Peter Skovholt Gitmark (H) [13:41:09]: La meg først begynne med det overordnede bildet.

Om lag 20 pst. av verdens befolkning, eller 1 milliard mennesker, lever i ekstrem eller absolutt fattigdom. Det største antallet absolutt fattige, eller de som lever for 1 dollar – justert for kjøpekraft – eller mindre om dagen, finnes i Sør-Asia. Der er det ca. en halv milliard mennesker som lever i absolutt fattigdom. Den største andelen av befolkningen finnes i Afrika sør for Sahara, hvor 46 pst., eller 291 millioner mennesker, lever for under 1 dollar om dagen.

Selv med så store tall er det fremgang. FNs tusenårsmål om å halvere absolutt fattigdom med 50 pst. innen 2015 blir trolig nådd, men ikke i Afrika. Bekjempelse av fattigdom har alltid vært en sentral målsetting for Norges samarbeid med utviklingsland og for norsk utviklingspolitikk. Tanken om at bistand alene ikke kan løfte land ut av fattigdom har stått sterkt i 50 år, og er noe jeg er helt enig i. Tiltakene har stort sett vært innen gjeld, bistand, korrupsjon, miljø, helse, utdanning og menneskerettigheter. Det er jeg – igjen – selvsagt helt enig i, men den viktigste faktoren mangler. Handel har i beste fall spilt en begrenset rolle i norsk utviklingspolitikk. Verdensbanken, derimot, har vært krystallklar: Verden, og spesielt den fattigste delen av verden, trenger mer handel – og trenger ikke minst å handle mer med hverandre.

Vekst er forklaringen på Latin-Amerikas store suksess når det gjelder å redusere fattigdom. Fra 2003 til 2008 lå veksten på om lag 5 pst. Ikke siden 1970-tallet har Latin-Amerika opplevd en så sterk økonomisk vekst. Fattigdommen er redusert fra 44 til 33 pst., og den ekstreme fattigdommen er redusert fra 19 til 13 pst. Tusenårsmålet om halvert fattigdom er 85 pst. oppfylt for regionen, og flere land har nådd målet fullt ut.

Selv om økonomisk vekst ikke automatisk kommer de fattige til gode, vil en vekst i verdens fattigste land være helt nødvendig dersom 421 millioner mennesker i de minst utviklede landene skal kunne leve for mer enn halvannen dollar om dagen.

Men det er ikke bare veksten som har redusert fattigdom. I de fleste landene har vekst medført høyere skatteinntekter for staten, og i Latin-Amerika har man derfor kunnet øke de sosiale utgiftene med 6 pst. årlig. Det meste har gått til pensjoner, men i de landene som har redusert fattigdommen mest, er det opprettet ulike typer sosiale prosjekter. I Brasil, der den ekstreme fattigdommen nå er utryddet, og i Mexico, som er i ferd med å nå målet om utrydding av ekstrem fattigdom, har støtteordningene som Bolsa Familia og Oportunidades vært viktige. I noen land, f.eks. i Mexico, El Salvador og Den dominikanske republikk, har også pengene som emigranter sender hjem til familien, bidratt til å redusere fattigdommen betydelig.

Jeg kunne brukt mye tid på å snakke om handel og økonomisk vekst som drivkrefter for å utrydde fattigdom. La meg heller bli konkret. Norge importerer, som interpellasjonsteksten sier, 99,8 pst. av vårt sukker fra EU. EU er verdens største sukkereksportør av hvitt sukker, og EU subsidierer sitt sukker med 3,30 euro per euro eksportert. I tillegg til de ca. 10 mrd. kr EU bruker i eksportsubsidier, går over 6 mrd. i skjulte subsidier.

Sukker er svært innbringende for noen. De 27 største sukkerroeprodusentene i Storbritannia får hver ca. 1,6 mill. kr i snitt i subsidier. Det franske sukkerselskapet Béghin-Say mottar 236 mill. euro pr. år i subsidier og dumper 450 000 tonn sukker på verdensmarkedet. De seks største sukkerselskapene i EU fikk i 2003 totalt 819 mill. euro i offentlig støtte.

EUs felles jordbrukspolitikk – eller CAP – er når det gjelder sukker, ikke noe annet enn et prisfiksingsinstrument operert av myndigheter på vegne av produsenter og industrien. Summen er veldig enkel, overproduksjon og ingen import av sukker. Det siste er en sannhet med modifikasjoner. EU tillater at det importeres én fattig prosent av konsumet i EU fra verdens 49 minst utviklede land. Det tilsvarer tre dagers EU-produksjon. Når det gjelder overproduksjon, blir 5 mill. tonn sukker dumpet på verdensmarkedet med priser på 25 pst. av produksjonskostnadene.

Svært få land i sør har råd til å subsidiere sine sukkerbønder slik rike land har, og de har liten mulighet til å konkurrere slik situasjonen er nå. Mosambik, som jeg tok opp i interpellasjonsteksten, har muligheten til å levere – eller kunne ha levert – 80 000 tonn sukker til det europeiske markedet, og kunne med dagens priser tjent 38 mill. dollar. I stedet får de selge 10 000 tonn til EU. De tapte inntektene tilsvarer alt landene bruker i offentlig støtte til jordbruk og landsbyutvikling. Det er så enkelt som at for hver bistandsdollar som går til Mosambik fra EU, hentes 1 dollar tilbake i tapt markedsadgang kun når det gjelder sukker.

La meg slå fast allerede nå at jeg anerkjenner retten til støtteordninger for landbruket i Norge. Men de må legges om slik at de ikke legitimerer et internasjonalt dumpinglandbruk og hindrer fattigdomsbekjempelse, slik tilfellet er i dag. Når statsråden ikke ønsker å gjøre noe med dagens skadelige subsidieregime for landbruket, er det det samme som har vært prøvd i flere tiår, med fatale utfall for fattige land.

Hovedproblemet er eksportsubsidier, og her går Norge fri. Men også andre subsidier som stimulerer overproduksjon, må fjernes – verproduksjon leder til dumping – slik at utviklingsland, ikke minst i Afrika, som har store muligheter innen matproduksjon, får mulighet til å utvikle et effektivt landbruk og få inntekter fra verdens kjøpesterke markeder i eget land og i industrilandene.

Norge er i dag nettoeksportør av mat, selv om WTO-systemet ikke fanger dette opp fordi fisk er kategorisert i en annen avtale enn landbruket, den om industriprodukter – NAMA.

Vi er i dag i realiteten mellom 90 og 100 pst. selvforsynt av det vi har på vårt daglige matbord, selv om dette på importstatistikken ser ut til å være roughly 50 pst. – dette er fordi import måles i kalorier, noe varer vi importerer mye av, har, mens de vi selv produserer, har langt mindre. En vesentlig del av dette er sukker. Skal vi øke dagens selvforsyningsgrad, som synes å være en ønsket rød-grønn politikk, må vi produsere varer vi ikke har en naturlig forutsetning for å gjøre. Vi kunne f.eks. ha produsert sukker selv. Det gjør danskene i stor stil. For verdens rikeste land er det selvfølgelig ingen økonomiske begrensninger for å produsere sukker, med de subsidier som trengs. Men denne formen for subsidiepolitikk kveler fattige lands muligheter, ikke bare til å eksportere egne varer, men hindrer deres utvikling.

Jeg har vært konsekvent og latt mitt innlegg kun omhandle sukkerindustrien, nettopp fordi det er en industri Norge ikke har. Det gjør – håper jeg – at vi kan diskutere hva vi kan gjøre for å bekjempe bruken av eksportsubsidier, øke handelen med landbruksvarer og bidra til at det bygges opp en effektiv matvareproduserende sektor også i utviklingslandene.

Statsråd Lars Peder Brekk [13:50:32]: Jeg takker for interpellasjonen. Det er en viktig diskusjon, og jeg ser fram til debatten.

Integrering i verdenshandelen er sentralt for velstand og vekst. For mange utviklingsland er handelen med landbruksvarer en viktig kilde til utenlandsk kapital og til videre investering i, og utvikling av, landbrukssektoren. Utvikling i landbrukssektoren er også særlig viktig i lys av stigende matvarepriser og økt ustabilitet i verdensmarkedet for matvarer.

Representanten Gitmarks spørsmål omhandler import av sukker fra u-land til det norske markedet. Som Gitmark viser til, importeres i dag 99,8 pst. av sukkeret fra EU. Importen fra sukkerproduserende u-land er meget beskjeden. Samtidig ønsker land som f.eks. Mosambik å eksportere sukker til Norge.

Jeg vil innledningsvis påpeke at norske myndigheter har begrensede muligheter for å påvirke hvor importen av sukker skal komme fra. Sukker er en vare som ikke ilegges toll ved import til Norge, verken fra i-land eller fra u-land. Alle land har derfor i utgangspunktet like betingelser for eksport av sukker til det norske markedet. Importørene – de kommersielle aktørene – avgjør selv fra hvilke land de ønsker å importere, ut fra kriterier som konkurransedyktighet på pris, kvalitet på sukker og logistikk. Kontakt med bransjen viser at det stilles strenge kvalitetskrav til sukkeret, bl.a. ved bruk i industrien. Inntrykket er at sukkeret fra EU best tilfredsstiller bransjens samlede krav til kvalitet og logistikk, i tillegg til konkurransedyktighet på pris.

EU har en egen markedsordning for sukker, som omfatter både produksjonskvoter med høyere pris enn verdensmarkedet og i tillegg produksjonsuavhengig støtte. Tidligere ga EU også omfattende eksportstøtte til produsentene. Denne eksportstøtten har de siste årene vært under avvikling, bl.a. som følge av pålegg fra et WTO-panel.

Så ja, avvikling av eksportsubsidier er et viktig tema. Kutt i bruken av slike subsidier er en viktig del av forhandlingene i Doha-runden i WTO. For utviklingsland er dette et sentralt krav fordi subsidiert eksport fra i-land er med på å ødelegge egne markeder for jordbruksvarer. På ministermøtet i WTO i 2005 ble det bestemt at eksportsubsidier skulle fjernes innen utgangen av 2013 under forutsetning av at en WTO-avtale kom på plass. Dette vil være viktig både for u-landenes mulighet til å bygge opp egen landbruksproduksjon og for konkurransedyktighet i markedene.

Det må for øvrig understrekes at Norge i dag har en meget begrenset eksport av subsidierte landbruksvarer. Dette gjelder i første rekke eksport av ost til andre i-land, som USA og EU.

I den offentlige debatten drøftes jevnlig Norges importregime overfor u-land og om Norge er for opptatt av å beskytte egen produksjon. Jeg mener dette ikke er riktig. Vårt handelsregime gir alle utviklingslandene fordeler ved import til Norge.

Norge gir gjennom vårt GSP-system toll- og kvotefri markedsadgang for til sammen 64 u-land. Norge er her blant de landene som går lengst i å åpne markedet. I tillegg til de 50 minst utviklede landene, såkalte MUL-land, ble denne listen 1. januar 2008 utvidet med 14 av lavinntektslandene på OECDs DAC-liste. Denne ordningen gir de fattigste u-landene klare fordeler ved eksport til det norske markedet. Også for de mer velstående u-landene gir Norge tollpreferanser gjennom GSP-systemet.

Til tross for en betydelig tollfrihet er importen av jordbruksvarer fra de fattigste u-landene begrenset. EU er Norges viktigste handelspartner for landbruksvarer med i underkant av 70 pst. av importen. Som for sukker er summen av konkurransedyktige priser, kvalitet og logistikk viktige årsaker til dette.

Av den totale importen av landbruksvarer på 35 mrd. kr i 2010 kom om lag 20 pst. fra u-landene. De viktigste importvarene er soyabønner, kjøttmel, kaffe, bananer, druer og tilberedte næringsmidler. U-landenes andel av den totale importen av landbruksvarer har økt noe de siste årene, herunder også importen fra de 64 nulltollandene. Hovedårsaker er en sterk økning av importen av blomster fra Kenya etter at landet ble innlemmet i nulltollordningen samt økt import av kaffe.

Namibia, Botswana og Swaziland har også en særordning for handel med jordbruksvarer, med bl.a. mulighet for tollfri eksport av 3 700 tonn storfekjøtt uten bein. Til sammenligning – og jeg synes det er viktig – er EUs import av storfekjøtt fra disse landene til sammen rundt 9 000 tonn. Vårt importregime er altså langt mer generøst enn EUs om vi tar hensyn til at folketallet i EU er på 500 millioner mennesker. Samtidig er storfekjøtt en sensitiv landbruksvare for Norge, og størrelsen på kvotene er satt ut fra en avveiing mot norske produksjonsinteresser.

Utviklingsland er ikke en ensartet gruppe land. Takket være store investeringer i landbrukssektoren er flere land nå konkurransedyktige på verdensmarkedet og er blitt store eksportører av mat. Samtidig ønsker andre u-land å øke matproduksjonen, primært med tanke på egen selvforsyning. I WTO-forhandlingene krever disse landene å beholde tollsatser av hensyn til egen matsikkerhet.

Jeg mener at landbruksbistand er et viktig virkemiddel for å støtte u-landene i oppbyggingen av sitt eget landbruk. Regjeringen legger opp til å øke støtten til utviklingen av landbruket framover med spesiell vekt på klimatilpasset landbruk. Denne satsingen framkommer i den nylig framlagte Meld. St. 14 for 2010–2011, Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken.

Importvernet er et svært viktig virkemiddel for å sikre at vi har et levedyktig landbruk i Norge. Importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer og oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen. Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket. Importvernet er slik sett nødvendig for å sikre et norsk landbruk.

Samtidig vil økt produksjon og økt handel med landbruksvarer kunne bidra til økonomisk vekst og økt matsikkerhet i mange u-land. Regjeringen ønsker gjennom våre preferanseordninger å legge til rette for at en større andel av importen av landbruksvarer kommer fra de fattigste landene. Med tanke på at Norge importerer på kaloribasis rundt halvparten av vårt forbruk av landbruksvarer, bør det være rom for et langt større innslag av u-landsvarer i butikkene.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:57:49]: Jeg kan jo begynne med å takke for et «søtt» svar.

La meg gripe fatt i et par av de tingene som også statsråden tar opp. Vi er hjertens enige når det gjelder viktigheten av å fjerne eksportsubsidier. Det var jeg klart inne på i mitt første innlegg, og det synes jeg også statsråden var tydelig på i sitt innlegg. Problemet er at avtalen som er oppnådd så langt, sier at eksportsubsidier skal fjernes innen 2013 dersom man får på plass en ny WTO-avtale. Når Norge samarbeider aktivt med land som Japan og Sveits, som på mange områder kan sies å motarbeide det å få på plass en WTO-avtale, er dette med på å forlenge tiden for eksportsubsidier. Eksportsubsidier er en historisk anakronisme. Eksportsubsidier holder den fattigste delen av befolkningen i en rekke land nede i fattigdom, og det er beklagelig at Norge ikke er en pådriver for å få på plass en ny WTO-avtale, også av hensyn til norsk landbruk.

Så er det helt sikkert morsomt for statsråd Brekk å være vitne til en interpellasjon fra en Høyre-mann som er kritisk overfor EUs politikk, i så måte EUs jordbrukspolitikk. Vi kan sikkert være helt enige om faremomentene på en rekke områder av EUs landbrukspolitikk. Selv har jeg vært en aktiv pådriver overfor vår partigruppe i EU for å få fjernet denne type subsidier og gjøre noe med hele EUs jordbrukspolitikk, altså CAP.

Men la meg ta et helt konkret eksempel utenom sukker. Man opplevde for et par år siden at lammekjøtt fra Namibia kom inn til Norge, med 43 tonn i året. To år etter var det oppe i 200 tonn. Det fikk regjeringen til å vedta at det skulle settes et tak på 400 tonn tollfritt sauekjøtt fra Namibia, Botswana og Swaziland. Dette er land som alle har nulltoll til Norge. Logikken var derfor åpenbart at det må finnes et tak for hvor rike verdens fattige land skal få lov til å bli når de handler med Norge.

Statsråden slår seg også på brystet når det gjelder import av storfe uten bein. Ja, jeg er enig i at taket er høyt. Men hvorfor er det et tak i det hele tatt? Ønsker statsråden at det skal være et tak for hvor rike fattige land skal være når man handler med Norge?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:00:57]: Først ønsker jeg å oppklare en del åpenbare misforståelser som framkommer i representanten Gitmarks siste innlegg.

Det er ikke slik at Japan, Sveits eller G10-landene, inklusiv Norge, er motstandere av en WTO-avtale, som det nettopp ble uttalt fra talerstolen. Nei, alle disse landene deltar aktivt for å sikre å få til en WTO-avtale. Men vi prøver alle – alle aktører blant de 153 landene som er medlem av WTO – å ivareta egne interesser, og da er importvernet en viktig bit av den diskusjonen. Men alle de landene har vært enig i å avvikle eksportstøtten, som vi diskuterer her i dag. Jeg må si det sånn at jeg er fullt ut i stand til å reise til Genève umiddelbart – når som helst – for å delta i en avslutning av WTO-forhandlingene. Men jeg tror nok at det er andre aktører enn Norge og G10-landene som i dag holder igjen på det å få til slike avtaler, bl.a. de landene som er opptatt av frihandel, USA bl.a., som har bomullssubsidier. Det er mange land som ivaretar sine egne interesser, ikke bare u-landene, men også de rikeste landene. Og det er ingen land som ønsker å avvikle sin egen matproduksjon. Derfor blir dette komplisert, derfor blir det nødvendig å ha grundige diskusjoner, og i dag tror jeg kanskje industrivarer er en større utfordring enn de tradisjonelle landbruksvarene i WTO.

Så må jeg bare få gjenta at vi har meget sjenerøse vilkår for import av kjøtt fra både Namibia, Botswana, DAC-landene og MUL-landene. Og hvis vi sammenligner oss med EU, som jeg prøvde å gjøre i mitt første innlegg, har Norge, sett i forhold til folketallet, en relativt sett enormt mye høyere importkvote enn det EU f.eks. har. Så ingen må komme til meg og si at vi ikke følger opp de fattigste landene i vår praktiske politikk.

Når det gjelder importen av sukker – for å gå tilbake til det – har jeg understreket at her er det norske aktører som bestemmer, det er norske kommersielle aktører som bestemmer vår egen import. Jeg har vært i kantinen her i dag og sett på hva slags sukker vi serverer våre egne representanter i Stortinget. Det er Dansukker og et fransk brunt sukker. Kanskje kunne Stortinget selv ha gjort en større innsats for å importere fair trade-produkter, eller produkter fra Mosambik, som det sies. Det er en valgmulighet som alle har. Men det koster kanskje litt mer. Det koster kanskje også litt mer for Stortinget å sørge for at man bruker slikt sukker. Det er et ansvar vi alle sammen må ta, mener jeg faktisk.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ingrid Heggø (A) [14:04:16]: Interpellasjonen her i dag omhandlar import av sukker frå u-land til den norske marknaden. Interpellanten brukte òg delar av innlegget sitt til å snakka om kampen mot fattigdom. Då klarar eg ikkje heilt å dy meg, for eg må berre få tilføya at det finst parti òg her i Stortinget som ikkje akkurat favoriserer auka bruk av bistandsmidlar i budsjetta sine. Og det er vel nettopp dette partiet representanten Skovholt Gitmark ønskjer eit nærare samarbeid med, viss eg ikkje har misoppfatta noko. Men eg skal la det liggja.

Interpellanten har utvilsamt eit poeng i denne interpellasjonen – det skal eg gi han. Eg er òg veldig einig i det som landbruksministeren sa no til slutt. Alle vi har eit val, vi kan gjera val når det gjeld kva for sukker vi faktisk brukar å kjøpa inn. Eg kan ikkje minnast at eg har sett fair trade-sukker her inne i det heile. Men sånne ting burde vi kanskje vore litt meir opptekne av i det daglege.

I den offentlege debatten vert dette med Noregs importregime overfor u-landa og om Noreg faktisk er for oppteke av å beskytta sin eigen produksjon, jamleg drøfta. Eg er nok einig med landbruksministeren i at vi har funne ein balanse her, og at vårt handelsregime gir utviklingslanda ein fordel ved import til Noreg. Men trass i betydeleg tollfridom er importen av jordbruksvarer frå dei fattigaste u-landa svært avgrensa. EU er jo Noregs viktigaste handelspartnar for landbruksvarer, med rundt 70 pst. av importen. Og for sukker, som for anna, er summen av konkurransedyktige prisar, kvalitet og logistikk viktig årsak til det vi vel.

Eg er òg einig med dei som sa at utviklingsland ikkje er ei einsarta gruppe. Eg meiner at landbruksbistand er eit viktig verkemiddel for å stø u-landa, nettopp i oppbygginga av landbruket sitt, for det gjeld så mykje, mykje meir. EU har ei eiga marknadsordning for sukker, som omfattar produksjonskvotar med høgare prisar enn verdsmarknaden, og i tillegg produksjonsuavhengig støtte.

Det vart sagt her at det tidlegare var omfattande eksportstøtte til desse produsentane, men eg har forstått det sånn at denne eksportstønaden dei seinare åra har vore under avvikling. Det var vel bestemt at det skulle vere avvikling innan 2013, viss ein fekk på plass ein avtale. Så ja, eg synest at avviklinga av eksportsubsidiane faktisk er eit veldig viktig tema, som vi kanskje diskuterer litt for sjeldan her i denne sal.

Auka produksjon og auka handel med landbruksvarer vil sjølvsagt bidra til økonomisk vekst og auka mattryggleik i mange u-land. Regjeringa ønskjer, som det vart sagt her frå landbruksministeren si side, gjennom vår preferanseordning å leggja til rette for at ein større del av importen av landbruksvarer faktisk kjem frå dei fattigaste landa.

Så vil eg òg understreka at Noreg har eit betre importregime, som er rausare enn det EU har. Så kan vi sjølvsagt diskutera medlemskap eller ikkje i EU òg. Men eg vil tru at det er få her i denne salen som ville ha stemt for medlemskap. Det er kanskje berre underteikna og ein representant til i salen akkurat no, så eg får vel la det liggja.

Peter N. Myhre (FrP) [14:07:52]: Det er et viktig tema representanten Skovholt Gitmark tar opp i Stortinget i dag. Det dreier seg om store strømmer av varer, og det dreier seg om veldig mye penger.

Sukker er altså et av de mest subsidierte landbruksproduktene i EU. Ved å gå litt tilbake i tid, til 2005, viser det seg at 99 pst. av sukkeret som ble konsumert i Norge, kom fra EU, og at over 70 pst. av dette kom fra Danmark. På bakgrunn av massive subsidier er danske sukkerbønder i stand til å konkurrere med bønder f.eks. fra Mosambik, til tross for et høyt kostnadsnivå og langt fra ideelt klima i Danmark. Da hjelper det jo lite om Norges importregime er aldri så liberalt, for subsidieringen av sukkerproduksjonen i Danmark og andre EU-land gjør at det likevel ikke er mulig for land f.eks. i Afrika å konkurrere med EU-landene.

I fjor var jeg på besøk i Tanzania. Noe som gjorde veldig sterkt inntrykk, var at lederen for det største opposisjonspartiet i Tanzania gikk til valg på at Tanzania skulle bli bistandsuavhengig i løpet av to år dersom han skulle komme til makten. Det er nok veldig ambisiøst. Men poenget er altså at ved subsidiering hindrer Europa – og USA, for den saks skyld – Afrika i å komme på banen når det gjelder matvareproduksjon og matvareeksport, og så tilbyr vi u-hjelp isteden. Det er en mekanisme som alle parter taper på, fordi man ikke får den økonomiske utviklingen i Afrika – vi snakker først og fremst om Afrika – som kontinentet definitivt har behov for. Samtidig må europeiske forbrukere betale i dyre dommer for de subsidierte matvarene. Ifølge EU-kilder koster EUs felles landbrukspolitikk skattebetalerne over 3,9 milliarder pund årlig, slik at britiske husholdninger betaler over 823 pund i året ekstra i utgifter til dagligvarer som følge av EU-subsidiene. Hvorfor de gjør dette, er vanskelig å forstå, og spesielt når man ser at subsidiene i enkelte tilfeller er høyere enn markedsprisen på det samme produktet. Det vil altså si at alle taper: Skattebetalerne taper på det, staten taper på det, u-landene taper på det. Slik er det med planøkonomi og handelsrestriksjoner. Det er jo det regjeringen i sine festtaler snakker om – at de skal ta initiativ for å få til handelsfasilitering. Her har de altså sjansen til å gjøre teori til virkelighet.

Til slutt litt om sukkerbiten til statsråd Brekk. Han oppfordrer Stortinget til å kjøpe inn til sine kantiner sukker som er produsert i Mosambik. Det kunne sikkert Stortinget godt ha gjort, men det hjelper nok ikke så mye, for markedsmekanismene virker jo slik at det er en samlet vurdering av pris og kvalitet – som statsråden også selv var inne på – som ligger til grunn for det valget som tas. Derfor er det jo i praksis ingen som velger å kjøpe et «dyrere» produkt fra Afrika når de kan kjøpe et produkt som er subsidiert så til de grader – og europeiskprodusert – at det produktet fremstår som billigere enn det afrikanske produktet. En slik økonomisk politikk skaper altså mye rot, og det skaper tapere. Frihandel er vinn-vinn-situasjonen. Det er da man får produsert varene på riktig sted, med de riktige ressursene, og får solgt dem til den riktige prisen.

Alf Egil Holmelid (SV) [14:12:43]: Det er eit veldig viktig spørsmål som blir teke opp, og det er eit spørsmål som eg har interessert meg for i mitt politiske arbeid.

Eg synest her at representanten Skovholt Gitmark avleverer ein treffande kritikk av EU sin landbrukspolitikk og EU sin handelspolitikk, og den kan eg fullt ut slutta meg til. Så det som vi er einige om, og som eg trur det er brei einigheit om – det ser det ut til – er at det er viktig å avvikle eksportsubsidiar. Men då må vi hugse at det er viktig å avvikle eksportsubsidiar både direkte og indirekte, så det er ei stor utfordring der som folk kanskje ikkje ser når det er snakk om å avvikle eksportsubsidiane.

No kan eg jo nemne at eg sit i næringskomiteen også i Nordisk Råd. Nordisk Råd har no bestemt seg for at dei ønskjer å sende ut ei felles utsegn til EU sitt arbeid med å revidere sin landbrukspolitikk. Ein av dei tinga som Nordisk Råd så langt har vore einige om at dei ønskjer å seia tydeleg og klart frå om med omsyn til EUs landbrukspolitikk, er at dei må avvikle eksportsubsidiane sine. Så der har både Skovholt Gitmark og alle dei andre representantane ei moglegheit til å snakke med sine fraksjonar i Nordisk Råd og få ei tung, klar utsegn frå Nordisk Råd mot EU sin landbrukspolitikk på akkurat det området. Så må ein jo meine litt forskjellig på dei andre områda, dersom ein måtte ha behov for det.

Men så synest eg også at dette eksempelet seier litt om at det ikkje er nok å fjerne importrestriksjonane for å hjelpe u-landa til å kome inn på marknaden. Som det blei sagt her frå ministeren, har vi jo ikkje toll på sukkerimport, men likevel kjem dei ikkje inn på marknaden. Du har jo ein ting, det som vi har vore inne på, det med å unngå dumping frå dei landa som har økonomisk moglegheit til å drive med det. Men det andre, som eg veit at fleire har vore opptekne av, er rett og slett at land som f.eks. Noreg må gå i konkret samarbeid med eit utviklingsland og bidra til produktutvikling. Noreg, som ein av moglege importørar av eit produkt frå eit utviklingsland, vil då vite noko om kva for kvalitet som norske og eventuelt andre europeiske marknader legg vekt på i produkta. Så det at Noreg gjennom u-hjelp og landbrukssamarbeid og på kva måte det måtte vere, går inn og driv eit konkret, praktisk produktutviklingsarbeid saman med utviklingslanda, er det veldig mange av dei som eg har vore i kontakt med, som etterlyser. For nokon i utviklingsland som driv med bl.a. landbruksvarer, er poenget ikkje berre å kome inn på den internasjonale marknaden. Faktisk er det mange bønder i utviklingsland som slit med å kome inn på kjedene i sitt eige land. I enkelte utviklingsland har dei faktisk begynt å få ein del kjedemarknader, utanlandske kjeder, som dominerer detaljhandelen. Det at vi kan samarbeide med bønder og andre produsentar i utviklingsland slik at dei kan ha ein produktkvalitet som gjer at dei kan slå gjennom både på den internasjonale og den nasjonale marknaden, er faktisk eit av dei grepa eg trur vi kan gjere meir av enn vi har gjort hittil.

Dersom det er noka tid igjen, har eg lyst til å kome med nokre kommentarar til det som gjeld vekst. Som både eg og utviklingsministeren veldig ofte har sagt, er det heilt opplagt, etter den utviklinga vi har sett dei siste ti åra, at det er vanskeleg å seie imot påstanden om at vekst skaper betre forhold for alle, sjølv om du ikkje i første omgang klarer å fjerne forskjellane. Men du hever nivået for alle, og når du gjer det, får du ofte større interesse for politikk, som også kan brukast til å slåss for betre fordeling etter kvart. Så vekst er positivt.

Men det er også eit poeng der: For dei landa som er i ein oppbyggingsfase, må ein også diskutere frihandelen litt, for det er viktig at dei får fri tilgang til våre marknader. Men samtidig må vi, i alle fall i ein overgangsfase, akseptere at dei beskyttar sine marknader som dei skal byggje opp. Det gjorde jo vi då vi bygde opp våre industritradisjonar. Då beskytta vi våre marknader i oppbyggingsfasen, og vi må akseptere at utviklingslanda, sjølv om vi gir dei tollfridom, kan leggje restriksjonar på sine sårbare område. Så dette er ikkje ein opplagt frihandelsargumentasjon, men ein blandingsargumentasjon.

Irene Lange Nordahl (Sp) [14:17:56]: Sukker er en vare som ikke ilegges toll ved import til Norge, verken fra i-land eller u-land. Alle land har derfor i utgangspunktet like betingelser for eksport av sukker til det norske markedet. Importørene avgjør selv fra hvilke land de ønsker å importere, ut ifra kriterier som konkurransedyktighet på pris, kvalitet på sukkeret og logistikk. Jeg regner med at dette er en politikk som Høyre er enig i.

EU har en egen markedsordning for sukker som omfatter både produksjonskvoter med høyere pris enn verdensmarkedet og i tillegg produksjonsuavhengig støtte. Tidligere ga EU også omfattende eksportstøtte til produsentene. Denne eksportstøtten har de siste årene vært under avvikling, bl.a. som følge av et pålegg fra et WTO-panel.

Nå er Høyre vanligvis ikke det partiet som ønsker å sette seg opp mot EUs handelspolitikk, men jeg ønsker dem hjertelig velkommen til å bidra til en mer rettferdig internasjonal handel. Men dessverre virker det som om Høyre heller ønsker at vi i Norge skal legge oss på rygg for EU og subsidiere vår import til fordel for EU:

Importvernet er et viktig virkemiddel for å sikre at vi har et levedyktig landbruk i Norge. Importvernet er en forutsetning for å sikre avsetningen av norske landbruksvarer og oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen. Dette er også viktig for å sikre inntektsutviklingen i jordbruket. Importvernet er slik sett nødvendig for å sikre et norsk landbruk.

I Senterpartiet er vi opptatt av at vi ikke skal gjøre utviklingsland til kun råvareleverandører, men heller hjelpe til slik at de kan bygge opp egen videreforedling av råvarer. Økt produksjon og økt handel med landbruksvarer vil kunne bidra til økonomisk vekst og økt matsikkerhet i mange u-land.

Senterpartiet mener det er viktig å legge til rette for at en større andel av importen av landbruksvarer kommer fra de fattigste landene. Med tanke på at vi i Norge importerer rundt halvparten av vårt forbruk av landbruksvarer, er det rom for et langt større innslag av u-landsvarer i butikkene.

Peter Skovholt Gitmark (H) [14:20:17]: Det var mer enn nok å gripe tak i bare i det siste innlegget. La meg ta det aller viktigste.

Når representanten Lange Nordahl starter med rettferdig handel, er vi helt enige. Når representanten Lange Nordahl ender opp i viktigheten for norske importrestriksjoner og snakker varmt om norsk nåværende landbrukspolitikk, er vi helt uenige.

Det handler om mennesker og fattigdom. Det er overbyggingen. Det handler om muligheten for å utvikle land, økonomi og mennesker fra status quo og inn i noe annet. Det «annet» er nettopp økonomisk vekst som drivkraft.

Jeg mener det er svært viktig at Norge, Sveits, Japan og resten av landene vi samarbeider med i WTO, viser forhandlingsvilje. Er det ett punkt Norge har vist liten forhandlingsvilje på, er det nettopp innenfor statsrådens eget departement, hvor han har stor handlefrihet. Jeg er helt enig med statsråden i at det er bra at norske forbrukere får valgmuligheter, og det er bra at det også kunne komme fair trade-produkter knyttet til Stortinget. Men den store innvirkningen som både EU og Norge kan ha, kommer først og fremst hvis vi får på plass en ny frihandelsavtale som gjør at man kan konkurrere på like fot, hvor eksportsubsidiene forsvinner, og hvor ikke minst importrestriksjoner blir begrenset i større grad enn de er i dag. For det hjelper ikke med bare fagre ord – og dette er til representanten Heggø – og bistand når man ikke tillater handel med nettopp de produktene der utviklingslandene står fremst blant produsentene, og det er i all hovedsak landbruksprodukter. Den normale syklusen for en økonomi er nettopp at man starter med produksjon og eksport av landbruksprodukter. Så går man videre i en prosess hvor man går til mekanisk industri, og kommer videre opp til teknologiske varer helt til slutt. Det er den syklusen som de aller fleste land har fulgt etter andre verdenskrig. Det er den syklusen vi må forvente at dagens minst utviklede land følger.

Ett siste poeng: Norge har på noen områder overproduksjon. Ett av de områdene der vi har overproduksjon, er når det gjelder melk. Vi har en overproduksjon på ca. 10 pst. av det norske forbruket. Det meste av det ender opp som ost i USA. Norge gjør det vesentlig bedre enn EU. Dette er ikke ment å være en interpellasjon som går i strupen på EU. Dette er en interpellasjon som sier at det er mulig at Norge bruker den norske stemmen til å hente mennesker ut av fattigdom, også ved å være bidragsyter med vår nasjonale politikk.

Statsråd Lars Peder Brekk [14:23:38]: Jeg takker for debatten. Jeg synes det har vært interessant. Jeg synes det er bra at vi i denne salen har denne typen debatt.

La meg bare kommentere en liten ting om overproduksjon av melk i Norge og de påstandene som har kommet om eksportsubsidiene våre. Det er riktig at det har vært fokusert på osteeksporten de siste dagene. I 2009 fikk man 11 kr per kilo ost i eksportstøtte, ikke 50 kr, som det ble hevdet av visse forskere fra Bergen i deres årlige klagesang om norsk osteeksport – la meg bare understreke det. Vi har sagt at vi skal fjerne denne eksportsubsidien når vi får en WTO-avtale.

La meg trekke noen konklusjoner på grunnlag av debatten. For det første må vi innse at importvernet gir dyrere matvarer. Men importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetning av norske landbruksvarer og å oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen. Det er også en grunnleggende forutsetning for tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket. Importvernet er slik nødvendig for å sikre et norsk landbruk. Jeg har ennå ikke hørt at Høyre vil avvikle importvernet i Norge.

Samtidig er det viktig å understreke at Norge har preferanseordninger. I tillegg til importvernet har vi preferanseordninger som tilrettelegger for import fra de fattigste landene. Sammenliknet med EU, som vi har diskutert litt i denne saken, er disse ordningene relativt omfattende. Preferanseordningene gjelder de fattigste landene, hvor behovet for investeringer i landbrukssektoren er særlig stor. Med tanke på at vi, som nevnt, importerer omtrent halvparten av våre landbruksvarer, bør det være rom for et langt større innslag av u-landsvarer i butikkene. Det er jeg helt enig i, og det tror jeg representanten Skovholt Gitmark også er enig i.

Den samlede virkningen av ulike importlettelser må være på et nivå som er forenlig med målsettingene for vår egen landbrukspolitikk, som er et aktivt landbruk i hele landet. Vi må innse at det er motsetninger i denne diskusjonen. Klimaendringer og press på naturressursene gjør at kanskje den største utfordringen framover globalt vil være å produsere nok mat til å brødfø den stadig økende befolkningen. Som sagt har FAO beregnet at matproduksjonen må øke med 70 pst. innen 2050 for å holde tritt med befolkningsveksten. For å greie det må politikerne legge til rette for å utnytte ressursene for matproduksjon der de finnes, også i dette landet vi er beboere av. Det vi virkelig trenger, er å få folk ut av fattigdom, og da trenger vi å produsere mer mat. En milliard mennesker sulter. Da må alle land ta ansvar for å utnytte sine ressurser. Handel med mat er jeg ikke motstander av. Handel med mat må være et supplement, et tillegg, for å utnytte ressursene enda bedre og å sørge for at vi greier å få fordelt denne viktige ressursen best mulig.

Vi skal produsere mer mat i Norge. Vi skal importere det vi ikke har forutsetninger for å lage selv. Da er utfordringen å importere mer fra fattige land og å øke landbruksbistanden.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 avsluttet.