Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torstein Rudihagen (A) [14:53:06]: (ordførar for saka): I representantforslaget blir Regjeringa bedt om å lage ein handlingsplan for CO₂-fangst og -lagring frå dei største punktutsleppa i industrien. Vidare blir det bedt om at handlingsplanen blir lagd fram for Stortinget innan utgangen av 2010.

I innstillinga foreslår eit fleirtal at representantforslaget blir lagt ved protokollen. Bakgrunnen for denne tilrådinga er det arbeidet som går føre seg for å utvikle og ta i bruk teknologi for CO₂-rensing, som òg er omtalt i det brevet frå statsråden som ligg ved saka.

Fangst og lagring av CO₂, om det no er frå olje- og gassproduksjon, annan kraftproduksjon eller industri, blir utan tvil avgjerande for om vi skal få redusert klimautsleppa og nå det omtalte 2-gradersmålet. Derfor er det eit svært viktig tema som forslagstillarane tek opp. For om vi lykkast med energieffektivisering aldri så mykje, vil verdas energibehov auke dramatisk i tida framover, ikkje minst i utviklingslanda dersom dei òg skal få si nødvendige utvikling. Omlegging frå fossilt brensel til fornybar energi vil heller ikkje møte dette behovet. Derfor må verda lykkast med CO₂-fangst. Eg trur at det i det internasjonale klimaarbeidet er særleg på to område Noreg kan bidra på ein slik måte at det gjer ein forskjell. Det er innsats for bevaring av regnskog og utvikling av ny teknologi m.a. for fangst og lagring av CO₂. Derfor blir det òg satsa på desse to områda. Her må vi spisse satsinga vår, og det blir òg gjort. I perioden frå 2006 til 2009 er det over statsbudsjett løyva over 3 milliardar kr til CO₂-handtering, og det er avsett 3 milliardar kr på budsjettet i år. Vi må utvikle framtidsretta og effektive teknologiar, slik at CO₂-handtering kan bli realisert nasjonalt og internasjonalt.

Eg forstår ønsket om ein konkret handlingsplan for fangst og lagring frå store punktutslepp i industrien, men da må vi ha ein god, velutvikla og kostnadseffektiv teknologi. Dette er krevjande og tek nok noko lengre tid enn optimistar tidlegare har spådd. Men vi må stå fast på at Noreg skal vere eit føregangsland og i hop med andre land bidra til at CO₂-fangst og -lagring skal bli eit godt anerkjent tiltak for å redusere CO₂-utslepp. Vår største innsats for å utvikle dette er jo teknologisenteret på Mongstad. Det som skjer her, vil òg ha betydning for framtidig handtering av industriutslepp. Her blir to ulike fangstteknologiar testa på to ulike utsleppskjelder med ulikt CO₂-innhald i eksosgassen. Erfaring frå testing her vil ha relevans, ikkje berre for gasskraftverk, men òg for kullkraftverk og industriprosessar. Men det er likevel slik at utslepp frå industrien vil krevje tilpassing eller andre prosesstekniske løysingar. Derfor er det behov for målretta forsking, utvikling og testing. I den samanhengen viser eg òg til at Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett vil føreslå å utvide CLIMITs mandat til å gjelde forskings- og demonstrasjonsprosjekt for CO₂-handtering i industrien.

Så viser eg til rapporten Klimakur 2020, som blei lagd fram i går. Her er det ei rekkje tiltak som kvar for seg og i sum kan bidra til å få ned klimagassutsleppa våre.

For å summere opp: CO₂-fangst og -lagring også på store punktutslepp i industrien blir svært viktig. Derfor er det eit nødvendig satsingsområde, og her blir det òg gjort veldig mykje. Men vi treng framleis forsking, teknologiutvikling og testing for å lykkast med dette.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:57:44]: En kan ha sympati for utgangspunktet til Kristelig Folkeparti i denne saken, men klok av skade, når vi ser hvordan Regjeringen har forvaltet industrien på disse områdene tidligere, vil Fremskrittspartiet ikke støtte forslaget. Det reiser likevel en diskusjon om virkemiddel, som er viktig, men der tror jeg vi med fordel kan vente på en grundigere drøfting av Klimakur, slik at vi får en helhet i det vi holder på med.

Når jeg sier «klok av skade», er det med henblikk på at klimakvoteloven, som mye av industrien er underlagt, har en særdeles streng tildeling til norsk næringsliv. Regjeringen har altså ikke vært opptatt av å sikre konkurranseevnen til de industribedriftene som faller inn under klimakvoteloven, men har vært opptatt av å skryte av at en har den strengeste tildelingen av alle land som er med i Kyoto-avtalen. Det har som konsekvens at norsk næringsliv i global konkurranse har et annet kostnadsbilde enn konkurrentene. Det betyr at de har dårligere margin og i lengden vil tape i den internasjonale konkurransen, selv om de i utgangspunktet har bedre miljøregnskap enn konkurrentene. Særnorsk nasjonal tilnærming ødelegger rett og slett konkurranseevnen. De tapper også industrien for kapital ved at industrien må gjennomføre kvotehandel for penger som de alternativt kunne ha brukt på å utvikle sin konkurranseevne, utvikle teknologi som i framtiden kunne ha gitt større kutt hvis en hadde vært mer fleksibel fra Regjeringens side.

Fremskrittspartiet har i spørretimer utfordret Regjeringen på dette området og gjort som norsk industri også har ønsket, f.eks. sagt at en innenfor kvoteregimet er enige om at hvis den norske industrien setter av penger til forskning, utvikling og ny teknologi eller gjennomfører tiltak i Norge som gjerne er dyrere enn det kvoten tilsier at en burde gjøre i Norge, skal en likevel bli belønnet med å få en bedre kvotetildeling enn en ellers ville fått – ergo: en fleksibilitet fra Regjeringens side der en viser at hvis du tar ansvar for norsk industri, vil du ikke måtte ta hele kostnaden selv. Du vil få dekket en del ved at du altså da må kjøpe færre kvoter. Det har Regjeringen avvist, for sånn kunne en ikke holde på innenfor kvoteregimet. Nå tror ikke jeg at det slaget er tapt for evig og alltid, men det har likevel vært utgangspunktet, som viser at en altså ikke har hatt industriens beste i tankene.

En ser det også i forhold til det som er et gjennomgangstema i forslaget, i begrunnelsen, nemlig at det gjerne er et større potensial for CO₂-fangst og -lagring fra industrien enn fra gasskraftverkene når en ser på kostnadene. Samtidig vet vi at det gjenstår en del på teknologisiden når det gjelder dette. Når en ser på hvordan gasskraftverk i Norge blir behandlet – Industrikraft Møre på Fræna får krav om CO₂-rensing ved oppstart, en teknologi som Regjeringen selv anerkjenner ikke er kommersielt tilgjengelig, og derfor må bruke milliarder av kroner for å utvikle på Mongstad, men private aktører må altså stå til ansvar og gjennomføre, eller implementere, denne kommersielle teknologien for egen regning for å kunne starte gasskraftverket – ja så stoler ikke jeg på at Regjeringen vil være fornuftig når det gjelder annen industri i forhold til å stille urealistiske krav. Den risikoen vil ikke jeg utsette industrien for. Derfor vil jeg gjerne at Regjeringen følger opp temaet videre og i sitt arbeid med Klimakur kommer til Stortinget og viser at den har fått et annet syn på dette, at den virkelig forstår behovet det norske næringslivet har for å ha konkurransedyktige rammebetingelser, og at en i samarbeid med næringslivet og industrien kan finne ordninger som gjør at en prøver å utvikle teknologi i Norge, at en prøver å implementere teknologien i Norge, men at en ikke samtidig straffer industrien økonomisk ved å ha avgifter eller kvoteplikt utover det som andre land har.

Det viktige her hvis en skal sikre tiltak og sikre at norsk industri fortsatt er ledende på sine områder, er å sikre at de pengene som brukes på miljø, forblir i industrimiljøene, og ikke går inn i statskassen og at industrien i tillegg må finansiere eventuelle tiltak. Det betyr ikke, med den politikken Regjeringen har ført, at industrien legger ned over natten og blir borte, men det betyr at en neste gang en skal reinvestere, tenker seg godt om, om Norge er det landet der en føler en har forutsigbarhet og konkurransevilkår som gjør at det er attraktivt å investere her. Det er nok å se på mitt hjemfylke, Rogaland, og Hydros vegring mot å bygge ny aluminiumsproduksjon der – det viser at Norge ikke akkurat har vært attraktive på dette området i det siste.

Nikolai Astrup (H) [15:03:03]: Det er foreløpig langt mellom ord og handling i Regjeringens klimapolitikk. Regjeringens sendrektighet er spesielt uheldig for næringslivet og industrien, som er avhengig av forutsigbare rammevilkår for å fatte investeringsbeslutninger. Det er verre ikke å vite enn å vite at det blir verre.

Å realisere fangst og lagring av CO₂ fra store punktutslipp i industrien innen 2020 er en krevende øvelse. Fremdeles gjenstår betydelig teknologiutvikling, og veien er lang fra unnfangelse til ferdig fullskalaanlegg.

Dette bør vi ha lært av prosessen på Mongstad, og det er også på Mongstad vi må lære å krabbe før vi kan gå til industrien, selv om vi er enige om at det må forskes målrettet på industrifangst i årene fremover. Vi har hørt lenge at anlegget på Mongstad skal stå ferdig i 2014. De siste månedene synes det klart at 2014 er et bevegelig mål. Det snakkes om 2015, men det finnes alltid optimister.

Høyre støtter utviklingen av rense- og lagringsteknologi på Mongstad. Oljeinntektene, i kombinasjon med noen av verdens fremste teknologi- og kompetansemiljøer, setter oss i en unik posisjon til å være en del av løsningen på klimakrisen. Målet må være å utvikle teknologi som bidrar til at krisen ikke bare blir et problem, men like mye en mulighet som skaper nye, grønne arbeidsplasser.

Det må likevel være lov å stille noen kritiske spørsmål til prosessen og gjennomføringen på Mongstad.

Dersom Norge skal satse 25 milliarder kr av skattebetalernes penger på ett fullskalaanlegg for rensing og lagring av CO₂, må vi forsikre oss om at prosjektet realiseres innenfor en tidsramme som gjør at teknologien fremdeles er aktuell når anlegget står ferdig, og at den kan brukes i anlegg i andre land til en pris som er overkommelig for flere enn verdens rikeste land.

Det skal nedlegges et betydelig forsknings- og teknologiutviklingsarbeid i testsenteret på Mongstad. Eierskapet til resultatene av dette arbeidet vil naturlig ligge hos dem som eier teknologien, i dette tilfellet Alstom og Aker Clean Carbon. Staten vil betale en betydelig del av gildet, som staten, nasjonale forsknings- og teknologimiljøer og andre viktige samfunnsaktører ikke får ta del i.

Da er det naturlig å spørre statsråden: Hvordan skal andre forskningsmiljøer få glede av det betydelige arbeidet som skal nedlegges på Mongstad? Hvordan vil statsråden sikre at en investering på nesten 6 milliarder kr til et testsenter og kanskje ytterligere 25 milliarder kr for et fullskalaanlegg, gir smitte- og læringseffekt til tilsvarende anlegg i industrien? Statsråden skriver i et brev til komiteen at teknologisenteret på Mongstad vil «ha stor overføringsverdi ved utvikling av fangstprosesser for industriutslipp». Hvis det er riktig at Aker og Alstom eier forsknings- og testresultatene, og jeg tar forbehold om at jeg her kan ta feil, hvordan mener statsråden at testsenteret skal ha stor overføringsverdi for tilsvarende industrianlegg? Har statsråden mottatt indikasjoner fra selskapene på at dette er informasjon de er villig til å dele, f.eks. med de øvrige norske forskningsmiljøene som jobber med CCS? Kan statsråden redegjøre for hvordan disse problemstillingene er behandlet i avtalene som regulerer forholdet mellom staten som sponsor og de kommersielle aktørene som er involvert på Mongstad, inklusive Statoil?

Dersom vi lykkes på Mongstad, og det må vi håpe at vi gjør, kan teknologien gjøres kommersielt tilgjengelig for anlegg i andre deler av verden. Har staten sikret at den også får ta del i en eventuell oppside av investeringene på Mongstad, eller er både oppsiden og eierskapet til teknologien forbeholdt Aker Clean Carbon og Alstom?

EU har lansert et svært ambisiøst og offensivt program for fangst og lagring av CO₂. Det er strålende. Konkurranse gjør oss bedre, og vi trenger et mangfold av løsninger. I disse OL-tider kan det likevel være greit å minne om at en enkel seier er å foretrekke fremfor det mest kompliserte nederlag. Det er ingen grunn til å smøre seg bort på Mongstad. Vi har alle muligheter til å lykkes.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:07:15]: Rensing av store punktutslipp i industrien er et av de mest effektive og målrettede tiltakene for å redusere utslipp av klimagasser i Norge. Per i dag finnes det mer enn ti norske industrianlegg med årlig utslipp av mer enn 400 000 tonn CO₂-ekvivalenter. Staten er medeier i seks av disse industrianleggene. Dette gir muligheter for samarbeid om CO₂-fangst og -lagring.

Norges utslipp av klimagasser har fortsatt å øke år for år siden Kyotoprotokollen ble undertegnet. Unntaket er 2008, da utslippene gikk ned som følge av finanskrisen. Utslippene er ventet å øke i årene framover, bl.a. som følge av oppstart og drift av gasskraftverkene på Mongstad og Kårstø.

I klimaforliket ble vi enige om at Norge fram til 2020 skal bidra med kutt i de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990. Som en del av dette skal utslippene av klimagasser i Norge reduseres med 15–17 mill. tonn i forhold til referansebanen.

Etatsgruppen Klimakur 2020 la i går fram sin rapport om tiltak som må gjennomføres for å oppfylle klimamålene. Her var det mange gode tiltak å velge mellom. Karbonfangst og -lagring fra tre industribedrifter i Grenland løftes fram som det enkelttiltaket i industrien med størst potensial for utslippsreduksjoner innen 2020 – totalt 1,5 mill. tonn CO₂. Skal dette kunne realiseres, trengs det en handlingsplan for CO₂-fangst i industrien. Derfor hadde jeg håpet at representantene fra regjeringspartiene i alle fall hadde nevnt Klimakur 2020s innsats på dette området.

Regjeringen har jo varslet at de vil bruke ett år på å finne ut hvilke menyer i Klimakur de skal velge. Forliket kom på plass i 2008. Tiltakene skal iverksettes i 2012, og de skal gi effekt innen 2020.

Så vidt jeg husker, var det nettopp dette som var formålet med klimameldingen og klimaforliket: å foreslå tiltak og virkemidler for å redusere Norges klimagassutslipp. Regjeringens politikk på dette området kan oppsummeres på følgende måte: Tiden går – utslippene består.

Direktøren for Det internasjonale energibyrå uttalte i oktober 2009 at verden trenger hundre storskala prosjekter for CO₂-fangst og -lagring innen 2020, 850 innen 2030 og 3 400 innen 2050.

Norge har et uttalt mål om å være i front internasjonalt når det gjelder utvikling av teknologi for CO₂-fangst og -lagring. Statsminister Jens Stoltenberg har på vegne av Regjeringen uttalt at dette er Regjeringens «månelandingsprosjekt». Regjeringen satte seg som mål å realisere fullskala CO₂-fangst og -lagring ved gasskraftverket på Mongstad innen 2014. Gasskraftverket på Kårstø skulle etter planen være renset i 2009, et år vi nå har lagt bak oss, men planene er foreløpig utsatt på ubestemt tid.

SINTEF Energiforskning presenterte i juni 2008 en rapport som viser at CO₂-fangst fra store punktutslipp i industrien kan være billigere enn CO₂-fangst fra gasskraftverk. Prisen er ikke nødvendigvis høyere enn andre tiltak vi må gjennomføre for å nå Stortingets klimamål. Rapporten som ble lagt fram i går, Klimakur 2020, vurderte CO₂-fangst fra de ti største punktkildene i norsk industri. Vi har også rapporter fra Tel-Tek som langt på vei underbygger funnene fra SINTEF i 2008.

Med dette som bakgrunn er det forunderlig at Regjeringen ikke ønsker å utarbeide en handlingsplan for CO₂-fangst i industrien. I Regjeringens opprinnelige planer skulle vi ha to fullskala fangstanlegg på plass i 2014. Da kunne en plan være greit å ha – en plan som inneholder et par til for å klare målet for 2020.

Jeg har forståelse for at teknologi for CO₂-fangst ikke er hyllevare, og at det foreløpig er knyttet store kostnader til CO₂-håndtering. Jeg støtter fullt ut det arbeidet som gjøres innen forskning, utvikling og demonstrasjon, men jeg ser ikke at dette er til hinder for å utarbeide en handlingsplan for CO₂-fangst og -lagring i industrien. Skal Norge greie å redusere de nasjonale utslippene av klimagasser, må vi ta tak i de store utslippskildene – jo før jo bedre.

Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:12:22]: Jeg viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Hjemdal, Hareide, Håbrekke og Andersen Eide om utarbeidelse av en handlingsplan for CO₂-fangst og -lagring fra store punktutslipp i industrien.

I 2030 anslås verdens energibehov å være nesten 50 pst. høyere enn i dag. Det vil innebære kraftig utslippsøkning, og kan gi global oppvarming på 6 grader sammenlignet med førindustrielt nivå. Det er ikke bærekraftig. Vi må legge om kursen. CO₂-fangst og -lagring kan være et av de viktigste tiltakene i en slik kursendring.

2-gradersmålet vil ifølge IEA kreve bygging av 3 400 fullskala CCS-anlegg før 2050. 1 700 av disse vil måtte være industrianlegg. Det eksisterer fire CCS-anlegg i verden. To av dem, Sleipner og Snøhvit, er i Norge. Norge ligger dermed helt i tet på dette området.

Regjeringa vil bidra til fortgang i utviklinga av framtidsrettet og effektiv CCS-teknologi. Jeg mener det er sentralt at vi opparbeider kunnskap og erfaring fra egne prosjekter i Norge, og på den måten går foran. Målet er at vårt bidrag sammen med innsats i andre land skal gjøre CCS til et godt og anerkjent klimatiltak nasjonalt og internasjonalt.

For at CCS skal kunne bli et godt klimatiltak, må teknologien videreutvikles. Vår største innsats nå er utvikling av teknologisenteret på Mongstad. På Mongstad skjer satsinga stegvis, i samsvar med gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil fra 2006. Regjeringas målsetting er at teknologisenteret skal bli en arena for målrettet teknologitesting, og at erfaringene spres. Slik kan vi bidra til at kostnad og risiko for fullskala CO₂-fangst reduseres. Kostnadsreduksjonen er avgjørende for at teknologien skal få bred anvendelse.

To ulike fangstteknologier testes på to ulike utslippskilder med ulikt CO₂-innhold i eksosgassen. Gassen fra Mongstad-raffineriet representerer én type industriutslipp. Slik sett vil erfaringer fra testinger være relevante ikke bare for gasskraftverk, men også for kullkraftverk og industriprosesser.

Andre steg i Mongstad-satsinga er etablering av fullskala CO₂-håndtering for kraftvarmeverket som bygges i tilknytning til raffineriet. Planleggingsarbeidet pågår for fullt. Jeg er opptatt av at fullskalaprosjektet på Mongstad balanserer mellom framdrift, utvikling av best mulig teknologi og kostnadskontroll på en effektiv og god måte. Teknologier for CO₂-fangst fra kraftverk er fortsatt uprøvd i større skala, også på verdensbasis.

Jeg mener Mongstad-prosjektene vil bidra til helt nødvendig teknologiutvikling. Teknologien som prøves her, vil ha betydning for utslippsreduksjoner langt utover det prosjektene selv representerer. Det vil også gjelde for industriutslipp. Regjeringa har også igangsatt et CO₂-transport- og -lagringsprosjekt, som skal sørge for trygg transport og lagring av CO₂ fra de norske planlagte prosjektene.

CCS innenfor industrien vil stå overfor tilsvarende transport- og lagringsutfordringer som CCS innenfor kraftproduksjonen. Derfor vil erfaringer fra transport- og lagringsprosjekter være overførbare til framtidig transport og lagring av CO₂ fra industrien.

I 2007 sto industrien for om lag 1/5> av de norske CO₂-utslippene, eller om lag 10 mill. tonn. Potensialet er særlig stort for utslippskilder innenfor prosess- og sementindustrien, raffinerier og gjødselproduksjon. Som et eksempel kan Norcem hjemme i Grenland – og Brevik – trekkes fram. Sementfabrikken der slipper årlig ut omkring 800 000 tonn CO₂. Det tilsvarer nesten de totale utslippene fra flytrafikken i Norge.

Utslipp fra industrien vil stort sett ha en annen sammensetning og CO₂-konsentrasjon enn utslipp fra kraftverk. Det krever prosesstekniske tilpasninger i fangstprosessen, og utvikling av kjemikalier. Derfor er det nødvendig med målrettet forskning, utvikling og demonstrering, og derfor vedtok Regjeringa i november i fjor at CLIMIT-programmets mandat utvides til også å gjelde teknologier for CO₂-håndtering av industriutslipp. Vedtaket trer i kraft når det er notifisert ESA og det har vært oppe i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2010.

I statsbudsjettet for 2010 er det satt av 180 mill. kr til forskning på dette. Det er 30 mill. kr mer enn i budsjettet for i år. CLIMIT-programmets portefølje består i dag av prosjekter innenfor fangst fra fossile kraftverk og CO₂-lagring. De fleste av fangstprosjektene har stor overføringsverdi til det vi nå snakker om. Det har blitt bevilget mye penger til disse områdene de siste årene. Vi skal sørge for at vi har CCS-prosjekter med stor overføringsverdi også til de største prosjektene – og der de største ressursene blir brukt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:17:42]: Det var med stor interesse jeg hørte på deler av innlegget, der statsråden på en måte erkjente at CO₂-rensing fra gasskraftverk ikke er lett kommersielt tilgjengelig i dag. Derfor må vi bruke penger på å utvikle det, og Mongstad-prosjektet er noe Fremskrittspartiet støtter – så lenge det gjøres på en fornuftig måte. Men det drar parallellen til Industrikraft Møre, som har fått konsesjon av denne statsråden, men som har fått utslippstillatelse med krav om CO₂-rensing fra oppstart, fra en annen statsråd, og der Miljøverndepartementet vurderer at teknologien er kommersielt tilgjengelig. Én av statsrådene må da ta feil i sin virkelighetsoppfatning, for en kan ikke både si at det ikke er kommersielt, og at det er kommersielt tilgjengelig.

Så: Hva er statsrådens oppfatning når det gjelder utslippskravene som er stilt til Industrikraft Møre – er det urealistiske krav?

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:18:45]: Det er mulig å rense gasskraftverk med den teknologien vi kjenner. Når det gjelder det jeg sa om Mongstad, så var det en presisering av det jeg også har sagt i Stortinget tidligere. Jeg er opptatt av å finne balansen i framdriften videre – altså at vi får rensingen i gang raskt nok, men samtidig bruker pengene fornuftig og har en kvalitetssikring underveis. Det vil jeg anta at også private aktører vil tenke rundt eventuelle andre renseprosjekter, f.eks. på Møre-kysten. Så det vil være en vurdering som det enkelte foretak – eller den enkelte tiltakshaver – vil måtte foreta i forhold til framdrift for prosjektet. Risiko og usikkerhet rundt prosjektet vil stå i forhold til hastighet, framdrift og hvilken ny kunnskap man trekker inn i prosjektet etter hvert som det blir gjennomført.

Nikolai Astrup (H) [15:19:53]: CCS er et viktig tema – det er vel derfor det er samlet så mange mennesker her i dag!

Jeg hadde noen veldig konkrete utfordringer til statsråden i mitt innlegg. Jeg er veldig glad for at han noterte flittig og svarte så godt på dem i innlegget sitt. Men jeg er ikke sikker på om jeg fikk svar på alt, så jeg prøver meg igjen: Hvordan vil statsråden sikre at den kunnskapen som nå opparbeides på Mongstad, har overføringsverdi til industrien?

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:20:28]: Jeg synes ironi er en strålende form for humor!

Jeg hørte i innlegget til Astrup en rekke konkrete spørsmål når det gjelder rettighetene til det som blir gjennomført på Mongstad – den framdriften som kommer, og gir resultater som skal brukes videre.

Representanten Astrup var relativt detaljert i spørsmålene, og jeg tror jeg skal be ham sende meg et skriftlig spørsmål, og så skal jeg gi et omfattende, skikkelig og også til dels teknisk svar på hvordan disse forholdene er regulert i avtalen. Jeg tror det er det beste når det gjelder et område som er ganske teknisk og detaljert og hvor det har vært ganske lange prosesser mellom de ulike aktørene for å sikre forholdet mellom investert kapital i prosjektet, eiendomsrett til det og nettopp behovet for generell tilgang til den informasjonen og framdriften og de framskrittene som blir gjort gjennom dette prosjektet.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:21:48]: Den saken vi har til behandling nå, er en handlingsplan om CO₂-fangst og -lagring.

Med litt usikkerhet – jeg tror jeg hørte statsråden nevne handlingsplan for CO₂-fangst og -lagring idet han presenterte hvilket innlegg han holdt – eller så siterte han fra det brevet som komiteen fikk, av 4. desember 2009.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor kan vi ikke få en handlingsplan om CO₂-fangst og -lagring fra industrien?

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:22:28]: Jeg mener at det vi ser hva gjelder CCS og CO₂ i Norge, viser en ekstremt stor vilje til framdrift fra myndighetene på dette området. Det er ikke noe land som på dette området bruker mer penger på disse tiltakene i forhold til befolkning enn det vi gjør. Jeg omtalte hovedprosjektene, som nå er Mongstad, men det har også vært gjort betydelig innsats med i hvert fall indirekte statlig deltakelse både på Sleipner- og på Snøhvit-prosjektet, så her er det handling som er det gjennomgående trekket med hensyn til CCS-satsinga.

Så tar representant Hjemdal opp spørsmålet om industriutslipp, og det adresserte jeg også i mitt svar når det gjelder hva jeg kommer til å komme til Stortinget med i revidert nasjonalbudsjett, og CLIMITs mandat, for å jobbe breiere inn mot industrien knyttet til CCS-prosjektene, og jeg adresserte også i mitt innlegg koblingen mellom det som gjøres på Mongstad, og overføringsverdien til jobbinga i industrien. Så her har vi en plan, vi jobber etter det, og jeg mener det er en offensiv jobbing rundt CCS som er i verdenstoppen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:23:48]: Jeg ble litt engasjert av statsrådens innlegg, for jeg mener at en kan ikke forstå det på annen måte enn at han selv innrømmet av CO₂-rensing ved gasskraftverk ikke er kommersielt tilgjengelig – at det finnes muligheter teknologisk, ja, men kostnadsmessig gjør det det helt uinteressant. Det er som å be folk like godt vurdere en månetur som å vurdere en sydentur, for det er også teknisk tilgjengelig.

I brevet fra Miljøverndepartementet datert 15. mai 2009 til utbyggeren, altså Industrikraft Møre, sier de at det skal være CO₂-rensing ved oppstart, og at teknologi fra CO₂-fangst må regnes som tilgjengelig. Statsrådens innlegg her i dag indikerer ikke at det er kommersielt interessant for noen å bygge det. Et gasskraftverk i denne regionen må være interessant ut fra energiforsyningssikkerhet. Tror da statsråden virkelig at en privat aktør uten særlig kontantstrøm på egen hånd ville løfte fram et CO₂-renseprosjekt for å klare å innfri et gasskraftverk som statsråden egentlig har den største interessen av av alle her inne?

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:24:56]: Jeg tror ikke svaret mitt på dette spørsmålet blir så veldig annerledes enn det var i stad.

Når det gjelder punkt 1, altså om det er kommersielt interessant, må en jo spørre de kommersielle aktørene om de oppfatter det slik at det er det i forhold til det prosjektet som jeg og vi er involvert i. Så mener jeg at den balansen som går på å sikre kvaliteten på prosjektet og sørge for kostnadskontroll/kostnadseffektivitet underveis, må avveies opp mot behovet for raskt å få på plass renseløsninger. Jeg tror at det er spørsmål som må bli rettet til dem som jobber med de kommersielle prosjektene, når det gjelder hvordan de oppfatter de avveiningene på de prosjektene som de ønsker å gjennomføre.

Nikolai Astrup (H) [15:25:42]: Jeg kommer til å benytte meg av muligheten til å sende statsråden et skriftlig spørsmål, men i mellomtiden må det også være mulig iallfall å få svar på om det er riktig at ALSTOM og Aker vil eie både testresultatene og – selvfølgelig – teknologien som ligger i dette, som kommer ut fra Mongstad, og om han kan bekrefte at det som han skrev til komiteen, står ved lag, nemlig at det som utvikles ved teknologisenteret på Mongstad, vil ha stor overføringsverdi ved utvikling av fangstprosesser for industriutslipp.

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:26:34]: Ja da, jeg skal definitivt benytte anledningen til å bekrefte det som representanten Astrup her tar opp.

Så vil jeg fortsatt mene at det å gi en informasjon til representanten Astrup på Stortinget i en brei form med hensyn til hvordan rettighetsspørsmålet er håndtert på Mongstad, er den fornuftige måten, for her er det et relativt omfattende prosjekt og en omfattende avtale som ligger til grunn for både å få de kommersielle aktørene til å ville være med på dette og samtidig gi de nødvendige utviklingsmulighetene for andre som ikke er inne i det, basert på at staten er inne og bruker mye penger på teknologiframføring, og at vi har interesse som går utover de bedriftskommersielle interessene som ligger der med tanke på å være med.

Men det er, som sagt, avveininger som er gjort, og jeg skal besvare det på en skikkelig måte og redegjøre ordentlig for Stortinget om det som ligger rundt disse spørsmålene.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.