Søk

Innhold

14. Hjemmel for å kreve tilbakebetaling

14.1 Gjeldende rett

Gjeldende tilbakebetalingsbestemmelse er begrenset til «ytelser etter denne loven», noe som medfører at det ikke er mulig å bruke bestemmelsen på for eksempel urettmessig tildeling av pendlerbolig. Etter bestemmelsens ordlyd er det «beløpet» som kan kreves tilbakebetalt. Den økonomiske verdien av feilaktig tildelt naturalytelse må eventuelt kreves tilbake med hjemmel i alternative rettsgrunnlag. Det kan gjøres trekk i godtgjøring, fratredelsesytelse, etterlønn og feriepenger dersom utlegg betalt direkte av Stortinget ikke er dokumentert innen tre måneder.

14.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å utvide virkeområdet for tilbakebetalingsbestemmelsen, slik at den gjelder generelt for ytelser mottatt fra Stortinget. Videre foreslår utvalget å utvide hjemmelen til ikke bare å omfatte tilbakebetaling av «beløp», men også «den økonomiske verdien av en naturalytelse». Utvalget foreslår også at muligheten til å gjøre trekk (blant annet i godtgjøringen) dersom utlegg betalt direkte av Stortinget ikke er dokumentert innen tre måneder, utvides til å gjelde trekk i alle fremtidige ytelser, ikke bare de som er nevnt i dag.

14.3 Presidentskapets merknader

Presidentskapet sluttet seg i Innst. 499 S (2022–2023) til utvalgets forslag om å utvide virkeområdet for tilbakebetalingsbestemmelsen, slik at den gjelder generelt for ytelser mottatt fra Stortinget og at også den økonomiske verdien av en naturalytelse kan kreves tilbake. Stortinget sluttet seg til presidentskapets merknader i vedtaket 15. juni 2023.

Presidentskapet har merket seg at andre hjemler for å kreve tilbakebetaling i lovverket pålegger tilbakekreving når noen urettmessig har mottatt en ytelse. Presidentskapet mener at gode grunner tilsier at det ikke bør være opp til administrasjonens og presidentskapets skjønn om det skal kreves tilbake eller ikke. En regel som pålegger tilbakekreving vil sikre likebehandling av representantene og imøtekomme publikums forventning om at stortingsrepresentanter må følge de samme reglene som er vanlige ellers i samfunnet. Folketrygdloven har til sammenlikning i § 22-15 en streng regel om at krav om tilbakebetaling skal fremsettes «med mindre særlige grunner taler mot det». Presidentskapet foreslår tilsvarende formulering som i folketrygdloven. Relevante momenter i en vurdering av om særlige grunner taler mot å kreve tilbake, er blant annet graden av uaktsomhet, størrelsen på feilutbetalingen, hvor lang tid det har gått og om feilen også skyldes Stortingets administrasjon. Også deler av et feilutbetalt beløp kan kreves tilbake.

Presidentskapet foreslår at loven får en nedre grense for hvilke beløp som skal kreves inn. Til sammenlikning trenger ikke Nav å kreve inn beløp mindre enn fire ganger rettsgebyret etter den ovenfor nevnte bestemmelsen i folketrygdloven. Rettsgebyret er per i dag 1 314 kroner. Presidentskapet finner det naturlig at den nedre grensen er den samme som etter folketrygdloven. Presidentskapet foreslår videre at bestemmelsen, i likhet med folketrygdloven § 22-15, fastsetter at tilbakekreving av beløp under den nedre grensen likevel ikke kan unnlates dersom den som har fått utbetalingen eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren, har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

Presidentskapet foreslår avslutningsvis noen justeringer i bestemmelsene om hvordan et tilbakebetalingskrav kan dekkes eller inndrives. Bakgrunnen for dette er Stortingets vedtakelse av ny innkrevingslov, jf. lov 25. april 2025 nr. 12 om innkreving av statlige krav mv. Loven etablerer en mer helhetlig prosess for utleggstrekk på tvers av ulike namsmyndigheter, der det bare skal løpe ett, samordnet trekk mot en skyldner, som kan dekke flere krav. Utleggstrekket skal bli enklere for arbeidsgiverne, skyldnerne, kreditorene og etatene. Endringene medfører at dagens bestemmelse om tilbakebetaling, som sier at Stortinget enten kan kreve beløpet tilbake ved å avregne i fremtidige ytelser eller ved å inndrive det etter skattebetalingsloven, bør endres. Presidentskapet foreslår at alternativet med inndrivelse etter skattebetalingsloven ikke videreføres. Der det skyldige beløpet ikke kan dekkes gjennom avregning mot fremtidige ytelser fra Stortinget, må Stortinget eventuelt begjære utlegg hos den alminnelige namsmannen. I den forbindelse foreslår presidentskapet å presisere at kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Forrige kapittel
Neste kapittel