Sonja Mandt (A) [10:04:24]: Mange er opptatt av sløsing med mat. I 2011 behandlet Nordisk ministerråd et forslag om tiltak for å redusere matavfallet. Nordisk ministerråd har saken til behandling, og jeg har stilt den svenske ministeren spørsmål om hva som gjøres fra deres side.
Det er viktig at vi i de nasjonale parlamenter følger opp forslaget og ser på hvordan vi kan bli bedre.
Matsvinn skjer i alle ledd av matvarekjeden, og i alle ledd er det viktig å få til en reduksjon. Verdens matvareproduksjon representerer 30 pst. av klimautslippene, så gevinsten er stor, både miljømessig og økonomisk.
Det er viktig å sette realistiske mål som lar seg gjennomføre, og som folk vil være med på og forstår.
I Norden kasseres det rundt 456 000 tonn mat i året fra storkjøkken og restauranter. Det tilsvarer en matmengde på 18 kg per år per innbygger. Beregningen baseres på mat som reelt kunne vært spist – altså ikke skyller og dyrebein, som må kastes.
Antall kilo avfall er trolig underrapportert. En antar at det kastes enda mer mat – mat som kastes uten å måles, supper og sauser som skylles ned i vasken, og mat som hentes uspist og halvspist fra restaurantene.
Totalt anslår Ministerrådet at hoteller, institusjoner og restauranter kaster 840 000 tonn i året i Norden. Det tilsvarer 1,6 millioner tonn CO2-utslipp, eller utslipp fra 800 000 biler.
I Norge står vi som forbrukere for over 70 pst. av matsvinnet, og vi kaster 51 kg hver i året.
Dette representerer verdier for 18–20 mrd. kr, hvis vi legger sammen tall fra grossister, butikker og andre næringsmiddelprodusenter. Om vi reduserer med 25 pst., betyr det innsparinger for samfunnet på opp til 5 mrd. kr.
Undersøkelser viser at det er aldergruppen 19–26 år som kaster mest. Matsvinnet øker med utdannelse og inntekt, og det kastes mest av brød, frukt og grønt og meieri- og kjøttprodukter. Årsakene er ofte holdbarhetstid, pakningsstørrelse, ødelagt emballasje og dårlig planlegging. Store porsjoner på restauranter og institusjoner øker også matsvinnet.
Det er absolutt mulig å minske matavfallet, og mange er flinke og har gode ideer. Det kan være det å lage menyer der friske råvarer brukes i ulike retter, rester i supper, sauser og gryter, og det å tilby små porsjoner med prisforskjell. God planlegging av innkjøp og produksjon kan også være gode tiltak.
Tiltak kan også være innsamling av matvarer som er i ferd med å gå ut på dato, men som kan brukes til andre formål – som Folkekjøkkenet, der mat lages og gis ut gratis.
ForMat, et samarbeidsprosjekt med flere aktører, har utredet en matsentral – et formalisert nettverk mellom organisasjoner og andre som deler ut mat til vanskeligstilte i Oslo. Der leveres overskuddsmat fra dagligvarekjedene og matprodusentene, og det leveres igjen ut til etablerte utdelingssteder eller til nye steder.
Et annet eksempel er all maten som gis til IOGT-prosjektet Sammen om nøden, som distribuerer gratis mat til tiltak rundt om i Norge. Daglig får 300 mennesker mat herfra, og fra matlageret i Grimstad sendes det ut over 100 tonn mat hvert år.
Dette viser at det er mange muligheter for å inngå avtaler om å overta brukbar mat, og noe som det bør gjøres mer av.
En tredjedel av den maten som kastes i utelivsbransjen, kommer fra gjestenes tallerkener. Forskningsgruppen GreeNudge ønsket å se nærmere på dette og foretok en undersøkelse av mat etter gjester på buffetrestauranter. Ideen var inspirert av hypotesen «mindre tallerken – mindre matavfall». De oppdaget at folk ikke spiste mindre, men at det ble mindre å kaste. GreeNudge gjorde i samarbeid med Cicero og Nordic Choice en undersøkelse for å se om det stemte. I juni rapporterte 52 hoteller om sitt matavfall. Deretter fikk sju hoteller buffettallerkener som var av mindre størrelse, mens seks av hotellene satte ut informasjon om matavfall på buffeten. Begge metoder reduserte matavfallet med 7,2 kg per dag, noe som er nesten 20 pst. De mente at en redusert størrelse på tallerkenen, fra 24 cm til 21 cm, hadde størst effekt. Magen blir som kjent mett før øynene.
Dersom Nordic Choice hadde redusert tallerkenene på alle hotellene, kunne de spart over 500 tonn matavfall årlig. Hvert kilo koster 50 kr, og gevinsten for alle de 170 hotellene i kjeden kunne kommet opp i 31 mill. kr. Miljøgevinsten på 900 tonn CO2-utslipp i året er det samme som 450 000 biler. Det viser at det er en økonomisk gevinst for bransjen. Flere burde følge det eksempelet.
I Danmark ble forsøket gjentatt. Der hadde man en reduksjon på 26 pst. Om en regner dette om til hele bransjen, gir det en besparelse på 10 mrd. kr og 210 000 tonn mat som kan nytes og ikke kastes. Det er konkrete tiltak som enkelt og rimelig kan settes ut i livet i hotell- og restaurantbransjen.
Til Tønsberg matavfall kommer det inn 25 000 tonn avfall relatert til mat. Mye er av god kvalitet, men regelverket sier at det må destrueres. Nå hører vi om leverposteibokser som må kastes på grunn av feilmerking, noe som er helt uforståelig, og noe som statsråden bør se på. God mat som kastes – det må være lov å bruke fornuft.
Butikkenes iver etter å selge tre for to gjør at mange handler mer enn det som er behovet, og kaster mer, både fordi det er billig, og fordi vi kjøper mer enn vi trenger.
At butikkene kaster, kom godt fram i Forbrukerinspektørene, der en så at folkesporten var å gå fra container til container for å finne mat som butikkene hadde kastet – mat som kunne spises. Statsråden fikk smake på det som var laget, noe som så ut til å falle i god smak.
Noen butikker velger å sette ned prisen dagen før varene går ut på dato, sånn at folk kan velge en billigere løsning, og at maten blir brukt – lurt!
Mange er også flinke til å kildesortere, og i Vestfold, som jeg kjenner best, har vi kildesortert i over 15 år. Kildesortering er en måte å gjøre søpla vår om til verdier igjen. Når alle er flinke til å kildesortere, kan vi nyttiggjøre oss avfallet til produksjon av nye produkter og materialer. Matavfall kan bli til verdifull biogass og biogjødsel.
I Vestfold driver vi nyvinning når det gjelder biogass. I tolvkommunesamarbeidet har de i regi av VESAR avfallsselskap utredet muligheten for å bygge et biogassanlegg i Vestfold. Grenland er med i samarbeidet. Avfallet som skal brukes, er både matavfall og slam. Vestfold Bondelag er med på å utvikle og bidrar med lagring og mottak av biogjødsel. Nå jobbes det hardt for å få gjort avtaler med bønder i området.
Når det gjelder avsetning av gass, har Telemark fylkeskommune vedtatt at bussene i fylket skal gå på biogass. Vestfold fylkeskommune har vedtatt at de vil legge til rette for bruk av biogass i alle framtidige anbud. Skagerak Naturgass har avtale om salg og distribusjon for å sikre lett tilgjengelighet for flåtekjøretøy, som renovasjonsbiler og busser, i Vestfold og Grenland. Skagerak Naturgass skal legge gassrør fram til biogassanlegget og etablere fyllingsstasjoner for biogass. De skal altså legge til rette for en kostnadseffektiv og miljøvennlig infrastruktur. Får vi til dette, vil vi kunne spare utslipp som tilsvarer et årlig utslipp fra ca. 2 000 biler.
I Vestfold er bøndene positive til bruk av biogjødsel, og flere bønder har allerede signert avtale om lagring og mottak. Bonden Dag Erik Kristensen fra Re var en av de første til å signere, og hos ham vil biogjødsel kunne erstatte bruken av kunstgjødsel. På den måten holdes næringsstoffene i et kretsløp, og en tror at det å benytte organisk gjødsel vil bidra til å gi økte kornavlinger. Anlegget vil være det første i sitt slag i Norge med komplett infrastruktur for lagring og bruk av biogjødsel i Vestfold. Vi ser med spenning fram til fortsettelsen.
Jeg har nå vært inne på noen gode tiltak, og jeg håper at vi i debatten vil komme fram til enda flere. Jeg tror ikke det er stor politisk uenighet om denne saken. Derfor tror jeg heller det er viktig at vi finner de gode tiltakene sammen, for jeg tror vi alle har et felles mål om å redusere sløsingen med mat.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [10:13:24]: Først vil jeg takke min tidligere kollega i helsekomiteen for å ha reist en veldig viktig interpellasjon.
Jeg kan bekrefte at maten jeg spiste hos Forbrukerinspektørene, som faktisk hadde hatt et opphold i søppelkassen, var svært god.
Kasting av mat er ikke bare en norsk eller nordisk problemstilling, det er en global utfordring. En tredjedel av maten som produseres i verden til konsum hvert år, ca. 1,3 milliarder tonn, går tapt før den kommer til en menneskemunn – en tredjedel!
Hvert år kastes det godt over 300 000 tonn spiselig mat i Norge, i industrien, i handelen og hos forbrukere. Tall fra ForMat-prosjektet viser at forbrukerne kaster omkring en fjerdedel av den maten de kjøper. Forbrukerne står for om lag 66 pst. av matsvinnet, dagligvarehandelen for 18 pst. og matindustrien for 16 pst. Matavfall fra primærproduksjon, storkjøkken og restauranter inngår ikke i disse tallene.
Klimagassutslipp knyttet til produksjon og distribusjon av mat som kastes i Norge, beregnes til ca. 540 000 tonn CO2-ekvivalenter, noe som tilsvarer et årlig utslipp fra ca. 160 000 biler. Fra et klimaperspektiv er det naturligvis langt mer effektivt å forebygge matavfall framfor å behandle det avfallet vi får i etterkant, og produsere biogass.
Som det står i Meld. St. 9 for 2011–2012 Velkommen til bords, har regjeringen et mål om at veksten i avfallsoppbyggingen totalt sett skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. Regjeringen utarbeider nå en egen strategi om avfall, som skal legges fram til sommeren. Her er det planlagt en omtale av tiltak for å redusere mengden matavfall.
Landbruks- og matdepartementet bidrar til økt oppmerksomhet, kunnskap og samarbeid langs hele verdikjeden, noe som er avgjørende for å redusere kasting av mat. Landbruks- og matdepartementet og fem andre departementer har støttet dagligvarehandelens og matindustriens ForMat-prosjekt, som har som mål å redusere mengden nyttbart matavfall med 25 pst. fra 2009 til 2015. Jeg forventer at aktørene i verdikjeden vil bidra slik at dette målet nås. Prosjektet gjennomfører ulike tiltak, som systematisk kartlegging av matavfallet, nettverkssamarbeid mellom bedrifter og forsknings- og utviklingsmiljøer og satsing på kommunikasjon om forebygging av matavfall. Prosjektet har god forankring i næringslivet. Parallelt med ForMat-prosjektet gjennomføres det et forskningsprosjekt om matavfall, som finansieres av matprogrammet i Forskningsrådet, og som Landbruks- og matdepartementet har bidratt med midler til. De to prosjektene trekker store veksler på hverandre.
Et annet viktig og positivt tiltak er etablering av en matsentral i Oslo. Dette vil være en felles sentral, som vil distribuere fullverdig overskuddsmat fra dagligvarebutikker, grossister og produsenter til personer som kan nyte godt av maten. Matsentralen planlegges åpnet i august–september i år. Etablering av matsentralen har bred støtte fra dagligvarehandel, ideelle organisasjoner og mange andre.
Det er mange og sammensatte årsaker til at matavfall oppstår, og de ulike aktørene i matverdikjeden må hver ta sin del av ansvaret. Undersøkelser tyder på at de fire viktigste årsakene til at forbrukere kaster mat, er at varen har gått ut på dato, at kvaliteten var for dårlig på kjøpstidspunktet, at det var for mye i pakken, eller at emballasjen var for dårlig.
Det har vært pekt på svak kunnskap hos forbrukerne om forskjellen på merking av «Siste forbruksdag» og «Best før». «Siste forbruksdag» relaterer seg til mattryggheten, mens «Best før» relaterer seg til kvaliteten på maten. Noen mener dog at kvaliteten på f.eks. oster kan bli bedre etter at «Best før»-datoen har gått ut. Det går på smaken, ikke på tryggheten.
Det er produsentene som har ansvaret for at maten er trygg, for at produktene er riktig merket og for å sette en holdbarhetsdato. ForMat-prosjektet og produsentene har nå en gjennomgang av datomerkingen, bl.a. med tanke på å redusere matsvinnet. Landbruks- og matdepartementet støtter opp om gjennomgangen og har spilt inn en slik gjennomgang i Norden som et forslag til et prosjekt i regi av Nordisk ministerråd.
Informasjon er et viktig tiltak for å forebygge og redusere matsvinn. Flere nettsteder, som Matportalen, MatPrat, Grønn hverdag og ForMats nettside matvett.no, gir informasjon om tiltak for å forebygge og redusere matsvinn, bl.a. gjennom restematoppskrifter, gode råd om oppbevaring av matvarer og veiledning om datomerking.
Landbruks- og matdepartementet har deltatt i prosessen med å løfte fram forebygging og reduksjon av matsvinn som et relativt nytt politisk satsingsområde både i FN, OECD, EU og Nordisk ministerråd.
Nordisk ministerråd har som mål at de nordiske landene skal være en av de ledende regionene i å redusere matsvinnet og spre erfaringen om dette ut i verden. Ministerrådet har satt i gang flere forskningsprosjekter om matsvinn. Norge deltar aktivt i dette arbeidet og bidrar med innspill til nye prosjekter.
Innenfor EU har matsvinn prioritet. Det er blitt vedtatt at 2014 skal være et matavfallsår, og EU-parlamentet har satt et mål om å redusere matavfallet i EU med 50 pst. innen 2025. EU har også et stort forskningsprosjekt om matsvinn hvor Norge deltar aktivt.
OECD har påbegynt en prosess med kartlegging av matavfall i OECD-landene med sikte på å diskutere politiske tiltak som kan redusere matavfall. Landbruks- og matdepartementet bidrar inn i denne prosessen både med egen ekspertise og som tilrettelegger for ekstern ekspertise.
Matavfall var også et tema på Rio+20-konferansen i fjor. Der ble det utformet et tiårig rammeverk for bærekraftig forbruk og produksjon, som la grunnlaget for FNs nystartede globale kampanje for å minske matsvinn.
Til slutt: Jeg tror at den beste måten å nå målet om mindre matsvinn på er bevissthet hos den enkelte forbruker – hos oss alle. Derfor er den type debatt som Sonja Mandt nå reiser, en viktig del av arbeidet for å redusere matsvinnet totalt og for at hver enkelt av oss gjør bevisste valg når vi skal være gode forbrukere.
Sonja Mandt (A) [10:20:06]: Takk for gode innspill og svar fra statsråden.
Jeg synes det er godt å ta med seg det globale perspektivet, for det er veldig fort gjort å glemme. Men det er veldig viktig. Det er et alvorlig perspektiv som blir skissert, og det er et nødvendig perspektiv med hensyn til det som både gjøres, og som må gjøres.
Jeg synes det er viktig å ta fram noen av de tiltakene som statsråden var inne på – ForMat, som er holdningsskapende og gir en bevisstgjøring av matavfall, og de er veldig aktive på store arrangementer, som Mersmak i Skien og Oslos miljødag, der de gir ut smaksprøver på mat som er gått ut på dato. De gir informasjon om restematoppskrifter. Det er klart at våre mødre og bestemødre var bedre på det enn kanskje neste generasjon. De er aktive på Facebook og Twitter og sprer informasjon. Jeg er enig med statsråden i at det er der vi må komme til – vi må skape holdninger.
Restelunsjer og matgilder er et fenomen etter Mat for 2011. Der er det også lunsjbord som er basert på mat som skulle vært kastet. Matkastebordet er et annet tiltak som i 2012 har vært på festivaler, med en utstilling av 51 kg spiselig mat, som representerer det som hver av oss kaster i året, og der de lager quiz om holdbarhetsdatoer, trygg og riktig oppbevaring av mat – virkningsfulle tiltak som gir en fin måte å snakke om mattrygghet og holdbarhet på.
Jeg er enig med statsråden i at det er mange som lar seg forvirre av merkeordningen vi har. «Best før» antyder jo at maten er på sitt beste, men likevel spiselig og av god kvalitet, mens «siste forbruksdag» liksom er lett bedervelig mat, der datoen tilsier at produktene ikke skal selges. Mange følger dette veldig slavisk, og særlig det med «best før». Ost er ofte bedre etterpå, men folk kaster det bare det har gått ut på dato. Vi bør gjøre det de gjorde før: bruke sansene, se, lukte og smake før vi kaster.
Jeg håper at vi får en fin debatt om et viktig tema der jeg igjen sier at skillelinjene ikke er store, men ideene sikkert mange. Jeg tror vi i fellesskap skal prøve å finne de gode, holdningsskapende tiltakene der vi, hver enkelt av oss, skal gjøre de tiltakene vi kan gjøre, men også sette fokus på det, sånn at andre gjør de tiltakene som kanskje andre har prøvd før dem, og som virker.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [10:22:54]: Jeg har lyst til bare å komme med noen tilleggskommentarer også om det globale, for et av de store – jeg velger å bruke ordet «moralske» – paradokser er at vi vet at ca. en milliard mennesker kjemper for å få det daglige brød, og at en av de største globale utfordringene vi står overfor, er å sikre matsikkerhet til nok folk. I tillegg kaster vi en tredjedel av maten som blir produsert.
Én ting er at en tredjedel av maten går tapt. I en del utviklingsland handler det om at man ikke klarer å få maten fra jordet, der den er produsert, og fram til forbruker, og det går mye tapt på veien. Hos oss er det jo i hovedsak i andre enden det går tapt – at vi kjøper maten, men at vi har så god råd at vi velger å kaste en fjerdedel av den. Så det er et av de moralske paradoksene vi står overfor: Én milliard mennesker har for lite mat, mens vi i den rikeste delen kaster en fjerdedel av den maten vi faktisk har kjøpt inn. Når vi i tillegg vet at det er med på å forsterke de globale miljøutfordringene, ser vi at dette er et stort tema.
Så har jeg lyst til å trekke fram én ting til som har en klar sammenheng med hvor stor andel vi bruker på mat, og det er at folk kaster ikke noe som de opplever som dyrt å kjøpe inn. Så det er også en konsekvens av den velstandsutviklingen vi har i Norge at vi bruker ned mot 10 pst. av det vi tjener, på mat. Verdien på mat er lav. Med den kjøpekraftsutviklingen vi har i Norge framover, vil vi også bruke en såpass relativt liten andel av det vi tjener på mat – rundt 10 pst. Derfor er det holdningsskapende helt avgjørende viktig – at vi har gode holdninger nettopp til denne problemstillingen.
Derfor er det bra at sånne som Coop Norge, NorgesGruppen og andre dagligvarekjeder også er med i arbeidet med å redusere matsvinn – at også de som tjener på høy omsetning av mat, er med i diskusjonen for å få matsvinnet ned. Det er blant de mest gledelige tingene, at også dagligvarekjedene er med på det. Så hvis vi klarer – du og jeg, hver enkelt av oss – å skape bevissthet, at vi går sammen i tett samarbeid, sånn at vi får med matindustrien, med dagligvarekjedene, er det mulig at vi skal klare å holde matkastingen nede. Hvis vi ikke gjør grep, er det like sannsynlig at matkastingen kommer til å gå opp. Dette tar jeg litt på følelsen, men jeg tror også det er generasjonsperspektiv. Jeg tror min generasjon kaster mer mat enn min besteforeldregenerasjon. Derfor er det med holdningsskapende arbeid i forbindelse med unge generasjoner nå veldig viktig. Hvis vi ikke får det til, tror jeg at vi bare får mer matsvinn framover og ikke mindre. Da er den type debatter som Sonja Mandt nå drar opp, og de innspillene som her kommer – at Coop Norge, NorgesGruppen og andre aktører, Miljøgjengen, Framtiden i våre hender, alle mulige aktører, jobber bevisst med det – viktige, sånn at du og jeg blir litt flinkere i våre daglige valg.
Til slutt: Da jeg var på et meieri her – jeg skal ikke si hvilket – sa han som hadde ansvaret for kvaliteten på ost, at han alltid spiste osten et år etter at den egentlig skulle vært spist, for da var den best.
Knut Storberget (A) [10:26:23]: Aller først takk til interpellanten som velger å løfte fram dette temaet i Stortinget. Det finnes jo knapt et viktigere politisk tema, og vi som politikere er vel mer opptatt av å diskutere hvor mye vi skal bevilge til alle gode formål, og av det å vedta nye lover.
Men her står vi ved et av de områdene i vårt samfunn som virkelig burde plage oss mest politisk, og som trenger et stort trykk for å få til atferdsendring hos forbrukere, hos restauranter, butikker og hva det måtte være, som bidrar til det som den britiske forfatteren og aktivisten Tristram Stuart har beskrevet i sin bok, og som han har kalt «Waste: Uncovering the Global Food Scandal» – altså den globale matskandalen – som vi egentlig snakker om. I en verden hvor man så å si daglig observerer, som landbruksministeren også var inne på, at utrolig mange mennesker, opp mot en milliard, er underernærte, tillater de som har muligheter til å kjøpe seg mat, seg å kaste henimot en tredjedel. Her i Norge opererer man med at vi kaster ca. 25 pst. av det vi kjøper inn. Det er et paradoks. I en tid da vi bruker snart under 10 pst. av husholdningsbudsjettet vårt på mat, velger vi å kaste en fjerdedel av det, samtidig som den politiske støyen rundt hva mat koster, vel aldri har vært høyere. Altså: Det letteste grepet for å få rimeligere mat i Norge er å slutte å kaste mat, for man får 25 pst. rabatt hvis man klarer å spise opp den maten man kjøper. Det burde de fleste kunne klare.
Derfor er det tankevekkende at forfatteren Stuart klarte å brødfø ca. 5 000 mennesker til lunsj på Trafalgar Square. Man gjorde vel noe av det samme utenfor Stortinget, der var det 2 000 som fikk mat. Det var nettopp noe av det ressursgrunnlaget som også gjorde landbruksministeren mett ved en anledning, har jeg skjønt.
Dette er jo først og fremst en etisk og moralsk utfordring til oss alle – ved siden av det miljømessige, ved siden av det ressursmessige. Det er helt åpenbart at vi alle bør ta en ekstra runde på: Hva kan vi gjøre for å bidra til at dette svinnet faktisk blir redusert? I så måte er det bra at man får en interpellasjonsdebatt om det, for jeg tror at det finnes andre og mer forsterkede politiske grep som må tas framover, og særlig med henblikk på – og jeg har lyst til å løfte fram én ting – hvordan vi skal kunne klare å skape atferdsendringer hos forbrukerne, i mye større grad bruke de kommersielle kanalene ut til forbrukerne for å fortelle om situasjonen, men også fortelle om de alternativene som forbrukerne har.
Jeg har sett noen tilløp til gode tiltak, både nettsidene og også ForMat, som bidrar godt inn i dette, men det er så uendelig mye igjen for å nå folk.
Da jeg kom til Stortinget i dag, ble jeg møtt på Egertorget av Framtiden i våre hender og Coop som hadde aksjon, og som delte ut nettopp matvettreglene. Jeg tror vi må starte her og virkelig sette inn et stort støt, først og fremst for å forklare forbrukerne hva «best før» og «siste forbruksdag» faktisk dreier seg om. Det at man har mulighet for å få en oppvåkning rundt det å håndtere mat ut fra hvordan den ser ut, hvordan den lukter og hvordan den smaker, er faktisk et veldig godt råd om man skal ta melk fra den kartongen som datoen har gått ut på.
Vi ser kanskje på våre barn og yngre mennesker hvor innpodet man er når det gjelder datomerking, og hvor konsekvent man ofte er med hensyn til ikke å ville drikke den melken som har gått ut på dato eller spise det egget som har gått ut på dato. Det er jammen mye å gjøre for å kunne mobilisere slik at denne globale matskandalen får et mindre format i framtida enn det vi faktisk ser i dag. Det fortjener også de som i dag legger seg sultne.
Harald T. Nesvik (FrP) [10:31:33]: Først av alt vil jeg gi honnør til interpellanten som tar opp en problemstilling som jeg tror vi alle sammen kan kjenne oss igjen i. Veldig ofte blir dette en debatt i skjæringspunktet mellom matsikkerhet, det som har med sunn fornuft og det å ta vare på ressursene å gjøre. Der kommer vi inn på det som har med holdbarhetsdato å gjøre. Flere av oss som sitter i denne salen, er også småbarnsforeldre, og som representanten Storberget var inne på: Hvor tidlig skal man gå i gang for å prøve å påvirke disse tingene? Jeg tror man må i gang tidligere. Jeg tror faktisk at det gjennom hele oppveksten, fra barnehage og oppover, er svært viktig å fokusere nettopp på mat og hvordan vi bruker maten. Men det må gjelde alle ledd. Det er klart at vi som forbrukere har et ansvar. Hvorvidt man skal åpne pakker for å kjenne om de lukter godt eller ikke; hvis det var bare det man skulle se på, ville aldri noen spise gammelost i det hele tatt. Det kan også være andre ting man skal vurdere.
Det første vi som myndigheter må vurdere, er nettopp det som har med holdbarhetsdatoen å gjøre. Det er ikke så lenge siden man endret holdbarhetsdatoen på bl.a. egg. Holdbarheten var mye lengre før enn det den er i dag. Så kan man diskutere hva som er bakgrunnen for at man fikk den endringen knyttet til holdbarhetsdatoen. Jeg tror det er på tide at man nettopp ser på en del av disse tingene, at kanskje holdbarheten er betydelig lengre enn det som praktiseres knyttet til regelverk som vi blir pålagt.
Vi må også se på hele matvarekjeden, også produsenten og tilvirkeren, for å få totaliteten i det. Det er ikke så lenge siden vi i media hørte om egg og destruksjon av egg – at man hadde overproduksjon. Det er i hvert fall et område man må fokusere på. Det er ikke destruksjon man skal utføre i så henseende, man må sørge for at disse produktene kommer ut til forbrukeren i form av mat. Jeg tror man må se på hele verdikjeden her, hvordan man kan bli bedre og få bedre opplysninger. Det som har med holdbarhetsdato å gjøre, er helt åpenbart en nøkkelfaktor.
Jeg synes også statsråden i sitt innlegg påpekte mange gode tiltak, særlig det med fordelingen fra bl.a. produsenter, Mathallen og distribusjonskanalen som skal etableres til høsten. Dette er veldig bra tiltak nettopp for å se hvordan man kan bruke disse tingene.
Jeg ser virkelig fram til de tiltakene som man nå sier man har iverksatt, men jeg tror det aller viktigste for å komme i mål eller komme videre, går på det holdningsskapende hos innbyggerne selv. Jeg tror det var Storberget som i sitt innlegg var inne på det med at tidligere generasjoner var flinkere til dette. Jeg tror det er helt åpenbart. Jeg tror også det henger sammen med det som har med vår egen velferdsutvikling å gjøre, at vi blir mindre flinke til å ta vare på rester. Som sunnmøring vet jeg om det å ta vare på rester – jeg har nærmest vokst opp på rester, har jeg inntrykk av. Det er klart at det er viktig nettopp å skape disse holdningene og ta vare på og bruke de ressursene som vi faktisk har til rådighet.
Jeg ser fram til tiltakene som kommer. Jeg mener det er en god og en viktig debatt som vi her fører.
Alf Egil Holmelid (SV) [10:35:30]: Eg vil til liks med dei andre talarane som har vore framme her i dag, takke for at det blir teke opp ei svært viktig sak. Eg skal prøve å gi perspektiv på kor viktig denne saka er. Når vi snakkar om landbruksmeldinga, snakkar vi om at vi hadde ein ambisjon om å auke matproduksjonen i Noreg i tråd med folkeveksten, altså auke matproduksjonen i Noreg med nokre prosent i året. Når vi då ser at vi kastar fjerdeparten av den maten som blir produsert, ser vi kva dimensjon denne saka har. Dei ambisjonane vi har for å auke matproduksjonen i Noreg, må vi halde på med veldig lenge før vi har auka matproduksjonen tilsvarande som det vi kastar. Ein reduksjon av kastinga vil då vere eit viktig grep også i forhold til matproduksjonen.
Dette er, som mange har vore inne på, eit moralsk og etisk spørsmål. Ein ting er dei klimautsleppa som vi får – unødige klimautslepp på grunn av produksjon av mat som vi ikkje tek i bruk, men i staden kastar. Det andre er at vi står overfor ein situasjon der delar av verda svelt, og der FNs matvareorganisasjon har sagt at vi må auke matvareproduksjonen på verdsbasis. Det er her som i dei fleste andre situasjonar: Den beste måten å auke produksjonen på, er å redusere svinnet, for det har vi allereie produsert. Slik sett er dette ei sak som vi i altfor liten grad snakkar om.
Kvifor har det blitt slik? Eg er vaksen opp på ein liten gard på Vestlandet. Der trur eg knapt vi hadde noko særleg matavfall. I den grad vi ikkje klarte å bruke om igjen dei råvarene vi produserte på garden eller fiska i fjorden, var det kort veg til skulerbøtta som grisen skulle ha. Eg trur at ei av årsakene til dette, er at i den tida hadde ein eit nært forhold til råvarene som skulle bli mat. Ei av utfordringane i dag, er at vi har ei framandgjering når det gjeld dei råvarene som vi skal lage mat av. Råvarene i dag er ikkje fisk som ser ut som fisk eller kjøt som ein kan sjå på og få eit fysisk forhold til, det er ei plastpakke. Uansett kva mat ein kjøper, er det ei plastpakke. Då mister ein forholdet til råvara, det å vurdere kvalitet og haldbarheit osv. Då må ein stole på det som står utanpå pakka, og då får ein den situasjonen at ein kastar med ein gong i den augneblinken datoen for haldbarheit har gått ut, utan å sjekke kva som er inni. Men ikkje berre det: Eg trur også det har begynt å bli ein del forvirring rundt «best før» og «siste forbruksdag». Det å få skikkeleg opplysning om kva som står på den plastpakka maten, trur eg er ein av dei viktige tinga vi kan bidra med.
Det er også litt haldningsendring når det gjeld å forstå kvaliteten på maten og ikkje berre stole på det som står på pakka. Informasjon om dette trur eg er ei viktig sak.
Eg trur også vi har grunn til å ta fatt i forbrukssamfunnets tenking. Vi har kome i ein situasjon der alle problema i verda skal løysast med auka produksjon. Men det er faktisk ein del problem i verda som blir betre løyste med redusert forbruk. Det er ikkje tvil om at redusert forbruk utan samanlikning er det beste tiltaket for å redusere klimautsleppa. Det er ikkje tvil om at vi ikkje når måla i klimautsleppambisjonane på verdsbasis eller nasjonalt om vi ikkje også fokuserer på redusert forbruk. Når det gjeld mat, er det eit veldig godt eksempel på at vi får betre utteljing ved å fokusere på ikkje nødvendigvis redusert forbruk, men redusert sløsing. Det å få ei haldning i samfunnet der ein fokuserer på redusert sløsing – for så vidt også redusert forbruk – og ikkje auka produksjon, trur eg vi må over på viss vi skal få ei god framtid både når det gjeld klima og på annan måte.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:40:27]: Aller først vil jeg takke interpellanten for å sette et viktig tema på dagsordenen. Jeg vil også takke representanten Storberget for et godt innlegg med hensyn til hva dette egentlig dreier seg om. For det er som Sofieprisvinneren av 2011, Stuart, sier: Det dreier seg om å ta vare på den maten som allerede finnes, og bruke den. Han har i mange år levd av mat som har vært kastet. Han har skapt brødunder, både i England og Norge, av mat som allerede har vært kastet. 1 mrd. mennesker som i dag lider av alvorlig underernæring, kunne ha blitt mettet på mindre enn en tredjedel av den maten som kastes i USA og Europa. Det er mennesker som er sultne i dag. Det er mange av oss som kommer til å kaste mat som kunne vært brukt for å mette mager. Vann som brukes til å dyrke mat som kastes, ville være nok til å dekke behovet for to liter vann per dag for ni mrd. mennesker. Det er nesten ikke til å tro.
Vi vet at inntil halvparten av all mat som produseres, kastes på vei fra produksjonsstedet til matbordet vårt. Landbruksjord som tilsvarer en fjerdedel av Norges landareal, brukes årlig til å produsere kjøtt- og melkeprodukter som kastes i britiske og amerikanske husholdninger, butikker og restauranter. NHO, dagligvarehandelen og næringsmiddelindustrien har gått foran. De har tatt initiativ til å redusere matavfallet med 25 pst. innen 2015. Det er det ikke lang tid til, men de tror på det fortsatt, og de er godt i gang. De har satt seg djerve mål.
I en kartlegging fra ForMat av 5. april 2011 kom det fram følgende resultater om nyttbart matavfall i Norge: Det vi kaster mest av, er ferske bakevarer, frisk frukt og friske grønnsaker. Den viktigste, synlige årsaken til at mat kastes er at den er gått ut på dato. 60 pst. av oss som forbrukere oppgir dette som viktigste årsak. 90 pst. av all mat som kastes i butikk, skyldes at den er gått ut på dato eller at den har fått forringet kvalitet. Meg bekjent kastes det hvert år fra dagligvarebutikker ca. 850 tonn ferske egg som er fullt spiselige. Men på grunn av en regelendring i EU med en maksimumsgrense på 14 dager, må disse kastes. For meg er dette en gåte. Selv om produkter som er merket med «best før», og som er fullt spiselige lenge etter datoen er utgått, oppgis dette med «utgått på dato» som den viktigste årsaken til at produktene blir kastet. Det var derfor Kristelig Folkeparti i fjor fremmet et representantforslag for å få til et nasjonalt mål for reduksjon av matavfall og en gjennomgang av matmerkeordningen. Vi skal ha en trygg matmerkeordning som setter mattrygghet i sentrum, og som også setter kvalitet i sentrum. Men vi må ha en gjennomgang av dette når 60 pst. av oss som forbrukere oppgir at det er den viktigste årsaken til at vi kaster mat.
Statsråden lurte på eller hadde en følelse av at det var forskjell mellom generasjoner når det gjelder kasting av mat. Ja, vi kan jo bare si det sånn: Andelen forbrukere over 60 år er ikke så opptatt av merkeordningen som det vi under 60 år er. Hva skyldes det? Jo, det skyldes klart generasjoner, oppvekst og det samfunnet vi lever i. Vi i Kristelig Folkeparti er opptatt av denne gjennomgangen. Denne gjennomgangen av matmerkeordningen skulle skje i den avfallsmeldingen som regjeringen avlyste i høst. Mitt spørsmål til statsråden er nå: Vil den bli fulgt opp gjennom denne strategien?
De siste sekundene vil jeg bruke på en helt aktuell sak. Det står nå 2,2 mill. leverposteibokser – de gule – fra Stabburet på lager fordi de har fått en feilmerking i designet. De er produsert i Fredrikstad hos Stabburet, men det står på merkingen at de er produsert hos Abba i Sverige. Må disse kastes? Eller kan Mattilsynet få beskjed om at vi kan spise disse på norske bord selv om det står at de er produsert i Sverige i stedet for i Norge. Det er diskusjonen. Jeg håper at statsråden griper inn slik at vi slipper å kaste 2,2 mill. gule leverposteibokser.
Irene Lange Nordahl (Sp) [10:45:55]: Det er en ubehagelig sannhet at vi kaster en tredjedel av maten som produseres. Samtidig dør et barn av sult hvert sjette sekund. Vi i Senterpartiet er derfor glade for at regjeringen nå utarbeider en egen strategi om avfall, som altså legges fram til sommeren. Vi ser fram mot tiltakene for å redusere mengden matavfall som vil ligge i en slik strategi. Det er et viktig spørsmål interpellanten reiser, og jeg vil takke for at dette temaet blir tatt opp.
Det store paradokset her i Norge er at kundene etterspør stadig billigere mat samtidig som en familie på fire altså kaster spiselig mat for 10 000 kr i året. Slik kan det ikke fortsette. Vi må fokusere på matens verdi. Kvalitet skal og må koste. På den måten vil forbrukerne kanskje tenke seg nøyere om før de fyller handlekurven med mat de aldri kommer til å spise. Åtte av ti sier at de får dårlig samvittighet når de kaster mat, viser en Norstat-undersøkelse gjennomført i forbindelse med arbeidet med de nye matvettreglene som lanseres i disse dager. Likevel kaster nordmenn nesten 300 000 tonn mat i året, eller 50 kg per person. Spørsmålet er: Hvorfor gjør vi ikke noe med den dårlige samvittigheten vår? Hvorfor fortsetter denne utviklingen?
Jeg kan ikke svare for alle, men jeg vil anta at det er mange ulike tiltak som må til for å redusere mengden matavfall. En rekke innlegg tidligere her i dag har vært opptatt av holdninger, og det handler veldig mye om holdningsskapende arbeid, fra barnsben av og ikke minst i den enkelte familie. Ett viktig tiltak er å få bort fokuseringen på billigmat. Et annet viktig og positivt tiltak for å redusere mengden spiselig mat som kastes her i landet, er etableringen av en matsentral i Oslo, som statsråden var inne på. At fullverdig overskuddsmat fra dagligvarebutikker, grossister og produsenter kan komme til nytte, er et etterlengtet tiltak for mange, ikke minst for de personene som får nyte godt av denne maten. At etablering av en slik sentral har bred støtte fra dagligvarehandel, ideelle organisasjoner mfl., viser nok at den dårlige samvittigheten ved å kaste mat faktisk plager de aller fleste av oss.
Det at Norge deltar aktivt i det nordiske arbeidet for å bli en av de ledende regionene i å redusere matsvinnet og spre erfaringen med dette ut i verden, er en selvfølge for oss i Senterpartiet. Vi syns det er gledelig at Ministerrådet har satt i gang flere forskningsprosjekter om matsvinn, og at vi i Norge kan bidra med innspill til nye prosjekter.
Til slutt er det vel bare for oss som deltar i debatten i dag, å konkludere med at moralen må være at vi må spise opp maten vår og ikke kaste den.
Lillian Hansen (A) [10:49:08]: Jeg vil også takke interpellanten, Sonja Mandt, for å ha satt denne saken på dagsordenen. Jeg har tenkt å begynne sånn som representanten Irene Lange Nordahl sluttet, og si: Spis opp maten din! Vi har i dag passert 7 mrd. mennesker på jorden, og alle spiser vi av det samme matfatet. Over 1 mrd. mennesker i verden sulter eller er feilernært. Samtidig blir altså en tredjedel av maten som produseres, kastet. Kan vårt forhold til mat gjøre en forskjell?
Matsvinn er et stort problem, som flere har vært inne på, ikke bare i Norge, men i hele verden. I flere utviklingsland er hovedutfordringen å få til gode og effektive innhøstninger, riktig lagring og transport av avlingene uten å skade råvarene før de når markedet. I den vestlige verden kastes det mest mat i de senere leddene i verdikjeden, særlig i storhusholdningene, i handelen og hos oss forbrukerne.
Maten er blitt billigere, vi får stadig bedre økonomi og terskelen for hva som ikke er spiselig, er kraftig forskjøvet. Vi har store krav til at maten skal være helt fersk, og at tilbudet skal være variert og omfangsrikt. For mange produkter er det også et stort fokus på holdbarhetsdato, som flere har vært inne på, og i tillegg til at kunnskap om gamle mattradisjoner som utnyttet råvarene bedre, er gått tapt, blir mye mat kastet fordi folk ikke tror at den er spiselig. Så hvorfor kaster vi mat da? Misforstår vi datomerkingen? Har vi glemt å lukte oss fram til hva som er muggent og uggent? Det er også en viktig kunnskap som kanskje går i glemmeboka i vårt moderne overflodssamfunn.
Kanskje er maten for billig? Men i mange år har vi jo hørt at den er for dyr? Men når vi hører hvor mye mat som havner i søpla, forstår vi kanskje at maten er for billig.
Min oppfordring til slutt er derfor at vi alle må gjøre det vi kan for å redusere matavfallet, i hele matvarekjeden, det vil si fra primærprodusentene til matindustrien, handel og forbruker. Målet må være at all mat som produseres, i utgangspunktet bør konsumeres og ikke ende opp som matavfall – ikke minst med hensyn til de klimautfordringene som vi står overfor.
Til slutt vil jeg si at ja, dette problemet er også en etisk utfordring.
Sonja Mandt (A) [10:52:26]: Takk for en veldig god debatt, som viser at det er stor enighet om og stor bredde i de tiltakene som må gjøres. Jeg er enig i alt som er sagt – at atferdsendringer må til, at vi har et etisk og moralsk ansvar særlig overfor den oppvoksende generasjon, for å lære dem å ivareta gammel mattradisjon og spise opp maten sin. Vi må påvirke ungene fra barnehagen av, det er viktig. Når en hører om tiltak i barnehager der all mat som har vært på bordet, må kastes fordi den er «forurenset» og ikke kan brukes en gang til, gir dette dårlige signaler til ungene våre om at vi skal hive mat. Jeg tror vi må gå i oss selv og ikke minst ta for oss de områdene der vi har mulighet til å påvirke: barnehage, skole og den oppvoksende generasjon.
Jeg synes det er veldig gledelig at det globale perspektivet er blitt tatt opp. Vi har mat nok til alle dersom vi hadde kastet mindre, og det tror jeg vi skal tenke veldig mye på. Vi har et ansvar for de folkene som sulter. Derfor er det viktig å se på merkeordningene, se på om noe er greit nok å bruke, se på om den leverposteien som nå skal hives, ikke bør kastes, se på kildesortering og sørge for at alle kommuner har det. I min kommune, Larvik, hadde vi kildesortering på 1960-tallet. Da kom man med hest og hentet skyllene hjemme som vi hadde kastet, og det ble brukt til grisefôr. Dette ble borte på 1970/80-tallet, men nå er vi tilbake igjen og kildesorterer.
Biogass og biogjødsel, som jeg var inne på, er gode tiltak for å ivareta etterbruken av det som faktisk må kastes. Når Choice velger å redusere tallerkenstørrelsen med tre centimeter og får så stort utbytte av det, så burde jo dette være et tiltak som andre restauranter tar ad notam og ser på videre.
Alle de gode eksemplene som er tatt opp her, bør alle som driver med mat – det være seg grossister, matvareprodusenter, dagligvarehandelen eller vi som forbrukere – se på og ta ad notam og prøve å gjøre noe med. Jeg tror at vi hver og en kan gjøre en forskjell når det gjelder dette med matavfall, og ikke minst, som statsråden var inne på, se på dette i forbindelse med meldingen som kommer. Vi kan bare bli bedre, og vi kan gjøre det lettere for dem som sulter hvis vi klarer å redusere matavfallet.
Igjen: Takk for en god debatt. Jeg synes det var veldig mange gode innspill som kom.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [10:55:29]: Takk for en veldig god debatt. Jeg merket meg at så å si alle partier – utenom Høyre – har deltatt i debatten, men jeg regner med at også Høyre er opptatt av dette temaet.
Så vil jeg innom Kiwi-Bob, som er et av de nye fenomenene i norsk offentlighet. Det er en mann som heter Bob, som livnærer seg på å reise rundt i Kiwi-butikker og plukke ut varer som går ut på dato, og han tjente ifølge media over 300 000 kr på dette i fjor. Og det er jo noe av paradokset i dette her: Jeg husker det var en stor diskusjon i februar, der Kiwi-Bob var indignert over at butikken i Vadsø hadde satt ned prisen på Nugattien rett før den gikk ut på dato. Han mente det var feil, at det kunne lure kundene. Jeg mener det er bra at man gjør den type grep. Og jeg synes det er et paradoks at en kjede har gjort det til sin store merkevare at man skal kunne tjene penger hvis man finner best-før-dato-stemplingen på dagen i sin butikk, når man vet at dette er fullverdige, gode varer. Og for å bruke litt sånn meg-selv-forskning: Jeg var på den lokale Kiwi-butikken rett før den skulle stenge, og når du ser fulle handlevogner bli dratt ut av butikken med fullverdige varer, så får det deg til å tenke litt over hvilket overflodssamfunn vi faktisk lever i.
Jeg synes denne debatten på en veldig god måte har reist de moralske sidene ved dette, og vist at det til syvende og sist er opp til oss selv, hvilke valg vi selv tar, hvilke holdninger vi har. Derfor er det viktig med den type holdningsskapende kampanjer som f.eks. Coop og Framtiden i våre hender kjørte på Egertorget i dag, der man sprer holdninger om at man må prøve å la være å kaste maten. For som Lillian Hansen sa, handler det til slutt om at du må spise opp maten din hvis du har kjøpt inn maten – og dette er holdninger som vi må dra.
Så over til noen av temaene som har vært oppe. Harald T. Nesvik fra Fremskrittspartiet snakket om overproduksjon av egg, og da må jeg legge inn et lite partipolitisk poeng – det har ikke vært så mange av dem hittil i dag, i dag har vi vært politisk enige. Overproduksjon av egg viser hvor viktig det er å ha en god markedsregulering, at vi nettopp i et råvaremarked har god markedsregulering, og at man ikke har overproduksjon. Det er jo derfor vi mener at vi bør ha en god markedsregulering gjennom samvirke, og at kostnaden går over til produsentene selv hvis det blir overproduksjon. For hvis det blir overproduksjon av en råvare som mat, så må den dessverre, over litt tid, kastes, og det er på ingen måte gunstig, verken for dem som produserer maten, med hensyn til det moralske ettersom dette er en knapp ressurs, men også med hensyn til miljøet, at det er en stor miljøutfordring med mye matavfall.
Men utenom den bitte lille nyansen har salen vært helt samstemt i dag, og da er det viktig at vi fra de gode ordene her også følger opp med ulike virkemidler. Jeg har iallfall tett dialog med næringen om dette. Jeg vet at Sonja Mandt har vært aktiv i Nordisk råd bl.a. når det gjelder dette temaet. Så vi får bruke de ulike arenaene vi har, slik at vi klarer å holde dette problemet og den store utfordringen det er med matavfall, nede.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.