjort på en kjapp, trygg og enkel måte mot vederlag som kunne spores digitalt gjennom en app som var utviklet med midler fra Innovasjon Norge, og ble utropt til årets gasellebedrift og spådd store internasjonale muligheter. Vi hadde nok syntes at det var litt kult, særlig om det viste seg at dette kunne føre til tryggere transport for kvinner, siden alle turer ville være sporbare og logges automatisk og sjåføren er avhengig av kundens tilbakemelding, og også om tjenesten senket terskelen til arbeidslivet og gjorde folk i stand til å kapitalisere på den store investeringen bil faktisk er. Nuvel – det var bare en tanke.

Økonomi er læren om hvordan knappe ressurser og verdier fordeles mellom mennesker, husholdninger og bedrifter i et samfunn, samt hvordan de samme aktørene skaper verdier gjennom effektiv bruk av knappe ressurser. Det meste som tilbys innen den såkalte delingsøkonomien, er ikke noe nytt. Vi har alltid leid ut, byttet, lånt bort eller solgt kapasitet, tjenester eller ting vi ikke trenger. Forskjellen er at framveksten av digitale plattformer som kobler behov og kapasitet tryggere, smartere og mer effektivt enn da det gikk via bekjentskaper eller rubrikkannonser på papir, utfordrer både eksisterende forretningsmodeller og de reguleringer og skatteregimer forretningsmodellene er tilpasset til.

Det er vår oppgave å sørge for at både gamle og nye måter å organisere tjenester på omfattes av reguleringer, herunder skattlegging, som støtter opp under det å skape verdier gjennom effektiv bruk av ressurser. Det betyr at gamle reguleringer bør oppdateres slik at både nye og gamle forretningsmodeller kan sørge for tryggere, smartere og mer effektiv kapasitetsutnyttelse på relativt like vilkår. Jeg sier relativt, for hvis vi skal kunne utnytte effektiviteten i de nye forretningsmodellene, må de få blomstre på egne premisser, ikke på premissene til de gamle. Vi tvinger f.eks. ikke Netflix til å betale husleie for 1 000 butikklokaler over hele landet for at Video Nova skal få overleve, eller Spotify til å opprette utsalgssteder for musikk. Derfor må vi modernisere dagens reguleringer for å gi like konkurransevilkår for tjenesteyting innen samme marked, men skille mellom det som faktisk er kommersiell virksomhet, og det som er privatpersoners muligheter til å bruke eller dele egne ressurser og kapasitet mot en ekstrainntekt.

Det er en samlet komité som framhever at delingsøkonomi kan være et positivt bidrag til en bærekraftig økonomi, en bedre fordeling og bruk av varer og tjenester, bedre utvalg og lavere priser for forbrukeren og nye arbeidsmuligheter. Så komiteen er i utgangspunktet positiv til mulighetene de nye digitale plattformene gir. Komiteen understreker samtidig at det er behov for en effektiv regulering av deltakerne i delingsøkonomien for å sikre økt vekst, skattlegging og arbeidsplasser. I tillegg mener komiteen det er behov for å identifisere eventuelle regulatoriske hull og behov for ytterligere regulering, særlig innenfor forbrukerbeskyttelse, skatt og arbeidsmarked.

Komiteens flertall anerkjenner at Finansdepartementet og skatteetaten parallelt med Delingsøkonomiutvalgets arbeid har vurdert behovet for nye retningslinjer og regelendringer på skatteområdet. I tillegg har Samferdselsdepartementet gjort et arbeid for å tilpasse gjeldende reguleringer for persontransport, bl.a. å vurdere endringer i regelverket for drosjesentraler og organiseringen i næringen samt muligheten for en oppheving av kravet om at drosje skal være hovederverv for løyvehaver, samt å åpne for at flere kan drive samkjøring. Dette er i samsvar med regjeringens løfte om å arbeide med nødvendige regelverksendringer parallelt med Delingsøkonomiutvalgets innstilling, som nå er ute på høring. Arbeidet svarer delvis på flere av forslagene fra mindretallet om nettopp å vurdere om dagens regelverk er anvendbart, samt identifisere og lukke eventuelle regulatoriske hull. Flertallet ber også regjeringen gjennomgå Skattedirektoratets rapport og forberede en oppfølging og mulige regelendringer, noe også mindretallet gjør, men med andre ord. Det samme gjelder oppfølgingen av BEPS.

Men jeg registrerer med glede at mindretallet ønsker en offentlig portal for forbrukere, plattformer og tilbydere med informasjon om delingsøkonomien. For da beholder jeg domenet delaktig.no, som jeg kjøpte for fem år siden for å fremme nettopp tjenester innen delingsøkonomien. Og skulle det gå riktig galt til høsten, satser jeg på å bli kompensert rikelig for å gi det fra meg.

Alt som i dag framheves som utfordringer innen arbeidsforhold, skatt og bransjebestemte reguleringer, er politisk skapt og kan løses politisk. Både innspillene fra alle høringsinstansene, posisjon, opposisjon – og den konstruktive opposisjonen – i dette arbeidet er et veldig godt utgangspunkt for å gjøre nettopp dette. Så da takker jeg for samarbeidet i komiteen og ser fram til debatten.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:08:28]: Tidvis kan delingsøkonomidebatten være litt forvirrende, med ulike utgangspunkt og ulike forslag. Men dette er ikke en debatt om hvorvidt delingsøkonomien kommer. Den kommer – det gjelder hvordan en møter det som kommer.

NRK kunne for noen uker siden vise til en undersøkelse som Deloitte hadde gjort, der en hadde spurt unge i ulike land om de var redde for den nye teknologien som kommer, og for at roboter skulle ta jobbene i framtida. Et stort flertall av amerikanske ungdommer svarte at de var ganske redde for det som kommer. I Norge var vi ikke så redde. Så bør vi spørre oss: Hvorfor er det da sånn? Jo, de siste 40 årene i USA har ikke veksten i økonomien betydd lønnsvekst for vanlige folk. Der har ny teknologi ikke nødvendigvis betydd nye jobber, og arbeidsmarkedet der har blitt dårligere.

I Norge har vi en motsatt historie. Her har ny teknologi blitt godt fordelt, veksten har blitt godt fordelt, og det har ikke blitt færre, men flere jobber. Vi har bygd bred kompetanse og brukt de mulighetene som ny teknologi gir oss til å skape nye, gode arbeidsplasser.

Det er interessant å se at regjeringa har prøvd å møte denne diskusjonen med delingsøkonomien. Det har allerede blitt referert til Delingsøkonomiutvalget. Jeg må dessverre si at jeg synes det som utvalget leverte, var svakt, og det handler mest av alt om mandatet de fikk fra regjeringa. Det har mange beskrevet som en tapt tid, en burde ha begynt før. Nok en gang mente regjeringa at det var ekspertene som skulle høres. Jeg mener at dette burde vært et trepartsutvalg, for den norske hemmeligheten om hvordan en møter ny teknologi, er å jobbe sammen med partene. Vi ser en regjering som er passiv og uvillig til å ta grep, en har lagt til grunn den næringsnøytrale politikken og er ikke villig til å finne ut hvordan vi på best mulig måte kan møte den nye teknologien. En sa at en skulle jobbe parallelt med å innføre nye reguleringer og nye regler. Her har lite skjedd, det har vært tre tapte år. Arbeiderpartiet mener at Norge kunne og burde gått foran her. Vi har de beste forutsetningene for å la delingsøkonomien og ny teknologi bety nye arbeidsplasser. Nå ser vi i stedet at land som Estland, Sverige og Storbritannia går foran, tar grep og legger til rette for at den nye teknologien skal bety nye arbeidsplasser.

Med forslaget vi fremmet, mente vi at vi burde finne en norsk modell, en helhetlig måte å møte delingsøkonomien på, som kunne gjort at vi fikk skapt nye arbeidsplasser, ikke den passiviteten som regjeringa her har framvist.

Forslagene vi fremmer i dag, etterspør en raskere tilnærming til dette – bedre og tidligere regelendringer – sånn at vi sikrer at dette betyr flere arbeidsplasser. Jeg håper at regjeringa i tiår framover viser evne til å tilpasse seg og gjør at en i større grad kan få på plass nye reguleringer, så vi ikke mister enda mer tid og konkurransekraft til andre land.

Med dette tar jeg opp forslagene som Arbeiderpartiet er med på å fremme i innstillinga.

Roy Steffensen (FrP) [10:12:38]: Fremskrittspartiet er opptatt av å legge til rette for at delingsøkonomien skal kunne vokse, utvikle seg og fungere i Norge. Delingsøkonomien bidrar, og vil bidra, til sterkere konkurranse, større valgmuligheter for forbrukerne og nye inntektsmuligheter for husholdninger, og det representerer positive muligheter for norsk økonomi. Det bør være rettesnorer for vårt arbeid med dette temaet.

Samtidig vet vi at det er både uklarheter og utfordringer, og da må vi se på om vi må vurdere regelverket på nytt. Vi vet allerede at effektiv ressursbruk, økt konkurranse, fordeler for forbrukerne og økt innovasjon må anses som fordeler, mens forskjeller i reguleringen, svakere forbrukervern og skatteregler som kan oppfattes som uklare og kompliserte, er blant utfordringene i arbeidet framover.

Siden dagens regelverk på mange områder ble utformet lenge før mulighetene med den digitale teknologien var kjent, passer ikke reglene alltid like godt for de nye forretningsmodellene. Min tanke er at vi må ikke forkaste delingsøkonomien fordi regelverket ikke passer, og bare stå med det trygge regelverket vi har, men vi må se på hva dagens regelverk skulle sørge for å ivareta, og så se hvordan et nytt regelverk fortsatt kan ivareta forbrukernes interesser, arbeidstakernes rettigheter, sikre at staten får sine skatteinntekter, og at samfunnet fungerer. Vi må lage et regelverk som er tilpasset utvikling og innovasjon, og ikke et regelverk som står fast i en spesiell forretningsmodell eller en spesiell teknologi. Et eksempel på det siste er at da vi for bare tre år siden skulle behandle en ny parkeringsforskrift, handlet lovteksten om betaling av parkering via SMS. Loven, som ble skrevet for bare få år siden, tok altså ikke høyde for at det nå finnes applikasjoner hvor en kan betale parkering, som har erstattet SMS. Vi må lage et mest mulig teknologinøytralt regelverk, som ikke behøver å oppdateres for hver nye app eller tjeneste som blir tilgjengelig i årene som kommer.

Bedriftene innenfor delingsøkonomi er etter min erfaring, basert på møter med disse, normalt offensive bedrifter. De ser store muligheter gjennom bruk av digitale plattformer, men de har en egeninteresse av å være godt regulert. De ønsker gode ansettelsesforhold for sine ansatte, og de ønsker ordnede skattebetalinger. Disse selskapene er konstruktive, og de er løsningsorienterte. I Estland har Uber samarbeidet med skattemyndighetene. De har laget en app hvor du med en enkel knapp kan sende skatteinformasjon til myndighetene.

I disse dager er det ute på høring en rapport fra utvalget som så på delingsøkonomien og muligheter og utfordringer for framtiden. Et hovedbudskap fra utvalget er at delingsøkonomi kan gi sterkere konkurranse, mer effektiv ressursbruk og større valgmuligheter for forbrukerne. Jeg synes det er positive tanker, og jeg mener at vi i arbeidet framover må prioritere tiltak som fremmer verdiskaping, innovasjon og entreprenørskap. Da er framveksten av delingsøkonomien positiv.

Delingsøkonomi kan trekke flere ressurser inn i økonomien og gi nye inntektsmuligheter for personer som ikke kan ha fulltidsstillinger i arbeidslivet. Dette kan løfte sysselsettingen, og det kan løfte verdiskapingen.

Samtidig er det viktig at konkurransen mellom nye aktører og tradisjonelle bedrifter foregår på mest mulig like vilkår, og at delingsøkonomien bidrar med skatteinntekter. Behovet for lønnsomme bedrifter som betaler skatt, gjør det nødvendig å få delingsselskapene inn i faste rammer, for forutsetningen for det velferdssamfunnet vi har, er at vi får inn skatteinntekter som finansierer velferdsoppgavene våre.

Når det kommer til forslaget som i dag ligger på bordet, fra noen av Arbeiderpartiets representanter, anser jeg det som et forsøk på å gå i gang snarest mulig med å regulere, og det før vi har fått rapporten fra utvalget tilbake fra høring. Det mener jeg er uklokt, og denne iveren etter å komme i gang med flere reguleringer deler jeg ikke. Jeg mener vi gjør klokt i å avvente høringsrunden og deretter få på bordet en sak som ivaretar helheten rundt delingsøkonomien basert på tilbakemeldingene fra aktører i markedet, forbrukerne, organisasjoner og dem som kjenner best hvordan delingsøkonomien best kan reguleres for å være en positiv bidragsyter i norsk økonomi.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:17:24] (komiteens leder): I Norge og i verden har vel delingsøkonomi eksistert i ulike former fra tidenes morgen. Men gitt den teknologiske utviklingen og et arbeidsmarked som tradisjonelt har vært mye mer regulert, har denne situasjonen vi har fått nå, fått en aktualitet som jeg forstår at Arbeiderpartiets representanter har tatt opp i dette representantforslaget. Mens vi behandlet saken om delingsøkonomi, har regjeringens nedsatte utvalg kommet med sin rapport, som nå er på høring. Man kan vel trygt si at denne saken er i prosess.

Delingsøkonomi har fordeler og ulemper. Personer som har ledige ressurser i form av bolig, bil eller noe annet, får muligheter til å dele disse på en inntektsgivende måte, og forbrukerne får ofte økt tilbud og til dels lavere priser. Det er positivt. Utfordringen handler selvfølgelig om å sikre en beskatning på lik linje med andre næringer og å sikre arbeidstakernes rettigheter. Det er balanseringen av disse fordelene og ulempene som jeg oppfatter at alle er ute etter å finne et godt rammeverk for, og jeg regner med at regjeringen bruker høringsprosessen og arbeidet i etterkant av den til å gi sitt svar. Jeg er spent på å høre hva statsråden så langt tenker om et slikt rammeverk.

Det er mange forslag som ligger i representantforslaget. Vi har ikke gått inn på noen, fordi vi mener at vi først tar runden med høring og en proposisjon og så gir nærmere uttrykk for vårt syn. Men sammen med flertallet har vi gitt noen føringer. Vi forventer at regjeringen, slik vi har vært enige om, fullstendig skal implementere BEPS-anbefalingene i det norske regelverket, og vi er opptatt av at Skattedirektoratets rapport gis en direkte oppfølging også på politisk nivå for å få regelendringer som både sikrer at det rapporteres, at det skattlegges riktig, og at arbeidstakers rettigheter ivaretas.

Så har vi gitt en særskilt føring fra vår side. Det gjelder taxinæringen. Delingsøkonomiutvalget foreslår å fjerne løyveplikten. Det kan høres tilforlatelig ut, ikke minst hvis man er i en by. Men vi ser at muligheten for å opprettholde et transporttilbud i distriktene hele døgnet, antagelig vil fordre en form for løyve. Der har man plikter og rettigheter. Derfor varsler vi allerede nå at den delen av utvalgets konklusjon er vi meget skeptisk til.

Vi har som komité vært i andre land og sett på konsekvensene av delingsøkonomien. Vi må konstatere at særlig for transport og overnatting skaper dette store utfordringer i mange land, både når det gjelder skattlegging og arbeidstakers rettigheter. Så vi er opptatt av en rask oppfølging av dette fra regjeringens side, slik at både vi som forbrukere og de som ønsker å delta i delingsøkonomien på disse områdene, vet hva man faktisk skal forholde seg til.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:21:38]: Det å hjelpe hverandre, det å dele på redskaper ute, og for min egen del, det å leie ut maskiner, er noe vi har drevet med i generasjoner. Dette er utelukkende positivt for å klare å utnytte samfunnets ressurser på en best mulig måte. Og så har den teknologiske muligheten som kommer, som også er et stort framskritt, gitt nye muligheter. Da er det en politisk oppgave å sørge for at de mulighetene blir brukt, men samtidig å ramme dem inn på en måte som gjør at de ikke gir uheldige utslag.

Jeg har lyst til å snakke litt om drosjenæringen, en veldig viktig næring som binder Norge sammen, og som man egentlig kan si er overalt, alltid. For uansett hvor man er i Norge, så er det en drosjesentral. De har døgnkontinuerlig vakt og er en viktig del av vårt totale kollektivtilbud. Det å ha en velfungerende drosjenæring er også en del av vår samfunnsberedskap.

Delingsøkonomiutvalgets rapport – slik som flertallet der skriver – framstår nesten som et bestillingsverk der de ønsker dagens taxinæring til livs. Der blir det ikke slått ned på Ubers lovbrudd, og man ønsker å gjøre deres virksomhet lovlig. Det er ingen tvil om at den delingsøkonomien – hvis man kan kalle virksomheten som Uber har drevet med, for det – er ulovlig persontransport mot vederlag. Dette er slått fast gjennom forelegg og dommer.

I innstillingen fra flertallet i komiteen sies det ingenting om at Uber driver ulovlig. 600 sjåfører er, som det er blitt meg fortalt, tatt for moms- og skatteunndragelser. Det problematiseres ikke med et eneste ord. Og det er, synes jeg, litt rart at saksordfører Heidi Nordby Lunde har oppfordret til å fortsette med ulovlig virksomhet i Ubers navn. Det er litt uklokt, sett fra vårt ståsted, at stortingsrepresentanter, selv om man er uenig i dagens politikk, oppfordrer til lovbrudd. Jeg mener det hadde vært på sin plass å gjøre det uttrykkelig klart at løyveordningen skal bestå, at Uber driver ulovlig, og at deres virksomhet må slås hardt ned på. For å være tydelig og i tråd med rettspraksis burde de andre partiene støtte vårt forslag om å be «regjeringen legge til grunn at vederlag for utføring av transporttjenester ut over statens takster for bruk av privatbil er å regne som transport mot vederlag og dermed er omfattet av løyveplikten». Men det har de ikke villet gjøre. Ikke har det flertallet i komiteen villet be regjeringen om å definere hva som er delingsøkonomien når det gjelder transporttjenester, og ikke engang vår merknad om at aktørene i delingsøkonomien og aktører som formidler dette eller utfører tjenester via digitale plattformer, skal drive sin aktivitet innenfor de lover og regler som gjelder, og betale skatt og avgifter til fellesskapet, har de signert på.

Men løyveordningen kommer til å bestå, også etter dette. Det er heldigvis ikke opp til finanskomiteen gjennom behandling av et representantforslag å endre denne, og det er heldigvis bred oppslutning om at løyveordningen og antallsbegrensningen er fornuftig for å gi gode drosjetjenester i både bygd og by.

Jeg registrerer at Venstre i innstillingen argumenterer for å gi lokal myndighet til å tillate Uber i større byer. Kristelig Folkeparti argumenterer også for at fjerning av løyvene kan være positivt fra ut et forbrukerperspektiv. Det er det absolutt ingen faglig grunn for, tvert om tyder erfaringene på at en slik politikk vil føre til overetablering, økt miljøbelastning og dyrere og dårligere tilbud, også i byene.

Det er viktig at vi som storting er positive til nye teknologiske muligheter, men det er også viktig at vi som storting ser hvilke utfordringer det gir, og at vi skaper forutsigbarhet for nettopp en svært viktig og stor næring for landet: drosjenæringen. Den har hatt store utfordringer i ulike anbudskonkurranser allerede med et frislipp av løyver, og det er viktig at vi skaper forutsigbarhet og anstendige forhold, slik at vi fortsatt kan ha en god drosjenæring i Norge.

Jeg tar med dette opp Senterpartiets forslag.

Terje Breivik (V) [10:25:53]: Det er bra at Stortinget er så positiv til delingsøkonomien. Så er det sjølvsagt slik – som representanten Slagsvold Vedum sa i si innleiing – at dette er strengt tatt ikkje noko nytt, men noko som me har drive med i generasjonar. Det nye er sjølvsagt krafta som ligg i moderne, elektronisk kommunikasjon, og som gjer at dette utløyser både store moglegheiter og store utfordringar.

Det er liten tvil om at delingsøkonomi gjort i ordna former kan bidra til betydeleg betre ressursutnytting, grøn vekst i praksis. Så er det vanskeleg å vera veldig bombastisk i den eine eller andre retninga p.t. På nokre område fungerer delingsøkonomien godt, på andre er det liten tvil om at det er langt meir krevjande, ikkje minst kva gjeld ryddige arbeidsforhold og skatte- og avgiftsproblematikk. Det er heller ikkje tvil om at det er utfordrande med tanke på at selskapa bak ulike delingsøkonomiplattformer i regelen ofte er etablerte i utlandet, og slik sett betalar minimalt med skatt til Noreg.

Persontransport, som førre talar var inne på, er eitt av områda der delingsøkonomien er komen lengst, og der det er openbert at noko må gjerast. I USA verkar det som om taxinæringa og dei nye aktørane, som Uber, fungerer nokolunde godt saman. Danmark er døme på det motsette, der Uber no er forbode. Det som fungerer ein stad, fungerer kanskje ikkje like godt ein annan stad. For persontransport har Venstre eit eige forslag i saka, som like gjerne kunne vore fremja utan tilkopling til delingsøkonomien, der me føreslår:

«Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å fornye regelverket for løyver og behovsprøving for persontransport slik at bestemmelser knyttet til dette kan settes lokalt.»

Eg tek med dette opp forslaget frå Venstre.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:28:31]: Veldig mye av velstandsveksten i Norge de siste 100 årene bygger på den veldig gode ordningen vi har hatt i arbeidslivet, der vi har sikret oss at de som gjør jobben, sitter igjen med en stor del av overskuddet. Det bør vi ha i bakhodet når vi diskuterer disse sakene. I hele verden nå oppstår det problemet at større deler av arbeidslivet og produksjonen går tilbake til – hva skal vi kalle det – en pre-kapitalistisk modell for hvordan verdier fordeles, og hvordan verdier skapes. Fra å ha et fast og trygt arbeidsforhold med et avklart forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er vi på vei tilbake til en fase der hver enkelt arbeidstaker i større grad må passe på seg selv fra dag til dag, og der hver enkelt arbeidstaker ikke lenger har de samme garantiene som før for å ha en fast inntekt og en forutsigbar inntekt. I et land som Norge er det å ha en fast og trygg inntekt ganske sentralt. En kan ikke etablere seg uten å ha en fast og trygg inntekt. En kan glemme å få billån uten å ha en fast og trygg inntekt. Huslån i dagens boligmarked kan en i hvert fall glemme uten en fast og trygg inntekt.

Noen svarer på denne utviklingen ved å bli teknologifiendtlige. En av de ledende presidentkandidatene i Frankrike har foreslått som mottiltak mot automatiseringens press på arbeidstakerne å innføre en skatt på roboter. Det kan høres ut som en spøk, men det er et seriøst forslag som politikere i mange land diskuterer nå. Det er et fullkomment forferdelig forslag på mange måter. Det er nettopp produktivitetsveksten og ny teknologi som har gjort at vi i Norge har kunnet redusere gjennomsnittlig arbeidstid, øke reallønna nesten hvert eneste år og bygge et samfunn med høy levestandard for nesten alle. Det å begynne å skattlegge teknologiutvikling og motsette seg teknologiutvikling i seg selv er aldri et lurt svar på nye problemstillinger som oppstår, som legger press på arbeideres rettigheter.

Når det er sagt, er det motsatte ytterpunktet også en utfordring hvis man ikke evner å gå inn i de nye dilemmaene som oppstår i arbeidslivet som følge av nye teknologiske muligheter. Her synes jeg vel kanskje at regjeringen så langt i hvert fall har vært ganske så passiv, for det er ikke tvil om at Trygve Slagsvold Vedum har rett i mye av – ja, i all – kritikken han fremmet i sitt innlegg. Det oppstår nye teknologiske plattformer som gjør det mulig å tilby tjenester på en måte som faller utenfor det som er dagens lovverk, og som på mange områder direkte utfordrer de ordningene vi har i det norske arbeidslivet, og ikke minst maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er et problem vi må ta på største alvor, for kjernen i den norske velferdsstaten er ikke skattesystemet eller vedtak gjort i Stortinget. Det er at de aller fleste som har gjort arbeid i Norge historisk sett, har vært organisert. De har vært i et fellesskap som har gjort at arbeidsgiverne har en forutsigbar motpart å forhandle med, og de har hatt et maktforhold overfor hverandre som har gjort at de som har gjort arbeidet i Norge, får en del av overskuddet hvert år – en stor del av overskuddet hvert år. På den måten har vi bygd et samfunn der de aller fleste mennesker i Norge har et godt og trygt arbeid.

Hvis vi nå uten å følge nøye med lar stadig mer av arbeidslivet gli over i en ny fase der hver enkelt arbeidstaker er frilanser fra dag til dag – ikke nødvendigvis fordi man ønsker det selv og går med en veldig indre gründerånd, men fordi man ikke har noe annet valg – er vi ille ute. Da er vi ille ute fordi betalingen for disse jobbene vil gå ned, og fordi en stadig større del av overskuddet av denne teknologiutviklingen vil gå til dem som eier arbeidsplassene, og ikke til dem som gjør jobben. Derfor vil jeg ta til orde for å skille litt mellom begrepene. Delingsøkonomi er utlån. Det er bilkollektiv. Det er å sørge for at en gjennomsnittlig drill i Norge brukes mer enn et kvarter i løpet av levetiden – en mer fornuftig bruk av ressurser. Det vi egentlig diskuterer i salen i dag, er formidlingsøkonomi, og det at vi har nye, fantastiske teknologiske muligheter for formidling av tjenester, betyr ikke at behovet for å regulere disse sektorene blir mindre, som Fremskrittspartiet synes å tro. Da blir behovet for reguleringer større, ikke for å legge hindringer, men for å sørge for å sikre det som alltid har vært et bærende prinsipp, i hvert fall for venstrefløyen i denne salen, at de som gjør samfunnsnyttig arbeid, skal få så gode kår som overhodet mulig, for å parafrasere landets første sosialistiske statsminister, Hornsrud.

Rasmus Hansson (MDG) [10:33:51]: Delingsøkonomi, formidlingsøkonomi, plattformøkonomi osv. er begreper som vi foreløpig sliter en del med å definere klart. Delingsøkonomi må dessuten være et viktig element i en større sirkulærøkonomi som vokser fram som en mer helhetlig måte å organisere økonomi og ressursstrøm på. Ineffektiv og dårlig bruk av jordas ressurser er et av menneskehetens aller største problemer, og et mye større innslag av delingsøkonomi og sirkulærøkonomi kan bli et veldig viktig bidrag til å redusere disse problemene.

Det hele er jo i utgangspunktet banalt, som mange har påpekt – to eller fire mennesker i én bil er to eller fire ganger mer ressurseffektivt enn bare én i den samme bilen, og det kan kanskje skape en jobb til en bileier som ikke har en jobb fra før av. Anvendt i mange sammenhenger og blåst opp i stor skala kan dette gi en enorm effektiviseringsgevinst. En europeisk undersøkelse viser at bilparken vår står parkert omtrent 90 pst. av tida, og kontorene våre er ledige mellom 30 og 50 pst. av tida. Og noen ukers utleie ekstra av en hytte som står tom mesteparten av året, kan redde villreinens kalvingsområde fra to nye hytter som er unødvendige og også står tomme. Dette oppsummerer veldig enkelt Miljøpartiet De Grønnes prosjekt. Felles løsninger om store muligheter er det vi trenger mer av.

Delingsøkonomien kan dessuten være sosial. Vi får det hyggeligere i hverdagen hvis vi stikker innom naboen for å låne bofellesskapets felles drill, enn hvis hver kvinne ruger i ensomhet på sin ubrukte drill. Dette har vi selvsagt alltid visst, men spenningen ligger i en teknologi som nå gir oss muligheten til å organisere denne typen delingsøkonomi på nye og mye mer effektive måter. Teknologien finnes, den er i rivende utvikling, den er ustoppelig, og vi må i all hovedsak se den som et entydig gode. Utfordringen er hvor mange nye og foreløpig uforutsette måter vi kan organisere og bruke ressursene på som disse teknologiene åpner for. Det er utfordringer som vi må gripe aktivt. Vi må ha store ambisjoner. Vi må utvikle delingsøkonomien til å bli det vi ønsker at den skal bli.

Miljøpartiet De Grønne ønsker Arbeiderpartiets opprinnelige forslag velkommen. Vi bør ikke sitte passive og betrakte delingsøkonomien med et sløvt, næringsnøytralt blikk. Vi bør gripe den aktivt, og vi bør utvikle den aktivt.

Vi ser ingen motsetning mellom det å ta tak i reguleringer som er helt nødvendige allerede nå, for å sørge for at delingsøkonomien ikke sporer av, derfor støtter jeg også mindretallets forslag, med unntak av Senterpartiets forslag, som jeg synes går for langt.

Vi må ta tak i delingsøkonomiens muligheter på en måte som er tilstrekkelig ambisiøs. Det må gjøres uttrykkelig klart at forutsetningen for dette nye næringsfeltet er at det faktisk gir gevinst der samfunnet trenger gevinst – jobber, bedrifter, skatt, sosial kapital og et entydig bidrag til ressurseffektivisering og redusert miljøbelastning. Skal dette kunne skje, er det avgjørende at offentlige reguleringer tilpasses, samtidig som de gir rom for nyutvikling av delingsøkonomi, og samtidig som arbeidstakeres og forbrukeres rettigheter ivaretas og fellesskapet får inntekter av virksomheten.

Det har vært sagt at arbeidstakere i delingsøkonomien er betalt 25 pst. dårligere enn det som betales til fast ansatte som utfører samme jobb. Det er selvsagt overhodet ikke greit. Skattlegging av plattformer og tjenester har vært gjenstand for rettslige skritt i mange land. Det er også noe som vi må være oppmerksomme på. Vi deler derfor mindretallets oppfatning om at det haster å ta politisk initiativ for å legge til rette for delingsøkonomien, samtidig som vi vurderer hvor dagens regelverk trenger utvikling. Men vi må samtidig ikke begå den feilen å tro at Stortingets oppgave primært er å beskytte eksisterende næringer mot framvoksende ny konkurranse.

Miljøpartiet De Grønne støtter utvikling av reguleringer der det trengs, men ikke som brems på ny teknologi og nye organiseringsformer, som vi grunnleggende sett må ønske velkommen. De spede ansatsene til en delingsøkonomi som vi nå ser, kan bidra til å revolusjonere økonomien vår fra å være en privat, individualistisk økonomi til å bli en ressursøkonomisk samhandlingsøkonomi, og det er det vi trenger.

Statsråd Siv Jensen [10:39:13]: La meg først si at det er gledelig at Stortinget i dag debatterer delingsøkonomi og hvilke muligheter som delingsøkonomien kan bety. Jeg kan forsikre Stortinget om at regjeringen er opptatt av å legge til rette for delingsøkonomien. Derfor satte vi ned et offentlig utvalg som fikk i oppdrag å utrede hvordan delingsøkonomien kan bidra til mer effektiv ressursbruk, og vurdere muligheter, men også utfordringer med de nye tjenestene.

Etter min vurdering har utvalget gjort et grundig arbeid, og de har lagt frem forslag som er aktuelle, og som peker fremover. Hovedbudskapet fra utvalget er at delingsøkonomien representerer positive muligheter for norsk økonomi. Delingsøkonomien bygger på nye forretningsmodeller som muliggjør bl.a. at privatpersoner eller husholdninger kan selge, kjøpe og dele direkte med hverandre. Vi ser også at bedrifter samhandler og deler produksjonsressurser på nye måter, og her er jeg helt enig i utvalgets vurderinger. Men deling er ikke noe nytt. Det nye er at den digitale teknologien gjør det mulig å dele mellom flere og i langt større omfang enn tidligere. Dermed kan ubrukte eller underutnyttede ressurser komme til nytte, konkurransen øke og forbrukerne nyte godt av potensielt lavere priser og større valgmuligheter.

Til forslaget om å vurdere dagens regelverk og eventuelt foreslå ytterligere reguleringer vil jeg understreke at regjeringen er opptatt av utfordringene. På noen områder kan de nye tjenestene og utleiemulighetene innebære et svekket inntektsgrunnlag for etablerte bedrifter og arbeidstakere som møter ny og økt konkurranse. Vi kan heller ikke se bort fra at de som satser på jobb i delingsøkonomien, kan få en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn de som søker ansettelse og fast stilling. Samtidig kan arbeidet i delingsøkonomien være mer fleksibelt, skape nye jobbmuligheter og legge til rette for entreprenørskap. Det er ikke alle som passer inn i en vanlig A4-jobb. Svaret på disse utfordringene er ikke å regulere mer, som forslagsstillerne synes å mene.

Regjeringen er opptatt av forenkling og gode rammevilkår som gjør det attraktivt å drive virksomhet i Norge, uansett om det skjer i delingsøkonomien, i tradisjonelle bedrifter eller i frivillige organisasjoner. Vi må skape mer og ikke skatte mer, og vi må være åpne for den innovasjon som delingsøkonomien bringer med seg. Men for å utnytte mulighetene på en god måte må vi ha spilleregler som er mest mulig like for alle aktører, uavhengig av teknologi og forretningsmodell. Derfor vil vi vurdere kritisk om det er reguleringer, skatter og annet som ikke passer med den teknologiske utviklingen, og som har gått ut på dato. Det kan hende at enkelte reguleringer er for strenge eller unødvendig byråkratiske, slik at de hindrer fremveksten av nye forretningsideer og produksjonsmåter. Delingsøkonomiutvalget har gitt oss et viktig bidrag til å forstå hvilke reguleringer som kan være særlig problematiske, og vi vil vurdere forslagene nøye.

Jeg har også merket meg at det er mange områder der utvalget ikke foreslår endringer, men mener at delingsøkonomien passer godt inn i dagens reguleringer. Nå har vi sendt utredningen på en bred og åpen høring, og vi vil ta med oss alle høringssvarene før vi tar endelig stilling.

Skatteetaten har på oppdrag fra meg gjennomgått skatte- og avgiftsmessige sider av delingsøkonomien, og de la frem en rapport om dette i januar. Direktoratet peker bl.a. på muligheter for å forenkle skattebehandlingen for personer med mange, små og sporadiske inntekter. Det er også potensial for å utnytte den digitale teknologien bedre enn i dag til skattebehandling og kontroll. Jeg vil gjennomgå rapporten og se forslagene i sammenheng også med utvalgets vurderinger om skatt.

Problemstillingene som delingsøkonomien reiser på skatteområdet, er ikke nye. Fremvekst av delingsøkonomien gjør det imidlertid nødvendig med en ny vurdering. Det er for tidlig å peke på konkrete forslag, men jeg kan si noe om hensyn som jeg vil legge vekt på.

Like tilfeller skal behandles likt, uavhengig av organisering og driftsform. Alle skal skatte av fordeler vunnet ved arbeid eller annen personlig innsats, mens kostnader ved innsatsen skal komme til fradrag i skattegrunnlaget. Derfor må vi unngå å lage særregler for delingsøkonomien, samtidig som vi må fjerne forskjellsbehandling som kan følge av gjeldende regler.

Med dette utgangspunktet kan vi få til forenklinger i regelverket og rutiner som kommer alle skattytere til gode.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:54:41]: La meg først få takke for debatten og så kommentere noen av innspillene. Det blir sagt at det er mange tapte år, men jeg ser ingen konkrete forslag som har kommet fram, som ville redusert den eventuelle tapte tiden. Mye av arbeidet som man ønsker og etterlyser, er allerede i gang.

Jeg registrerer en bekymring som jeg har hørt flere steder, nemlig det å opprettholde et transporttilbud i distriktene. Det er mange muligheter for å se på alternativer her, f.eks. har alle kommuner et tilbud om TT-transport, og det er mulig å legge inn et krav om kjøreplikt i anbudet om å få dette. Det skulle man tro at kunne løse noen av de utfordringene man ser med økt konkurranse innenfor f.eks. taxinæringen.

Så hørte jeg at representanten Slagsvold Vedum minnet om at undertegnede hadde oppfordret Uber til å fortsette sin virksomhet. Da har jeg også lyst til å minne tilbake om at Uber ikke er ulovlig som selskap i Norge. De betaler skatt i Norge og har deler av sin virksomhet som er fullt ut løyvebasert, og som er lovlig å kjøre.

Jeg hørte også at Senterpartiet mente at vi ikke hadde støttet formuleringene som har kommet fra mindretallet i Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Jeg mener at det har vi, det er bare det at vi har formulert oss annerledes. Vi har bl.a. drøftinger i våre merknader om rapporten til Skattedirektoratet, men det kan virke som opposisjonen faktisk har skrevet sine merknader før innstillingen fra saksordføreren var levert.

Så hørte jeg med glede at SV sier at man ikke skal skattlegge teknologiutvikling, at det aldri er et godt svar, og det synes jeg er veldig, veldig bra. Kanskje de da bør vurdere også å se på formuesskatt for arbeidende kapital som en del av løsningen for dette.

Jeg registrerer at selv om vi – eller jeg – snakker om at vi skal regulere bedre, så høres det ut som opposisjonen alltid hører at vi sier regulere mindre. Da bare siterer jeg meg selv igjen: Det er vår oppgave å sørge for at både gamle og nye måter å organisere nye tjenester på omfattes av reguleringer – herunder skattlegging – som støtter opp under det å skape verdier gjennom effektiv bruk av ressurser. Det trenger altså ikke være en motsetning mellom hva opposisjonen ønsker og mener, og hva vi faktisk sier.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:57:13]: Det er alltid hyggelig med en visitt fra Heidi Nordby Lunde. Vi kan ikke la alt bli en debatt om formuesskatt, men jeg synes at når temaet skattlegging av teknologiutvikling først har kommet opp, er det verdt å minne om at det var regjeringen selv som smalt til med en skatteøkning på 1,8 mrd. kr i årets budsjett på dårligere avskrivningssatser på investeringer i maskiner og utstyr, ikke opposisjonen. SV var jo det partiet som foreslo å reversere dette kuttet, og sånn sett i Heidi Nordby Lundes egen analyse må sies å være landets mest teknologivennlige parti, også i skattepolitikken.

Truls Wickholm (A) [10:58:07]: Jeg skal ikke begi meg inn på alle de debattene her, men jeg synes det var en interessant debatt som var i ferd med å komme opp mellom statsråd Jensen og Snorre Serigstad Valen, som egentlig dreier seg om: Når er man en arbeidstaker?

Statsråden sier at det er bred enighet i denne salen om at vi alle er for trygge og gode arbeidsforhold. Det tror jeg nok at alle mener, men hvordan vi velger å organisere det, hva vi legger til rette for, får også noe å si for hvordan tingene løses. Og når man sier at mange organiserer seg inn i delingsøkonomien ved å være selvstendig næringsdrivende, og dermed ikke blir omfattet av det å være arbeidstaker, er det selvfølgelig rett, men det er også en del av problemet. Jeg er nok også ganske sikker på at det var noe av det som Serigstad Valen siktet til.

Da blir spørsmålet: Er man i realiteten en selvstendig næringsdrivende når man selv ikke har mulighet til å bestemme prisen på produktet sitt? Man har ingen mulighet til å forhandle pris på produktet, man er prisgitt den man kjører for, den teknologiløsningen man velger å være innenfor, i delingsøkonomien. På veldig mange måter ligner det veldig mye mer på det å være en arbeidstaker enn det å være en selvstendig næringsdrivende.

Og da er spørsmålet: Skal man på alle områder få lov til å være en selvstendig næringsdrivende – i det som kunne anses å være et mer ordinært arbeidsforhold? Jeg tror at en av de store utfordringene ved delingsøkonomien er å se på hvem det er som på en måte har makten – den økonomiske makten, den organisatoriske makten – i det forholdet som man er inne i. Før man klarer å løse det og å definere det bedre, tror jeg vi kommer til å se at vanlige folk, de helt nederst, er de som på en måte vil komme dårligst ut, selv om det nok er riktig som Jensen sier, at flere får mulighet til å komme inn på arbeidsmarkedet. Mange kan få mulighet til å dele noe mer av sin arbeidskraft, men det er også vårt ansvar å sørge for at det gjøres på en god måte for dem, og ikke bare på en god måte for dem som de velger å stille arbeidskraften sin tilgjengelig for.

Arbeiderpartiet har varslet at dette er noe som vi vil ta med i programmet, og som vi kommer til å se på dersom vi skulle få regjeringsmakt til høsten – jeg ser at Jensen ikke er så sikker på det, men vi kan jo være uenige om det.

Jeg tror allikevel at dette også er en type debatt om delingsøkonomi som vi må ha – ikke bare om skatt, ikke bare om hvilken teknologi vi skal bruke, men om hvordan dette påvirker organiseringen i norsk arbeidsliv generelt.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:01:56] (ordfører for saken): Jeg vil først av alt takke representantene fra SV for å ha fremmet et viktig forslag, som gir Stortinget anledning til å sette fart i regjeringas arbeid på dette området. Det virker som det har virket. Finansministeren har allerede i dag hatt en pressekonferanse om noe av sakens tema.

Rett før vi gikk i salen i dag, googlet jeg «usikret kreditt». Da fikk jeg nesten 40 000 treff, og på topp lå det noen annonser. Bank Norwegian tilbød meg et lån på opptil 600 000 kr. I tillegg fant jeg tilbud om kredittkort på to minutter på inntil 150 000 kr og en konkurrent som tilbød kredittkort på fem minutter.

Det er aktører som dette denne saken handler om: de useriøse aktørene i en bransje som har «tatt flatt av», som vi sier i Stavanger. For Arbeiderpartiet har den enorme veksten i forbrukslån vist at mer må gjøres for å regulere en bransje som for lenge har fått styre fritt.

For de fleste forbrukere er kredittkort et gode. Det tror jeg hele salen er enig om. Kredittkort er etterspurt og inngår som en naturlig del av den samlede privatøkonomien for de fleste. Men Stortinget har ansvaret for å ta grep, regulere og sikre en seriøs bransje, ikke minst nå når vi ser at utviklingen har gått i feil retning.

Høsten 2014 skrev VG om alenemoren som i løpet av noen måneder opparbeidet seg flere hundre tusen kroner i kredittkortgjeld etter at hun ble arbeidsledig. Pengene strakk ikke til. I 2014 var kredittkortgjelden til norske husholdninger svimlende 72 mrd. kr. Den hadde gått opp ganske dramatisk, fra 55 mrd. kr året før. Siden har det akselerert, og mot slutten av 2016 er kredittkortgjelden over 90 mrd. kr – en vekst på 15 pst. bare fra året før.

Jeg synes det er spesielt bekymringsfullt å se den økte forbruksgjelden som de under 30 år har. Finanstilsynet viste at selv om låntakere under 30 år har en lav andel av husholdningenes samlede forbrukslån, har de det høyeste misligholdet regnet i prosent av utestående lån. For Arbeiderpartiet viser denne utviklingen at det er et enormt behov for strengere regulering og flere begrensninger, slik at vi sikrer en i hovedsak mer seriøs bransje.

Derfor, over til noen av de forslagene som er fremmet:

Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet vil ha et offentlig gjeldsregister. I 2013 forelå et forslag om et offentlig gjeldsregister fra den rød-grønne regjeringa. Statens innkrevingssentral i Mo i Rana var klar til å sette i gang med det samme. Da, i 2013, var den totale gjelden fra usikre forbrukslån på 55 mrd. kr. Siden da har det gått tre sesonger av Luksusfellen, og den samlede gjelden har vokst med hele 35 mrd. kr. Den er nå på totalt 90 mrd. kr. Regjeringa har igjen gitt oss tre tapte år, men heldigvis har en nå våknet og klart – etter tre–fire år – å fremme et forslag. Men jeg mener det er helt betimelig med den kritikken som opposisjonen kommer med. Dette burde kommet før. Det er de som har kommet inn i den negative gjeldsspiralen, som er ofrene her. Ikke minst er det betimelig med det forslaget som vi i dag fremmer, om raskt å få på plass en evaluering som vil sikre at dette blir et godt forslag, og at gjeldsregisteret fungerer som det skal.

Vi er i tillegg for å innføre et rentetak. 14 EU-land har gjort det. Dette er et forslag som handler om å ta de useriøse aktørene. For oss handler det ikke om hvorvidt en skal innføre det, men om hvordan dette skal innføres. Det er det som ligger i vårt forslag. Jeg synes det er synd at Kristelig Folkeparti og Venstre er med på det utydelige forslaget fra regjeringspartiene, og jeg forstår fra pressekonferansen at finansministeren nesten allerede har avvist dette forslaget.

I tillegg forsto jeg at hovedinnholdet i pressekonferansen i dag handlet om aggressiv markedsføring. I brevet til komiteen var statsråden avventende. Pressekonferansen i dag handlet visstnok om implementeringen av EUs realkredittdirektiv, men det framstår som en minimal innstramming, og jeg forventer at statsråden kan klargjøre overfor Stortinget hvilke ambisjoner regjeringa har, og hva det reelle innholdet i forslaget er. Det er synd om det er en minimal innstramming i forhold til det som lå i høringsforslaget, og jeg håper at forslagene er mer omfattende enn det det virker som.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene vi har i saken.

Sigurd Hille (H) [11:07:05]: Gjeld er jo noe de fleste personer har. I vårt land er den vanligste formen for gjeld knyttet til bolig og andre nødvendige låneformål. Siden mange i Norge eier sin egen bolig, er konsekvensen av dette at folk flest har til dels betydelig gjeld knyttet nettopp til dette formålet. Som regel er denne type gjeld relativt problemfri. Verdien av boligen skal som kjent overstige lånebehovet, og slik sett skal lånet være håndterbart.

Kreditt er en annen type gjeld. De fleste av oss har et kredittkort, endog kanskje flere. Dette regnes som et gode og en praktisk form for utsettelse av noen betalinger. Finansforetakene ser på dette som en naturlig del av det produkttilbudet som er tilgjengelig.

I den foreliggende saken er det satt søkelys på en rekke andre problemstillinger omkring gjeld, særlig konsekvensen av for høy forbruksgjeld. Forslagsstillerne har listet opp elleve punkter og forslag til tiltak. Siden det er en tid siden forslagene ble fremsatt, har det foregått en debatt i offentligheten, og fra regjeringens side er det grepet tak i flere sider av saken allerede.

Det er ingen tvil om at forbruksgjelden i Norge har vokst i stor grad. Den er nå beregnet til ca. 90 mrd. kr, en vekst på hele 15 pst. i 2016. Mange har manglende kunnskap om konsekvensene av for stor forbruksgjeld. Hvilket rentenivå den type lån har, er også en viten mange ikke har. Konsekvensen av slik mangelfull innsikt er dessverre svært alvorlig for mange.

Flertallet i komiteen har valgt å peke på tre hovedområder og problemstillinger knyttet til disse. Regjeringen legger nå frem gjeldsinformasjonsloven. Her foreslås det bl.a. at det skal opprettes et privat gjeldsregister, slik komitéflertallet peker på. Når et slikt register er på plass, vil det ikke lenger være mulig å oppnå kreditt og lån uten at dette er opplyst i registeret.

I den høringen som har vært i komiteen, og i den offentlige debatt for øvrig, har spørsmålet om innføring av et rentetak vært fremhevet som et godt tiltak for å motvirke en del av de uheldige sidene ved for høy forbruksgjeld. Dette er innført i flere sammenlignbare land. Målet er å redusere tilgangen på kreditt og særlig av hensyn til lavinntektsgruppene. Det kan nok argumenteres for flere ulemper ved et slikt rentetak, men komitéflertallet foreslår å be regjeringen vurdere et slikt tiltak og at Stortinget kan få seg forelagt en slik vurdering.

Det tredje punktet som det fokuseres på, er å begrense aggressiv markedsføring. Om dette punktet er komiteen samlet. Nå er det jo slik at de fleste av oss gjerne vil ha den økonomiske friheten det er å kunne benytte flere former for lån og kreditt. Det er også slik at det påhviler oss et selvstendig ansvar for å skaffe oss kunnskap om vår egen økonomi. Men det er dessverre mange eksempler på at formidlerne av forbrukskreditt kan være svært pågående, og at mange faller for fristelsen til å oppta lån de egentlig ikke kan betjene, og som de kanskje ikke engang hadde tenkt å ta opp. Det er derfor all grunn til å se nærmere på markedsføringsområdet og tiltak innenfor dette.

Hans Andreas Limi (FrP) [11:11:33]: Forbrukslån utgjør en økende del av nordmenns gjeld. For de fleste kan denne typen lån sørge for en romsligere økonomi og større handlefrihet, men dessverre kan det også føre til at de med store økonomiske problemer kommer enda dypere ned i en krise. Det er derfor gledelig at det i dag er lagt frem flere tiltak fra regjeringen.

Et gjeldsregister med oversikt over all forbruksgjeld kan sørge for at en del av dem som ikke bør har mer gjeld, blir nektet videre opplåning. I dag er bankene og finansieringsselskapene avhengige av informasjon fra låntaker og siste selvangivelse, som kun viser hva som var gjeldssituasjonen på slutten av et år. Den nye gjeldsinformasjonsloven, som nå legges frem, vil bidra til en bedre kredittvurdering av norske låntakere. Mer informasjon og bedre kredittbehandling vil være et gode både for finansnæringen, som kan påta seg en forsvarlig risiko, og for forbrukerne, som ikke vil få mer lån enn de kan betjene.

Noen partier mener at Statens innkrevingssentral vil være en naturlig aktør for å drifte gjeldsregistret. Fremskrittspartiet anser dette som unødvendig fordi private kan drive en virksomhet vel så godt som det offentlige. Flere land har gjeldsregister drevet av private, herunder Sverige. Slike selskap skal selvfølgelig drive etter offentlig tillatelse og være under tilsyn fra det offentlige.

Forbrukslån gis fra flere aktører, hvorav de aller fleste er seriøse, men dessverre ikke alle. En del har til dels svært aggressiv markedsføring, og prosessene kan gå for fort for de fleste. Derfor er det nødvendig å sikre forbrukerne bedre tid til å vurdere konsekvensene av nye gjeldsforpliktelser før store forbrukslån utbetales. Heldigvis er de aller fleste tilbydere seriøse, de ønsker en forsvarlig kredittbehandling og yter gode tilbud til sine kunder. Dette ser vi bl.a. ved at kredittkorttilbydere allerede har tilpasset seg forskrift om å sende faktura på hele det utestående beløpet og ikke bare på minimumsbetalingen.

Rentetak på forbrukslån er et tiltak som flere har tatt til orde for. Rentetak på usikret kreditt kan føre til økt etterspørsel etter usikret kreditt, og en studie som er utført for EU-kommisjonen i 2010, kunne ikke påvise at et rentetak fører til mindre gjeldsproblemer eller lavere renter for forbrukerne. Et rentetak som settes høyt, kan bli normen og øke gjennomsnittsrenten for forbrukslån, som i dag er på omtrent 12 pst. Et lavt rentetak som ikke gir rom for å prise inn usikkerhet eller risiko, kan hindre en rekke personer i å ta opp lån og derved svekke deres økonomiske handlefrihet. Disse forholdene er det nå regjeringen som bes vurdere av komiteen.

Forbrukerne skal kunne ta opp alle typer lån. Det er også nødvendig at tilbyderne er regulerte. Det er viktig at kundene vet hva renten er, at de vet hva de har utestående, og at de vet hva det vil koste å utsette en betaling. Unge mennesker mellom 18 og 25 år har økende inkassogjeld, og for mange unge får betalingsanmerkninger og har ikke nødvendig kunnskap om konsekvensene av å bruke kredittkort eller ta opp dyre lån for å dekke inn overforbruk. Manglende kunnskap om renteberegning, og derved manglende evne til å skille mellom gode og dårlige lånetilbud, er et stort problem. Som enkeltindivid, som forbrukere, må vi ta konsekvensen av alle økonomiske valg, men det er en forutsetning for å ta riktige økonomiske valg at man forstår konsekvensen av de dårlige. Derfor er kunnskap om økonomi viktig, og derfor er det så bra og helt nødvendig at personlig økonomi har blitt en større del av undervisningen i skolen både på ungdomstrinnet og i videregående. Her gjøres det allerede en veldig god innsats av Ungt Entreprenørskap i samarbeid med finansnæringen og Skolemeny.no.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:16:03] (komiteens leder):Bare for å følge opp det siste: Da min datter kom hjem i forrige uke, fikk vi beskjed om at nå skulle hun sette opp budsjett – hilsen skolen. Det er tydelig at det temaet er på dagsordenen. Vi er ikke kommet helt i mål med det budsjettet ennå, men vi pleier jo å være på overtid når det gjelder budsjett både her og der, så det skal nok løse seg til slutt.

Det er en viktig sak SVs representanter her tar opp, og jeg får håpe det også gleder SV at dette faktisk blir vedtak som kan få en god betydning. Jeg skal komme inn på noen av de flertallsvedtakene vi får.

Først til rentetak: Jeg synes representanten Limi her hadde en god vurdering av plusser og minuser. Så sa representanten Torstein Tvedt Solberg at forslaget om å «vurdere hensiktsmessigheten» er litt svakt. Nå står det i Arbeiderpartiets forslag «utrede muligheten for», men jeg synes kanskje ikke forskjellen er så veldig stor. Uansett kan jeg bare be statsråden bekrefte at man vil ha en seriøs vurdering som har i seg både fordeler og ulemper, at vi får noe vi kan se på, og ikke bare en slags klar beskjed om at nei, dette vil vi ikke. Men det får vi sikkert høre om i innlegget av statsråden.

Så er det en annen sak som jeg synes det er god grunn til å se nærmere på. La oss ta et eksempel: La oss si at man går inn i en butikk for å kjøpe en tv, og så, når man kommer til kassen, blir man presentert for muligheten til å kjøpe denne tv-en på kreditt og med rabatt. Men hvis man betaler kontant, får man ikke rabatt. Jeg mener – og det er det som står i vedtak II – at den slags må det slås ned på. Det ligner ingen ting. Her vet vi hva grunnen er, og det er å spekulere i at man tar opp et forbrukslån som utstederen skal tjene på, og som man attpåtil skal betale mindre for i utgangspunktet enn om man betaler kontant. Det hører ingen steder hjemme.

Så til vedtak IV – en vurdering av «en kort angrefrist på usikrede forbrukslån». Det er vi veldig glade for å ha fått et flertall for. Man trenger ofte en nedkjølingsperiode når man får så gode tilbud at det antakelig er for godt til å være sant. Dessverre er det ofte slik at de som går på de tilbudene, kanskje er de som har minst mulighet til å følge opp sine forpliktelser i ettertid. Dette var et forslag vi også prøvde oss med overfor den rød-grønne regjeringen. Det falt ikke i så god smak da, men nå er det i hvert fall en flertallsinnstilling hvor dette, sett fra vår side, blir et viktig tema å følge opp fra regjeringens side.

Så er vi glade for det som er kommet i dag – med gjeldsregister – fra statsrådene som har vært på pressekonferanse, og også det å se på markedsføringen som benyttes når det gjelder forbrukslån.

Til slutt: Dette var et tema i budsjettforhandlingene. Det er et eget anmodningsvedtak som går på akkurat dette temaet som SV her tar opp, så jeg regner med at vi alle ser fram til å få resultatet av det som kommer etter hvert fra regjeringens hånd. Jeg opplever at vi har litt upløyd mark på dette området, og at vi sammen kan bidra til mer ryddige forhold.

Terje Breivik (V) [11:20:13]: Eg vil gje honnør frå meg og Venstre til forslagsstillarane for å fremja ei sak på eit viktig område – lukking av gjeldsfeller. Det er òg grunn til å gje skryt til regjeringa, som tidlegare i dag har lagt fram ulike forslag med tanke på gjeldsproblematikk, m.a. oppretting av eit gjeldsregister og restriksjonar på marknadsføring av forbrukslån – bra! Venstre er sjølvsagt heller ikkje for å forby kredittkort eller forbrukslån, men det er jo ikkje tvil, som mange tidlegare talarar har vore inne på, om at her er det aktørar som kynisk utnyttar folks desperasjon. Utan at eg har ført nokon nitid statistikk over mine private papirpostar, er det liten tvil om at reklame for forbrukslån toppar bunken av det som vert lagt i papirdunken.

Eg skal ikkje vera lang, men eg nyttar høvet til å setja fram forslag 3, frå Venstre.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:21:37]: Jeg vil takke for hyggelige ord, og jeg vil takke komiteen og spesielt saksordføreren for et godt arbeid. Det er et viktig gjennomslag i dag i kampen for å lukke gjeldsfeller, og så gjenstår det en del som vi kommer til å fortsette å foreslå.

Denne saken henger sammen med forrige sak på en del måter av den grunn at vi er på vei inn i en tid der stadig flere, spesielt unge mennesker, kommer til å ha et mindre trygt forhold til arbeidslivet enn før, en større grad av midlertidig arbeid enn før. Flere kommer til å ha vanskelig for å skaffe seg boliglån enn tidligere, det ser vi allerede, og i mediene de siste par årene har vi sett mange eksempler på at man har tatt opp forbrukslån for å dekke egenkapitalkravet til boliglån. Det er jo ganske ekstremt, men forslagsstilleren er kjent med minst ett tilfelle der rådgiveren i banken selv har oppfordret låntakeren til dette. Det kan man godt si er en individuell svikt, eller et enkelttilfelle, men jeg tror ikke det er det. Jeg tror at vi strukturelt sett i samfunnet nå er i ferd med å bygge opp et system som øker presset på å ta opp denne typen usikrede kredittlån. Derfor er det et politisk ansvar å gjøre noe med det, ikke bare med disse konkrete tiltakene vi diskuterer i dag, men også når det gjelder boligdebatten – som ofte er oppe i Stortinget ellers – å sørge for at vi ikke bygger opp en for høy gjeldsbelastning for nordmenn flest. Der har Stortinget forsømt seg, og der er det mye som gjenstår.

Så til denne saken: Først vil jeg si at det er veldig gledelig at det kommer enkelte innstramminger på plass som en direkte følge av denne komitébehandlingen. Det er jeg veldig glad for, og jeg tror det vil ha effekt. Det er enkelte andre saker jeg er mer usikker på, som f.eks. om det ligger en realitetsendring i at regjeringen nå kaller gjeldsregisteret for «gjeldsinformasjonsordning». Er det ganske enkelt en presisering fra regjeringens side, eller innebærer det en utvanning av det som var registerets hensikt?

Her trenger jeg kanskje ikke gjenta alle argumentene for et offentlig gjeldsregister, som jeg mener ville vært det klart beste. Da ville man sørget for lik tilgang til informasjon, og man ville hatt et klarere ansvarsforhold – om hvem som er ansvarlig for denne informasjonen. Ikke minst ville man også sørget for at de som selv befinner seg i en vanskelig situasjon og gjerne ikke selv har full oversikt over sin egen gjeldssituasjon, ville hatt tilgang til dette registeret, noe som ville gjort det lettere å rydde opp i egen situasjon. Det er også viktig i et sosialfaglig perspektiv; det ville lettet det offentlige for mye arbeid når man skal hjelpe mange mennesker med å få oversikt over egen gjeldssituasjon og begynne å rydde opp i det.

Jeg er også glad for at det strammes inn i reglene for aggressiv markedsføring, som finansministeren kunngjorde i morges, men jeg må si jeg stusser over at det skal være et særlig stort behov for reklame for denne typen usikret kreditt i det hele tatt.

Dette skal jeg komme tilbake til litt etterpå, men først bare en tur innom dette rentetaket: Jeg synes ikke det virket som om finansministeren boblet av entusiasme for denne ideen tidligere i dag, da hun ble spurt av mediene. Jeg synes vel heller ikke at Høyres talsperson har boblet av entusiasme tidligere. Så vi foretrekker å stemme for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SVs forslag om en utredning.

Så kan godt komitélederen si at det er en uforpliktende setning, det også, men hvis jeg skal være litt slem, så er det mulig å tolke det vedtaket Stortinget nå er i ferd med å gjøre, som at regjeringen skal skrive et par linjer om hvorfor man ikke ønsker seg et rentetak i kommende revidert budsjett, og så er saken kvittert ut. Jeg håper det ikke er tilfellet, men jeg holder ikke pusten i forventning så lenge vedtaket Stortinget nå skal gjøre vedrørende rentetak, er så lite forpliktende som det er. Jeg mener vi kunne vært mye mer framoverlente i det spørsmålet. En rekke sammenlignbare land opererer med rentetak. Flere land viser til at det har hatt påvisbar effekt, f.eks. Finland.

Og så har enkelte, som Finans Norge, hevdet i høringen at et rentetak kan være problematisk fordi det kan strupe tilgangen på denne typen usikret kreditt og dermed dytte låntakere over i det såkalte gråmarkedet. Men det er jo et argument som forutsetter at vi snakker om lån som uansett ville vært tatt opp, og hele poenget med denne typen lån er jo at det ikke er lån som uansett ville vært tatt opp, men som pushes aggressivt, og som oppstår fordi det skapes et kunstig behov. Hvis Finans Norge har rett i sine innvendinger mot et rentetak, må jo det i så fall være det beste argumentet av dem alle mot i det hele tatt å tillate markedsføring for denne typen lån. Hele problemet med denne typen useriøs kreditt er jo nettopp at det presses på mennesker – til store konsekvenser etterpå – og at det ikke er å anse som vanlige likviditets- eller forbrukslån.

Jeg tar opp SVs forslag.

Statsråd Siv Jensen [11:27:02]: Dette er et viktig tema. Forbrukslån markedsføres intensivt, og markedet for slike lån er i sterk vekst. Rentene på forbrukslån er ofte høye, og mange lån misligholdes. Det er nå et godt tidspunkt for å vurdere og diskutere reguleringen av dette markedet, og om reguleringen møter den utviklingen vi ser, på en god nok måte.

Når vi vurderer reguleringen av markedet for forbrukslån, må vi huske at muligheten til å ta opp usikret gjeld gir oss frihet, men at slike lån også skaper store utfordringer for dem som tar opp lån som de ikke klarer å betjene.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at regelverket bør motvirke at forbrukere og husholdninger får gjeldsproblemer som følge av forbrukslån. Jeg er også enig i at gjeldsproblemer ikke kan løses med ett enkelt tiltak. Derfor jobber regjeringen med en rekke tiltak rettet inn mot forbrukslånsmarkedet. Tiltakene vil både forebygge alvorlige gjeldsproblemer og bedre konkurransen om å tilby fornuftige forbrukslån til fornuftige vilkår. Jeg har i dag, sammen med justis- og beredskapsministeren og barne- og likestillingsministeren, lagt frem noen av disse tiltakene.

Jeg registrerer at komiteen også er opptatt av å begrense den aggressive markedsføringen av forbrukslån, og at komiteen i sin tilråding til Stortinget fremmer flere forslag knyttet til dette. Jeg er glad for at komiteen deler regjeringens bekymringer for at aggressiv markedsføring kan medvirke til at enkelte tar opp forbrukslån de ville vært bedre tjent med å være foruten. Justis- og beredskapsdepartementet vil, som varslet tidligere i dag, fastsette en forskrift som setter rammer for markedsføring av forbrukslån.

Videre vil vi i morgen legge frem et lovforslag om gjeldsinformasjonsforetak, også kjent som «gjeldsregister», for Stortinget. Som komiteen mener også vi at et gjeldsregister er et viktig tiltak. Forslaget fra regjeringen vil gjøre bankene i bedre stand til å gjøre gode og riktige kredittvurderinger og bidra til at personer ikke tar opp forbrukslån de ikke vil være i stand til å betjene.

Jeg mener også det er viktig at forbrukere får god nok informasjon om hvor mye gjeld de har, og hvordan de kan betale den ned. Vi har i dag derfor fastsatt regler for fakturering av kredittkortgjeld som vil være med på å sikre at dette skjer. Dersom man ønsker å utsette betalingen av kredittkortgjeld, skal det være et aktivt valg fra kunden selv.

Tiltakene vi har lagt frem i dag, vil bidra til å forhindre at personer havner i gjeldsfeller. De vil også være med på å sørge for at vi har et kredittmarked som fungerer godt.

De tiltakene regjeringen har varslet, er kraftfulle, men det betyr ikke at jobben er gjort. Vi vil fortsette arbeidet med å sikre et ryddigere og mer velfungerende marked for forbrukslån. I årets finansmarkedsmelding, som også legges frem for Stortinget i morgen, inkluderer jeg en bred omtale av forbrukslån og tiltakene vi arbeider med.

Man kan kanskje si at den debatten vi har i dag, er en oppvarming til mange viktige debatter som Stortinget vil ha fremover, både om lovforslaget som statsråd Horne legger frem, og ikke minst gjennom behandlingen av finansmarkedsmeldingen.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:41:00]: Jeg vil takke for debatten. Det ble spurt om opposisjonen ser at ting nå skjer, og om vi ikke er glad for det. Jo, vi er glad for at regjeringa nå endelig har våknet, men det er ingen jubel man får fra opposisjon. Bare siden denne regjeringa tiltrådte, har andelen usikrede forbrukslån økt med hele 35 mrd. kr, og imens har flere tusen nordmenn kommet i gjeldsproblemer. Det er en utvikling denne regjeringa og Venstre og Kristelig Folkeparti må ta ansvar for.

En må spørre seg om Kristelig Folkeparti og Venstre er fornøyd med de svarene en har fått fra finansministeren her i dag. Det er en ganske tydelig avvisning av at en skal se videre på rentetak. Jeg vil igjen minne om den utredningen som kom fra EU i 2010, som viser at et rentetak vil redusere tilgangen på kreditt og særlig virke mot lavinntektsgrupper, som Kristelig Folkeparti så rørende var opptatt av. Et rentetak vil virke, men finansministeren er uvillig til å se på dette. Jeg håper Kristelig Folkeparti og Venstre – i hvert fall på bakrommet – har fått noen garantier om at dette ikke kun er noen linjer i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, RNB. Da vil vi igjen se at det er tapte år med tanke på å ta nødvendige grep – flere vil ende i gjeldsproblemer. Dette vil bare fortsette å vokse når en ikke er villig til å ta de nødvendige grepene.

Arbeiderpartiet er helt tydelig på at man må begrense den aggressive markedsføringen. Igjen virker de svarene statsråden kommer med, som om det er et minimum en i dag innfører, i forhold til det som en sendte på høring. Det virker som om en har lyttet mest til næringen og mindre til forbrukerne. Selv om SV har fremmet ti gode forslag, får flertall for noen få og regjeringa har våknet, er jeg helt sikker på at det vil være behov for at Stortinget tar nye grep i tida som kommer, så en passer på at en ikke lar denne utviklingen fortsette i negativ retning.

Her har vi ikke en regjering som er på ballen, så derfor håper jeg at Stortinget fortsetter det arbeidet og passer på at utviklingen ikke fortsetter i negativ retning.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:43:40]: Det er mulig at representanten Tvedt Solberg og jeg har litt ulik hørsel, men jeg hørte da vitterlig at statsråden sa at regjeringen skal gå grundig igjennom og komme tilbake til Stortinget med vurderingen knyttet til rentetak. Jeg trenger ingen bakromsgarantier når jeg har hørt det i åpent rom, for å si det sånn.

Som sagt ser jeg i realiteten egentlig ingen forskjell på det Arbeiderpartiet har foreslått, og det flertallet har foreslått, hvis ikke det er slik at Arbeiderpartiet nå har konkludert på forhånd. Da burde man heller fremme et slikt forslag – fremme en sak med rentetak, punktum. For det var vitterlig det jeg hørte i det siste innlegget. Men vi er åpne for rentetak, og vi ser fram til den vurderingen.

Tapte år – vel, jeg har ikke så veldig stort behov for alltid å forsvare sittende regjering, men det er tross alt denne regjeringen som legger fram et gjeldsregister, som vi holdt på med, de rød-grønne, i jeg vet ikke hvor mange år, uten at det ble noe av. Det er denne regjeringen som nå får et oppdrag, og et flertall stiller seg bak en kort angrefrist på usikrede forbrukslån, et forslag de rød-grønne avviste da de selv var i posisjon. Så det er mange tapte år vi kan snakke om.

Karin Andersen (SV) [11:45:24]: Til det aller siste: Det lå et forslag som var ferdig og kunne vært behandlet i Stortinget i løpet av 2013 eller starten på 2014. Det ble trukket av den forrige regjeringen, så det er dessverre tapte år.

Jeg er glad for at man nå beveger seg bitte lite grann, dog med museskritt, i en sak som er veldig alvorlig, og som faktisk skaper katastrofe i manges liv, nemlig at de havner i gjeldsfeller. Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha systemer som gjør at folk kan gjøre opp for seg. Det er kjempeviktig. Da er det viktig at det ikke finnes noen slike lurefeller man kan gå i, som gjør at man ender opp med en gjeld man ikke klarer å betjene, for det er få av oss som klarer å betjene gjeldsrenter slik de er i noe av det usikrede lånemarkedet. Vi vet også – og vi kan mislike det – at noen som kommer i gjeldsproblemer, tar på seg ny gjeld, som de aldri skulle hatt, og som de ikke kan betale, fordi de er i en veldig panikkartet situasjon.

Jeg har fulgt dette i mange år, og derfor har jeg vært initiativtakeren til det forslaget som behandles i dag, som jeg synes det går veldig smått med. Jeg er veldig forundret over at man ikke kan gå inn nå og f.eks. regulere rentene på usikret gjeld, for det handler om at den som tar opp gjelden, skal kunne gjøre opp for seg. Det har også noe med at den som gir slik gjeld, må ta et litt større ansvar, for det første for å sjekke at de man låner ut penger til, usikret, har mulighet til å betale, og for det andre at hvis de ikke har det, får man litt mindre fortjeneste på å prøve å lure folk ut i «uløkka».

Jeg hører man sier at utredningene som man har hatt i andre land, ikke har virket sånn som man har ønsket, men det er vel én tolkning av resultatene. En annen tolkning av de resultatene er jo at færre faktisk tar opp gjeld som de aldri skulle hatt.

Det er mange av de forslagene som vi fremmer i dag, som burde fått flertall, slik at regjeringen hadde satt i gang med en konkret utredning av det nå. For det er litt forskjell på å skulle vurdere om man skal evaluere, eller om man faktisk skal iverksette tiltak. Og det trengs, for både enkeltmenneskene og samfunnet taper på at så mange som nå havner i gjeldsfelle og ikke klarer å gjøre opp for seg.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:48:44]: Også jeg vil minne Kristelig Folkeparti om at det lå et forslag til Stortinget om et gjeldsregister i 2013. Regjeringa, som representanten Syversen så gledelig støttet og innsatte, trakk det forslaget og kommer nå endelig, tre–fire år etterpå, med et forslag. Det ble også stilt spørsmål ved min hørsel, og det spørsmålet kan stilles tilbake igjen til representanten Syversen, for når det kommer til rentetak, var jeg ganske tydelig i mitt innlegg. For Arbeiderpartiet handler ikke dette om en vurdering av om en skal ha et rentetak, men vårt forslag legger til grunn hvordan en bør innføre dette. 14 EU-land har gjort det. Det viktige for oss er å gjøre som Sverige: få en utredning om hvordan den beste innretningen for et norsk rentetak kan være, der målet må være å ta de useriøse aktørene. Det kommer tydelig fram i både forslaget og merknadene.

Jeg har dessverre liten tro på at en motvillig statsråd, som vi har hørt i dag, og som også har sagt det samme på pressekonferansen, skal levere mirakler her. Kristelig Folkeparti har en tro på mirakler, så kanskje det kommer noe, men jeg håper at dette vil bli tatt seriøst av regjeringa. Jeg håper vi ikke bare får noen linjer i revidert, at vi får det på den ordentlige måten en ser at regjeringa i Sverige har håndtert dette, men jeg frykter at vi må tilbake i denne sal for å få regjeringa inn på det rette sporet igjen.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:50:38]: Det er klart at når Torstein Tvedt Solberg trekker opp mirakler, er det vanskelig ikke å ta ordet.

Hvis statsråden nå nikker til det jeg sier, at dette blir en solid og grundig vurdering, og hvis jeg får statsrådens øre, så forutsetter vi det. Ellers må vi vurdere en stemmegivning som er annerledes, at dette med rentetak blir en solid og grundig vurdering. Der nikkes det, da er jeg fornøyd.

Tore Hagebakken (A) [11:51:52] (ordfører for saken): Det er et ordtak som sier at å vente på en glede er også en glede. Etter omtale av mirakler, nikking og diskusjon om hvem som hører best eller dårligst, er vi altså framme ved denne saken.

I dette representantforslaget fra Hans Olav Syversen og Rasmus Hansson fremmes det forslag om at «Stortinget ber regjeringen snarest utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt».

Temaet har vært oppe i Stortinget tidligere, gjennom en interpellasjon til finansministeren fra Dagfinn Høybråten i 2007 og gjennom en grundig behandling av et forslag fra Kristelig Folkeparti i 2009. Dette resulterte i en omtale av livskvalitetsindikatorer i nasjonalbudsjettet.

Vi kan alle glede oss over at Norge nettopp er kåret til verdens lykkeligste land, fulgt av Danmark, Island og Sveits på de neste plassene. Faktorer som i denne sammenhengen vektlegges som viktig for folks lykke, er omsorg, frihet, sjenerøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett. At vi er i den posisjonen vi er, er en følge – ikke minst – av godt politisk håndverk gjennom mange tiår. Da er det viktig at vi sørger for å fordele godt videre, og at alle er med og får sin del av livskvaliteten og muligheten som samfunnet vårt gir.

Forslaget fra representantene Syversen og Hansson om nye mål for samfunnsutviklingen og økt vektlegging av livskvalitet i utviklingen av samfunnet har selvsagt gode intensjoner, men komiteen – med unntak av Kristelig Folkepartis representant, som også er en av forslagsstillerne – mener likevel at det er lite hensiktsmessig å arbeide fram et enkelt mål for nasjonal livskvalitet. Livskvalitet har mange dimensjoner, og ulike personer vil kunne ha ulikt syn på hvordan dette bør vurderes opp mot hverandre.

Komiteens flertall slutter seg til konklusjonene i finansministerens brev til finanskomiteen, datert 11. november 2016. I brevet gis det en god beskrivelse av hvordan en sikrer seg og sammenholder nødvendig informasjon og statistikk om velferd og livskvalitet, i tråd med det OECD anbefaler.

I innstillingen sier flertallet seg enig i at «det er viktig at vi i Norge videreutvikler vår egen statistikk og tar i bruk de mulighetene til å sammenlikne oss med andre land som tallene fra internasjonale organer gir oss». Vi viser også til statsrådens beskrivelse av hvordan Statistisk sentralbyrå ivaretar analyser av levekår og velferd.

Jeg har registrert at Kristelig Folkeparti i sitt endelige forslag i innstillingen har gått fra å snakke om «et mål for brutto nasjonal livskvalitet» til nå å ville be «regjeringen snarest utvikle et samlet system for måling av brutto nasjonal livskvalitet», så noe har tydeligvis skjedd underveis.

Men komiteens flertall mener at vi allerede har tilfredsstillende data, systemer og praksis med hensyn til å måle livskvalitetens ulike sider, og at vi dermed også har grunnlag for å kunne vektlegge livskvalitet når vi setter oss våre samfunnsmål.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:56:05] (komiteen leder): Det som saksordføreren redegjorde for, må jeg si var et veldig velvillig innlegg når man allikevel skal stemme det ned – det skal sies, så all ære til representanten Hagebakken for det. Men han sa også at Norge er «verdens lykkeligste land», i alle fall er vi målt til det. Av og til når man hører på debattene her i salen, kan man kanskje være litt i tvil om det kan stemme, men når Tore Hagebakken har sagt det, er det sikkert korrekt.

Som representanten Hagebakken sa, er ikke dette en ny sak. Det har vært drøftet før, i en interpellasjon, og vi hadde en stor høring i finanskomiteen i tilknytning til det forrige representantforsalget. Det er riktig at det har kommet en beskrivelse i budsjettet av indikatorer for livskvalitet. Det som er interessant, er hvordan dette er utviklet videre internasjonalt. OECD bruker mye tid og krefter, for de ser at dagens BNP-måling egentlig viser veldig lite av hvordan samfunnet fungerer, og hva det er av indikatorer som gir et godt uttrykk for hvordan livskvaliteten egentlig er. Det sier seg vel egentlig selv, det er ikke bare økonomiske mål som sier noe om hvordan vi har det.

Jeg tar til orientering at flertallet synes at den omtalen som gis i de årlige budsjettene, er tilstrekkelig, og at man avventer hva OECD og FN vil jobbe videre med for nasjonalt å utvikle disse parameterne. Jeg skulle ønske vi var litt mer framoverlent. Vi har tatt på alvor at man synes ett mål ikke var riktig. Så har vi prøvd å justere teksten i forslaget. Hvis det kan få noen til å stemme for, er vi glad for det.

For øvrig tar jeg opp forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:58:29]: Jeg er litt skuffet over at forslagsstilleren ikke benyttet seg av taletida i dens fulle bredde for å belyse eget forslag. Det er en sjelden mulighet han nå skuslet bort. Og jeg skjønner jo om han mener at det er en mulighet også Stortinget skusler bort, når det er få partier som slutter seg til representantforslaget fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne.

Jeg har lyst til å redegjøre litt for hvorfor vi i SV ikke er del av mindretallet. Jeg deler fullt ut målsettingen til forslagsstillerne, både at vi trenger god informasjon om hvordan innbyggerne i Norge har det, hvordan deres livskvalitet er, og, ikke minst, at politikken vi vedtar, skal bidra til økt livskvalitet. Jeg tror bare det ligger en felle i antakelsen om at slike ting lett lar seg måle, og at det er et mål å måle slike ting.

Tankene bringes litt hen til debatten om økosystemtjenester, altså konseptet om at en skal kunne kvantifisere naturverdier som ledd i en vurdering av om det f.eks. er riktig å bygge ut noe eller ikke og sette en kronesum på en art, på et sjeldent landskap, på kulturlandskap eller på sjeldne biotoper. Og det er jo en god idé. I et samfunn der det meste måles og veies, i et samfunn som er styrt av den måle- og tellelogikken som Syversen beskriver, kan det være fristende å si: Ja, men da må vi også måle de tingene som er aller viktigst, og som har aller størst verdi for oss, som f.eks. naturverdiene, dyrelivet osv.

Men man kan fort gå i motsatt felle og gjennom en slik ordning gjøre enkelte ting til gjenstand for regnskap som ikke bør være det. Fra enkeltes ståsted vil det være lettere å bygge ned f.eks. naturverdier av stor verdi hvis en kan sette en prislapp på det. Det er jo ikke mangel på penger som ofte er problemet for de kreftene som bygger ned viktige naturverdier. Det blir en form for avlat – framfor det det var ment å være.

Jeg får litt den samme følelsen i denne debatten. Det er fordi livskvalitet er så veldig ulike ting for ulike mennesker. Livskvalitet kan være å leve et liv som skiller seg veldig fra livet til folk flest i Norge, eller det kan være å ha et helt vanlig, helt rolig, liv. Livskvalitet får vi av veldig ulike ting. Bare gjennom det å skulle lage ett sett med bestemte indikatorer på norsk livskvalitet vil vi bidra til å snevre inn hva et godt liv egentlig er. Jeg tror ikke det er lurt, spesielt ikke i en tid som nå, da alt skal måles, veies, telles og gjøres til gjenstand for beregninger, før vi vedtar politikk.

Jeg tror det er viktigere og riktigere å legge vekt på det vi vet om livskvalitet, når vi vedtar politikken vi har ansvaret for. Jeg tror det er viktigere og riktigere at så mange som mulig her på Stortinget leser «Ulikhetens pris» av Pickett og Wilkinson, om hvordan økt ulikhet fører til lavere livskvalitet i en rekke land i hele verden, og om hvordan samfunn med små forskjeller, som Norge, også får mange positive bieffekter av det, som lavere kriminalitet, lavere spedbarnsdødelighet og, ikke minst, høyere tillit til hverandre.

Jeg tror ikke det er mulig å gjøre de aller viktigste tingene i livet til målbare enheter, og jeg tror det ligger et ikke veldig stort, men litt farlig potensial i å skulle vedta det. Derfor slutter vi oss ikke til representantforslaget fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne – uten at det må tolkes som en manglende oppslutning om målet om så høy livskvalitet som mulig for så mange mennesker i Norge som mulig.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [12:04:17]: Jeg tok ordet for å opplyse om at saksordføreren akkurat hadde satt komitémøtet da det ringte til ny sak. Han er underveis. Mens vi venter, får presidenten vurdere om møtet skal heves inntil videre.

Svein Harberg (H) [12:05:24] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg tar ordet bare for å si at jeg har ikke uteblitt fra talerlisten. Jeg har ikke bedt om ordet og skal heller ikke ha det.

Statsråd Solveig Horne [12:05:49]: Regjeringen har lagt fram denne proposisjonen for å be om Stortingets samtykke til at tre EU-rettsakter om klagebehandling i forbrukersaker nå tas inn i EØS-avtalen. Det har vi gjort fordi det er nødvendig med både lov- og bevilgningsvedtak for gjennomføring av regelverket i Norge.

Vi har et godt klagebehandlingstilbud i Norge, og de siste årene har regjeringen styrket det ytterligere.

Det er viktig at forbrukerne kan få en rask og billig avgjørelse i en klagesak uten å måtte gå til domstolene. Tilbudet skal være av god kvalitet, slik at forbrukerne kan føle seg trygge på en ryddig og god behandling av saken. At problemer blir løst, er ikke bare viktig for den enkelte forbruker, men det er også viktig for den næringsdrivende, som får en tilbakemelding på hva som ikke er godt nok. Det er positivt at saken blir løst på en rask og rimelig måte for begge parter.

Å sikre et bredt klagetilbud av god kvalitet har vært en av mine hovedprioriteringer som forbrukerminister, og allerede fra sommeren 2015 har norske forbrukere hatt mulighet til å få behandlet klager på nesten alle typer varer og tjenester, det være seg flyttebyrå, frisør eller hotellopphold.

Denne satsingen har sammenheng med EU-regelverket som nå tas inn i EØS-avtalen. EU-regelverket pålegger alle landene å ha et klagetilbud av god kvalitet for nesten alle typer varer og tjenester.

I tillegg har kommisjonen etablert en nettbasert portal for behandling av klager ved grenseoverskridende handel. Portalen skal gjøre det lettere å klage over landegrensene. Forbrukeren kan legge inn en klage i portalen, som finner riktig klageorgan og formidler kommunikasjon mellom forbrukeren, selgeren og det aktuelle klageorganet. Tanken er at alle skal kunne klage på sitt eget språk. Portalen er på alle offisielle EU-språk, og kommentarer og vedlegg til klagen oversettes ved maskinoversettelse.

Det har tatt tid å få disse rettsaktene inn i EØS-avtalen. Det har vært en del komplikasjoner, bl.a. knyttet til språk i klageportalen. Kvaliteten på oversettelsen til norsk er ennå ikke bra nok. Derfor har vi bedt Forbruker Europa om å bruke midler til å forbedre kvaliteten på maskinoversettelsene. Dette er også omtalt i samtykkeproposisjonen. Forbruker Europa har møtt noen utfordringer, og det er derfor usikkert om vi kan få til bedre kvalitet på kort sikt. Men forbrukerne vil likevel få god hjelp, og kontaktpunktene for portalen kan hjelpe til med å oversette hvis det er nødvendig.

Når alle tre EFTA–EØS-landene opphever sitt konstitusjonelle forbehold, vil EØS-komiteens beslutning tre i kraft. Det er forventet å skje 1. juni, og da vil norske forbrukere få tilgang til klageorganer i alle EØS-landene. To måneder senere, ca. 1. august, vil de også få tilgang til den felleseuropeiske klageportalen. Da har vi endelig fått på plass et godt system for klagebehandling for norske forbrukere, enten de handler hjemme, på reise eller på nettet i Europa.

Ib Thomsen (FrP) [12:10:05] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid også i denne saken.

Komiteens medlemmer er samstemte om målsettingen om å sikre en kommersiell allmennkringkaster i Norge. Dette er viktig for å ha et godt medietilbud og -mangfold som treffer det brede lag av befolkningen, og for å sikre en konkurrent til NRK.

Meld. St. 14 for 2016–2017 tar sikte på å legge til rette for en kommersiell allmennkringkaster på lineær tv, som det heter. Det har vært et politisk ønske fra denne salen i mange år at NRK skal sikres en konkurrent – i hvert fall fra noen av oss har ønsket vært stort. Bakgrunnen for dette er at man ønsker å sikre en stor grad av mediemangfold i hele Norge. Mange tenker kanskje at dagens situasjon med mange frekvenser, et høyt antall tv-kanaler og flere audiovisuelle bestillingstjenester i seg selv vil være en garanti for nettopp dette. Likevel kan ikke dagens situasjon, med kun én allmennkringkaster, i seg selv sies å være en garantist for å sikre produksjon av programkategorier som faller inn under allmennkringkastingsbegrepet, sånn som barne-tv, kulturprogrammer eller nyhets- og aktualitetsprogrammer.

I denne saken er det snakk om å sikre finansiering for produksjon og visning av allmennkringskastingsinnhold hos en kommersiell aktør et sted i Norge.

Fremskrittspartiet mener at en kommersiell allmennkringkaster, på samme måte som NRK gjennom Kringkastingsrådet, bør være underlagt et offentlig oppnevnt organ som følger allmennkringkasteren tett og uttaler seg om det tilbudet som tilbys. Det har vært en suksess så lenge vi har hatt NRK, at folk der ute blir hørt. Dette er viktig for å sikre at pengene blir brukt på det innholdet som faktisk er ment til å treffe. I dette tilfellet er det snakk om å benytte skattebetalernes penger for å finansiere innholdsproduksjon hos en kommersiell aktør. I den forbindelse bør publikum ha mulighet til, gjennom dette organet, å kunne gi tilbakemelding på innholdet – altså et kringkastingsråd også for en ny aktør.

Fremskrittspartiet viser videre til argumenter for at public service må ses på som en samfunnsfunksjon og ikke en institusjon. Fremskrittspartiet mener det er legitimt at staten legger incentiver til grunn for å stimulere til innholdsproduksjon på nisjeområder som i dag kan sies å få for liten oppmerksomhet i et vidtfavnende mediebilde. For eksempel vil dette være nyhets- og kulturinnhold og det som er tilpasset barn og unge.

Likevel mener vi prinsipielt at oppdraget ikke bør forbeholdes én leverandør eller én aktør, men at det legges ut for konkurranse mellom ulike tilbydere. Av hensyn til mediemangfoldet er man etter vår mening tjent med bred konkurranse også på dette området, dette for å sikre et godt innhold til alle medieforbrukere i hele Norge.

Vi er nok alle enige om viktigheten av et godt forankret mediemangfold i Norge, som sikrer både produksjon og visning av programmer som er innbefattet i allmennkringkasteroppdraget.

Diskusjonen omhandler derfor følgelig hvordan vi kan sikre mest mulig produksjon for de pengene vi har til rådighet, og sørge for at innholdet som blir produsert for disse pengene, når ut til en størst mulig bredde av Norges befolkning – og i hele landet.

Arild Grande (A) [12:14:37]: Dette er mediepolitisk en historisk dag. Stein på stein bygger Stortinget det jeg vil kalle verdens mest moderne mediepolitikk. Vi har i denne perioden presset regjeringen til å akseptere å utvide nullmomsen til avisbransjen til også å gjelde digitalt. Vi har nylig hatt gjennomføring av det som er starten på slukking av FM-nettet og digitalisering av radiomarkedet. Vi skal senere i vår ta sikte på å finne en ny finansiering for den offentlige allmennkringkasteren, og vi ser nå, med det vedtaket vi senere i dag skal gjøre, fruktene av det store mediepolitiske forliket vi hadde i fjor, for ganske nøyaktig ett år siden, der Stortinget, alle partier, ba regjeringen om å sikre en kommersiell allmennkringkaster for framtiden og å etablere en ordning med kompensasjon for de forpliktelsene som en allmennkringkaster påtar seg.

Hadde det vært opp til dagens regjering, hadde man utsatt egentlig alle disse spørsmålene og dyttet dem inn i det såkalte Mediemangfoldsutvalget. Men det som er unikt i denne stortingsperioden, er at det er Stortinget, et bredt flertall, som setter seg i førersetet og sier at her skal vi sikre mediemangfoldet for framtiden med verktøy som ingen andre land har lyktes med. Ingen andre land har fått til nullmomsen, og det er heller ingen andre land som har lyktes med å sikre både en offentlig og en kommersiell allmennkringkaster.

Det er viktig at vi har konkurranse også i dette markedet. For det første er det viktig for nyhetsproduksjonen. Det gir bedre kvalitet. Det gir bedre beredskap i samfunnet. Og det gir et bedre NRK.

Vi har mange eksempler på hvordan dette gir seg utslag. For eksempel når det gjelder terrorangrepet i Paris, var TV 2 først ute med direktesending av hendelsene. De droppet reklamepauser og kjørte samsending med TV 2 Nyhetskanalen. Da vi hadde brannen i Lærdal, var TV 2 praktisk talt alene om å sende direkte bilder fra de dramatiske scenene. Og etter «Rocknes»-ulykken sa daværende kringkastingssjef Bernander at TV 2 hadde vunnet 17–0 i dekning av ulykken. Det forteller oss noe om at dette gir oss bedre beredskap i samfunnet, og at alle aktører har noe å strekke seg etter, og produserer bedre. Det gir også et bedre tilbud til befolkningen. Allmennkringkasterne er våre viktigste felles møteplasser, og det er viktig at vi sikrer et bredt tilbud til barn og unge, til hele befolkningen, til hele landet, sikrer bidrag til norsk film og tv-drama og har en nyhetsproduksjon som dekker hver region i landet.

Men så er det også kombinasjonen av allmennkringkaster og nyhetsproduksjon som gjør dette unikt. Vi ser at har man et tilbud som treffer brede lag av befolkningen, er det med og øker bevisstheten hos og muligheten for informasjon til befolkningen. Vi har et eksempel fra TV 2, hvor vi ser veldig tydelig at har man populære program på tv, blir også befolkningen med over i nyhetssendingene etterpå. Vi så ganske nylig i forbindelse med Kjendis-Farmen, som har vært et svært populært innslag på tv, at nesten over dobbelt så mange seere som på en vanlig søndag så nyhetssendingen – når de først har blitt interessert i noe som produseres på tv.

Så kort til prosessen. Til tross for at vi er enige om veldig mye her, har vi vært svært kritisk til at regjeringen har jobbet altfor sent med saken, og at man ikke har sikret et godt nok og bredt nok innhold. Likevel slutter vi oss til hovedtrekkene i dette på det nåværende tidspunkt. Vi mener man skulle gjort mer for å sikre et bredere innhold til norske innbyggere og for å sikre Bergen som medieby. Det tilsier at avtalen som utlyses før sommeren, bør ha en kort varighet, slik at ny kulturminister etter valget snarest kan gå i gang og bygge den allmennkringkasteren som vi i dette hus ønsker, og som norske tv-seere fortjener.

Hanne Thürmer (KrF) [12:19:49]: Kristelig Folkeparti mener mediemangfold er viktig. I en medievirkelighet som i økende grad styres av markedstenkning, er det en politisk oppgave å sikre dette mangfoldet. Dette ansvaret innebærer bl.a. at det finnes en reell konkurrent til NRK. Kristelig Folkeparti mener denne konkurrenten skal ha hovedsete utenfor Oslo. En bred nyhetsdekning er bra i seg selv og har også beredskapsfunksjoner. Det er viktig at NRK ikke har nyhetsmonopol på såkalt lineær tv.

Allmennkringkastere garanterer et mangfold av programkategorier, bl.a. barne- og kulturprogram. For Kristelig Folkeparti er det viktig at norskspråklige produksjoner opprettholdes. På den måten styrkes og bevares det norske språket og norsk kulturliv.

Jeg vil med dette ta opp Kristelig Folkepartis forslag vedrørende livssynsprogram. Kristelig Folkeparti foreslår at livssynsprogram skal spesifiseres som en del av formidlingsplikten til en kommersiell kringkaster med offentlig støtte. Vi forutsetter at kostnadsrammen ikke overstiger grensen for statsstøtte ESA fastsetter. Livssynsprogram er en avgjørende del av det kulturelle mediemangfoldet. På samme måte som livssynsprogram er en del av NRKs portefølje, bør de derfor sikres gjennom særskilt benevnelse i denne avtalen.

Til slutt: Norge er et samfunn med økende tros- og livssynspluralisme. Det betyr at kvalitetsprogram som gir økt innsikt i og økt forståelse for religiøs tro og praksis, bare blir viktigere og viktigere. Kristelig Folkeparti vil med dette forslaget sikre at dette behovet ivaretas også av en kommersiell allmennkringkaster.

Marit Arnstad (Sp) [12:21:48]: Etter avviklingen av kringkastingsmonopolet på slutten av 1980-tallet har vi i Norge hatt to allmennkringkastere på fjernsyn. Det har vært en positiv konkurranse for NRK, og det har også vært en berikelse for mediemangfoldet. Men det er ikke slik at mangfoldet i antall kringkastere i seg sjøl er noen garanti for at markedet vil produsere det vi legger i allmennkringkastingsoppdraget, nemlig det å sikre et programtilbud for barn og kultur-, nyhets- og aktualitetsprogram og også at mye av produksjonen skal skje utenfor Oslo.

Signalene var i lang tid veldig sterke og entydige om at det ikke var økonomisk grunnlag for å drive kommersiell allmennkringkasting på fjernsyn med de rammebetingelsene man har i dag. Derfor er Senterpartiet veldig glad for at vi i februar 2016 kom fram til et forlik i Stortinget der vi også ble enige om at det måtte prioriteres. Da Stortinget debatterte allmennkringkastingsmeldingen for et drøyt år siden, understreket et samlet storting at det var tvingende nødvendig at regjeringen raskt kom fram til en modell der det fortsatt ville være økonomisk interessant å produsere nyheter utenfor Oslo.

Det er ikke noen tvil om at Stortinget har vært en veldig viktig pådriver for å få fram den saken som behandles i dag. Med et nær sagt samlet storting kunne en kanskje også ha forventet et litt raskere tempo fra regjeringens side. Hvorfor det skulle gå nesten et år før regjeringen fremmet denne meldingen, er sjølsagt litt vanskelig å forstå, for det var ikke så veldig mye i denne meldingen som ikke var kjent da Stortinget i fjor fattet et helt klart og tydelig vedtak og hadde en tydelig forventing til regjeringen om hva en faktisk ønsket.

Ikke overraskende konkluderte også Mediemangfoldsutvalget med at det er usikkert om markedet vil kunne finansiere kommersiell allmennkringkasting med hovedsete utenfor Oslo. Sjøl om utvalget ikke anbefalte en bestemt modell, peker utvalget på at en kompensasjon til kommersiell allmennkringkasting vil være bedre egnet enn en modell med prosjekttilskudd til produksjon av allmennkringkastingsinnhold.

Senterpartiet sitter som kjent ikke i kulturkomiteen og har følgelig ikke deltatt i komitébehandling av denne saken, men vi registrerer den kritikken som Arbeiderpartiet har framført i innstillingen, og vi deler den. Vi mener at regjeringen umiddelbart etter at en ny avtale er inngått, bør sette i gang arbeidet med en ny framtidig løsning for kommersiell allmennkringkasting i Bergen, og at regjeringen også må sørge for at en framtidig avtale vil ivareta et bredere allmennkringkastingsoppdrag som også sikrer et mangfoldig tilbud i hele landet.

Her må det være innholdet som er det viktigste, ikke det å lete etter grunner for å slippe å utfordre EØS.

Senterpartiet er for øvrig fornøyd med at en i dag endelig fatter det vedtaket, og også at Stortinget har lyktes i å være en sterk pådriver for å få fram den saken som i dag behandles.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [12:25:00]: Allmennkringkasting er et viktig mediepolitisk tiltak for å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet. Her har NRK en helt sentral plass, men det er viktig for regjeringen at vi har en levedyktig kommersiell allmennkringkaster, i tillegg til NRK, som kan bidra til det mediemangfoldet som vi trenger. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komité har sluttet seg til innholdet i stortingsmeldingen som vi nå har til behandling.

Tv-tilbudet i dag er større enn noen kunne forestilt seg for bare få år siden. Det økte mangfoldet er viktig, og det skjerper konkurransen. Men selv om vi har tilgang til en verden av medietilbud, er det ikke sikkert at markedet på egen hånd vil tilby allmennkringkastingsinnhold i en riksdekkende kommersiell tv-kanal, langt mindre med lokalisering utenfor Oslo.

Staten har siden 1992 brukt ulike virkemidler for å sikre kommersiell allmennkringkasting. Virkemidlene vi har brukt fram til nå, har ikke lenger samme verdi, og det er derfor regjeringen gikk til det skritt at vi bestemte oss for å oppgradere statens bidrag, ved at vi for første gang kompenserer en kommersiell allmennkringkaster på inntil 15 mill. euro i året for å lage allmennkringkastingsinnhold, som daglige nyhetssendinger utenfor Oslo og tilbud for barn og unge.

Samtidig vil jeg understreke at dette dreier seg om statlig støtte til én kommersiell aktør, og at denne støtten er begrenset. Det er også naturlig å anta at aktøren primært har kommersielle inntekter. At støtten vil være på inntil 15 mill. euro i året, innebærer dessuten at vi kan iverksette ordningen raskt uten ESAs godkjennelse, og at prosessen da vil gå uten store forsinkelser på grunn av notifisering i ESA.

For regjeringen er det viktig å se de mediepolitiske virkemidlene i sammenheng. Dette er derfor et midlertidig tiltak i påvente av en helhetlig vurdering av framtidens mediepolitikk. I forbindelse med oppfølging av Mediemangfoldsutvalgets utredning vil vi nå ha muligheten til å se mediepolitikken i helhet, ikke bare hvordan vi skal sikre en kommersiell allmennkringkaster, men hvordan vi skal sikre avisene våre, hvordan vi skal sikre et mangfold innenfor radio og fjernsyn og andre kanaler.

Jeg er glad for at vi har en regjering som ønsker å gå inn og delvis kompensere en kommersiell allmennkringkaster, og vi ønsker å bevilge inntil 15 mill. euro i året for at det skal lages et allmennkringkastingsinnhold som er kommersielt. Det er viktig for konkurransen til NRK, og jeg er glad for at regjeringen fikk utvidet momsfritaket til å gjelde de digitale plattformene. Vi vet at norske medieorganisasjoner, særlig under Arbeiderpartiets kulturminister og finansminister, jobbet veldig lenge for å utvide momsfritaket, men at de dessverre ikke lyktes. Heldigvis fikk denne regjeringen det til, og det tror jeg bidrar til å skape den innovasjonen vi ser i deler av mediebransjen, som selv forteller at et utvidet momsfritak som skal gjelde digitale plattformer, var nettopp det som skulle til for å skape innovasjon i bransjen.

Regjeringen vil kunngjøre en avtale for kommersiell allmennkringkasting så snart som mulig, og deretter må interesserte aktører få den tiden de trenger til å utforme et tilbud. Avtalen vil bli tildelt den søknaden som svarer best på kravene som blir vedtatt her i dag, bl.a., og den aktøren må få tid til å sette opp sin virksomhet.

Denne saken berører flere bestemmelser i EØS-avtalen. Regjeringen har derfor en løpende dialog med ESA om det EØS-rettslige handlingsrommet.

Jeg vil takke Stortinget for den enstemmige støtten til meldingen om en kommersiell allmennkringkaster – og det var det.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [12:36:16]: Jeg har ikke vært her så veldig lenge, men det er første gang jeg opplever at det er så skarp kritikk mot noe man stiller seg bak.

Når det gjelder kommersiell allmennkringkasting, har det vært aktiv tilrettelegging i snart 30 år. I 1990 fikk vi det første vedtaket om riksdekkende reklamefinansiert tv, og vi kjenner også historien: Det har gått godt, det har vært en lukrativ avtale for dem som har fått lov til å drive med det. Så ser vi – og anerkjenner alle – at det kan bli en utfordring i fremtiden, bl.a. i et lite språk- og kulturområde som det vårt norske er, og at markedet kanskje ikke er like lukrativt med de ordningene man har hatt til nå. Så for å sikre mangfold i et lite språk- og kulturmarked, for å sikre konkurranse til NRK, en reell konkurrent og balanse, og for å sikre stemmer fra flere steder i landet, altså redaksjoner utenfor Oslo, tas det nå initiativ til en avtale for kommersiell allmennkringkasting. Det er også en avtale med relativt kort tidshorisont, og det er jeg veldig glad for, for vi er alle enige om at det nå går raskere i mediebransjen enn det vi nesten klarer å følge.

Så må jeg knytte noen kommentarer til noe av det som er sagt, særlig fra representantene fra rød-grønne partier. Jeg synes det er litt underlig at man gjør seg høy og mørk og bruker mye varm luft på å snakke om nullmoms, og representanten Grande forsøkte å tegne historien her. Den reelle historien er at i åtte år med den rød-grønne regjeringen var den eneste koblingen mellom moms og null at det skjedde null. På to år med denne regjeringen var nullmoms en realitet.

Så er det også underlig, når kritikken er såpass skarp som den er, at det ikke presenteres noen egne alternativ. Det brukes veldig mye tid på å kritisere, men det kommer ikke noe alternativ til hvordan man kunne ha gjort det. Jo, forresten, det gjør det, for det snakkes om at dette har tatt for lang tid. I samme åndedrett sier man at det man burde ha gjort, var å definere innholdet først og deretter komme frem til hvor mye dette skulle koste. Vel – det hadde tatt lang tid. Måten vi gjør det på nå, er den raskeste måten å gjøre det på, og det er den sikreste måten å sikre en kommersiell allmennkringkaster på for de neste tre–fem årene.

Så er jeg glad for at Mediemangfoldsutvalget endelig har kommet med sin rapport, slik at man kan ha en helhetlig mediepolitikk i årene fremover og ikke fortsetter videre med gammeldagse lappetepper, som innimellom blir til etter hvilken lapp man finner akkurat den dagen.

Nå får vi en avtale når denne saken er ferdig i dag. Det er godt. Det betyr ikke at arbeidet er ferdig, men det betyr at vi har lagt en sak til side fordi vi er ferdig med den per nå. Så kan vi jobbe videre med den helhetlige politikken.

Så må jeg helt til slutt få lov til å påpeke at jeg legger merke til at representantene fra de rød-grønne partiene stadig vekk er overrasket over at det er Stortinget som bestemmer. Vel – for alle oss andre er det en selvfølgelighet.

Arild Grande (A) [12:39:44]: Til representanten Løvaas kan jeg si at vi slett ikke er overrasket over at Stortinget bestemmer. Vi er tvert imot glade for at det er Stortinget som bestemmer, for hadde det vært opp til dagens regjering, hadde det ikke skjedd noe på det mediepolitiske området i denne stortingsperioden. Alt er blitt dyttet inn i det såkalte Mediemangfoldsutvalget, og man hadde måttet vente til neste stortingsperiode før det hadde kommet noe.

Grunnen til at jeg tar ordet for andre gang, er at jeg har noen bemerkninger knyttet til den avtalen som skal legges fram før sommeren. I tillegg til at vi kunne tenkt oss et langt bredere definert allmennkringkastingsoppdrag, mener også vi at det er viktig at man understreker nettopp det som antydes i meldingen: behovet for norsk innhold – at man sikrer norsk film og tv-drama, at man sikrer norsk dokumentarproduksjon, norsk tv-underholdning. I kjølvannet av det er det viktig at man understreker fra departementets side at allmennkringkasteren, som i dette tilfellet er kommersiell, men også det arbeidet vi skal gjøre i Stortinget knyttet til NRK-meldingen, må sikre at man har ryddighet når det gjelder opphavsrettslig klarering på egne og tredjeparts plattformer, slik at man sikrer at de allmennkringkasterne vi har, er foregangsaktører når det gjelder avklaring av rettigheter. Det har man gode erfaringer fra, og det er det viktig at man sikrer også i framtiden for et marked som det er mange tunge aktører og ganske krevende forhandlinger knyttet til. Det vil vi at statsråden bringer med seg i arbeidet med utlysningen av avtalen før sommeren.

Faktum er at hele prosessen knyttet til kommersiell allmennkringkasting har vært slett håndtert fra Høyre i Kulturdepartementet. Vi advarte tidlig i stortingsperioden om at det nærmet seg fristen for utløp av dagens avtale. Det kom ingen løsning på det i stortingsmeldingen som Thorhild Widvey la fram om allmennkringkasting. Dermed så Stortinget seg nødt til å inngå et bredt forlik med alle partier, drevet fram av opposisjonen i Stortinget, som ba regjeringen om å få på plass en ny ordning. Det kom en utlysning før sommeren i fjor som var så pinlig dårlig at ingen ville søke på den. Dermed ble regjeringen tvunget til å komme på banen på nytt.

Vi mener at med en raskere framdrift – vi har invitert til dialog med statsråden en rekke ganger – og med en parallell prosess opp mot ESA hadde man i dag stått med en avtale som hadde vært bedre, med bredere allmennkringkastingsoppdrag, og som hadde sikret Bergen i større grad. Der har man dessverre ikke kommet så langt som man skulle ønske, men vi slutter oss til det fordi vi ikke har mer tid å miste.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [12:43:08]: Jeg skal være rask. Jeg måtte bare ta ordet, da representanten Grande snakker om en slett utlysning i samme innlegg som han snakker om hvor viktig det er at Stortinget bestemmer. Jeg skjønner gleden over at Stortinget bestemmer, for jeg tror nok Arild Grande har følt på det motsatte i tidligere regjeringsperioder, men den avtalen som ble utlyst, var jo ordrett det som sto i bestillingen fra Stortinget. Det var et enstemmig storting som sto bak den utlysningsteksten. Å kalle den slett synes jeg ikke er debatten verdig.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [12:43:49]: For dem som sitter og lytter til denne debatten, kan dette fremstå veldig underlig, så jeg vil bare igjen understreke at jeg som medieminister er veldig glad for at et enstemmig storting stiller seg bak dette. Det som Stortinget sa til stortingsmeldingen som min forgjenger la frem i fjor, var at regjeringen skulle komme med et initiativ før jul i 2016. Det gjorde jeg. Jeg er veldig glad for at Stortinget nå enstemmig stiller seg bak den stortingsmeldingen som ble lagt frem, og jeg skal gjøre mitt for at vi får fortgang i prosessen. Jeg er glad for det samarbeidet som er med Stortinget om mediepolitikken, for det er store endringer på gang, og det er et område som krever at vi finner gode politiske løsninger. Jeg er veldig glad når Stortinget da enstemmig stiller seg bak de forslagene som regjeringen fremmer, slik at vi får en bred forankring om mediepolitikken vår, selv om vi understreker at dette er en midlertidig løsning.

Mediemangfoldsutvalget, som jeg hører at noen er veldig opptatt av i hvert fall ikke å snakke opp, gir oss et veldig godt kunnskapsgrunnlag for å kunne se på hvilke mediepolitiske virkemidler vi trenger, og setter en ny, moderne mediepolitikk inn i en helhet. Så selv om man kan være opptatt av å få frem store uenigheter utad og i avisene, er det viktig at man understreker at her er det nå en sak som Stortinget samles enstemmig om. Jeg er glad for det. Det vil sikre oss en kommersiell allmennkringkaster i flere år fremover, så jeg vil igjen takke for det.

Arild Grande (A) [12:46:09]: Det Kårstein Eidem Løvaas her sier, er direkte feil. Det er helt i motstrid til det Stortinget sa, nemlig at man hadde kuttet ut alt som har med allmennkringkastingsforpliktelser å gjøre, og endte opp med en ren nyhetsprodusent. Riktignok var det krav om hovedkontor i Bergen, men det som var svaret på den utlysningen, var at ingen var villig til å søke, for det var ingen forpliktelser, og det var ingen kompensasjon. Det er det som gjør at dagens vedtak tross alt er historisk, mediepolitisk sett. Stortinget etablerer en ordning med kompensasjon for de forpliktelsene en kommersiell allmennkringkaster påtar seg. Det er drevet fram av et flertall på Stortinget, og det er vi særdeles glad for. Vi skulle ønske at prosessen hadde gått mye raskere, at Stortinget hadde vært involvert i mer av diskusjonen rundt innhold og hvordan vi skulle sikre de allmennkringkasterkravene som vi faktisk er opptatt av ganske tverrpolitisk. Det har vi ikke fått muligheten til, og derfor har vi ikke noe annet valg enn å slutte oss til det som nå foreligger, og så får ny kulturminister etter valget starte arbeidet med å skape de rammevilkårene som vi ønsker.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [12:47:26]: Det er sånn at historien kan vi kappes om, vi får gå inn i hver våre arkiver og finne sitatene. Men det som det ble bedt om fra Stortinget, var å utlyse en avtale, en midlertidig avtale, med daglige nyhetssendinger og hovedkontor i Bergen, og det var nettopp det som ble gjort, så der ble Stortingets bestilling fulgt til punkt og prikke.

Så er det også interessant, når jeg nå allikevel har noen sekunder igjen, å peke på at det raljeres over at ingen søkte på avtalen, og at TV 2 således har vært uten avtale en stund. Vel, er det noen som har god fartstid i å la TV 2 være uten avtale, så er det nettopp den rød-grønne regjeringen som lot TV 2 være uten avtale i over ett år, ikke fordi de ikke søkte, men fordi regjeringen ikke fikk somlet seg til å lyse ut en avtale.

Svein Harberg (H) [12:48:18] (komiteens leder): Jeg var i tvil om jeg skulle ta ordet, for nå synes jeg at noen av forsøkene på historiefortelling er så fjernt fra virkeligheten. Det er åpenbart at noen sliter med sammenkoblingen av korttidsminne og langtidsminne her, for det blir litt underlig når det framstilles sånn som dette. Blant annet sies det at dette er historisk fordi det er første gang at en kommersiell allmennkringkaster får kompensasjon for å være det. Nei, det er det slett ikke. Men før var det en kompensasjon å få den rettigheten, og det var en stor verdi i seg selv, så det er ikke noe nytt at en får kompensasjon for det. Nå har kompensasjonen tatt en annen form.

Så har jeg lyst til å minne om at når representanten Grande roper på at ting skulle vært gjort fortere, samtidig som han har ropt på at dette burde vært sett sammen med resultatet av Mediemangfoldsutvalgets arbeid, så er det en total logisk brist i det. Det hadde vært fint, når vi nå skal jobbe videre med mediepolitikken, at en hadde samlet seg om den virkeligheten vi står i. Det er altså sånn at fra jeg begynte som leder for denne komiteen for tre og et halvt år siden og fram til i dag, har bestillingene fra mediebransjen og virkeligheten vi jobber i, endret seg totalt. Det som var de åpenbare fiendene da, som vi skulle hjelpe den mot, er nå blitt samarbeidspartnere for flere av aktørene. Denne verdenen endrer seg fort. Det er en utfordrende tid å låse mediepolitikken i – det må vi også ha med oss når vi jobber med dette. Jeg er stolt av at storting og regjering i samarbeid har greid å dra mediepolitikken framover. Det er veldig utfordrende tider, og vi jobber for å finne framtidige løsninger. Dette er en av de tingene som gjør at vi i mellomtiden kan holde det gående, og så skal vi kjøre alt sammen i en framtidig løsning når vi har fått bearbeidet det som kom fra Mediemangfoldsutvalget. Her jobbes det godt, det må skje i samarbeid mellom storting og regjering, og ikke med historieforfalskninger.

Marit Arnstad (Sp) [12:50:38]: Senterpartiet er ikke representert i denne komiteen, og når jeg hører debatten her i dag, må jeg si at jeg undres litt på hvordan forholdene er i komitéarbeidet, men jeg skal ikke gå noe nærmere inn på det.

Jeg tror vi alle sammen har grunn til å være fornøyd med at det i dag faktisk blir et enstemmig vedtak. Jeg tror at også Høyre og Fremskrittspartiet får finne seg i at det kommer noen kommentarer omkring sendrektigheten i dette arbeidet. Det er ikke første gang, heller. Det er slik at opposisjonspartiene flere ganger har etterlyst det, og det er heller ingen tvil om at vi synes det har gått lang tid nettopp tatt i betraktning at dette skulle være en midlertidig utlysning, og også tatt i betraktning de store endringene som skjer veldig raskt i mediebransjen. Så jeg tror at Høyre, som del av en mindretallsregjering, bør finne seg i at det kan komme kommentarer om at dette har tatt tid, at ting går sakte, og at ting har blitt drevet fram gjennom forlik i Stortinget, for det har det i denne sektoren, det kommer en ikke unna.

Så synes jeg kanskje også at når statsråden skal prøve å ta en bred oppsummering, bør hun avstå fra å si at noen i denne salen ikke snakker opp Mediemangfoldsutvalgets innstilling, som hun nå sa. Hun ga inntrykk av at det er noen av oss som ikke snakker opp Mediemangfoldsutvalget. Det er det ingen som har gitt uttrykk for fra talerstolen her i dag, tvert imot, men vi har gitt uttrykk for en utålmodighet, slik jeg mener opposisjonspartiene har gjort i hele denne perioden i forhold til en regjering som har vært på hælene i flere av spørsmålene.

Torhild Aarbergsbotten (H) [12:53:38] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid og for å ha kommet fram til en stor grad av enighet i spørsmålene som reises av forslagsstiller Hansson i dette representantforslaget om å ta vare på truede bestander av villaks og sjøørret i Hardangerfjorden. Som en følge av at en gikk bort fra Hardangerfjord-forskriften i 2013, ble det vedtatt at en skulle bygge en genbank for å ta vare på villaksstammen i Hardangerfjorden.

Det er bred enighet om at det å ta vare på genmaterialet fra villaks er viktig, men kostnadene har i dette tilfellet blitt så store at en dessverre ikke kunne realisere genbanken innenfor budsjettrammene for 2017. Nye kostnadsanslag i 2016 viste at genbanken ville koste 66 mill. kr, som er en kostnadsøkning på over 50 pst. i forhold til tidligere anslag. Behovet for en genbank må avveies mot kostnadene. Flere partier tar til orde for at tiltaket på nytt må vurderes i statsbudsjettet for 2018.

Det betyr ikke at innsamlet materiale i 2015 og i 2016 – som det er grunn til å ta vare på – ikke blir godt ivaretatt. Det innsamlede materialet fra laksefiskbestandene i Hardanger blir oppbevart ved forskningsstasjonen på Ims i Sandnes i Rogaland, en løsning som er godkjent av Miljødirektoratet. Det er bevilget omtrent 11 mill. kr til å anlegge en vannledning, slik det er prosjektert i genbankplanen, som gjør det mulig å oppbevare materialet på Ims inntil videre. Det er også grunn til å bemerke at ifølge Miljødirektoratet viser erfaringer at det er få laks som blir godkjent som villfisk på grunn av innblandingen av oppdrettsgener.

Det fremmes også forslag om det er mulig å etablere Hardanger som pionerregion for en bærekraftig oppdrettsnæring hvor nye løsninger tas i bruk, både på teknologi- og på virkemiddelsiden. Forslaget fremmes av et lite mindretall i komiteen. Et stort flertall mener at forslaget hører inn under Nærings- og fiskeridepartementets virkeområde, og at forslaget er overflødig. Dessuten mener flere at det er et lite egnet virkemiddel.

La meg begrunne: For det første har regjeringen med Stortingets tilslutning i Meld. St. l6 for 2014–2015, jf. Innst. 361 S for 2014–2015, allerede innført flere viktige tiltak for å sikre en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Det er innført et nytt system for kapasitetsjusteringer der havbruksnæringens miljøpåvirkning er avgjørende for produksjonskapasiteten. Som en del av oppfølgingen av meldingen er det fastsatt forskrift om produksjonsområder for akvakultur av laks, ørret og regnbueørret. Kysten er delt inn i 13 områder, og Hardanger utgjør hoveddelen av produksjonsområde 3. Derfor mener et stort flertall at Hardanger allerede nå er et område der miljøtilstanden vil være den avgjørende faktoren for produksjonskapasiteten.

For det andre er det lite hensiktsmessig å pålegge bruk av visse former for teknologi eller driftsmetoder. Vår oppgave er å stille krav til forsvarlig drift, og så må næringen finne de beste løsningene.

For det tredje kan etableringen av en pionerregion ha konkurransevridende effekter ved at tiltak svekker den relative lønnsomheten i forhold til andre aktører i andre regioner.

Det er også verdt å nevne at oppdrettsnæringen i dag betaler for utfisking av rømt oppdrettsfisk. Det er også innført en ordning med utviklingstillatelser for utvikling av nye konsept som kan bidra til å løse miljø- eller arealutfordringer. Jeg kan ikke la være å nevne at NTNU har ti–tolv doktorgradstudier som i hovedsak nå foregår på Trøndelagskysten, med bærekraft innenfor havbruksnæringen som tema.

Av disse grunner mener flertallet at det ikke er faktagrunnlag for endrede rammebetingelser for oppdrettsnæringen i Hardangerfjorden, og kan derfor ikke gi sin støtte til forslaget fra forslagsstiller.

Åsmund Aukrust (A) [12:57:46]: Når det gjelder forslaget om sjøørret, kan Arbeiderpartiet i all hovedsak slutte seg til det som var argumentasjonen og konklusjonen til saksordføreren.

Det jeg ønsker å si noen ord om, er forslaget om villaksen. Den atlantiske villaksen er sterkt truet. Å ta vare på den atlantiske villaksen er et av Norges aller viktigste bidrag for å ta vare på det biologiske mangfoldet. Vi vet i dag at det er omtrent en tredjedel av verdens atlantiske fisk som gyter i Norge, og vi har store internasjonale forpliktelser til å ta vare på denne.

I dag er situasjonen kritisk. Det er vanskelig å finne villaks som ikke har oppdrettsgener i seg. Situasjonen utvikler seg dessverre i negativ retning. Gjennom å opprette en genbank vil man kunne ta vare på og beskytte nødvendig genmateriale. Det har de siste årene vært samlet inn genmateriale nettopp i den hensikt.

I fjor vedtok Klima- og miljødepartementet å avslutte arbeidet med en genbank, og Miljødirektoratet fikk i oppdrag å destruere det innsamlede materialet. Jeg stilte spørsmål om dette i spørretimen i vinter, og da gjorde ministeren det klart at destrueringen nå var utsatt, og at man så på muligheten til å ta vare på det på Ims i Rogaland, inntil videre.

Det var bra og riktig at destrueringen skulle bli stoppet, men det er behov for en varig løsning for villaksen i Hardanger. Derfor var vi i Arbeiderpartiet glad for forslaget som kom fra Miljøpartiet De Grønne, som skulle sikre arbeidet med å etablere en genbank for å bygge opp igjen og verne om villaksen i Hardanger. Etter forrige ukes debatt, da vi hørte statsråd Vidar Helgesen argumentere sterkt for situasjonen til laksen i Tana-vassdraget, skulle det være grunn til å tro at det også skulle finnes et stort engasjement i denne saken. Vi synes derfor det er synd at det bare er Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne som står bak forslaget om å få på plass en varig ordning.

Vi har hørt at hovedmotstanden, som vi nå også hørte fra saksordføreren i hennes innlegg, kommer i den økonomiske argumentasjonen. Det er klart at dette koster penger, men vi mener at det i tråd med våre internasjonale forpliktelser og våre forpliktelser til å ta vare på villaksen vil være det rette å bruke midler på. Sannheten er jo at det er et flertall i Stortinget som mener det er riktig. Som vanlig, vil jeg egentlig si, møter Vidar Helgesen i mindretall når han møter i Stortinget, for alle partier, med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet, skriver i sine merknader at det kan være både riktig og nødvendig å etablere en genbank i Hardanger.

Men – vel også som vanlig – velger Venstre og Kristelig Folkeparti å stemme slik at det ikke blir flertall for noen forslag, og på den måten kommer de regjeringen til unnsetning. Men jeg vil jo håpe at ministeren merker seg hvor det reelle flertallet i Stortinget ligger. Det reelle flertallet i Stortinget mener at vi skal få på plass en varig ordning for villaksen gjennom å opprette en genbank.

Med disse kommentarene tar jeg opp forslaget som Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, står bak, som dessverre neppe kommer til å bli vedtatt. Men fra Arbeiderpartiets side er ikke siste ord i denne saken sagt. Dette er et engasjement som er stort i Arbeiderpartiet, og som forhåpentligvis kan bli fulgt opp av en ny regjering og et nytt flertall til høsten.

Steinar Reiten (KrF) [13:01:38]: Det er ingen tvil om at det er gjort mye uklokt i første fase av norsk lakseoppdrettshistorie. Rømnings- og lakselusproblematikk er ennå ikke løst, men det såkalte trafikklyssystemet er en god start på dette. Det er grunnen til at vi ikke går inn for del 2 av det foreliggende representantforslaget.

Et stort flertall på Stortinget støtter innføringen av dette systemet, og nå må vi la det få virke. Det er også et poeng at systemet med kapasitetsjusteringer basert på miljøpåvirkning fra oppdrettsnæringen er kombinert med tildeling av utviklingstillatelser. Til sammen gir disse tiltakene et sterkt incentiv for utvikling av mer miljøvennlige og bærekraftige teknologiløsninger for fiskeoppdrett. Det samarbeidet som nå foregår mellom bedriftene Hauge Aqua, som har base i Hjelmås i Hordaland, og Marine Harvest om det lukkede merdsystemet Egget, er ett eksempel på det.

Intensjonen i del 1 av forslaget støtter vi. Etableringen av en genbank for å verne og bygge opp igjen villfiskstammen i Hardanger har dessverre fått en uheldig behandling. Det er viktig å finne en langsiktig løsning for å ta vare på det genetiske materialet fra elvene i Hardanger som er samlet inn.

Hardangerfjorden var tidligere et av de viktigste og flotteste områdene for vill atlantisk laks, og det er en kjensgjerning at det i dag er svært lite opprinnelig laks igjen i elvene i Hardanger. Det er viktig å huske på i denne sammenhengen at forvaltningsspørsmålet i naturmangfoldloven vektlegger at det ikke bare er arten i seg selv som skal ivaretas, men også det genetiske mangfoldet innenfor arten.

Det er gjort et viktig arbeid med å samle inn genmateriale fra laks og sjøørret fra elvene i Hardanger. Dessverre har en genbank hittil ikke blitt prioritert i statsbudsjettet. Det har heller ikke vært mulig for Kristelig Folkeparti og Venstre å løse alle utfordringene i forhandlinger. For å si det forsiktig så har det vært nok å gripe fatt i. Men at man ikke har funnet midler til genbanken i regjeringens budsjettforslag eller i budsjettforliket, tilsier ikke at en slik genbank ikke er nødvendig og riktig å etablere. Det må derfor være et mål å finne budsjettmessig dekning for dette i det kommende statsbudsjettet. I mellomtiden er det svært viktig at det innsamlede genmaterialet blir tatt forsvarlig vare på.

Jeg tar med dette opp det forslaget som Kristelig Folkeparti er en del av.

Marit Arnstad (Sp) [13:04:34]: I likhet med et stort flertall i salen støtter heller ikke vi forslag nr. 2 i representantforslaget vi i dag behandler, om å etablere Hardanger som en region for en bærekraftig oppdrettsnæring. Vi mener i og for seg at det er et spørsmål som tilligger en annen komité å drøfte. Vi mener også at en gjennom havbruksmeldingen som ble behandlet for knappe to år siden, legger til grunn en del av de virkemidlene som skal være for norsk oppdrettsnæring framover, både når det gjelder den påvirkningen næringen har på miljøet rundt seg, og når det gjelder produksjonskapasiteten.

Som saksordføreren var inne på, betyr det at når en nylig sendte ut en forskrift knyttet til produksjonsområder, ble også Hardanger del av et eget produksjonsområde, og der vil miljøtilstanden også være en viktig faktor for videre produksjonskapasitet. Det nye systemet som kom på plass, og de nye produksjonsområdene som er etablert, må få lov til å virke. Vi er fra Senterpartiets side ikke innstilt på at en gjennom dette Dokument 8-forslaget skal bidra til en betydelig endring i det systemet.

Vi støtter derfor ikke forslag nr. 2 i representantforslaget, men vi støtter forslag nr. 1 om å etablere en genbank. Vi mener også det var sørgelig at en i fjor høst ikke var i stand til å få det på plass økonomisk sett, sjøl om enkelte av partiene hadde prioritert det i sine alternative budsjett.

Det å kunne samle inn genmateriale og ta vare på det hadde vært svært viktig. Jeg tror vi alle egentlig er enige om intensjonen, og innstillingen viser også ganske tydelig at Venstre og Kristelig Folkeparti erkjenner at det rett og slett var manglende mulighet for budsjettmessig dekning eller til å få det til gjennom budsjettforliket som var avgjørende. Det må da bety at regjeringen fra Høyre og Fremskrittspartiet ikke velger å prioritere denne typen saker økonomisk – verken i forslaget til statsbudsjett eller gjennom forhandlingene som føres i Stortinget i ettertid.

Vi er i alle fall en del av det flertallet i komiteen som viser til at det er viktig, og vi hadde i vårt alternative budsjett satt av penger til utvikling av en slik genbank – som vi fortsatt mener er et viktig virkemiddel, og som før eller siden må komme på plass. Én ting er det man kan etablere av midlertidige ordninger, men her må vi før eller siden komme tilbake til en varig ordning for en genbank for villfiskstammene i Hardanger i tråd med de målene vi også har nasjonalt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:07:54]: Også i dag må vi kunne slå fast at et flertall i denne salen ikke er interessert i å legge de nødvendige begrensningene på oppdrettsnæringen for å klare å ta vare på den atlantiske villaksstammen som vi har et særlig ansvar for. Det synes jeg er dumt. Jeg vil begynne med å ta opp de forslagene som jeg og SV har sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Det som er problemet, og som vi diskuterer helt konkret, i Hardanger, er følgende: Oppdrettsnæringen og oppdrettsnæringens vekst har ødelagt for villaksen. Villaksbestanden har kontinuerlig gått drastisk ned, med noen mulige oppturer etter offentlig innsats, men det er ingen tvil om at oppdrettsnæringen er en trussel for villaksen. Dette fikk vi skikkelig dokumentert senest da vi satte i gang arbeidet og de rød-grønne gikk inn for at vi skulle fastsette en kvalitetsnorm for villaks. Oppdateringen og hvordan det sto til med villaksen, fikk vi rede på i fjor. Da vi undersøkte 104 ulike norske laksebestander, sto det for 81 av de 104 laksebestandene for dårlig til. Vi nådde ikke opp til målet vi har for hvordan en kvalitetsmessig godt forvaltet villaksstamme skal ha det. Med andre ord: 81 av 104 utgjør nesten 80 pst.

Det burde få det til å gå et lys opp for noen hver, og man burde si at nå er vi nødt til å legge inn begrensninger på oppdrettsnæringen som sikrer villaksen. Det har dessverre ikke flertallet i Stortinget gått med på. Vi har fått dette trafikklyssystemet vårt, men trafikklyssystemet har et par åpenbare svakheter. Den største åpenbare svakheten er at i de tilfellene der det ikke står bra nok til, der det lyser gult – ikke skikkelig dårlig, men det står ikke bra nok til – får man lov til å fortsette som før. I den generelle tolkningen av trafikkreglene er det ikke sånn at i det øyeblikk man får øye på et gult lys, bare fortsetter man som før. Det er ikke den fornuftige og logiske tolkningen. Det er mulig at noen gjør det – jeg ser at noen sitter i salen og ler av dette – men det er ikke sånn man skal oppføre seg. Man skal sette en fot i bakken og tenke som så: Her er det fare på ferde, her må vi ta det med ro, her må vi være aktsomme. Den naturlige konsekvensen av gult lys, at det ikke står bra nok til med laksestammen, burde være å sette inn tiltak. Det er problemet med regjeringens politikk. Der man har laksestammer som det står bra til med, som får grønt lys, får man mulighet til å øke tillatt biomasse. Det bringer oss ikke tilbake til en situasjon der vi får bukt med problemet for villaksstammen.

Her er det grunn til å påpeke to ting om Hardanger. Det ene er at det er i Hordaland og Hardanger vi finner flesteparten av de laksestammene det står dårligst til med. Det er også sånn at Hardanger er et av områdene i verden der det er tettest med oppdrettslaks. Chile-kysten og oppdrettsområdet Hardanger er blant de to stedene i verden der det er tettest med laks. Dette skaper åpenbart problemer for villaksen. Derfor går SV og Miljøpartiet De Grønne inn for at Hardanger, på grunn av at villaksen er så sårbar der, burde være et testområde for et arbeid med nye teknologier, med andre ord lukkede merder, for å sørge for bedre kontroll med hva som går inn, og hva som går ut, av vann og annet, i stedet for – som det er i dag – at lakselus, antibiotika og andre former for midler og kjemikalier spres i den frie naturen.

Det andre er det som er dagens tekst, nemlig å sørge for å få på plass det akuttiltaket vi trenger, å etablere genbanken. Det er blitt mye dyrere, men oppdrettsnæringen har fantastiske overskudd, og hvis ikke regjeringen finner å kunne kreve at oppdrettsnæringen er med på å bidra for å bøte på ødeleggelsene den påfører annen laksenæring, synes jeg det er sterkt bekymringsfullt. Her har vi en svær industri som burde bidra i større grad enn den gjør i dag, til å bøte på de skadene den påfører den frie naturen.

Ola Elvestuen (V) [13:13:17] (komiteens leder): En liten kommentar til siste taler:

Jeg tror når det gjelder det flertallet som er nå: Er det noe man har satset mye på i denne perioden, er det tiltak for villaks, enten det er oppfølging av vannforskriften, midler til kalking – som er økt betydelig – eller å få på plass en laksesperre i Driva. Ved siste budsjettbehandling handlet det også om å få opp igjen laksetrappene i Vefsna, nå når vassdraget er fritt for Gyrodactylus. Og vi er i ferd med å etablere villakssentre – etter mønster av villreinsenteret – flere steder langs kysten. Forslaget er at det bør være fire, og at man begynner med det i Tana. Det er viktig å få det på plass, også for å få en bedre lokal forvaltning, ikke minst opp mot den avtalen vi har med Finland om forvaltningen av Tanavassdraget.

Jeg skal innrømme at når det gjelder genbanken i Hardanger, har det vært en krevende sak også for Venstre. Det er ikke noen tvil om at situasjonen for villaksen i Hardanger er dårlig, at det er mange oppdrettsanlegg med oppdrettslaks der luseproblematikken er stor, og at det også er stor innblanding av oppdrettslaks i de svake villaksstammene. Heldigvis har det gjennom flere år vært samlet inn genmateriale for å ha et grunnlag for å bygge opp stammene igjen. Etter hvert må vi også få stilt effektive krav til oppdrettsnæringen som gir som effekt færre luseproblemer og også opphør av den rømningsfaren og den rømningssituasjonen som vi har.

Når det gjelder selve genbanken, har – som flere har påpekt – kostnadene blitt store. Det var ikke en del av det budsjettforliket som sådant som vi inngikk før jul. Det var allikevel – fra de fire partiene – en stor økning i budsjettet når det gjaldt vanntiltak og tiltak for kalking og for villaks. Fra Venstres side er vi godt fornøyd med at vi nå har en bevilgning på 11 mill. kr, slik at vi får ivaretatt det genmaterialet som er innsamlet. Man får også mulighet til å se nærmere på hvordan den mer permanente løsningen skal være.

Jeg vil påpeke merknaden og forslaget som vi fra Kristelig Folkeparti og Venstre har, om at dette er et tema som regjeringen må komme tilbake til når det skal legges fram et nytt budsjett til høsten.

Vi har en situasjon hvor vi har løst et grunnleggende problem på kort sikt. Nå har vi tid til å se på prosjektet igjen for å se om det er mulig å redusere kostnadene, men slik at det genmaterialet som er der, blir ivaretatt i mellomtiden, og at vi kan få på plass en løsning som er med på å sikre genmaterialet, slik at man vil få livskraftige villaksstammer igjen også i Hardanger, etter hvert som vi får mer bukt med den problemstillingen som er med lus og med rømning fra oppdrettsnæringen.

Jeg vil fra Venstres side si at til tross for at det ikke var enighet i forbindelse med budsjettet, setter vi pris på den fleksibiliteten og den imøtekommenheten som de fire partiene har hatt i etterkant, ved å kunne bruke de økte bevilgningene i budsjettforliket og i budsjettvedtaket til å få på plass en midlertidig ordning og en vanntilførsel på Ims i Rogaland, som gjør at vi nå ivaretar genmaterialet, og at vi får mulighet til å finne en mer permanent løsning, som vi må komme tilbake til.

Rasmus Hansson (MDG) [13:18:18]: I Miljøpartiet De Grønne er vi oppriktig forbauset over motviljen mot en genbank i Hardanger, som er så sterk i sittende regjering og får en slags støtte fra støttepartiene. Vi fremmer forslaget om denne genbanken fordi vi tror det vil være veldig bra for villaksen, for naturen og turismen, men ikke minst for oppdrettsindustrien selv. Derfor er dette en sak som har rikspolitiske dimensjoner.

Hordaland har vært og er et pionerfylke i utvikling av oppdrettsindustrien, og oppdrettsindustrien har både nytt godt av og, må man si, i ekstrem grad utnyttet lokalitetene i Hardanger gjennom mange år. Resultatet av det er som kjent at Hardangerfjorden er et av de stedene i Norge der villaksen er aller sterkest truet. Det er ikke bare illevarslende for laksen der, det er også illevarslende for oppdrettsindustriens eget rykte, for verken norske politikere eller norsk oppdrettsindustri har jo noen interesse av at det som er et av arnestedene for oppdrettsindustrien, etter hvert skal bli et sted hvor laksen lider for mye.

Det er allerede sånn at det er vanskelig å finne rent genetisk materiale fra laks, uten innblanding av oppdrettslaks, i Hardanger, og det er ikke noe kuriøst poeng. For selve kjerneressursen for norsk oppdrettsindustri er laksens genetiske mangfold. Det er det faktum at i hver eneste elv er det genetisk unik laks med ulike egenskaper, og i mange elver er det forskjellige laksestammer med ulike genetiske egenskaper som gir grunnlaget for å utvikle oppdrettslaks med de egenskapene vi trenger i oppdrettsnæringen. Så det å komme i skade for å svekke det genetiske grunnlaget er, enkelt sagt, veldig dumt industrielt sett, og det er veldig skadelig for omdømmet til industrien.

I komiteens innstilling er alle partiene i salen enige om at behovet for en genbank «må avveies mot kostnadene», som det heter, men der stopper også enigheten. Regjeringspartiene viser til at nye kostnadsoverslag i 2016 viser at genbanken vil koste 66 mill. kr, og avviser hovedsakelig på det grunnlaget Miljøpartiet De Grønnes forslag. 66 mill. kr må ses opp mot en oppdrettsindustri som i 2015 omsatte for 47 mrd. kr. Da blir det relativt spesielt at man ikke skal ha anledning til å opprette en permanent og vitenskapelig god måte å ta vare på de genetiske ressursene på i et område som har tatt den aller største belastningen og ytt det aller største bidraget til etableringen av denne industrien. Vi har en oppdrettsnæring som skal følge prinsippet om at forurenseren skal betale. Vi vet at lus og rømning fra oppdrettsnæringen er den største trusselen mot villaksen, og et spleiselag med oppdrettsnæringen om å etablere genbanker i disse områdene ville være et godt alternativ for regjeringen.

Usikkerheten om framtiden til genbanken kombinert med den fortsatt ikke veldig sterke reguleringen vi har av oppdrettsindustrien, er en trussel også mot Hardangerfjordens omdømme som turistfjord. Laksefisket i mange av elvene i Hardanger har sammen med unike turmuligheter lagt grunnlaget for en veldig viktig turistnæring i dette området. Ettersom laksestammen i området svekkes, svekkes også verdien av Hardanger som turistmål, og det gjelder svært mange mennesker og svært mange arbeidsplasser.

Vi mener derfor at Norge skal fortsette å ha en oppdrettsindustri som skaper arbeidsplasser, produserer mat og gir store inntekter, men det må i større grad skje på lag med de naturressursene som denne industrien er basert på og brukere av. Derfor har Miljøpartiet De Grønne foreslått både å ta tak i den akutte krisetilstanden ved å få på plass en genbank og å ta tak i selve årsaken til problemet, nemlig dagens driftsregime for oppdrettsnæringen i Hardanger, og å gjøre denne fjorden, nettopp på grunn av den store belastningen, til et område hvor man prøver ut muligheter som virker, og ikke bare venter på nasjonale effekter av tiltak som er vedtatt i Stortinget. Og så foreslår vi at vi også skal vurdere hvilke andre områder i Norge som har behov for genbanker.

Statsråd Vidar Helgesen [13:23:44]: Det er fremmet to forslag i representantforslaget, og jeg vil takke komiteen for godt arbeid med begge to.

I det ene bes regjeringen sikre fullføring av arbeidet med å etablere en genbank for villfiskbestanden i Hardanger. Jeg viser til at den planlagte genbanken for laksefiskbestander fra Hardanger ble omtalt i budsjettproposisjonen for 2017. De nye kostnadsanslagene i 2016 viste, som flere har vært inne på, at genbanken ville koste 66 mill. kr, en kostnadsøkning på over 50 pst. i forhold til tidligere anslag. Fordi prisen var økt så mye, besluttet regjeringen ikke nå å bygge genbanken. Ved Stortingets behandling av budsjettet ble det heller ikke bevilget penger til formålet. Det er i 2015 og 2016 samlet inn materiale fra laksefiskbestandene fra Hardanger som kunne være aktuelle for en genbank, og det innsamlede materialet vil bli tatt vare på på Ims i Rogaland inntil videre.

I det andre forslaget i representantforslaget bes regjeringen utrede om det er mulig å etablere Hardanger som pionerregion for en bærekraftig oppdrettsnæring. Dette forslaget hører inn under fiskeriministerens ansvarsområde. Fiskeriministeren har redegjort for at opprettelse av et slikt pionerområde egentlig er et overflødig forslag. Det er ikke et egnet virkemiddel, og det er flere grunner til det. For det første har regjeringen med Stortingets tilslutning allerede innført flere viktige virkemidler for å sikre et miljømessig bærekraftig norsk lakseoppdrett. Det gjelder særlig det nye systemet for kapasitetsjusteringer der miljøpåvirkningen i og fra havbruksnæringen er avgjørende for produksjonskapasiteten. Det gjelder også utfisking av rømt oppdrettsfisk finansiert av havbruksnæringen og en ordning med tildeling av utviklingstillatelser. Disse virkemidlene er det viktig at vi gir tid til å virke før det innføres nye virkemidler som skal bidra til å løse de samme utfordringene.

En annen grunn til at dette ikke er et egnet virkemiddel, er at det er lite hensiktsmessig å pålegge bruk av visse former for teknologi eller driftsmetoder. I tillegg vil innføring av et pionerområde gi oppdrettsnæringen i en avgrenset del av landet andre grunnleggende rammebetingelser enn i resten av landet. Slike rammebetingelser vil kunne få negative samfunnsøkonomiske effekter, i tillegg til at det vil kunne ramme de omfattede bedriftene uforholdsmessig hardt. Regjeringen ønsker en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring og har ambisjoner om at dette målet skal oppnås langs hele kysten.

Torhild Aarbergsbotten (H) [13:38:50]: Det er med interesse jeg lytter til debatten som går her. For enkelte i salen kan det høres ut som om det er oppdrettsnæringen som er den eneste trusselen mot villaksen, og det mener jeg bestemt er helt feil. Det som er farlig med å gå inn på det sporet, er nettopp at man da lar være å se på andre tiltak, som i mange tilfeller kan være langt viktigere.

Jeg vil også nevne at i noen områder, med Nausta som et godt eksempel, en god lakseelv i Sogn og Fjordane, der man har inngått et samarbeid mellom grunneiere, kraftlag, laksefiskere, oppdrettsnæringen og forvaltningen gjennom fylkeskommune og fylkesmann, har man fått til et veldig godt samarbeid, med en mye bedre forvaltning enn det man ser i veldig mange andre lakseelver, og hvor man nettopp har klart å øke laksefisket og ta vare på bestandene på en særdeles god måte.

Så mener jeg at som politikere er vår oppgave å legge til rette for langsiktige rammebetingelser for vårt næringsliv. Det er vi som skal stille krav – vi skal stille målkrav – men den dagen vi går i den fella det er å binde oss til detaljer innenfor ulike teknologier, mener jeg at vi har tatt på oss en oppgave som blir for stor og er lite hensiktsmessig.

Som tidligere havbruksveterinær vil jeg flagge det med dyrevelferden ganske høyt. Enkelte representanter har vært inne på og antydet ganske klart her at det eneste saliggjørende vil være å putte laksen oppi lukkede merder. Men da håper jeg at man også ser på de forskningsrapportene som tydelig viser at det bringer i alle fall ikke dyrevelferden framover i rett retning. Jeg mener også at da går man bort fra nettopp de naturgitte forholdene som er så viktige her i landet.

Jeg har stor tro på at det nettopp er gjennom de utviklingskonsesjonene som er gitt nå, bl.a. med den store offshore-merden som SalMar nå holder på å utvikle, vi om få år nettopp vil se at vi kan ha en bærekraftig havbruksnæring som utvikler seg, og som gjør at man kan få mindre luseproblematikk, mindre rømning og samtidig gode muligheter til å øke produksjonen.

Så vil jeg til slutt bare ta med at i budsjettforslagene var det ingen partier som bevilget tilstrekkelig med midler til å bygge opp den genbanken som mange har talt veldig varmt om.

Rasmus Hansson (MDG) [13:41:50]: Oppdrettsnæringens aller dårligste strategi er den Bukkene Bruse-strategien som går ut på å forsøke å dytte skylda for villaksens problemer over på andre faktorer, og oppdrettsnæringens aller dårligste venner er politikere som støtter opp under den strategien. Det er ingen i denne salen eller noen andre steder som undervurderer de andre faktorene som påvirker villaksen negativt, men det er et helt udiskutabelt faktum at oppdrettsnæringen har svært stor negativ påvirkning på villaksen, og det burde oppdrettsnæringen og oppdrettspolitikere konsentrere seg om.

Da er det interessant at representanten Aarbergsbotten tar opp fenomenet «dyrevelferd» i laksenæringen, for er det en faktor som påvirker dyrevelferden negativt i oppdrettsnæringen, er det det faktum at oppdrettsnæringen drives i et naturlig miljø hvor det finnes en naturlig parasitt som nødvendigvis øker astronomisk i omfang så lenge den har tilgang på svære, kunstige oppdrettslaksebestander over hele kysten, som igjen fører til et luseproblem på den oppdrettslaksen som må behandles på hardere og hardere vis etter som virkemidlene brukes opp på grunn av evolusjonens jernlov. Resultatet av det var at i – jeg husker ikke sikkert – 2015 eller 2016 døde 53 millioner oppdrettslaks i merdene, en økning på noe slikt som 10 pst. fra året før. Det er et gigantisk dyrevelferdsproblem, og det skyldes at oppdrettsnæringen drives i et naturmiljø med en naturlig parasitt som de ikke fysisk stenger seg ute fra, og det kommer til å være store problemer med å løse det så lenge den sameksistensen fortsetter og den sameksistensen blir preget av det som Mattilsynet for lenge siden har påpekt, nemlig at verktøykassa for å løse luseproblemet medisinsk er mer eller mindre tom. Derfor er kravet om en teknologi som kalles lukket, og som altså betyr en fysisk stengning mellom parasitt og vert, et veldig fornuftig krav og et krav som oppdrettsnæringen selv burde se langt nok til å omfavne, og som oppdrettsnæringens venner på Stortinget burde hjelpe oppdrettsnæringen over i, på samme måte som vi hjelper norske bilister over til nullutslippskjøretøyer.

Per Rune Henriksen (A) [13:45:52] (ordfører for saken): Arktis er i sterk endring som følge av menneskeskapt global oppvarming. Isen smelter, havet forsures, og økologien i havet forandres. Forandringene kan på den ene siden føre til redusert grunnlag for høsting av ressurser, mens redusert isdekke på den andre siden gir økt mulighet for menneskelig aktivitet. Dette – kombinert med betydningen av naturressursene i Arktis – gjør det spesielt viktig å forvalte disse områdene på en bærekraftig måte.

Norge har ansvaret for å forvalte de områdene som ligger under norsk jurisdiksjon. De helhetlige forvaltningsplanene er fundamentet for den langsiktige forvaltningen av våre havområder. Dette sikrer at havbasert næringsliv og ivaretakelse av miljø og økologi ses i sammenheng. Disse planene utarbeides og oppdateres på grunnlag av vår samlede kunnskap om økologi, menneskelig aktivitet, områdenes sårbarhet og ressursgrunnlag. Det er med bakgrunn i denne kunnskapen vi kan vurdere hvordan vi skal avgrense menneskelig aktivitet, og på hvilke vilkår. Komiteen er klar på at integriteten i dette rammeverket er avgjørende for den helhetlige og kunnskapsbaserte forvaltningen.

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal revideres i 2020, og i den forbindelse vil en vurdering av avgrensing av de særlig verdifulle områdene ved iskanten, polarfronten og havområdene rundt Svalbard være en del av det faglige arbeidet som gjøres. Store havområder i norsk del av Arktis er allerede vernet. Stortinget har også besluttet at det ikke skal drives petroleumsvirksomhet ved iskanten.

Deler av fiskerinæringen har gått sammen om å avstå fra bunntråling i tidligere islagte områder rundt Svalbard inntil de er skikkelig kartlagt og tiltak for å forhindre økologisk forringelse av områdene er på plass. Dette er et føre-var-tiltak som industrien har pålagt seg selv. Komiteens flertall ber regjeringen vurdere å innføre et moratorium mot bunntråling i de aktuelle områdene fram til ny forvaltningsplan for Barentshavet er behandlet. På den måten vil en få like vilkår for alle aktører, og vi vil kunne forebygge skade på miljø og bestand. Permanente tiltak må komme som følge av oppdaterte faglige vurderinger ved revideringen av forvaltningsplanen i 2020.

Størsteparten av den menneskelige aktiviteten i Arktis pågår i områder som er underlagt kyststatenes jurisdiksjon. Gjennom Arktisk råd samarbeider disse for å bidra til en helhetlig og bærekraftig forvaltning. Det er nå utarbeidet et felles rammeverk for etablering av marine verneområder. Utvelgelsen av marine verneområder er opp til det landet som har jurisdiksjon. På Arktisk råds ministermøte i mai skal ulike tiltak for å beskytte naturmangfold legges fram. Det pågår også et arbeid i FN for å utvikle en avtale om naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Representantforslaget reiser viktige problemstillinger. For Arbeiderpartiets del er det av stor betydning at disse blir behandlet innenfor rammen av vårt forvaltningsplansystem, så vi kan få helhetlige løsninger som ivaretar bærekraftig forvaltning. Vi mener at moratoriet mot bunntråling som deler av fiskeriindustrien har pålagt seg selv, er positivt, og vi ser behovet for at dette blir gjort gjeldende for alle aktører for å få full effekt. Vi har likevel respekt for at innføring av et slikt moratorium kan ha implikasjoner som vi fra vårt ståsted i dag ikke kan overskue. Vi ber derfor om at regjeringen vurderer saken og kommer tilbake til Stortinget snarest mulig og på egnet måte med sin vurdering.

Så vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Tina Bru (H) [13:49:55]: Naturverdiene i Arktis er verdt å bevare, ikke bare for oss som lever i dag, men også for fremtidige generasjoner. Norge har et ansvar for å forvalte de delene av Arktis som ligger under norsk jurisdiksjon, på en bærekraftig og langsiktig måte. På denne måten vil vi kunne bevare de viktige naturverdiene, samtidig som vi kan legge til rette for at det skapes verdier basert på velfungerende økosystemer, både i dag og i fremtiden.

Det fremmes en rekke forslag i denne saken, og flere av dem omhandler vern i marine områder i Arktis. Blant annet tas det til orde for at man skal identifisere flere verneverdige havområder, og at Norge skal etablere marine verneområder i Arktis, som et ledd i et panarktisk nettverk.

Store havområder i den norske delen av Arktis er vernet allerede i dag. Eksempelvis kan det nevnes at de grunne sjøområdene i farvannet rundt Svalbard allerede har et godt vern og er fredet mot alle typer inngrep. Som saksordføreren i denne saken sa, er det de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene som er fundamentet for den langsiktige forvaltningen. I forvaltningsplanene blir miljøhensyn og næringsmuligheter sett i sammenheng. Oppdateringen av forvaltningsplanene skjer etter en grundig prosess hvor alle interesser blir hørt. Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal revideres i 2020, og som en del av dette arbeidet vil det bli gjort faglige vurderinger av såkalte særlig verdifulle og sårbare områder, som også representantforslaget peker på. Dette er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen. Det er likevel viktig å nevne at særlig verdifulle og sårbare områder ikke gir direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.

Høyre mener det er i arbeidet med oppdateringen av forvaltningsplanen at vurderinger rundt hvordan de særlig verdifulle og sårbare områdene ved iskantsonen, polarfronten og havområdene kan avgrenses, bør gjøres. Vi støtter derfor ikke forslagene som fremmes i denne saken.

Vi skal beskytte sårbar natur, og vi skal sikre at vi ikke utnytter naturressurser på en måte som forringer dem for fremtidige generasjoner. Da er det viktig med god kunnskap om våre havområder. Derfor har regjeringen og samarbeidspartiene prioritert å styrke arbeidet som gjøres gjennom MAREANO-programmet for å kartlegge havbunnen og øke kunnskapen om utbredelsen av naturtyper og arter og påvirkningen på disse fra menneskelig aktivitet. I 2017 vil MAREANO kartlegge havbunnen i utvalgte områder rundt Svalbard.

Det fremmes også et forslag i denne saken hvor man ber regjeringen vurdere å nedlegge moratorium mot bunntråling i områder som er blitt gjort tilgjengelige for bunntråling på grunn av mindre isdekke. Høyre mener at hensynet til beskyttelse av områder som ikke har vært tilgjengelige for fiske tidligere, allerede er ivaretatt gjennom gjeldende fiskeriregelverk. Det er ikke fritt frem for å tråle i nye områder. Tvert om, adgangen er strengt regulert og betinget. Samtidig er det slik at stenging og åpning av områder for fiskerivirksomhet ikke er noe som gjøres gjennom forvaltningsplanene. Vi støtter derfor ikke dette forslaget.

Representantforslaget peker også på viktigheten av internasjonalt samarbeid om vern i internasjonalt farvann. De arktiske landene samarbeider om å sammenstille informasjon om eksisterende marine verneområder i nord og ulike tiltak for områdebasert forvaltning som statene kan benytte seg av.

Samtidig pågår det et arbeid i FN for å utvikle en ny avtale om naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon. Dette er et viktig arbeid for å sikre at man ivaretar naturverdiene og sikrer en god forvaltning av arktiske havområder som er utenfor Norges jurisdiksjon.

Norge har en lang historisk tradisjon for å utnytte våre fantastiske naturressurser på en god og bærekraftig måte. Dette har gitt stor verdiskaping og bidratt til at vi har spredt bosetting og aktivitet over hele landet. God forvaltning av våre havområder har vært svært viktig i så måte, og det vil det også være i fremtiden.

Steinar Reiten (KrF) [13:54:09]: Etter årtusenskiftet har det vært et stadig økende fokus på de miljøutfordringene som verden står overfor når klimaet blir endret som følge av menneskelig aktivitet. Noe av det mest skremmende i dette bildet er den akselererende endringen av klimaet som vi nå ser i Arktis. Så sent som for ti år siden regnet forskningsmiljøene med at Polhavet kunne være isfritt om sommeren om 50–100 år, mens forskere ved Norsk Polarinstitutt nå mener at dette kan være en realitet allerede i 2030.

De miljømessige konsekvensene for de arktiske områdene i et slikt scenario er enormt store. Likevel preger disse utfordringene ikke ofte nok samfunnsdebatten i Norge. Klimaet er ofte på dagsordenen, men ikke artsmangfold, dyreliv, fisk og alle de store spørsmålene som faktisk står delvis ubesvart fordi vi vet lite om hva som befinner seg under de islagte eller delvis islagte områdene. Det en ikke vet, skal en være forsiktig med å tukle med.

Det vi vet, derimot, er at ingen havområder i verden kommer til å oppleve så ekstreme endringer de nærmeste tiårene som følge av klimaendringer og havforsuring som Arktis. Dette er godt vitenskapelig dokumentert. Derfor har vi fremmet representantforslaget om marine verneområder i Arktis og føre-var-prinsippet ved all virksomhet i helt eller delvis islagte områder. For naturmangfoldet i Arktis er redusert havis særlig kritisk og fører til tap av viktige leveområder for mange arter. Isbjørn er kanskje det mest iøynefallende og eksotiske på toppen av næringskjeden og med stor symbolsk verdi. Isbjørnen er i trøbbel, men det er også andre arter, og som ellers i naturen henger alt sammen i et fint samspill.

Når dette blir truet av menneskeskapte klimaendringer, må vi handle på flere fronter. Kamp mot klimaendringene er selvsagt én av handlingene, eller rettere sagt handlingsrettet, men vi må verne området og forvalte det slik at vi – for å si det folkelig – ikke roter det enda mer til.

Havområdet Arktis spiller en viktig rolle når det gjelder å regulere det globale klimaet og sikre marint naturmangfold og matsikkerhet, og utgjør en viktig del av livsgrunnlaget for folk og samfunn i de arktiske områdene. Beskyttelse og bevaring av det arktiske havmiljøet og naturmangfoldet må ha høy prioritet, ikke bare for Norge, men for samtlige arktiske kyststater. De arktiske kyststatene, blant dem vårt eget land, har et stort ansvar på vegne av resten av verden for å forvalte disse områdene forsvarlig.

Vi i Kristelig Folkeparti mener at våre opprinnelige forslag i denne saken vil kunne sikre at de sårbare havområdene i Arktis får et tilstrekkelig vern gjennom tett samarbeid med de andre arktiske kyststatene. Dessverre må vi registrere at disse forslagene ikke får flertall. Likevel er vi glade for at stortingsflertallet ser viktigheten av å verne sårbare bunnhabitater gjennom et moratorium mot bunntråling i områder som har blitt gjort tilgjengelige på grunn av mindre isdekke, inntil en ny rullering av forvaltningsplan for Barentshavet er behandlet av Stortinget. Flertallet ber regjeringen om å vurdere et slikt moratorium og komme tilbake til Stortinget så snart som mulig på en egnet måte.

Jeg fremmer herved de forslagene som Kristelig Folkeparti er en del av.

Marit Arnstad (Sp) [13:58:07]: Jeg vil knytte noen få kommentarer til innstillingen fra Senterpartiets side. Det er sagt mye allerede fra flere av talerne om både naturverdiene i Arktis og sårbarheten i området, som det for min del ikke er nødvendig å gjenta, men jeg er enig i mye av det som har blitt sagt, ikke minst fra saksordførerens side.

Det er også rett at det allerede er mange områder som er vernet. Det kan godt være at det er grunnlag for mer vern, men det er det da naturlig å se i sammenheng med behandlingen av en forvaltningsplan og forvaltningsplansystemet, som gir en overordnet vurdering av alle våre havområder, enten det er Barentshavet, Norskehavet eller Nordsjøen.

Som saksordføreren var inne på, er det også avklart at en ikke ønsker oljevirksomhet ved iskanten, og at det spørsmålet ligger der allerede. Det er sjølsagt også en del spørsmål som en må avklare i samarbeid med andre land, men også der er det grundige arbeidet som er knyttet til forvaltningsplanen, en naturlig måte å se det på. Jeg oppfatter at dette forslaget har en god intensjon, men det foregriper en prosess som er god og grundig, og som det er avgjørende viktig at vi slår litt ring om og holder fast på, nemlig det forvaltningsplansystemet som vi har etablert for de ulike havområdene. Derfor er det også mest naturlig at en ikke tar stilling til de enkelte forslagene, men ser dem i sammenheng med nettopp det forvaltningsplanarbeidet som Stortinget får til behandling igjen i løpet av to til tre år.

Det er ett unntak, og det er spørsmålet om bunntråling, der et flertall i Stortinget sier at en ønsker at regjeringen bør vurdere et moratorium mot bunntråling i de aktuelle områdene. Litt av bakgrunnen for det er at fiskenæringen sjøl har vært opptatt av den problemstillingen og prøver å unngå bunntråling før en har fått en skikkelig kartlegging, og før en har fått en skikkelig oversikt over konsekvensene av det. Det er nok riktig, som representanten Bru var inne på, at forvaltningsplanene i seg sjøl ikke omhandler stenging eller åpning av fiske, men når det gjelder akkurat denne typen fiske, i et område som Barentshavet, er det ikke helt unaturlig at også det temaet bør vurderes i forbindelse med forvaltningsplanen. Det er ikke bare en vanlig åpning eller stenging av fisket i et hvilket som helst område. Det er snakk om bunntråling i et område som er så sårbart som det Barentshavet er.

Senterpartiet har valgt å støtte det forslaget. Vi mener også at et slikt moratorium i tilfelle bør vare fram til forvaltningsplanen, for det er en tematikk som bør berøres i forvaltningsplanen når Stortinget får den til behandling om to til tre år.

Ola Elvestuen (V) [14:01:35] (komiteens leder): Jeg vil først takke forslagsstilleren fra Kristelig Folkeparti for å ha lagt fram dette forslaget, og også for det arbeidet som er gjort i komiteen i forbindelse med saksbehandlingen. Det er et veldig viktig flertallsvedtak som ligger til grunn.

Det er jo et paradoks at i tidligere tider var Arktis et av de mest uberørte og fjerntliggende strøkene i verden, mot nå å være den delen av verden som er mest påvirket av menneskelig aktivitet, med den globale oppvarmingen som vi nå ser, og med de enorme endringene, som skjer raskere enn jeg tror noen tidligere kunne forestille seg. Det må vi endre vår politikk for å begrense og stoppe, men også for å forberede oss på de endringene som skjer. Jeg er derfor glad for at vi får et flertall for et moratorium for bunntråling i områder som er blitt gjort tilgjengelige for bunntråling på grunn av mindre isdekke. Jeg tror det er et viktig vedtak å gjøre nå, og ikke vente på at forvaltningsplanen kommer til Stortinget. Det er bra at deler av fiskerinæringen allerede har gjort et viktig vedtak så det er ivaretatt.

Iskantsonen er av de områdene i verden som har det rikeste biologiske mangfoldet. Spesielt er det de rikeste områdene i Arktis som vi må ivareta og begrense risikoen for. Jeg er også fornøyd med at det er et forslag om å prioritere MAREANO-programmet inn mot Arktis. Venstre går ikke inn på det forslaget, men vi er fornøyd med at dette er en vurdering som bør gjøres i programmet selv. Men jeg setter pris på at den økningen på 10 mill. kr vi har lagt inn de siste to årene, jo gjør at de øker sin aktivitet i områdene rundt Svalbard. I tillegg har vi i budsjettene lagt inn økte forskningsmidler for å forske mer på isavhengige pattedyr.

Så til forslagene om å etablere større marine verneområder. Jeg tror det er helt avgjørende at vi begynner nå. Jeg synes det er bra at det legges fram forslag nå. Det er også bra at vi begynner å diskutere større verneområder, slik at vi har en levende debatt fram mot forvaltningsplanen, som skal vedtas i 2020.

Det er bra at man har naturreservat og nasjonalparker på Svalbard og ut til territorialgrensen, men skal vi følge opp våre Aichi-mål, må vi se på større verneområder i havrommet. Venstre vil stemme for det. Vi vil også stemme for at vi må arbeide for vern av iskantsonen, og ikke bare i den norske delen av Arktis. Vi må gå for dette i hele Arktis, slik at iskantsonen som helhet ivaretas.

Her er det gjort mange vedtak også i andre arktiske nasjoner. I USA har den forrige presidenten, Obama, gjort vedtak om å begrense oljeboringen nord for Alaska. I Canada har de gjort et lignende vedtak om ikke å ha leteboring nord for Canada i sine arktiske områder. Det er en diskusjon også når EU-parlamentet gjør sitt vedtak, hvor de jo til slutt har et flertall som stiller krav om at man skal si nei til oljeboring nord for iskantsonen. Dette er viktige vedtak i seg selv, men det er også viktige vedtak som Norge og Stortinget må forholde seg til i årene framover.

Vi må også gjøre lignende vedtak, både for å unngå de tidligere diskusjonene om aktivitet i iskantsonen og for å være med og lage et nettverk av verneområder i Arktis. På den bakgrunn vil jeg varsle at Venstre vil stemme for forslag nr. 4, som nettopp går på å avslutte utlysingen av nye blokker i arktiske farvann, slik at vi også setter en tydelig grense i nord for hvor vi kan ha oljeaktivitet. Jeg tror det er helt nødvendig, og vi vil stemme for det forslaget, selv om vi kunne tenkt oss en noe mer presis tekst.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:06:52]: Det sies at i en akademisk oppgave om norsk påvirkning overfor amerikanske politikere der vi fra norsk side jobbet som bare juling for å få oppmerksomheten fra amerikanerne om våre nordområder, skal konklusjonen i denne vitenskapelige oppgaven ha vært at amerikanerne forsto at vi var veldig opptatt av nordområdene, men det var veldig uklart for dem hva vi ville. Sånn er det når vi behandler disse diskusjonene her også. Det er en enorm oppmerksomhet og en enorm debatt om nordområdene, men hva vi vil med nordområdene, vel, der spriker vi i alle retninger.

Jeg hører helt klart til dem som sier at vi burde gjøre det samme i Arktis som vi har gjort i Antarktis på den andre siden av kloden, nemlig å si at i disse sårbare områdene skal vi ikke drive virksomhet som kan true naturen.

Klimaendringene driver isen på flukt. Når isen ikke har flere steder å rømme, da blir den borte. Det som er i ferd med å skje i nord, er at isen blir borte. Hva som da skjer med våre økosystemer, vet ingen. Men vi setter alt i spill. Og det er en enorm gambling.

Det ene som forundrer meg, og som gjør meg bestyrtet hver gang vi har disse debattene, er sånne som representanten Tina Bru fra Høyre, som sier at vi driver oljevirksomheten og vår politikk og forvaltning av områdene våre på en bærekraftig måte. Nei, det vi driver med i oljeindustrien, er jo ikke i nærheten av å være bærekraftig. Tvert imot, vi koker kloden, for vi driver ikke med bærekraftig ressursforvaltning av våre fossile ressurser.

Det andre er den måten vi forvalter våre levende organismer på, som f.eks. spørsmålet om sjøfuglene som vi behandlet i forbindelse med naturmangfoldmeldingen, der vi ser at vi har hatt en dramatisk nedgang i antallet sjøfugl, f.eks. 98 pst. reduksjon av lomvi. Flere andre sjøfugler er også presset.

Så oppi dette er spørsmålet: Hva gjør vi nå? Det vi burde gjøre, er å gjøre som Sosialistisk Venstreparti og MDG sier, nemlig at vi skal ikke lyse ut flere områder for olje der oppe. Jeg er glad for at Venstre og Ola Elvestuen varsler at han og Venstre tar konsekvensen av deres eget landsmøtevedtak og går inn for og støtter dette forslaget. Det synes jeg er bra.

Venstre fikk, sammen med Kristelig Folkeparti, inn i samarbeidsavtalen med regjeringen at det ikke skulle utlyses blokker i iskantområdet. På det området har regjeringen overkjørt Venstre og Kristelig Folkeparti – helt uten at det har noen konsekvenser for Venstres og Kristelig Folkepartis vilje til å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er noe med at når man så tydelig fra regjeringens side velger å snu ryggen til sine samarbeidspartnere, for å bruke et forsiktig uttrykk, gjennom å overkjøre samarbeidspartnerne, sånn som det gjøres nå i forbindelse med endringene av naturmangfoldloven for å skyte mer ulv, og sånn som man også gjorde i forbindelse med iskanten, der man utlyste områder på tross av at de helt åpenbart var innenfor iskanten, burde dette få konsekvenser. Men så lenge Venstre og Kristelig Folkeparti synes det er viktigere å beholde Fremskrittspartiet i regjering enn å la samarbeidserklæringen være styrende for politikken, blir dette resultatet.

SV er med på og støtter alle forslagene som foreligger. Jeg tar på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne opp forslag nr. 4, som ikke tidligere er tatt opp.

Vi har forståelse for at regjeringspartiene vil vente på forvaltningsplanen. Det er nå likevel sånn at når vi ser den akutte klimakrisen som vi er oppe i, klimatrusselen som er der, og når vi ser den trusselen med nyåpnede havområder, burde man agere raskere også fra regjeringspartienes side.

Jeg er veldig glad for at vi har klart å få oppslutning om det forslaget til vedtak som nå blir vedtatt i dag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å nedlegge moratorium mot bunntråling i områder som er blitt gjort tilgjengelig for bunntråling på grunn av mindre isdekke (…).»

Her har den seriøse delen av fiskerinæringen tatt et ansvar – det er kjempebra. Men det er viktig at det ikke blir sånn at de seriøse holder seg ute fra et område mens andre mer useriøse aktører går inn. Derfor har vi vært tilhengere av å få på plass et sånt moratorium.

Jeg vil be statsråden om å vurdere og komme tilbake og gi en tilbakemelding i sitt innlegg om hva han tenker om den videre oppfølgingen av det som i dag blir vedtatt.

Rasmus Hansson (MDG) [14:12:19]: Takk til forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti for å ha løftet et viktig tema. Miljøpartiet De Grønne støtter selvfølgelig isolert sett etablering av verneområder i Arktis, og vi er også glad for at det blir flertall for å vurdere et midlertidig moratorium mot bunntråling i områder som blir isfrie.

Det er sagt mye pent om verneområder i Arktis i dag, og vi er selvfølgelig enig i det, men jeg vil bruke innlegget mitt til å løfte blikket lite grann, for denne saken er enda et eksempel på at det brede flertall i det norske storting fortsetter å føre en overordnet energi-, klima- og oljepolitikk som absolutt ikke henger sammen. Med all respekt for de gode intensjonene til Kristelig Folkeparti: Det er noe dypt paradoksalt over et representantforslag som løfter fram hensynet til et føre-var-prinsipp i Arktis-politikken, samtidig som man i andre sammenhenger stemmer mot Miljøpartiet De Grønnes og SVs forslag om å stanse åpningen av nye oljefelt i Arktis. For selv om verneområder er viktig, vil dette tiltaket i seg selv aldri være tilstrekkelig for å beskytte naturen i Arktis.

Det som skjer i Arktis, er at isen forsvinner, og grønlandssel, klappmyss, storkobbe, hvalross, isbjørn, ismåke, polartorsk, alle disse dyrene, er avhengig av én ting: is. Når isen blir borte, blir de artene borte, og økosystemene som Kristelig Folkeparti og andre er opptatt av å verne, blir også borte. Det er det som er i ferd med å skje, og det er en ubrytelig sammenheng mellom Norges og andre lands oljepolitikk og den politikken som fører til at denne naturen forsvinner.

Det er også sånn at mens den forsvinner nordover, beveger den seg etter hvert fra grunne områder, hvor næringstilgangen er god og gir forutsetningene for det rike livet i iskanten, til dype områder like nord for Svalbard, hvor næringstilgangen er dårlig, og allerede da, før isen forsvinner, kommer det meste av den økologiske funksjonen til disse iskantområdene til å være borte. Så å engasjere seg for livet ved iskanten samtidig som man åpner oljefelt i et rekordtempo, er en dundrende selvmotsigelse.

Flere andre nasjoner med råderett over arktiske havområder har tatt grep for å begrense oljeboringen i Arktis. For ikke så lenge siden sa USAs forrige president, Barack Obama, at han satte foten ned for leteboring i Chukchi- og Beauforthavet nord for Arktis, og Canadas statsminister Justin Trudeau sa samtidig nei til all leteboring i sine arktiske farvann de neste fem årene. EU-parlamentet, som flere har nevnt her, behandlet nylig en resolusjon med forslag om å oppfordre til totalforbud mot oljeboring i Arktis. Det ble kun flertall for å si nei nord for iskanten, ikke minst takket være intens lobbyvirksomhet fra den norske regjering og norske oljeinteresser. Denne debatten illustrerer derfor at oljeboring i Arktis er i ferd med å bli svært kontroversielt internasjonalt, og at Norge må bli mer oppmerksom på hvordan Norges uhyre utpregete dobbelttale oppfattes utenfor landets grenser.

Til slutt er det et spørsmål om hvor økonomisk interessant det er å pushe oljeboring nordover. Barentshavet er et område hvor Norge har slitt med å utvikle lønnsomme prosjekter i lang tid. De to eneste feltene som er i drift der, Snøhvit og Goliat, har hatt kostnadsoverskridelser på henholdsvis 19 mrd. kr og 16 mrd. kr, og det tok henholdsvis 33 og 37 år fra utlysning til disse feltene kom i drift. Tilsvarende perspektiver bør man kanskje vurdere nøye når man pådrar seg internasjonal oppmerksomhet for denne underlige dobbeltpolitikken vår i nord.

Konklusjonen bør, etter Miljøpartiet De Grønnes mening, være at vi, hvis vi er opptatt av å bevare økosystemene i Arktis, blir mer opptatt av det som faktisk truer de økosystemene, enn symboltiltak som nødvendigvis vil bli veldig lite virkningsfulle hvis grunnforutsetningene for livet i de arktiske økosystemene går i stykker, takket være bl.a. Norges aggressive oljepolitikk.

Statsråd Vidar Helgesen [14:17:09]: Norges jurisdiksjon strekker seg helt nord til Polhavet. De spesielle naturverdiene i Arktis, spesielt i iskantsonen, gjør at vi har et særlig ansvar for å forvalte områdene på en bærekraftig og langsiktig måte. Vi vet at klimaendringene skjer langt raskere i Arktis enn i andre havområder, og vi vet at naturmangfoldet i iskantsonen er helt spesielt og sårbart.

Regjeringen fører en aktiv politikk for havet og havbasert næringsvirksomhet. I tillegg til den kommende oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet har regjeringen denne våren lagt frem en melding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken og en havstrategi. Til sammen gir disse uttrykk for at regjeringen ser en sterk satsing på havet som avgjørende for å trygge Norge for fremtiden.

Et av de viktigste verktøyene vi har for økosystembasert og bærekraftig bruk, er forvaltningsplanene for de norske havområdene. Som komiteen påpeker i innstillingen, er de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene fundamentet for den langsiktige forvaltningen av disse områdene. De sikrer at havbasert næringsliv og ivaretakelse av miljøet ses i sammenheng.

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal revideres i 2020. I revideringen av forvaltningsplanen vil det foretas en ny vurdering av hvordan de særlig verdifulle og sårbare områdene ved iskanten, polarfronten og Bjørnøya kan avgrenses, samt hvordan miljøverdiene i området kan ivaretas.

Revideringen av forvaltningsplanen skjer gjennom en avklart prosess basert på det grundige faglige forarbeidet til Faglig forum for norske havområder og Overvåkingsgruppen. Kartleggingen av havbunnen gjennom MAREANO-programmet gir oss betydelig økt kunnskap om utbredelsen av naturtyper og arter og om hvordan naturen på havbunnen påvirkes av menneskelig aktivitet. Denne kartleggingen vil være en viktig del av kunnskapsgrunnlaget til Faglig forum. I 2017 vil MAREANO kartlegge havbunnen i utvalgte områder rundt Svalbard.

Komiteen påpeker at bærekraftig fiskeri i Barentshavet vil dra nytte av økt marint vern fra annen industriell aktivitet i området. Forholdet mellom ulike næringsinteresser er en viktig del av forvaltningsplanene. Gjennom det faglige grunnlaget for revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten kommer vi til å få et helhetlig bilde av samtlige naturverdier og all næringsaktivitet og påvirkninger på miljøet i disse områdene.

Det foreligger en rekke tiltak som allerede ivaretar hensynet til den særegne naturen i iskantsonen. Polarkoden ble vedtatt av FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, med virkning fra 1. januar i år. Den stiller særskilte krav til skip som opererer i polare og islagte farvann.

Norsk fiskeriforvaltning er basert på føre-var-prinsippet og vitenskapelig rådgivning. Vi legger stor vekt på at vår forvaltning skal være kunnskapsbasert og bygge på best mulig vitenskapelig grunnlag. Både den nasjonale forvaltningen og de årlige forhandlingene Norge fører med andre land, er i hovedsak basert på rådgivningene fra Det internasjonale råd for havforskning. Gjennom havressursloven er vi forpliktet til å innføre de reguleringer som er nødvendig for å sikre en bærekraftig beskatning av våre marine ressurser. I tillegg har vi en forpliktelse til å ivareta havmiljøet ved å minimere den påvirkningen fiskeriene har på havmiljøet. Vår fiskeriforvaltning har vist seg å gi gode resultater.

Det er også positivt at fiskeri- og sjømatnæringen engasjerer seg for å redusere miljøbelastningen som følge av egen virksomhet i områder hvor miljøforholdene på havbunnen ennå ikke er kjent. Fiskeriene i Barentshavet er godt regulert gjennom et veletablert vitenskapelig regulerings- og kontrollregime. Et moratorium mot bunntrål er ikke nødvendigvis det mest effektive tiltaket for ytterligere beskyttelse i disse områdene. Ti år med vitenskapelig overvåkning viser at de sårbare bunnhabitatene i disse områdene ikke er ensartede. Vurderingen av et eventuelt moratorium må derfor gjøres grundig med hensyn til både mulig innretning, omfang og mulige konsekvenser.

Det nordlige Barentshavet med Svalbard skiller seg ut som et område som allerede har et utstrakt vern. For eksempel er 87 pst. av territorialfarvannet rundt Svalbard vernet som naturreservater og nasjonalparker. Innenfor verneområdene er fiske med torsketrål forbudt. Det kan likevel være områder utenfor territorialfarvannet som trenger beskyttelse, og det vil være et naturlig tema i arbeidet frem mot revideringen av forvaltningsplanen i 2020.

Til sist vil jeg understreke at internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for å ivareta naturverdiene i Arktis. Norge er derfor aktivt engasjert i arbeidet med marint vern under Arktisk råd og de forberedende konsultasjonene som pågår under FN i disse dager for en ny avtale om naturmangfold i havområdene utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Anette Kristine Davidsen (A) [14:27:07]: Norge har alltid vært omgitt av et rikt hav, og vi har lange tradisjoner for å utnytte rikdommene havet gir oss. Ikke bare har det preget vår kultur, men det har også vært grunnlaget for bosetting og arbeid langs kysten, det har vært bakgrunn for oppbygging av norsk skipsfart, og da det ble funnet olje i Nordsjøen rundt 1970, startet en helt ny epoke i denne historien. Lenge trodde vi nok også at havet og områdene tålte alt. Vi visste lite om de konsekvensene menneskeskapt aktivitet hadde for økologien i havet, kanskje spesielt naturverdier i Arktis, og enda mindre om forurensningen havstrømmene ført med seg.

Med et Arktis i sterk endring på grunn av menneskeskapte klimaendringer er det særs viktig med en bærekraftig forvaltning. Derfor var det også høyst nødvendig da arbeidet med de første forvaltningsplanene startet for disse områdene under Bondevik II-regjeringen. Det skjedde nettopp fordi framtidige generasjoner skulle kunne høste like godt av rikdommene havet gir, som det vi har gjort, og fordi utfordringene var mange, men belønningen enda større dersom man lyktes med det. Ikke minst var det fordi de inngrepene som hadde skjedd fram til da, hadde skjedd relativt isolert.

En sånn tankegang om en langsiktig og helhetlig politikk for beskyttelse av hav og kystmiljøet er et konkret uttrykk for at Norge som kyststat både har og har hatt evne og vilje til å ta ansvar for de store havområdene vi forvalter. Jeg tror det er her mye ligger: viktigheten av at tiltak skulle være langsiktige og helhetlige fordi målet bare kan nås gjennom å vurdere alle belastninger og inngrep i sammenheng og i forhold til hverandre.

Integriteten i dette rammeverket er avgjørende for den helhetlige og kunnskapsbaserte forvaltningen. Det er helt nødvendig å få en helhetlig forståelse av økosystemene og de mulige konsekvensene de tre viktige næringene fiskeri, skipstrafikk og petroleumsutvinning kan ha på de sårbare områdene, og ikke minst vesentlig for å bevare en bærekraftig sameksistens mellom alle aktørene på havet.

Vi må se de ulike påvirkningsfaktorene i sammenheng og på grunnlag av erfaring, kunnskap og forskning, at vi derigjennom tar stilling til hvilken betydning disse skal ha for miljøet og for fortsatt næringsvirksomhet. Derfor er det viktig med revidering av forvaltningsplanen, som veier fordeler, ulemper og behov for sameksistens opp mot de mulige miljømessige konsekvensene, miljørisiko og behov for vern. Derfor mener jeg at dette forslaget går på tvers av tankegangen bak sånne systemer som vi har bygd opp over mange år.

Ola Elvestuen (V) [14:30:18]: Bare et par kommentarer til slutt, først til Rasmus Hansson:

Selvfølgelig er det suverent viktigste vi gjør for å ivareta naturverdiene i Arktis, å kutte klimagassutslippene så raskt som mulig, både ved å gjøre det her og ved å bidra til det internasjonalt. Det er den altoverskyggende største oppgaven vi har. Jeg ser allikevel ikke noen motsetning mellom det og forslaget som handler om behovet for å opprette arktiske verneområder. Målet er tross alt at vi skal klare å oppfylle og forsterke forpliktelsene i Parisavtalen, slik at vi har et Arktis å bevare også i årene framover. Med de initiativene som er internasjonalt, bør Norge ta en pådriverrolle når det gjelder å ha verneområder i Arktis, og ikke vente på at det kommer initiativ, enten det er fra USA, Canada eller EU.

Jeg fikk en påpekning av Venstres rolle fra Heikki Eidsvoll Holmås: Ja, det er ikke alt i denne perioden som Venstre er fornøyd med når det gjelder de konsesjonsrundene som har vært utlyst. Vi skulle gjerne hatt et annet resultat når det gjelder iskantsonen og det som er iskantsonens utbredelse, hvor det ikke skal være petroleumsaktivitet.

Men jeg har lyst å si at SV må ta selvkritikk på at vi er der vi er, for jeg er fornøyd med at vi har ivaretatt at Lofoten, Vesterålen og Senja er fritt for petroleumsaktivitet. Vi har utvidet områdene som er frie for petroleumsaktivitet, med Jan Mayen, som den forrige regjeringen hadde åpningsprosesser for. Vi har holdt oss unna det som er de kystnære områdene ved Finnmark. Venstre stemte imot Goliat, som ble åpnet av forrige regjering, som SV var med i.

En av grunnene til at det er vanskelig og helt nødvendig å få en ordentlig definisjon, på et faglig grunnlag, av iskantsonen, er de beslutningene som er tatt tidligere, bl.a. da man åpnet Barentshavet sørøst, hvor det ikke er noen begrensning. Den eneste begrensningen er den til enhver tid observerte iskanten. Det er de vedtakene vi nå sliter med. Jeg la også merke til hva som skjedde da vi hadde saken om iskanten til behandling i Stortinget sist. Så ja, det er et problem at regjeringen stemte for å flytte iskantsonen nordover, men hos Arbeiderpartiet og Senterpartiet var det heller ikke noen vilje til å legge til grunn den faglige definisjonen. Man holdt fast ved det som tidligere har ligget til grunn for vurderingene.

Rasmus Hansson (MDG) [14:33:37]: Til representanten Elvestuen vil jeg understreke at vi stemmer for dette forslaget om verneområder fordi det isolert sett er helt fint, men vi påpeker den nokså oppsiktsvekkende mangelen på sammenheng mellom å være veldig opptatt av å etablere verneområder i et Arktis som smelter vekk foran nesene våre, og det å ikke ville stemme for å begrense norsk oljevirksomhet.

Denne debatten illustrerer på en helt strålende måte det absolutte fravær av sammenheng mellom norsk oljepolitikk, norsk miljøpolitikk generelt og norsk nordområde- og arktispolitikk spesielt. Vi diskuterer her vår bekymring for at økosystemene i Arktis bokstavelig talt smelter vekk, spesielt det ekstra produktive økosystemet som dannes i iskanten, som en følge av årstidsfluktuasjonene i Arktis, i havet og i atmosfæren. Men når vi i den samme salen diskuterer den faktoren som har suverent størst effekt på de økosystemene som vi nå er så bekymret for, nemlig spørsmålet om hvor mye mer norsk olje som skal hentes opp fra havbunnen og pumpes ut i atmosfæren, i diskusjonene om åpning av nye konsesjonsrunder, er klimadiskusjonen totalt fraværende. Ordet «klima», mengde CO2 og effekter er overhodet ikke en del av Stortingets diskusjon om hvorvidt vi skal hente opp flere norske fossile ressurser og pumpe dem opp i atmosfæren, som er det eneste som skjer med de ressursene, og gjøre dem til ytterligere bidrag til global oppvarming. Jeg minner om at Norge har bidratt med i størrelsesorden 14, 15 eller 16, tallet varierer litt, milliarder tonn CO2 til jordas atmosfære – det er der ennå alt sammen, og det blir mer – i løpet av de 50 årene vi har drevet med oljevirksomhet.

Dette er grunnen til at Miljøpartiet De Grønne sier nei til 23. og 24. konsesjonsrunde og setter veldig stor pris på at vi får med oss SV og i økende grad – ser det ut til – får med oss Venstre på den tenkningen. Det betyr at Stortinget er i forflytning. Det er også dette som er problemstillingen med rettssaken knyttet til Grunnloven § 112, som nå tas opp: Hva er konsekvensen av konsesjonsrundene? Konsekvensen er i hvert fall at det å bare lage verneområder i iskanten dessverre ikke holder.

Tina Bru (H) [14:36:43]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet noe mer, men jeg føler nesten at jeg er litt nødt. Når jeg hører noen av de ordene som har blitt brukt i denne debatten, for å beskrive de av oss – altså flertallet – som ser positivt på aktivitet i dette området, også petroleumsaktivitet under strenge miljøkrav, reagerer jeg. Det blir snakket om at vi koker kloden, at vi er tilnærmet umoralske, og at det er en slags underliggende ondskap i det vi holder på med. Det er ingen vei tilbake, vi styrer rett mot undergangen. Jeg reagerer litt på nivået i denne debatten. Dette er ikke en klima–olje-debatt, men det er det det har blitt, så da føler jeg at jeg er nødt til å si noe om det.

Vi kan selvfølgelig være uenige om tempo og virkemidler, men jeg vil ta avstand fra de karakteristikkene som jeg og flertallet, som er for en forvaltning som innebærer aktivitet, tillegges. Når jeg hører SV beskrive oss eller flertallet, sitter jeg igjen med bare én eneste tanke, og det er: Hvordan i alle dager kunne SV sitte i en regjering som fremforhandlet delelinjeavtalen med Russland, som er selve grunnlaget for at vi har en 23. og en 24. konsesjonsrunde? Hvordan skal SV noensinne igjen kunne støtte en regjering eller kunne sitte i en regjering som i det hele tatt har en politikk for petroleumsaktivitet i Barentshavet? Hvis man skal lytte til det som SV sier her, og tro dem på den bekymringen de utviser, burde de av prinsipp bare ha sagt nei til alt, og av prinsipp også sagt at de aldri igjen kommer til å støtte et politisk parti som tar til orde for det. Det er nivået man legger seg på i denne debatten, og det synes jeg ingenting om.

Det er ingen i denne salen som ikke er enig i at klimaendringene er en kjempeutfordring som vi alle tar på det største alvor, selv om vi er uenige om virkemidlene. Det er ingen her som ønsker å koke kloden. Vi forholder oss til et rammeverk, vi forholder oss til at vi er en del av EUs kvotesystem, vi jobber for at det kvotesystemet skal bli strammere. Vi går riktig vei. Dette er ikke å være umoralsk. Dette er å ha en politikk som er fornuftig for fremtiden, og som legger til rette for bærekraftig bruk av våre områder i Arktis.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:39:08]: Jeg er glad for at jeg treffer en nerve hos Tina Bru når jeg forteller henne den ubehagelige sannheten. Og den ubehagelige sannheten er at all olje- og gassvirksomhet bidrar til å koke kloden – forårsaket av klimaendringer – bidrar til å øke temperaturen på kloden. Det gjør det, selv om enkelte her i salen ikke har så sterk tro på det.

I tillegg til det betyr det at når vi henter ut fossile ressurser, er det ikke selve utvinningen av de ressursene – som er det som omfattes av EUs kvotesystem, som Vidar Helgesen og Tina Bru var inne på – som forårsaker mesteparten av klimaendringene. Det som forårsaker klimaendringene, er bruken og brenningen av oljen og gassen i etterkant. Det er ikke omfattet av noe i EUs kvotesystem når vi selger olje på det frie markedet i verden for å få best mulig pris.

Jeg peker ikke på at dette er ondskap – jeg har aldri sagt det, jeg har aldri brukt det ordet. Det er det bare Tina Bru som nevner. Det jeg påpeker, er at når man vet om og står overfor de enorme utfordringene som ligger der, og man tenker mer på å hente ut penger fra bakken enn på å ta vare på klimaet på kloden, må man også ta konsekvensene av det. Det er den ubehagelige sannheten som jeg trekker fram her, og som Rasmus Hansson trekker fram her når han sier at isen rundt polene forsvinner, og at det har enorme konsekvenser. Vi vet hvorfor isen rundt polene forsvinner. Isen rundt polene i nord forsvinner på grunn av klimaendringene, og klimaendringene drives fram av at en rekke stater og en rekke parlamentariske forsamlinger rundt omkring sier: Det er viktigere for oss å hente ut penger, og så vil vi helst at de andre skal redusere sine utslipp.

Det hadde vært veldig fascinerende å høre hvordan andre hadde agert hvis de kom fra en kullstat nord i USA, eller de kom fra Australia og representerte det landet, og hadde sagt at vel, i Australia har vi det reneste kullet i verden, så hvorfor i all verden er det ikke Australias kull som skal hentes ut når verden trenger mer kull? På akkurat samme måte hører vi norske politikere som sier: Vi har den reneste oljen i verden, derfor bør vi hente ut vår olje.

Det er ikke sant at vi har den reneste oljen i verden, og det er heller ikke sant at det finnes politikere fra regjeringen som ønsker å la den oljen som ikke er den reneste oljen i verden, bli liggende i bakken – men sånn er det nå.

Til utfordringene om vi ikke burde støtte noen: Vel, vi innser at vi er i mindretall. I vår politikk og i det programmet som vi fører politisk valgkamp på fram mot 2017, sier vi veldig tydelig at vi ikke ønsker mer leteboring – vi ønsker ikke mer leteboring, vi ønsker ikke å utlyse flere lisenser. Det er nettopp av hensyn til klimaet på kloden.

Så tror jeg alle skal være glad for at vår regjering framforhandlet en delelinje med Russland, enten man er fra høyresiden eller fra venstresiden i norsk politikk.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:42:28]: Det er litt artig å høre på moralistenes kamp om å ha den beste moralen. Det går fram og tilbake. Den ene gangen er det MDG, så er det SV, og så er det Venstre – og det er den samme leksa på nytt og på nytt og på nytt.

Jeg har i nærmere 30 år jobbet for at Norge skulle få en best mulig og størst mulig oljeindustri. Jeg er stolt av at jeg har bidratt – både offshore og onshore – til at Norge skulle kunne få inntekter, slik at vi ville være i stand til å ta vare på den velferden vår nasjon har i dag. Jeg er også villig til å være med på å legge til rette for dette i framtiden. Skulle jeg gå rundt og mene at min jobb gjennom et langt liv for at Norge skal få best mulig velferd, er basert på umoral? Skal det være slik å forstå?

Jeg må også si at jeg er veldig takknemlig for at statsråden trakk fram viktigheten av Arktisk råd. I Arktisk råd sitter medlemmer fra de nasjonene som grenser til Arktis. Det er de nasjonene som i vesentlig grad er med på å lage en plattform for en politikk for Arktis. Og det er ganske typisk: Da vi var på møte i Ulan-Ude ved Bajkalsjøen i Russland i fjor, kom det forslag fra Sveriges representanter om å forby all oljeleting, søking og seismikk – absolutt alt som var – i hele Arktis. Selvfølgelig stemte Norge og Russland mot det. Det finnes jo andre interesser her i livet for å skape en framtid.

Og når andre representanter står og prater om at USA og Canada skal gjøre slik og slik: De har helt andre klimatiske forutsetninger i sitt område enn hva vi har i Norge. Det er faktisk slik at mesteparten av menneskene som lever i Arktis, lever i Norge. Derfor ønsker vi å legge til rette for tiltak som gjør det mulig for mennesker å gjennomføre aktiviteter i Arktis, for klimaet i Norge kan ikke sammenlignes med hva de har i Nord-Canada eller i Alaska.