Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten organiseres på vanlig måte, med unntak av at antall replikker begrenses oppad til syv replikker etter hvert innlegg.

– Dette anses vedtatt.

Abid Q. Raja (V) [10:05:05]: (ordfører for saken): Bakgrunnen for denne saken er Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO₂-håndtering.

En samlet komité er enig i at vi må sette oss djerve mål i klimapolitikken, og at utviklingen av ny teknologi er et sentralt virkemiddel i klimapolitikken, både nasjonalt og internasjonalt. Det var også noe av bakgrunnen for at Riksrevisjonen startet undersøkelsene sine av statens arbeid med CO₂-håndtering. Målet med undersøkelsene var for det første å vurdere hvordan Olje- og energidepartementet sikret at Stortingets mål om fangst og lagring av CO₂ ble realisert. Målet var også å belyse ressursbruken og framdriften i prosjektene. Undersøkelsen omfatter perioden 2006–2012.

I perioden 2007–2012 har staten brukt 7,4 mrd. kr til CO₂-håndteringsprosjektene. Staten har brukt om lag 5 mrd. kr på planlegging og gjennomføring av testsenteret, og det har medgått nesten 2 mrd. kr til planlegging av fullskala CO₂-fangst og -lagring. I dette regnestykket ligger altså ikke kostnadene for fullskala fram til terminering og de etterpåfølgende kostnadene. De nevnte kostnadene er kun til og med 2012.

Dette er store summer. Riksrevisjonen påpekte i sin rapport at de høye kostnadene representerte en risiko for at utbyttet av satsingen ikke ville stå i forhold til den økonomiske innsatsen. Men selv mener jeg at det er verdt å bruke store summer om man først virkelig etterstreber å nå målet, og særlig om man faktisk når målet. Det er små summer om man tar i betraktning det alvoret klimaforandringene truer med. Men det er gigantiske summer om det blir stående som sløsing med offentlige midler. Sett i dette lys avdekket Riksrevisjonens undersøkelse en rekke alarmerende funn.

Særlig alvorlig var Riksrevisjonens funn av at det har vært få virkemidler for god kostnadsstyring og rask framdrift i fangstprosjektene på Mongstad. Det er også alarmerende at inngåtte avtaler har begrenset statens styringsmuligheter, og at det har vært utfordrende for Gassnova å ivareta statens interesser. Dette er meget sterke fakta som en ikke kan snakke seg bort fra.

Det har vært en grundig behandling av Mongstad-prosjektet i komiteen. I tillegg til befaring til Mongstad har komiteen avholdt tre dager med kontrollhøringer. Et stort persongalleri har blitt invitert og deltatt i høringene. Jeg viser til innstillingen, hvor det framgår kronologisk oversikt over hvem som deltok.

Komiteen besluttet noen overordnede problemstillinger som skulle legges til grunn for høringene. Problemstillingene er gjengitt, men blant hovedspørsmålene var:

«Er det forhold ved statens håndtering av arbeidet med fullskala fangst og lagring av CO₂ som har vært klanderverdig? Tok regjeringen Stoltenberg II nødvendige grep – juridisk, økonomisk og politisk – for å påse at fullskalaanlegg for CO₂ kunne blitt realisert?»

Selv mener jeg dette har vært noe av kjernen i komiteens undersøkelser.

Flertallets merknader i denne saken er fra et solid, stort og bredt flertall bestående av fem av Stortingets åtte partier, nemlig Venstre, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne.

Det er ikke tidsramme for å gi hele bakgrunnen for Mongstad-saken. Da måtte linjer blitt trukket tilbake til Bondevik I-regjeringen og starten på gasskraftsaken. Men for å forstå den nære sammenhengen i Mongstad-saken, må vi iallfall tilbake til daværende statsminister Jens Stoltenberg, som i sin nyttårstale til det norske folk i 2007 sa følgende:

«Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO₂. Vi skal gjøre dette mulig.»

Så fulgte referansen til president Kennedy i talen, og hvordan Stoltenberg og hans regjering skulle lykkes med det som skulle være vår nasjons, Norges, månelanding.

Det tok ikke lang tid fra 2007, og særlig etter skrinleggingen og under høringen, før Stoltenberg i media forsøkte å gjenfortelle historien fullstendig annerledes, som om månelandingen ikke var rensing av gasskraftverket på Mongstad, fullskalaprosjektet, og som om månelandingen faktisk har skjedd med testsenteret. Det er derfor nødvendig å huske de to første setningene fra nyttårstalen – og jeg siterer igjen:

«Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO₂. Vi skal gjøre dette mulig.»

Dette skulle være vår nasjons månelanding, ingen tvil. Rensing av gasskraftverket med fullskala fangst og lagring var selve målet. Det tjener derfor ikke tidligere statsminister Stoltenberg særlig, eller andre for øvrig, til ære å forsøke å vri på historien i ettertid.

Flertallet i komiteen mener den avgåtte statsministerens løfte til det norske folk i nyttårstalen var usedvanlig klar tale og hadde forventet at den rød-grønne regjeringen ville gjøre hva den kunne for å innfri det som ble lovet. Dette har ikke skjedd. Tvert imot gikk de tilbake på løftet, endret strategien og forlot pionerrollen underveis på ferden, inntil det hele havarerte i september 2013. Strategien og fokuset for Mongstad gikk fra «raskest mulig» realisering av fangst og lagring til «billigst mulig», og endte med «ingen rensing». Og vi kan konstatere at månelandingsprosjektet ble stanset først etter at det var klart at de rød-grønne partiene hadde tapt valget i 2013, men før regjeringsskiftet hadde funnet sted.

Kritikken i Riksrevisjonens rapport og påpekningen av svakhetene ved gjennomføringen av CO₂-fangst og -lagringsprosjektet på Mongstad er verken er ny eller overraskende. De fleste svakhetene som Riksrevisjonen identifiserer, har vært påpekt og drøftet i Stortinget gjentatte ganger de senere årene. Jeg kjenner meg derfor ikke igjen i tidligere statsminister Jens Stoltenbergs påstander i komiteens høring om enstemmighet og bred tilslutning i Stortinget til utvikling og framdrift i Mongstad-prosjektet.

Det mest sentrale virkemiddelet staten hadde for å sikre framdriften i arbeidet med fullskala fangst og lagring av CO₂ på Mongstad var utslippstillatelsen som ble gitt til kraftvarmeverket. Det presiserte vi fra Venstres side allerede da avtalen kom opp i Stortinget og tillatelsen skulle gis. Statens egen fagmyndighet på området, Statens forurensingstilsyn, nå Miljødirektoratet, anbefalte, på lik linje med Venstre, i 2006 å stille krav om fullskala fangst og lagring av CO₂ fra første dag. Begrunnelsen som ble gitt, var at det i motsatt fall ville være en reell mulighet for at CO₂-fangst ikke kom på plass som forutsatt. Det er lett å se at dette også var gode råd som regjeringen burde ha fulgt, men som den valgte å neglisjere. Et krav om fullskala rensing fra dag én ville gitt de riktige insentiver til å realisere prosjektet. Miljøverndepartementet og SVs miljøstatsråder valgte dessverre å se bort fra denne faglige anbefalingen.

Mongstad-saken har vært politisk kontroversiell fra oppstarten i 2006. Tidsplanen for fullskala fangst og lagring av CO₂ på Mongstad var en sentral del av det politiske kompromisset i regjeringen som førte til at Statoil fikk konsesjon til å bygge kraftvarmeverket i 2006 uten rensing fra dag én. Gjennomføringsavtalen fra 2006 var i strid med Soria Moria-erklæringen, som ble lagt til grunn for det rød-grønne regjeringssamarbeidet høsten 2005, og gikk på tvers av SVs krav om at alle nye gasskraftverk skulle ha rensing fra dag én.

Den svært detaljerte utslippstillatelsen fra Miljøverndepartementet skulle være en garanti for at rensing ville komme på plass i tråd med den fastsatte tidsplanen. Utslippstillatelsens sentrale betydning for prosjektet ble understreket da gjennomføringsavtalen ble lagt fram for Stortinget, hvor det sto følgende:

«Miljøverndepartementets utslippstillatelse av 12. oktober 2006 og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om CO₂-håndtering på Mongstad danner utgangspunktet for bygging av fangstanlegg for CO₂ på Mongstad.»

Regjeringen Stoltenbergs beslutning om utsettelse av investeringsbeslutningen for fullskalaanlegget i mai 2010 skapte voldsom debatt både i offentligheten og på Stortinget. Det ble fremmet mistillitsforslag da en samlet opposisjon mente at daværende olje- og energiminister Terje Riis-Johansen i tiden forut for regjeringens beslutning om å utsette investeringsbeslutningen for fullskalaprosjektet ikke hadde overholdt opplysningsplikten overfor Stortinget. Opposisjonen mente at Stortinget ikke i særlig grad var blitt informert om alvorlige faglige motforestillinger til regjeringens tidsplan for – og gjennomføring av – fullskalaprosjektet. Dette var forhold som regjeringen var blitt gjort kjent med gjennom en rekke rapporter fra Gassnova fra 28. januar 2009 og fram til beslutningen om utsettelse ble fattet over ett år senere. Også den gang var det et mellomliggende stortingsvalg mellom det tidspunktet regjeringen ble kjent med at prosjektet måtte utsettes, og det tidspunktet beslutningen om utsettelse ble formelt fattet i regjeringen og offentliggjort. Mistillitsforslaget ble fremmet av en samlet opposisjon i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett for 2010.

Regjeringens håndtering av utslippstillatelsen for kraftvarmeverket på Mongstad har videre vært gjenstand for debatt i Stortinget gjentatte ganger. Det er derfor ikke riktig, som Stoltenberg har framholdt, at det har vært enstemmighet og bred tilslutning i Stortinget til utvikling og framdrift i Mongstad-prosjektet.

Jeg vil i tilknytning til utslippstillatelsen også vise til Erik Solheims brev til energi- og miljøkomiteen av 12. mai 2010, hvor han skriver:

«Regjeringen ønsker å gjennomføre fullskala CO₂-håndtering på Mongstad, og det er derfor ikke aktuelt å trekke tilbake utslippstillatelsen. Vilkår og frister i en utslippstillatelse etter forurensningsloven kan endres dersom dette anses nødvendig når rammebetingelser og forutsetninger endrer seg.»

Slike signaler undergraver troverdigheten til norske miljømyndigheter. Vilkårene i utslippstillatelsen, som skulle sikre framdriften i arbeidet med fullskala rensing, og som skulle være riset bak speilet dersom partene i avtalen ikke overholdt sine forpliktelser, ble gjort til en pragmatisk fortegnelse over ansvarsforhold som kan endres dersom det skulle oppstå endringer i rammebetingelser eller forutsetninger.

Konsekvent håndheving av utslippstillatelsen er i realiteten det eneste troverdige virkemidlet regjeringen sitter igjen med for å sikre realisering av fullskala rensing på Mongstad.

Det er verdt å merke seg at selv om det står i utslippstillatelsen for kraftvarmeverket at det skal tilrettelegges for fangst og lagring av CO₂, ble det altså ikke gjort. Dermed ville det påløpe ekstra kostnader å bygge fangstanlegget fordi en måtte bygge om kraftvarmeverket. Dette var en ytterligere svakhet ved gjennomføringsavtalen. Gassnova sa under høringen:

«Ut fra en teknisk, industriell, ideell situasjon ville man planlagt kraftverk og fangstanlegg sammen».

I kontrast sa Jens Stoltenberg i høringen at fullskala rensing fra dag én ville «utsette kraftvarmeverket med mange, mange år», og at Statoil «ikke kunne godta en slik avtale».

Dette viser at fangst og lagring av CO₂ ikke var det eneste målet med avtalen, men at det var like viktig å gi Statoil tillatelse til å bygge kraftvarmeverket på Mongstad.

Avslutningsvis, når det gjelder forholdet rundt utslippstillatelsen, vil jeg bemerke at Riksrevisjonens rapport og komiteens høringer har vist at regjeringen i liten grad benyttet seg av vilkårene i utslippstillatelsen til å sørge for framdrift i arbeidet med fangst og lagring. Det reelle pressmidlet uthulet regjeringen selv, noe som er å kritisere.

Det har blitt gjentatt, og blir det sikkert også i debatten i dag, at Stortinget har stemt for fullskalaanlegget på Mongstad gjennom alle proposisjoner og budsjetter som regjeringen har lagt fram. Det må jeg knytte noen kommentarer til alt nå.

Stortinget har, helt fra konsesjonen til kraftvarmeverket på Mongstad ble gitt og gjennomføringsavtalen ble inngått i 2006, bedt regjeringen om å få fram alternative prosjekter for fullskala CO₂-fangst og -lagring. Jeg kan f.eks. vise til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av gjennomføringsavtalen i 2007 ga regjeringen følgende instruks:

«Komiteen anmoder Regjeringen om å legge til rette for å få frem ytterligere prosjekter for CO₂-håndtering, hvor teknologiutvikling, demonstrasjon og kvalifisering av norsk teknologi kan starte raskt.»

Også i Meld. St. 9 for 2010–2011, Fullskala CO₂-håndtering, ble det redegjort for at Gassnova skulle gjennomføre et utredningsarbeid hvor hensikten var å bidra til en bred og oppdatert kartlegging av mulighetsområdet for realisering av fullskala fangst og lagring av CO₂ utover prosjektet på Mongstad, den såkalte CCS-mulighetsstudien. Resultatene fra dette arbeidet skulle inngå i regjeringens arbeid med klimameldingen og regjeringens arbeid med CO₂-fangst og -lagring. Men arbeidet med CCS-mulighetsstudien ble forsinket og inngikk derfor ikke som en del av regjeringens arbeid med klimameldingen, slik regjeringen varslet i Meld. St. 9 for 2010–2011. Stortinget, gjennom behandlingen av klimameldingen i 2012, ga derfor regjeringen i oppdrag å utvide og sluttføre CSS-mulighetsstudien, slik at det skulle bli mulig å ta stilling til aktuelle prosjekter for fullskala CO₂-fangst og -lagring utover Mongstad.

Jeg konstaterer at regjeringen Stoltenberg ikke på noe tidspunkt kom tilbake til Stortinget med en utredning av alternative prosjekter for fullskala CO₂-fangst og -lagring utover Mongstad – dette til tross for gjentatte anmodninger fra Stortinget om å gjennomføre en slik utredning i årene 2007–2013, og dette til tross for at Stortingets ambisjon om å realisere minst ett fullskala anlegg for fangst og lagring av CO₂ innen 2020, var basert på forutsetningen om at en slik utredning skulle gjennomføres og forelegges Stortinget så raskt som mulig.

I tillegg vil jeg presisere, på vegne av Venstre, at vi mente at det ikke skulle bygges et kraftvarmeverk på Mongstad uten samtidig rensing fra dag én. Jeg vil også presisere at Venstre allerede i statsbudsjettet for 2013 gikk imot videre overføringer til fullskalaprosjektet på Mongstad, siden det allerede den gang var tydelig hvilken vei dette ville gå. Venstre mente den gang, som ettertiden har vist var rett, at det heller var riktig å se på alternative prosjekter.

Jeg bruker såpass mye tid på dette fordi det at Stortinget, på bakgrunn av den informasjonen som ble gitt fra regjeringen, delte målet om å realisere fullskala anlegg innen 2020, og støttet regjeringen i dette, verken kan eller bør kunne brukes av de rød-grønne politikerne som et bevis på at det ikke har vært kritiske innvendinger mot prosjektet. Det er på grensen til bevisst forsøk på historieforfalskning. Og det har blitt forsøkt gjort av enkelte representanter.

I komiteens høring med Jens Stoltenberg begrunnet han avslutningen av fullskalaprosjektet på Mongstad på følgende måte:

«Det er flere grunner til at vi valgte å ikke gå videre med rensing av utslippene fra kraftvarmeverket på Mongstad. For det første ville kostnadene bli vesentlig større enn tidligere anslått. Da prosjektet første gang ble lansert, tilsa foreløpige, usikre, grove anslag at det ville koste rundt 5 mrd. kr. Nå er anslagene nærmere 25 mrd. kr.

For det andre er utslippene fra anlegget vesentlig lavere enn tidligere anslått. Opprinnelig var utslippene om lag én million tonn CO₂ per år. Nå er utslippene om lag en halv million tonn CO₂ per år – dvs. at mens kostnadene er femdoblet, er utslippene halvert. Det betyr at miljøgevinsten sett i forhold til kostnadene er blitt kraftig redusert.»

Informasjon som framkom, bl.a. fra Gassnova, i løpet av komiteens videre høringer, avslørte store svakheter i Stoltenbergs forklaring, spesielt når det gjelder kostnader. Tidligere styreleder Johan Nic. Vold uttalte i den samme høringen følgende om anslaget på 20–25 mrd. kr:

«Det var ekstremt høyt i forhold til andre typer prosjekter som vi hadde kunnskap om på den tiden. Det førte til en arbeidsprosess, en samordning og en strømlinjeforming av prosjektet, hvor man gikk tilbake til forpliktelsene som Statoil hadde fått i utslippstillatelsen. Dermed forsvant i realiteten de 25 mrd. kr, etter mitt syn».

Videre sa han:

«Vi vet egentlig ennå ikke hva den endelige kostnaden skulle være, for nå var det et arbeid mot 2014, den såkalte DG2, hvor man skulle få det første nye budsjettanslag, og mot 2016, da man skulle treffe en beslutning. Men disse tallene har vi jo ikke – bare for å oppklare når det gjelder de 25 mrd. kr.»

Det er bare å konstatere at tidligere statsminister Jens Stoltenberg i komiteens høring, som begrunnelse for regjeringens beslutning om å stanse fullskalaanlegget på Mongstad, opererte med kostnadsanslag som ifølge statens eget selskap, Gassnova, ikke lenger eksisterer. Beløpet på 25 mrd. kr, som Stoltenberg viste til, kom først på banen som et grovt anslag for prosjektdesign fra Statoils masterplan i 2009. Da inkluderte beløpet CO₂-fangst fra kraftvarmeverkets to turbiner og fra krakkeren på raffineriet, til sammen mer enn 2 millioner tonn CO₂. I Meld. St. 9 for 2010–2011 var prislappen fremdeles den samme, men innholdet endret til nedskalert CO₂-fangstanlegg samt kostnader til lagring.

Jeg konstaterer også at den rød-grønne regjeringen valgte å stanse fullskalaprosjektet kun få måneder før neste beslutningstidspunkt, også kalt DG2. På dette stadiet ville man fått et nytt og oppdatert kostnadsanslag basert på den prosjektdesignen man da jobbet med, et kostnadsanslag det er grunn til å tro ville vært langt lavere enn det Jens Stoltenberg opererte med i høringen.

Jeg har også merket meg at den rød-grønne regjeringen valgte å ikke involvere Gassnova i beslutningen om å stanse fullskalaprosjektet. Nåværende styreleder i Gassnova, Einar Steensnæs, bekreftet i komiteens høring at Gassnova aldri ble spurt av departementet om hvorvidt de nå skulle terminere fullskalaprosjektet, eller om det burde fortsette. Det er veldig rart, mye av dette, hvordan den avgåtte regjeringen har holdt på.

Den rød-grønne regjeringen bestemte seg for å offentliggjøre beslutningen om å legge ned fullskalaprosjektet på Mongstad den 20. september 2013. Da sendte man ut en felles pressemelding fra daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe og daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, som ble innledet med følgende avsnitt:

«Fangst og lagring av CO₂ er en sentral del av regjeringens klimasatsing. For å styrke satsingen legges nå arbeidet med CO₂-håndtering om. Fullskala CO₂-fangst på Mongstad avvikles og erstattes av et program for fangst og lagring av CO₂.»

Videre står det, som sitat fra daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell:

«Vi står nå ved et veiskille der vi må vurdere om fullskalaprosjektet bør videreføres på Mongstad. Regjeringen har kommet til at det er bedre å åpne for andre mulige prosjekter som kan realiseres innen 2020».

I høringen 4. februar i år, hvor tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell ble utfordret på hvorvidt pressemeldingen ga et sant og riktig bilde av situasjonen, svarte representanten Solhjell følgende:

«Eg vil seie at på det tidspunktet – og no – var mi vurdering, som eg har sagt, at sjansen for å lykkast med eit fullskalaprosjekt innan 2020 og kome vidare med den norske CCS-satsinga ville auke viss vi la om strategien, etablerte ein strategi der vi forsøkte å finne eit anna anlegg eller andre metodar, finne eit anlegg i Noreg som vi kan ha fullskala på, og styrkje nokre andre sider ved den satsinga.»

Da Solhjell i høringen ble spurt om hvilke alternative prosjekter han og regjeringen hadde i tankene da beslutningen ble tatt om å stanse fullskala på Mongstad, svarte han:

«Det vil eg ikkje gå inn i no. Det var heilt bevisst at vi ikkje la fram nokon prosjekt.»

Komiteens solide flertall, bestående av fem av åtte partier, mener pressemeldingen fra de daværende statsrådene Ola Borten Moe og Bård Vegar Solhjell var sterkt misvisende og egnet til å villede leserne om de faktiske realiteter i saken. Regjeringen Stoltenbergs arbeid med fullskala CO₂-fangst og -lagring endte med fullstendig havari både på Mongstad, Kårstø og andre mulige lokaliteter. Og det forelå ikke et eneste konkret alternativt prosjekt for fullskala anlegg da regjeringen forlot kontorene.

Det er utvilsomt slik at de to nå avgåtte statsrådene Ola Borten Moe og Solhjells forsøk på å framstille den endelige skrinleggingen av fullskalaanlegget på Mongstad som en styrking av satsingen på fangst og lagring av CO₂, er kritikkverdig.

Jeg vil også knytte noen kommentarer til åpenhet og innsyn. Det har vært vanskelig å få innsyn og oversikt over sakskomplekset. Jeg forstår at en del av prosjektet inneholder kommersiell, konfidensiell informasjon som det ikke er ønskelig at tilflyter offentligheten. I saker med så stor offentlig interesse og som koster så mye, må jeg likevel understreke at offentlighet og åpenhet er ekstra viktig, og at staten må bestrebe seg på mest mulig offentlighet.

Selv om informasjonen om statens kostnader har vært tilgjengelig, har tallene ikke vært gjennomsiktige og etterprøvbare. Eksempelvis kan det i denne forbindelse vises til at det helt fram til komiteens høring verserte usikkerhet rundt kostnadsestimatet på 20–25 mrd. kr. Denne summen kom først opp i Statoils masterplan i 2009 og har helt fram til prosjektets avslutning i 2013 vært det gjeldende kostnadsestimatet. Men de faktiske tiltakene som det er beregnet for i estimatet, har endret seg over tid, slik at krakker, én eller to gassturbiner og spørsmålet om transport og lagring, på ulike tidspunkt har vært ute eller inne av kostnadsestimatet.

Større åpenhet og klarhet rundt slike elementære deler av så omfattende og teknisk komplisert prosjekt er avgjørende for at Stortinget skal kunne føre kontroll med framdriften. Dette gjelder særlig for et prosjekt med så stor offentlig interesse og lansert som et tiltak for å rense Norges største næring for klimagasser. Det må kunne forventes at velgerne i større grad skal kunne følge med på den grunnleggende framdriften enn det som har vært tilfellet for arbeidet med fangst og lagring av CO₂ på Mongstad.

Jeg mener regjeringen burde ha gitt en mer realistisk omtale av prosjektets framtid etter at kostnadsestimatet på 25 mrd. kr kom fram i Statoils masterplan i 2009.

Prosjektet, og målsettingen om kutt i norske klimagassutslipp, ville vært tjent med at man fikk en reell debatt om hvordan kostnadene kunne bringes vesentlig ned, og at beslutninger om prosjektets framtid ble fattet tidligere.

Det er også verdt å merke seg at det ikke har vært noen uavhengig kvalitetssikring av estimater og planer.

Flertallet i komiteen stiller spørsmål ved om den reelle beslutningen om skrinleggingen av Mongstad-prosjektet var tatt før revidert budsjett 2013. I revidert budsjett 2013 varslet den nå avgåtte regjeringen Stortinget om at de ville avsette mer penger til fullskalaprosjektet. Det vises til Prop. 149 S for 2012–2013, hvor det står:

«På denne bakgrunn foreslås midlene til fullskalaprosjektet økt med netto 35 mill. kroner, fra 806 mill. kroner til 841 mill. kroner i 2013.»

Jeg vil i den sammenheng vise til Innst. S. nr. 210 for 2002–2003, hvor en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité fastslo følgende om opplysningsplikten:

«Komiteen vil hevde at regjeringen må ha plikt til å la alvorlige faglige motforestillinger fremgå av saken selv om disse er i strid med regjeringens forslag. Videre må regjeringen ha ansvar for å opplyse om usikkerhet opplysninger er beheftet med.»

Og videre:

«Komiteen vil også understreke regjeringens plikt til å legge fram viktige opplysninger som kommer den i hende etter at saken er fremmet for Stortinget.»

Verken tidligere statsminister Stoltenberg eller de tidligere statsrådene som møtte i komiteens høringer, har frambrakt opplysninger som kunne avkrefte at regjeringen reelt hadde bestemt seg for å avslutte fullskalaprosjektet på Mongstad på et langt tidligere tidspunkt enn i september 2013. Dette sammen med at det ikke har kommet nye opplysninger om selve prosjektet etter revidert budsjett 2013 – noe verken Stoltenberg eller tidligere statsråder kunne gi noe svar på i høringen – stiller spørsmål ved tidspunktet for den reelle beslutningen til den avgåtte regjeringen.

Jeg vil også få lov til å knytte noen kommentarer til teknologisenteret på Mongstad. Teknologisenteret skal bidra til teknologiutvikling for økt global utbredelse av anlegg for CO₂-fangst. Formålet er å kvalifisere og teste teknologier, høste erfaringer og bidra til spredning av løsninger for fangst og lagring av CO₂. Riksrevisjonen peker i sin rapport på at testsenteret er realisert med høyt ambisjonsnivå og høy standard, men at høye kostnader kan redusere interessen for økt industriell deltakelse. Riksrevisjonen anbefaler derfor departementet å sikre langsiktig bruk av testsenteret gjennom bl.a. å vurdere ytterligere tiltak for å redusere driftsutgiftene og motivere til bredere industriell deltakelse.

Jeg ser fram til oppdatert informasjon om arbeidet med å redusere driftsutgiftene på TCM i framtidige budsjettproposisjoner.

Jeg vil avslutningsvis si noe om veien videre.

Selv om fullskalaprosjektet var komplekst, var de opprinnelige målene for gjennomføring av fullskala karbonfangst og -lagring på Mongstad realistiske. Men det er på det rene at Stortingets opprinnelige målsetting om fullskala fangst og lagring av CO₂ på Mongstad, kjent som månelandingen, ikke er blitt gjennomført. Et prosjekt som var forespeilet å fange og lagre opp mot 2 millioner tonn CO₂ per år, har overhodet ikke lyktes med å lagre noe CO₂.

Jeg vil vise til at en samlet komité har merket seg at Riksrevisjonen mener en avklaring av juridisk og organisatorisk rammeverk for transport og lagring av CO₂ er en forutsetning for å få på plass fullskala fangst- og lagringsprosjekt. Riksrevisjonen anbefaler at departementet styrker arbeidet med å få på plass juridiske og kommersielle rammebetingelser for transport og lagring av CO₂. Komiteen er enig i dette og forventer at departementet følger opp denne anbefalingen.

Komiteen mener også at selv om Stortinget har sluttet seg til regjeringens forslag om å skrinlegge Mongstad-prosjektet, er en styrking av statlig arbeid med kostnadskontroll og effektiv framdrift for eventuelle nye prosjekter helt avgjørende. Det er en viktig oppgave for Norge å bidra til å redusere kostnader knyttet til fangst og lagring av CO₂ fra industri og fossil kraftproduksjon, men flertallet i komiteen mener man burde hatt en helt annen prosess for utvelgelse av fullskala renseanlegg i Norge.

Flertallet, bestående av medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Venstre, har etter en samlet sammensatt helhetsvurdering, hvor en rekke momenter og forhold har pekt seg ut, kommet til den slutning at det er nødvendig og riktig å foreslå for Stortinget å fatte vedtak om kritikk. Det er flere forhold isolert sett som alene er nok til å uttrykke kritikk mot den avgåtte regjeringen Stoltenbergs arbeid med CO₂-håndtering. Riksrevisjonens rapport er i seg selv kraftig kost, og fem av åtte stortingspartier mener at alle disse forhold samlet sett er så alvorlige og graverende at komiteens flertall – alle unntatt representantene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, tilhørende den forrige regjeringen – finner det nødvendig å fremme forslag for Stortinget om å fatte vedtak om slik kritikk.

Til slutt vil jeg derfor tilrå det forslaget til vedtak som flertallet står bak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [10:35:40]: Jeg bestrider veldig tungt påstanden om at Stortinget ikke har stått bak regjeringa Stoltenbergs arbeid med Mongstad-anlegget. Jeg skal komme tilbake til det i mitt innlegg.

Det som den første replikken til representanten Raja handler om, er at han stiller seg – som han har redegjort for – veldig tungt bak forslaget om kritikk av regjeringa. Slik har han begrunnet det. Det som er et ubestridelig faktum, er at de to regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre, også har stått bak regjeringa Stoltenberg i hele dette løpet.

Det som er mitt spørsmål, eller mitt resonnement, til saksordføreren, er: Hvilken mening har han om at det forslaget han nå stiller seg i spissen for, også rammer de to regjeringspartiene som hans parti er et støtteparti for?

Abid Q. Raja (V) [10:36:34]: Jeg mener det er riktig at partiene Høyre og Fremskrittspartiet selv redegjør for sitt syn. Jeg regner med at det kommer de også til å gjøre. Vi mener at det forslaget til vedtak som har blitt fremmet fra flertallet, er nødvendig og riktig. Det er ikke slik at det er ønskelig å vedta kritikk, det er ikke noe man gleder seg til å gjøre. Men når man har brukt så ekstraordinært mye penger på et prosjekt som man ikke har hatt kostnadskontroll med, som Riksrevisjonens rapport viser til, er dette nødvendig.

Jeg noterer meg at representanten Kolberg starter med å gjenta det som jeg forsøkte å innlede med da jeg hadde ordet, om at det er forsøk på historieforfalskning når man forsøker å gi inntrykk av at det ikke har vært noen innvendinger mot prosjektet. Jeg redegjorde grundig for dette. Dette er det ikke anledning til å gå gjennom innenfor tidsrammen på 1 minutt. Jeg viser til det jeg sa fra talerstolen.

Martin Kolberg (A) [10:37:35]: Jeg merker meg nå at representanten Raja overhodet ikke svarer på min problemstilling. Det er jo behendig, for dette er en veldig sentral del av problemstillingen som diskuteres her i dag. Det er helt åpenbart et faktum at Stortinget – bortsett fra at det har vært diskusjoner, det skal jeg komme tilbake til i mitt innlegg – nærmest enstemmig har sluttet opp om Mongstad-anleggets framdrift og avslutning. Hans eget parti stemte også for denne avslutningen, uten at det i denne salen for bare noen måneder siden ikke ble fremmet noen form for kritikk. Nå er det altså en såkalt samlet opposisjon – eller posisjon, om man vil – som fremmer denne kritikken.

Jeg spør en gang til, og etter som han ikke ville svare i første omgang, er det helt nødvendig å få klargjort hva som er den parlamentariske situasjonen: Hvordan mener representanten Raja at dette kritikkforslaget også rammer de nåværende regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet?

Abid Q. Raja (V) [10:38:36]: Representanten Kolberg får tolke, og hans tolkning får stå for egen regning.

Når det gjelder Venstre, vil jeg si – som jeg redegjorde for, hvis representanten Kolberg hørte tydelig etter – at vi allerede i budsjettet for 2013 valgte å mene at prosjektet skulle stanses, for vi så hvilken vei det bar. Det er noe av kritikken også, at regjeringen burde ha avsluttet dette prosjektet langt tidligere – når man så hvilken vei det bar. Det gjorde man ikke. Man har valgt å holde liv i et prosjekt ut fra prestisje og av partistrategiske grunner. Det som representanten Kolberg kanskje burde fokusert på, er hva som gjør at man selv ikke ser noe kritisk ved Riksrevisjonens rapport. Jeg regner med at representanten Kolberg legger til grunn at Riksrevisjonen som det organet det er, gjør grundige faglige vurderinger og konklusjoner, og at rapporten i sin form og det som kommer fram der, er ganske knusende for representanten Kolbergs egen regjering.

Martin Kolberg (A) [10:39:40]: Da er Stortinget i den situasjonen at vi kan konstatere at sakens ordfører ikke klarer å redegjøre for de konsekvensene som forslaget til kritikk innebærer overfor de to regjeringspartiene. Det kan nå understrekes og konstateres – slik som det her svares. Det skal vi gå videre med utover dagen.

Den andre problemstillingen som det er helt nødvendig å ta opp, er påstanden om at regjeringa reelt hadde truffet en beslutning tidligere enn det regjeringa selv redegjorde for. Det må jeg si er en veldig merkelig form for framføring av en stortingsrepresentant.

Det er ikke på noe punkt godtgjort at det er noe sannhet i de påstandene han i dag har framført fra talerstolen, og jeg må spørre Raja: På hvilke punkt er det slik at han har en dokumentasjon for påstanden om at regjeringa Stoltenberg reelt hadde truffet beslutningen tidligere enn det statsråden og den tidligere statsministeren selv har redegjort for i en høring? Er det påstander om at de ikke snakker sant?

Abid Q. Raja (V) [10:40:49]: Jeg må aller først, i løpet av dette ene minuttet, få lov til å reagere på at komitélederen, Kolberg, her altså selv velger å tolke det slik at saksordføreren ikke svarer på spørsmålet. Jeg svarte innledningsvis: Vi står samlet bak denne kritikken. Det er ikke bare Venstre alene – det er Høyre, det er Fremskrittspartiet, det er Miljøpartiet De Grønne, og det er Kristelig Folkeparti. Vi har etter en samlet helhetsvurdering kommet til at en rekke momenter som Riksrevisjonen tar opp – både isolert sett, men særlig sett under ett – gjør det nødvendig å fremme forslag til kritikk i vedtaket.

Hvilken del av dette representanten Kolberg ikke skjønner, og hvilken del av det han ønsker å gjøre et retorisk poeng ut av, har jeg vanskeligheter med å se og skjønne, men han får eventuelt redegjøre for hvor han egentlig vil med dette. Nå har jeg sagt klart og tydelig at alle disse partiene står samlet bak denne kritikken. Årsakene til hvorfor Høyre og Fremskrittspartiet har valgt å komme til samme konklusjon, må de selv redegjøre for. Jeg har redegjort for det synet jeg står for.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:42:03]: Vi har nå hørt en sterk kritikk med høy stemme, det er fortsatt upresis begrepsbruk, og fortsatt snakker saksordføreren om fullskala rensing når det faktisk handler om CCS – fangst og lagring av karbondioksid. Det er CCS-anlegget som er det vesentlige. Det var stor risiko, det var dyrt, det var vanskelig, og det var mange forhold som måtte fungere sammen. Det er sagt til Stortinget, og det har alle vært enige om.

Senterpartiet er enig i at man skal stille djerve mål for å redusere CO₂-utslipp, bl.a. fangst og lagring, men vi har vært fullt klar over risikoen ved fangst og lagring ved CCS.

Det har ikke vært noe samlet krav fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti om å utvikle saken annerledes, og mitt spørsmål er: Hvorfor brukte ikke Venstre ordet «kritikkverdig» i forbindelse med statsbudsjettbehandlingen her i salen høsten 2013?

Abid Q. Raja (V) [10:43:11]: Slik jeg har sagt tidligere: Venstre ville allerede i budsjettet forutgående år legge ned Mongstad-prosjektet fordi vi så hvilken vei dette bar. Nå er det slik at det er ikke drømmen om, visjonen om, eller målet om å komme til månen med CO₂-fangst og -lagring det er noe galt med, men det er oppfølgingen man har hatt av dette. Det er kostnadskontrollen med dette, det er de incitamentene man har stilt opp eller ikke stilt opp, eller at man ikke har fulgt opp utslippstillatelsen man har gitt. Det er det som er kritikkverdig, ikke at man har satt seg mål om det.

Hvis representanten reagerer på begrepet «rensing»: CCS dreier seg selvfølgelig om fangst og lagring, men fagmiljøene bruker begrepet «rensing», og planen og poenget er selvfølgelig fangst og lagring. Men «rensing» er et begrep som går igjen i forskjellige fora, og det er ikke unaturlig å bruke det også i denne sammenhengen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:44:12]: Venstre har sagt at man ikke skulle ha akseptert at gasskraftverket ble satt i drift før den første kiloen med CO₂ ble fanget og deponert. Sjølsagt ville det gjort saken annerledes. Men det er også en rekke andre forhold som var helt avgjørende for utviklinga i prosjektet, og Venstre har ikke kommet med et eneste grunnleggende punkt som man ellers har kritisert når det gjelder saken.

Kan saksordføreren nå gi eksempler på hvilke andre grunnleggende forhold Venstre har kritisert, med unntak av at man ikke skulle startet opp gasskraftverket uten fangst og lagring fra første dag?

Abid Q. Raja (V) [10:45:10]: Det er en rapport her fra Riksrevisjonen på godt over 120 sider som er full av momenter man kunne trukket fram, og deler av mange av disse momentene trakk jeg også fram i den innledningen jeg holdt. Kostnadskontrollen med prosjektet – som man ikke har hatt – er et veldig knusende moment som Riksrevisjonen trekker fram. Man har ikke hatt kontroll med kostnadene. Man har ikke stilt opp incitamenter for Statoil til å lykkes. Jeg stilte også dette spørsmålet til Helge Lund flere ganger under høringen, ikke om hvorvidt de selv hadde hatt noe med dette å gjøre, men hvilke incitamenter han så at regjeringen hadde stilt opp for dem for at de skulle komme i havn med målet. Det var et spørsmål han ikke kunne svare på.

Men det er ikke uvesentlig med denne utslippstillatelsen. Når man først velger å se bort fra egen fagmyndighets tilråding – den gangen SFT – og selv velger å gjøre dette, må man ikke dermed i neste runde uthule den utslippstillatelsen som er den reelle muligheten til å komme i mål med dette. Utslippstillatelsen, slik vilkårene var satt, var godt tenkt, men det er ikke det som er å kritisere. Det som er å kritisere, er at man ikke har fulgt opp. Det er det også Riksrevisjonen løfter fram: en rekke av disse momentene som jeg har redegjort for i mitt lengre innlegg.

Karin Andersen (SV) [10:46:27]: Hoveddelen av den kritikken som saksordføreren baserer sitt synspunkt på, er at han antar at beslutningen om terminering av fullskalaprosjektet på Mongstad ble tatt på et annet tidspunkt enn det det ble. Det som er oppsiktsvekkende med det, er at det ikke har vært mulig under høringene eller under saksordførerens innlegg å legge fram noen dokumentasjon på at det faktisk er slik.

Saksordføreren ble i stad utfordret av representanten Kolberg til å dokumentere noen av sine påstander om dette, men unngikk behendig å gjøre det, så da skal jeg gi ham en mulighet til. Hvordan kan saksordføreren dokumentere at disse påstandene er sanne?

Abid Q. Raja (V) [10:47:40]: Aller først er det å vise til at det er et spørsmål som flertallet stiller. Den kritikken som vi kommer med, som vi mener at det er grunn til at Stortinget skal fatte vedtak om, er basert på en samlet helhetsvurdering. Når det gjelder dette spørsmålet om når beslutningen reelt ble fattet i regjeringen, er det ikke noen tvil om at det har vært en rekke oppslag i pressen – som jeg regner med at også representanten Karin Andersen har fått med seg, deriblant også med representantens egen partifelle Bård Vegar Solhjell, og også daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe har blitt omtalt – hvor det har framgått at den reelle beslutningen var tatt på et langt tidligere tidspunkt. Men man valgte av partistrategiske grunner, som mest sannsynlig skulle gagne SV mest – å skyve på beslutningen til etter valget.

Det er ikke dokumentert, og derfor har heller ikke flertallet skrevet at dette er dokumentert. Men dette er et forhold vi stiller spørsmål ved, og det burde Andersen være glad for at man faktisk stiller spørsmål ved, for det er ikke slik at regjeringen selv kan bestemme på hvilket tidspunkt informasjon skal tilflyte Stortinget.

Rasmus Hansson (MDG) [10:49:02]: Jeg vil takke representanten Raja for en god og grundig gjennomgang av denne saken og for en god ledelse av saksarbeidet i komiteen.

Et av nøkkelpunktene – både i den kritikken som Raja og flertallet har framført, og som det har vært knyttet mange spørsmål til i Mongstad-saken – er for det første prisen på dette renseprosjektet. Så det første spørsmålet mitt er: Mener representanten Raja og Venstre at 25 mrd. kr er en pris man burde kunne betale for å gjennomføre dette prosjektet? Og i fortsettelsen av det, det andre spørsmålet: Hvordan ser Venstre på videre bruk av CO₂-fangst og -lagring i norsk klimapolitikk etter dette?

Abid Q. Raja (V) [10:49:58]: Jeg mener det er helt nødvendig at vi lykkes med CO₂-fangst og -lagring. For å få ned klimautslippene og for å nå de målene vi har satt oss i klimaforliket, er det nødvendig at vi fortsetter det arbeidet.

Når det gjelder prisen: Da anslaget på 25 mrd. kr kom opp i 2009, var det et så stort anslag at det i seg selv burde ha foranlediget at man satte seg ned og tenkte igjennom om dette er pengene man ønsker å bruke. Men jeg mener at dette ikke er et realistisk anslag. Når vi ser på andre prosjekter i andre land, f.eks. i Canada, har SaskPower og Boundary Dam fått til dette på – jeg husker ikke det nøyaktige beløpet – rundt 5–6–7 mrd. kr. Jeg har hørt andre prosjekter bli nevnt i den størrelsesordenen, f.eks. raffineriet på Quest, og jeg mener at dette er en riktig og ikke minst akseptabel pris. Gjerne også noe mer: Jeg mener at vi, som et rikt land, må gå foran. Hvis det koster oss litt mer, så bør vi ta oss råd til dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Kolberg (A) [10:51:36]: (komiteens leder): Oppstarten av et stort nasjonalt program for karbonfangst og -lagring i 2006 var etter min mening en riktig og veldig viktig beslutning. Den var modig og den var visjonær, og det var riktig av daværende statsminister Stoltenberg i sin nyttårstale å gi den betegnelsen «vår månelanding».

Dette er den type beslutninger som er politikk på sitt beste. Det var en beslutning som et samlet norsk politisk miljø støttet, og som et samlet norsk politisk miljø bør være stolte av, og det er en beslutning som ved alle viktige korsveier er blitt bekreftet av et enstemmig storting. De utfordringer denne saka viser, er derfor våre felles utfordringer. Men det er ikke slik å forstå at regjeringa ikke har ansvaret som den utøvende statsmakt – ansvarlig overfor Stortinget.

Rapportene som kom på den tiden, altså i 2006, både fra FN og fra andre, dokumenterte sterkere enn noen gang hva de menneskeskapte klimaendringene gjør med vår klode: Havnivået stiger, polisen smelter, og vi vet at de fattigste i verden opplever ekstrem tørke og lange flomperioder, som fratar dem bl.a. muligheten til matproduksjon og rent vann. Dette har i årene som har gått, dessverre bare blitt forsterket, og senest på mandag ble vi igjen påminnet om at klimaendringene vil forringe matforsyninga – med fare for nye konflikter og grunnleggende forskjeller i verdenssamfunnet.

Også i vårt eget land oppleves konsekvensene av klimaendringene ved at vi har fått mye vær: sterke stormer, flom, tidlig vår, tørke eller veldig mye regn. Jeg tror knapt det finnes nordmenn som ikke forstår at klimaendringene vil påvirke hele verden, inklusiv oss, slik lederen for FNs klimapanel nylig sa – eller snarere gjentok.

En svært viktig årsak til klimaendringene er utslipp fra større kraftverk, fra store industrianlegg og fra transport. Dette var et utgangspunkt for den djerve politiske beslutninga som ble tatt i 2006.

Utslippene fra kullkraftverk er økende. Nær to tredeler av veksten i utslipp skyldes økt bruk av kull, og når et kraftverk først er bygd, skal det svært mye til før det stenges ned igjen. Dette var også et utgangspunkt for beslutninga som ble fattet i 2006. Det var ingen enkel løsning som ble valgt den gangen.

Mongstad var et komplisert sted å arbeide med fangst og lagring av CO₂ fordi det skulle ettermonteres på et kraftverk som allerede var i funksjon, på et aktivt raffineri, hvor kostnadene er høye, og på et sted hvor det er fullt av industriell aktivitet. Likevel mente regjeringa Stoltenberg at det var realistisk, og Stortinget mente at det var realistisk – men utvilsomt med mange usikkerhetsmomenter. I 2005 og 2006 trodde de fleste på høyere, og høye, CO₂-priser internasjonalt og at teknologien for fangst og lagring av CO₂ var mer moden enn den i ettertid har vist seg å være.

Et av spørsmålene som må besvares, er følgende: Kunne ikke regjeringa allikevel, på tross av høye kostnadsanslag, ha fortsatt utbygginga på Mongstad? Svaret på det er, slik jeg ser det: Ja, det ville vært mulig å bygge et fullskala renseanlegg på Mongstad, men spørsmålet er til hvilken risiko, til hvilken pris og hva som ville ha blitt demonstrert overfor resten av verden.

Det vi her i Norge ville demonstrert, er at vi hadde vært villige til å bruke svært store ressurser på å rense en forholdsvis begrenset mengde CO₂, og at denne teknologien er uhyre kostbar for resten av verden. Verden ville ikke funnet det særlig attraktivt å følge i Norges fotspor med et slikt resultat.

Fra prosjektet ble startet ble kostnadene mangedoblet og utslippene halvert. Varmebehovet på raffineriet ble redusert og dermed også produksjonen på varmekraftverket. I Meld. St. 9 for 2010–2011 skriver regjeringa:

«Fullskala CO₂-håndtering på Mongstad vil begrense de norske klimagassutslippene. Et like viktig mål for den norske teknologi- og kompetanseutviklingen er at den kommer til anvendelse også utenfor Norge. Først da vil man oppnå store reduksjoner av klimagassutslipp som følge av den norske satsingen.»

Arbeidet med CO₂-håndtering på Mongstad har handlet om to ulike prosjekter: For det første bygginga av et teknologisenter, for det andre rensing av utslippene fra varmekraftverket på Mongstad. Senteret ble åpnet sommeren 2012 og ble bygget innenfor vedtatte budsjettrammer. Det er verdens største anlegg for testing av CO₂-fangstteknologi; teknologi for rensing av både gass og kull kan testes der.

Riksrevisjonen slår da også fast at anlegget har stort potensial for å bidra til relevant teknologiutvikling. Dette er noe vi trenger mer av. Som følge av politiske beslutninger og politisk gjennomføringsevne kan vi slå fast at vi har fått ny kunnskap, vi har utviklet teknologier, og verdens største laboratorium for uttesting av teknologier for CO₂-fangst står på Mongstad.

Så er det selvsagt likevel grunn til å være skuffet over at målet om fullskala rensing på Mongstad ikke ble nådd. Jeg deler den skuffelsen. Det er også viktig å understreke at avslutninga av Mongstad for den forrige regjeringa også handlet om å legge ny strategi – og ikke minst om å beholde målet om fullskala rensing innen 2020.

Så til noen av de momentene som framstår som kritikk av regjeringa Stoltenberg og framdrifta og gjennomføringa av Mongstad-prosjektet. Først til dette som handler om kostnadene ved gjennomføringa av prosjektet, som diskuteres mye: Jeg begynner med å sitere tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe, som sa i høringa:

«Det er viktig for meg å si at det finnes ikke andre tall. Planen var å legge fram nye estimater til sommeren. Dette arbeidet ble naturlig avviklet i forbindelse med regjeringens beslutning om å avslutte arbeidet med fullskala i fjor høst. Det har hele tiden vært understreket overfor Stortinget at dette er usikre tall, at det er estimater, og jeg vil bemerke at hadde Stortinget vært uenig i beslutningsgrunnlaget, hadde Stortinget hatt andre vurderinger av dette tallet, ville det naturlige vært å ha tatt opp det i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2014. Jeg registrerer at det har Stortinget ikke gjort.»

Og videre:

«Og så er det ikke et beslutningsgrunnlag. Hadde dette vært et beslutningsgrunnlag som man skulle fattet investering til, ville selvsagt tallene vært både gjennomarbeidet og kvalitetsjekket på en helt annen måte.»

Jeg slutter meg til den tidligere statsrådens betraktninger på dette punktet.

Avtalen mellom staten, ved Gassnova, og Statoil, også kalt Gjennomføringsavtalen, kritiseres – også av Riksrevisjonen.

For det første vil jeg si: Arbeiderpartiet er ikke med på den mistenkeliggjøringa av Statoil som vi leser mellom linjene og i klartekst fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne. Det var en avtale som ble inngått mellom to parter, og Statoil skal drive forretningsmessig også når det handler om oppdrag fra staten. Det mener Arbeiderpartiet for sin del er høyst legitimt. Det er en stor overraskelse for meg at særlig Høyre i så sterk grad deltar i mistenkeliggjøringa av Statoils intensjoner. Ingen kunne tvinge Statoil til å gjøre denne jobben.

Gjennomføringsavtalen har blitt diskutert ved flere anledninger, så sent som ved behandlinga av Meld. St. 9 for 2010–2011 om fullskala CO₂-håndtering. Da fremmet Kristelig Folkeparti forslag om å reforhandle avtalen. Så Kristelig Folkepartis representanter står for så vidt trygt, men de fikk bare Kristelig Folkepartis og Venstres stemmer. De andre partiene stemte enstemmig for at det ikke skulle gjennomføres noen ny forhandling.

Dette er et kjernepunkt i Stortingets forhold til hele saka, nemlig påstanden fra min side om at Stortinget har stått bak regjeringa også i håndteringa av Gjennomføringsavtalen, med unntak av Venstre og Kristelig Folkeparti. Men de andre partiene, i dette tilfellet Høyre og Fremskrittspartiet, deltar likevel i denne innstillinga i kritikken av Gjennomføringsavtalen. Det er det som kalles politisk etterpåklokskap – intet annet enn akkurat det.

Riksrevisjonens rapport inneholder kritikk. Det er en kritikk av forhold som det i ettertid er lett å se at kunne vært gjort annerledes. Dette er selvsagt den forrige regjeringas ansvar, men Høyre og Fremskrittspartiet har – som jeg allerede nå har sagt – ved alle korsveier stemt for de forslagene som regjeringa har fremmet. Derfor er det et avgjørende poeng at det gjennom komiteens eget arbeid og komiteens høringer ikke på noe punkt er avdekket at regjeringa Stoltenberg ikke har informert Stortinget på en riktig og tilstrekkelig utfyllende måte, og at Mongstad-prosjektet ikke har blitt drevet fram med de aller beste hensikter av regjeringa, Olje- og energidepartementet og aktørene på Mongstad.

Nåværende olje- og energiminister, Tord Lien, som er til stede her i dag – jeg sa dette i høringa, og jeg vil gjenta det her, slik at statsråden får høre det igjen – har gitt komiteen et langt og meget fyllestgjørende svar på alle komiteens spørsmål. Men dette ble gjort i all hovedsak ved å referere til regjeringa Stoltenbergs dokumenter og tidligere informasjon til Stortinget. På den måten bekrefter brevet fra statsråd Tord Lien at den nåværende regjeringa er enig i regjeringa Stoltenbergs forståelse av saka og dens informasjon til Stortinget.

Regjeringa Solberg har også bekreftet at de vil drive Teknologisenteret på Mongstad videre, og mener det er økonomisk ansvarlig, sier statsråden. – Akkurat.

Regjeringa slutter seg også til målsettinga om fullskala rensing innen 2020, slik regjeringa Stoltenberg også foreslo.

På denne bakgrunn kommer flertallspartienes kritikk – for ikke å snakke om forslaget til vedtak – i et særdeles merkelig og avslørende lys.

Mongstad ble stanset med den begrunnelsen det er redegjort for. Men Stoltenberg-regjeringas ambisjon ble ikke det. Det ble lagt en annen plan. Det ble tatt initiativ til kartlegging for å oppnå det vi sa vi skulle gjøre: ha fullskala rensing i 2020.

La meg igjen sitere den rød-grønne regjeringas olje- og energiminister, Ola Borten Moe, som var den siste som hadde hånda på rattet:

«Så har vi parallelt med arbeidet på Mongstad jobbet med prosjekt utover Mongstad. Det er ikke sånn at Gassnova og regjeringen bare har jobbet med CO₂-fangst og -lagring på Mongstad, man har jobbet med å identifisere mulige prosjekt andre steder i landet. Det jobber man med fremdeles, og det er et arbeid som jeg forstår at Gassnova har videreført bl.a. på Norcem Brevik.

Så ligger også ambisjonen fast, og det opplever jeg at et samlet storting har sluttet seg til, nemlig etablering av et fullskala renseanlegg en eller annen plass i Norge innen utgangen av 2020. Jeg kan derfor ikke forstå at det er riktig at man her ikke har hatt to tanker i hodet samtidig.»

I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at Stortinget så sent som i behandlinga av budsjettet for i år igjen vedtok ambisjonen om et fullskala anlegg for fangst av CO₂ innen 2020. Dette ble vedtatt mot én stemme – Miljøpartiet De Grønnes stemme. Venstre stemte for, Kristelig Folkeparti stemte for, Høyre stemte for, og Fremskrittspartiet stemte for – altså full tilslutning igjen, uten noen form for kritikk.

Tid har også vært et diskusjonstema. Ja, det tok lengre tid enn planlagt. Det skyldes i særlig grad at det oppsto usikkerhet rundt aminer og kreftfare. Da prosjektet startet, trodde man at aminteknologien var sikker og ferdig testet ut. Det viste seg at man ikke visste hvorvidt aminer kunne være kreftfremkallende når man brukte den i stor skala.

Det er mulig, slik jeg hører det – jeg får si det slik – at en annen regjering kanskje ville oversett dette og tatt sjansen på å gå videre. Stoltenberg-regjeringa så ingen grunn til å spille med folks helse. Kreftfaren må tas på alvor – det ble gjort, og det forsinket prosjektet.

Jeg har selvsagt lagt merke til hva direktøren for Miljødirektoratet sa i høringa – at de mente at kreftfaren ved aminer ikke var så stor – men regjeringa og aktørene på Mongstad kunne ikke ta sjanser med så alvorlig informasjon som der framkom. At dette kritiseres av flertallspartiene og mistenkeliggjøres med påstander i merknadene om at forsinkelsene dette skapte, også kunne ha andre begrunnelser, kan bare karakteriseres som direkte urimelig. Hvis de opplysningene som var kommet fram, hadde blitt oversett og ikke blitt tatt hensyn til, og det så over tid hadde vist seg å være skadelig, hadde nok kritikken i dag hørt annerledes ut – jeg vil si med god grunn.

Tidspunktet for offentliggjøringa var i forbindelse med budsjettet for 2014, fordi det var der det måtte bevilges større summer eller tas en beslutning om å la det være. Jeg har hørt – gjennom hele denne prosessen – og vi har hørt det her i dag også, jeg vil si dessverre, at det har blitt sådd tvil om redeligheten hos enkelte av dem som har vært inne til høring. Jeg har hørt det gjentatt at de enkelte statsrådene i Stoltenberg-regjeringa har blitt tillagt andre meninger og motiver enn de selv har framført. Jeg har hørt at det er blitt framført krav om å få innsikt i regjeringas interne diskusjoner. Jeg gjentar den setninga: Jeg hører krav fra flertallspartiene i denne saka om at regjeringas interne diskusjoner skal offentliggjøres.

Det er min oppriktige mening at det ikke kan herske noen tvil om at interne politiske overveielser ikke er omfattet av opplysningsplikten. Dette burde være allmennkunnskap i parlamentarismen, men mye av tiden i kontrollhøringa ble likevel viet til det motsatte. Saksordføreren oppsummerte Stoltenbergs svar på spørsmål om åpenhet om interne drøftinger i regjeringa på følgende måte:

«Mener du at komiteen her – som representerer Stortinget, og Stortinget representerer folket – ikke har berettiget grunn til å få vite om dine to fagstatsråder har ment at dette prosjektet bør stanses, lenge før revidert budsjett 2013?»

Jeg må si det blir interessant å se hva den sittende regjering – og jeg hører gjerne statsrådens mening om det etterpå – mener om dette, ettersom hans eget parti også slutter seg til dette synspunktet. Hvis vi nå skal få oss forelagt indre diskusjoner, enkeltstatsråders personlig meninger, ville det i tilfelle – etter min mening – være noe helt nytt. Denne kritikken mot Stoltenberg-regjeringa – mot tidligere statsminister Stoltenberg og mot regjeringas statsråder – må avvises her i Stortinget, mener jeg. Skulle det etableres en slik praksis, som flertallet her mener skulle være den rette, ville det forrykke maktbalansen mellom regjeringa og Stortinget. Arbeiderpartiet ønsker ikke dette. Vi mener at regjeringas politiske overveielser og interne drøftinger er bare regjeringas. Hvis ikke vil Stortinget bli en del av regjeringas saksbehandling. Det vil skape uryddighet og meget uklare ansvarsforhold.

Jeg vil vise til merknadene fra energi- og miljøkomiteen i behandlinga av meldinga om fullskala CO₂-håndtering:

«Selv om det i Stortinget har vært og er uenighet om når man skal pålegge gasskraftaktører å implementere teknologi for fullskala CO₂-rensing på gasskraftverk i Norge, så har det vært full enighet om at arbeidet som gjøres på Mongstad er av stor viktighet. Et enstemmig storting vedtok i mai 2009 prosjektet med bygging av Testsenteret på Mongstad (TCM).»

Det er et paradoks at Mongstad – som har vært gjenstand for så mange diskusjoner i Stortinget, som det ved de viktige veivalgene har vært stor politisk enighet om, og som egentlig er et prosjekt som hele det politiske Norge burde være stolt av å ha vært med på, selv om det ikke gikk helt fram til mål – blir framstilt som noe annet enn det er, og blir gjenstand for mye kritikk.

Jeg er av den overbevisning at de aller fleste ser dette, inklusive de partiene som nå går inn for å fremme et kritikkforslag mot regjeringa Stoltenberg, men de greier ikke å la være å utnytte anledninga til å slå politisk mynt på en sak som nå i ettertid er enkelt å ha andre oppfatninger om enn det man hadde i starten og under prosessen. De klarer ikke å la det være.

Som sagt, for sannheten er jo at Stortinget har sluttet opp om alle de viktige valgene, med noen unntak som jeg allerede har nevnt – Kristelig Folkeparti og Venstres ønske om reforhandling av Gjennomføringsavtalen – men alle de andre stemte altså imot.

På samme måte kan jeg ikke erindre å ha hørt Høyres rop om krav om rensing fra dag én. Det er noe av den samme problemstillinga. Jeg har ikke hørt det før, på noe tidspunkt, gjennom alle disse årene. Like fullt er nå Høyre inne i kritikken på dette punktet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er rett og slett bare merkelig og selvfølgelig helt åpenbart fullstendig inkonsekvent. Dersom de hadde ment det, ville det vært naturlig å forvente at de i sin tid hadde stemt for Kristelig Folkepartis forslag her i Stortinget.

Til sist kommer det et sitat fra olje- og energiminister Tord Lien, som i sin innledning i komiteens høring sa følgende:

«CO₂-håndtering er teknologiutvikling. Engasjement i teknologiutvikling innebærer høy risiko. Vi må alltid være forberedt på at noen veivalg ikke vil føre fram eller blir mer krevende enn forventet.»

Så sant, så sant. Det er en god oppsummering av hva Mongstad-saka handler om, det som nåværende olje- og energiminister Tord Lien der ga oss.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Abid Q. Raja (V) [11:18:39]: Representanten Kolberg forsøker selektivt å trekke et av mine spørsmål ut av den store sammenhengen og forsøker å skape inntrykk av at vi skal ha bedt om innsyn i interne drøftelser. Hvor representanten Kolberg har det fra, er jeg litt usikker på. Interne drøftelser er noe annet enn det vi setter spørsmålstegn ved, og jeg vil gjerne stille representanten Kolberg spørsmål om hva han tenker om når Stortinget har berettiget grunn til å få informasjon. Er det når de reelle beslutningene blir fattet, eller kan regjeringen – etter som det passer den selv, utfra hensynet til forestående valg – velge å skyve på de reelle beslutningene som er fattet, og av partistrategiske grunner, valgstrategiske grunner, velge å offentliggjøre beslutningene først etter et valg? Er det i tråd med hvordan representanten Kolberg ønsker at situasjonen skal bli? At den til enhver tid sittende regjering av strategiske grunner kan velge å la være å offentliggjøre de reelle beslutningene og skjule seg bak de formelle?

Martin Kolberg (A) [11:19:46]: Svaret på det siste er nei.

Det jeg sier og mener jeg har meget sterk parlamentarisk erfaring for å kunne si, er følgende – og det er ikke min personlige oppfatning, men Stortingets – Stortinget forholder seg til de vedtak regjeringa fatter, når de fatter dem, og når de presenterer dem for Stortinget. Det har noe med maktbalansen mellom storting og regjering å gjøre, som jeg for min del ikke ønsker å forrykke – nettopp fordi, som jeg sa i mitt innlegg, Stortinget ikke skal bli en del av saksbehandlinga i de sakene det tilligger regjeringa å ha ansvaret for. Dette knytter seg nemlig til et hevdvunnet og viktig prinsipp i norsk statsskikk, nemlig at regjeringa er den utøvende statsmakt. Hvis Stortinget skulle bli en del av regjeringas behandlingsapparat, ved at man fikk opplysninger underveis, ville man etablere en helt ny parlamentarisk situasjon, som Arbeiderpartiet ikke stiller seg bak. Det er det det handler om.

Abid Q. Raja (V) [11:20:50]: Det er ikke det jeg stilte spørsmål om til representanten Kolberg. For å være helt konkret: Det har kommet opplysninger, som bl.a. Dagens Næringsliv i flere oppslag har brakt fram, at internt plasserte kilder i regjeringen har sagt at den reelle beslutningen var tatt. Man var enige. Men det var så vondt og vanskelig for det ene regjeringspartiet at man måtte av valgstrategiske grunner skyve på den formelle beslutningen og offentliggjøre dette etter valget. Hvis det medfører riktighet, representant Kolberg, at det vitterlig er slik at den reelle beslutningen ble tatt før revidert budsjett, hvordan vil du karakterisere det at man kom til Stortinget i forbindelse med revidert budsjett og varslet at fullskalaprosjektet kommer til å koste 35 mill. kr mer – om den reelle beslutningen faktisk ble tatt lenge før, hvis de opplysningene som disse kildene har oppgitt til Dagens Næringsliv, stemmer? Eller mener du at det Dagens Næringsliv skriver, er fullstendig feil?

Presidenten: Presidenten vil minne om at adressaten er presidenten.

Martin Kolberg (A) [11:21:55]: Dagens Næringsliv er blitt saksordførerens sannhetsvitne i denne saka. Det må jeg si er en veldig spesiell opplevelse her i stortingssalen. Her har vi en riksrevisjonsrapport, som naturlig nok ikke forholder seg til dette. Vi har hatt komiteens eget arbeid, som har vært ledet av representanten Raja. Vi har hatt høringer. Ikke på noe punkt er det som er spissen på saksordførerens kritikk av regjeringa, blitt godtgjort. Det er meget besynderlig. Likevel tillater han seg å gjenta disse beskyldningene mot regjeringa, nemlig at den ikke har snakket sant om når den tok beslutninga. Beslutninga ble tatt da den ble tatt. Den ble offentliggjort og bekjentgjort for Stortinget på riktig og reglementert måte i forbindelse med statsbudsjettet for 2013–2014. Stortinget fikk den riktige informasjonen. Stortinget sluttet seg enstemmig til det, uten kritikk.

Men saksordføreren i denne saka finner altså grunnlag for å mene at der gjorde Stortinget åpenbart noe galt. Jeg mener det ikke.

Michael Tetzschner (H) [11:23:15]: Jeg lyttet med interesse til komitéleder Kolbergs innlegg og så med forventning frem til når han ville komme inn på Riksrevisjonens rapport. I stedet fikk vi en imponerende oppvisning i bruk av løsrevne sitater. Det kan bli interessant hvis det er forsvarslinjen for den avgåtte regjeringen.

Høyre fikk også en visitt. Det ble nemlig henvist til en påstand som er gjentatt her i dag – også nevnt i Politisk kvarter – om at Høyre skulle ha vært så fryktelig kritisk til Statoil. Da vil jeg spørre: Hvor i innstillingen har vi vært kritiske til Statoil? Det må jo være mulig å svare veldig konkret på det, slik at jeg kan få veiledning og eventuelt imøtegå påstanden om at vi har vært spesielt kritisk overfor Statoil.

Martin Kolberg (A) [11:24:11]: Hvis denne problemstillinga indikerer at representanten Tetzschner føler at dette er et vanskelig punkt, har vi kommet et stykke på vei. Det er de første jeg vil si.

Det andre jeg vil si, er at det framkommer flere steder i innstillinga at Høyre deltar i merknader og kritikk som åpenbart mistenkeliggjør Statoils intensjoner. Det kan jeg konkret komme tilbake til på et senere tidspunkt i debatten. Det er det jeg viser til. Jeg mener at det er meget overraskende at nettopp Høyre gjør det – det er derfor jeg har sagt det flere ganger – for Høyres representanter vet veldig godt at Statoil er et kommersielt selskap, at de har sine interesser å ivareta, og at Arbeiderpartiet for sin del har ment at det er helt legitimt. Men nå mener Høyre, iallfall på indikasjonsnivå, at her har ikke Statoil fylt sine intensjoner på en god måte. Det mener jeg det er all mulig grunn til å påpeke. Hvis representanten Tetzschner nå er på vei til å mene at jeg har tatt feil, og at Høyre ikke mener dette, er det bra.

Michael Tetzschner (H) [11:25:26]: Representanten Kolberg sier han skal bli konkret i et senere innlegg. Han kan være konkret nå. Hva har vår kritikk gått ut på?

Martin Kolberg (A) [11:25:38]: Kritikken har gått ut på at man f.eks. ved flere anledninger har kritisert Gjennomføringsavtalen og Gjennomføringsavtalens innhold, hvor akkurat dette punktet er det sentrale, nemlig forholdet mellom Statoil, Gassnova og staten. Man har hele tida indikert at hvis det hadde vært en annen slags gjennomføringsavtale, hadde det vært lettere å gjennomføre prosjektet, til tross for at man må vite at Statoils interesser i dette bildet også er av kommersiell karakter. Det har man visst hele tida. Stortinget har blitt fortløpende og hele tida blitt informert om det. Høyre har aldri tidligere på noe tidspunkt kritisert dette. Nå er man med på disse merknadene, og det er helt betimelig av meg å påpeke dette. Jeg har nå pekt på dette med Gjennomføringsavtalen som noe av det konkrete. Jeg kan komme tilbake i senere innlegg og belegge dette ytterligere.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:26:51]: Jeg registrerer at representanten Kolberg i dag bl.a. har gitt uttrykk for at han har forståelse for at Gjennomføringsavtalen var et kompromiss og et resultat av en forhandling mellom to parter – staten og Statoil. Leser man Riksrevisjonens rapport, peker de på, nettopp som ett av sine hovedfunn, at inngåtte avtaler begrenser statens styringsmuligheter – få incentiver for en tids- og kostnadseffektiv utvikling av fullskalaprosjektet, bl.a. Da er mitt spørsmål: Hva har man lært gjennom Mongstad-saken med hensyn til hvordan avtaler mellom staten og kommersielle selskaper skal eller ikke skal utformes?

Martin Kolberg (A) [11:27:37]: Det er riktig som representanten Grøvan sier, at vi sier at dette selvfølgelig har vært en utfordring. Jeg har redegjort veldig nøye for hvorfor det ble som det ble. Det er en del av replikkvekslinga mellom Tetzschner og meg, som er i samme gate, for å bruke et slikt uttrykk.

Hva har man lært? Man har lært at man selvfølgelig skal være veldig nøye, at man skal sørge for at staten har et godt initiativ. Samtidig vil jeg understreke det som er blitt sagt mange ganger i høringa: Hvem andre skulle gjennomført dette enn Statoil? Hvilket annet teknologimiljø i Norge skulle hatt kapasitet til å gjøre denne jobben? Det har ikke vært noen andre. Det har vært full enighet i Stortinget om at Statoil måtte gjøre dette. Det var helt nødvendig at det ble som det ble. Det har på sin måte på noen punkter vært et problem, men ikke på en avgjørende måte. Jeg vil gjenta hva jeg sa: Jeg mener at Statoil har gjort hva de har kunnet, og at de ikke er å kritisere.

Rasmus Hansson (MDG) [11:28:59]: Argumentet for å gjennomføre karbonfangst og -lagringsprosjektet på Mongstad var at det var fornuftig og nødvendig. Argumentet for å stanse prosjektet var at det var for dyrt. Med tanke på dagens CO₂-kvotepriser vet vi at CO₂-fangst vil bli forferdelig ulønnsomt i lang tid framover. Da blir det interessant å vite hva Arbeiderpartiet tenker om hva som er for dyrt i nye karbonfangstprosjekter. I den sammenhengen er det interessant at representanten Kolberg slo fast at ingen kunne tvinge Statoil til å gjennomføre dette prosjektet. Da er spørsmålet om det partiet som innførte forurensningsloven i Norge, mener at forurensningsloven ikke kan brukes til å pålegge Statoil eller andre selskaper i Norge å kutte sine CO₂-utslipp.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Martin Kolberg (A) [11:30:00]: Jo, det mener jeg at man kan. Men om det var aktuelt i denne sammenhengen, skal jeg ikke ha sagt noe om her. Det som var intensjonen i den saka vi har til behandling, var å se om regjeringa Stoltenberg på noe sett og vis har opptrådt i strid med Stortingets vedtak, om den ikke har informert Stortinget riktig. På begge disse punktene er svaret nei. Alle de andre aspektene er selvfølgelig oppe til diskusjon, men i denne sammenhengen var det viktig at vi hadde Statoil som det teknologiske redskap for å kunne hjelpe oss å gjøre denne jobben, og de har gjort den etter beste evne. Det er det som er mitt poeng. Så kommer alle de andre aspektene som representanten Hansson nevner, som ligger litt utenfor vår sak, men som absolutt har å gjøre med at man ikke kan tvinge Statoil i den aktuelle situasjonen med bakgrunn i de avtalene som var gjort.

Abid Q. Raja (V) [11:31:07]: Normalt har jeg notert meg at representanten Kolberg knytter stor troverdighet til Riksrevisjonen og mener at de gjør et grundig og viktig arbeid. I denne sammenheng har Riksrevisjonen lagt fram en lang rapport og gått gjennom regjeringen Stoltenbergs arbeid med CO₂-håndtering og på en rekke punkter kommet med kritiske merknader. Kostnadskontrollen med prosjektet har vært for dårlig, regjeringen har ikke stilt opp med incitamenter for å lykkes med prosjektet, osv., osv. Jeg er veldig interessert i å høre hva representanten Kolberg mener er den vanskeligste kritikken, den tyngste kritikken, Riksrevisjonen kommer med til den avgåtte regjeringen. Hva vil representanten Kolberg løfte fram i denne rapporten – for jeg regner vel med at det er noe?

Martin Kolberg (A) [11:32:01]: Jeg vil si at det alvorligste med dette – og som påpekes i alle fall indirekte i Riksrevisjonens rapport – og som vi alle sammen må ta inn over oss, er det problemet at det ikke ble realisert. Det er litt vanskelig. Det er det vanskelige. Jeg uttrykte i innlegget mitt at det er jeg skuffet over, også jeg – at vi ikke klarte det.

Så er det spørsmål om det er noe i denne rapporten som er av en slik karakter at man virkelig kan si at det var bevisst – at det ble gjort ting som var slik at det førte til at vi ikke klarte det. På det spørsmålet vil jeg svare nei. Jeg har lest denne rapporten ut og inn og opp og ned – og jeg har stor tillit til Riksrevisjonen – og det er på noen punkter grunn til, slik som Riksrevisjonen påpeker, å kunne se det helt annerledes i etterpåklokskapens lys. Men man gjorde hele tiden alt man kunne, hele tiden så godt man kunne, og det er det som er mitt poeng – og at Stortinget sluttet seg til handlingsmåten ved alle viktige korsveier.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Michael Tetzschner (H) [11:33:26]: Det er ikke nødvendig å bruke mange ord på å diskutere om det er et viktig bidrag til å løse klimaproblemene, hvis vi klarer å bringe ned utslippet av klimagasser til atmosfæren. Det er ikke det denne saken handler om. Saken handler altså ikke om målene, men om vår evne til å nå dem. Temaet er altså Riksrevisjonens gjennomgang av regjeringens arbeid med å realisere Stortingets vedtak og forutsetninger for å håndtere CO₂.

Den avgåtte Stoltenberg-regjeringen har kunnet glede seg over å arbeide på bakgrunn av bred enighet i Stortinget. Den daværende regjering fremmet nøyaktig de saker og formulerte nøyaktig de målsettinger for Stortinget som den selv ønsket å arbeide etter. Den rød-grønne regjeringen kunne altså disponere over meget store beløp stilt til disposisjon av et meget velvillig og for det meste enstemmig storting. Det er denne enstemmigheten vi hører at representanten Kolberg bruker som et slags argument for at man ikke skal kunne vurdere ressursinnsatsen kritisk i ettertid. Og det er nettopp det Riksrevisjonens rapport hjelper oss med. Den beskriver egentlig det som kan være litt trist for mange politikere mange ganger, nemlig møtet mellom politiske målsettinger og virkeligheten.

Det er dessverre slik at politisk handlekraft ofte vurderes ut fra hvor mye man er villig til å bruke på eller bevilge til et formål, og i langt mindre grad hvorvidt målene nås. Riksrevisjonens rapport kan leses som en beskrivelse av at den politiske vilje til å bruke penger på et formål også kan føre til en mindre kritisk holdning til bruken av pengene, og lav bevissthet om når mål skal nås. Ved bruk av penger spiller organisering, incentiver, avtaler, risikofordeling, kvalitetssikring og andre politisk bestemte rammebetingelser en helt avgjørende rolle.

I perioden 2007–2012 har staten brukt til sammen 7,4 mrd. kr til CO₂-håndteringsprosjektene. Staten har brukt om lag 5 mrd. kr på planlegging og gjennomføring av teknologisenteret på Mongstad. Planlegging av fullskala CO₂-fangst på Mongstad og Kårstø med løsninger for transport og lagring har til sammen kostet 1,9 mrd. kr. De totale byggekostnadene for TCM ble 5,9 mrd. kr. Av dette anslås bare 38 pst. å være knyttet til teknologianleggene – og så er jo byggekostnadene 1,7 mrd. kr høyere enn estimatet som ble presentert Stortinget ved behandling av St.prp. nr. 38 for 2008–2009.

Høye investerings- og driftskostnader betyr risiko for at utbyttet av satsingen på CO₂-håndtering rett og slett ikke vil stå i forhold til den økonomiske innsatsen. Ett av suksesskriteriene som ble sterkt understreket under energi- og miljøkomiteens behandling, var nettopp at man ved siden av å gjøre banebrytende innovasjoner innenfor teknologi også skulle gjøre dette innenfor en kostnadsramme som gjorde det kommersielt interessant for andre å benytte. Det er altså to sider ved målsettingen man ikke har nådd: Man har ikke nådd de teknologiske fremskritt som man innbilte seg, og man har også gått utover enhver økonomisk ramme, noe som er prohibitivt for noen gang å ta dette i bruk i kommersiell målestokk.

Det er selvfølgelig riktig at det i utgangspunktet var begrenset erfaring med gjennomføring av CO₂-håndtering i så stor skala, og det er riktig at kompleksiteten ved CO₂-håndtering har vært systematisk undervurdert – og særlig i første omgang, da Gjennomføringsavtalen mellom Olje- og energidepartementet og Statoil ble undertegnet i 2006. Det gir meg anledning til å gå videre med temaet fra replikkordskiftet med herr Kolberg: Vi har ikke kritisert Statoil for å ta vare på sine interesser når de forhandler med en motpart, men avtalen er for dårlig. Men det er ikke motpartens feil, det er statens feil at denne avtalen er blitt så svak. Hele Riksrevisjonens rapport kan jo tilbakeføre mange av de styringsproblemene man har hatt, nettopp til det avtaleverket.

For å oppsummere denne delen får vi si: Ja, vi har forståelse for at verden er kompleks, vi har forståelse for at ikke all innovasjon og teknologi ligger klar til bruk – det er jo formålet med innsatsen – men det juridiske forarbeidet, det avtalemessige forarbeidet, det organisatoriske forarbeidet, er ikke høyteknologi. Det er det mulig å ha god kompetanse på uten å kunne noe om molekylære strukturer. Innvendingen er for det første – og der tror jeg, selv om det er ubehagelig for komitéleder, vi faktisk også må gå inn i rapporten og diskutere hva den kan fortelle Stortinget – at staten paradoksalt nok ga fra seg styringsmuligheter i en sak som har så stor politisk interesse, og at et enstemmig storting som er så interessert medvirkende, nesten ikke er interessert i hvilke effektive styringsmidler man har, eller vil utvikle, for å realisere både regjeringens og Stortingets formål.

Miljøverndepartementets utslippstillatelse og Gjennomføringsavtalen var viktige utgangspunkter og rammer for etableringen av CO₂-fangsten og -lagringen – som det senere viste seg ikke å bli noe av. Undersøkelsene viser hvordan de etterfølgende avtaler fravek og dermed svekket statens posisjoner, fra et dårlig utgangspunkt til et dårligere. Blant annet er det pekt på at Gjennomføringsavtalen rent avtaleteknisk var meget vag og på noen punkter helt overordnet formulert, enda man vet at god avtaleteknikk er å utarbeide avtalen nokså detaljert, med tanke på at partene ikke har sammenfallende interesser. Hvis man har vage målformuleringer som styrende i en avtale med parter som har ulike interesser, får man jo stadig diskusjoner om hvordan avtalen er å forstå, og må stadig fremforhandle tilleggsavtaler.

Det er svært mange henvisninger til Gassnova i denne salen. Hvis noen som ikke følger politikken til daglig, skulle høre denne debatten, er det viktig å minne oss selv om at Gassnova riktignok ble opprettet som et aksjeselskap, men at det i denne sammenheng var statens gjennomføringsorgan. Det er noen som av gammel vane omtaler Statoil som om det er statens gjennomføringsorgan for energipolitikken. Her var det Gassnova, som opprinnelig hadde én ansatt og etter hvert fikk ansatt litt flere, og som under hele forløpet var avhengig av innleid kompetanse, kompetanse som de selv ikke hadde, når de var på sambeite med noen av de dyktigste teknologene, som representerte motpartens interesser i avtalen, nemlig Statoil – igjen ikke noe galt sagt om Statoil. Det er den svake forhandlingspart, den svake motpart, som staten satte til å håndtere sine interesser, noe som førte til både en dårlig avtale og svakheter i etterlevelsen av avtalen. Det er riktig at staten, ved sin fullmektig Gassnova – som det faktisk er riktigere å kalle dem – hadde lite handlingsrom til å ivareta statlige interesser løpende i CO₂-håndteringsprosjektene.

Så er det selvfølgelig et problem for seg. Det gjelder det forholdet regjeringen har til Stortinget. Det er et problem at det investeringsbudsjettet som ble fremlagt for deltakerne i TCM, og som var blitt presentert for og behandlet av Stortinget, var større enn det man hadde hjemmel for i stortingsvedtak. Det er én side.

Den andre siden er at det også kan stilles spørsmål ved – og det gjør Riksrevisjonen – om utredningsinstruksen er etterlevd. Man la sikkert merke til at representanten Kolberg brukte mye av sin tid til å fortelle hvor informert Stortinget hadde vært – det hadde vært med på alle budsjettvedtak og orienteringer. Men Stortinget har også fattet et vedtak som binder regjeringen utover denne saken, nemlig det som gjelder utredningsinstruksen. Stortinget må selvfølgelig kunne gå ut fra at man følger utredningsinstruksen når man begir seg ut i farlig og ukjent farvann.

Formålet med utredningsinstruksen er å sikre en god forståelse av og styring med offentlige reformer, regelendringer og andre tiltak. Bestemmelsene tar særlig sikte på at økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av reformer og tiltak blir kartlagt. Dersom det foreligger vesentlig usikkerhet ved elementer som inngår i beregningen, må det vurderes hvordan virkningen av tiltaket antas å avhenge av de usikre faktorene.

Investeringsestimatet for TCM ble lagt frem i St.prp. nr. 38 – referert til i sted. Den ble oversendt Stortinget 30. januar 2009, ble behandlet her i salen 7. mai 2009 og anga en forventet byggekostnad på 4,2 mrd. kr, inkludert usikkerhetstillegg. Det var ikke noe Stortinget var kjent med. Det ble i hvert fall ikke lagt opp til en prosjektreserve for å håndtere eventuelle endringer i prosjektets omfang og uventede kostnadsøkninger – det kom inn senere. Olje- og energidepartementet og de andre eierne besluttet da å bygge TCM på grunnlag av et kostnadsestimat på 4,64 mrd. kr. Så besluttet man en prosjektreserve på 1,3 mrd. kr i tillegg. Det totale investeringsbudsjettet var på 5,9 mrd. kr, et beløp som Stortinget da ikke var kjent med.

Jeg vil dvele litt ved dette faktum. Jeg mener at dersom Stoltenberg-regjeringen hadde fortsatt, ville man bare ut fra dette forholdet alene stilt spørsmål ved om regjeringen hadde oppfylt sin informasjonsplikt overfor Stortinget. Olje- og energidepartementet inngikk etter fremleggelsen av St.prp. nr. 38 en avtale med Statoil der staten påtar seg et større ansvar for kostnadsoverskridelse som gjaldt hjelpesystemer og infrastruktur. Avtalen om kostnadsoverskridelse har i liten grad bidratt til å begrense kostnadene ved prosjektgjennomføringen, fordi man der tok utgangspunkt i investeringsbudsjettet på 5,9 mrd. kr, som inkluderte prosjektreserven.

Problemet med prosjektreserven var ikke bare at Stortinget ikke var kjent med den, men at den også ble selvoppfyllende, fordi den ble tatt inn i beregningsgrunnlaget for prosjektet – og dermed for fordelingen av risiko mellom aktørene. Vi kan jo minne om hele denne ulykksalige fordelingen, som betød at planleggingen var statens ansvar. Dermed fikk Statoil veldig gode incitamenter – helt naturlig, kommersielt betraktet – til å henføre mest mulig av utgiftene og bruke mest mulig av tiden på planlegging, slik at overgangen til en periode da de hadde ansvaret, skulle inntreffe så sent som mulig. Man skjønner jo at det heller ikke er noe godt initiativ for å få fremdrift i prosjektet.

Vi kan også se at TCMs finansieringsmodell innebærer at de industrielle partnere med skatteposisjon i Norge kan få redusert skatt på grunn av mulighet for fradrag i inntekt ved kjøp av forskningstjenester som skal dekke investeringskostnadene i TCM. Dette gir de industrielle partnere lavere finansiell risiko. Finansieringsmodellen har dermed gitt de industrielle partnerne svakere incentiver til å begrense kostnadene.

Dette er litt interessant – det siste avsnittet har jeg referert direkte fra Riksrevisjonens rapport. Det er et politisk poeng, og det er at de rød-grønne, som vanligvis omtaler vanlige folks skattelettelser som direkte utgifter for staten – i konkurranse med andre formål, f.eks. sykehus og aldershjem – etter denne logikken også bør legge skattefordelene for de kommersielle aktørene til regnestykket om hva Mongstad egentlig har kostet samfunnet. Da blir det mer enn prosjektreserven man må ta i betraktning.

Det neste forhold jeg vil gå inn på, er det som også beskrives i rapporten, nemlig manglende uavhengig kvalitetssikring. Siden 2000 har det i staten vært et system for uavhengig kvalitetssikring av beslutninger om store statlige investeringsprosjekter. Det ble ikke gjort i dette tilfellet. Man kunne spørre når det gjelder større investeringsprosjekter: Hvor store må de egentlig være før man tar i betraktning at de – i henhold til instruksen – bør kvalitetssikres? Eller har man blitt fartsblind eller tallblind når det dreier seg om oljesektoren – at de leser milliarder som vi andre leser millioner? Vi har ikke fått noen forklaring. Jeg ser frem til å få komitéleder Kolbergs forklaring på hvorfor han synes at dette er en fremragende måte å håndtere prosjekter på.

Så har vi kommet til TCM. Det er jo alminnelig politisk retorikk: Når man ikke når de målene man kommuniserer vidt og bredt – utpenslet enten her i Stortinget eller via fjernsyn til det norske folk når det forbereder seg på å feire nyttår – er det å ta selvkritikk veldig sjeldent. Men man kan jo gjøre noe annet: Man kan late som om målet var et helt annet, man kan late som om vi har fått et testsenter i verdensklasse. Kostnadsmessig har vi kanskje det, men høringene har vist at det er stor tvil om hvilke varige verdier TCM etterlater seg til det norske samfunnet – etter at vi har brukt 7 mrd. kr før vi begynner å regne inn skatteprivilegiene. Det er nemlig noen som sier at dette om fire år vil være en spøkelseslandsby. Jeg vet ikke, men det er i hvert fall en stor fare for det. I så fall er det bare restverdien: Det er selvfølgelig en god del skrapjern som vil bli tilgjengelig på verdensmarkedet. Men dette er for å visualisere at disse pengene kan være tapt i sin fullstendighet. Så gjelder det liksom bare å holde dette gående til over valget før det altså blir kjent for allmennheten at man egentlig har gitt opp prosjektet.

Det har også vært et tema om regjeringen burde informert Stortinget om skrinleggingen. Det var vel kanskje ikke så mye frykt for Stortinget regjeringen hadde, for vi kjenner jo til rutinene i et valgår: Man har en lang sommerferie, så en valgkamp, og så treffes vi etter at vi kjenner resultatet. Jeg tror egentlig at regjeringen her må få godkjent for at den ikke ønsket å feilinformere Stortinget, men man kan jo ha sine synspunkter på om det var bekvemt for regjeringspartiene å unndra denne kunnskapen for velgerne, som faktisk står over Stortinget. Det var i hvert fall meget bekvemt. Det er derfor jeg mener at regjeringen får en bevisbyrde, selv om jeg er helt enig i Kolbergs utlegning om at vi ikke kan kreve innsyn i regjeringens interne prosesser. Men når det aktivt kommer fra troverdige kilder at regjeringen de facto i mars i en felles beslutning – på tvers av fagdepartementene – sier at dette ikke går, så mener jeg de har et forklaringsproblem.

Den daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell er heldigvis blant oss. Han er representant på Stortinget, han kunne vært her i salen i dag og med enkle ord sagt nei, dette kom som julekvelden på kjerringa over sommeren 2013, så det var bare i beste mening at vi raskest mulig tok den konklusjonen i september. Da hadde vi ikke hatt noe annet valg enn å stole på det. Jeg synes også det er ganske talende at når disse sentrale beslutningstakerne, med tidligere statsminister i spissen, blir utfordret i disse spørsmålene i høringen, så kryper de bak formalistiske forsvar om forhold mellom storting og regjering – et forhold de ellers tar særdeles lett på – og sier at det skal ikke vi ha innsyn i. Da må de også finne seg i å leve med usikkerhet om de visste.

Det jeg synes om dette, er relativt lett å konstatere. Den rapporten vi behandler i dag, er Riksrevisjonens rapport fra 2006–2012, og bare disse opplysningene som fremkommer i denne rapporten, ville nødvendigvis – hvis de hadde vært offentlig kjent – ført til skrinlegging. Dette kunne ikke føre frem slik man har beskrevet svakhetene. Husk at Riksrevisjonen ikke sitter på førstehåndsopplysninger, det er det regjeringen som gjør. Disse opplysningene, som Riksrevisjonen nå fremlegger for Stortinget, har jo regjeringen i desto større monn hatt umiddelbar tilgang til hver eneste dag, hvis de hadde interessert seg for dem – og det har de sikkert også gjort. Det er ikke noen urimelig hypotese når disse forholdene var kjent. Vi kan iallfall legge til grunn at Riksrevisjonens fakta var kjent for regjeringen. De hadde i hvert fall ved utgangen av 2012, som denne rapporten omhandler, den kunnskapen som selvfølgelig førte til nedleggelsen og skrinleggingen av prosjektet.

Jeg må igjen tilbake til det meget dristige advokatur som komitéleder Kolberg har anført her i salen i dag. Det skal visstnok avskjære en mulighet for å diskutere en kritisk riksrevisjonsrapport at man enstemmig har vært med på å skrinlegge prosjektet tidligere. Men det gjaldt jo bare skrinleggingen, det gjaldt å konstatere havariet. Det var ingen som kunne stemme mot en de facto vurdering av at forholdene ikke lot prosjektet realisere. Det vi diskuterer i dag, er jo oppskriften på hvorfor det ble havari. At en så garvet politiker som herr Kolberg skulle tro at man kan avskjære en interessant diskusjon om årsaken til havariene ved en formalistisk henvisning til at vi ikke hadde noen bemerkninger da vi konstaterte havariet, er en veldig, veldig svak forsvarslinje for den tidligere regjeringen, og jeg vil si at det er litt i strid med det vi har Riksrevisjonen til og rapporten for. Det er jo ikke bare for å plage regjeringen, det er også for at vi kan drøfte og korrigere feil som noen har tatt sammen, og som regjeringen selvfølgelig har det nærmeste ansvaret for fordi de er Stortingets gjennomføringsorgan.

Jeg vil også utfordre komitéleder Kolberg til å ta opp den siden som har vært lite fremme i gleden over at man har fått et TCM-senter, selv om det ikke ble noe teknologisk gjennombrudd. Man har heller ikke begynt på noe av det andre som var viktig da Stortinget i sin tid bevilget disse formidable beløpene. Det var jo ikke bare at man skulle håndtere CO₂ eller ta ut gassmolekyler av røykgassen, man skulle også lagre den, og man skulle transportere den før lagring. Der er det altså heller ikke gjort et juridisk og organisatorisk forarbeid som ville gjort det mulig, enda det er teknologisk mindre krevende enn selve renseprosessen – jeg tillater meg på tross av den korrigeringen vi har fått fra representanten Lundteigen, å bruke det som kortform, selv om det kanskje er mer en legmannsbetegnelse, men man forstår kanskje hva vi snakker om. Man kan også stille spørsmål om hvorfor det ikke er gjort tiltak som kunne forberedt prosjektet til også da å føre til det som var hele prosjektet. Det er klart at hvis vi først fanger CO₂-en, må den lagres, ellers blir det som «catch and release», som jeg ser at visse lystfiskere bruker fritiden sin til; man fanger fisken, så lar man den slippe med skrekken og slipper den ut i vannet igjen. Det kan umulig ha vært hensikten her. Hensikten med CO₂-håndtering er jo at den også blir deponert. Det vi kan konstatere, er at på tross av 7 mrd. kr er det altså ikke transportert og lagret et eneste gassmolekyl – ikke et eneste! Det er sluppet ut i verdensrommet.

Det er mange interessante sider ved rapporten som vi også kan gå inn på, som dette innlegget ikke dekker. Jeg vil bare avslutte med å vise til komitélederens lange innledning om det visjonære ved politikken. Jeg er enig i at politikk alltid skal inneholde en idealistisk og visjonær målsetting, drivkraft – det er derfor vi er her. Men så sier også Kolberg at det å treffe beslutninger basert på visjoner, er politikk på sitt beste. Det er jeg enig i. Men jeg vil samtidig si at det å bortforklare manglende resultater og holde befolkningen i uvisshet om manglende resultater, er politikk på sitt verste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [11:58:54]: Det å høre Tetzschner snakke nå, er en veldig spesiell politisk opplevelse. Som et eksempel vil jeg bare si – og det er som et eksempel – at han nå sier det ikke var noen kritikk av Statoil det handlet om, det var en kritikk av Gjennomføringsavtalen, at den er for dårlig. Da kommer vi til det punkt at gjennomføringsavtalen jo ikke er noen ny sak, dette er noe Stortinget har kjent gjennom mange år, og hatt til diskusjon her. Hvorfor har ikke Høyre på et tidligere tidspunkt tatt opp spørsmålet om gjennomføringsavtalens innhold og form, og hvorfor stemte de ikke for Kristelig Folkepartis forslag i sin tid om at man skulle reforhandle gjennomføringsavtalen når den i dag er så kritikkverdig som den nå er? Det er et sentralt spørsmål.

Michael Tetzschner (H) [12:00:03]: Svaret på det er ganske enkelt. Gjennomføringsavtalen er det instrumentet som regjeringen mente var en måte å gjennomføre Stortingets intensjon på, ellers hadde den neppe inngått avtalen. Her var Stortingets og regjeringens intensjon sammenfallende.

Regjeringen er den nærmeste til å vurdere om dette er en tjenlig måte å nå formålet på. Selv om det sikkert gikk noen rykter i miljøet om at avtalen var utilstrekkelig, var det den gang avgjørende for Høyre at regjeringen selv ikke følte seg ubekvem med avtalen. Den mente tydeligvis ved at den ikke tok noe initiativ til å reforhandle avtalen, at avtalen fortsatt var et godt redskap for å fremme statens og forsvare Stortingets interesser i saken. Men det har vi fått fasiten på nå gjennom Riksrevisjonens rapport.

Martin Kolberg (A) [12:01:08]: Dette må formodentlig bety at representanten Tetzschner nå tar selvkritikk. Det er nå han har fått denne informasjonen, og det er derfor han kan mene det han mener. Tidligere har han ikke kunnet mene det til tross for at disse opplysningene har vært kjent hele tiden, så dette er bare en måte å forsøke å komme seg ut av det på. Hadde jeg brukt hans advokatspråk, hadde jeg sagt at det er en særegen måte å argumentere på, slik Tetzschner har en tendens til å si når han skal karakterisere det som blir sagt.

Det som er realiteten her, utover det jeg nå har påpekt, er den sterke inkonsekvensen i Høyres opptreden i hele denne saka. Det handler først og fremst om at Høyre er med på alle de merknadene som Kristelig Folkeparti og Venstre har. De har i hvert fall en dekning i diskusjonen de har hatt i forhistorien. Nå er Høyre med, og jeg må bare spørre: Hva er det som har skjedd i Høyre som gjør at de nå mener noe annet en de har ment gjennom alle disse årene? Er dette en kritikk av Høyres medlemmer i energikomiteen også?

Michael Tetzschner (H) [12:02:15]: Det er slik, siden representanten Kolberg interesserer seg for parlamentariske spilleregler, at det er regjeringen som er Stortingets gjennomføringsorgan. Når den ikke tar initiativ til å endre en avtale den selv har forhandlet med en privat kommersiell part, tolket vi det dithen at den hadde det styringsverktøyet og det juridiske verktøyet som skulle til for å realisere formålene som avtalen var ment å fremme.

At enkeltrepresentanter føler uro over avtalen, binder ikke oss til å dele den uroen så lenge vi ser at regjeringen føler seg bekvem med avtalen. Men det ligger et læringspunkt i dette også. Vi trodde for godt om den forrige regjeringens evne til å vurdere om den hadde virkemidlene. Det skal vi selvfølgelig ta lærdom av til en annen gang Arbeiderpartiet er i regjering.

Martin Kolberg (A) [12:03:14]: Dette er nytale i ansvarsfraskrivelse, selvfølgelig, og intet annet enn det. Det er bare å konstatere at dette er et forsøk på å komme seg ut av en veldig vanskelig problemstilling.

Så gjentok representanten Tetzschner på sin måte det han er med på i merknadene, nemlig indikasjonen på at det var tatt avgjørelser på andre tidspunkt enn det regjeringas representanter selv har sagt. Dette må vi ha klarhet i fra Stortingets nest største parti, så da vil jeg bare spørre: Er det slik at Høyre mener at indre overveielser eller eventuell uenighet i regjeringa skal omfattes av opplysningsplikten til Stortinget? Er det slik at Høyre mener det? Jeg skal si vi venter spent på hva representanten for regjeringa, statsråd Tord Lien, skal si om dette senere i debatten. Det blir i tilfelle veldig interessant for oss som nå er i opposisjon, at vi kan be om disse opplysningene fortløpende, slik som det forventes fra Tetzschners side.

Michael Tetzschner (H) [12:04:25]: Replikken gjaldt to forhold. For det første at Høyre ikke tar ansvar. Denne saken gjelder ikke Høyres eventuelle synspunkter tidligere. Dette gjelder i hvilken grad regjeringen har oppfylt Stortingets mål. Det har den ikke klart å gjøre i denne saken. Det vi diskuterer i dag, dypere sett, er hvem som bærer ansvaret for det. Da hadde det vært fint hvis representanten for det største tidligere regjeringspartiet av og til også kunne nærme seg dette litt ut fra det ansvaret som den avgåtte regjeringen har.

Det andre er mitt syn på de interne diskusjonene i regjeringen. Uenighet innad i en regjering skal selvfølgelig ikke ut i offentligheten. De skal ha sitt privatliv og få anledning til å diskutere saker som opptar dem. Det å gjennomføre Stortingets vedtak kunne kanskje tatt litt mer av regjeringens tid. Det legger jeg meg ikke bort i.

Problemet i denne saken var at Dagens Næringsliv hadde en konkret og troverdig beretning om at regjeringen hadde bestemt seg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:05:46]: Representanten Tetzschner sa at staten ga fra seg styringsmulighet, og det viktigste, slik jeg forsto det, var Gjennomføringsavtalen fra 2006 og utslippstillatelsen på gasskraft. Representanten Tetzschner sa videre at siden det var regjeringa som var nærmest til å vurdere avtalen, stolte Høyre på regjeringa. Nå har vi fått fasiten, sa representanten, gjennom Riksrevisjonens rapport.

Riksrevisjonens rapport ble framlagt til behandling før Stortinget behandlet statsbudsjettet for 2014 høsten 2013. På det tidspunktet i fjor høst så ikke partiet Høyre det som kritikkverdig det regjeringa hadde gjort. Hvorfor kom en ikke med slik sterk kritikk på det tidspunktet?

Michael Tetzschner (H) [12:06:46]: Det siste må vel referere seg til at vi har støttet skrinleggelsen, altså konstateringen av havariet. Det vi diskuterer i dag, er oppskriften og forløpet frem til havariet. Å implisere at man eventuelt skulle gjort anskrik helt utenom dokumentene og sakene som fremlegges til behandling her i Stortinget, er et litt spesielt krav til et parti. Vi diskuterer denne saken i dag fordi det er en viktig sak. Det sitatet som representanten Lundteigen innledet med å tillegge meg, er i virkeligheten direkte sitat fra Riksrevisjonens rapport. Så det er ikke bare jeg som hevder at avtaleverket førte til det det gjorde.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:07:40]: Bakgrunnen for mitt spørsmål er sjølsagt at når partiet Høyre bruker ordet «kritikkverdig», er en klar over hva det betyr. Det er det sterkeste uttrykket en kan bruke. Det må da ligge noe grunnleggende viktig bak at en bruker en så sterk kritikk mot den tidligere regjeringa.

Hva har Høyre foreslått, og på hvilket tidspunkt, som er forskjellig fra det den tidligere regjeringa gjorde, som kan begrunne at Høyre kan bruke et så sterkt uttrykk mot noe de sjøl har vært med på hele tida?

Michael Tetzschner (H) [12:08:24]: Jeg ser at replikanten sitter fast i den samme kortslutning som komitéleder Kolberg, nemlig at fordi man enstemmig har vært med på å konstatere havariet, så skal man ikke kunne føre kritikk mot forløpet.

Det er også riktig at Høyre har stilt seg bak intensjonene om fullskala rensing. Vi har vært med på budsjettvedtakene. Det vi snakker om her, er regjeringens manglende evne til å gjennomføre Stortingets vedtak i stort og smått.

Karin Andersen (SV) [12:09:19]: Representanten Tetzschner fortsetter også i dag å vise til det han kaller troverdige kilder i Dagens Næringsliv, mens klare standpunkter og forsikringer som er kommet gjennom den tidligere regjeringens dokumenter til Stortinget og også en utspørring i en kontrollhøring i Stortinget, tydeligvis ikke blir tillagt vekt. Jeg tror ikke jeg kan gjøre noen ting med den konspiratoriske innfallsvinkelen som representanten Tetzschner velger å ha. Men jeg har behov for å spørre om hvorfor Høyre ikke er med på en merknad i innstillingen, der det står:

«Disse medlemmer legger til grunn at interne drøftinger i regjeringen heller ikke i fremtiden skal legges frem for Stortinget.»

Betyr det at denne regjeringen nå har tenkt å ha en annen praksis?

Michael Tetzschner (H) [12:10:24]: Representanten Andersen legger her inn en antitetisk fortolkning: at vi ikke er med, betyr at vi slutter oss til det motsatte standpunkt.

Grunnen til at vi ikke støtter merknaden her, er at den inngår i en kontekstuell sammenheng hvor man bygger opp et forsvar, nemlig at man ikke behøver å informere Stortinget om store endringer i premissgrunnlaget for Stortingets vedtak. Det er noe helt annet.

Rasmus Hansson (MDG) [12:11:09]: Representanten Tetzschner påpeker helt riktig at det viktigste i Riksrevisjonens gjennomgang og i komitébehandlingen er organiseringen av prosjektet, styringsmulighetene, bruk av incitamenter og virkemidler til å få gjennomført prosjektet. Og det kan vel ikke være noen som helst tvil om at det mest effektive virkemiddelet staten har til rådighet i en sånn sak, er pålegg i utslippstillatelse etter forurensingsloven. Nå er det uklart for meg om Høyre mener at forurensingsloven burde vært brukt slik SFT anbefalte – til å pålegge fullskala rensing fra dag én – men la nå det være. Det som er interessant – når vi skal lære av denne saken – er om Høyre mener at vi heretter bør bruke forurensingsloven til å pålegge fjerning av utslipp fra store utslippskilder i Norge?

Michael Tetzschner (H) [12:12:08]: Innledningen til spørsmålet var en hypotetisk problemstilling som denne saken ikke gjelder. Når det så gjelder fremtidig policy for utslipp, mener jeg denne saken også viser at det er en kortere vei til å få unntak fra statens regler når staten selv har en interesse. Jeg mener i prinsippet at loven skal være lik for alle, også når staten organiserer seg gjennom aksjeselskaper.

For øvrig er det flere forhold enn pålegg som denne saken også indikerer, selv om det ikke har vært tatt opp. Men også mangelen på konkurrerende oljemiljøer betaler vi her prisen for. Jeg var i sin tid selv meget skeptisk da man fusjonerte de to meget dyktige og innbyrdes uavhengige oljemiljøene i Norge i den kjempegiganten vi har fått. Det medfører nemlig at staten har veldig få valgmuligheter når den velger partner.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helge Thorheim (FrP) [12:13:30]: Saken om Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO₂-håndtering tar i det vesentligste for seg CO₂-håndteringen på Mongstad, men det er også viet noe oppmerksomhet til CO₂-håndteringen i forbindelse med gasskraftverket på Kårstø. Perioden for undersøkelsen er 2006–2012, altså i perioden til den avgåtte rød-grønne regjeringen.

For å forstå regjeringens utgangspunkt når det gjelder CO₂-håndtering, er det nyttig å gå tilbake til den rød-grønne regjeringens Soria Moria-erklæring fra 2005, og der sier regjeringspartiene bl.a.:

«Regjeringens mål er at Norge skal bli verdensledende i miljøvennlig bruk av gass.»

Videre sies det:

«Naturkraft har startet utbyggingen av gasskraftverket på Kårstø. Regjeringen vil sørge for at arbeidet med å etablere et fullskala anlegg for CO₂-fjerning på Kårstø startes, og bidra økonomisk til dette. Målet er at fjerning av CO₂ skal skje innen 2009, slik at det blir mulig å bruke denne som trykkstøtte for felt i Nordsjøen. Dersom det blir aktuelt å ta i bruk de gitte konsesjonene for gasskraftverk på Skogn og Kollsnes vil Regjeringen også bidra til CO₂-fjerning ved disse.»

I regjeringsplattformen sies det videre:

«at forskningen på miljøvennlig gasskraft økes og at innovasjonsselskapet Gassnova tilføres tilstrekkelige midler til dette formålet».

Dette viser med all tydelighet at regjeringen hadde store ambisjoner for fangst og lagring av CO₂, og under behandlingen av statsbudsjettet for 2006 ble det fastsatt et mål om å fange og lagre CO₂ fra gasskraftverket på Kårstø innen 2009. Ettersom en her hadde bare fire år tilgjengelig fra ambisjonene ble uttalt til fjerning av CO₂ skulle være en realitet, er det åpenbart at regjeringen hadde tro på at det var tilgjengelig teknologi for å fange CO₂ fra avgassene på gasskraftverket fra dag én. Med bare fire år til disposisjon måtte selve byggearbeidene ha startet opp med en gang dersom målet om fjerning av CO₂ i 2009 skulle være en realitet.

Etter bl.a. utredning fra Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, ble det konkludert med at en forsvarlig og ambisiøs tidsplan tilsa oppstart i årsskiftet 2011/2012. Dette betyr at regjeringens ambisjonsnivå ble anbefalt strukket med 2–3 år i forhold til det opprinnelige.

Under høringene som ble avholdt av kontroll- og konstitusjonskomiteen, ble det stilt spørsmål til tidligere statsråd Åslaug Haga om rensing innen 2009 var mer en intensjon om å få gjort det enn realiteter. Til dette svarte Haga:

«Jeg tenker det er to ting å si om det. For det første var jo dette en periode da det ble tydeliggjort i det internasjonale miljøet som var opptatt av klima, at uten CCS var togradersmålet utenfor rekkevidde. Det var en ganske stor «hype» rundt dette på den tida, og det var en optimisme rundt mulighetene for å finne løsninger og liksom «crack the coconut» på CCS som var stor, ikke sant. I ettertid er det lett å se at vi hadde for stor tiltro til at teknologien var lett tilgjengelig, men vi var ikke de eneste i Europa og rundt omkring på kloden – sannsynligvis – som den gangen hadde for stor tro på at teknologien var rett rundt hjørnet.»

Dette synes som et ærlig svar, men det er lite akseptabelt at en setter i gang store prosjekter til meget store kostnader med utgangspunkt i at miljøet for satsing på CCS var «hype» i den tiden.

Det ble også i 2006 klart at håndtering av CO₂ fra et gasskraftverk ikke var lønnsomt. Olje- og energidepartementet la derfor til grunn at bygging og drift av fangstanlegget og en løsning for transport og lagring av CO₂ i sin helhet måtte finansieres av staten.

Planleggingen av CO₂-fangst på Kårstø har i perioden 2007–2011 kostet 381 mill. kr uten at det er realisert bygging av fangst, transport eller lagringsanlegg. I forbindelse med kostnadsvurderinger for Kårstø-anlegget anslås planleggingskostnadene fra 330 til 357 mill. kr, mens investeringskostnadene, som var gjort i ulike tidsperioder, varierer fra 3,5 til 15–33 mrd. kr.

Etter å ha brukt 381 mill. kr på Kårstø, ble prosjektet skrinlagt.

Hva har vi lært av utredningene på Kårstø? Ifølge Gassnovas styre ble erfaringene på Kårstø brukt i en dialog med Statoil for å redusere kostnadene for fullskalaprosjektet på Mongstad. Dette ga imidlertid ikke resultater i form av betydelig reduserte kostnader. Gassnova lærte mye av Kårstø-prosjektet som kanskje kunne vært utnyttet enda sterkere.

Mongstad varmekraftverk var ikke en del av Soria Moria-erklæringen, men ble en sak i 2006, da Statoil sa de måtte oppgradere raffineriet, bl.a. for å styrke kraftforsyningen. Dette skapte harde kamper internt i den rød-grønne regjeringen. Arbeiderpartiet var på Statoils side og kunne ikke akseptere at raffineriet ble stengt. Det ble til slutt et kompromiss i regjeringen ved at en sa ja til gasskraft, men også satte krav om CO₂-fangst og lagring innen 2014.

Da Stortinget behandlet prosjektet, hadde det to deler:

• teste ut teknologi på testsenteret

• bygge fullskala rensing innen 2014

I Stortingets debatt om Mongstad i mai 2009 var de rød-grønne tydelige på at kravet om rensing i 2014 var absolutt, og at fullskala rensing var viktigere enn at testsenteret sto ferdig.

I debatten 7. mai 2009 uttalte Erling Sande fra Senterpartiet bl.a. følgende:

«Det er viktig å understreke at testsenteret ikkje er knytt til fullskalaanlegget på ein sånn måte at det må vere ferdig bygt, testane gjennomførde og evalueringa avslutta før ein går vidare i arbeidet med etablering av fullskalaanlegget. Tvert om ligg Regjeringa sine planar om etablering av eit fullskalaanlegg seinast i 2014 fast. Dette er det viktig å presisere på bakgrunn av den usikkerheita som ein har forsøkt å så om dette spørsmålet den seinare tida.»

Mongstadprosjektet var altså fullskalarensing, ikke kun bygging av testanlegg.

Det er tydelig at fangst og lagring av CO₂ var meget sentralt for regjeringen ettersom tidligere statsminister Jens Stoltenberg brukte metaforen «månelanding» om rensing av klimagassen CO₂, og han uttalte følgende i forbindelse med sin nyttårstale i 2007:

«Vi må ta vårt ansvar. Klimautslippene må ned. Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO₂. Vi skal gjøre dette mulig.»

Og videre:

«Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden vil følge etter.

Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.»

Det er svært bra at vi setter oss djerve politiske mål, men når vi bruker metaforen «månelanding», tenker vel de fleste av oss tilbake til den gang USAs president John F. Kennedy i 1961 fikk Kongressen med på å fastsette et mål om å sette et menneske på månen før tiåret var omme, og bringe vedkommende trygt tilbake. I 1969 klarte amerikanerne å sette et menneske på månen og bringe det tilbake til jorden. Månelandingen var et faktum kun åtte år etter visjonen var uttalt fra presidenten.

Når en bruker metaforen «månelanding», er dette en såpass sterk metafor at en samtidig skaffer seg stor fallhøyde dersom en ikke lykkes i målsettingen. Ja, en skaffer nasjonen Norge som sådan stor fallhøyde ettersom en med tanke på det som skal skje, i stor grad pådrar seg verdens øyne, og renommeet til Norge som teknologinasjon kan få en stygg ripe i lakken dersom en ikke lykkes.

Opp gjennom årene har nasjonen Norge gjennomført meget store teknologiske bragder, fra industrireising til store vannkraftutbygginger, og i den siste delen av forrige århundre et kjempeløft innen offshore oljeutvinning, der teknologiutvikling og forskning har fått en dominerende plass for å løse oppgavene.

Når det gjelder teknologiutvikling for å løse oppgaven knyttet til Mongstad, altså karbonfangst og -lagring, er det kritikkverdig at en ikke har benyttet anledningen til å involvere forskningsinstitusjonene våre i sterkere grad enn det som er gjort.

På spørsmål til Nils A. Røkke i SINTEF, om forskningsorgan som f.eks. SINTEF/NTNU har vært involvert i CCS-prosjektet, svarte Røkke:

«Ikke i de strategiske vurderingene, men vi har vært involvert i spesifikke prosjekter, f.eks. for å finne ut hva som er nivåene på aminutslipp, deteksjonsmetoder og den typen ting. Men vi har pekt på at Forsknings-Norge ikke har vært veldig godt ivaretatt når det gjelder de diskusjonene.»

Det er ikke en teknologiutviklingsnasjon som vår verdig at vi ikke benytter våre kjente forskningsinstitutter som bidragsytere når teknologier skal utvikles og utprøves, og jeg håper at en tar lærdom av dette og inkluderer disse i nye store prosjekter.

Den 20. september 2013 besluttet den forrige regjeringen å legge ned fullskalaprosjektet på Mongstad. I en pressemelding fra olje- og energiministeren og miljøvernministeren heter det bl.a.:

«Fangst og lagring av CO₂ er en sentral del av regjeringens klimasatsing. For å styrke satsingen legges nå arbeidet med CO₂-håndtering om. Fullskala CO₂-fangst på Mongstad avvikles og erstattes av et program for fangst og lagring av CO₂.»

Det er nesten utrolig at det fra statsrådnivå går an å hevde at regjeringen har CO₂-fangst og -lagring som en sentral del av klimasatsing, samtidig som en legger ned det prosjektet som kunne levert store klimagasskutt. Ja, tilgjengelig mengde CO₂ fra Mongstad er på ca. 2 millioner tonn og er sannsynligvis det største punktutslippet vi har landbasert i Norge. Det høres derfor ikke særlig troverdig ut at vi skal skrinlegge dette prosjektet, samtidig som fangst og lagring er en sentral del av regjeringens klimasatsing.

Dette forsterkes når Jens Stoltenberg under høringen uttaler følgende:

«Teknologisenteret på Mongstad er i full drift. Senteret og de omfattende forskningsprogrammene gjør Norge til en ledende nasjon i arbeidet med å gi verden et av de viktigste redskapene mot globale klimaendringer. Denne visjonen, dette nybrottsarbeidet i utvikling av ny og uprøvd teknologi, som vi er i full gang med, fortjener fortsatt betegnelsen «månelanding». Som nasjon må vi fortsette å sette oss djerve mål i klimapolitikken. Klimaproblemet krever politisk mot og vilje til å satse.»

Det er kritikkverdig at vår tidligere statsminister hevder at regjeringen har utført nybrottsarbeid med ny og uprøvd teknologi. Vi har fra høringene fått vite at både aminteknologi og karbonatteknologi er kjente teknologier fra mange år tilbake. Det er videre kritikkverdig å hevde at regjeringen har løst oppgaven på Mongstad ved å hevde at månelandingen er et faktum.

Det blir feil når Jens Stoltenberg betegner testsenteret som månelanding. Han er nok ganske langt fra målet om å nå månen. Han har imidlertid nettopp gått inn for en fin landing i Brussel – for å ta med det.

Enhver som har tilgang til prosessene i denne saken og kjenner til premissene, ser klart at en ikke har foretatt noen månelanding med dette prosjektet, det kan heller betegnes som en real krasjlanding.

Det er helt uforståelig at prosjektet ble stoppet, ettersom:

• Mongstad er det største punktutslippet i Norge, vel 2 millioner tonn hvis alle opprinnelige utslippskilder tas med, inklusiv cracker-en på raffineriet.

• Stortinget hadde bevilget pengene for CCS-prosjektet.

• Statoil var rede til å fortsette og skulle komme opp med fornyede kostnadsanslag, som det ble antydet kunne bli lavere enn tidligere skissert.

• Kreftfaren ved aminteknologi var løst.

• Teknologiene anses modne.

• Gassnova var rede til å gå videre og ble ikke informert om at prosjektet skulle stanses.

• Omverdenen så hen til Norge for å lære av dette prosjektet.

• Vi har et operativt testsenter på området.

En kan sitte igjen med følelsen av at den vesentlige delen av regjeringen egentlig aldri har ønsket en full CO₂-håndtering ved Mongstad. Det synes som om strategien har vært at en gradvis går fra å holde oppe den politiske ambisjonen om å fange og lagre CO₂, til ikke å gjøre noe, eller sagt på en annen måte: gå fra raskest mulig realisering via billigst mulig og til slutt ingen rensing.

En sitter nå igjen med et testsenter som har kostet ca. 5 mrd. kr, og som det knytter seg en viss usikkerhet til etterbruken av. Dette skal imidlertid gå videre til 2017 og vil dermed pådra seg ytterligere store kostnader i den perioden. Samtidig er det brukt ca. 2 mrd. kr til fullskala CO₂-fangst og -lagring uten at det er tatt et eneste spadestikk i bakken. I tillegg er det brukt en betydelig sum på Kårstø, som til slutt ble skrinlagt. Dette resultatet er kritikkverdig.

De fem partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne står samlet bak å fatte vedtak om kritikk i denne saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jette F. Christensen (A) [12:29:12]: Det er underlig å høre representanten Thorheim snakke om at det ikke er blitt utviklet noen nye løsninger eller noen nye teknologier på Mongstad i dette prosjektet. Hvis det finnes så mye sånn teknologi, og hvis det finnes så mange andre anlegg som testsenteret representert i verden og internasjonalt, hvorfor står da internasjonale aktører i kø for å prøve og teste ut sin teknologi på Mongstad i dag?

Helge Thorheim (FrP) [12:29:50]: Vi har gjennom høringen bl.a. fått høre, spesielt fra USA, at det finnes både aminteknologi og karbonatteknologi, som allerede har vært benyttet, og som også er under videre utvikling.

På testsenteret på Mongstad har man også videreutviklet disse teknologiene og arbeidet med det, men man hevder at det er helt nye teknologier som er blitt utviklet. Det har jeg ikke fått dokumentert, verken gjennom høringen eller gjennom det som jeg har lest om dette i diverse rapporter.

Jette F. Christensen (A) [12:30:33]: Jeg må spørre representanten: Kan han peke på ett anlegg som i dag står i verden, som kan sammenlignes med den teknologien som man nå er i stand til å benytte på testsenteret på Mongstad?

Helge Thorheim (FrP) [12:30:53]: Nå har jeg ikke med dataene på de anleggene, men vi har det anlegget i Texas, og vi har SaskPower, som har testet og holdt på å fullføre den endelige byggingen av sitt anlegg. Jeg var på et seminar med dem rett etter høringen her i Oslo, der de holdt en orientering for bl.a. Bellona, som viste at dette har de nå utført.

De er riktignok i en annen situasjon, ved at all karbondioksid som de fjerner, får de solgt. Men prinsippet er akkurat det samme. Det er fangsten og lagringen – lagringen i dette tilfellet – som skal gå til forbruk.

Jette F. Christensen (A) [12:31:40]: I den høringen jeg var i, var det ingen som kunne si at det fantes et anlegg som kunne benyttes på lik måte som det som står på Mongstad.

Jeg oppfatter at representanten er opptatt av CO₂-håndtering. Det er jeg også. Det er viktig, og det er bra. Men mener representanten at det er viktigere enn befolkningens helse? Mener representanten at det var feil av den daværende regjeringen å bremse prosjektet da man ble kjent med kreftfaren ved aminteknologien? Var det feil av regjeringen å sette på bremsene og stoppe opp da det ble kjent at det var mulig at man risikerte helsen til innbyggerne, til folk som bor og jobber rundt Mongstad i Hordaland?

Helge Thorheim (FrP) [12:32:30]: Jeg må bare si at vi i Fremskrittspartiet, i likhet med alle andre, er svært opptatt av folks helse. Det skulle bare mangle.

Nå var det imidlertid litt ulike vurderinger av hvor stor kreftfaren var. Når man hørte på den representanten fra våre miljømyndigheter som er mest sentral, som vel mente at dette ikke var den store faren, synes jeg det skal legges merke til.

Jeg skal ikke påstå at det var feil. Det som er rett, er å sørge for at man er ganske sikker på at publikum blir ivaretatt når det gjelder liv og helse. Det skulle bare mangle.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:33:26]: Biologi, kjemi, geologi og meteorologi er viktige fag. Det er ikke minst viktige fag som danner basis for politiske beslutninger i spørsmål om klima. Fremskrittspartiet har tidligere vært kjent for at de ikke har trodd på disse faginstansene, og derfor opptrådt annerledes, ikke minst i denne salen.

Mitt spørsmål er rett og slett: Mener Fremskrittspartiet i dag at eksos – for det er det vi snakker om, eksos som inneholder CO₂ – er et klimaproblem? Og videre: Mener Fremskrittspartiet at slike CO₂-utslipp må reduseres – kort og enkelt?

Helge Thorheim (FrP) [12:34:16]: Nå må jeg vel aller først si at vi i Fremskrittspartiet ikke er negative til alle de ulike artene – biologi osv. – som representanten Lundteigen innledet med.

Men Fremskrittspartiet er absolutt for at man skal ta ut karbondioksid fra avgassene, slik at man får ned de klimagassene. Det har tidligere vært litt ulike vurderinger av hvem som skaper disse klimaendringene. Men Fremskrittspartiet, til liks med de andre partiene, står helt fast på regjeringserklæringen om at vi skal fjerne karbondioksid.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:35:00]: Det vi snakker om her, er de menneskeskapte CO₂-utslippene. Det er altså menneskene som beslutter at en skal forbrenne fossilt karbon, og dermed får en CO₂ fra det fossile karbonet ut i luften.

Så sier representanten at det er helt utrolig at CCS-anlegget på Mongstad ble stoppet, fordi det ligger sånn og sånn. Det er mange som har stilt spørsmål om det. Men det er faktisk stoppet. Når en da er veldig åpen og direkte på at det er helt utrolig at det er stoppet, er et nærliggende spørsmål: Hva skulle vært endret i rammebetingelsene for at en skal gå videre med CCS-anlegg på Mongstad? Det bør en ha klart for seg når en er så tydelig.

Helge Thorheim (FrP) [12:35:52]: Nå listet jeg vel opp ganske mange ting i avslutningen på mitt innlegg – som at jeg stusser på hvorfor det ble stoppet.

Når regjeringen, gjennom tidligere behandlinger i Stortinget, har hatt det som en erklært målsetting at vi skal fjerne karbondioksid fra atmosfæren, og man på Mongstad hadde tilgjengelig ikke mindre enn 2 millioner tonn av dette, er det uforståelig. Det var derfor jeg sa det jeg sa, at jeg syntes det virket litt utrolig.

Men man må ta til etterretning at det var regjeringens beslutning. Man stiller spørsmål om hvilke andre utenforliggende ting det skulle vært. Men vi forstår rett og slett ikke hvorfor dette ble gjort i sin tid.

Karin Andersen (SV) [12:36:54]: Det var veldig oppsiktsvekkende å høre representanten fra Fremskrittspartiet si at det er uforståelig at det ble stoppet, når den regjeringen som Fremskrittspartiet nå sitter i, også står bak den beslutningen – det er et enstemmig storting som har stått bak den beslutningen.

Men spørsmålet må kanskje heller bli: Når representanten fra Fremskrittspartiet nå mener at dette lar seg gjøre, at teknologien finnes, og Fremskrittspartiet til og med mener at vi skal ha CO₂-fangst og -lagring, kan Fremskrittspartiet da garantere at denne teknologien blir tatt i bruk, og at fangst og lagring blir implementert? Det må jo være det eneste logiske svaret på det innlegget som representanten fra Fremskrittspartiet her holdt.

Helge Thorheim (FrP) [12:37:41]: Det er vel ikke noen tvil om det. Det står jo også i regjeringserklæringen at vi skal samles om å ha fangst og lagring av karbondioksid innen 2020. Det målet står fortsatt ved lag. Hvordan det skal gjøres framover, overlater jeg til nåværende regjering. Det skal ikke jeg gå videre på – det er heller ikke kontrollkomiteens oppgave å si hvordan det skal gjøres. Vi får overlate til regjeringen å komme tilbake til hvordan det skal gjøres. Men det skal gjøres, ja.

Karin Andersen (SV) [12:38:28]: I innlegget sitt sa representanten fra Fremskrittspartiet at det er teknologi i dag som kan brukes på Mongstad – det var det som ble sagt. Samtidig representerer representanten et regjeringsparti og et bredt flertall i Stortinget som nå har sagt at vi ikke kan fortsette på Mongstad av de grunner som man har sluttet seg til.

Da er spørsmålet: Er det sånn at det nå har blitt endringer på dette? Det jeg hører at representanten fra Fremskrittspartiet nå sier, er at det finnes teknologi som kan brukes på Mongstad – det var det representanten sa – og at den kan implementeres nå. Betyr det at man nå har tenkt å sette i gang på Mongstad med dette prosjektet og få renset CO₂? I så fall er det jo en oppsiktsvekkende hyggelig nyhet. Så jeg håper at representanten fra Fremskrittspartiet nå kan bekrefte det som han sa i sitt innlegg.

Helge Thorheim (FrP) [12:39:38]: For det første: Om det er tilgjengelig teknologi, har for så vidt forskeravdelingen på Aker Clean Carbon bekreftet – de mener at teknologien nå er moden. Man har drevet utvikling av både aminteknologi og karbonatteknologi der, men det er spesielt aminteknologien de har gått videre på. Det er den som jeg forstår de nå skal bruke på Norcem i Brevik. Men i hvilken grad det er på Mongstad den skal brukes, eller om det gjelder andre prosjekter, må regjeringen finne ut av når man skal se hvor man nå skal gå i det videre arbeidet. Så det vil ikke jeg ha noen formening om på det nåværende tidspunkt.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:40:40]: Debatten i dag har sitt utgangspunkt i Riksrevisjonens undersøkelse om hvordan Olje- og energidepartementet sikret at Stortingets mål om CO₂-håndteringen ble realisert, og ikke minst for å belyse årsakene til utviklingen i ressursbruk og framdrift i CO₂-håndteringsprosjektene for perioden 2006–2012.

Når flertallet i denne saken konkluderer med at regjeringens arbeid med fullskala CO₂-fangst og -lagring ved Mongstad-anlegget er kritikkverdig, er ikke det første gang gasskraftsaken har skapt store bølger i Stortinget.

Vi fra Kristelig Folkepartis side synes det er riktig å trekke linjene tilbake til første gang gasskraftsaken ble satt på spissen i Stortinget, våren 2000. Det var tidspunktet da sentrumsregjeringen Bondevik I valgte å stille kabinettspørsmål for å hindre bygging av forurensende gasskraftverk i Norge. Jeg synes det er interessant å minne om at fram til da hadde Arbeiderpartiet akseptert utslippstillatelsen som forutsatte rensing av et eventuelt gasskraftverk på Kårstø, men våren 2000 valgte man å snu tvert om. I stedet for å fortsette linjen med å kreve rensing, valgte man fra Arbeiderpartiets side å tvinge igjennom en endring av utslippstillatelsen gjennom å si ja til bygging av gasskraftverk uten rensing. Sammen med Høyre og Fremskrittspartiet gikk Arbeiderpartiet så langt at man var villig til å endre forurensningsloven for å få dette til. Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg, satte hardt mot hardt i Stortinget og valgte å felle sentrumsregjeringen på gasskraftsaken, og på en dag som denne er det på sin plass å minne om at Kårstø-kraftverket uten rensing faktisk står som et monument over Stoltenbergs regjeringsovertakelse våren 2000.

Da Soria Moria-erklæringen ble presentert høsten 2005, hevdet SV å ha vunnet en historisk seier, som satte et endelig punktum for gasskraftstriden. Partiet valgte å sende ut en pressemelding med tittelen «15 års kamp om gasskraftverk er avsluttet. Miljøet vant!». Et halvt år senere gikk seieren tapt da Arbeiderpartiet tvang igjennom at Statoil fikk tillatelse til å bygge gasskraftverk på Mongstad med oppstart i 2010, med rensing først i 2014. SV godtok avtalen, men krevde kontroll over utslippstillatelsen fra Miljøverndepartementet som nettopp et ris bak speilet overfor Statoil. Resten av historien kjenner vi så altfor godt: Gasskraftverket på Mongstad er bygd og i drift, mens fullskala fangst og lagring fortsatt bare lever som en visjon. Og vi kjenner Riksrevisjonens dom over Mongstad-prosjektet. Kompleksiteten ble undervurdert. TCM-senteret, med de høye kostnadene, skaper redusert interesse for økt industriell deltakelse. Det er få virkemidler for god kostnadsstyring og rask framdrift, rammeverket for transport og lagring av fanget CO₂ er ikke avklart, og det er svakheter i Olje- og energidepartementets risikostyring og Gassnovas interne kontroll – for å nevne noe.

Vi husker alle også nyttårstalen til daværende statsminister Stoltenberg i 2007, som det er henvist til av flere foregående talere, hvor løftene om CO₂-fangst og -lagring ble gitt, et løfte som innebar at Norge skulle skape et månelandingsprosjekt innenfor CO₂-håndtering. Et par setninger derfra:

«Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden vil følge etter.

Dette er et stort prosjekt for landet vårt. Det er vår månelanding.»

Dette løftet til det norske folk var usedvanlig klar tale. Det ble skapt forventninger om at regjeringen ville gjøre hva den kunne for å innfri det som ble lovt, og da er det underlig og skuffende å registrere at regjeringen valgte å gå tilbake på løftet, endret strategien og forlot pionerrollen underveis på ferden, inntil hele prosjektet havarerte i september 2013. Det er også grunn til å understreke at den sterke kritikken i Riksrevisjonens rapport gjennom påpekningen av de mange svakhetene ved gjennomføringen av CO₂-håndteringen av Mongstad-prosjektet, verken er ny eller overraskende. Vi i Kristelig Folkeparti kjenner oss overhodet ikke igjen i tidligere statsminister Stoltenbergs påstander i komiteens høring den 20. januar d.å. om at det var bred tilslutning i Stortinget til utvikling og framdrift i Mongstad-prosjektet. Tvert om viser Stortingets behandling av Mongstad-saken at den har vært politisk kontroversiell helt fra oppstarten i 2006.

Tidsplanen for fullskala CO₂-håndtering på Mongstad var en sentral del av det politiske kompromisset i regjeringen som førte til at Statoil fikk konsesjon til å bygge varmekraftverk i 2006 uten rensing fra dag én. Og for nettopp å understreke at rensing skulle komme på plass, i tråd med den framsatte tidsplanen, ble utslippstillatelsen lagt til Miljøverndepartementet istedenfor til Statens forurensningstilsyn, slik det ble gjort i forbindelse med gasskraftverket på Kårstø.

Vi husker alle debatten som ble skapt av regjeringen i mai 2010. Man valgte å utsette investeringsbeslutningen med bl.a. det resultat at det ble fremmet mistillitsforslag mot olje- og energiministeren fra en samlet opposisjon – redegjort for av saksordføreren. Så man kan umulig slå fast at det var bred tilslutning til utvikling og framdrift i Mongstad-prosjektet. Det var flere stemmer, flere kritiske røster.

Et annet viktig moment for å forstå hva som gikk galt, er de endringene av utslippstillatelsen som ble gjort fra 2006 til 2010 av Miljøverndepartementet – den som skulle være garantien for at løftene fra Soria Moria-erklæringen skulle innfris. I utslippstillatelsen fra 2006 heter det bl.a. i punkt 2:

«Det skal etableres fullskala CO₂-håndtering fra kraftvarmeverket innen 2014.»

Og videre står det i punkt 3:

«Arbeidet med tilretteleggelse og iverksettelse av CO₂-fangst fra kraftvarmeverket skal starte umiddelbart (…). Realiseringen av fangstanlegget skal foregå parallelt med byggingen av kraftvarmeverket.»

I 2010 hørtes det slik ut:

• «– Første steg av CO₂-fangsten skulle settes i verk så raskt som mulig og ikke samtidig med oppstarten av kraftvarmeverket.

• – Kravet om at fanget CO₂ fra Steg 1 skulle lagres, ble tatt ut.

• – Fullskala CO₂-håndtering fra kraftvarmeverket skal etableres så raskt som mulig innen rammene for normal industripraksis.»

Det kan ikke herske tvil om at disse endringene, stikk i strid med løftene som ble gitt, har bidratt – og det er kanskje noe av det mest alvorlige – til å undergrave miljømyndighetenes troverdighet.

I Riksrevisjonens rapport heter det at kompleksiteten i prosjektet ble undervurdert da Gjennomføringsavtalen ble underskrevet i 2006. Helt fra starten av har det vært motstridende oppfatninger mellom staten og Statoil om hvordan fullskalaprosjektet skulle gjennomføres. Visjonen fra regjeringens side var å innta pionerrollen og påta seg ansvaret for å realisere et av verdens første fullskalaanlegg for CO₂-fangst og -lagring innen 2014, noe som forutsatte bruk av allerede eksisterende teknologi og begrensede muligheter til teknologiutvikling og teknologikvalifisering. Dette ble nedfelt i Gjennomføringsavtalen gjennom klare tidsfrister for investeringsbeslutning og ferdigstillelse av fullskalaanlegget samt følgende vilkår i utslippstillatelsen, punkt 3, fra 2006:

«Arbeidet med tilretteleggelse og iverksettelse av CO₂-fangst fra kraftvarmeverket skal starte umiddelbart etter at utslippstillatelsen er gitt. Realiseringen av fangstanlegget skal foregå parallelt med byggingen av kraftvarmeverket.»

Statoil ønsket at fullskalaprosjektet skulle gjennomføres på samme måte som andre store industriprosjekter, noe som innebar bruk av velprøvd og moden teknologi etter en grundig teknologikvalifisering. Dette hensynet var også nedfelt i Gjennomføringsavtalen i en formulering om at prosjektet skulle følge såkalt normal industripraksis. Vi må konstatere at Statoils prefererte metode for gjennomføring var den som til slutt vant fram på Mongstad – først ved utsettelsen i 2010 og dernest ved at regjeringen valgte å restarte hele prosjektet i 2011, da det ble besluttet å sette i gang et treårig løp for teknologikvalifisering av fire ulike fangstteknologier. Jeg mener den grunnleggende uenigheten om framdrift og gjennomføring av fullskalaprosjektet, som er innebygd i Gjennomføringsavtalen, faktisk ble en viktig årsak til at det hele havarerte. Følgende uttalelse fra Statoils konsernsjef Helge Lund på komiteens høring mandag 20. januar 2014 illustrerer dette:

«CCM var et mega industri- og teknologiutviklingsprosjekt og ga således oss som prosjektgjennomfører et meget stort ansvar. Storskala etterrensing av CO₂ fra røykgass var i 2006 en lite utprøvd teknologi. Både TCM og CCM hadde en ambisiøs tidsplan, noe vi har understreket ved flere anledninger, deriblant ved avtaleinngåelse i Masterplanen av 2009, og også ved ulike prosjektmilepæler.»

Og han fortsetter:

«Fangstprosjektet på Mongstad har fulgt våre veletablerte prosesser og styrende dokumentasjon for gjennomføring, altså gjennomført på samme måte som vi gjennomfører andre store prosjekter.»

Svakhetene i Gjennomføringsavtalen mellom Statoil og staten har vært drøftet gjentatte ganger i Stortinget siden 2006. Kristelig Folkeparti satte spørsmålstegn allerede ved Stortingets behandling av Gjennomføringsavtalen i 2007 om den innebygde usikkerheten i avtalen om tidsplanen for framdrift og partenes forpliktelse til å fatte en investeringsbeslutning i 2012. Jeg viser også til Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett for 2010, hvor den første utsettelsen av fullskalaprosjektet ble behandlet. Fra innstillingen om Gjennomføringsavtalen heter det blant annet at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti

«setter spørsmålstegn ved om gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om fullskala rensing av CO₂-utslippene på Mongstad, bidrar til å levere et prosjekt på budsjett og til avtalt tid. Disse medlemmer peker på at slik gjennomføringsavtalen er utformet, så har Statoil ikke noe incentiv til å gjennomføre prosjektet billig og raskt. Disse medlemmer peker på at incentivene i avtalen legger opp til at Statoil tar svært god høyde for alle eventuelle kostnader i prosjektet siden selskapet, med noen unntak, vil være økonomisk ansvarlig for eventuelle kostnadsoverskridelser.»

Jeg viser også til Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 for 2010–2011 om fullskala CO₂-håndtering, hvor Kristelig Folkeparti i Innst. 295 S etterlyser utarbeidelse av avtalen for gjennomføring av fullskala CO₂-fangst to år etter at den skulle ha vært på plass. Årsaken til forsinkelsen var åpenbar: Gjennomføringsavtalen, slik den ble utformet, ga Statoil økonomiske incentiver til å skyve på investeringsbeslutningen for Steg 2 Fullskala rensing. Avtalen mangler, som Riksrevisjonen har pekt på, incentiver til å gjennomføre prosjektet på tid og kostnad, en viktig årsak til at investeringsbeslutningen stadig kunne bli skjøvet ut i tid. Samtidig ble det etterlyst hvorfor Statoils gjentatte brudd på Gjennomføringsavtalen ikke skulle få noen konsekvenser for selskapet. Følgende to forslag ble fremmet i forbindelse med behandlingen av saken på det tidspunktet:

«Stortinget ber regjeringen reforhandle gjennomføringsavtalen fra 2006 (…) med en ny frist for når fullskala rensing skal være på plass, og med en insentivstruktur som bidrar til at prosjektet gjennomføres på tid og kostnad.»

Og:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at en reforhandlet gjennomføringsavtale innebærer at utslippene fra raffineriet på Mongstad skal renses.»

Forslagene om reforhandling av gjennomføringsavtalen fikk, som det er blitt sagt fra denne talerstolen før i dag, bare Kristelig Folkepartis og Venstres stemmer i Stortinget. I klimaforliket var det enighet om at fullskalaanlegget skulle stå ferdig innen 2020. Helt fra konsesjonen til varmekraftverket ble gitt og Gjennomføringsavtalen ble inngått i 2007, har Stortinget bedt regjeringen få fram alternative prosjekter for fullskala CO₂-fangst og -lagring. I forbindelse med Stortingets behandling av Gjennomføringsavtalen i 2007 ble det gitt følgende instruks til regjeringen:

«Komiteen anmoder Regjeringen om å legge til rette for å få frem ytterligere prosjekter for CO₂-håndtering, hvor teknologiutvikling, demonstrasjon og kvalifisering av norsk teknologi kan starte raskt.»

Vi konstaterer i ettertid at regjeringen Stoltenberg ikke på noe tidspunkt kom tilbake til Stortinget med en utredning av alternative prosjekter for fullskala CO₂-fangst og -lagring utover Mongstad. Vi hadde forventet at den avgåtte regjeringen fulgte opp arbeidet med alternative prosjekter, slik at Stortingets mål om å realisere minst ett fullskalaanlegg for fangst og lagring av CO₂innen 2020 kunne vært mulig å nå. Vi må dessverre konstatere at nåværende regjerings muligheter og forutsetninger for å realisere dette målet nå blir svært krevende og vanskelig.

Så noen ord om måten skrinleggingen av fullskala på Mongstad ble gjort på.

20. september 2013 ble det sendt ut en pressemelding fra daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe og daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. Jeg siterer:

«Fullskala CO₂-fangst på Mongstad avvikles og erstattes av et program for fangst og lagring av CO₂.»

Her ble skrinleggingen av Mongstad-prosjektet framstilt som en ny strategi som ville styrke arbeidet med CO₂-håndteringen. Jeg må si at det var med stor undring vi leste denne meldingen – en pressemelding som etter Kristelig Folkepartis oppfatning var misvisende og egnet til å villede leserne om de faktiske realiteter i saken. For faktum var at den avgåtte regjeringens arbeid med fullskala CO₂-håndtering hadde endt med havari både på Mongstad og på Kårstø. Det forelå ikke et eneste konkret alternativt prosjekt for fullskala CO₂-håndtering da regjeringen forlot kontorene. Å framstille da den endelige skrinleggingen som en styrking av satsingen på CO₂-håndtering, må jeg si framstår som lite troverdig. Og da Solhjell i kontrollkomiteens høring 4. februar 2014 på direkte spørsmål om hvilke alternative prosjekter han hadde i tankene, var svaret:

«Det vil eg ikkje gå inn i no. Det var heilt bevisst at vi ikkje la fram nokon prosjekt. Eg reknar med at alle her kjenner den Gassnova-studien som jobba med ulike prosjekt. No har eg skjønt at regjeringa heldigvis er i gang med å jobbe med ein ny strategi, og at vi vil få meir informasjon om det i samband med revidert nasjonalbudsjett.»

Med andre ord er det helt åpenlyst at den avgåtte regjeringen overhodet ikke hadde alternative planer som kunne styrke satsingen på fullskala CO₂-håndtering i tråd med Stortingets klimaforlik.

Månelandingsprosjektet fra regjeringen Stoltenberg endte dessverre som en krasjlanding. Et av de aller tydeligste miljøpolitiske løftene fra den rød-grønne regjeringen til velgerne ble ikke innfridd. Til tross for advarsler underveis når det gjaldt tilrettelegging og organisering av prosjektet – spesielt fra Kristelig Folkepartis side, noe jeg har dokumentert – valgte man likevel å holde stø kurs i forhold til en gjennomføringsavtale som helt klart undervurderte kompleksiteten og begrenset styringsmulighetene, og uten å ha et avklart organisatorisk og juridisk rammeverk for transport og lagring av fanget CO₂.

Gjennom dette havariet har mulighetene for å nå de klimapolitiske målene innen 2020 blitt kraftig redusert. Kristelig Folkepartis bekymring – og jeg er sikker på at den bekymringen, som vi har gitt uttrykk for underveis, deler vi med flere her – for at Mongstad-prosjektet fungerte som en utsettelse av grunnleggende klimaansvar i norsk olje- og gassindustri, har dessverre vist seg å være rett. Det er dessverre grunnlag for å konkludere med at den tidligere regjeringens arbeid med fullskala CO₂-fangst og -lagring ved Mongstad-anlegget har vært kritikkverdig. Det haster nå med å tilrettelegge for nye og viktige grep, noe som jeg oppfatter at det er stor enighet om i salen, slik at fullskala demonstrasjonsanlegg likevel kan stå klart innen 2020. Men konsekvensen av Mongstad-prosjektet er dessverre at norsk klimapolitikk er satt mange år tilbake.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunvor Eldegard (A) [13:01:16]: Eg ser av innstillinga – og av tidlegare innstillingar – at Kristeleg Folkeparti prøver å så tvil om kreftfare og amin. Da lurer eg på om representanten meiner at ein ansvarleg statsråd skal gå vidare med eit prosjekt dersom det er den minste sannsynlegheit for at befolkninga vert utsett for ein aukande risiko for kreft. Ville representanten da vald å hemmeleghalda denne usikkerheita for befolkninga og eventuelt vore villig til å seia at CO₂-handtering er viktigare enn helsa til befolkninga?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:01:55]: Det er helt klart at helse er viktig, og når dette kom fram gjennom prosjektet, mener også vi at det var viktig å undersøke faremomentene, utfordringene og konsekvensene knyttet til dette. Det er det ingen uenighet om, heller ikke fra Kristelig Folkepartis side. Det som også har vist seg, som høringen har fått fram, er at det er litt ulike vurderinger av størrelsen på denne faren. Vi har bl.a. fått uttalelser fra Miljødirektoratet i vårt land, som nok mener at denne faren ble overvurdert. Så vår oppfatning er at den type fare selvfølgelig skal tas på alvor, men vi må også ha en realistisk tilnærming til farens størrelse.

Gunvor Eldegard (A) [13:02:53]: Eg høyrer kva representanten svarer meg her. Han seier at det vart «overvurdert». Da vil eg berre stilla spørsmålet på nytt: Dersom det var tvil om at det var kreftfare, meiner du at den førre regjeringa berre burde ha gått vidare med prosjektet, uavhengig av den faren?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:03:16]: Det er helt riktig at når en fare blir oppdaget, skal den undersøkes. Det ble gjort. Så viser det seg at det er forskjellige faglige eksperter og råd med hensyn til omfanget av og størrelsen på den faren. Her mener vi at det er grunnlag for å si ut fra faglige uttalelser at denne faren kunne synes å være overvurdert, og at det var mulig å kunne fortsette dette prosjektet basert på denne teknologien uten at en skapte unødig helsefare blant befolkningen.

Karin Andersen (SV) [13:04:02]: Først vil jeg si at Kristelig Folkeparti har i hvert fall hatt en noenlunde sammenhengende politikk på dette området, og det synes jeg det er grunn til å gi ros for. Når det gjelder spørsmålet om amin, er jeg nok litt mer i tvil, for nå sier representanten at man tror at spørsmålene er overvurdert. Men dette er ikke noe nytt tema, dette var oppe også før spørsmålet om mistillitsforslag var oppe, og året før hadde komiteen merket seg usikkerheten rundt helsemessig bruk av aminteknologi. Det virket imidlertid som om det kom som julekvelden på kjerringa da saken kom opp på nytt, og da sa representanten Hjemdal fra Kristelig Folkeparti at de aldri hadde sagt ja til bygging av amindelen hvis de hadde vært kjent med det som kom fram i rapporten. «Det er ingen på Stortinget som med vitende og vilje gambler med folks helse på denne måten», sa hun.

Mener allikevel representanten at den beslutningen regjeringen tok, var feil når det gjaldt å ta hensyn til folks helse først?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:05:14]: Nei, på ingen måte. Det er klart at når en slik fare blir oppdaget, skal den undersøkes, og en skal vurdere omfanget og konsekvensene. Så det er ingen uenighet omkring det. Så har det vist seg i ettertid at en kan vurdere størrelsen og omfanget av denne faren på litt ulik måte. Det har vi også fått dokumentert gjennom den høringen som kontrollkomiteen har hatt – det er der det har kommet fram at her har en litt ulike syn på konsekvensene. Men at det ble gjort en stopp og gjort en vurdering av hva denne faren innebar, det mener vi helt klart er på sin plass.

Rasmus Hansson (MDG) [13:06:05]: For det første er jeg imponert over den måten Kristelig Folkeparti har fulgt denne saken – sett klart og snakket tydelig gjennom flere år. Sånn skal det gjøres, så vidt jeg kan skjønne. På bakgrunn av det, og fordi hovedpoenget med denne kontrollgjennomgangen er å forsøke å lære av prosjektgjennomføringen, lurer jeg på hva som er Kristelig Folkepartis hovedkonklusjoner med tanke på videre bruk og organisering av prosjekter med karbonfangst og -lagring i Norge.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:06:41]: Takk for hyggelige ord til Kristelig Folkeparti. Jeg tror en har mye å lære på flere områder. Det ene handler om inngåelse av avtaler mellom staten og et kommersielt selskap når det gjelder hvordan en skal styre et prosjekt ut fra de overordnede målsettingene som en har for prosjektet. Det er klart at her mangler en incentiver, en hadde lagt all risiko på staten og veldig lite på selskapet.

Ellers tror jeg at et slikt prosjekt som dette også krever åpning for i større grad å kunne ta i bruk ulike teknologiløsninger enn det som var tilfellet slik som dette løpet ble lagt opp. Statoil fulgte det de kaller en normal industripraksis. Vi tror at det var en begrensning i seg selv, som tok fra flere kompetansemiljøer en mulighet til å kunne være med og bidra på en god måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:08:11]: Dette er en utrolig stor sak. Det er en utrolig komplisert sak, det er en krevende sak, og det er en viktig sak å ta lærdom av. Norge må gjøre en skikkelig jobb ved å redusere utslipp av CO₂ fra fossilt karbon. Vi er nødt til å få en i langt større grad faglig, kunnskapsbasert debatt.

Jeg må si at det er beklagelig at det ikke er flere i salen, ikke minst medlemmer fra energi- og miljøkomiteen. Kontrollkomiteen – vi ser bakover. Det viktigste i denne saken er hvilke konsekvenser det får framover.

Som flere har vært inne på, når vi er der vi er, er det mange som har et betydelig, stort ansvar for det. Jeg tror både posisjon og opposisjon, nå og tidligere, har ganske like stort ansvar.

Flertallet i komiteen fremmer forslag til vedtak om at Stortinget

«finner den tidligere regjeringens arbeid med fullskala CO₂-fangst og -lagring ved Mongstad-anlegget kritikkverdig».

Senterpartiet slutter seg ikke til den konklusjonen.

Gjennomføringsavtalen, utgangspunktet for investeringene, ble enstemmig vedtatt i Stortinget mai 2007. Tidligere statsråd Ola Borten Moe svarte Riksrevisjonen:

«Gjennomføringsavtalens utforming adresserer usikkerheten og kompleksiteten ved gjennomføring av CO₂-håndtering på Mongstad.»

Investeringsbeslutningen, teknologisenteret, skjedde ved et enstemmig storting januar 2009, og bygging ved et enstemmig storting mai 2009.

Sjøl om det var uenighet om andre deler av Mongstad, ble den nye prosjektmodellen som de rød-grønne foreslo i 2011, positivt omtalt av en samlet energi- og miljøkomité i Innst. 295 S for 2010–2011. Som flere har vært inne på, har det ved de viktigste korsveier vært enstemmighet i Stortinget. Stortinget er orientert i en rekke dokumenter med tilhørende debatt. Stortinget er blitt informert, informasjon er ikke blitt holdt tilbake.

Saksordfører Raja har sagt: Statsminister Jens Stoltenberg og tidligere olje- og energiminister og miljøvernminister ville ikke avkrefte at regjeringa reelt hadde bestemt seg for å avslutte CCS på et tidligere tidspunkt enn september 2013. Jeg vil presisere også fra Senterpartiets side at dette er sjølsagte svar fra statsminister og statsråder. Statsråd Ola Borten Moe svarte på en forbilledlig måte i høringa og etterfølgende radio- og fjernsynsdebatter på påstandene fra Raja, og Raja kom ikke noen vei i forhold til kjernen i saken.

Når det er sagt, vil jeg også si at sett i ettertid burde det vært større klarhet i det som er framlagt i debatten. Det burde vært mer oversiktlig informasjon. En burde i mye større grad hatt en folkeliggjøring av sakskomplekset og i mye større grad en forankring i de fag som danner grunnlag for de politiske beslutningene. En burde i mye større grad forstått prinsippløsningene for CCS. En burde i mye større grad fått en presis begrepsbruk, som jeg skal komme inn på seinere. Dette er noe som vi alle må ta et ansvar for.

Sakens kjerne er klima, det er at CO₂-mengden i atmosfæren øker, som i sin tur fører til oppvarming og endret klima. I FNs klimarapport har en nå sagt at det er bedre vitenskapelig dokumentert at økt CO₂ i atmosfæren er menneskeskapt, dette er bedre vitenskapelig dokumentert enn at sigarettrøyking er helsefarlig. Jeg håper at den setninga festner seg hos alle, og jeg merket meg med glede det som Fremskrittspartiets talsperson sa her i dag, og at den erkjennelsen nå er på plass hos vedkommende – svært gledelig.

Hvilken kilde for CO₂ snakker vi her om? Jo, vi snakker om forbrenning av fossilt karbon. Det er det fossile karbonets forbrenning og den CO₂ som der kommer, som er utfordringa. Det er nettopp FNs klimapanels poeng at det er menneskeskapt. Det er mennesker som kan dempe veksten, som kan redusere forbrenninga av fossilt karbon, i motsetning til f.eks. at mennesker vanskelig kan gjøre noe med at vi nå får økt metan fra det faktum at tundraen tiner. Det kan menneskene gjøre lite med, men her snakker vi om noe menneskene kan gjøre noe med.

Det er et faglig faktum at vi ikke kan skille det ene karbonatomet fra de to oksygenatomene i molekylet CO₂. Det kan bare skje på én måte: gjennom fotosyntesen. Fotosyntesen fungerer i havet og på land, i dyr og planter som er der, dyr som lever av planter og andre organismer.

Noen trodde visjonen om månelanding var en teknologisk kopi av fotosyntesen, og når det ble brukt begrepet «rensing av CO₂», ga jo det assosiasjon til at en her skulle stå overfor noe hvor en altså kunne skille karbonatomet fra de to oksygenatomene i CO₂. Det var ikke poenget. Det har aldri vært visjonen. Jeg håper ingen fortsatt lever i den tro.

Det som var visjonen med Mongstad, var derimot at vi skulle ha fangst og lagring av CO₂ – CCS – som mange har brukt uten egentlig å ha vært klar over hva som menes med det: «Carbon Capture and Storage» – «karbon fangst og lagring». Derfor hamrer jeg på begrepsbruken, for det er så avgjørende viktig.

Når det gjelder klimatiltak, må vi ha tre tanker i hodet samtidig etter Senterpartiets vurdering:

• Vi må dempe forbruket av fossilt karbon gjennom økonomiske virkemidler, avgifter eksempelvis, og regelverk.

• Vi må fange og lagre CO₂ fra store eksosutslipp, slik som vi nå drøfter.

• Vi må fremme produksjon og bruk av fornybart karbon fra torsken, fra grana og fra timoteien.

Vi snakker altså i det tredje punktet om det som kalles for bioøkonomien, hvor bioraffinerier er et sentralt element, i motsetning til fossilt karbon, hvor en har oljeraffinerier.

Begrepsbruken tidligere og nå i forbindelse med fullskala anlegg på Mongstad har, som tidligere nevnt, vært uklar. En har snakket om CO₂-handtering, CO₂-rensing, CO₂-fangst og -lagring. Det er også sagt fossil energi – ja, poenget med det er jo at det er mye mer presist «fossilt karbon», som også kan brukes til energi ved forbrenning, som da gir eksos. Manglende presisjon i begrepsbruken er medvirkende til at klimadebatten ikke har gitt bedre resultater i Norge.

Hensikten med Mongstad-investeringene og Mongstad-planene var god, ja var meget god. Det var djerve hensikter med det. Testsenteret, TCM, på Mongstad har gjort jobben. Det er bra. Det er en stor kostnad og den største kostnaden av det vi drøfter i dag. Om lag 5 mrd. kr er knyttet til testsenteret. Etter Senterpartiets vurdering og mange andre partiers vurdering er det viktig å videreutvikle arbeidet med testsenteret, for derigjennom å få økt kunnskap, slik at vi kan få lavere kostnader, både investeringskostnader og driftskostnader, ved fangst- og lagringsanlegg, og at vi kan få større kvalitet på den jobben som der gjøres – både pris og kvalitet.

Det som er det alvorlige i Mongstad-saken, er CCS-anlegget, fangst og lagring fullskala. Det er nå skrinlagt – jeg vil si i denne omgang. Alle visste at CCS var dyrt og vanskelig. Vi lyktes ikke med det. Senterpartiet har en egen merknad i innstillinga, hvor vi

«viser til at etter at Riksrevisjonen sluttførte sin rapport, har to regjeringer og et samlet storting stoppet bygging av CCS-anlegget. Dette faktum viser at Mongstad-prosjektet ikke har vært vellykket. Riksrevisjonens gjennomgang og komiteens høringer har bekreftet at Mongstad-prosjektet var satt opp slik at det var vanskelig å lykkes». Senterpartiet «mener at verken avtalestruktur, insentiver eller nøkkelaktører fungerte etter hensikten».

Praktisk sagt: Den som var prosjektansvarlig, hadde ikke kontroll over verdikjeden, og – sett i ettertid – virkemidlene fungerte ellers ikke etter hensikten. For hva er det vi egentlig snakker om? Jo, etter min vurdering snakker vi praktisk om å etablere et industrianlegg – et stort, stort industrianlegg. Og hva er råvaren i det industrianlegget? Jo, det er eksos. Råvaren er eksos, som skulle komme fra to kilder. Den ene var oljeraffineriet, og den andre var gasskraftverket. Summen var ca. 2 millioner tonn. Det var et oljeraffineri, det var et gasskraftverk med to turbiner.

Så ble det tidlig usikkerhet om oljeraffineriets økonomi og oljeraffineriets levetid. Kunne en satse på at en fikk den eksosen fra oljeraffineriet? Og så ble det også usikkerhet rundt gasskraftverket – vil det være to turbiner, eller vil det være én, eller hva vil det være? En hadde altså ikke kontroll på tilgangen av råstoff. Og så er det spørsmålet om produktet. Produktet var CO₂. Om jeg skal bruke begrepet «pris på CO₂», «kostnad ved CO₂», vil avhenge av hvilket ståsted jeg ser det fra. Men det er et produkt som heter CO₂, og det har i hvert fall sammenheng med økonomi. Og når den som da skulle bygge dette industrianlegget, og ikke minst den som skulle stå for driften av dette industrianlegget, som ikke var staten, ikke visste tilgangen eller produktets verdi, er man i vanskeligheter. Etter min vurdering er vi her ved noe av det som er det praktisk krevende ved saken. Og som om ikke det skulle være nok, var det jo ikke bare å fange det, en skulle også deponere det. Og da måtte en finne et sted hvor en hadde en geologisk formasjon som var slik at det ble der og ikke kom opp igjen.

Det var forventninger om at CO₂ kunne brukes som trykkstøtte og dermed ha en positiv verdi for olje- og gassvirksomhet. Det ble avklart at det forholdet ikke var til stede. Dermed var det en betydelig endring. Og så er det da til sjuende og sist de geologiske formasjonene. Jeg kan ikke nok geologi til å si hvordan det er, men jeg merker meg at man i diskusjonen rundt omkring i Europa og andre steder er veldig «hands on» på det, nemlig om de geologiske formasjonene er trygge, slik at det ikke kommer opp. Én ting er jo under ordinære forhold, noe annet er knyttet til at geologien og jordskorpa og det hele endrer seg.

Det er også uklart hvem som skulle betale regninga, eventuelt få overskudd ved driften av anlegget.

For å redusere menneskeskapt utslipp av CO₂ fra fossilt karbon må vi etter Senterpartiets syn har tre tanker i hodet samtidig. Én, redusere forbruk av fossilt karbon, to, øke produksjon og bruk av fornybart karbon slik at disse produktene kan erstatte produkter fra fossilt karbon, og tre, dagens poeng, nemlig CCS, med fangst og lagring ved store punktutslipp. Det må på plass, men det er svært kostbart. Det er svært kostbart ved investering, og det er svært kostbart ved drift, og det er også svært energikrevende. Om lag 10–20 pst. av den energien som vi her behandler, må brukes til å drifte anlegget. Det medvirker også til at vi ved fangst og lagring av fossilt karbon i form av CO₂ vil få en økt pris på det fossile karbonet. Og kutt i utslipp av CO₂ fra fossilt karbon, CCS, koster svært mye for et land, både i en omstillingsfase og i en driftsfase.

Vi trenger da å gjøre noe, og annerledeslandet Norge har råd til å gjøre det, vi har god råd. Det er et politisk valg. Det er et enormt samfunnsansvar på grunn av at vi står overfor et paradigmeskifte som etter vårt syn må prioriteres. Det er et stort spørsmål. Og for å få befolkningas støtte til å gjøre noe sånt, må vi forklare det på en måte som langt flere forstår enn det vi hittil har klart.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Abid Q. Raja (V) [13:23:46]: Det er skiftende statsråder fra Senterpartiet som har styrt Olje- og energidepartementet i hele den perioden Riksrevisjonens rapport omhandler. Hvilket ansvar føler Senterpartiet for at fullskalaprosjektet har vært et totalt havari? Ligger ansvaret først og fremst på Stoltenbergs manglende oppfølging med sine fagstatsråder, eller ligger ansvaret først og fremst på fagstatsrådenes egen manglende oppfølging?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:24:25]: For det første må jeg si at den debatten som førte fram til at en skulle satse på fangst og lagring av CO₂på Mongstad, var bra, det var Senterpartiet med på. Men det som da viste seg, var at de hensikter og de mål en hadde når det gjelder fullskala fangst og lagring, fikk en ikke til. Ansvaret for det påligger et samlet regjeringskollegium. Sjølsagt ligger det et spesielt ansvar på dem som var fagstatsråder, men som alle er kjent med i en regjering, opptrer en samlet. Det er ikke minst vesentlig at en her ser helheten i det. Og sett i ettertid ser vi altså at det ikke fungerte. Men jeg er stolt over at vi har vært med på å reise saken og fortsatt holder flagget for å realisere fullskala CCS-anlegg i Norge.

Abid Q. Raja (V) [13:25:33]: Takk til representanten Lundteigen. Jeg synes det var et veldig godt forsøk på faktisk å svare og også å ta noe selvkritikk. Det synes jeg er veldig fornuftig at man gjør, særlig når man har en så stor og grundig rapport fra Riksrevisjonen liggende på bordet.

Jeg stilte et spørsmål til representanten Kolberg, men det kom ikke noe svar derfra, så jeg vil gjerne stille det samme spørsmålet til representanten Lundteigen. Riksrevisjonens rapport trekker jo fram en rekke kritiske ting. Kostnadskontrollen ved prosjektet har vært for dårlig, incitamentene som har blitt stilt opp, har vært for dårlig, oppfølgingen har vært for dårlig osv. osv.

Hvor føler representanten Lundteigen at kritikken treffer best og hardest i forhold til den avgåtte regjeringen? Kunne representanten Lundteigen si noe om det?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:26:25]: Jeg føler at mange av de ordene som her blir brukt, altså kostnadskontroll og oppfølging, er ord som sjølsagt er viktige og sentrale, men det jeg prøvde å si i mitt innlegg, er at dette er et stort industrianlegg hvor råstoffet er eksos og produktet CO₂. Og det er rammene rundt det å få dette industriprosjektet rent realpolitisk og realøkonomisk til å fungere, som er den store svakheten i saken, at en ikke har hatt herredømme over de nødvendige, store faktorene som gjør at dette skulle bli mulig.

Michael Tetzschner (H) [13:27:22]: Den første replikken tok utgangspunkt i at det er Senterpartiet som har bekledd det mest aktuelle departementet i hele den rød-grønne regjeringens levetid, og det ble svart at olje- og energistatsråden ikke hadde noen særlig betydning, at man måtte forstå at det var et fellesskap, så jeg får behov for å spørre mer konkret: Har det i det hele tatt hatt noen positiv betydning, sett fra Senterpartiets synspunkt, at man har levert personer til å lede landets olje- og energidepartement? Og hvilke eksempel kan man vise til i denne saken på at noen av Senterpartiets statsråder har bidratt i riktig retning, og at saken ville stått enda dårligere hvis ikke Senterpartiet hadde hatt ansvaret for departementet?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:28:22]: Jeg synes det hadde vært realt at en prøver å gjengi meg korrekt. Regjeringa er et kollektivt organ. Alle er ansvarlige for beslutningen. Og jeg sa at det sjølsagt er et særlig ansvar for den som er fagstatsråd. Jeg kan gjenta det til representanten Tetzschner: Den som er fagstatsråd, har et særlig ansvar innenfor det kollektive organet – sjølsagt.

Dermed er det også, siden det er et kollektivt organ, verken riktig eller mulig å si at Senterpartiet i regjering har gjort noe spesielt, fordi en har framstått, og framstår, som en enhet.

Det som var det vesentlige bidraget fra Senterpartiet i den saken, var at en i forbindelse med etableringen av regjeringa fikk denne saken på dagsordenen, og at en ut fra det alvoret ønsket å ta djerve grep. Og så kjenner vi resten og hvordan det har gått.

Michael Tetzschner (H) [13:29:33]: Det må jo følges opp når det svares så pass vagt som det blir gjort. Etter å ha erkjent at fagstatsrådene har et ansvar, vil jeg svært gjerne høre om det i det hele tatt har vært noe som helst positivt bidrag fra en av Senterpartiets statsråder i disse åtte årene som har brakt denne saken i en riktigere og bedre retning enn det som er sluttresultatet, som vi kan lese. Ville saken vært enda verre hvis ikke Senterpartiet hadde bidratt?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:30:11]: Svaret på det spørsmål er ja, Senterpartiet har bidratt positivt. For øvrig har jeg svart på spørsmålet tidligere.

Rasmus Hansson (MDG) [13:30:35]: Representanten Lundteigen påpekte at dette er et stort og komplisert industriprosjekt, og at det var forhold som ikke lå til rette for å fullføre prosjektet.

Nå er jo det noe som vil karakterisere ethvert karbonfangstprosjekt: Det vil være ulønnsomhet, det vil være komplisert, det vil være mer eller mindre moden teknologi osv. Spørsmålet er da: Skal det gjennomføres allikevel?

På høringen var jo en av de tingene som gjorde mange av oss litt forvirret, at den ene sentrale aktøren etter den andre forutsatte at prosjektet kunne gjennomføres: Teknologileverandørene sa at teknologien eksisterte, Gassnova hadde trodd at prosjektet skulle videreføres osv.

Så da spør jeg – ettersom vi ikke fikk noe mer ut av senterpartistatsrådene på høringen – representanten Lundteigen om hva som er grunnlaget for hans konklusjon om at dette prosjektet ikke burde gjennomføres. Da føyer jeg selvfølgelig til at prisen, som alle var bekymret for, …

Presidenten: Tiden er ute.

Rasmus Hansson (MDG) [13:31:41]: … hadde vært kjent i mange år.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:31:45]: Prisen hadde ikke vært kjent og er ikke kjent – det er nå det.

Det er ikke noe hovedargument at det var komplisert, at det var teknologisk krevende – det er ikke det som er avgjørende i denne saken, som flere har vært inne på. Det med lønnsomhet, hva som er lønnsomt, er spørsmål om politiske rammebetingelser. Det er de politiske rammebetingelsene som definerer hva som er lønnsomt. Det er klart at det må skapes lønnsomhet i å fange CO₂ dersom private aktører skal stå for det. Det er et samfunnsansvar som det er altfor lite fokus på.

Det som var problemet ved dette, var – som jeg sa – at en ikke hadde forutsigbarhet på mengden av råstoff, nemlig eksos, og en hadde ikke avklart hva som var prisen på produktet. Hvis det skulle være en privat aktør som sto for driften av det, ville det, etter mitt næringspolitiske vett, skape store problemer.

Abid Q. Raja (V) [13:32:57]: Da Gjennomføringsavtalen ble skrevet i 2006, var det Enoksen som var statsråd. Da Masterplanen ble lagt fram i 2009, var det Terje Riis-Johansen som var statsråd. Da Steg 2 Utviklingsavtalen kom, var det Ola Borten Moe som var statsråd, og det var han fra mars 2011 fram til skrinleggingen – altså i to og et halvt år.

Er det dermed representanten Lundteigens syn at det er Ola Borten Moe som må bære store deler av ansvaret for at man ikke har hatt tett nok oppfølging av dette prosjektet, eller hviler ansvaret først og fremst på tidligere statsminister Stoltenberg, som jo presenterte dette store prestisjeprosjektet for nasjonen Norge i nyttårstalen?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:33:47]: Den siste olje- og energiministeren, Ola Borten Moe, ble ikke minst av saksordføreren kjørt for hardt i høringa og etterpå og svarte etter mitt skjønn på en glimrende måte. Han opptrådte fast og konsistent, med ett budskap, har gjort en god jobb, på samme måte som de to andre senterpartistatsrådene som representanten refererte til.

Det er et samlet regjeringskollegium som har ført disse planene videre. Resultatet kjenner vi. Vi må – alle som var det parlamentariske grunnlaget for regjeringa – ta ansvar for at dette ikke lyktes. Men vi hadde djerve mål, vi ønsker å fortsette med det, og opposisjonen kom ikke med bedre forslag når en diskuterte saken etter hvert.

Abid Q. Raja (V) [13:34:36]: Jeg har hørt representanten Lundteigen si at han deler mye av det som har kommet fram i Riksrevisjonens rapport. Den rapporten er jo tindrende klar på veldig mange punkter – når det gjelder kostnadskontroll, incitamentene, avtalestrukturen, Gassnova, oppfølgingen osv. Da må man jo stille spørsmålet til representanten Lundteigen – som jeg nå gir en ny mulighet til å svare: Hviler ansvaret for denne svikten først og fremst på fagstatsrådene, eller er svikten først og fremst Stoltenbergs?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:35:13]: Jeg kan svare sakte én gang til: Ansvaret for Mongstad-anleggets utvikling i den rød-grønne perioden hviler på hele regjeringa.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karin Andersen (SV) [13:35:43]: Denne saken må ses i lys av at verden står overfor store utfordringer for å klare å redusere utslippene av klimagasser, så vi ikke overskrider togradersmålet. Kraftproduksjon og annen bruk av energi basert på fossile energibærere er de største kildene til utslipp. Hvis energibehovet globalt skal dekkes, kommer vi nok i nærmeste framtid ikke unna fossile energibærere. Da er CO₂-fangst og -lagring helt nødvendig, hvis vi ikke skal ha dramatisk vekst i utslippene fra klimagasser langt utover det klimaet kan tåle.

Det har Norge og verdens land forpliktet seg til. Det er noe av bakgrunnen for at Mongstad-prosjektet kom. Mongstad var viktig, fordi det ble gjennombrudd for politisk enighet om CO₂-fangst og -lagring i Norge. Det var overhodet ingen enighet om det på forhånd. Det er i hvert fall en politisk enighet som er avgjørende hvis vi skal komme oss videre. Teknologisk er det blitt gjort store framskritt, og politisk ble det altså gjort framskritt, sjøl om jeg etter debatten her i dag er litt usikker på om enigheten faktisk står.

Det ble brukt store pengesummer på Mongstad, men sammenlignet med en del andre ting er det ikke så veldig store summer. Det ble brukt i overkant av 7 mrd. kr, og 5 mrd. kr av dem er blitt brukt på testsenteret.

Når det ut fra flertallet i debatten nå nærmest høres ut som om disse pengene har kastet lite av seg, skriver de jo sjøl i merknader til årets budsjett at de er kritiske til pengebruken, med unntak av Teknologisenteret. Det er jo en anerkjennelse av det som er oppnådd der, og det håper jeg virkelig det er flertall for.

Så er det sånn at man må våge å satse stort for å løse de alvorlige klimaproblemene. Da kan man ikke bare gå på prosjekter der man er 100 pst. sikker på å nå i mål. Men Mongstad-satsingen har til nå etterlatt seg fire viktige ting. Vi har et testsenter som står, som går, og som kan og må brukes i jobbingen framover. Vi har bygd opp kompetanse, teknologiutvikling og læring i Norge. Det er ikke uten betydning. Enigheten om å bygge ut fullskalaanlegg står – det er slått fast i budsjettbehandlingen for 2014 i Stortinget – og det er det viktig at man nå kommer videre med. Og det er politisk enighet om at ingen nye gasskraftverk skal bygges uten CO₂-rensing. Det er nå en del av klimaforliket.

Jeg har slått opp i media i dag, og der viser Oljedirektoratet til at de har funnet enda mer olje. Men da kan vi jo lure på om den skal tas opp, og i så fall hvordan. Jeg kjenner jo til både de politiske kreftene og de næringsmessige kreftene som ønsker det, og som kanskje ikke har CO₂-håndtering og klima øverst på sin dagsorden. Så jeg tror vi skal få nok å gjøre framover.

Utgangspunktet her var jo at SV var helt klar på at fjerning av CO₂-utslipp også måtte gjelde norske gasskraftverk. De var det sterke krefter som presset fram, på tross av at vi da visste om klimaødeleggelsene.

Å få gjennombrudd for tanken om fangst og lagring av CO₂ satt langt inne i Norge. Det kom ikke fordi det var næringsinteresser som presset det fram, eller fordi noen så for seg en framtid som teknologiutvikler for fangst og lagring og det å ha en viktig rolle for framtidsretta løsninger av klimaproblemene.

CO₂-fangst og -lagring var politisk drevet fram. Den politiske enigheten om fangst og lagring av CO₂ står forhåpentligvis fast. Jeg skal komme litt tilbake til det, for jeg har bladd ganske mye tilbake i historien til denne saken og sett på hva de ulike partier har ment underveis. Det spriker i mange retninger.

På sikt må CO₂-håndtering bli kostnadseffektiv for å kunne konkurrere på like vilkår som andre klimatiltak. Utviklingsprosjekter vil være dyre. Utvikling av teknologi for CO₂-fangst er krevende, og det vil hele tida være usikkerhet ved utviklingen av teknologi fra forskningsstadiet til oppskalering til industriell skala.

Det har vært mange utfordringer med Mongstad-prosjektet. Avtalen staten gjorde med Statoil, var ikke optimal, og sett i lys av at Statoil kanskje aldri har handlet for å bli det ledende selskapet for CO₂-fangst og -lagring, ble jobben vanskelig. Politisk var dette et kompromiss. Beslutningen om Teknologisenteret og CO₂-fangst og -lagring var det klassiske kompromisset som vi har sett i Stortinget mange ganger, der de store partiene – Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre – har vært sterkt tilhengere av gasskraftverk uten forbehold om fangst og lagring. Temperaturen har til tider vært svært høy. Det har bl.a. representanten fra Kristelig Folkeparti vært oppe og vitnet om. Bondevik I-regjeringen be faktisk kastet på dette spørsmålet, og SV støttet den regjeringens synspunkt.

SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har alle vært imot gasskraftverk uten CO₂-håndtering, fordi klimautslippene måtte ned.

Dette kompromisset var til stede i den forrige regjeringen da saken ble forhandlet og drevet fram. Kompromisset står også omtalt i dagens innstilling. Det vises til viktigheten av å realisere to mål på Mongstad:

«Viktigheten av å legge til rette for CO₂-fangst og -lagring ved kraftvarmeverket og Statoils oppgradering og utvikling av raffineriet på Mongstad var et stort industriprosjekt med ringvirkninger i regionen.»

Dette kompromisset lever videre mellom dagens regjering og samarbeidspartnerne, Venstre og Kristelig Folkeparti. Sjøl om SV nå har greid å få gjort denne jobben, som gjør at vi har fått slått fast at prinsippet står fast, tror jeg nok at det er en jobb å gjøre ved å holde fast ved dette kompromisset framover, særlig når nye oljeutvinningsmuligheter vinker i det fjerne. Gradvis endres synet hos de partiene som før ikke har hatt betenkeligheter med å kjøre på med gasskraftverk uten rensing. Det kan vi lese i innstillingen fra energi- og miljøkomiteen til budsjettet for 2014. Dette er noe alle slår fast, at i lys av våre internasjonale forpliktelser må vi redusere CO₂-utslippene, og Norge skal ha en ambisjon om å realisere minst ett fullskala anlegg for fangst og lagring av CO₂ innen 2020. Alle er enige om det nå.

Alle erkjenner også at det å ta i bruk teknologi for fangst og lagring, er krevende, men det er gjort framskritt i utviklingen av teknologi det siste tiåret som det kan bygges videre på. Alle er enige. Det står også at komiteen har merket seg at Teknologisenteret på Mongstad ble etablert med mål om å skape en arena for langsiktig målrettet utvikling av testing og kvalifisering av teknologi for CO₂-fangst.

Da regjeringen Stoltenberg valgte å avslutte planleggingsarbeidet av fullskalaprosjektet på Mongstad, vakte det selvfølgelig oppmerksomhet. Om grunnlaget for avslutningen av prosjektet sier alle partier i budsjettinnstillingen – unntatt medlemmene fra Miljøpartiet De Grønne – at utviklingen av teknologi for CO₂-håndtering er avgjørende for å nå våre mål, og at flertallet støtter Norges ambisjon om å spille en ledende rolle framover. Det er bra.

Jeg er bekymret for enigheten framover og at den kan spore av. Man kan gå videre og lære av denne saken. Da må man være 100 pst. innstilt på å gjøre det som står i ens makt for å få det til. Litt av uroen som kommer, kommer av at det partiet som ikke sto bak dette forslaget i utgangspunktet, nå leder departementet som skal realisere det avgjørende og vanskelige målet.

Mongstad-prosjektet har vært komplekst. Størstedelen av investeringene som har vært gjort, har vært gjort i testsenteret – og brukes.

Riksrevisjonen anbefaler at Olje- og energidepartementet styrker arbeidet med å få på plass juridiske og kommersielle rammebetingelser for CO₂-fangst og -lagring. Det må til, og lærdommene kan være mange. Det er ikke pengebruken i seg sjøl som skremmer, for det vil koste penger å realisere klimamål. Men det vil bli ufattelig mye dyrere både i penger og i lidelser hvis vi ikke klarer det. Frykten jeg har, er at stemningen i denne saken skremmer andre fra å våge å prøve, fordi man ikke er helt sikker på å få det til. Da er kritikken mot dem som prøver, beinhard. Den kritikken har jeg merket meg at er hardere enn kritikken mot dem som i utgangspunktet egentlig ikke ønsket å legge to pinner i kors for å få dette til. Det er et tankekors, som jeg mener i hvert fall partier som ønsker å være miljøpartier, bør merke seg.

Den kritikken dagens flertall – nesten, med unntak av Kristelig Folkeparti – flertallet som har sluttet seg til behandlingen av sakene hele veien, er etter mitt syn mest politisk begrunnet. Den delen som baserer seg på Riksrevisjonens rapport, er det gitt svar på også fra tidligere oljeministre, nåværende oljeminister og andre ministre. Der har Olje- og energidepartementet også svart positivt på mange av de endringene som er foreslått i rapporten. Det står en utveksling av synspunkter i Riksrevisjonens rapport som jeg synes man hopper litt bukk over i denne debatten. Det er mange av disse tingene man har sett og sagt at man skal endre på.

Så har det i utgangspunktet vært kritikk mot avtalen. Flere av statsrådene sa i høringen at avtalen reflekterte det resultatet det var mulig å oppnå i forhandlinger. Jeg regner med at det er flere her i salen som har lest boken til Kristin Halvorsen, tidligere partileder i SV, som heter Gjennomslag. De som ikke har gjort det, kan lese der. Det er en åpenhjertig versjon av overveielser og dragkamper og om hvordan ulike interesser har utspilt seg underveis. Det er mye etterpåklokskap som utspiller seg også her, og det er i dette lys alle har et bedre overblikk. Men det er hva vi visste, og hva som var handlingsrommet i samtid, som er virkeligheten som må vurderes her.

Spørsmålet er: Fikk Stortinget nødvendig informasjon, og forholdt regjeringen seg korrekt til Stortinget? Svaret på det er ja. Stortinget har stilt krav om informasjon underveis. Det har de fått, og det bekrefter også – så vidt jeg kan se – nåværende olje- og energiminister, Tord Lien, i sine brev til Stortinget, også under utspørringen i kontrollhøringen.

Det har heller ikke kommet fram noe i høringen, eller i nåværende regjerings svar i saken, som bekrefter at Stortinget har vært feilinformert eller ikke har fått nødvendig informasjon.

Jeg vil gå litt tilbake. Det har i løpet av denne historien tidligere vært fremmet et mistillitsforslag. Høyre og Fremskrittspartiet fremmet mistillitsforslag på grunnlag av en usikkerhet som de kjente til, fordi de hadde skrevet merknader om det i innstillinger om saken året før. Når saken kommer opp, mener man at man ikke er blitt informert. Det er veldig rart at man er i stand til å skrive merknader om dette året før og så i ettertid si at man ikke er informert.

Det samme gjelder saken om aminer, som jeg var inne på i stad. Den gangen var det spesielt Kristelig Folkeparti som var veldig høyt på banen og mente at de ikke hadde hatt tilgang til denne informasjonen før. Men det er veldig lett å bla tilbake i innstillingene og vise at det står at komiteen har merket seg usikkerheten rundt de helsemessige sidene rundt bruken av aminteknologien. Når så saken kommer opp, blir man rasende og påstår nærmest at man ikke er informert om saken, og at man aldri ville gått med på noen ting hvis man hadde visst dette, for så nå i siste runde å så tvil om disse farene – i hvert fall under behandlingen av saken – at man hadde overvurdert dem, og at man egentlig burde gått videre med dette.

Jeg vil si at usikkerheten rundt amin var så stor, særlig knyttet til oppskaleringen, at SV politisk sett vurderte at det var utillatelig å ta en slik risiko, både teknisk og politisk, før de ansvarlige for de tekniske løsningene kunne bekrefte at dette var sikkert og ikke innebar risiko for alvorlige utslipp. Faren for spredning av kreftframkallende stoffer er alvorlig og må selvfølgelig tas på største alvor både av offentlige myndigheter og selskaper, og når det var skapt usikkerhet rundt denne aminrenseteknologien, ville det vært uansvarlig å gå videre før dette var avklart.

Jeg synes den mest urimelige kritikken under saken kommer når man konspirerer om å spre tvil om beslutningen om å stoppe anlegget på Mongstad – om hvorvidt den beslutningen ble tatt på et annet tidspunkt enn da den faktisk ble tatt. Det er ingen hemmelighet at det har vært diskusjoner om dette, for det har Stortinget også bidratt til. Stortinget har fått informasjon hele vegen om kompleksiteten og vanskeligheten i disse sakene. Men når flere statsråder i høringen, der komiteen har anledning til å spørre om dette, ikke er fornøyd med svaret når man bekrefter at beslutningen er tatt på det tidspunktet den faktisk er tatt – jeg kan røpe den hemmeligheten at jeg ble overrasket da det kom, så jeg visste ingenting om det – blir det en debatteknikk det er umulig å forholde seg til.

Dette handler ikke om fakta, det handler om at man ønsker å spre en konspiratorisk holdning om at dette var noe man holdt tilbake. Jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne hvem som overhodet skulle tjene på det. SV tjener ikke på det. Det er ingen som tjener på at vi ikke greide å gjennomføre CO₂-fangst og -lagring på Mongstad – ingen tjener på det. Jeg tror alle er skuffet over at det ikke ble en mulighet. Men regjeringen tok altså beslutningen når den tok beslutningen.

Og når man ikke tror på det som blir sagt, går man videre med å late som om man har krav på å få vite innholdet i sakspapirer som går internt i regjeringen. Det er vel ikke korrekt at Stortinget har krav på det. Det er ikke konstitusjonell praksis, og som konstitusjonell praksis ville det være helt umulig. Slik har ingen regjering jeg kjenner til, fungert, og slik har slett ikke den regjeringen som sitter nå, heller tenkt å fungere – tror jeg – sjøl om regjeringspartiene ikke står bak merknaden. Det er vel bare Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som står bak merknaden om at det ikke er rimelig for Stortinget å forlange innsyn i regjeringens interne saksbehandling og saksbehandlingspapirer.

Stortinget kjenner bare regjeringen, og det er én regjering. Vi kan ikke ha ulike meninger til ulike tidspunkter. Noen debatter, f.eks. saker som sendes på høring, diskuteres, men da må de statsrådene som deltar i det ordskiftet, representere regjeringen til ethvert tidspunkt. Man går ikke ut med enkelte statsråders mening på ulike tidspunkter. Jeg tror det gjelder enten det er ett eller tre partier i regjering. Sånn som jeg har kjennskap til partipolitikken, hender det at det eksisterer ulike meninger internt i partier også – sikkert også i regjeringer der det bare er ett parti. Derfor har jeg under replikkordskifter spurt hvorfor flere partier ikke står bak merknaden som legger til grunn at interne drøftinger i regjeringen heller ikke i framtida skal legges fram for Stortinget.

Til slutt vil jeg si at hvis man ikke våger å satse stort for å løse store klimaproblemer, vil man aldri klare det. Verden står nå foran utfordringer som jeg tror få av oss egentlig orker å tenke på. Det handler ikke egentlig om noen av oss som sitter i denne salen, det handler om mine barnebarn – alles barnebarn – og oldebarn. Da kommer vi – også denne regjeringen som sitter nå, hvis de skal løse det problemet – til å gjøre noen grep i god mening som sikkert ikke kommer til å være 100 pst. innertier. Men jeg skal love at det vil vi støtte, for vi må finne løsninger som gjør at vi får fjernet farlig klimagass fra atmosfæren.

Det viktige framover nå er at vi finner de gode løsningene, at vi lærer av det som er gjort, og at vi alle sammen står bak enigheten som er framforhandlet i Stortinget, om at vi har ansvaret for å redusere våre utslipp. Jeg er spent på de utfordringene vi står foran nå, når det viser seg at det er funnet ganske mye mer olje i norsk sektor, og at deler av den faktisk må bli liggende hvis vi skal greie å nå disse målene. Det blir en stor og politisk vanskelig nøtt framover. Men SV skal gjøre sitt for at det blir en realitet.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Michael Tetzschner (H) [13:56:35]: En gjennomgangstone i denne debatten er hvor lett de tidligere regjeringspartiene tar på det faktum at fellesskapet sannsynligvis har tapt 7 mrd. kr på dette prosjektet. Av representanten Karin Andersens innlegg gikk det frem at 7 mrd. kr ikke var noen særlig stor sum. Vanlige mennesker ser nok litt annerledes på det, for det er de som skal arbeide og skatte av inntekt for å forsyne politikerne med penger de kan satse.

På bakgrunn av det Andersen i dag vet om Mongstad, fikk jeg lyst til å spørre: Hvis hun fikk valget om igjen, ville hun brukt 7 mrd. kr på testsenteret slik det står i dag, eller ville hun ha overveid å bruke disse pengene til f.eks. å bygge sykehjem eller å bedre kollektivtransporten, som i og for seg også kunne hatt en mer virkningsfull miljøside?

Karin Andersen (SV) [13:57:39]: Hvis vi hadde lyktes med CO₂-fangst og -lagring på Mongstad, hadde 7 mrd. kr overhodet ikke vært noen stor sum. Mesteparten av disse pengene er brukt til testsenteret, og testsenteret er ikke bortkastede penger i det hele tatt.

Jeg vet at Høyre velger å bruke sine milliarder – etter SVs syn – ganske lite målrettet når det gjelder noe annet enn å gjøre de aller rikeste rikere i dette landet. Det bruker man milliarder på uten å blunke. Så utfordrer altså representanten Tetzschner meg til en rar øvelse som sier at hvis du kunne leve livet ditt om igjen, ville du ha gjort alt likt? Jeg har ikke tenkt å være med på den leken. Denne saken handler om det vi visste i samtid, og de politiske mulighetene som var i samtid, og jeg registrerte ikke på det tidspunktet at Høyre var til særlig hjelp for å få til CO₂-fangst og -lagring.

Michael Tetzschner (H) [13:58:40]: Jeg stilte spørsmålet for å få en peilepinn om det i det hele tatt er noe representanten har lært av Riksrevisjonens rapport. Da synes jeg det er veldig naturlig å spørre, slik testsenteret nå står, om man er bekvem med at det har kostet 7 mrd. kr. Da snakker vi ikke om hva som hadde skjedd hvis man hadde lyktes, da snakker vi om senteret slik det står, med den prislappen det har. Jeg minner også om at prislappen kanskje er enda høyere, fordi denne revisjonen ikke strekker seg lenger enn til ut 2012.

Så mitt spørsmål er igjen: Ville hun brukt disse 7 mrd. kr på det formålet vi ser realisert i dag, eller ville hun overveid å bygge sykehjem eller bedret andre offentlige ordninger med enda bedre klimatiltak enn dette, f.eks. kollektivtrafikken? Det er et veldig konkret spørsmål som jeg forventer et konkret svar på.

Karin Andersen (SV) [13:59:37]: Jeg tror ikke Tetzschner hørte særlig godt etter på mitt innlegg, for jeg refererte til det som Riksrevisjonen har nevnt. Og jeg sa at i brevveksling med departementet underveis i behandlingen av saken har departementet svart positivt på mange av Riksrevisjonens påpekninger, og i merknadene slutter vi oss også til flere av dem. Jeg mener at man skal lære av dette, og det står også i merknadene. Det er mye å lære, men det er vanskelig i dag å si hva man ville gjort for åtte–ni år siden med denne kunnskapen der og da. Det er vanskelig å si, men at SV ville ha brukt 7 mrd. kr – og mye mer enn det – på å løse klimaproblemene, ja det er helt sikkert, og vi prøvde å bruke de mulighetene som fantes der og da. Vi lyktes dessverre ikke med alt, men jeg er overhodet ikke lei meg for at vi prøvde.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:00:45]: Vi er alle kjent med at vi per i dag har gasskraftverk på Kårstø og Mongstad, som begge har null fangst og lagring av CO₂. SV har nå sittet åtte år i regjering. Hva har vært SVs miljøpolitiske seire i Mongstad-saken, slik den står i dag?

Karin Andersen (SV) [14:01:11]: For det første har vi nå fått til en politisk enighet om at det skal være CO₂-fangst og -lagring. Det synspunktet var SV og Kristelig Folkeparti og Venstre lenge ganske alene om. Vi har nå fått til en enighet, et bredt flertall – også blant partier som overhodet ikke har ment dette før – som nå videre kan danne grunnlaget for det vi kan få til. Vi har fått til et testsenter, man har fått fram mange erfaringer, og SV fikk til en rekke andre, ikke ubetydelige, store klima- og miljøseire i regjering. Vi greide bl.a. å holde Lofoten og Vesterålen oljefrie, og jeg tror representanten fra Kristelig Folkeparti vet at i det øyeblikket vi hadde trådt til side, hadde det vært et flertall her i denne salen for å åpne det – og det er verdt ganske mye for SV.

Abid Q. Raja (V) [14:02:11]: Jeg er helt sikker på at SV virkelig har villet dette. Det er jeg helt overbevist om. Jeg har også lest boka til Kristin Halvorsen og jeg kjenner jo mange av SVs representanter, så jeg er helt sikker på at man har villet dette.

Så er det dessverre også et faktum at det er SV som har styrt Miljøverndepartementet, og det var i strid med SFTs anbefalinger at man ga den utslippstillatelsen, slik man valgte å gjøre. Da var det Helen Bjørnøy som var statsråd. Så ble den utslippstillatelsen uthulet i desember 2010, da var det Erik Solheim som var statsråd, og så falt den altså helt bort mens Solhjell var statsråd. Da må man jo stille spørsmålet: Hvor kritisk er representanten Andersen til sine egne statsråders håndtering av dette i departementet?

Karin Andersen (SV) [14:03:06]: Bakgrunnen for at disse beslutningene ble tatt underveis, var jo også tema for høringen, og der svarte statsrådene som hadde ansvaret for dette, etter min mening ganske klart til komiteen at det var forhold ved saken som endret seg, slik at det ikke var mulig å gjennomføre dette på den måten man hadde planlagt. Og det man fikk til, var altså det som var det politisk og teknisk mulige, og grunnen til at vi prøvde og prøvde, og prøvde om igjen, var jo at vi ønsket å lykkes, og det tror jeg er viktig å merke seg – at man har prøvd det. At man ikke lyktes, er jeg skuffet over – jeg er ikke det minste redd for å si det – for dette er en viktig sak. Den er mye viktigere enn hva SV mener om andre partier, eller hva Venstre måtte mene om SV. Det er saken som er viktig, og vi må lykkes. Derfor er jeg litt bekymret for denne vinklingen man har hele tida – at man leter etter syndebukker og ikke etter løsninger.

Abid Q. Raja (V) [14:04:14]: Jeg er enig med representanten Andersen i at vi må lykkes, og da er det jo viktig at man også har oppfølging, og det er vel det jeg finner også i Riksrevisjonens rapport, at man ikke har hatt nødvendig oppfølging av prosjektet, og det er dét som også er verdt å kritisere.

Jeg har notert meg at representanten Bård Vegar Solhjell – som miljøvernminister – skrev en kronikk i Dagens Næringsliv i september i fjor. Der skrev han bl.a.:

«Statoil har ikkje hatt naudsynt trykk på dette prosjektet. Vi har heller ikkje hatt ein god nok avtale med dei til å gje incitament, og bruke sanksjonar, for å drive arbeidet framover.»

Jeg må stille dette spørsmålet til representanten Andersen: Er det da Statoil sin feil at man ikke har holdt trykket oppe, eller er det først og fremst statens oppgave å sørge for at den man har inngått avtale med, faktisk gjør den jobben man skal gjøre?

Karin Andersen (SV) [14:05:10]: Det er regjeringens ansvar å gjennomføre det som er Stortingets og regjeringens politikk.

Så er det som representanten Raja nå refererer til, noen forklaringer på hvorfor det ble vanskelig. De forklaringene har vært gitt offentlig, så de er ikke hemmelige, men det er helt klart at det er regjeringen som har ansvaret for at det blir utført – på vegne av regjeringen, eller på vegne av det som Stortinget har vedtatt.

Presidenten: Neste replikant er representanten Rasmus Hansson.

Rasmus Hansson (MDG) (fra salen): Jeg frafaller den replikken.

Presidenten: Representanten Abid Q. Raja har bedt om en replikk til – vær så god.

Abid Q. Raja (V) [14:05:52]: Vi må benytte oss av muligheten, for det er jo den avgåtte regjeringen som har noe å forklare og forsvare her.

Jeg har stilt dette spørsmålet også til representanten Kolberg, men der fikk vi ikke noe klart svar. Riksrevisjonen har jo lagt fram en stor og omfattende rapport, hvor en rekke momenter som de er kritiske til, har blitt trukket fram: Det gjelder regjeringens manglende kostnadskontroll med prosjektet, den nødvendige oppfølgingen av prosjektet, de dårlige verktøyene man har gitt Gassnova til å følge opp prosjektet, det manglende incitamentet for å drive prosjektet fram, osv., osv.

Hva mener representanten Andersen er den mest treffende kritikken fra Riksrevisjonen, og hva er det som er vanskeligst for den rød-grønne regjeringen – den avgåtte rød-grønne regjeringen – å akseptere av den kritikken som er kommet fra Riksrevisjonens rapport?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det var bra at Abid Q. Raja la til «den avgåtte» regjeringen. Vi har ingen rød-grønn regjering for øyeblikket.

Karin Andersen (SV) [14:06:56]: For det første så har altså deler av Riksrevisjonens rapport – og kritikk – blitt omtalt i selve rapporten, i brevveksling mellom departementet og Riksrevisjonen, der en del av disse temaene er avklart.

Men det jeg tror man undervurderer i dag, er kompleksiteten og rammene som lå rundt det å få dette til å fungere i det hele tatt. Altså: Hva var det i det hele tatt mulig å få til, for å få satt dette arbeidet i gang? Jeg tror at man undervurderer det. I etterpåklokskapens lys er det jo veldig mange ting man kan peke på – det er det alltid. Men det var veldig vanskelige forhandlinger, og det var dette man kom fram til som det var mulig å få flertall for. I ettertid har Riksrevisjonen kritisert deler av det. Deler av det kan det være mulig å slutte seg til, og deler av det mener jeg er noe som er lett å se etterpå, men som verken var mulig eller synlig på det tidspunktet beslutningene ble tatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Rasmus Hansson (MDG) [14:08:29]: Riksrevisjonens og kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave er å være etterpåklok. Vi skal plassere ansvar for hvordan Stortingets vedtak er fulgt opp, og aller viktigst er det selvfølgelig at vi skal legge grunnlag for å lære av de beslutningene som er gjort, så vi kan gjøre bedre beslutninger i framtida.

Derfor vil jeg først si litt om hvordan jeg har oppfattet denne saken, etter den gjennomgangen som kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjort, og så vil jeg si noe om hvilke konsekvenser jeg mener dette bør få for veien videre.

Vi har flere ganger hørt sitater fra nyttårstalen til statsminister Jens Stoltenberg i 2007, men det er altså viktig å minne seg selv om at det han sa var at «vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO₂.» Til media forleden ga Arbeiderpartiets representant Martin Kolberg uttrykk for at Stoltenbergs formulering ikke var et løfte, men en visjon. Mellom disse to utsagnene ligger altså livsløpet til et prosjekt som Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité – basert på Riksrevisjonens rapport og omfattende høringer – har forsøkt å forstå, og det har ikke vært så lett.

Stoltenbergs og Kolbergs utsagn er derfor viktige, for de gjelder kjernen i saken: Hva var egentlig hensikten med Mongstad-prosjektet?

Utgangspunktet var i hvert fall klart. Det ene var at også i 2007 visste alle som ville vite, at det hastet med å få ned verdens klimagassutslipp, og vi visste at uten endret politikk også i Norge, ville vi ikke få til det.

Vi visste dessuten at Statoil ville ha et kraftvarmeverk på Mongstad, og vi visste at mange i Arbeiderpartiet og i andre partier på Stortinget ville at Statoil skulle få det kraftverket.

Gasskraftdebatten hadde allerede lenge vært hard, og kompromisset som ble servert, var opplagt: Gasskraftverket skulle bygges, men klimagassutslippene skulle fjernes.

Det var selvsagt også slik Stoltenbergs nyttårstale ble forstått av hele Norge. Frykt ikke, sa statsministeren, vi kan både fortsette med oljevirksomheten vår og fjerne de klimaødeleggende utslippene. Å fortelle folk at utslippene skulle fjernes, var selvsagt hele vitsen.

Veldig mange visste godt hva begrepet «månelanding» henspilte på. President Kennedys løfte om å plassere en amerikaner på månen var et løfte om å gjøre noe ingen hadde gjort før, som man ikke visste hva kostet, og som man ikke visste hva slags problemer ville medføre, men som man hadde tenkt å gjennomføre likevel, og som man gjennomførte.

Månelandingstalen var altså i seg selv virkelig god klimapolitikk fra den rød-grønne regjeringen. Dette var akkurat det som mange håpet på: Endelig viste regjeringen vilje til virkelig å levere noe mer enn administrative knirk om at klimatiltak er dyre og ulønnsomme. Endelig skulle vi bruke Norges store teknologiske kompetanse, store økonomiske ressurser og store klimapolitiske ambisjoner til å lage en stor løsning. Det skapte optimisme, på grunn av resultatet vi skulle få, og minst like mye på grunn av den politiske besluttsomheten og viljen til forpliktelse som endelig var kommet inn i klimapolitikken.

Nyttårstalen til Jens Stoltenberg ville jo ikke blitt helt den samme hvis han hadde sagt: Folkens, nå skal vi bygge et digert nytt gasskraftverk, og så skal vi se om vi får renset litt utslipp også, men det er bare en slags visjon, altså.

Dessuten fulgte det med et viktig og ganske konsistent industrielt resonnement: Norge er en stor gassleverandør. Gassen er viktig for oss, og den er viktig for kjøperne. Den skal til og med redde Europa fra det klimafiendtlige kullet, og i denne sammenhengen ser vi bort fra at Norge også selger kull til det samme Europa som vi skal redde fra kull.

Dessuten hadde Norge et av verdens store gasselskaper, Statoil, med imponerende teknologisk kompetanse – ikke minst for lagring av CO₂.

Gjennom Mongstad-prosjektet ville Norge og Statoil utvikle et klimapolitisk og industrielt columbi egg – en karbonfangstteknologi som skulle gjøre det mulig for Norge å fortsette som storeksportør av gass, samtidig som vi utviklet og eksporterte teknologien som gjør gass 100 pst. klimavennlig, og som i neste omgang kan bidra til den virkelig store jobben: å fange utslipp fra verdens kullkraftverk.

Dette var en sterk og kjærkommen argumentasjon for de mange som liker oljevirksomheten, men som av og til synes det er litt vanskelig at Norge både snakker høyt om klimapolitikk og satser hardt på mest mulig oljevirksomhet, som produserer klimagassutslipp.

Den politiske effekten var også god. Det oppsto en bred konsensus i Norge om at vi nå var på vei mot en løsning, og at det gjennom djerv politisk satsing og samarbeid mellom politikk og oljesektor ville bli en løsning. Nå kunne ingen lenger betvile at den norske oljesektoren næret en like oppriktig bekymring for klimaproblemene og var minst like opptatt av å finne løsninger som noen andre.

Samlet sett signaliserte altså Mongstad-prosjektet en djerv politisk satsingsvilje og en forpliktelse fra den rød-grønne regjeringen som jeg uten videre tar av meg hatten for. Jeg tar selvfølgelig også av meg hatten for SV, som har mye av æren for å ha presset dette igjennom.

Det er den typen politikk vi trenger. Vi trenger de store og modige politiske prosjektene. Det er en ærlig sak å gå på en smell, at ting blir dyrt, at teknologi ikke fungerer som forutsett, og at ting tar tid. Men nettopp derfor er Miljøpartiet De Grønne sterkt kritiske til det Riksrevisjonens gjennomgang og kontroll- og konstitusjonskomiteens høringer har vist, nemlig at på helt essensielle punkter var den djerve viljen, som ville varslet til gjennomføring, ikke tydelig nok til stede.

Mongstad-prosjektet var både politisk og teknologisk Norges suverent største klimaprosjekt. Den tekniske prosjektplanleggingen, organiseringen og gjennomføringen, som Riksrevisjonen har gjennomgått, må ses i lys av hva Mongstad-prosjektet skulle være.

I denne debatten har vi allerede brukt mye tid på mange forhold som er knyttet til informasjon, rapportering, kostnadsberegninger og beslutninger, og jeg vil derfor konsentrere meg om tre ting: utslippstillatelsen, den samlede kommunikasjonen om prosjektet og beslutningen om å avvikle prosjektet.

Det viktigste punktet er utslippstillatelsen. Det som den gangen het Statens forurensingstilsyn, anbefalte at utslippstillatelsen etter forurensingsloven skulle pålegge full rensing fra dag én. Den anbefalingen var basert på Statoils prosjektsøknad. SFT er i denne sammenheng ingen hvem som helst. Å vurdere utslippstillatelser har vært jobben deres i 30 år. Med håndfast og profesjonell bruk av forurensingsloven har de kuttet forurensing fra norsk industri med 90 pst.

Tidligere SFT-sjef, nåværende sjef i Miljødirektoratet, Ellen Hambro, sto i komiteens høringer glassklart fast på SFTs anbefaling fra den gangen: Utslippstillatelsen burde krevd full rensing av to grunner:

For det første fordi Norge ikke skulle ha nye store utslippskilder. SFT tok altså klimapolitikken og månelandingsløftet på alvor.

For det andre fordi SFT så en fare for at CO₂-fangst ikke ville bli gjennomført i praksis uten et klart pålegg fra dag én. SFT vet godt hvordan sånt fungerer, og de kjenner Statoil og oljesektoren godt.

Utslippstillatelsen etter forurensingsloven var uten sammenlikning det sterkeste virkemiddelet regjeringen hadde til rådighet for å sikre at Mongstad-rensing ble gjennomført. Forurensingslovens formål er å hindre forurensing, og den brukes rutinemessig på alle slags felt i Norge til å stanse, kutte og regulere forurensing. Det er derfor interessant at representanten Kolberg på spørsmål tidligere i dag mente at bruken av forurensingsloven lå i utkanten av denne saken. Men regjeringen besluttet altså ikke å bruke dette virkemiddelet og ikke å pålegge CO₂-fangst. Utslippstillatelsen nøyde seg med først å kreve kutt av 100 000 tonn per år, dvs. noe mer enn 5 pst. av de opprinnelig forventede utslippene, og i 2011 ble dette også strøket, som vi vet.

Hvorfor regjeringen ikke brukte forurensingsloven til det den er lagd til, er blant de gjenstående mysteriene i denne Mongstad-saken. Vi fikk aldri noen ordentlige forklaringer i høringen. Det ble henvist til vanskelige forhandlinger med Statoil, men det kan i så fall bare tolkes som at Statoil i realiteten ble innvilget reservasjonsrett i klimapolitikken. Der og da, allerede før selve prosjektet startet opp, slapp regjeringen Statoil av kroken og den politiske katta ut av sekken. Sånn sett har representanten Kolberg rett: Det vi andre trodde var et løfte fra regjeringen om å kutte 1–2 millioner tonn utslipp, var ikke ment sånn. Det var en visjon.

Det er derfor mye som taler for at Mongstad-prosjektets historie allerede fra starten var en historie om et varslet havari.

Det neste punktet handler om måten Stortinget og samfunnet ble informert om prosjektets utvikling på. Andre partier har brukt mye tid på dette i denne debatten, og det er kanskje riktig at regjeringen teknisk sett overholdt sin informasjonsplikt overfor Stortinget. Det regjeringen derimot helt åpenbart ikke gjorde, var å informere på en måte som gjorde det mulig for opinionen å følge med i de viktigste delene av beslutningen av norgeshistoriens viktigste klimaprosjekt.

Nettopp fordi prosjektets politiske profil var så høy, var det rimelig å forvente at regjeringen strakk seg langt for å gi god informasjon. Det fikk vi ikke, og jeg vil trekke fram bare ett eksempel:

I Statoils masterplan fra 2009 opereres det med en samlet pris på fangst av CO₂ fra gasskraftverket og crackeren på 25 mrd. kr. Lagring av CO₂ var ikke inkludert i det estimatet. I revidert statsbudsjett for 2010 og igjen i Meld. St. 9 for 2010–2011 om fullskala CO₂-håndtering sa ikke regjeringen Stoltenberg noe om at crackeren var tatt ut, men man begynte å referere ikke lenger til Mongstad, men til kraftvarmeverket på Mongstad. Så kan man selvsagt si at da burde folk skjønne hva dette dreide seg om, at det betydde at crackeren var tatt ut, men realiteten var altså at regjeringen ikke – i klart språk – redegjorde for hva de regnet med å få for 20–25 mrd. kr. Kostnadene, og hva det innebar, har altså fortsatt å skape så stor forvirring at det varte langt inn i komiteens arbeid med denne saken.

Det siste punktet jeg vil peke på, er altså prosjektavslutningen. I løpet av høringen fikk vi ingen begripelig forklaring på hvorfor prosjektet ble skrinlagt. Både daværende statsminister Jens Stoltenberg og daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell henviste til at kostnadene ville gjøre prosjektet til en demonstrasjon av at karbonfangst og -lagring er håpløst dyrt og praktisk ugjennomførbart. Det var altså bare det at prislappen på 25 mrd. kr hadde vært kjent – i forskjellige versjoner riktignok – i mange år, og den hadde ligget til grunn for en rekke beslutninger om videreføring. Beslutningen høsten 2013 om å stanse prosjektet har derfor etterlatt en slags tåke av spekulasjoner og tre triste, men reelle spørsmål: Når ga regjeringen egentlig opp å rense Mongstad? Når besluttet man egentlig å skrinlegge prosjektet? Hvorfor ble det ikke informert om dette tidligere?

Dette er ikke mistenkeliggjøring. Dette er ikke noe spørsmål om folks intensjoner. Det er bare en konstatering av at vi etter hele denne svære høringen ikke skjønner hvorfor denne beslutningen ble fattet og på hvilket grunnlag.

Miljøpartiet De Grønne har hele veien vært skeptisk til CO₂-fangstprosjektet på Mongstad. Vi har hele tiden ment at Norge heller må ta fatt i det grunnleggende problemet, nemlig selve oljeproduksjonen og den norske oljeavhengigheten. Vi vil starte jobben nå, som vi alle vet vi må starte, nemlig en planmessig oppbygging av en stor samfunnssatsing på å utvikle neste generasjons bærekraftige norske velferdssamfunn og parallelt med dette en systematisk nedtrapping av norsk oljevirksomhet. Derfor mener vi at det er feil at en «end–of–pipe»-løsning som karbonfangst og -lagring skal bli den store norske klimaløsningen. Dessuten fryktet vi at CCS-prosjektet på Mongstad først og fremst ville fungere som en lynavleder for klimakritikk mot en oljeindustri som imens kunne fortsette på uendret kurs. Som mange andre påpekte vi at løsningen med ettermontering av et CCS-anlegg på Mongstad-kraftverket var en ekstra dyr og dårlig løsning som gjorde det enda tydeligere at omsorgen for Statoils kraftønsker var større enn omsorgen for klimaet. Dette har vi dessverre fått fullstendig rett i. Mongstad-prosjektet har kostet norsk klimainnsats åtte år med stillstand. Hvert eneste CO₂-molekyl fra Mongstad havner nå i atmosfæren – ikke i verdensrommet, Tetzschner, det hadde vært fint om det havnet der – og er der med på å bygge opp de enorme problemene som våre etterkommere vil arve. Mongstad-prosjektet er dessverre blitt et monument over en norsk klimapolitikk der flertallet ikke vil forplikte seg til det viktige, nemlig å kutte utslipp. Vi vil kjøpe utslippskutt. Vi vil forske på utslippskutt, men vi vil altså ikke gjøre det hvis det ikke er lett og billig, og det er det ikke.

Ble CO₂-rensing på Mongstad for dyrt? 25 mrd. kr er masse penger, men det er sånne summer som Telenor investerer og taper på mobiltelefoni i India. Norge har disse pengene – i rikelig monn. Statoil har dem selv. De brukte 100 mrd. kr på å kjøpe tjæresand i Canada. I de åtte årene Mongstad-prosjektet pågikk, ble det i Norge investert minst 1 113 mrd. kr i ytterligere petroleumsvirksomhet og altså ytterligere ødeleggelse av framtidas klima. Men 25 mrd. kr var altså for mye for å fullføre det som liksom skulle være Norges grandiose og strategiske klimaprosjekt. Det er dessverre patetisk, og det gir illevarslende signaler for videre vilje til å bruke penger på klimatiltak.

Men et prosjekt som dette har selvfølgelig likevel mye verdi, først og fremst ved at vi kan lære av det. For det første: Store, modige, ambisiøse klimaprosjekter i Norge er nødvendig. Den rød-grønne regjeringen viste at det var mulig å lansere det, men vi må altså lære at vi må forplikte oss til å gjennomføre. Da er den mest grunnleggende forutsetningen, som også framgår av Riksrevisjonens gjennomgang, at vi faktisk må bruke de virkemidlene vi har for å sikre gjennomføring. Et eksempel er forurensingsloven. Det finnes mange andre. For det andre: Vi er nødt til å forplikte oss til en helhetlig klimapolitikk. Vi må enten få oss en klimalov, eller en tilsvarende mekanisme som faktisk forplikter regjeringen til å levere de utslippskuttene Stortinget har vedtatt. Hvis vi hadde hatt det, ville Mongstad satt oss i en helt annen situasjon enn vi er i nå, for samtidig med at Mongstad-prosjektet ble avviklet, ville regjeringen ha måttet svare på hvor den da ville kutte de 1–2 millioner tonn utslipp som ikke ble kuttet på Mongstad. Skulle de tas på Snøhvit? Skulle de tas i biltrafikken? Skulle de tas på sokkelen? I dag sitter regjeringen med en dypt pinlig liste fra Miljødirektoratet over klimatiltak som ikke er gjennomført, og som summerer seg opp til 8 millioner tonn innen 2020. Mongstad er altså bare ett av dem. Verken den forrige eller den nåværende regjeringen har noen som helst klar plan for å løse dette problemet.

Lærdommen fra Mongstad må altså være at fra nå av må norsk klimapolitikk generelt og bruk av karbonfangst og -lagring spesielt handle om én ting, nemlig å kutte fysiske klimagassutslipp i Norge. Høringen gjorde det klart at operativ teknologi for karbonfangst og -lagring nå finnes. Toget er gått for langsomme teknologiutviklingsprosjekter uten forpliktende CO₂-gevinst. Miljøpartiet De Grønne mener fortsatt at karbonfangst og -lagring ikke er noen hovedløsning, men vi må nå bruke det for å kutte store utslipp i Norge. Regjeringen bør derfor omgående utlyse kommersielle anbud for CO₂-fangst og lagring med eksisterende teknologi på Norges store utslippskilder som Mongstad, Snøhvit, Brevik osv., og med klare krav om rask gjennomføring. Dette er den eneste måten stortingsflertallet kan unngå et enda mer pinlig havari enn Mongstad på, nemlig et havari for klimaforlikets meget beskjedne kuttmål. Mongstad-prosjektet må derfor markere avslutningen på en epoke der Norge nøyde seg med visjoner om en verdensledende klimapolitikk. Nå er det på tide å levere i praksis.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jette F. Christensen (A) [14:27:49]: Representanten Hansson kommer med en underlig kritikk av det å ha en visjon og å definere mål som en visjon. Definisjonen av en visjon er jo et bilde på en framtidig ønsket tilstand. Det er en framtidsdrøm. En visjon er et mål der framme som man har lyst til å gjøre alt for å nå.

Mener ikke representanten at det er plass for visjoner i norsk politikk?

Rasmus Hansson (MDG) [14:28:25]: Jeg brukte vel en ganske stor del av mitt innlegg på å si at det er veldig viktig med visjoner i norsk politikk og klimapolitikk, men jeg brukte den andre halvparten på å si at man også må gjennomføre visjonene. Visjoner er f.eks. noe som ikke kutter klimagassutslipp. Gjennomføring kutter klimagassutslipp. Hvis man nøyer seg med visjoner, får man altså den situasjonen vi har i dag, hvor vi ligger langt etter de kuttmålene som er vedtatt av stortingsflertallet, og hvor Norges største og mest ambisiøse klimaprosjekt – Mongstad – er en del av problemet, ikke en del av løsningen.

Jette F. Christensen (A) [14:29:10]: Alle de handlingene som ble gjort ut ifra den visjonen, var vel strengt tatt noe som var et ledd i et prosjekt for å nå et mål, og det har heller aldri blitt gjort så mye for å realisere en visjon og en framtidsdrøm innenfor klima i Norge. Men representanten kritiserer og reiser igjen et spørsmål som ble besvart ganske grundig i høringen, og det var om når beslutningen egentlig ble tatt. Når ble beslutningen om å stanse dette prosjektet tatt? Samtidig er representanten heller ikke med på merknaden om at man ikke forventer at interne drøftinger i regjeringen i framtiden også vil bli lagt fram for Stortinget.

Kommer det til å komme et forslag fra representanten Hansson om å endre opplysningsplikten?

Rasmus Hansson (MDG) [14:30:12]: Nei, det gjør det ikke. Jeg synes at debatten om opplysningsplikten knyttet til denne saken har vært en ganske målbevisst avsporing, kanskje fra begge parters side. Det vi burde snakket om, var realiteten og de fakta som lå til grunn for beslutninger. Derfor vil jeg bare konstatere at bortsett fra det formelt sett helt sikkert greie standpunktet at man ikke refererer regjeringens interne drøftelser, som vi i Miljøpartiet De Grønne tar til etterretning, ble det altså ikke levert noe forståelig informasjon til komiteen som kunne gi grunnlag for undertegnede og andre til å konkludere med eller forstå hvorfor og på hvilket tidspunkt den egentlige beslutningen ble fattet. Vi sitter igjen med noen spørsmål som peker i en viss retning, men det har ikke noe med problemer med opplysningsplikten til regjeringen å gjøre.

Jette F. Christensen (A) [14:31:19]: I høringen ble det levert svar på spørsmål vedrørende når beslutningen kom. At man ikke er fornøyd med de svarene eller er uenig i de svarene, er en annen sak. Men de insinuasjonene som kommer fra representanten, viser at vedkommende er nødt til å mene at det var noen i den høringen som ikke snakket sant. Da må jeg spørre: Hvem var det? Hva var det som ble sagt som ikke var sant? Hva er det som gjør at representanten Hansson tolker det annerledes?

Rasmus Hansson (MDG) [14:32:01]: Dette er en oppfatning jeg tar fullstendig avstand fra. Det å konkludere på grunnlag av de opplysningene vi faktisk fikk i høringen, er ikke å insinuere noe som helst. Det er heller ikke å si at noen ikke snakket sant. Jeg konstaterer om igjen at vi ikke fikk opplysninger som gjorde det mulig å gjøre seg opp en klar, forstått mening om når disse beslutningene ble fattet. Men vi fikk opplysninger som viste at de fakta som ble referert til som begrunnelse for beslutningen om å avvikle prosjektet, hadde foreligget lenge. Da vil nok svært mange flere enn medlemmer av kontroll- og konstitusjonskomiteen stille seg spørsmålet: Når skjedde beslutningen egentlig? Jeg vet ikke svaret, men spørsmålet er ingen insinuasjon. Det er bare enkel konklusjon.

Presidenten: Det nytter vel ikke å minne om at det er ni saker etter denne saken på dagsordenen i dag – eller i natt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:33:10]: På tross av knusende kritikk fra representanten Hansson sier han avslutningsvis at han likevel er positiv til å gjennomføre CCS-prosjekter i Norge. Det er CCS-prosjekter på store punktutslipp. Jeg forsto det slik at Mongstad er definert som et sted med store punktutslipp. Det var viktig å utlyse konkurranse med kommersielle aktører, og mitt spørsmål er knyttet til konkurransedokumentet. Her skal det være en konkurranse blant kommersielle aktører for å bygge industrianlegget. Råstoffet er eksos og produktet er CO₂. Mitt spørsmål blir da: Etter en slik flengende kritikk av det som er gjort – hvilke krav har representanten Hansson kommet til må stilles til tilførsel av råvarer og pris på produkt?

Rasmus Hansson (MDG) [14:34:16]: Når det gjelder tilførsel av råvarer, vil den være definert gjennom det faktum at dette er store utslippskilder – vi kjenner utslippene og velger dem som objekter for disse utlysningene.

Når det gjelder pris på produktet, er jeg helt enig med representanten Lundteigen i at det er et stort problem. Spørsmålet er: Skal det bli et problem som gjør at vi konkluderer med at vi skal si nei også til framtidig CO₂-fangst og -lagring på store norske utslippskilder, og dermed lar dem gå videre, eller skal det bli et problem vi løser, f.eks. med statlige midler for å nå det målet Stortinget har forpliktet seg til, nemlig å få ned norske utslipp og utslipp fra store kilder?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:35:06]: Da jeg stilte spørsmålet, var det fordi at når kritikken er så sterk, regner jeg med at alternativet fra representanten er noe mer enn en kritikk. Skal man legge ut et anbud for å bygge et stort industrianlegg, regner jeg med at den som skal bygge det, må ha en viss forsikring om mengde av råvaren og pris på produktet. Et svar på pris på produktet er jo at staten går inn og garanterer. Det er greit. Men man må også ha forsikring om råvaren. Hva er Miljøpartiet De Grønnes syn på det?

Rasmus Hansson (MDG) [14:35:47]: Det forsøkte jeg å svare på etter forrige spørsmål. Når Mongstad slipper ut ca. en halv million tonn CO₂ pr. driftsår, er mengden på tilførselen av råvare en halv million tonn CO₂ pr. år. Dette gjelder også Snøhvit, Brevik og andre. Så med mindre det er en eller annen detalj jeg ikke forstår her, mener jeg at spørsmålet er ganske greit besvart.

Abid Q. Raja (V) [14:36:31]: Jeg er veldig glad for det innlegget som representanten Rasmus Hansson holdt. Jeg er enig i det meste av det. Jeg er glad for at Stortinget nå er styrket når det gjelder partier som setter klimaspørsmålet høyt, og som forplikter seg og vil komme til å forplikte seg til å få ned de globale utslippene. Norge må ta et globalt ansvar, særlig som en rik nasjon, og særlig som en nasjon som i forhold til sin representasjon forurenser mye.

Vi skal i gang med å få på plass et CO₂-fangstanlegg. Jeg er litt usikker på om Miljøpartiet De Grønne mener at det først og fremst må komme et anlegg i Norge, eller om man mener at de norske pengene like gjerne kan brukes til å få på plass et anlegg et annet sted, det være seg i Sør-Afrika, Amsterdam eller i forbindelse med andre prosjekter der ute i verden.

Rasmus Hansson (MDG) [14:37:33]: Vi mener at utslippene fra store utslippskilder i Norge, som Mongstad osv., må kuttes. Det framgår forholdsvis elementært av lista i Miljødirektoratets oversikt over kuttetterslepet i Norge. Den teknologien som ser ut til å være mulig å gjennomføre dette med, er eksisterende karbonfangst- og lagringsteknologi. Vi mener at den må tas i bruk for å ta de kuttene.

Så er det en interessant diskusjon om hvorvidt de større vyene om videreutvikling og internasjonalisering av denne teknologien kan støttes ved hjelp av norske penger brukt i utlandet. Det er en diskusjon som vi gjerne er med på, men den må ikke bli enda en ting som kommer i veien for eller blir brukt som unnskyldning for ikke å kutte utslippene i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Tord Lien [14:38:53]: Verdens befolkning øker, og en større andel av verdens befolkning har forventninger om stabil tilgang på energi. Som stor energieksportør bør Norge bidra til å møte disse forventningene. Samtidig øker dette nødvendigheten av å lykkes med å frikoble veksten i energiproduksjonen fra vekst i utslipp av CO₂. Et sentralt element i dette arbeidet er å utvikle metoder for å rense utslippene som skapes.

Både det internasjonale energibyrået og FNs klimapanel peker på at fangst og lagring av CO₂ vil være viktig for å møte klimautfordringene verden står overfor. En forutsetning for å komme i mål er at flere land satser aktivt på teknologi- og kompetanseutvikling, men også på å utvikle prosjekter for CO₂-håndtering. Målet må være å øke kunnskapene og redusere kostnadene. Per i dag er teknologien for kostbar til at mange nok vil ta den i bruk.

Innen energifeltet står Norge i en særstilling. Ikke bare har vi store olje- og gassressurser, vi har også store, fornybare vannkraftressurser. Der andre land må basere store deler av sin energiforsyning på kull, har vi vannkraftverk som leverer fornybar energi uten utslipp. Det er bra, også for klimaet. Samtidig betyr det at vi har få store utslippspunkter av CO₂. Men gjennom petroleumsvirksomheten og arbeidet på Mongstad har vi opparbeidet betydelig kunnskap om CO₂-fangst og -lagring. De eneste fullskala CO₂-håndteringsprosjektene som er i drift i Europa, ligger på norsk sokkel: Sleipner-feltet i Nordsjøen og Snøhvit i Barentshavet. Etter mangeårig satsing på forskning og utvikling, gjennom bl.a. forskningsprogrammet CLIMIT, er norske forskningsmiljøer blant verdens fremste på teknologi for fangst og lagring av CO₂. I tillegg er teknologisenteret på Mongstad et viktig testsenter for utprøving av ulike teknologier for CO₂-fangst.

Så til spørsmålet om det er verdt de milliardene som er brukt, eller ikke. Det mener jeg det ikke er riktig av meg å mene noe om. Innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen – som for øvrig handler om Riksrevisjonens undersøkelse av regjeringens arbeid med karbonfangst og -lagring i perioden 2006–2012 – viser uansett at det er ulike vurderinger av resultatene som er oppnådd så langt.

Jeg synes det er viktig å understreke at det ikke er min rolle som statsråd å utøve kontroll med forrige regjerings arbeid på dette området, det er en oppgave som påhviler Stortinget. Likevel synes jeg det er hyggelig når komitéleder Kolberg gir honnør for at vi har gitt den informasjonen vi har gitt. Jeg har lyst til å si at den av naturlige årsaker er veldig deskriptiv og i all hovedsak en sammenstilling av offentlig kjent informasjon. Jeg har forsøkt å holde meg unna det normative, annet enn hvorvidt omfanget av informasjonen har vært stort. Det har jeg bekreftet overfor komiteen at det har, så mener jeg at det er komiteen og Stortinget som må vurdere om kvaliteten har vært god nok.

For meg er det nå viktigst å se framover. Vi må lære mest mulig av det betydelige arbeidet som er gjort. Fangst og lagring av CO₂ har vist seg mer teknologisk utfordrende enn man antok til å begynne med. Samtidig har vi lært at måten prosjekter er organisert på, er avgjørende for mulighetene til å gjennomføre dem. Det er viktig å etterstrebe en fornuftig fordeling av risiko mellom staten og private aktører. CO₂-håndtering – som jeg har vært sitert på tidligere i dagens debatt – handler om å utvikle teknologi. Det innebærer risiko. Vi må alltid være forberedt på at noen veivalg ikke fører til mål, eller blir dyrere eller mer kompliserte enn vi i utgangspunktet hadde forventet. Dette ligger nå engang i teknologiutviklingens natur og betyr ikke nødvendigvis at satsingen er feil, eller at vi ikke skal satse på denne type prosjekter.

Så er det også viktig å ha visjoner. Jeg forsøker bare å understreke at det også er viktig å ha en betydelig grad av realitetsorientering i det videre arbeidet. Da er det viktig at vi tar systematisk lærdom av det som er gjort, og bruker kunnskapen i vårt eget arbeid i Norge og i Europa, men også deler kunnskapen vi har innhentet, med andre som jobber med samme type problemstillinger.

I dag finnes det ikke noe kommersielt marked for CO₂-håndtering. Derfor er statlig engasjement i prosjekter helt nødvendig. Det gjelder i Norge, og det gjelder i alle andre land som mener at dette arbeidet er viktig. Samtidig er det noe uvanlig i at en stat er så direkte og tett involvert i teknologiutviklingsprosjekter som tilfellet har vært med karbonfangstarbeidet på Mongstad. Det er et svært omfattende og tungt kompleks, og gjennomføringen er selvfølgelig utfordrende. Arbeidet med CO₂-håndtering i Norge har vært preget av høye politiske ambisjoner. Vi ser nå at noen av ambisjonene har vært i overkant og vist seg vanskelige å levere på. Like fullt har ambisjonene hatt bred støtte i Stortinget og har tilsynelatende det fortsatt. Informasjonen til Stortinget har vært omfangsrik i den perioden som dekkes av Riksrevisjonens undersøkelse. Hva Stortinget burde ha blitt informert om når det gjelder den forrige regjeringens beslutning om å avvikle fullskalaprosjektet på Mongstad, ligger utenfor den perioden Riksrevisjonens rapport dekker, og det har ikke jeg gjort noen vurdering av, som jeg også sa på høringen.

Fullskalaprosjektet på Mongstad sammenlignes ofte med vellykkede enkeltprosjekter i utlandet. Vi skal glede oss over at det realiseres noen få prosjekter. Like fullt må vi nok konstatere at utviklingen av CO₂-håndtering dessverre også internasjonalt har vært mer utfordrende og gått atskillig tregere enn forventet. EU hadde for få år siden en ambisjon om ti–tolv fullskalaprosjekter innen 2015. Ingen fullskalaprosjekter i EU vil stå ferdig neste år. Det å utvikle teknologier som er både rimelige og effektive, har vist seg å være mer utfordrende enn man opprinnelig trodde. Finanskrisen har ført til mindre risikovilje og kapital blant mulige investorer, samtidig er prisen for å slippe ut CO₂ svært lav sammenlignet med kostnadene ved rensetiltak.

Regjeringen arbeider med en ny strategi for fangst og lagring av CO₂ som kan hjelpe oss på veien mot lavere utslipp ved forbrenning av fossile energikilder. I det videre arbeidet med CO₂-håndtering er det viktig å legge vekt på å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger. Jeg vil kanskje trekke fram to forhold: Både det som står om risikohåndtering, og det som står om kostnadsstyring, er det nok viktig at vi legger vekt på i det videre arbeidet. Hovedmålet med strategien må være å utvikle teknologi sånn at CO₂-håndtering kan bli et kostnadseffektivt klimatiltak. Vi har en ambisjon om å få på plass minst ett fullskalaanlegg for fangst og lagring av CO₂ innen 2020. Dette er åpenbart et krevende mål. Erfaringen med Mongstad har vist at å utvikle et godt prosjekt for fullskala CO₂-håndtering kan være både komplisert og dyrt.

Jeg har sagt det før – og jeg har lyst til å vise til representanten Hansson når det gjelder det videre arbeidet, han sa det veldig godt – nå er det aller viktigste vi kan gjøre med denne rapporten og komiteens gode arbeid med saken, å lære av det som er gjort. Det er det viktigste. Og regjeringen er selvfølgelig opptatt av at vi må gjøre et grundig arbeid. Norge må utnytte ressursene vi bruker på CO₂-håndtering best mulig, og bidra i den store CCS-dugnaden, for dette kan ikke bli gjort til et verdensmesterskap, det må gjøres som en verdensdugnad. Det innebærer at vi også må tenke løsninger som når ut over landegrensene. Det avgjørende er at Norges innsats bidrar til teknologiutvikling og reduserte kostnader. Målet må være at CO₂-håndtering ved energi- og industriutslipp blir regelen og ikke unntaket i framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [14:49:21]: Statsråden sa i sitt innlegg at teknologien har vist seg vanskeligere og mer krevende enn man tidligere antok. Jeg registrerer den uttalelsen med stor oppmerksomhet, for det er akkurat det samme som regjeringa Stoltenberg har hevdet. Jeg bare noterer rett og slett at den nåværende statsråds mening sammenfaller med Stoltenberg-regjeringas mening om teknologien og utfordringene knyttet til den.

Så vil jeg bare kort si at representanten Tetzschner, som representerer et av regjeringspartiene, har vært veldig tydelig på at han mener at Mongstad-senteret nærmest har vært bortkastet, og snakker om misbruk av skattebetalernes penger. Statsråden har ved flere anledninger – også i høringa – sagt det helt motsatte. Jeg vil gjerne at statsråden kommenterer regjeringspartirepresentantens meninger her i salen, for å få vite hva regjeringa mener om akkurat disse påstandene.

Statsråd Tord Lien [14:50:31]: Som det også står i rapporten, er testsenteret bygd med en kvalitet som har gjort det svært kostbart. Blant annet det at man har lagt til rette for å teste ut to forskjellige teknologier på testsenteret, har gjort at det har blitt meget dyrt.

At infrastrukturen på Mongstad vil være nyttig for oss, tror jeg at jeg vil svare ja på. Om den er verdt de midlene som er brukt der, mener jeg – det dreier seg om en beslutning som er fattet før min tid i statsrådsembetet – det ikke er riktig av meg å svare på. Så til det første representanten Kolberg refererer til: Det er i og for seg beslutninger som er fattet tidligere. Jeg svarer at testsenteret er viktig og nyttig infrastruktur for oss, men jeg vil ikke ta stilling til om kostnadene står i forhold til nytten. Det er en jobb som det tilligger Stortinget å vurdere.

Martin Kolberg (A) [14:51:35]: Det er viktig å få konstatert at statsråden mener at testsenteret har sin store nytte, og at vi er der at regjeringa mener at det skal drives videre. Det har regjeringa sagt. Dermed har den forrige regjering og den nåværende regjering en veldig sammenfallende holdning til akkurat dette. Det er viktig å få sagt i denne debatten.

Så til det andre poenget, dette med informasjon til Stortinget. Jeg siterer her statsråden, fra høringa. Jeg spør ham om dette, og han svarer slik:

«Det jeg prøver å svare på, er hvorvidt Stortinget har vært holdt informert om aktiviteten på Mongstad, både testsenteret og fullskalaprosessen.» Det «mener jeg at Stortinget har vært i 2006–2012».

Statsråden har fulgt debatten. Hvordan vurderer han påstandene om manglende informasjon, i lys av den uttalelsen han kom med i høringa?

Statsråd Tord Lien [14:52:37]: Representanten Kolberg refererte til den store nytten. Jeg sa vel at det kom til å bli nyttig. Så det er ivaretatt. Det står også i Riksrevisjonens rapport at for å sikre videre utnyttelse av testsenteret på Mongstad er det viktig at vi jobber med å få kontroll på kostnadene ved testsenteret. Det er vel også noe som har fått Stortingets tilslutning. Det er selvfølgelig noe regjeringen vil jobbe med.

Jeg har prøvd å gi komiteen mye informasjon om hvordan informasjonsflyten var fra 2006 til 2012. At den informasjonen har vært omfangsrik, mener jeg det ikke kan være noen tvil om. Det er veldig lite normativt i det utsagnet.

Jeg mener at det er opp til Stortinget å vurdere hvorvidt Stortinget føler at det selv har blitt tilstrekkelig informert.

Martin Kolberg (A) [14:53:39]: Det er opp til Stortinget å foreta en vurdering av dette, men dette er et veldig sentralt punkt for oss – som statsråden har hørt – nemlig det punktet at statsråden ble spurt om dette. Han svarte, som jeg har sitert ham på, og han sier på andre punkter: Det er ingen tvil om at Stortinget har fått den helt korrekte og tilstrekkelige informasjon – det er referat fra andre punkter i høringa. Jeg vil igjen bare spørre statsråden om hvordan han ser på sine uttalelser – i lys av hva som er blitt hevdet av regjeringspartirepresentantene i denne debatten, at så ikke er tilfellet.

Statsråd Tord Lien [14:54:15]: Jeg vet, av noen års erfaring med representanten Kolberg i Stortinget, at han er veldig opptatt av de konstitusjonelle forhold her i landet, og det er nok viktig at jeg prøver å passe på min rolle.

Som jeg sier, har jeg hele tiden sagt at jeg oppfatter det slik at Stortinget har fått omfattende informasjon om det som skjer på Mongstad. Så kan jeg også si at jeg har ikke grunn til å tro at det i den perioden som er omtalt i Riksrevisjonens rapport, har kommet noen informasjon til Stortinget som ikke har vært korrekt. Det oppfattet jeg også at Kolberg etterspurte. Men om informasjonen har vært tilstrekkelig – det mener jeg ikke er noe jeg bør ha noen normativ oppfatning om.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:55:19]: Statsråden sa at en måtte legge en betydelig grad av realitetsorientering til grunn. Det er bra. Samtidig synes jeg innlegget viste at engasjementet ikke er på topp. Jeg vil heller si det sånn at det er heller lunkent i saken.

Det ble sagt at kostnadseffektive tiltak var det lagt vesentlig vekt på, samtidig som statsråden sa at det var tilsynelatende bred støtte i Stortinget for fortsatt fangst og lagring. Jeg har aldri opplevd at det har vært sterkere støtte enn i dag – ved innlegget fra Fremskrittspartiets representant i komiteen. Jeg oppfattet det sånn at her skal det gjøres en jobb.

Det var rammebetingelsene for å etablere industrianlegget som var for svake. Hva vil statsråden gjøre i den videre prosess for å sikre at tilgang på eksos og pris på produkt blir sånn at det kommersielt kan realiseres av de private som ønsker det?

Statsråd Tord Lien [14:56:34]: Vi har ved gjentatte anledninger sagt at ambisjonen om å realisere minst ett fullskalaanlegg innen 2020 står ved lag.

Jeg beklager hvis det er slik at man forventer retoriske triks fra min side. Jeg opplevde vel ikke at den forrige regjeringens retoriske triks om karbonfangstanlegget på Mongstad brakte denne prosessen særlig videre. Det ble vel heller flere problemer ved det. Så jeg holder meg unna det.

Jeg har lyst til å si at jeg er veldig kommittert til å legge til rette for en prosess som ender med at vi får realisert et fullskalaanlegg innen 2020. Samtidig er det viktig med forskning og utvikling for å holde kostnadene ved fangst og lagring av CO₂ på et nivå som gjør dette til teknologi som vil bli tatt i bruk i flere land.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:57:35]: Det var ikke retoriske triks som var mitt poeng.

Når statsråden sier at det er tilsynelatende bred støtte i Stortinget for fortsatt fangst og lagring, står det for meg som et uttrykk for at en ikke har fått med seg den brede støtten – nå inkludert Fremskrittspartiet – for å gjøre det.

Igjen er poenget mitt at når en mener at den forrige regjeringa var for tett på teknologi – den nye regjeringa vil være mindre tett på teknologi – vil en da ta konsekvensene av det, slik at en er mer tett på det som er rammebetingelsene for dette industrianlegget, nemlig tilgangen på råvare, som er eksos, og prisen på produktet, som er CO₂? Skal en kommersiell aktør kunne gjøre en jobb, må en ha forutsigbare rammebetingelser på disse nøkkelområdene, etter Senterpartiets vurdering.

Statsråd Tord Lien [14:58:40]: La meg med entusiasme forsøke å si at jeg er glad for den brede støtten for karbonfangst og -lagring i Stortinget – og i og for seg i store deler av samfunnet utenfor.

Jeg har ikke sagt at staten har vært for nær på. Jeg har vært veldig tydelig på at staten må kommittere seg for å få til dette. Det ser vi av rammevilkårene der ute. Jeg har bare sagt at det er en del av forklaringen på at dette har vært en krevende prosess, etter mitt fattige skjønn.

Så har jeg ved flere anledninger – også i stortingssalen – sagt at når det gjelder den videre strategien for utviklingen av karbonfangst og -lagring, vil regjeringen og jeg komme til Stortinget med en løypemelding om dette arbeidet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det står jeg fast ved.

Abid Q. Raja (V) [14:59:38]: Jeg tillater meg å konstatere at vi nå ligger etter – på grunn av Mongstad – med å nå våre klimamål, som er satt. Mitt korte spørsmål til statsråden er dermed: Hvor langt etter ligger vi, og hva er regjeringens plan med å ta igjen klimakuttetterslepet etter den avgåtte rød-grønne regjeringen?

Statsråd Tord Lien [15:00:09]: Det er vanskelig for meg å svare på hvor mye etterslep vi får på grunn av at Mongstad ble skrinlagt av den rød-grønne regjeringen. Jeg mener – og det står regjeringen og så vidt jeg vet partiet Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti, bak – at målet om å realisere et fullskalaanlegg innen 2020, er et mål vi står sammen om.

Mange av forsknings- og demonstrasjonsprosjektene, bl.a. på Norcems anlegg i Brevik, går jo sin gang, og der både utvikles og demonstreres ny teknologi hele tiden. Det er bra. Det kan føre til realisering av CCS-prosjekter i Norge, men også bidra til å utvikle teknologi som kan brukes til å fange karbon i andre land, og det er også bra.

Karin Andersen (SV) [15:01:13]: Jeg skal også spørre statsråden om noe som er hans ansvar, nemlig realiseringen av fullskalaanlegg for fangst og lagring innen 2020 og det viktige faktum at vi er nødt til å foreta kutt i Norge. Det har vært oppe flere forslag nå om at man kan gjøre dette andre steder. Det kan man selvfølgelig også gjøre i tillegg, men hvis man skal nå klimamålene internasjonalt, er det viktig at Norge – som har høye CO₂-utslipp – reduserer sine egne utslipp, ikke bare faktisk fordi de faktisk betyr noe, men også politisk fordi det er umulig å få til enighet med land som slipper ut mye mindre og har mye mindre penger enn Norge, hvis vi ikke selv også iverksetter ganske kraftige tiltak. Er statsråden enig i det resonnementet?

Statsråd Tord Lien [15:02:13]: Jeg er enig i at alle rike industriland må gjøre sin del av innsatsen for å redusere utslipp av klimagasser – helt klart. Samtidig må målsetningen være å bidra til at dette blir så billig at det blir regelen og ikke unntaket på både energianlegg og industrianlegg i alle industrialiserte land i framtiden.

Jeg har sagt flere ganger at regjeringen kommer til å legge fram en løypemelding om det videre arbeidet med karbonfangst og -lagring i revidert nasjonalbudsjett. Det står fast.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunvor Eldegard (A) [15:03:14]: På Mongstad ligg no verdas største testsenter for CO₂-teknologi. Dette er eit resultat av satsinga til regjeringa Stoltenberg II på CO₂-rensing. Av kostnadane til Mongstad gjekk 67 pst. til testsenteret, 10 pst. har gått til transport og lagring, 11 pst. til fullskala Mongstad og 5 pst. til Kårstø. Det resterande gjekk til administrasjon. Eg startar med dette for å vektleggja viktigheita av testsenteret, for sjølv om fullskala på Mongstad er stoppa, så står testsenteret der og er eit utruleg viktig steg på vegen mot CO₂-rensing.

Som både FNs klimapanel og Stortinget understreker, er kanskje karbonfangst og -lagring den enkeltteknologien som er viktigast i kampen mot globale klimaendringar, og eg er glad for at Noreg på Mongstad er heilt i front når det gjeld dette.

Under høyringa sa òg statsråd Tord Lien:

«Det er ingen tvil om at testsenteret har bidratt til å kvalifisere teknologiene, har bidratt til å redusere kostnader ved karbonfangst og har bidratt til avklaring, riktignok sammen med fullskalaprosjektet, av aminspørsmålet. Det er helt åpenbart at testsenteret har levert. Jeg mener at dette er ett av de viktige elementene vi får ta stilling til i det videre arbeidet.»

Eg er heilt einig med statsråden her. Eg håpar at den nye regjeringa no fortset å satsa på CO₂-teknologi både på testsenteret og andre plassar i landet.

Testsenteret på Mongstad vart opna sommaren 2012. Når me snakkar om eit testsenter, tenkjer ein kanskje på eit lite laboratorium, men det er faktisk ein ganske stor fabrikk der ein kan testa ulike typar teknologiar og ulike typar gassar samtidig. Til den opninga kom miljøorganisasjonane, mange bedrifter, internasjonale kunnskapsmiljø og internasjonale selskap for å vera med på det, for den dagen vart det teke eit stort seg i arbeidet mot dei globale klimaendringane.

Det som er bra, synest eg, er at det under heile prosessen med Mongstad-prosjektet, har vore brei oppslutning i Stortinget, sjølv om ein kan høyra her i debatten at ikkje alle er einige i det. Derfor kjem eg til å visa til nokon sitat som gjer at iallfall eg meiner det. St.prp. 49 for 2006–2007, Samarbeid om handtering av CO₂ på Mongstad – som inkluderte Gjennomføringsavtala, utgangspunktet for investering, opprettinga av testsenteret – vart samrøystes vedteken av Stortinget i mai i 2007. Fangst og lagring av CO₂ er omtala i det første klimaforliket i februar 2008, og investeringsavgjerda i teknologisenteret på Mongstad vart samrøystes vedteken av Stortinget i januar 2009. Sjølv om det var ueinigheit om andre delar av Mongstad-satsinga, vart den nye prosjektmodellen som regjeringa Stoltenberg føreslo i 2011, Meld. St. 9 for 2010–2011, positivt omtala av ein samla energi- og miljøkomité på Stortinget. Dei skreiv i innstillinga der:

«Selv om det i Stortinget har vært og er uenighet om når man skal pålegge gasskraftaktører å implementere teknologi for fullskala CO₂-rensing på gasskraftverk i Norge, så har det vært full enighet om at arbeidet som gjøres på Mongstad er av stor viktighet. Et enstemmig storting vedtok i mai 2009 prosjektet med bygging av Testsenteret på Mongstad.»

Vidare kan ein lesa:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, (…) mener de endringer som regjeringen har foreslått, passer inn i komiteens merknader fra tidligere behandlinger av dette prosjektet, og at de vil gjøre prosjektet mer robust og med større sjanse for teknologisk suksess. Det er viktig å justere kursen når tiden viser at opprinnelige planer ikke var gjennomførbare.

Komiteen mener Testsenteret på Mongstad (TCM) har en sentral rolle i Norges bidrag for å utvikle kommersiell CO₂-renseteknologi. Ved en slik presisering fra regjeringen har testsenteret fått den reelle og viktige rollen det fortjener. Denne reelle oppgraderingen av TCMs posisjon kan også bidra til å gjøre det mer interessant for forskningsmiljøer og industriaktører.»

I klimaforliket i 2012 påpeikte faktisk ein samla komité – der til og med Framstegspartiet, som stod utanfor klimaforliket, var med i kommentaren – følgjande:

«Komiteen viser til at blant annet Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel trekker frem CO₂-håndtering som den viktigste enkeltstående teknologien for å redusere klimagassutslipp. Dersom CO₂-håndtering skal lykkes som teknologi forutsettes det at en rekke land satser aktivt på teknologi- og kompetanseutvikling og utvikler prosjekter for CO₂-håndtering. Komiteen understreker derfor viktigheten av arbeidet ved Teknologisenteret på Mongstad.»

Ut frå det meiner eg det har vore stor einigheit her i Stortinget om Mongstad-prosjektet, sjølv om – som eg sa før – det i debatten i dag kan høyrast litt annleis ut.

Me er nøydde til å avgrensa klimautsleppa. Den siste rapporten frå FNs klimapanel syner at verda no er nøydd å koma i gong med reduksjonane dersom me skal oppnå togradarsmålet, og dei frykter faktisk for endå større oppvarming. Då må ein ha regjeringar som tør å vera visjonære, som tør å satsa på å utvikla nye teknologiar. Klimaet treng at me tør å satsa. Eg er einig i at det er synd at me ikkje nådde målet om fullskala reinsing på Mongstad, men det handlar òg om at me må laga ein ny strategi, og målet om fullskala innan 2020 står fortsatt. I budsjettforslaga frå den raud-grøne regjeringa auka vi satsinga på CO₂-rensing, men i budsjettvedtaket her i Stortinget reduserte det nye fleirtalet det.

Eg håpar at Stortinget også i framtida vil satsa på og tør å utvikla nye teknologiar, slik at Noreg kan vera eit pionérland i satsinga på klimatiltak.

Erik Skutle (H) [15:10:46]: Jeg skal være kort. Mye er sagt i debatten tidligere, og jeg skal ikke trette forsamlingen med å gjenta argumentene som allerede er framført.

Politikere får kritikk hver eneste dag, både i debattspaltene i avisene, på tv, i radio og fra denne talerstolen. Det er bra – det fører samfunnet framover. At Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité reiser formell kritikk, er imidlertid ikke like vanlig. Det er det kraftigste virkemidlet man har overfor en regjering som har gått av, og det bør si litt om sakens omfang og alvorlighetsgrad.

Det hele startet med Statoils ønske om å bygge gasskraftverk på Mongstad. På Mongstad har det vært raffineridrift siden slutten av 1970-tallet, med en produksjon som er svært energikrevende. Fordelen med et gasskraftverk tilknyttet et raffineri er at man kan utnytte varmen som utvikles i kraftverket, slik av driften blir mer effektiv både økonomisk og miljømessig.

Byggingen startet i 2007, og kraftverket var i drift sent i 2010. Hele forutsetningen for at Statoil fikk tillatelse til å bygge og drifte kraftverket, var at det skulle være rensing eller fangst og lagring fra første dag, altså tilnærmet nullutslipp av CO₂.

I mellomtiden holder daværende statsminister Jens Stoltenberg sin nyttårstale i 2007. Der går han høyt på banen og sier at Norge innen syv år skal utvikle en teknologi som muliggjør fangst og lagring av CO₂. Det skal bli vår tids månelanding. Det er store ord, det er forpliktende ord, ikke minst fordi en slik satsing med en slik kostnad vil gå på bekostning av andre miljøsatsinger. Det skal jeg komme tilbake til.

Syv år har gått. Resultatet er et gasskraftverk som pumper ut en halv million tonn CO₂ i året, et raffineri som fortsatt pumper ut en million tonn CO₂ i året, og 10 mrd. skattekroner er brukt til investering og drift på Mongstad. Ennå er ikke et eneste gram CO₂ fanget eller lagret.

Prosjektet på Mongstad består, som de fleste kjenner til, av to deler: et testsenter, der kommersielle aktører kan prøve ut teknologi med tanke på å gjøre den kommersiell lønnsom, samt fullskala fangst og lagring av CO₂ fra kraftverket og raffineriet.

Testsenteret har bred tilslutning, og blir av de aller fleste omtalt i positive ordelag. Likevel har senteret få konkrete resultater å vise til, bl.a. har komiteen, til tross for iherdige forsøk, ikke fått klarhet i hvor mange patenter som er tatt ut som en konsekvens av testsenteret.

Fullskalaprosjektet er det desidert største og mest omfattende av de to. Ingen tvil om at det er det som er selve månelandingen. Det blir nå av mange miljøorganisasjoner omtalt som en katastrofe, og ble altså skrinlagt etter valget i fjor. Da må vi spørre oss: Hvordan kunne det ende slik? Det enkle svaret på det er at for mange aspekter av prosjektet har vært klønete håndtert, og innsatsviljen har til tider vært halvhjertet. For eksempel er det Statoil som har hatt ansvaret for den faktiske gjennomføringen av prosjektet, som en del av et kompromiss, der Statoil i realiteten fikk bygge gasskraftverk mot at de også skulle bygge anlegg for fangst og lagring.

Statoil er som kjent et oljeselskap som har begrenset erfaring med denne typen prosjekter. Statoil er selvfølgelig også et børsnotert selskap med mange forskjellige eiere. Selskapet har i realiteten ett hovedformål, og det er å levere et størst mulig utbytte til aksjonærene. De driver ikke veldedighet. Statoils hovedinteresse, økonomisk sett, var å få på plass et gasskraftverk på Mongstad, slik at raffineridriften der ble mer lønnsom. Da gasskraftverket sto ferdig i 2010, var ikke teknologien for fangst og lagring av CO₂ moden nok til å settes ut i drift.

Stoltenbergs løsning var da å endre kravet om rensing fra første dag til rensing så fort som mulig – altså en veldig uforpliktende formulering. Dette skjer uten å korrigere med andre incentiver, slik at Statoil likevel skulle ha et incentiv til å fullføre prosjektet til en fornuftig tid til en fornuftig pris. Resultatet var at Statoil startet opp gasskraftverket uten rensing, fikk økt lønnsomhet på raffineriet, og satt igjen med svært begrensede incentiver til å realisere et fullskala anlegg på Mongstad, noe Riksrevisjonen også ettertrykkelig påpeker. Det er den avgåtte regjeringens ansvar.

La meg gjøre det helt klart at jeg tror ikke at mennesker eller organisasjoner bare styres etter det som gir belønning, tvert imot. Jeg betviler heller ikke Statoils eller den avgåtte regjeringens intensjoner i prosjektet, jeg bare sier, i likhet med Riksrevisjonen, at incentiver virker. Og jeg tror vi er naive dersom vi ikke tror at incentiver også virker på et selskap som Statoil.

Under høringen stilte jeg flere spørsmål til de nå avgåtte olje- og energiministrene om hvilke incentiver Statoil hadde for å fullføre prosjektet til en fornuftig tid og pris. Ingen av dem kom på et eneste ett, noe som tydelig framgår av høringsreferatet. Samtidig sier Riksrevisjonen at kostnadskontrollen har vært dårlig. Det er heller ikke gjennomført en ekstern kvalitetssikring av prosjektet og kostnadene tilknyttet det, noe som er svært oppsiktsvekkende, all den tid vi snakker om et prosjekt som potensielt kunne kostet flere titalls milliarder kroner. På toppen av det hele hadde heller ikke Gassnova tilstrekkelig faglig kompetanse og kapasitet.

Noe av det mest interessante i saken, er imidlertid hvordan pengene har fortsatt å strømme inn til prosjektet til tross for at noen burde skjønt at det var svært sannsynlig at investeringen kom til å gå tapt. I høringen blir det stilt spørsmål både til Jens Stoltenberg og andre tidligere regjeringsmedlemmer om hva som var årsaken til at fullskalaprosjektet ble stoppet. Svaret synes jeg var veldig interessant. I motsetning til hva jeg og en del andre hadde forventet på forhånd, fikk man ikke det forutsigbare svaret om at dette var en helhetsvurdering. Det var to konkrete forhold som det ble pekt på: prislappen og mengden CO₂ som skulle renses. Med andre ord ble prislappen per tonn CO₂ for høy. Det er en helt ærlig sak. Jeg deler vurderingene til dem som har sagt at det er problematisk hvis vi realiserer et anlegg som demonstrerer en enhetskostnad som er helt urealistisk, men problemet her er at mengden CO₂ på Mongstad og prislappen har vært kjent lenge – helt siden 2009 for å være nøyaktig.

Regjeringen fant imidlertid ikke noen grunn til å avvikle prosjektet før etter valget 2013 – fire år etter denne informasjonen ble kjent. Man har da brukt fire år på å fordøye denne informasjonen, og konkluderer med at prosjektet ble for dyrt. I mellomtiden har milliardene rent ut. Man kan selvfølgelig bare spekulere i årsakene til at man brukte så lang tid på å konkludere slik man gjorde.

Til sammen er det brukt over 10 mrd. kr i investeringer på drift på Mongstad. Vi har fått tilbakemeldinger på at en god del av de investeringene som er gjort på Mongstad, kan være nyttige, men fasiten får vi ikke på lang tid.

Det er mange som har referert til Kennedy i denne debatten. Jeg kan godt tenke meg å gjøre det samme. Han sa på begynnelsen av 1960-tallet at vi skal lande på månen innen utgangen av dette tiåret – ikke fordi det er enkelt, men fordi det er vanskelig. Det kan også spekuleres i om det er årsaken til at prosjektet har fått gå i fire år før man har brukt kjente forhold som beslutning for å stoppe det – fordi den beskjeden ikke har vært enkel å gi, men svært vanskelig, til velgerne.

I mellomtiden kan vi reflektere litt over hva 10 mrd. kr kan gi oss i klimasammenheng. Med dagens kvotepriser i EU kan vi f.eks. kjøpe klimakvoter for 350 millioner tonn CO₂, vi kan kjøpe klimakvoter slik at 300 millioner personbiler kan stå i ro i ett år, eller vi kan kjøpe klimakvoter for utslippene på Mongstad, både raffineriet og kraftverket, i over 200 år. I stedet har vi foreløpig redusert klimagassutslippene med null gram. Om investeringen gir en gevinst i framtiden, er fortsatt et åpent spørsmål.

Når det er så stort gap mellom hvor mye penger man har brukt, og hvilke målsettinger man hadde i utgangspunktet, er det kritikkverdig. Derfor har vi denne debatten, og derfor leverer vi saken sånn som vi gjør.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:20:41]: Aller først har jeg lyst til å takke kontroll- og konstitusjonskomiteen for en grundig og god innstilling i henhold til Stortingets arbeid med det vi på folkemunne kaller Mongstad, månelanding eller statens arbeid med CO₂-håndtering, som dagens innstilling og sak heter.

Det var en flott oktoberdag regjeringen Stoltenberg lanserte Mongstad-beslutningen. Jeg husker dagen godt, jeg husker hvor jeg var, og jeg husker også Kristelig Folkepartis første reaksjon på regjeringens beslutning i denne Mongstad-saken.

Kristelig Folkeparti var fra denne dagen opptatt av når CO₂-rensingen ville være på plass. Regjeringen sa om syv år, og jeg husker at mitt tilsvar til det var at de som ble født denne oktoberdagen, da ville sitte på skolebenken før rensingen av Mongstad ville være på plass.

Det var ikke bare undertegnede som var kritisk i de første dagene. SUs daværende leder, Kirsti Bergstø, sa til NTB den 12. oktober 2006:

«Dette er en hårreisende dårlig løsning for både miljøet og alle som har stemt for en ny miljøpolitikk. Nå må SV diskutere om vi er tjent med å sitte i en regjering og forvalte en politikk vi ikke kan stå inne for.»

Miljøorganisasjonene var også svært skuffet. Naturvernforbundets leder, Lars Haltbrekken, sa:

«SV har sviktet sitt viktigste miljøløfte fra Soria Moria-erklæringen. Vi spør oss nå hva som blir det neste miljøløftet de vil forlate. De lovet full rensing av nye gasskraftverk, men nå kan det bli fire år med nye CO₂-utslipp.»

Natur og Ungdom var litt mer skarpe. De sa at Kristin Halvorsen «ikke eier skam i livet».

Responsen på dette fra SV-leder Kristin Halvorsen var at hun sa at hun forsto at det kom reaksjoner på vedtaket:

«Dette har vært en krevende sak. Jeg er enig med miljøbevegelsen at vi burde hatt fullskala rensing på plass før. Men det var til slutt ikke noe alternativ, for det var ikke aktuelt for Statoil.»

Det sa Halvorsen til NTB.

Jeg snakket om dem som ville sitte på skolebenken etter syv år, og jeg kalte det også en faneflukt fra SVs side – fra motstand mot gasskraftverk, via krav om full rensing fra første dag, til å slippe ut CO₂ fram til 2014. Det året vi i dag er inne i.

Tidligere miljøvernminister og nåværende stortingsrepresentant Knut Arild Hareide uttalte seg også til NTB i denne sammenheng:

«Dette vedtaket ville aldri Bondevik-regjeringen gått for. Det kan jeg si helt sikkert.»

Han mente at det ikke er noen garantier for at renseanlegget vil komme på plass, siden det ligger to stortingsperioder fram i tid. Videre uttalte han:

«Det er uforståelig at Bjørnøy har gitt etter for press, og ikke fått noe særlig igjen. Vi har fått en svekket miljøpolitikk med den rød-grønne regjeringen.»

Kanskje nåværende stortingsrepresentant Hareide – daværende nestleder og tidligere miljøvernminister – hadde mer rett enn han visste den oktoberdagen.

Stoltenberg-regjeringens store prosjekt var månelandingen. Det var det tydeligste og største politiske løftet som regjeringen ga oss i Stortinget, men det var også et tydelig løfte til velgerne i to påfølgende stortingsvalg. Det var også et viktig nasjonalt tiltak for å redusere nasjonale utslipp. Ja, det var et av våre svar på klimadugnaden. Etter hvert ble også det internasjonale perspektivet trukket inn i denne saken. Vi skulle få gevinst utover det nasjonale. Ja, det er det som står i innstillingen i dag, vi skulle ha en pionerrolle innen fangst og lagring av CO₂. Det var det Norge hadde påtatt seg og skulle påta seg.

Energi- og miljøkomiteen sier jo i innstillingen:

«Komiteen viser til at arbeidet med CO₂-fangst og -lagring har vært den største teknologiske klimapolitiske satsingen i Norge det siste tiåret. Komiteen mener videre norsk engasjement for CO₂-fangst og -lagring er av stor betydning, men at det er helt avgjørende å lære av det som er gjort i det videre arbeidet.»

Det er nok litt på denne bakgrunn jeg leser innstillingen. Et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen mener det er grunn til nettopp å hevde en sterk kritikk i dagens innstilling og i dagens vedtak.

Jeg har fulgt denne debatten i dag både her fra salen og fra kontoret, og jeg opplever at mange i dagens opposisjon vektlegger at det har vært stor enighet i Stortinget om denne viktige saken. Jeg har lyst til å takke komitéleder Martin Kolberg for gode ord om Kristelig Folkepartis rolle i denne saken. Men den enigheten som bl.a. representanten Kolberg viser til, henger også litt sammen med hvordan regjeringen har håndtert denne saken, for å si det pent. Jeg mener heller ikke at enigheten alltid har vært der. Det var regjeringen som besluttet at det skulle gjennomføres, og som framforhandlet en gjennomføringsavtale. Det var en avtale som Stortinget ikke hadde noe å si på. Så ble den solgt ut i media, og de rød-grønne hadde flertall på Stortinget. Så var det det siste punktet: å få tilslutning til de ulike vedtakene.

Jeg har lyst til å spørre og utfordre representanten Kolberg: Mente han at det kunne vært mer fair enn med den måten regjeringen og stortingsflertallet håndterte denne saken på? Hadde det vært mer fair å få Kristelig Folkeparti og Venstre til å stemme imot i enhver sak, i stedet for å prøve å påvirke gjennom det arbeidet vi gjorde? Når et flertall og en enighet hele tiden blir brukt på den måten, synes jeg det er på tide å stille det spørsmålet.

Avtalen ble inngått i oktober 2006. I Stortinget fikk vi den første orientering om saken i mars 2007. Vi fikk altså ikke Gjennomføringsavtalen på det tidspunktet. Vi fikk en gjengivelse fra regjeringen av det man mente var det Stortinget hadde behov for å vite. Det var først våren 2010 vi fikk Gjennomføringsavtalen – etter nok en utsettelse av dette prosjektet.

En uke etter regjeringens beslutning om Mongstad var det spontanspørretime her. Både olje- og energiminister Odd Roger Enoksen og finansminister Kristin Halvorsen var til stede. I den spørretimen stilte jeg et hovedspørsmål til olje- og energiministeren:

«Kan olje- og energiministeren garantere at miljøforpliktelsene blir holdt, og at investeringsbeslutningene tas når førsteklassingen sitter på skolebenken, og ikke blir ytterligere utsatt?»

For meg viser dette spørsmålet bare at det ikke har vært helt enighet om denne saken. Jeg siterer fra statsråd Odd Roger Enoksens svar:

«Jeg er helt overbevist om at dette skal bli et prosjekt som vil sette Norge i en lederrolle når det gjelder å rense CO₂-utslipp fra fossile brensler. Den kampen skal vi ta sammen. Det arbeidet har Regjeringen nå startet på, og Statoil har forpliktet seg til å gjennomføre dette. Staten har forpliktet seg til å ta sin del av ansvaret – et betydelig økonomisk ansvar.»

Jeg fikk ingen garanti om miljøforpliktelsene blir holdt, at investeringsbeslutningene tas før syv år er gått.

Videre ble denne spontanspørretimen fulgt opp av daværende representant Jan Sahl. Han stilte sitt oppfølgingsspørsmål til finansminister Kristin Halvorsen:

«Nå opplever vi ikke bare at SV åpner for flere år med CO₂-utslipp fra Mongstad uten rensing, men at det faktisk er usikkert om det blir rensing i 2014. Vi har merket oss at statsministeren ikke lenger ønsker å bruke ordet «garanti» når det gjelder politiske målsettinger. I denne saken er det jo nettopp garanti som er det springende punktet, og det som miljøbevegelsen er spesielt opptatt av. Kan statsråd og partileder Kristin Halvorsen her og nå gi oss en garanti for at det blir CO₂-rensing på Mongstad i 2014?»

Så leser jeg litt ned i svaret:

«Den avtalen som er inngått mellom staten og Statoil, er forpliktende. Derfor kan jeg si med hånden på hjertet at jeg kan gi en garanti for at det er på plass i 2014. For SVs del ville vi ha denne rensingen på plass før, fordi også et årlig utslipp på under 1 million tonn CO₂ fra gasskraftverket på Mongstad er med i klimaregnskapet på minussiden.»

NTB-meldingen som gikk ut etter dette, var «med hånden på hjertet» av statsråd Kristin Halvorsen eller partileder Kristin Halvorsen. Det hører også med til denne historien.

Vilkårene i utslippstillatelsen har vært diskutert tidligere i dag. De kunne gitt regjeringen den nødvendige framdriften i denne saken. Dette påpeker Riksrevisjonens innstilling, og det er også påpekt av flertallet i dagens innstilling. Dette valgte regjeringen ikke å benytte seg av. Fra Kristelig Folkepartis side har vi påpekt at dette var uheldig mang en gang, fordi dette var jo kanskje det eneste riset bak speilet vi hadde med tanke på Gjennomføringsavtalen med Statoil. Hvis vi brukte utslippstillatelsen, hvis vi hadde håndhevet den på den måten som den var i 2006, kunne det bli en situasjon at kraftverket sto ferdig bygd, men at det ikke kunne starte opp fordi det ikke hadde noen utslippstillatelse som tilsa det. Det forteller med all tydelighet – i alle fall for meg – at utslippstillatelsen var et godt redskap, men den ble endret og ikke brukt som det redskapet den var når Gjennomføringsavtalen var som den var for staten og Statoil.

En annen sak som er omtalt både av Riksrevisjonen, i innstillingen og i dagens debatt, og som har vært omtalt fra denne talerstolen mange en gang, er kreftfaren, aminfaren. Våren 2009 var daværende representant for Hordaland, Laila Dåvøy, på besøk hjemme i sitt eget fylke. Hun kom tilbake med opplysninger om at det gikk rykter om kreftfare på Mongstad. Dette tok representanten Dåvøy og jeg så alvorlig at vi stilte et skriftlig spørsmål.

Så har det gjennom denne dagen og denne debatten blitt vist til en merknad fra energi- og miljøkomiteen om dette. Den ble bl.a. brukt i replikkordskiftet med min medrepresentant som er i kontroll- og konstitusjonskomiteen, Grøvan. Det er en god merknad, for den har jeg skrevet selv for nettopp å påpeke det som vi var ute etter. Vi stilte spørsmålet i 2009, så kom komiteens merknader, og så var det gode innspill fra fagetatene med Ellen Hambro fra Klif i spissen, som sendte brev til Olje- og energidepartementet om at den kreftfaren som var, kanskje langt på vei var avklart, og at man ville klare å håndtere dette i de fire årene vi hadde framfor oss, med tanke på når fullskalaanlegget skulle på plass. De samme signalene fikk vi fra SINTEF. Likevel ble kanskje kreftfaren brukt litt mye i visse perioder, men det er ingen av oss som vil ha et eneste menneskeliv på samvittigheten i denne saken. Likevel er det viktig for oss å understreke dette. Vi ser at under ett år etter at beslutningen ble fattet med tanke på litt utsettelse, viste også Statoils egne undersøkelser at kreftfaren var håndterbar.

Jeg har helt til slutt lyst til å si at når det gjelder om Stortinget har vært informert – eller vi har måttet håndtere denne saken – var det i alle fall et stort mindretall i 2010 som mente at Stortinget ikke var godt nok informert, at regjeringen ikke hadde oppfylt opplysningsplikten sin. La meg lese fra merknaden om dette:

«Rapporten» – og da snakker vi om Gassnova, som er statens forlengede arm og gjennomfører – «inneholder svært relevant informasjon som kun i begrenset grad er videreformidlet til Stortinget i statsbudsjettet for 2010 (Prop. 1 S (2009–2010)). Av rapporten fremkommer at investeringene er høyere enn forventet, at kraftvarmeverket muligens kan bli operert på redusert last (bare én turbin), ved oppstart av CO₂-fangst, at et fullskala anlegg i praksis må planlegges og bygges uten erfaring fra testsenteret, at helserisiko ved bruk av aminer kan være en kritisk faktor for å ta i bruk aminanlegg for storskala fangst av CO₂, at det anbefales å utrede trinnvis utbygging av fangstanlegg for varmekraftverket (bare én turbin, krakkeren skrinlegges), og at Gassnova tidligere har anbefalt at det kun bør bygges ett førstegenerasjons fangstanlegg. Det siste innebærer at rensing av Kårstø-anlegget skal skrinlegges.»

Dette var en rapport fra Gassnova av 27. mai 2009, som energi- og miljøkomiteen fikk under arbeidet i 2010, etter at regjeringen nok en gang hadde besluttet utsetting av investering av fullskalaanlegget på Mongstad. Beslutningen var fattet, nyheten kom kl. 22.00 1. mai. Jeg husker hvor jeg var da beslutningen om Mongstad ble tatt den maidagen, og jeg husker hvilken bakke jeg var i hjem fra 1. mai-arrangement den dagen. Beslutningen var tatt, media ble brukt, stortingsflertallet lå der, vi håndterte saken. Det er en oppskrift som denne saken har vært kjørt etter mang en gang fra Stoltenberg-regjeringen.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Jette F. Christensen (A) [15:40:32]: Jeg ba om replikk fordi jeg bet meg merke i en underlighet i Hjemdals innlegg, der representanten sa at ingen vil ha et liv på samvittigheten. Allikevel sa Hjemdal at det kunne se ut til å være sånn at kreftfaren kunne være håndterbar.

Mitt spørsmål til representanten Hjemdal er da: Er det ansvarlig for en regjering å anse noe for litt kreftfarlig, og ikke så farlig?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:41:15]: Her fikk vi klare råd fra fagmyndighetene om at dette langt på vei var avklart allerede da Stortinget skulle beslutte i saken, og at det var håndterbart innen det fireårsperspektivet som lå foran. Ut fra det perspektivet mener jeg at kreftfaren kanskje var litt høyt oppe på dagsordenen.

Men det er slik at dette skal vi ta på alvor. Det gjorde Kristelig Folkeparti allerede ett år før regjeringen valgte å informere om dette, gjennom Laila Dåvøys spørsmål i Stortinget, fordi ryktene gikk om Mongstad-anlegget.

Jette F. Christensen (A) [15:42:00]: Da må jeg bare spørre Hjemdal: Hva er det representanten anser som for mye oppmerksomhet på en kreftfare?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:42:13]: Hvis kreftfare blir brukt på en måte som det ikke er hold i, skaper det mer frykt. Om det er faktaorientert, med hensyn til de fagmyndighetene vi har til å gjøre dette, er for meg det som er viktig. Ingen er tjent med å skape frykt om en eventuell kreftfare.

Jette F. Christensen (A) [15:42:38]: Så da mener representanten Hjemdal at det er noe som heter «litt kreftfarlig» – ja eller nei?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:42:48]: Nei, enten har man kreft, eller man har ikke kreft. Det tror jeg også representanten er enig i.

Men det skal ikke være slik at man skal bruke ting som ikke fører riktighet med seg, i en politisk argumentasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola Elvestuen (V) [15:43:27]: Representanten Lundteigen etterlyste tidligere i debatten at noen fra energi- og miljøkomiteen skulle ta ordet i denne debatten. Det fikk jeg med meg, og her er jeg selvfølgelig for å knytte noen kommentarer til denne diskusjonen.

Først vil jeg berømme kontroll- og konstitusjonskomiteen for det arbeidet de har gjort med gjennomgangen av hele Mongstad-prosessen. Som leder av energi- og miljøkomiteen er det viktig for meg å understreke betydningen av at vi klarer å gjennomføre prosjekter med fangst og lagring av CO₂. FNs klimapanels rapport som ble lagt fram sist mandag, som viser at klimaendringer er noe som allerede er en realitet internasjonalt, er noe vi må forholde oss til, når det gjelder de endringer som kommer. For å redusere utslippene både nasjonalt og internasjonalt er teknologien omkring fangst og lagring helt sentral for å oppnå de nødvendige reduksjoner i tiårene framover.

Sånn sett er jeg også helt enig i at det er viktig å satse mye for å få prosjekter med fangst og lagring på plass. Som det også er understreket her i denne debatten, har det vært bred enighet i Stortinget om å satse, og det har også vært bred enighet om å bruke store midler for å få på plass et fangst- og lagringsprosjekt på Mongstad. Men så er realiteten at det vi står tilbake med, er et raffineri og et varmekraftverk hvor alle utslippene slippes ut med godt over én million tonn hvert eneste år. Vi står tilbake med et testsenter, som riktignok teknologisk er i fremste rekke og det største vi har internasjonalt, men likevel er det et spørsmål om effekten av dette vil bli positiv, fordi man må ha en økonomi for de store aktørene for å kunne ta dette i bruk. Så selv om teknologien er der, er det fortsatt et stort spørsmål om vi vil dra den nødvendige nytte av testsenteret.

Hvorfor har vi havnet i denne situasjonen? Det er klart at selv om det er bred enighet i Stortinget, som har støttet opp om målsettingen, er det ingen tvil om at det er regjeringen som har hatt ansvaret for gjennomføring av «månelandingen» – utviklingen av fangst og lagring på Mongstad. Riksrevisjonen har påpekt mange feil som er begått, og det er sider ved prosjektet som burde vært organisert annerledes for å få den nødvendige framdrift.

En av disse – og det vi har å lære av dette prosjektet – strekker seg tilbake til da jeg selv satt oppe på galleriet her i mars 2000 da debatten var om Bondevik I-regjeringen, og den til slutt måtte gå av fordi den ikke var villig til å gå med på etablering av gasskraftverk uten fangst og lagring fra dag én. Jeg mener at for å få den nødvendige framdrift er det viktig å holde fast ved at når det skal gjennomføres så store prosjekter, må det legges som en forutsetning at fangst og lagring må etableres fra dag én. I 2006, i arbeidet med Mongstad, gikk man bort fra den forutsetningen. Det er helt klart at når du skal etablere fangst og lagring i etterkant av et prosjekt, er det mye vanskeligere å få dette på plass, og det blir også dyrere.

Så er det nødvendig å ha gode avtaler med industrien om gjennomføring og avtaler som gir de riktige incentiver. Her har vi hatt en situasjon på Mongstad hvor Statoil har hatt ansvar for gjennomføringen og kostnadene ved gjennomføring, mens staten har hatt alt ansvar når det gjelder planlegging. Det er klart at når planleggingskostnadene og bruken av dem kan gjøre at du senker utgiftene på gjennomføringen i etterkant, er incentivene feil med tanke på å drive prosjektet framover.

Det har også vært sånn at til tross for at staten her til sammen har brukt over 7 mrd. kr, er det Statoils kvalitetssikringsrutiner som er blitt fulgt. At du mangler en ekstern kvalitetssikring på testsenteret, er for meg ganske uforståelig når du skal gjennomføre så store prosjekter. I min tidligere posisjon som byråd her i byen gjennomfører man både én og to eksterne kvalitetssikringer når man skal sette opp et idrettsanlegg. Når det skal kjøres så store prosjekter, er det helt klart at dette må være på plass i prosessen.

Som også en tidligere taler tok opp, er forurensningsloven og dens krav effektive virkemidler som sikrer gjennomføring. Mongstad-prosjektet viser også at det å endre tillatelse underveis, eller ikke å sette krav fra oppstart, fungerer dårlig. Det er viktig å ta med oss videre, når vi skal ha nye prosjekter, at forurensningsloven må brukes, men man må også holde fast ved de beslutninger som man tar gjennom hele prosessen.

Riksrevisjonen har noen tydelige anbefalinger. De må man gjennomgå, og de bør følges. Man må forbedre den samlede risikohåndteringen i statens arbeid med CO₂-håndtering, sikre langsiktig bruk av teknologisenteret gjennom bl.a. å vurdere ytterligere tiltak for å redusere driftsutgiftene og motivere til bredere industriell deltakelse, vurdere tiltak for å styrke Gassnovas arbeid med å utøve kostnadsstyring og medvirke til effektiv framdrift i planlegging av fullskalaprosjektet på Mongstad og styrke arbeidet med å få på plass juridiske og kommersielle rammebetingelser for transport og lagring.

Der vi er i dag, handler dette om at vi fortsatt har behov for å få på plass fangst og lagring og få gjennomført teknologien omkring fangst og lagring. Mongstad har nå falt bort. Vi trenger å se på muligheter for å få på plass fullskala fangst og lagring og ha dette på plass før 2020. Uten Mongstad er det ikke så mange av de store utslippskildene igjen i Norge. Her bør vi altså kunne se utover Norges grenser og bidra, samtidig som vi også må sørge for at vi har teknologiutviklingen og de positive sidene ved gjennomføring. Her påligger det olje- og energiministeren et betydelig ansvar, men det er også mulig å se på de mindre prosjektene i Norge i forbindelse med oppgraderingen av kullkraftverket på Svalbard og se på hvordan vi kan drive fram fangst og lagring med de betydelige utslippene som tross alt er, også i Grenlandsområdet.

Fangst og lagring er avgjørende for at ikke bare vi, men også at man internasjonalt skal nå klimamålene. I Mongstad-prosessen har gjennomføringen etter min mening vært suverent for dårlig. Incentivene for å få på plass en god gjennomføring har vært feilaktige. Det har vært mangler med hensyn til kvalitetssikring, og det er mye som kan tyde på at den politiske prestisjen har overstyrt grundighet og kvalitet i planleggings- og gjennomføringsfasen. Hvis ikke den nødvendige grundighet er til stede i alle ledd, viser det seg ofte at også resultatet blir for dårlig – og i denne saken har det definitivt blitt ikke bare for dårlig, men det har ikke vært resultater i det hele tatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.