Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Rune Henriksen (A) [13:40:39]: (ordfører for saken): Jeg er noe forundret over at Kristelig Folkepartis stortingsrepresentanter velger å ta opp igjen et forslag som ble avvist av Stortinget for mindre enn ett år siden. Den gang som nå viste komiteens flertall til prinsipper for statens eierskapspolitikk, som er nedfelt gjennom eierskapsmeldingen, og som fikk bred tilslutning i Innst. S. nr. 163 for 2006–2007.

I komiteens innstilling, som vi behandler i dag, anklages statsråden for å gjemme seg bak formalia når han praktiserer den eierskapsstyringen som er fastsatt av Stortinget. Denne passusen i innstillingen viser med all tydelighet at Kristelig Folkeparti ikke har forstått hvordan man som eier kan og bør utøve styringen av et selskap.

Statoils engasjement i oljesandvirksomhet i Canada gjennom oppkjøpet av North American Oil Sands Corporation er resultat av en forretningsmessig vurdering gjort av selskapets styre.

I St.meld. nr. 13 for 2006–2007 står det bl.a. følgende om statens eierskapspolitikk:

«Regjeringen vil at staten som eier gir uttrykk for synspunkter på selskapenes rolle i bred forstand, og følger opp at selskapene er bevisste i sin balansering av lønnsomhetsformålet og forskjellige samfunnshensyn mv. Det er selskapenes styrer som må fatte de konkrete beslutningene.»

Staten som eier har altså en klar forventning til både avkastning og andre forhold, deriblant selskapenes håndtering av miljøspørsmål, men i tråd med aksjeloven plasseres ansvaret for de enkelte beslutningene hos styret i selskapene.

Dette er ikke formalia. Det er sunn eierskapsutøvelse til beste for selskapet, selskapets ansatte og medeiere. Ikke minst er det oppfølging av en eierpolitikk Stortinget har gitt sin tilslutning til. En annen håndtering av disse prinsippene ville faktisk vært i strid med hvordan Stortinget – Kristelig Folkeparti inkludert – har sagt at eierskapet skal utøves. Stortingets vilje er ikke formalia.

Staten som eier stiller krav til selskapenes håndtering av miljøspørsmål. I Soria Moria har vi gjort det klart at vi har som mål at de selskapene som staten er eier i, skal være ledende på lavutslipp og utvikling av klimareduserende teknologi. Dette er forventninger som skal spilles inn til selskapet i dertil egnede fora.

Jeg har stor forståelse for at oljeutvinning generelt og oljesand spesielt engasjerer til debatt. Det er viktig at vi har en offentlig debatt om hvordan våre hel- og deleide selskaper skjøtter sitt samfunnsansvar. Det forslaget vi har til behandling her, stimulerer dessverre ikke til debatt om selve saken. Det er utformet slik at det blir nødvendig for stortingsflertallet å forsvare eierskapsprinsippene uavhengig av hva man måtte mene om oljesandaktiviteten. Det er synd, men det burde forslagsstillerne forstått – ikke minst på bakgrunn av behandlingen av forslaget for mindre enn ett år siden. Flertallets innstilling er på denne bakgrunn at forslaget avvises.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:44:10]: Denne saken er for så vidt veldig enkel, for det handler om prinsipper for hvordan vi skal forvalte statlig eierskap.

Prinsippet er at Stortinget ikke skal blande seg inn i enkeltsaker og overprøve et styre. En kan godt være uenig i vedtak som styrene gjør, og en kan godt ha andre strategiske visjoner som enkeltrepresentanter i denne sal, men det må en i så fall gi uttrykk for gjennom mistillit til styret på en generalforsamling. Vi kan ikke drive saksbehandling i enkeltsaker og prøve å overstyre et selskap der staten ikke engang er eneaksjonær. I Statkraft/Statnett kunne en gjerne drevet selskap på den måten, selv om jeg ikke ville anbefalt det. Men i Statoil, som er børsnotert, bør en det på ingen måte. Derimot er denne saken interessant, for den viser litt av den politiske retorikken som ofte har preget klimadebatten. Her er mange partier ute og lover veldig mye så lenge det gagner klimaet, eller man kan oppnå CO₂-kutt. Men når det kommer til realiteten, til faktisk å gjennomføre ting, ser en at prinsippene blir annerledes, virkemiddelbruken står ikke i stil med målene, og det blir en stor avstand mellom det en sier, og det en gjør.

Under valgkampen, som bare er noen måneder bak oss, var det veldig mange partier i denne sal som lovte at de nærmest skulle gripe inn for enhver pris i Statoils arbeid når det gjaldt oljesand, for å omgjøre beslutningen. I dag ser vi at det ikke er tilfellet. Det er kun Kristelig Folkeparti som sånn sett står ved sine ord. Jeg er ikke lei meg for at Kristelig Folkeparti ikke får flertall, men Kristelig Folkeparti har gjort en veldig god jobb i å avsløre dobbeltkommunikasjonen som gjennomsyrer denne form for debatt. Spesielt Senterpartiet og SV har svært liten ære i denne saken, fordi de sitter i regjering. De har også hatt statsråder, spesielt SV, som har vært veldig tydelige på hva slags eiermakt de ønsket å utøve konkret, direkte – ikke gjennom meldinger til styret, men gjennom å gripe inn i denne enkeltsaken. Denne saken illustrerer sånn sett også at den eierskapspolitikken Regjeringen fører, egentlig ikke er mye verdt, fordi en har rimelig frie tøyler. Jeg tror en kunne hatt veldig gode argumenter som sier at det å satse på oljesand fra statens side ikke akkurat er i tråd med den politikken Regjeringen ville ført hvis den hadde kunnet styre. Allikevel får selskapet alle muligheter til å drive med den form for strategisk utvikling som går på tvers av den klimapolitiske retningen som Regjeringen hevder den har.

Samtidig skal vi fra norsk side være forsiktig med å ha debatter der vi prøver å overprøve andre demokratiske lands beslutninger. Vi må være forsiktig med å bli den rike oljegutten i klassen som kommer til andre demokratier og forteller at deres oljeproduksjon er så forurenset at den kan vi ikke tillate – men vi forbeholder oss retten til fortsatt å utvikle norsk sokkel, og ikke minst forbeholder vi oss retten til å utvikle kull på Svalbard. Det henger ikke sammen når vi samtidig sier at Canada som et demokratisk land med Kyoto-forpliktelser og København-avtale i bunnen ikke skal få lov til å utvinne sine energiressurser sånn som de synes det er nødvendig. De må selv finne ut hvordan deres totale energipolitikk skal henge sammen med deres klimaforpliktelser og andre forpliktelser. Det bør ikke være Norges ansvar, og heller ikke noe Norge prøver å stå på utsiden og fortelle dem.

Så synes jeg at det som egentlig ville vært en minst like interessant debatt i denne sammenheng, er å dra parallellen til verdens energiforsyning for øvrig. Hvis vi tror på IEA, vil verdens energibehov øke såpass mye, til tross for mange energisparetiltak i Vesten, at man vil trenge enhver form for olje og gass hvis energibildet skal henge sammen. For alternativet til oljesand er ikke nødvendigvis pene vindmøller eller skog som brennes, men det er fortsatt opprettholdelse av kullforbruket. Da er ikke nødvendigvis miljøregnskapet så mye bedre – eller så mye verre, avhengig av hvordan man ser det – om en utvinner fra oljesand eller om en utvinner kull. Jeg kan ikke se at Norge har gått til tyskerne og bedt dem kutte sin kullproduksjon av miljøhensyn. Der har vi altså ingen synspunkter, men vi har plutselig et veldig sterkt synspunkt når man skal tenke oljesand. Det som ville vært vel så interessant, var å se på hvilke muligheter en har for å bidra til utvikling av skifergass. Hvis det er en måte de som ønsker å ta knekken på oljesand kan gjøre det på, er det å sørge for at alternativene blir mye rimeligere. Det å få utviklet skifergass som et alternativ i energiregnskapet ville bety at oljesand ble mindre lønnsomt, og da ville Statoil automatisk frafalle den form for strategier.

Siri A. Meling (H) [13:49:28]: Staten er en stor eier i mange selskaper, og Høyre er opptatt av at staten skal ha et ryddig eierskap i de selskapene som staten er medeier i. Det innebærer at beslutninger om selskapets strategier er noe som tillegges det enkelte styre, det er ikke noe som bestemmes i Stortinget, slik som dette forslaget legger opp til.

Høyre ønsker et profesjonelt og forutsigbart statlig eierskap som overlater de forretningsmessige betraktningene til styret.

I brev til energi- og miljøkomiteen fra statsråd Terje Riis-Johansen datert 14. januar 2010 opplyses det om at staten som majoritetseier i de siste årene har hatt egne årlige møter med Statoil om selskapets arbeid med bærekraft, der etikk, miljø og samfunnsansvar har vært diskutert, og at slike møter er avholdt innenfor rammen av aksjelovgivningen og statens prinsipper for godt eierskap. Staten som eier har miljøambisjoner for sine selskaper, og Høyre mener det er riktig at vi har slike ambisjoner for vårt eierskap.

Utvinning fra oljesand har med dagens teknologi store klimautslipp og høyt energiforbruk, uavhengig av hvilken aktør som faktisk produserer oljen.

Høyre ser miljøutfordringene knyttet til utvinning fra oljesand, men vår tilnærming til spørsmålsstillingen er at vi må arbeide internasjonalt for en effektiv prising av utslipp av CO₂, slik at de reelle miljøulempene avspeiles i det kostnadsbildet som er ved denne og andre produksjonsformer. Norge må ta ansvar for egne utslippskutt på samme måte som Canada må ta et ansvar for tiltak som gjør at vi når våre globale mål om reduksjon av klimagassutslipp.

Vårt inntrykk er at også Statoil er seg bevisst de miljøutfordringene som er knyttet til utvinning fra oljesand, og at selskapet har tatt inn over seg de signaler som har kommet i den offentlige debatten rundt deres satsing på oljesand i Canada. Selskapet legger stor vekt på forskning og utvikling av bedre teknologier og utvinningsmetoder for å ivareta miljøhensyn på en bedre måte. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at selskapet signaliserer at de vil fokusere på læring og utvikling, skrittvis feltutbygging, et omfattende teknologiprogram og en målsetting om reduserte utslipp.

Jeg registrerer også at Statoils leder, Helge Lund, har tatt til orde for at vi trenger en global, effektiv prising av CO₂ som avspeiler de faktiske kostnadene ved ulike produksjoner, nettopp for å oppnå gode klimaløsninger.

Så vil jeg si til representanten fra Fremskrittspartiet, som påpekte andre partiers holdning i valgkampen – også Høyre har uttalt seg – at vi uttrykkelig har sagt at våre handlinger og uttrykk må skje innenfor de krav som lovverket, aksjeloven, setter, med hensyn til å ha et ryddig eierskap.

Hallgeir H. Langeland (SV) [13:53:10]: Lat meg starta med ei vedkjenning: Dersom eg var medlem i Kristeleg Folkeparti, kunne eg ikkje ha fremma det forslaget som Kristeleg Folkeparti har fremma, fordi eg er agnostikar. Det kunne heller ikkje Akhtar Chaudhry, som er visepresident. Han kunne ikkje ha fremma forslaget dersom han var medlem av Kristeleg Folkeparti. Men no er me ikkje medlemmer av Kristeleg Folkeparti, me er medlemmer av regjeringsparti.

Lat meg likevel vedkjenna at partiet mitt nok ville ha støtta Kristeleg Folkeparti sitt forslag dersom me var i opposisjon. Men Kristeleg Folkeparti veit utmerket godt at det er me ikkje. Kristeleg Folkeparti har vore i posisjon sjølv. Då må eg vedkjenna at eg trur det er ein grunn til at Kristeleg Folkeparti ikkje fremma dette forslaget då dei sat i regjering, og at det er ein grunn til at dei bygde gasskraftverket Snøkvit utan reinsing. Dei foreslo ikkje noko for Statoil og eigarane der. Så eg må vedkjenna at eg lurer på kva dette forslaget er, som også er fremma ein gong tidlegare? Har det noko med – og då tenkjer eg litt på vedkjenninga ein må gjera i samband med dei ti bod – å stela stemmer å gjera? Er det det me snakkar om? For det luktar litt av det.

Så må eg seia at eg er veldig glad for Soria Moria II-erklæringa, for der står det nemleg at ein i den neste eigarskapsmeldinga skal gå igjennom denne eigarskapen og sjå på korleis selskapa kan bidra til lågare utslepp og gjere ein betre innsats for klimaet. Det står det i Soria Moria II-erklæringa.

Som sagt: Eg stiller meg litt tvilande til motiva for å fremma dette forslaget når ein den siste gongen fekk det så grundig nedstemt. Så tek ein det opp igjen, sjølv om ein veit at det blir grundig nedstemt. Men for å visa til dei same ti boda reknar eg med at eg talar usant, og at Kristeleg Folkeparti ikkje gjer det.

Eg meiner at me no må koma inn på eit litt meir konstruktivt spor når det gjeld Kristeleg Folkeparti, Høgre og Venstre. Eg meiner at me no skal ta Klimakur-saka saman. Eg håpar at Kristeleg Folkeparti, Venstre og Høgre, våre kameratar i klimaforliket, raskt kjem på banen med forslag – saman – som me kan jobba med og få gjennomført fort. Eg håpar at dei ikkje kjem med slike utspel som Kristeleg Folkeparti her kjem med, der ein blir ståande åleine og føremålet sannsynlegvis berre er å stela miljøstemmer. Eg er meir oppteken av at me skal få til praktisk politikk som faktisk gagnar miljøet. Det håpar eg Kristeleg Folkeparti òg er i fortsetjinga av dette, slik at me får eit godt samarbeid i klimapolitikken.

Erling Sande (Sp) [13:56:42]: (leiar i komiteen): I rekkja av vedkjenningar vil eg på vegner av Senterpartiet seie at vi er tilhengarar av å behalde ein sterk offentleg eigarskap, vi er tilhengarar av ein aktiv eigarskap, og vi er tilhengarar av ein eigarskap som blir nytta til å fremje omsynet til miljø og klima – ikkje omvendt.

I brevet frå Olje- og energidepartementet til komiteen blir det vist til eigarskapsmeldinga. Der står det følgjande:

«Regjeringen har i St.meld. nr. 13 (2006-2007) Et aktivt og langsiktig eierskap, gitt uttrykk for at den ønsker at statlig eide selskaper skal være i fremste rekke når det gjelder miljøtiltak innen sin bransje.»

Oljesandaktiviteten, som m.a. Statoil har varsla vidare satsing på, er ein aktivitet som fører til særleg ureining ved produksjon, samtidig som den utnyttar fossile ressursar som, utnytta i den mengda som er tilgjengeleg, ikkje er i samsvar med dei klimamåla som verda har sett seg, og som Noreg er pådrivar for at skal bli endå strengare.

I innstillinga blir det vist til Senterpartiet si haldning når det gjeld miljøkrav til statlege selskap, og det blir vist til at vi ynskjer å stille endå sterkare miljøkrav i framtida. Det meiner vi sjølvsagt framleis. Vi meiner debatten om oljesand gjev eit grunnlag for ein debatt som går på om den direkte statlege eigarskapen ikkje berre skal ha eit mål om å vere i fremste rekkje miljømessig i dei aktivitetane og produksjonane ein er inne i, men om han også bør seie noko om at selskap med offentleg eigarskap bør halde seg vekk frå enkelte produksjonar av miljøomsyn, også sjølv om han blir tillaten i det vertslandet som har aktiviteten.

I Senterpartiet meiner vi at det er mykje som talar for at eit slikt prinsipp blir innarbeidt i eigarskapspolitikken.

Den indirekte statlege eigarskapen vi har gjennom Pensjonsfondet, har ved fleire høve gjeve seg utslag i at fond har trekt seg ut av enkelte prosjekt og selskap av miljøomsyn. Det har vore riktig, og etter Senterpartiet sitt syn bør den direkte statlege eigarskapen ha minst like tydelege miljøføringar som den indirekte.

Etter Senterpartiet sitt syn er dette ein debatt som høyrer heime i handsaminga av eigarskapspolitikken samla og ikkje gjennom forslag frå sak til sak i Stortinget. Ein slik måte å handtere den offentlege eigarskapen på vil vere ein av dei mest effektive måtane å undergrave han på. Offentleg eigarskap må vere robust og føreseieleg.

Det er mange i Senterpartiet som er lite begeistra for oljesandaktiviteten. Det er ein aktivitet som ureinar. Han er ikkje miljøfremjande, og denne typen aktivitet møter på ingen måte dei miljøutfordringane som verda står overfor. Men kva mål, ynske og krav vi har når det gjeld f.eks. eigarskap, må vi lyfte fram ved veste krossveg, når vi drøftar eigarskap i denne sal. Det er det same synet eg gjev uttrykk for her i dag, som vi gav uttrykk for i valkampen. I det lyset er kritikken frå representanten Solvik-Olsen og Framstegspartiet vanskeleg å forstå. Eg vil påstå at han er direkte feilaktig.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:00:20]: For mindre enn ett år siden fremmet Kristelig Folkeparti et forslag likelydende det vi nå har til behandling i dag, i forkant av StatoilHydros generalforsamling 19. mai 2009. Regjeringspartiene avviste den gang å hastebehandle saken i Stortinget, men forsikret oss om en grundig behandling av saken i komiteen. Denne «grundige behandlingen» endte opp i to merknader fra regjeringspartiene, med henvisning til eierskapsmeldingen og statsrådens svarbrev, og en avvisning av forslaget.

Når Kristelig Folkeparti nå fremmer denne saken på nytt, blir vi vitne til akkurat det samme. Regjeringspartiene viser til sine merknader forrige gang saken var oppe, og avviser forslaget. Høyre og Fremskrittspartiet henger seg på dette. Men en skal vel ikke være forundret etter å ha hørt saksordførerens innlegg, der han er forundret.

Hvis dette var den reelle sitsen i denne saken i Stortinget, hadde ikke Kristelig Folkeparti fremmet dette forslaget på nytt. Realiteten er at to partier i denne sal lar det største regjeringspartiet regjere i denne saken, mens ett annet parti ikke er enig med seg selv – verken før eller etter valget.

Så til realitetene i saken. I sitt brev av 14. januar til komiteen argumenterer olje- og energiministeren for at staten som majoritetsaksjonær ikke kan gripe inn i saker som ligger under styrets kompetanseområde. Dette er en underlig holdning å innta, sett i lys av statens representants stemmegivning på generalforsamlingen i 2009. Der hadde statens representant en aktiv holdning til forslaget om hvorvidt Statoil skulle trekke seg ut av oljesandaktiviteter. Staten som aksjonær tok også en aktiv stilling til saken på generalforsamlingen. Til sammenligning valgte flere andre store aksjonærer å unnlate å avgi stemme.

SV har prøvd å skape et inntrykk av at eierskapsmeldingen står i veien for at staten kan foreta seg noe i denne saken, og representanten Langeland viste til det som står i Soria Moria II. Langeland prøvde seg også på at det viktigste nå var å føre en politikk som gagner miljøet. Ja, det var det Kristelig Folkeparti gjorde – det gjorde vi i 2007, da StatoilHydro kjøpte seg inn i Canada, det gjorde vi i mai 2009, da vi fremmet dette forslaget, det gjorde vi i august 2009, da vi ga vårt svar til velgerne, og det gjør vi i dag. Vi fører en politikk som gagner miljøet innenfor de retningslinjene som eierskapsmeldingen gir oss.

I eierskapsmeldingen skriver Regjeringen at staten som eier fremmer «sine interesser gjennom generalforsamling». En enstemmig næringskomité presisterte i innstillingen at staten som eier skal sørge for et sterkt fokus på hvordan bl.a. miljø kan følges opp i selskapenes utforming og oppfølging av forretningsmessige strategier.

Statsrådens argument om ikke å gripe inn i styrets kompetanseområde hviler på et premiss om at Statoils milliardinvestering i oljesand er et enkeltstående prosjekt som ikke skal påvirkes av eierne. Dette skulle i så fall tilsi at oljesandprosjektet ikke har konsekvenser for selskapets øvrige drift og strategi. Dette er ikke tilfellet.

Oljesandsatsingen er av stor økonomisk og strategisk betydning for Statoil. Satsingen er svært synlig og bidrar til å endre selskapets omdømme som et ansvarlig oljeselskap med høy miljøstandard. Jeg registrerer også at heller ikke konsernsjef Helge Lund deler statsrådens vurdering. I Dagens Næringsliv i forrige uke gikk Helge Lund sterkt i forsvar for oljesandprosjektet og uttalte at oljesand er tilknyttet selskapets kjernekompetanse. Og ikke nok med det: Helge Lund ga også klart uttrykk for at han ønsker seg inn i flere slike prosjekter som er teknisk utfordrende. Noen ville kalle dette et strategisk veivalg fra konsernsjefen. Kristelig Folkeparti er blant dem som kaller dette et strategisk veivalg som hører hjemme på generalforsamlingen. Men statsråden og Regjeringen mener altså ikke dette. De foretrekker å kalle dette et enkeltprosjekt og heller stå på sidelinjen og ønske lykke til på ferden. Forstå det den som kan!

Jeg tar herved opp forslaget til Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Borghild Tenden (V) [14:05:38]: Produksjon av olje fra oljesand er noe av det mest forurensende og miljøbelastende oljeproduksjonen jeg kjenner til. Avhengig av metode er utvinning forbundet med omfattende naturinngrep, stort energiforbruk og høye utslipp både til vann og til luft. Etter Venstres mening er dette en type oljeutvinning vi bør holde oss unna, og det gjelder også for statens engasjement i større industribedrifter, som f.eks. Statoil.

Når det norske folk gjennom den norske stat sitter som eier i en bedrift, ja, da må vi også ta ansvar for at driften i selskapet er samstemt med vår egen samvittighet, og vi må også ta stilling til hvilken type virksomhet vi synes er akseptabel ut fra et samfunnsansvarsperspektiv. Jeg mener det pålegger oss som stat et like stort ansvar for å sørge for dette som en hvilken som helst privat investor.

Et poeng som fremkommer i innstillingen, er det faktum at vi pr. i dag i praksis opererer med to former for selskapsstyring. Vi har ett opplegg i Statens pensjonsfond – Utland, hvor Etikkrådet og Norges Bank aktivt tar posisjoner og forsøker å påvirke overfor selskaper hvor man er minoritetsaksjonær. På den andre siden finner vi ikke en tilsvarende vilje til å benytte seg av statens innflytelse i Statoils styrende organer i denne saken. Hva er det som gjør at vi i praksis har to slike opplegg for selskapsstyring? Det er et paradoks at vi legger ned mye prestisje og arbeid i våre minoritetsposisjoner gjennom Statens Pensjonsfond – Utland, mens viljen til å ta posisjoner knyttet til de selskapene vi er tungt inne i på eiersiden, nærmest er fraværende.

Jeg må også få legge til at den rød-grønne regjeringen har kjøpt seg kraftig opp i Statoil etter sammenslåingen med Hydros olje- og gassaktiviteter. Men til hvilket formål, undrer jeg meg? Før oppkjøpet er det meg bekjent ikke slik at Regjeringen tapte noen viktige saker på generalforsamlingen, eller at man ikke nådde fram med sine posisjoner overfor selskapets styre som skulle tilsi at staten burde kjøpt seg opp til majoritetsaksjonær. Jeg må få påpeke at dette oppkjøpet er til dels sterkt preget av symbolpolitikk.

Når det er sagt, så deler jeg manges bekymring for at en direkte utøvelse av et statlig eierskap sprunget ut fra denne salen kan tilføre bedrifter hvor staten har en stor eierskapsposisjon, et element av risiko, og utøvelsen av et statlig eierskap må håndteres på en klok måte. Utøvelsen av det statlige eierskapet burde i denne sammenhengen strengt tatt vært gjenstand for en bredere debatt, slik som også saksordføreren var inne på, men i denne saken synes vi i Venstre at den tilnærmingen Kristelig Folkepartis forslag har, er en klok og konstruktiv tilnærming.

Jeg har også registrert at det er like langt mellom liv og lære som det er avstand mellom en valgkampinnspurt og praktisk politikk. Jeg har merket meg at det har vært en utbredt skepsis blant partiene på Stortinget knyttet til Statoils engasjement i oljesandsaktiviteten. Det er med skuffelse jeg registrerer at viljen til å følge opp dette nærmest er fraværende her i dag.

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:09:25]: Jeg er glad for at flertallet i komiteen igjen slutter seg til mitt syn i denne saken. I likhet med komiteens flertall kan jeg ikke se at det er nye momenter i denne saken siden Stortinget, med stor majoritet, avviste et identisk forslag 18. juni i fjor. Det var i tråd med prinsippene om eierstyring som er nedfelt i stortingsmeldinga om eierskap fra 2006. Et bredt flertall i Stortinget stilte seg bak denne meldinga, hvor det bl.a. står:

«(…) den forretningsmessige ledelsen av selskapet og ansvaret for denne ligger hos selskapsledelsen.»

Jeg er overrasket over at Kristelig Folkeparti igjen forsøker å fravike prinsippene i denne saken. Jeg legger merke til at komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at jeg gjemmer meg bak formalia i denne saken. Det er definitivt ikke riktig. Det jeg gjør, er å utøve eierskapet ut fra respekt for stortingsmeldinga om eierskap, Regjeringas eierpolitikk og relevant lovgivning. Den forretningsmessige ledelsen av selskapet skal ligge hos selskapets styrende organer. Det er altså viktig og riktig å respektere den rollefordelinga som Stortinget og relevant lovgivning har etablert mellom selskapets styrende organer og dets eiere.

Jeg kan ellers forsikre om at staten er, og skal være, en aktiv og krevende eier i Statoil innenfor rammen av statens eierskapsprinsipper og gjeldende lovgivning. Jeg opplever heller ikke at det er noen store forskjeller mellom statens holdning til dette spørsmålet som eier av Statoil og som aksjeeier i andre selskaper gjennom Statens Pensjonsfond – Utland. Oljesandvirksomheten er ikke uttakskriterium i Statens Pensjonsfond – Utland.

Denne regjeringa har et bredt engasjement i klimaspørsmål og har i St.meld. nr. 13 for 2006–2007, Et aktivt og langsiktig eierskap, gitt uttrykk for at den ønsker at statlig eide selskaper skal være i fremste rekke når det gjelder miljøtiltak innen sin bransje. Dette er gjentatt og presisert overfor Stortinget senere.

Regjeringa har også i sitt årlige eierpolitikkdokument sagt at det forventes at arbeidet med miljøspørsmål i det enkelte selskap må skje systematisk og dekke hele verdikjeden i virksomheten.

Høsten 2009 ble Regjeringas politiske plattform presentert. Der kom det klart fram at eieroppfølginga av arbeidet, med bl.a. miljøspørsmål, vil bli høyt prioritert i tida som kommer. Det bør derfor ikke råde noen usikkerhet om at staten tar sitt miljøansvar og sitt eierskap på alvor.

Som jeg har sagt ved en tidligere anledning i denne salen, mener jeg dette forslaget, hvis det hadde blitt vedtatt, ville bidratt til å svekke troverdigheten til det statlige eierskapet og ført til en sammenblanding av roller som ikke er forenlig med aksjelovgivninga og heller ikke med statens eierskapsprinsipper.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:12:26]: Jeg synes statsrådens angrep på Kristelig Folkeparti i sitt innlegg blir litt ufint, fordi det Kristelig Folkeparti har gjort, er jo bare å se en mulighet, for regjeringskollegiet til statsråden har i medier og i valgkampen gitt uttrykk for at de ville ha støttet et slikt forslag hvis det hadde blitt framlagt. Men jeg oppfatter at SVs landsmøte ble til et religiøst møte der en sier sitt, men før daggry selger sin sjel for 30 sølvpenger og benekter sin tro – så det var et problem for SV. Det som vil være en utfordring for statsråden, det får heller være.

Hva slags syn har statsråden på oljesand i det framtidige energibildet? Hvis oljesand faktisk får en betydelig etterspørsel, så har Statoil gjort en fornuftig investering, men hvis en tror at dette ikke er noe det vil bli noe særlig lønnsomhet i og heller ingen markedsandel, så ville det bety det motsatte. Det handler mer om det overordnede energisynet. Jeg skulle gjerne ha hørt statsrådens syn på nettopp det.

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:13:30]: Avslutninga på replikken ender opp i et godt og relevant spørsmål som jeg mener er noe enklere å forholde seg til enn begynnelsen av spørsmålet som var noe annerledes, og som jeg tror jeg har noe mindre kompetanse til å gå inn på.

Jeg mener at den usikkerheten vi ser i energimarkedet, viser viktigheten av at denne type spørsmål blir definert som forretningsmessige spørsmål.

Vi kan ta det eksempelet på skifergass, som representanten Solvik-Olsen var inne på i en tidligere runde i dag. Jeg tror ingen for tre–fem år siden var i stand til å se skifergassens posisjon i energimarkedet de neste årene. Jeg vil si at fra 2007 til 2010 har markedet endret seg fundamentalt. Hvis vi som politiske myndigheter skal gå inn og definere markedet, markedsmuligheter og forretningsutvikling for et selskap i et sånt energimarked, vil dette bære helt galt av sted. Det må være forretningsmessige vurderinger.

Når det gjelder oljesand, har ikke jeg mulighet til å gå inn og foreta en forretningsmessig vurdering av oljesandens posisjon i markedet om noen år.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:14:45]: Hvis jeg legger til grunn statsrådens syn på dette med oljesand, at det ikke er en sak for generalforsamlingen, men en sak under styrets kompetanse, fordi det dreier seg om en enkeltsak, blir mitt spørsmål: Da saken var oppe på generalforsamling 19. mai 2009, hvor statens representant tok en aktiv holdning til dette forslaget ved at man stemte aktivt imot, hvilken begrunnelse og hvilken argumentasjonsrekke – ut fra at dette er en enkeltsak som ikke hadde noe å gjøre på generalforsamlingen – hadde statens representant med seg for denne stemmeavgivningen?

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:15:35]: Jeg mener faktisk at det er så innlysende at jeg er litt overrasket over at spørsmålet blir stilt.

Hvis et medlem av generalforsamlinga mener at et spørsmål ikke hører hjemme i generalforsamlinga, må det da være naturlig å stemme imot det.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:15:47]: President, jeg ber om en replikk til.

Presidenten: Vær så god.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:15:54]: Jeg ber om en replikk til, for det er ikke så enkelt som statsråden vil ha det til. Hvis vi ser på andre store aksjonærer, avholdt de seg fra i det hele tatt å ta stilling til dette, nettopp med den begrunnelsen som statsråden har i sin argumentasjonsrekke. Men hvorfor valgte ikke staten da å innta samme holdning og avholde seg fra å stemme, men valgte istedenfor å stemme aktivt imot en slik uttrekking?

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:16:26]: Hva andre aksjonærer velger å gjøre i forbindelse med stemmegivningen, kan selvsagt ikke jeg kommentere.

Men jeg kan i det hele tatt ikke se noe overraskende og noe galt. Jeg mener tvert imot at det er helt riktig å stemme imot et forslag som man er imot.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:16:53]: Eg må innrømme at eg er litt forvirra. Eg må få tilgiving, for eg er ein ny representant, og det er ikkje alt som er like lett å forstå.

Men slik eg oppfattar Senterpartiet, og slik var det i alle fall i valkampen då dei svarte på spørsmål frå WWF, ønskjer Senterpartiet å stille sterkare miljøkrav til statlege selskap framover gjennom tydeleg eigarskap. Dei seier:

«Vi vil at eierskapet skal bidra til å fremme miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner.»

Eg vil eigenleg seie at det er eit veldig godt svar. Slik eg oppfatta Senterpartiet, var dei imot oljesandprosjekt, fordi dei meinte at det var ein dårleg idé. Slik eg oppfattar statsråden no i svaret, er ikkje eigarskapsmeldinga god nok for å kunne stoppe eit prosjekt som Senterpartiet eigenleg ikkje liker. Så dersom det er det som er bakgrunnen, vil eg spørje: Vil statsråden gjere noko med eigarskapsmeldinga eller kome med nokon forslag som kan gjere at me i framtida kan stoppe slike prosjekt, som er sterkt forureinande?

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:17:58]: Jeg mener at det spørsmålet har blitt ganske godt belyst i de innleggene som er holdt tidligere. For det første er det i Soria Moria-II sagt noe om dette, som er referert fra talerstolen, om hvilke ambisjoner en har for den neste eierskapsmeldinga. I tillegg syns jeg representanten Sande på en veldig god måte orienterte om Senterpartiets tenkning rundt det og om ambisjoner for å se på miljøspørsmålene i forbindelse med eierskapsmeldinga når den diskusjonen kommer.

Når den eierskapsmeldinga blir vedtatt i Stortinget, vil jo det som der ligger av politikk, danne grunnlaget for hvordan staten skal opptre som eier i den perioden den eierskapsmeldinga gjelder for. Det syns jeg er godt belyst i debatten i dag, og jeg mener også at det er en logisk sammenheng i det, også når det gjelder det som ble referert av utsagn i valgkampen.

Knut Arild Hareide (KrF) [14:18:53]: Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har jo stått saman om å forbetre dei etiske retningslinjene for oljefondet. Eg har òg lyst til å gi honnør til partia SV og Venstre, som har stått saman med oss i det arbeidet.

Når me no veit at me har fått så gode etiske retningslinjer som òg tek opp miljøspørsmål, er det god grunn til å tru at hadde me fått dette prosjektet på bordet i den etiske komiteen som vurderer kva for selskap me skal gå inn på i Pensjonsfondet, måtte den komiteen ha sagt nei til oljesandprosjektet. Mitt spørsmål til statsråden er da: Er det da problematisk for statsråden, som er generalforsamling for Statoil, at Statoil har gått inn på eit prosjekt som oljefondets etiske komité ville ha måtta sagt nei til, og som oljefondet ikkje kunne ha investert i?

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:19:59]: Jeg er vel noe usikker på hva slags grunnlag representanten Hareide har for å si at oljefondet ikke kunne ha gått inn for en slik investering. Det omtalte jeg også på talerstolen nylig.

For øvrig mener jeg at de rammene vi har lagt for olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel, hvor Statoil er en stor part, har bidratt til at oljeproduksjonen i Norge er i verdenstoppen når det gjelder miljøkrav, energieffektivitet og utslipp. Vi har bl.a. nullutslipp i Barentshavet, som representanten Hareide også har hatt et forhold til tidligere. Poenget er at vi gjennom styringa av norsk sokkel, gjennom krav til de selskapene som norske myndigheter forholder seg til, har bidratt nettopp til å løfte disse kravene. Så skal vi gjennom eierskapsmeldinga, som jeg har sagt noen ganger nå, ha den overordnede holdninga til hvordan vi styrer selskapene våre. Da kommer vi ikke utenom det som jeg har kommentert noen ganger nå, at det kommer til å bære helt galt av sted hvis vi som myndigheter går inn og styrer selskapene i enkeltsaker.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marianne Marthinsen (A) [14:21:26]: Det er bra at det er engasjement knyttet til statlig heleide selskaper eller selskaper der staten har en stor eierandel, slik som i Statoil.

Det som er litt synd, er at det som i utgangspunktet er en sunn interesse for selskapet og selskapets strategi, i dette tilfellet blir kanalisert ut på en litt misforstått måte. Å være dominerende eier i store selskaper med tusenvis av ansatte er et enormt ansvar. Dette selskapet forvalter i tillegg nesten ufattelige verdier. Det å skulle styre det selskapet nærmest etter dagsform eller innfallsmetoden er ikke bare populistisk, men det er rett og slett uansvarlig. Hvordan staten skal opptre som eier, var gjenstand for bred debatt og god saksbehandling i denne salen for bare to år siden i forbindelse med eierskapsmeldingen. Det var en sak som samlet bred oppslutning her på Stortinget, og der Kristelig Folkepartis representant, Sørfonn, var saksordfører på en helt forbilledlig måte. Dersom vi først begynner å gjøre unntak fra våre prinsipper om statlig styring hver eneste gang vi mener at det er gode grunner til det, mener jeg at vi er ute på en lite farbar vei. Staten som eier må være god og forutsigbar. Dette handler bl.a. om å forholde seg til andre aksjonærer og aksjeloven, som også gjelder for staten.

Så har jeg behov for å presisere at dette ikke handler om saken i seg selv. Jeg er personlig sterkt kritisk til Statoils oljesandvirksomhet. Den motstanden har lite å gjøre med mitt miljøengasjement eller med at jeg er bekymret for Canadas CO₂-regnskap. Canadas CO₂-regnskap er Canadas ansvar. Det handler i første rekke om at jeg er overbevist om at dette er et forretningsmessig bomskudd.

Vi kunne lese i Aftenposten i forrige uke at enkelte større amerikanske selskaper nå ikke vil kjøpe drivstoff fra selskaper som driver med oljesand. De omtaler det som «grisete» produksjon. Dette tror jeg er uttrykk for en bevisst forbrukermakt som vi så langt bare har sett starten på. At et framtidsrettet, innovativt selskap som Statoil skal bruke ressursene sine på å involvere seg i denne type prosjekter, enten det er i Canada eller andre steder, mener jeg oppriktig er svært uheldig, særlig i forhold til selskapets omdømme. Statoil kan ikke både sette seg som mål å være først i verden når det gjelder nye og grønne energiformer, samtidig som de skal være miljøverstinger på oljesand. Det er en type helgardering som gjør at selskapet vil bli profilløst, samtidig som faren for å forskreve seg er mer enn overhengende.

Det er mange eksempler på profilløse selskaper som forskrever seg med fatale konsekvenser. Dagbladet er jo et tidsaktuelt eksempel på det. Man må sette seg tydelige mål og være tøff nok til å stå for de målene. Det å satse litt på alt er sjelden en god idé. Men vi styrer altså ikke selskaper gjennom å vedta Dokument nr. 8-forslag i Stortinget. Det tror jeg faktisk ikke at Kristelig Folkeparti heller mener.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:24:41]: I ein slik debatt har eg lyst til å begynne med å lyfte blikket litt. Kva er det eigentleg snakk om her? Jo, det er snakk om ei av dei største krisene me står overfor, nemleg klimakrisa. Det er snakk om vårt ansvar for komande generasjonar og for verdas fattigaste. Det er derfor me ønskjer at det skal skje mest mogleg på klimafronten, og at det skal skje fortast mogleg. Me veit at om det fortset som i dag, og om me ikkje klarer å kutte i klimagassutsleppa, vil dei neste generasjonane ikkje ha dei same moglegheitene som oss. Og så veit me at det er verdas fattigaste som vil bli ramma aller hardast. Det ansvaret me har for å gjere noko med desse utsleppa, er akkurat det me diskuterer no.

Kva er bakgrunnen for at oljesand er ei utfordring? Jo, det er nettopp det at oljesand forureinar. Utsleppa frå utvinninga av oljesand er jo minimum ti gonger verre enn frå den olja me tek ut i Noreg. Som Aftenposten skriv, vil dei samla utsleppa – dersom prognosane for prosjekta går inn – vere dei same som halvparten av «verdens mest ambisiøse» klimamålsetjingar på 30 pst. kutt, som er det Regjeringa har lagt fram. Altså: Halvparten av dei kutta som er «verdens mest ambisiøse», vil tilsvare det same utsleppet som kjem berre frå dette prosjektet i Canada.

Eg må seie at i løpet av debatten var det eit innlegg, frå representanten Langeland, som fekk meg til å seie noko meir. SV er tydeleg motstandar av oljesandprosjektet og sterk tilhengjar av offentleg eigarskap. Men dersom ein ser på kva SV gjer i Stortinget, går det ganske annleis, for der demonstrerer dei akkurat det motsette: dei bruker ikkje eigarskapen og støttar oljesandprosjektet i Canada.

Solheim sa til Aftenposten i valkampen at

«det vil bli vanskelig å få med nordmenn flest på å ta et klima-krafttak i egne liv, når de ser at statseide bedrifter går inn i prosjekter med svært store utslipp i andre land».

Det er jo nettopp dette det handlar om. Når representanten Langeland begynner å snakke om Klimakur, om dei langsiktige prosjekta og om andre typar tiltak, er Kristeleg Folkeparti sjølvsagt heilt på linje. Me meiner at staten gjennom sine statsåtte bedrifter skal gå føre med gode eksempel. Derfor har me gong på gong åtvara mot dette prosjektet og gitt Regjeringa moglegheiter til ikkje å gå inn i oljesandprosjektet i Canada. Derfor meiner eg at noko av det som er det store ansvaret me diskuterer i dag, er: Korleis kan me ta flest moglege kutt? Klimakur kan me ta heile vegen, men i dag diskuterer me dette konkrete tiltaket, og dette konkrete tiltaket vil bety ei enorm stor forureining dersom det blir gjennomført. Derfor burde òg SV stemt for forslaget til Kristeleg Folkeparti.

Knut Arild Hareide (KrF) [14:27:53]: Dette har vore ein avklarande debatt, og det mest avklarande kom vel i replikkordskiftet, der statsråden sa at ein må stemme imot det ein er imot. Da er det veldig tydeleg at Senterpartiet gir si tydelege støtte til oljesandprosjektet, nettopp gjennom stemmegivinga. Når statsråden seier at ein må stemme imot det ein er imot, har ein fått ei tydeleg avklaring frå senterpartistatsråden.

Det er skuffande, fordi dette er eit av dei mest miljøforureinande prosjekta me har sett innanfor norsk oljeindustri. Det er 7 millionar tonn CO₂. Dette prosjektet vil på sitt toppnivå sleppe ut meir enn alle norske bilar slepper ut. Denne produksjonen er altså ti gonger så forureinande som det oljeproduksjonen i Nordsjøen er. Konsekvensane er betydelege for klimaet, men det har òg mykje å seie for det lokale miljøet i Canada: observasjonar om auka kreftrisiko, ikkje anbefalt bading, forbod mot å ete fisk frå området.

Det er nokre som gjer dette til ein formaliadiskusjon. Før valet i 2005 var det veldig mykje snakk om ein aktiv eigarskap. Vi har opplevd ein aktiv eigarskap. For meg er det eit paradoks å høre denne diskusjonen, når me veit at me for eit år tilbake hadde ein diskusjon om Aker, der Regjeringa absolutt var villig til å gå inn i saka. Derfor er det ein veldig ryddig måte å ta opp denne saka på, å kome med eit konkret forslag som generalforsamlinga kan ta stilling til.

Det var òg interessant å høre representanten Langeland, som kom med ei vedkjenning, men eg har stor forståing for det dårlege samvitet til representanten Langeland.

Mi utfordring går derimot til partiet Høgre. Partiet fekk eit direkte spørsmål frå Aftenposten: «Vil Høyre stanse prosjektet hvis dere kommer i regjering?» «– Ja, det ligger i kortene», seier Ivar Kristiansen. Og på direkte spørsmål frå WWF seier Høgre:

«Høyre vil bruke alle tilgjengelige pressmidler for at StatoilHydro skal trekke seg ut av oljesandprosjektet innenfor de krav til ryddig eierskap som allmennaksjeloven setter.»

Dette er jo nettopp eit forslag som er veldig ryddig, og som stiller tydelege krav. Derfor er det noko rart at Høgre ikkje følgjer opp det dei sa i valkampen.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:31:09]: Jeg slutter meg til foregående talers oppsummering av debatten.

Jeg finner det også interessant å lytte til representanten Hallgeir Langelands innlegg, som spekulerer i Kristelig Folkepartis motiver for å fremme et slikt forslag. Jeg kan ikke da la være å se tilbake på den tiden da jeg selv var statssekretær i Olje- og energidepartementet og representanten Langeland var energi- og miljøpolitisk talsperson for SV i opposisjon. Jeg vil vel hevde at Kristelig Folkeparti fortsatt har et stykke igjen for å matche SVs meget aktive og offensive opposisjonsrolle i så måte.

Det vises her til at statens eierskapspolitikk tilsier at man skal avstå fra å ta stilling i den type spørsmål som vi diskuterer i dag. Men det er jo et faktum at dette spørsmålet om investeringer i oljesandprosjektet i Canada faktisk har vært til behandling i selskapets høyeste organ, nemlig generalforsamlingen. Det er også et faktum at de ulike eierne og investorene som har investert i Statoil, da tok stilling til dette forslaget, og kommersielle investorer valgte å stemme annerledes enn det statens representant gjorde. Det må jo være et tankekors for en rød-grønn regjering og for en olje- og energiminister fra Senterpartiet. Det leder jo også hen til et tankeeksperiment: Er det slik at hvis vi hadde byttet ut en rød-grønn olje- og energiminister med en kommersiell investor hentet ut fra Statoils generalforsamling, hadde vi fått en bedre klimapolitikk? Det burde da være et tankekors.

Det henvises stadig til eierskapsmeldingen, og man trenger ikke å komme lenger enn til avsnitt 4 i denne meldingen før det står:

«Regjeringen har langsiktige mål for statens eierskap. Dette innebærer at hensyn til miljø, omstilling, mangfold, etikk, forskning og utvikling må tas med i styrenes vurderinger for å understøtte en langsiktig utvikling.»

Hva betyr det når vi skal forvalte dette eierskapet på statens vegne? Har det noen som helst betydning? Det er blitt vist til at det er et stort ansvar å være en stor eier i et slikt selskap. Da er det etter min klare oppfatning ikke spesielt ansvarlig å forvalte det eierskapet ved å si at dette skal vi støtte i generalforsamlingen, og samtidig skal vi argumentere imot det fra talerstolen og si at vi er personlig motstandere av den type investeringer og tror det er en dårlig forretningsmessig investering. Det er ikke god eierskapspolitikk.

Per Rune Henriksen (A) [14:34:53]: Det har vært en interessant debatt å høre på. Spesielt ser vi at Kristelig Folkeparti kjører fram omtrent det de har i Stortinget for å argumentere for et særdeles dårlig fundert forslag, og man tar ikke inn over seg i det hele tatt de argumentene som går her. Det går an å være motstander av oljesandvirksomhet og samtidig ha et ryddig forhold til eierskapspolitikken og eierskapsstyringen.

Som jeg sa i mitt første innlegg, er ett av problemene at her har Kristelig Folkeparti nok en gang – altså for andre gang på under et år – gjort det kunststykket å ta et viktig tema inn i salen på en slik måte at det genererer en konklusjon som på den ene side ikke sier noe som helst om hva partiene måtte mene om det spørsmålet man ønsker å ta opp, og på den annen side sier det egentlig bare at Stortinget har et massivt flertall for en ryddig eierskapsstyring. Det er for så vidt en positiv side ved dette.

For å si noen ord om oljesandvirksomhet generelt vil jeg si som representanten Marianne Marthinsen sa det så greit, at Canadas bruk av sine utslippskvoter for CO₂ er Canadas problem. Dette er en virksomhet som foregår innenfor Kyoto-regimet. Om Canada velger å tillate dette, som er en spesielt krevende utvinning av olje med stort CO₂-utslipp, så får Canada betale for det på den måten.

Det er andre utfordringer også ved oljesandutvinning, som dreier seg om bruk av andre naturressurser i produksjonen. Dette mener jeg det er viktig at Statoil og ethvert annet selskap som går inn i den typen virksomhet adresserer på en skikkelig og god måte. Jeg synes man bør ha et større fokus på i hele den gjenværende oljevirksomheten hvordan man kan gjøre det innenfor miljømessig gode rammer. Vi vet at de enkle fatene allerede er tatt ut. Det som står igjen nå, som skal dekke forbruket av olje i årene som kommer, blir mer krevende prosjekter – tungolje, oljesand, skifergass og utvinning på områder hvor man tidligere ikke har gått inn. Det kommer til å bli framtiden i oljevirksomhet. Da må selskapene ha fokus på miljø. Så får CO₂-utslippene være en sak for seg, som jeg håper vi får et godt kvoteregime på.

Siri A. Meling (H) [14:38:12]: Når jeg velger å ta ordet, er det på grunn av uttalelser fra representanten Knut Arild Hareide om Høyre og valgløfter i spørsmålet om oljesand. Nå er det mulig at representanten Hareide ikke var til stede i salen da jeg hadde mitt innlegg. Derfor vil jeg for sikkerhets skyld bare gjenta mitt budskap, som er at i vårt svar på dette spørsmålet lå det en forutsetning i bånn, skriftlig uttrykt, at vårt arbeid måtte skje innenfor de rammene som aksjelovgivningen setter for et godt og ryddig eierskap. Det veier tungt for Høyre at staten som en stor eier i Statoil, så vel som i andre selskaper, skal kunne være en profesjonell eier, en forutsigbar eier og ikke minst en ryddig eier. Det lå som en forutsetning i forhold til at også Høyre påpekte det krevende i oljesandutvikling når det gjelder energibruk, og når det gjelder klimagassutslipp.

Statsråd Terje Riis-Johansen [14:39:22]: Jeg er ute i samme ærend som representanten Meling. Jeg har også en veldig kort melding til representanten Hareides innlegg, og skal ikke bruke noe mer tid på at jeg er overrasket over at ikke Kristelig Folkeparti kan være med på en prinsipiell inngang til dette spørsmålet. Jeg vil bare gjenta mitt budskap når det gjelder det å stemme i en generalforsamling: Hvis man mener at en generalforsamling ikke er arenaen for å diskutere et gitt spørsmål, så er det også naturlig å tilkjennegi det gjennom stemmegivning.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:40:14]: Jeg har sagt det meste jeg skal si i debatten, men jeg tok ordet igjen da jeg hørte representanten Henriksens innlegg knyttet til Canadas ansvar for egne utslipp. Jeg må si at det er en meget spesiell tilnærming til klimapolitikk og meget spesiell tilnærming til næringslivets ansvar for å bidra til bærekraftig utvikling og bidra til reduksjon av klimagassutslipp.

Det har vært en samstemt oppfatning – ikke bare i Norge for så vidt, men internasjonalt – at skal vi løse klimaproblemene, er det et felles ansvar – et samarbeid mellom myndigheter, privatpersoner, organisasjoner og næringsliv for å utvikle et bærekraftig samfunn og redusere utslipp av klimagasser. Det å sende ut et signal til næringslivet og selskaper om at man kan investere i Norge, investere i andre land, og si at det er myndighetenes ansvar å håndtere utslippene og ta regningen for de utslippene som det måtte medføre, er en helt ny tilnærming til klimapolitikken og en annen tilnærming enn det den sittende regjering har lagt til grunn i sine egne dokumenter om klimapolitikk som de har lagt fram for Stortinget. Det er faktisk et felles ansvar. Vi tar ansvar for klimagassutslippene og det nasjonale klimagassregnskapet, men vi er tydelige overfor næringslivet om at vi forventer et samarbeid, at vi forventer at hver enkelt bedrift nå jobber systematisk med sine egne utslipp for å dreie virksomheten over til en bærekraftig utvikling. Det gjelder selvsagt for privateide bedrifter. Det gjelder ikke minst for statlig deleide bedrifter, som vi faktisk har et ansvar for. Det er norsk klimapolitikk, og det har jeg også oppfattet har vært den sittende regjerings klimapolitikk.

Hallgeir H. Langeland (SV) [14:42:35]: No på slutten av debatten berre eit par kommentarar til Kristeleg Folkeparti.

Først til den utfordringa eg gav Kristeleg Folkeparti, Høgre og Venstre på slutten av innlegget, nemleg at no har me fått Klimakur, og ei rekkje forslag er lista opp. Me har hatt eit klimaforlik med dei partia. No meiner eg det er viktig for dei å koma inn i eit konstruktivt spor der ein faktisk kjem med saker ein veit ein kan samarbeida om og få fleirtal for. Og når Ropstad vil lyfta blikket: For det første er det sånn at dersom me var medlemer i Kristeleg Folkeparti, kunne me ikkje ha lyft blikket saman med dei, for dei forlanger at me skal sjå ned og ikkje seia noko, gjerne òg sjå ned i sanden når me har denne saka her. Men Håbrekke er inne på eit viktig poeng. Det er nemleg sånn at då han var statssekretær i Bondevik-regjeringa, samarbeidde me på ein del miljøfelt. Me fekk til nokre vedtak: på elektrifisering, på grøne sertifikat, som riktig nok ikkje blei noko av. Me samarbeidde konkret på ting som var mogleg med ei mindretalsregjering. Når det gjeld Statoil og eigarskap, har SV heile tida vore mot å privatisera Statoil nettopp for å kunna ha styring, men for å få den regjeringa med på noko der, var det ikkje noka hjelp å få frå Kristeleg Folkeparti – i posisjon – for dei ville ikkje gjera noko i forhold til å styra Statoil.

No er det sånn at det er eit fleirtal på Stortinget som ikkje vil det i denne saka. Så sa eg i mitt innlegg at i Soria Moria II står det at ein skal gå gjennom verksemda til selskapa med sikte på at dei skal bli dei beste internasjonalt på klima og luftforureiningsspørsmål. Dermed er det ei opning der for å diskutera ein eigarskapspolitikk, og det er den opninga me ønskjer å koma tilbake til når eigarskapsmeldinga kjem.

Etter åtte år i energi- og miljøkomiteen er det interessant å vera tilbake i loppekassa.

Per Rune Henriksen (A) [14:45:17]: Jeg må kort få kommentere representanten Håbrekkes innlegg, som fremsto som litt underlig. Det som er mitt poeng, er at oljesandvirksomhet i Canada foregår innenfor et Kyoto-regime, innenfor et kvotehandelsregime, hvor det er satt kvoter. Dette betyr ikke at det blir mer CO₂-utslipp i verden. Det er helt klart at i Canada – vil jeg tro, og har vel også fått det bekreftet – stilles det strenge krav til utslippene fra det enkelte selskap, helt klart, akkurat som vi stiller krav til at det skal være minst mulig utslipp fra olje- og gassutvinningen i Nordsjøen. Men dette er det kanadiske myndigheter som håndterer. Dette er innenfor regimet. Det er ikke CO₂-utslippene som bekymrer meg, fordi på et eller annet tidspunkt må det også prissettes, i den forstand at det vil gjøre prosjektet kostbart hvis man ikke får ned CO₂-utslippene. Og vi håper jo at de kravene som stilles til utslipp, blir stilt på en slik måte at de bidrar til teknologiutvikling, som gjør at det går an å utvinne – skal vi si – gjenværende petroleumsressurser på en slik måte at man får minst mulig CO₂-utslipp, og dermed mest mulig effektiv bruk av de ressursene. Det vil være bra etter mine begreper. Hele poenget her er at dette foregår innenfor de rammene som ligger der, og det er det kanadiske myndigheter som styrer med.

Statoil som selskap må ta hensyn til hva som gagner deres forretningsmessige utvikling. Det stiller vi krav til. Vi stiller krav til langsiktig avkastning. Vi stiller krav til at selskapet har en miljøprofil. Selskapet sier selv at de ønsker å gjøre dette på den best mulige miljømessige måten. Ja vel, men det kommer også inn noen vurderinger av, som representanten Marthinsen var inne på, om det er en god profil for Statoil å være engasjert i denne virksomheten. Men det er det Statoils styre som må håndtere. Det er Statoils styre som er ansvarlig overfor eierne når det gjelder å forvalte både selskapets renommé og verdier på en slik måte at det genererer den avkastningen vi vil ha både på lang og på kort sikt. Det er ikke Stortinget som skal gå inn og gi – skal vi si – ut fra dagsform sine instrukser til hva selskapet skal drive med.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:48:15]: Kristelig Folkepartis holdning til Statoils strategiske valg om å gå inn i oljesandvirksomhet, har ingen ting med Kristelig Folkepartis dagsform eller popularitet å gjøre – slik kunne i hvert fall representanten Marthinsen tolkes. Jeg vil heller si med hennes egne ord at «dette er et forretningsmessig bomskudd.» Så la det være slått fast.

Representanten Langeland har iallfall til denne debatten gjort én god ting hvis vi løfter blikket litt – og litt oppover: Han har fått printet ut De ti bud. Det vil jo jeg som teolog håpe at flere benytter seg av og lever etter. Men representanten Langeland lurte på om ikke Kristelig Folkeparti driver og stjeler stemmer. Nei, vi driver ikke og stjeler stemmer. Da StatoilHydro gikk inn i oljesandprosjektene sine i Canada, hadde representanten Langeland gått ut av energi- og miljøkomiteen. Men jeg satt der, og jeg gikk ut den dagen og sa hva Kristelig Folkeparti mente om det, og det har jeg gjort tydelig og klart hele veien, fordi vi mener at dette var et strategisk feilvalg av Statoil den gangen, som vi også mener det er nå.

Så sier representanten Henriksen at det går an å være imot oljesandvirksomhet og ha et ryddig forhold til eierskapspolitikk. Ja, det er vi helt enig i, og det opplever vi jo at Kristelig Folkeparti også har, som også hadde saksordføreren ved behandlingen av eierskapsmeldingen. Vi er imot oljesandvirksomhet. Og så mener vi at dette ligger under generalforsamlingen, slik vi leser innstillingen med de merknadene som er gitt: et sterkt fokus på hvordan bl.a. miljø kan følges opp i selskapets utforming og oppfølging av forretningsmessige strategier. Eller for å sitere Regjeringen selv, så fremmer staten sine interesser «gjennom generalforsamling».

Kristelig Folkeparti har et ryddig forhold til statlig eierskap. Kristelig Folkeparti har et ryddig forhold til oljesandvirksomhet.

Jeg har lyst til å bruke de siste sekundene på Langelands invitasjon når det gjelder Klimakur. Jeg skjønner at Langeland ikke tror at SV får så stor innflytelse og gjennomslag i forhold til den stortingsmeldingen som skal legges fram, siden han allerede én dag etter Klimakur ble presentert, ber om hjelp til å være konstruktiv og til å trekke Regjeringen i riktig spor, slik vi gjorde i 2007, og jeg kan love Langeland at det skal ikke stå på Kristelig Folkeparti. Allerede i går sa jeg at dere gjerne skal få Kristelig Folkepartis klimakur og meny hvis det er det som trengs for å trekke Regjeringen i riktig retning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.